Truls Wickholm (A) [12:11:34]: Utviklings- og framvoksende industriland ble, som det står i interpellasjonsteksten, i perioden 2003–2012 tappet for 6 600 mrd. amerikanske dollar i ulovlig kapitalflukt. Dette er penger som kunne blitt investert i skole, utdanning, helsetjenester, arbeidsplasser eller samfunnsinstitusjoner i de aktuelle landene. Mangel på investeringer i alt det som kan skape et verdig liv og muligheter, har konsekvenser. Det ser vi hver eneste dag på tv når vi ser nyheter, eller vi leser det i aviser.

Så sent som 2. juni, altså for noen få dager siden, bekreftet Oxfam dette bildet i en ny rapport, hvor det framkommer at multinasjonale selskaper basert i G7-landene unndro skatt til afrikanske land for 11 mrd. dollar i 2010, som er det seneste året de har tall på det fra.

Når mennesker blir fratatt muligheten til utdanning, helsetjenester og arbeid, muligheten til å leve et verdig liv og muligheten til å leve i et samfunn med fungerende institusjoner, skapes det livsvilkår som gir grobunn for desperasjon og konflikt, som gjør mennesker sårbare, og som i verste fall også tvinger mennesker på flukt. Menneskers problemer ett sted i verden kan ofte bli vårt problem før eller senere.

Estimatene skjuler hvor omfangsrikt problemet med hemmelighold er, fordi det ikke fanger opp narkotikatrafikk og smugling av f.eks. dyr eller mennesker. Det hemmeligholdet som tilbys lovlige multinasjonale selskaper i skatteparadiser, gagner også alle andre som måtte ha noe å skjule.

Tallene er svært konservative, og de underestimerer. Det er naturligvis estimater, for korrekte tall kan kun komme på bordet hvis det introduseres regelverk som lar tallene komme på bordet. Men det er også mange som ikke ønsker transparens og åpenhet.

Tidligere trodde man at Vesten ga bort veldig mye penger i bistand uten å få noe tilbake. Nå vet vi at det bildet ikke stemmer. Det er gjort beregninger på at for hver krone som investeres i Afrika, tappes det ti kroner i ulovlig kapitalflukt. Av dette er rundt 3 pst. beregnet til å være korrupsjon og ulovlige tildragelser, mens kriminell aktivitet som narkotikatrafikk og smugling utgjør 35 pst., og da står altså kommersielle transaksjoner mellom flernasjonale selskaper for rundt 60–65 pst. av denne tappingen. Det betyr at i motsetning til det som kan være vanlig å tro, er det altså ikke fortrinnsvis korrupte diktatorer som holder på med denne tappingen av afrikanske land. Det er en ganske liten andel i forhold til det som flernasjonale selskaper driver med.

Uansett – det er ikke det presise omfanget som er det viktigste å fokusere på. Det viktigste er å finne en stoppmekanisme og hindre at dette fortsetter. Fordi verktøykassen for hvordan selskaper greier å flytte penger, er veldig stor, er det viktig å forstå hvordan dette skjer og finne gode, målrettede løsninger. Det er her utvidet land-for-land-rapportering kommer inn. Den nye forskriften kan da være en målrettet, billig og effektiv måte å synliggjøre uønsket skattetilpasning på.

Denne loven er ikke en sånn lov som man må vinne oppslutning for i befolkningen. Den kampen er allerede vunnet. Det er verdensomspennende bevegelser som kjemper for åpenhet i disse skatteparadisene. Argumentet har fått kraft av finanskrisen og skandalene som har kommet til overflaten i kjølvannet av den. Vi ønsker jo alle sammen å unngå finanskriser og ustabile markeder. Den enorme ulikheten som nå eksisterer globalt, handler ikke bare om fattige og rike land. Det handler om fordeling innad i land og fordeling mellom selskaper og nasjoner. I dag er det sånn at av de 100 største økonomiene i verden er halvparten av dem flernasjonale selskaper. Det betyr at 75 pst. av verdens stater har et BNP som ligger under årsomsetningen til hvert av de 50 største selskapene. Når vi knytter dette sammen med at 60 pst. av transaksjonene globalt i dag foregår innad i selskapskonsern, og at over halvparten av transaksjonene blir kjørt gjennom skatteparadiser, sier det seg selv at her er det enorme pengestrømmer i verden som er unntatt alle former for innsyn.

Uansett hvordan man måtte lese boken til Thomas Piketty og poenget med forholdet mellom kapital og inntekt, er det et poeng at kapitalen i forhold til inntekt sank de 50 første årene etter år 1900, før den igjen økte betydelig. I dag er forholdet nesten tilbake der det var rundt år 1900. Avkastningen på kapital er høy når selskaper f.eks. ikke betaler skatt.

Skatteparadiser tilbyr tjenester som gjør at selskaper kan bygge opp kapital utenfor det åpne markedet. Vanlige arbeidere betaler en høy skatt av sin lønn, mens selskaper betaler lite eller ingenting. Det er også vanlige arbeidere som er markedet, som betaler for produksjonen, og som kjøper tjenestene.

Uansett hvordan vi ser på det, er ulikhetene i verden større enn noen gang. Samtidig har kapitalflukten gjennom de siste tiårene økt med gjennomsnittlig 9,4 pst. per år. Det er dobbelt så raskt som BNP globalt. Dette er ikke særlig bærekraftig.

Det er en direkte sammenheng mellom ulovlig kapitalflytting og Afrikas muligheter til å mobilisere ressurser for utvikling. I en rapport fra Den afrikanske union om ulovlig kapitalflukt påpeker Den afrikanske union at de landene hvor disse pengene havner, har et ansvar for å hindre kapitalflukten, hjelpe Afrika med å hente pengene hjem og straffe dem som tar dem ut. Det er også derfor at International Bar Association, verdens største juridiske organisasjon, mener at handlinger fra jurisdiksjoner som oppmuntrer til eller tilrettelegger for misbruk av skatteregler, kan utgjøre et brudd på internasjonale menneskerettighetsforpliktelser.

