Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Anders Tyvand (KrF) [14:48:16]: (ordfører for saken): Denne saken gjelder et forslag om å opprette et professorat ved Universitetet i Tromsø, Norges arktiske universitet, for å styrke forskning og formidling om annen verdenskrig i det nordlige Norge og nordområdene.

Den tyske okkupasjonen av Norge under annen verdenskrig er en av de mest alvorlige, mest sentrale og mest betydningsfulle hendelsene i nyere norsk historie. Det er fremdeles mange i samfunnet vårt som opplevde krigen, og som har tydelige minner fra årene under tysk okkupasjon. Men det blir, etter hvert som årene går, stadig færre av dem. For de fleste i min generasjon er det gjerne besteforeldre som kan fortelle fra krigen, og for mine barn er det oldeforeldre.

Men selv om tiden går, er det viktig at kunnskap om krigen bringes videre, og at det forskes videre på hva som skjedde i krigsårene. Det er viktig at vi har kunnskap om hvordan Norge var involvert i og ble berørt av krigen, og det er ikke minst viktig at vi har kunnskap om de bakenforliggende faktorene, både politiske og ideologiske, som kunne føre til at det kunne bryte ut en slik krig i Europa.

Det har blitt forsket mye på krigen, og det har blitt skrevet mye om krigen, men det er fremdeles behov for ny forskning som kan gi økt kunnskap om årene 1940–1945, og om hva som foregikk i Norge på den tiden. Hele historien er ennå ikke fortalt, og hele bildet er ennå ikke presentert.

Nord-Norge har sin egen helt spesielle historie fra krigen. Mange hendelser berørte Nord-Norge i særlig grad, og komiteen deler forslagsstillernes oppfatning av at krigen, sett fra et nordnorsk perspektiv, er en kompletterende fortelling til den nasjonale fortellingen om krigen. På noen områder er historien om annen verdenskrig i nord godt beskrevet, mens det på andre områder er behov for ytterligere forskning. Derfor er det positivt at Universitetet i Tromsø har utviklet fagmiljøer innenfor historie og innenfor annen verdenskrig.

I sin uttalelse til komiteen viser kunnskapsministeren til at statlige universiteter og høyskoler får rammefinansiering over statsbudsjettet, og at departementet ikke tildeler stillingshjemler for opprettelse av professorater.

Statsråden peker også på at Universitetet i Tromsø skal utvikle sin egen strategi og prioritere fagområder, og at det etter universitet- og høyskoleloven ikke kan gis pålegg om læreinnhold i undervisning eller innholdet i forskningen.

I forbindelse med at det i 2015 er 70 år siden frigjøringen av Norge, har Stortinget likevel vedtatt å opprette et professorat som får ansvar for å holde oppe og videreutvikle vår kunnskap om denne særegne og sentrale delen av nasjonens historie. Det er jeg glad for.

Komiteens flertall mener at dette professoratet skal være et bidrag til forskning og framstilling av krigen slik den utspilte seg både i Nord-Norge og i andre deler av landet, uavhengig av hvilken institusjon professoratet vil opprettes ved. Det viktigste er ikke at dette professoratet legges til Universitetet i Tromsø. Kristelig Folkeparti mener at kvalitetsvurderinger bør være førende for hvilken institusjon som mottar midler til å opprette dette professoratet, og er tilfreds med at det er innledet en dialog med Norges forskningsråd om mulige framgangsmåter for å avgjøre tildelingen. Men med Universitetet i Tromsøs satsing på å bygge opp kompetanse innen historie og innen feltet annen verdenskrig, kan det jo godt hende at nettopp denne institusjonen likevel vil være den best egnede til å få dette professoratet.

Martin Henriksen (A) [14:52:32]: Historien om annen verdenskrig er grundig beskrevet; den er analysert, den er diskutert. Den tyske okkupasjonen i Norge, krigshandlingene, har fått sin plass i skjønnlitteratur, dokumentarlitteratur, drama, film, musikk og forskning. Likevel er det slik at man kan stille spørsmål ved om alle sider ved annen verdenskrig er godt nok belyst og godt nok forsket på.

