Presidenten: Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlem av regjeringen.
Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til seks replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.
– Det anses vedtatt.
Knut Arild Hareide (KrF) [10:03:02]: (ordførar for saka): Som saksordførar er det ei glede å presentere ei innstilling der alle partia i utanriks- og forsvarskomiteen sluttar opp om hovudkonklusjonane.
For det første: Norsk utdanningsbistand skal i praksis bli fordobla i løpet av denne stortingsperioden. Delen til utdanningsbistand skal hevast frå 7,2 pst. i 2013 til over 13 pst. i 2017.
For det andre: Noreg skal ta på seg ei internasjonal leiarrolle i arbeidet for å løfte fram utdanning som del av internasjonalt utviklingssamarbeid.
Men eg vil òg framheve eit tredje viktig gjennomslag. Det er ei oppfølging av den einigheita me klarte å oppnå i budsjettarbeidet i haust. Statsbudsjettet skal gi betre informasjon om kva som skal gjerast på det utviklingspolitiske området. Reint konkret har komiteen i denne innstillinga bidratt til det ved å presisere fleire delmål for utdanningsbistanden. Desse delmåla skal departementet årleg rapportere om i budsjettproposisjonane. Ein slik systematikk vil forbetre Stortingets innsyn og påverknad.
Som saksordførar vil eg takke mine gode kollegaer i komiteen for godt samarbeid og stor vilje til å samle seg om felles forpliktande tilrådingar om utdanningsbistanden. Det gir innstillinga større betydning. Og ikkje minst: Gjennom stortingsmeldinga om utdanning for utvikling la regjeringa og utanriksminister Børge Brende eit offensivt og godt grunnlag som komiteen har bygd på.
Utdanningsbistand har til tider blitt sett på som ei langsiktig, ja kanskje litt uspennande oppgåve, med lite politisk krut i seg. Dei siste åra har me erfart kor feilaktig nettopp det er. Før jul fekk den pakistanske jenta Malala Yousafzai Nobels fredspris for sitt arbeid for jenter si utdanning. Ho var sjølv blitt skoten og nær drepen av terroristar, på veg til skulen. No er Malala blitt eit globalt symbol i kampen for utdanning som menneskerett.
I Nigeria kjempar terroristgruppa Boko Haram mot utdanning ut frå si shariafortolking. Fleire hundre jenter er blitt bortførte. Orda «Boko Haram» betyr, kort sagt, «vestleg utdanning» er «forbode».
Ein historisk dragkamp utspelar seg no i ei rekkje utviklingsland, særleg i den muslimske verda. Utdanning står midt i kjernen av den kampen. Utdanning er brennaktuelt og avgjerande for desse landa si framtid.
Når Noreg skal ta ei leiarrolle internasjonalt, må me kjempe aktivt for at FNs utviklingsmål etter 2015 set opp utdanning som eit sentralt mål og ei forplikting ut frå dei internasjonale menneskerettane.
Som saksordførar vil eg summere opp dei tre overordna måla som komiteen har sett for utdanningsbistanden.
For å inkludere det som fell utanfor i dag, må innsatsen ikkje minst rettast mot jenter, funksjonshemma og barn som er offer for krig og konflikt. Samarbeid på skulesektoren må bli satsingsområde i det tosidige utviklingssamarbeidet med fleire land.
Mange blir skrivne inn i skulen, der dei lærer lite. No skal kvaliteten på undervisninga og læringsutbyttet aukast. Me vil satse på lærarutdanning og på betre undervisning.
Undervisninga er ofte teoretisk og lite relevant for arbeidslivet der elevane bur. Me må fremje yrkesfagleg utdanning, særleg for landbrukssektoren og andre næringar der kvalifisert arbeidskraft blir etterspurd lokalt.
Bistand nyttar! Fleire barn enn nokosinne fekk skulegang i hundreårets første tiår, men enorme oppgåver står att på utdanningsfeltet. Noreg skal bidra sterkt til å løyse dei. Stortingets oppslutning om kraftig opptrapping av norsk utdanningsbistand er ein milepæl i bygginga av ein resultatorientert norsk utviklingspolitikk.
Marit Nybakk (A) [10:08:24]: La meg først få takke saksordføreren for et godt utført arbeid og en veldig ryddig innstilling og understreke det som ble sagt, at alle politiske partier slutter seg til hovedkonklusjonen i meldingen.
For mer enn 35 år siden lanserte SAIH, Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond, slagordet «Utdanning for frigjøring» – en erkjennelse av hva utdanning betyr for utvikling, vekst og frigjøring. Dette slagordet er fortsatt SAIHs motto: retten til utdanning, uansett kjønn, uansett sosial, økonomisk eller etnisk bakgrunn og naturligvis, sett fra SAIHs side, kamp for akademisk frihet og mot undertrykking av studenter.
Det er derfor viktig at komiteen i innstillingen merker seg innspillet fra SAIH nettopp om prinsippet om akademisk frihet, og forventer at Norge framhever dette prinsippet der det er relevant.
Da SAIH fylte 50 år, laget de en plakat der frontfiguren på bildet er en kvinnelig student. Det blir en god symbolikk, særlig når vi ser hvilke despoter hun og hennes kolleger utfordrer – god symbolpolitikk også fordi jenters rett til grunnutdanning trues mange steder i verden av autoritære regimer og fanatiske terrororganisasjoner. Det er nok å nevne Boko Haram i Nigeria og Taliban i Pakistan og Afghanistan. Jeg vil vise til det som saksordføreren sa i den anledning.
På verdensbasis går ni av ti barn i grunnskole, men hvem er de siste ti prosentene? De utgjør 57 millioner barn. Halvparten av dem er i såkalte krise- og konfliktområder – eller «fragile states», om man vil.
I tillegg tas 25 pst. av barn som går på skole, ut av skolen før 4. klasse, ca. 34 millioner barn. Flertallet av dem er jenter.
Komiteen slutter seg til regjeringens overordnede hovedmål for økt utdanningsinnsats – med særlig vekt på jenters utdanning, barn i konfliktområder og marginaliserte grupper, slik at barn får samme muligheter til å begynne på, men også til å fullføre skolen. Det er en krevende jobb, men det er en svært viktig jobb.
Men vi må ha en helhetlig tilnærming fordi forhold utenfor skolen ofte er avgjørende, noe også høringsinstansene la veldig stor vekt på da vi hadde høring. Det gjelder ikke minst jentene. Mange steder tas jenter ut av skolen for at de skal arbeide eller passe på småsøsken mens mor jobber ute for å tjene penger. I tillegg kommer faktorer som barneekteskap, tvangsekteskap, som hindrer jenters videre skolegang.