I fjor hadde jeg besøk her på Stortinget, i regi av organisasjonen Publish What You Pay, av 40 mennesker fra over ti ulike land i sør, som alle har strevd med å få på plass denne nødvendige åpenheten. De har bedt Norge om å gå foran og få på plass en utvidet land-for-land-rapportering, slik at dette kan være et godt eksempel for andre å følge etter. Det kan ikke være et mål for oss at norske selskaper skal kunne bidra til å tappe utviklingsland for deres rettmessige del av inntektene fra egne naturressurser.

Så er det noen som spør: Mener du at norske selskaper gjør dette? Svaret er at jeg ikke vet – jeg håper ikke det. Noen vil kunne si at dette svekker norske selskapers konkurranseevne. Jeg vil da si at et slikt regelverk vil styrke den. Som norsk politiker er ikke jeg det minste i tvil om hvem jeg ville ønsket velkommen inn i mitt land for å utvinne naturressurser av de som kom med en garanti om åpenhet, og de som kom med en mulighet for hemmelighold. Jeg tror svaret gir seg selv for de fleste.

I den forrige saken vi diskuterte, viste vi at vi klarte å bli enige – jeg trodde i hvert fall det da jeg skrev innlegget – om et register for egentlige eiere. Her sier vi at Norge må handle sammen med andre, men også alene. Vi er tydelige på at vi ønsker å gå foran. Det bør vi gjøre i saken om utvidet land-for-land-rapportering også. I år skjer det mange viktige ting som kan være med på å skape en bedre framtid for verden: klimatoppmøte i Paris, FN-møte om bærekraftig utviklingsmål og Finansiering for Utvikling-konferansen i Addis Abeba. Åpenhet om skatt og bidrag til å stoppe lekkasjen av penger og ressurser fra utviklingsland vil være avgjørende for å lykkes med i hvert fall to av disse toppmøtene, kanskje med alle tre.

Det hadde også vært positivt om finansministeren i dag sa at hun ville være med på å legge til rette for en utvidet land-for-land-rapportering gjennom forskrift i Norge, og at Norge kunne gå foran, vise handling og inspirere til handling også hos andre.

Statsråd Siv Jensen [12:21:47]: La meg først få takke representanten Wickholm for å rette søkelyset mot to så viktige temaer som ulovlig kapitalflukt og åpenhetskrav til kapitalstrømmer over landegrenser. Skadevirkningene av ulovlig kapitalflukt og skatteunndragelser er vanskelig å tallfeste, men er uansett alvorlige og utgjør en stor trussel mot inntektsgrunnlaget i mange land. Regjeringen er derfor opptatt av å finne gode løsninger for å kunne bekjempe ulovlig kapitalflukt og synliggjøre kapitalstrømmer over landegrenser.

Å bekjempe kapitalflukt er dog ikke noe Norge kan gjøre alene. For å få størst mulig gjennomslag er det først og fremst viktig at det på internasjonalt nivå oppnås enighet om et velrettet og hensiktsmessig regelverk. Norge deltar derfor aktivt i flere ulike internasjonale fora som arbeider med å forbedre det internasjonale regelverket på området, bl.a. i det internasjonale organet Financial Action Task Force, også kjent som FATF. FATF er den ledende internasjonale standardsetteren for tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering og er således en av de viktigste internasjonale arenaene i kampen mot ulovlige og skjulte pengestrømmer.

Under det norske presidentskapet i 2012/2013 innførte FATF bl.a. skatteunndragelser som primærforbrytelse. Det gjør at finansinstitusjoner og andre rapporteringspliktige etter hvitvaskingsregelverket er pliktige å rapportere inn skatteunndragelser til myndighetene der det er mistanke om dette. I tillegg har FATF utarbeidet standarder som pålegger myndighetene i medlemslandene å sikre åpenhet rundt opplysninger om reelt eierskap. Standardene vil kunne bidra til større åpenhet rundt grenseoverskridende kapitalstrømmer i komplekse selskapsstrukturer og mellom parter der de reelle eierne ofte er skjult for allmennheten.

Også på nasjonalt plan er det gjennomført et betydelig arbeid for å bekjempe ulovlig kapitalflukt og skatteunndragelser og sikre åpenhet rundt kapitalstrømmer. Blant annet har Norge de senere årene lyktes med å inngå avtaler om utveksling av skatteopplysninger med land som gjerne har vært betegnet som skatteparadiser. Dette sikrer at Norge får tilgang til opplysninger om personer eller selskaper med skatteplikt til Norge.

Norge har videre, trolig som første land i Europa, gjennomført og satt i kraft nasjonale krav til såkalt land-for-land-rapportering, også kalt LLR-regelverket, som stortingsrepresentant Wickholm også refererer til.

Land-for-land-rapportering er en relativt ny rapporteringsform som innebærer at selskapet må utarbeide og offentliggjøre en årlig rapport om sin virksomhet, med opplysninger fordelt på hver jurisdiksjon og eventuelt for hvert prosjekt hvor selskapet driver virksomhet. Slik rapportering skiller seg fra tradisjonell finansiell rapportering, hvor foretakene konsoliderer og aggregerer finansielle opplysninger samlet for selskapet eller for hele konsernet.

Hovedformålet med LLR-regelverket er å bidra til økt åpenhet om virksomheten til foretak som driver med uttak av ikke-fornybare naturressurser, for på den måten å ansvarliggjøre aktuelle myndigheter for forvaltningen av landets naturressurser. Det norske land-for-land-regelverket bygger på EU-regler. Frist for gjennomføring av LLR-krav i EU er imidlertid ikke før 1. januar 2016.

