Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Lene Vågslid (A) [14:32:13]: (ordførar for saka): I dag ligg det føre ei fleirtalsinnstilling for Stortinget om å be regjeringa fremje forslag om å oppheve juryordninga. Det er ei ordning me har hatt i Noreg sidan 1887, og slik sett er dette ein dag som spesielt vil bli skriven inn i noregshistoria.

Eg vil takke for samarbeidet med dei andre partia i komiteen i denne saka og er glad for at fleirtalet står bak innstillinga. Senterpartiet er ueinige med fleirtalet, og eg lèt det vere opp til dei sjølve å gjere greie for synet sitt.

Juryordninga blei innført i 1887 og har vore gjennom store endringar. I dag blir ho berre brukt i dei mest alvorlege straffesakene. Av 1 500 saker i retten går om lag 300 for jury.

For Arbeidarpartiet er det viktig å bevare det folkelege og demokratiske meddomsprinsippet i norske domstolar. Det vil seie at me er opptekne av at når ein erstattar juryen med ein meddomsrett, skal lekfolket vere i fleirtal.

Eit hovudproblem med dagens juryordning er at juryen ikkje grunngjev dommen sin. Skuldspørsmåla blir avgjorde i lagmannsretten berre med eit «ja» eller eit «nei». Ein fornærma part, f.eks. i ei valdtektssak, får ikkje vite om han eller ho er trudd, om det var mangel på bevis eller kva som var orsaka til at ein tiltalt f.eks. går fri. Ein person som er tiltalt og dømd, får ikkje vite kva som faktisk felte han eller ho. Dette er openbert eit problem for rettssikkerheita til alle partar i ei straffesak. Med ei slik ordning kan ein ikkje etterprøve om avgjerda er teken på rett grunnlag, om bevissida er vurdert korrekt og om rettsreglane er anvende på rett måte.

I saker som blir behandla med jury i lagmannsrettane, føreligg ein grunngjeven rett frå tingrettane med open votering, medan ankebehandlinga av lagmannsretten i jurysaker endar saka med ei ikkje grunngjeven og anonym rettsavgjerd av skuldspørsmålet. Dette talar etter komiteens fleirtal for at juryordninga bør erstattast med ein meddomsrett. Det er etter fleirtalets meining ein rettssikkerheitsgaranti at grunngjevingar er korrekte, presise og fullstendige. Det er også etter fleirtalets syn avgjerande at denne prosessen ikkje skjer etter at avgjerda er teken, men at dette blir teke som ein del av sjølve behandlinga. Me meiner at det er ein føresetnad for godt gjennomtenkte og grunngjevne avgjerder at ein arbeider med grunngjevinga når ein skal fatte avgjerda.

Argumentasjonsrekkja eg nettopp var gjennom, grunngjev kvifor fleirtalet i komiteen ikkje støttar den såkalla lagrettefraksjonen i juryutvalet, men heller støttar meddomsrettsfraksjonen. Juryutvalet som gav oss NOU 2011: 13 Juryutvalget, Når sant skal skrives, var nemleg delt i dette spørsmålet, men var einige om at meddomsretten skulle vidareførast som prosessform for alle saker utanom dei mest alvorlege.

Meddomsretten som prosessordning har ikkje vore gjenstand for fagleg kritikk. Det har juryordninga. Alle høyringsinstansar som deltok i høyringa vår den 3. mars, var for å avvikle juryordninga. Me merkar oss at ingen hadde ei spesiell meining om storleiken på meddomsretten, men alle meinte det var viktig at lekfolk skulle vere i fleirtal.

Avslutningsvis vil eg òg vise til eit økonomisk forhold i denne saka. Komiteen blei opplyst av Domstoladministrasjonen under høyringa i saka om at ein kunne spare om lag 16 mill. kr på å avvikle juryordninga. Det er midlar som Arbeidarpartiet meiner må bli att i domstolane ved ei slik endring, ikkje at ein tek midlane ut ved ei endring frå jury til meddomsrett.

Med dette avsluttar eg saksordførarinnlegget mitt og er veldig glad for at det no er fleirtal i Stortinget for å avvikle juryordninga.

Peter Christian Frølich (H) [14:36:31]: Det har vært pratet lenge, mange år, om å endre juryordningen. Nå skjer det. Det er litt på overtid, men desto mer gledelig at konklusjonen blir som den blir.

De endringene som varsles nå, må bygge på to veldig viktige prinsipper. Det første er at rettssikkerheten skal styrkes. Vi har hørt gjennom debatten – jeg tror alle på et tidspunkt har nevnt det – at avgjørelsene må begrunnes. Det er vel og bra. I året 2015 skulle dette nærmest være en selvfølge, men det sitter i dag mange fengslet bak lås og slå uten å vite hvordan juryen resonnerte da den kom fram til skyldvurderingen. De har heller ikke hatt mulighet til å angripe de vurderingene. Det betyr usikkerhet, og det betyr mindre rettssikkerhet. Men rettssikkerhet handler ikke bare om at det skal gis en begrunnelse, det handler like mye om at avgjørelsene som fattes, skal være riktige. Forskning tyder på at mange som har vært i juryer, har opplevd usikkerhet knyttet til vanskelige problemstillinger som gjerne har vært i grenseland mellom jus og politikk. En bedre oppfølging fra fagdommerne kan derfor gi bedre og sikrere avgjørelser.

Jeg deler ikke troen på at det med en gang fagdommere og lekfolk skal sitte sammen, blir det en overkjøring fra fagdommere. Et nært samarbeid mellom fagdommere og lekfolk fungerer i dag veldig bra i pluss-minus 15 000 saker. Selvfølgelig vil det da også kunne fungere godt med en erstatning for juryordningen.

Det andre premisset denne endringen må bygge på, er at lekfolk fortsatt skal ha en helt sentral rolle i norsk rettspleie. Dette blir først og fremst et spørsmål om hvilket forholdstall som skal eksistere mellom lekfolk og fagdommere. Her er det veldig mange modeller å velge mellom – mange land man kan la seg inspirere av. Det sentrale for oss her i dag er at vi signaliserer tindrende klart at det fortsatt skal være et viktig grunnleggende prinsipp i vårt rettssystem at man skal dømmes av sine likemenn.

