Ruth Grung (A) [13:09:54]: Opptil 80 pst. av befolkningen har ryggplager en eller flere ganger i løpet av livet, og rundt 50 pst. har hatt slike plager i løpet av de siste tolv måneder. Folkehelserapporten 2014 dokumenterer at korsryggsmerter og nakkesmerter er blant de fem ledende årsakene til år levd med helsetap i Norge.
Rygglidelser utgjør den største undergruppen blant nye uføretrygdede ifølge Nav. Vond rygg er fortsatt den enkeltlidelsen i helsevesenet som «plager flest, koster mest, men også enklest å behandle, dersom vi tar i bruk tverrfaglig kompetanse og prioriterer primærhelsetjenesten».
Hvert år finner det sted rundt 2 millioner ryggrelaterte konsultasjoner i Norge. Det utgjør en stor utfordring i den kliniske hverdagen for leger, fysioterapeuter, manuellterapeuter, kiropraktorer, ergoterapeuter og andre helseaktører.
Det er utarbeidet nye retningslinjer for å få en optimal og kunnskapsbasert håndtering av den enkelte ryggpasient. En viktig del av de nye retningslinjene er god kommunikasjon og samhandling med pasienter. De nye retningslinjene er i stor grad basert på internasjonal, ny kompetanse – ikke på norsk – og man anbefaler også i de nye retningslinjene å utnytte de tilgjengelige ressursene på en bedre måte gjennom tverrfaglig samarbeid.
Før jeg ble heltidspolitiker, jobbet jeg med inkluderende arbeidsliv i Nav. Av det lærte jeg utrolig mye, som en skulle tro at jeg som politiker hadde visst før det, for jeg var fritidspolitiker ved siden av jobben. Jeg fikk med meg bl.a.:
70 pst. av sykefraværet er knyttet til muskel- og skjelettlidelser og psykiske lidelser.
Det er en uklar grense og sammenheng mellom muskel/skjelett- og psykiske lidelser, både fordi langvarige smerter går ut over den psykiske helsen og fordi psykiske lidelser setter seg i kroppen. Derfor vil gode tverrfaglige behandlingsopplegg kunne fange opp og gi hjelp til mestring for den enkelte, slik at man kommer tilbake i jobb og til mest mulig normal funksjon.
Økt kunnskap om rygglidelser gjorde at flere fikk rett diagnose. Det er knyttet ganske mye fordommer og tabu til psykiske lidelser, og det var mer sosialt akseptert å si at man hadde vondt i ryggen enn å si at man hadde psykiske lidelser. Dermed fikk man også, med ny kunnskap, rett diagnose og rett behandling overfor dem som trengte mer behandling knyttet opp mot psykiske lidelser.
De fleste sykemeldte hadde en forventning om at et enkelt kirurgisk inngrep ville gjøre at de fort ble kvitt smerten og kom tilbake. Det var en utfordring for legene og også for Nav å si at sjansen for å få langvarige komplikasjoner var særdeles høy, og at det ikke var det kirurgiske inngrepet som var den beste behandlingsmåten.
Det som viste seg å ha best effekt, var arbeidsmedisinske tiltak og tverrfaglig behandling, der den sykemeldte ble anbefalt å gå tilbake i arbeid så raskt som mulig, eller å bli værende i arbeid, og etablere et godt samarbeid mellom arbeidstaker, arbeidsgiver og tverrfaglig behandling som inkluderer ergonomisk tilrettelegging og praktisk ergonomisk ferdighetstrening. Tiltakene må rettes mot spesifikke problemer og aktivt involvere den ansatte, sykemeldte eller pasient.
I tillegg til sykemeldte vet vi at i dag er det langt flere unge som sliter med muskel- og skjelettplager. Men vi har også fått vite – og senest på møte som helseministeren inviterte oss til i februar – at ny kunnskap om eldre viser at det er en tydelig sammenheng mellom funksjonsevne og livskvalitet. Det å styrke muskulatur er kanskje viktigere enn å måle blodtrykk hos eldre, slik legen forklarte oss det i møtet.
Sykefravær har vært på dagsordenen i alle nordiske land. Jeg husker godt at vi registrerte hvor store forskjeller det var mellom de nordiske land på andelen med diagnose knyttet opp mot rygglidelser. Det var ganske overraskende, i og med at vi stort sett lever det samme livet og har de samme utfordringene. Om det skyldes ulike holdninger og ulike kulturer, eller om det faktisk var ulik satsing på å bygge opp kunnskapsmiljøer, har jeg ikke svaret på, for Norge har dessverre ikke prioritert å bygge opp kunnskapsmiljøer knyttet opp mot muskel- og skjelettlidelser i det omfanget dette innebærer.
Det er spesielt at Norge ikke utdanner sine egne kiropraktorer, når det er nettopp kiropraktorer som er den nest største profesjonen etter fysioterapeuter som behandler nettopp muskel og skjelett. Mangel på utdanningsmiljø for kiropraktorer og spredte og sporadiske forskningsmiljø på muskel og skjelett svekker vår mulighet til å tilby god og helsefremmende behandling, øke livskvaliteten til en stor andel av befolkningen og ikke minst bli bedre på forebygging.
