Rigmor Aasrud (A) [11:24:50]: Den forrige saken viser jo at kampen mot diskriminering av kvinner ikke er vunnet en gang for alle. Engasjement for at kvinners rettigheter likestilles med menns, er og blir en utfordring for alle som er opptatt av rettferdighet. Det er et overordnet mål å fjerne den urett som i altfor mange sammenhenger rammer 50 pst. av befolkningen. Derfor er det viktig å rette søkelyset på den diskrimineringen som rammer kvinner som føder barn.

Betydningen av kvinners deltakelse i arbeidslivet diskuteres ikke lenger. Kvinners yrkesdeltakelse er viktig fordi den bidrar til betydelige verdier for vårt samfunn. Ja, norske kvinners yrkesdeltakelse er i verdenstoppen og bidrar faktisk mer enn inntektene fra olje og gass til vår velferd. Samtidig er egen inntekt nødvendig for at kvinner skal kunne leve et økonomisk uavhengig liv. Selv etter mange år i verdenstoppen i likestilling opplever mange at de diskrimineres i forbindelse med barnefødsel. At det foregår graviditetsdiskriminering i arbeidslivet, kan kanskje være egnet til å overraske, særlig fordi vi har et regelverk imot nettopp det. Men slik er det.

Både Likestillings- og diskrimineringsombudet og arbeidstakerorganisasjonene påpeker fortsatt at vi ikke er kommet så langt som vi har ønsket og håpet på. De varsler om mange henvendelser, om manglende kunnskap om omfang og om hvilke svakheter som finnes i lovverk og tilsyn.

Diskrimineringen gir seg utslag i at kvinner mister jobben, ikke får den jobben de har søkt på, og tap av arbeidsoppgaver, karrieremuligheter og lønnsopprykk. Diskriminering på grunn av uttak av foreldrepermisjon rammer også særskilt kvinner.

En undersøkelse utført av Respons Analyse på oppdrag for et av de store rekrutterings- og bemanningsbyråene i november i fjor er ikke oppløftende. En av tre sier de er skeptiske til å ansette gravide. Hele 89 pst. av mannlige og 81 pst. av kvinnelige ledere mener gravide bør være åpne og ærlige dersom de er gravide eller planlegger å få barn – til tross for at loven fastslår at det er spørreforbud.

Det er enkelt å konkludere med at arbeidslivsdiskriminering på grunn av graviditet og/eller foreldrepermisjon viser at det er langt igjen i arbeidet med kjønnslikestilling. Regjeringens bidrag med å svekke fedres rettigheter til foreldrepermisjon er et svært dårlig initiativ mot både likestilling og diskriminering.

Det samme er forslaget om mer midlertidighet. I en rapport om graviditetsdiskriminering fra Likestillings- og diskrimineringsombudet framgår det at den klart største andelen av saker som gjelder forskjellsbehandling på grunn av graviditet eller fødselspermisjon, gjelder ansettelser, herunder fornyelse/forlengelse av vikariater eller andre midlertidige stillinger.

I høringen til regjeringens forslag om nye regler for midlertidighet skriver ombudet følgende i sitt høringssvar:

«Av LDOs klagesaker som omhandler graviditetsdiskriminering gjelder langt flere av sakene ansettelser i midlertidige stillinger, enn omfanget av midlertidige stillinger i arbeidsmarkedet skulle tilsi. Det er flere kvinner enn menn som i dag er midlertidig ansatt (…).

Ombudet antar på denne bakgrunn at en generell adgang til midlertidig ansettelse, vil øke faren for at flere gravide kvinner og personer i foreldrepermisjon vil bli utsatt for diskriminerende handlinger. En slik adgang vil, slik ombudet ser det, særlig ramme kvinner i fruktbar alder.»

Jeg har registrert at også Horne i sin uttalelse om forslaget til endringer i arbeidsmiljøloven deler skepsisen for mer midlertidighet og har bedt om en konsekvensutredning.

LDO har nylig bidratt med et omfattende notat kalt «Forbudet mot forskjellsbehandling pga. graviditet og foreldrepermisjon på arbeidslivets område – en oppsummering». I det finnes det kunnskap om rettstilstanden, sammen med informasjon om EU/EØS-rettens regler og FNs kvinnediskrimineringskonvensjons betydning på området. Det konstateres at det finnes lite norsk rettspraksis som gjelder området graviditetsdiskriminering. Henvendelsene til ombudet bekrefter imidlertid behovet for å sette diskriminering på dagsordenen. Barrierene for kvinner i arbeidslivet og for menn i familien både videreføres og forsterkes.

Om lag 2 000 av arbeidslivssakene som kom til LDO i perioden 2007–2012, var begrunnet i kjønn. 1 005 veiledningssaker og 146 klagesaker dreide seg om graviditet og foreldrepermisjon. Klagene kom fra kvinner, noen få fra menn.

Til tross for et nokså sterkt lovmessig vern mot forskjellsbehandling på grunn av graviditet og foreldrepermisjon viser det seg at mange kvinner diskrimineres i hverdagen. Slik jeg har tolket tilgjengelig materiale, ser det ut som om diskrimineringen grunner i arbeidsgivers manglende kjennskap til og kunnskap om kvinners rettigheter og om tilsynsmyndighetenes bidrag til å stimulere for tilrettelegging for den enkelte gravide. Dette var også grunnen til at jeg rettet min interpellasjon til arbeidsministeren, som jeg fortsatt mener er rette vedkommende for en politisk drøfting av denne saken

Jeg registrerer at i barne- og likestillingsministerens proposisjon varsles det at Likestillings- og diskrimineringsombudet skal ha en konferanse om temaet. Det er bra, men jeg tror vi trenger mer fokus enn det at man har en konferanse om saken.

Derfor har jeg i interpellasjonen utfordret regjeringen på hvilke initiativer man vil gripe til for å hindre at graviditetsdiskriminering fortsetter å være så omfattende som det den er nå – ikke om man vil ta slike initiativer. Konkret vil jeg utfordre statsråden på følgende, sett i lys av den kunnskapen vi har i dag:

• Hvordan vil regjeringen forsikre seg om at både arbeidstakere og arbeidsgivere får kunnskap om rettigheter som hindrer graviditetsdiskriminering?