La meg også legge til at kvinnelige lærere kan være viktige i denne sammenhengen, fordi lærerne spiller en nøkkelrolle. De kan være viktige som forbilder for jentene, også fordi de forstår kjønnssensitive problemstillinger. Blant faktorer i skolehverdagen som fører til at jenter faller ut, er sanitære forhold for jenter. Derfor utvikles det nå såkalt barnevennlige skoler, der det bl.a. er separate toaletter for jenter og gutter, og hvor det jobbes særskilt med kjønnsproblematikk, f.eks. det at barna får med seg rent vann hjem. Det er viktig å prioritere det fordi jentene ofte må hente vann til familien. Det globale fondet samarbeider bl.a. med UNICEF om denne problemstillingen og også om utdanning av lærere.
Det er ellers et tankekors at halvparten av de barn som ikke går på skole, lever i Afrika sør for Sahara, og at fattigdom, kjønn og bosted avgjør om barn får utdanning.
Det understreker at vi må se på grunnutdanning i et bredere utviklingsperspektiv.
Arbeiderpartiet hilser velkommen at Norge skal ta en global lederrolle i utdanningsbistanden, og at den økes kraftig. Det betyr bl.a. å fremme de gamle tusenårsmålene 2 og 3, men la meg i tillegg nevne at vi fortsatt må stå oppreist for og ha en global lederrolle når det gjelder tusenårsmålene 4 og 5, som er mødrehelse og kamp mot barnedødelighet. Det er også viktig at barn vokser opp.
Sylvi Graham (H) [10:13:37]: Før jul var vi vitne til et grusomt terroranslag mot en skole i Peshawar i Pakistan, hvor 139 elever og ni ansatte ble drept av Taliban. Vi ser enorme flyktningstrømmer i Syria og i Irak og barn som ikke får gå på skole på grunn av krig og konflikt. Mange barn i Afrika har ikke tilgang til utdanning på grunn av fattigdom. I deler av verden frarøves barn muligheten til utdanning på grunn av sosiale tabuer, barnearbeid eller barneekteskap. 58 millioner barn er i dag uten skolegang. Barn som rammes av konflikt og krig, jenter og funksjonshemmede er særlig utsatt.
Malala Yousafzai og Kailash Satyarthi mottok Nobels fredspris i Oslo for sitt arbeid for utdanning, likestilling og fred. Malala spurte oss i rådhuset i Oslo: Hvorfor er det så lett å dele ut våpen, men så vanskelig å dele ut bøker? Hvorfor er det så enkelt å lage tanks, men så vanskelig å bygge skoler?
Utdanning bygger demokrati og er en grunnleggende menneskerettighet. Kunnskap er en av bærebjelkene i både individets og samfunnets utvikling, og som Nelson Mandela sa:
«Education is the most powerful weapon you can use to change the world.»
– Og den fremmer fred, kan vi legge til.
Jeg er derfor glad for engasjementet statsministeren og utenriksministeren viser for menneskerettigheter, utdanning og særlig jenters rett til utdanning. Norge tar nå på en global ledertrøye for å lykkes i arbeidet for at flest mulig mennesker i verden skal få en god utdanning.
Utdanningens andel av bistandsbudsjettet ble nesten halvert under de rød-grønne. Også internasjonalt har andelen av bistand til utdanning gått ned. Med dagens tempo vil det ta 70 år før alle barn får plass i grunnskolen, fordi verken Norge eller det internasjonale samfunnet har prioritert utdanning. Derfor behøves dette krafttaket for utdanning. Etter bare ett år i regjering har vi styrket utdanningen med 640 mill. kr. I 2015 skal 2,4 mrd. kr gå til utdanning.
Regjeringspartiene vektlegger spesielt jenters utdanning. Jenter som får utdanning, gifter seg senere, får barn senere, har større muligheter til å få jobb og får bedre helse for både seg selv og egne barn.
I Afrika sør for Sahara anslås barnedødeligheten å kunne vært redusert med inntil 40 pst. dersom mødrene hadde hatt videregående skolegang. Utdanning er nøkkelen til velbegrunnede valg senere i livet og påvirker forhold som barneekteskap, kjønnslemlestelse, barnedødelighet og generell helse i befolkningen. Å satse på utdanning i krise- og konfliktsituasjoner er ikke minst en investering i stabilitet, demokrati og utvikling. Med ekstra midler satt av til dette er det regjeringens mål å bidra til at en million flere barn som lever i krise- og konfliktsituasjoner, får tilgang til utdanning av god kvalitet innen 2017. Og det veldig viktige: Personer med funksjonsnedsettelser er de mest marginaliserte når det gjelder utdanning, og denne gruppen skal prioriteres.
De tre hovedmålsettingene for den norske utdanningsinnsatsen har saksordføreren nettopp referert. Tilgang til grunnskoleutdanning blir det viktigste målet for denne satsingen, men i økende grad må vi også se på kvalitet og helhet. Vi må bidra til god, relevant og inkluderende læring. Faktum er at flere hundre millioner barn verken kan lese eller skrive, selv om de har fullført grunnskole.
Dagens ungdomskull er det største i historien på verdensbasis. Her finnes det talent, drivkraft og ideer som samfunnet trenger og må ta i bruk. Både vi som givere og befolkningen i utviklingsland har en forventning om å se en utvikling som fremmer godt styresett og respekt for menneskerettighetene, en utvikling som bekjemper korrupsjon, etablerer et godt investeringsklima og sikrer skatteinntekter til felles velferd.
Norsk bistand skal ikke komme i stedet for landenes egen innsats eller kompensere for dårlig politikk. Utdanningsstøtten skal gå til land som har behov for støtte, og som viser politisk vilje til selv å prioritere utdanning, og til multilaterale organisasjoner som kan vise til gode resultater og prioriteringer, og som arbeider i tråd med de prioriteringene vi også mener er viktige. For eksempel kan vi peke på Global Partnership for Education, UNICEF og andre frivillige organisasjoner som satser på utdanning.
Helt til slutt vil jeg takke saksordføreren for et godt arbeid og komiteen for godt samarbeid i arbeidet med denne for regjeringen viktige satsingen, som vi alle står bak.
Per Sandberg (FrP) [10:18:40]: Først en takk til saksordføreren for ryddig framdrift og for å ha samlet komiteen om noe som kanskje er noe av det viktigste som kan skje innenfor langsiktig positiv utviklings- og bistandspolitikk.
Det er ingen tvil om at den meldingen og den innstillingen som ligger på bordet i dag, er veldig ambisiøse. Det er en ambisiøs melding og ambisiøse, langsiktige målsettinger. Det handler også om tålmodighet, men her er det viktig at man i Stortinget blir oppdatert med hensyn til hva som skjer framover, slik at man kan endre, forsterke og omprioritere. Det er også viktig med kortsiktige målsettinger her.
I Stortinget er alle opptatt av at alle skal få best mulig levevilkår. Det er fortsatt dessverre store forskjeller mellom de rikeste og de fattigste landene i verden. Forskjeller vil det alltid være, men vi bør kanskje prioritere å hjelpe dem som trenger det mest, slik at vi kan få en positiv utvikling og vekst. Det er ingen tvil om at det viktigste elementet for utvikling og positiv vekst er utdanning. Menneskets behov for kunnskap og opplysning er grunnleggende, og derfor må det stimuleres hele tiden. En nasjon med en befolkning uten utdanning er lettere å lede i feil retning. Diktatur og religiøs ekstremisme får lettere fotfeste hos mennesker uten egne meninger, uten egne ferdigheter og uten kunnskap til å stå opp mot dem som styrer og leder i feil retning.
