Ruth Grung (A) [11:09:48]: I Norge er mellom 15 og 20 pst. av barn og unge overvektige. Overvekt og fedme er et globalt helseproblem. Fedme øker risikoen for å utvikle type 2-diabetes og hjerte- og karsykdommer. Dette er også de sykdommer som preger sykdomsbildet i Norge i 2015. I tillegg til økt risiko for helseplager og tidlig død opplever alvorlig overvektige barn at de ofte blir hemmet fra å ta del i lek sammen med andre barn, og når de vokser opp og blir mer opptatt av utseendet, kan også overvekt medføre ytterligere personlige og psykiske belastninger.

Selv om det er dokumentert at tidlig innsats gir god effekt for barn med fedme, er det altfor tilfeldig hvilket tilbud overvektige barn får i dag, og det er viktig å hjelpe før de får følgesykdommer.

Ifølge Nasjonal veileder er det fastlegen og helsestasjonene som har hovedansvar for å initiere tiltak for å redusere vekt ved alvorlig fedme og ved fare for følgesykdommer, og for at barn eller ungdommer henvises til spesialisthelsetjenesten parallelt med pågående lokale tiltak.

De regionale foretakene har utviklet ulike behandlingstilbud, og resultatene viser at de har best effekt ved familiebasert atferdsbehandling av barn under ti år. Spesialisthelsetjenesten opplever at mange av dem som blir henvist, ikke har fått etablert en fast oppfølging i kommunen, og at mange barn har gått lenge uten å få tilbud. Forskning viser at det er langt vanskeligere å snu utviklingen for overvektig ungdom enn det er for barn.

Barnevektstudien er den eneste nasjonale undersøkelsen som følger utviklingen av overvekt og fedme i samme aldersgruppe over tid. Hovedfunnene er at andelen er stabil, men det er store sosioøkonomiske og geografiske skillelinjer også blant barn. Det viser seg at i Helse Sør-Øst er andelen signifikant lavere, mens den høyeste andelen er i Helse Nord. Det viser seg også at andelen barn med overvekt er en og en halv til to ganger høyere for tredjeklassinger som bor i småkommuner, enn for dem som bor i store kommuner. Andelen er 30 pst. høyere for barn av mødre med lite utdanning enn med høyere utdanning, og 50 pst. høyere for barn av skilte foreldre. Det er ikke overraskende at det er slike sosioøkonomiske forskjeller, men jeg må jo si at jeg synes at forskjellene er særdeles signifikante.

Forskjellene gjelder også kjønn. Det er faktisk flere gutter enn jenter som rapporterer overvekt når de er 15 år. Kosthold og aktivitet virker inn på overvekt, og undersøkelsen viser at aktivitetsnivået er redusert for alle aldersgrupper. Det er redusert med omtrent 2 pst. for alle 11-, 13- og 15-åringer fra 2006 til 2010. Norge er også plassert i den dårligste tredjedelen blant OECD-landene når det gjelder fysisk aktivitet blant 11- og 15-åringer.

Familiebasert atferdsbehandling har vist seg å være et lovende behandlingstilbud for barn og unge med alvorlig overvekt. Spesialpoliklinikkene som tilbyr denne behandlingen, mangler i dag ressurser til å gi tilstrekkelig opplæring av helsesøstre og andre helsearbeidere i primærhelsetjenesten, for de er avhengige av dette samarbeidet, og behandlingen går vanligvis over flere år. Dette går ut over kvaliteten, helheten og effekten på behandlingen. Ressursmangel hindrer spesialisthelsetjenesten i å gi kompetanseheving til kommunene for tidlig intervenering og forebygging av sykelig overvekt, spesielt blant barn og unge.

Erfaringer viser at det er få personer med fedme som har fått tilbud om hjelp til vektreduksjon fra helsetjenesten. Det er et stort behov for å styrke kompetansen på rådgivning som er målrettet, effektiv og kunnskapsbasert. Helsedirektoratet har liten oversikt over det kommunale helsetilbudet på dette området. Helsedirektoratet har heller ingen tilskuddsmidler rettet mot overvekt og fedme. Kirurgisk behandling må ses på som siste utvei. Gjennomgått kirurgi krever livslang medisinsk oppfølging.

Til tross for at intensiv livsstilsveiledning er ressurskrevende, er det dokumentert å være kostnadseffektivt. En rapport fra Kunnskapssenteret viser at kombinerte livsstilstiltak som inkluderer kostholdsendring, fysisk aktivitet og atferdsterapi, kan gi vektreduksjon. Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering i helse- og omsorgstjenesten behandlet spørsmålet om kirurgisk behandling av fedme på sitt møte 10. februar 2014. Rådet anbefalte bl.a. at gode tilbud med ikke-kirurgiske metoder bør få økt prioritet. Rådet skal på sitt møte nå i mai behandle strukturelle tiltak og hvordan styrke ikke-operative behandlingsmetoder, særlig hos barn, unge og familier.

Parallelt med dette ser vi at antall fedmeoperasjoner for voksne har økt betydelig i Norge de siste årene, fra 24 inngrep i 2003 til 1 890 i 2012. Dette tror jeg er de tallene som gjelder for offentlige sykehustilbud. I tillegg kommer en del private. Det kan henge sammen med at vi har fått økt kvalitet på inngrepet, som gir mindre risiko og færre bivirkninger. Men for alle dem det gjelder, er det uansett et alvorlig inngrep som gjør at man må ha medisinsk oppfølging resten av livet.

