Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Steinar Reiten (KrF) [13:10:12]: Å ta vare på naturen handler også om å ta vare på det biologiske mangfoldet, at kommende generasjoner får oppleve det samme dyre- og plantelivet som vi får oppleve, og ikke en redusert utgave. Derfor er vi kritiske til at regjeringen har sagt ja til planene for sjødeponi for gruveavfall i Førdefjorden.

Vi vet at akkurat der det nå skal fylles opp med 150 meter gruveslam de neste 50 årene, har flere rødlista arter sitt gyte- og oppvekstområde – arter som vi dermed står i fare for å utrydde for kommende generasjoner. Det vil vi ikke være med på.

Det er, slik vi ser det, trist at en regjering i 2015 – ikke ut fra mangel på kunnskap, men tvert imot etter et omfattende utredningsarbeid som også har belyst problematikken rundt sårbare økosystem i de aktuelle fjordene – faktisk kan gi utslippstillatelser som i verste fall kan føre til utryddelse av sjeldne arter. Nei, vi forventer bedre, vi forventer at en lytter til klare miljøfaglige råd. Vi forventer at regjeringen tar til fornuft og snur i denne saken.

Komiteen har merket seg at det i saker om etablering av sjødeponi fra gruvevirksomhet, som Førdefjorden og Repparfjord, er vesentlige interesser som står mot hverandre. I lokalmiljøene er det ulike meninger om hvilke hensyn som skal veie tyngst, naturinteresser eller mulige arbeidsplasser. Selskapene som søker om å bygge ut, ser for seg verdiskaping og arbeidsplasser knyttet til gruveaktiviteten. At gruveselskapene ønsker en rimeligst mulig løsning på avfallsproblemet fra gruvevirksomheten, er for så vidt naturlig. Men det er myndighetenes ansvar å sette ned foten når en slik løsning ikke er i tråd med god og framtidsrettet forvaltning av norsk natur.

Havforskningsinstituttet har i sine høringsuttalelser gått imot søknadene om fjorddeponi i begge fjordene. De har bl.a. advart mot negative konsekvenser for fiskeegg og livet på havbunnen. Daværende Direktoratet for naturforvaltning uttalte at de var urolige for at utslipp av gruveavfall til fjord ville være i strid med internasjonale forpliktelser som Norge har tatt på seg, som gjennom konvensjonen om biologisk mangfold. Aktører som Fiskarlaget, Kystfiskarlaget og havbruksnæringen har engasjert seg til forsvar av rene fjorder som grunnlag for trygg sjømat. Det er dessuten snakk om en nasjonal laksefjord, og det burde være argument nok i seg selv.

I forrige uke var vi vitne til en bred mobilisering foran Stortinget av mennesker fra ulike miljøer som alle kjempet en felles kamp for fjorden og mot dumping av gruveavfall i et sårbart område. Den mobiliseringen var bare manifesteringen av et stort engasjement fra både miljøbevegelsen og dem som bor i området, helt fra saken ble kjent. I komiteen har også denne saken naturlig nok vakt stort engasjement.

Avveiningen mellom arbeidsplasser og miljøhensyn er en klassiker. Men her kan det se ut som en ikke har tatt seg bryderiet med å undersøke og utrede alternativene skikkelig. Vi er ikke imot gruvevirksomhet, det er uansvarlig miljøadferd vi er imot.

Vi mener at slike saker, der vesentlige interesser står opp mot hverandre, burde vært prøvd på Stortinget, og vi har fremmet følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme et lovforslag om at saker som omhandler store gruveutbygginger der vesentlige interesser stor opp mot hverandre, skal legges frem for Stortinget før endelig avgjørelse blir fattet.»

Vi tenker at det i utgangspunktet er regjeringen som skal avgjøre denne typen saker, men når det er så store motstridende interesser, bør saken avgjøres i Stortinget. Det er bakgrunnen for at vi fremmer det forslaget jeg nettopp har omtalt.

Alternative deponeringsløsninger er høyst relevant å få belyst i denne saken. I den offentlige debatten har nettopp miljøvennligheten og hensiktsmessigheten av andre løsninger vært diskutert. Det bør vi lære av, og vi stiller oss derfor bak forslaget om at alternative deponeringsløsninger på land må konsekvensutredes før beslutning om gruvedrift i Engebøfjellet blir iverksatt.

Vi fremmer herved de forslagene Kristelig Folkeparti er en del av. Samtidig gjør vi det klart at vi subsidiært støtter de tre romertallspunktene i komiteens tilråding.

Presidenten: Representanten Steinar Reiten har tatt opp de forslagene han refererte til.

Terje Aasland (A) [13:14:52]: Det Dokument 8-forslaget vi nå behandler, er et forslag som i prinsippet handler om ansvarsfordelingen mellom regjering og storting, og omhandler mineralsk aktivitet eller gruvevirksomhet.

I Norge har vi i nyere tid ikke aktivt lagt til rette for denne virksomheten – i seg selv ikke så veldig rart, med bakgrunn i historien knyttet til gruveaktivitet og mineralsk aktivitet, som står i kanskje grell kontrast til de miljøstandarder vi setter i dag, selv om vi kanskje i et både etisk og moralsk perspektiv burde bidratt på et langt tidligere tidspunkt til å finne løsninger for at verdens etterspørsel etter mineraler i større grad kunne eliminere de miljømessige utfordringene næringen skaper, ikke bare i Norge, men over hele verden.

Rammene for denne typen aktivitet ligger i forurensningsloven, i plan- og bygningsloven og i mineralloven. I mineralloven, som vi fikk i 2010, står det i formålet veldig tydelig at hensikten og «formålet med loven er å fremme og sikre samfunnsmessig forsvarlig forvaltning og bruk av mineralressursene i samsvar med prinsippet om en bærekraftig utvikling». Det står videre i mineralloven at loven skal ivareta hensynet til «miljømessige konsekvenser av utvinning» og «langsiktig planlegging for etterbruk eller tilbakeføring av området».

Det er ganske tydelige formuleringer og klare føringer for hva mineralloven legger opp til av muligheter for mineralsk aktivitet i Norge.

I tillegg til det fikk vi under vår regjeringstid en mineralstrategi, hvor vi utvetydig slår fast i formålet at «norsk mineralnæring skal være blant verdens mest miljøvennlige og aktivt søke fremtidsrettede løsninger». Likeledes mente vi at det var viktig å legge til rette for en forutsigbar og effektiv saksbehandling som en rettesnor for alle statlige, regionale og kommunale myndigheters praktisering av regelverket overfor næringen.

Så er det slik at saker som vi nå på en måte er involvert i knyttet til Førdefjorden og Repparfjorden, er saker der interessene står veldig hardt mot hverandre. Det er noe som egentlig er naturlig og ikke til å unngå, interessene er motstridende i denne type saker. Vi har hele tiden vært tydelige på hvem det er som skal fatte beslutninger i disse sakene. Vi har hele tiden vist til at det er regjeringens ansvar å gi tillatelse etter de lover og regler som finnes for utvinning av mineralressurser i Norge. Vi står fast på dette prinsippet, selv om det også i vårt parti er betydelig motstand mot deponi eller sjødeponi. Men jeg understreker: Ansvaret ligger hos regjeringen, og det er et betydelig ansvar som påhviler regjeringen, og som de må håndtere med største varsomhet. Brytes prinsippet om bærekraftig utvikling gjennom regjeringens beslutning, brytes formålsbestemmelsen i mineralloven, og det er selvfølgelig alvorlig hvis det skjer. Vi har derfor lagt til grunn at regjeringen gjennom sin konklusjon stiller de strengeste miljøkrav til en eventuell tillatelse, og – dersom tillatelse gis – at overvåkingen av området er slik at en nøye følger miljø- og ressurstilstanden i området, og er veldig tydelig på at hvis grenser som er fastsatt, overskrides, må det bety en umiddelbar stans i aktiviteten.

I forbindelse med behandlingen av saken har en også kommet inn i de enkelte sakene langt på vei, men vi mener at noe av det som må være grunnlaget for en beslutning, er nettopp at beslutningen er grundig utredet. Vi har derfor under behandlingen fremmet flere forslag hvor vi bl.a. mener at det i nye saker er naturlig at det stilles krav om at de ulike alternativene for deponiløsningene konsekvensutredes, slik at alle relevante faglige vurderinger framkommer før beslutning kan tas. Vi mener av erfaring av det vi nå ser, at det er naturlig. Vi sier også – til kjernen av problemet – at det nå må startes et utredningsarbeid for å redusere deponeringsbehovet ved framtidig utvinning av mineralressursene, og mener at det er viktig at dette blir satt i gang raskt.

Til slutt: Vi har i dag fremmet et forslag, som jeg tar opp, hvor vi «ber regjeringen påse at miljøfaglige råd er grunnlaget for en helhetlig beslutning når endelig utslippstillatelse gis i forbindelse med utvinning av mineralressurser, og at denne sikrer bærekraftig utvikling og ikke forringer miljø og/eller ressursgrunnlaget over tid».

Det er et flertall i komiteen som er for denne type punkter i innstillingen, og vi mener det er naturlig at de samme partiene slutter seg til den type vedtak.

Presidenten: Representanten Terje Aasland har tatt opp det forslaget han refererte.

Nikolai Astrup (H) [13:20:29]: Denne saken handler om hvorvidt det er regjeringen eller Stortinget som skal bestemme om det skal gis tillatelse til gruvedrift og deponering av avgangsmasse fra norske gruver. I saken vises det til to konkrete prosjekter som det har vært jobbet med over flere år.

Høyres syn er at dagens regelverk og praksis ivaretar hensynet til miljø og næringsutvikling på en god måte. Dersom representantene bak forslaget mener at miljøhensyn skal tillegges større vekt enn i dag, vil det være langt mer ryddig om det ble foreslått endringer i forurensningsloven og annet relevant lovverk fremfor å flytte beslutningen fra regjering til storting. Stortingets oppgave er å vedta lover, mens det er regjeringens oppgave å styre på grunnlag av lovene Stortinget vedtar. Det prinsippet har fungert utmerket i alle år og bør videreføres.