Det er nemlig ikke så mye vi vet med sikkerhet om forebygging av muskel- og skjelettplager. Sammenhengene er svake. Vi har for lite forskningsbasert kunnskap, men vi antar at det har en sammenheng med tunge løft og vridninger. Det samme gjelder ensidig kroppslig arbeid, mye risting av hele kroppen, f.eks. ved betjening av visse maskiner og transportmidler. Dårlig fysisk form og inaktivitet gir også økt risiko, arvelige disposisjoner kan også være en medvirkende årsak, og det er også usikkerhet om røyking og betydelig overvekt kan ha betydning.
Folkehelsemeldingen er nå til behandling, og i morgen kommer primærhelsemeldingen. Vi ser fram til hvordan helsetjenestene kan organiseres slik at vi både blir bedre på å forebygge og gjennom økt tverrfaglighet kan ta i bruk våre ressurser for å tilby befolkningen rett behandling så tidlig som mulig, slik nettopp HelseOmsorg21 tar til orde for. Vi forventer at kiropraktorer blir en del av primærhelsetilbudet.
Kiropraktorer vil ved tidlig intervensjon hindre sykdomsutvikling og medvirke til at pasienter ikke faller ut av arbeid. De bidrar til å styrke pasienters mestringsevne ved å stimulere til livsstilsendring, økt aktivitet og bevegelse. Det er i dag om lag 700 kiropraktorer i Norge, og antallet øker. Dette gir en stadig bedre tilgjengelighet til tjenesten. Kiropraktorer representerer en høyt spesialisert kompetanse på hele muskel- og skjelettområdet og kan bidra i kommunenes innsats på forebyggende tiltak.
Muskel- og skjeletthelse er en av de største folkehelseutfordringene i årene som kommer. Helse- og omsorgskomiteen var også tydelig i behandlingen av årets statsbudsjett om behovet for mer spesialkompetanse på muskel- og skjelettlidelser.
Det handler om å prioritere innsatsen og mer kunnskap på felt der vi vet at vi har de store helseutfordringene. Det er dessverre uklart for meg hvordan samspillet er mellom fagstatsrådene i slike saker. Når vi henvender oss til kunnskapsministeren om helseutdanningen, blir det vist til helseministeren og motsatt. Derfor har vi valgt å belyse mangel på kiropraktorutdanning og forskning på muskel og skjelett ved å adressere interpellasjoner til begge statsrådene her i dag.
Så spørsmålet til helseministeren er: Hvordan vil han sikre økt kompetanse og samhandling mellom helsepersonellgrupper innen muskel- og skjelettområdet?
Statsråd Bent Høie [13:18:45]: Representanten Grung tar opp et viktig tema i denne interpellasjonen. Muskel- og skjelettsykdommer omfatter en lang rekke tilstander og er den vanligste årsaken til sykefravær og uførhet. Flere av oss vil oppleve smerter i muskler og skjelettet i løpet av livet. For noen er smertene forbigående og trenger ikke behandling, men for rundt 30 pst. av den voksne befolkningen er smertene langvarige med nedsatt funksjon over tid, noe som kan gå ut over livskvaliteten.
Vi er i gang med å skape pasientens helsetjeneste. Hva vi kan gjøre for denne store sykdomsgruppen, som «plager flest og koster mest», er et viktig tema i dette arbeidet. Vi trenger mer kunnskap, bedre samhandling og mer oppmerksomhet for å bedre tilbudet.
Vår regjering har tatt hele helse- og omsorgstjenesten opp til bred debatt, bl.a. gjennom flere stortingsmeldinger som ser utviklingen av helse- og omsorgstjenesten i en sammenheng.
Folkehelsemeldingen som regjeringen la fram før påske, har tre viktige stolper: Psykisk helse skal bli like viktig som fysisk helse i folkehelsearbeidet, betydningen av aktiv aldring for god helse hele livet, og det skal bli enklere å ta sunne valg. Forslagene våre vil påvirke hvordan vi skal lykkes med å forebygge og hindre forverring av muskel- og skjelettplager.
Til høsten kommer Nasjonal helse- og sykehusplan som skal gjøre oss i stand til å planlegge en helsetjeneste med kapasitet og kompetanse til å møte framtidens behov. Om få dager legger vi fram stortingsmeldingen om primærhelsetjenesten for Stortinget. Her presenteres for første gang primærhelsetjenesten som en helhetlig tjeneste. Vi foreslår en rekke nytenkende tiltak om hvordan vi skal innrette tjenestene for å møte pasientenes behov og oppfylle intensjonene i Samhandlingsreformen.
Pasienter med sammensatte behov må møtes med sammensatt kompetanse, og det vil vi legge til rette for. Jeg har lyttet til pasienter og brukere som sier at tverrfaglighet må være et bærende prinsipp i tjenestene. Vi vil at mer av arbeidet skal organiseres i tverrfaglige team for å gi bedre og mer helhetlig behandling og oppfølging, spesielt gjelder det pasienter som må følges opp over lang tid, f.eks. pasienter med nedsatt funksjon på grunn av muskel- og skjelettlidelser. Bedre oppfølging forutsetter at deltjenestene i kommunene samarbeider godt og legger opp et tilbud som er koordinert og tilpasset den enkelte brukers behov. Det kan være alt fra råd om å endre livsstil, hjelp til opptrening og rehabilitering eller tjenester for å mestre livet med kroniske sykdommer.