Mens operative inngrep har en høy andel innsatsstyrt finansiering, må de poliklinikkene som foretakene har etablert, konkurrere om midlene fra den generelle rammen, hvor vi vet at også rus og psykisk helse er prioritert. Det er jeg selvfølgelig tilhenger av, men det er ganske lite rom for å løfte det opp når vi ser det opp mot behovet.

Vi vet hva som virker for å unngå at barn og unge blir sykelig overvektige, og utfordrer derfor helseministeren til å ta grep og gjøre det som forskningen viser hjelper, nemlig tidlig intervensjon og forebygging. Så spørsmålet til statsråden er: Vil han sørge for en finansiering som sikrer alvorlig overvektige barn og unge et godt og helhetlig behandlingstilbud og styrke det forebyggende arbeidet?

Statsråd Bent Høie [11:16:59]: Representanten Ruth Grung mener at ressursmangel fører til at poliklinikker i spesialisthelsetjenesten som tilbyr familiebasert atferdsbehandling, ikke kan gi tilstrekkelig opplæring til helsesøstre og andre helsearbeidere i primærhelsetjenesten.

Jeg deler representantens bekymring når det gjelder overvekt hos barn. Det er viktig å styrke innsatsen på det forebyggende arbeidet, samtidig som vi gir god hjelp til dem som er rammet av overvekt og sykelig fedme. Behandling av overvekt og sykelig fedme vil ha et langsiktig perspektiv og vil i det alt vesentlige være forankret i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Behandlingen må involvere flere faggrupper og rette seg mot hele familien.

Spesialisthelsetjenesten skal bidra med utredning og behandling av alvorlig overvekt med følgesykdommer. Utredningen må skje i tverrfaglige team og involvere både barn og familien. Den type tilbud er etablert flere steder i landet, f.eks. i Helse Bergen, som representanten viser til. En sånn oppfølging foregår over lang tid som et samarbeid mellom primær- og spesialisthelsetjenesten.

Når det gjelder ressurstilgang og finansiering, vil jeg påpeke at Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen har lagt til rette for en høyere vekst i sykehusbudsjettene enn det de rød-grønne fikk vedtatt gjennom sine åtte år i regjering. Sykehusenes inntekter kommer til dels som en ramme og dels som aktivitetsavhengige inntekter. Mye av aktiviteten ved sykehusene, også den som er knyttet til samarbeid med helsetjenesten i kommunene, må finansieres gjennom den faste rammen. Sånn er det i dag, og sånn vil det også være i framtiden, selv om det kan komme endringer i finansieringssystemet.

Faglig rådgivning er en lovbestemt oppgave for spesialisthelsetjenesten. Helsepersonell i statlige helseinstitusjoner som omfattes av spesialisthelsetjenesteloven, eller som mottar tilskudd til virksomheten fra regionale helseforetak, skal bistå den kommunale helse- og omsorgstjenesten med råd og veiledning og opplysninger om helsemessige forhold som er påkrevd for at tjenesten skal kunne løse sine oppgaver. Det er helseregionene som har ansvar for at dette skjer. I oppdragsdokumentet for 2015 har vi bedt dem utvikle nettopp en strategi for kompetansedeling og kompetanseutveksling mellom de kommunale helse- og omsorgstjenestene i regionen.

Som representanten viser til, har vi gode erfaringer med familiebasert atferdsbehandling. Likevel vet vi at det kan være vanskelig å oppnå varig vektreduksjon når man først er blitt overvektig. Det viktigste er derfor å forebygge at barn og unge kommer i en sånn situasjon. Jeg er glad for at Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering i helsetjenesten i 2015 vil belyse hvordan overvekt kan forebygges, bl.a. med strukturelle tiltak. Rådet skal også se på hvordan vi kan styrke ikke-operative behandlingsmetoder særlig for barn og unge og deres familier.

I regjeringsplattformen slår vi fast at regjeringen vil styrke det forebyggende helsearbeidet, stimulere til et sunnere kosthold og legge til rette for økt fysisk aktivitet. En lettere tilgjengelig tjeneste er en forutsetning også for å komme tidlig inn med tiltak overfor barn og unge som sliter med overvekt og fedme.

Helsestasjons- og skolehelsetjenesten og frisklivstilbud i samarbeid med barnehage, skole og nærmiljøer er viktige arenaer for dette arbeidet. I 2014 ble helsestasjons- og skolehelsetjenesten styrket gjennom en økning av de frie inntektene med 180 mill. kr. Regjeringen videreførte denne satsingen i årets budsjett, men har også styrket tjenesten ytterligere med 270 mill. kr – til sammen 455 mill. kr. Styrkingen vil kunne bidra til flere årsverk, og gjennom det en mer tilgjengelig tjeneste.

Helsedirektoratet reviderer nå retningslinjer for måltider i skolen, inkludert skolefritidsordningen. Nasjonalt senter for mat, helse og fysisk aktivitet, som ligger ved Høgskolen i Bergen, driver formidling, rådgivning og veiledning til barnehager, skoler og helsestasjons- og skolehelsetjenesten.

Helse- og omsorgstjenestene i kommunen plikter å bidra i kommunens folkehelsearbeid, der ernæring og ernæringskompetanse er viktig. Regjeringen vil følge opp stortingsmeldingen Utdanning for velferd, der det legges vekt på at helse- og omsorgspersonell bør har ernæringskompetanse.