Regjeringen har godkjent reguleringsplanen for Engebøfjellet og gitt utslippstillatelse med strenge miljøkrav, som gjør det forsvarlig å deponere avgangsmassene i Førdefjorden. Det har gjennom mange år vært utredet hvilke konsekvenser en eventuell deponering av avgangsmasser i Førdefjorden vil ha for livet i fjorden, spredning av miljøgifter og andre miljøkonsekvenser. Konklusjonen på dette omfattende arbeidet er at det er miljømessig forsvarlig å deponere avgangsmasser i fjorden. Det vil ha konsekvenser for miljøet på havbunnen i det området massene deponeres, men vil ikke føre til varig ødeleggelse av Førdefjorden.

Rolf Arne Kleiv og Sunniva Haugen, begge professorer ved Institutt for geologi og bergteknikk på NTNU, skriver i Dagens Næringsliv den 18. mai i år:

«Enkelte steder er sjødeponi den beste løsningen (…)

På grunnlag av den mest omfattende konsekvensutredningen for etablering av ny gruvedrift i Norge noensinne, har direktoratet konkludert med at fordelene ved deponering i sjø oppveier ulempene.

Alternative deponiløsninger på land er ikke vurdert som mer miljøvennlige.»

Det er altså på grunnlag av «den mest omfattende konsekvensutredningen for etablering av ny gruvedrift i Norge noensinne» at Miljødirektoratet har trukket sine konklusjoner.

Mange har uttrykt bekymring for fisken i fjorden. Fiskeslagene i området gyter ikke i det aktuelle dybdeintervallet fra 320 meter til 150 meter. Blålange, som er trukket frem, gyter ikke i så grunne farvann som Førdefjorden, ifølge Havforskningsinstituttet. Flere har også uttrykt bekymring for villaksen, men den svømmer normalt ikke så dypt. Landdeponi ble vurdert av den forrige regjeringen, men ble vurdert som uaktuelt for dette prosjektet. For å sitere daværende miljøvernminister Bård Vegar Solhjell i Firda den 25. mars 2013:

«Sist haust bad vi Klif undersøke landdeponi som eit alternativ, i håp om at det kunne løyse gruvesaka raskare. Men landdeponi gjekk ikkje.»

Miljødirektoratet er også tydelig på at landdeponi ikke er et vesentlig bedre alternativ basert på miljøfaglige kriterier. Hva som gjør at SV og deres tidligere regjeringspartner Senterpartiet nå mener at det Klif i 2012 mente ikke gikk, nå er mulig, vites ikke. Forslaget om å konsekvensutrede landdeponi fremstår som lite annet enn et forsøk på å trenere saken. Juridisk vil det også være problematisk dersom Stortinget nå stiller nye forutsetninger for å gi en tillatelse som allerede er gitt.

Høyre ønsker gruvevirksomhet i Norge, og verden trenger mineralene. Rutil er et titanråstoff. Bruksområdene er mange. Det kan f.eks. brukes til å lage metallet titan, som er sterkere enn stål og mye lettere. Titan kan brukes i proteser og elbilbatterier. Det er derfor anvendelig i en lang rekke produkter som også trengs i fremtidens næringsliv. I Norge kan vi utvinne dette viktige stoffet med begrensede miljøkonsekvenser og svært strenge krav til miljøet underveis i prosjektet. Det er god næringspolitikk, og det er god miljøpolitikk.

Massene fra gruven føres i rør ned til sjøbunnen. Kjemikaliene som ikke inneholder miljøgifter, bidrar til at gruveslammet bindes sammen og synker raskere innenfor deponiområdet. Slammen spres ikke. Deponiet overvåkes kontinuerlig. Hvis partiklene mot formodning skulle spres, må bedriften straks sette i verk tiltak, og om nødvendig må de stenge driften. Det stilles krav som begrenser negative effekter fra sprengning, støy og støv og bruk og utslipp av prosesskjemikalier. Det blir stilt krav om tilbakefylling og alternativ bruk av avgangsmasser. Særlig viktig er strenge vilkår for spredning av partikler fra sjødeponiet og overvåking av partikkelspredning og naturmangfold. Bedriften må bl.a. iverksette et miljøovervåkingsprogram i Førdefjorden. Det etableres et system for overvåking og kunnskapsbasert risikovurdering av sjømattryggheten fra området. Overvåking og dokumentasjon skal kontrolleres av myndighetene. Det er første gang det stilles krav om å dokumentere trygg sjømat i en utslippstillatelse.

Selskapet Biologge AS mener at avgangsmassene fra Engebøfjellet kan være egnet som tildekkingsmasse for forurenset sjøbunn i norske og utenlandske havner. Dersom dette medfører riktighet, er det et paradoks at massene ikke kan deponeres på 350 meters dyp i Førdefjorden.

Norge trenger flere ben å stå på. Velferden må finansieres, og vi må sikre verdiskaping over hele landet. Da er det viktig å vurdere hvordan vi kan realisere prosjekter som dette med minst mulig skade på miljø, natur og norsk særpreg. Jeg mener regjeringen har balansert disse hensynene med denne beslutningen.

Oskar J. Grimstad (FrP) [13:25:47]: Under ein interpellasjonsdebatt i førre veke kom det fram at Noreg var rangert på 10. plass av det anerkjente kanadiske forskingsinstituttet Fraser Institute etter at den raud-grøne regjeringa fekk på plass ny minerallov og mineralstrategi i 2010. Fraser Institute rangerer kvart år over hundre land etter kor attraktive dei er for mineralnæringas internasjonale investormarknad.

Sist år fall Noreg frå 10. til 18. plass på rangeringa, mens Sverige og Finland held seg i verdstoppen. Mange meiner grunnen til fallet er at miljøinteressene i altfor stor grad har fått presentere eit scenario som ikkje stemmer med realitetane, og som gir eit bilete av ein politisk risiko som påverkar Noregs omdøme som mineralnasjon – og kanskje særleg for investorar som føler at investeringane blir sett på som usikre.

Spesielt har sjødeponi blitt beskrive negativt, som om ein øydelegg alt liv i fjorden, og Førdefjorden har blitt eit eksempel på ein slik påstand.

Trass stor og detaljert kartlegging og eit betydeleg forarbeid med fokus på miljøpåverknadene, der Miljødirektoratet set klare og sterke krav til utsleppa, lever desse påstandane vidare. Alternativet vi har breiast erfaring frå, er landdeponiet på Røros. Frå eit miljøperspektiv er Røros eit eksempel på korleis det ikkje skal gjerast, seier ein professor i mineralteknikk ved NTNU.

Avrenning frå landdeponiet på Røros, som elles er verna, fører ei sur og metallhaldig avrenning til Glomma, der kopariona øydelegg både egg og fiskeyngel.

For Engebøfjellet og Førdefjorden er sjødeponi den beste løysinga, og den konklusjonen er basert på dei minerala og metalla som skal utvinnast, produksjonsprosessen og kjemikaliane som blir brukte, og til slutt blir dette målt opp mot dei strengaste miljøkrav.

Kjemisk sett er det ein fordel at overskotsmassane blir liggjande i saltvatn med lite oksygen og stabile pH-verdiar, så om ein skal deponere massar som inneheld sulfid, er det ein stor fordel med sjødeponi.

Derfor har vi også den klare anbefalinga frå Miljødirektoratet om å velje sjødeponi etter at direktoratet har gjort denne grundige vurderinga av konsekvensane.

Det spesielle med denne konklusjonen er at han er lik konklusjonen til ei liknande utgreiing som den raud-grøne regjeringa fekk utarbeidd av Klif i 2010, der konklusjonen er ei klar anbefaling om å ikkje velje landdeponi med alle dei farar og plager dette medfører. Ein viser jamvel til sjødeponering i ei gruve i Vancouver Island-området det det blei deponert store mengder overskotsmasse fram til gruva var tom for ressursar. Vidare står det at deponeringa hadde overraskande små effektar, og at reetablering på sjøbotnen starta raskt etter at deponeringsperioden var over.

Dette er altså fakta som SV, Arbeidarpartiet og Senterpartiet slutta seg til då dei la fram sin mineralstrategi i 2010. Spørsmålet er: Har ein slutta å tru på sin eigen konklusjon fordi ein har kome i opposisjon, eller er det det politiske spelet som er det viktigaste?

Dette er særleg spesielt når vi registrerer stort politisk fokus på nye arbeidsplassar. Det er ei kjensgjerning at Sogn og Fjordane har altfor få arbeidsplassar og ønskjer seg fleire.

Så til spørsmålet om vi treng gruva i Engebøfjellet. Mineralet som skal utvinnast, er rutil, som er sett saman av titan og oksygen og er eit svært viktig mineral.

Titan blir brukt i flyindustrien og i romfartsindustrien, til å lage kunstige hoftekuler, kne og andre kroppsdelar, som vi som eit velferdssamfunn er svært avhengige av.

Skal vi ikkje ta vårt ansvar som forbrukarar og stå for ei gruvedrift av eit materiale vi sjølve er svært avhengige av, men overlate dette til land med heilt andre miljøkrav enn våre? Rutil er vi avhengige av i mange produkt, som maling, mat, medisinar, tannkremar osv. Vi har som nasjon eit sjølvstendig forsyningsansvar.

Vi har med andre ord eit moralsk ansvar for å ta i bruk dei naturgitte ressursane som finst – og det under eit regime med strenge, men føreseielege miljøkrav, slik at både industrien og investorane kan føle seg sikre på at satsinga på mineralnæringa er trygg og føreseieleg når ein etterlever dei strenge konsesjonskrava som er gitt.

Denne regjeringa legg det til grunn i sin konklusjon og er på denne måten med på å ta det ansvaret som trengst.

Mange peikar på den moglegheita som ligg i at masse skal deponerast. Med fleire objekt som treng tildekking, bør ein vurdere om det er mogleg å skipe delar av denne massen til eigna objekt eller område som treng tildekking. Dersom dette er mogleg, representerer overskotsmassen ein ressurs som vi elles hadde måtte hente andre stader.

Det er rett at den sitjande regjeringa utropte mineralnæringa til eit viktig satsingsområde, og utsleppstillatinga er med på å leggje til rette for meir mineralindustri i Noreg.