Demokratiutvikling og vekst bygger på kunnskap og respekt. Det er derfor denne meldingen er viktig, og det er derfor dette må skje gjennom en målrettet utviklingspolitikk.
57 millioner barn – det er et enormt tall. Derfor er Fremskrittspartiet veldig glad for at dagens regjering nå viser vilje og evne til å satse på utdanningsfeltet innenfor bistandspolitikken. Vi ser en kraftig økning og en satsing som er bred.
Vi har dessverre den siste tiden opplevd nedprioritering av utdanning i det norske utviklingsarbeidet. Andelen av norsk bistand som har gått til utdanning, sank fra 13,3 pst. i 2005 til 7,2 pst. i 2013. Derfor er det nå viktig at regjeringen snur denne trenden, og det skal vi alle være fornøyd med. Etter åtte år uten vekst i norsk utdanningsbistand skal den med denne regjeringen fordobles i løpet av stortingsperioden. Norge skal ta en internasjonal lederrolle, en lederrolle i kampen for at alle barn skal få skolegang, kyndig undervisning og et trygt skolemiljø.
Igjen må jeg gjenta: Dette er ambisiøse mål, men viktige mål. Hovedmålene er at alle barn skal få de samme mulighetene til å begynne på skolen og til å fullføre skolen, at alle barn og unge lærer grunnleggende ferdigheter og rustes for framtiden. Flest mulig får ferdigheter som sikrer en overgang til arbeidslivet, noe som bedrer forutsetningene for økonomisk vekst og bærekraftig utvikling i bred forstand.
Verden står overfor enorme utfordringer knyttet til kriser og konflikter. Aldri før har det vært så mange mennesker på flukt. Det er derfor viktig å huske på at også de barn som lider under disse forhold, må få utdanning. Det er viktig å huske på at alle barn som lider under disse forhold, er de svakeste, som lider. Det er barn, og det er funksjonshemmede – og dessverre er majoriteten jenter. Når det er sagt, er fokuseringen på barn, jenter, og på funksjonshemmede riktig og viktig, men man må, når man skal ha en lederrolle, ha mye fokusering på de potensielle synergiene av økt samspill mellom UD, Norad, norske utdanningsinstitusjoner og kommersielle aktører. I mange tilfeller er utfordringen strukturell arbeidsledighet, at behovene i industri og næringsliv ikke samsvarer med den kompetansen som finnes i befolkningen.
Fremskrittspartiet er meget fornøyd med den innstillingen som foreligger, og vi håper at det vil gi gode resultater på sikt.
Jenny Klinge (Sp) [10:24:09]: Eg vil begynne med nokre ord John F. Kennedy sa til den amerikanske kongressen i 1961. Han sa at våre framsteg som nasjon kan ikkje gå raskare enn våre framsteg innanfor utdanning. Desse orda var sanne då, og dei er like sanne i dag.
Stoltenberg II-regjeringa føreslo i det siste budsjettet sitt ei betydeleg styrking av utdanningsbistanden og varsla eit vidare løft til 3 mrd. kr i løpet av stortingsperioden.
Gjennom stortingsmeldinga Utdanning for utvikling følgjer regjeringa opp og aukar støtta til utdanningsbistand. Senterpartiet er glad for at det er tverrpolitisk einigheit om at Noreg skal ha ei leiarrolle innanfor utdanningsbistand.
Det finst eit ordtak som seier at utdannar du ei jente, utdannar du ein heil landsby. Senterpartiet meiner at å styrkje retten jenter har til utdanning, er noko av det viktigaste norsk bistand kan bidra til. Styrkt utdanning for kvinner har mange ringverknader for samfunnet. Kvinner som har fått sjansen til å få noko skulegang, giftar seg seinare, og dei giftar seg oftare av fri vilje. Det gjev færre tenåringsgraviditetar og ei berekraftig befolkningsutvikling. Til dømes i Mali har ein sett at kvinner med vidaregåande skulegang i gjennomsnitt får tre ungar, mens dei som ikkje har fått gå på skule, i gjennomsnitt får sju ungar.
Senterpartiet meiner dei neste globale utdanningsmåla må adresserast med omsyn til ulikskap og vere i tråd med det som var Noregs posisjon fram til regjeringsskiftet. Vi stussa over at regjeringspartia ikkje vil stø ein merknad som stadfester dette målet. Det er eit faktum at dei samfunna som har større likskap, er betre samfunn å leve i, ikkje berre for dei fattige, men også for befolkninga i det heile. Også skuleprestasjonane er betre i land med betre fordeling.
Få ungar er i stand til å lære på ein god måte utan at dei grunnleggjande behova er dekte. Sikker tilgang på mat og vatn er heilt nødvendig. Om lag eitt av tre menneske i Afrika sør for Sahara er i dag definert som underernært. Med auka folkesetnad blir den eksisterande matproduksjonen delt på stadig fleire. Det hastar med å starte ei utvikling der produktiviteten aukar basert på ei berekraftig forvalting av jorda. Vi i Senterpartiet vil understreke at Noreg må satse sterkare på landbruksbistand i åra som kjem, også innanfor utdanningsbistanden.
Trine Skei Grande (V) [10:27:14]: Jeg vil også begynne med å takke saksordføreren for en veldig god jobb, først og fremst knyttet til at det nå er stor enighet om dette i salen, når dette tross alt var et av de store diskusjonstemaene i forrige periode – nedgangen i andelen som gikk til utdanning. Jeg er kjempeglad for at dette er en av de første store meldingene på utenriksfeltet som den nye regjeringa legger fram, og som inngir et taktskifte på å prioritere utdanning. Det er klart det er vanskelig å lære hvis man ikke har spist, det er vanskelig å lære hvis man ikke er frisk. Alt rundt et barn og tryggheten rundt et barns oppvekst er sjølsagt viktig. Vi må ha en bred tilnærming til disse spørsmålene.
Det var en som en gang sa at hvis det eneste redskapet man har er en hammer, fortoner alle problemer seg som spiker.
Jeg må si at det er veldig få utfordringer i samfunnet som ikke utdanning virker på. Det hjelper både for bedre helse og for bedre ernæring, det hjelper for senere inngåtte giftemål, det hjelper for kampen mot ekstreme og totalitære holdninger, det myndiggjør mennesket og gjør det aktivt deltakende i å løfte seg sjøl ut av fattigdom. Dette var hovedprioriteten i fattige Norge for 150 år siden. Da denne salen skulle bestemme hvordan Norge skulle komme seg ut av fattigdom, valgte man å prioritere utdanning. Da valgte man å prioritere dannelse og en bredde i tilnærminga til kunnskap som var med og myndiggjorde det norske folk til å kunne løfte seg ut av den fattigdommen de var i.