Med hensyn til å fremme et sunt kosthold blant barn og unge vil jeg også nevne markedsføring rettet mot barn. Matvarebransjens system for selvregulering har vært i drift i over et år og skal etter planen evalueres i 2016.

Befolkningen er for lite og for sjelden i fysisk aktivitet. Utviklingen går dessverre ikke i riktig retning, heller ikke for barn og unge. Skolen omfatter alle barn og unge og kan derfor gi alle elever muligheter for fysisk aktivitet og dermed grunnlag for helse og læring. Regjeringen vil legge til rette for at skolene sikrer elevene daglig fysisk aktivitet.

Det er også et mål å gjøre det lettere å velge en aktiv livsstil i dagligliv og fritid. Bo- og nærmiljøer må i større grad utformes slik at de innbyr til lek og fysisk utfoldelse, og det må være mulig å gå eller sykle til jobb, skole og fritidsaktiviteter.

Grunnlaget for god helse hele livet bygges i barneårene. Det er derfor utrolig viktig at vi fanger opp barn med overvekt og fedme så tidlig som mulig. Å fremme gode levevaner og forebygge overvekt er også et tema i folkehelsemeldingen som kommer snart, og tjenestetilbudet til barn og unge tas opp i meldingen om primærhelsetjenesten. Begge meldingene skal legges fram for Stortinget i vår. De er viktige både hver for seg og samlet for å gi et bedre tilbud til barn og unge med overvekt og fedme og ikke minst for å forebygge at en kommer i den situasjonen.

Det er viktig at sykehusene hele tiden vurderer om de kan løse sine oppgaver på en bedre eller smartere måte. Mer og bedre samarbeid med helsetjenesten i kommunene er en opplagt del av dette. Helsetjenesten er i kontinuerlig utvikling, og derfor må helsemyndighetene jevnlig gå gjennom finansieringssystemet. Jeg opplever at her er det en utfordring, og derfor har jeg også gitt Helsedirektoratet et oppdrag om å gå gjennom finansieringsordningene for bl.a. å vurdere mulige utviklingsbehov knyttet til å få til bedre samarbeidsløsninger mellom sykehusene og kommunene.

Ruth Grung (A) [11:24:11]: Jeg likte best det siste som statsråden sa, om at han har gitt et oppdrag til Helsedirektoratet. For det er – og det vet alle vi som jobber innenfor helse – vanskelig å løfte opp felt som ikke er så synlige, som det feltet som jeg tar opp i denne interpellasjonen. Og da trenger de tydelige signaler og styring fra oss politikere og ikke minst fra en minister, som kan finne fram til tiltak som gjør at dette blir opprioritert, når det er en så stor andel av ungdommene våre som sliter med det, og når ny forskning viser at ting har så positiv effekt. Men det er utrolig stor forskjell på resultatet hvis en fanger dem opp før de er ti år, enn når de er i ungdomsalder. Jeg har hatt kontakt med miljøene spesielt i Bergen, og der er det lettere å endre gutter i ungdomsskolealder enn jenter. Så det er helt avgjørende at vi klarer å sette inn tiltakene langt tidligere.

Ellers synes jeg du egentlig bare gjentok mye av det som jeg har sagt i interpellasjonen, så jeg har ikke så mange kommentarer til den delen. Men det er et utrolig stort kompetansebehov, og ikke minst forventer vi når primærhelsemeldingen og folkehelsemeldingen legges fram, at det gis tydelige signaler om fastlegenes rolle opp mot det forebyggende arbeidet, for de er jo navet knyttet opp mot denne delen.

Så avla du en liten visitt til statsbudsjettet, og da vil jeg bare minne om at Arbeiderpartiet holdt løftene sine fra valgkampen og fortsatte økningen, så vi har i alle fall lagt fram en ramme som er større enn det. Men jeg tror ikke det er der hovedutfordringen er. Hovedutfordringen er å løfte opp den kunnskapen vi har, knyttet opp mot tidlig intervenering inn mot barn og unge, og at det får gode rammebetingelser, og ikke minst at det skal være et samspill mellom fastlege og helsesøster og det tilbudet som de får av spesialisthelsetjenesten ved poliklinikkene.

Så vil jeg ta opp en ny problemstilling, som du gjerne kan føye til når du sender over henvisning til Helsedirektoratet: Det viser seg at overvektige barn ikke har de samme rettighetene som andre diagnosegrupper når det gjelder økt antall stønadsdager. Det gjør det veldig vanskelig å drive familiebasert adferdsbehandling, hvor pasient og familie skal møte én time én gang i uken i 17 uker. Det er heller ikke hjemmel til å bruke opplæringspenger knyttet opp mot denne typen behandling. Det er vanskelig å få fri av arbeidsgiver når en er helt avhengig av at det er hele familien som endrer adferd på dette området. Så det vil jeg også ønske at du følger opp videre.

Statsråd Bent Høie [11:27:24]: Jeg enig med representanten i at det er den siste delen av mitt svar som svarer på det konkrete forslaget i interpellasjonen, men interpellasjonen inviterte også til en bredere diskusjon rundt denne problemstillingen.