Marit Arnstad (Sp) [13:31:09]: Spørsmålet om å etablere et sjødeponi i forbindelse med rutilutvinning i Engebøfjellet er en sak som både innebærer en krevende avveining og en krevende balansegang mellom naturinteresser og verdiskaping.

Det vi behandler i Stortinget i dag, er først og fremst et spørsmål om hva som tilligger Stortinget, og hva som tilligger regjeringen. Spørsmålet er: Skal disse sakene avgjøres i storting eller i regjering? Senterpartiets holdning er at disse sakene er det regjeringens ansvar å avgjøre. Det er slik at når noen saker knyttet til utvinning, godkjenning eller utbygging legges til Stortinget, er det lovhjemmel for det. Det skjer f.eks. ved kraftutbygging over en viss størrelse – da er det hjemlet et sted.

Når det gjelder utslipp etter forurensingsloven, er det regjeringens ansvar å ta de beslutningene. Senterpartiet kommer derfor ikke til å støtte noe forslag som bidrar til å sende denne saken over til Stortinget. Den har ingen ting i Stortinget å gjøre. Det er regjeringen som har myndighet, og som har ansvar til å gi den typen tillatelse. Vi mener det er en hensiktsmessig arbeidsfordeling mellom regjering og storting, at det også bør fortsette i framtida, og at det ikke bør uthules gjennom enkeltsaker på denne måten som en forsøker å gjøre i dag.

Et flertall i komiteen ber nå om at alle nye søknader om tillatelse til mineralsk aktivitet, skal omfattes av krav til konsekvensutredning. Det synes Senterpartiet er viktig og positivt. Vi ber også – sammen med et flertall – om at det igangsettes et arbeid for å redusere deponeringsbehovet ved mineralutvinning. Det er også viktig. Men når vi da ber om konsekvensutredning for nye gruveprosjekt, blir det litt inkonsekvent at en ikke også ber om konsekvensutredning for det prosjektet vi nå behandler. Det ville etter Senterpartiets mening være mest ryddig, mest forutsigbart, og også ha størst grad av likebehandling overfor andre framtidige prosjekt som vil få det kravet på seg. Det er et faktum at sjøl om bedriften har vurdert alternative deponeringsløsninger, har det ikke vært konsekvensutredet i dette prosjektet alternative deponeringsløsninger på land. I den miljøfaglige utredningen fra direktoratet, som ble offentlig kjent sammen med utslippstillatelsen den 17. april, heter det: «Bedriften har ikke konsekvensutredet alternative deponeringsløsninger på land.» Imidlertid har de på oppdrag fra oss gitt vurderinger av tre ulike alternative deponiløsninger som ikke er i marint miljø.

Senterpartiet mener at det vil være fornuftig at en ved framtidige prosjekt vet at en er nødt til å gjennomføre en konsekvensutredning av alternative deponiløsninger, men vi mener også at et slikt krav bør omfatte det prosjektet som vi i dag drøfter. En slik konsekvensutredning kan endre regjeringens beslutning, men trenger ikke gjøre det, og vi har ikke sagt i vedtaket at det skal få gjennomgå noen ny beslutning, men vi har sagt at en slik utredning må foretas før den beslutningen som er tatt, blir iverksatt.

Det er rett og slett et spørsmål om å få en best mulig opplysning av de sakene som en har til behandling, og som vi alle jo vet er veldig krevende saker. Det vil ikke bare være krevende i Engebøfjellet, men det vil være krevende i Repparfjorden også, og det vil være krevende i alle framtidige mineralutvinningsprosjekt. Da er det fornuftig at vi har et felles og helhetlig krav til dem som skal bygge ut.

Senterpartiet støtter forslaget om konsekvensutredning, men vi kommer til å gå imot forslag som bidrar til at denne saken skal behandles i Stortinget.

Ola Elvestuen (V) [13:35:34]: (komiteens leder): Så jeg ikke glemmer det, vil jeg først ta opp forslaget fra bl.a. Venstre og vil også påpeke en liten skrivefeil i forslag nr. 2. Det skal stå «vesentlige interesser «står» opp mot hverandre» – slik at det er klarlagt. Vi står også sammen med bl.a. Senterpartiet om forslaget om konsekvensutredning av prosjektet i Førdefjorden.

Forslaget er lagt fram nettopp for at disse store sakene med gruvedeponi skal til Stortinget. Jeg er forundret over at man ikke ser nødvendigheten av det. Dette er store deponier som er i ferd med å etableres. Dette forslaget gjelder Førdefjorden og Repparfjord, og kan vel også skape presedens utover disse to enkeltsakene.

Det er verdt å minne om at i 2011 plasserte Artsdatabanken fjordene på den første norske rødlista for naturtyper. Bakgrunnen for at det bør besluttes på Stortinget, er selvfølgelig at her er det konflikter og vesentlige interesser som står mot hverandre. Det er en stor debatt, og den pågår i hele landet.

Havforskningsinstituttet har gått imot søknaden om fjorddeponi i begge fjorder. Aktører som Fiskarlaget, Kystfiskarlaget og havbruksnæringen engasjerte seg til forsvar av rene fjorder som grunnlag for trygg sjømat, NHO Reiseliv, næringsorganisasjonen Virke og Norske Lakseelver ser planene om utslipp av gruveavfall som et trugsmål mot turistnæringen. Det er motstridende interesser som må veies opp mot hverandre. Fiskeri, sjømat og reiseliv er næringer som er avhengig av rene fjorder og et godt internasjonalt omdømme, og som kan bli skadelidende ved utslipp av gruveavfall.

I Miljødirektoratets vurdering med hensyn til Førdefjorden uttaler de jo selv at i avveiningen mellom motstridende interesser i saken er dette til sjuende og sist et politisk spørsmål. Det er derfor en selvfølge at disse sakene bør legges fram for Stortinget som landets høyeste politiske organ. Det er her vi skal ta avveiningene, det er her vi også skal ta ansvar for den utviklingen som flertallet til slutt går videre med.

Når jeg hører på innleggene både fra representanten Astrup og fra representanten Grimstad, så er det jo ikke noen tvil om at her har man definitivt gått inn i de faglige detaljene med hensyn til de forhold som er nevnt i saken. Jeg kan ikke forstå hvorfor man med den detaljkunnskapen, og også den skråsikkerheten som er der, ikke er villig til å legge fram dette som en egen sak med en argumentasjonsrekke, sånn at man får alle innspillene, man får en stor offentlig debatt – at vi kan få høringsuttalelsene inn i Stortinget og ta beslutningen her. Det er jo ikke noe uvanlig ved det. Jeg tror at i et historisk lys ville man – hvis man ser tilbake – se det som helt uakseptabelt hvis en avgjørelse som utbyggingen i Altavassdraget ikke hadde blitt tatt på Stortinget. Når det gjelder vassdragsregulering, er det riktig at det er et lovverk som ligger til grunn, så disse sakene kommer til Stortinget som enkeltsaker. Det ligger også i den beslutningen at der det er vesentlige interesser som står mot hverandre, ikke bare størrelse, skal det legges fram for Stortinget. Dette er enkeltsaker hvor det haster, så vi bør ta det hit.

Når det gjelder de store olje- og gassutbyggingene, er det det samme. Vi har Johan Sverdrup-feltet til behandling i komiteen nå. Det er helt naturlig at disse avgjørelsene tas på Stortinget. Når man først gikk inn for å etablere gasskraftverk i Norge, var det heller ingen som satte spørsmålstegn ved om det også skulle legges fram for Stortinget. I forslaget om Førdefjorden er det snakk om å fylle opp 150 meter med gruveslam i et område på 3 km² – i den størrelsesorden. Skulle ikke det være et spørsmål for Stortinget? Man har ikke utredet det som landdeponi, men hvis landdeponi ikke er noe alternativ, så er kanskje det riktige alternativet at forekomsten forblir i Engebøfjellet inntil man har funnet fram til en ny teknologi.

Dette er viktige saker, det er stort engasjement. Venstre har en helt klar mening med forslagene. Vi er imot utviklingen, men at man med forslagets innhold i hvert fall bør ta det til Stortinget, er det uforståelig at man ikke har flertall for.

Presidenten: Representanten Ola Elvestuen har tatt opp det forslaget han har referert til og har korrigert en skrivefeil. Forslaget var for så vidt allerede tatt opp, men det gjør ikke noe om man gjør det to ganger.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [13:41:11]: La meg bare først kort gå tilbake igjen til den forrige saken vi behandlet, fordi her mener jeg at Jan-Henrik Fredriksen har begått et alvorlig overtramp. Han hevdet å sitere statsminister Jens Stoltenberg, men har ikke i etterkant kunnet redegjøre for hvor disse sitatene kom fra. Jeg vil mene at dette ikke er en måte å komme med sitater fra en tidligere statsminister på hvis dette er et falsum. Mine påstander fra den forrige debatten står ved lag.

Til denne saken er det følgende å si: Det finnes en fjellvettregel som heter fjellvettregel nr. 8. Er det noen som husker hvordan den er? Den lyder: «Vend i tide, det er ingen skam å snu.» Og det er det denne saken gjelder. Det er altså slik at regjeringen har sagt ja til å gjøre en levende fjord om til en dumpingplass for gruveavfall, der det uomtvistelig er slik at havbunnen vil dø. Denne saken som vi og Venstre har fremmet i fellesskap, er fremmet for å sørge for at store gruveutvinninger kommer til Stortinget. Det handler altså om det som representanten Nikolai Astrup ganske riktig var inne på, og som representanten Marit Arnstad med flere har vært inne på, nemlig om forholdet mellom hvilke beslutninger som det tilligger Stortinget, og hvilke som det tilligger regjeringen, å foreta.