Representanten Wickholm spør i interpellasjonen om regjeringen vil innføre utvidet land-for-land-rapportering. Jeg vil i den forbindelse vise til at Stortinget allerede har vedtatt et regelverk som går vesentlig lenger i å stille krav til informasjon enn det som følger av det vedtatte EU-regelverket. I det perspektivet er det i Norge allerede innført et utvidet land-for-land-rapporteringskrav, slik Wickholm etterlyser. EU-reglene er avgrenset til å gjelde informasjon om betalinger til myndigheter. De rapporteringspliktige er etter de norske reglene i tillegg pålagt å gi opplysninger om foretakets investeringer, salgsinntekter, produksjonsvolum og kjøp av varer og tjenester fordelt på de enkelte land hvor foretaket driver virksomhet. Hensikten er at slike skjerpede informasjonskrav skal sette selskapenes betalinger til myndigheter inn i en større sammenheng, slik at vi kan være bedre egnet til å avdekke korrupsjon og til en viss grad også synliggjøre hvordan foretakene tilpasser sin virksomhet skattemessig.

Videre: For å sikre at det i det norske regelverket for land-for-land-rapportering ble innarbeidet mål om å synliggjøre eventuell uønsket skattetilpasning, har Finansdepartementet i forskrift fastsatt krav om at rapporteringspliktige skal opplyse om foretakets rentekostnader til andre foretak i samme konsern, men som er hjemmehørende i andre jurisdiksjoner enn det rapporterende foretaket. Det er også lagt inn krav om at eventuelle konsernrapporter om land-for-land-rapportering skal inneholde diverse opplysninger om foretakets datterselskaper.

Etter det jeg kan se, er det et siste poeng som representanten Wickholm tar opp i sin interpellasjon, nemlig at land-for-land-rapporteringen må tas inn som noter til årsregnskapet. Jeg kan ikke se at krav om å innta LLR-rapport som note til årsregnskapet vil ha særlig betydning for graden av åpenhet rundt kapitalstrømmene i selskapene. Jeg viser her til at selskapenes LLR-rapport i dag skal inntas som eget vedlegg til årsregnskapet, og skal signeres av selskapets styremedlemmer. Ved å innta rapporteringen i noter som en del av årsregnskapet ville rapporteringen blitt underlagt full ekstern revisjon. Dette ville imidlertid medført en ikke ubetydelig merkostnad ved rapporteringen.

Norge ligger langt fremme når det gjelder krav om land-for-land-rapportering, og har fått internasjonal oppmerksomhet. I forbindelse med at Statoil publiserte sin første land-for-land-rapport i mars 2015, la organisasjonen Global Witness ut en nyhetssak hvor amerikanske myndigheter ble oppfordret til å følge Norges eksempel om utvidet rapportering. Dette illustrerer etter mitt syn at Norge har et godt og fremtidsrettet regelverk.

Det er ikke dermed sagt at det norske regelverket ikke bør gjennomgås kritisk, med sikte på forbedringer. I tråd med tidligere uttalelser tar regjeringen sikte på å evaluere det norske land-for-land-regelverket etter tre år. Regelverket har da fått virke i noen år, og vi vil klarere se eventuelle svakheter som det bør rettes opp i, og eventuelle forbedringer som bør foretas. Det er bl.a. ikke nødvendigvis helt enkelt å finne riktig utforming av informasjonskravene. Derfor bør vi heller ikke forhaste oss med å fastsette ytterligere regler.

Resultatet av en evaluering av de norske LLR-reglene etter noen år vil også kunne spilles inn til EU-kommisjonen i forbindelse med deres evaluering av eget regelverk i 2018. Regjeringen har ennå ikke tatt stilling til omfanget av evalueringen eller hvilke temaer som vil bli nærmere vurdert. Men i tillegg til selve informasjonskravene vil jeg tro at spørsmålet om mulig utvidelse til andre bransjer enn utvinningsindustrien og skogsdrift innen ikke-beplantet skog samt forholdet til årsregnskapet er to temaer det kan være aktuelt å ha med i evalueringen.

Truls Wickholm (A) [12:30:00]: Jeg takker statsråden for svaret og viser til at også undertegnede synes at det er positivt at Norge fortsetter det arbeidet vi gjør internasjonalt ved å delta aktivt og være en pådriver for bedre regulering.

Som statsråden sier, har vi også en land-for-land-rapportering i Norge, men det vi spør om her, er om statsråden vil gå videre og tette de hullene som vi allerede ser finnes, og som vi får kritikk for, i land-for-land-rapporteringen. Det er altså mulig å flytte profitt fra utviklingslandene til skatteparadiser uten at dette nødvendigvis vil måtte framgå. Jeg kan ikke se hvorfor vi ikke allerede nå skal begynne den jobben og ta tak i den problematikken med å prøve å tette de hullene i et rapporteringsregelverk som vi allerede har. Så får det bli en annen og videre diskusjon om hva mer vi kan gjøre – og på andre måter – internasjonalt.

Statsråden viser også til rapporten fra Statoil. Den har åpenbart blitt vist fram som et eksempel til etterfølgelse. Men den har også fått kritikk for å blande oppstrøms- og nedstrømstall i rapporteringen sin. Da jeg spurte statsråden om dette i et skriftlig spørsmål, sa hun at dette ikke er noe Finansdepartementet vil gå inn i nå, det er Finanstilsynets ansvar. De må kunne ta stikkprøver av dette dersom de ønsker det. Derfor har jeg også litt vanskelig for å se hvordan vi nå skal få på bordet all informasjonen til den evalueringen som skal gjøres, hvis man ikke er litt på og tar tak i problematikken, og sørger for å finne ut av om den rapporteringen som Statoil har gjort, faktisk er god, faktisk er riktig, i forhold til det norske regelverket. Det er jo uheldig dersom denne rapporten blir holdt fram internasjonalt som et eksempel til etterfølgelse, men ikke følger opp det regelverket som storting og regjering har vedtatt. Da burde den ikke være et eksempel til etterfølgelse.