Det er viktig at brukeren må ha et sted å oppsøke med sine spørsmål. Denne personen trenger ikke å være en fastlege. Det kan like godt være en fysioterapeut eller en sykepleier. Her er det mange muligheter. Regjeringen vil legge opp til at kommunenes ressurser kan brukes mer fleksibelt i det forebyggende arbeidet, til læring og mestring, habilitering og rehabilitering.
Samhandlingsreformens intensjon om koordinerte og helhetlige pasientforløp, tidlig innsats og forebygging, og at folk i større grad skal få tjenester der de bor, vil kreve bedre organisering i kommunene og mer samhandling med spesialisthelsetjenesten.
Teamorganisering rundt pasientgrupper med store sammensatte behov kan være én slik samarbeidsform. Mange brukere med muskel- og skjelettlidelser vil profitere på teambaserte løsninger på tvers av tjenestenivåene. Samlokalisering av tjenester er et første steg for bedre samhandling og samordning av dagens deltjenester. Regjeringen vil derfor stimulere til samlokalisering av slike tjenester.
Vi har for liten kunnskap om de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Derfor arbeider Helse- og omsorgsdepartementet med å etablere et kommunalt helse- og omsorgsregister, forkortet KHOR. Registeret vil kunne gi oss viktige data for forskning, kvalitetsutvikling, helseovervåking og beredskap i primærhelsetjenesten. Med dette følger vi opp et av tiltakene i den nasjonale forsknings- og innovasjonsstrategien HelseOmsorg21.
Teknologi er en bærebjelke i framtidens helse- og omsorgstjeneste. Nye digitale tjenester på nett gjør at brukerne kan ta aktive valg om egen helse og bedre mulighetene til å påvirke eget helsetilbud. For å få god pasientflyt må helsepersonell kunne kommunisere digitalt og utveksle nødvendig helseinformasjon om pasienten. Jeg er derfor glad for at Stortinget vedtok forslaget om at nødvendige helseopplysninger kan følge pasienten gjennom hele pasientforløpet.
Habilitering og rehabilitering har i mange år vært pekt på som et av helse- og omsorgstjenestens svakeste områder. Til tross for gjentatte tverrpolitiske ambisjoner om å løfte området, har lite skjedd. Det vil vår regjering gjøre noe med. Derfor har vi sagt at vi vil legge fram en opptrappingsplan for habilitering og rehabilitering. Denne opptrappingsplanen skal i hovedsak være rettet mot kommunene.
Flere grupper av pasienter rammes av langvarige smerte- og utmattelseslidelser der det ikke lar seg påvise noen klar medisinsk forklaring på lidelsene. Dette utfordrer helsetjenesten. At noe er vanskelig å forstå, gjør ikke alvoret mindre. Regjeringen er opptatt av å gi disse pasientene et bedre tilbud. Målet er klart: Dette er en gruppe som har behov for og krav på et bedre tilbud enn det vi kan gi i dag. Vi har gjort en rekke prioriteringer, vi har satset økonomisk, og vi gjennomfører tiltak som skal bedre tilbudet til pasienter med langvarige smerte- og utmattelsestilstander.
I 2015 er det bevilget 20 mill. kr til et pilotforsøk i spesialisthelsetjenesten for at pasienter skal få bedre tilbud om utredning og et enklere møte med tjenestene. Det skal også opprettes et læringsnettverk med de aktuelle fagmiljøene for å styrke kunnskapsformidlingen og sikre likhet i behandlingstilbudet på landsbasis. Prosjektet skal utvikles i samarbeid med kommunehelsetjenesten og pasientene.
De regionale helseforetakene har etablert et nasjonalt forskningssamarbeid om muskel- og skjeletthelse, som ett av seks fagområder. Forskningssamarbeidet koordineres av Helse Sør-Øst. Det er etablert seks medisinske kvalitetsregistre innen muskel, skjelett og bindevev. Disse registrene gir gode muligheter for pasientnær forskning om effekten av og kvalitet på behandlingstilbudene.
I statsbudsjettet for 2014 ble tilskuddet til forskning i helseforetakene økt med 100 mill. kr. Midlene skulle gå til tjenesterelevant og praksisnær klinisk forskning og helsetjenesteforskning på syv prioriterte fagområder, bl.a. muskel- og skjelettplager og smerte- og utmattelsessykdommer. Tilskuddet er videreført i 2015. Da Stortinget behandlet statsbudsjettet for 2015, ble det tildelt ytterligere 10 mill. kr til klinisk forskning innenfor psykiske lidelser og muskel- og skjelettlidelser. Etter utlysing av midlene er muskel- og skjeletthelse tildelt fire av tolv prosjekter.