Jeg tror ikke vi alltid forstår hvor radikalt det var på den tida, det som ble vedtatt i denne sal – at man vedtok at unger som egentlig, ut fra foreldrenes oppfatning, burde bidra med å jobbe og bringe mat på bordet, ble satt på felles skolebenk, fattig og rik, for å lære musikk og naturfag. Det er klart at det var en ganske radikal tanke på den tida, men det var med og gjorde det viktigste grepet for å løfte Norge ut av fattigdom. Den lærdommen vi har i Norge om at vi brakte Norge ut av fattigdom på den måten, bør vi kunne bringe ut i verden.
Det er ikke sånn at smarte mennesker ikke tenker totalitære tanker, det er ikke sånn at utdannede mennesker ikke tenker totalitære tanker. Forskjellen er bare at totalitære tanker får motkrefter i en utdannet befolkning. Totalitære tanker får folk til å stå opp mot dem, fordi de har blitt myndiggjort til å ta styring over eget liv.
Det vi vedtar her i dag, er ganske konfliktfylt. Det vi vedtar her i dag, er for noen veldig provoserende tanker – at unge jenter skal gå på skole, og at befolkninga skal myndiggjøres for å gi kunnskap. Men for meg er det viktig at vi løfter nettopp de verdiene, er villig til å kjempe for dem og er villig til å bruke penger på dem rundt omkring i verden for å løfte myndiggjøringa av enkeltmennesket, som er det kunnskap egentlig handler om.
At regjeringa har bestemt seg for at man også ønsker å ha en internasjonal lederrolle for å løfte dette, er vi i Venstre veldig enig i og syns er veldig viktig. Vi kommer også til å passe på regjeringa på det området, for her trengs det ikke bare at man har festtaler og stortingsmeldinger, men at man på alle internasjonale arenaer presser fram utdanning, og spesielt utdanning blant jenter, som viktige målsettinger for bistandspolitikken vår.
Bård Vegar Solhjell (SV) [10:32:06]: Eit barn med ein skulesekk er håp. Eg trur at nesten overalt kor ein kjem i verda, gjev det håp å sjå eit barn på veg til skulen med ei veske eller ein sekk, det gjev ein følelse av at – yes – her går det framover, og det er jo fordi det er godt dokumentert at utdanning er ein heilt nødvendig føresetnad for framgang i land på veldig mange forskjellige måtar. Det er føresetnaden for at barn begynner å stille spørsmål, leiter etter gode løysingar, ser seg om i verda etter forbetring av sine eigne samfunn, at dei vert meir kritiske, at dei lærer at det finst betre måtar å gjere ting på og andre verdiar som kan vere viktigare andre stader, men det er òg føresetnaden for at ein lærer seg dei praktiske ferdigheitene som skal til for å byggje opp ting. Derfor er det òg så brei einigheit om at det å satse på utdanning vil vere eit svært viktig prosjekt for Noreg i utviklingspolitikken i åra som kjem, ved sidan av ein del andre viktige og nødvendige sider ved god utviklingspolitikk som må til for å utvikle eit land, slik som helse, naturressursar, miljø, fordeling, likestilling, for å nemne nokre.
I tillegg til at utdanning har den effekten at ho kan utvikle eit land, har tydelegvis òg utdanning i utviklingspolitikken den effekten at ho kan samle eit heilt storting – i all hovudsak – om å vere einig i det same. Eg vil derfor, iallfall i store trekk, slutte meg til det dei tidlegare talarane her har sagt, men eg tenkte eg skulle bruke mitt innlegg til nokre punkt som andre i mindre grad har kome inn på.
Det første er at det er to viktige sider ved utdanning, og den eine er yrkesfag. Yrkesfag er godt dekt i ei god melding, men eg har sjølv sett at yrkesfag ofte vert nedprioritert i utdanningssystema, og at det er altfor lite utvikla i mange utdanningssystem i sør. Så det å byggje opp system for ei god yrkesfagutdanning er ein heilt nødvendig del av det å byggje landet. Mange manglar heilt elementær kompetanse i fysisk å byggje sine eigne land, og eg synest det er ein styrke at dette har kome lenger fram.
Det eg derimot kanskje synest er den eine svakheita ved ei elles god melding, er at ein manglar fokus på barnehagar og førskule, for tidleg innsats er nøyaktig like viktig i fattigare land i sør som det er i det rike landet Noreg. Det er derfor etter mi oppfatning nødvendig at vi legg større vekt på dette òg i utdanning i utviklingspolitikken i åra som kjem.
Det tredje er at utdanning òg er viktig på den måten at ho er med å sikre framtidige inntekter til staten, og eit land der alle har fått tilgang til utdanning, kan sikre ei jamnare fordeling. Men ei jamn fordeling og eit godt fungerande velferdssystem må òg til for å finansiere utdanningssystema. Derfor er det arbeidet vi gjer med å hindre kapitalflukt, med å sikre eit godt fungerande skattesystem, eit viktig arbeid for å finansiere den utdanningspolitikken – som trass alt i hovudsak må drivast av andre inntekter enn inntektene frå norsk og anna utviklingsstøtte.
Så til det siste, og det er noko eg vil problematisere, eller iallfall reflektere litt over, og det er, som det står i innstillinga, at ein ønskjer
«å etablere resultatbasert finansiering som prinsipp i utdanningsprogrammer og -prosjekter der det er hensiktsmessig».
Eg er på ein del område ein klar tilhengar av resultatbasert finansiering i utviklingspolitikken, f.eks. når det gjeld regnskog, som eg har jobba mykje med. Men fordi eg har jobba mykje med dette området, har eg òg fått innblikk i dei ganske betydelege utfordringane knytt til resultatbasert finansiering. Og sjølv når det gjeld noko relativt statisk som skog, er ikkje den måten å måle på berre uproblematisk, bl.a. fordi det er menneske som lever av han, som bur der, osv. Når ein introduserer menneske, så vert det, trur eg, meir komplisert å drive med resultatbasert finansiering.
Eg var på Madagaskar med Erik Solheim for nokre år sidan, då han var utviklingsminister og eg var kunnskapsminister. På overflata kunne dei der vise til fantastiske tall i sitt utdanningssystem, bl.a. høg deltaking og gjennomføring, men når ein gjekk bak tala, viste det seg at svært mange ikkje lærte sjølv dei heilt elementære tinga som dei i teorien skulle lære.
Så viss vi skal prøve ut dette, må vi, etter mi oppfatning, gjere det med forsiktigheit, og vi bør sørgje for at vi måler det vi faktisk ønskjer å måle – ikkje overflatiske tal – og vi må ha tenkt igjennom dei effektane vi har ved å drive ressursbruk mot det vi då faktisk måler.
Takk til saksordføraren, og takk til regjeringa for å ha lagt fram ei god melding.
