Presidenten: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 30 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene: Arbeiderpartiet 30 minutter, Høyre 25 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter og Miljøpartiet De Grønne 5 minutter.

I tillegg foreslås det inntil 10 minutters taletid til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil seks replikker med svar etter innlegg av hovedtalerne fra hver partigruppe og medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Erlend Wiborg (FrP) [14:38:02]: (ordfører for saken): Vi hadde en god oppvarming i forrige sak, og siden den gikk unna såpass raskt, har vi god tid til denne saken.

Vi har nå avsluttet en viktig debatt om hvordan vi kan skape økt fleksibilitet for dem som er i arbeidslivet, og gjøre det lettere for dem som allerede er i arbeidslivet, fortsatt å være i arbeidslivet. Men saken som vi nå har til behandling, er enda viktigere, for den handler om hvordan vi skal hjelpe mennesker som i dag står helt eller delvis utenfor arbeidslivet, hvordan vi skal sørge for at de også skal kunne få realisert sine drømmer om å få en fot innenfor arbeidslivet og få utnyttet de evnene og mulighetene de har. Da tror jeg man må gå litt tilbake og se hva som er bakgrunnen for at regjeringen fremmet denne saken, og for at vi nå har et bredt flertall i denne sal. Det er flere hundre tusen mennesker – noen hevder det er 650 000 mennesker – som til enhver tid står utenfor arbeidslivet av forskjellige årsaker. Da snakker vi om mennesker som er i arbeidsfør alder, og verken jeg eller Fremskrittspartiet tror det er sånn at det er helt svart-hvitt, at enten er en for syk til å jobbe i det hele tatt, eller så er en 100 pst. frisk. Veldig mange mennesker har forskjellig grad av restarbeidsevne, mange mennesker ønsker å jobbe, men de kommer ikke inn. Døren inn til arbeidslivet er for altfor mange altfor lav og smal. Da har vi som er i arbeidslivet, et særskilt ansvar med ikke å trekke opp stigen etter oss – tvert imot, jeg ønsker at vi skal sørge for at vi har en stige som fanger opp alle. For mennesker er forskjellige, mennesker har forskjellige behov til forskjellige tider. For noen som allerede er i arbeidslivet, kan det å ta ett steg ned på stigen og kanskje få en noe roligere arbeidshverdag, være løsningen for at de fortsatt skal kunne være en del av arbeidslivet istedenfor å falle helt ut, mens for andre som har stått utenfor arbeidslivet på grunn av sykdom, kan det hende at helsen endrer seg noe sånn at de kanskje har mulighet til å jobbe noe mer. Da er det viktig ikke bare å snakke om det, men også å gi de menneskene muligheten til å få en fot innenfor, og det er det vi gjør i dag.

Fra helt tilbake til uførereformen har det vært et mål tverrpolitisk at det skal være lettere for mennesker å kombinere arbeid og trygd, altså hvis en i de periodene en er noe bedre, klarer å skaffe seg en jobb, skal det belønnes. Det skal være lettere å skape den kombinasjonen. Da hjelper det ikke bare å lage systemer i uførereformen som gjør det lettere for mennesker å kombinere arbeid og trygd, da må vi også sørge for at arbeidsplassene er der, og at menneskene blir sett.

Så har jeg lyst til å begynne kort med meldingsdelen i proposisjonen. Vi har mange virkemidler for å få mennesker ut i arbeid, men resultatet har vist at mange av de virkemidlene ikke fungerer optimalt – det vises ved at man har 650 000 mennesker utenfor arbeidslivet. Nav er egentlig vårt viktigste redskap for å få folk tilbake i arbeidslivet, og det er ingen hemmelighet at Nav har sine utfordringer – de er altfor regelstyrt og firkantet. Jeg er veldig glad for at regjeringen satte ned Nav-utvalget som snart kommer med sin rapport, der vi kan forenkle og avbyråkratisere Nav, sånn at Nav kan være et enda bedre virkemiddel for dem som trenger det, og ikke bli oppfattet som en bremsekloss.

Så handler det om tiltakssystemet som vi nå forenkler. Vi gjør tiltakssystemet mer målrettet, for med forliket sørger vi for å holde et sterkt fokus på varig tilrettelagte arbeidsplasser, tidsubestemt lønnstilskudd og andre arbeidsmarkedstiltak. Vi mener det også er viktig at dette er tiltak som prioriteres i fremtidige statsbudsjett.

Noe av det vi f.eks. gjør, er at vi øker bruken av ordinært arbeidsliv som arbeidsmarkedstiltak. Vi sier ja og er glad for nye aktører som ønsker å bidra, om det er sosiale entreprenører og andre som har nye tanker og ideer – det er positivt.

En annen viktig del av proposisjonen handler om aktivitetsplikten som vi innfører nå. Det at vi skal stille krav til dem som mottar sosialhjelp, handler om å ta mennesker seriøst og ta mennesker på alvor. På alle andre områder i samfunnet har det konsekvenser hvis en ikke dukker opp. Hvis en arbeidstaker ikke dukker opp på jobb, blir en i de fleste tilfeller trukket i lønn, og det kan også gå ut over ansettelsesforholdet hvis det gjentar seg. Vi mener det er viktig å sørge for at mennesker som mottar passive ytelser som sosialhjelp, faktisk kommer seg opp om morgenen og sørger for å ha noe meningsfylt å gå til, for hvis ikke er vi redd for at jo lenger en har vært passiv hjemme og mottatt en ytelse passivt, blir veien tilbake til arbeidsliv eller til utdanning enda lengre. Det er da viktig at vi sørger for at den aktiviteten vi skal stille krav om, er relevant. For noen kan det være enkle arbeidsoppgaver, mens det for andre kanskje kan være å få behandling hvis man sliter med rusproblemer. For andre igjen kan det være snakk om noen kompetansetiltak. Vi skal altså ha tiltak som er skreddersydd til den enkelte person.

Så til det som kanskje har skapt mest debatt. Det er at vi nå skal åpne for midlertidige ansettelser vilkårsløst. Midlertidige ansettelser er ikke noe nytt i Norge. Vi har mye bruk av midlertidige ansettelser, og vi så at det under den rød-grønne regjeringen spredte seg ytterligere, i enda større grad, også innenfor offentlig, spesielt statlig, sektor. Vi ønsker nå å gi mennesker som står utenfor arbeidslivet en fot innenfor, mennesker som aldri ble kalt inn til jobbintervju – om det er en innvandrer som kanskje har et litt rart navn, om det er ungdom, om det er mennesker med nedsatt funksjonsevne, om det er en tidligere rusmisbruker som nå er blitt rusfri, men som har et stort hull i CV-en. Det er ofte grupper som mange arbeidsgivere dessverre er noe redd for å ansette.

Mange av disse er dyktige mennesker, men de trenger å få en fot innenfor og å få lov til å vise seg frem, og det er det regjeringen og samarbeidspartiene her i dag bidrar til. Samtidig er vi klare på at faste ansettelser skal være hovedregelen. Det er også derfor vi sier at vi strammer inn på den berømmelige fireårsregelen. Under det rød-grønne styret kunne en være midlertidig ansatt i fire år før en hadde krav på fast jobb. Nå blir hovedregelen at en har krav på fast jobb etter tre års midlertidighet. Vi sørger altså – i motsetning til de rød-grønne – for at en raskere skal kunne få fast jobb. Med den nye ordningen for midlertidige ansettelser sørger vi også for mange tiltak for å hindre misbruk. Det ene er at vi sier at en maks skal kunne være midlertidig ansatt i den nye ordningen i 12 måneder. Når de 12 månedene har gått, får bedriften en karantene på ytterligere 12 måneder før de kan ansette en ny person midlertidig. Dermed unngår man at midlertidige ansettelser brukes ved permanente behov.

Så har det vært mye snakk om forskning. Det er i utgangspunktet forsket lite på midlertidige ansettelser i Norge, men noe har vi. Vi vet hvor mange av dem som er midlertidig ansatt, som faktisk får seg fast jobb. To tredjedeler av dem som er midlertidig ansatt, får fast jobb innen to år. Det er et godt eksempel på at midlertidige ansettelser kan være et springbrett inn i det ordinære arbeidslivet, og det er det springbrettet vi ønsker å gi mennesker som i dag står utenfor arbeidslivet. For i likhet med foregående sak: Da vi endret arbeidsmiljøloven fra 1977, moderniserte den, skapte den mer fleksibel og tilpasset den 2015, ville ikke vi sitte stille og se på at mange mennesker som har et brennende ønske og engasjement om å komme seg ut i arbeidslivet, ikke får vist seg frem. Den muligheten skal vi nå gi mennesker gjennom å gi alle som ønsker det, en fot innenfor arbeidslivet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Anette Trettebergstuen (A) [14:48:13]: Ingen forskning støtter regjeringens påstander om at sysselsettingen øker ved økt bruk av midlertidige ansettelser. Tvert imot sier regjeringen selv i sin proposisjon at man ikke kan finne noen beviselig effekt med hensyn til at sysselsettingen øker ved at man øker adgangen til å ansette midlertidig. Det slår altså regjeringen fast i egen proposisjon. Erfaringen fra andre land viser det samme: Det blir kun flere i midlertidige stillinger og færre i fast jobb av det grepet. OECD har snudd og anbefaler ikke lenger å åpne opp, nettopp på grunn av erfaringene fra landene rundt oss.

At regjeringen ikke er forsknings- og kunnskapsbasert, har det siste året vist seg i sak etter sak – det er ikke oppsiktsvekkende. Men jeg finner det oppsiktsvekkende at representanten Wiborg i dag fortsetter å hevde at dette er noe man gjør for å hjelpe folk med nedsatt funksjonsevne inn i arbeidslivet. De vil ha seg frabedt å bli brukt av regjeringspartiene på denne måten. Hva er det representanten Wiborg og Fremskrittspartiet har skjønt som ikke FFO, Handikapforbundet, Unge funksjonshemmede og disse folkene selv har skjønt?

Erlend Wiborg (FrP) [14:49:18]: For å ta den første delen av spørsmålet, om forskning og representanten Anette Trettebergstuen som hevder at midlertidige ansettelser ikke har noen effekt i det hele tatt. Det er jo veldig underlig at Arbeiderpartiet i de åtte årene de styrte, valgte å ha en betydelig åpning for midlertidige ansettelser og en enda videre åpning i statlig sektor hvis midlertidige ansettelser er så ille. Men forskningen er klar på effektene det har i Norge: Når to av tre midlertidig ansatte får fast jobb, viser det at dette er et springbrett inn i arbeidslivet. Forskningen viser også klart at mennesker som ikke ville hatt mulighet til å få en fast jobb, nå får mulighet til å få en fot innenfor arbeidslivet og får mulighet til å bygge opp CV-en sin. Så ja, midlertidige ansettelser er et springbrett, og vi har også sørget for klare rammer, så det ikke skal misbrukes.

Anette Trettebergstuen (A) [14:50:20]: Jeg anbefaler representanten Wiborg og andre representanter fra regjeringspartiene faktisk å lese den forskningen som eksisterer, og også å lese det regjeringen skriver i sin egen proposisjon.

Springbretteffekten har man med dagens system, der man begrenser bruken av midlertidige stillinger til arbeid av midlertidig art. Det er derfor overgangen er såpass stor. Forskningen fra OECD og erfaringen fra landene rundt oss viser at når man åpner for generell adgang, fortsetter ikke den springbretteffekten – tvert imot.

Kan representanten Wiborg nevne en eneste forskningsrapport eller en eneste instans eller organisasjon, med unntak av arbeidsgiversiden, som anbefaler økt bruk av midlertidige ansettelser, slik regjeringen nå legger opp til en generell adgang for, for å få flere i arbeid?

Erlend Wiborg (FrP) [14:51:13]: For det første når man snakker om springbretteffekten: Ja, det har en springbretteffekt. Men vi ønsker også at mennesker skal få fast jobb tidligere enn Arbeiderpartiet tydeligvis har ønsket. Mens Arbeiderpartiet mente det var greit å være midlertidig ansatt i fire år, sier vi at det er tre år som skal være hovedregelen. I den nye ordningen vi nå innfører, setter vi en grense på tolv måneder. Jeg synes det er veldig underlig da å få kritikk av Arbeiderpartiet, all den tid de synes det er greit å være midlertidig ansatt i fire år.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [14:51:54]: Vi begynner å forstå at midlertidige ansettelser er svaret. Det er det gode svaret for alle de menneskene som har vanskeligheter med å få seg et bein innenfor, som det heter, i arbeidslivet.

Men så skriver flertallet, Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, i sin innstilling:

«Flertallet viser til at europeiske land med lite fleksible arbeidsmarkeder sliter med høy ledighet.»

Hvilke land er det som har lite fleksible arbeidsmarkeder, og som sliter med høy ledighet?

Erlend Wiborg (FrP) [14:52:44]: Som jeg var inne på i mitt hovedinnlegg, er det ofte vanskelig å sammenligne land på flere områder på grunn av at det er forskjellig lovgivning fra land til land. Jeg registrerer at Lundteigen mener at regjeringspartiene sier at midlertidige ansettelser er svaret på alle mulige spørsmål, men vi har i hvert fall et svar. Medisinen til Lundteigen og de rød-grønne partiene har vært prøvd ut, og den resulterte i at 650 000 mennesker i arbeidsfør alder sto utenfor arbeidslivet. Jeg synes det er litt underlig at man skal lukke øynene for det og dermed avvise ethvert annet forslag som kommer, og i hvert fall når forskningen selv fra Norge viser at to av tre midlertidig ansatte får fast jobb innen to år.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [14:53:42]: Det har gått igjen her hele tida at fleksibilitet er sett i sammenheng med økt andel av midlertidige ansettelser. For å forsøke å legge til rette for at denne fleksibiliteten er noe som er løsningen, skriver en at det er europeiske land med lite fleksible arbeidstidsregler som sliter med høy ledighet. Det er altså høy ledighet og lite fleksibilitet. Jeg regner med at fraksjonslederen fra Fremskrittspartiet vet hvilke land en mener når en skriver det? Det menes vel konkret noe med det?

Erlend Wiborg (FrP) [14:54:34]: Ja, man har flere eksempler. Man kan ta f.eks. Spania, som har et veldig strengt oppsigelsesvern. Der ser man i utgangspunktet utfordringen for mange unge som ikke kommer inn, og ikke får mulighet til å få fast jobb. Det er derfor vi ønsker et fleksibelt arbeidsliv her i Norge, der alle skal få mulighet til å prøve seg, der mennesker skal få mulighet til å få en fot innenfor, men at faste ansettelser skal være hovedregelen, og også at man skal ha krav på fast ansettelse raskere enn det Lundteigen tidligere ønsket.

Ingunn Gjerstad (SV) [14:55:19]: Tala for utanforskap i Noreg er som vi har høyrt langt lågare enn i land som har sett mellombelse tilsetjingar i system, som f.eks. Spania har gjort, utan at ungdomsarbeidsløysa har kome seg av den grunn.

Min frisørutdanna ven i rullestol – han er avhengig av rullestol for å kunna arbeida – sende meg ei melding her i stad: Eg vil ikkje bli skuva føre i denne saka. Trur representanten Wiborg at fleire arbeidsgjevarar vil riva ned veggane, byggja handikap-wc og leggja meir til rette for mellombels tilsette, som min frisørven, enn det i dag skjer på dei enkelte arbeidsplassane, trass storstilte støtteordningar frå Nav? Kva er det som får Wiborg til å tru det?

Erlend Wiborg (FrP) [14:56:13]: Jeg synes dette var et godt eksempel på fordelen ved at vi nå rydder opp og forenkler tiltakssystemet. Vi satser f.eks. på økt bruk av lønnstilskudd inn i ordinære bedrifter, noe som f.eks. vil gjøre det lettere for en bedrift å ansette en person som har nedsatt funksjonsevne, som muligens vil ha noen andre utfordringer enn en funksjonsfrisk arbeidstaker. Så det er et godt eksempel på en arbeidstaker som vil nyte godt av de endringene vi gjør nå.

Men som sagt: Det det handler om for mange, er at de har et alternativ – det er ingen jobb. Det er resultatet i dag: mennesker som ønsker å få en jobb, men ingen arbeidsgiver tør prøve å ansette dem. Vi gir dem nå muligheten til å få en fot innenfor, da vi mener det er bedre å ha en fot innenfor enn ingen føtter innenfor.

Ingunn Gjerstad (SV) [14:57:08]: I dag er det seks månaders prøvetid i loven. Eit halvt års prøvetid gjev, etter mange sitt skjøn, ei moglegheit for arbeidsgjevarar til å testa ut om arbeidstakaren er eigna i det arbeidet som ein er tilsett i, men det krev at arbeidsgjevaren tek eit ansvar for å følgja opp at vedkomande lærer seg ting og kan vera vidare.

Vibeke Madsen, direktør i Virke, sa til Klassekampen 23. september i fjor:

«Problemet med det, er at ved bruk av prøvetid må arbeidsgiver gå gjennom prosessen med oppsigelse. For mange arbeidsgivere er det ikke noe hyggelig. Det er derfor vi vil ha en generell adgang til midlertidig ansettelse.»

Kva tenkjer representanten Wiborg om behova til arbeidsgjevarar her? Er det kanskje like viktig som omsynet til dei med funksjonsnedsetjingar å imøtekoma dette ubehaget i prosessar i arbeidslivet?

Erlend Wiborg (FrP) [14:58:10]: Det er to hovedgrunner til at man nå innfører en generell adgang til midlertidige ansettelser. Det ene er av hensyn til bedriftene. Det vil gjøre det enklere for bedrifter som kanskje ønsker å ekspandere, som ønsker å satse enda mer – noe som kan generere enda flere faste arbeidsplasser. Vi ønsker å gi dem en mulighet til å kunne teste ut om markedet er der for å kunne ekspandere, slik at en får flere faste arbeidsplasser. Den andre grunnen har jeg vært godt inne på: Det er å gi mennesker som står utenfor arbeidslivet, en fot innenfor.

Men jeg må si at det er litt underlig når Sosialistisk Venstreparti mener at alt er bra nå med dagens system. Dagens system rundt midlertidige ansettelser er perfekt, ifølge Sosialistisk Venstreparti. Men det jeg synes er underlig, er: Hvorfor er det da 650 000 mennesker i arbeidsfør alder utenfor arbeidslivet? Hvorfor er vi helt i toppen i OECD når det gjelder mennesker utenfor arbeidslivet, hvis dagens system er så perfekt?

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Fredric Holen Bjørdal (A) [14:59:25]: Debatten vi har i dag, viser at det er store skilnader mellom høgre- og venstresida i norsk politikk om kva slags arbeidsliv vi vil ha, og kva vi vil gjere for å inkludere fleire i arbeidslivet. Debatten fortel tydeleg at arbeidsmiljølova ikkje er hogd i stein, men skriven på papir, noko som betyr at meir enn hundre år med politisk kamp for arbeidstakarrettar, kan svekkjast med eit pennestrøk.

Dagens debatt er delt i to. Vi har Prop. 48 L om korleis vi skal skvise meir saft ut av sitronen for dei som allereie er i jobb, og så har vi Prop. 39 L, der mellombelse tilsetjingar er kamuflerte som eit arbeidsmarknadstiltak. Eg rekk ikkje kommentere alt på ti minutt. Stridstemaet mellombelse tilsetjingar vil Arbeidarpartiet difor kome tilbake til i andre innlegg, og noko av det har vi allereie teke opp.

Eg vil først og fremst bruke tida mi på det som har gått svært mange hus forbi, at Prop. 39 L inneheld også 75 sider med regjeringa sin arbeidsmarknadspolitikk. Det er temmeleg tannlaust å gøyme han bort på denne måten, og det er kanskje noko respektlaust overfor alle dei som er opptekne av arbeidsmarknadspolitikken, særleg når vi hugsar at noko av det første Robert Eriksson gjorde som statsråd, var å trekkje tilbake vår stortingsmelding om fleire i arbeid. Grunngjevinga for det skulle vere at regjeringa innan kort tid skulle levere ei tilsvarande melding, berre meir ambisiøs og med fleire konkrete tiltak.

Det har teke meir enn eitt år for regjeringa å levere ei melding om arbeidsmarknadspolitikken, og eg må seie at vi er ikkje vidare imponerte over ambisjonsnivået i det som blir lagt fram. Det kan heller ikkje regjeringa vere. Sidan ho er slått saman med den kanskje mest omtalte og betydningsfulle arbeidslivssaka i 2015, endringane i arbeidsmiljølova, er det mykje som tyder på at statsråden kanskje helst skulle ønskje at dette vart forbigått i stillheit, også i Stortinget. Sjeldan har vel uttrykket «opp som ei løve og ned som ein skinnfell» passa betre.

Arbeidarpartiet meiner det er uheldig og kritikkverdig at arbeidsmarknadspolitikken ikkje får ein brei og sjølvstendig gjennomgang, og då hjelper det heller ikkje at kommunikasjonen mellom regjeringa og gruppene som treng arbeidsmarknadspolitikken mest og deira organisasjonar, har vore for dårleg i denne prosessen.

Representantane frå regjeringspartia er veldig opptekne av kor mange som er utanfor og innanfor arbeidslivet. Det er i og for seg prisverdig, men i årevis har dei vore ute med påstanden om eit såkalla utanforskap, og at Noreg visstnok er ramma av ein uføreeksplosjon. Dei prøver å skape eit bilete av at talet på uføre stig i ukontrollerte former, og at fleire og fleire ikkje deltek i den dugnaden velferdsstaten er. Torbjørn Røe Isaksen, arbeidslivstalspersonen for Høgre i førre periode, likte å snakke om at det har gått av ei bombe under velferdsstaten. Robert Eriksson meinte at vår regjering transporterte folk vekk frå arbeid og til trygd, og at vi kamuflerte arbeidsløysa. Argumenta har no gått i arv til representantane Heggelund, Wiborg og Rotevatn, som kvar for seg høyrest mest ut som vandrande Civita-føredrag. Men problemet deira er at heile omgrepet «utanforskap» er sterkt misvisande, for det er berre ei samansausing av alle menneske som på eit gjeve tidspunkt mottek anten sjukepengar, sosialhjelp, arbeidsavklaringspengar og uføretrygd eller er arbeidsledige. Omgrepet er ideologisk konstruert, og det skapar eit feilaktig og forvirrande inntrykk av kor det er viktig å setje inn den auka inkluderingsinnsatsen. Statistikken viser at verda på mange måtar er stikk motsett av det høgrepartia hevdar. Viss vi samanliknar talet på uføretrygda med talet på sysselsette, er forholdstalet heilt stabilt dei siste ti åra. Talet på uføre aukar ikkje, sjukefråveret er no på det lågaste nivået sidan den første IA-avtala vart signert i 2001.

Ja, vi har store utfordringar på arbeidsmarknaden. Ja, det er for mange med restarbeidsevne eller funksjonsnedsettingar som vi ikkje greier å inkludere i dag. Og for mange som kunne ha jobba fullt, jobbar berre deltid. Men den skildringa av eit påstått utanforskap som høgrepartia kjem med, er ikkje anna enn grovt misvisande. Og det er noko spesielt å skulle prøve å framstille den største suksessen til velferdsstaten som det største problemet. Det at folk har tryggleik også dersom dei fell utanfor arbeidsmarknaden, er grunnleggjande positivt. Det ser vi også på sysselsetjinga og yrkesdeltakinga, som i Noreg er blant dei høgaste i verda.

Men det er også sånn at veldig mange ønskjer arbeid utan å få det. Det kan ha samanheng med forhold knytte til den enkelte, som manglande kvalifikasjonar eller behov for tilrettelegging som følgje av helsemessige eller sosiale problem. Vi er også avhengige av eit arbeidsliv som er villig til å tilsetje personar med usikker eller nedsett arbeidsevne. Difor er det bra at regjeringa i denne meldinga vidarefører vår linje med at meir av attføringsarbeidet skal skje i ordinært arbeidsliv. Dette har ofte betre effekt på overgangen til arbeid.

Ein annan ting vi kan vere heilt einige om, er at vi har gode erfaringar med bruken av lønstilskot, og Arbeidarpartiet er – rett nok med nokon atterhald – positiv til å utvide den typen ordningar. Samanslåing og anbodsutsetjing av tiltak er vi derimot skeptiske til. Noko av dette er jo allereie gjennomført, og måten regjeringa overkjørte Stortinget på med den forskriftsendringa i fjor, er ikkje eit eksempel til etterfølging. Det er også interessant at då statsråden var i opposisjon, slo han krystallklart fast at dette feltet ikkje passar for anbodsutsetjing, for så, ved første høve etter å ha innteke statsrådsstolen, å konkurranseutsetje viktige arbeidsmarknadstiltak. I denne saka er Arbeidarpartiet einige med stortingsrepresentant Eriksson og ikkje statsråd Eriksson.

Utfordringane på arbeidsmarknaden kan ikkje berre løysast gjennom å endre strukturar og samansetjing av tiltak – og iallfall ikkje gjennom endå meir konkurranseutsetjing. Tiltaksnivået må hevast, og vi vil følgje nøye med på budsjetta til regjeringa for å sjå om dei held det dei lovar. Foreløpig er det ikkje all verda å hoppe i taket for, noko som elles er interessant, sidan statsråd Eriksson har overbydd alt og alle på dette feltet gjennom åtte år i opposisjon, og så kjem han i regjering og blir kanskje i særklasse den statsråden som underbyr mest på alle område.

Utfordringa elles er at denne meldinga er tynn. Det er mykje tekst, men det er ikkje så mykje innhald. Tiltaka som er skildra her, vil – om nokon – først og fremst gagne dei som har kortast veg for å kome i arbeid. Dei som står lenger unna arbeidslivet, vil i liten grad kunne nyttegjere seg av det som her blir føreslått.

Så har eg lyst til å seie litt om aktivitetsplikta for sosialhjelp. Vårt utgangspunkt er at alle skal gjere sin plikt og krevje sin rett, i den rekkjefølgja. Alle skal sjølve bidra med det dei kan for å kome seg i arbeid og aktivitet, men fellesskapet og velferdsstaten skal bidra til at folk i ein vanskeleg og sårbar situasjon får moglegheit til å leve anstendig og ikkje bli kasta svoltne ut på gata.

Allereie i dag finst det moglegheiter for å stille vilkår til personar som mottek økonomisk sosialhjelp, når dette er hensiktsmessig. Det er viktig å hugse på at brorparten av stønadsmottakarane har eit heilt mellombels og forbigåande behov for sosialhjelp, og føremålet med å stille vilkår må jo vere å bidra til at folk kjem seg ut av ein vanskeleg livssituasjon og å styrkje moglegheitene til å kome ut i arbeid. Særleg viktig er det for unge, og difor er det dei det oftast blir stilt vilkår til i dag.

Vi meiner at dagens lov, med skjønsmessig bruk av aktivitetskrav, fungerer godt og er heilt i tråd med intensjonen med Nav-reforma om at alle menneske og deira situasjonar er ulike, og at løysingane for å kunne kome ut i arbeid og aktivitet difor også er ulike og må tilpassast den enkelte og hans eller hennar historie, utfordringar og kapasitet. Eg vil også trekkje fram at kommunane sjølve meiner dette lovverket er tilstrekkeleg i dag når det gjeld moglegheita til å kunne stille krav.

Regjeringa sitt forslag til bruk av aktivitetsplikt i alle tilfelle kan verke mot si hensikt. Det vil vere byråkratiserande, og det vil vere kostbart for kommunane. Vi går difor mot forslaget og meiner regjeringa heller burde ha følgt opp Stoltenberg-regjeringa sitt arbeid med å sjå til at alle kommunane har ressursar og moglegheiter til å bruke aktivitetsplikten der dette er hensiktsmessig. Det vil vere meir fornuftig enn dette forslaget vi behandlar i dag, som kanskje først og fremst ber preg av ei regjering med behov for å vere hard i klypa.

Heilt til slutt vil eg kommentere spørsmålet om den nye forma for tilsetjingsavtale, som Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet tek opp i komitéinnstillinga. Såkalla fast tilsetjing utan garantiløn, som bemanningsbransjen opererer med, er ein uskikk i norsk arbeidsliv. Det er ikkje noko anna enn kamuflering av gjentekne mellombelse tilsetjingar, og i realiteten står ikkje ein slik arbeidstakar sterkare enn ein ringevikar. Vi meiner det er behov for innstramming og presisering frå storting og regjering fordi denne praksisen utfordrar føremålsparagrafen i arbeidsmiljølova om trygge tilsetjingsvilkår. Vi synest det er beklageleg at ikkje ein samla komité kan stille seg bak dette utfordringsbiletet.

Med det vil eg takke saksordføraren, komiteen og komitésekretæren for at vi har fått ei grundig behandling av desse viktige arbeidslivsspørsmåla, og eg tek opp dei forslaga Arbeidarpartiet er med på i innstillinga. Samtidig vil eg varsle at Arbeidarpartiet vil stemme for forslag nr. 4, frå SV.

Presidenten: Representanten Fredric Holen Bjørdal har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Bente Stein Mathisen (H) [15:09:00]: Jeg regner med at representanten Fredric Holen Bjørdal er enig med meg i at en av de største forskjellene i Norge i dag går mellom de som har en jobb, og de som står utenfor arbeidslivet og vil inn.

Det er en kjensgjerning at når man har falt utenfor arbeidslivet og har fått noen hull i cv-en som man må svare for, eller hvis man ikke har vært i jobb og ikke har praksis eller referanser å vise til, blir ofte jobbsøknaden lagt nederst i bunken – arbeidsgiver tør ikke å satse på en.

Hvorfor er Arbeiderpartiet så negativ til å åpne opp for midlertidige ansettelser for en begrenset periode med karantenetid, når alternativet ikke er fast ansettelse, men midlertidig ansettelse og mulighet til å vise seg fram, eller ingen ansettelse? Det er dette som er tilfellet for mange av dem som står utenfor arbeidslivet.

Fredric Holen Bjørdal (A) [15:09:45]: Eg registrerer at representanten ikkje er interessert i å snakke om arbeidsmarknadsmeldinga. Regjeringa er berre interessert i å snakke om mellombelse tilsetjingar. Det er vel éin av to grunnar til det – anten at ein vil at tiltaka i meldinga skal bli forbigått i stillheit, det kan eg godt forstå, eller at ein oppriktig trur at mellombelse tilsetjingar vil hjelpe folk inn i arbeidslivet. Det siste er avvist gong på gong, til og med av departementet sjølv i proposisjonen til Stortinget.

Mellombelse tilsetjingar er ikkje eit arbeidsmarknadstiltak; det er ei ideologisk liberalisering og ei svekking av arbeidsmiljølova som ikkje gagnar nokon andre enn arbeidsgjevarar. Dette fungere ikkje, det blir ikkje fleire i jobb. Regjeringa burde i anstendigheitas namn ha greidd å levere ein betre arbeidsmarknadspolitikk enn det Stortinget her får presentert.