Fra forslagsstillernes side, fra Venstre og oss, er det veldig klart at vi ønsker at denne type beslutninger bør komme til Stortinget – på grunn av at de er store, de er prinsipielle, de omfatter mange mennesker, og de omfatter store næringsinteresser. Det er altså slik at veisaker, kraftutbyggingssaker, store petroleumssaker, alle er saker som kommer til Stortinget, og fra vår side er vi klar i oppfatningen av at også disse sakene, som handler om store gruveutbygginger, bør komme til Stortinget. Jeg vil gjerne understreke at regjeringen avskar Stortinget fra å behandle denne saken på en ryddigst mulig måte da de fremmet sin beslutning om Engebøfjellet og gruveavfallsdumpingen i Førdefjorden før Stortinget var ferdig med å behandle denne saken. Hadde regjeringen hatt mindre hastverk og mer fingerspitzgefühl, ville de latt være å avgjøre denne saken til Stortinget hadde behandlet den ferdig. Det har de ikke gjort, men fortsatt ligger utvinningstillatelsen på Kongens bord og skal avgjøres av Kongen i statsråd, og derfor finner vi det betimelig å opprettholde det som er forslagene våre, og som også har vært opprettholdt av tidligere talere.

Dette er en sak hvor det er slik at hvis du har stått på Engebøfjellet og sett på den storslåtte naturen som regjeringen vil såre, hvis du har lyttet til næringslivet som omsetter for mellom 10 og 20 mrd. kr, og som allerede finnes der – og som oppfatter denne gruveutbyggingen med avfallsdeponiløsningen som en trussel mot sin rene eksistens og mot den rene sjømatnæringen som førende – og hvis du har møtt menneskene som regjeringens politikk rammer, kan det hende at du hadde blitt overbevist om at det å gjennomføre denne gruveutbyggingen med denne deponiløsningen hadde vært feil. Jeg har gjort det, mange av mine medpolitikere har gjort det, men regjeringen har valgt å la være å gjøre det. De har valgt å la være å møte folkene og næringslivet som de nå rammer, og de har latt være å høre på de miljøfaglige rådene.

De miljøfaglige rådene er entydige. Selv om regjeringen prøver å framstille det på en annen måte, er de entydige. I brev fra Miljødirektoratet fra november i fjor står det svart på hvitt at deres

«vurdering er at de miljøfaglige hensynene tilsier at innsigelsen bør tas til følge».

Miljødirektoratet sier samtidig:

«I denne vurderingen har vi ikke foretatt en fullstendig veiing av miljøhensyn opp mot andre samfunnsmessige hensyn.»

Det tilligger det politikerne å gjøre. Senere ble Miljødirektoratet imidlertid bedt om å gjøre dette, men de miljøfaglige rådene til reguleringsplanen som sa ja til deponi, og som godtok denne saken, var klokkeklare.

Jeg synes det er viktig at Engebøfjellet og Repparfjord-saken som vi også behandler her i dag, får den oppmerksomheten de fortjener, og jeg vil derfor at vi støtter de forslagene selv om jeg ser at det ikke skjer.

Presidenten: Presidenten vil minne representantene om Stortingets forretningsorden § 55 Taleregler. Der heter det at taleren bør holde seg strengt til den saken som er under debatt.

Rasmus Hansson (MDG) [13:46:41]: Denne saken gjelder et høyst legitimt spørsmål, nemlig om Stortinget har anledning til å be om utredning av alternative former for deponi for en eventuell gruve i Engebøfjellet og dumping av avfallet i Førdefjorden. Ja, utslippstillatelse er gitt, men spørsmålet, som det må være Stortingets selvfølgelige rett og plikt til å ta opp, er om dette er en velbegrunnet beslutning.

Representanten Astrup slo fast at Miljødirektoratet har konkludert med at det er miljømessig forsvarlig å dumpe 250 millioner tonn gruveavfall i Førdefjorden. Men det har de ikke gjort. Det de har gjort, er å foreta en sammenligning mellom det å dumpe 250 millioner tonn gruveavfall i et rikt og uberørt fjordmiljø og det å høste angivelig 300 – eller hvor mange det skal være – arbeidsplasser av denne virksomheten. Det er en sammenligning som på alle mulige måter er helt umulig, og det er en sammenligning som er ett hundre prosent politisk.

Det Miljødirektoratet har gjort, er å konkludere på miljøsiden med at alle konsekvenser av denne virksomheten er negative for miljøet. Hver eneste faktor som Miljødirektoratet har vurdert, har de konkludert med at har negativ miljøeffekt. Men så har de, i samsvar med forurensningslovens krav, vurdert dette opp mot de samfunnsøkonomiske fordelene og kommet til den konklusjon at det gigantiske miljøinngrepet vi her snakker om, ikke har skadevirkninger som oppveier de antatte samfunnsøkonomiske fordelene. Dette er prinsipielt særdeles viktig fordi det berører forutsetningene for hvordan vi skal planlegge næringsvirksomhet i Norge i framtida. Det som må være helt udiskutabelt, er at dersom vi skal klare å utvikle en næringsvirksomhet i Norge i framtida som ikke gjør det dagens næringsvirksomhet gjør og gårsdagens næringsvirksomhet har gjort, nemlig å redusere det biologiske mangfoldet, spise natur og påvirke klimaet på en måte som kommer til å skade generasjoner etter oss, og klare å unngå det, må vi stille strengere miljøkrav. Vi kan ikke bruke de samme kravene og det samme faktagrunnlaget som vi har brukt til nå, og vi kan i hvert fall ikke gjøre det når vi ser at vi kommer til de samme konklusjonene som vi gjorde for 50 år siden, for 25 år siden om den typen inngrep, nemlig at ja 300 arbeidsplasser er bra nok til å rasere hele den indre delen av Førdefjordens bunnøkosystem. Det er nettopp da Stortinget må ta sitt ansvar og forsøke å løfte fram spørsmålet om hvorvidt dette er godt nok utredet og hvorvidt det går an å be om nye utredninger.

Jeg ser fram til at denne saken, selv om jeg ser at den utfordrer en etablert skillelinje mellom hvem som skal gjøre hvilke forvaltningsbeslutninger, kan åpne for en mer dyptgående debatt om hvordan vi behandler denne typen kjempeinngrep i norsk natur og denne typen sammenligninger mellom inngrep og antatte fordeler for samfunnet.

Statsråd Tine Sundtoft [13:50:54]: Etablering av gruvevirksomhet vurderes etter flere regelverk som skal sikre at ulike hensyn ivaretas. Regelverkene sikrer også at sakene blir godt utredet, og at demokratiske prosesser ivaretas. Det er kommunene som er ansvarlige for at arealplanleggingen skjer i tråd med plan- og bygningsloven, og at planer for virksomhet blir tilstrekkelig konsekvensutredet. Dersom arealplan vedtas, må miljømyndighetene vurdere om tillatelse skal gis etter forurensningsloven, og hvilke vilkår som skal fastsettes for å ivareta miljøhensynene.

Jeg mener det er positivt med engasjement i hvordan saker om etablering av gruvevirksomhet best mulig kan behandles for å sikre at alle ulike hensyn ivaretas, ikke minst miljøhensynene. Jeg er tilfreds med at flertallet i komiteen mener at det regelverket mineralnæringen omfattes av, sikrer grundige og faglige vurderinger, og at regjeringen fortsatt bør ha ansvaret for at saksbehandling i disse sakene ivaretas på en tilfredsstillende måte.

Komiteens flertall har også understreket at miljøfaglige råd må være grunnlaget for de politiske konklusjoner som foretas, og at bærekraftig utvikling er rammen om enhver konklusjon. Jeg er glad for denne presisering fra komiteen, som vi har fulgt opp i de beslutninger vi har fattet når det gjelder gruvevirksomhet i Engebøfjell. Det er få prosjekter som har vært så grundig utredet av fagmiljøene for å minske usikkerhet som denne saken, uten at fullstendig enighet i alle fagmiljøer er oppnådd.

Jeg kan forsikre komiteen om at det vil stilles strenge miljøkrav til de enkelte tillatelser som gis, og at miljø- og ressurssituasjonen skal overvåkes nøye der tillatelser blir gitt. Jeg kan også forsikre om at det vil bli gjennomført nødvendige reaksjoner dersom vilkår ikke overholdes.

Komiteens flertall foreslår at regjeringen ved nye søknader om mineralsk virksomhet skal stille krav om at ulike alternativer for deponiløsning konsekvensutredes, dette for at alle relevante faglige vurderinger framkommer før beslutning tas. Jeg kan forsikre Stortinget om at regjeringen også vil være opptatt av at alle relevante faglige vurderinger framkommer. I den forbindelse vil jeg også vise til den plikt kommunene har til å sørge for at det blir gjennomført konsekvensutredninger i forbindelse med planforslag etter plan- og bygningsloven. Det framgår av dette regelverket at konsekvensutredninger skal redegjøre for vurderte alternativer i plansaker, og også at relevante og realistiske alternativer skal konsekvensutredes. Jeg mener dette gir et godt grunnlag for bl.a. å påse at kommunene vurderer alternativer til sjødeponi i gruvesaker, og at alternativer konsekvensutredes der disse anses som relevante og realistiske.

Jeg har merket meg at flertallet foreslår vedtak om at regjeringen bør igangsette arbeidet med å utrede mulighetene for å redusere deponeringsbehovet ved framtidig utvinning av mineralressurser. Jeg mener dette er en viktig problemstilling. Jeg stiller også vilkår i tillatelsen til gruvevirksomhet i Engebøfjell om at bedriften kontinuerlig skal arbeide med å redusere mengden masser som må deponeres, gjennom å finne alternativ anvendelse.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Terje Aasland (A) [13:55:26]: Jeg er glad for to elementer i statsrådens innlegg til Stortinget nå. Det ene er at jeg oppfatter det slik at dette med konsekvensutredninger, og at en gjennom Stortingets vedtak må stille krav om at de ulike deponiløsningene konsekvensutredes i hvert enkelt tilfelle, er en styrke for framtidig behandling av denne type saker. Kan statsråden bekrefte det, og dernest redegjøre litt for Stortinget for hvordan statsråden vurderer mulighetene for at også staten på et mer aktivt nivå kan delta i forhold knyttet til å redusere behovet for deponering ved at en kan bruke gruveavgangsmassene på en bedre måte og en mer miljøriktig måte?