Det er verdt å understreke at vi finansierer spesialisthelsetjenesten med 50 pst. basisfinansiering. Det skal gi grunnlag for å gjennomføre oppdrag som ikke også er finansiert med takster eller egne ordninger – og det ser vi at skjer. Mange steder har en etablert tilbud, bl.a., som det er vist til, i Helse Bergen, men vi ser også at finansieringsordningene har betydning for tilbudene og for hvordan tilbudene organiseres. Det er også nettopp derfor jeg har gitt dette oppdraget til direktoratet.

Det vil også bli interessant å se på de diskusjonene som skal tas i Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering, knyttet til anbefalte behandlingstilbud til denne pasientgruppen, for det er flere og flere som tar opp nettopp det som representanten Grung tar opp her, nemlig behovet for å jobbe mer systematisk med familiene over tid på et tidligst mulig tidspunkt.

Så er det verdt å minne om at vi i forbindelse med primærhelsemeldingen også starter opp et eget arbeid med en ungdomshelsestrategi, som også vil kunne berøre dette området.

Jeg skal ta med meg de innspillene som representanten kommer med når det gjelder opplæring og stønadsdager.

Elisabeth Røbekk Nørve (H) [11:29:36]: Takk til interpellanten, som tar opp et så viktig tema som alvorlig overvekt blant barn og unge. Jeg deler bekymringen og mener det er viktig å styrke innsatsen på det forebyggende arbeidet, samtidig som vi må gi god hjelp til dem som allerede er rammet av overvekt og sykelig fedme.

Det er alvorlig at antall fedmeoperasjoner blant voksne i Norge er økende. Utviklingen forteller oss at vi har et stort behov og ansvar for økt forebygging generelt, med økt fokus på barn og unges oppvekstsvilkår og helse spesielt. Jeg vil derfor i mitt innlegg nå snakke om hvordan vi bedre kan bidra med å forebygge fedme og arbeide for bedre helse for barn og unge.

Grunnlaget for god helse hele livet legges i barneårene, og det er derfor svært viktig å fange opp barn med overvekt og fedme så tidlig som mulig. Det var også interpellanten inne på. Det krever en god helsesøster- og skolehelsetjeneste og at kommunene blir flinkere til å forebygge. Kommunene må tenke mer folkehelse i sine daglige tjenestetilbud generelt, men i barnehager og skoler spesielt.

Studien Barns vekst i Norge viser at overvekt og fedme i barneårene kan ha alvorlige konsekvenser for barns helse, og at det er en risikofaktor for sykelighet i voksen alder. Prosjektleder for Barnevekststudien, Ragnhild Hovengen, sier at i et folkehelseperspektiv må allmenne helsefremmende og holdningsskapende tiltak i barnehage, skole og nærmiljø rettes mot å forebygge overvekt blant barn med mål om å utjevne sosiale helseforskjeller fra tidlig barndom.

Hovengen viser også til at helsestasjoner og skolehelsetjenesten har unike muligheter til å fange opp barn og familier som er i risiko for å utvikle overvekt og andre helseproblemer, og at disse må gis kompetanse og handlingsrom til å ivareta sine forebyggende oppgaver blant barn og unge i kommunene. Helsestasjons- og skolehelsetjenesten i samarbeid med barnehage, skole og nærmiljø er derfor våre viktigste arenaer for dette arbeidet. I sitt svar til interpellanten viste helseministeren til at regjeringen allerede har igangsatt et viktig arbeid med å styrke nettopp helsestasjons- og skolehelsetjenesten i kommunene.

Ernæring og ernæringskompetanse er viktig og noe som helse- og omsorgstjenesten i kommunene plikter å bidra med i sitt folkehelsearbeid. For bedre å forebygge fedme hos barn er det viktig at ernæring og barns fremtidige helse blir ivaretatt allerede under graviditet, med god oppfølging etter fødselen. En studie fra Den norske mor og barn-undersøkelsen viser også at vektøkning i svangerskapet påvirker risikoen for overvekt hos barnet. Den viser også at overvektige kvinner har større risiko for prematur fødsel. Mye kan forebygges under svangerskapet og i det første året som nyfødt, men god oppfølging i barnehage og skole er viktig. Minst like viktig er det å skape gode holdninger i familiene med tanke på gode kostholdsopplysninger, kombinert med sunne aktiviteter.

Store deler av befolkningen er for lite fysisk aktive. Det er derfor viktig å fortsette arbeidet med å tilrettelegge for bedre gang- og sykkelstier. Samtidig må skoler og barnehager, som omfatter alle barn og unge, gis bedre mulighet til å tilrettelegge for økt fysisk aktivitet. Stadig flere barnehager tar nå heldigvis naturen i bruk. Barna får bruke kroppen sin ute i frisk luft, hoppe, springe og – ikke minst – klatre i trær. Bevegelse i terreng er bra for motorikken og gir barna gode opplevelser som gjør at de blir glade i naturen.

Her har jeg noen gode eksempler hjemmefra som jeg kunne tenkt meg å nevne, men jeg får ikke tid, ser jeg. I Sunnmørsposten, bl.a., sto det om effektiv læring med fysisk aktivitet ved en barneskole. Skolen, som de siste ti årene har hatt fysisk aktivitet som satsingsområde, kan i dag vise til økt konsentrasjon og læringseffektivitet. Skolen viser til bedre skoleresultater, økt trivsel og at det igjen bidrar til å forebygge mobbing. Skolen scårer også godt over gjennomsnittet på de nasjonale prøvene.

Ingjerd Schou hadde her overtatt presidentplassen.