Bente Stein Mathisen (H) [15:10:37]: Representanten tar feil. Vi er også interessert i meldingsdelen og arbeidslivspolitikken, og jeg er litt nysgjerrig på hvilke ambisjoner og hvilken nytenkning Arbeiderpartiet har når det gjelder å inkludere flere av dem som sliter, slik at de kan få en fot innenfor arbeidslivet. Jeg opplever en veldig avventende holdning – det er mye ord og lite handlekraft. Alt er bra som det er, vi trenger ikke å endre på noe, og det vises kun til tidligere handlingsplaner og tidligere meldinger fra da partiet satt i regjering.

Når det gjelder funksjonshemmede, er det fortsatt slik at bare 43 pst. i yrkesaktiv alder står i arbeidslivet, mot 75 pst. i befolkningen som helhet. Det har ikke skjedd noen positiv utvikling de siste ti årene, og i åtte av dem satt den rød-grønne regjeringen med ansvaret. Hvilken ny tilnærming ser Arbeiderpartiet for seg med hensyn til å få flere funksjonshemmede inn i arbeidslivet?

Fredric Holen Bjørdal (A) [15:11:25]: Viss representanten var så interessert i kva vi står for i arbeidsmarknadspolitikken, kunne ho jo ha lese litt nærare i stortingsmeldinga vår Flere i arbeid. Men dessverre har regjeringa trekt ho tilbake.

Men eg kan gje eit kort samandrag. Vi er veldig for å vidareutvikle det som var, og er, politikken vår: meir bruk av attføring i ordinære verksemder, meir bruk av lønstilskot, fleire og betre arbeidsmarknadstiltak, forsterka jobbstrategi, ungdomsgaranti, ein meir aktiv kompetansepolitikk, auka satsing på førebygging – fordi vi veit at det verkar. Mellombelse tilsetjingar har ingen effekt på sysselsetjingsnivået. Dei som står bakarst i køen med dagens regelverk, vil fortsetje å stå bakarst i køen med regelverket til regjeringa. Den einaste forskjellen er at dei som står fremst i dag, i framtida vil bli tilsett mellombels i staden for fast.

Erlend Wiborg (FrP) [15:12:22]: Spørsmålet mitt handler om aktivitetsplikt. I denne debatten og i den foregående var det mye snakk om forskning. Frischsenteret har ganske entydig slått fast at det å få unge sosialhjelpsmottakere opp om morgenen har en betydelig effekt. Jeg registrerer også at man i merknadene til Arbeiderpartiet når det gjelder aktivitetsplikt – man gjentar det også fra talerstolen i dag – sier: Gjør din plikt, krev din rett. Det er noe Fremskrittspartiet er helt enig i, men utfordringen er at når det kommer til praktisk politikk, er Arbeiderpartiets politikk: Krev din rett, gjør din plikt – hvis du vil. Jeg synes det er en underlig oppfølging av det spesielt tidligere arbeidsminister Bjarne Håkon Hanssen sa, for han var helt klar på at folk skulle opp om morgenen, og at man skulle gi folk et meningsfullt tilbud å stå opp til.

Hva er egentlig grunnen til at Arbeiderpartiet mener at unge mennesker ikke skal ha et krav på seg til å stå opp om morgenen og ha noe meningsfylt å gjøre?

Fredric Holen Bjørdal (A) [15:13:30]: Vi meiner at dagens regelverk fungerer veldig godt. Det er fullt mogleg å stille krav når det er hensiktsmessig. Forslaget frå regjeringa slår dermed inn opne dører, i og med at dei føreslår noko som det er fullt mogleg å gjere i dag.

Noko anna er at det forslaget som regjeringa presenterer, i grunnen er mistillit til norske kommunar og til Nav-kontor, for ein har ikkje tru på at dei greier å ta dei skjønsvurderingane sjølve. Og dei som det i dag ikkje er hensiktsmessig å stille krav til, har behov for vesentleg meir enn ein feiekost og ei vekkarklokke for å kome seg tilbake i jobb. Dei treng ein mykje meir aktiv inkluderingspolitikk enn å stille uhensiktsmessige krav.

Erlend Wiborg (FrP) [15:14:17]: Jeg synes det var et interessant svar, for det er egentlig det samme svaret vi får på alle spørsmål vi stiller Arbeiderpartiet om arbeidslivspolitikken, nemlig at alt er perfekt, ingen endringer trengs, ingen nye tanker trengs. Det at man har 650 000 mennesker i arbeidsfør alder utenfor arbeidslivet, er tydeligvis ikke noe man bør komme med nye tiltak for å rette opp i.

For når vi ser økningen i antallet sosialhjelpsmottakere, når vi ser økningen i antallet unge sosialhjelpsmottakere, og når vi ser antallet unge uføre som kommer via sosialhjelp, viser det at dagens system ikke har virket.

Da er mitt enkle spørsmål til Fredric Holen Bjørdal: Betyr det at Arbeiderpartiet nå er uenig med Bjarne Håkon Hanssen, som er enig i det som regjeringen foreslår, og som Stortinget kommer til å vedta i dag?

Fredric Holen Bjørdal (A) [15:15:17]: Eg må gjenta det eg sa i stad: Arbeidarpartiet er for å stille krav til sosialhjelpsmottakarar der det er hensiktsmessig. Difor er det høve til det i regelverket i dag. Veldig mange gonger er det ikkje hensiktsmessig å stille krav. Då må vi ha fleire verkty å bruke og fleire strengar å spele på, og då må vi ha ein aktiv inkluderingspolitikk, som eg registrerer at Framstegspartiet veldig mange gonger er med på å motarbeide, f.eks. når det gjeld ungdomsgarantien, som regjeringspartia er imot, og når det gjeld kvalifiseringsprogrammet – som er eit veldig godt og betre alternativ enn å stille krav til sosialhjelpsmottakarar – der aktivitet faktisk løner seg. Det ville ikkje Framstegspartiet ha noko av, og difor stemte dei imot.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [15:16:11]: Jeg vil takke representanten Holen Bjørdal for et godt innlegg, for iallfall når en tar vekk retorikken og kritikken mot Kristelig Folkeparti, var det mye bra.

Som representanten pekte på, er kanskje noe av det viktigste Stortinget diskuterer og jobber med i dag, hvordan en kan inkludere flere mennesker i arbeidslivet. Jeg har lest igjennom Arbeiderpartiets merknader og vil si at det er mye bra der, og så vidt jeg har skjønt, kommer Arbeiderpartiet til å støtte alle endringene som er på tiltaksfeltet når det gjelder meldingsdelen.

Jeg har også lest den meldinga – som regjeringa i sin tid trakk – som kom høsten 2013. Jeg ble skuffet over at den ble trukket, og min kritikk gikk på at det trengte å skje noe. Derfor var jeg glad for det som kom fra regjeringa, for jeg opplevde det som at det endelig ble handling, ikke bare utredninger og fine ord, for min opplevelse under den rød-grønne regjeringa var nok at det knapt skjedde noe. Så når det nå endelig skjer noe, synes jeg det er bra.

Men for å utfordre Arbeiderpartiet: Hva er visjonene videre for å inkludere flere i arbeidslivet? Hvilke tiltak savner Arbeiderpartiet?

Fredric Holen Bjørdal (A) [15:17:17]: Arbeidarpartiet skal ikkje skyte ned alt som står i meldinga frå regjeringa. Der er det ein del ting som vi kan vere einige om, f.eks. vidareføring av vår linje med meir bruk av attføring i ordinære verksemder og også bruken av lønstilskot. Det er to av tinga som vi vil vere med på utvikle.

Det er ingen tvil om at vi er nøydde til å føre ein aktiv inkluderingspolitikk med brei front, og eg meiner at vi i Arbeidarpartiet har vist ganske tydeleg i Stortinget at vi har ambisjonar. Berre det siste året har vi lagt fram ei heil rekkje forslag, f.eks. forslag for å kjempe mot vald i nære relasjonar, vi lanserte eit yrkesfagløft, vi lanserte ein strategi for menneske med nedsett arbeidsevne, og dei siste åra i regjering kom vi med ein oppfølgingsplan for arbeid og psykisk helse. Og vi kan ikkje seie at vi føler at vi får så mykje draghjelp frå regjeringa på desse områda, noko denne debatten er eit veldig godt eksempel på, der alt skal handle om mellombelse tilsetjingar, som ikkje er eit arbeidsmarknadstiltak, men som tvert imot gjer det lettare å skyve folk ut av arbeidslivet.

Sveinung Rotevatn (V) [15:18:28]: Viss eg skulle lagt meg på representanten Bjørdal sitt nivå, burde eg kanskje kalla han eit vandrande LO-føredrag, men eg synest faktisk at den typen retorikk passar betre i ein skuledebatt enn stortingssalen.

Det er ikkje så mange punkt Arbeidarpartiet seier seg einig i i denne innstillinga, men på eitt punkt har det skjedd ei endring. Arbeidarpartiet har gått vekk frå sitt gamle standpunkt om at fireårsregelen er heilag. Først må eg seie at denne snuoperasjonen er veldig gledeleg, men timinga slår meg som litt underleg, sidan Arbeidarpartiet sitt nye standpunkt først vart kjent etter at dei fire ikkje-sosialistiske partia vart einige om ei fleirtalsinnstilling. Frå Venstre si side har vi ikkje registrert at Arbeidarpartiet har meint dette på noko tidspunkt før 19. mars. Vi er sjølvsagt veldig glade for Arbeidarpartiet sin snuoperasjon, men det som kunne ha vore interessant å høyre, er kvifor representanten Holen Bjørdal og partiet hans har kome til at deira tidlegare standpunkt var feil.

Fredric Holen Bjørdal (A) [15:19:28]: Takk for spørsmålet. Arbeidarpartiet sitt standpunkt har heile vegen vore at vi vil ha mindre bruk av mellombelse stillingar. Vi varsla allereie i arbeidslivsmeldinga vår i 2012 at det var på tide med ei endring av fireårsregelen, men vi synest at det regjeringspartia og Venstre og Kristeleg Folkeparti har kome fram til og no vil gå inn for – denne tre-/fireårsregelen – er ein ganske rotete avtale, som er vanskeleg å forstå, praktisere og handheve. Arbeidarpartiet meiner at vi må ha éin regel for alle – enten fire år eller tre år. Vi går inn for tre år og registrerer at vi har støtte for det frå både Unio, LO og Akademikerne.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Arve Kambe (H) [15:20:32]: Samarbeidspartiene arbeider for å inkludere flere mennesker i arbeidslivet. Forslagene i denne meldingen inngår i et helhetlig arbeid for økt sysselsetting og et mer inkluderende og mer fleksibelt arbeidsliv.

For Høyre er det en sammenheng mellom en god skole, gode oppvekstvilkår, et konkurransedyktig næringsliv og et arbeidsliv for alle. Derfor har regjeringspartiene sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre laget gode statsbudsjett sammen som har rustet Norge for framtiden.

Jeg er veldig fornøyd med at vi i dag har et bredt flertall i Stortinget. Regjeringen får tilnærmet full oppslutning om alle tiltakene som foreslås i arbeidsmarkedspolitikken, til tross for at representanten Holen Bjørdal later til å tro at Arbeiderpartiet har en annen politikk. Men slik jeg har lest komitéinnstillingen, vil Arbeiderpartiet stemme for samtlige forslag som regjeringspartiene foreslår som ny arbeidsmarkedspolitikk. Det er jeg fornøyd med.

Jeg er også svært fornøyd med at vi har fått et bredt flertall som sikrer bedrifter økt fleksibilitet i framtiden, som senker terskelen for å komme inn i arbeidslivet, som øker fleksibiliteten for dem som er i arbeidslivet, og som gjør det enklere for ungdom, innvandrere og mennesker med nedsatt funksjons- og arbeidsevne å få jobb, enten via midlertidige ansettelser eller gjennom å benytte de nye Nav-tiltakene som nå i større grad justeres etter behovet.

Vi har foreslått en rekke tiltak som hver for seg er veldig gode, men som i sammenheng vil virke svært godt for å nå de målene denne regjeringen har satt seg:

• Vi forenkler og forbedrer Nav-tiltakene, som får stor støtte.

• Vi innfører en lovfestet aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottakere.

• Vi senker terskelen for å komme inn i arbeidslivet ved å ha en generell adgang til midlertidige ansettelser i tillegg til dagens bestemmelser.

For mange står utenfor arbeidslivet. Mange har gjort det lenge, og de har gjort det i en tid da arbeidslivet egentlig aldri har gått bedre. Dermed har Norge skilt seg ut ved at man har mange folk i arbeid, men også en veldig høy andel av befolkningen utenfor arbeidslivet.

Skiftende regjeringer, særlig de rød-grønne i de åtte siste årene, har ikke fått til resultater som Stortinget burde ha forlangt. Folk har gått inn og ut av ytelser og inn og ut av tiltak i Nav uten at de har endt opp permanent i arbeidslivet. Det er derfor denne regjeringen gjør noe med dette og har høye målsettinger.

Midlertidige ansettelser vil etter vårt syn gi flere en ny sjanse – flere vil få en første sjanse, og flere vil gå fra midlertidig lønn på et midlertidig Nav-tiltak med redusert lønn til vanlig jobb med full lønn. I proposisjonen gjentas regelen om at fast ansettelse skal være hovedregelen. Derfor sier vi at når vi likevel innfører en generell adgang til midlertidig ansettelse, skal denne vare i tolv måneder, og vi innfører en brøk der en kan ha maksimalt 15 pst. av antall ansatte per bedrift, og brøken skal rundes oppover for å gjøre det enkelt når dette skal beregnes. Det betyr at bedrifter som har færre enn seks ansatte, kan ha én midlertidig ansatt, bedrifter med mellom 7 og 13 ansatte kan ha to midlertidig ansatte, bedrifter med mellom 14 og 20 ansatte kan ha tre, og bedrifter med mellom 21 og 26 ansatte kan ha fire, osv.

Så har vi lagt inn en begrensning ved avtaleperiodens slutt. Da vil arbeidsgiver selvsagt stå fritt til enten å ansette den midlertidige ansatte fast, kombinere det med noen av de andre definerte tiltakene når det gjelder midlertidige ansettelser – som jeg forstår et enstemmig storting støtter – eller å velge ikke å fornye ansettelsen og dermed ha ett års karantene for nye midlertidige ansettelser. Og så er det litt mindre fleksibilitet når det gjelder gjennomsnittsberegning for denne typen ansettelser.

Mange av prosjektene i norsk næringsliv i dag er innbefattet av fireårsregelen. Det synes regjeringen er viktig, for mange av prosjektene varer i mer enn tre år, noen av dem varer sågar mer enn fire år. Derfor er det viktig for regjeringen og Kristelig Folkeparti og Venstre å sørge for at f.eks. verftsindustrien og andre får rammebetingelser som de kan leve med. Derfor opprettholder vi fireårsregelen for prosjekter, slik man har det i dag.

Når det f.eks. gjelder vikariater – den ene bokstaven – blir det en treårsregel. Det er noe regjeringen foreslår sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre. Den statistikken vi bruker i norsk arbeidsliv, er: Halvparten av dem som er midlertidig ansatt, er i fast jobb etter ett år og to tredjedeler etter to år. I tillegg har vi i merknader og i et annet flertall sørget for at det skal være en evaluering, og at tilsynet med loven skal ligge hos Arbeidstilsynet.

Mye av arbeidsmarkedspolitikken har tradisjonelt vært orientert mot tilbudssiden, f.eks. gjennom opplæring og kvalifisering av arbeidsledige og personer med nedsatt arbeidsevne. Det skal fortsatt være en viktig del av arbeidsmarkedspolitikken, men den bør i større grad enn under forrige regjering kombineres med ordinært arbeidsliv. For å få til det mener vi at arbeidsgivere må motiveres til i større grad å ansette utsatte grupper, og det gjør vi med en rekke tiltak – midlertidige ansettelser, men ikke minst som en viktig del av strategien for å øke bruken av ordinært arbeidsliv ønsker regjeringen å lette adgangen til å øke bruken av ordinært lønnstilskudd.

Tiltakene i arbeidsmarkedspolitikken må bli bedre, mer målrettede og betydelig mer effektive. Derfor ønsker regjeringen å bidra til bedre tilrettelegging på arbeidsplassen for arbeidssøkere med særskilte behov. Et nytt og enklere inkluderingstilskudd for ordinært arbeidsliv blir innført. I tillegg vil det opprettes mer forpliktende tilretteleggings- og oppfølgingsavtaler som inngås mellom Nav, arbeidsgiver og arbeidssøker.

Arbeidsmarkedstiltakene skal forbedres og forenkles i denne meldingen. Overlappende arbeidsmarkedstiltak slås sammen, det blir mer sømløse prinsipper. Det går an å bytte tiltak uten å spørre Nav – at attføringsbedriften sammen med den ansatte får muligheten til å finne det ut istedenfor å gå gjennom et stort byråkrati. Mange av endringene vi gjør, kommer til å fremme bruken av ordinært arbeidsliv som tiltaksarena og et velfungerende arbeidsmarked.

For å utrede hvordan arbeidskraften best mulig kan tas i bruk i kommende tiår har regjeringen satt ned et utvalg som skal vurdere de samlede arbeidstidsreguleringene og praktiseringen av disse. Arbeidstidsutvalget og også det utvalget regjeringen har satt ned for å se gjennom tjenestemannsloven, er nå i aktivitet. En del av forliket mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre er at Tjenestemannslovutvalget får et fornyet mandat hvor man også skal se på å redusere midlertidighet i staten. Det har de rød-grønne gjennom åtte år valgt å ignorere. Det gjør denne regjeringen nå noe med.

Nav-utvalget kommer etter påske. Det kommer til å bidra ytterligere til at vi når de brukerne som Nav skal nå. Ikke minst skal innføring av ny uføretrygd, som nå har vart i noen måneder, gjøre det enklere å kombinere uføretrygd med arbeid. Det, sammen med en lovfestet aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottakere, vil bety at flere vil etterspørre en jobb – enten full stilling, halv stilling eller ytterligere redusert stilling. Da er målet for oss at tiltaksapparatet står klart, at bedriftene har virkemidler – enten med tilskudd via Nav eller ved at de har mulighet til en generell adgang til midlertidige ansettelser. For passivitet er ikke bra, det å bli møtt med krav er bra. Både kommuner, attføringsbedrifter og sosiale entreprenører står klare. Noen kommuner har i dag – basert på frivillighet – egne vedtak, det er et flertall av borgerlig styrte kommuner som har valgt å gjøre det på den måten. Vi mener at det er så god politikk at alle kommuner burde gjort det, først og fremst av hensyn til det enkelte mennesket, som i dag ikke blir møtt med de kravene som skal til for å få dem over dørstokken.

Jeg er glad for at det er bred støtte for regjeringens forslag til endringer. Vi får et lovverk som ruster norsk arbeidsliv for framtiden. Jeg er sikker på at når man ser at forslagene våre virker, kommer tilslutningen til å bli betydelig større enn vi hittil har sett.

Jeg vil berømme komiteen for et godt samarbeid i den drøye måneden komiteen har hatt saken til politisk behandling, og jeg vil takke komitésekretær Berit Skovly og seniorkonsulent Ingunn Opsahl Viereid.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Fredric Holen Bjørdal (A) [15:30:45]: Den statlege ordninga med varig tilrettelagt arbeid er til for at folk med store helseproblem eller utviklingshemming skal kunne delta i arbeidslivet. No seier regjeringa i fleire proposisjonar at dei vurderer å gje kommunane ansvaret for denne ordninga. Victor D. Norman går hardt ut mot dette forslaget, og NTB siterer han slik:

«Utviklingshemmede og andre med behov for bistand vil igjen havne nederst ved bordet og risikere at den soleklare retten alle andre har til arbeid, ikke lenger gjelder for dem. Det finnes bare ett ord for dette – diskriminering.»

Meiner representanten Kambe at den tidlegare Høgre-statsråden Victor D. Norman tek feil?

Arve Kambe (H) [15:31:32]: Varig tilrettelagte arbeidsplasser, VTA, er et fantastisk tilbud som jeg er svært glad for at har stor oppslutning fra alle partier i Stortinget. For oss handler dette om å gi folk en meningsfull arbeidshverdag, samtidig som man produserer noe som andre ønsker å kjøpe. Det er viktig for oss. Dette er i dag stort sett kommunale bedrifter fra før av. De er stort sett interkommunale, hvis de ikke er rent kommunale, og kanskje har av og til fylkeskommunene noen innslag. For oss er det viktig at i forbindelse med det forslaget til ny kommunestruktur som nå er fremmet av regjeringen, blir det vurdert mange forslag til hva som skal inn i større kommuner sammenliknet med i dag. Om VTA er ett av dem, er en beslutning og en vurdering som må komme via Stortinget, men dersom Arbeiderpartiet allerede har konkludert med at man ikke ønsker at større kommuner skal ha VTA, tar vi det med oss i den vurderingen.

Fredric Holen Bjørdal (A) [15:32:38]: Det er all grunn til å setje spørsmålsteikn ved ambisjonsnivået til regjeringspartia i den meldinga om arbeidsmarknadspolitikken. Det tiltaket som det er vigt aller mest plass til, er midlertidige tilsetjingar. Midlertidige tilsetjingar er tilbakevist av all forsking og faglege råd. Det er ingen som kan vise til at meir midlertidigheit gjev fleire jobb, berre at det gjev fleire midlertidige jobbar. Når har representanten tenkt å innrømme at denne meldinga som er levert, først og fremst er til for å kamuflere ei svekking av arbeidsmiljølova gjennom å framstille midlertidige stillingar som eit arbeidsmarknadstiltak, noko det ikkje i det heile er?

Arve Kambe (H) [15:33:22]: Gjennom åtte rød-grønne år tviholdt Arbeiderpartiet hundrevis av tusener mennesker utenfor arbeidslivet, og man klarte ikke å gjøre en opprydding i NAV-systemet. Det gjør denne regjeringen i denne saken og i forbindelse med det NAV-utvalget som snart kommer. Vi legger en helt annen tiltakspakke til grunn for at folk skal få muligheter til å komme seg inn i arbeidslivet. Det ignorerer Arbeiderpartiet fullstendig.

Så er det interessant å se at det er et gedigent mageplask, etter mitt syn, når det gjelder Arbeiderpartiets arbeidsmarkedspolitikk. Ikke på ett eneste område i saken har Arbeiderpartiet ett eneste selvstendig forslag. Man viser til at man kan være kritisk til det regjeringen foreslår, men man stemmer ikke imot det regjeringen foreslår, og slik som jeg opplever det, er det vel heller ingen konkrete forslag som går i en annen retning enn det regjeringen foreslår. Så når det gjelder innledningen på spørsmålet, sier jeg tusen takk til Arbeiderpartiet for støtten. Vi har en god arbeidsmarkedspolitikk som kommer til å bidra til å få flere inn i arbeidslivet.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [15:34:43]: Jeg er glad for at regjeringa sier at det skal bli slutt på at mange personer går ut og inn av ytelser på Nav. At regjeringa har høye målsettinger på dette, er jeg veldig glad for. Når det kommer til virkemidler, sier representanten Kambe at en skal forenkle, en skal ha juridisk aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottakere. Representanten nevnte antakelig klokelig nok ikke lønnstilskuddet, for det heter i innstillinga at det «bør brukes i noe større grad», og det blir da spennende å se om dette «i noe større grad» gir de nødvendige effektene.

Men hovedbegrepet fra regjeringa er midlertidige ansettelser. Regjeringa snakker ikke lenger om at fast ansettelse gir muligheter til seks måneders prøvetid, og det er midlertidighet. NHO har spurt om det, de har spurt folk som tar vekk midlertidighet under utdanning: Har du vært midlertidig ansatt? 44 pst. svarer ja, 55 pst. svarer nei. Hva er Høyres mål i den saken? Skal den opp fra 44 pst. til over 50 pst., eller hva er målet?

Arve Kambe (H) [15:35:51]: Det er kjekt å registrere at representanten Lundteigen deler vår oppfatning om at vi har klare, ambisiøse målsettinger om å få flere mennesker inn i arbeidslivet. Det kommer regjeringen til å levere på, det har vi lovet velgerne, og det er derfor vi er i gang med det. Når det gjelder midlertidighet, er det et faktum at for oss er ikke midlertidige ansettelser et mål i seg selv, det er et virkemiddel, og jeg mener at hadde Senterpartiet i åtte rød-grønne år vært med på å prøve noe mer av det, hadde vi faktisk ikke hatt så elendige resultater når det gjelder folk utenfor arbeidslivet – som Per Olaf Lundteigen har vært en representant for de åtte årene.

Derfor prøver vi nye tiltak. Vi prøver en rekke tiltak for å slå sammen Nav-tiltakene, så kom vi opp med aktivitetsplikt, og så kom vi opp med økt adgang til midlertidige ansettelser. Men det aller viktigste tiltaket er å ha konkurransedyktige bedrifter som har muligheten til å skape nye arbeidsplasser, og det gir denne regjeringen hver eneste dag fra Stortinget.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [15:36:57]: Likevel er situasjonen i Norge den at mange flere har vært borte i midlertidige ansettelser enn det de fleste er klar over. Jeg ble overrasket over at 44 pst. av dem som svarte i NHOs undersøkelse sa at de hadde midlertidige ansettelser, og da snakker vi ikke om det en har under utdanninga. Det er altså veldig utbredt allerede i dag.

Representanten Kambe må vel være enig i at det regjeringa legger opp til, er at det vil bli et økt omfang av midlertidige ansettelser, samtidig som regjeringa sier at fast ansettelse skal være hovedregelen. Når bikker det over til at fast ansettelse ikke lenger er hovedregelen i forhold til midlertidig ansettelse? Hva er prosenten?

Arve Kambe (H) [15:37:49]: Den rapporten – eller statistikken – som representanten Lundteigen viste til, fra NHO, viser jo nettopp at for veldig mange mennesker er midlertidig ansettelse til å begynne med i yrkeslivet – eller gjerne underveis, etter en pause fra yrkeslivet – et springbrett til å få den jobben man etter hvert satser på. Statistikk i Norge viser at halvparten av dem som er midlertidig ansatte, bare ett år etterpå er i full jobb – i den samme jobben de var midlertidig ansatt i. Det betyr at et godt samspill mellom bedrifter, ansatte og fagforeninger bidrar til at man ønsker det beste. Uavhengig av om det gjelder fast stilling eller midlertidig stilling, bunner det i grunnen i en bedrift som ser et behov, som ser et marked, og som trenger å øke bemanningen, og går det bra, får vedkommende fortsette. Der har vi alle sammen en felles interesse. Jeg tror ikke det er en brøk som avgjør dette. Det viktigste for oss er at flere går ut av arbeidsledighet, at flere går ut av Nav-tiltak, og at flere kommer over i ordinær jobb.

Kirsti Bergstø (SV) [15:38:59]: Flere har uttrykt bekymring for hvilke konsekvenser endringene i arbeidsmiljøloven vil ha for likestillingen, deriblant Likestillings- og diskrimineringsombudet. For et par uker siden la ombudet fram en undersøkelse som viser at 55 pst. av alle kvinner og 22 pst. av alle menn har opplevd diskriminering en eller flere ganger i arbeidslivet knyttet til graviditet eller foreldrepermisjon, altså er det tydelig dokumentert gjennom en omfangsundersøkelse at diskriminering knyttet til graviditet allerede er et stort problem i dagens arbeidsliv med dagens lovverk.

Mitt spørsmål er: Hvordan tror representanten Kambe at midlertidige stillinger vil virke inn i en slik virkelighet?

Arve Kambe (H) [15:39:53]: Jeg tror at et samlet storting mener at det å diskriminere folk basert på kjønn eller seksualitet – eller ved at de bidrar til å få flere innbyggere i Norge gjennom graviditet – ikke er lov. Dette er det ikke lov til å spørre om på jobbintervju, og det vil heller ikke være lov å la være å ansette eller sparke folk basert på de vilkårene. Det tror jeg alle sammen i Stortinget er enige i.

Når det gjelder om det har betydning for midlertidige ansettelser versus faste ansettelser, har det etter min mening en nøytral betydning, for det samme regelverket vil gjelde for det.

Jeg vil gjerne lytte til gode tiltak for å begrense det som noen er bekymret for når det gjelder midlertidige ansettelser. Jeg tror først og fremst det er viktig å få folk i jobb, og så får vi ta det etter hvert. Jeg hører gjerne videre fra SV – om de har noen gode forslag.

Kirsti Bergstø (SV) [15:41:02]: Det store spørsmålet er hvilken behandling gravide vil få med en midlertidig kontrakt. Hva er det som vil skje hvis man er i en situasjon der magen vokser og terminen nærmer seg, samtidig som datoen for en midlertidig kontrakt er i ferd med å løpe ut? Hva vil skje med den gravides situasjon da? Det er det som er det store spørsmålet her. Er det sånn at vi er i ferd med å skape et arbeidsliv der gravide kvinner risikerer å ikke få fornyet kontrakt og ikke være sikret fast stilling fordi man er midlertidig ansatt? Er det sånn at arbeidsgivere skal kunne la være å forlenge en kontrakt eller gi noen fast ansettelse fordi man er gravid? Så vidt jeg har sett, er det ikke noen skjerming mot det i dagens lovverk, ei heller i de forsøkene på skjerming som regjeringen har lagt inn.

Arve Kambe (H) [15:42:01]: Den rød-grønne regjeringen la ikke opp til noen endringer der. SV har heller ikke noe forslag i forbindelse med arbeidsmiljøloven til en paragraf der eller en merknad, slik jeg har oppfattet det, og heller ingen forslag om det i dag. Jeg tror vi må erkjenne at dette finnes i dagens arbeidsliv. Det må løses med de lovene vi allerede har i dag. Når det gjelder midlertidighet eller ikke for dem som er ansatt i midlertidig stilling i tolv måneder, uavhengig av om de er gravide eller ei, er det opp til arbeidsgiver etter den perioden enten å forlenge den eller gi en fast ansettelse. For oss er det viktig at alle skal ha like muligheter i arbeidslivet. Og når det da nettopp gjelder den problemstillingen som SV skisserer, undrer det meg at SV ikke har noen forslag eller merknader om dette under eget kapittel i innstillingen om arbeidsmiljøloven.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [15:43:10]: Det var ikke helt overraskende at det som får størst oppmerksomhet også i debatten her, er midlertidige ansettelser. Derfor vil jeg starte mitt innlegg med det jeg synes er viktigst, nemlig inkludering i arbeidslivet.

Gode arbeidsplasser som inkluderer flest mulig, er det felles målet vi har. Det er det viktigste vi kan arbeide for. Det betyr at en må ta tak i dem som er på vei ut, og det betyr at en må legge til rette for å hjelpe personer som er falt ut, tilbake, eller hjelpe dem som aldri har kommet inn.

Inkluderingstilskuddet er noe jeg håper kan bidra til at en er villig til å ansette personer som trenger tilpasning på arbeidsplassen, eller at en bruker det for å hindre at noen personer forsvinner ut av arbeidsplassen. Men vi må også etterstrebe bedre bestillerkompetanse hos Nav, sånn at en får riktige tiltak til de menneskene som trenger hjelp for å komme tilbake.