Utenriksminister Børge Brende [10:37:49]: Først vil jeg takke komiteen for en god og grundig innstilling, og takke saksordføreren for godt arbeid og et veldig fint innlegg med visjoner for utdanningssatsingen fremover.
Det er mye som står på spill. Finnes det én global satsing som fremfor noen kan bidra til å utrydde den ekstreme fattigdommen i verden, er det satsing på utdanning. Skulle det velges én innsats for å fremme jenters helse og rett til å bestemme over egen fremtid, vil utdanning være en viktig del. Er det én investering som er nødvendig for å skape de 600 millioner nye arbeidsplassene som ILO anslår at vi trenger frem mot 2020, er det investering i utdanning. Og i lys av hendelsene i Paris, la meg legge til: Om det er noe som kan fremme toleranse og fellesskap, motvirke diskriminering og ekstremisme, er det utdanning.
Likevel, vi lever i en verden der 58 millioner barn fortsatt står utenfor barneskolen, der over 60 millioner ungdommer står utenfor ungdomsskolen, og der 185 millioner elever går ut av fjerde klasse uten å kunne lese og skrive. Dette har verden ikke råd til. Det trengs et globalt løft for å virkeliggjøre retten til utdanning, det trengs en satsing på kvalitet og læringsutbytte for å bygge kunnskap som alle land og alle mennesker behøver i en gjennomskiftelig og sammenvevd verden.
Vi skal snu den negative trenden fra de siste årene med redusert utdanningsbistand. Vi skal bidra til at det også mobiliseres større ressurser nasjonalt i utviklingslandene. Vi er i gang med å ta et internasjonalt lederskap for global utdanning. Til sommeren skal vi invitere til en stor global utdanningskonferanse i Norge som en oppfølging av UNESCOs konferanse i Sør-Korea, ikke minst for å fokusere på viktigheten av helt krystallklare mål i de nye bærekraftsindikatorene som skal vedtas av FNs hovedforsamling i september.
Siden tiltredelsen i 2013 har regjeringen økt støtten til utdanning med til sammen 640 mill. kr, et godt skritt på veien til målet vårt om å doble innen 2017. Beregninger fra FN viser at en økning i gjennomsnittlig utdanningsnivå med ett år genererer en økning av et lands inntekt per capita med 26 pst. over en periode på 45 år. I 1960 var den jevne sørkoreaner fattigere enn gjennomsnittet i Kenya. I 2005 var sørkoreaneren rundt 25 ganger rikere. Utdanning forklarer ikke alt, men en hel del. Derfor er det ikke tilfeldig at UNESCOs store utdanningskonferanse legges til Sør-Korea i vår.
Vi kommer ikke nærmere FNs tusenårsmål hvis resultatene uteblir på utdanning. Vi vil heller ikke kunne realisere utviklingsagendaen etter 2015 om ikke utdanning prioriteres høyt. Norge skal gå foran for å få ned det store antallet barn, særlig jenter og personer med nedsatt funksjonsevne, som holdes utenfor skolen. Vi skal støtte partnerskap og innovasjon som hever kvaliteten på utdanning til barn og ungdom.
Statsministerens plass i FNs generalsekretærs pådrivergruppe for tusenårsmålene, som en av lederne, gir ekstra tyngde til denne satsingen. I bistanden skal vi trappe opp støtten til Global Partnership for Education og andre multilaterale partnere som kan bidra til å forsterke effekten av norsk støtte. Og vi skal konsentrere innsatsen i fokusland for å få resultater som kan trappes opp.
Eksempelvis bør vi matche myndighetenes satsing på utdanning i Malawi. Tiltakene bør målrettes særlig mot jenter – bare 35 pst. av jentene i Malawi når åttende klasse. Enn om vi kan endre den negative utviklingen? Enn om dette partnerskapet kan føre til at flere jenter i det fattige Malawi får tilgang på utdanning og derfor kan komme ut av fattigdommen, komme inn i en god sirkel, gifte seg senere, få færre barn og få høyere livskvalitet?
I Etiopia skal vi styrke utdanningssektoren, et land som har FNs tusenårsmål innenfor rekkevidde etter å ha økt antall barn i grunnskolen.
Det er mye som skal gjøres på utdanningsområdet fremover. Innstillingen fra Stortinget gir regjeringen den marsjordre som vi trenger for å levere på denne ambisiøse politikken.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Marit Nybakk (A) [10:43:14]: Utenriksministerens eksempler fra Sør-Korea og Kenya er veldig interessante og er en utfordring og et tankekors i utviklingspolitikken.
Arbeiderpartiet slutter seg til denne stortingsmeldingen, som vi synes er veldig bra, og også til de overordnede målene som er skissert. Det gjelder selvfølgelig utdanning for jenter og marginaliserte grupper. Det gjelder ikke minst overgangen fra utdanning til arbeid.
Mine spørsmål til utenriksministeren blir: Hvordan vil regjeringen og utenriksministeren følge opp denne meldingen? Hvordan vil utenriksministeren konkretisere de gode målene som står her, ikke bare med økte midler, men kanskje først og fremst med rammebetingelser som muliggjør å få barn igjennom grunnskolen, f.eks. i Etiopia – som var et av de landene ministeren nevnte – og med nødvendig infrastruktur?
Utenriksminister Børge Brende [10:44:25]: Takk for inspirerende ord, og takk for et veldig godt og sentralt spørsmål.
Med basis i denne meldingen vil vi i departementet utvikle en handlingsplan for utdanningssatsingen fremover. Det vi har sett, er at innretningen innledningsvis er helt avgjørende for å lykkes. Vi må kunne måle innsatsen, måle at vi påvirker, og vi må satse på ulike strategiske områder, noe av det multilateralt – som jeg nevnte – gjennom bl.a. Global Partnership for Education. Men vi må også kunne inngå partnerskap med konkrete land, f.eks. Malawi og Etiopia, hvor de øker sin ressursmobilisering, og hvor vi følger etter.
Vi har nå et eget team som jobber strategisk med denne utdanningssatsingen, og vi utvikler ulike punkter og klare handlingsplaner for å kunne allokere disse midlene på en optimal måte.
Per Sandberg (FrP) [10:45:39]: På side 11 i innstillingen viser komiteen til yrkesfag. Det står at
«yrkesfag har en svak stilling i utdanningssystemet i mange av de fattigste utviklingslandene, mens de aktuelle arbeidsmuligheter i stor grad finnes i landbruket og relaterte næringer samt i praktiske yrker som krever håndverkskompetanse i små og mellomstore bedrifter lokalt».
Det står videre:
«Komiteen anser dette misforholdet som en strukturell hindring for relevant opplæring som styrker sysselsetting og verdiskaping.»
Min utfordring til ministeren er: Vi venter på en stortingsmelding om næringsutvikling. Mitt spørsmål er da: Hvordan knytter man innstillingen i dag til utvikling og ferdigstilling av en stortingsmelding om næringsutvikling? Jeg skulle gjerne også ha knyttet den til en stortingsmelding om menneskerettigheter, MR. Hvordan knytter man disse meldingene sammen? De går klart i samme retning når det gjelder demokratiutvikling og især utdanning.