• Hvordan vil man bidra til å avdekke omfang og utvikling av slik diskriminering?

• Hvordan sørge for at myndighetene bedre kan følge opp og sanksjonere overtredelser?

• Vil man samarbeide med partene i arbeidslivet for forpliktende planer for veiledning om tilrettelegging – også for å hindre sykefravær – for gravide?

Helt til slutt: Statsråden har varslet at hun vil se på sanksjonsregimet. Det er veldig interessant å få ta del i de tankene hun har om det. Da er mitt konkrete spørsmål: Vil arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene bli en del av et slikt sanksjonsregime, eller hvordan tenker man seg at man skal gjennomføre det i praksis?

Statsråd Solveig Horne [11:33:17]: Jeg vil takke representanten Aasrud for at hun løfter en viktig debatt om diskrimineringsvernet for gravide og for ansatte i foreldrepermisjon. Både kvinner og menn har en unik mulighet til å kombinere arbeidsliv og familieliv, og vi har i Norge et solid rettslig vern mot diskriminering av gravide og ansatte i foreldrepermisjon.

Hvis en kvinne blir dårlig behandlet på grunn av graviditet, eller en mann eller kvinne behandles dårlig på grunn av foreldrepermisjon, regnes det som diskriminering. Forbudet gjelder både fast ansatte, vikarer og andre midlertidig ansatte. Forbudet gjelder alle sider av ansettelsesforholdet – utlysning, innkalling til intervju, ansettelse, lønnsplassering, tildeling av arbeidsoppgaver, permittering, oppsigelse og avskjed.

Vi har også en bestemmelse i likestillingsloven som sikrer en arbeidstaker som har vært eller er i permisjon, rett til å komme tilbake i samme eller tilsvarende stilling, rett til å fremme lønnskrav, rett til lønnsvurdering og rett til å nyte godt av alminnelige forbedringer i lønns- og arbeidsvilkårene.

Det rettslige vernet mot diskriminering er solid. Likevel ser vi at diskriminering forekommer. Når gravide og ansatte i foreldrepermisjon opplever diskriminering på arbeidsplassen, vitner det om at et rettslig vern ikke alltid er tilstrekkelig.

Vi vet at LDO fikk mer enn 170 henvendelser om graviditetsdiskriminering i 2014. Jeg er glad for at problemet synliggjøres på denne måten, men det bekymrer meg at så mange opplever diskriminering når vi har et så solid rettslig vern.

Arbeidsgiver har et særskilt ansvar for at graviditetsdiskriminering ikke skal finne sted innenfor egen virksomhet. Hver enkelt arbeidsgiver må følge opp med tiltak i egen virksomhet. Lovgivningen forplikter arbeidsgiver til å arbeide aktivt og systematisk for å motvirke diskriminering på egen arbeidsplass. Aktivitetsplikten er ett av flere temaer jeg ser på i arbeidet med ny felles likestillings- og ikke-diskrimineringslov.

Jeg mener videre at arbeidsgiverorganisasjonene har et overordnet ansvar for å påse at regelverket etterleves i medlemsorganisasjonene, og det blir viktig å ta dette opp i møter med organisasjonene i trepartsamarbeidet. Hvordan kan vi sammen motvirke graviditetsdiskriminering?

Når jeg nå varsler at aktivitetsplikten vil være en del av arbeidet med ny lov, har jeg lyst til også å nevne at det er flere arbeidsgivere som etterlyser både veiledning og mer informasjon om hvordan denne aktivitetsplikten kan etterleves. De ber om fleksibilitet også fordi det er forskjeller på den enkelte arbeidsplass. Det blir et viktig arbeid.

Å ha et godt diskrimineringsvern er viktig, men vi må også ha et godt håndhevingsapparat. I den jobben vi nå gjør med en felles likestillings- og ikke-diskrimineringslov, blir håndhevingsapparatet på dette området et sentralt tema i den sammenheng.

Et sterkt og godt håndhevingsapparat er viktig for god og effektiv håndheving av loven. Derfor har vi satt i gang en utredning av dagens håndhevingsapparat. Utredningen skal ta sikte på å skille lovhåndheverrollen og pådriverrollen, slik at LDO kan rendyrke pådriverrollen. Det er også et siktemål med utredningen å styrke hele lovhåndhevingen.

Slik det er i dag, får det ingen konsekvenser for arbeidsgiver å diskriminere. Et eksempel er en 20 år gammel kvinne som blir sagt opp fordi hun er gravid. Hun kan få et vedtak om at hun har blitt diskriminert i Likestillings- og diskrimineringsnemnda, men må altså gå veien om domstolen for å få økonomisk kompensasjon i form av erstatning eller oppreisning. Og vi vet at en som er 20 år og gravid og mister jobben, kanskje ikke er i den økonomiske situasjonen at hun har anledning til å ta dette til domstolen. En rettsprosess er både tidkrevende og kostbar, og derfor er det i realiteten ikke et alternativ for flere av dem som blir diskriminert.

For meg er det viktig at et sterkt og godt vern mot diskriminering også kan forenes med fleksible løsninger for den enkelte småbarnsfamilie.

Representanten Aasrud viser til regjeringens forslag til nye regler for foreldrepenger. Jeg vil for ordens skyld understreke at det er mulig å utvide unntaksordningen i en sak som fortsatt er til behandling i departementet. Saken har, som folk er kjent med, vært på offentlig høring, og vi vurderer nå oppfølgingen av dette og ser på høringsuttalelsene.

Forslaget om at flere skal få mulighet til å overføre kvoten til den andre forelderen, bygger på regjeringens ønske om å føre en familiepolitikk som er tilpasset familienes behov. Familiene er forskjellige, og det er ikke slik at én løsning passer for alle. Foreldrepengeordningen må vi heller ikke glemme er til for barna.

