Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til seks replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Terje Aasland (A) [02:09:34]: (ordfører for saken): Aller først vil jeg nå takke komiteen for et konstruktivt samarbeid. Jeg vil også benytte anledningen til å takke forslagsstillerne Marit Arnstad, Rigmor Andersen Eide og Rasmus Hansson for at Stortinget faktisk fikk utfordringen med å diskutere en klimalov, for spørsmålet om en klimalov har faktisk vært drøftet lenge i den politiske samtalen. I klimaforliket fra 2011 ble det besluttet at regjeringen skulle vurdere hensiktsmessigheten av en klimalov. Det er for så vidt et arbeid som klima- og miljøministeren har startet, men parallelt med dette fikk vi denne saken.

Komiteens behandling har, tror jeg, for de fleste medlemmene i komiteen i hvert fall, avmystifisert temaet om en klimalov. Komiteen har fokusert konkret på det som det er all grunn til å tro gir positive effekter og rammer for klimaarbeidet. Erfaringene fra arbeidet med å nå allerede fastsatte mål tilsier, tror jeg, at det er greit å ha rammer rundt klimaarbeidet, og at målene tydeliggjøres.

Komiteens flertall deler også sterke faglige innspill som har kommet inn til komiteen fra Miljødirektoratet, Fridtjof Nansens Institutt og CICERO. Så ser vi at andre også har gitt innspill til regjeringen, bl.a. Transportøkonomisk institutt, hvor de er samstemmige i tanken om at en klimalov vil gi en merverdi. De langsiktige målene og hovedelementene i et rapporteringssystem mellom storting og regjering er da det som er fokusert. Et flertall i komiteen tror derfor også at en lovfesting av de langsiktige målene kan bidra til større forutsigbarhet, og er slik sett et tydelig uttrykk for at lavutslippssamfunnet skal realiseres. Dette gir også en tydelig føring for den retningen man ønsker å utvikle samfunnet i, og vil dermed kunne bidra til en mer klimariktig utvikling.

Derfor har en nesten samlet komité, med unntak av Fremskrittspartiet, bedt regjeringen gjennom forslag nå i kveld om å fremme et forslag til en klimalov etter de prinsippene jeg har redegjort for – at man lovfester de langsiktige utslippsmålene og likeledes rapporterings- og styringsmekanismene mellom storting og regjering.

Mål og klimalov er likevel bare rammene for den politikken vi skal føre i Norge. Klimapolitikk er politikk i et generasjonsperspektiv, og forutsigbarhet og langsiktighet er viktig.

Så kan jeg vel forlate saksordførerrollen litt på tampen og bare forundres litt over Fremskrittspartiet. Som regjeringsparti – og som det eneste partiet på Stortinget – velger de å stemme imot en slik overordnet lov. Begrunnelsen er, etter min og vår vurdering, svært tynn og tilnærmet ikke-eksisterende. En slik tilnærming kan egentlig kun skyldes at klimaskeptikerne i partiet vant fram. Det gir etter min oppfatning grunn til bekymring for framtidens konklusjoner om viktige klimapolitiske temaer og tiltak. Det viser også, med respekt å melde, den diskusjonen vi hadde i foregående sak, om de diskusjonene som må pågå i regjering når man skiller lag i en sak som dette. Jeg håper allikevel, til tross for uenigheten som foreligger mellom regjeringspartiene om en klimalov, at den delen av regjeringen som er for dette, kan følge opp vedtaket på en rask og konstruktiv måte.

Tina Bru (H) [02:13:57]: Som en konservativ politiker er mitt moralske og ideologiske utgangspunkt forvalteransvaret. Vi må etterlate jorden i minst like god stand til våre etterkommere som vi mottok den fra våre forfedre. Dette betyr at summen av materielle goder og intellektuelle ressurser, naturressurser og livsgrunnlag i form av et bærekraftig miljø må ivaretas for fremtidige generasjoner. Dette innebærer en avveining mellom ulike hensyn, både kortsiktige og langsiktige.

Jeg var i utgangspunktet enig med SVs nestleder og den rød-grønne regjeringens tidligere miljøvernminister Bård Vegar Solhjell da han 12. mars i fjor gikk ut i Dagens Næringsliv og advarte mot å tro at en klimalov ville gjøre norsk klimapolitikk bedre. I likhet med de rød-grønnes tidligere miljøvernminister mente jeg at det ikke var mangel på lover som var problemet, men heller den årelange politiske nedprioriteringen av beslutninger til beste for miljøet som var grunnen til at dagens regjering overtok en klimarealitet som viste et utslippsgap mellom faktiske nasjonale utslipp og egne utslippsmål på hele 8 millioner tonn CO₂.

