Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til fem replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [14:13:22]: (ordfører for saken): Komiteen har behandlet representantforslaget fra Arbeiderpartiet om en bedre skolehelsetjeneste. Som saksordfører mener jeg innstillingen viser et bredt og godt engasjement fra alle partier når det gjelder barn og unges helsesituasjon, særlig knyttet til psykiske helseutfordringer.

De opprinnelige ni forslagene fra Arbeiderpartiet har utviklet seg til 13 forslag som fremmes av et mindretall i dag – noe varierende med tanke på hvilke partier som står bak hvilke forslag. Men felles for oss alle er at vi deler ambisjonen om at barn og unge som sliter, må bli sett tidligere og få raskere hjelp, fordi vi vet at tidlig innsats er viktig for å unngå at små plager utvikler seg til kroniske lidelser.

Jeg vil takke komiteen for godt samarbeid og tillater meg nå i resten av mitt innlegg å redegjøre for Høyres og regjeringspartienes standpunkter i saken. Jeg aner at de øvrige partiene vil gjøre det samme knyttet til sine synspunkter i den videre debatten.

For Høyre og Fremskrittspartiet er tidlig innsats, raskere psykisk helsehjelp, styrking av helsestasjons- og skolehelsetjenesten og bedre helsetjenester nær der folk bor blant regjeringens viktigste satsinger. Derfor styrker vi disse områdene i overføringene til kommunene betraktelig. Vi registrerer at de rød-grønne partiene nå ønsker en øremerking av disse midlene. Det er verdt å merke seg at den rød-grønne regjeringen aldri foreslo øremerking og heller ikke styrket disse områdene i en størrelsesorden som gjorde kommunene i stand til å bygge ut denne viktige forebyggende tjenesten tidligere. Den innretningen som vår regjering har valgt på disse midlene, gir tydelig signal til kommunene og legger til grunn prinsippet om at kommunene best vet hvor skoen trykker. Derfor er det også mange kommuner som nå bygger opp disse tjenestene. I dag kan vi i Dagsavisen lese om Oslo kommunes prosjekt Rask psykisk helsehjelp, et pilotprosjekt i bydelene Frogner og Søndre Nordstrand, hvor studenten Malin Nesvoll Vangsnes forteller hvordan lett tilgjengelig hjelp via et lavterskeltilbud var helt avgjørende for henne da hun som student opplevde angst som gjorde henne sykmeldt. Et annet eksempel er Akershus fylkeskommune – som et av landets første fylker innførte de helsesøster ved alle videregående skoler som et permanent tilbud fra 2012. Det reduserer frafallet i skolen. Nå utvider de tjenesten med miljøarbeidere som skal komplettere helsesøster i arbeidet med å fange opp og være der for de unge elevene. Ski kommune, også i Akershus, har et eget arbeid knyttet til tidlig innsats for barn i risiko.

Det finnes utallige flere kommunale prosjekter og satsinger som viser at mange kommuner jobber målrettet og godt med å bygge opp en sterkere faglig skolehelsetjeneste. Vi skal fortsatt være utålmodige på vegne av alle dem som ikke får hjelp tidsnok, men vi skal også huske å anerkjenne at mye godt arbeid er i gang.

Så til et viktig tema: Hvordan gjøre skolehelsetjenesten mer tilgjengelig og relevant for gutter? I går lærte jeg et nytt uttrykk: gutteplaster. Jeg hospiterte på en helsestasjon i min nabokommune, og der kunne helsesøster og kommunepsykologen fortelle om fenomenet gutteplaster. Gutter generelt opplever veien inn til helsesøsters kontor som mer bratt og kronglete enn mange jenter – de gruer seg for å ta opp spørsmål. Derfor hender det rett som det er at guttene banker på og spør om å få et plaster, selv om det ikke hjelper å sette plaster på det som egentlig er problemet.

Så er spørsmålet om flere menn i helsesøsteryrket vil gjøre tjenesten mer tilgjengelig, eller om det heller er hvordan tjenesten henvender seg til både gutter og jenter som er avgjørende. Vi har mest tro på det siste. Det finnes kommuner som jobber målrettet med tiltak rettet direkte mot gutter. Asker kommune er et eksempel på det. De har som et av sine tiltak en egen helsestasjonsdag for gutter. Fra oppstarten i 2000 har gutteandelen i deres helsestasjonstjeneste økt fra 8,5 pst. til 26 pst. Det er rett og slett bra jobbet.

I Høyre er vi svært glad for at regjeringen er tydelig på satsingen på barn og unges helse. Neste år kommer en egen ungdomshelsestrategi til behandling i Stortinget, og allerede denne våren vil regjeringen presentere sin primærhelsemelding. Vi ser fram til dette, fordi vi mener at tiden for en samlet gjennomgang av arbeidsdelingen i kommunehelsetjenesten er overmoden. Det vil kunne sikre bedre og raskere hjelp til enda flere barn og unge i årene framover.