Vi får komme tilbake til det i den videre debatten, men jeg vil be statsråden tenke på om det ikke er mulig allerede nå å se på om vi ikke kan forsøke å tette noen hull i den rapporteringen som vi etterspør.

Statsråd Siv Jensen [12:33:15]: Jeg mener at jeg gjennom mitt innlegg ga veldig klart og tydelig uttrykk for en reell vilje til å gå videre og «tette noen hull», som representanten Wickholm kaller det, men for å kunne gjøre det trenger vi erfaringsdata å basere oss på. Jeg har merket meg at enkelte mener at regelverket har svakheter som det bør rettes opp i. Men jeg har også lyst til å understreke noe jeg sa i sted, nemlig at vi antakelig har det mest omfattende krav til land-for-land-rapportering i hele verden, og vi har vært først ute med å implementere denne typen regler. De trådte i kraft 1. januar 2014, og de første rapportene legges frem i år. Nettopp derfor er det viktig at vi lar regelverket få virke og kan evaluere de rapporteringskravene som nå ligger der som et godt utgangspunkt for å vurdere hvordan vi eventuelt skal gå videre, og hvilke hull vi i så fall bør tette. Når representanten Wickholm sier at det er om å gjøre å være «litt på», som han kalte det, og ta «tak i problematikken», så mener jeg at vi gjør det, men da må vi vite hva det er vi skal være på, og vi må vite hvilken problematikk vi skal ta tak i, og da er det i grunnen en fordel, vil jeg mene, at vi har erfaringsdata å basere oss på, sånn at vi vet hva vi i så fall skal rydde opp i.

Marianne Marthinsen (A) [12:35:03]: Takk til interpellanten for å reise en veldig viktig debatt. Jeg må si at jeg egentlig blir litt oppstemt over at Stortinget i løpet av denne dagen har hatt det som i hvert fall ligger an til å bli to veldig meningsfulle debatter om finansiell åpenhet. Det mener jeg er et virkelig framskritt fordi det er et tema som har fått altfor lite oppmerksomhet i denne salen, gitt de alvorlige utfordringene som dette representerer.

Dette henger på mange måter godt sammen med den forrige saken vi debatterte. Det dreier seg om å sikre åpenhet rundt pengestrømmer, hegne om den sunne, lovlydige delen av økonomien og akkurat i denne saken også om å sikre at avkastningen fra det å utvinne naturressurser kommer til beskatning.

Det var, som finansministeren også var inne på, Sigbjørn Johnsen – som finansminister – som innførte dagens land-for-land-regelverk, og det var et veldig viktig skritt i riktig retning. Det er helt riktig som finansministeren sa i sitt innlegg, at Norge ved å ta det skrittet gikk foran internasjonalt. Det er et regelverk som gjør det mulig for myndigheter, men også for sivilsamfunn – og det er et viktig poeng her, den brede offentligheten – å vurdere hvordan selskaper som utvinner naturressurser, faktisk opererer. Hvor stort er omfanget av aktiviteten? Henger det sammen med de bidragene selskapene gir tilbake til samfunnet i form av skatt?

Noe av hovedargumentasjonen den gangen lovproposisjonen ble lagt fram for Stortinget, var å innføre et regelverk som ga sivilsamfunnet og rettsvesenet et nytt og effektivt våpen for å bekjempe korrupsjon. Det var bra. Derav fulgte også disse kravene som finansministeren var inne på, om at man skal rapportere på investeringsnivå, salgsinntekter, produksjonsvolum osv. for å kunne sette dette sammen i en kontekst som gir mening – det er veldig viktig. Men det at det var bra og et riktig skritt å innføre dette regelverket i 2013, mener jeg ikke er til hinder for å ha en løpende debatt om hvordan det kan videreutvikles.

Finansministeren har i og for seg rett i at hvis vi sammenligner med EU-regelverket, har Norge en form for utvidet land-for-land-rapportering. Men det utvidet land-for-land-rapportering innebærer – sånn som begrepet vanligvis brukes i debatter om dette – er å gjøre regelverket til et verktøy for også å kunne bekjempe skatteunndragelse og aggressiv skatteplanlegging i tillegg til korrupsjon, fordi utvidet rapportering vil bety at vi får en rapportering fra hele konsernstrukturen, alle datterselskaper, vi får oversikt over hvor pengestrømmene fra handel med naturressurser faktisk tar veien. Det vil bl.a. bety at selskapene må rapportere fra skatteparadiser. Og skal man ha et regelverk som gjør det mulig å følge pengestrømmer fra utvinning av naturressurser, må det elementet også på plass.

Så er finansministeren inne på punktet om noter til årsregnskapet og sier at hun ikke helt kan se poenget med det. Men det er – uansett hvordan vi løser dette praktisk – et stort poeng at vi sikrer en rapportering som er i samsvar med regnskapstall, og som er enkelt sammenlignbart med regnskapstall. Igjen handler det om kontekst og om hvorvidt dette skal være etterprøvbart og brukbart for den offentligheten som ønsker tilgang til den typen informasjon.

Som sagt: Jeg mener at vi virkelig har sett kimen til gode debatter om finansiell åpenhet i Stortinget i dag.

Så varslet representanten Snorre Serigstad Valen at Arbeiderpartiet og SV sammen i revidert nasjonalbudsjett vil fremme et forslag som handler om utvidet land-for-land-rapportering. Det gjorde vi også i fjor. Da fikk vi ikke flertall for det. Mange av de argumentene som er framført fra flere partiers representanter gjennom dagen i dag, skulle tilsi at dette er en tanke som er i ferd med å modnes, så min innstendige oppfordring til de øvrige partiene er å gå ordentlig inn i dette sakskomplekset og vurdere det fram mot behandlingen av revidert budsjett.