Morten Wold (FrP) [11:34:54]: Jeg vil rette honnør til interpellanten, Grung, for å bringe en viktig debatt opp på dagsordenen.

Fedme er en medisinsk tilstand der overflødig fett kan ha negativ effekt på helsa. En barne- og ungdomstid når man er alvorlig overvektig, kan være – bokstavelig talt – en tung belastning for den det gjelder. I 2010 var 22 pst. av landets tredjeklassinger i kategorien med fedme eller overvekt.

Jeg vet litt om hvordan det er å være stor – eller overvektig, om du vil. Det føler jeg på kroppen, og jeg kjenner meg godt igjen i utfordringene som til stadighet er gjenstand for diskusjon. Min oppfordring er derfor: Gjør som jeg sier, ikke som jeg har gjort! Min vekt la ingen demper på mine barne- og ungdomsaktiviteter. Jeg deltok i alle. Det var først da bevegelse ble byttet ut med yrkesliv, møter og wienerbrød, de for mange kiloene kom sigende – sakte, men sikkert. Og tro meg: Livet her i dette huset kan også bidra til at det ikke er en slim-fit-modell man kikker etter hvis man stikker innom en herreforretning som har spesialisert seg på å selge klær til store gutter.

Barn som helt ned i barneskolealder daglig lever med følelsen av at kroppen ikke fungerer til det hodet ønsker å være med på av aktiviteter som andre barn og unge deltar i, som gym på skolen, løping eller dansing, har en ekstra psykisk belastning å leve med. Det er ikke gøy å delta på ballett om det ikke finnes klær i alderstilpasset størrelse å få tak i. Det er ikke morsomt for et barn til stadighet å bli plukket ut sist til laget på kanonball i gymmen fordi man ikke rører seg raskt nok eller løper fort nok. Det i seg selv oppleves som utilstrekkelighet, og man mister følelsen av å være en del av det sosiale fellesskapet. Vi vet at psykiske lidelser kan gi fedme og overvekt, samtidig som vi vet at fedme og overvekt i seg selv gir økt risiko for depresjon og psykiske lidelser.

Å behandle fedme og overvekt hos barn er ingen enkel sak. Skolen er en viktig arena for forebygging, men dette er i hovedsak et familieanliggende, og vi må nå frem til barna via foreldrene. Hele familier må omstille seg når det gjelder kosthold, men også når det gjelder fysisk aktivitet. Foreldrene må være gode rollemodeller og sette klare grenser for sine barn, og samtidig vise hvilken glede fysisk aktivitet kan gi.

Mestring gjennom morsomme hverdagsaktiviteter kan være tur i skog og mark, spille fotball på løkka og gå tur til fots eller ta sykkelen fatt for å komme seg til skolen. Det er dessverre ikke sjelden vi hører om trafikkaos rundt landets mange barne- og ungdomsskoler som følge av at foreldre henter og kjører sine barn til og fra. Dessverre gjøres dette også fordi foreldrene er bekymret for å sende barna ut i trafikken og i hverdagen generelt.

Skolen er en viktig arena, hvor det er avgjørende å gi alle barn likeverdige muligheter til daglig fysisk aktivitet, bevegelsesglede og positive opplevelser knyttet til fysisk aktivitet. Fremskrittspartiet har lenge ment at å øke graden av fysisk aktivitet i skolen er et godt folkehelsetiltak for å stimulere til mer fysisk aktivitet og mestring for barn og unge. At økt fysisk aktivitet i skoletiden styrker konsentrasjonen i klassetimene, og at elevene lærer mer og dermed oppnår bedre resultater i skolen, er godt kjent i en rekke forsknings- og idrettsmiljøer.

Det absolutt beste må være om vi i størst mulig grad kan forebygge. Regjeringen har økt tilskudd til både jordmortjenesten og helsestasjonstjenestene i kommunene. På den måten er jeg glad vi kan bidra til at gravide og nybakte mødre kan få veiledning når kroppen har vært igjennom en stor påkjenning, og også bidra til økt fokus på kosthold og helse til denne gruppen – og hvor viktig kosthold og helse er for at deres barn skal få en sunn og god oppvekst.

Skolehelsetjenesten vil med økte ressurser kunne bidra til at skoleelever kan få råd og veiledning om både kosthold og fysisk aktivitet, enten ved helsesøster på skolen eller ved hjelp av PPT i kommunen.

Jeg retter også en takk til statsråden, som ga en god redegjørelse. Jeg er selvsagt både glad for og stolt over at Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen har tilrettelagt for betydelig vekst i sine sykehusbudsjetter, noe som kan bidra til økt oppmerksomhet om den viktige utfordringen interpellanten har reist.

Kjersti Toppe (Sp) [11:39:52]: Takk til interpellanten, som eigentleg inviterer til fleire debattar, både ein debatt om korleis finansieringa av behandlinga kan påverka behandlingsvalet, og ein debatt om korleis ein generelt skal førebyggja fedme på best mogleg måte.

Fedme er eit aukande helseproblem, og stadig fleire i Noreg vert fedmeopererte. Det er eit inngrep som for få år sidan vart gjort berre hos nokre få, men no har det vorte ein ganske vanleg operasjon. Eg la merke til at Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering i helse- og omsorgstenesta har tatt tak i denne saka, men det er grunn til å drøfta om dette er ei ønskt utvikling, eller om det må setjast i verk tiltak for at færre skal verta opererte. Effekten av fedmekirurgi er godt dokumentert for vekttap. For mange er det ei vellykka behandling, men inngrepet kan òg ha alvorlege komplikasjonar og biverknader, både på kort og på lang sikt.