Statsråd Tine Sundtoft [13:56:15]: Det er kommunene som er planmyndighet etter plan- og bygningsloven, og som vedtar planprogram og vurderer konsekvensutredninger for større mineraluttak og om de er tilfredsstillende.

Så er det viktig at staten stiller krav om deponiløsninger. En har også i tillatelsen i Engebøfjell stilt krav om at en skal minimalisere behovet for deponi. Så har det vært en lang og grundig prosess i Engebø-saken, hvor det ikke har framkommet på noe tidspunkt at et landdeponi ville være mer miljøfaglig å anbefale enn et sjødeponi. Men det er viktig når vi har mineralnæring i Norge, at staten også går inn og i samspill med bedriftene ser om det er mulig å minimalisere behovet for å deponere gruveavfall.

Terje Aasland (A) [13:57:17]: Jeg fikk egentlig ikke noe veldig klart svar på det med konsekvensutredninger i forbindelse med framtidig mineralsk aktivitet i Norge. Kan statsråden svare ja eller nei på: Er det naturlig at en bør konsekvensutrede de ulike deponiløsningene ut fra de vurderingene og de betraktningene hun selv nå tar i tilknytning til de erfaringene en har fra de to omtalte sakene, henholdsvis i Førdefjorden og Repparfjorden? Burde det ikke vært naturlig at en stilte krav om konsekvensutredning på et tidligere tidspunkt, og at det kanskje lå i tilknytning til mineralloven?

Statsråd Tine Sundtoft [13:57:54]: Det er jo kommunene som er planmyndighet etter plan- og bygningsloven, og som vedtar planprogrammet og vurderer om konsekvensutredninger for større mineraluttak er tilfredsstillende. Statlige etater deltar også i arbeidet med planprosessene og konsekvensutredninger. Jeg mener at det regelverket ivaretar på en god måte behovet for at relevante faglige vurderinger framkommer før beslutning fattes.

Men så ser en jo nå hva Stortinget kommer til å vedta her. Da mener jeg at regjeringen må komme nærmere tilbake til det forslaget og se hvordan dette også skal følges opp i praksis.

Steinar Reiten (KrF) [13:58:44]: Forskrift om rammer for vannforvaltningen er Norges lovfesting av EUs vanndirektiv. I §§ 4–6 i forskriften blir miljømål for ulike typer vannressurser beskrevet, og her går det igjen som et prinsipp at det er ikke gitt anledning til at vannressurser kan få forringet kvalitet.

Når det gjelder Repparfjorden, vet vi at det er snakk om utslipp av metaller som er på EUs prioriterte liste over stoff som man skal søke å redusere utslipp av. Har departementet og statsråden vurdert hvorvidt Norge har en god eller dårlig sak hvis utslippstillatelse i Repparfjorden skulle bli klaget inn for ESA?

Statsråd Tine Sundtoft [13:59:32]: Nå dreier jo denne saken seg om noe annet enn Repparfjorden, men som en del av regjeringens arbeid når det gjelder både Førdefjorden og Repparfjorden, går vi inn og vurderer sakene i lys av EUs vanndirektiv.

Ola Elvestuen (V) [14:00:05]: Statsråden påpeker stadig vekk i sitt innlegg grundigheten i det arbeidet som her er gjort, og grundigheten i den saksforberedelsen som er gjort. Men grundighet er jo ikke det som tar en politisk beslutning. Det kan i beste fall være et grunnlag for en politisk beslutning. Da blir mitt spørsmål: Er statsråden enig med Miljødirektoratet i at de motstridende avveiningene av interessene i forbindelse med Førdefjorden først og fremst er en politisk vurdering?

Statsråd Tine Sundtoft [14:00:41]: Jeg mener fremdeles at det er grunnlag for å si at denne saken har vært grundig utredet. Det har vært en lang saksbehandlingstid helt fra Naustdal og Askvoll kommuner vedtok sitt plangrunnlag, og de kravene til nye spørsmål som forrige regjering stilte rundt sjødeponi. Det har vært avklart mange problemstillinger underveis i dette. Så har vi behandlet saken etter plan- og bygningsloven, etter mineralloven og etter forurensingsloven, men til syvende og sist er det regjeringen som så har fattet sitt vedtak i lys av de anbefalinger som vi har fått underveis. Men jeg mener at man vel sjelden kan se en sak som har vært så grundig utredet, stilt så mange krav til, også nå når det gjelder utslippstillatelsen, stilt så strenge miljøkrav til som her er gjort, også til overvåkning av sjømattrygghet.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [14:01:52]: Det hadde vært greit om vi hadde en statsråd som var i stand til å svare ja eller nei på spørsmålet: Er dette til syvende og sist en politisk vurdering? Det åpenbare svaret er jo ja. De miljøfaglige argumentene er mot. Det fremkommer også i Miljødirektoratet sitt brev.

Jeg vil gå til forslag til vedtak II, som kommer til å bli vedtatt her i dag:

«Stortinget ber regjeringen igangsette et arbeid for å utrede mulighetene for å redusere deponeringsbehovet ved framtidig utvinning av mineralressurser.»

Det sentrale spørsmålet til statsråden i denne anledning er følgende: Kommer statsråden til å gjøre dette, gjennomgå de utslippstillatelsene som er gitt allerede, før denne saken behandles i statsråd, med utgangspunkt i at Stortinget ønsker en innstramming for å redusere utslippene av masser i framtiden?

Statsråd Tine Sundtoft [14:02:48]: Jeg mener det er viktig å se nærmere på om det er mulig å redusere deponeringsbehovet i framtiden, og jeg har sagt jeg vil komme tilbake til Stortinget om det. I utslippstillatelsen til Nordic Mining har jeg nettopp stilt et vilkår om at bedriften kontinuerlig skal arbeide for å redusere masser som må deponeres, gjennom å finne alternativ anvendelse. Men så vet vi at ved utvinning av de fleste typer mineralforekomster vil det være betydelige overskuddsmasser, så også i framtiden vil det være nødvendig å vurdere gode deponeringsløsninger for gruveavgang. Men som sagt: I den utslippstillatelsen som vi har gitt, har vi stilt et vilkår om å arbeide kontinuerlig for å redusere massene som må deponeres, gjennom å finne alternativ anvendelse.

Rasmus Hansson (MDG) [14:03:50]: Hele poenget med konsekvensutredninger er at de skal gi et grunnlag for å vurdere fordeler og ulemper opp mot hverandre og for å vurdere hva som er akseptabelt og uakseptabelt. Den andre siden av den vurderingen er de antatt samfunnsmessige fordelene ved å gjennomføre et tiltak, som f.eks. å dumpe 250 millioner tonn gruveavfall i Førdefjorden, og den fordelen er altså 300 arbeidsplasser og skatteinntekter. Jeg har tidligere spurt statsråden om hvor grensa går for fordelen, for vi har altså en god del kunnskap om ulempene, miljøinngrepene. Spørsmålet er: Når dette prosjektet eventuelt nærmer seg realisering, og vi får vite hvor mange arbeidsplasser vi faktisk får, hvor mange skatteinntekter vi faktisk får, har statsråden forberedt seg på og gjort seg opp noen mening om hvor grensa går for at de samfunnsmessige fordelene blir for små til å akseptere å ødelegge bunnen av den indre Førdefjorden?

Statsråd Tine Sundtoft [14:04:51]: Regjeringen har jobbet lenge med denne saken, og det er foretatt avveininger, det er lyttet til gode, faglige råd, og det er stilt de strengeste miljøkrav som noensinne er stilt til et sjødeponi. Det skal overvåkes. Det nå å gi et svar på hvor den grensen går, er ikke relevant. Utslippstillatelsen er gitt ut fra de opplysningene vi hadde da vi ga utslippstillatelsen, og det er viktig for oss å følge opp at utslippstillatelsen blir fulgt opp, at det blir overvåket, og at det blir ivaretatt. De vurderingene ble foretatt da vi besluttet i saken og ga utslippstillatelsen 17. april.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Bjørn Lødemel (H) [14:05:50]: Saka om mineralutvinning i Engebøfjellet har vore handsama av offentlege myndigheiter heilt frå 2007. Regjeringa har teke ei modig og klok avgjerd om å godkjenne reguleringsplan og utsleppsløyve for gruvedrift i Engebøfjellet og har med dette lagt til rette for eit industrieventyr i Sunnfjord og Sogn og Fjordane.

Vi i Høgre er klare på at vi ønskjer ei ny næringsutvikling som kan skape verdiar, og som kan finansiere velferdssamfunnet vårt etter kvart som inntektene frå oljenæringa minkar.

Mineralutvinninga i Engebøfjellet vil kunne skape 300 arbeidsplassar i Sogn og Fjordane og totalt 500 arbeidsplassar nasjonalt. Det skal investerast 2 mrd. kr i gruvedrifta. Prosjektet vil gje eit bidrag til norsk verdiskaping på om lag 500 mill. kr per år dei 50 åra ein reknar at gruvedrifta skal vare. Sogn og Fjordane treng desse arbeidsplassane, og verda treng rutil frå førekomstane i Engebø.

Det vi ser i denne saka, er eit forsøk på omkamp og trenering frå partia som ikkje ønskjer gruvedrift og sjødeponi i Førdefjorden. Det er tragisk å sjå at Senterpartiet har hengt seg på dette, og at dei er villige til å ofre eit av dei største industrieventyra i Sogn og Fjordane for billige og populistiske standpunkt.

Då tidlegare statsråd Bård Vegar Solhjell bad om ny informasjon i 2013, bad han ikkje om å få greidd ut alternative deponiløysingar. Det gjorde heller ikkje Senterpartiet, som då sat i regjering. Her er lista over Solhjell sine nye krav om utgreiingar i 2013:

• Dokumentasjon av sirkulasjonsmønsteret i fjorden og risiko for partikkelspreiing under og etter deponering.

• Ytterlegare kartlegging av eventuelle gyteområde for fisk og av truga, nær truga og verdifulle artar og naturtypar i deponiområdet.

• Bedrifta skal oversende ein meir spesifisert plan for deponering av avgangsmassar basert på nærare undersøkingar og vurderingar av korleis utsleppet bør arrangerast for å minimere risiko for spreiing av finpartiklar.