Karianne O. Tung (A) [14:18:23]: Livet byr på små og store utfordringer, også for barn og unge. Det kan f.eks. være opplevelsen av manglende mestring på skolen eller i vennekretsen, foreldrene dine skiller seg, pappa drikker litt for mye, eller bestemor dør. Dette er situasjoner som det er forholdsvis normalt å støte på, nettopp fordi mange opplever det, men det er likefremt krevende å takle for den enkelte. I slike perioder kan mange ha behov for hjelp utenfra til å mestre tanker og situasjoner og til å lære seg å leve med dem.

Mange eksempler har vist at en krevende livssituasjon når du er ung, raskt kan utvikle seg til alvorlig sykdom når du blir eldre, hvis du ikke får nok hjelp. Ny kunnskap viser at de fleste diagnosene oppstår før voksen alder, og at tidlig intervensjon og forebygging derfor har stor helseeffekt.

Arbeiderpartiet mener skolehelsetjenesten og helsestasjonene representerer en av de viktigste enkeltfaktorene for tidlig intervensjon og forebygging blant barn og unge. Skolehelsetjenesten er elevenes egen lovpålagte helsetjeneste, som utover de lovpålagte oppgavene har en unik mulighet til å treffe barn og unge på deres arena, uavhengig av sosial bakgrunn, og dermed bidra til at de raskt får hjelp når noe er vanskelig.

Potensialet og muligheten for tjenesten er stor, men virkeligheten viser seg dessverre noe annerledes.

Dagens situasjon er nemlig en skolehelsetjeneste som kun tilbyr det mest nødvendige, ofte med lange ventelister og liten tilgjengelighet. Tidsskriftet «Sykepleien» har gjennomført en undersøkelse som bekrefter det dystre bildet. Norge har altfor få helsesøstre til å hjelpe barn som trenger det. Sju av ti helsesøstre sier at de unnlater å stille spørsmål til elevene, fordi de ikke har tid til å følge opp.

Regjeringen Stoltenberg, med Jonas Gahr Støre som helseminister, bevilget derfor 180 mill. kr ekstra i 2013 til landets skolehelsetjeneste og helsestasjoner for å imøtekomme noen av disse utfordringene. Da tidsskriftet «Sykepleien» på nytt, et halvt år senere, undersøkte hvor mye av de 180 mill. kr som faktisk var brukt til å styrke tjenesten, var svaret at under halvparten av midlene, 75 mill. kr, ble brukt på å øke antall helsesøstre. Dette viser at mange kommuner ikke tar barn og unges behov for gode og tilgjengelige helsetjenester på alvor.

Som voksne kan vi plukke opp telefonen og bestille time hos fastlegen eller hos en spesialist hvis livet blir vanskelig. Når barn trenger hjelp med sine problemer, må de banke på en dør i en skolehelsetjeneste som altfor ofte er stengt. Barn og unge har rett til like god helsehjelp som vi voksne. Landets skolehelsetjeneste må være tilgjengelig for de barn og unge som trenger det, de må ha tilstrekkelig kompetanse til å møte barn og unges problemer og utfordringer, og de må bli en mer integrert del av kommunens system for å gi befolkningen gode lavterskeltilbud. Tjenesten representerer videre et solid kunnskapsgrunnlag inn i et totalbilde av kommunenes forebyggende arbeid.

Dagens helsesøstre gjør en fantastisk jobb, men vi setter dem i en umulig arbeidssituasjon ved kun å gi dem en liten teskje til å øse ut av et helt badekar. Staten har det overordnede ansvaret for å sikre barn og unge en god helse, selv om arbeidet blir gjort i kommunene.

Jeg tar derfor opp forslagene nr. 1–10 i innstillingen, forslag som Arbeiderpartiet har sammen med andre partier.

Presidenten: Representanten Karianne O. Tung har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Morten Wold (FrP) [14:22:17]: Det er et mål og et ønske at alle våre barn og unge skal ha en oppvekst preget av trygghet, omsorg og god helse. Dessverre opplever ikke alle sin barndom eller sin ungdomstid preget av disse verdiene.

Den beste hjelpen vi kan gi, er den vi gir før utfordringene rekker å vokse seg store, og før små problemer blir kroniske lidelser. Denne hjelpen gir helsesøstre, leger, jordmødre, psykologer og annet helsepersonell i skolehelsetjenesten til tusenvis av barn og unge hver eneste dag. Skolehelsetjenesten er i så måte et viktig lavterskeltilbud som når frem til våre barn og unge.