Til slutt har jeg lyst til å takke forslagsstillerne, og jeg har lyst til å takke de andre partiene som har sluttet seg til flertallet i saken. Vi skal ha stor respekt for at juryordningen har hatt sin funksjon og sin tid. For snart 130 år siden representerte introduksjonen av juryordningen en viktig garanti for lekfolks deltakelse og posisjon i rettsvesenet. Sammen skal vi nå sikre at rettsvesenet står enda sterkere de neste 130 årene. Dommerens skarpe faglighet og lekmannens sunne vurderinger vil til sammen gi bedre rettsavgjørelser og bedre rettssikkerhet.

Ulf Leirstein (FrP) [14:39:59]: Vi skal i dag fatte et prinsippvedtak som er historisk, som saksordføreren var inne på. Vi har hatt en juryordning i ca. 130 år som nå med dette prinsippvedtaket går over i historien, og så skal vi begynne på noe nytt om ikke altfor lenge ved våre domstoler. Dette blir spennende.

La meg først få lov til å takke saksordføreren, som på en meget god måte har lagt fram saken, og også takke dem vi har samarbeidet med i denne saken. Det er nemlig et bredt flertall som går inn for å gjøre endringer, og jeg tror det er viktig i en så stor og viktig sak at det er et bredt flertall som står bak og fatter et prinsippvedtak, og som gir en bestilling til regjeringen om å komme med en proposisjon om hvordan man ser for seg at en ny ordning med meddomsrett skal kunne innføres.

Juryordningen er overmoden for reform. Det har blitt vist til en NOU fra 2011, og der konkluderte man enstemmig med at ordningen ikke bør videreføres i sin nåværende form. Hele hovedpoenget er å styrke rettssikkerheten, som de foregående talerne også har vært inne på. Så jeg er veldig glad for at man er blitt enig om å gjøre nettopp det; man øker rettssikkerheten med den nye ordningen.

Det er et grunnleggende forvaltningsprinsipp at myndighetenes avgjørelser skal begrunnes. De groveste straffesakene avgjøres i dag av en jury uten krav om begrunnelse for skyldspørsmålet. Både tiltalte og offer har et legitimt behov for å vite hvordan retten har tatt en avgjørelse om skyld i en alvorlig straffesak. Paradoksalt nok er det klare krav og retningslinjer til en begrunnet avgjørelse når myndighetene nekter deg å utvide garasjen, innfører parkeringsforbud eller avslår søknad om å sette opp en hekk. Forvaltningsloven er også krystallklar på at det er ulovlig å fatte enkeltvedtak uten begrunnelse.

Men i alvorlige straffesaker får man altså ingen begrunnelse. Så jeg er veldig glad for at man nå får på plass det som ligger i premissene i innstillingen fra justiskomiteen, der den ene delen er å gå fra en jury til en meddomsrett, og den andre delen, som er minst like viktig, er at man skal gi begrunnelser for dommen. Jeg mener at konsekvensene av dagens lovverk er at mindre alvorlig kriminalitet og forvaltningsvedtak – av alle ting – har bedre rettssikkerhetsgarantier, mens den mest alvorlige kriminaliteten ikke har det.

Det har vært en lang prosess. Som saksordføreren var inne på, har juryordningen eksistert i Norge siden 1887. Det har vært reist sterk kritikk mot den manglende rettssikkerheten dagens ordning medfører. Jeg kan vise til en sak fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i januar 2009. Det gjaldt ikke Norge, men det gjaldt Belgia. Der sa man klart fra om at en dom var ugyldig fordi vedkommende i Belgia ikke hadde fått noen begrunnelse for juryens avgjørelse. Rettssystemet i Belgia er svært likt det norske, og dagens ordning er derfor helt på grensen av hva som er forsvarlig etter menneskerettighetene. Man skal ha en begrunnelse for hvorfor man blir dømt.

Vi i Fremskrittspartiet ønsker ikke et rettssystem som balanserer på grensen av hva som er menneskerettslig forsvarlig. Vi ønsker et system med gode og trygge rettssikkerhetsgarantier, ikke minst i de alvorligste straffesakene.

Tingrettene og lagmannsrettene behandler årlig omtrent 15 000 straffesaker med meddomsrett, mens det behandles ca. 300 jurysaker i året. Det er uhensiktsmessig, slik jeg og Fremskrittspartiet ser det, å bevare en spesialordning for et lite mindretall av straffesakene, spesielt når dette medfører en svekkelse av rettssikkerheten. En utvidelse av meddomsrettsordningen der det sikres en klar overvekt av lekfolk, vil være en viktig reform for å bedre rettssikkerheten i norske rettssaler.

Selv om kritikken mot manglende rettssikkerhet i jurysakene har vært til stede over lang tid, har det vært liten vilje til å løse problemet. Det har vært prosesser i flere partier for å komme fram til det standpunktet som mange partier nå har kommet fram til, og som favner et bredt flertall i Stortinget. Jeg er glad for at Stortinget nå får en løsning på noe som har vært et betent problem i norsk rettspleie. Jeg ser fram til den proposisjonen som regjeringen har varslet at man vil komme til Stortinget med for å legge fram detaljene om hvordan en ny ordning kan iverksettes, og hvordan vi på den måten kan sikre og bedre rettssikkerheten for det norske folk.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [14:44:51]: Igjen vil jeg starte med å si at nok en gang skal vi behandle en god sak, for dagen i dag er historisk – den vil inngå i historiebøkene som en seier for rettssikkerheten. Kristelig Folkeparti har fått gjennomslag for å oppheve juryordninga og erstatte den med meddomsrett – jeg behøver vel ikke si at det skjer med et Dokument 8-forslag. Det betyr i korte trekk at både den tiltalte og den fornærmede nå skal få en begrunnelse for en eventuell frikjennelse eller dom. Det er bra. Det vil føre til økt rettssikkerhet. Juryordninga skal erstattes med meddomsrett, der både fagdommere og lekdommere vil avsi sin kjennelse. Påstanden om at rettssikkerheten nå svekkes fordi man ikke lenger skal dømmes av likemenn, er derfor feil. Lekdommere skal fremdeles ha flertall. Lekmannselementet står sterkt.