Nasjonalt råd vektlegg òg betre folkehelse for å motverka fedme, og dei anbefaler at ikkje-kirurgiske behandlingsmetodar får auka prioritet. Så ser eg at dei diskuterer om indikasjonsgrensa for operasjon bør endrast, utan at dei konkluderer om det. Men dei viser til at ein har gjort det i Danmark. Der har ein auka indikasjonsgrensa frå BMI over 40 til BMI over 50.

Saka som vert tatt opp, er prinsipiell, og – som vi òg har sett – det er ikkje ein ny debatt, det med at finansiering kan påverka behandlingsval. Interpellanten tar opp at ein innan familiebasert åtferdsterapi, som er eit lovande behandlingstilbod, og som ikkje inneber noko kirurgisk inngrep, opplever mangel på ressursar til å gi tilstrekkeleg opplæring av bl.a. helsesøstrer fordi det er eit poliklinisk tilbod, som har ei svakare finansiering enn f.eks. ein kirurgisk intervensjon. Og dette er jo ei kjend problemstilling innan medisin: Fører finansieringa til feil val av behandling? Det synest eg det er all grunn til å sjå på. Vi veit at når ein sender ein pasient på eit kosthaldskurs, anten i privat eller i offentleg regi, må pasienten i verste fall betala sjølv.

Vi har fått oppretta frisklivssentralar – det var ein bra ting med Samhandlingsreforma – der fekk vi ein stor auke. Det vert brukt i denne samanhengen. Det er veldig bra. Men generelt sett er eg òg bekymra for behandlingstilbodet og finansieringa av ikkje-kirurgisk behandling av overvekt. Det håper eg at ein kan koma tilbake til Stortinget med og få ei ordentleg vurdering av.

Så må eg knyta nokre merknader til primærførebygginga. Kva kan vi gjera av strukturelle grep for på generelt plan å førebyggja at det er så mange som treng – eller vurderer behovet for – fedmeoperasjon?

Senterpartiet ønskjer å ta i bruk skulen som førebyggingsarena. Veldig mange har snakka om både fysisk aktivitet, kosthald og gym som viktige tiltak, og eg er heilt einig. Men så er det òg slik at regjeringspartia, med litt varierande fleirtal, har stemt ned forslag om éin time fysisk aktivitet i skulen. Ein har stemt ned forslaget om å utvikla eit skulemåltid. Då regjeringspartia kom til makta, fjerna ein gratis frukt og grønt i skulen. For meg, når eg høyrer dei fine orda om at skulen er så viktig som førebyggingsarena, hjelper det ikkje med fine ord viss ein ikkje òg stemmer for det i praksis – og syter for at det faktisk vert innført. Men eg er glad for at iallfall mange helsepolitikarar snakkar veldig bra om det viktige som skjer i skulen, for eg er heilt overtydd om at skal ein klara å redusera overvekt blant barn og unge, er ein nøydd til å gå inn og gjera tiltak i skulen, der ein når alle barn og unge, uansett bakgrunn.

Freddy de Ruiter (A) [11:45:05]: Vi er nok langt på vei enige i beskrivelsen av problemene, men når det gjelder virkemidlene, har nok historien vist oss at vi er ganske uenige.

Jeg vil gjerne fortsette litt der representanten Toppe avsluttet. Det sies fra flere hold at dette er også et familieanliggende. Ja, det er det ingen som helst tvil om, men storsamfunnet må i mye større grad på banen her for å hjelpe dem som sliter. Da er det forebygging, forebygging og forebygging som er det aller, aller viktigste.

Vi har hatt mange år med debatt om frukt og grønt i skolen. Det finnes vel knapt en sak som er blitt så latterliggjort av de nåværende regjeringspartiene, særlig da de var i opposisjon – og frukt og grønt var noe av det første som forsvant da de kom i posisjon. Det samme når det gjelder skolemåltid – debatten rundt det ble også en debatt som mer eller mindre fikk et populistisk preg fra dem som var imot en sånn type tiltak. Men når interpellanten viser hvor viktig dette er, og hvor viktig sosiale forskjeller også er som en variabel som virker inn på disse problemene, er det all mulig grunn til å peke på frukt og grønt og fysisk aktivitet i skolen som utrolig viktige virkemidler for å få ikke bare mer læring, men også bedre folkehelse hos våre barn og unge, og også i framtiden. Dette handler om prioritering, det handler om å sette folkehelse først, det handler om å sette tidlig innsats først, det handler om å prioritere frukt og grønt i skolen, og det handler om å prioritere mer fysisk aktivitet i skolen – ikke latterliggjøre den typen virkemidler. Da handler det om å prioritere det framfor reparasjon, framfor å vente og se – som det fortsatt er for mye av – framfor latterliggjøring av frukt og grønt, og om å likestille fysisk aktivitet i skolen med fag som f.eks. matematikk og andre teoretiske fag, som det har vært veldig mye fokus på.