Jeg mener fortsatt at det er den konkrete klima- og miljøpolitikken som er viktigst, og at en klimalov kun kan komme som et tillegg til det daglige arbeidet regjeringen og samarbeidspartiene gjør for å redusere klimagassutslippene. Regjeringen og samarbeidspartienes omlegging av kjøretøy- og drivstoffavgiftene i en grønnere retning, bruk av statens innkjøpsmakt i klimaets og miljøets tjeneste og ikke minst det nye klimarammeverket mot 2030 er viktige og konkrete grep som vil føre til at klimagassutslippene går ned. Derfor var jeg også uenig med representanten Aasland, Arbeiderpartiet og den rød-grønne regjeringen da de bl.a. fjernet avgiftsfritaket på biodiesel – et konkret og viktig tiltak for en renere transportsektor. Heldigvis har vi fått en ny regjering og et konstruktivt samarbeidsklima på borgerlig side som har rettet opp i feilen de rød-grønne begikk, og for første gang har vi fått et statsbudsjett som vil føre til at utslippene fra transportsektoren vil gå ned. Forhåpentligvis vil også de mange arbeidsplassene som gikk tapt som følge av den rød-grønne avgiftsøkningen, skapes på nytt.

Dagen etter Bård Vegar Solhjells utspill i DN gikk klima- og miljøminister Tine Sundtoft på talerstolen i Oslo rådhus. Etter en lang dag med mange gode innspill fra organisasjons- og næringsliv om hvordan Norge kan redusere klimagassutslippene, avsluttet statsråden regjeringens klimadugnadskonferanse med å si at regjeringen nå skulle følge opp vedtaket fra klimaforliket og igangsette arbeidet med å utrede hensiktsmessigheten av en klimalov i Norge, basert på erfaringer med dagens lovgivning og virkemiddelbruk, en utredning som den rød-grønne regjeringen hadde lagt i skuffen, noe det kan være verdt å minne om, all den tid Arbeiderpartiet nå prater om klimaskeptikere.

Regjeringen har gjennomført et åpent høringsmøte i Klima- og miljødepartementet og en åpen innspillsrunde som ble avsluttet 30. januar i år. I tillegg har statsråden drøftet saken i klima- og miljøministerens klimaråd. Som et resultat av gode prosesser, drøftinger og diskusjoner har Høyre og jeg landet på å støtte I og II i denne innstillingen, dette fordi vi ser en eventuell lov, som vil være en samordning og overbygging av lovgivningen på klimaområdet, som en god måte å bedre tilgangen til og oversikten over den norske klimapolitikken på.

Men den viktigste klimapolitikken vi vedtar i Stortinget i dag, er ikke dette forslaget. Viktigere er saken vi debatterte nå nettopp, om klimamålene for 2030. At Norge nå knyttes tettere til EU i klimaarbeidet, er svært positivt. Dette klimarammeverket er også et lovbestemt overordnet klimamål, som vil forplikte. Vi skal kutte våre utslipp, i fellesskap med EU, med 40 pst. sammenlignet med 1990. Ved å gå inn i et samarbeid med EU om dette skaper vi en ny forutsigbarhet for norsk klimapolitikk, samtidig som vi hever ambisjonsnivået og forplikter oss til å levere.

Jeg vil avslutningsvis minne om at den viktigste jobben vi gjør for å bekjempe klimaendringene, er de faktiske tiltakene vi implementerer, det faktiske grønne skiftet vi gjennomfører, f.eks. i transportsektoren og i industrien – ikke det å vedta en overordnet klimalov. Det er de konkrete tiltakene som vil sørge for at vi ikke også i fremtiden står i en situasjon med et stort gap mellom vedtatte mål og faktiske resultater, som vi gjør i dag. Når det er sagt, viser jo også den kartleggingen statsråden ba om på hvor vi står i dag, at en rapportering på status er en nødvendig påminnelse. Hvis en klimalov kan være med på å sørge for at vi holder oss oppdatert på hvordan vi faktisk ligger an, ser jeg og Høyre det som svært positivt.

Oskar J. Grimstad (FrP) [02:18:52]: Framstegspartiet trur ikkje vegen til å løyse klimautfordringane går gjennom å vedta ei ny lov, slik fleirtalet går inn for. Framstegspartiet meiner at klima- og miljøutfordringane best blir forvalta gjennom konkrete tiltak med mest mogleg effekt globalt så vel som nasjonalt. Føregåande debatt og mål knytte til Meld. St. 13 for 2014–2015 er eit godt eksempel på det. Ei klimalov er i seg sjølv slett ingen garanti for måloppnåing.

Representanten Aasland var ein tur innom Framstegspartiet. Han undra seg over partiet og meinte at grunngjevinga vår for å gå imot ei klimalov var svært tynn. Då kan ein spørje seg: Var det mangelen på ei klimalov som gjorde at dei raud-grøne blei gåande og halde på med utgreiingar, og som førte til at utsleppa auka gjennom den perioden Aasland og co. sat i førarsetet, mens ein no har konkrete planar for å redusere dei?

Framstegspartiet vil i denne samanhengen vise til rapporten The New Climate Economy, som blei publisert hausten 2014. Rapporten konsentrerer seg om moglegheiter for å takle vekst og klimaendringar i tre kritiske system: byar, landbruk og energi. Dei tre sentrale drivkreftene for endring er ressurseffektivitet, investeringar i infrastruktur og innovasjon. Rapporten anbefaler m.a. bygging av meir produktive og reinare byar, betre bruk av landareal og omlegging av energisystem til fornybar energi og betre ressursutnytting. Rapporten skil mellom tiltak for låg-, middels- og høginntektsland. Rapporten er generelt svært konkret når det gjeld kva tiltak som bør bli sette i verk for å løyse utfordringane. Etter Framstegspartiet sitt syn har rapporten meir føre seg når det gjeld korleis ein kan løyse klimautfordringane enn det ei klimalov nokon gong vil få.