Da juryordninga ble innført, bidro den til en viktig endring i norsk straffeprosess. Mange av de hensynene som juryordninga bygger på, gjør seg gjeldende i dag, bl.a. at man skal dømmes av likemenn. En oppheving av juryordninga medfører ikke at dette prinsippet faller. Flertallet i rettens sammensetning skal fremdeles være lekdommere.

Derimot er det andre deler av begrunnelsen for juryordninga som ikke har samme relevans lenger. Jury inntreffer i dag kun i de mest alvorlige straffesakene i lagmannsretten, deriblant drapssaker, alvorlige narkotikasaker, sedelighetssaker mv. Ifølge juryutvalgets innstilling foreligger det i dag ca. 15 000 straffesaker årlig som går for meddomsrett, mens det kun er omtrent 300 jurysaker. Jury brukes altså i et stort mindretall av alle straffesaker som domstolene behandler.

Juryen avgjør kun skyldspørsmålet – ved anonym votering og uten begrunnelse. Juryens kjennelse kan settes til side av fagdommerne i lagmannsretten. Hele saken behandles da på nytt med meddomsrett med tre fagdommere og fire lekdommere. Meddomsrett er altså garantien for rettssikkerheten i dag!

Juryordninga har vært gjenstand for debatt i lang tid – sist da juryutvalget la fram sin innstilling i 2011. Et samlet utvalg var enige om å videreføre meddomsrett som prosessform i alle saker utenom i de mest alvorlige bevisankesakene. De poengterte at dagens sammensetning av meddomsrett med tre fagdommere og fire meddommere fungerer godt, og at den har allmenn aksept. I tillegg påpekte utvalget at meddomsrett som prosessordning ikke har vært gjenstand for faglig kritikk. Utvalget var tross denne enigheten delt i to like store fraksjoner i spørsmålet om juryordninga bør oppheves eller ikke.

Juryordninga har flere klare svakheter. Domstolen skal avsi riktige og rettferdige avgjørelser etter en åpen, forsvarlig og effektiv prosess. Dette vil meddomsrett bidra til, bl.a. fordi domstolen nå skal begrunne alle sine kjennelser. Det vil bidra til å sikre at man kan etterprøve om avgjørelsen er tatt på riktig grunnlag, om bevisene er vurdert korrekt, og om rettsreglene er anvendt på rett måte. I saker som behandles for jury, foreligger det en begrunnet dom fra tingretten med åpen votering, mens ankebehandlinga kan ende med en ubegrunnet og anonym kjennelse av skyldspørsmålet. Dette svekker klart rettssikkerheten etter mitt syn og taler for at juryordninga bør erstattes med meddomsrett. Det er en rettssikkerhetsgaranti at begrunnelsene er korrekte, presise og fullstendige.

Innføring av meddomsrett i alle saker vil også medføre at vi får et mer effektivt system og bedre utnyttelse av domstolens ressurser. Blant annet slipper man dobbeltbehandlinga som juryordninga kan medføre.

Når vi nå har behandlet spørsmålet om juryordning, har det vært veldig viktig for Kristelig Folkeparti at vi ikke falt ned på et kompromiss, men at vi fikk gjennomslag for forslaget vårt om å oppheve juryordninga og erstatte den med meddomsrett. Årsaken til det er bl.a. at meddomsrett sikrer at begrunnelsen skrives som en del av prosessen og ikke etter at spørsmålet om tiltalte er skyldig eller ikke, er avgjort. Det er etter mitt syn en forutsetning for å komme fram til en veloverveid og godt begrunnet avgjørelse at man arbeider med begrunnelsen når man skal fatte en avgjørelse. Og skal vi sikre nettopp dette, er det helt avgjørende at de som har tatt avgjørelsen, er med på å skrive den. Jeg er derfor glad for gjennomslaget for å innføre meddomsrett i alle saker. Det vil bidra til å øke rettssikkerheten fordi avgjørelsen blir tatt i samhandling mellom fagdommere og lekdommere.

Noen har påstått at lekdommerne vil bli overkjørt om man innfører meddomsrett og opphever juryordninga. Faktum er at det ikke foreligger empirisk grunnlag for å hevde dette. Derimot foreligger det forskning som viser at jurymedlemmer opplever å bli overkjørt av andre jurymedlemmer. Lekmannselementet styrkes derfor ved meddomsrett.

Til slutt vil jeg takke Høyre, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet for nok et godt samarbeid. Jeg ser fram til behandlinga av denne saken og også til sammensetninga av meddomsretten.

Geir Inge Lien (Sp) [14:50:14]: Juryordninga i Noreg har lange tradisjonar. Det er ei ordning som er sjølve idealet på at ein skal dømmast av sine likemenn. Ordninga har fungert heilt sidan 1887.

Debatten handlar om forholdet mellom lek og lærd og korleis samfunnet best kan balansere desse omsyna i saker med stort alvor. Det å dømme eit anna menneske er ei av dei mest krevjande oppgåvene ein kan ha. Det ansvaret lekmenn då står overfor, er viktig å bevare. Det å dømme nokon for straffbare handlingar skal ikkje vere kvardagsleg.

Senterpartiet ønskjer å behalde juryordninga. Vi meiner at juryordninga styrkjer rettssikkerheita og ikkje svekkjer ho. Ein skal ikkje bevare ei ordning berre fordi ho har lange tradisjonar, men for Senterpartiet føreligg det tungtvegande grunnar for ikkje å avskaffe ordninga.

I 2011 la Juryutvalet fram si utgreiing av ordninga. Utvalet vart delt på midten i spørsmålet om ordninga skulle behaldast eller erstattast med stor meddomsrett. Dette viser kor komplekst og vanskeleg spørsmålet er. Det har i dei seinare åra vore atskilleg debatt om juryordninga. Debatten dreia seg særleg om det forholdet at det i lagrettssaker ikkje blir gjeve noka grunngjeving for avgjerda i skyldspørsmålet. Ei grunngjeven avgjerd frå tingretten kan endrast i lagmannsretten utan at lagretten grunngjev sin kjennelse. Det må vi sjølvsagt ta på alvor, men det betyr ikkje at ordninga må skrotast. Det er her grunn til å sjå på den danske modellen. Ein skal vakte seg vel for å påstå at juryordninga fører til uriktige domfellingar eller at skyldige går fri. Ordninga har allereie i dag sikkerheitsventilar der fagdommaren kan setje juryens kjennelse til side dersom det er openberre feil. Juryen skal berre nyttast i dei alvorlegaste sakene. Den vanlege mann i gata høyrer bevisa om den tiltala og gjer seg opp ei meining om skyldspørsmålet og svarar ja eller nei.