70-årsmakeringa for de dramatiske hendelsene i Finnmark og Nord-Troms under annen verdenskrig kom til uttrykk på mange forskjellige måter sist høst. Det ble da fra flere hold understreket at vi ikke vet nok om krigen i nord, verken når det gjelder slaget ved Narvik, krigsåra generelt eller den dramatikken som utspant seg da halve landsdelen ble evakuert, brent og deretter frigjort høsten 1944. Dette er en historie som for generasjoner av elever i Norge generelt og i Nord-Norge spesielt har vært underkommunisert. Det har vært mulig å vokse opp i Nord-Norge uten å få vite om de store, avgjørende historiske hendelsene som skjedde der, i særlig detalj. I fjor høst greide NRK på én kveld – da de markerte og sendte et program om evakueringa av Nord-Norge – å bidra til mer folkeopplysning enn det skoleverket egentlig har greid i løpet av mange år. Jeg tror det er enighet om at vi trenger en grundigere framstilling av de fem krigsåra, særlig i nordområdene.

Stortinget holdt i begynnelsen av januar en interpellasjonsdebatt om dette temaet. Under debatten erkjente forsvarsminister Ine M. Eriksen Søreide at vi har mangelfull kunnskap om krigshandlingene i nord. Forsvarsministeren la til at vi må være særlig oppmerksom på at det kan være en gruppe i befolkninga som ikke har opplevd seg sett eller hørt når historien om krigsåra har blitt fortalt. Etter denne debatten gikk Arbeiderpartiets og SVs stortingsrepresentanter i de tre nordnorske fylkene sammen om å fremme dagens representantforslag om å opprette et professorat om annen verdenskrig ved Norges arktiske universitet, nettopp for å bøte på de manglende krigshistoriene, som ble tydeliggjort under markeringa i høst. Det er viktig å forske mer, men grunnen til at plasseringa her er viktig, er at dette også handler om synliggjøring.

I Forsvarsdepartementets budsjett for 2015 lå det allerede et forslag om å opprette et professorat om annen verdenskrig, basert på en gave som var mottatt og tiltenkt dette formålet. I komitébehandlinga av forsvarsbudsjettet i fjor høst ble det lagt inn en setning i komiteens merknad om at professoratet bør legges til Oslo. Kunnskapsministeren mener tydeligvis at denne merknaden betyr at han kategorisk kan avvise dagens representantforslag – han er til og med ute i avisa Nordlys og kaller forslaget «frekt». Men representantforslaget om å opprette et professorat om annen verdenskrig ved Norges arktiske universitet er faktisk ikke knyttet til det omtalte gaveprofessoratet. Det er formulert som et selvstendig initiativ, og underveis i komitébehandlinga sist høst ble forslaget endret og gjort mer generelt, nettopp for å komme regjeringspartiene i møte. Derfor er det skuffende at ikke regjeringspartiene og deres støttespillere kan være med på dette forslaget.

Vi er også uenig i at det er likegyldig, eller at det ikke spiller noen rolle, hvor forskninga om annen verdenskrig skjer, særlig når man skal belyse hendelsene i Nord-Norge – om den legges til landsdelen eller utenfor landsdelen. All erfaring så langt tyder på at det ikke er veien å gå å legge det utenfor landsdelen, dersom vi virkelig ønsker å belyse det som skjedde i nord. Den store og nasjonale fortellinga om annen verdenskrig har så langt vært konsentrert om hovedstaden og østlandsområdet og ikke reflektert den store bredden og de virkelig alvorlige og dramatiske hendelsene som bl.a. utspant seg i Nord-Norge. Derfor mener vi nå at kunnskapsministeren i den dialogen han har sagt han skal ha med Forskningsrådet, bør legge vekt på betydninga av å ha gode forskningsressurser tett på det geografiske, sosiale og økonomiske landskapet hvor viktige begivenheter fant sted.