Økt kompetanse og samhandling mellom helsepersonellgrupper innen muskel- og skjelettområdet er avgjørende for å møte utfordringene på en god måte. I Meld. St. 13 for 2011–2012, Utdanning for velferd, påpekes behovet for bedre samsvar mellom kompetansen til nyutdannet helsepersonell og behovet for kompetanse i tjenestene. Det arbeides for å få på plass et nytt system for styring av læringsutbytte i utdanningene. Systemet skal bidra til at brukere, myndigheter og tjenestene får større innflytelse på innholdet i utdanningene.
Det er mye positivt i gang på muskel- og skjelettområdet. Jeg har omtalt organisering i tverrfaglige team, pilotforsøk, forskning og samarbeid med Kunnskapsdepartementet om å få mer innflytelse på innholdet i utdanningene. Dette, sammen med regjeringens satsing på en helhetlig helse- og omsorgstjeneste og opptrappingsplanen for habilitering og rehabilitering, vil bidra til økt kompetanse og samhandling mellom helsepersonellgrupper innen muskel- og skjelettområdet.
Ruth Grung (A) [13:27:08]: Det var mye god beskrivelse, men jeg frykter at det ikke er nok. Fortsatt har jeg en opplevelse av at vi ikke klarer å utforme en politikk som går på tvers av de ulike siloene. I dag inviterer vi kunnskapsministeren, men vi kunne likså godt invitert også arbeidsministeren og kanskje finansministeren, for det ligger et stort potensial i å ta i bruk den lille kunnskapen vi har, med tanke på å få folk fortere tilbake igjen i arbeid ved å satse mer på å øke kompetansen på det tverrfaglige. Jeg har lyttet, og det er mye positivt snakk, men er usikker på resultatet.
Jeg registrerte at ministeren ikke var innom selve utdanningstilbudet. I langtidsmeldingen for forskning og utdanning påpekte Arbeiderpartiet at det er litt spesielt at Norge kun planlegger for 60 pst. av det framtidige behovet for leger, og nå er det liksom 0 pst. av behovet vi har for kiropraktorer. Jeg vil gjerne ha et svar tilbake, også på det jeg tok opp i interpellasjonen når det gjelder samspillet mellom den kunnskapen som Helse- og omsorgsdepartementet sitter på når det gjelder behov for kompetanse, og den bestillerfunksjonen man har overfor f.eks. Kunnskapsdepartementet. Det vil jeg gjerne ha bedre svar på, samt hvordan vi kan spille på lag, men også kanskje en betraktning knyttet opp mot samspillet mellom helse og arbeidsliv eller sykefravær.
Statsråd Bent Høie [13:29:00]: Jeg vil takke representanten Grung for at hun opplevde min beskrivelse som god.
Jeg synes den var spesielt god fordi den var veldig konkret, med alle de tiltakene som jeg er i gang med å gjennomføre på dette området. Det går nettopp inn i det som var interpellantens spørsmål og interpellasjonen som er levert inn, som handler om konkrete tiltak knyttet til kompetanse – jeg var inne på dette området – forskning/utvikling, der ikke minst de 110 mill. kr som nå er satt av på dette området, er øremerket og går til konkrete prosjekter innenfor muskel- og skjelettlidelser, og der vi nå jobber med både stortingsmeldingen om primærhelsetjenesten, som kommer om noen få dager, og en nasjonal helse- og sykehusplan. Vi får en helt annen vurdering av hva som er kompetansebehovet i helse- og omsorgstjenestene i Norge, lager konkrete planer for det og samarbeider også tett med Kunnskapsdepartementet om det. Det vil omfatte både omfanget av utdanningene og innholdet i utdanningene – at innhold og kvalitet i utdanningene svarer til de behovene som pasientene har.
Når det gjelder spørsmål om å etablere en egen kiropraktorutdanning i Norge, er det et spørsmål som jeg tror jeg engasjerte meg i første gang i Stortinget i 2002. Det er en diskusjon som vi har hatt over veldig lang tid. Det som selvfølgelig er situasjonen der, er at dette er den profesjonen som har en sentral plass i den norske helsetjenesten, men som samtidig ikke har en egen utdannelse i Norge. Det er også ikke minst et økonomisk spørsmål å få det på plass og få etablert en sånn utdanning i Norge. Det er flere miljøer som er interessert i å etablere utdanningen, men mitt inntrykk er at disse miljøene ønsker en egen statlig finansiering av den etableringen. Derfor er dette et økonomisk spørsmål for denne regjeringen, sånn som det var for den forrige regjeringen gjennom åtte år.
Elisabeth Røbekk Nørve (H) [13:31:41]: Først takk til representanten Grung, som tar opp til debatt dette viktige temaet.
Altfor mange pasienter med langvarige smerte- og utmattelseslidelser med uklar årsak opplever i dag møtet med helsetjenesten som en kamp om å få diagnose og behandling. De opplever at de ikke blir godt nok ivaretatt i spesialisthelsetjenesten, og at de blir kasteballer i systemet på grunn av manglende kompetanse på området.
Når man ikke kjenner årsaken til plagene, er det ofte vanskelig å finne rett behandling. Pasienten sendes dermed mellom ulike spesialister, som nevrologer, revmatologer, spesialister i fysikalsk medisin eller psykologer og psykiatere, uten å få en diagnose og dermed heller ikke tilstrekkelig behandling.