En må få bedre kompetanse og bedre resultater i attføringsbransjen, i arbeidsmarkedsbedriftene, sånn at en sikrer at enda flere kommer tilbake i arbeidslivet. En må få kortere ventetid, en må få mer sømløse tiltak og en må i større grad ta i bruk det ordinære arbeidsliv, sånn at vi lykkes med at folk til syvende og sist får en egen arbeidsplass og klarer seg selv. Derfor er jeg glad for den forenklingen som vi i dag kommer til å vedta – ikke forenklingen i seg selv, men en forenkling som gjør at de menneskene som kommer inn på tiltak, lettere kan få en tilpasning til det tiltaket de allerede er i, uten å måtte vente på et nytt. Jeg er glad for at Stortinget nå slår fast at vi ønsker en opptrapping av antall tiltaksplasser, for vi ser at det er så mange mennesker med nedsatt arbeidsevne som trenger hjelp for å komme tilbake.

Jeg er glad for at en også har vedtatt at en skal få statistikk på ventetider, sånn at en hele tida kan måle hvor lang tid det faktisk tar før en får den hjelpen en trenger, og for å kunne redusere ventetida. Jeg er glad for at vi går inn for økt bruk av både midlertidig og tidsubestemt lønnstilskudd, at en øker kompensasjonen der, sånn at en forhåpentligvis også klarer å legge til rette for at flere kan få en fot innenfor arbeidslivet. Vi mener, og Arbeiderpartiet og mindretallet påpeker det i merknader, at det også er en viktig balanse der. Det er ingen av oss heller som ønsker å legge til rette for at bedriftene i stedet for å ansette personer uten lønnstilskudd, velger å vente på de stillingene de kan få lønnstilskudd for. Det er det ingen av oss som ønsker, så der forventer vi at departementet følger godt opp.

Så er jeg glad for at vi i et eget vedtak slår fast at det nye tiltaket Arbeidsforberedende trening skal være et prioritert tiltak, at det skal være et kjernetiltak for mennesker med nedsatt arbeidsevne. Uavhengig av alle diskusjonene vi har, er det en gruppe mennesker som trenger ekstra hjelp, og der skal det tiltaket prioriteres.

Til midlertidig ansettelser: Kristelig Folkeparti ønsker å harmonisere regelverket i arbeidsmiljøloven med tjenestemannsloven for å stramme inn i tjenestemannsloven og også for å gjøre det noe videre i arbeidsmiljøloven – iprivat og kommunal sektor.

Resultatet etter forhandlingene med regjeringspartiene ble at vi gikk inn for en generell adgang til midlertidig ansettelse, men med sterke begrensninger. Det er kun mulig å ansette i tolv måneder, og dersom en velger å ikke forlenge kontrakten, blir det en karantene. Det kan rett og slett føre til at når arbeidsgiver i større grad blir presset til å ta et valg etter tolv måneder, kan flere raskere komme inn og få en fast ansettelse. Og hvis de ikke ønsker å forlenge kontrakten, betyr det at de får en karantene på et år. I tillegg er det også en kvote på én eller 15 pst., som også gjør at jeg ikke tror det vil bli noe misbruk.

Vi er veldig glad for at vi endelig har fått gjennomslag for å stramme inn tida for hvor lang tid det tar før en får rett til fast ansettelse. Fireårsregelen blir treårsregel. Det er et historisk vedtak. Hvis en snakker om å styrke arbeidstakers rettigheter, er i alle fall dette med på det.

I tillegg skal vi ha mer forskning på feltet fordi det er relevant, og det er viktig. Det er ikke nødvendigvis sånn at en kan sammenlikne all internasjonal forskning med det som skjer i Norge. Vi har også sagt at vi ønsker en evaluering fordi hovedmålet vårt er å hjelpe flere inn sånn at det totale antallet sysselsatte øker, ikke at en øker andelen som er midlertidig ansatt.

Det er også sterke føringer når det gjelder tjenestemannsloven. Det at en sikrer at den delen av sektorene som har flest midlertidig ansettelser skal redusere bruken av dem, er også viktig for Kristelig Folkeparti.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Lise Christoffersen (A) [15:48:25]: Det er mye i det som representanten Ropstad sa i sitt innlegg som jeg kan si meg enig i. Spørsmålene går kanskje mer på det jeg ikke er fullt så enig i.

Representanten Ropstad nevnte det med inkludering i arbeidslivet. Under generalstreiken holdt Kristelig Folkepartis leder en appell om at partiet skulle gå imot generell adgang til midlertidige ansettelser. Avtalen på borgerlig side viser nå det motsatte. Betyr det at Kristelig Folkeparti nå også har godtatt regjeringas påstand om at en generell adgang til midlertidige ansettelser vil gi flere jobber til mennesker med nedsatt funksjonsevne – istrid med det funksjonshemmedes egne organisasjoner sier?

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [15:49:06]: Jeg er nok fremdeles skeptisk til om det vil føre til det, men samtidig er det nettopp det vi skal evaluere, og se om det faktisk gir en inngang. Som jeg la vekt på i mitt innlegg, tror jeg det er de som er nærmere arbeidslivet som får de midlertidige ansettelsene. De som er et lenger stykke unna arbeidslivet, trenger andre typer tiltak for å hjelpes inn, tror jeg. Men det er ingen tvil om at det er bra å kunne få en fot innenfor – få lov til å prøve seg ut midlertidig. Når det gjelder f.eks. mennesker med nedsatt funksjonsevne, innvandrere og andre grupper som har slitt med å få foten innenfor, tror jeg de viser at de er dyktige arbeidstakere når de får prøvd seg ut. Så i den forstand tror jeg det vil hjelpe, for å sikre at flere også ender opp med fast ansettelse til slutt.

Lise Christoffersen (A) [15:50:02]: Arbeiderpartiet har fått mange spørsmål her i dag om hva vi kommer til å reversere når vi kommer til makta igjen i 2017. Jeg har lyst til å stille det samme spørsmålet til Kristelig Folkeparti. Hvis det skulle vise seg at det er de funksjonshemmedes organisasjoner som får rett, hvis det skulle vise seg at utstrakt bruk av midlertidige stillinger får samme konsekvenser i Norge som det har vist seg å få i andre land, bl.a. Sverige, vil da Kristelig Folkeparti bli med på en reversering av det de nå er med på å vedta i dag?

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [15:50:42]: Ja, det vil jeg være med på.

Mitt mål med – eller totalen av – det vi vedtar i dag, er å sikre at flere inkluderes i arbeidslivet. Når man ser på de innstrammingene som vi sender beskjed om at vi ønsker i tjenestemannsloven, vet man at 11–12 pst. av de midlertidige er i offentlig sektor, mot ca. 6 pst. i privat sektor, og i høyere utdanning og forskning tror jeg andelen er opp mot 20 pst. – der ønsker vi en reduksjon. Grunnen til at vi sier ja også til det som går på generell adgang, er de tydelige begrensningene som ligger der, og i tillegg det som ligger i treårsregelen. Men hvis det viser seg at man istedenfor å utvide antall sysselsatte bare øker andelen midlertidige og reduserer andelen faste, har vi ikke lyktes med grepet. Hvis evalueringa dermed viser at dette ikke fungerte, har jeg ingen prestisje på det, og jeg er ikke redd for å reversere det og heller satse på noe annet.

Lise Christoffersen (A) [15:51:47]: Jeg la merke til at Ropstad i sitt innlegg var glad for treårsregelen, som setter grensen for midlertidighet. Men jeg la også merke til at Ropstad omtalte treårsregelen i veldig generelle vendinger og ikke la så veldig mye vekt på at vi med det forslaget som foreligger fra regjeringspartiene og støttepartiene, faktisk får en fireårsregel for noen og en treårsregel for alle.

Nå har jo Arbeiderpartiet – sammen med Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti – fremmet forslag om en treårsregel for alle. Er Kristelig Folkeparti allerede i dag rede til å støtte det forslaget?

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [15:52:20]: Vi har jo programfestet en toårsregel, så egentlig burde jeg kanskje heller ha foreslått det.

Nei, det er slik at vi har inngått en avtale med regjeringspartiene og med Venstre. Vi er veldig godt fornøyd med at vi klarte å rikke det som virket som en hellig regel, fire år. Derfor anser vi dette som en start.

Så handler det om balanse. I visse jobber, f.eks. vikariat, vil det kanskje være uhensiktsmessig å dra dette for langt ned. Hvis en er ute i fødselspermisjon osv., vil små bedrifter plutselig sitte med to ansatte. Så jeg ser også noen utfordringer med det. Men det at en iallfall har fått treårsregelen for en del av stillingene, er en stor seier for Kristelig Folkeparti og for Venstre. Det er noe vi er godt fornøyd med. Vi skulle gjerne ha fått til en enda tidligere regel enn det vi gjør i dag.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [15:53:19]: Kristelig Folkeparti har et varmt hjerte for de menneskene som sliter – det hørte vi også i innlegget her. De som med sin arbeidsevne kan yte i arbeidslivet, er en gruppe som må løftes opp og fram.

Lønnstilskudd er et virkemiddel – tidsbestemt, tidsubestemt. Jeg legger merke til at regjeringa er veldig forsiktig med gradering av hva satsinga skal gå ut på. Mitt første spørsmål er: Nav har rimelig god oversikt over dem som er gode søkere med hensyn til lønnstilskudd – de som har best nytte av en sånn ordning. Vil Kristelig Folkeparti ha den ambisjonen at ordninga tilføres penger, slik at alle de som vil ha nytte av en sånn ordning, kan få det, i henhold til Nav – og dermed få en bedre livssituasjon ved å kunne yte etter evne og få lønn kombinert med det en får av arbeidsgiver, slik at en har en inntekt å leve for?

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [15:54:22]: Hvis jeg oppfatter spørsmålet riktig, er vel ikke det vi gjør gjennom vedtak i dag, en blankofullmakt til at alle som står i kø, vil få tiltaket. Men vi har gitt tydelig signal om at vi ønsker større bruk av lønnstilskudd, også det at en får nye former for både midlertidige lønnstilskudd og tidsubestemte lønnstilskudd, og at en øker satsen på dette.

Jeg kan love representanten Lundteigen at når vi kommer til budsjettforhandlinger osv., er dette et av de tiltakene som vi ønsker å satse på, for jeg tror – som representanten sier – at dette er et av de virkemidlene som kan føre til at en får sikret flere inn i arbeidslivet.

Som jeg også sa i mitt innlegg, er det en balanse her, for en ønsker heller ikke en innelåsing – at en ser at arbeidsgiver, som kanskje kunne klart å ansette en person 100 pst. og betalt ham 100 pst. selv, nyter godt av et tilskudd fra staten. Derfor er dette også en side av det med lønnstilskudd som jeg ønsker å følge tett.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [15:55:19]: Det har vært mange motforestillinger mot å oppskalere denne ordninga tidligere. Jeg føler også at dette er til stede nå i det som blir sagt, og i det som står i dokumentene fra regjeringa. Men vi får følge med og se om det blir et løft for disse menneskene. Tida vil vise det.

Mitt andre spørsmål handler om varig tilrettelagt arbeid. Varig tilrettelagt arbeid har endelig fått en egen post på statsbudsjettet. Det har blitt tatt veldig godt imot. Samtidig kom det nå fra regjeringa, i Meld. St. 14 for 2014–2015 om kommunesentraliseringa, at regjeringa ønsker å utrede en ny finansiering og forvaltning, hvor en overfører dette fra delvis statlig ansvar til å bli et fullstendig kommunalt ansvar.

Hvordan stiller Kristelig Folkeparti seg til en sånn utvikling av ordninga med varig tilrettelagt arbeid?

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [15:56:19]: Takk for spørsmålet. Jeg la merke til at det kom i proposisjonen fredag. I utgangspunktet burde vel både Kristelig Folkeparti og Senterpartiet si at det var flott at man ønsker å overføre oppgaver til kommunene, men jeg må si at Kristelig Folkeparti er mer skeptisk til den overføringen, fordi vi frykter at det å overføre ansvar for VTA-tiltak til kommunene kan bety nedprioritering av tiltakene. En skal ha like rettigheter, som det ble referert fra Victor D. Norman.

Jeg har lært meg at når det kommer et sånt forslag og saken ligger i Stortinget, er det lurt å ikke uttale seg på vegne av hele partiet før vi har diskutert det. Men i utgangspunktet er det vår holdning at vi ønsker å ha det statlig.

Ingunn Gjerstad (SV) [15:57:14]: Representanten Ropstad er glad for at treårsregelen ikkje er for fire år. Mitt spørsmål handlar om føresegna om karantene, det at ein då etter tre år ikkje skal kunna ta ei ny mellombels tilsetjing. Det står:

Ǥ 14-9 nytt syvende ledd skal lyde:

Reglene i dette ledd gjelder ansettelser etter første ledd bokstav f for arbeidsoppgaver av samme art innenfor virksomheten.» osv.

Då lurer eg på korleis ein skal tolka dette med karantene i f.eks. den delen av arbeidslivet som daglegvarehandelen er, der ein har ulike avdelingar og folk kan jobba i frukta, i kassa, eller på lageret, og i hotell, der ein har ulike avdelingar: Ein kan vera i oppvasken den eine staden og ein kan ha reinhaldet den andre staden.

Korleis skal ein forstå denne paragrafen? Kan ein risikera at folk vil gå utan fast tilsetjing i minst tre år pluss tre år – og kanskje ikkje får bustadlån?

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [15:58:23]: Nei, det kan en ikke. Karantenetida vil være slik at når året er gått, vil bedriften måtte ta stilling til om en ønsker å ansette fast. Hvis en da ikke ønsker å ansette personen som er inne på vilkår om generell adgang, fast, betyr det at en får 12 måneders karantene. Så kan en igjen velge å ansette en ny på generell adgang. Det betyr, som jeg sa i mitt innlegg, at i stedet for at en kanskje går tre – i dag fire – år før en får den faste stillingen, presser en arbeidsgiver til å måtte ta stilling til om en ønsker å ansette fast allerede etter ett år.

Det er riktig at man kan veksle. For eksempel etter ett år på generell adgang kan man velge å ansette som vikar, men da slår treårsregelen inn, sånn at man i alle fall etter tre år skal ha rett på en fast ansettelse.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [15:59:40]: Det har skjedd en radikal endring i arbeidslivet de siste tiåra. De av oss som har god utdanning, fast jobb og trenger god norskkunnskap som arbeidsspråk, har hatt en utrolig realinntektsøkning – om lag 50 pst. de siste 15 åra. Det er nærmest uvirkelig.

Vi på Stortinget, ansatte eller representanter, tjener på denne utviklinga i arbeidslivet. Vi tjener på kombinasjonen av å tjene bra og ha gode lønns- og arbeidsvilkår og ha tilgang på billige tjenester – tjenester laget av folk på lav lønn i utlandet, eller produsert i Norge av folk som arbeider for langt lavere inntekt enn tariff.

Det er en akselererende utvikling med større forskjeller i arbeidsinntekt. Når vi i tillegg har økende forskjeller i arbeidsfrie inntekter mellom ulike grupper, blir det sjølsagt ulik formuesfordeling, det blir forskjeller i den økonomiske totalsituasjonen som folk er i. Dette bryter med jambyrdigheten, jambyrdigheten som er Norges historiske europeiske fortrinn. Det er utrolig viktig å være klar over det som skjer.

EØS-avtalen har fungert i over 20 år, med fri bevegelse av arbeidskraft innen EU/EØS-landene. Fra 2004, med østutvidelsen, fikk vi en radikal økning i arbeidsinnvandringa. Per Rune Henriksen fra Arbeiderpartiet beskrev utviklinga innenfor sitt fag, tømrerfaget, og situasjonen til sine tidligere arbeidskollegaer på en god måte.

Vi i Senterpartiet beskriver i våre generelle merknader styrken i det norske arbeidslivet. Vi beskriver styrken med høy sysselsettingsgrad, høy gjennomsnittlig arbeidstid per person i yrkesaktiv alder – viktige forutsetninger for finansiering av universelle offentlige rettigheter framover. I meldingsdelen av denne proposisjonen er det etter Senterpartiets vurdering underkommunisert at som følge av økt arbeidsinnvandring er vi nå inne i en utvikling med fallende sysselsettingsgrad og lavere gjennomsnittlig arbeidstid per person i yrkesaktiv alder. Senterpartiet mener at det bare gjør vondt verre hvis vi prøver å løse framtidas utfordringer knyttet til finansiering av våre felles velferdsordninger med arbeidsinnvandring, som følge av nettopp fallende sysselsetting fra den økte arbeidsinnvandrerandelen i befolkningen.

Framfor å satse på arbeidsinnvandring for å løse oppgavene våre mener Senterpartiet vi må prioritere å få enda flere av våre innbyggere i arbeid. Folk må odles og skoleres, samtidig som det må legges til rette for at landets innbyggere skal kunne ta del i det norske arbeidslivet på norske lønns- og arbeidsvilkår. Dette er en formidabel politisk oppgave, som Senterpartiet vil prioritere svært høyt.

Som mange her i dag har beskrevet ut fra erfaring, utfordrer EØS-innvandringa lønnsdannelsen i Norge negativt, spesielt i yrker der en ikke trenger å mestre norsk som arbeidsspråk. Senterpartiet mener at Stortinget for å unngå dette må vedta lovverk som regulerer tilbudet av utenlandsk arbeidskraft, og vi fremmer derfor forslag om at Stortinget ber regjeringa om å arbeide for reguleringer med formål å avgrense arbeidsinnvandringa fra EØS-området.

Svake grupper i arbeidslivet i dag taper når tilgangen på billig, ung og flittig arbeidskraft – og jeg kan ikke få understreket nok dette med flittig arbeidskraft – som kommer gjennom arbeidsinnvandringa, er så stor som den er i dag. Dette må vi snakke høyt om. Det skulle vært gjort for lenge siden av flere partier.

Senterpartiet mener at vi trenger langt sterkere virkemidler for å øke etterspørselen etter de gruppene av folk som taper i arbeidslivet. Her er ordningene med lønnstilskudd viktig. Jeg håper at de vage formuleringene som kommer i meldingsdelen, blir gitt et helt annet innhold, slik at det kan bli noe ut av det.

Ellers: Når det gjelder ordningen med varig tilrettelagt arbeid, den såkalte VTA-ordninga, er det viktig at den fortsatt blir statlig delfinansiert og er en statlig ordning. Det er veldig sentralt, og en veldig kjær ordning for de mange som har glede av det.

Det er en galopperende vekst i bemanningsselskapene, og stadig flere som har kontraktsformen fast ansettelse uten lønn mellom oppdrag. Det viser nå at Stortinget må ta fatt i definisjonen av «fast ansettelse» og «midlertidig ansettelse», og en må også gjøre kontraktsformen fast ansettelse uten lønn mellom oppdrag ulovlig. Det er svært viktig at vi gjør det, for vi kan ikke ha det uvesenet som utvikler seg nå, at folk får inntrykk av at det er en fast ansettelse, og så er realitetene noe helt annet. Det skulle vært unødvendig at vi skal definere fast ansettelse, men det er det nå behov for.

Marit Nybakk hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Presidenten tolker representanten dit hen at han tok opp forslaget?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [16:04:46]: Det er helt korrekt. Senterpartiet vil også stemme for forslag nr. 4, fra Sosialistisk Venstreparti.

Presidenten: Representanten Per Olaf Lundteigen har da tatt opp det forslaget han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Bengt Morten Wenstøb (H) [16:05:09]: Jeg tror jeg fortsetter der jeg stoppet i forrige runde. Representanten sier at han ønsker å holde andre arbeidstakere ute fra Norge. I forrige spørsmålsrunde stilte jeg spørsmål om Norden og Europa. Slik jeg forsto representanten, ønsket han å holde folk utenfor Norden utenfor arbeidslivet. Da spør jeg: Hvordan, rent praktisk, ønsker representanten Lundteigen å holde andre arbeidstakere fra Europa utenfor Norge?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [16:05:42]: Det er ikke korrekt det som blir sagt. Jeg ønsker ikke å holde arbeidstakere utenfor Norden ute fra det norske arbeidsmarkedet. Det vi sier, er at vi vil regulere arbeidsinnvandringa. Vi vil ha et annet system enn det som er i dag, hvor det er fri arbeidsinnvandring. Vi ønsker å ha forhold som er slik at de som kommer og ønsker å komme til Norge, har en sikkerhet for at de har arbeid når de kommer hit. Dermed kan vi også sikre at det ikke medvirker til at vi forstyrrer det norske arbeidsmarkedet på en måte som gjør at de grupper som i dag blir presset nedover i lønns- og arbeidsbetingelser, blir utsatt for en slik adferd. For det er det jo ingen som her i denne sal har sagt at de ønsker, det bare blir sånn som følge av den frie arbeidsinnvandringa etter EØS-avtalen.

Bengt Morten Wenstøb (H) [16:06:41]: Slik jeg har forstått Senterpartiet, ønsker man å gå inn for et aktivitetstilbud og ikke en aktivitetsplikt. Jeg vil gjerne at representanten redegjør litt nærmere for det, for slik jeg forstår det, ligger det i et aktivitetstilbud at man allerede har tilbudet, og så er det et spørsmål om mottaker ønsker å ta imot tilbudet eller ikke. Det må jo virke ganske byråkratiserende.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [16:07:08]: Den forrige regjeringa satte i gang noe som var veldig bra, og det var kvalifiseringsprogrammet. Det gikk ut på at de som mottok sosialhjelp i kommunene, skulle få anledning til å gå igjennom et tilbud hvor en kunne få avklart sin arbeidsevne. Dermed skulle en nå det målet at de som ikke hadde arbeidsevne, skulle kvalifisere for uføretrygd, og de som hadde arbeidsevne – til enten hel- eller deltid – skulle få et tilbud der. Det er dette – som for så vidt også regjeringa er noe inne på, det å øke tilbudet av den type arbeidsplasser for den type mennesker – som er viktig. Senterpartiet ser det ikke som annet enn at vi ikke greier å få det til uten at det offentlige er en slags fødselshjelper overfor de arbeidsgivere som er interessert i å gjøre det, slik at summen av arbeidsinnsats – og det offentliges innsats – skal medvirke til at den arbeidskaren eller -kvinnen som det gjelder, skal kunne få en inntekt som en kan leve av. Det er en ordning som bør utvikles, og det er en mye mer positiv ordning enn å begynne å snakke om juridisk plikt for å kunne motta sosialhjelp.

Tor André Johnsen (FrP) [16:08:30]: Først må jeg si meg litt forundret over hvordan Senterpartiet selv i en sak om arbeidsmiljøloven klarer å skrive merknader om norsk valutapolitikk, eksport av norske velferdsordninger og EØS-avtalen. Senterpartiet er til og med så negative til EØS-avtalen at de fremmer forslag om å begrense innvandringen fra EØS-området, som forrige representant var inne på. Samtidig ønsker de ikke at innvandringen fra verden utenfor Europa skal begrenses. Hvordan kan representanten fra Senterpartiet mene at arbeidssøkere fra våre viktigste handelspartnere er vanskeligere å integrere enn folk fra andre land?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [16:09:14]: Det å ha full sysselsetting henger sjølsagt sammen med lønnsomheten i næringslivet. Vi har nå vært i en situasjon hvor den norske krona har fått en lavere verdi, og jeg regner også med at Fremskrittspartiet her i salen er enig med sin leder, Siv Jensen, som har sagt at det er veldig bra at vi har egen valuta som da kunne brukes som såkalt naturlig stabilisator for å sikre aktiviteten i Norge. Derfor tok vi inn valutaspørsmålet, EØS-avtalen i dette, på samme måte som Siv Jensen og regjeringa har tatt det inn.

Når det så gjelder arbeidsinnvandringa utenfor EØS-området, er den klart regulert. Det er klare regler for hvem som får arbeidstillatelse i Norge utenfor EØS-området. Det er ingen i denne salen som har gått inn for å forandre en regulering av den arbeidsinnvandringa. Der står Senterpartiet trygt, som de andre partiene.

Tor André Johnsen (FrP) [16:10:15]: Jeg kommer fra et landbruksfylke og har plukket poteter og stein siden jeg var tolv år gammel, og da var det viktig «å stå opp om mårra’n» – det er vel det begrepet som tidligere arbeidsminister Bjarne Håkon Hanssen innførte, og som Robert Eriksson også har vist til flere ganger. Jeg har også lært meg at bønder står opp om mårra’n, og at de som jobber i primærnæringene, står på og er hardt arbeidende. Slik jeg kjenner Lundteigen, er vel også han en hardt arbeidende morgenfugl som ser viktigheten av aktivitet eller arbeid både for den enkelte og for samfunnet. Når en ser spesielt på de gode erfaringene man har i Drammen vedrørende aktivitetsplikt, og man ser at det fungerer, færre går på sosialhjelp og flere kommer seg i jobb, ønsker virkelig ikke Senterpartiet å videreføre slike gode resultater i resten av landet?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [16:11:06]: Det er ingen som tar skade av å arbeide litt, og de færreste tar skade av å arbeide hardt òg. Men det vi snakker om nå, er aktivitet. En må jo forstå folks situasjon, en må få utøve litt klokskap, en må jo utøve litt menneskekunnskap. Det nytter ikke å tvinge folk hvis en ikke er motivert for det sjøl. Jeg syns det viser at den juridiske aktivitetsplikten overser den livssituasjonen som disse menneskene er i. Når en reiser rundt og snakker med dem, er det en gruppe som har opplevd ganske vanskelige ting. Jeg mener da at vi bør prøve å opptre med en menneskelig varme og prøve å medvirke til at de får en arbeidsmulighet, for de fleste har noe godt i seg og ønsker å utvikle det dersom en får mulighet til det. Det er mye mer konstruktivt enn å snakke om juridisk aktivitetsplikt.

Sveinung Rotevatn (V) [16:12:24]: Senterpartiet føreslår i dag at regjeringa skal arbeide for reguleringar med føremål å avgrense innvandringa frå EØS-området. Og i innstillinga seier Senterpartiet i ein merknad:

«Framfor å satsa på innvandring for å løysa oppgåvene våre, meiner denne medlemen at Noreg må prioritera å få endå fleire av landets eigne innbyggjarar i arbeid.»

I Politisk kvarter den 20. mars sa representanten Trygve Slagsvold Vedum at Senterpartiet er oppteke av opne dører, og at Senterpartiet har mykje til felles med Venstre. Men med ordbruken i denne innstillinga kan eg vanskeleg sjå kva vi har til felles i alle fall på dette punktet.

På den andre sida sa Framstegsparti-statsråd Solveig Horne til Aftenposten den 16. mars:

«Jeg mener at innvandring er bra for samfunnet. Vi ville ikke klart oss uten den innvandringen vi har. (…) Hadde vi ikke hatt den arbeidsinnvandringen, ville det vært vanskeligere å gjøre det som er viktig for landet.»

Er Senterpartiet av den oppfatninga at Framstegsparti-statsråd Horne er for innvandringsliberal?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [16:13:27]: I den innstillinga som vi nå har, og for så vidt i andre innstillinger også, går Senterpartiet inn i spørsmålet om hvordan arbeidsinnvandringa fungerer. Vi viser hvordan den påvirker sysselsettingsgraden. Vi viser hvordan den påvirker verdiskapinga. Vi viser her at det er en annen realitet enn folk flest er klar over. At arbeidsinnvandring er det som skal løse Norges utfordringer, mener Senterpartiet er feil. Vi ønsker at vi skal odle den arbeidskraften som vi har i landet.

Det har vært mange her nå fra regjeringspartienes side som har sagt at det er så mange som er utafor arbeidsmarkedet. Ja, det er en enorm ressurs. Det er en enorm ressurs som vi må bruke – en enorm mulighet – men det vil kreve ganske offensive tiltak å få til en endring.

Når det så gjelder partiet Venstre, tror jeg Slagsvold Vedum tenkte på det gamle Venstre, ikke dagens nyliberalistiske Venstre.

Sveinung Rotevatn (V) [16:14:31]: Eg har forstått at Senterpartiet fekk nok av det gamle Venstre, sidan dei braut ut av det i 1920.

Eg vil åtvare mot at vi skal skape ei motsetning mellom det å ta imot menneske som kjem til Noreg og ønskjer å arbeide, og det å inkludere fleire norske statsborgarar i arbeidslivet. Dette er eit openbert tilfelle der vi skal seie ja takk, begge delar, for talet på arbeidsplassar er jo ikkje eit nullsumspel, tvert imot har vi vekst i økonomien vår, og vi har hatt det i mange år.

Eg må seie at eg undrar på kven det er Senterpartiet har snakka med rundt omkring i landet, når dei no har denne faktisk mest restriktive haldninga til arbeidsinnvandring i Stortinget. Gardsbruk, kyrkjer, sjukehus, legekontor og butikkar over heile landet har teke imot mange dyktige arbeidsinnvandrarar frå Sverige, Tyskland og Frankrike dei siste åra. Eg trur ikkje dei ville klart seg utan, men det er mogleg Senterpartiet har ei anna oppfatning.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [16:15:35]: Det er ikke bare at de er dyktige, de er også svært flittige. Det er svært mange av de arbeidsinnvandrerne som kommer til Norge fra EØS-området, som er utrolig gode arbeidsfolk. De gjør en fantastisk god innsats, og Senterpartiet ønsker å ta imot dem og inkludere dem. Men vi har gjennom erfaring sett og lært at det er en fordel å ha virkemidler som gjør at en har rimelig kontroll over situasjonen i en totalitet, for det som utvikler seg i dag i det norske arbeidsmarkedet, er at en rekke grupper får en svakere stand og stilling. Vi ser det på ungdommen, som ikke utdanner seg i en rekke fag som trengs for å bygge Norge. Sånn kan det ikke være, etter Senterpartiets syn. For Venstre er det ikke noe problem, men der har vi en uenighet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Sveinung Rotevatn (V) [16:16:48]: Noreg har ei relativt låg arbeidsløyse, og det har vi hatt lenge. Samtidig er det altfor mange som står utanfor arbeidslivet. Desse er anten ikkje ein del av statistikken i det heile – t.d. dei anslagsvis 40 000 under 30 år som verken er i jobb, under utdanning eller del av Nav-systemet – eller blant dei 650 000 som står heilt eller delvis utanfor arbeidslivet gjennom å nytte seg av ulike ordningar i Nav. Mange vil aldri kome i arbeid, og det å vere sjuk – kortvarig eller langvarig – er ikkje noko ein skal skamme seg over. Tvert imot er det jo nettopp derfor vi har eit sosialt tryggingsnettet, slik at alle skal få moglegheit til å leve verdige liv uavhengig av personlege forhold.

Samtidig må vi innrømme at vi ikkje er gode nok til å inkludere dei i arbeidslivet som kunne gjort ein innsats med betre tilrettelegging. Noko av dette handlar om eit stivbeint regelverk, som kan vere til hinder for at folk får sjansen til å prøve seg. Noko handlar om støtteordningar, som ikkje i tilstrekkeleg grad oppmuntrar til aktivitet.

I dag gjer Stortinget viktige vedtak for å sikre at vi kan inkludere fleire i arbeidslivet. I meldingsdelen av Prop. 39 L er det ein god og grundig gjennomgang av verkemiddel vi har i arbeidsmarknadspolitikken, og eg oppfattar det slik at stort sett alle forslaga og skildringane som regjeringa her kjem med, samlar brei støtte i Stortinget. Meir kontroversielt har forslaget om å gje ein generell tilgang til mellombels tilsetting vore. Venstre er for dette. Vi meiner det vil gje større moglegheit til at fleire får prøvd seg i arbeidslivet, får vist kva dei er gode for og forhåpentleg få ein fast jobb etter kvart. Forslaga er ramma inn av strenge reglar kva gjeld prosentvis del av arbeidsstokken, og kva gjeld føresegner om karantene, så potensialet for misbruk er etter Venstres syn minimalt.