Det trengs økt kunnskap om de nordlige krigserfaringene, som kan utfylle den store nasjonale fortellinga om annen verdenskrig, og den muligheten burde Stortinget og kunnskapsministeren gripe i jubileumsåret 2015.

Presidenten: Presidenten antar at representanten vil ta opp forslag.

Martin Henriksen (A) (fra salen): Jeg tar opp forslaget fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti.

Presidenten: Representanten Martin Henriksen har tatt opp det forslaget han refererte til.

Kristin Vinje (H) [14:57:51]: Annen verdenskrig har satt dype spor i hele Norge. Når vi i år feirer at det er 70 år siden frigjøringen, bør det minne oss om at kunnskap og formidling om krigen fortsatt er like viktig som det var rett etter at krigen var over.

Kunnskap og forskning om hva annen verdenskrig har betydd i hele vårt langstrakte land, er utrolig viktig. Jeg registrerer at forslagsstillerne mener at kunnskapsformidlingen så langt ikke har vektlagt innsatsen i Nord-Norge i tilstrekkelig grad. Det skal vi ta på alvor. Derfor er det bra at Stortinget har bevilget midler til mer forskning og utvikling på dette området.

Men representantforslaget reiser to problemstillinger. Den ene er forskning om krigsinnsatsen i Nord-Norge og hvorvidt denne har fått nok oppmerksomhet. Den andre, som adresseres mer indirekte, er hvordan vi skal tildele professorater til universiteter og høyskoler.

Uansett hvor enig man kan være med forslagsstillerne i deres intensjon om å bidra til sterkere formidling av krigsinnsatsen i Nord-Norge, utfordrer forslaget prinsippene vi har for hvordan vi tildeler professorater.

Universiteter og høyskoler får rammebevilgninger over statsbudsjettet. Kunnskapsdepartementet bevilger ikke stillingshjemler til opprettelse av professorater.

Kunnskapsministeren er i sitt svarbrev til komiteen tydelig på at han ikke ønsker seg tilbake til et system der Stortinget bevilger midler til opprettelsen av enkeltprofessorater, og det støtter jeg ham i.

Regjeringen foreslo i statsbudsjettet for 2015, og Stortinget har som sagt bevilget midler til, opprettelse av et professorat om annen verdenskrig. I lys av at vi i år feirer 70-årsjubileet for frigjøringen, er dette noe jeg støtter fullt og helt. Statsråden har poengtert i sitt brev at han mener kvalitetskriterier må ligge til grunn for vurderinger om hvilken institusjon dette professoratet skal tildeles. Dette er nå departementet i gang med, i nær dialog med Forskningsrådet.

I komitébehandlingen av representantforslaget har Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV fremmet forslag om å be regjeringen prioritere en styrket innsats for forskning og formidling om annen verdenskrig i nord og vurdere om et professorat kan være et ledd i en slik satsing.

Ordlyden i dette modererte forslaget kan gi inntrykk av at forslagsstillerne har oppfattet innvendingene mot deres opprinnelige forslag, slik de kom til uttrykk i statsrådens svarbrev. Og da vil jeg understreke at professoratet det er bevilget midler til å opprette, skal bidra til kunnskap og formidling om annen verdenskrig i Norge i sin fulle bredde og i hele landet.

Sivert Bjørnstad (FrP) [15:00:48]: Den tyske okkupasjonen av Norge under annen verdenskrig er en svært sentral og betydningsfull hendelse i nyere norsk historie, og det er fremdeles behov for forskning som kan gi økt kunnskap om krigsårene 1940–1945.

Mange viktige hendelser under annen verdenskrig berørte Nord-Norge i særlig grad. Fremskrittspartiet deler forslagsstillernes oppfatning, at krigen fra et nordnorsk perspektiv er en fortelling som kompletterer den nasjonale fortellingen om krigen.