Framstegspartiet stiller spørsmål om kva lova skal innehalde, kva som er føremålet, og ikkje minst korleis lova skal handhevast. Klimautfordringane er eit globalt problem som ikkje blir løyst gjennom nasjonale forbodslover, men gjennom internasjonale avtaler som forpliktar partane til å setje i verk tiltak for å løyse klima- og miljøutfordringane.

Framstegspartiet er redd for at ei klimalov vil bli ein papirtiger: Ved første augesyn vil ho verke trugande, men i verkelegheita vil ho vere både tannlaus og utan klør.

Ei lov markerer høgtid, autoritet og viktigheit, men er slett ingen garanti for måloppnåing, slik fleire synest å tru. Om det var så enkelt, var det fleire tema som fortente ei lov – kanskje ei lov mot tomme symjebasseng, ei lov mot fattigdom for barn eller ei lov mot ufrivillig deltid, og slik kan ein fortsetje. Det er mange viktige politiske tema som ikkje er løyste, og om vi skal løyse dei gjennom lov, må vi skunde oss å få på plass dei lovene.

Framstegspartiet meiner vi undergrev lovregimet ved lover som ikkje faktisk bidreg til å løyse utfordringane. Framstegspartiet stiller også spørsmål ved å leggje opp til ei klimalov med tidsavgrensing til 2050, slik det blir lagt opp til frå fleirtalet i denne salen. Framstegspartiet kjenner ikkje til at ein ved noko høve i moderne tid har vedtatt lover frå Stortinget med utløpsdato.

Eg vil avslutte med eit gamalt framstegspartislagord som kan vere til inspirasjon for fleirtalet i denne salen: Framtida blir skapt, ho blir ikkje vedtatt.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [02:22:49]: Om en ikke er helt enig med det ene regjeringspartiet, er det godt å trøste seg med at det andre regjeringspartiet hadde et veldig godt innlegg, for innlegget til representanten Tina Bru fikk meg til å tenke på at Kristelig Folkeparti har vært en sterk pådriver for klimalov over lang tid, og i siste sving i klimaforhandlingene fikk vi det inn, og da skulle hensiktsmessigheten utredes. Jeg husker at i et av de siste innleggene jeg hadde før valget i 2013, stilte jeg spørsmål til daværende miljøvernminister Bård Vegar Solhjell om han hadde fulgt det opp. Det hadde jo skjedd året før, og ingenting var satt i gang. Som representanten Tina Bru var inne på, kom det fram i et oppslag senere at han var sterkt imot det. Derfor var det viktig for oss, sammen med Miljøpartiet De Grønne og Senterpartiet, å fremme forslaget her fordi vi mente det hastet. Derfor er jeg veldig glad for at det er blitt et flertall i denne saken.

Storbritannia, som jeg har vist til mange ganger, høster gode erfaringer med sin klimalov, som ble vedtatt i 2008. Den britiske loven lovfester 80 pst. reduksjon i klimagassutslippene fram mot 2050, med 1990 som referanseår. Alle departementene er forpliktet til å følge sine tildelte karbonbudsjett, og derfor vil jeg si til representanten Grimstad at en dermed også vil være pliktig gjennom loven til å følge opp. Derfor tror vi at det vil være et viktig virkemiddel. De ser den som et godt redskap for å skape langsiktige forpliktende politiske løsninger, og den har styrket klima- og energidepartementets innflytelse i regjeringa. Storbritannia har også endret sin energipolitikk betydelig etter at de fikk loven.

Flere andre land har innført, eller er i ferd med å innføre, nasjonale klimalover. I 2012 fulgte Mexico og så Finland og Danmark, og Kina jobber med lovforslag. Det er stor grunn til begeistring over at nær sagt samtlige partier nå går inn for at også Norge skal få sin klimalov i denne stortingsperioden.

Det er helt avgjørende at den enigheten vi har når det gjelder dette forslaget, resulterer i en sterk og forpliktende klimalov. Vi mener det er helt grunnleggende at nasjonale klimamål bygger på fakta fra klimavitenskapen. Det er bred politisk enighet i Norge om mange av tiltakene for å nå 2-gradersmålet, men mange av de viktigste tiltakene som trengs, kan fort bli prioritert bort i konkurranse med mer kortsiktige tiltak. En klimalov med karbonbudsjett etter britisk modell vil sikre en mer langsiktig klimapolitikk. Den vil flytte diskusjonen fra om til hvordan, fordi vi fastsetter rammene, men overlater til politikerne å bestemme tiltakene som skal få ned utslippene tilstrekkelig.