Senterpartiet er oppteke av at ein skal få ei grunngjeving for skyldspørsmålet. Det gjer det ofte lettare for partane å respektere dommen, eventuelt gjere ankegrunnlaget gjeldande. Vi meiner at dette er det mogleg å få til og finne ordningar for utan å avskaffe ordninga.

Reaksjonane på at ein vil fjerne juryordninga er mange. Særleg frå forsvarsstanden har det kome kraftige protestar. Leiaren i Forsvarsgruppen i Advokatforeningen, Frode Sulland, meiner at

«det vil være et stort tap for rettssikkerheten i Norge at juryen fjernes. Med all vår felles erfaring fra alvorlige straffesaker har vi alltid sett juryen som den ordning som sikrer oss best mot uriktige domfellelser, og det er det viktigste kriterium på rettssikkerhet.»

Eg meiner at det er fleire brestar i fleirtalets argumentasjon for å avskaffe juryordninga. Eg vil trekkje fram følgjande merknad i innstillinga:

«Flertallet viser til at det er viktig at lekdommere ikke føler seg overkjørt av fagdommere. Meddomsrett gir lekdommerne mulighet til å påvirke fagdommernes tankegang og vurderinger. Etter flertallets mening vil dermed lekdommernes stilling, og dermed også lekmannselementet, bli styrket ved meddomsrett. Etter flertallets mening taler dette for at juryordningen bør oppheves og erstattes med meddomsrett.»

Fleirtalet tek utgangspunkt i at det er viktig at lekdommar ikkje blir overkøyrd av fagdommar. Det er sjølvsagt eit heilt greitt utgangspunkt, men det er ikkje overkøyring som er problemet. Det var det heller ikkje i 1887. Problemet er den ubalansen som alltid har vore der i møte mellom lek og lærd, og gjer at noko overkøyring er heilt unødvendig for at den lærde vil ha det fulle og heile overtaket. Det er ikkje embetsmenn som er mest utsette for påverknad mellom lek og lærd, for å seie det forsiktig. Det handlar om folkemakt mot embetsmakt og byråkrati, nett som i 1887.

I denne typen saker må vi som lovgjevarar tenkje langsiktig. Alle skal få ei grunngjeving for skyldspørsmålet, men det er ikkje det same som at juryordninga bør skrotast.

Senterpartiet kjem til å stemme imot innstillinga.

Iselin Nybø (V) [14:55:37]: Det er en historisk dag i dag med dette vedtaket. Men det er ingen gledens dag for det.

Juryordningen, som ble innført i 1887, ble innført for å sikre at vi dømmes av likemenn og ikke av embetsmenn. Det var et viktig ledd i demokratiseringen av Norge, og det har vært en kampsak for Venstre siden den gang.

I dag er det kun i de mest alvorlige sakene, ca. 300 saker i året, at vi bruker juryordningen. Men det betyr ikke at juryordningen ikke har en viktig funksjon i rettssystemet vårt. Tvert imot representerer juryordningen et viktig prinsipp, som i dag får et kraftig skudd for baugen. Juryen sikrer fullstendig kontroll til legfolk, mens ved meddomsretten vil juristene være involvert i alle ledd, alltid.

Selv om det er sånn, og fortsatt vil være sånn, at det er legfolk som skal ha flertall i en meddomsrett, synes jeg det er god grunn til å være bekymret for hvordan forholdet mellom legfolk og fagdommerne skal utvikle seg. For vi kjenner alle det slagordet at kunnskap er makt. Kunnskap gir makt. Etter fem eller seks år på jusen er det klart at man har et helt annet utgangspunkt når man sitter der som fagdommer i møte med legfolkene når man skal dømme. Det er en bekymring som vi synes har vært en viktig begrunnelse for å beholde juryordningen. Selv om den kun gjelder et fåtall saker, er det noe med å opprettholde et prinsipp der det er legfolk som bestemmer og ikke bare embetsfolk.

Så er det sånn at vi allerede i dag har en viktig sikkerhetsventil gjennom at fagfolk kan sette til side en beslutning fattet av juryen hvis man mener den er feil, og da vil man få en ny behandling i lagmannsretten med meddomsrett. Så rettssikkerheten er ivaretatt selv om man ønsker seg en meddomsrett. Jeg vil også vise til Advokatforeningens Frode Sulland, forsvarergruppen, som er helt tydelig på at den beste rettssikkerhetsgarantien faktisk er juryordningen og ikke meddomsretten.

Men vi skal selvfølgelig erkjenne at juryordningen ikke er perfekt. Det er problematisk at man ikke får en begrunnelse av en jury. Spesielt problematisk er det i de tilfellene hvor man er frikjent i tingretten med en begrunnelse, for så å bli dømt i lagmannsretten uten en begrunnelse. Det erkjenner vi, og det gir grunnlag for å se nærmere på juryordningen for å se hva vi kan gjøre for å rette opp det problemet. Men det betyr ikke at man er nødt til å skrote hele juryordningen for å ta tak i en konkret problemstilling. Tvert imot kan man få juryen til å begrunne sine standpunkter, sånn at den som blir kjent skyldig, vet hvorfor man er kjent skyldig.

Venstre ønsker ikke et embetsmannsvelde i rettssalene. Vi ønsker at prinsippet om legmannselementet skal bestå. Vi ønsker fortsatt en juryordning, og vi kommer til å stemme mot det forslaget som ligger her.

Bård Vegar Solhjell (SV) [14:59:29]: Eg har merka meg at ordet «historisk» har sete litt laust i dag. Eg er litt i tvil om det ordet er riktig, men at det vert ei markant endring, er eg einig i. Det andre eg har merka meg i dag, er at å vedta Dokument 8-forslag, sit laust. Det burde jo eigentleg glede opposisjonen, men det er eit eller anna som ikkje stemmer likevel, for SV kjem til å stemme imot forslaget her, i tråd med det som står i vårt program. Men lat meg kome med nokre merknader, for dette er ei sak der eg meiner det reelt sett er argument begge vegar, og det er ei sak som er kompleks. Og det er jo ikkje slik at vi har eit enten–eller-system, vi har eit blandingssystem i det meste av rettspleia i dag.