På noen områder er historien om annen verdenskrig i nord godt beskrevet og belyst, mens det på andre områder er behov for ytterligere forskning. Det er derfor positivt at UiT satser på å utvikle fagmiljøer innenfor historie og annen verdenskrig, som også saksordføreren var inne på.

Fremskrittspartiet vil vise til at kunnskapsministeren i sitt svarbrev av 3. mars 2015 poengterer at statlige universiteter og høyskoler får rammefinansiering over statsbudsjettet, og at departementet ikke tildeler stillingshjemler for opprettelse av professorater. Vi mener det er veldig gode poenger. Detaljstyring av utdanningsinstitusjoner fra politisk hold skaper uforutsigbarhet og er også en inngripen i den akademiske friheten, der institusjonenes autonomi er en viktig faktor.

Fremskrittspartiet vil videre henvise til at statsråden også peker på at Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet selv skal utvikle strategier og prioriterte fagområder, og at det etter universitets- og høyskoleloven ikke kan gis pålegg om læreinnholdet i undervisningen eller innholdet i forskningen.

Fremskrittspartiet er svært opptatt av viktigheten av kunnskap om annen verdenskrig og hvilke alvorlige følger ekstreme ideologier kan få i praksis. Det er nå 70 år siden Norge ble befridd fra nazistenes okkupasjon. Fremskrittspartiet er veldig godt fornøyd med at Stortinget i forbindelse med dette jubileet har vedtatt å opprette et professorat som får ansvar for å holde oppe og videreutvikle vår kunnskap om denne særegne og sentrale delen av nasjonens historie. Dette professoratet skal være et bidrag til forskning og framstilling av krigen slik den utspilte seg både i Nord-Norge og i andre deler av landet, uavhengig av hvilken institusjon professoratet opprettes ved.

Fremskrittspartiet deler kunnskapsministerens ønske om at kvalitetsvurderingen bør være førende for hvilken institusjon som mottar midler til å opprette dette professoratet. Vi er glad for at det er innledet en dialog med Forskningsrådet om mulige framgangsmåter for å avgjøre fordelingen.

Kunnskap om annen verdenskrig og erfaringene i nord er en sentral del av nyere norsk historie. Sett i lys av at vi i 2015 feirer 70-årsjubileet for frigjøringen av Norge, er dette temaet viktig. Vi viser til statsrådens svarbrev til komiteen, der han skriver følgende:

«Regjeringen er opptatt av at professoratet skal være et bidrag til å formidle bredden av de norske krigserfaringene, herunder om krigen i nord. Det er flere institusjoner som kan være aktuelle mottakere av midlene. Jeg ønsker at kvalitetsvurderinger skal være avgjørende, og departementet har derfor dialog med Forskningsrådet om mulige fremgangsmåter for å komme frem til hvordan midlene bør tildeles basert på bakgrunn av kvalitet.»

Fremskrittspartiet støtter statsrådens holdning om at kvalitetsvurderinger må tillegges avgjørende vekt i vurderingen av hvilken institusjon som skal tildeles dette professoratet. Vi vil derfor avvente utfallet av departementets vurderinger i samråd med Norges forskningsråd.

Kirsti Bergstø (SV) [15:04:50]: Det å lære av historien er helt nødvendig for å hindre at man gjentar den. Det å lære av sin nære historie handler også om bli kjent med seg selv, sitt lokalsamfunn og sitt land. Derfor er jeg uendelig glad for at det skal etableres et professorat for å avdekke ukjente sider eller mindre belyste områder fra annen verdenskrig. Likevel synes jeg det er underlig at flertallet i komiteen ikke kan stille seg bak forslaget om en spesifikk styrket formidling og forskning på annen verdenskrig i Nord-Norge. For det er jo det som er essensen i forslaget. Det handler om å tette et hull i den nasjonale fortellingen. Det handler om kjennskap til vår egen nære historie, vår egen nasjonale fortelling. Krigen var jo ikke lik i landet vårt. Evakueringen og nedbrenningen er et nasjonalt traume. Den tyske tilstedeværelsen hadde et annet omfang og et annet uttrykk i nord, og motstanden var tydelig til tross for at utmerkelsene i større grad har vært tildelt motstandshelter i sør. Det har de vel fortjent, og det er heller ikke så rart at det har gått en grense mellom nord og sør når medaljer skulle deles ut, for en historie som ikke er fortalt, er også vanskeligere å hedre og løfte fram.