En klimalov vil forplikte enhver regjering til å følge opp klimamålene og gi verktøy for systematisk rapportering av hvilke tiltak som iverksettes. Vi mangler i dag et overordnet verktøy som sørger for langsiktige utslippsreduksjoner i alle sektorer. En klimalov vil gjøre de overordnede utslippsmålene juridisk bindende. WWF, som er den organisasjonen som har gått i bresjen for innføring av klimalov de siste fem årene, har pekt på fire elementer for å sikre en sterk klimalov:

• Tallfeste nasjonale utslippsmål for 2030 og 2050, som er i tråd med Norges ansvar for å unngå 2 graders global oppvarming – det gjorde vi i forrige sak.

• Karbonbudsjetter som fordeler norske utslippskutt på alle sektorer, slik at vi sikrer forutsigbare rammer for næringslivet, og som ligger til grunn for alle beslutninger som skal tas i forvaltninga.

• En detaljert og sektorvis rapportering i de årlige statsbudsjetter som viser hvordan summen av planlagte utslipp og utslippsreduserende tiltak sikrer en utvikling i tråd med de vedtatte klimamål.

• Et sekretariat som har ansvar for å gi regjeringa faglige anbefalinger, inkludert utarbeidelsen av karbonbudsjettet og den årlige rapporteringa til Stortinget.

Vi mener dette er viktige punkter som regjeringa må se på når man skal følge det opp, og en klimalov etter det mønster, og etter mønster fra den britiske loven, er en av de viktigste lovene Stortinget kan vedta, fordi vi tror det vil sikre en mer langsiktig klimapolitikk.

Presidenten: Ønsker representanten å ta opp forslaget?

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [02:27:01]: Det vil jeg gjerne.

Presidenten: Da har representanten Kjell Ingolf Ropstad tatt opp det forslaget han refererte til.

Marit Arnstad (Sp) [02:27:22]: Det er veldig positivt at komiteen har klart å samle seg så langt som den har gjort når det gjelder intensjonen om et lovforslag som kan kalles en klimalov, men som ikke tar steget riktig så langt som Senterpartiet, sammen med Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti, skulle ønsket seg. Men jeg synes det er positivt at saken vi behandler i dag, betyr at vi skal få et lovforslag, der de langsiktige nasjonale utslippsmålene fastsettes, og at det skal skje på en slik måte at den saken skal behandles i inneværende stortingsperiode. Det er bra.

Debatten om klimalov har gått i mange partier, og jeg tror vi skal erkjenne at sjøl om en i dag står nokså samlet om en del føringer knyttet til et lovforslag, er det nok ulike ambisjoner i de ulike partiene om hvor overgripende en slik klimalov kommer til å være, og hvor forpliktende den kommer til å være, hvor detaljert den kommer til å regulere de ulike ting. Det får vi nok rikelig anledning til å komme tilbake til, og det tror jeg er viktig.

For Senterpartiet er det avgjørende at vi kan få et rammeverk som gir oss et mer langsiktig og en mer sektorovergripende forpliktelse, rett og slett, og det er det klimalov egentlig handler om. Det handler om å få et lovverk, en rammelov, som gir oss mer langsiktighet og mer helhet og dermed også forplikter oss på en sterkere måte enn det vi ser i dag. Så må vi etter Senterpartiets mening erkjenne at karbonbudsjett er et viktig virkemiddel i en slik lov. Sjøl om det skal være en rammelov, er spørsmålet om et karbonbudsjett noe av det viktige. Det er kanskje også noe av den viktigste erfaringen fra Storbritannia, at det karbonbudsjettet de har, har vært en av de tingene som har gjort den loven positiv.

Det er riktig, som enkelte har sagt, at en klimalov alene gir oss ikke nødvendigvis en bedre klimapolitikk, men det gir oss mulighet til mer langsiktighet og mer helhet, og det er bra. Erfaringene fra Storbritannia er jo nettopp at klimaloven er viktig når det gjelder mål, ansvar og prosesser, og at karbonbudsjettene er de viktigste virkemidlene for å spesifisere både utslippsbaner og også gi delmål knyttet til klima. Det igjen øker også helhetstilnærmingen til klimaspørsmålet. Jeg synes det er viktig når det nå skal utarbeides et lovforslag, at vi tar med oss at den britiske loven virker, og at ansvaret virker sterkere når det er lovfestet, og at det fører til en ansvarliggjøring av mange parter. Det øker Klimadepartementets overordnede rolle, og ikke minst er det viktig i forhold til budsjettprioriteringene. Jeg synes at på det området er også en klimalov viktig. Jeg tror at enhver klimaminister trenger noen våpen i kampen framover, og det å kunne ha slagkraft når det gjelder budsjettprioriteringene, og det å kunne skape samordning mellom ulike sektorer, og den tyngden, den forpliktelsen, må være sterkere enn tidligere, og det vil en klimalov kunne bidra til.

Så er sjølsagt noe av det spesielle i denne saken at de to regjeringspartiene ikke er enige seg imellom når det gjelder en klimalov. Der må jeg få lov til å slutte meg til representanten Aasland, som sier at han håper at den delen av regjeringen som nå slutter seg til innstillingen, også vil bidra til at den blir fulgt opp overfor Stortinget.