Skolehelsetjenesten bidrar til at flere unge har en sunn reproduktiv helse gjennom informasjon om prevensjon og seksualitet. Skolehelsetjenesten bidrar til at flere barn og unge får en trygg voksenperson å prate med når livet butter, og kan sørge for at barn og unge som trenger mer hjelp, får det. Dette er et forebyggende tilbud, med ører som lytter til og øyne som ser våre barn og unge.

Fremskrittspartiet vil ha flere personer som kan lytte til og se våre barn og unge. Derfor er vi glade for den betydelige satsingen på skolehelsetjenesten som ble gjort i forbindelse med statsbudsjettet for inneværende år. Regjeringspartiene, sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre, har styrket skolehelsetjenesten med 270 mill. kr i kommunenes frie midler i 2015. Midlene er dedikert til forebyggende tjenester, og styrkingen vil gi rom for 350 nye årsverk.

Kompetansenivået til helsepersonellet i skolehelsetjenesten er avgjørende for å kunne jobbe systematisk og tverrfaglig med skolemiljø, forebyggende tiltak og fremme av psykisk helse i skolen.

Skolehelsetjenesten er et lavterskeltilbud med et stort potensial. Jeg ønsker at tjenesten skal nå frem til flere barn og unge, spesielt når vi vet at en stor andel av frafallet i videregående skole skyldes psykiske problemer. I en tid hvor arbeidsmarkedets krav til formell kompetanse er økende, er det svært alvorlig at frafallet i videregående skole er høyt. Mangel på utdanning kan ha livslange konsekvenser for senere tilknytning til arbeidslivet og andre sosiale arenaer.

Grupper som generelt sett har høyere risiko for ikke å gjennomføre videregående opplæring, er elever med svake grunnskolekarakterer, elever med lavt utdannende foreldre, gutter, minoritetsspråklige elever med manglende norskkunnskaper og yrkesfagelever med dårlige grunnferdigheter. Forskning rundt frafall har ofte sett på disse individuelle forholdene.

Forskere ved Pedagogisk institutt ved NTNU valgte i stedet å se på hele prosessen som leder frem til at elever slutter. Funnene som nylig ble presentert, viser at det er den sosiale opplevelsen av skolehverdagen som i størst grad påvirker elevers tanker om å avslutte skolegangen. Forskningen viste at ensomhet er den klart viktigste enkeltårsaken til at elever ikke fullfører videregående skole i Norge.

Skolehelsetjenesten kan være en bidragsyter til å jobbe mer tverrfaglig i skolen, for å jobbe mot mobbing i skolen, fremme et bedre skolemiljø og se våre barn og ungdommer som sliter i og utenfor skolehverdagen.

Det vil ta tid å se virkningene av de senere års satsing på skolehelsetjenesten. Likevel kan vi ikke være fornøyde, for mange kommuner har ikke en skolehelsetjeneste som møter behovene.

Primærhelsemeldingen er varslet at kommer til Stortinget dette året, og skolehelsetjenesten vil bli drøftet i meldingen.

Fremskrittspartiet har en ambisjon om å utvikle skolehelsetjenesten for å ruste barn og unge godt for voksenlivet. Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen tar dette på alvor, gjennom målrettede satsinger. Det å forebygge mer er en billig investering for å reparere mindre.

Olaug V. Bollestad (KrF) [14:26:25]: Jeg vil først gå til innstillingen. I dokumentet som er avlevert fra komiteen, er det en feil. Kristelig Folkeparti støtter forslag nr. 9, på side 12. I tillegg støtter vi forslagene nr. 1, 2 og 3 – det er riktig. Men vi støtter også forslag nr. 9 – så er det sagt innledningsvis.

Skolehelsetjeneste har vært, og er, en sentral del av Kristelig Folkepartis helsepolitikk. Vi blir også pustet i nakken av KrFU om at dette er et sentralt område fra Kristelig Folkepartis side. Kristelig Folkeparti kjempet også under budsjettbehandlingen og hadde sitt eget budsjettforslag om å binde midler nettopp til denne tjenesten. Når vi vet at kommuner ikke prioriterer dette høyt nok – vi har ligget etter i mange år, og vi mangler mange stillinger innenfor skolehelsetjenesten – har vi en utfordring og et problem. Derfor er Kristelig Folkeparti med på flere av forslagene, sammen med bl.a. Arbeiderpartiet.

Skolehelsetjenesten er viktig som en forebyggingsarena og ikke minst som en folkehelsearena fordi alle unger går i skolen. Det finnes en unik mulighet og en god plattform til å nå alle unger uansett bakgrunn og uansett foreldrenes status eller lommebok. Nettopp derfor er skolehelsetjenesten unik. Vi har en mulighet til å nå veldig mange og legge til rette for et tilbud som alle får del i.