Utenriksminister Børge Brende [10:46:54]: Utdanning er en viktig faktor for å komme inn i gode sirkler i utviklingsland både når det gjelder demokrati og styresett. For at privat sektor skal kunne vokse, og for å kunne skape de arbeidsplassene som er nødvendige, er man avhengig av å ha arbeidstakere med den rette kompetansen.
Det representanten Sandberg tar opp, er også viktig, nemlig å ha et partnerskap med næringslivet i utviklingsland hvor de kan bidra med yrkesopplæring og, ikke minst, med praksisarbeidsplasser og lærlingplasser. Vi har startet et prosjekt med det norske NHO om dette og vil komme tilbake til dette i stortingsmeldingen om privat sektor, som vi vil legge frem. Det vi gjør innenfor utdanning må kobles opp mot den satsingen vi har innenfor privat sektor fremover.
Knut Arild Hareide (KrF) [10:48:05]: Som eg sa i mitt innlegg, har regjeringa her lagt eit offensivt og godt grunnlag for at me skal lukkast med utdanningsbistanden. Men som òg ministeren var inne på i sitt innlegg, er det jo ikkje berre avgjerande kva Noreg gjer her, det er kva me kan få ei samla verd til eigentleg å gjere. Her forstår eg at det no blir jobba bevisst mot september og dei måla som me håper blir lagde da – som skal bli lagde da – i FN. Så spørsmålet mitt er kva Noreg gjer. Eg forstår at me m.a. vil ha ein eigen konferanse. Me veit òg at Gordon Brown bevisst jobbar med dette og har fått i oppdrag av FN å jobbe med det, for å prioritere det. Mi utfordring er å seie noko nærare om kva strategi Noreg legg for at møta i september i New York skal bli ein suksess.
Utenriksminister Børge Brende [10:49:01]: Vi jobber nært sammen med generalsekretærens spesialutsending på utdanning, Gordon Brown, om den konferansen som vi skal ha i Oslo i juli. Formålet med den konferansen er å skape mest mulig oppmerksomhet rundt, og få alle til å sette alle kluter til når det gjelder, tusenårsmålene nå helt i innspurten. Det er fortsatt 58 millioner barn som ikke har tilgang på grunnskole, og det burde vært løst innen 2015. Det målet nås ikke, men vi kan gjøre en ekstra innsats.
Så bruker vi konferansen til å fokusere på ressursmobilisering i u-landene knyttet til utdanning. Det er viktig. Det skal være en stor konferanse om ressursmobilisering og finansiering i Addis Abeba i slutten av juli, i oppløpet frem til generalforsamlingen. Under generalforsamlingen håper jeg vi vedtar ambisiøse mål om at alle barn skal ha rett til utdanning – ikke bare barneskole, men også en fullverdig grunnskole – frem mot 2030.
Anniken Huitfeldt (A) [10:50:18]: Jeg vil takke utenriksministeren for et godt og perspektivrikt innlegg, som varsler en offensiv når det gjelder å sette utdanning på dagsordenen.
Flere av talerne i dag har vært inne på at andelen til utdanning skal øke. Det mener jeg er en riktig prioritering. Mitt spørsmål til utenriksministeren er: Når det gjelder bistand til helse og til miljø, hvordan vil deres andel av det totale bistandsbudsjettet utvikle seg når andelen til utdanning skal økes?
Utenriksminister Børge Brende [10:50:53]: Statsminister – nei, president. Jeg vet ikke om det var en «Freudian slip».
Jeg kan ikke gi noen eksakte tall til det spørsmålet. Det jeg kan bekrefte, er at vi også i fortsettelsen vil øke satsingen på helse, noe vi gjorde i budsjettet for inneværende år. Vi har lagt opp til en økning på bortimot 200 mill. kr. Det er viktig – helse og utdanning går hånd i hånd – og vi har lagt opp til å øke klimafinansieringen med 400 mill. kr, slik at man satser videre også på klima og miljø.
Det som er regjeringens hovedsatsinger fremover innenfor utviklingspolitikken, er helse, utdanning, sårbare stater – som er utrolig viktig – så er det klima, energi og miljø, og så er det privat sektor og mobilisering. Alle disse områdene skal få økning, men prosentandelen av det totale bistandsbudsjettet er det vanskelig å si noe om nå.
Anniken Huitfeldt (A) [10:52:08]: Tusen takk for et veldig godt svar. Jeg må komme med et tilleggsspørsmål, for det blir fra flere i denne salen nevnt at den rød-grønne regjeringa ikke gjorde nok når det gjaldt å satse på utdanning. Det henger i stor grad sammen med at vaksiner, mor–barn-helse og miljø ble mye prioritert. Vil utenriksministeren i likhet med sine partifeller og andre representanter for regjeringspartiene her i denne salen uttrykke en like klar kritikk mot den foregående regjering når det gjelder det at det var for lite på utdanning og for mye på miljø og helse?
Utenriksminister Børge Brende [10:52:50]: Det har vært en trend de siste årene globalt at satsingen på utdanning har gått ned. Det er viktig å snu. Utdanning er en forutsetning for utvikling. Det representanten skal være sikker på, er at vi i årene fremover vil fortsette å øke på helse, klimafinansiering, privat sektor, sårbare stater og ikke minst utdanning. Jeg mener at også Norge kunne ha gjort mer på utdanning de siste årene. Å gå fra en andel på utdanning på 13 pst. til 7 pst. av det samlede bistandsbudsjettet synes jeg var en nedgang som var, også relativt sett, vel kraftig, og som kunne tolkes som et signal om at dette ble prioritert lavere. Det måtte kunne gått an å satse på klima og helse uten å få en slik utvikling på utdanningsfeltet.
Presidenten: Replikkordskiftet er omme.
De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.
Elin Rodum Agdestein (H) [10:54:28]: Kunnskap er bærebjelken for utvikling både for individet og for samfunnet. Utdanning er et globalt fellesgode. Vi finner den nye kunnskapen som bringer verden framover.
Utdanning bygger også demokrati og menneskerettigheter. Det har vært bekymringsfullt å se nedgangen i den relative andelen til utdanning fra 2013 og fram til nå. Derfor er det gledelig å konstatere at det er en så bred enighet når regjeringen og samarbeidspartiene dobler satsingen på utdanning innen bistand.
Regjeringen vil jobbe bredt – med giverland, mottakerland, humanitære organisasjoner og næringslivet. Økt satsing på utdanning i bistand henger nøye sammen med FNs tusenårsmål og bidrar samtidig til å innfri alle de andre tusenårsmålene. Gjennom Norges globale lederskap med statsministeren som medleder i pådrivergruppen er det en viktig ambisjon for Norge å sikre at utdanning fortsatt skal ha en sentral plass i Post-2015-utviklingsagendaen. Vi må tenke enda mer strategisk, fordi det er et finansieringsgap på 25 mrd. dollar for å nå målet om at alle barn skal ha tilgang på grunnskole. Og som flere har sagt, med dagens fart vil det ta 70 år.