Jeg registrerer også at Venstre har lagt fram et løst forslag, og det var på tide. Senterpartiet var litt redd for at Venstre nok en gang skulle redde regjeringens ansikt i en slik sak, men jeg regner med at det gjør det lettere for Venstre også når regjeringspartiene splitter lag i innstillingen, å fremme det forslaget. Det forslaget er ikke helt slik som Senterpartiet ønsker, men vi ser at III i forslaget til vedtak neppe får flertall i salen her i dag, og derfor kommer Senterpartiet til subsidiært å stemme for Venstres forslag dersom III skulle falle.

Ola Elvestuen (V) [02:32:15]: (komiteens leder): Jeg kan begynne med å si at jeg er glad for representanten Arnstads siste kommentar.

Det begynner å bli sent på natt, men vi gjør viktige vedtak i løpet av denne natten, både i forrige sak med målsettingen mot 2030 og i denne saken om en klimalov. Venstre har lenge vært for en klimalov, og i forrige periode la man også fram forslag, uten å få flertall for det. Vi er veldig glad for at det nå er et bredt flertall i Stortinget, som jo viser den dynamikken som er i det stortinget vi har i denne perioden, på klimaområdet.

Jeg vil også takke saksordføreren. Vi hadde en høring i komiteen som jeg synes var veldig klargjørende for temaet. Jeg tror den var nyttig for veldig mange.

Det er klart at en klimalov i seg selv ikke er nok for å nå målene, men det er et veldig nyttig virkemiddel for å nå mål. Det gir helt klart det som mange uttrykker, en merverdi inn mot arbeidet for å redusere klimagassutslipp. Nå er det mye som skal gjøres i forhold til hvordan den konkret skal utformes, men målsettingen er at det skal gi en mye større forutsigbarhet i klimaarbeidet.

Så må vi jo også tilpasse en klimalov til det systemet vi allerede har, og det er også påpekt i en merknad at vi må bruke Miljødirektoratet, som allerede rapporterer og skal rapportere årlig på hvordan vi ligger an i forhold til de målsettingene vi har satt. I Norge er det ikke sikkert det er nødvendig å ha et eget klimaråd, som man har i Storbritannia, men at vi bruker det vi har.

Så til Fremskrittspartiet. Jeg er helt enig i at de konkrete tiltakene selvfølgelig er det viktigste for å redusere utslippene, men det er virkelig ingen motsetning mellom det å ha en klimalov og det å ha konkrete tiltak. Tvert imot henger dette veldig nøye sammen. Det er nettopp det som skal skje i årene framover, å sette sammen et system der vi har de allerede vedtatte målene mot 2020, der vi har målsettinger som vi har satt oss i dag fram mot 2030, sammen med EU – vi må også sette egne, nasjonale mål fram mot 2030 – og der vi har et rammeverk og virkemidler som sikrer at vi gjennomfører de konkrete tiltakene for å nå disse målene, og ikke igjen ender opp i en situasjon der vi bare setter høye målsettinger, men der virkemidlene ikke står i forhold til målsettingene.

Fra Venstres side er vi veldig godt fornøyd med dette flertallet. Jeg vil også ta opp vårt forslag, som er på løst ark, som presiserer at en i forbindelse med en klimalov må rapportere i de årlige budsjettene hvordan Norge kan nå klimamålene for 2020, 2030 og fram mot 2050, og ikke minst hvordan budsjettet påvirker Norges klimagassutslipp. Dette er et mer presist forslag enn det som nå ligger som III, fordi III dreier seg mer om dagens budsjett. Jeg mener vårt forslag har den samme presisjonen, men peker fram mot en situasjon hvor man har en klimalov.

Presidenten: Representanten Ola Elvestuen har tatt opp det forslaget han refererte til.

Ingunn Gjerstad (SV) [02:36:25]: Eg synest dagen i dag opnar for fleire spørsmål enn svar. Den førre debatten viste tydeleg at det per i dag ikkje er fleirtal på Stortinget for å avklara kor mykje klimagassar Noreg skal kutta innanlands fram mot 2030. Stortingshandsaminga denne våren har heller ikkje fått på plass nye norske forpliktingar fram mot 2030 i solidaritet med verdas fattigaste land, som blir hardast ramma av klimaendringane.

Etter handsaminga av regjeringa sitt forslag til klimamål er det umogleg å vita kor store klimakutt ein tenkjer å gjera i Noreg fram mot 2030. Då er det vanskeleg å jubla høgt for at Stortinget samstundes gjev si tilslutning til å lovfesta måla for 2030 og 2050. Men eg er fødd på ein søndag og er optimist. Difor vonar eg inderleg at vi på sikt skal få stortingsfleirtal for å lovfesta noko meir konkret for innanlands utsleppskutt enn å tenkja på eit tal. Eg vonar inderleg at det som skjer i dag, blir første steget mot å lovfesta noko meir enn ei samansausing av nasjonale mål kombinert med dei såkalla fleksible mekanismane.