Fedrekvoten – og mødrekvoten – vil bestå. Det regjeringen har foreslått, er å utvide dagens unntaksordning til enkelte nye grupper vi mener har særlig behov for det. Hvis loven blir endret i tråd med høringsforslaget, vil det fortsatt være en relativt snever unntaksmulighet. Unntak vil ikke gjelde for ansatte i offentlig sektor eller i store bedrifter. En ny gruppe som kan få unntak, er næringsdrivende. Selvstendig næringsdrivende kan i en del tilfeller ha vansker med å være lenge borte fra virksomheten.

Jeg kjenner til et eksempel med en familie der far jobber som lærer og mor er næringsdrivende. For dem passer det best at far tar så mye som mulig av permisjonen. De vil dermed kunne ha nytte av en utvidet unntaksordning.

Forslaget om å utvide unntaksordningen må også ses i sammenheng med at regjeringen og samarbeidspartiene har gjennomført en økning av fellesdelen i foreldrepengeordningen. Fra 1. juli 2014 er ordningen blitt mer fleksibel ved at den delen foreldrene selv bestemmer over, er økt med åtte uker. På den måten kan foreldrene lettere legge opp til en permisjonstid som er tilpasset sin egen families situasjon.

Vi kan ikke med sikkerhet si hvordan endringene vil påvirke foreldrenes uttak. Noen vil nok velge tradisjonelt og la mor ta mer enn før, men med økt fellesdel øker også fars mulighet til å ta ut foreldrepenger hvis foreldrene ønsker det.

Tidligere var 14 uker bundet opp mot mødrekvoten. Nå kan mor returnere til arbeid etter ti uker uten at familien mister ukene. Dette kan være aktuelt for familier der mor er næringsdrivende og ikke har mulighet til å være borte fra virksomheten. I stedet kan far komme inn tidligere enn det som var mulig med den forrige regjeringens opplegg.

Vi vet i dag at det ikke er alle som har mulighet til å benytte seg av kvoten sin. Dette betyr at de ukene faller bort. Hvis Stortinget vedtar en utvidet unntaksordning, får flere grupper enn i dag mulighet til å overføre kvoten til den andre forelderen. Dermed kan de ukene bli tatt ut av foreldrene til barnets beste, i motsetning til i dag hvor de ukene står ubrukt.

Kanskje vil en endring innebære at far oftere overfører sin kvote til mor enn omvendt. Det betyr likevel ikke at mødre i alle tilfeller får lengre fravær fra arbeidslivet enn det de har i dag. Hvis far ikke har mulighet til å ta ut sin kvote, må familien finne en annen løsning. For mange innebærer det at mor må være hjemme ulønnet. At mor øker sitt uttak av foreldrepenger, er dermed ikke nødvendigvis det samme som at mor øker sin tid borte fra jobb.

Jeg har lyst til å understreke at foreldrepengeordningen først og fremst er et gode for barna, som får ha en av foreldrene hjemme med foreldrepenger i nærmere ett år. Regjeringen ønsker å tilby gode, fleksible løsninger, slik at foreldrene i størst mulig grad kan bruke foreldrepengeordningen slik det passer dem selv og deres situasjon best.

Jeg har tillit til at foreldre tar gode valg for sin familie, og så må vi sammen arbeide for å sette diskriminering på dagsordenen.

Rigmor Aasrud (A) [11:41:53]: Jeg takker statsråden for svaret. Jeg hadde kanskje forventet at statsråden hadde vært noe mer offensiv med tanke på tiltak som kunne motvirke det som er hovedtemaet i denne interpellasjonen i dag, nemlig at vi opplever diskriminering av gravide i arbeidslivet. Jeg registrerer at statsråden bruker mye tid på å forklare og forsvare hvorfor man har gjort de endringene som man har gjort i foreldrepermisjonsordningen. Det er velkjente argumenter. Jeg tror kanskje statsråden undervurderer det presset som kommer til å ligge på kvinnene for å ta en mye større andel av permisjonen. Selv om det helt sikkert kan finnes enkelttilfeller som det statsråden tar opp i sitt innlegg, er det vel viktig at vi legger opp en politikk som favner bredden i den norske befolkningen. Sånn sett synes jeg svaret var noe passivt.

Det er bra at man ser på aktivitetsplikten. Jeg er glad for at statsråden sier at man vil bruke trepartssamarbeidet til å drøfte disse problemstillingene med arbeidsgiverne og arbeidstakerorganisasjonene. Det er helt nødvendig, og jeg håper også at det blir en del av de store, sentrale møtene der også statsminister og arbeidsminister er til stede, og at det ikke blir et tema som tas opp ved siden av alt det andre.

Så er jeg enig med statsråden når hun sier at det er behov for mer informasjon om disse problemstillingene – det tror jeg mange ser. Det blir litt vanskelig å se hvordan man skal møte det når statsråden har lagt fram et budsjett for Likestillings- og diskrimineringsombudet som har null i økning fra 2014 til 2015. Det er altså ingen muligheter for Likestillings- og diskrimineringsombudet til å ta nye initiativ, og det hadde jeg trodd var nødvendig når man ser såpass store utfordringer som dem vi har.

Jeg tror det er viktig at man løfter opp og arbeider mer aktivt med denne saken. Det er et tankekors når man registrerer at antallet barn hver kvinne føder i Norge, har gått ned de siste åra. Jeg tror det bl.a. kan ha sammenheng med at man opplever denne diskrimineringen når man skal tilbake igjen fra en fødselspermisjon. Arbeidsplassen er blitt forandret, man har mistet arbeidsoppgaver, og det frister for mange ikke å få det siste barnet, som man kanskje ville ha fått hvis man hadde hatt andre opplevelser når man kom tilbake.

Men jeg gjentar: Jeg takker statsråden for svaret, og utfordrer henne på noen flere aktive punkter. Så skulle jeg også ønske at statsråden kunne drøfte noe mer problemstillingen knyttet til midlertidighet, som LDO har vært veldig tydelig på. Det må være noe som bekymrer statsråden i denne saken.