Siri A. Meling (H) [12:39:49]: Først vil jeg takke representanten Wickholm for å bidra til å sette søkelyset på viktige spørsmål knyttet til ulovlig kapitalflukt og åpenhetskrav til kapitalstrømmer over landegrenser. Det er tema som også Høyre er opptatt av.

Kampen mot fattigdom er en viktig sak for oss alle, og kampen mot fattigdom er også satt opp som det første av de åtte tusenårsmålene vi har forpliktet oss til gjennom FN. For øvrig er det åttende tusenårsmålet å utvikle et globalt partnerskap for utvikling. Det betyr i henhold til regjeringens hjemmeside å utvikle et åpent, regelbasert og ikke-diskriminerende handels- og finanssystem som tar vare på behovene til de minst utviklede landene. Det betyr at også dette åttende tusenårsmålet er relevant for denne debatten.

En viktig del av denne kampen mot fattigdom vil og bør dreie seg om at fattige land ikke blir utnyttet av den rikere del av verden, at fattige land ikke tappes for ressurser uten at de selv får dra nytte av inntektene som genereres. Jeg er derfor tilfreds med at finansministeren i sitt svar til interpellanten nettopp understreket at regjeringen er opptatt av å finne gode løsninger for å kunne bekjempe ulovlig kapitalflukt og synliggjøre kapitalstrømmer over landegrensene.

Verden blir mer og mer globalisert, og det betyr også at pengestrømmene flyter lettere mellom land og selskaper i ulike strukturer. Jeg tror det er ganske stor enighet om at denne globaliseringen har bidratt til å bekjempe fattigdom nettopp ved økt internasjonal produksjon og handel, men samtidig har denne situasjonen noen virkninger som kan være uheldige.

Det er viktig å ha ambisjoner om forbedring. Samtidig er disse problemstillingene internasjonale og må finne sine løsninger også gjennom internasjonalt samarbeid, ikke minst med tanke på å opprettholde en konkurransenøytralitet i norske selskaper i forhold til konkurrerende virksomhet fra andre land. Blant annet er det internasjonale organet Financial Action Task Force en av de viktigste internasjonale arenaene for å sette standarder for tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering.

Mulighetene flernasjonale selskaper har til å rapportere samlet for selskaper eller for hele konsernet, gir muligheter som hindrer innsyn i bl.a. hvor mye verdier som tas ut fra det enkelte land. Vi må vel kunne si at Norge allerede er en foregangsnasjon på dette området, i alle fall i en europeisk sammenheng, når vi har gjennomført og satt i kraft nasjonale krav til land-for-land-rapportering, og dette betyr at selskapene må rapportere nettopp land for land og synliggjøre sin aktivitet. Det er – som finansministeren også var inne på nettopp – for å unngå at foretak tapper fattige land for ikke-fornybare naturressurser at denne rapporteringsformen var viktig å få på plass.

Vårt regelverk bygger på EUs regelverk. Det er ikke unaturlig at vi harmoniserer oss med EU, våre nærmeste samarbeidspartnere og også våre nærmeste konkurrenter, i disse spørsmålene, men i tillegg har Norge allerede vedtatt en ordning som går lenger enn det EU-direktivet legger opp til. EU-reglene er avgrenset til å gjelde informasjon om betaling til myndigheter, mens de norske reglene går mye lenger i pålagt rapportering. I tillegg har vi inngått en rekke skatteavtaler med ulike land, noe som også vil bidra til større åpenhet og innsyn knyttet til kapitalstrømmer. Det er for så vidt en god ting å demonstrere utålmodighet når det gjelder en god sak, men her er det lagt opp et løp med en evaluering av det norske land-for-land-regelverket etter tre år, og i tillegg skal EU evaluere sitt regelverk i 2018.

I Aftenpostens omtale av denne saken 1. juni i år ble det referert til at Økokrim i 2013 anslo at 136 mrd. kr blir unndratt beskatning i Norge hvert år, noe som betyr et tap av skatteinntekter på nesten 37 mrd. kr årlig. Dette er store beløp, og arbeidet med å sikre et nasjonalt skattegrunnlag er også en viktig dimensjon av akkurat den delen av debatten som dreier seg om såkalte skatteparadiser, for å unngå kapitalflukt og uønsket skattetilpasning. Dette har med rette fått økende oppmerksomhet fra ulike land. Norge ligger langt fremme i dette arbeidet. Det betyr ikke at vi ikke skal videreutvikle regelverket som trådte i kraft 1. januar 2014 – tvert imot legges det opp til en prosess med evaluering og eventuelle nye grep etter en treårsperiode.

Gjermund Hagesæter (FrP) [12:45:03]: Det er ingen tvil om at det er viktige tema representanten Wickholm tar opp i denne interpellasjonen. Ulovleg kapitalflukt og krav om openheit er viktige ting som det er bra å få kasta lys over og debattert.

Kor stor den ulovlege kapitalflukta er, er det sjølvklart vanskeleg å vite eksakt. Det er vist til nokre tal og prosentvis utvikling her. Uansett om desse er korrekte eller for låge eller for høge, er det enorme tal vi snakkar om. Mykje tyder òg dessverre på at utviklinga har gått i feil retning dei siste åra.

Kampen mot ulovleg kapitalflukt er ei internasjonal utfordring. Det er sjølvklart grenser for kva Noreg kan gjere åleine, men Noreg kan gjere noko. Noreg har gjort mykje, og vi ligg òg heilt framme når det gjeld krav om land-for-land-rapportering. I tillegg deltar Noreg òg aktivt i ulike internasjonale forum for å få på plass gode tiltak. Eg registrerer frå alle som har hatt ordet, at det er eit breitt politisk fleirtal som er einige om at dette arbeidet skal halde fram med uforminska styrke.

Kampen mot ulovleg kapitalflukt vil ikkje kunne bli løyst på kort sikt. Det er eit langtekkeleg arbeid, men det er viktig at vi bidrar. Her må alle land bidra. Noreg har bidratt og skal bidra framover, og som andre har vore inne på: Noreg er ein føregangsnasjon.