Det er ingen tvil om, etter mitt syn, at det at ikkje juryen grunngjev si avgjerd, er eit reelt argument mot juryordninga slik ho fungerer i dag, òg fordi det er i dei mest alvorlege sakene vi har jury, saker der det ofte kan vere viktig, ikkje minst for offeret, at det kjem ei grunngjeving. Eg er òg einig med representanten Nybø i at i saker der ein først har fått ei rettsavgjerd som er grunngjeven, og så ikkje får det – det kan nok verke spesielt problematisk dersom ho vert omgjord, og eg merkar meg òg at høyringsinstansane har ei veldig klar slagside i si innstilling her.

Så vil eg likevel seie at på den andre sida er det fundamentalt – eg veit ikkje om ordet «prinsipp» er det mest beskrivande heller, men eg vil seie ein fundamental idé – i vårt folkestyre at ein skal kunne dømmast av sine likemenn og -kvinner. Det er nært knytt saman med framveksten av det moderne demokratiet og folkestyret og den sjølvoppfatninga vi har av korleis Noreg skal styrast. Og det at vi forlèt det, eller går vekk frå det i dei mest alvorlege sakene, meiner eg er djupt problematisk, og at det er sterke argument mot.

Så har vi òg eit visst belegg for at i saker med jury set lekfolk beviskrava enda høgare enn det fagdommarar gjer, bl.a. i at juryar jamleg vert tilsidesette, og eg trur det kan stemme å seie at det like gjerne kan argumenterast for at rettssikkerheita knytt til å ha jury i dei mest alvorlege sakene vert auka.

Så har eg òg merka meg det Senterpartiet skriv i sine merknader, og eg synest det er interessant, dersom vi skulle vidareføre juryordninga, å sjå på måtar der det kan krevjast at juryen kjem med ei grunngjeving for sitt syn, for å møte den beste kritikken av jurysystemet som vi har. No oppfattar eg at det kjem til å verte fleirtal for forslaget, slik at det ikkje vert aktuelt, men SV kjem altså til å følgje det som står i vårt program, og stemme imot komiteen si fleirtalsinnstilling.

Statsråd Anders Anundsen [15:02:54]: Om dagen er historisk eller ikke, får ettertiden si noe om, men jeg tror i hvert fall oppfølging av vedtaket til slutt vil ende i noe som må kunne anses som historisk. Jeg vil takke komiteen og saksordføreren for et godt stykke arbeid, og jeg har også lyst til å understreke at det har vært veldig mange gode, gjennomtenkte og reflekterte innlegg, enten man er for eller imot juryordningen.

Dette er en krevende sak. Det er mye engasjement – og har vært det over mange, mange år – og regjeringen har i sin regjeringsplattform skrevet at vi skal fornye juryordningen. Det kan vel gjøres på mange måter, bl.a. ved å innlemme juryen i en stor meddomsrett f.eks., men det er ingen tvil om at de tiårene vi har bak oss med diskusjoner om juryordningen, også har ført til at en del av utfordringene med juryordningen har kommet klarere frem – eksempelvis fravær av begrunnelse.

Målet med juryordningen er å sikre at en har et lekmannsinnslag som er så sterkt at en faktisk dømmes av sine likemenn. Det er en snart 130 års rettstradisjon en diskuterer i dag, hvor det blir fattet vedtak om at en etter hvert skal gå bort fra den rettstradisjonen. Noen vil nok finne grunn til å heve flagget i dag, andre vil nok fortsatt vente med det eller holde det nede.

Det er også et perspektiv som noen har vært så vidt inne på knyttet til forskjellen på debatten om lekmannsinnslag og juryordning i dag i forhold til tidligere, nemlig at avstanden mellom lekfolk og «lærd» er mindre i dag enn det den var for 130 år siden. Vi har en befolkning som har et langt høyere utdanningsnivå, og det betyr også at den «klasseforskjellen» som på en måte var en viktig begrunnelse for juryordningen, at man ikke skulle la seg styre av en embetsmannsstat, men i denne typen saker skulle dømmes av sine likemenn, har en litt annen fasong iallfall enn det den hadde for 130 år siden.

Jeg mener det er regjeringens oppgave nå å følge opp dette vedtaket gjennom å sikre at vi tar med oss det aller beste fra juryordningen inn i en ny ordning med meddomsrett. Det blir et omfattende arbeid. Som Stortinget er kjent med, jobber vi også med en revisjon av straffeprosessloven, men arbeidet med juryordningen er tatt ut av den prosessordningen, fordi dette er utredet lenge.

Dette forslaget gir klare føringer, og Stortinget har på mange måter sagt sitt om hva de ønsker som sluttresultat. Men vurderingen av innretningen av hvordan dette skal være, er det nødvendig å ha en grundig og skikkelig gjennomgang av, slik at en ivaretar det som også er de aller beste sidene ved juryordningen.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Lene Vågslid (A) [15:06:11]: Komiteen har fått opplyst av Domstoladministrasjonen at om ein fjernar juryordninga og erstattar ho med ein meddomsrett, vil ein kunne spare om lag 16 mill. kr. No vil sikkert det talet kunne variere, og som statsråden seier, må ein jo til hausten kome tilbake til om ein skal ha meddomsretten osv.

Men spørsmålet mitt er: Viss det viser seg at det er store innsparingspotensial på å endre prosessform, vil statsråden vere einig med Arbeidarpartiet i at dei pengane bør bli att i domstolane?

Statsråd Anders Anundsen [15:06:47]: Jeg forskutterer naturligvis ikke budsjettbehandlingen, det vet representanten Vågslid veldig godt. Men jeg har lyst til å si at innsparingspotensialet ikke er en god begrunnelse for å endre prosessform. Når en diskuterer spørsmålet om juryordning eller meddomsrett, er det de prinsipielle, vektige argumentene som må styre beslutningen, og derfor mener jeg også det er altfor tidlig å si noe om hva et eventuelt innsparingspotensial kan være. En kan jo faktisk risikere det motsatte, altså at man ved en ny meddomsrett vil ha et lekmannsperspektiv som bidrar til at man vil få økte kostnader i forhold til det som er dagens praksis.