Ved inngangen til 2012 var om lag 130 000 personer uføretrygdet på grunn av ME/kronisk utmattelsessyndrom, fibromyalgi, nakkesmerter, muskel- og skjelettlidelser og uspesifiserte ryggsmerter. Det er en økning på 3 000 fra 2010 til 2011, hvor den største prosentvise økningen var i de yngste aldersgruppene. Det er ganske alvorlig. Vi vet at det i tillegg kommer andre diagnoser som f.eks. borreliose.
Dette viser at situasjonen for mange er uholdbar og svært plagsom både fysisk og psykisk. Men det er også kostbart for samfunnet når så mange i sin beste alder blir stående utenfor arbeidslivet fordi de sliter og ikke kan delta. Denne gruppen har behov for og krav på et bedre behandlingstilbud enn det som tilbys i dag.
Som en del av regjeringens mål om å skape pasientenes helsetjeneste er det allerede foretatt en rekke klare prioriteringer på området muskel- og skjelettsykdommer, noe som også helseministeren beskrev godt i sitt svar til interpellanten.
Vi må bygge mer kunnskap og kompetanse. Samtidig må tjenestene til disse pasientene bli bedre organisert. Vi må ha mer og bedre kunnskap om sykdom og behandling. Det betyr at vi må fokusere mer på forskning, og at kompetansen til ansatte i helsetjenesten må styrkes. Samtidig må det jobbes for at møtet mellom pasient og helsetjenesten blir bedre. Det samme gjelder samhandlingen mellom helsepersonellgrupper. Vi må også få en sterkere brukerinvolvering og større medvirkning fra pasientene.
Dette arbeidet er allerede godt i gang. Som helseministeren viste til i sitt svar, er det i 2014 og 2015 bevilget mer til forskning, med klare føringer om at det skal forskes mer på langvarig smerte- og utmattelseslidelser som ME, borreliose, fibromyalgi mv. Regjeringen har også styrket tilbudet til disse gruppene med 20 mill. kr som skal brukes til tverrfaglige poliklinikker og diagnosesentre i spesialisthelsetjenesten. Sentrene vil gi større mulighet til å se sammenhengen og bidra til at disse pasientene får en bedre oppfølging.
Jeg er glad for at regjeringen har vært så tydelig på at forskning på muskel- og skjelettlidelser skal prioriteres, og at dette allerede nå vises i praktisk handling. Vi ser også at det i den nasjonale forskningssatsingen på muskel- og skjeletthelse nå arbeides for å knytte primærhelsetjenesten tettere sammen med forskningsmiljø i sykehus, og mellom universiteter og sykehus. Et bedre samarbeid mellom primærhelsetjenesten og forskningsmiljøene vil etter hvert gi et bedre løft.
Det stilles spørsmål om verdien av kognitiv atferdsterapi eller behandlingsformer som ligner på dette. Jeg har tro på at veldig mange kan få nytte av den typen behandling. Meg bekjent finnes det gode eksempler på at personer med muskel- og skjelettlidelser eller utmattelsessyndrom har fått hjelp til å komme tilbake i jobb og skole gjennom denne formen for behandling. Et godt eksempel, som jeg har lyst til å dele med salen, er Smednes Trivselsgård på Tustna i Aure som driver AFEM – Ansvar For Egen Mestring. De kan vise til svært gode forskningsresultater og godt samarbeid med Helse Midt-Norge. Tilbudet retter seg mot målgruppene langtidssykmeldte/uføre med kroniske smerter og belastningslidelser, utbrenthetssyndrom og psykososiale problemer etter alvorlig sykdom – nettopp den typen behandling som interpellanten etterlyste.
Morten Wold (FrP) [13:37:03]: Først vil jeg selvfølgelig berømme representanten Grung for å ta opp et viktig tema, som vil ha betydelig påvirkning på utviklingen og utformingen av våre helsetjenester både på kort og lang sikt.
Jeg er glad for at interpellanten, på bakgrunn av samarbeidspartienes felles merknad om muskel- og skjelettlidelser, fremmer interpellasjonen, fordi lidelsene berører mange og fortjener økt oppmerksomhet. Muskel- og skjelettlidelser er en av våre store folkehelseutfordringer, og det er ingenting som tyder på at antallet som har disse plagene, vil synke i fremtiden.
Samarbeidspartiene Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre sto i helse- og omsorgskomiteens innstilling til statsbudsjettet for 2015 sammen om en merknad vedrørende muskel- og skjelettlidelser, som det henvises til i interpellasjonen. I merknaden fremkommer det at flertallet mener det er et behov for mer kunnskap om disse sykdommene og lidelsene og økt kompetanse omkring det å arbeide tverrfaglig for å redusere lidelsene for dem som lider av muskel- og skjelettplager.
Samarbeidspartiene viste også i vår merknad til at det er behov for spesialkompetanse på muskel- og skjelettlidelser, siden disse lidelsene rammer så store deler av befolkningen.