Statsråd Solveig Horne [11:45:08]: Interpellanten var ute etter mer konkrete tiltak. Det som er det viktigste, er at vi har et godt lovverk mot diskriminering, og det har vi. Vi har et solid rettslig vern mot diskriminering for akkurat denne gruppa. Men når det lovverket ikke er nok, når det likevel ikke får noen konsekvenser for den som diskriminerer, har vi en utfordring. Det har jeg tatt på alvor med det arbeidet vi har satt i gang nå med å samle loven – det å se på aktivitetsplikten, det å informere ut til arbeidsgivere og det å se på holdninger. Når du snakker med en ung bedriftseier og han sier at du ansetter ikke 29 år gamle damer/jenter fordi du er redd for at de blir gravide, er det også noe med holdningene der ute. Derfor er det et viktig tema, som blir tatt opp i trepartssamarbeidet, at en må få informasjon ut til bedriftene. Det er et arbeid som både arbeidsministeren, jeg og regjeringen tar på alvor, og som blir et tema når vi skal ha møte med arbeidstakerorganisasjonene.

Nesten ingen av de sakene der det gjøres vedtak om at diskriminering har skjedd, blir ført for domstolene. Derfor blir det viktig at vi nå får på plass en utredning hvor vi ser på hvordan vi kan klare å styrke håndhevingsapparatet, for det skal altså ikke være slik at vi skal ha et godt lovverk med et godt diskrimineringsvern som ikke får konsekvenser for den som diskriminerer. Jeg tror at får vi dette på plass, er det et viktig tiltak inn mot en håndhevelse av det lovverket vi har. For lovverket er bra, vi har et godt lovverk, men vi må også se på håndhevingen.

Så var interpellanten inne på midlertidighet. Jeg har full støtte til arbeidsministeren i arbeidet med arbeidsmiljøloven, og jeg er veldig glad for at regjeringen nå kommer til å få på plass en ny arbeidsmiljølov. Det å få på plass en mulighet for flere til å kunne prøve seg i arbeidslivet og få innpass i arbeidslivet blir viktig. Så er interpellanten også veldig klar på at det skal være faste ansettelser. Det ligger fast, men det må være mulig å få på plass en bedre fleksibilitet i det lovverket som vi har i dag, slik at flere enn i dag kan få lov til å prøve seg i arbeidslivet.

Sonja Mandt (A) [11:48:13]: Interpellanten tar opp en viktig sak om noe som skjer altfor ofte, men som ikke ofte er tema i den offentlige debatten. I går demonstrerte tusenvis mot å innføre flere midlertidige ansettelser. Diskriminering av gravide var ikke så mye nevnt i den debatten, men flere midlertidige ansettelser vil være en faktor som øker diskrimineringen av gravide eller av dem som planlegger å få barn. Kravet om å ha vært ansatt de siste seks månedene før fødsel for å få støtte kan bli vanskelig å oppfylle. Permisjon fra en midlertidig arbeidsgiver er usikkert, for det er ikke noen jobb å gå tilbake til etter en permisjon – jobben var jo bare midlertidig.

Det kunne være interessant å høre hva statsråden tenker om dem som ikke har krav på støtte eller ordninger som de fast ansatte har når de har vært eller er gravide, ei heller en jobb å komme tilbake til. Mange gravide opplever å bli sykmeldt kortere eller lengre tid, noe som også vil være uinteressant for en midlertidig arbeidsgiver, og det vil være god grunn til å avslutte arbeidsforholdet så raskt som mulig. Dermed blir ordningene desto dårligere. Med den varslede endringen vil ikke diskrimineringen av gravide gå ned, men tvert om øke, slik jeg ser det. Jeg vet at statsråden tidligere har uttrykt skepsis til dette, men jeg hører nå at hun er enig med statsråd Eriksson. Hvordan vil hun ta saken videre og sørge for at de gravide blir sikret?

Mange er historiene om kvinner som mener seg diskriminert før eller etter fødsel eller før de skal ansettes, fordi de er i fertil alder og kan risikere å bli gravid arbeidstaker. Mange orker ikke å ta tak i det, for det kan være en periode i livet da det egentlig er nok å få dagene til å henge sammen med familieliv og arbeid, og, som statsråden sa, mange er unge og tør ikke gjøre noe med det. Derfor er det viktig at vi løfter den debatten her, og endrer holdningene til det. For vi er jo alle stolte av den store yrkesdeltakelsen vi har av kvinner i Norge. Den er vi helt avhengige av, og vi er også avhengige av at kvinner jobber mer. Derfor må vi legge til rette for at så kan skje, og derfor må vi ta grep når gravide diskrimineres.

Ja, vi har et regelverk som sikrer det å tilrettelegge arbeid for gravide før fødsel, og at det legges til rette for deltakelse i yrkeslivet. Men det må følges opp. Spesielt innenfor de typiske kvinneyrkene i pleie og omsorg eller andre yrker med fysiske utfordringer må det tilrettelegges bedre, slik at en unngår tunge løft og uheldige arbeidsoppgaver. Det er mange andre viktige oppgaver som kan gjøres, og det må være en gjengs forståelse på arbeidsplassen for at det er greit for den gravide å være på jobb framfor å være sykmeldt. Her ser vi også en form for diskriminering, der holdninger blant kollegaer som forventer vanlig deltakelse i dagliglivets arbeid, kan hindre den gravide i å delta under graviditeten fordi den gravide rett og slett ikke orker å gjøre den jobben hun pleier å gjøre. Dette er også holdninger som må endres, og det er arbeidsgivers plikt og ansvar å ta grep når slikt skjer. De fleste graviditeter gir ikke grunn til sykmelding, derfor er det viktig å legge til rette for dem som kan jobbe under graviditeten.

Vi har også unge kvinner som ikke får jobb fordi de er i fertil alder og forventes å bli gravide innen kort tid, noe også statsråden var inne på. Selv om det ikke er lov å stille spørsmålet, hører en om underfundige måter å få avklart om det er planlagt graviditet på, og tanker om det framtidige livet til de kvinnelige søkerne. Det er nok vanskelig å forhindre, for det gjøres jo ikke konkret og beviselig, men jeg håper at kvinner er klar over rettighetene sine og sier fra når sånne ting skjer. Men hvordan skal vi endre det? Loven er klar nok, som statsråden også sa i sitt innlegg, men det er tydeligvis ikke nok. Her har vi ansvar for at holdninger endres, og at arbeidsgiver tar tak.