I min barndom og oppvekst og skolegang var vi så heldige å få besøk av dem som husket krigen, og som orket å fortelle og stå i de opplevelsene som de selv hadde hatt. Kommende generasjoner har naturlig nok ikke den samme muligheten som vi hadde. Hva skal lærerne tilby ungene da? Mange lokale historikere og historielag har gjort en uvurderlig innsats for å dokumentere og samle krigshistorie, men fremdeles mangler en samlet gjennomgang for å dokumentere og tilgjengeliggjøre den nordnorske krigshistorien for kommende generasjoner.

Det er naturlig at en fortelling fra nord også fortelles fra nord. Likevel forstår vi at Stortinget ikke skal vedta professorat og beliggenhet i detalj, men det er heller ikke det som er essensen i forslaget. Det handler om at man skal ivareta en balanse og sende et tydelig signal om at det trengs en forskning på og en formidling av den nordnorske fortellingen spesifikt. Det var politiske grunner til at store deler av den nordnorske motstandskampen og hendelsene i nord ikke ble løftet fram i nasjonsbyggingen etter krigen. Det mener jeg at vi skal ta et ansvar for i dag.

Vi har en historisk mulighet til å få dokumentert vår egen nære historie. Den må vi ikke la gå fra oss, for det kan bli for sent.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [15:08:41]: Når vi i dag tar farvel med fange 79 231, Samuel Steinmann, blir vi også minnet om hvor ufattelig kort tid det er siden annen verdenskrig både begynte og sluttet. Da jeg var liten, syntes jeg det virket som en uendelighet siden. I dag forstår jeg at det er et øyeblikk i menneskets historie.

Annen verdenskrig rammet hele landet, men krigshistorien i Finnmark og Nord-Troms er særegen med brutale hendelser, tvangsevakuering og nedbrenning. Når representanten Bergstø sier at det var politiske grunner til at man kanskje har hatt mer oppmerksomhet rundt krigshistorien i andre deler av landet enn i nord, kan det også hende at det var det. At mange av partisanene som slåss mot nazismen, tilhørte ytterste venstreside, har det også vært en viktig diskusjon om i forbindelse med den nye statuen som kommer i Oslo, at man også ærer dem som sloss mot nazismen, men som hadde kommunistiske sympatier. Så kan man diskutere lenge hva de gjorde etterpå, men det tar ikke bort noe av æren for den innsatsen de gjorde under krigen.

Representantenes forslag peker på at det er gitt mange fremstillinger av dette, men allikevel understreker de tydelig at det oppfattes lokalt av mange som om den regionale og lokale krigshistorien i nord er for lite tydelig. Det mener jeg vi skal ta alvorlig. Økt kunnskap og mer forskning er viktig.

Det gjøres mye bra i dag, f.eks. Varanger museums formidling av partisanhistorie, og – som flere har nevnt – fagmiljøet innenfor historie og annen verdenskrig ved UiT – Norges arktiske universitet, jobber også med å styrke seg.

Forsvarsdepartementet har også et eget historieprosjekt, og som forsvarsministeren understreket her, er det også der viktig at man synliggjør hele det norske folks krigserfaring.