Noen kommuner har gjort gode tiltak, bl.a. med samlokalisering – der svangerskapsomsorg, helsestasjonsarbeid, åpen barnehage, barnevernstjeneste, PPT og skolehelsetjeneste har hatt felles kontorer. Det betyr ikke at skolehelsetjenesten er ute i skolen, men at den har opplevd et godt samarbeid på tjenestenivå. Samlokaliseringen har senket terskelen for besøk og har gitt gode rammer for tverrfaglig samarbeid. Familiehusene er et slikt godt tiltak som har blitt styrket i budsjettet.

For Kristelig Folkeparti er det sentralt å styrke det tverrfaglige samarbeidet mellom tjenester for å nå barn og unge, og kanskje spesielt gutter, fordi vi ser at de uteblir fra den ordinære skolehelsetjenesten. Når vi har klart å få til et samarbeid på tjenestenivå for barn og unge, både BUP, skolehelsetjenesten, allmennlegehelsetjenesten og PPT, kanskje i nye organisasjonsformer, er Kristelig Folkeparti opptatt av at dette kan videreføres inn i skolen som gode fellesarenaer med ulike typer fagbakgrunn.

Kristelig Folkeparti er opptatt av at barn og unge er sårbare, at de er en særskilt utsatt gruppe, og at de ikke må ta konsekvensene av at det er et lite samordnet system per i dag. At det er dårlig kommunikasjon og dårlig samordning av tjenester, gjør at det for mange blir ekstra ventetid når de trenger og har behov for hjelp, spesialisert hjelp. Det er også mangelfullt med hensyn til oppfølging og samarbeid. Derfor er Kristelig Folkeparti glad for det som ministeren nå varsler, om at psykologer kan henvise direkte til spesialisthelsetjenesten. Her handler det faktisk om å nå dem som trenger det mest. Legger vi til rette for samarbeid tidlig, er det lett å få til tverrfaglig samarbeid inn i skolehelsetjenesten, noe som vi må se på sentralt. Det må være plass for ulike yrkesgrupper, og det må være plass for ulike veier å nå inn til barn og unge på. Da blir det sentralt, også i videregående skole, at har vi et tverrfaglig samarbeid, klarer vi å fange opp ungdommene også der. Dermed klarer vi også å komme med tiltak, slik at vi kanskje kan oppnå at færre faller fra i videregående skole – nettopp fordi vi har fått til et tverrfaglig samarbeid som ser ungdommene våre.

Kjersti Toppe (Sp) [14:31:02]: Eg vil rosa Arbeidarpartiet, som tar opp skulehelsetenesteproblematikken igjen. Det er eit veldig viktig område.

Senterpartiet kjem til å støtta forslaga nr. 1 og 2, frå Arbeidarpartiet, om at skulehelsetenesta må integrerast i arbeidet mot fråfall, og at ein må styrkja samarbeidet mellom skulehelsetenesta og andre tenester for barn og unge.

Når det gjeld forslaget om øyremerking, støttar Senterpartiet ikkje det forslaget. Vi har eit alternativt forslag, ikkje i denne saka, men vi har tidlegare i Stortinget fremma forslag om ein opptrappingsplan for psykisk helse i kommunane med øyremerkte midlar, men då til heile området, slik at kommunane innanfor det kan velja kva ein vil satsa pengane på. Under den førre opptrappingsplanen skjedde det veldig mykje bra, òg når det gjaldt skulehelseteneste.

Når det gjeld forslaget om minimumsnorm, kjem ikkje Senterpartiet til å støtta det. Vi er usikre på om dette tiltaket åleine vil ha effekt, og det er alltid ein fare for at ei minimumsnorm vert ei maksimumsnorm. Vi har òg eit eige forslag der vi ber regjeringa om å koma tilbake med ein konkret plan for utvikling av skulehelsetenesta, der ulike verkemiddel kan debatterast.

Vi er positive til at helsesøstrer kan få høve til å vidareformidla ungdom til BUP og til psykolog. Vi har òg eit forslag om at ein i større grad skal integrera psykologar i sjølve skulehelsetenesta, slik at ein tar vekk det skiljet som i dag er mellom BUP og det arbeidet som skjer i skulehelsetenesta. Vi støttar òg Arbeidarpartiet sitt forslag om tiltak for å rekruttera menn og minoritetsspråklege til yrket som sjukepleiar.

Høyringa viste at det er viktig å få til eit godt samarbeid mellom skulehelseteneste, optikarar og augespesialistar, og det er eit forslag om det i saka.