Det er heller ikke til å unngå at disse lidelsene er svært kostbare for vårt velferdssamfunn. Samlet koster disse lidelsene samfunnet ca. 70 mrd. kr i året. Bedre folkehelse og bedre forebygging kan redusere disse kostnadene betydelig og frigjøre midler til andre formål – og viktigst av alt, selvfølgelig, å redusere lidelsene for mange tusen personer.
Flere av oss vil oppleve ulike former for muskel- og skjelettlidelser i løpet av livet. For mange betyr dette en drastisk nedgang i livskvalitet og redusert mulighet for å stå i arbeid og til å foreta dagligdagse gjøremål. Spørsmålet er hvordan vi skal møte disse utfordringene i fremtiden. Vårt svar er at vi må forebygge mer og reparere mindre. Jeg er derfor glad for at regjeringen tar dette spørsmålet på alvor og i løpet av dette året fremmer flere stortingsmeldinger som ser helsetjenesten i sammenheng.
Vi har fått en ny folkehelsemelding. Den inneholdt tre store temaer som tidligere ikke har blitt viet berettiget oppmerksomhet. Psykisk helse skal bli like viktig som fysisk helse i folkehelsearbeidet – betydningen av aktiv aldring for god helse hele livet og at det skal bli enklere å ta sunne valg. Forslagene våre vil påvirke hvordan vi skal lykkes med å forebygge og hindre forverring av muskel- og skjelettplager.
Senere denne våren vil vi få en primærhelsemelding, en legemiddelmelding og lenger ut på året vil vi også få den lenge etterlengtede nasjonale helse- og sykehusplanen. Alt dette er viktige elementer for å få en bedre helsetjeneste for både pasienter, brukere og pårørende.
Helseministeren var i sitt innlegg inne på flere viktige prosjekter som nå gjennomføres på dette feltet. Det kan vi samlet være veldig fornøyd med. Og det er viktig at vi fortsetter å utvikle tjenestene våre i fremtiden, for pasientens helsetjeneste krever at vi tar i bruk all tilgjengelig og ny kunnskap, samtidig som vi utvikler ytterligere og enda bedre kunnskap.
Kjersti Toppe (Sp) [13:40:49]: Takk til representanten Grung som har fremja ein interpellasjon om eit veldig sentralt helsespørsmål.
Muskel- og skjelettlidingar er dessverre eit stort helseproblem i Noreg, og ryggplager er svært vanlege i befolkninga. Denne interpellasjonen handlar om behandling og om korleis ein kan få til betre behandling med meir kunnskap, og at ein sikrar utdanning og tverrfagleg samarbeid mellom helseprofesjonar som har med fysisk aktivitet, ryggplager og andre muskel- og skjelettlidingar å gjera.
Eg høyrde svaret frå helse- og omsorgsministeren. Det er klart at mykje bra vert gjort. Det er mange prosjekt på gang. Men eg er som interpellanten litt uroa over at det vi snakkar om her i dag, langt ifrå er nok til å ta det grepet som er nødvendig for at muskel- og skjelettlidingar ikkje vert den store helseutfordringa som det er i dag. Samfunnet bruker altfor mange ressursar på desse lidingane. Interpellanten var inne på at kanskje både arbeids-, kunnskaps-, helse- og finansministeren burde stått her og sagt kva dei saman ville gjera for å løfta dette feltet både i arbeidslivet, i utdanningssektoren og i helse- og omsorgsektoren for å få fram dei gode alternativa. Vi har nok kunnskap om helseeffekten av fysisk aktivitet. Men kanskje vi manglar kunnskap om kva som skal til for å løfta dei som det er vanskeleg å få til å verta meir fysisk aktive, for her har vi store sosiale forskjellar i befolkninga. Det er det som er den store utfordringa.
Interpellanten er inne på kiropraktorutdanninga. Det kjem òg i neste interpellasjon. Det var ei storhending, eller i alle fall eit etterlengta vedtak, då vi vedtok å oppretta ei eiga kiropraktorutdanning i Noreg. Eg har som eit veldig tydeleg prinsipp at Noreg har eit ansvar for å utdanna sine eigne fagfolk, og når vi ikkje har ei eiga utdanning for kiropraktorar, er det på tide. Her manglar det løyvingar på statsbudsjettet. Så kan vi koma tilbake til lokalisering, men det er viktig at det vert fortgang i dette. Slik eg forstår det, stoppar dette no opp i departementet.
Eg vil òg framheva kor viktig det er med fleire fysioterapeutar i skulehelsetenesta. Vi hadde nettopp høyring om folkehelsemeldinga, og der vart det framheva at i skulehelsetenesta manglar vi mange årsverk med fysioterapeutar. Eg synest debatten om dette ofte dreiar seg om behandling på eit seint tidspunkt. Vi må inn i skulen og ta tak i plagene tidleg. Ikkje minst må vi førebyggja, for det er berre med førebygging at vi kan løysa utfordringane når det gjeld muskel- og skjelettlidingar.