Så jeg synes det er litt tidlig å konkludere om dette blir billigere eller dyrere, og jeg mener også at det egentlig ikke er så viktig i en diskusjon om de virkelig store spørsmålene i norsk strafferettspleie, om hvem som skal dømme dem som skal dømmes.

Iselin Nybø (V) [15:07:45]: Statsråden sier i sitt innlegg at det i dag er mindre forskjell på lek og lærd enn det var i 1887 da juryordningen ble innført, og det har han helt sikkert rett i, men nå er det sånn at juryordning brukes kun i de mest alvorlige sakene, ca. 300 saker i året. Det er vel kanskje også de sakene hvor det er viktigst at man dømmes av sine likemenn, hvis vi ønsker å fortsette med det viktige prinsippet.

Så mitt spørsmål til statsråden er: Hva tror statsråden vil skje med forholdet mellom fagdommer og lekfolk når vi ikke lenger har lekfolk til å styre den prosessen alene? Ser statsråden at det er noen utfordringer med det med tanke på at fagdommeren har såpass mye lengre utdannelse på det som man her skal foreta seg.

Statsråd Anders Anundsen [15:08:51]: Jeg har ingen problemer med å se potensielle utfordringer i det. Det er derfor det er så viktig nå at vi i den jobben som skal gjøres, klarer å ivareta det som er den beste siden ved juryordningen, nemlig at juryen i veldig stor grad har kompetanse selv til å avgjøre straffespørsmålet, men at man nå med en utvidet meddomsrett vil ha et felles ansvar med fagdommerne.

Så er jeg litt i tvil om rollen som fagdommerne har i dag, er like sterk i en domstolsammenheng med en stor meddomsrett som den kan ha vært tidligere. Og så er jeg litt i tvil om om en på en måte kan angripe meddomsretten som institusjon eller som måte å fungere på som et forsvar for juryordningen, rett og slett fordi de aller fleste straffesaker, som representanten selv er inne på, jo blir ført for en meddomsrett, og det må bety at vi mener at det er et forsvarlig og godt system i alle andre straffesaker. Da er det heller et spørsmål om, etter min oppfatning, at man også i de mest alvorlige sakene skal ivareta et kanskje enda sterkere lekmannsperspektiv enn det som gjøres i dagens meddomsrett.

Iselin Nybø (V) [15:09:57]: En av begrunnelsene for å avvikle juryordningen som den er i dag, er jo at det ikke blir gitt noen begrunnelse, og at det er problematisk. Jeg er enig i at det er problematisk, ikke bare for den som er offer for den aktuelle kriminaliteten, men også for den som blir dømt, at en ikke har en begrunnelse for hvorfor vedkommende er dømt.

Ser statsråden for seg at man – istedenfor nå å kvitte seg med hele juryordningen – kunne ha forbedret den ordningen vi har i dag ved å pålegge juryen å komme med en begrunnelse, slik at vi retter opp i det som kanskje er dagens juryordnings største utfordring?

Statsråd Anders Anundsen [15:10:40]: Det er ikke noen tvil om at det er alternative måter å løse dette på. Det går an å innføre ordninger som gjør at juryen også begrunner sine avgjørelser. Så vil det alltid være et spørsmål om den begrunnelsen ville gitt en nødvendig merverdi, om det ville være mer ressurskrevende i forhold til den økte rettssikkerheten som vil være en konsekvens av det. Det er et helt legitimt standpunkt å ha, å mene at en kunne innført en begrunnelsesplikt for juryen.

Nå registrerer jeg at Stortinget er ganske tydelig på hva de ønsker, og så har jeg vært veldig tydelig fra Stortingets talerstol på at det er viktig å ivareta lekmannsperspektivet, og jeg opplever også at alle som har hatt ordet i dag, er opptatt av at det skal ivaretas om mulig enda sterkere enn det som gjøres i dag. Så jeg tror nok at det er viktig å finne en løsning som både ivaretar hensynet til rettssikkerheten på en skikkelig måte, får med en begrunnelse og har et lekmannsinnslag som er veldig sterkt.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [15:11:49]: Det er ikke noen tvil om at klasseforskjellene i 1887 var mye større enn de er i dag, men det er heller ikke noen tvil om at de som gikk inn i juryen i 1887, og som representerte lekmennene, var kloke mennesker. De representerte en kunnskap, de representerte en folkeopplysningstradisjon, hvor eksempelvis Hans Nielsen Hauge var en av dem som medvirket til denne kunnskapsoppbygginga. Så det å framstille juryordninga som en – hva skal en si – mindre klok ordning, syns jeg ikke er spesielt dekkende, og det er vel også det som statsråden sier, når han viser en slik respekt for juryordninga, som jeg forstår her: i betydninga lekmannsskjønnet.

Mitt spørsmål går på at vi nå tar vekk lekmannsskjønnets sterke votum når juryordninga blir borte. I andre sammenhenger går vi inn på ombudsmenn for å kontrollere byråkratiet. Hvordan henger det sammen?

Statsråd Anders Anundsen [15:13:01]: Jeg vil først oppklare det som fremstår som en slags misforståelse – at jeg skulle mene at juryen er en mindre klok ordning, eller at de som sitter i juryen, nødvendigvis er mindre kloke i dag enn det de var tidligere. Det mener jeg ikke. Jeg mener det har vært veldig gode grunner for juryordningen i løpet av den tiden juryen har fungert, men jeg mener samtidig at en må ta høyde for at samfunnet endrer seg. Vi har en befolkningssammensetning i dag hvor andelen med høyere utdanning er langt høyere – uten at det betyr at de som satt i juryene tidligere, var mindre kloke. Jeg vil rett og slett ikke ha det på meg.