Vi støttar ikkje forslaget om å kartleggja kompetanse. Vi meiner at dette veit vi nok om. Det er god kompetanse i skulehelsetenesta – problemet er at det ikkje er nok av han. Vi meiner heller ikkje at auka tilsyn er eit nødvendig tiltak. Det er tilsyn i dag. No er det viktig å få på plass både midlar og rekruttering, men òg å sørgja for god leiing og organisering, for Helsetilsynet sitt tilsyn viste nettopp at når det gjeld leiing og organisering, har ein veldig mykje å henta òg i skulehelsetenesta.

Senterpartiet har fremma eit forslag om å få fleire fysioterapeutar inn i skulehelsetenesta, og vi er litt overraska over at vi har fått så få parti med oss i den saka – berre SV, eg vil seia veldig bra til SV. Det er jo opplagt at fysioterapeutane må vera med i skulehelsetenesta. Norsk Fysioterapeutforbund seier, og har statistikk på, at det har vore ein nedgang i stillingar dei siste 15–20 åra – og ein markert nedgang dei siste fire åra. Det er fagleg dokumentert at tilstandar både i muskel og skjelett kan knytast til andre fysiske og psykiske helseplagar, og vi meiner at fysioterapi må vera ein integrert del av skulehelsetenesta.

Med det tar eg opp forslaga nr. 11 og 12, frå Senterpartiet og SV, og forslag nr. 13, frå Senterpartiet.

Presidenten: Representanten Kjersti Toppe har da tatt opp de forslagene hun refererte til.

Ketil Kjenseth (V) [14:35:05]: Skolehelsetjenesten spiller en viktig rolle i kommunenes folkehelsearbeid. Arbeidet innebærer veiledning, helseundersøkelser, vaksinering, oppfølging og henvisning videre ved behov. Skolehelsetjenesten skal ha et helhetlig blikk, og kompetanse på helse, oppvekst og livskvalitet skal bidra til økt trivsel og mestring for barn og unge og legge til rette for et godt psykososialt og fysisk arbeidsmiljø i skolen. Den skal være en støtte for barn og unge i en sårbar fase og bidra til å forhindre frafall i videregående skole, som flere har nevnt.

Det er et hovedpoeng at denne tjenesten er gratis og befinner seg der barn og unge er, som en lett tilgjengelig «drop in»-tjeneste på skolen. Helsestasjonen og skolehelsetjenesten er den delen av helsetjenesten som er best egnet til å jobbe med forebygging for barn og unge. Forebygging er viktig i alle livets faser og avgjørende for å utjevne sosiale helseforskjeller.

Når jeg sier dette, er det fordi dette er et tema vi alle er ganske enige om. For min egen del må jeg si at jeg føler meg litt hensatt til skolegården, i den situasjonen som vi rent politisk står i nå. Jeg husker at da jeg var i en viss alder, kom det noen hvite lapper i hånden hvor det sto: Vil du bli sammen med Sølvi? Jo da, og da gjaldt det å sende en hvit lapp tilbake. Jeg føler at det vi holder på med nå, blir litt som å sende hvite lapper til hverandre: Hvem er for hvilke tiltak? Hvor mye penger kan vi skaffe? Hvem skal du ha fast følge med? For Venstres del må jeg si at vi har litt fast følge med Høyre og Fremskrittspartiet akkurat nå. Og vi har fått til ganske mye på kort tid, synes vi:

Vi har fått veldig mye mer penger til flere helsesøstre – faktisk nesten så mye at det går ut over hvor mange helsesøstre som kan rekrutteres til skolehelsetjenesten. Men vi må ha inn flere. Og psykologene skal få henvisningsrett. Dette er bare to eksempler på nylige tiltak som gjør at vi mener at denne tjenesten blir bedre. Etter å ha sittet åtte år uten å ha hatt noen innflytelse på skolehelsetjenesten synes vi det er verdt å forsøke litt til.

Veldig mange av de forslagene som er oppe i debatten vi har her nå, er vi ganske enige om. Så det handler om hvilke tiltak vi skal sette inn når, og kanskje også litt om hvem som skal få æren for dem.

Jeg har lyst til å peke på PP-tjenesten som en veldig viktig del, og som en kanskje enda mer oversett tjeneste enn helsesøstrene og skolehelsetjenesten er. Man må huske på at de sitter på en veldig viktig kompetanse, men mange kommuner har dessverre bygd ned den tjenesten like mye eller enda mer enn helsesøstertjenesten og skolehelsetjenesten. Med det blir en kontinuitet borte. En del helsesøstre er riktignok godt voksne og har god erfaring, men også i PP-tjenesten sitter det en allsidig og høyt utdannet yrkesgruppe som har kontakt med mange «dører» og vet hvordan man åpner dører som også skolehelsetjenesten for øvrig er avhengig av. Så jeg tror det er viktig at vi øker kapasiteten i sambruket mellom PP-tjenesten, helsestasjonene og skolehelsetjenesten og ivaretar den kompetansen.