Det er mange ting å ta fatt i, som interpellanten så bra tar opp, og jeg håper at statsråden følger disse opp.

Ib Thomsen (FrP) [11:52:52]: Alle mennesker er likeverdige og skal gis samme muligheter. Fremskrittspartiet aksepterer ikke usaklig forskjellsbehandling. Fremskrittspartiet anser likestilling som en svært viktig forutsetning for et velfungerende demokrati.

Graviditetsdiskriminering skjer både overfor kvinner som allerede er gravide, og overfor unge kvinner som antas å ville stifte familie i løpet av få år. Jeg er også kjent med, som flere har sagt her, at unge kvinner blir spurt om familieplaner i jobbintervjuet, og at noen kvinner opplever å miste muligheten til forfremmelse når de blir gravide, fordi noen arbeidsgivere frykter langtidsfravær som en følge av det å få barn. Slik behandling bunner i forutinntatthet og kan gjøre det vanskeligere for kvinner enn for menn å avansere i arbeidslivet, og det innebærer en diskriminering av kvinner som vi ikke kan akseptere.

Når barnet er født og foreldrene skal ut i permisjon, ser vi også at fedre diskrimineres på bakgrunn av kjønn. Fordi kvinner tradisjonelt har vært hjemme med spedbarnet, opplever mannen at det kan være vanskelig å få tillatelse fra arbeidsgiver til å ta ut en større andel av foreldrepermisjonen enn det som er fars kvote. Det medfører at noen menn kun tar ut ti uker, selv om de ønsker å ta ut en større andel av foreldrepermisjonen som de har til fri fordeling. Dette er svært uheldig og hemmer familiens valgfrihet, som Fremskrittspartiet er sterk forkjemper for.

Vi har et godt diskrimineringsvern i dag. Diskriminering på bakgrunn av graviditet og permisjon ved fødsel regnes som diskriminering på bakgrunn av kjønn og er forbudt i henhold til likestillingsloven § 5, som det henvises til i arbeidsmiljøloven. Det jeg ser på som et større problem i saker om diskriminering på grunn av graviditet og foreldrepermisjon, er dagens regler for håndheving, som også flere har vært inne på.

Brudd på likestillingsloven håndheves av Likestillings- og diskrimineringsombudet og -nemnda, som ikke kan håndheve reglene om oppreisning og erstatning som gis i samme lov. Dette var også statsråden inne på som en utfordring. At en person som har vært utsatt for diskriminering, etter å ha fått en avgjørelse om hvorvidt hun eller han har vært diskriminert, må føre sak om oppreisning og erstatning for domstolene, anser jeg som tungvint og uverdig. Jeg er derfor svært glad for at barne-, likestillings- og inkluderingsminister Horne nå skal gjennomføre en utredning av dagens håndhevingsapparat, som jeg ser på som en viktig del av dette med å styrke håndhevingen.

Det handler ikke bare om å ha rett, men om å få rett. Derfor er et bedre og mer brukervennlig håndhevingsapparat et godt skritt i riktig retning for å få bukt med slik diskriminering.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [11:56:40]: Aller først vil jeg takke representanten Aasrud for at hun tar opp denne tematikken i dag. Det er et viktig spørsmål for mange kvinner og mange familier.

De fleste vil vel mene at regelverket er klart og tydelig. Likevel vet vi at diskriminering forekommer, og at mange også i dag, i Norge i 2015, opplever at hverdagen og livet deres påvirkes og styres av slike diskrimineringstilfeller. Som flere har nevnt i dag, kan det handle om alt fra en tapt jobbmulighet for en kvinne som er gravid, til en mann som vil ta ut foreldrepermisjonen. Det kan handle om kvinner eller menn som kommer tilbake fra permisjon og opplever at de ikke får tilbake arbeidsoppgavene de hadde før de gikk ut i permisjon.

For Kristelig Folkeparti er det et viktig mål å legge til rette for at foreldre kan kombinere arbeidslivet med familielivet på en god måte. For det er heldigvis mulig for mange å få til dette. Det går an å ha et godt liv med barn og jobb. Det er ikke alle som ønsker å jobbe heltid eller deltid som småbarnsforeldre, men for dem som ønsker det – og det gjelder ganske mange – er det viktig at vi fra politisk hold legger til rette for at det er mulig.

Temaet for dagens interpellasjon er en del av denne debatten. Vi skal ha mulighet til å kombinere svangerskap, foreldrepermisjon og småbarnsforeldretilværelse med jobb. Arbeidsgiver må legge til rette for at det lar seg gjøre på en god måte. Vi skal ikke oppleve at arbeidsgiver direkte eller indirekte legger hindre i veien eller gjør denne kombinasjonen vanskelig, eller at det straffer seg å kombinere familie og jobb. Dette er helt avgjørende for at småbarnsforeldre skal kunne delta i arbeidslivet. Det er avgjørende for at kvinner skal kunne delta i arbeidslivet. Det er avgjørende for fortsatt høye fødselstall i Norge. Og det er faktisk avgjørende for Norges framtid at vi har gode ordninger rundt dette.

Statsråden var inne på dette som har med permisjonsuker og en oppmykning av regelverket å gjøre. Kristelig Folkeparti mener at intensjonen med en lovendring som utvider adgangen til unntak for kvotering i foreldrepermisjonene, er at foreldre som med dagens ordning ikke får brukt alle permisjonsukene, med en ny ordning skal kunne få brukt alle permisjonsukene. Formålet er jo at foreldrene får mer tid sammen med barnet, og at flere skal kunne ta ut alle ukene i foreldrepermisjonen. Lovendringen må imidlertid inneholde tydelige kriterier for hvilke situasjoner og forhold som skal kunne gi grunnlag for overføring av kvoteuker mellom foreldrene. Det er viktig at fedrekvoten videreføres, og at øremerkingen er reell – først og fremst av hensyn til barnet og familien. Kristelig Folkeparti er glad for at statsråden også bekrefter dette.