Jeg gjorde et lite tankeeksperiment rett før jeg gikk opp på talerstolen. Høyresiden er jo veldig opptatt av såkalte dynamiske skatteeffekter, skatteeffekter som de fleste forskere vil hevde ikke eksisterer, i hvert fall ikke i stor grad, når det gjelder f.eks. å redusere formuesskatten for de aller rikeste her i landet. Men tenk hvilke dynamiske helseeffekter og læringseffekter en kunne hatt hvis en hadde brukt noen av de ressursene som denne regjeringa bruker på å sponse Norges aller rikeste, på frukt og grønt i skolen og på mer fysisk aktivitet i skolen! Tenk hvilken produktivitetsvekst det ville føre med seg, og hvilke dynamiske effekter det ville føre med seg! Så dette handler faktisk om politisk prioritering også, ikke bare om fine ord.

Olaug V. Bollestad (KrF) [11:48:45]: Overvekt hos barn og unge er en helseutfordring. God svangerskapskontroll, helsestasjon, barnehage, skolehelsetjeneste og kommunehelsetjeneste er noe vi alle er enige om at vi skal ha. I tillegg har vi i år friluftsåret, som faktisk vil være et kjempeforbyggende tiltak. Men for min del og for Kristelig Folkepartis del er dette mye mer tverrsektorielt enn kun å tenke helse. Her må vi tenke teknisk etat i kommunene, her må vi tenke plan, her må vi tenke på hvordan vi tenker samfunnet framover, for å klare å forebygge. Vi må også vende blikket mot frivillige lag og organisasjoner som kan være med og bidra. Vi må se på planleggingen vår, på boområder, på hvordan vi legger til rette i byggefelt for gode fotballøkker, for gode møteplasser, for både fysisk og psykisk aktivitet, på gang- og sykkelstier og bruk av naturområder – ikke minst i år, med friluftsåret.

Men jeg har også lyst til å ta et annet bilde. Dem vi her snakker om, hører dette veldig godt. Små gryter har også ører, er det noe som heter, og for meg er det viktig at vi møter denne gruppen med varsomhet. For er det noen som vet hva dette innebærer, er det de. Er det noen som vet at de har mislyktes, er det de.

Så får vi et spørsmål til, ikke bare om hvordan vi møter dem, men om hva vi vil gjøre. Er vi villige til å ta noen upopulære avgjørelser, som å si sukkeravgift, som å si noe om tilgjengelighet – om hvor snopet skal ligge, foran kassene i butikken? – som å si noe om omplassering av varer, som å si at magre varer kanskje skal ha en billigere status enn dyrere og fete varer, si at vi skal bruke penger på holdningskampanjer, men også gi et løft til kunnskap for dem som skal møte disse ungdommene.

Jeg er intensivsykepleier, og i fjor fikk jeg gleden av å holde innlegg på landsmøtet til intensivsykepleierne. De sa: «Det er nesten sånn at vi ikke tør å gå forbi de legene som opererer, for vi blir på en måte beskuet som litt for store, alle og enhver. De blir bare yngre og yngre, de som opereres.»

Da er spørsmålet: Har vi valgt den lettvinte løsningen? Senker vi kriteriene for operasjon uten å ta den store kampen for forebygging? Og for vår del, i dette hus, unngår vi å ta noen upopulære valg? Det er viktig at de som har veldig stor overvekt, får operasjon, men det er vel så viktig at de som er på vei til å bli så store, får en mulighet til å få god hjelp i god tid.

Så vil jeg si at jeg er veldig opptatt av hvordan vi snakker om denne pasientgruppen, og hvordan vi møter dem, så de ikke på nytt blir en tapergruppe i vårt samfunn.

Ketil Kjenseth (V) [11:53:01]: Takk til Ruth Grung for å reise en viktig debatt.

Jeg vil starte med atferdsterapi, for der er det en viktig debatt om finansiering og behandlingsmetodikk. Den kommer til å møte oss i stor grad framover i helsepolitiske debatter, ikke minst om gruppebehandling, fordi den sannsynligvis virker godt, er effektiv og økonomisk sett lønnsom, og som vi derfor i større grad må ta i bruk. I dag er finansieringssystemet i stor grad basert på somatikk og kirurgi. Vi er nødt til å ha debatter framover om hva som er både effektive og riktige behandlingsmåter.

Et tema som ikke er drøftet så inngående her i dag, er forskning knyttet til dette. Det er også en prioritering vi gjør der, og det er ingen tvil om at vi bak oss har hatt en stor innsats når det gjelder somatikk og forskning knyttet til kirurgi, mens vi i mindre grad har prioritert den psykiske helsen. Det er også et forhold som vi er nødt til å balansere – vi må forske mer på psykisk helse og behandlingsmetoder.

Så til det forebyggende og det som har med folkehelsen å gjøre. For Venstre er tidlig innsats svært viktig. Gleden ved aktivitet tror vi at vi er nødt til å stimulere enda mer og enda tidligere enn vi gjør i dag. Skolen har vært nevnt som en arena her, og det er helt riktig at den er viktig. Men vi tror at vi allerede i barnehagen er nødt til å sette inn innsatsen. Det handler om kompetansen blant dem som jobber i barnehagen, og så er det faktisk litt en debatt om kjønn. Det er viktig ikke å bomme på betegnelsene på akkurat dette, men det er en kjensgjerning at gutter og jenter forholder seg litt ulikt til lek og fysisk aktivitet. Derfor er antallet menn som er ansatt i barnehage, også en del av debatten – for å stimulere til den fysiske aktiviteten og at en lærer seg å mestre og får glede ved aktivitet tidlig. Derfor er barnehagen minst like viktig som skolen for Venstre.