Samtidig har vi vore opptekne av at vegen til fast jobb bør bli kortare enn det han er i dag. Derfor har vi i mange år vore kritiske til den såkalla fireårsregelen og ønskjer å stramme inn den. Det får vi gjennomslag for i dag. Dette er eit syn som Venstre og Kristeleg Folkeparti har stått aleine om i Stortinget, og det er derfor gledeleg at eit fleirtal i dag seier at dei som er mellombels tilsette, i vikariat, på generelt grunnlag – dei to i kombinasjon, eller i kombinasjon med ei prosjektstilling – skal ha krav på fast jobb etter tre år. Dette var eit viktig krav frå Venstres side då vi gjekk inn i forhandlingar om ei ny arbeidsmiljølov.

Eit anna viktig krav for oss, som vi i dag får gjennomslag for, er at vi må få bukt med mellombelse stillingar i staten. Der høvet til å bruke mellombelse tilsetjingar har vore svært «smal» etter arbeidsmiljøloven, har den vore desto større i staten. Det handlar både om lovverket, dvs. tenestemannslova og universitets- og høgskulelova, men også om for dårleg arbeidsgjevarpraksis. I dag ber stortingsfleirtalet om at regjeringa – gjennom dei to utvala som er sette ned – skal kome til Stortinget med forslag som minskar bruken av mellombelse stillingar i staten. Dette er viktig for å skape større likskap mellom sektorane i arbeidslivet, både kva gjeld regelverk og kva gjeld praksis.

Eit forslag som Venstre derimot har vore meir skeptisk til, er innføringa av aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottakarar. Ikkje fordi vi ikkje trur at aktivitet kan vere bra, men fordi dette er ei ordning som kommunane har ansvaret for, og vårt generelle utgangspunkt er at vi har tillit til lokaldemokratiet. Vi har likevel, som del av forliket mellom Venstre, Høgre, Framstegspartiet og Kristeleg Folkeparti, gått med på at aktivitet ikkje berre skal vere ei moglegheit, men at det skal vere hovudregelen.

Vi føler oss tilstrekkeleg trygge gjennom dei viktige merknadene som er komne på plass, der vi sikrar stor lokal handlefridom i gjennomføringa av aktivitet, der vi sikrar at finansieringa av eventuelle ekstrautgifter for kommunane skal følgje med, og der vi sikrar at byråkratiet rundt dette blir halde på eit absolutt minimum. Då står det sjølvsagt berre att å håpe – og det gjer vi – at tiltaket som no blir vedteke, vil ha gode resultat, og at flest mogleg kjem seg ut i ordinært arbeid eller utdanning etter kort tid. Det trur eg vi alle er einige om.

Venstre meiner at desse to sakene sett i samanheng, Prop. 48 L og Prop. 39 L, legg eit godt grunnlag for eit meir moderne arbeidsliv, der vi jobbar for å redusere utanforskapen, der fleksibiliteten på den enkelte arbeidsplass blir styrkt, og der det sosiale tryggingsnettet rundt dei som fell utanfor, oppfordrar til å kome raskast mogleg inn i arbeidslivet. Kort sagt: Vi gjer døra inn til arbeidslivet meir open og vegen til fast arbeid kortare.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Anette Trettebergstuen (A) [16:22:10]: Som representanten Rotevatn nevnte, gikk Venstre høyt ut på banen inn i forhandlingene med regjeringspartiene og ville endre fireårsregelen for fast ansettelse til en toårsregel for alle. Den ambisjonen Venstre hadde, ble forhandlet ned til å bli en treårsregel for noen, men ikke for alle. Det framstår underlig at Venstre har gått med på å skape et A-lag og et B-lag blant midlertidig ansatte, skape en uklar arbeidsmiljølov som blir vanskelig å forstå, bruke og håndheve. Synes representanten Rotevatn at resultatet fra forhandlingene med tre år for noen, men ikke for alle, er å foretrekke, eller ville representanten fortsatt helst sett at flertallet i dag vedtok én regel for alle og strammet inn fireårsregelen til en treårsregel, slik Arbeiderpartiet foreslår?

Sveinung Rotevatn (V) [16:23:01]: Representanten føretrekkjer sitt eige partiprogram. Det er det eg gjekk til val på, og det er det som er mitt mandat i denne salen og mitt mandat i forhandlingane med dei andre borgarlege partia.

Eg vil understreke kva utgangspunktet var her. Utgangspunktet er at vi – om ikkje i åtte år, så i alle fall i mange år – masa på dei raud-grøne partia om at vi ønskte å stramme inn fireårsregelen. Han var heilag, det var umogleg å sjå på, det gjekk ikkje an. Det var berre Venstre og Kristeleg Folkeparti som ønskte å stramme han inn då vi fekk denne saka på vårt bord i Stortinget. Vi har brukt forhandlingsposisjonen vår til å sikre fleirtal for ei innstramming. Går det like langt som Venstre i utgangspunktet ønskte? Nei, det gjer det ikkje, men det sikrar at vegen til fast arbeid blir kortare. Ikkje minst sikrar det at dei som driv og sjonglerer mellom ulike heimlar for det som i realiteten er eit fast behov, etter tre år blir pålagde å gjere det til ei fast stilling. Det er Venstre godt fornøgd med, og vi er godt fornøgde med at Arbeidarpartiet har snudd, sjølv om det skjedde i aller siste sving.

Anette Trettebergstuen (A) [16:24:04]: Vi skrev allerede i arbeidslivsmeldingen at det var behov for å se på fireårsregelen, og nå foreslår vi en treårsregel for alle. Det blir enkelt å forstå, enkelt å bruke og bedre rettigheter for alle midlertidig ansatte.

Venstre mente før og under forhandlingene at alle midlertidig ansatte skulle ha den samme årsregelen for når økt stillingsvern slår inn, og da to år. Jeg fikk ikke svar på spørsmålet mitt i forrige replikk, så jeg gjentar spørsmålet: Mener representanten Rotevatn at forhandlingsløsningen Venstre nå har fått i stand med tre år for noen, fire år for andre – et rotete regelverk som blir vanskeligere å forstå – er en bedre løsning enn én regel for alle, der alle midlertidig ansatte, uansett grunnlag, får tre år slik Arbeiderpartiet foreslår?

Sveinung Rotevatn (V) [16:24:54]: Eg trur eg sa det ganske tydeleg i mitt første innlegg at den beste løysinga er Venstre sitt forslag, som i og for seg heller ikkje Arbeidarpartiet går inn for. Det er mogleg ein skreiv i arbeidslivsmeldinga at det var behov for å sjå på noko. Er det noko dei raud-grøne var flinke til, var det å skrive i ulike meldingar at det var behov for å sjå på ting. Ein såg tydelegvis både lenge og vel, for det skjedde veldig lite. Det har det heller ikkje gjort i denne saka før det var sikra eit breitt fleirtal på ikkje-sosialistisk side for å stramme inn fireårsregelen. Kvifor Arbeidarpartiet ikkje kunne kome med sitt syn på denne saka før vi var ferdigforhandla, kan berre Arbeidarpartiet svare på sjølv. Eg trur eg veit kva svaret er. Det er heller ikkje sikkert at Arbeidarpartiet sitt forslag gjeld for alle. Det gjeld for ein heimel til i den paragrafen det er snakk om. Det vi er opptekne av, er å sørgje for at vegen til fast jobb blir kortare. Det blir gjort no, og så blir døra inn opnare. Det er framleis Arbeidarpartiet imot, og det brukar dei mykje energi på å kjempe mot. Dei seier til og med at dei skal reversere det, og det er ein av mange gode grunnar til at fleirtalet som er i denne salen, bør få bli etter valet i 2017.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [16:26:08]: Stadig flere blir ansatt i bemanningsselskaper. Svært mange fra Øst-Europa får en fot innenfor det norske arbeidslivet gjennom bemanningsselskaper. Stadig flere opplever folk fra bemanningsselskaper på sin arbeidsplass. Det er selskaper som leier inn folk, leier ut folk og ikke har noen egen produksjon. Så har det utviklet seg en ansettelsesform i disse bemanningsselskapene som er fast ansettelse uten lønn mellom oppdrag – fast ansettelse uten lønn mellom oppdrag. Er dette en lovlig form for fast ansettelse etter Venstres syn?

Sveinung Rotevatn (V) [16:26:57]: Eg vil få understreke at eg har absolutt ingenting imot – og Venstre har absolutt ingenting imot – at folk frå Aust-Europa får ein fot innanfor det norske arbeidslivet, det vere seg gjennom bemanningsselskap eller andre tilsettingsformer. Det synest eg er positivt.

Så deler eg for så vidt bekymringa som representanten Lundteigen og andre har om at bemanningsbransjen ikkje bør vere hovudvegen inn i arbeidslivet for folk. Eg registrerer jo at med dei lovendringane vi no gjer, er det særleg ein bransje som har vore skeptisk, og det er nettopp bemanningsbransjen, grunna dei endringane ein gjer rundt mellombelse stillingar, og sørgjer for at det blir ein veg inn i det ordinære arbeidslivet utanom bemanningsbransjen. Det er ikkje med det sagt at bemanningsbransjen er eit problem i seg sjølv, men eg trur vi alle er einige om at hovudvegen inn i arbeidslivet bør vere gjennom ordinær tilsetting. Så det at folk får jobb, det synest eg er fint. At dei får jobb gjennom bemanningsselskap er fint, men det aller beste er om dei kjem inn på ordinært vis.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [16:28:04]: Det er mange som snakker om fast tilsetting, og at det skal være hovedregelen. Det er få som snakker om at en ved fast tilsetting har også en prøvetid, som gjør det til en veldig god ordning. Men mitt spørsmål var om det som nå utvikler seg i et rasende tempo, nemlig at det er folk i bemanningsselskapene som får en arbeidskontrakt som heter fast ansettelse uten lønn mellom oppdrag. Statsråden har tidligere sagt at han ikke ønsker å behandle dette politisk, få en politisk avklaring. Statsråden har sagt at det må opp for domstolene. I domstolene opplever en at de som kommer opp i en situasjon som dette fra bemanningsselskapenes side, inngår forlik, så det kommer ikke opp der. Så mitt spørsmål er igjen: Er fast ansettelse uten lønn mellom oppdrag å karakterisere som fast ansettelse etter Venstres definisjon?

Sveinung Rotevatn (V) [16:29:05]: Eg trur det går fram av representanten Lundteigens eige spørsmål at dette ville det vore ein fordel å få ei juridisk avklaring på, gjerne gjennom domstolsapparatet, der ein gjer slikt. Men når det er sagt: Eg er i og for seg einig i at dette er ei problemstilling som det er verdt å gå nærmare inn på. Den har ikkje vore så veldig mykje omtalt før dei siste par månadene, men eg vil seie det sånn at eg er einig i at dette er noko ein bør sjå på, men primært burde dette fått ei rettsleg avklaring før ein eventuelt gjer noko politisk.

Når det gjeld prøvetid, som representanten Lundteigen er innom i byrjinga av replikken sin, så er jo det viktig, men eg trur det er grunn til å understreke at det er noko anna enn dei heimlane som finst for mellombelse tilsettingar i arbeidsmiljølova i dag og den heimelen som blir lagt til i bokstav f. Det som veldig mange bedrifter seier, er at dei kjem til å tilsette fleire, ta større sjansar, utvide, satse, dersom dei får høve til å tilsette fleire, slik dei no får av stortingsfleirtalet. Det trur eg er bra for næringslivet, og det trur eg er bra for dei arbeidstakarane det gjeld.

Kirsti Bergstø (SV) [16:30:15]: Jeg må innrømme en viss overraskelse over at Venstre gikk inn for å innføre en aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottakere. SV og Venstre deler nok visjonen om at alle skal ha en meningsfull aktivitet, men det gjøres etter vårt syn ikke gjennom en arbeidsplikt for sosialhjelpsmottakere, men tvert imot ved å styrke ordninger som vi vet virker, som kvalifiseringsprogrammet, som gir tett, individuell oppfølging og noe mer å rutte med for dem som deltar i det.

Jeg lurer på hvilke virkemidler som er utløst lokalt, som gjør at Venstre har fått tro på at det likevel er riktig å gå inn for en arbeidsplikt for mennesker som skal motta sosialhjelp.

Sveinung Rotevatn (V) [16:31:19]: Eg trur først det er viktig å understreke at det ikkje er snakk om ei arbeidsplikt som er innført; det er snakk om ei aktivitetsplikt. Det ein får plikt til å tilby, er ikkje berre arbeid; det kan vere andre ting – det kan vere utdanning, det kan være ulike tiltak, det kan vere avrusing, det kan vere jobbsøking. Men det er også rett, som eg nemnde i mitt hovudinnlegg, at vi i Venstre i utgangspunktet var skeptiske til det forslaget som kom, og det var hovudsakleg ut frå vårt syn på lokaldemokratiet. Dette er jo ei ordning som er finansiert av kommunane, og vi ønskjer størst mogleg handlefridom for dei, med omsyn til korleis dei vil stille vilkår, slik mange gjer i dag. Så ser vi at veldig mange kommunar har stor suksess med nettopp å tilby aktivitet, så det er ingenting gale med det; det er tvert imot veldig bra.

I forhandlingar må ein gje og ta. Dette er noko vi har valt å gå med på og stemme for. Det er grunngjeve i at vi no får stor handlefridom lokalt med omsyn til korleis ein skal gjennomføre det, at Stortinget seier tydeleg at det ikkje skal føre til auka byråkrati, og at Stortinget forpliktar seg til å finansiere eventuelle meirutgifter. Då er det noko Venstre kan stå for.

Kirsti Bergstø (SV) [16:32:24]: Man har full anledning i dag til å utøve skjønn når det gjelder krav om aktivitet eller andre krav knyttet til sosialhjelpsutbetaling. Det jeg da lurer på, er: Hvis man ikke evner å stå i de forpliktelsene man blir gitt – hvis man har rusbehandling som forpliktelse og ikke evner å følge opp, hvis man har utdanning og stryker til eksamen, og hvis man har andre forpliktelser som å skulle plukke søppel i gatene, men ikke møter opp en dag – er det da hensiktsmessig å få trekk i sine ytelser, noe jeg oppfatter at litt av hensikten er, at man skal kunne få straff ved ikke å møte opp? Og så lurer jeg på hvor lave ytelser Venstre mener er rimelig, når det er snakk om allerede få kroner man mottar som sosialhjelpsmottaker i dag.

Sveinung Rotevatn (V) [16:33:25]: Dette er det gjort greie for i innstillinga. For det første er det viktig å understreke at i dag står kommunane fritt til å påleggje aktivitetsplikt, og dei står fritt til å påleggje sanksjonar ved brot på aktivitetsplikta. Det vi gjer no, er eigentleg berre éin ting, og det er å snu hovudregelen, slik at regelen er at ein skal tilby aktivitet og så heller grunngje unntaka, og unntak kan ein absolutt tenkje seg. Mange vil ikkje kunne vere i aktivitet, ut frå ulike psykiske eller fysiske helseplager, f.eks. Sjølvsagt skal dei då ikkje påleggjast aktivitet eller trekk i ei yting. Men for dei som kan, er aktivitet føremålstenleg. Då blir hovudregelen at det skal skje, og ein må grunngje det dersom ein ikkje skal gjere det. Men ein må sjølvsagt aldri kome dit at ein får eit slikt trekk i ytinga at det går ut over liv eller helse, eller at ein ikkje klarer å få oppfylt sine mest grunnleggjande behov, men det slår fleirtalet fast i innstillinga.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Kirsti Bergstø (SV) [16:34:47]: Jeg vil starte med å ta opp SVs forslag.

Arbeidslivet i Norge er godt, selv om vi har noen utfordringer å gripe fatt i. Det har jo også debatten vist. Vi har veldig mye å ta vare på, og derfor er også frontene i debatten i dag ganske harde. Vi har et godt arbeidsliv fordi vi har et velfungerende trepartssamarbeid som har fått virke over tid, og vi har et godt arbeidsliv fordi vi har hatt sterke fagforeninger. Vi har en sterk fagbevegelse som både har evnet å utjevne maktforholdene i arbeidslivet noe, og som har evnet å samle folk til felles krav om forbedring i deres arbeidsdag.

Forskning og erfaring viser at når færre har fast jobb, blir også færre organisert – færre blir med i en fagforening. Derfor ser også SV veldig alvorlig på det forslaget som foreligger om midlertidige ansettelser, fordi det selvfølgelig for den enkelte og for veldig mange kan bety å få livet sitt satt på vent, både når det gjelder mulighet for boliglån, det å våge å få barn og det å ha en grunnleggende trygghet også om helsen skulle svikte eller morgendagen briste. Men det er også alvorlig med midlertidige ansettelser fordi en lavere organiseringsgrad blant folk også vil ha en virkning på arbeidslivet. Det truer en grunnleggende struktur for trygghet i norsk arbeidsliv. Det er en del av SVs frykt.

Regjeringen framstiller midlertidige stillinger som et arbeidsmarkedstiltak, men det er det ikke. Det er ikke sånn at det generelle stillingsvernet må svekkes for at de som står utenfor arbeidslivet, skal få komme inn. Jeg registrerer at de samme partiene som stemte ned SVs forslag om en forsterket ungdomsgaranti, i dag fremmer generell midlertidighet som tiltak for å få de samme ungdommene ut i jobb. Vi kjøper ikke fortellingen om at midlertidige stillinger trengs for at flere skal få plass i arbeidslivet. Derfor foreslår vi en gjennomgang av virkemiddelapparatet for at personer med nedsatt arbeidsevne faktisk skal få komme inn, og jeg vil oppfordre alle som ønsker et mangfoldig arbeidsliv, til heller å støtte det.

SV er med på å lage strategier, på å fremme forslag og på å jobbe dag og natt for at flere skal få plass i arbeidslivet, og for at flere skal få stå på egne bein og leve som selvstendige mennesker og være økonomisk selvforsørget. Men vi går aldri, aldri, aldri med på et premiss om at det er nødvendig med midlertidige stillinger for alle for at noen skal få plass i arbeidslivet – fordi det er feilaktig, fordi det ikke vil føre til flere jobber, bare at flere får midlertidig jobb.

Fellesskapsløsninger må vi ha tydelige regler for, men vi må også ha et tillitsbasert system. SV har som mål at alle skal sikres inntekt og verdighet ved sykdom, ved hendelser i livet også når ting ikke går helt som tenkt. Da er det viktig at vi også har en fordeling av roller og oppgaver som er tydelig. Det er viktig at det er leger og helsevesen som har mulighet til å gjøre vurderinger rundt den enkeltes helsesituasjon, og at det ikke overprøves av Nav. Det er viktig at Navs oppgave er å gi folk tett individuell oppfølging og tiltak tilpasset den enkelte. Og det er viktig at den enkelte møtes med tillit og respekt i de systemene som skal hjelpe en ut i arbeidslivet.

Det lønner seg alltid å jobbe. Derfor må syke mennesker møtes med hjelp og ikke med mistenkeliggjøring. Det har ingen hensikt å stille krav til mennesker om vilje hvis spørsmålet om å yte er knyttet til helse og til evne.

Flere har kritisert regjeringspartiene for å lage et byråkratisk regelverk og et uoversiktlig lovverk. Jeg mener at aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottakere er et eksempel på det. I dag har man full anledning til å stille krav, men det må være basert på den enkeltes livssituasjon og på faglighet. Vi må ha tillit til faglighet også lokalt hos dem som yter og utøver velferden der folk bor.

Presidenten: Representanten Kirsti Bergstø har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Stefan Heggelund (H) [16:40:06]: Velferdskontrakt ble beskrevet i en melding fra den rød-grønne regjeringen:

«Regjeringen vil gjennom bruken av begrepet velferdskontrakt understreke at det skal være en sammenheng mellom rettigheter og plikter.»

Videre står det:

«Rettigheter vil medføre økonomisk sikkerhet, forutsigbarhet og individuelt tilpassede tiltak og oppfølging. Plikter betyr deltakelse i tilpassede tiltak som både kan motivere for og fremme overgangen til aktivitet og arbeidsliv og ansvar for egen livssituasjon. Pliktene skal også sikre at de som kan arbeide ikke blir passive stønadsmottakere.»

I flertallsmerknaden står det til dette:

«Manglende overholdelse av plikter må kunne få konsekvenser.»

Og:

«Passiv utbetaling av midlertidige stønader skal være unntaket, ikke regelen.»

Hvor hult synes representanten Bergstø at SVs motstand mot aktivitetsplikt virker i dette perspektivet?

Kirsti Bergstø (SV) [16:41:09]: De aller fleste som mottar sosialhjelp, gjør det for en kort periode i livet. Det er for å komme over en kneik, det er for å komme seg videre. Jeg mener at det er lite hensiktsmessig at de menneskene skal bruke tiden sin på andre ting enn å søke jobb eller komme seg videre til neste skritt i livet. Det er også mange som er i arbeid, men som faktisk har behov for å søke om supplerende ytelser.

Jeg har selv jobbet på Nav og opplevd det gledelige med kvalifiseringsprogrammet som vi innførte – hvordan det kan gjøres når man får midler og ressurser til faktisk å kunne gi folk en meningsfull hverdag gjennom tett individuell oppfølging, tilpasset den enkelte, og finne fram ressursene i mennesker som har mistet troen på seg selv for lengst. Det er et program som er veldig hensiktsmessig for dem som har gått på sosialhjelp over tid, og som jeg vil løfte fram og oppfordre til å styrke i framtiden.

Stefan Heggelund (H) [16:42:13]: Det var et svar på alt annet enn det jeg spurte om, men jeg får bare tolke det dit hen at velferdskontrakt, som de rød-grønne skrøt av, er noe som ikke lenger gjelder for Sosialistisk Venstreparti – eller, for øvrig, for Arbeiderpartiet eller Senterpartiet.

Én ting vi har hørt mye fra de rød-grønne, er at midlertidige ansettelser har en springbretteffekt på grunn av dagens regelverk. Det har ingenting å gjøre med at man senker terskelen inn til jobb – det har bare med at dagens regelverk er utformet akkurat slik som det er i dag. Hvorfor går da SV med på et forslag om å endre dagens regelverk? Er ikke partiet redd for at springbretteffekten vil reduseres?

Kirsti Bergstø (SV) [16:43:02]: Jeg kan berolige representanten Heggelund med at SV fremdeles vil at folk skal yte etter evne og få etter behov. Det er en del av vår velferdskontrakt.

Så er det spørsmål om midlertidighet. Vi i SV har programfestet at vi ønsker at mennesker som har hatt midlertidig stilling i to år, skal få mulighet til fast ansettelse, selvfølgelig etter de kriteriene som står i loven i dag når det gjelder fireåresregelen. Det mener vi ville vært bra. Vi støtter en treårsregel for alle fordi vi ønsker å ha ryddige regelverk, som folk kan forholde seg til. Vi mener at det viktigste er å nå målet om at færre skal være midlertidig ansatt, og at flest mulig skal ha sikkerhet og trygghet i arbeidslivet. Det håper vi å kunne oppnå flertall for.

Erlend Wiborg (FrP) [16:44:02]: Spørsmålet mitt handler om aktivitetsplikt. Én ting jeg er helt enig med representanten Kirsti Bergstø i – og som regjeringen og stortingsflertallet legger opp til – er at aktivitetsplikten skal være basert på den enkeltes behov, muligheter og evner. Så det er ikke noen motsetning der.

Men det jeg lurer på, er om representanten Bergstø er enig med tidligere sosialpolitisk talskvinne i SV, Karin Andersen, som har kalt aktivitetsplikten for tvangsarbeid. Jeg lurer på om representanten Bergstø mener at et tilbud som gis til mennesker – ja, vi skal hjelpe deg, men du må motta f.eks. rusbehandling, videreutdanning, gå på kurs eller gjøre forefallende arbeid – er tvangsarbeid. Og hvis hun mener det er tvangsarbeid, hvordan samsvarer det da med at Sosialistisk Venstreparti er for dette ute i flere kommuner?

Kirsti Bergstø (SV) [16:45:02]: Jeg vil advare mot å se en sammenheng mellom det at mennesker tar imot tilbud om rusbehandling, og det at de har et grunnleggende levebrød og en ytelse for sitt daglige liv. Det er nettopp det at slike enkle slutninger trekkes, som gjør meg spesielt kritisk til denne ordningen. Sosialhjelpen er til for at man skal ha mulighet til å ha et verdig liv – også når livet er vanskelig og økonomien svikter.

Slik det opprinnelige forslaget var utformet, var det absolutt en oppskrift på tvangsarbeid. Kristelig Folkeparti og Venstre har lyktes i å moderere det noe, men fremdeles vil det være en tvangstrøye i forhold til det å kunne utøve faglighet lokalt i møte med de menneskene man er ansatt for å hjelpe, på Nav og i velferdstjenestene.

Erlend Wiborg (FrP) [16:46:08]: Jeg fikk i utgangspunktet ikke svar på spørsmålet mitt. Det ble hevdet fra representanten Bergstø at vi har gjort så store endringer når det gjelder aktivitetsplikten. Da lurer jeg på: Hvilke endringer mener representanten Bergstø at Stortinget har gjort når det gjelder utformingen av selve aktivitetsplikten? Det er det ene.

Det andre går på: Når man kaller det tvangsarbeid, mener da representanten Bergstø at Sosialistisk Venstreparti i kommuner som har innført dette, bedriver tvangsarbeid?

Kirsti Bergstø (SV) [16:46:41]: Jeg mener at det er en endring fra det opprinnelige forslaget regjeringspartiene la fram, til en moderert utgave etter forhandlingene med regjeringens støttepartier. Jeg synes det er gledelig at man har kommet noen vei både i å erkjenne at dette vil koste i kommunene og også i å være tydeligere på at man skal ha anledning til i større grad å bruke skjønn enn det det opprinnelige forslaget formulerte.

Jeg vil også si at i de kommunene der man har innført noen form for plikt i forhold til å motta sosialhjelp, har det en lokal forankring der man har sett hvilke ressurser og virkemidler en har å spille på lokalt – hva har de å tilby de menneskene det gjelder? Det synes jeg er utelukkende positivt, og flere kommuner bør selvfølgelig oppfordres til det. Noe helt annet er det å lage et system der folk må sette faglighet til side til fordel for å tilfredsstille firkantede systemer.

Tor André Johnsen (FrP) [16:47:56]: Å lese opposisjonens merknader i innstillingen til denne saken blir man ikke nødvendigvis så veldig klok av. Mye av det som skrives, er det mest nærliggende å sammenligne med agitatorisk retorikk utenfor temaet som faktisk behandles. Et godt eksempel på at opposisjonen skriver noe annet enn det som egentlig er temaet, finner vi under overskriften Statlig midlertidighet. Man skulle tro at SV, som tradisjonelt sett har hatt mange velgere i offentlig sektor, hvor det er stor bruk av midlertidighet, ville vært opptatt av å redusere bruken av midlertidighet. Sett i lys av spesielt innlegget til representanten fra SV, som var meget kritisk til bruk av midlertidighet, forstår jeg ikke hvorfor SV unnlater å være med på flertallsmerknadene om å redusere bruken av midlertidighet i offentlig sektor.

Kirsti Bergstø (SV) [16:48:45]: Vi har andre utgangspunkter og premisser for debatten om midlertidighet enn regjeringspartiene. Når regjeringspartiene sauser sammen alt som ligger i Navs virkemiddelapparat, med det å åpne opp for en generell adgang til midlertidige ansettelser, har vi et stort behov for å rydde i den debatten og kalle en spade for en spade. Det er det det handler om.

Så ser vi fram til å kunne skjerpe regelverket for statlig ansatte, i håp om å kunne dempe bruken av midlertidig arbeidskraft i akademia og blant tjenestemenn som i dag i altfor stor grad lever med den usikkerheten. Det er noe som vi ønsker, og som vi også har programfestet i SV.

Sveinung Rotevatn (V) [16:49:54]: Eg vil gjerne følgje opp det siste spørsmålet, for dette synest eg var litt interessant.

Venstre har ved fleire høve i Stortinget bede om at vi no får bukt med bruken av mellombelse stillingar i staten. Og eg har eigentleg berre anteke at når SV ikkje stemte for det i førre periode, så var det på grunn av Arbeidarpartiet. Men no ser vi jo i innstillinga som ligg, at SV framleis ikkje vil slutte seg til merknadene om å få bukt med bruken av mellombelse stillingar i staten. I sitt første svar sa representanten at ein har eit anna utgangspunkt og andre premissar. Kva for utgangspunkt og premissar i merknaden om å få bukt med bruken av mellombelse stillingar i staten er SV ueinig i? Kan representanten peike på ein einaste ting som SV er ueinig i i dei merknadene?

Kirsti Bergstø (SV) [16:50:39]: At SV ikke har gått inn i alle formuleringer som skulle være spiselige i flertallets innstilling, betyr ikke at vår politikk har endret seg. SVs politikk ligger fast i våre programmer, vedtatt av våre landsmøter, vedtatt av våre landsstyrer, og den prøver vi å sette ut i livet hver eneste dag. Vi fremmer den i denne salen, i kommunestyrer og i fylkesting hver eneste dag. Det at vi ikke har gått inn på enhver formulering som det i seg selv kanskje kunne vært mulig å gå inn på, betyr ikke at SV har en annen politikk.

Vi ønsker å kjempe mot midlertidige stillinger der de finnes, og der de utgjør et problem og gir en mangel på trygghet og sikkerhet i arbeidsfolks liv.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Robert Eriksson [16:51:59]: La meg starte med å prøve å se ti år frem i tid. Hvis vi da tar omverdensanalysen som ble lagt frem i fjor sommer av Nav, kan vi stå i en situasjon der vi har en overproduksjon av 200 000 ufaglærte. Vi vet at i årene fremover vil de ufaglærte jobbene være mer eller mindre borte på grunn av teknologi og at de er automatisert bort. I samme tidsperiode trenger vi 90 000 flere fagarbeidere enn vi i dag klarer å produsere. Hvordan skal vi legge opp til en arbeidsmarkedspolitikk som sørger for at flere får muligheten til å være på innsiden av arbeidslivet, ha de kvalitetene, ha de kvalifikasjonene som er nødvendig for å møte morgendagens arbeidsliv? Hvordan ruster vi Norge for fremtiden? Da trenger vi å tenke nytt, og vi trenger å tenke annerledes.