• Ei utgreiing av bore- og sprengingsmønsteret bedrifta vil nytte, kva lydtrykknivå som vil følgje av dette (…).

• Informasjon om tilførsel av ferskvatn, eventuelt behov for vassdragsregulering og konsekvensar for naturmangfald og vassmiljøtilstand.

Kvifor sette ikkje Solhjell og Senterpartiet krav om utgreiing av landdeponi då dei hadde sjansen til det? Svaret er vel så enkelt som at det allereie hadde blitt greidd ut – og forkasta.

Eg vil gje ros til regjeringa for eit svært grundig og omfattande utgreiingsarbeid. Regjeringa har teke ei klok og modig avgjerd i Engebø-saka. Både Nordic Mining, Naustdal kommune og Askvoll kommune vil leggje til rette for opne og gode prosessar i det vidare arbeidet med å starte opp gruvedrift i Engebøfjellet. Eg er trygg på at når gruvedrifta startar om tre–fire år, vil dette bli eit stort industrieventyr, basert på trygge miljømessige vilkår.

Jan-Henrik Fredriksen (FrP) [14:09:02]: Man slutter aldri helt å bli tankefull over politikkens mange sider. Det er forunderlig å erfare at Arbeiderpartiets og Trond Giskes nasjonale strategi om en satsing på mineralnæringer etter bare fire år blir skrotet av det samme Arbeiderpartiet. Det er også forunderlig at vi i spørretime etter spørretime hører på Arbeiderpartiets klager om at arbeidsledigheten har gått opp, samtidig som de i dette forslaget gjør det enda vanskeligere for gruveselskaper å etablere seg så vi kan få hardt tiltrengte arbeidsplasser i distriktene i Norge.

Forslaget fra Arbeiderpartiet er en tydelig og klar innskjerping av regelverket – og vil koste eventuelle nye selskaper dyrt – selv om Norge allerede har de strengeste kravene til utslipp og reguleringer som eksisterer i verden. Man kan bare undres over om Arbeiderpartiet overhodet ønsker arbeidsplasser velkommen.

Jeg klarer heller ikke å la være å forundre meg over hvor utrolig svart-hvitt denne typen saker blir omtalt og framstilt. Objektiviteten er ofte fraværende. Lederen av komiteen, som er negativ til gruvevirksomhet, uttalte på tv vedrørende utslippstillatelse i Førdefjorden at vi som nasjon måtte lære av feilene som var blitt gjort av AS Sydvaranger med utslippene der, og at Bøkfjorden ved Kirkenes var død. Jeg kan informere komitélederen om at Bøkfjorden er langt ifra død. Det fiskes torsk, hyse, sei, laks og sjøørret en masse på innsiden av der deponiet befinner seg. Fjorden er for øvrig rik på steinbit, kveite og kongekrabbe. Men kraftutbyggingen av Pasvikelva, som tok knekken på vår største storvokste laksestamme i Norge, ble ikke nevnt med et ord. Eller kanskje jeg skal si det på en litt annen måte: Om jeg en dag skulle få bruk for å handle en bruktbil, ville det ikke bli av komitélederen, for da ender jeg sannsynligvis opp med en sykkel.

Gunhild Berge Stang (V) [14:11:43]: Då eg som lokalpolitikar i 2011 var med og behandla reguleringsplanen for Engebø-prosjektet i Førdefjorden, var det store ubesvarte spørsmål knytte til konsekvensane av sjødeponi. Nokre etterlyste meir kunnskap om miljøkonsekvensane og ville ha utgreiing av landdeponi, og nokre var villige til å ta sjansen uansett konsekvensar. Dei fekk fleirtal.

Etter denne avgjerda har det kome til vesentlege nye opplysningar både frå tilleggsundersøkingane som vart sette i verk av dåverande miljøvernminister, frå Miljødirektoratet og ikkje minst frå ei samla sjømat- og reiselivsnæring. Undersøkingane viser at eit stort fleirtal av folket i regionen ønskjer å lytte til frårådingane om sjødeponi. Det er difor gode grunnar til å tru at lokaldemokratiet i 2015 vil seie noko anna enn i 2011, om det får sjansen.

Det er eit stort feilgrep i prosessen at landdeponi ikkje har vore skikkeleg utgreidd. Vi veit ikkje kva landdeponi vil innebere av arbeidsplassar, og vi veit heller ikkje kva det vil innebere av miljøkonsekvensar. Vi veit berre at sjødeponi truleg er den rimelegaste løysinga, og det er ei løysing som gjer det umogleg å nytte restavfallet til andre føremål i framtida.

Det blir no sagt ja til at eit fjell skal hoggast ned, og berre 3–4 pst. av det skal nyttast. Resten skal i Førdefjorden, som attpåtil er nasjonal laksefjord. Samspelet mellom politisk vilje og næringslivet sin kompetanse er det som gjev innovasjon, nye miljøløysingar og lønsame og attraktive arbeidsplassar i framtida. Venstre seier ikkje nei til gruvedrift, og vi har no moglegheit til å seie ja til ei gruvedrift der produktet ikkje berre er rutil, men der innovasjon i miljøteknologi knytt til avfallshandtering i bergverksindustri kan bli like interessant. Går vi rett på den enklaste og rimelegaste løysinga med dumping i fjordane, må vi også gå ut frå at samfunnslønsemda i prosjektet er høgst diskutabel, når vi veit at her står store næringsinteresser i motsetnad til ønsket om sjødeponiet. Sjømatnæringa, representert ved bedrifter som omset for 16 mrd. kr, stadfestar det. Lakseeksportørar kan allereie varsle om negative reaksjonar frå kundane på regjeringa sitt vedtak om sjødeponi.

Vi er no i ferd med å gjere eit vedtak som skriv seg inn i historia blant dei største miljøskandalane i moderne tid, utan eingong å vite kva andre moglegheiter vi har. Uavhengig av kvar vi står når det gjeld vilje til å ta risiko som rammar naturen til fordel for næringsverksemd, må vi kunne einast om at når vi står framfor omfattande problematiske tiltak, som attpåtil både Fiskeridirektoratet og Miljødirektoratet rår frå på fagleg grunnlag, må iallfall alle andre alternativ til deponi utgreiast først.

Odd Henriksen (H) [14:14:51]: Denne saken har en lang historie, og den har en særdeles lang saksbehandlingstid. På et eller annet tidspunkt er det nødvendig at vi får saken fra saksbehandling til endelig avgjørelse, i respekt for dem som i denne saken har søkt om tillatelse, og i respekt for dem som eventuelt kommer til å søke om tillatelse, og ønsker å følge Stortingets mineralstrategi og starte virksomhet i Norge.

Mindretallets forslag om å foreta en ny konsekvensutredning er etter mitt skjønn nokså forunderlig. I denne saken er reguleringsplanen endelig vedtatt og kan ikke påklages. Det er vurdert at tillatelse ikke strider mot nasjonale eller vesentlige regionale interesser. Dersom forslaget om alternativ deponeringsløsning nå skal konsekvensutredes etter plan- og bygningsloven, innebærer det i realiteten at beslutningen må omgjøres, til skade for dem vedtaket retter seg mot. Jeg tviler på om det er rettslig grunnlag for å gjøre det.

For meg blir det svært underlig med et forslag i denne saken hvor man skal pålegge forvaltningen å omgjøre sitt eget vedtak, når vedtaket er fattet i henhold til de lover og regler som Stortinget har vedtatt. Hvis man er uenig i tolkningen av reglene, har vi et domstolsapparat som er klar til å ta imot saken, hvis det skulle være nødvendig. I denne og de kommende sakene vi skal behandle, tror jeg det er et gyllent og godt prinsipp at Stortinget vedtar lover, mens regjeringens oppgave er å styre på grunnlag av de lover og regler som Stortinget vedtar.

Det andre som gjør forslaget litt merkelig, er at en tidligere miljøvernminister, som vi har hørt, har fått avklart at landdeponi ikke er noe alternativ. Jeg tror vi alle sammen er enige om at gruvedrift normalt medfører store naturinngrep. Derfor er det viktig at vi har gode og strenge regler for å kunne gi tillatelse til gruvedrift. Vi har strenge regler. Ja, vi har i tillegg en helt ny minerallov og en helt ny, gjennomarbeidet mineralmelding vedtatt i denne sal. De beslutningene som har kommet i denne saken, er bygd på dagens gode og gjennomarbeidede regelverk

Jeg vet ikke om det er god latin å spekulere, men jeg undrer meg på om mindretallet ikke ønsker gruvedrift i det hele tatt. Da er det bedre å forby det enn å drive obstruksjon gjennom en uendelig saksbehandling.

Så til slutt: Fra opposisjonen har vi flere ganger hørt at vi må få flere bein å stå på, og vi må komme med tiltak, spesielt når vi har en økende arbeidsledighet, og en oljeindustri som sliter. Skal vi skape nye arbeidsplasser, spesielt i områder som har store utfordringer, må vi legge til rette for at vi kan ta våre ressurser i bruk. Denne virksomheten vil gi svært mange nye arbeidsplasser i et distrikt som har stort behov for det. Når virksomheten i tillegg har kommet seg gjennom et av verdens strengeste regelverk når det gjelder miljøkrav, er det rett og rimelig at vi gir dem tillatelse til drift.

Marit Arnstad (Sp) [14:17:55]: Bare et par korte merknader på slutten av debatten:

For det første syns jeg det er viktig å korrigere det bildet som komiteens leder ga av arbeidsdelingen mellom regjering og storting. Jeg tror at de eksemplene han ga, var utrolig dårlig valgt når det gjaldt forholdet mellom regjering og storting. For det er klart at hvis det gjelder vannkraftutbygging, er det lovhjemler for hvilke kraftutbygginger som skal komme til Stortinget, og hvilke som avgjøres i regjering. Det samme gjelder olje- og gassutbygging. Men andre beslutninger etter forurensningsloven er det faktisk regjeringen som skal ta, ikke Stortinget.