SV meiner at innhaldet i ei klimalov avgjer om klimalova har meirverdi for norsk klimadebatt. Difor seier SV tydeleg i innstillinga kva innhald vi ønskjer i ei klimalov. SV meiner Noreg treng tydelege klimamål for 2030 og 2050 som slår fast kor store utslepp vi planlegg å kutta på norsk territorium dei neste 15 og 35 åra. SV meiner at ei omstilling til nullutsleppssamfunnet betyr ei halvering av norske utslepp fram til 2030 samanlikna med 1990 og vidare kutt etter det.

Kva meiner regjeringa om kor mykje vi skal kutta i Noreg dei neste 15 åra? Det veit vi ikkje. Og kva meiner Arbeidarpartiet? Det veit vi heller ikkje, sjølv om representanten Aasland til mi glede sa i førre sak at dei ville ha konkrete tiltak. Uklarheit om kva nasjonal omstilling ein eigentleg vil ha, er eit kjenneteikn for dei tre største partia i klimapolitikken, for ein drøymer alltid om at det finst ei enkel løysing ein annan stad. Dette er trist når det norske samfunnet treng ei felles forståing av kva omstilling vi styrer mot.

Vi må styra mot nullutsleppssamfunnet, meiner SV. Dette er ei formidabel oppgåve, som må bety mykje for korleis vi skal utforma politikken på alle område. Vi treng klarheit. Difor meiner SV at Noreg treng nasjonale og sektorvise karbonbudsjett som seier noko om korleis vi planlegg å omstilla enkeltsektorar til nullutsleppssamfunnet. Ei klimalov bør få på plass eit slikt system med karbonbudsjett. Eg vil utfordra dei store partia i norsk politikk til å bli tydelegare på kva ein vil, utover å spørja EU om å bidra.

SV varslar støtte til det forslaget som Venstre har lagt fram, i eit forsøk på å få til semje.

Rasmus Hansson (MDG) [02:40:04]: Det er veldig bra for Norges framtidige bidrag til den globale klimadugnaden at alle partier på Stortinget nå, bortsett fra Fremskrittspartiet, er enige om at Norge trenger en klimalov som kan sikre at vedtatte utslippskutt faktisk blir gjennomført, og som gjør det på en systematisk måte. Det er for øvrig også bra å se at det konstruktive arbeidet som WWF og flere andre organisasjoner har drevet i årevis for å få en klimalov på plass, nå bærer frukter.

Vi i Miljøpartiet De Grønne slo fast som et av våre første mål på Stortinget å få på plass en klimalov. Derfor takker vi selvfølgelig for samarbeidet med Kristelig Folkeparti, som har jobbet lenge på Stortinget for en klimalov, og med Senterpartiet, som på mange måter var med og vippet stemningen da de gikk inn for klimalov. Dessuten synes jeg saksordføreren, Terje Aasland, fortjener ros for å ha gjort en god jobb med å samle dette brede flertallet, hvor både SV, Venstre og Høyre er med, en situasjon hvor vi på relativt kort tid har gått fra å ha et stort flertall på Stortinget mot klimalov, til å få et stort flertall på Stortinget for klimalov.

Miljøpartiet De Grønne er ikke på Stortinget for å lage flest mulig nye lover – selv om dette er den andre loven jeg er med og lager i løpet av noen timer nå, en interessant opplevelse – men poenget er ganske enkelt at vi er nødt til å gjøre noe med en klimapolitikk som har vært en fiasko i 25 år.

Vi i Norge har fortalt oss selv og hverandre at vi er verdensledende, med kjempehøye mål. Så har utslippene våre gått opp, mens andre lands utslipp har gått ned – i størrelsesorden 20 pst., når man ser på landene rundt oss. Det er fordi tiltak ikke er blitt gjennomført. Det har veldig lenge vært slik – og det var slik halvveis inne i representanten Tina Brus innlegg – at hver gang man snakket til folk om en forpliktende klimalov, begynte de å snakke veldig fort og lenge om behovet for konkrete tiltak. Det har de selvfølgelig helt rett i. Problemet er bare at tiltakene ikke har vært gjennomført, fordi forpliktelsen og mekanismen ikke har vært der.

Gjennomgangsmelodien i norsk klimapolitikk har vært uklare ansvarsforhold og manglende forpliktelser. Vi har en klimaminister nå som skal koordinere regjeringens klimapolitikk, men som ikke har en gjennomføringsplan, og ikke har noen virkemidler fra andre departementer. Vi har fagstatsråder innen alle de sektorene som har store utslipp – som samferdsel, olje osv. – men de har ingen utslippsmål. De har ikke noen konkrete planer, og de har ingen forpliktelser på sine sektorer. Resultatet kjenner vi.

I tillegg har vi hatt det grunnproblemet – som noen har vært innom her – at man nærmest har måttet ha doktorgrad i det stammespråket som heter stoltenbergsk, for å skjønne hva klimaforliket innebærer. Det betyr at opinionens og medias trykk og kontrollfunksjon har vært for svak.

Selvsagt – som mange påpeker – gjenstår det mye arbeid før vi får en klimalov som er god nok. Sammen med Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og SV har vi i Miljøpartiet De Grønne i innstillingen vært spesifikke på hva en klimalov må inneholde. Det er særlig tre ting.