Ser vi samtidig inn i den samme tidskula, vil i 2025 – hvis befolkningen øker fra 5,1 til 6,1 millioner – 17 pst. av befolkningen være innvandrere. Halvparten av dem vil være fra land som Latin-Amerika, Sør-Amerika, Afrika og Asia, altså land som i utgangspunktet står langt fra Norge – manglende språk, manglende relevant arbeidserfaring i forhold til det norske arbeidsmarkedet. Hvilken dør skal vi ta de menneskene igjennom når de står foran to dører? Skal vi kjøre dem inn Nav-døra og si at vi ikke skal bruke dem i det norske arbeidslivet, eller skal vi kjøre dem inn arbeidsdøra? Jeg – og regjeringen – ønsker å gjøre terskelen lavere for at flere får muligheten til å delta inn gjennom arbeidslivsdøra. Vi trenger deres kompetanse. Vi trenger deres bidrag for å ha et godt og bærekraftig velferdssamfunn i fremtiden.

Jeg møter mange innvandrere, ungdommer med hull i CV-en og folk som har møtt utfordringer i sitt liv, som kommer bort til meg og sier: Jeg skulle så gjerne ha hatt en arena og vist meg frem på, fått vist meg frem og vist at jeg faktisk er god nok selv om jeg har hull i min CV, selv om jeg har hatt utfordringer i mitt liv. Den arenaen ønsker vi å legge bedre til rette for ved å ha en oppmyking av midlertidige ansettelser – en oppmyking innenfor trygge, gode rammer, der hovedregelen fortsatt skal være faste ansettelser, der man gjennom en kvote fortsatt setter begrensninger for hvor mange som kan delta, med karantenebestemmelser og begrensninger i arbeidstid sånn at ikke arbeidsgiver kan pålegge dem på midlertidige ansettelser, ut fra den generelle adgangen, annen type og utvidede arbeidstidsordninger, nettopp for å skape den tryggheten, skape den arenaen og skape de mulighetene.

Så registrerer jeg at opposisjonen – den rød-grønne regjeringen – sa da man var i posisjon, at vi ønsker å bruke arbeidsavklaringspenger som lønnstilskudd inn mot midlertidige ansettelser. Hvis man altså tar ungdommen som har falt ut, som sitter nede i kjellerstua, spiller PlayStation, og som ønsker å ta tak i livet sitt, så er det greit for de rød-grønne partiene at man går opp fra kjellerstua, går ned på Nav, står seks måneder i kø på Nav, for så å få muligheten til å gå ut i en midlertidig ansettelse. Da det er greit at en er midlertidig ansatt i fire år. Men hvis den samme ungdommen går opp den samme kjellertrappa, ut til bedriften på hjørnet og spør om å få vist seg frem, så er man uenig i at man skal få lov til å vise seg frem i ett år. Det er en logikk som jeg ikke skjønner. Det er en logikk jeg ikke forstår.

Representanten Holen Bjørdal sa i sitt innlegg at vi prøvde å gjemme vekk arbeidsmarkedspolitikken. Nei, jeg er stolt over den arbeidsmarkedspolitikken som denne regjeringen har lagt frem i denne proposisjonen og synliggjort. Vi var ikke fornøyd med den meldingen som ble levert. Det var en melding der man skulle vurdere og utrede en rekke tiltak videre. Hvordan skal en melding følges opp? – jeg spør representanten Holen Bjørdal. Jo, i så fall skulle det ha tatt enda lengre tid, for da skulle man ha laget en proposisjon som skulle ha vært ute på høring, mens vi gjør det i samme operasjon for å ha konkrete forslag på bordet, for å bedre hverdagen for dem som trenger hjelp inn mot arbeidslivet, raskere. Derfor er jeg stolt over at vi nå legger på plass et varig lønnstilskudd, at vi øker betalingen til arbeidsgiver fra 60 til 75 pst., at vi bedrer lønnstilskuddsordningen for dem som har stått langt utenfor arbeidslivet på ordinær ledighet, bedrer ordninger for dem med nedsatt arbeidsevne, og også øker tilskuddet der. Jeg er glad for at vi nå får på plass en ny oppfølgingsavtale, et nytt tilretteleggingstilskudd, som er målrettet inn mot de menneskene som trenger hjelp på arbeidsplassen.

La meg ta eksempelet Steffen fra Nord-Trøndelag som jobber på et bilverksted. Den gamle ordningen, hvordan var den? Jo, man fikk et tilretteleggingstilskudd som ble sendt til arbeidsgiver. Det var ingen konkrete bindinger om at det tilskuddet skulle brukes til tilrettelegging. Nå setter vi krav om at det skal være tilrettelagt for at mennesker som Steffen, som er funksjonshemmet, som er lam fra brystet og ned, får en tilrettelagt arbeidsplass så han kan være varig på den arbeidsplassen. Steffen ser frem til å bli ansatt på ordinære vilkår, har fått det tilrettelagte utstyret som skal til for at han skal kunne fungere i arbeidshverdagen sin hver eneste dag. Det kaller jeg inkluderingspolitikk, som jeg er stolt over. Det er et taktskifte i forhold til det som var tidligere. Og det er målrettet, for det hjelper flere som er i hans situasjon, inn i varig arbeid og inn i en god arbeidssituasjon. Et varig lønnstilskudd – jeg snakket om det i opposisjon flere ganger. Nå leverer denne regjeringen. Mennesker som står i fare for å havne permanent på uføretrygd, kan nå få med seg et varig lønnstilskudd som er med og demper risikoen for arbeidsgiver, gir trygghet for den enkelte ansatte til å kunne være på arbeidsplassen helt til han blir pensjonist.

Det er ikke sånn som vi har hatt tidligere, at man får arbeid i korte begrensede perioder, så blir man sendt vekk fra bedriften, inn på Nav for å finne en ny bedrift, og så sendt videre ut i systemet. Jeg vil ha varighet, jeg vil ha trygghet for de menneskene. Det skaper vi nå med den arbeidsmarkedspolitikken som vedtas her i dag. Vi ivaretar det som har blitt etterlyst her. Hva er det den rød-grønne regjeringen kom med? Jo, den rød-grønne regjeringen kom også med mye bra. Derfor viderefører vi jobbstrategien. Derfor har vi styrket, forbedret og videreført det som går på oppfølgingsplan for arbeid med psykisk helse. Kiwi er en av de butikkene som driver med jobbmestrende oppfølging på en god måte – jeg besøkte en butikk på Raufoss for kort tid tilbake – der folk med sterke psykiske lidelser får muligheten til å prøve seg innen arbeidslivet, får bli i arbeidslivet. Det er et tiltak vi er enige om, og som vi viderefører, og som vi vil styrke innsatsen på.

Jeg er glad for at vi også får på plass nytt tiltak, arbeidsforberedende tiltak, for noen mennesker trenger lengre tid på å bli kvalifisert, få den nødvendige tryggheten, få de nødvendige kvalifikasjonene for å gå videre inn mot det ordinære arbeidslivet. Den overgangen bedrer vi istedenfor at man skal bli innelåst enten i varig tilrettelagt arbeid eller at man ikke kommer seg ordentlig ut i arbeidslivet fordi perioden er for kort i forhold til dagens oppfølging og avklaring. Vi slipper flere aktører til, flere talentutviklere. Hvert enkelt menneske har et talent. Nå blir det flere talentutviklere som er med og tar tak i mennesker for å hjelpe dem inn mot arbeidslivet. Derfor er jeg glad for at vi har en politikk som tredobler innsatsen mot sosiale entreprenører, som gjør en fantastisk innsats – at man er offensiv på det området.

Jeg registrerer også at mange partier i denne sal – og jeg respekterer det – er uenig i midlertidige ansettelser. At man har valgt å være uenig i midlertidige ansettelser og syns at det er et dårlig tiltak, det respekterer jeg. Jeg syns det er et godt tiltak. Men jeg hører også at de samme politiske partiene som er imot, syns traineeordningen er en veldig god ordning og syns at vi bør ha mer av det. Hva er en traineeordning? Det er en midlertidig ansettelse til dårligere lønnsvilkår enn midlertidige ansettelser. Hvorfor er man for det og imot midlertidige ansettelser?

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Dag Terje Andersen (A) [17:02:07]: Statsråden nevnte ikke i sitt innlegg en av de store utfordringene vi står overfor på arbeidsmarkedet nå, nemlig den raske utviklingen av den nye ansettelsesformen fast ansettelse uten garantilønn. I forbindelse med den siste muntlige spørretimen hvor statsråden var til stede, svarte statsråden på et spørsmål fra representanten Holen Bjørdal at han måtte lære seg maktfordelingsprinsippet, og at det ikke var opp til politikere å mene noe om fortolkning av lovverket. Men maktfordelingsprinsippet er faktisk sånn at politikere har noe med å lage lover, og politikere har noe med å forsikre seg om at lovene ikke kan misforstås.

Hvis statsråden er enig i at det er en uhørt ansettelsesform, kan vi presisere lovverket. Det ber et mindretall om i innstillingen. Vil statsråden bidra til at vi får slutt på den uverdige ansettelsesformen som nå er i ferd med å utvikle seg?

Statsråd Robert Eriksson [17:03:15]: For det første var det ikke denne regjeringen som innførte begrepet «fast ansettelse uten garantilønn». Det var en del av arbeidsmiljøloven som var vedtatt, og som ble opprettholdt av de rød-grønne. Hvis det var sånn at lovgiver på det tidspunkt så at dette var et problem, hvorfor endret ikke forrige regjering de lovene? Hvorfor presiserte ikke forrige regjering de uklarhetene i loven, hvis det er uklarheter i loven?

Mitt poeng – og jeg har også svart representanten Lundteigen på akkurat det samme spørsmålet tidligere i dag – er at vi har en dialog med partene i arbeidslivet. Jeg har bedt partene i arbeidslivet bl.a. om å dokumentere omfanget av det. Jeg venter på dokumentasjon fra partene på det og har hatt møter både med Fellesforbundet og med arbeidsgiversiden.

Så mener jeg oppriktig at hvis man mener det er uklarheter i lovverket, og at noe er i strid med loven – som det har blitt reist spørsmål om – så er det faktisk sånn at det er domstolene som avgjør lovfortolkning, avgjør om det er i strid med loven eller ikke. Først når man har fått det bekreftet, vil det være naturlig at lovgiver går inn og presiserer, ut fra det som er en politisk målsetting og et ønske.

Dag Terje Andersen (A) [17:04:25]: Dette er en merkelig forståelse av maktfordelingsprinsippet: Hvis en politisk mener at en lov skal være sånn eller sånn, skal en først vente på at domstolene har sagt hvordan loven faktisk skal leses. Det er en rask utvikling – det har utviklet seg veldig den siste perioden – med den nye ansettelsesformen fast ansettelse uten garantilønn. Vi som politikere har et ansvar for å mene om det er sånn en vil ha det i samfunnet. Vi vil ikke det, for vi mener det aldri har vært meningen med begrepene «fast ansettelse» eller «midlertidig ansettelse» at en kunne ha den mellomløsningen. Det er et politisk standpunkt.

Spørsmålet mitt, som statsråden heller ikke svarte på etter Lundteigens tidligere spørsmål, er: Hva mener statsråden – er det en akseptabel ansettelsesform, eller er statsråden enig i at vi må sette bom for det gjennom et nødvendig politisk vedtak?

Statsråd Robert Eriksson [17:05:21]: I dag er det en lovlig ansettelsesform innenfor dagens arbeidsmiljølovgivning. Jeg er for den lovgivningen, jeg er for provisjonslønn, og jeg er for akkordlønn – som også er lønnsordninger innenfor arbeidsmiljøloven.

Det er en gang sånn – hvis dette er en rask utvikling – at jeg har bedt partene dokumentere det. Hvis representanten Andersen har dokumentasjon og kan dokumentere det for meg her i dag, tar jeg gjerne imot den dokumentasjonen. Jeg synes det er viktig og riktig å kunne få dokumentasjon når man ber partene om å dokumentere hvordan situasjonen faktisk er, og hvordan loven brukes.

Dag Terje Andersen (A) [17:06:01]: Dette er ganske overraskende, for nå sier faktisk statsråden at dette er en lovlig ansettelsesform i dag, og da begriper ikke jeg hva statsråden har ment når han tidligere har sagt at denne ansettelsesformen må prøves rettslig. De fleste politikere som har uttalt seg og engasjert seg i dette spørsmålet, mener at vi etter dagens lov har to mulige ansettelsesformer. Det ene er en fast ansettelse, og det andre er en midlertidig ansettelse. Hvor finner statsråden hjemmel for at den praksisen som har utviklet seg, er lovlig?

Statsråd Robert Eriksson [17:06:34]: Det er fullt lovlig i dag å være fast ansatt med provisjonslønn. Forsikringsbransjen bruker det i stor grad. Det er ingenting i arbeidsmiljøloven som hindrer det, og jeg er for at man kan være fast ansatt på provisjonslønn i næringer.

Nå må representanten Andersen høre hva jeg sier: Hvis man mener at dette er i strid med loven, må man prøve det for domstolen. Det er domstolen som er den rette instansen til å avgjøre om det er i strid med loven eller ikke. Det har jeg sagt hele tiden og står fortsatt fast på det. Det er også innenfor maktfordelingsprinsippet, og det regner jeg med at også representanten Andersen kjenner godt til.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [17:07:21]: Ifølge Statistisk sentralbyrå var det i 2014 1 256 bemanningsselskaper i Norge. I 2013, som vi har tall for, var det en omsetning på 5 mrd. kr, og som representanten Andersen var inne på, er det altså en kontraktsform i bemanningsselskapene som blir stadig mer aktuell, fordi den er billig for bemanningsselskapene, og det er kontraktsformen «fast ansettelse uten lønn mellom oppdrag».

Jeg har ikke opplevd en eneste i denne salen som definerer fast ansettelse uten lønn mellom oppdrag som å komme innenfor definisjonen av fast ansettelse, for kjernen ved fast ansettelse er jo at en har en plikt til å møte på arbeid. En har en plikt til å møte på arbeid hver dag. Jeg ber om statsrådens forståelse: Er dette fast ansettelse?

Statsråd Robert Eriksson [17:08:27]: Det juridiske spørsmålet er det domstolene som må avgjøre. Jeg er ingen jurist, som kan avgjøre det, og det vet representanten Lundteigen, som heller ikke kan si med hånda på hjertet at han er den rette instansen til å bedømme loven med hensyn til det han tar opp.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [17:08:47]: Da kan jeg ikke forstå det annerledes enn at statsråden på vegne av regjeringa mener at fast ansettelse uten lønn mellom oppdrag er definert som fast ansettelse. For å få avklart om det er i tråd med loven må det opp til doms. Er det sånn å forstå at det må opp i Høyesterett før regjeringa gir seg og er villig til å endre sin lovforståelse?

Statsråd Robert Eriksson [17:09:19]: Svaret er ja. Lovforståelse må til, men en trenger ikke å ta det til Høyesterett. Det finnes også andre rettsinstanser, før Høyesterett.

Karin Andersen (SV) [17:09:42]: Da arbeidsministeren var stortingsrepresentant, satt vi i to perioder sammen i arbeids- og sosialkomiteen, og det var to ting vi var dundrende enige om. Det ene var at tiltakene ikke burde settes ut på anbud, og det andre var at varig tilrettelagt arbeid er en kjempeviktig ordning som staten skal være med og bidra til, for å sikre at alle får jobb.

Jeg registrerer at her har statsråden begått to svære løftebrudd, og det gjorde han veldig fort. Det å sette alle tiltakene ut på anbud er helt unødvendig for å kjede tiltakene, for å få et mangfold av tiltak og for å inngå avtaler med andre, små leverandører. Det kan man fint gjøre gjennom prekvalifisering og lengre kontrakter. Det man risikerer, derimot, er at man slår ut alle de små, og at det ikke blir mangfold, men enfold i attføringsbransjen, og at den kompetansen vi har brukt millioner av kroner på å bygge opp, nå slås ut. Hvordan vil statsråden…(presidenten klubber).

Presidenten: Presidenten minner om taletiden.

Statsråd Robert Eriksson [17:10:50]: Jeg oppfattet bare ett spørsmål, og hva det andre løftebruddet er, fikk jeg ikke helt klart for meg.

Når det gjelder å sette det ut på anbud, har vi satt oppfølgingstiltaket og avklaringstiltaket ut på anbud. Jeg mener at det er rett å gjøre det. Jeg mener at det slipper til flere aktører, som kan bli med og kvalifisere folk tilbake til arbeidslivet og gi tettere oppfølging. Så er det ikke riktig, som representanten Andersen sier, at alle tiltakene er ute på anbud. Det er de to tiltakene som er satt ut på anbud. Som også representanten Andersen vet, har vi to likelydende tiltak, der det ene oppfølgings- og avklaringstiltaket allerede var ute på anbud.

Jeg mener at det er viktig å slippe til flere aktører, flere talentspeidere trenger vi, og jeg mener at det er klokt og fornuftig å gjøre det, nettopp for å kunne hjelpe flere inn i arbeidslivet. Jeg er ikke så opptatt av hvem som hjelper, men at kvaliteten er god hos dem som hjelper, og at flest mulig får hjelp til å komme tilbake til arbeidslivet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Dag Terje Andersen (A) [17:12:08]: Jeg er glad for at det også blir diskusjon om meldingsdelen i den saken vi nå har til behandling. Vi var, som representanten Holen Bjørdal på en god måte var inne på, skuffet da Meld. St. 46 for 2012–2013 ble trukket, og vi synes også det er lite konkret i det som nå er lagt fram. Statsråden var i innlegget sitt inne på valget folk har, om de skal gå inn Nav-døra eller inn arbeidslivsdøra. Vår ambisjon er at også Nav-døra skal være en dør ut i arbeidslivet for veldig mange. Jeg synes ikke vi skal se bort fra den diskusjonen, som er viktig, om hvordan virkemiddelapparatet vårt, altså Navs virkemiddelapparat, faktisk bidrar til å få folk ut i jobb. Der tror jeg vi i fellesskap har mye å diskutere for å forbedre resultatene og det vi oppnår, og jeg håper vi skal komme mer konkret tilbake til det.

Det blir sagt ganske ofte i debatten, veldig generelt, at det er 600 000 som står på utsida av arbeidslivet. Jeg tror det er farlig å ha en debatt bare på det slagordplanet, for blant de 600 000 er det bl.a. noen som er sykmeldt en uke. Det er noen som kanskje er ledig i en uke eller to, på vei fra én jobb til en annen jobb. Når en virkelig begynner å analysere den gruppa, ser en at en sånn generell uttalelse ikke dekker de mangfoldige behovene som er i den gruppa, hvis vi skal få resultater framover.

Til og med det svenske begrepet «utanförskap» er adoptert av den norske borgerligheten for å kopiere svenskenes tilnærming på det området, som vi har sett dårlige resultater av. Jeg synes det er feil å underkommunisere det faktum at det aller viktigste tallet i Norge er faktisk hvor stor del av befolkningen i yrkesaktiv alder som er i jobb, og der er vi blant de beste i Europa. Det tyder på at vi har mange gode resultater som vi skal bygge videre på. Så må vi ha spesielle løsninger for dem som har spesielle utfordringer på arbeidsmarkedet.

Det er da jeg synes at den stadige omtalen av de 600 000 – og så ferdig med det – er stigmatiserende for den delen av de 600 000 som faktisk ikke har noe annet alternativ enn å motta ytelser, som i et raust velferdssamfunn skal kunne mottas uten å bli stigmatisert av politiske myndigheter.

Noen ganger kan en få inntrykk av at det er viktig for statsråden å være tøff mot de svake, men for vår del er vi opptatt av å tilnærme oss de utfordringene vi har, på en respektfull og ordentlig måte, og det skal ikke være grunn for dem som helt rettmessig mottar ytelser, til å skamme seg over det.

Jeg synes det blir veldig tydelig uttrykt i spørsmålet om aktivitetsplikt, sånn som det forelå fra regjeringa, først og fremst, for det har blitt litt bedre etter Stortingets behandling. Vi har hele tida ment at det er riktig å kunne ilegge krav om aktivitet, når det er riktig for den det gjelder. Men en generell aktivitetsplikt er først og fremst stigmatiserende. Det er mange, bl.a. i Fremskrittspartiet, som liker vårt gamle slagord «Gjør din plikt – krev din rett» – i den rekkefølge. Men noen ganger kan en lure på om en har fått med seg hele slagordet, eller om det bare står igjen «Gjør din plikt» – og det var det. Når vi snakker om aktivitetsplikt, gjør vi det i forlengelsen av en statsbudsjettdebatt der aktivitetstilbudet faktisk ble kuttet. Arbeidsmarkedstiltak ble kuttet, og det ble kuttet spesielt etter regjeringas forslag om arbeidsmarkedstiltak for dem med størst utfordringer på arbeidsmarkedet, og kommunenes økonomi ble kuttet. Det er kommunene som har sosialhjelpsbiten av dette. Da er det et spørsmål ikke bare om å ha plikt, men faktisk om å ha noe å være aktiv i.

Så til det aller verste av forslagene i de to sakene vi i dag har til behandling, som er midlertidige ansettelser.

Jeg synes det verste med det forslaget er at vi diskuterer det under den saken som vi diskuterer nå. Jeg synes det er utrolig spekulativt at statsråden tar et forslag om midlertidighet inn i arbeidsmiljøloven og prøver å kamuflere det som et tiltak for de svake på arbeidsmarkedet. Det er nesten utrolig. Vi vet fra de land som har prøvd dette før, at det ikke virker. Det blir ikke flere jobber. Flere av jobbene blir midlertidige. Ja, det kan vises til noen eksempler på at folk som har en midlertidig jobb, faktisk får en fast jobb, men det er et eksempel på at dagens arbeidsmiljølov er veldig fleksibel, og at det fungerer. I de landene som har åpnet for generell adgang til midlertidige ansettelser, som det nå blir åpnet adgang til, har til og med OECD – det er ikke akkurat sosialismens høyborg i Europa – dokumentert at selv om de trodde på det, virker det ikke. Det gir ikke flere jobber. Det er flere av jobbene som blir midlertidige.

Vi trenger ikke å gå lenger enn til Sverige for å se resultatene av den politikken – med 80 pst. arbeidsledighet da den nye regjeringa overtok, med ca. 20 pst. arbeidsledighet blant ungdom, og enda mer dramatisk: Halvparten av de ungdommene i Sverige som er i jobb, har midlertidig ansettelse. Da er spørsmålet: Er det den utviklingen vi ønsker for det norske samfunnet? Nei, for vår del er det ikke det. Det er å skru tida tilbake til den situasjonen vi hadde før 1977. Det er ikke sånn at terskelen inn i arbeidslivet blir lavere. Nei, men terskelen ut blir lavere. Jeg synes representantene fra Virke var veldig ærlige da de sa at dette er ikke først og fremst noe vi tror kommer til å gi dem som står utenfor arbeidsmarkedet, mulighet de ellers ikke ville fått, men det er ubehaget med å måtte si opp folk etter prøvetid eller når oppdragene forsvinner, som er argumentet for å ha midlertidige ansettelser – altså gjøre det lettere for arbeidsgiver å si folk opp.

Det gjelder ikke bare ungdom, som mange med rette er bekymret for. Det er flaut overfor ungdommen vår – det vedtaket som blir fattet i dag. Men det gjelder ikke bare dem. Det er 500 000 mennesker hvert år i Norge som begynner i ny jobb, og alle de kan bli møtt av en ny regel neste gang de skal inn i en ny jobb.

Når jeg sier at jeg synes det er ille at den saken kommer i dette dokumentet som vi nå behandler, er det ut fra reaksjonene til Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, til Handikapforbundet og til Unge funksjonshemmede, som er opprørt over – de føler seg brukt – at statsråden skyver dem foran seg for å gjennomføre en generell svekkelse av arbeidstakernes rettigheter i arbeidslivet.

Istedenfor det rotet som regjeringspartiene og sentrumspartiene har laget, med treårsgrense for noen og fireårsgrense for andre – det blir byråkratisk og totalt uoversiktlig – foreslår Arbeiderpartiet at vi går for en treårsgrense for alle sammen. Vi ser ingen grunn til å lage mer byråkrati med det nye regelverket som er foreslått.

Så til utviklingen når det gjelder fast ansatte uten lønn mellom oppdrag. Det er slik, som andre har sagt, at statsråden abdiserer hvis han nekter å mene noe om en lov som er vedtatt politisk, og som politikerne har fortolket, hva den skal bety da loven ble vedtatt. Det må vi mene noe om politisk. Det er ganske dramatisk når NHO Service har lagt ut på sine hjemmesider en oppskrift på hvordan en skal utnytte arbeidsfolk på den måten som dette er i ferd med å utvikle seg på. Det er vi som vedtar lover. Det er vi som må presisere loven, hvis vi ser at dens intensjon ikke blir fulgt.

Til slutt vil jeg si at The Economist har flere ganger vært i Norge, og de har brukt Norge som et eksempel internasjonalt på hvordan en kan få til et rettferdig samfunn med et trygt arbeidsliv og gode økonomiske resultater. Det skuffer meg at regjeringa jobber så intenst med å få til en endring på det.

Bente Stein Mathisen (H) [17:22:34]: Det er et overordnet mål å inkludere flere mennesker i arbeidslivet. De som er i stand til det, skal få muligheten til å forsørge seg selv. Dag Terje Andersen bagatelliserte at 650 000 mennesker i yrkesaktiv alder står utenfor arbeidslivet. Høyre synes det er svært alvorlig. At en så stor andel av den yrkesaktive befolkningen er på ulike helserelaterte ytelser, er en av de største utfordringene det norske samfunnet står overfor. Altfor mange unge, innvandrere, funksjonshemmede eller personer med nedsatt arbeidsevne får ikke brukt arbeidskraften sin. Høyre vil senke terskelen inn i arbeidslivet for dem som står uten jobb.

I meldingsdelen omtales incentiver, hvilke tiltak som har vist seg å ha effekt, og viktigheten av god, arbeidsrettet oppfølging. Samfunnets fremtidige bærekraft er avhengig av å få flere i jobb og færre på trygdeordninger. Vi må legge til rette slik at den enkelte får brukt sin arbeidskraft og restarbeidsevne, og få til mer skreddersøm i arbeidsrettede tilbud. Mange av tiltakene som omtales i Prop. 39 L, vil kreve videre oppfølging og konkretisering. I etterkant av Stortingets behandling vil konkrete forslag i meldingsdelen knyttet til endringer i arbeidsmarkedstiltakene sendes på høring. Det er viktig med en god dialog med brukerorganisasjoner, fagorganisasjoner, partene i arbeidslivet og Nav for å sikre at det satses riktig på det som virker.

Regjeringen vil bruke det ordinære arbeidslivet mer i arbeidsmarkedspolitikken. Det innebærer mer bruk av virkemidler rettet inn mot etterspørselssiden i arbeidsmarkedet. Mye av arbeidsmarkedspolitikken hittil har vært orientert mot tilbudssiden, f.eks. gjennom opplæring og kvalifisering av arbeidsledige og personer med nedsatt arbeidsevne. Opplæring og kvalifisering bør i større grad kombineres og gjennomføres i det ordinære arbeidslivet, sånn som vi har sett med Telenor Open Mind og Ringer i Vannet i regi av NHO. Da trengs incentiver slik at arbeidsgivere kan motiveres til i større grad å ansette utsatte grupper i arbeidsmarkedet.

Som en viktig del av strategien for å øke bruken av ordinært arbeidsliv ønsker regjeringen mer bruk av lønnstilskudd. Lønnstilskudd er blant de tiltakene som har hatt best effekt. I tillegg vil regjeringen lette adgangen til midlertidig ansettelse. En generell adgang til midlertidig ansettelse for en tidsbegrenset periode med strenge rammer gir flere med usikker arbeidsevne muligheten til å prøve seg i jobb. Midlertidig ansettelse kan i en del tilfeller fungere som et springbrett inn i arbeidslivet. Både økt bruk av lønnstilskudd og en lettere adgang til midlertidig ansettelse vil senke terskelen i arbeidslivet og gi personer som står utenfor, bedre muligheter til å få prøvd seg i jobb.

Mennesker med funksjonsnedsettelser opplever det som nesten umulig å skaffe seg jobb, selv om de er kvalifisert. Til tross for flere år med IA-avtale, mange gode intensjoner, ulike tilretteleggingsordninger og arbeidsmarkedstiltak greier man ikke å snu den negative utviklingen. 43 pst. av dem med funksjonsnedsettelser som er i yrkesaktiv alder, er ikke i arbeid, mot 75 pst. av befolkningen ellers, som helhet. Slik har det altså vært de siste ti årene. Regjeringen ønsker en mer aktiv tilnærming, med bedre tilrettelegging på arbeidsplassene. Et nytt og enklere tilretteleggingstilskudd eller inkluderingstilskudd for ordinært arbeidsliv skal innføres. I tillegg skal det etableres en ny oppfølgings- og tilretteleggingsavtale som sikrer at både arbeidsgiver og tiltaksdeltaker får oppfølging og kontaktperson hos Nav.

I arbeidsmarkedspolitikken er det viktig å bygge videre på det som virker. Det har en stund vært en trend med økt bruk av tiltaksplasser. Dessverre har ikke resultatene vært så gode som ønskelig. Altfor mange går mellom ulike tiltak istedenfor å komme i ordinære stillinger. Derfor skal arbeidsmarkedstiltakene forbedres og forenkles. Det er for mange nesten like og overlappende ordninger. Overlappende arbeidstiltak skal slås sammen. Tiltakene skal bli bedre og mer effektive. I arbeidet med å forbedre arbeidsmarkedstiltakene er det viktig å utvikle mer kunnskap og kompetanse om inkludering i ordinært arbeidsliv. Løpende praksisnær forsøksvirksomhet skal kombineres med systematisk og målrettet forskningsinnsats. Vi må få mer kunnskap om hva som virker i arbeidet med å få flere inn i ordinært arbeidsliv.

Forslaget om å slå sammen Arbeidspraksis i skjermet virksomhet – APS – og Kvalifisering i arbeidsmarkedsbedrift – KIA – til et nytt arbeidsforberedende tiltak som kalles AFT, får støtte fra mange. Det nye tiltaket imøtekommer ønsket om et mer sømløst attføringsløp for deltakerne, i tett kontakt med det ordinære arbeidslivet, slik både fagfeltet og Stortinget lenge har vært opptatt av. Tiltaket må styrkes faglig og ressursmessig. Samtidig må det være en begrensning på tiltakslengden for å motvirke innlåsningseffekter. Det er viktig å satse på kvalitet og kompetanse i arbeidet med å få sårbare mennesker med sammensatte behov i jobb. Derfor har vi i merknadene sagt at vi vil at regjeringen særlig prioriterer økning av antall plasser til dette nye sammenslåtte tiltaket, Arbeidsforberedende trening.

Forslag som vedtas i dag, er ikke drastiske. De er moderate og har som mål å senke terskelen inn i arbeidslivet og gi folk en ny sjanse til å få seg en jobb.

Tor André Johnsen (FrP) [17:28:00]: I dag skal vi endelig sette punktum for en lang, engasjerende og tidvis konfliktfylt debatt om endringer i arbeidsmiljøloven.