Når det gjelder spørsmålet om ombudsmenn og juryordningen, er jeg ikke helt sikker på om jeg forstår sammenligningen godt nok. Men det som jeg har vært veldig opptatt av i innlegget – som regjeringen er opptatt av, og som jeg opplever at alle her har vært opptatt av – er at en skal sikre lekmannsperspektivet godt inn i en ny ordning også. Så vil regjeringen utrede ulike modeller for hvordan det kan ivaretas på en best mulig måte. Jeg mener at det perspektivet Lundteigen er opptatt av, også vil kunne ivaretas på en god måte med en ny ordning.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [15:14:05]: Medlemmer i juryen har et stort ansvar. Derfor er det de fremste blant likemenn som velges der, i og med at en må utøve klokskap som bygger på erfaring og kunnskap over tid. Det som statsråden sier, er at når en tar vekk juryordningen, vil dette skjønnet bli ivaretatt enda sterkere. Hvordan kan en ivareta det hensynet enda sterkere gjennom en meddomsrett hvor lekmenn er sammen med faglærte, mens en tidligere hadde en juryordning hvor lekfolk var juryen? Det var vel en forsnakkelse?

Statsråd Anders Anundsen [15:14:54]: Det kan godt være at det er de fremste av de fremste av likemenn som velges til juryen, men det er de samme som vil bli valgt ut til meddomsrett. Jeg må si at jeg har stor tillit til lekmenn i dagens samfunn. Det har jeg hatt bestandig og mener det har vært godt ivaretatt gjennom juryordningen. Men jeg er ikke overbevist om at en lenger kan si at lekfolk som deltar i en meddomsrett, automatisk lar seg overkjøre av fagdommerne. Jeg tror ikke det er en så stor utfordring som det det kan ha vært tidligere.

Så er lekmannsinnslaget helt avgjørende å sikre. Alle her har vært opptatt av at lekmenn skal være i flertall. Alle har vært opptatt av at lekmannsinnslaget ikke skal svekkes. Da blir det opp til regjeringen å gjennomgå disse føringene, legge frem et forslag til en modell med en utvidet meddomsrett som ivaretar de utfordringene en nå vil løse, og samtidig hensyntar de fordelene som juryen har hatt ved seg.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Anders B. Werp (H) [15:16:15]: Norske domstoler og norske dommere nyter stor tillit i det norske samfunn. Det skal vi være glad for. Det er ingen tilfeldighet at det er slik. Den tilliten er med på å forsterke og å gi rettsstaten legitimitet.

Så tar vi i dag tak i juryordningen som ordning, og vi tar tak i noe av det største paradokset i norsk rettsvesen, nemlig at i de aller alvorligste straffesakene avsies dommer uten begrunnelse fra juryen når det gjelder skyldspørsmålet.

Det er ulike syn på dette i fagmiljøet – det er det ingen tvil om. Spørsmålet er utredet grundig, og den siste juryutredningen er delt på midten, som vi kjenner til alle sammen. Men vi har nå på plass og har etablert et solid flertall i Stortinget som tar tak i dette paradokset ut fra, slik jeg tolker debatten, en felles interesse av å styrke domstolenes og dommernes stilling i rettsstaten, inklusiv lekdommernes plass i det samme.

Det har vært en smule diskusjon om dette kan kalles en gledens dag eller om den har andre karakteristikker. Jeg vil i hvert fall si at det vedtaket vi fatter i dag, er en milepæl. Det er en milepæl i norsk rettsvesen at juryordningen nå skal sendes til Justisdepartementet for en utredning for å få på plass en meddomsrett i stedet.

Jeg har både tillit og tiltro til at dette oppdraget blir forvaltet på en måte som sikrer og styrker rettssikkerheten i samfunnet, og at den påfølgende debatten i forlengelsen av det forslaget som kommer tilbake til Stortinget, skal være med på å gi norske dommere, enten man er lek eller lærd, og norske domstoler en økt legitimitet og autoritet i rettsstaten. Det er viktig, og det er bra.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [15:18:59]: Først vil jeg takke representanten Iselin Nybø fra Venstre, som stadfestet den historiske Venstre-linja, som også Senterpartiet står vakt om her i salen – i denne saken som i spørsmålet om vi skulle gjøre en grunnlovsendring som ga Høyesterett rett og plikt til prøvingsrett, nå fastlagt i § 89 i Grunnloven.

Som det er sagt av flere – juryutvalget var uenige om hva som skulle skje med juryen. Det var ulike vurderinger av rettssikkerheten. Det kommer også fram her. Det er fundamentalt for Senterpartiets forståelse av folkestyret at en i de saker som vi her snakker om, skal kunne dømmes av likemenn – av de fremste av våre likemenn – og når statsråden sier at lekmannsskjønnet ikke blir svekket, men tvert imot styrket, ved at juryordninga oppheves, er vi grunnleggende uenige på et prinsipielt grunnlag. Og det er det jeg vil gi noen merknader til. Flertallet sier i innstillinga:

«Flertallet viser til at det er viktig at lekdommerne ikke føler seg overkjørt av fagdommere. Meddomsrett gir lekdommerne mulighet til å påvirke fagdommernes tankegang og vurderinger. Etter flertallets mening vil dermed lekdommernes stilling, og dermed også lekmannselementet, bli styrket ved meddomsrett. Etter flertallets mening taler dette for at juryordningen bør oppheves og erstattes med meddomsrett.»

Det som blir sagt her, er altså at lekdommerne ved å bli fratatt den suverene avgjerdsmakta som de har i dag, gjennom juryordninga, får styrket sin stilling ved at de nå kan delta i meddomsrett og således påvirke fagdommerne.

Dette er en utrolig spesiell argumentasjon. Her mener altså flertallet i komiteen at det er til beste for lekdommerne å bli fratatt den sjølråderetten de har, i bytte mot muligheten til å påvirke embetsmenn. Jeg vil si på ramme alvor at flertallet tar utgangspunkt i at det er viktig at lekdommerne ikke blir overkjørt av fagdommerne. Det er sjølsagt et helt greit utgangspunkt, men det er ikke overkjøring som er problemet. Det var det heller ikke i 1887. Problemet er den ubalansen som alltid vil være der i møtet mellom lek og lærd, og som gjør at overkjøring er helt unødvendig for at den lærde har det fulle og hele overtaket. Det er ikke embetsmennene som er mest utsatt for påvirkning mellom lek og lærd i møtet mellom lek og lærd, for å si det forsiktig. Dette handler, som flere har vært inne på, om forholdet mellom folkemakt og embetsmakt.