Skolefritidsordningene er også en viktig del av debatten. Noen kommuner har lyktes veldig godt med å innføre idretts-SFO eller andre aktivitetsbaserte SFO-ordninger som blir drevet av idrettslag. Det å legge til rette for at ulike organisasjoner får drive aktivitetstilbud, tror vi er viktig.

Senterpartiets Kjersti Toppe var innom debatten om én time fysisk aktivitet i skolen hver dag. Det er mulig at det er idealet. I dag er det krevende å innføre. Det er både en debatt om hvilken kompetanse vi skal ha i skolen i dag, og hvilken kompetanse vi skal prioritere, og det er krevende å rekruttere kapasitet for å ta dette i bruk. Men det å starte med flere fysioterapeuter, flere ergoterapeuter, flere idrettspedagoger inn i skolen, er helt klart prioriteringer som Venstre ønsker. Det samme gjelder naturlig nok i barnehagen.

Kristelig Folkepartis Bollestad var innom ernæring og sukker. Det er også en av de viktige debattene vi må ta. Statsråden har snakket mye om salt og fett – og all ære til ham for det – men vi må også starte debatten om mindre sukker og hvordan vi skal redusere sukkerinnholdet i maten vår. I sum handler dette også om å styrke ernæringskompetansen på ulike arenaer.

Ruth Grung (A) [11:57:53]: Tusen takk for utrolig mange gode innlegg – og ikke minst modige innspill og innlegg.

Jeg vil egentlig framheve to ting – jeg vil ikke gjenta, for det kom så veldig mye bra – men det er to ting. Det ene gjelder det ansvaret vi har for de mest sårbare menneskene. Det er en utfordring på den ene siden å balansere den kunnskapen vi har, for å nå ut på rett måte, samtidig som vi vet at det er veldig mye kroppsfiksering – det er veldig mange ungdommer på talerstolen også, så dem får vi ta med i denne debatten – og viktig å være glad i og akseptere egen kropp. Vi må samtidig klare å sette inn forebyggende tiltak rettet mot dem med sykelig overvekt, uten å stigmatisere.

Så var jeg også inne på at det er en del sosioøkonomiske veldig signifikante utslag. Det er viktig å utvikle en politikk for de universelle tiltakene som vi vet fungerer best, samtidig som vi må klare å treffe dem man mest trenger å prioritere.

Økonomi har vi vært inne på. Vi vet at økonomi kanskje er det beste styringsverktøyet vi har, men det er ofte også veldig snevert i en slik sammenheng.

Det andre – som også blir en utfordring for statsråden når han skal utvikle og sy sammen de meldingene som kommer i løpet av våren når det gjelder både forebygging og primærhelse – er at veldig mye av det som vi vet har effekt på helsen, ligger utenfor helseområdet. Det gjelder å klare å fange det opp, samtidig som det blir forpliktende og gir en ny retning med hensyn til å forebygge og med hensyn til å utvikle god helse.

Jeg vil takke for debatten og for et veldig bredt engasjement i salen. Det synes jeg er utrolig bra, det kjenner jeg fra andre debatter også. Jeg ser fram til de sakene som kommer i løpet av våren.

Statsråd Bent Høie [12:00:27]: Debatten har i utgangspunktet nå utviklet seg til å bli en mer generell debatt om folkehelse. Det er bra. Det er en debatt som Stortinget også får mulighet til å komme rikelig tilbake til ganske snart, når regjeringen fremmer en ny stortingsmelding om folkehelse. Meldingen vil selvfølgelig ta opp i seg mange av de problemstillingene som har vært framme i diskusjonen. Den vil også gjøre noe annet som er viktig, nemlig å likestille den psykiske helsen med den fysiske helsen. Det er like viktig å ha noen venner å snakke med når du kommer til skolen, som å gå til skolen. Det er faktisk like viktig å ha noen gode kollegaer på jobben når du kommer på jobben, som å sykle til jobben. Og det er like farlig å være ensom som å røyke.

Når vi jobber med spørsmål knyttet til å utjevne sosial ulikhet i helse, som dette i bunn og grunn ofte handler om, er det også viktig å ha med seg det perspektivet at vår psykiske helse er like viktig som vår fysiske helse, både når det gjelder livskvalitet og år til livet.

Når vi da ser på hva som er en hovedforklaring på sosial ulikhet i helse i Norge, er det veldig sterkt knyttet til utdannelse. Noe av det viktigste vi derfor gjør på folkehelseområdet, er å styrke skolen. Hvis vi ser på internasjonale undersøkelser om hva som har størst betydning for at skolen skal fungere som en sosial utjevningsarena og dermed bidra til folkehelse, så er det lærerens kompetanse. Det er helt utvetydig. Det er selvfølgelig viktig både med fysisk aktivitet, måltider og frukt og grønt, men det er ingenting som har større betydning for sosial utjevning enn lærerens kompetanse.

Da er det verdt å merke seg at det også er det som er denne regjeringens hovedsatsingsområde i skolepolitikken. Vi har økt tilskuddet til etter- og videreutdanning av lærere fra 600 mill. kr årlig til over 1,2 mrd. kr. I 2013 var det 3 900 lærere som søkte om etter- og videreutdanning. I 2014 var det oppe i 8 400. Dette er en viktig del av folkehelsepolitikken, som nettopp handler om å utjevne sosial ulikhet i helse.

Presidenten: Da er debatten i sak nr. 2 omme.