I løpet av høsten og hele vinteren har det blitt skrevet utallige spaltemeter om Høyre–Fremskrittsparti-regjeringens viktige og nødvendige foreslåtte endringer. Spesielt fra fagbevegelsen og opposisjonen har det haglet med kritikk. Om man tar kritikerne på ordet, skulle man tro at regjeringen hadde vedtatt dommedag innenfor arbeidslivet. Fagbevegelsen gikk så langt at de gjennomførte streik mot endringene. Arbeiderpartiets Lise Christoffersen har påstått at Erna Solberg og Robert Eriksson har gått til angrep på folks rettigheter med hensyn til fast ansettelse og mener at en treffende tittel på regjeringens endringer i arbeidsmiljøloven hadde vært «fra trygg til utrygg jobb», i stedet for «fra trygd til trygg jobb», som faktisk er regjeringens mål og hensikten med de endringene som vi nå gjør i arbeidsmiljøloven.

Arbeiderpartiets Anette Trettebergstuen gikk så langt at hun til og med mener at likestillingen blir skadelidende som følge av regjeringens forbedringer av arbeidsmiljøloven.

Det finnes tydeligvis ingen grenser for alt som vil gå galt i arbeidslivet etter at Stortinget i dag vedtar en ny og mer tidsriktig arbeidsmiljølov, en ny og framtidsrettet arbeidsmiljølov for nye og bedre tider.

Den viktigste og største årsaken til de endringer vi i regjeringspartiene nå vil vedta, sammen med våre gode samarbeidspartnere, Venstre og Kristelig Folkeparti, er å trygge næringslivet og sikre arbeidsplasser, slik at vi igjen får flere i jobb. Hovedmålet til regjeringen er å imøtekomme næringslivets behov og å få flere folk i arbeid, og hovedregelen i arbeidslivet er, har vært og vil fortsatt være fast ansettelse. Arbeiderpartiets forsøk på å lage et morsomt ordspill ved å kalle endringene «fra trygg til utrygg jobb» blir rett og slett for dumt.

Det er nemlig ikke slik at regjeringen prøver eller ønsker å flytte folk fra faste stillinger til midlertidige stillinger. Det vi snakker om her, er personer som står utenfor arbeidslivet, personer som ikke har fast stilling og heller ikke har fått prøvd seg i yrkeslivet, som nå vil få en lavere terskel for å kunne prøve seg.

Jeg synes arbeidsministerens eksempel fra idretten illustrerer målsettingen og ambisjonen med endringene på en folkelig og god måte. Robert Eriksson har som kjent brukt eksemplet med en fotballspiller som ikke bare må sitte på reservebenken. Sitter man på benken hele livet, blir man aldri en god fotballspiller, og man vil aldri få fast plass på laget. Det er viktig å få slippe til, det er viktig å få prøve seg for å vise hva man duger til. Det er mange bedrifter og virksomheter, både offentlige og private – bortsett fra de statlige – som faktisk har et ønske om og et behov for mer fleksibilitet vedrørende midlertidige ansettelser. For eksempel ønsker hele 78 pst. av Abelias medlemmer innen forskning, innovasjon og gründerbedrifter endringer i reglene om midlertidige ansettelser.

Før jul i 2014 besøkte arbeidsministeren og jeg en liten bedrift på Hamar som heter Making View. Making View er nettopp en slik gründerbedrift som har stort behov for midlertidig ansatte og ønsker regjeringens endringer hjertelig velkommen. De er bare fire ansatte, men er i ferd med å få store og viktige avtaler med internasjonale giganter som Audi, Google og YouTube. Følgelig er behovet for flere ansatte meget stort, men siden de er usikre på om de trenger flere ansatte permanent eller midlertidig, har resultatet blitt at de fire gründerne nå nærmest jobber døgnet rundt.

Jeg vil påstå at det hadde vært bedre både for disse gründerne og for dem som ønsker en fot innenfor firmaet, om Making View hadde ansatt noen midlertidig, enn slik det er nå, at de ikke tar sjansen på å ansette noen i det hele tatt. Heldigvis vil disse viktige endringene som stortingsflertallet i dag vedtar vedrørende en modernisering av arbeidsmiljøloven, gjøre framtidsutsiktene for bedrifter som Making View lysere og enklere.

Når jeg først er inne på stortingsflertallet, så ønsker jeg å takke vår regjeringspartner Høyre, jeg vil takke Venstre og Kristelig Folkeparti for et konstruktivt og godt samarbeid. Det er gledelig å se at de fire borgerlige partiene står samlet om disse viktige og framtidsrettede endringene som nå vedtas i arbeidsmiljøloven.

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Lise Christoffersen (A) [17:33:07]: I denne saken er det egentlig flere forslag fra regjeringa som fortjener å bli gått litt nærmere etter i sømmene, det verste er likevel feilslutninga om at flere midlertidige ansettelser vil fungere som en døråpner for grupper som har problemer med å komme inn på arbeidsmarkedet. Hvorfor skulle det skje her hos oss, når det ikke har skjedd noe annet sted? Det blir ikke flere jobber av det, bare færre faste og flere midlertidige. Det er et dårlig forslag sett fra arbeidstakerhold, og det er et dårlig forslag sett fra arbeidsgiverhold, i hvert fall for den seriøse sorten. Dessverre kommer forslaget om generell adgang til midlertidige ansettelser til å bli vedtatt, tross alle protestene fra faglig hold og fra dem det gjelder.

Mye har vært sagt om økt bruk av midlertidige stillinger allerede i denne debatten. Jeg skal derfor konsentrere meg om en gruppe arbeidstakere som risikerer å komme særdeles dårlig ut når midlertidige ansettelser heretter kan bli hovedregelen ved nyansettelser. Det handler om kvinner, og det handler om gravide.

Likestillingsombudet har gjort en analyse av de klagene de får når det gjelder diskriminering av gravide på arbeidsmarkedet. Den klart største andelen av sakene, hele 55 pst., gjelder ansettelser, herunder fornyelse/forlengelse av vikariater eller andre midlertidige stillinger.

Nå sier ikke antallet klagesaker alt, antakelig er det mange som aldri leverer noen klage. Men for under én måned siden offentliggjorde Likestillingsombudet en ny undersøkelse utført av TNS Gallup som sier noe om omfanget av slik diskriminering av gravide. Rapporten er sørgelig lesning. Over halvparten av kvinnene i undersøkelsen oppgir at de har opplevd diskriminering i forbindelse med graviditet eller foreldrepermisjon. Svært mange av disse kvinnene var ansatt i midlertidige stillinger. Én av fem har opplevd at de ikke har fått forlengelse av arbeidsforholdet. Dette skjer med dagens lovgivning. Det skal ikke rare fantasien til for å skjønne hva som vil skje når det blir generell adgang til midlertidige ansettelser.

Vi vet hvem det er som oftest jobber i midlertidige stillinger. Vi vet hvem det er som oftest blir gravide i overgangen fra en midlertidig stilling til en annen. Det er kvinner. Ser vi bort fra studentgruppa, vet vi at andelen midlertidig ansatte kvinner er størst i de åra man vanligvis får barn. Fruktbarheten er høyest blant kvinner i alderen 30–34 år, dernest i aldersgruppa 25–29. I den sistnevnte aldersgruppa var 19 pst. av kvinnene midlertidig ansatt i siste kvartal i fjor. Gjennomsnittsalderen for første barn er på vei opp og fødselsraten på vei ned. De siste tallene viser en fruktbarhetsrate på 1,78 – den laveste siden 2002. Nå kommer det nye tall om et par dager, så får vi se.

Men det er kanskje ikke så rart at fødselsraten går ned. For bak disse tallene skjuler det seg virkelige liv. Vi kan jo selv prøve å forestille oss hvordan det er å vente barn og så oppleve å miste jobben – ingen god start på livet som nybakt forelder akkurat. Igjen ser vi at regjering og stortingsflertall gjør det motsatte av det som utfordringene på arbeidsmarkedet og i samfunnet for øvrig tilsier. Igjen ser vi en suveren avvisning av tunge høringsinstanser med innsikt i arbeidsmarked og diskriminering av gravide, og igjen er jeg mest forundret – det må jeg innrømme – over regjeringas støttepartier her.

28. januar var det generalstreik. Samme dag la Kristelig Folkepartis leder ut appellen sin på Facebook. Den startet på følgende måte:

«Dere er her i dag for å markere at dere ønsker faste ansettelser, trygt arbeidsliv og sier nei til mer søndagsarbeid. La meg slå det helt fast: Dette er noe vi deler fullt ut!»

I avtalen mellom regjeringa og støttepartiene står det at «det blir generell adgang til midlertidige ansettelser, slik regjeringen har foreslått».

For å sukre pillen litt skal det forskes. Det kan hende – det har vi hørt her i dag – at beslutningen blir reversert hvis resultatet blir annerledes enn forventet. Da lurer jeg på hva det er man egentlig forventer – at Norge skal være helt annerledes enn alle andre land? Det er ikke nødvendig å forske. Det er bare å se til Sverige, som har gått opp løypa før oss. Der er andelen midlertidig ansatte kvinner hele 18,6 pst., mot 10,3 pst. i Norge. Er det virkelig et poeng å få den samme utviklinga her? Forstå det den som kan, og prøv å forklare det til unge, nyutdanna kvinner som mest av alt ønsker seg en fast jobb, lån til bolig og kanskje å stifte familie. Det kan vise seg å bli vanskeligere heretter.

Helt på tampen, til Tor André Johnsen, som framhevet regjeringas gode hensikter: Det hjelper ikke mye, det, når all erfaring viser at resultatet blir det motsatte.

Bengt Morten Wenstøb (H) [17:38:21]: Mange ungdommer har i dag utfordringer som gjør at de ikke tar del i arbeidslivet. Det er alvorlig for samfunnet, men også for den enkelte. Arbeid og inntekt er viktig for å stifte familie, men også for egen livskvalitet. Derfor er det viktig at ungdom raskt kommer i arbeid når de har fullført skolegangen, så de ikke faller utenfor arbeidsmarkedet senere. Det gir mulighet til å bli del av et sosialt fellesskap, men også opplevelsen av å være med på å bygge landet.

Alle mennesker har behov for å bli sett, oppleve mestring og bli verdsatt. Mange ungdommer har ikke denne opplevelsen, men har falt ut av fellesskapet. Det kan være mange grunner til det – én kan være familiære forhold, en annen kan være negative opplevelser i skolehverdagen, en tredje kan være rusproblemer. I situasjoner der en faller utenfor, er det viktig å kunne komme tilbake. Statsministeren har ved flere anledninger trukket frem dem med hull i cv-en – mennesker som har et ønske om å arbeide, men som mangler utdanning eller arbeidserfaring. I Norge har vi bruk for denne arbeidskraften, det er bare å se på hvilke utfordringer vi har i fremtiden når det gjelder å utdanne flere innenfor yrkesfag.

Regjeringen ønsker å arbeide for et trygt, fleksibelt og familievennlig arbeidsliv med plass til alle, og som sikrer høy sysselsetting og lav arbeidsledighet. For å nå dette målet er regjeringens satsing på arbeidslinjen viktig.

Når regjeringen ønsker å stille krav om aktivitetsplikt for unge sosialhjelpsmottakere, er det å ta unge mennesker på alvor. Aktivitetsplikt gir unge mennesker en mer forutsigbar hverdag, men letter også overgangen til arbeidslivet. Alternativet er en mer uforutsigbar hverdag, med få eller ingen aktiviteter. Er det å ta unge mennesker på alvor?

Min egen erfaring som sosialarbeider og fra arbeid med ungdom forteller meg at mange ønsker en aktivitet. Utfordringen har ofte vært at det ikke finnes meningsfylte aktiviteter. Det har medført at det har tatt lengre tid å komme inn på arbeidsmarkedet. Jeg tror det helt avgjørende er det samspillet som utvikles mellom sosialarbeideren og den ungdommen som man arbeider med.

Forslaget om aktivitetsplikt innebærer en tettere oppfølging av stønadsmottakerne. Det er avgjørende og viktig. Den enkelte kommune vil organisere aktiviseringen og følge opp hver og én. Jeg mener at det er viktig å merke seg at man skal følges tettere. Det gir også mulighet til å arbeide med de utfordringene som hindrer yrkesdeltakelse, som kan være f.eks. rus eller psykiske problemer. Mange har sammensatte utfordringer. Aktivitetsplikten kan være knyttet til kommunale tiltak, men kan også innebære deltakelse i statlige tiltak eller tiltak i samarbeid med tiltaksleverandører, sosiale entreprenører, utdanningsinstitusjoner eller andre.

For regjeringen er det viktig at det skapes gode aktivitetstilbud, og at alle som ønsker å delta i disse, får være med. Vi har alle en felles forpliktelse til å stille opp for dem som ønsker å komme i arbeid. Arbeidsplassen er ofte et sted der man bygger sosiale relasjoner og opplever mestring.

Vilkår om aktivitet skal ha som mål at stønadsmottakeren skal bli helt eller delvis selvforsørget. Aktiviteten skal styrke stønadsmottakerens mulighet for arbeid eller utdanning. Den skal være arbeidsrettet og meningsfull for den enkelte.

Fremtidens arbeidsmarked er mer krevende enn i dag, med større krav til formalkompetanse og språkkunnskap. Skal vi lykkes med å få flere unge mennesker inn i arbeidslivet, må vi ta grep og utvikle tiltak som er målrettet. Ett av disse kan være aktivitetsplikt.

Regjeringen tar ungdom på alvor ved å følge opp dem som faller utenfor det ordinære arbeidslivet. Det gir den enkelte ungdom økt livskvalitet, deltakelse i sosiale fellesskap og en inntekt til å leve av.

Else-May Botten (A) [17:42:42]: I Norge har vi lang tradisjon for at myndighetene i spørsmål om arbeidslivet har en god dialog med partene. Ved viktige endringer av ulike regelverk er det tradisjon for å lytte til det de sier, lytte til tilsynsmyndighetene. I denne saken ser vi at regjeringen er tydelig på at enkeltmøter med personer blir mer vektlagt enn innspill fra organisasjoner som representerer arbeidsfolk over hele landet og i alle bransjer.

I forrige sak i dag vedtok regjeringspartiene sammen med Venstre og Kristelig Folkeparti at vi skal heve aldersgrensen fra 70 til 72 år, et forslag som både LO og NHO er imot. Det er et paradoks at regjeringen er mer opptatt av å sikre muligheter for å stå i jobb for en 72-åring enn av å gi unge på tur inn i arbeidslivet trygghet rundt situasjonen og ansettelsesforholdet.

Det å bli fast ansatt, men ha seks måneders prøvetid gir en mulighet til å vise hva en står for, samtidig som arbeidsgiver kan vurdere egnetheten. Men det er tydeligvis ikke nok for denne regjeringen. Det grepet som blir tatt i dag, er med på å bidra til at færre som har fast jobb i dag, får det framover, fordi man skal inn i midlertidighet. For det er sagt at dette ikke skaper flere arbeidsplasser, så da må jo en forflytning fra faste jobber til midlertidighet være det vi går inn i.

Så til høy turnover og økt bruk av midlertidige ansettelser. Hva kan dette føre til? Jo, mindre kompetanse, både for den enkelte og for bedrifter, og mindre innovasjon. Og det hemmer likestilling, noe også Fremskrittspartiets likestillingsminister understreker – bare så det også er sagt til Fremskrittspartiets Johnsen og hans innlegg her i stad. Det kan også øke helserisikoen, slik Arbeidstilsynet påpeker, og gjøre det lettere å være useriøs og dermed drive med arbeidslivskriminalitet. Kombinasjonen av økt usikkerhet om hvor lenge man har jobb, og usikkerhet om man kan kjøpe seg en bolig, er ikke akkurat en positiv driv for en ungdom som skal ut i arbeidslivet og ut og etablere seg.

Statsrådens forsøk på å se inn i krystallkula her i stad, var interessant, og tydeligvis sett gjennom Fremskrittspartiets langsyntbriller. For de nye statsborgerne som skal komme fra Afrika, Amerika og Asia, må jo regne med at de blir midlertidig ansatt hvis de får seg jobb. Spørsmålet var om de skulle inn Nav-døra eller løsarbeiderdøra. Fast ansettelse var ikke et tema engang, det var ikke nevnt at det kunne skje.

Så til utfordringen med hull i cv-en. Jeg er enig i at det er krevende å søke jobb hvis man har hull i cv-en, men med regjeringens politikk vil flere måtte innstille seg på den situasjonen. Skal flere måtte gå fra jobb til jobb hver tolvte måned, vil de også måtte finne seg i at de blir stående i en kø og vente, og få nye hull med seg på den veien.

Statsråden viser til at de med nedsatt arbeidsevne – spesifikt en som heter Steffen – er i en krevende situasjon. Nå kjenner ikke jeg Steffen, men det jeg tenker, er at Steffen og andre med funksjonshemninger og med utfordringer i forhold til arbeidssituasjonen har organisasjoner som representerer veldig mange i deres situasjon. Men statsråden hevder at med hans politikk blir det nå bedre for dem med funksjonshemninger i arbeidslivet. Da synes jeg det er veldig rart at organisasjonene som representerer dem, sier nei til regjeringens politikk. Og da kan det ikke være tilfellet, det som blir hevdet fra statsråden – heller ikke på det punktet.

Stefan Heggelund (H) [17:47:16]: Vi har en skjult midlertidighet i Norge i dag. For ikke lenge siden ble jeg kontaktet av en person som hadde hatt en sånn midlertidig stilling, en av de skjulte. Hun ønsket å dele sin historie i håp om å gjøre andres historier bedre. Denne personen hadde hatt psykiske lidelser. Hun hadde falt helt utenfor. Så en dag hadde hun bestemt seg for å gjenvinne kontrollen over sitt eget liv. Diagnosen skulle ikke ha kontroll. Hun gikk til Nav, og der ble hun tilbudt et av de vanligste tiltakene Nav bruker for å få folk tilbake. I realiteten er det en midlertidig stilling.

Utfordringen med den midlertidige stillingen er at det er en midlertidig stilling uten lønn, fordi man går på ytelse, og den er uten kontrakt. Det er en type midlertidig stilling de rød-grønne partiene synes er helt greit. Faktum er at da jeg kritiserte innretningen av det tiltaket i Dagsavisen for en tid tilbake, fikk jeg beskjed av Arbeiderpartiet om at jeg måtte roe meg ned, for dette var et vanlig brukt tiltak.

Så denne type midlertidig stilling er helt ok for de rød-grønne, men hvis man får en midlertidig stilling med kontrakt og med lønn, er det en rasering av norsk arbeidsliv! Hvor er troverdigheten i et sånt argument? Jeg spør fordi jeg ikke forstår det, jeg skal være så ærlig; jeg forstår ikke hvor troverdigheten i et sånt argument er. Skjult midlertidighet – helt ok, viktig tiltak. De som kritiserer innretningen av det, må roe seg ned. Midlertidighet med kontrakt og med lønn – rasering av norsk arbeidsliv slik vi kjenner det. Det henger ikke på greip. Det henger overhodet ikke på greip.

Det blir harselert med at vi ønsker å drive følgeforskning på dette for å se hvordan det virker å senke terskelen inn til arbeid for dem som står utenfor. Det er jo noe kunnskapspartier – partier som er opptatt av å samle inn kunnskap – gjør. Men den forskningen som finnes på midlertidige ansettelser, er tydeligvis tilstrekkelig for de rød-grønne partiene, til tross for at den er gjort i land med andre regelverk enn det vi har i Norge, og som har en annen arbeidsmarkedssituasjon. Men det er godt nok for de rød-grønne. Så var de kanskje ikke kunnskapspartier allikevel.

Presidenten: De talere dom heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Rigmor Aasrud (A) [17:51:02]: Endringene i arbeidsmiljøloven er negative for kvinner. Det mener iallfall de som jobber med likestilling i det daglige. Også arbeidsministerens regjeringskollega, likestillingsministeren, er bekymret for det samme, og hun krever at saken konsekvensutredes fra et likestillingsperspektiv. Vi ser ingen spor etter dette.

Som representanten Christoffersen sa: Det kom nylig en rapport fra Likestillingsombudet om at gravide utsettes for diskriminering i arbeidslivet. Gravide som er midlertidig ansatt, er mer utsatt for diskriminering enn dem med fast jobb. Kvinners yrkesdeltakelse bidrar på lik linje med inntektene fra olje og gass til vår felles velferd, samtidig som den er avgjørende for at kvinner skal kunne leve økonomisk uavhengig. Dette diskuteres nesten ikke lenger – på godt og vondt. Mer midlertidighet bidrar ikke til at flere kan oppleve økonomisk selvstendighet.

Graviditetsdiskriminering i arbeidslivet lever i beste velgående til tross for at loven er på kvinners side. Likestillings- og diskrimineringsombudet, arbeidstakerorganisasjoner og media bekrefter det. Mange diskriminerte tar kontakt, og det er grunn til å ta tak i denne diskrimineringen. Mer midlertidighet vil bety mer diskriminering. Jeg skjønner ikke hvordan komitélederen kan mene at dette forslaget om mer midlertidighet er nøytralt i forhold til det gravide i arbeidslivet opplever. For diskriminering av gravide betyr at kvinner mister jobben, ikke får en jobb de har søkt på. Det betyr tap av arbeidsoppgaver, karrieremuligheter og lønnsopprykk. Det rammer ikke menn, og sånn sett er det vanskelig å skjønne at forslaget er nøytralt.

I rapporten om graviditetsdiskriminering fra Likestillings- og diskrimineringsombudet framgår det at den klart største andelen av saker som gjelder forskjellsbehandling på grunn av graviditet eller fødselspermisjon, gjelder ansettelser, spesielt fornyelse eller forlengelse av vikariater og andre midlertidige stillinger. I en situasjon der fødselsratene går ned, burde sånne opplysninger gjøre at vi legger enda mer til rette for å sikre at kvinner kan kombinere barnefødsler og trygghet for arbeid, og ikke legge enda mer usikkerhet på kvinnene.

Barrierer for kvinner i arbeidslivet videreføres og forsterkes uten at det ser ut til å få oppmerksomhet fra regjeringen Solberg. Vi trenger en regjering som styrker kvinners rettigheter. Vi trenger derfor et lovverk som bidrar til det. Forslaget om mer midlertidighet er ikke det. Dette er nok en sak som setter norsk likestilling i revers.

Frank J. Jenssen (H) [17:54:05]: Det å ikke stille krav til eller ha forventninger til mennesker er det motsatte av å vise respekt. Høyres utgangspunkt er at mennesker både vil og kan bidra – i nærmiljøet, på jobben og ikke minst i sitt eget liv.

Havner man på sosialhjelp, vil man gjerne at det skal skje noe nytt i ens liv. Alle vet at sosialhjelp ikke skal være en permanent tilstand. Mange trenger at det legges litt til rette for at de skal komme seg ut i aktivitet – det være seg jobbsøking, kompetanseheving eller annet meningsfullt arbeid for en selv.

Jeg var med da Høyre og de andre borgerlige partiene i Trondheim innførte aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottakere tidlig på 1990-tallet, som den aller første kommunen i landet. Vi ønsket særlig å få unge sosialhjelpsmottakere over fra en passiv til en aktiv tilværelse. Det var ingen selvfølge at vi skulle få til dette pionerprosjektet. Arbeiderpartiet var selvfølgelig sterkt imot, men på toppen av det hele gikk LO til rettssak mot kommunen. LO mente at det å gi ungdommer på sosialhjelp meningsfylte arbeidsoppgaver var tariffstridig. Tariffstridig! Rettssak! Arbeidsretten dømte selvsagt i favør av kommunen, men ikke minst i favør av de menneskene kommunen ønsket å hjelpe.

I dag finnes aktivitetsplikt knyttet til sosialhjelp både i Trondheim og andre steder. På Jobbhuset i Trondheim sier de til Adresseavisen at her skjer det mirakler. Unge mennesker som har ramlet ut av studie- eller arbeidsliv, og som ber om sosialhjelp, sendes rett på Jobbhuset – ingen papirmølle, men rett på Jobbhuset for å levere søknaden, komme seg i aktivitet og få tilpasset oppfølging. Som en fra Nav sier om Jobbhuset: Det er det som skal til. Et vanlig Nav-kontor greier ikke dette. Det finnes tiltak for ungdom, men de får ikke den daglige oppfølgingen.

Denne daglige oppfølgingen er i dag et gode som bare er forbeholdt noen av dem som har eller søker om sosialhjelp. Alle sosialhjelpsmottakere er sikret penger til livsopphold, men i dag vedtar Stortinget også at de samme menneskene skal sikres en meningsfylt aktivitet og dermed en bedre mulighet til å komme seg bort fra sosialhjelp og over i jobb eller utdanning.

Kommunene skal lage tilbud som passer lokalt, og kostnadene skal dekkes – ingen nye rapporteringskrav, enkelt og ubyråkratisk. Når man leser merknadene om hvorfor Arbeiderpartiet går imot at alle på sosialhjelp skal få aktivitetstilbud, ja, så kan man få inntrykk av at motstanden er begrunnet i en form for omsorg for kommunen mer enn for sosialhjelpsmottakeren. Hvis norske kommuner klarer å vurdere om noen har rett på sosialhjelp, klarer de også å gi dem et tilbud om aktivitet for å hjelpe dem ut av sosialhjelpen.

Aktivitet er bedre enn passivitet. Varig lønn er bedre enn varig sosialhjelp. Derfor bidrar Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre i dag til nødvendig fornyelse og forbedring av norsk sosialpolitikk.

Ingunn Gjerstad (SV) [17:57:17]: Både som SV-ar og fagforeiningsmenneske er eg av og til samd med Venstre sin Sveinung Rotevatn. Eg vil òg at folk frå Europa og resten av verda skal koma her i norsk arbeidsliv og få ein fot innanfor – begge føtene. Det eg har imot, og den uroa som eg deler med representanten Lundteigen, er bakteppet til den debatten om mellombelse tiletjingar som er ein del av debatten i dag. Vi har eit økonomisk samarbeid, EØS, med ein union, EU, som skaper stor arbeidsløyse og naud, og som sender folk på flukt for å finna arbeid. Berre frå Aust-Europa var det i fjor nesten 160 000, og altfor mange av dei har det slik at dei ikkje tør å ta opp uverdige arbeids- og livsvilkår og sosial dumping på arbeid fordi dei er så laust knytte til arbeidslivet. Trass iherdig innsats frå store delar av fagrørsla er organisasjonsgraden låg mellom desse menneska, altfor låg.

Elin Ørjasæter tok nyleg til orde for eit gjennomorganisert arbeidsliv i ein artikkel i Aftenposten den 2. mars, «EØS endrer norsk arbeidsliv»:

«Der virkeligheten endres må også politikken endres. EØS-innvandringen har endret mine politiske holdninger, fra å være en optimistisk liberalist til å bli overbevist tilhenger av et organisert arbeidsliv. Liberalisme fungerer bare der alle har forhandlingsmakt. Slik er det ikke lenger. Det er for mange som tilbyr sin arbeidskraft til en altfor lav pris. Lønnsgulvet eksisterer ikke slik det gjorde før.

LO og NHO har verktøyene, i form av tariffavtaler som kan allmenngjøres, altså gjelde for alle bedrifter i en hel bransje. LO og NHO har også felles interesser i høy produktivitet og lovlige forhold.

Et godt samarbeid mellom arbeidsgivere og tillitsvalgte er vår garanti mot at deler av arbeidslivet kastes tilbake til norsk 20-tall. Det er på tide å organisere seg, selv for en gammel liberalist.»

Vår rolle som lovgjevarar er å setja ned nokre gjerdestolpar, hegna inn så å seia, verja utsette arbeidsfolk og folk utanfor arbeidslivet. Eg fryktar for at meir bruk av mellombels tilsetjing vil medføra det motsette fordi makttilhøva er så ulike mellom partane, og at det vil svekkja fagrørsla i deira kamp for å laga det golvet som arbeidslivet treng for at vi ikkje skal utvikla oss i ei retning som vi ikkje kan leva med.

Hege Haukeland Liadal (A) [18:00:11]: Når jeg i dag tar ordet i denne debatten, er det fordi regjeringen nok en gang setter kjønnslikestillingen i revers. Hvis noen i denne sal nå begynner å bli lei av at fagbevegelsen og Arbeiderpartiet holder denne fanen høyt, skal jeg langt på vei være enig – jeg begynner å bli lei av at regjeringen legger fram forslag på forslag som gjør at vi går fra å være et av verdens mest likestilte land, et foregangsland for mange, til et Norge som ikke lenger kan fronte innovative og spennende løsninger for et kjønnslikestilt arbeidsliv.

I dag vedtar Stortinget at Norge skal bekles med flere midlertidige ansatte, dvs. mindre forutsigbarhet for den enkelte og ikke minst for familiene. I et likestillingsperspektiv vil det ramme kvinner spesielt. Forutsigbarhet i arbeidsforhold og arbeidstidsordninger som tar hensyn til omsorgsforpliktelser, er sammen med gode barnehager avgjørende for et likestilt samfunn.

Arbeidsminister Robert Eriksson hevder at endringene vi vedtar i dag, skal bidra til et mer familievennlig arbeidsliv. Hadde han trodd på det selv, ville han ha tort å gjennomføre den likestillingskonsekvensutredningen hans kollega statsråd Horne ba om.

Det er nettopp de strukturelle føringene med et regulert arbeidsliv, faste stillinger, gode permisjonsordninger og barnetilsynsordninger som har gjort at Norge har høy sysselsetting og relativt høye fødselstall. Forutsigbarhet i arbeidsforholdet og arbeidstidsordninger som tar hensyn til omsorgsforpliktelser, er betydningsfullt for et samfunn.

Jeg mener at forslagene til oppmyking av arbeidstidsreglene vil bidra til å opprettholde kjønnsrollene, ikke til økt likestilling. Det må i dag være lov til å undre seg over hvor likestillingsministeren har vært i diskusjonene om endringene i arbeidsmiljøloven.

Henrik Asheim (H) [18:03:01]: Norge er et godt land å bo i. Vi har gratis utdanning for alle, vi har en stor næringsfrihet, vi er i stor grad et åpent og tolerant samfunn, og vi har et ryddig og organisert arbeidsliv.

Men vi har også noen utfordringer. Den norske skolen, som er god på mange områder, feiler på et viktig område. Det er at hver tredje elev faller ut av videregående skole eller ikke fullfører og består i alle fag. Selv om det ikke trenger å være en katastrofe for den eleven det gjelder, er det dessverre en sterk sammenheng mellom dem som dropper ut av skolen og dem vi ser igjen på utenforskapstatistikken senere. Overvekten av de elevene det gjelder her, er gutter som ikke klarer å fullføre alle fagene, som har for høyt fravær, og etter hvert blir det så mye å ta igjen at de ramler ut av utdanningsløpet.

En av våre viktigste oppgaver er å møte den gutten som har falt ut av skolen med mange muligheter, for at han ikke også skal falle ut av samfunnet. Allerede har regjeringen gjort det mulig å fullføre videregående skole også etter at man har fylt 25 år, og både lærlingklausul og økt lærlingtilskudd gjør at flere av elevene som går på fagutdanningene, nå får læreplass og dermed også fullfører.

Likevel er det mer som må gjøres. Når jeg har hørt på Arbeiderpartiet i denne debatten, høres det ut som om det viktigste for dem er å snakke ned hvor mange dette faktisk gjelder. Da er det heldigvis slik at vi har et flertall av de fire borgerlige partiene, som ble valgt for å ta dette på alvor, etter en valgkamp hvor debatten ofte handlet om dette var et problem eller ikke.