Kristelig Folkeparti tror det er mulig å finne løsninger som utvider unntaksadgangen uten å uthule øremerkingen. Men dette arbeidet er ennå ikke ferdig, og vi skal følge nøye med på de forslagene som kommer. Vi skal også spille inn våre tanker rundt dette, for det er veldig viktig at man ikke innfører en oppmykning som i realiteten fjerner den kvoteringen som ligger i disse permisjonsukene. Det må ligge fast.

Det er også nevnt at det er varslet en likestillingsmelding. Den ser jeg fram til. Jeg tror det gir oss nok en mulighet til å kunne bore mye mer i det som interpellanten tar opp i denne debatten, og jeg ser fram til at vi får oss den forelagt Stortinget.

Gerd Eli Berge (Sp) [12:01:38]: Interpellanten Aasrud tek opp eit svært viktig tema, graviditetsdiskriminering, eit tema me stadig må fokusera på. Noreg treng barn og dermed òg graviditetar. Dette er ein essensiell del av livet. Det er ei investering, ikkje ei utgift. Å eliminera gravide frå arbeidslivet er uhyre kortsiktig økonomisk tenking.

Lat meg slå fast først som sist: Gravide skal ikkje oppleva diskriminering på arbeidsplassen. Det er nok alle i denne salen samde om. Slik står det i likestillingslova § 5:

«Hovedregel om forbud mot diskriminering

Diskriminering på grunn av kjønn er forbudt. Diskriminering på grunn av graviditet og permisjon ved fødsel eller adopsjon regnes som diskriminering på grunn av kjønn. Forbudet gjelder diskriminering på grunn av en persons faktiske, antatte, tidligere eller fremtidige graviditet eller permisjon. Forbudet gjelder også diskriminering på grunn av kjønn til en person som den som diskrimineres har tilknytning til.»

Verkelegheita er likevel ofte annleis enn det som er lovfesta i denne salen, både når det gjeld det som det er heimel for i likestillingslova, og i andre lover.

Interpellanten peiker på at både kvinner og menn opplever diskriminering i arbeidsforholdet. Enkelte arbeidsgjevarar i nokre bransjar ser det ikkje som positivt at menn tek ut sin lovmessige rett til foreldrepermisjon. Slikt har med kultur og haldningar å gjera, og med veldig kortsiktig og snever økonomisk tenking. Kor utbreidd det er, veit me ikkje, men det er altfor mykje.

Det er òg slik at diskriminering førekjem på ulike måtar. I fjor haust tok min partikollega, representanten Kjersti Toppe, opp i ein interpellasjon diskriminering av sjukehuslegar som følgje av graviditet. Toppe viste der at problemet knytt til diskriminering av gravide – ja, for det er i høgste grad eit problem – òg er gjeldande i offentleg sektor.

Likestillingsombodet har òg tidlegare karakterisert sjukehusa som verstingar, for her er det ikkje snakk om enkelthendingar. Staten må syta for å rydda opp i eigne rekkjer. Altfor mange legar har mellombelse stillingar, og dei arbeider for lenge i mellombelse stillingar. Det skulle ikkje vera slik, og det skal ikkje vera slik. Mellombelse stillingar gjev eit dårlegare vern mot diskriminering som følgje av graviditet, uavhengig av lovverket, og eg deler den bekymringa som representantane frå Arbeidarpartiet har teke opp i innlegga sine her i salen i dag.

Senterpartiet meiner at bruk av mellombelse stillingar i arbeidslivet er ein uting og vil kjempa mot ei slik utvikling, anten det gjeld statstilsette sjukehuslegar eller andre og meir lågtlønte yrkesgrupper. Stor bruk av mellombelse stillingar innan ulike sektorar gjer dei tilsette mykje meir sårbare. Mellombelse stillingar over tid skapar uvisse og dermed også ein fare for at ein ikkje gjev melding om uheldige forhold til leiinga. Dette er ein fare i alle sektorar, men risikoen vil variera, avhengig av arbeidstype. I nokre yrke kan det vera eit spørsmål om liv og død.

I Noreg har me gode ordningar for fødselspermisjonar, noko som gjev tryggleik for inntekt i ein periode etter fødsel, og som sikrar samvær med barn som kjem til verda. Me har eit lovverk som skal sikra mot diskriminering av både gravide og personar som vil bruka dei første månadene eller det første året med barnet, slik dette huset ønskjer at dei skal få moglegheit til.

Eg meiner alle må arbeida for å motverka diskriminering som følgjer av graviditet og fødslar. Me må bevisstgjera i samfunnsliv og i arbeidsliv. Styresmaktene må medverka til dette gjennom eit aktivt informasjonsarbeid og kunnskapsformidling, og gjennom trepartssamarbeidet i arbeidslivet, med forpliktande ordningar der graviditetsdiskriminering får konsekvensar for den som diskriminerer.

Kirsti Bergstø (SV) [12:06:44]: Takk for at det tas opp en veldig viktig sak til debatt.

I går fikk jeg en telefon fra en ung kvinne. Hun var ferdig utdannet, og hun var i jobb, men slet med å få fast jobb. Det var ikke første året, flere år på rad hadde hun slitt med å få fast jobb etter endt utdanning. Hva var grunnen til at hun ringte meg, og hva var grunnen til hennes fortvilelse? Jo, hun og samboeren ville veldig gjerne prøve å få barn. Men hennes tilfelle var at hun gikk på månedskontrakter, og hun spør fortvilet: Hvis de oppdager at jeg er gravid, vil jeg da få fornyet kontrakt neste måned? Vil de ikke da la være å gi meg videre jobb?

Tidligere har jeg blitt kontaktet etter et innlegg jeg hadde om midlertidige ansettelser. Da var det en kvinne som ga tilbakemelding om at hun hadde valgt å ta abort, avslutte svangerskapet, fordi hun var alene og var midlertidig ansatt. Hun turte ikke å bære fram et barn, uten sikker inntekt.