Så nevnte representanten Elvestuen spørsmålet om gasskraftverk som kom til Stortinget. Ja, det kom til Stortinget fordi stortingsflertallet ønsket å endre forurensningsloven. Og det felte de oss på. Jeg satt tilfeldigvis i den regjeringen. Det handlet ikke om at Stortinget overtok behandlingen av gasskraftverk. De ønsket å endre forurensningsloven.

Jeg tror det er viktig at vi i denne debatten har et ryddig forhold til hva som er relasjonen, arbeidsdelingen, mellom storting og regjering. Når det er sagt, må jeg også si at jeg på den andre siden blir litt overrasket over så harde angrep som de som kom fra representanten Lødemel og representanten Henriksen omkring konsekvensutredning. Når et flertall nå etablerer et system som er forpliktende for framtidige utbygginger når det gjelder konsekvensutredning, er det litt rart at alle framtidige utbygginger, men ikke denne, skal være omfattet av det kravet. Det synes jeg er litt pussig. For Senterpartiets del er det viktig at saken skal være best mulig opplyst, og det er, som representanten Henriksen sier, viktig at vi har gode prosesser. Når det fastsettes et regime med konsekvensutredning for alle andre, bør også en utbygging som dette konsekvensutredes før man iverksetter en beslutning. Det er nokså klart beskrevet i Miljødirektoratets papirer at det ikke har skjedd. De vurderingene som er gjort, er basert på allerede eksisterende informasjon. Det er ikke foretatt noen ytterligere undersøkelser utover det.

Bård Vegar Solhjell (SV) [14:20:28]: La meg først avklare: Det er heilt riktig at Miljøverndepartementet i 2012 bad Miljødirektoratet gjere ei vurdering for oss av fleire ulike landdeponialternativ. Dei gjorde ei rask vurdering som dei kom til departementet med, og den viste at etter deira beste skjøn var det alternativet dårlegare enn det føreliggjande sjødeponialternativet.

Det er også sant at det ikkje har vorte gjennomført ei konsekvensutgreiing av spørsmålet om landdeponi i samband med Førdefjorden-utbygginga, slik som eit mindretal i komiteen no ber om.

Vi får veldig mange sjansar til å kome tilbake til diskusjonen om Engebøfjellet og Førdefjorden, for den saka er definitivt ikkje avgjord. Etter mitt skjøn har regjeringa gjort eit feilaktig vedtak. Når ein skal setje seg inn i ei så stor og kompleks sak som dette er, prøver eg ofte å tenkje at ein for det første må ta utgangspunkt i eit verdigrunnlag, og det andre ein må ta utgangspunkt i, er det best moglege kunnskapsgrunnlaget som er tilgjengeleg for ein. I denne saka synest eg verdigrunnlaget vert uttrykt ved det som vert kalla føre-var-prinsippet, som er heilt sentralt i all miljøpolitikk.

Kunnskapsgrunnlaget er omfattande, men dei faglege råda vi har, dersom ein ser breitt på dei, er ei sterk åtvaring mot sjødeponi, på basis av at det ikkje oppfyller føre-var-prinsippet, og dei åtvarar mot sjødeponiet. Etter mitt beste skjøn burde det tilseie at vi burde ha avvist moglegheita for eit sjødeponi i Førdefjorden no.

Nokon seier at vi som har fremja forslaget, og som har argumentert for forslaget i komiteen, har håpa at det ikkje vert noko av deponiet. Ja, det gjer eg verkeleg. Og eg mistenkjer nokon av dei som går imot forslaget her i dag, for å håpe at det vert noko av det. Men dersom vi ein augneblink kan sjå forbi det, til det som også er ein del av debatten framover: Dersom mineralnæringa er så stor og viktig for Noreg som mange hevdar, og det kan ho kome til å verte, dersom det vert så mange slike moglege saker – og eg kjenner til ein del etter kvart som kan liggje «i pipeline» – måtte det definitivt vere på sin plass å kunne diskutere eit vedtakssystem for det, som tek høgd for at dei avgjerdene er viktige. Vi har det i andre typar saker, som komitéleiaren var inne på, og det vi ber om, er at eit slikt system vert lagt fram. Så eg synest innlegget til Senterpartiets parlamentariske leiar var veldig vanskeleg å forstå. Vi ber om at det vert etablert i slike store og viktige saker.

Det er også uttrykk for eit syn på kva miljø er, at miljø er ikkje eit lite sidespor i eit næringsprosjekt. Det er eit grunnleggjande omsyn i samfunnsutviklinga. Vi lever av naturen og dei ressursane den gjev, og å forvalte naturen er eit heilt fundamentalt spørsmål. Difor må vedtak som vedkjem miljø, gjerast i stortingssalen, på dette området som på andre viktige område.

Bjørn Lødemel (H) [14:23:39]: Eg vil berre minne om at representanten Solhjell kunne ha avgjort denne saka i 2013.

Eg meiner regjeringa har gjort eit svært omfattande og grundig arbeid det siste året og har kome fram til ein god konklusjon.

Deponiområdet i Førdefjorden dekkjer berre 3 km², noko som er 5 pst. av Førdefjorden. I dette området er fjorden 300–350 meter djup, og deponiet vil strekkje seg om lag 150 meter opp frå botnen. Det betyr at det blir mellom 100 og 200 meter med tilnærma rein sjø over deponiet. Når gruvedrifta er ferdig, vil vegetasjonen på botnen av fjorden vekse fram att. Erfaringane frå andre gruver med sjødeponi viser at livet på botnen også kjem tilbake.

Vidare blir det slege fast i miljøutgreiingane at det er liten risiko for partikkelspreiing frå det planlagde sjødeponiet. Utgreiingane som vart tinga av den førre regjeringa, stadfester at risikoen for partikkelspreiing er låg. Det er derfor liten risiko for at deponiet vil påverke artar som lever utanfor deponiområdet, som t.d. laks, kysttorsk og ål. Det er også liten risiko for skader på nærliggjande oppdrettsanlegg. Det er heller ikkje utslepp av eit slikt omfang at det skader livet i Førdefjorden. Utsleppa inneheld ikkje miljøgifter.

Det har aldri blitt sett strengare krav til eit sjødeponi enn for Engebø-prosjektet, og det vil bli oppretta eit overvakingsprogram som vil ha ei streng overvaking av utslepp. Dette vil varsle om avvik ved spreiing og innhald av gruveavfallet – om det er i tråd med utsleppsløyvet. I tillegg er det klare grenser for kjemikaliebruk. Bryt ein utsleppsløyvet, står bedriftene overfor dei strenge sanksjonane som ligg i forureiningslova.

Eitt av dei argumenta som motstandarane av gruvedrift og sjødeponi nyttar, er at sjødeponiet vil gå ut over raudlista fiskesortar, t.d. pigghå, blålange og kysttorsk.

Pigghå finst over heile verda, men den ein finn i Nordaustatlanteren, blir rekna som ein eigen bestand. Den har eigne leveområde langs heile norskekysten. Pigghå er kategorisert som «kritisk trua» på den norske raudlista først og fremst på grunn av overfiske. Stans av fiske er derfor det viktigaste tiltaket for denne arten.

Blålange er kategorisert som «sterkt trua» på den norske raudlista på grunn av overfiske. Det er ifølgje Miljødirektoratet kjende førekomstar av blålange i andre fjordar til samanliknbare djupneforhold i heile området frå Boknafjorden til Trondheimsfjorden.

Kysttorsk er utbreidd langs heile kysten av Noreg. Overfiske er den viktigaste årsaka til bestandsnedgang også for denne fiskesorten.

Felles for alle desse fiskesortane er at dei er raudlista på grunn av overfiske. Å hevde at 3 km² med deponi i Førdefjorden skal ha noko som helst å seie for overleving av desse fiskesortane, er direkte feil etter mitt syn.

Ola Elvestuen (V) [14:26:55]: Først kan jeg forsikre representanten Henriksen om at skal han kjøpe noe transportmiddel av meg, så blir det sykkel, for det er det jeg har.

Men ellers, i selve argumentasjonen, så er det jo slik at selv om man finner fisk i Bøkfjorden, så går det ikke an å underslå de store negative konsekvensene som gruvedumpingene og slamdumpingene i Bøkfjorden faktisk har. Det er veldig mange i denne debatten som påpeker til stadighet at Norge har de strengeste miljøkravene. Det som er sannheten, er at Norge er et av de ytterst, ytterst få land som i det hele tatt tillater deponi av gruveavfall i sjø. Det er vel fem land som fortsatt gjør dette, så langt de fleste har et mye strengere regelverk for denne type avfall, nemlig at det er forbudt å deponere det i sjø. Det er det vi bør sammenligne oss med. Det er vel også Papua Ny Guinea og Tyrkia, Indonesia og Filippinene som fortsatt tillater dette – og vi utvider det!

Bøkfjorden er nevnt, med de negative konsekvensene der, og nå er det altså 150 meter med slam som skal plasseres i Førdefjorden. Nå tror jeg også, i likhet med representanten Solhjell, at dette definitivt ikke er over med denne saken. Det er mange ting som er vedtatt, som det ikke er blitt noe av, og det er også mulig for denne saken. Også i Repparfjorden, hvor det er en 30–40 meters dybde, er det faktisk snakk om å dumpe, og da er det 1 400 tonn med kobber i året, 588 tonn med krom, og 240 tonn med nikkel som vi tillater.

Så til representanten Arnstad: Her har vi tre forslag, og det ene forslaget – og det første, som det også ble nevnt – går nettopp på regelendringen, at her må vi ha en lovendring slik at disse store deponisakene faktisk kommer til Stortinget. Når vi nå har de to største sakene som er aktuelle, må selvfølgelig også de – som en naturlig del av den lovendringen – bringes til Stortinget.

Jeg mener at vi har et selvstendig ansvar for å gjøre det, fordi det er en så stor debatt. Det er jo ofte slik at det er når regjeringen tar sin beslutning, at befolkningen oppdager hva dette faktisk innebærer, i hvert fall i det brede lag – og da må man ha en mulighet til å delta i den debatten og påvirke resultatet. Og da er Stortinget det eneste riktige stedet hvor beslutningen skal tas, nettopp fordi vi har den høyeste myndigheten; det er vi som skal ta beslutningen til slutt.