Folkehelsemeldinga kjem inn på tiltak for meir fysisk aktivitet. Eg må seia at eg er veldig skuffa. Det er sjeldan ein ser at ei regjering går tilbake igjen på eit så viktig mål. Det var eit mål frå Stortinget i førre periode om å sikra ein time fysisk aktivitet i skulen kvar dag. No er det minimert til at ein skal ha ei styrking, og det har kome nokre prøveprosjekt. Men vi treng ikkje fleire prøveprosjekt. Vi treng å satsa på barn og unge, slik at vi ikkje får så mange som treng kiropraktorar eller liknande når dei vert vaksne. Satsinga på førebygging når det gjeld fysisk aktivitet, er alt for dårleg. Det må eg nemna, sjølv om denne interpellasjonen handlar om behandling. Viss vi skal ha ein politikk for framtida, er vi nøydde til å begynna med barn og unge.
Ketil Kjenseth (V) [13:45:56]: Aller først takk til interpellanten Ruth Grung for å ta opp et svært viktig tema. Som flere har vært inne på, er det masse penger vi snakker om, men aller viktigst er at det påfører veldig mange lidelser. Felles for mange av dem er at de kunne fått bedre hjelp. Det er det vi snakker om her i dag.
Men som andre talere også har vært inne på, har dette vært en lengre politisk debatt i Norge. Jeg tror vi må være så ærlige å snakke om de tabuene som preger denne debatten. Det ene, tror jeg, er knyttet til kiropraktorfaget, som noen kaller for manipulasjon. Jeg synes vi skal se til Danmark og hvordan de der snakker om kiropraktorutdanningen på en helt annen og tverrfaglig måte for å forstå hva det handler om faglig sett. Det andre er at vi rører borti noe som aller mest plager kvinner og barn. Det er nok også fortsatt et tabu i debatten – mindre og mindre heldigvis – men det er også knyttet til at det tydeligvis er en uenighet i den politiske debatten og i det byråkratiske miljøet. Det har vært bred politisk enighet i Stortinget over lang tid om at her skal vi sette inn en innsats både med hensyn til konkrete tiltak innenfor forskning og for å etablere f.eks. en kiropraktorutdanning i Norge. Men det har i den samme perioden vært en like stor byråkratisk motvilje mot det.
Når vi ser til Odense i Danmark og hva de der legger i utdanningen som fører fram til bl.a. å bli kiropraktor, handler det om molekylær biologi, det handler om genetikk, om biokjemi, om anatomi, fysiologi, farmakologi, mikrobiologi, immunbiologi og patologi. I min begrepsverden handler det i hvert fall veldig lite om manipulasjon. Dette handler om tverrfaglighet, om forståelse av kroppen og faktisk også sinnet som vi mangler mye vitenskapelig kunnskap om i dag, og der bør Norge styrke innsatsen. Når vi vet at psykisk uhelse påfører oss, som Folkehelseinstituttet nå sier, 184 mrd. kr per år, og vi har trygdeutgifter knyttet til Nav på 70–80 mrd. kr, og vi bruker 8 mrd. kr på forskning i spesialisthelsetjenesten, så skulle det bare mangle at vi ikke kunne finne noen av de pengene til å skaffe oss mer kunnskap og også mer profesjonsbasert utdanning knyttet til disse fagfeltene. Jeg tror vi må rette en større innsats – og strukturere den på en annen måte enn i dag – mot særlig folkehelse og kommunesektoren, og vi er nødt til å legge noen løp så vi får mer forskning inn der. Det holder vi på med i forbindelse med folkehelsemeldingen nå, og som saksordfører vil jeg skissere noen strukturelle grep for det. Det er ikke gjort i en håndvending, og jeg er veldig glad for regjeringspartienes vilje til å være med og putte på til forskning. Det er aller viktigst i første omgang at vi skaffer oss mer kunnskap.
Representanten Toppe var inne på skolen som arena for fysisk fostring, forebygging og fysisk aktivitet. Jeg tror at vi skal begynne å snakke mer om frisklivssentralene og deres plass i de nye kommunene og i den nye folkehelsa. De bør få en mye større plass og et større rom for tverrfaglighet, en tydeligere rolle overfor barn og unge og også i fysisk fostring. Det betinger at de må knytte til seg og samarbeide mer med frivilligheten og med pasientorganisasjonene og også med andre aktører som f.eks. kiropraktorer, fysioterapeuter, manuellterapeuter, ernæringsfysiologer og logopeder, og det er her vi er nødt til å gjøre noe med den silobaserte finansieringen i dag, som gjør at vi jobber i hver vår bås og i altfor liten grad tverrfaglig.
Jeg håper at vi som politikere fortsetter å bruke tid og energi på disse debattene, og at vi klarer å bringe også byråkratiet med oss ut av det uføret vi står i i dag.
Ruth Grung (A) [13:51:03]: Først vil jeg takke alle som har tatt ordet og erkjenner at det er bred politisk enighet om å prioritere muskel- og skjelettområdet. Det er vi som er i opposisjon, som får lov til å ha rollen som de mest utålmodige – det kommer vi fortsatt til å være – men det viktigste er at det er bred politisk enighet.