Dette er virkelige vurderinger som gjøres i et kvinneliv. Jeg vil advare veldig sterkt mot en generell adgang til å ansette midlertidig, fordi konsekvensene vil være store for likestillingen i et samfunnsperspektiv, for livet til folk og de vurderingene som gjøres. Jeg savner en konsekvensutredning og en klar analyse fra statsråden og fra regjeringen om hvordan midlertidige stillinger vil virke inn på likestillingen, og også på diskriminering av gravide, som er et av de store problemene i arbeidslivet i dag. For omfanget av diskriminering av gravide i arbeidslivet gir grunn til uro. Derfor er jeg helt enig med statsråden i at et godt lovverk er grunnleggende for å bekjempe dette, og at det også er nødvendig å sanksjonere og ha et bedre virkemiddelapparat når diskriminering forekommer og finner sted. Jeg setter pris på den tydeligheten som statsråden viser i den saken.

Men jeg tror ikke at det holder kun å jobbe med å endre holdninger til diskriminering når det skjer, jeg tror også det må jobbes med å endre roller og forventninger knyttet til kjønn. Graviditetsdiskriminering er ikke bare knyttet til at det er kvinner som bærer fram barn, det er også knyttet til en forventning om at kvinner nødvendigvis vil ha lengre fravær, ikke bare i permisjonstiden, men også når barna er syke eller de selv blir syke – en forventning om økt fravær fra jobb. Hvis kvinner anses som omsorgspersoner, mens menn ikke gjør det, – er det klart at refleksjoner rundt det vil virke inn på hvem som får jobben i en ansettelsesprosess. Fordeling av foreldrepermisjonen er nettopp en måte å bidra til at arbeidslivet blir mer likestilt på, fordi kvinner og menn blir ansett som mer likeverdige omsorgspersoner og møtt med forventninger om at man skal ta de oppgavene og det fraværet som det innebærer. Fordeling av foreldrepermisjonen er også en måte for å bidra til at omsorgsoppgaver og det ulønnede arbeidet i hjemmet i praksis blir jevnere fordelt i de ulike hjem.

Jeg vil gjerne høre statsrådens refleksjoner rundt hvordan midlertidige stillinger kan virke inn på nettopp diskriminering av gravide, og hvordan kjønnsroller og ulike forventninger knyttet til omsorgsoppgaver for kvinner og menn kan virke inn på denne problematikken, og ikke minst hva som bør gjøres med problemet.

Arild Grande (A) [12:11:35]: Først vil også jeg uttrykke at jeg setter pris på at interpellanten reiser denne debatten, som dessverre angår svært mange. Det har vært mange gode refleksjoner rundt dette temaet, og det er også mange som viser at man er opptatt av det, på ulike vis. Så kunne jeg kanskje ha tenkt meg at statsministerens parti også fant grunn til å delta i debatten, slik at vi fikk høre om det partiet har noen synspunkter på dette temaet.

Jeg snakket for noen år siden med en bekjent som fortalte sin arbeidsgiver at hun nettopp var blitt gravid, og arbeidsgiveren svarte: Så flott! La oss sette oss ned og prate sammen om hvordan vi kan legge til rette for at dette skal bli best mulig for deg.

Slike arbeidsgivere trenger vi, og det er disse arbeidsgiverne som jeg tror vil vinne kampen om de beste hodene i framtiden. Men dessverre er ikke alle arbeidsgivere slik, og vi trenger et lovverk i arbeidslivet som er til for å beskytte enkeltpersoner, og også for å skape trygge rammer for familiene.

Jeg føler at når vi snakker om disse tingene, kommer det tydelig fram at fra Fremskrittspartiets og Høyres side skal regelverket være en tilnærmet passiv arena, hvor det først og fremst er tilsynet som skal fungere, og hvor det er straffer som skal virke preventivt. Det ser vi f.eks. i den store debatten om sosial dumping, hvor regjeringen egentlig iverksetter en rekke tiltak som kan forsterke problemene med sosial dumping, og så plastrer man på såret med å forsterke tilsyn og satse på sanksjoner.

Jeg vil utfordre statsråden til å si noe mer om hva man kan gjøre for å unngå at slike saker oppstår, for å bidra til at flere arbeidsgivere opptrer slik som den arbeidsgiveren jeg refererte til, og at flere legger til rette for muligheten til å kombinere arbeid og omsorg. Men det statsrådens parti og regjeringen gjør, er egentlig å innføre – også innenfor familiepolitikken og arbeidslivspolitikken – en rekke tiltak som vil forsterke de problemene som interpellanten prøver å gjøre noe med gjennom å reise denne debatten.

Når en familie ønsker å planlegge framtiden sin, tror jeg de aller fleste er svært opptatt av hvilke rammer de kan skape som bidrar til trygghet for ungene sine. Vi vet at en av årsakene til at fødselsraten nå stuper, særlig i Sør-Europa, er at folk rett og slett ikke tør å få barn, for de vet ikke om de har jobb, de vet ikke om de kan skape en trygg framtid for ungene sine. Men også i norske hjem tror jeg at menn og kvinner setter seg ned og snakker om hvordan de kan bidra til trygghet, økonomisk forutsigbarhet, gode rammer og oppvekstvilkår for ungene sine, før man går til det skritt å prøve å bli gravid. Og da vil jeg anta at mange som opplever press på jobben i forhold til overtid, press i forhold til søndagsjobbing, som kanskje opplever å ha en midlertidig stilling, eller som ikke er sikker på om man kan forvente en barnehageplass, vil tenke seg om flere ganger før man går til det skritt å bli gravid, nettopp fordi man er usikker på om alle de trygge forutsetningene er på plass. Og da hjelper det virkelig ikke for familieplanleggingen, og for fødselsraten i Norge, tror jeg, at regjeringen på område etter område bidrar til mer utrygghet for norske familier – med mer bruk av midlertidige stillinger, med usikkerhet rundt barnehageplass, dyrere barnehageplass, mer søndagsjobbing og mer overtid. Det vil føre til økt usikkerhet og dårligere mulighet til god familieplanlegging. Dårlig familieøkonomi er det jo også, når vi vet hvor vanskelig det er å få lån hvis du har en midlertidig stilling. En situasjon med utstrakt bruk av midlertidige stillinger vil også føre til at mange blir varig støtt ut av arbeidslivet. Det har vi sett internasjonalt, og det vil vi også se i Norge, og jeg tror gravide blir særlig hardt rammet av dette.