Vi må tenke helhetlig og se bredere på effekten av investeringer og verdiskaping for å klare å finansiere utdanningsbehovene i årene som kommer. Og hvordan skal Norge jobbe mer strategisk? Jo, vi skal være i front globalt, som vi er i f.eks. skog- og klimasatsingen, og forsøke å mobilisere bredt igjennom det politiske kontaktnettet vi har, og der vi har spisskompetanse. Innsatsen skal økes der behovene er størst.
I samarbeid med Verdensbanken utvikles det et system for resultatbasert finansiering basert på partnerskap som kan mobilisere midler fra andre kilder, en slags såkornsatsing. Innovative metoder og ny teknologi vil bli prioritert. For selv om tallene varierer sterkt, viste OECD-rapporten Development Co-operation Report at offentlige bistandsmidler i gjennomsnitt bare utgjør 2 pst. av utviklingslandenes finansiering, mens 98 pst. er utenlandske investeringer, private overføringer, skatteinntekter o.l. Næringslivets aktive medvirkning blir derfor stadig viktigere for å oppnå bærekraftig økonomisk vekst, og regjeringen vil forsterke arbeidet med å fremme norske næringsinteresser i utlandet.
Utdanningsfeltet er sammensatt og komplekst. Det er ikke noen enkle løsninger. Bistand fungerer bare et stykke på vei, og landene selv må ta ansvar – ja, de har faktisk hovedansvaret. Derfor er det også aktuelt å se på en etterskuddsvis resultatbasert finansiering.
Samtidig er det viktig å understreke at selv om bistandsandelen til utdanning nå dobles, vil global helse fortsatt være et svært viktig satsingsområde for Norge, og de to områdene henger jo også, som vi vet, veldig nøye sammen.
Anniken Huitfeldt (A) [10:57:39]: (komiteens leder): Takk for en veldig god stortingsmelding, for en god diskusjon og for saksordførerens jobb med denne saken.
De siste årene har Norge stått fremst i kampen for å vaksinere alle verdens barn, for mor–barn-helse og for en omfattende satsing på miljøbistand. Før den forrige regjeringa gikk av, var vi enige om at den neste store oppgaven som kunne kombineres med å ha lederansvar innenfor helse og miljø, var utdanning. Vi ønsket en sterkere satsing på det, og jeg mener at denne stortingsmeldinga legger grunnlag for det arbeidet.
Det jeg imidlertid stiller meg noe uforstående til, er denne diskusjonen med en implisitt kritikk av den forrige regjeringa for at det var for lite til utdanning da. Hvis man mente at det var for lite til utdanning, burde man også være tøff nok til å si at det kanskje ble for mye til vaksiner eller for mye til mor–barn-helse. Jeg mener at vi må stå sammen om de viktige tingene, om de riktige prioriteringene. Det er nød nok for alle.
Det er ikke slik at man gjorde en mer heroisk innsats da man vedtok budsjettet for 2014 og kuttet i FNs matvarefond for å få mer til utdanning. Det var ikke slik at det ga en mer moralsk høyverdig satsing fra staten Norge. Jeg mener at vi må stå sammen om det som er det viktigste. Vi sto sammen om mor–barn-helse og om vaksiner. Nå er den neste store jobben utdanning, og det mener jeg det er viktig at denne regjeringa legger grunnlag for. Det er viktig i denne prioriteringa at vi prioriterer jenter, konfliktområder, funksjonshemmede og kvaliteten på lærere.
Representanten Trine Skei Grande var inne på noe veldig viktig – hvordan denne meldinga egentlig er en repetisjon av det vi gjorde for å løfte Norge som nasjon. Vi bygde opp utdanning, men vi hadde også et omfattende lovarbeid mot barnearbeid. I mange av disse landene hvor barn ikke går på skole, finnes det skole, men det er ikke noen skikkelig håndheving. Dette er et politisk spørsmål. Vi har fått ned antall barnearbeidere i verden med ganske mange siden 2000, men da fredsprisvinner Kailash Satyarthi var i Norge, fokuserte han nettopp på hvordan vi politisk kan jobbe videre i kampen mot barnearbeid og for å få barn til å gå på skole. Det handler om at vi kan bidra til merking av varer som ikke er produsert av barn, internasjonale avtaler eller handelsavtaler der vi går i bresjen for at man skal ha forbud mot barnearbeid.
Utdanning er viktig, og da må vi også drive det politiske arbeidet slik vi gjorde i Norge i kampen mot barnearbeid.
Henrik Asheim (H) [11:00:40]: Til daglig sitter jeg som medlem av kirke-, utdannings- og forskningskomiteen her på Stortinget, og da jeg satte meg inn i denne saken, gikk det opp for meg at vi kanskje har noe mindre krevende oppgaver i vår komité enn det man ser på verdensbasis, når det gjelder utdanning. Men kjernen er likevel den samme, med tanke på det ambisjonsnivået, de målene vi har for våre seksåringer når de går inn i skolegården: Vi kan ikke ha lavere mål og ambisjoner for verdens seksåringer som ikke får sin utdanning.
Det har blitt sagt mye klokt i denne debatten, ikke minst om at utdanning er et veldig viktig forsvarsverk mot fattigdom. Mye går i riktig retning, men det går for sakte, og utdanning er det som kan få farten opp. Men vel så viktig er at utdanning gir en helt unik frihet og uavhengighet. En god utdannelse er det umulig å ta fra deg, og en god utdannelse er veldig lett å bære med seg hvor enn i verden man reiser.
Denne friheten er nettopp det som også er under angrep akkurat nå, fra organisasjoner som Boko Haram, Taliban og ISIL. De har målrettede angrep på skoler der jenter får utdannelse, nettopp fordi det handler om å gi dem en uavhengighet de forakter. Kamp mot disse gruppene kan ikke bare gjennomføres med våpen og bombefly. Denne selvstendigheten er nettopp årsaken til at flere kvinner kan reise seg mot undertrykking, og derfor er den viktigste bevæpningen kanskje ikke gevær, men å sørge for at flere kvinner får en utdannelse de kan være selvstendige med.
En av de tingene som overrasket meg, eller var en viktig påminnelse, da jeg satte meg ned med denne saken, var at dette ikke bare handler om å bevilge penger til utdanning og skolebygg. Noen skal jo utdanne alle disse barna. Det at vi på verdensbasis mangler 5,2 millioner lærere – det er flere enn hele Norges befolkning – viser hvilke utfordringer vi står overfor. Representanten Huitfeldt, som også er komiteens leder, var litt indignert over at noen kritiserte den forrige regjeringen for kanskje ikke å prioritere utdanning høyt nok. Men jeg må si at når man da ser det langsiktige behovet man har for flere som kan undervise, for å holde trykket oppe, er det så synd at frekvensen for å utdanne har gått ned.