Så får vi håpe at dei tiltaka som er sette i verk, og som blir sette i verk framover, vil føre med seg at vi dei neste ti åra vil sjå ei langt meir positiv utvikling enn dei føregåande ti åra har vist. Det er eg òg trygg på at vi vil gjere.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [12:47:40]: Jeg vil også få lov til å takke interpellanten for en veldig viktig interpellasjon og statsråden for et grundig svar.

Debatten om land-for-land-rapportering er en viktig debatt om et viktig tema. Den handler om å skaffe den viktige informasjonen vi trenger for å hindre korrupsjon, og skaffe nyttig informasjon for investorer. Framfor alt handler den om å hindre skatteunndragning fra fattige land. Skatteunndragning er surt når det fører til konkurransevridning i Norge, men det er enda mer alvorlig når det hindrer velfungerende markeder og utvikling av velferdstjenester i andre deler av verden.

Kristelig Folkeparti har i lang tid vært tydelige på at vi ønsker en ordning der Norge går foran, og at målet med innføring av land-for-land-rapportering i Norge må være både å bekjempe korrupsjon og å hindre uønsket skattetilpasning. Vi har derfor en offensiv formulering i partiprogrammet vårt:

«KrF vil innføre krav om land-for-land-rapportering som forplikter selskaper til å oppgi nødvendig informasjon for å avgjøre hvor mye skatt som betales i hvert enkelt land.»

Jeg skal ikke bruke mye tid på historiefortelling, men jeg må korrigere representanten Marthinsen, som hadde et veldig godt innlegg, på ett punkt. Da tidligere finansminister Sigbjørn Johnsen la fram Stoltenberg II-regjeringas forslag til LLR-regelverk, var ikke lenger målsettinga med regelverket å hindre uønsket skattetilpasning. Forslaget var blitt utvannet, og det var blitt dårlig. Derfor var Kristelig Folkeparti glad for at vi lyktes i de første budsjettforhandlingene med å forhandle inn et bedre forslag, som var:

«Stortinget ber regjeringen om å sikre at det i regelverket om land-for-land-rapportering innarbeides mål om å synliggjøre uønsket skattetilpasning.»

Dette var en viktig seier, som sikret det som var målsettinga med land-for-land-rapporteringa. Samtidig var dette for Kristelig Folkeparti en god start, og vi var tydelige på at vi videre ønsker å komme dit at vi får et enda bedre regelverk enn vi har i dag.

Som interpellanten understreket, forsvinner hvert år enorme summer fra utviklingsland. I kampen for en mer rettferdig verden er det viktig at Norge går foran for å hindre uønsket skattetilpasning.

Jeg er glad for at finansministeren er her, og jeg er klar over at det er hun som har det konstitusjonelle ansvaret, men jeg skulle gjerne ønske at justisministeren også var her, for i kampen mot organisert kriminalitet er land-for-land-rapportering viktig fordi man kan få bedre oversikt over pengestrømmene. Skjulte pengestrømmer og skjulte penger medfører stor fare for at penger kan havne i feil hender. Hemmeligholdet fører til at det er svært vanskelig å holde selskapene ansvarlige for kriminalitet. Det omfatter bl.a. brudd på menneskerettigheter og grov økonomisk kriminalitet. I kampen mot organisert kriminalitet er derfor dette et viktig virkemiddel som gir åpenhet om hvor pengene går, og om de går dit de skal. Med andre ord vil jeg påstå at dette er et av de viktigste kravene vi kan stille for å lykkes med å bekjempe ulike former for organisert kriminalitet.

I vedtaket vi fattet i 2013, ligger det inne i ordninga, som statsråden sa, at den skal evalueres etter tre år. Jeg stiller spørsmålet om det betyr 2016, eller om vi må vente enda lenger. Kristelig Folkeparti har i alle fall tydelige forventninger om at den evalueringa blir gjort på en måte som gir rom for en debatt om hvordan ordninga kan forbedres for å unngå skatteunndragning i fattige land på en enda mer effektiv måte.

Vi ønsker å stille krav til forbedring av ordninga. To eksempler på slike krav kan være:

• Utvidet krav til rapportering: Store multinasjonale selskap må rapportere på støttefunksjonene sine i skatteparadis, og ikke bare fra landene de henter ut råvarer fra. Når vi vet om LLR-regelverket fungerer, må dette utvides til å gjelde støttefunksjoner i skatteparadis, slik at selskap må rapportere fra all virksomhet, noe som gir bedre overblikk og bedre muligheter for å hindre skatteflukt.

• Ordninga gjelder i dag bare store selskap som driver med råvareutvinning.

  I praksis vil det si – her bruker jeg tall fra 2013 – to av de 50 største selskapene på Oslo Børs. Derfor er det etter Kristelig Folkepartis mening viktig å utvide antallet.

Land-for-land-rapportering har et stort potensial. Gjennom land-for-land-rapportering får vi informasjon som sikrer at pengestrømmene er åpne, slik at en vet at pengene går dit de skal. Dette er til hinder for organisert kriminalitet og en seier for andre. Det skaper like konkurransevilkår for bedrifter, og det sikrer skatteinntekter – både i fattige land og i rike land.

Norge på sitt beste er et land som går foran. Det gjør vi gjennom å holde fast ved et av målene for land-for-land-rapporteringa, nemlig å hindre uønsket skattetilpasning, og fortsetter å utvide og forbedre ordninga.

Ola Elvestuen (V) [12:52:55]: Jeg vil også først takke interpellanten for å reise et veldig viktig spørsmål. Kampen mot ulovlig kapitalflukt er viktig, og som flere har påpekt her, er spørsmålet viktig både i den litt bredere kampen for å avvikle skatteparadiser og i kampen mot korrupsjon og den omfattende organiserte kriminaliteten, som kan bygge på de mulighetene som ligger i et skatteparadis.