En av dem som jeg mener man skal lytte til, er Eddi Eidsvåg. Han har blitt heftig vist til i disse debattene, nettopp fordi han jobber med Pøbelprosjektet, med disse guttene som jeg snakker om, som har falt ut av skolen. Han har sagt ganske klart – han har blitt skjelt ut ganske kraftig – at det er verre å legge seg ut med fagforeninger og LO enn med bedehusmiljøene i Sauda. Det er noe han heldigvis trosser når han fortsetter å fremføre sitt budskap. Vi må senke terskelen, vi må gjøre det første trappetrinnet inn i arbeidslivet lavere enn i dag, slik at flere, særlig av dem som har droppet ut av skolen, tar det skrittet.

Arbeiderpartiet hadde en gang et slagord som lød: Arbeid til alle er jobb nr. én. Problemet er at for å få arbeid til alle må det bli lettere å få jobb nr. én. Det er det de fire borgerlige partiene nå sørger for, til Arbeiderpartiets heftige protester.

Karin Andersen (SV) [18:06:07]: Denne debatten viser at vi på venstresiden og de på høyresiden ønsker å gå i helt forskjellige retninger. De på høyresiden ønsker større forskjeller og tror at det er bra. Det ser vi i skattepolitikken, det ser vi i kuttforslagene som kommer på ytelser til de mest vanskeligstilte, det ser vi i forslag nå om flere midlertidige ansettelser, altså svekking av ansattes rettigheter. Det er nok slik at en del får jobb når de har vært midlertidig ansatt, men hele poenget med denne endringen er jo at det skal bli lettere å si opp folk. Det er det som er resultatet. Det viser forskning fra alle land. Det avfeier regjeringspartiene helt glatt og sier: Her har du anekdoten min, blås i forskningen, det virker sånn som vi sier! Men det gjør faktisk ikke det, og den nyere forskningen viser også at dette fører til en todeling av arbeidslivet, fordi det svekker også fagbevegelsens makt, som er i stand til å fordele både makt og penger i samfunnet på en mer rettferdig måte. Så dette peker i en veldig skummel retning, som heller ikke er produktiv for et land.

Det har vært mye diskusjon om tvangsarbeid for sosialhjelp. Jeg har vært kritisk til det, til det utgangspunktet som regjeringen hadde. For det er jo ikke sånn at folk får hjelp når de kommer til sosialkontoret, eller til Nav. De står i kø i årevis for å få hjelp. De kommunene som har gjort dette, og det har de hatt plikt til i alle år, har gjort dette med vett og forstand. De har lyktes, så det er fullt mulig innenfor dagens lovverk å få til dette. Da dette kom, tenkte jeg at da hadde sikkert regjeringen lagt opp et løp sånn at dette skulle kommunene få mulighet til å gjøre nå, så jeg spurte regjeringen under budsjettbehandlingen: Hvor mye penger har man lagt inn til kommunene for å gjennomføre dette, for at det skal være den oppfølgingen som alle nå snakker om, den daglige oppfølgingen som Nav-kontorene ikke klarer å gjøre i dag? Da var svaret fra regjeringen: null. Nå vet vi at skatteinntektene i kommunesektoren sviktet med nesten 3 mrd. kr i fjor, de svikter nå, det ligger an til nesten 4 mrd. kr, og jeg lurer på: Hvor er de menneskene som skal hjelpe dem som nå skal tvinges til et eller annet arbeid for sosialhjelp? Ikke er det flere folk i Nav til å følge dem opp, og ikke er det flere folk i kommunene til å følge dem opp.

Jeg synes at regjeringspartiene burde lese de tilsynsrapportene som Helsetilsynet har kommet med om de sosiale tjenestene i Nav. Det heter i en overskrift: «Kommunene bryter loven.» Der står det at folk faktisk ikke får oppfølging. Jeg har snakket med veldig mange folk i Nav som hadde lengtet etter å få gjort dette, men de har ikke penger til tiltak. Derfor har SV fremmet forslag om tiltak, om flere tiltak, og at disse ungdommene som dere snakker om, skulle få rett til tiltak. Men det har dere altså stemt ned, og dere har også stemt ned forslaget om at de som har fått uføretrygd, også skal ha rett til tiltak hvis de blir friske og vil tilbake i jobb.

Truls Wickholm (A) [18:09:34]: Før jul fikk vi en Kripos-rapport om arbeidsmiljøkriminalitet i Norge. Den sier at så mye som 30 pst. av omsetningen i byggebransjen er svart. Det betyr at norsk bygge- og anleggsbransje omsetter for mellom 130 og 140 mrd. kr i svarte penger. Det er alvorlig – svært alvorlig – for menneskene som jobber i den delen av arbeidslivet, som er helt uten sikkerhet dersom noe skulle skje dem, for fellesskapet som går glipp av enorme summer hvert år som skulle vært brukt på investeringer i samfunnet, og for næringene som rammes. De seriøse utkonkurreres. Fagarbeidere blir ikke lenger attraktiv arbeidskraft. Hvis noen lurer på hvorfor det er vanskelig å rekruttere ungdom til yrkesfag, og det kan det virke som om noen i regjeringen gjør, så er det kanskje fordi disse ungdommene skjønner mer enn regjeringen. Det er ikke attraktivt å utdanne seg til yrker hvor arbeidslivet preges av useriøsitet.

I dag gjør regjeringen en uholdbar situasjon enda verre. Vi vet at midlertidige ansettelser gjør det vanskeligere å avdekke kriminalitet. Det sier Økokrim, Kripos, Arbeidstilsynet og Nav. De advarer faktisk mot mer midlertidighet i arbeidslivet. Når regjeringen nå likestiller faste ansettelser og midlertidige ansettelser, vil vi se en utvikling med færre fast ansatte og flere midlertidig ansatte. Allerede med dagens regelverk har vi 200 000 midlertidig ansatte. 200 000 er for mange i dag. Vi burde ha gjort det vanskeligere, ikke lettere, med midlertidighet.

Nestleder i LO Hans Christian Gabrielsen har sagt at han betrakter regjeringens lettelser knyttet til midlertidighet som en gavepakke til den useriøse delen av norsk arbeidsliv. Jeg er enig med Hans Christian Gabrielsen i LO. Han frykter også at økt midlertidighet kan føre til mer arbeidslivskriminalitet.

I rapporten om arbeidslivskriminalitet i Norge heter det:

«I de senere år har rettsutviklingen åpnet for utvidet bruk av midlertidige ansettelser, vikarer og så videre. Slike forhold svekker den faste tilknytningen mellom arbeidsgiver og arbeidstaker og kan bidra til å gjøre det mer krevende å avdekke og etterforske arbeidsmarkedskriminalitet.»

Det er altså dette vi for en time siden hørte Robert Eriksson stå her oppe og beskrive som trygge, gode arenaer for å vise seg fram. Det er altså dette vi vil ha mer av med denne regjeringen. Slik går det når dogmatiske partiprogrammer med gammel politikk er det som skal få styre Norge inn i framtiden. OECD, som flere har nevnt, hadde den samme meningen som regjeringen i mange tiår. De har snudd i møte med fakta og virkeligheten – det er synd denne regjeringen ikke har den samme evnen.

Hårek Elvenes (H) [18:12:49]: Representanten Dag Terje Andersen minnet oss om det gamle visdomsordet i arbeiderbevegelsen «Gjør din plikt – krev din rett». Da er det betimelig å minne den samme representanten om en annen parole fra arbeiderbevegelsen: «Hele folket i arbeide», eller kanskje det 1 500 år gamle visdomsordet: «Lediggang er roten til alt ondt».

Faktum er at midlertidig ansettelse er bedre enn ingen ansettelse. Midlertidig ansettelse gir arbeidserfaring, og ved midlertidig ansettelse må du komme deg «opp om morran».

Norge er i omstilling. Arbeidstakere skal finne veien fra gamle næringer til nye næringer, fra ulønnsomme bedrifter til lønnsomme bedrifter.

Arbeidsmiljøloven er de facto Norges mest brutte lov. Da er det kanskje noe i veien med loven og ikke med dem som bryter loven, og desto sterkere grunn er det da til å se nærmere på hvordan denne loven fungerer.

La oss slå fast: Hovedprinsippet er at fast ansettelse fortsatt skal være regelen i norsk arbeidsliv. Men ved å åpne for en mulighet for inntil tolv måneders midlertidig ansettelse, setter man ikke rettighetene til arbeidstakerne og spillereglene i norsk arbeidsliv over styr. Og når man sikrer seg ved å innføre en karantene og at man ikke kan forlenge ansettelsesperioden utover tolv måneder, ja da forhindrer man at vedkommende blir sluset inn i en evig, permanent midlertidig ansettelse, eller at andre kommer og tar jobben. Da har man etablert sikkerhetsventilen.

Vi må huske på at arbeidsmiljøloven så dagens lys med en annen næringsstruktur enn det vi har i Norge i dag. Vi har gått fra et industrisamfunn til et tjenesteytende samfunn. Arbeidsmiljøloven er langt på vei designet for industriens behov og ikke for dagens arbeidsliv, der det er krav til fleksibilitet fra arbeidstakernes side og ikke minst et næringsliv som på en måte står i en evig omstrukturering. Da må vi tilpasse lovverket til den situasjonen som bedriftene står oppe i, og ikke legge stein til byrden i en knallhard konkurransesituasjon som det private næringsliv står i.

Anders B. Werp (H) [18:15:26]: Vi står overfor store endringer i vår økonomi. Oljeaktiviteten har lenge vært motoren bak vår økonomiske vekst. Nå ser vi at oljeprisen igjen svinger, og investeringene i næringen faller. Samtidig står vi foran et grønt skifte. Fram til 2050 skal vi omstille oss til et lavutslippssamfunn, hvor utslippene av klimagasser ikke er større enn det jordkloden tåler.

Vi står overfor store og nødvendige omstillinger i samfunnet og i samfunnets økonomi. Regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre gjør arbeidslivet mer fleksibelt og tilpasningsdyktig, slik at vi i tiden som kommer får mer ut av vår aller viktigste ressurs, nemlig arbeidskraften.

Åtte år med reformtørke under de rød-grønne og passivitet overfor framtidsutfordringene er nå over. Gårsdagens regler er ikke alltid svaret på morgendagens utfordringer. Dette er en viktig og ansvarlig omstilling for å møte morgendagens utfordringer. Det er med andre ord et stort og overordnet bakteppe for denne saken.

Samtidig har saken en dyp sosial og menneskelig side. Det dreier seg om å få folk fra trygd til trygg jobb. Troen på at alle vil og kan bidra er dypt rotfestet i Høyres ideologi. Vi bygger mye av vår politikk på dette optimistiske og positive menneskesynet. Motivasjonen hos alle til å bidra til beste for seg selv, sine nærmeste og sine omgivelser er for oss en viktig drivkraft i politikkutviklingen. Men i dag er det for mange som ikke får muligheten til å realisere dette. Nesten hver femte person i alderen 18–67 år mottar i dag en helserelatert ytelse. Bak disse tallene ligger det mange knuste drømmer.

Det er viktig å slå fast at hovedregelen i norsk arbeidsliv fortsatt er faste ansettelser. Slik skal det være også i framtiden. Dette handler om å gi mennesker som står utenfor arbeidsmarkedet, en sjanse til å vise hva de er gode for, og samle gode erfaringer fra arbeidslivet med sikte på å få en fast og en trygg jobb.

Kari Henriksen (A) [18:18:02]: Det internasjonale analyseselskapet A.T. Kearney anslo at Norge taper 420 mrd. kr i inntekter per år på at kyniske bakmenn organiserer seg og tyner enkeltmennesker. Det er et stort beløp, og det er mye lidelse. Det er mange færre helsesøstre, lærere og kilometer vei i det.

Regjeringa har levert tiltakspakke mot arbeidslivskriminalitet, og det er bra. Mye er bra der, men er det nok? Endringene i dag vil trekke regjeringas visjoner og mål i motsatt retning, noe Arbeidstilsynets rapport bekrefter. Regjeringas iver etter å realisere sin egen ideologi er nemlig større enn viljen til ikke å redusere fagorganisasjoners makt, jf. Truls’ sitat fra rapporten fra Arbeidstilsynet.

Dette er nytt, må vite. Jeg har det også sånn av og til. Noen ganger hender det at jeg tar ut en gammel kjole fra skapet, så ser jeg på den og sier til meg selv: Kari, den er ny. Kari, den er ny, sier jeg gjerne en gang til. Det kunne være – ja, det er slett ikke utenkelig – at jeg hadde trodd på det selv.

Det er ikke bare det at standpunktet kalles nytt, det er det de ansatte vil ha, sier regjeringa, selv om de samme ansatte har gått i tog og sagt nei takk. Det er som i gamle dager da mine barn var små og jeg i en sammenheng kunne komme til å si: Ja, men det liker du jo, og fikk til svar: Nei det gjør jeg ikke. – Jo, det gjør du da. – Nei, det gjør jeg ikke. Da snudde jeg meg bort og smilte og visste bedre – akkurat sånn som regjeringa gjør. De har nemlig noen ideologiske mål å gjennomføre.

Det vi ser, har en klar politisk skillelinje. Dette svekker arbeidstakerne på en måte som gjør at det arbeidet som må til for å imøtegå arbeidslivskriminaliteten, som holder på å spise opp næringslivet innenfra, reduseres når arbeidstakerorganisasjonene fratas makt.

Arbeiderpartiet mener denne saken viser at regjeringa skaper ulikevekt i forholdet mellom arbeidsgiverorganisasjonene og ledere – arbeidsgivere – når det gjelder makt. Det er bekymringsfullt, og det bidrar til å svekke evnen og mulighetene til i fellesskap å ta tak i den største utfordringa: et stadig mer velorganisert svart arbeidsliv, som begge parter, både høyre- og venstresida, er enige om må tas på alvor. Og vi må ha kraftfulle virkemidler. Regjeringa har valgt å ikke bruke så kraftfulle virkemidler som Arbeiderpartiet vil bruke.

Karin Andersen (SV) [18:21:13]: Det er mange ting som virker hvis man ønsker at flere skal komme i arbeid. Sosialt arbeid virker f.eks. Hvis man klarer å møte folk i krise på en verdig og respektfull måte, følge dem opp og raskt gi dem muligheter til kvalifisering og tiltak – hvis det er riktig – eller gi dem helsehjelp – hvis det er riktig – eller hjelpe dem ut av en kriseaktig økonomisk situasjon, fører det til at mange flere klarer seg bedre. Det sier Nav sjøl i sine rapporter, og de advarer f.eks. mot kutt i ytelser. Så sosialt arbeid nytter.

Kvalifiseringsprogrammet nytter, det har vært forskning på at det har blitt brukt altfor lite, og kvalifisering går over litt tid. Det er veldig viktig, for mange av dem som sliter med å få plass i arbeidslivet i dag, mangler kompetanse. Den kompetansen må de få. Det tar av og til litt tid, men den tålmodigheten trenger man å ha, og det fungerer, for folk kommer i arbeid.

Overgangsstønaden med plikt til å være i aktivitet virker så det griner, det er arbeidslinja så det holder, men den vil regjeringen kutte ned til ett år. Hvis man skal kunne forsørge et barn når man er alene, trenger man ofte å kvalifisere seg i litt mer enn ett år for å få en jobb det er mulig å gjennomføre det med. Da synes regjeringen plutselig at tre års utdanning er altfor mye. Det er veldig rart når de samtidig er så opptatt av at andre skal fullføre utdanningen. Selvfølgelig må man være opptatt av at alle skal få fullføre utdanningen, også de som trenger litt hjelp fra det offentlige for å gjennomføre det. Den ordningen virker faktisk enda bedre for kvinner av utenlandsk opprinnelse enn for norske. Jeg har sett med forundring på hvorfor regjeringen ikke vil ha den.

SVs forslag om at alle unge som faller ut av arbeidsmarkedet, må få tilbud om utdanning, arbeidstrening eller kvalifisering raskt, virker. Det er helt riktig når også regjeringspartiene sier at man må få et tilbud om aktivitet raskt. Da må det være på plass. KS har regnet ut at det koster svært mye hvis man skal ha et slikt tilbud til alle unge eller alle som er på sosialhjelp, men regjeringen har ikke bidratt med en eneste krone for å gjøre dette mulig.

Jobbsjansen virker. Det er et tiltak for innvandrerkvinner som går ut på at man til og med oppsøker dem der de er, kanskje i et miljø hvor det ikke er vanlig at kvinner er i arbeid. Og det funker. Men regjeringen øker ingenting på de tiltakene som faktisk funker.

Ett av problemene med noen av dem som faller ut av arbeidslivet, er at ventetida for å få tiltak er altfor lang. Mange venter opp til to år, noen kanskje lenger. Da skjønner alle at det er vanskelig å komme tilbake til arbeidslivet. Da hadde jeg forventet at regjeringen hadde økt tiltaksinnsatsen kraftig. Men tvert imot kutter regjeringen i tiltakene. Det er overhodet ikke arbeidslinja.

Stein Erik Lauvås (A) [18:24:32]: I sak nr. 1 og nå her i sak nr. 2 i dag får vi servert mørkeblå, knallhard høyrepolitikk, støttet av Venstre og – noe overraskende for mange – Kristelig Folkeparti. Her har regjeringspartiene kjørt fram endringsforslag som vil omfatte hele det norske arbeidslivet, uten å lytte til noen særlig andre enn seg selv. En mørkeblå høyreideologi har trumfet alle advarsler fra LO, fra Unio og fra YS, og regjeringen har konsekvent nektet å lytte til alle de uttalelser som på rekke og rad har advart mot å innføre endringene i bl.a. adgangen til midlertidige ansettelser.

Det er et problem at regjeringen ikke lytter til råd, men problemet blir dessverre størst for dem som dette vil gjelde. En tilnærmet samlet fagbevegelse med Unio, YS og LO har gått til streik og advart mot endringene, men regjeringen lyttet ikke. NITO sier at en generell adgang til midlertidige ansettelser i realiteten er en prøvetidsansettelse uten at den ansatte har stillingsvern. Regjeringen lytter ikke. YS sier at økt bruk av midlertidighet vil ramme kvinner spesielt hardt. Regjeringen lytter ikke. Lærlingene som akkurat er ferdig med sin læretid og bekymret for sitt videre yrkesliv, ønsker fast ansettelse og mulighet til å starte etablering av bolig og familie i trygge rammer. Regjeringen lytter ikke til dem heller. Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon sier rett ut at adgangen til midlertidige ansettelser ikke er riktig løsning for at flere funksjonshemmede skal komme i arbeid. Regjeringen lytter ikke.

Jeg hørte i debatten her tidligere at statsråd Eriksson sa at regjeringen hadde lyttet. Da må man få lov å spørre seg: Hva hørte de? Jeg tror de hørte sin egen stemme. De lyttet kun til seg selv, og de lyttet kun til sine egne svar. Regjeringens forslag til endringer i denne saken er intet annet enn et realt slag i ansiktet på de arbeidstakerne som ønsker et seriøst og stabilt arbeidsliv. Det er en trist dag for utviklingen av et moderne og godt arbeidsliv i Norge.

Så kan man helt til slutt reflektere litt over representanten Arve Kambes kommentar fra denne talerstolen tidligere i dag da han mente at disse to debattene vi nå har hatt, var stor ståhei for ingenting. Det forteller meg litt om den holdningen høyresiden i denne salen har når det kommer til vanlige arbeidsfolks rettigheter i arbeidslivet.

Så kom det også en avklaring fra statsråd Eriksson: Fast ansettelse uten lønn mellom oppdrag er helt ok. At vi har en regjering som forsvarer en slik ansettelsesform, er mer enn betenkelig. Det burde være utenkelig.

Fredric Holen Bjørdal (A) [18:27:32]: Dei som stod utanfor Stortinget den 28. januar, fekk nok ei ganske surrealistisk oppleving då «Eg har ein draum» ljoma frå høgtalarane. Det var ikkje Martin Luther King som hadde stått opp att, men arbeidsministeren som heldt ein emosjonell appell for å få fleire lausarbeidarar inn i arbeidslivet. Framfor han stod eit titals tusen streikande i harnisk mot ein høgreideologisk arbeidslivspolitikk som manglar grunnlag i faglege råd og forsking. I ryggsekken har ikkje arbeidsministeren ein einaste rapport som støttar den politikken som han er skremd ut for å forsvare, for noko slikt finst ikkje. Sjølv frå sitt eige departement får han melding om at ein ikkje har funne effekt på sysselsetjingsnivået generelt, det aukar berre høvet til mellombels tilsetjing.

Folk streika i eit omfang som vi ikkje har sett dette tusenåret. Organisasjonane til gruppene regjeringa hevdar dei vil hjelpe, gjev regjeringa ei kald skulder, og regjeringspartia stuper på meiningsmålingane. Likevel står dei fast på politikken sin og hevdar at folk ikkje veit sitt eige beste.

Ein skulle kanskje tru at summen av motstanden mot politikken fekk regjeringa til å vakle litt, i alle tilfelle tenkje litt ekstra etter om dette verkeleg var vegen å gå, men arbeidsministeren er like standhaftig, han vik ikkje ein tomme. Tvert imot seier han til media at han tek ikkje omsyn til streiken i det heile.

Eg synest det skin igjennom i regjeringa at dei meiner denne streiken ikkje hadde legitimitet, at folk ikkje forstod kvifor dei streika – hadde dei berre forstått sitt eige beste, hadde dei omfamna politikken til regjeringa. Det er ein type ovanfrå-og-ned-haldning som har vore forsøkt eit heilt år utan hell. Problemet er ikkje at regjeringa ikkje har kommunisert godt nok, eller at folk ikkje forstår. Problemet er at folk forstår, og at dei ikkje likar det dei ser.

Å gjere faste stillingar mellombelse er eit effektivt grep mot fagorganisering, som igjen svekkjer lønsnivået i bransjar med stor konkurranse om arbeidet. Den oppmjukande effekten blir derfor dobbel – ikkje berre det å stå aleine, men også mangelen på ein føreseieleg og trygg økonomi, gjer arbeidstakarane mjukare i møte med eit «take it or leave it».

Noreg har ikkje råd til ei regjering og ein arbeidsminister som går til kamp mot ein og ein halv million arbeidstakarar, særleg ikkje når regjeringa så tydeleg manglar både fakta og støtte frå dei svake gruppene dei hevdar å ville hjelpe.

Kirsti Bergstø (SV) [18:30:20]: EØS-avtalen legger et betydelig press på norsk arbeidsliv. Vi ser at useriøse aktører utnytter utenlandsk arbeidskraft og driver sosial dumping. Vi ser en bemanningsbransje som driver fram et arbeidsliv som vi etter SVs syn ikke er tjent med å ha, der vi har konkurranse på lønns- og arbeidsvilkår.

Derfor er det avgjørende å avklare: Hva er det som regnes som midlertidig, og hva er det som regnes som fast arbeid? Kan man si at man har jobb når man verken har lønn eller kontrakt som sier noe om hvor mye man skal jobbe, og når ingen av de grunnleggende forholdene man regner som viktige i et arbeidsforhold, er regulert?

Det er også ille at den kollektive søksmålsretten blir fjernet. Det er det vernet som de svakeste av de svake har. Det er nettopp de utenlandske arbeidstakerne som var en del av grunnlaget for innføringen av den kollektive søksmålsretten – de som aldri våger eller evner å stå opp for seg selv, fordi motmakten alltid vil være så veldig mye sterkere.

SV vil ta et oppgjør med bemanningsbransjen. Vi vil ta et oppgjør med fri flyt-politikken. Vi er tydelig på at vi ønsker å erstatte EØS-avtalen med en normal handelsavtale som ikke griper dypt inn i forhold som bør avgjøres på demokratisk vis. Men uavhengig av syn på EØS-avtalen bør vi alle kunne forenes om en femte frihet, nemlig friheten til å kunne avgjøre norske arbeidsforhold på demokratisk vis i denne salen. Vi mener at det er Det norske storting og partene i arbeidslivet som skal legge grunnlaget for hvordan arbeidslivet skal se ut, ikke EU. Vi ønsker ikke et arbeidsliv der vi ser at ILO-konvensjon, tariffavtale og norsk arbeidslivslovgivning settes til side for EU.

Det har tidligere i debatten blitt uttrykt overraskelse over at likestilling blir fremmet som argument mot endringene i arbeidsmiljøloven. Jeg vil uttrykke overraskelse over den overraskelsen, tatt i betraktning at Likestillings- og diskrimineringsombudet har vært tydelig på, de kvinnedominerte fagforeningene har vært tydelige på – og til og med BLD, Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, har vært tydelig på – at konsekvensene rundt likestilling er for dårlig utredet.

Likestilling kommer ikke av seg selv, slettes ikke i arbeidslivet heller.

Mudassar Kapur (H) [18:33:28]: Både de siste dagers medieopptredener og innleggene i salen i dag viser én ting: Arbeiderpartiet og resten av de rød-grønne politikerne sitter så høyt ved bordet at de ikke lenger har kontakt med grasrota.

I dag skal Stortinget vedta å åpne for en generell adgang til midlertidige ansettelser. I dag åpner vi enda en dør inn til arbeidslivet for dem som står utenfor og vil inn. Vi sørger for at flere kan få den viktigste sjansen – den første sjansen til å vise seg fram i arbeidslivet.

Men hva sier Arbeiderpartiet? Jo, denne døren bør forbli stengt. Og hvis den åpnes, har Arbeiderpartiet følgende lovnad, dersom de skulle komme til makten: Døren skal da umiddelbart låses igjen, og nøklene skal kastes langt vekk.

Det er uansvarlig av partiet å konkludere med at de vil reversere noe de ennå ikke engang har sett resultatene av. Vi er vitne til et parti som i mangel av egen politikk og egne alternativer bruker sin energi på å avlyse andres.

En av de største samfunnsutfordringene vi har i Norge i dag, er at for mange står helt eller delvis utenfor arbeidslivet. Minoriteter, og særlig kvinner med minoritetsbakgrunn, er overrepresentert i denne statistikken. Ofte – veldig ofte – er det for disse personene helt avgjørende å få den første sjansen. Vi vet at akkurat som skole er den beste integreringsarenaen for barn, fungerer arbeidslivet på samme måte for voksne.

Jeg har snakket med mange mennesker som er fortvilet over å stå utenfor arbeidslivet. De har ikke den luksusen at de kan velge mellom en fast jobb eller en midlertidig jobb. De har ikke den luksusen at de kan velge mellom å få boliglån eller ikke. De må tenke på om pengene kommer til å holde hele måneden for å få husholdningen til å gå rundt. Selv Arbeiderpartiet og de rød-grønne må jo være enig i at det er bedre med én fot innenfor arbeidslivet enn begge føtter utenfor.

Men hva ser vi her i dag? Jo, de er negative – på autopilot. Å være imot dette er både usosialt og tegn på ideologiske skylapper. Jeg skulle ønske at vi i dag hadde hatt et arbeiderparti som også brydde seg om alle de som står utenfor arbeidslivet. I stedet er partiet opptatt av å stenge dørene, sette på bremseklossene og trekke stigen opp etter seg.

Bente Stein Mathisen (H) [18:36:46]: La det ikke være noen tvil: Regjeringens klare budskap er at fast ansettelse skal være hovedregelen i arbeidslivet. Å åpne opp for midlertidig ansettelse på generelt grunnlag i inntil ett år er et av flere virkemidler som vi mener vil gi flere en sjanse til å vise seg frem i jobb og på den måten få en fot innenfor arbeidslivet. Forslaget har klare kriterier og strenge begrensninger med en karantenetid på tolv måneder. Hvis den midlertidig ansatte ikke blir tilbudt fast stilling, kan ikke virksomheten ansette en ny person til å utføre de samme oppgavene før det har gått ett år. Midlertidig ansettelse er ikke noe mål i seg selv, men et av flere virkemidler for å inkludere flere i arbeidslivet. Regjeringen vil ha en moderne og fleksibel arbeidsmiljølov med virkemidler som er tilpasset menneskene i dagens samfunn.

De siste månedene har det vært mye villedende og freidig retorikk fra venstresiden om hva som kommer til å skje hvis regjeringens forslag til endringer i arbeidsmiljøloven blir vedtatt. LO har prøvd å skremme med at regjeringen vil ha oss tilbake til løsarbeidersamfunnet, hvor arbeidsfolk sto med lua i hånden. Regjeringen har også blitt beskyldt for å tildekke fakta – at det som egentlig ligger i forslaget, er å åpne for frislipp av midlertidige stillinger, mer pålagt overtid og mer søndagsarbeid. Det har faktisk vært ganske overraskende å oppleve så massiv, villedende retorikk og så mye usannheter. Usannheter blir ikke mer sanne om de gjentas flere ganger.

Flere som har deltatt i den offentlige debatten, har prøvd å skape forvirring om regjeringens budskap. Generalsekretæren i Forskerforbundet er en av dem. Hun skrev i et innlegg i Dagbladet nylig:

«Forslaget til ny arbeidsmiljølov er dårlig nytt for alle som vil ha ned midlertidigheten blant forskere og undervisere i akademia.»

Hun oppfordret stortingspolitikere som er tilhengere av faste jobber, til å stemme mot regjeringens forslag.

Slike forvirrende og sammenblandede budskap har det vært mye av. Hvem er ikke tilhenger av faste jobber? Regjeringen er også det. Fast ansettelse er hovedregelen og skal fortsatt være hovedregelen i arbeidslivet. Det å kjempe mot statlig sektors misbruk av midlertidige kontrakters varighet og samtidig være opptatt av at flere skal få prøve seg og få en fot innenfor arbeidslivet, er ikke motstridende. Flertallspartiene vil ikke ha et arbeidsliv med midlertidighet i årevis, slik vi ofte ser i de statlige institusjonene og i akademia. Derfor er vi fornøyd med at det nylig ble nedsatt et lovutvalg som skal vurdere om tjenestemannsloven kan fornyes og forenkles. Tjenestemannsloven er fra 1983, og arbeidsliv og statlig sektor har endret seg mye de siste 30 årene. I merknad ber flertallspartiene regjeringen sørge for at utvalget vurderer tjenestemannslovens bestemmelser om midlertidig ansettelse, og viser til at bruken av midlertidig ansettelse er størst i statlig sektor. Det er ønskelig å redusere bruken av de lengste midlertidige ansettelsene i staten.

Høyre er opptatt av å hegne om arbeidsmiljøloven. Loven er viktig for å sikre arbeidstakernes helse, miljø og sikkerhet. Den skal sikre tryggere arbeidsforhold, likebehandling og bidra til et inkluderende arbeidsliv.

Presidenten: Representanten Karin Andersen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Karin Andersen (SV) [18:40:02]: Jeg blir litt forundret over hvor enkelte representanter fra Høyre henter kunnskapen fra. Den 20. mars kom det en ny forskningsrapport fra Fafo, og den sammenliknet arbeidsmarkedet i de nordiske land når det gjelder midlertidige ansettelser. Det som er helt klart der, er at i Norge, som har strenge regler for midlertidige ansettelser, har man langt større sjanse for å få fast stilling dersom man er arbeidsledig enn man har dersom man er midlertidig ansatt i Sverige. Tallene er helt klare på at midlertidige ansettelser fungerer som et springbrett inn i arbeidslivet hvis reglene rundt det er strenge og man ikke tillater midlertidighet som en generell regel – som i Norge, der man gjør det hvis det reelt sett er en midlertidig situasjon.