For det første må utslippsmål formuleres slik at politikere, medier og opinion skjønner dem og kan etterprøve dem. Vi må med andre ord gjøre det klart at det er mengden klimagasser målt i tonn CO₂-ekvivalenter som Norge skal slippe ut i 2030 og 2050, som dette dreier seg om. Det er det som spiller noen rolle for hvor mye klimagass som slipper ut i atmosfæren.

For det andre må klimaloven bryte ned dette samlede nasjonale målet på konkrete mål og karbonbudsjetter for hvert departement eller for hver sektor, og hver statsråd må få et karbonbudsjett som hun eller han er forpliktet til å levere på. Dette betyr at karbonbudsjettene kan styres, f.eks. over fireårsperioder, valgperioder. Når Stortinget begynner å ta denne klimajobben alvorlig, vil de gjennom den typen mål og budsjetter kunne hindre det som har vært problemet hittil, nemlig at utslippskuttene stadig blir skjøvet framover til neste regjering.

Vi mener det er klokt å gi en så tydelig bestilling som mulig til den regjeringen som skal foreslå noen klimamål. Vi er derfor glad for at vi grovt sett får støtte til de forslagene. Vi vil derfor subsidiært gå inn for Venstres presiserte forslag, dersom forslag nr. 1 – som vi har sammen med Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti – faller.

Statsråd Tine Sundtoft [02:45:10]: Som forrige sak i kveld vel har vist, fører regjeringen en aktiv og planmessig klimapolitikk, hvor vi stadig tar nye grep for å videreutvikle norsk klimapolitikk.

Det har vi også gjort i spørsmålet om det er hensiktsmessig å innføre en klimalov i Norge. Forrige regjering hadde ikke kommet til noen konklusjon i saken. Jeg varslet allerede på regjeringens klimadugnad i mars i fjor at jeg ville ta tak i dette punktet i klimaforliket.

Jeg syntes det var viktig å invitere bredt til synspunkter fra sentrale samfunnsaktører og næringsliv, før regjeringen tok endelig stilling til om den ville sette i gang et lovarbeid. Å sende en sak på konsultasjon gjør vi ikke så ofte i Norge, men det er et veldig vanlig skritt i en del andre lands og i EUs interne beslutningsprosesser. Notatet «Perspektiver på en klimalov» ble sendt på en bred høring i fjor høst.

Det har også vært drøftet med Klimarådet, med representanter fra næringsliv, organisasjoner, forskning og forvaltning, og det har vært avholdt et åpent høringsmøte i Klima- og miljødepartementet.

Saken har vist seg å engasjere. Jeg mottok et bredt tilfang av synspunkter, og over 13 000 støtteunderskrifter, gjennom denne konsultasjonsrunden før den ble avsluttet i januar.

Hovedtyngden av de som har uttalt seg, er overveiende positive til klimalov, eller til at det fortjener å bli nærmere utredet. Næringslivet understreker behovet for langsiktige signaler og forutsigbarhet, men er delt i synet på om klimalov er det rette virkemidlet.

Jeg merker meg at også innspillene til Stortingets klimalovseminar ga uttrykk for en antatt positiv merverdi av å innføre en klimalov.

Siden spørsmålet ble tatt opp i klimaforliket, har våre nordiske naboland Danmark og Finland vedtatt klimalover etter en modell lignende den i Storbritannia. Sverige utreder spørsmålet. Nå er det altså vår tur.

Som jeg ved flere anledninger har understreket, er lovgivning noe som må tilpasses et lands nasjonale omstendigheter. Vi kan ikke nødvendigvis ta blåkopi av den britiske modellen. Det har heller ikke Danmark og Finland gjort, de har foretatt nasjonale tilpasninger i sin modell.

Når komiteen i sin innstilling trekker fram at den ikke ser det som hensiktsmessig med et klimaråd eller en egen klimakomité, men mener at dagens system, hvor Miljødirektoratet står for at det faglige grunnlaget er riktig, synes jeg det er et fornuftig standpunkt, ut fra vår forvaltningsstruktur.

Jeg merker meg også at flertallet mener at det er behov for å gjennomgå eksisterende lovgivning som kan ha betydning på klimaområdet, i forbindelse med lovarbeidet. Det mener jeg er viktig, for utgangspunktet er at vi allerede har en sterk lovgivning i Norge, hvor særlig forurensningsloven kombinert med klimakvoteloven utgjør en hjørnesten og er et solid hjemmelsgrunnlag for å føre kontroll med klimagassutslipp gjennom virkemidler forankret i lov.

En klimalov kan styrke vårt klimademokrati.

At norsk lov krever at regjering og storting regelmessig skal gjøre opp status om kursen i klimapolitikken, tror jeg kan virke skjerpende og ansvarliggjørende over tid. Det er viktig, for lavutslippssamfunnet blir ikke til av seg selv, og heller ikke over natta. Utfordringen med å omstille Norge til et lavutslippssamfunn må være overskriften gjennom skiftende regjeringskonstellasjoner i lang tid framover.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Terje Aasland (A) [02:49:42]: Jeg synes det siste innlegget fra klima- og miljøministeren var godt, og det er ikke nødvendig å ta replikk på noe en er enig i. Jeg er glad for det hun sier og oppsummerer ut fra det som er komiteens merknader i tilknytning til saken.