Disse landene, med sitt hemmelighetshold, har som selve sin forretningsidé å tilby lovstrukturer som kan tilsløre eller skjule informasjon om aktiviteter og eierforhold i selskapenes hjemland. Dette skjer ofte på en slik måte at selskapene unngår å betale skatt til sine hjemland eller til de landene hvor de har fått tilgang til ressurser, eller hvor ressurser omgjøres til varer og tjenester.

Konsekvensene er at overskudd som burde gått til fellesskapet i selskapenes hjemland, eller der verdiskapningen skjer, i stedet tappes ut av landet. I tillegg er det kampen mot korrupsjon og organisert kriminalitet. Dette hemmeligholdetkan motvirkes av utvidet land-for-land-rapportering, som krever at selskapene rapporterer inntekter, kostnader, skatt, produksjon og investering fra alle land et selskap er registrert i. Dette vil gi investorer innsikt i de sentrale regnskapstall, som er verdifullt for alle investorer.

Jeg mener det er en selvfølge at Norge skal ligge i front i kampen mot ulovlig kapitalflukt og en videre kamp mot korrupsjon og organisert kriminalitet. Det er noe vi som et velfungerende demokrati som er godt strukturert, har en egeninteresse av å gjøre, og er også noe som vi har et ansvar for å jobbe imot, sammen med våre partnere.

Fra interpellantens side uttrykkes det en utålmodighet for at vi skal gå videre med en utvidet land-for-land-rapportering. Fra Venstres side er vi helt enig i det og deler den utålmodigheten. Men jeg er litt forundret med hensyn til den saken som ble diskutert litt tidligere i dag, om Statens pensjonsfond utland, for der ligger det nettopp et forslag der Stortinget ber regjeringen utarbeide forventingsdokument for Statens pensjonsfond utland på områdene finansiell åpenhet og land-for-land-rapportering, og jeg synes det er litt forunderlig at Arbeiderpartiet ikke er med på det forslaget, som nettopp er et steg i den retningen som vi her i fellesskap alle gir uttrykk for at vi ønsker å gå. Så på bakgrunn av denne diskusjonen skulle jeg ønske at man tenkte på det én gang til, for å se på om dette forslaget, der man tross alt ber om et utarbeidet forventningsdokument, er et forslag som man kan være med på som et første steg i en retning, med tanke på et problem og en problemstilling som vi alle er enige om at det er viktig at Norge ligger i front for å bekjempe.

Snorre Serigstad Valen (SV) [12:56:34]: Jeg vil takke interpellanten for å ta opp en svært viktig sak som Stortinget har flere anledninger til å gjøre noe konkret med, både i dag og i forbindelse med behandlingen av revidert nasjonalbudsjett.

Det foregår en skatteunndragelse fra primært fattige land av – oppriktig talt – helt vanvittig omfang. Tapet fattige land påføres av ulovlig skatteunndragelse, kapitalflukt og eksotiske selskapsstrukturer, er større enn bistanden og utenlandsinvesteringene til de samme landene. Tenk litt over det! Det betyr at i netto går en rekke av verdens fattigste land i minus fordi det er vestlige og rike næringsaktører til stede der som tapper landet for ressurser. Om det er ett godt argument mot høyresidens mantra om at mer handel alene skaper utvikling i fattige land, er det nettopp dette. Det hjelper ikke med mer handel, om handelen og aktørene i handelen ikke betaler den skatten de skal. Det som trengs, er sterkere institusjoner, en sterkere evne og mulighet til å skattlegge overskudd på en ordentlig måte, og derfor trengs også en god og institusjonsrettet bistandspolitikk. Jeg ville bare legge til det.

Så er det ikke bare fattige land som rammes av denne unndragelsen av innbetaling til fellesskapet. Ifølge Økokrim og Skattedirektoratet i Norge kan så mye som 135 mrd. kr forsvinne ut av Norge hvert år. Det skaper enorme konkurranseulemper for ærlig norsk næringsliv. I et sånt perspektiv synes jeg passiviteten til Høyre og Fremskrittspartiet i denne saken er svært oppsiktsvekkende. Dette er en økonomisk virksomhet som frarøver både rike og fattige land tusenvis av milliarder av kroner, og som fører til svært skjeve konkurranseforhold for store deler av både norsk og andre lands næringsliv. Det er mulig å gjøre noe med ved å fortsette å presse på for innføring av strengere regler for rapportering.

Det er, som representanten Ropstad var inne på, flere konkrete ting det er mulig å gjøre. For det første må alle land som er inkludert i den finansielle rapporteringen av oppstrømsresultater, omfattes av forskriften for land-for-land-rapportering. Sånn er det ikke i dag.

For det andre bør land-for-land-rapporteringens nøkkeltall i sin helhet tas inn som note til årsregnskapet istedenfor å henvise til separat rapportering.

Og for det tredje er det en rekke unntak som må fjernes. For eksempel heter det i loven at Finansdepartementet kan lage regler som unntar selskaper under en viss størrelse, så vel som «andre unntak.» Det betyr i praksis at det er åpning for at et hvilket som helst unntak kan komme på en hvilken som helst tid. Det er det liten grunn til.

Jeg har merket meg at Venstre utfordret Arbeiderpartiet i stad på stemmegivning i saken vi behandlet tidligere i dag, knyttet til land-for-land-rapportering og Statens pensjonsfond utland. Jeg slutter meg til representanten Elvestuens oppfordring om at Arbeiderpartiet bør støtte forslaget fra SV og Venstre.