Selv om det gjøres mye, mener jeg, regjeringen og Stortinget at det må gjøres mer. Som et ledd i 70-årsmarkeringen er det bevilget midler til et professorat om annen verdenskrig. Disse midlene skal holde oppe og videreutvikle kunnskapen om annen verdenskrig som en del av nasjonens historie. Regjeringen er opptatt av at pengene skal brukes til å formidle bredden av de norske krigserfaringene, også om krigen i nord.

Universiteter og høyskoler kan – som flere har nevnt – ikke gis pålegg om læreinnholdet i undervisningen eller innholdet i forskningen, og de skal selv utvikle strategi og prioritere fagområder. Det er flere institusjoner som har utviklet fagmiljøer som gjør dem til aktuelle mottakere av disse pengene, og jeg har merket meg at universitetene i både Tromsø og Oslo har vært nevnt i ulike sammenhenger.

Statlige universiteter og høyskoler får rammefinansiering over statsbudsjettet, og det er lenge siden departementet tildelte stillingshjemler for opprettelse av professorater. Jeg har heller ikke oppfattet at noen egentlig ønsker å gå tilbake til et slikt system.

Universitetene og høyskolene har selv ansvar for å prioritere bruken av den økonomiske rammen i tråd med overordnede føringer, og jeg ønsker meg minst mulig grad av øremerking av midler. Det tror jeg også er en politikk som flertallet av institusjonene støtter.

Ved budsjettbehandlingen av regjeringens forslag om opprettelsen av et professorat mente en samlet utenriks- og forsvarskomite at professoratet, som de skrev, bør opprettes ved Universitetet i Oslo slik at det kan innlemmes i sentrale fagmiljøer på feltet, jf. Innst. 7 S for 2014–2015. Nå har det kommet et representantforslag hvor man mener at Norges arktiske universitet vil være å foretrekke. Så må jeg kanskje korrigere litt etter å ha hørt innledningen av debatten, for jeg oppfatter forslaget dit hen at man ønsker et nytt professorat i tillegg til det som allerede er der.

Jeg mener uansett med dette som utgangspunkt at det illustrerer at det ikke er en god idé å tildele midlene etter en politisk vurdering av hvilken institusjon man mener er best egnet til å få frem ny kunnskap om annen verdenskrig for Norge, inkludert Nord-Norge. Jeg mener at kvalitetsvurderinger skal være avgjørende for hvem som får de aktuelle midlene. Fagmiljøet eller fagmiljøene – uansett hvor i landet de måtte være lokalisert – må da vise at de er best egnet til å styrke forskningen om krigens betydning i hele landet.

Kunnskapsdepartementet er derfor i dialog med Forskningsrådet om hvordan pengene kan tildeles, basert på kvalitet. Vi legger opp til å bruke Forskningsrådets etablerte systemer. Det vil være effektivt, vil forhindre etablering av nytt byråkrati og være kjent for institusjonene. Samarbeid mellom fagmiljøer vil være en indikator for kvalitet og kriterium for tildeling.

Midlene til professoratet er bevilget over Forsvarsdepartementets budsjett. Jeg har god dialog med forsvarsministeren, og tildelingsbrevet fra Forsvarsdepartementet til Forskningsrådet vil bli sendt slik at pengene kan tildeles Forskingsrådet og utlyses før sommeren.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Martin Henriksen (A) [15:14:07]: La meg først si at det er gledelig å se at kunnskapsministeren nå trolig begynner å få riktig oppfatning av hva som ligger i det representantforslaget som vi behandler her i dag.

Historien har vist oss mye, bl.a. at dersom et politisk flertall vil det, kan man ordne ganske mye. Det er fullt mulig for en statsråd å legge til rette for at det forskes mer på et bestemt tema, at det opprettes professorater innenfor det temaet, og at det ytres ønsker f.eks. om på hvilken måte det skal innrettes. Det var f.eks. fullt mulig for Stortinget å ordne et professorat ved Universitetet i Oslo. Jeg har ikke sett at Høyre eller Fremskrittspartiet har kritisert utenriks- og forsvarskomiteen for det man gjorde da.