Det er en gruppe i oppvekstsektoren som vi ikke snakker om, og det er barnehagene. Vi vet at det er mange innleggelser på sykehus tidlig i et barns liv, og i barnehagene har vi en dårlig utbygd helsetjeneste. Det er ressurskrevende å skulle bygge ut en helsetjeneste rettet mot barnehagene, men like fullt tror jeg vi er nødt til å begynne å snakke om barnehagene også.

Det er kommunene som finansierer skolehelsetjenesten også i videregående skole, men den overgangen er vanskelig for kommunen og fylkeskommunen og for lærerne, og den er nok litt vanskelig også for mange elever. De skal forholde seg til en ny skolehelsetjeneste, som det i mange tilfeller er knepet enda mer igjen på, fordi de befinner seg litt utenfor kommunenes dagligdagse helsetjeneste.

Dermed er vi over på studenthelsetjenesten, som befinner seg litt i samme situasjon, ved at verken sykehus, fylkeskommuner eller kommuner egentlig helt tar ansvaret for den. Dette er også noe av det vi må se på i fortsettelsen – finansieringen og ansvaret for den tjenesten.

Audun Lysbakken (SV) [14:40:22]: I forrige periode gjennomførte den rød-grønne regjeringen et omfattende løft i barnevernstjenestene. Det kom på plass ca. 1 000 nye stillinger i det kommunale barnevernet i løpet av fire år. Tanken hos flere partier har vært at det som skulle etterfølge den satsingen på flere folk i barnevernet, skulle være en tilsvarende satsing og et tilsvarende løft for skolehelsetjenesten og helsestasjonene. Det er en god visjon, og det er et helt nødvendig løft. Vi vet at å satse på en god skolehelsetjeneste og gode helsestasjoner er noe av det viktigste vi kan gjøre for godt folkehelsearbeid, for å forebygge ulike sykdommer, for å arbeide mot mobbing, for å skape trivsel og for i det hele tatt å legge et godt grunnlag for den tidlige innsatsen som skal til for at barn ikke utvikler sykdommer, plager eller lidelser som gjør at de får vanskelige liv.

Men det er en viktig forskjell på barnevernsløftet og det løftet for skolehelsetjenesten som har vært varslet, og det er at barnevernsløftet ble gjennomført med øremerkede midler. Uten øremerkede midler hadde det aldri blitt en så omfattende opptrapping i det kommunale barnevernet. Det er ingen tvil om at det var helt nødvendig. Også den gangen prøvde en i flere år med klare formaninger til kommunene, en viste til deler av de frie midlene til kommunene og sa at dette skulle brukes til økt bemanning i barnevernstjenesten. Men Stortinget legger altfor ofte inn flere bestillinger enn Stortinget betaler for. Det må vi slutte med. Hvis vi vil ha en opprusting av tjenester som det gjennom flere års prøving er åpenbart at kommunene ikke i tilstrekkelig grad greier å prioritere selv, må vi øremerke midlene. Jeg mener derfor at det viktigste forslaget vi behandler i dag, er det fra Arbeiderpartiet og SV om å legge føringer for øremerking. Det er det regjeringen bør komme tilbake med i statsbudsjettet senere i år. Sykepleierforbundet viste oss i budsjetthøringen i høst at for lite av de midlene som vi alle hadde håpet skulle gå til skolehelsetjeneste og helsestasjoner, når fram.

For SV er det vi snakker om her, en viktig del av vår visjon for morgendagens skole – en skole som også skal være en sentral del av helsepolitikken. Vi må gå bort fra å se skolen som en arena kun for læring. Vi må se den som en arena for oppvekst og som en arena for tidlig innsats på flere felter. Det skal være en arena som skal bidra til sosial utjevning og folkehelse. Det handler om veldig mange tiltak, bl.a. fysisk aktivitet og sunn mat, men det handler også om en god skolehelsetjeneste og at det skal finnes helsestasjoner for både barn og ungdom i lokalmiljøene som kan opprette den nødvendige kontakten med våre mest sårbare barn og unge. Det handler om å oppdage dem som sliter, tidlig, det handler om å forebygge mobbing, det handler om å forebygge psykiske problemer, det handler om å skape et godt skolemiljø, og det handler om å få flere yrkesgrupper inn i skolen.

Jeg vil også peke på de forslagene i innstillingen som handler om betydningen av å få flere andre yrkesgrupper inn i denne satsingen. Vi vet det er et stort behov for helsesøstre. Før denne stortingsperioden var det beregnet at vi manglet 1 500 helsesøstre. Men det er også en stor mangel på bl.a. psykologer og fysioterapeuter, som det ville være en stor fordel om vi fikk inn i denne typen satsing.