Derfor er jeg også veldig stolt av den innsatsen som utenriksminister Børge Brende nå foreslår, og som vi i Stortinget i dag kommer til å vedta, som betyr et taktskifte og et reelt løft for utdanning i bistandspolitikken.
Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [11:03:40]: En så enstemmig innstilling, en så god innstilling fra komiteen, og likevel blir det bråk – eller iallfall debatt. Det er kanskje overraskende på én måte, men samtidig var denne salen full av ulike debatter om dette punktet i forrige periode. Jeg sjøl fikk lov å holde mange innlegg, der jeg utfordret regjeringa på at nå må vi øke andelen bistand – men ikke bare andelen, også antallet kroner. For hvis man ser fra 2005 til 2013, var det en reell nedgang i kroner – kronebeløpet sto på det samme, men verdien er mye mindre. Ergo var det en nedgang. Og det har vært vårt hovedpoeng, at vi også ønsket en økning i kroner, i tillegg til andel. Det var ikke derfor jeg ønsket å ta ordet, men når først debatten er blitt slik, vil jeg minne om at det var et av hovedpoengene. Dermed er det heller ikke en reell debatt om at det er prioritering mellom helse og utdanning, for det var en reell nedgang i kroner når det gjelder utdanning.
Men det er viktig å understreke tre viktige poeng. For det første trenger man økt tilgang på utdanning; alle skal faktisk få muligheten. Man løfter fram jenter, man løfter fram ekstremt fattige og utsatte barn, man løfter fram dem med nedsatt funksjonsevne – der er også andelen gått ned, og at en ønsker å øke andelen, det syns jeg er bra at komiteen løfter fram. Man løfter fram dem med minoritetsbakgrunn og urfolk som viktige grupper – og dem i krise og konflikt. Men det er også viktig at man velger kvalitet så tydelig, for som flere har vært inne på: det er avgjørende at man ikke bare skriver seg inn i skolen, men at man også kommer ut av skolen med god kompetanse. At komiteen peker på at bistand til lærerutdanning skal øke, at man prioriterer å sikre gode lærere, det er ekstremt viktig.
Så tror jeg også at digitale hjelpemidler er et av de poengene som kanskje kan bidra til at man sikrer enda bedre kvalitet. Det at alle kan få tilgang til f.eks. videoer med kanskje de beste foreleserne, selv om man sitter langt ute i slummen i Malawi, så kan det bidra til enda bedre læringsutbytte.
Punktet som gjelder mer arbeidsrelevant utdanning, der representanten Solhjell hadde et godt innlegg, tror jeg også er viktig – det at man sikrer at man får yrkesrettet utdanning, relevant utdanning der man vet at veldig mange av de aller fattigste er i arbeid i landbruk eller i praktiske yrker.
Så er det også et annet punkt som jeg vil gi honnør til utenriksministeren for at regjeringa trapper opp, og med støtte fra Stortinget, nemlig jobbskaping. For én ting er at vi skal sikre utdanninga, men vi må også sikre at jobbene er der. Og den strategien som regjeringa har løftet, med jobbskaping, er utrolig viktig.
Et siste poeng er at når vi har bygd ned bistanden reelt i kroner, er min frykt også at kompetansen i UD, men også i ambassadene, er gått noe ned når det gjelder utdanning, fordi det ikke har vært like høyt prioritert. Derfor er det et viktig poeng som jeg mener utenriksministeren må ta med seg, at vi bygger opp igjen den kompetansen når vi skal være ledende i verden på utdanning.
Bård Vegar Solhjell (SV) [11:07:01]: Til representanten Ropstad må eg først seie at dersom ein synest dette var bråk, kan det verte mykje bråk og trøbbel i denne salen i åra som kjem.
Eg teikna meg til debatten om finansiering og økonomi i denne samanhengen. Det første eg synest er viktig å seie, er at dersom vi ser på det store bildet over kva som er viktig, viser det at det i for liten grad har vore mogleg i verda dei siste åra å hente inn den typen økonomiske ressursar som har vore nødvendige for å styrkje utdanningssystema i fattige land. Det er teke frå bistandsmidlar, men det store løftet kan ikkje kome derifrå. Det må kome frå andre finansieringskjelder. Lat meg berre gje dykk eit eksempel. Dersom alle land som er bistandsmottakarar, klarte å betre skatteinngangen sin med 1 pst., at skattesystemet var betra slik at innkrevjinga faktisk fungerte – 1 pst. – svarer det til like mykje som det dobbelte av all bistand i verda. Det er enorme moglegheiter i slikt som å hindre kapitalflukt og å betre skattesystema. Derfor er det ein viktig del av dette arbeidet.
Når det gjeld den norske utdanningssatsinga, er det jo ikkje dei ekstra pengane i seg sjølv som er den jobben vi verkeleg gjer med dette, men at vi gjer det til eit strategisk hovudprosjekt, der vi kan få andre til kanskje å gje liknande beløp, der vi kan bruke det overfor privat sektor, der vi samla sett kan bidra med så mykje meir – det er slik vi har gjort det før innan helse, likestilling og miljø, og det er slik utanriksministeren no skisserer at dei har tenkt å jobbe og tenkje om utdanning. Det er det som er det viktigaste.
Så til delar og absolutte tal, som er to forskjellige ting, og som er viktige å hugse på. I absolutte tal, altså i kroner, vaks bistandsbudsjetta veldig sterkt i førre periode – først veldig sterkt opp til 1 pst., så litt mindre sterkt, og så fortsette det i same tempo, i alle fall i dei to siste budsjetta etter forhandlingar. Då er det fleire kroner til veldig mange forskjellige ting, Det har vore ein veldig sterk auke innan helse og miljø, likestilling og fleire andre ting, mens kronebeløpet til utdanning har vore likt i nominelle kroner. Eg aksepterer og forstår heilt og fullt kritikken og det standpunktet at vi burde ha satsa meir i absolutte tal, og at prosentdelen gjekk for langt ned. Eg forstår argumenta bak det og respekterer det. Det viktigaste motargumentet er at vi satsa på andre ting.
Så er det slik at uansett kor mykje ein aukar noko, vert faktisk den delen, kjære venner, 100 pst. Dersom ein del av noko går veldig opp, kjem den til å gå ned på andre ting. «That's life»! Eg synest iallfall det er verdt for enkelte talarar å ha det med seg i åra som kjem. Så synest eg det er særleg merkeleg at dei som ikkje vil at det absolutte talet skal aukast, men vil at det skal gå ned, er veldig kritiske til delar. Då er det rimeleg at ein svarer på kva som bør nedprioriterast.
Lat oss iallfall samlast i avslutninga her om at det no er brei einigheit om eit stort løft både i absolutte tal og delar innan utdanning.
Presidenten: Sak nr. 1 er ferdigbehandlet.
Meld. St. 25 (2013–2014) – om utdanning for utvikling – vedlegges protokollen.