Men jeg har også lyst til å utfordre Venstre, for SV og Arbeiderpartiet kommer sammen til å fremme et forslag om en sterkere og utvidet land-for-land-rapportering som tar opp i seg de momentene som representanten Ropstad var inne på, i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett. Og med tanke på den såpass høye sigarføringen fra representanten Elvestuen legger jeg til grunn at Venstre også vil støtte Arbeiderpartiet og SVs forslag i behandlingen av revidert nasjonalbudsjett. Da får vi vedtatt disse endringene som både Kristelig Folkeparti og Venstre har tatt til orde for nå, og da har vi et flertall på Stortinget, gitt at også Kristelig Folkeparti og Senterpartiet er med. Vi kan danne et flertall for denne saken akkurat nå i denne debatten. Det hadde vært veldig oppløftende om Kristelig Folkeparti og Venstre kan bekrefte at de vil stemme for SV og Arbeiderpartiets forslag i forbindelse med behandlingen av budsjettet.

Truls Wickholm (A) [13:01:09]: Det var jo en veldig spennende oppsummering fra representanten Serigstad Valen på slutten her. Jeg merker meg at det forslaget som Arbeiderpartiet og SV fremmer sammen, er helt i tråd med innleggene til Ropstad og Elvestuen, så det skulle ligge til rette for at det kan bli vedtak i Stortinget den 19. juni om utvidet land-for-land-rapportering.

Ropstad har rett i sin historieskriving. Det han ikke nevner, er at Arbeiderpartiet også stemte for at vi skulle hindre en uønsket skattetilpasning – jeg er altså helt enig med Kristelig Folkeparti der. Problemet er bare at når representanten Marthinsen har stilt skriftlig spørsmål til minister Jensen om dette tidligere, har vi fått det samme svaret tilbake: at dette skal evalueres og ses på etter tre år. Det er da altså egentlig ingen seier for det standpunktet som Kristelig Folkeparti har vunnet fram med her i Stortinget, men en ren trenering. På bakgrunn av det håper jeg derfor også at Kristelig Folkeparti sørger for at regjeringen etterlever den enigheten som har vært mellom Kristelig Folkeparti og regjeringen i den saken.

Ellers er det få negative signaler her i denne debatten. Alle er opptatt av det og ønsker å jobbe med det på litt ulik måte. Det er noen lange perspektiver, og det er noen korte perspektiver. Men det korte perspektivet er at vi allerede nå kan bedre det regelverket som finnes for land-til-land-rapportering, sørge for at støttefunksjoner i skatteparadis også må rapporteres. Men jeg er selvfølgelig også veldig åpen for og imøtekommende når Siv Jensen inviterer til en diskusjon om også å se på andre sektorer, andre muligheter for land-til-land-rapportering. Vi vet jo at dette er et stort, gjennomgående problem, som flere har vært inne på. Det har vært eksempler på avisskriving om alt fra IKEA til Amazon og Google og hvordan disse selskapene er i konkurranse med små, lokale bedrifter i de landene de er i, men de får altså en uforholdsmessig stor fordel av at de kan tilpasse seg ulike lands skattesystemer gjennom å flytte inntekter og ta opp gjeld i de landene der hvor det måtte være gunstig.

Alt i alt er jeg godt fornøyd med debatten og de signalene som kommer fra ulike partier her, og det blir spennende å følge denne saken inn mot sluttbehandlingen av revidert nasjonalbudsjett fredag 19. juni.

Statsråd Siv Jensen [13:04:21]: La også meg få lov til å takke for en god debatt.

Det beste ved debatten er at vi er enige om målet, nemlig at vi må lete etter ulike sett med virkemidler for både å bekjempe ulovlig kapitalflukt og oppnå større åpenhetskrav til kapitalstrømmer. Dette handler jo om å se på ulike regelsett og om at vi må jobbe både nasjonalt og internasjonalt for å oppnå dette. Det handler selvsagt ikke bare om hvordan vi utformer land-for-land-rapporteringen, men det handler selvfølgelig også om hvordan vi jobber i internasjonale fora for å få på plass gode regelverk i de ulike landene, som bidrar til at vi kan avdekke ulovligheter og også sikre god skattlegging.

Det er jo sånn at i de aller fleste land som nå deltar i diskusjonen om hvordan man skal sikre ny økonomisk vekst i kjølvannet av finanskrisen – som tross alt veldig mange land fortsatt sliter med – så er hovedoverskriften for debatten å få økte investeringer. Det er ikke mulig med mindre man sørger for at skattegrunnlagene i de enkelte land er i orden, og at selskapene på den måten ikke får anledning til å unndra seg beskatning, for det er jo nøkkelen ikke minst til økte offentlige investeringer i de fleste land, som man må se på som et av de viktige verktøyene og virkemidlene for å få den økonomiske veksten opp. Så det er vår samlede evne til å nå disse målene dette handler om, og da handler det om flere virkemidler, flere tiltak, både nasjonalt og internasjonalt.

Så ble det også nevnt at en skulle ønsket at justisministeren var til stede. Jeg kan i hvert fall forsikre Stortinget om at Finansdepartementet og Justisdepartementet jobber tett sammen om mange av disse spørsmålene, rett og slett fordi det er ulike spørsmål, noen hvor jeg har ansvaret, og noen hvor Justisdepartementet har ansvaret. Men det er likevel viktig at vi har en felles innsats, både her hjemme og ute, når vi jobber med ulike typer regelverk – det være seg innsatsen i FATF, det være seg arbeidet mot hvitvasking, det være seg arbeidet mot terrorfinansiering. Det er mange krevende spørsmål som står på dagsordenen både hjemme og ute, og som vi må finne gode svar på. Derfor skal vi være stolte av at vi på dette området går foran internasjonalt. Dét skal ikke være en hvilepute, men det skal tvert imot være et godt grunnlag for å se på hvordan vi kan høste av våre egne erfaringer og videreutvikle et godt regelverk til å bli enda bedre i tiden fremover.

Presidenten: Da er debatten i sak nr. 9 avsluttet.

Statsråd Siv Jensen overbrakte 2 kgl. proposisjoner (se under Referat).