Et viktig mål må være å få de ulike tjenestene som skal nå barn og unge – skole, helsestasjon, skolehelsetjeneste, BUP, barnevern osv. – til å jobbe bedre sammen. Hvis vi klarer å få flere ressurser, flere yrkesgrupper og flere folk inn i skolen i form av god skolehelsetjeneste og gode helsestasjoner for barn og ungdom, vil det være et helt avgjørende bidrag til det.

SVs oppfordring til regjeringen er, hvis denne opptrappingen heller ikke i år gir de resultater vi hadde håpet på, å trekke lærdom av barnevernsløftet og komme tilbake med en øremerking av midler til det løftet som trengs for skolehelsetjeneste og helsestasjoner.

Statsråd Bent Høie [14:45:46]: Takk til representantene for at en tar opp viktige spørsmål knyttet til organiseringen av og tilgjengeligheten til de kommunale helsetjenestene til barn og unge. Grunnlaget for god helse hele livet legges i barne- og ungdomsårene. En god barndom varer livet ut. Derfor er det viktig å forebygge, avdekke tidlig, jobbe helsefremmende og følge opp hvert enkelt barn og hver enkelt ungdom. Det er her helsestasjons- og skolehelsetjenesten har en helt avgjørende rolle, sammen med barnehage, skole og barnevernstjenesten.

Denne regjeringen er opptatt av å styrke de kommunale helse- og omsorgstjenestene – også til barn og unge og deres familier. Barn og unge vil være tema i meldingen om framtidens primærhelsetjeneste som legges fram for Stortinget denne våren. Det er også varslet at det skal legges fram en egen ungdomshelsestrategi i løpet av 2016 som tar for seg et bredt spekter av utfordringer knyttet til ungdoms helse. Målet med satsingen er flere årsverk, mer tverrfaglighet i tjenesten og mer og riktigere kompetanse i tjenesten.

Vi vet at helsestasjons- og skolehelsetjenesten er ulikt dimensjonert i forskjellige kommuner. Men å fastsette en minimumsnorm for denne tjenesten vil kunne føre til at antallet årsverk blir et mål i seg selv, ikke kvaliteten på tjenesten til barn og unge.

Men det skal selvfølgelig ikke være slik at hjelpen man får, avhenger av hvilken kommune man bor i. Når barn og unge har erkjent at de trenger hjelp og endelig tatt mot til seg og oppsøkt hjelp, ja, da er det viktig at de ikke møter en stengt dør hos helsesøster med en lapp om at hun er til stede onsdager mellom 9 og 13.

Helsesøster skal være tilgjengelig når barn og unge trenger det. Det skal regjeringen også være med og bidra til. Derfor styrker vi helsestasjons- og skolehelsetjenesten med til sammen 455 mill. kr gjennom vekst i kommunenes frie inntekter. Disse midlene er en god start på et langsiktig utviklingsarbeid. Vi vil selvfølgelig følge nøye med på hvordan midlene blir brukt. Dersom det skulle vise seg at kommunene ikke har benyttet midlene til formålet, har vi varslet at vi vil vurdere hvordan vi skal styrke denne tjenesten på en annen måte enn i dag.

Kvalitet er langt mer enn antall årsverk. Kvalitet handler også om tverrfaglighet og styrket kompetanse. Å styrke kompetansen i de kommunale helse- og omsorgstjenestene er blant de viktigste tiltakene for å bedre tjenestene.

Helsesøster har en betydelig rolle, men også andre personellgrupper er viktige for å kunne tilby barn og unge helhetlige tjenestetilbud i kommunene. Blant annet vil regjeringen gjøre psykisk helsehjelp lettere tilgjengelig for barn og unge. Planen for videre rekruttering kommer i primærhelsemeldingen. Det fins flere eksempler på godt samarbeid mellom ulike tjenesteytere, som skoleprosjektet i bydelene Ullern og Frogner. Der har BUP Vest ved Diakonhjemmet og bydel Ullern gått sammen om å styrke helsetilbudet på skolene i bydelen med en psykolog i spesialisthelsetjenesten én dag i uken. En slik organisering styrker samarbeidet mellom alle nivåer og mellom helsetjenesten og skolen. Det er tilsvarende eksempler i Nord-Trøndelag. Men viktigst av alt: Organiseringen gjør at helsetjenesten når barn og unge med betydelige hjelpebehov som ellers ikke ville ha oppsøkt hjelp.