Dette er en av de siste forskningsrapportene som har studert hvordan dette virker med ulike lover i arbeidsmarkeder som er veldig like. Regjeringspartiene tar dessverre feil.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [18:41:21]: Jeg må ærlig innrømme at jeg har virkelig store problemer med å forstå motviljen mot midlertidige ansettelser. Jeg har nå sittet på Stortinget i ni og et halvt år. I åtte rød-grønne år hørte jeg på mye prat om alle dem som sto utenfor, og hvordan de skulle komme inn. Jeg kan ikke se at det ga noen resultater.

Jeg lurer på hvilken verden denne opposisjonen lever i. Er det ingen fra denne opposisjonen som har barn i den alderen da de søker jobb? Jeg har to barn i den alderen, og de har jammen søkt på opp mot 100 faste jobber. De får ikke fast jobb – men de fikk begge to en midlertidig jobb. Og etter at den midlertidige stillingstiden var over, kom de seg inn i fast jobb. Det var det å få en fot innenfor det handlet om. Derfor spør jeg vennene til mine barn hvordan de har fått seg jobb. Da svarer så å si alle enten «Jeg begynte i et vikariat.», «Jeg fikk en midlertidig stilling.», «Jeg begynte i en deltidsstilling.» eller «Jeg fikk jobb via mamma eller pappa.». Og dette er ungdommer uten hull i CV-en. Dette er ungdommer som ikke har en funksjonsnedsettelse. Allikevel trenger de å gå via en midlertidig stilling. Da blir det viktig at vi får flest mulig slike stillinger til å prøve seg på i arbeidslivet.

Jeg har hørt påstandene fra opposisjonen: Man får ikke lån i en midlertidig stilling. Hvorfor sier de aldri at man ikke får lån uten en jobb? Det hører jeg aldri – og så er det ikke sant engang. Begge mine barn fikk lån til bolig i sine midlertidige stillinger. Man må slutte å si at det ikke er mulig å få lån i midlertidig stilling, for det er ikke riktig.

Så har jeg lurt på hvorfor det er så innmari viktig for opposisjonen å holde folk ute. Jeg har særlig vært opptatt av dem med rusproblemer og psykiske lidelser. Hvor mye har vi ikke snakket om R-en i LAR? Og hva er kritikken hele tiden? De får ikke lov til å delta i samfunnet, de kommer ikke innenfor for å være en del av det vi andre ser på som en vanlig hverdag. Da må de jo få den muligheten!

Som arbeidsgiver trenger man å prøve ut folk. Jeg har vært arbeidsgiver selv. Jeg turte ikke å ta mange sjanser, men der jeg kunne ta inn vikarer, gjorde jeg det. Det var da jeg ble kjent med folk, og jeg ga dem fast stilling. Fast stilling er det arbeidsgivere ønsker seg aller mest, og det skal ligge i bunnen.

Morten Stordalen (FrP) [18:44:49]: Dagen i dag er en god dag, da stortingsflertallet vil vedta en mer moderne og framtidsrettet arbeidsmiljølov – mens noen tviholder på 1970-tallet. Men verden har gått videre.

Når det gjelder midlertidige ansettelser, tar vi vare på og ser alle dem som i dag står utenfor arbeidslivet. Disse bryr Fremskrittspartiet og samarbeidspartiene seg om. Vi vil gi dem som står utenfor arbeidslivet, en sjanse ved å la dem få prøve seg. Det må være mye bedre enn ikke å komme inn i det hele tatt.

Dette handler også om verdighet, det å få lov til å delta, det å føle at noen har bruk for hver enkelt, det at bedrifter får muligheten til å prøve ut, det at bedrifter kan ta inn ekstrapersonell og -ansatte i en periode da eksempelvis ordre betyr at man trenger ekstra hjelp. Midlertidige ansettelser kan i et slikt tilfelle være en god løsning, istedenfor at man eventuelt skal pålegge fast ansatte ekstra mye overtid. Etter et slikt forhold vil man ofte ende med en fast ansettelse.

Uansett skal hovedregelen fortsatt være faste ansettelser. Dessuten vil det være et ris bak speilet: Dersom man benytter muligheten til å ansette midlertidig helt opp til tolv måneder, vil det være en karanteneperiode. Man tar altså grep der. Det blir ikke noe misbruk.

Fremskrittspartiet er opptatt av at flest mulig skal inkluderes i arbeidslivet. Arbeiderpartiet har hatt slagordet «Alle skal med». Tydeligvis mener de da ikke «inn i arbeidslivet». Jeg savner deres engasjement for dem som står utenfor. Tydeligvis er verken Arbeiderpartiet eller fagbevegelsen opptatt av at flere får muligheten til å delta og få en arbeidsinntekt.

Når det gjelder aktivitetsplikt, innebærer det også å bry seg om. Jeg har snakket med flere som i dag er passive mottakere. Flere av disse forteller at de føler at de er en byrde for samfunnet. De vil gjerne bidra, men klarer ikke å reise seg opp fra sin situasjon og søke på en 100 pst.-stilling – men skulle gjerne bidratt litt. Mange av disse menneskene vil gjøre noe og bidra – og føle at de er verdt noe.

Fremskrittspartiet og samarbeidspartiene vil gjøre trappetrinnene inn til arbeidslivet lavere, slik at flere kan delta. I dag er trinnet inn til arbeidslivet – og, etter hvert, de faste stillingene– altfor høyt for enkelte. Vi vil ikke at mange utenfor arbeidslivet skal fortsette å snuble i den terskelen. Vi vil gjøre trinnet så lavt og overkommelig som mulig, slik at flere får muligheten.

Når en arbeiderpartirepresentant – Lauvås – fra denne talerstolen kaller dette en knallhard, blå-blå høyrepolitikk og en trist utvikling, er det en meget spesiell hilsen til dem som står utenfor og nå får muligheten.

Jeg er fornøyd i dag.

Trond Henry Blattmann (A) [18:48:02]: Det ble hevdet at vi tar feil, vi som er imot dagens forslag til endringer i arbeidsmiljøloven. Noen hevder sågar at vi bedriver politikk fra 1970-tallet. Hvis vi tar feil, er det også 1,7 millioner organiserte arbeidstakere i Unio, i YS, i LO og i Akademikerne som tar feil, for i sine uttalelser knyttet til endringer i arbeidsmiljøloven er de krystallklare: De ønsker dem ikke.

Forskningen tilsier at dette ikke kommer til å føre til flere fast ansatte, tvert imot flere midlertidig ansatte. Jeg trodde denne regjeringen var opptatt av kunnskap, for de hevder at de er kunnskapspartiene, men forskningen som ligger bak, og som på mange måter kan si oss noe om hvordan dette vil slå ut, tilsier at det høyrepartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre har brukt av argumenter her i dag, er feil.

Så til en annen sak, om dette med generell aktivitetsplikt for alle sosialhjelpsmottakere. Det er vel oppgitt en kostnad på rundt en halv milliard kroner på det første forslaget fra Høyre. KS-toppene påpeker i tillegg at dette vil føre til mer byråkrati og mindre brukerrettet oppfølging fra Nav. Ja, sågar er det sånn at arbeids- og velferdsdirektør Joakim Lystad sier at forslaget vil føre til mer byråkrati og mindre oppfølging.

Når jeg er i min vanlige jobb, jobber jeg faktisk i Nav. Jeg tegner hver uke kontrakter på arbeidspraksisplasser og på hospiteringsplasser. Og la meg understreke for Stortinget: Vi snakker om kontrakter – en gjensidig kontrakt mellom arbeidsgiver, bruker/arbeidstaker og Nav. Når man snakker om at man får dårlig oppfølging fra Nav, er det faktisk sånn at man ikke får godkjent denne praksisen hvis man ikke har en tilretteleggingsgaranti som undertegnes av den Nav-ansatte, f.eks. meg, som da har et ansvar for å følge opp den enkelte som er utplassert i praksis. Så når noen representanter sier her fra denne talerstolen at det ikke er kontraktsfestet, er det feil.

Til slutt: Arbeiderpartiet er for at man bruker skjønn når det gjelder aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottakere, men å forplikte vil medføre byråkrati. I tillegg er det mange som faktisk ikke egner seg for å stå i jobb nå, men som kanskje etter hvert vil gjøre det.

Erlend Wiborg (FrP) [18:51:09]: Det har vært en lang og interessant debatt, og det ser ut til å bli en lang dag, så jeg håper vi rekker spørretimen i morgen tidlig.

Det har kommet opp en god del paradokser i løpet av debatten. Ifølge Arbeiderpartiet er det greit med midlertidige ansettelser så lenge man blir ansatt på de vilkårene Arbeiderpartiet mener er greie. Det er også greit for Arbeiderpartiet at man er midlertidig ansatt hvis man blir det via Nav, men hvis man finner seg en egen jobb, utenom Nav, er det ikke greit å være midlertidig ansatt. Det er en underlig logikk.

Det har også vært mange spesielle argumenter her i dag. Man har kunnet høre at vi nå skaper et løsarbeidersamfunn, noen mener at det er udemokratiske endringer vi gjør, det vil øke kriminaliteten, det vil gjøre at arbeidstakere blir stående med lua i hånden, vi raserer velferdsstaten, vi demonterer den norske modellen, vi vil drive med tvangsarbeid – det er ikke måte på til skremselspropaganda.

Men det kanskje rareste argumentet vil jeg si er likestillingsargumentet – at det at vi nå gjør at flere mennesker skal få muligheten til å komme inn i arbeidslivet, vil svekke likestillingen. Enkelte av representantene fra Arbeiderpartiet har gått så langt som til å si at etter i dag kan ikke Norge lenger skryte av å være et likestilt land på grunn av at vi gjør noen forsiktige oppmykninger i arbeidsmiljøloven. Jeg er en sterk tilhenger av likestilling, men jeg trodde at et av de viktigste grepene for å ha likestilling er å sørge for at mennesker er økonomisk uavhengige, sånn at man kan foreta sine egne valg, uten å være avhengig av andre. Er det noe vi legger til rette for i dag, er det at flere av dem som står utenfor arbeidslivet, nå skal kunne få seg en jobb og dermed være økonomisk selvstendig. Dermed vil det faktisk bidra til å styrke likestillingen.

Det har også kommet andre argumenter, f.eks. at forslagene vi fremmer i dag – som vil hjelpe til med å få flere folk i arbeid – av en eller annen spesiell grunn vil føre til at vi vil miste skatteinntekter.

Jeg registrerer at Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre tenker nytt og er villige til å justere og forbedre de ordningene man har. Det gjør vi fordi vi kjemper for at flere mennesker skal få muligheten til å få seg en jobb. Men jeg registrerer også at opposisjonen av taktiske grunner kjemper imot og velger å svikte de 650 000 menneskene som står utenfor arbeidslivet, og som virkelig ønsker og kunne trenge en jobb.

Statsråd Robert Eriksson [18:54:16]: Jeg har lyst til å kommentere noen av tingene som har blitt sagt. Jeg registrerer bl.a. at det vises mye til OECD-rapporten når det gjelder spørsmålet om midlertidige ansettelser. Men den samme OECD-rapporten viser jo også at midlertidige ansettelser kan være et springbrett inn i arbeidslivet. Den samme OECD-rapporten peker også på og anbefaler at man bør svekke stillingsvernet for dem som er fast ansatt. Jeg er uenig med OECD-rapporten på det området. Jeg regner med og legger til grunn at også opposisjonen og Arbeiderpartiet, når de bruker OECD-rapporten på den måten, ikke er enig med OECD i at man skal svekke stillingsvernet for fast ansatte. Det er jo det som gjør at koblingen ikke blir god nok når det gjelder overgangen til arbeid. Man bør jo lese hele rapporten, lese den grundig og få med seg alle de forutsetningene som OECD-rapporten bygger på. Det ville i alle fall gitt en mer opplysende, kunnskapsbasert og riktigere debatt.

Jeg registrerer at representanten Holen Bjørdal sier at vi mangler faktisk støtte fra dem som vil hjelpe de svake. Den støtten og den tydelige røsten i denne debatten fra bl.a. Eddie Eidsvåg og Pøbelprosjektet er vel virkelig et godt eksempel på at dette kan være et godt og riktig virkemiddel for å hjelpe flere med hull i CV-en og gi dem en arena til å prøve seg i arbeidslivet.

Så til representanten Dag Terje Andersen, som sier at det er stigmatiserende å innføre en generell aktivitetsplikt: Jeg er uenig med representanten Dag Terje Andersen på dette punktet. Jeg mener at man kan møte mennesker på to måter:

Det at man har forventninger til folk, er å ta folk på alvor. Det at man har tro på folk, er å ta folk på alvor. Det å stille krav til folk, viser at man har forventninger til dem og tro på dem.

Det ikke å ha de forventningene, er å møte folk med likegyldighet. Jeg mener at det verste man kan gjøre, er å møte folk med likegyldighet. Det er stigmatiserende i mitt hode. Den stigmatiseringen ønsker ikke jeg å bidra til.

Aktivitetsplikt gjelder ikke bare for den som mottar sosialhjelp. Det innebærer også et krav til kommunene om å legge til rette for meningsfull aktivitet og riktig sosialfaglig oppfølging, sånn at de menneskene kan komme raskere ut av en situasjon med passivitet og sosialhjelp. Ungdommer vi har møtt og snakket med, bl.a. i Fjell kommune, som nå praktiserer den ordningen som Stortinget i dag vedtar, sier at det var helt avgjørende for at de kom seg ut av den situasjonen og inn i en arbeidssituasjon. Det hjalp dem videre. Jeg ønsker at alle kommuner skal være som Fjell kommune. Alle kommuner skal ta de folkene på alvor. Alle kommuner skal ha en plikt til å legge til rette for meningsfylt aktivitet, og vi skal ha de samme forventningene til folk – uavhengig av om de bor i den ene eller den andre kommunen.

Sveinung Rotevatn (V) [18:57:30]: Eg teikna meg no på tampen fordi eg ønskjer å ta for meg to tendensar eg ikkje likar i debatten. Den første tendensen er den som ein del representantar har, til å gje uttrykk for at vi må prioritere mellom å få ulike grupper ut i jobb, altså velje mellom ulike grupper. Det kan vere representanten Lundteigen, som peiker på at vi må prioritere å få norske statsborgarar i jobb framfor EØS-innvandrarar, eller representanten Else-May Botten, frå Arbeidarpartiet, som seier at vi må velje mellom ungdom eller 72-åringar.

Mitt syn er at arbeidsmarknaden ikkje er eit nullsumspel. Det er ikkje sånn at viss vi får ein ungdom i jobb, kan ikkje ein eldre arbeidstakar stå lenge i jobb. Det er ikkje sånn at dersom ein EØS-innvandrar får moglegheit til å jobbe i Noreg, er det ein ungdom som mistar den same moglegheita.

Det var eit parti som ein gong hadde slagordet «Alle skal med». Det synest eg er ei god rettesnor når det gjeld å få folk i arbeid. Dei som ønskjer å jobbe, skal få moglegheita til å jobbe.

Den andre tendensen som eg ikkje likar, er den som mange representantar frå den raud-grøne opposisjonen har til å seie at all forsking viser at dei har rett. Ein skal vere veldig skeptisk til politikarar som seier nettopp det. For litt sidan gjekk Arbeidsforskningsinstituttet ved Høgskolen i Oslo og Akershus, på oppdrag frå arbeidstakarorganisasjonen Unio, gjennom den forskinga som finst – frå Noreg og frå andre land – på temaet «mellombelse tilsetjingar». Det var ein svær studie og ein svær gjennomgang. Der peika dei på ein del studiar som viser at oppmjuking av reglane for mellombelse stillingar fører til at ein reduserer arbeidsløysa. Dei peiker på andre studiar, som viser at ei oppmjuking av regelverket fører til at fleire faste stillingar er resultatet. Men dei peiker også på studiar som ikkje bekreftar den same tendensen.

Kva er så oppsummeringa av dette svære arbeidet? Jo, oppsummeringa er at forskinga ikkje gjev eintydige svar, og at dette i stor grad handlar om politikk og ikkje i så stor grad om forsking. Av og til er det sånn. Det er ein stor forskjell på den spanske og den norske arbeidsmarknaden. Det er forskjell på land i høgkonjunktur og land i lågkonjunktur. Det er forskjell på land med eit sterkt oppseiingsvern og land med eit svakt oppseiingsvern. Det vi må gjere, er å gjere våre eigne erfaringar. Det vi har av erfaringar med mellombelse stillingar i Noreg, er at dei er eit springbrett inn i fast jobb.

No gjev stortingsfleirtalet ein ny heimel for å la folk få sjansen til å prøve seg. Vi skal følgje tett korleis utviklinga blir, det skal det forskast på, og vi skal hauste erfaringar. Men når ein står i ein situasjon der ikkje all forsking viser korkje det eine eller det andre, kan ein velje slik som dei raud-grøne gjer, og sitje stille og la vere å gjere noko, eller ein kan velje slik som stortingsfleirtalet gjer, og prøve dei tiltaka vi har størst tru på.

Svein Roald Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Lise Christoffersen (A) [19:00:51]: Det ble sagt her at noen av de mest håpløse innleggene som var holdt her, var de som handlet om likestilling. Da vil jeg anbefale representanten Wiborg heller å knakke på døra til Likestillingsombudet, Arbeidstilsynet eller, for den saks skyld, Arbeidsforskningsinstituttet, og fortelle hvor håpløst det som står i deres høringsuttalelser er, når det gjelder likestilling og konsekvenser for likestilling mellom menn og kvinner og konsekvenser for gravide kvinner i midlertidige stillinger.

Det er en del man ikke liker her. Det kan vel kanskje være gjensidig. Jeg må si at jeg liker veldig dårlig når representanten Bente Stein Mathisen står her og sier at innleggene våre har inneholdt usannheter. Så jeg vil utfordre Bente Stein Mathisen nå hvis hun har ett minutt igjen av taletiden: Kom opp her og fortell hva som var usannheter i de innleggene som bl.a. jeg har holdt i denne saken!

Jeg vet ikke helt om jeg skal le eller gråte når det er snakk om aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottakere, fordi det å ta folk på alvor, handler om å gi rettigheter, men samtidig også om å pålegge plikter. Det å se folk, å se folks muligheter handler om å ta folk på alvor. Det var akkurat det kvalifiseringsprogrammet som sosialhjelpsmottakere var innrettet mot den gangen det ble vedtatt – med én viktig dimensjon i tillegg til det som foreslås her i dag, nemlig at viljen til aktivitet for kvalifisering også ble premiert i form av en høyere stønad. Det var Fremskrittspartiet imot. Det stemte de imot da kvalifiseringsstønaden ble innført, og det stemte de imot i flere budsjetter etter det. Jeg klarer ikke med min beste vilje å se hva som er bedre med pålagt aktivitetsplikt uten en krone ekstra enn det som Fremskrittspartiet i sin tid var med på å prøve å stemme ned, men som nå viser seg å virke nettopp fordi det er individuelt innrettet.

Det er ikke mer enn to år siden aktivitetsplikten ble utredet forrige gang. Da var konklusjonen at aktivitetsplikt finnes. Den brukes. Den brukes der hvor kommunene og saksbehandlerne mener at det er hensiktsmessig. Det varierer litt mellom f.eks. store og små kommuner. Proba samfunnsanalyse, som skrev den rapporten, mente at det kanskje kunne komme av at i små kommuner er forholdene oversiktlige, og det er lettere å ha en tett individuell oppfølging av den enkelte.

Så kan det hende at det at det varierer, kan komme av at det i Nav-kontoret er sånn at en del saksbehandlere (presidenten klubber) har ansvaret for mellom 100 og 200 brukere. Sett inn pengene der…. (Presidenten klubber igjen.)

Presidenten: Jeg må be om at man respekterer taletiden, særlig på denne tid i debatten.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [19:04:15]: Statsråden kom med en veldig sterk uttalelse etter min vurdering. Han sa at vi nå har fått en regjering som tar folk på alvor, i motsetning til tidligere hvor folk ble møtt med likegyldighet. Det er en veldig sterk uttalelse. Jeg er enig i at under de rød-grønne ble det ikke gjort nok for de menneskene som trenger bistand fra Nav. Virkemidlene var ikke gode nok. Men å karakterisere de av oss her som arbeider for å bedre forholdene for dem som trenger bistand fra fellesskapet på en sånn måte, er ganske sterkt. Jeg har ikke sett så mye penger fra den nåværende regjering og så mange flere stillinger og i det hele tatt så mye mer engasjement for det. Så vi kan jo se når det har gått ett år, om resultatet står i forhold til de skarpe uttalelsene.

Ellers til representanten Rotevatn, som sa at han reagerte på en tendens til at en begynte å velge mellom ulike grupper, og at Senterpartiet står for et syn der en skulle skille på en sånn måte at en gjør en ekstrainnsats for norske borgere og ikke for alle borgere som er i Norge: Det som var mitt hovedinnlegg, og som er mitt innlegg, er at vi skal skolere de innbyggerne som er i Norge, bygge ut den arbeidskraften og muligheten som de har.

At Senterpartiet går imot fri bevegelse av arbeidskraft over landegrensene, er et realt standpunkt. Jeg vil ha meg frabedt at det å gå inn for en regulering av arbeidskraftbevegelsen over landegrensene skal være noe upassende – noe uhøvisk. Det er etter vårt skjønn et nødvendig virkemiddel for å sikre den totaliteten vi trenger. At det nye Venstre med representanten Rotevatn, som står for sin økonomiske liberalisme, reagerer imot det, er jeg ikke overrasket over. Men for oss er det viktig å gjøre dette.

Ellers til nullsumspill: Det er helt opplagt at hvis du klarer å kjøre lønns- og arbeidsvilkår ned i Norge, så vil flere av oss som har stor kjøpekraft, etterspørre flere tjenester. Dermed blir det flere arbeidsplasser. Men det er ikke sånn vi ønsker det. Vi ønsker at alle skal ha norske lønns- og arbeidsvilkår, for alle skal kunne leve anstendig av et godt arbeid.

Else-May Botten (A) [19:07:33]: Jeg har lyst til å kommentere Rotevatns innlegg, for representanten sa at man må legge egne erfaringer til grunn. Da tenker jeg at vi har lang erfaring med trepartssamarbeid i Norge. Det kommer jeg til å gjenta gang på gang, fordi det er viktig at regjeringen begynner å lytte mer til partene i arbeidslivet – lytte og kanskje lære, men også ta med seg i politikkutformingen det som kommer derifra. Jeg tror dagens sak hadde vært bedre og mer framtidsrettet lagt fram på bordet her i dag, om regjeringen hadde gjort det.

Så til forskning. Jeg tenker at ut ifra det jeg har hørt i dag i debatten og tidligere, er Rotevatn og Eriksson gode på forskning, spesielt svogerforskning. Men når vi snakker om den forskningen som viser at økt midlertidighet ikke vil gi flere stillinger, så syns jeg de kanskje burde hørt litt mer etter. For hvor mange er det nå som kan si at denne datoen blir julaften framover fordi dette vedtaket gjorde at de fikk seg jobb? Kan statsråden si hvor mange av de 600 000 som står utenfor arbeidslivet, som skal få komme inn i arbeidslivet med dette? Hva slags forskning, hva slags tall har man å vise til her? Og på hvilke premisser? Skal de få en fot innenfor med sine kloke hoder og hender – med lavere lønn, løsere arbeidsforhold og mindre forpliktelser for arbeidsgiveren? Eller er det tryggere arbeidsliv, bedre fleksibilitet for arbeidstakeren, ikke arbeidsgiveren? Hvor er tyngden i den maktbalansen som man her legger opp til?

Presidenten: Bente Stein Mathisen har hatt ordet to ganger tidligere, og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Bente Stein Mathisen (H) [19:09:45]: Jeg ble oppfordret til å ta ordet igjen for å svare når det gjelder dette med usannheter. Det jeg sa i mitt innlegg, var at jeg viste til de usannheter og den massive kampanjen som har vært ført de siste månedene av LO og venstresiden. Det går på at regjeringen mener at det skal bli mer søndagsjobbing, det skal bli flere arbeidstimer, at man skal jobbe lenger, mer overtid. Det er ikke sant. Det er det samme antall søndager som man har med dagens lovverk, som ligger i det nye forslaget. Det er bare snakk om at man kan jobbe litt mer i grupper – altså, man kan ha flere søndager etter hverandre fri, mot at man da jobber tre søndager etter hverandre. Det samme gjelder overtid. Det er det jeg viste til, som har vært usannheter som har vært spredt de siste månedene.

Presidenten: Neste taler er representanten Dag Terje Andersen, som er siste inntegnede. Han bærer et stort ansvar for å få avsluttet debatten.

Dag Terje Andersen (A) [19:10:43]: Det skulle tatt seg ut.

Grunnen til at jeg vurderte det sånn at jeg måtte be om ordet helt oppsummerende, var statsrådens innlegg. Han viste til meg og til at jeg hadde sagt at aktivitetsplikt var stigmatiserende. Det jeg prøvde å advare mot, var mer generelt enn som så. Jeg snakket om omtalen av en bloc 650 000 mennesker som står utenfor. Jeg snakket også om dem som er aktuelle for aktivitetsplikt. Jeg snakker om alle dem som av en eller annen grunn har behov for samfunnets hjelp. Mitt inntrykk er at statsråden ganske ofte stigmatiserer flere av de gruppene ved å peke på ansvar, men ikke på rettigheter. Aktivitetsplikten er én sånn ting. Men la meg understreke: Vi er for dagens form for aktivitetsplikt. Vi synes det er riktig å stille krav når det er det som kan bidra for dem det gjelder og deres utvikling.

Ellers må jeg bare slå fast på slutten av debatten at det kommer til å bli vedtatt generell adgang til midlertidige ansettelser, og en rekke andre endringer i arbeidsmiljøloven som vi har diskutert tidligere i dag, mot de faglige råd statsråden har fått fra sitt eget departements underliggende etater. Vi har i løpet av debatten prøvd å få svar på om det i noe land finnes noe eksempel på at generell adgang til midlertidige ansettelser faktisk fører til at flere får jobb. Nei, det gjør altså ikke det – verken etter OECDs undersøkelser eller andre eksempler.

Da kan jeg for så vidt avslutte med utgangspunkt i det representanten Rotevatn helt riktig sa, at det er stor forskjell på spansk og norsk arbeidsliv. Ja, det er en svær forskjell, ikke minst når det gjelder ledighetstall, når det gjelder hvilke tiltak Norge har valgt og hvilke tiltak Spania har valgt. Men det er faktisk sånn at når det gjelder midlertidige ansettelser og en del av de endringene som i dag kommer til å bli vedtatt i arbeidsmiljøloven, blir faktisk forskjellen på norsk og spansk arbeidslivspolitikk litt mindre etter de vedtakene som Stortinget kommer til å gjøre i dag. Det kommer vi fra Arbeiderpartiets side til å stemme mot.

Presidenten: Representanten Sveinung Rotevatn har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Sveinung Rotevatn (V) [19:13:35]: Når representanten Else May Botten skuldar meg for «svogerforskning», er det ikkje meg ho skuldar for det, men Høgskolen i Oslo og Akershus og Arbeidsforskningsinstituttet der, som var dei eg viste til. Og viss ho absolutt vil ha referansar til dei konkrete forskingsrapportane, kan ho sjå på Faccini frå 2013, som viser at mellombels stillingar reduserer arbeidsløysa innanfor det dei har sett på, eller Nunziata og Staffolani frå 2007, som viser at det fører til fleire faste stillingar.

Så er det ein del rapportar som ikkje viser det same, og då er jo poenget at all forsking viser ikkje noko eintydig her, og i den store gjennomgangen klarer ein ikkje å konkludere tydeleg i den eine eller andre retninga. Men då bør ein heller ikkje late som om det er tilfellet.

Difor vil eg avslutte med noko som har vorte etterlyst: kva som er usanningane som verserer i debatten. Det har vore mykje utanfor dette huset. Men det er tre ting som har vore sagt i dag, og eg trur alt er sagt av representantar frå Arbeidarpartiet: All forsking viser at – nei, det er feil. Det blir meir pålagt overtid – nei, det er feil. Ein ønskjer no å likestille mellombelse og faste stillingar – og det er iallfall feil.

Presidenten: Da er neste og siste inntegnede taler representanten Erlend Wiborg, som er sakens ordfører og derfor fortsatt har en taletid på 3 minutter – inntil 3 minutter.

Erlend Wiborg (FrP) [19:14:51]: Jeg forstår hintet fra presidenten.

Jeg skal bare avslutte debatten rundt likestilling, for likestillingsargumentet har jo ikke blitt brukt kun mot delen om midlertidige ansettelser. Likestillingsargumentet har også blitt brukt mot gjennomsnittsberegningen, det har blitt brukt mot turnusordningene, det har blitt brukt mot vetoretten som vi fjerner, osv. Mitt enkle spørsmål er da: Hvordan taper kvinner på at man innfører aktivitetsplikt? Hvordan taper kvinner på at man, hvis de selv ønsker det, kan jobbe mer i noen perioder i bytte mot mer fri i andre perioder? Hvordan taper kvinner på at lokale tillitsvalgte får mer makt og innflytelse på bekostning av sentrale tillitsvalgte? Det viser at det ikke er hold i de argumentene.

Representanten Else May Botten var heldigvis veldig ærlig, for man har hatt en stor diskusjon om hvor mange som egentlig står utenfor arbeidslivet, og Arbeiderpartiet har kritisert regjeringen og undertegnede for å ha hevdet og vist til at over 600 000 står utenfor arbeidslivet – noe også den rød-grønne regjeringen var tydelig på i perspektivmeldingen. Så jeg er veldig glad for at Else May Botten i hvert fall på slutten av debatten ga oss rett i at det er 600 000 som står utenfor.

Men representanten Dag Terje Andersen snakket også om forskning og lurte på hvilken forskning som eksisterer. Alle er enig i at det er vanskelig å sammenligne forskning på tvers av landegrensene, fordi det er forskjellige regler som gjelder. Men vi kan gå til Norge. To av tre får fast ansettelse etter å ha vært midlertidig ansatt i to år. Det viser som sagt at midlertidige ansettelser er et springbrett. Da er jeg glad for den loven vi vedtar i dag, og jeg legger også til grunn at den loven skal tolkes fleksibelt, til beste for både arbeidsgiver og arbeidstaker.

Men en god oppsummering av debatten kom da den tidligere statssekretæren i Arbeiderpartiet som jeg nevnte i sted, Stein Lier Hansen – jeg registrerer at ingen fra Arbeiderpartiet har kommentert hans utsagn – var tydelig i Dagsavisen. Han sa:

«Jeg synes de overdriver saken veldig.»

Da snakket han altså om Arbeiderpartiet og LO, og han fortsatte med:

«(…) jeg synes endringene som foreslås er en modernisering som tilpasser loven til et mer moderne og fleksibelt samfunn».

Det er det Stortinget gjør her i dag.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.