Spørsmålet som jeg lurer på, og som jeg er sikker på at mange i nord også lurer på etter statsrådens svar, er: Hva vil kunnskapsministeren nå si til Forskningsrådet om hva slags kriterier som ligger til grunn? Hva kan vi forvente oss?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [15:15:06]: La meg først si at utenriks- og forsvarskomiteen består av alle våre partier, og det var, så vidt jeg husker, en enstemmig komitémerknad. Mitt poeng med å dra frem det – det var riktignok en «bør»-formulering – var rett og slett å problematisere det at man skal gjøre det til en politisk beslutning snarere enn en faglig beslutning.

Så er det veldig viktig også å understreke at det er en politisk beslutning at man ønsker et slikt professorat. Det er en politisk beslutning også at vi mener at det er deler av norsk krigshistorie som er underbelyst, at det trengs fortsatt forskning. Det er også viktig å si at det er alle muligheter for at dette kan bli plassert ved Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet, men det må foregå på en ryddig måte og med en ryddig prosess. Det vi har sagt til Forskningsrådet – nå har jeg lagt utkastet til tildelingsbrevet der borte – er at det skal fordeles etter kvalitetskriteriet, altså hvem som kan bidra mest med best faglig kvalitet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Siv Elin Hansen (SV) [15:16:36]: Det har tidligere i denne salen vært en debatt omkring den nordnorske krigshistorien i forbindelse med en interpellasjon fra representanten Bergstø, en debatt som jeg oppfattet ga en bred tverrpolitisk enighet omkring viktigheten av å øke fokuset på den innsatsen og de lidelsene som den nordnorske befolkningen gikk gjennom i forbindelse med annen verdenskrig.

Jeg har vokst opp med en far som levde hele sitt liv med traume etter sitt opphold på Grini. Jeg vokste opp med matsanger fra fangeleiren som en del av min kulturhistorie, og fortellinger om hvordan min fars familie forsøkte å flykte fra tyskerne da de kom – om den redselen og de lidelsene de gikk gjennom som følge av dette.

På sett og vis kan man vel si at jeg på en måte har vært privilegert som gjennom min oppvekst har fått så inngående kunnskap om denne viktige delen av vår historie og de ting som foregikk i mine foreldres ungdom og barnetid. Min oppvekst har derfor for meg uten tvil satt preg på hvordan jeg ser på samfunnet, og hvordan jeg ser på både flyktninger og menneskerettighetsspørsmål i verden i dag.

Kunnskapen om egen historie er viktig for å kunne forstå verden omkring oss på en bedre måte. Og fordi den nordnorske krigshistorien har vært en så tydelig del av mitt liv, har ikke jeg vært bevisst på at dette har vært noe som andre mennesker i Norges land ikke kjenner like godt til. Det er på den måten dette fungerer – man styres ut fra sin forforståelse og sine preferanser – og det er nettopp derfor det er så viktig at Stortinget sier tydelig fra om at vi ønsker dette fokuset på den nordnorske historien. Derfor mener vi at det er trist at Stortinget ikke benytter denne anledningen til å følge opp sine egne ord fra interpellasjonsdebatten tidligere.

Denne viktige kunnskapen omkring lidelsene og prøvelsene til dem som måtte flykte, og kunnskapen om alle dem som sto opp og aktivt sloss mot invasjonen, står nå altså i fare for å forsvinne helt. For ingen kan fortelle historien sånn som de som har opplevd den selv, kan. Min far og flere av dem som var i hans situasjon, har allerede gått bort. Til tross for dette ønsker altså ikke et samlet storting å gå for en løsning som sikrer til fulle at det blir den nordnorske historien som blir skrevet i den videre satsingen. Det er viktig at kunnskapen om den nordnorske historien blir skrevet ned og innlemmet i den generelle historiefortellingen om Norge, og at den blir en del av hele nasjonens bevissthet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 14.