Helsetjenester til barn og unge er et viktig satsingsområde for regjeringen. Forrige regjering styrket denne tjenesten med rundt 180 mill. kr gjennom en økning i kommunenes frie midler. Vi har styrket tjenestene med ytterligere 270 mill. kr. En god helsestasjons- og skolehelsetjeneste er tjenester som tar opp i seg flere yrkesgrupper. Bedre samhandling med andre sektorer, særlig kunnskapssektoren, er grunnleggende for å gi barn og unge sammenhengende og gode tjenester. Mye gjenstår før dette er helt på plass, men vi er veldig godt i gang med dette viktige utviklingsarbeidet. Jeg er glad for at også komiteen i denne saken viser tverrpolitisk engasjement for å styrke nettopp denne tjenesten, som er så viktig for barn og unge.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Karianne O. Tung (A) [14:50:24]: Tidsskriftet Sykepleien fant ut at norske kommuner brukte under halvparten av de tidligere økte midlene til skolehelsetjenesten og helsestasjonene i 2013–2014. Det er alvorlig. Nå står vi overfor den samme situasjonen igjen, for i november 2014 viser en undersøkelse utført av Kommunebarometeret at kun 22 pst. av landets ordførere og rådmenn vil ansette flere helsesøstre selv om det bevilges over 200 mill. kr mer. 52 pst. av ordførerne og rådmennene vil ikke foreslå at det ansettes flere på helsestasjonen og i skolehelsetjenesten.

Arbeiderpartiet har lært at det å gi de økte midlene til tjenesten som frie midler til kommunene ikke ser ut til å virke i dette tilfellet. Pengene Stortinget sender ut, når faktisk ikke fram til barn og unge som trenger det. Derfor har vi nå gått inn for en øremerking. Hvorfor vil ikke helseministeren og regjeringen være med på Arbeiderpartiets anerkjennelse og øremerke de økte midlene?

Statsråd Bent Høie [14:51:27]: Det er rett og slett fordi den fasiten som det kan virke som Arbeiderpartiet sitter på her, ikke eksisterer. Fasiten på hvordan disse pengene faktisk er brukt i kommunene, får vi gjennom KOSTRA-tallene som vil bli presentert denne våren. Det er lurt å ha den fasiten før en feller en endelig dom over hvordan disse pengene er brukt, og ikke baserer den på spørreundersøkelser eller intervjuer.

Videre er det også en veldig klar beskjed fra denne regjeringen til landets kommuner. Det er at for vår del er ikke dette en engangssatsing, men en satsing som kommer til å gå over år. Det har også kommunene fått oppleve gjennom årets statsbudsjett, der det lå en betydelig satsing – mer enn en dobling – på dette området, som ble styrket ytterligere i budsjettforliket med Kristelig Folkeparti og Venstre. Det betyr at kommunene, i motsetning til tidligere, kan begynne å ansette folk i denne tjenesten uten å være redd for at Stortinget neste år prioriterer noe helt annet.

Audun Lysbakken (SV) [14:52:43]: Jeg er enig i at de endelige tallene er bedre å basere seg på enn intervjuundersøkelser. Derfor er vi klare til å revurdere vår politikk hvis det nå skulle vise seg at denne måten å bevilge på, som regjeringen har gjennomført, er en stormende suksess. Det vil jo tiden vise. Men jeg vil kanskje etterlyse en smule mer åpenhet fra statsråden knyttet til de tallene som Sykepleierforbundet har lagt fram, for de var jo ikke gode, og det må jo bekymre statsråden. Men slik jeg forstår statsråden, så vil han nå ikke avvise at øremerking kan bli tatt i bruk. Er det korrekt?

Statsråd Bent Høie [14:53:34]: Øremerking er et virkemiddel som en bruker der en mener det er pragmatisk riktig. Mens den forrige regjeringen fjernet øremerking av midler til oppbygging av tilbud til rusavhengige i kommunene, så gjeninnførte denne regjeringen øremerking til oppbygging av tilbud til rusavhengige – nettopp fordi dette var et område der virkemidlene i Samhandlingsreformen virket for å motivere kommunene til å bygge ned og prioritere andre ting i stedet for å bygge opp. Da bruker vi øremerking, og det har vi også forsterket i årets budsjett. Så må vi følge med på hvordan disse midlene blir brukt, og om de har effekt.

Jeg synes også at framstillingen av undersøkelsen i Sykepleien er veldig skjev. En framstiller det som om disse pengene, som den forrige regjeringen i utgangspunktet prioriterte, men som vi videreførte, ikke hadde effekt. Hvis det er slik at Sykepleien har rett her, så er det jo en feil slutning – en hadde en betydelig effekt: Veksten i antall årsverk i 2014 var jo betydelig høyere enn det den var i 2013, hvis en legger Sykepleiens tall til grunn.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.