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, BLD, arbeider med en konsekvensutredning av Robert Erikssons forslag til endringer i arbeidsmiljøloven, og jeg vil gjerne utfordre Solveig Horne til å si noe om hvorfor hun ønsker det, og om hun kan ta et initiativ i så måte.

Rigmor Aasrud (A) [12:16:59]: Jeg vil takke alle som har deltatt i debatten og kommet med forskjellige perspektiver på denne saken. I likhet med representanten Arild Grande er jeg skuffet over at Høyre ikke har funnet tid til å delta i denne debatten – det er tross alt det største regjeringspartiet og burde kunne ha noen synspunkter på et så viktig tema.

Så er jo alle vi som er her, enige om at vi har et godt regelverk, det er bare praktiseringen av dette regelverket som ikke er bra nok. Men det hjelper ikke å ha et godt regelverk hvis veldig mange av de regelverkene som ligger rundt og påvirker den situasjonen som den enkelte er i, endres. Det vil skape usikkerhet, som flere har vært innom.

Jeg er glad for at statsråden sier at hun vil ta initiativ til holdningskampanjer – vi ser fram til dem. Vi venter spent på å høre om resultatet av samtalene mellom partene i arbeidslivet og regjeringen om disse temaene. Det er nødvendig at det løftes opp på det nivået.

Jeg har stor forventning til statsråden, for statsråden har ansvar for utredningsinstruksens temaer om likestilling. Jeg ble glad da jeg så at statsråden hadde sendt brev til arbeidsministeren og bedt om en konsekvensutredning for likestilling i forbindelse med forslaget om midlertidighet. Men jeg har sett lovforslaget som har kommet til Stortinget, og det er ingen spor av konsekvensutredningen for likestilling i den saken. Statsråden må da manne seg opp og bruke det instituttet hun har, for å sørge for at man utreder de konsekvensene. Man må også vurdere sine egne forslag ut fra utredningsinstruksen innen likestilling. Det gjelder fedrekvoten. Det gjelder også andre saker som ligger i eget departement.

Igjen: Takk for en god debatt. Dette er et tema som vi kommer til å måtte følge nøye framover, for å se hvordan det utvikler seg. Det er ikke et godt tegn at fødselsraten i Norge går nedover. Vi har vært stolte av at vi har ligget på topp i Europa, det er ikke bra at denne raten går nedover. Kanskje har det sammenheng med de problemene de som skal føde barn, har – både før og etter. Det er vi nødt til å ta på alvor.

Statsråd Solveig Horne [12:19:45]: Som tidligere statsråd er interpellanten klar over at det er en ny utredningsinstruks som gir en del føringer, og da har jeg ansvar for at likestillingsmessige konsekvenser blir belyst, akkurat som finansministeren har ansvar for at de økonomiske sidene blir belyst i en del saker.

Jeg har full tillit til statsråd Robert Eriksson og er veldig glad for at han har fremmet dette forslaget for Stortinget, og at det er belyst. Og som debatten som vi var inne på tidligere i dag, også viser, er det tatt likestillingsmessige hensyn ved at det er flere, også innvandrerkvinner, som kan få lov til å prøve seg i arbeidslivet og få lettere tilgang til arbeidslivet ved å få på plass litt mer smidige midlertidige ansettelser.

Forslaget om midlertidige ansettelser for inntil tolv måneder vil på generelt grunnlag kunne gi flere med usikker arbeidsevne mulighet til å få prøvd seg i jobb. Flere hundre tusen i arbeidsfør alder står i dag utenfor arbeidslivet, og for mange vil midlertidige ansettelser kunne være et springbrett inn i arbeidslivet. I dag er det flest kvinner blant dem som mottar helserelaterte stønader, og de kan ha mulighet til å komme seg inn i arbeidslivet.

Faste ansettelser skal fortsatt være hovedregelen i arbeidslivet, men midlertidig ansettelse kan være en vei til fast ansettelse, og midlertidig ansatte kommer forholdsvis raskt over i fast stilling i Norge. Vi vet også at Danmark har et mer liberalt lovverk enn oss på dette felt, men det er ikke flere midlertidig ansatte i Danmark enn i Norge – heller tvert imot.

Vi har diskutert diskrimineringsvernet for gravide, og vernet mot diskriminering av gravide arbeidstakere gjelder på samme måte ved midlertidige ansettelser. Regjeringen har foreslått endringer i arbeidstidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven, og innenfor en samlet tidsramme blir det større mulighet til å tilpasse arbeidstidsordninger for dem som jobber turnus. Det kan bidra til at overgangen fra deltidsarbeid til heltidsarbeid – ved behov for små stillingsbrøker – blir redusert, og det blir en styrke for kvinner.

I debatten har flere vært inne på at vi har et godt lovverk, og jeg er veldig glad for at vi har et godt lovverk her, men likevel har vi en vei å gå. Holdninger er viktig, men også diskusjoner med arbeidstakerorganisasjonene i forbindelse med trepartssamarbeidet. Jeg kan love interpellanten at det blir et tema på neste møte.

Fedre skal også kunne få lov til å ta ut permisjon, og unntaksordningen er like mye til for far som den er til for mor. Men foreldrepermisjonsordningen er til for barna, og derfor er det god likestillingspolitikk også å ha en god familiepolitikk. Arbeidsliv, næringsliv og entreprenørskap vil være viktig i likestillingsmeldingen som vi skal fremme, og helse likeså, men en felles lov som vi skal fremme forslag om nå, vil også være med og styrke diskrimineringsvernet.

Presidenten: Debatten i sak nr. 4 er dermed avsluttet.