Det er helt riktig at disse forslagene er lagt inn for å få en grundig behandling, for å få en ny behandling og for å få plassert ansvaret. Jeg synes det er underlig når Arbeiderpartiet og Senterpartiet dekker seg bak en juridisk argumentasjon, i det som fremstår som om man egentlig ikke ønsker å ta standpunkt til saken.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [14:30:18]: Jeg hadde tenkt å ta opp fire punkter helt på tampen av debatten. Det ene er at jeg vil si tusen takk for en debatt, som har vært god på sitt vis, om hva som skal behandles av Stortinget, og hva som skal behandles av regjeringen, og jeg beklager at vi ikke kommer til en konklusjon der vi sier at Stortinget skal få flere av disse sakene til behandling. Jeg merker meg at flertallet toer sine hender og sier at de synes det er greit at regjeringen tar disse beslutningene. Vi – et stort mindretall – ønsker at Stortinget i større grad skulle hatt disse sakene til behandling.

Jeg tror at nettopp konsekvensen av at vi får en mineralnæring som ønsker mer utbredelse – og hvis også regjeringen sier at vi skal tilrettelegge for mer utbredelse – er at det hadde vært en fordel å få en sånn type avklaring mellom hvilke saker behandler vi og hvilke saker behandler regjeringen. Det er greit.

Det andre er spørsmålet om krav. Der har jeg altså prøvd å stille spørsmålet til statsråden om hun oppfatter det dit hen at det vedtaket som vi fatter nå – romertallsvedtak II – om at vi ønsker at regjeringen skal gjøre en jobb for å se på hvordan man kan «redusere deponeringsbehovet ved framtidig utvinning av mineralressurser», får noen konsekvenser for utslippstillatelsen for Førdefjorden. Da sier statsråden at det allerede stilles krav til at de kontinuerlig skal se på om de kan redusere mengden gruveavfall som skal deponeres. Men jeg vil si at vi fra stortingsflertallets side uttrykker en ambisjon som går lenger enn som så – vi ber regjeringen gjøre en jobb for å redusere gruveavfallet. Da vil jeg si, fra min side iallfall, at jeg synes en sånn type vedtak burde ha konsekvenser og burde ha gjort at regjeringen gjorde en jobb for å se på mengden gruveavfall som skal deponeres, også i de beslutningene som de står overfor i forbindelse med utslippstillatelsen, som skal behandles av Kongen i statsråd.

Det tredje jeg vil si, er til Bjørn Lødemel. Det er så enkelt at han peker på og sier at med disse artene hadde han vondt for å tro at dette ville føre til artenes utryddelse. Problemet er jo nettopp det i miljøpolitikken at det er den samlede belastningen på naturen – ikke liksom at det er ett slag som utrydder alle av én art, men det er det at en spiser herfra, spiser derfra og angripes fra flere kanter som gjør at en får problemer.

Til slutt vil jeg bare stille spørsmålet til statsråden om hun har tenkt å dra til Befring og se lokalbefolkningen og Sunnfjord-næringen i øynene før hun fatter denne beslutningen, eller om hun er den typen statsråd som ikke vil se dem som hun overkjører, i øynene.

Line Henriette Hjemdal hadde her overtatt presidentplassen.

Rasmus Hansson (MDG) [14:33:31]: Det er nettopp når representanten Lødemel understreker at det er overbeskatning av blålange og pigghå som er hovedproblemene for de artene − derfor gjør det ikke noe å ta en del av leveområdene deres i Førdefjorden, det er overbeskatning som er problemet for kysttorsken, derfor spiller det ikke noen rolle hva vi gjør med dem i Førdefjorden, det er bare x pst. av Førdefjordens havbunn som blir ødelagt av dette tiltaket, derfor gjør det ingenting − at vi skjønner hvor nødvendig det er å få løftet denne typen digre miljøinngrep inn der de hører hjemme, nemlig i landets nasjonalforsamling. Da kan vi ta en helhetlig debatt om hva dette egentlig handler om, og en debatt som løfter miljøkravene og helhetskravene opp til det nivået som vi må ha hvis vi skal behandle slike saker ordentlig i framtida. Problemet er jo hele tida at vi anvender gamle standarder. Vi anvender standarder som ikke ses i helhet, som grunnlag for å fatte et vedtak om et massivt miljøinngrep.

Det er interessant at et samlet næringsliv som er knyttet til det marine miljøet i Norge, er intenst imot dette tiltaket, fordi de ser helheten. De ser de langsiktige konsekvensene. De ser risikoen og kostnadene. Det gjør man ikke ved å behandle denne saken på den måten som har vært gjort hittil fra regjeringens side. Dette er vår mulighet til permanent å legge til grunn at vi kan flytte så store miljøsaker, inklusive gruvesaker, inn i Stortinget. Derfor håper jeg virkelig at stortingsflertallet − også Arbeiderpartiet og Senterpartiet − vil slutte opp om en slik politikk i framtida og bidra til at om det ikke skjer nå, så vil det i hvert fall bli det som blir lagt til grunn i framtida.

Terje Aasland (A) [14:36:03]: Aller først har jeg lyst til å bemerke til Venstre, som sier at vi dekker oss bak jusen: Jeg føler ikke at verken Senterpartiet eller Arbeiderpartiet dekker seg bak jusen. Vi har vært veldig tydelige på at vi har laget et rammeverk og et lovverk som en må forholde seg til i denne saken. Da kan jeg si at det bør være et problem for Venstre, som gjentatte ganger i miljø- og natursaker er imot regjeringen, at det nettopp er Venstre og Kristelig Folkeparti som er regjeringens parlamentariske grunnlag.

Så til Jan-Henrik Fredriksen, som sier at vi skroter mineralstrategien: overhodet ikke! Fredriksen kan umulig ha lest mineralstrategien og de påpekninger som står om at alle deponiløsningene for ethvert mineralprosjekt skal grundig utredes. Er det noe debatten her i dag handler om, er det nettopp om hvorvidt det er grundige utredninger som ligger til grunn for regjeringens beslutning. Statsråden påstår det, men Stortinget diskuterer det. Det er høyst legitimt å sette fram et forslag om at en i framtiden, med nye prosesser, må ha konsekvensutredet de ulike alternativene for deponiløsning. Det som er forunderlig, er at det er regjeringspartiene som stemmer imot det. Det er forunderlig. Det er også veldig forunderlig at de stemmer imot et forslag til vedtak som har til hensikt å begrense det som er miljøutfordringene med deponering av gruveavgang. Det er høyst bemerkelsesverdig at regjeringspartiene ikke er med på de to forslagene til vedtak. Man kan stille spørsmål om hvorfor i all verden de ikke er det.

Statsråden behøver ikke komme tilbake til Stortinget med de forslagene. Det er bare å begynne å jobbe med dem. Det er tydelig krav i framtiden om konsekvensutredninger for nye prosjekter og nye søknadsprosesser. Det er bare å starte arbeidet med å få redusert deponeringsbehovet for gruveavgang – enkelt og greit. Hvis det går som jeg antar, vil stortingsflertallet bestemme det i dag. Da er det en klar retningslinje for regjeringen.

Vi står altså fast på prinsippene som vi ga uttrykk for i mineralstrategien. Det gjør at vi har litt problemer med forslaget som Marit Arnstad og Senterpartiet har satt fram helt på slutten av komitébehandlingen når det gjelder konsekvensutredning for Engebøfjellet, for vi mener at vi faktisk kunne foreslått det selv da vi satt med regjeringsmakt. Vi må erkjenne det. Vi må erkjenne at Erik Solheim stilte spørsmålet om utredning av landdeponi i 2012, og Bård Vegar Solhjell bekreftet at det var uaktuelt i 2013. Den vedkjennelsen tar vi med oss, ikke minst med tanke på at vi ønsker å være forutsigbare overfor denne næringen. Men i ettertid er det ingen tvil om hva stortingsflertallet mener, og jeg synes det er høyst merkverdig at regjeringspartiene ikke er for det.

Presidenten: Representanten Ola Elvestuen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Ola Elvestuen (V) [14:39:17]: Det gjelder nettopp det siste, som er forslaget fra Senterpartiet som går ut på en konsekvensutredning, og hvorfor Arbeiderpartiet ikke er med på akkurat denne endringen, for det er nå beslutningen tas. Det har sikkert vært prosesser i den forrige regjeringen, men det er nå dette er oppe til behandling i Stortinget, og det er nå Arbeiderpartiet har en mulighet til faktisk å få til en endring i politikken, og da vil det være starten også på den større endringen når det gjelder de framtidige sakene. Det er ikke sånn at dette er ferdigbehandlet. Her ligger det en klagesak hos statsråden, så det er nå man har muligheten, men velger å dekke seg bak tidligere beslutninger og velger ikke å gå inn på denne problemstillingen også ut fra noen prinsipielle vurderinger av det juridiske og skillet mellom regjering og storting. Men Arbeiderpartiet kunne fått til en endring nå, og de burde gjøre det, men velger ikke å gjøre det.

Presidenten: Representanten Terje Aasland har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Terje Aasland (A) [14:40:37]: Jeg prøvde å forklare hvorfor vi hadde utfordringer med å gå inn på Senterpartiets forslag som kom helt på tampen av komitébehandlingen av denne innstillingen, og at det kan bryte med den forutsigbarheten som vi også er opptatt av. Vi stilte også dette spørsmålet via Erik Solheim i 2012, og hvor Bård Vegar Solhjell bekreftet at landdeponi var uaktuelt i 2013. Det er det ene forholdet.

Så dekker vi oss ikke bak noe på noen som helst måte. Vi har i tillegg kommet med et tilleggsforslag i dag, et løst forslag, hvor vi er veldig tydelige på det grunnlaget som må ligge til grunn for regjeringens beslutninger, og som et flertall i komiteen faktisk er enige om i merknader. Men vi mener det er så vesentlig at Stortinget faktisk vedtar dette som et grunnleggende prinsipp for det regjeringen skal gjøre i fortsettelsen når det gjelder denne typen saker. Så jeg mener at Arbeiderpartiet er veldig tydelige, og i motsetning til andre er vi kanskje også veldig forutsigbare.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.