Vi har forståelse for at det er en utfordring hvordan vi skal løfte fram dette innenfor primærhelsefeltet. I denne debatten har vi en tendens til å snakke mest om spesialister og forskningsmiljøene som knyttes til dette, men vi må ta de utfordringene som HelseOmsorg21 så klart adresserer til oss, at vi må lage en bedre balanse mellom statusen på primærhelsefeltet og spesialisthelsefeltet, og ikke minst gjennom det også løfte fram det forebyggende.
Som flere har vært inne på, og spesielt siste taler, er det en utfordring å få helseaspektet inn i skolen, også i frisklivssentraler, ikke minst det tverrfaglige, men kanskje der hvor det er vanskeligst, er i arbeidslivet. Det var iallfall min erfaring da jeg jobbet med inkluderende arbeidsliv, at det ble veldig privatisert i forhold til hvor viktig arbeid er, men også for å øke både livskvaliteten og helsen til den enkelte. Da er det litt spesielt at bedriftshelsetjenesten kun er rettet inn mot de fysiske plagene, mens vi mer og mer ser at det er stillesittende arbeid som skaper uhelse, og de arbeidsplassene som har stor andel av det, er ikke forpliktet til å ha bedriftshelsetjeneste.
Så ønsker jeg framover at vi ser mer til Danmark og andre nordiske land som har kommet lenger enn oss når det gjelder dette, for å høste erfaringer fra dem. Jeg er litt usikker, men jeg tror siste taler har rett, at det kanskje er knyttet noen fordommer mot kiropraktorer, og at det kanskje har vært årsaken til at det tar tid før vi klarer å få etablert en slik utdanning i Norge. Men alt faglig materiell som vi får, viser at vi trenger ulike spesialister, men at de må bli bedre på samhandling om vi skal kunne gi pasientene det beste tilbudet. Og det er en fin balansegang mellom de to. Så erkjenner vi at det er et budsjettspørsmål. Det er et ganske stort løft, men samtidig vet vi at de tre største byene ser på denne muligheten. Jeg tror at de som er kommet lengst, er Oslo universitetssykehus, og at de også kobler utdanning av medisinere opp mot utdanning av framtidige kiropraktorer. Det synes jeg også er et veldig gledelig tegn, at de tar det inn over seg, for sammenhengen mellom utdanningsmiljø og kompetanse er helt tydelig.
Statsråd Bent Høie [13:54:26]: Spørsmålet om kiropraktorutdanning er også tema for neste interpellasjon, men jeg tror det er grunn til å understreke at det er ikke vanskelig å prøve å lage ulike ideer om hvorfor dette har vært vanskelig å få på plass. Jeg tror det er et enkelt svar på det – dette er et prioriteringsspørsmål, det koster en del penger, og det er et budsjettspørsmål.
Så mener jeg at det er feil når representanten Grung hevder at i mitt innlegg og i denne debatten var det hovedfokus på spesialisthelsetjenesten. Tvert imot, det var et hovedfokus på det som vi jobber med nå, som vi snart kommer med i primærhelsetjenesten på dette området, for muskel- og skjelettlidelser er et område som spesielt vil være viktig å løse i den nye helsetjenesten i kommunen tverrfaglig.
Så er det også selvfølgelig viktig å forebygge muskel- og skjelettlidelser, ikke minst gjennom økt fysisk aktivitet for barn og unge. Barn og unge må bli mer fysisk aktive. Unge gutter er i dag ikke mer fysisk aktive enn sine besteforeldre. Det er en stor helseutfordring. Det må selvfølgelig gjøres i barnas fritid. Det hjelper ikke med mer fysisk aktivitet i skolen hvis foreldrene kjører barna til skolen eller lar dem sitte foran dataen hele kvelden. Men vi må også gjøre mer i skolen. Representanten Toppe hevdet at forrige regjering hadde mer ambisiøse mål – det kan godt tenkes – men det er iallfall slik at denne regjeringen kom med konkrete tiltak. Det er ingen regjering som har foreslått en så konkret økning i tid til fysisk aktivitet i ungdomstrinnet som det denne regjeringen har gjort.
Jeg tror også det er viktig å nyansere diskusjonen om fysisk aktivitet i skolen litt mer enn det som har vært gjort til nå. I barnetrinnet er det fullt ut mulig å legge til rette for mer fysisk aktivitet i den ordinære skoledagen. Det ser vi veldig mange gode eksempler på. Den store utfordringen er knyttet til hvordan vi skal få til mer fysisk aktivitet på ungdomstrinnet, der det å inkludere dette i den vanlige undervisningen er mer utfordrende.
Det er også årsaken til at vi i dette forsøksprosjektet konsentrerer innsatsen om ungdomstrinnet. Det er også i den aldersgruppen flest ungdommer faller fra i den organiserte idretten, og aktiviteten går ganske kraftig ned. Når vi da har et forskningsprosjekt, handler ikke det om at vi lurer på om fysisk aktivitet er bra eller ikke, men det som det er ganske store utfordringer på, er å finne kunnskap om på hvilken måte vi skal legge til rette for fysisk aktivitet på ungdomstrinnet, slik at det gir best effekt. Der har vi ikke nok kunnskap, og det er det vi skal finne fram til gjennom dette forskningsprosjektet.
Presidenten: Da er interpellasjonsdebatten avsluttet.