Jeg er enig med Oskar J. Grimstad i at tiltakene selvfølgelig er det viktigste. Så sier Grimstad at lov er ingen garanti. Det er i hvert fall en veldig sterk forpliktelse som ligger der, og som forplikter Stortinget til å følge opp lovformuleringene i tilknytning til det. Det er uansett ikke noe hinder i en lovformulering knyttet til det. Det tror jeg vi må være enige om.

Arbeiderpartiet har først nå kommet til en konklusjon. Det tror jeg faktisk mange partier i denne salen har gjort. Jeg tror at faglig tunge innspill som har kommet fra Miljødirektoratet, fra CICERO, fra Fridtjof Nansens Institutt, fra Transportøkonomisk institutt og andre i innspillsfasen til klima- og miljøministeren, har vært med på å gjøre den konklusjonen enklere, og det tror jeg vi skal være glade for.

I sum er ikke denne saken så veldig ulik den foregående saken. For det handler om rammer, det handler om forpliktelser, og det handler om retning. Så de to sakene er egentlig langt på vei veldig like.

Så vil også Arbeiderpartiet stemme subsidiært for Venstres forslag til alternativ III.

Helt til slutt vil jeg ønske klima- og miljøministeren lykke til med lovarbeidet. Det kan kanskje bli litt krevende i regjering, men jeg kan trøste henne med at hun har et stort og bredt flertall i Stortinget bak seg.

Oskar J. Grimstad (FrP) [02:51:53]: Vi som har fått lov til å vere på Stortinget ei tid, registrerer at ambisjonsnivået til Arbeidarpartiet har vakse kraftig på klimasida etter at dei kom i opposisjon – det er betydeleg høgare no enn då dei var i posisjon, for ei klimalov var uaktuell i den førre perioden, som fleire har vore inne på.

Representanten Aasland snakka om ei ramme, mens representanten Rasmus Hansson i eit debattprogram som eg var med i, gav ei detaljert beskriving av ei klimalov som han ser for seg. Dette viser at einigheita om ei klimalov er éin ting, men synet på innhaldet i ei klimalov er mildt sagt breitt og viser at det er vidt forskjellig forståing av kva ei slik klimalov skal innehalde.

Så blir det vist til England, og England har ei klimalov. Men England har heller ikkje eit miljødirektorat, så det er mogleg at ei klimalov kan vere hensiktsmessig der. Vi har eit direktorat som hjelper oss på klimasida.

Og så, til sjuande og sist: Alle vedtak forpliktar. Eit vedtak knytt til Meld. St. 13 for 2014–2015 forpliktar, på lik linje med at eit fleirtal og eit vedtak om ei klimalov kan forplikte, men innhaldet blir det viktigaste.

Presidenten: Neste taler er representanten Terje Aasland. Presidenten minner om at vi skal til sak nr. 21 i løpet av natten.

Terje Aasland (A) [02:53:57]: Den påminnelsen skal jeg legge meg på minne, president.

Jeg synes at siste innlegg faktisk fortjener litt oppmerksomhet, men jeg skal gjøre det på en rolig og besinnet måte. For med tanke på det Stortinget nå vedtar: Leser man innstillingen, tror jeg den er veldig tydelig. Klima- og miljøministeren oppsummerte den på en veldig god måte og vektla de punktene som er viktige, og det er ingen tvil om hva Stortingets flertall legger i rammene rundt en klimalov. Representanten Grimstads innlegg gikk sånn sett langt utover det som faktisk foreligger fra flertallet i komitéinnstillingen.

Nikolai Astrup (H) [02:54:44]: Vi kan vel kanskje fastslå at det er et paradoks at vi sitter her midt på natten samme dagen som vi har diskutert arbeidsmiljøloven i Stortinget. Den gjelder jo som kjent ikke for oss – det er noe vi merker nå.

Jeg tok i og for seg ordet til representanten Aaslands siste innlegg. Han poengterte der at komiteen er enig om en del merknader som legger noen rammer for hvordan en klimalov skal være. Det er viktig å presisere at en del av de innleggene som er holdt om forventninger til klimalov, bl.a. fra representanten Hansson, jo ikke kan sies å være reflektert i komiteens flertallsmerknader. Blant annet påpeker man i komiteens innstilling at den britiske modellen ikke vil være egnet for Norge. Så det legger jo føringer for det videre arbeidet.

Når det gjelder forslaget som er fremmet fra Venstre, har det vært Høyres synspunkt at det ligger til regjeringen å fastsette hensiktsmessige måter å rapportere til Stortinget på. Vi har derfor ikke ønsket å gå inn for det som er komiteens innstilling til III. Når det gjelder forslaget fra Venstre, mener vi at det har en ordlyd som likevel kan være akseptabel for Høyre å støtte.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak 12.