Det er mange måter Stortinget kan slå beina unna et av sine stolteste vedtak på, men den argumentasjonen som nå brukes, er noe av det flaueste for Stortinget med tanke på den historiske kraften i den saken som vi nå behandler.

Lene Vågslid (A) [15:22:22]: Det blir bruka store ord i denne debatten, og etter mitt skjønn kan det verke som om enkelte ikkje heilt har fått med seg kva som er fleirtalets innstilling. For det står tydeleg i merknadene at alle partia som utgjer dette fleirtalet, er opptekne av at lekfolk skal utgjere fleirtalet. Det er ikkje slik at lekfolk berre skal delta i meddomsretten, dei skal utgjere fleirtalet.

Me har fått mange innspel i arbeidet med denne saka, bl.a. frå Riksadvokaten. Og det er fleire som peiker på det som eg synest er snodig at ikkje blir lyfta høgare, for om det var slik at meddomsrett som prosessform var så skadeleg for rettssikkerheita i Noreg, er det underleg at han ikkje er utsett for langt meir kritikk enn det han er. For det viser seg nemleg at både lagrettefraksjonen og meddomsrettsfraksjonen i Juryutvalet var fornøgd med prosessforma meddomsrett, og alle veit at dei aller fleste sakene går for meddomsrett. Juryordninga har derimot vore utsett for massiv kritikk dei seinare åra, og det meiner eg er viktig å få fram – og at det ikkje heng att eit bilete av at Arbeidarpartiet eller dei andre partia no ynskjer eit embetsvelde i Noreg. Det er å dra det langt, langt utover det debatten eigentleg handlar om.

Eg meiner òg det er viktig å få fram at ei av utfordringane med lagrettefraksjonen si innstilling var at dei la opp til etterrasjonalisering av vurderingane: at ein skulle diskutere fyrst, kome til ei avgjerd, og så skulle ein skrive grunngjevinga etterpå. Fleirtalet i komiteen skriv i merknadene at føresetnaden for gode, vel gjennomtenkte avgjerder er at ein grunngjev dei mens ein avgjer spørsmålet. Det er ein styrke for den prosessforma me har i meddomsretten i dag. Difor meiner eg at dette er ein gledeleg dag for rettssikkerheita.

Me har i komiteen lytta til mange innspel me har fått frå fagleg hald. Ikkje minst politisk meiner eg dette er ein styrke, for me bevarer og forsterkar lekmannselementet på følgjande måte, og det vil eg spesielt seie til representanten Lundteigen: Empirisk sett er det ingenting som viser at det er påverknad frå fagdommar til lekdommar i dag. Det me tvert imot har fått innspel på, og som undersøkingar i domstolane viser, er at om jurymedlemer opplever påverknad og eventuelt overkøyring, er det frå juryleiaren, ikkje frå fagdommarane.

Så eg føler meg veldig trygg på at det fleirtalet no innstiller på, er til det beste for rettssikkerheita, og det er gledeleg at me får meddomsrett i alle saker.

Statsråd Anders Anundsen [15:25:32]: Jeg synes det var gode refleksjoner fra saksordføreren på slutten her. Samtidig forstår jeg også representanten Lundteigens engasjement for lekmannens styrke og stilling i norsk rettsvesen. Men det er heller ikke sånn at man kan si at det kan plasseres inn på en helt klar og tydelig skala, at en juryordning vil gi 100 pst. innflytelse, mens en meddomsrett vil gi 50 pst. eller 0. Jeg synes det engasjementet blir litt underlig, for det må vurderes opp mot hvilken modell som da faktisk blir lagt frem fra regjeringen, hvilke ulike modeller som blir vurdert, og hvilken modell som Stortinget til slutt lander på. En kan jo f.eks. si at lekmannsinnslaget får større innflytelse gjennom at det er flere som vil delta i straffeutmålingen. I dag er det bare et utvalg av juryens medlemmer som sammen med fagdommerne deltar i straffeutmålingen. Så jeg synes kanskje vi trekker konklusjonene litt for tidlig med hensyn til at lekmannsinnslaget blir så forsvinnende lite hvis en endrer juryordningen til en meddomsrett, som vi ennå ikke vet sammensetningen av.

Så er jeg litt skeptisk, må jeg innrømme, når jeg hører representanten Lundteigen mer eller mindre si at det er fagdommerne i en meddomsrett som sitter med all makt. For det skulle indikere at lekmannsinnslaget i dagens meddomsretter er uten betydning. Det vil jeg veldig sterkt avvise. Lekmannsinnslaget i dagens meddomsretter er overhodet ikke bortkastet. De utgjør en svært viktig del for at retten skal ha den legitimiteten som vi er avhengig av at domstolene skal ha. Så kan man godt ønske at lekmannsinnslaget var enda sterkere. Og det er disse vurderingene vi skal komme til nå, når vi skal følge opp dette stortingsvedtaket, for det vil da kunne være aktuelt å sette meddomsretten på en helt ny og annen måte. Det ligger innenfor rammen, slik jeg leser Stortingets vedtak i dag.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [15:27:50]: Det har kommet flere utsagn som er ganske absolutte, om all makt til fagdommerne og å innføre embetsmannsvelde. Det er ikke formuleringer som jeg kjenner meg igjen i. Det er ikke noe enten–eller her, som statsråden var inne på, men det er spørsmål om en retning. Det er spørsmål om hvor vi går, om utviklinga. Og det som er utviklinga nå i flere saker som vi har vært inne på, er at en går fra en tillit og en trygghet til lekfolk, alminnelige borgere – at en avløser noe av den tilliten som tidligere har vært der – til dem som er lærde på feltet.

Senterpartiet støtter en kombinasjon av en meddomsrett og en jury, vi støtter et system hvor en har kombinasjonen av lek og lærd. Vi ser klare fordeler ved å ha det. Men vi er også så erfarne at vi ikke er naive med hensyn til forholdet mellom lek og lærd når det gjelder påvirkning. Det er mange erfaringer som tilsier at lærde har en måte å påvirke sine omgivelser på som står noe uproporsjonalt i forhold til det som trenger å være et samfunnssyn som har brei forståelse, når det gjelder hvordan en skal straffe.

Så dette med embetsvelde. Jeg har ikke uttalt her at vi nå innfører embetsvelde, men vi går i en retning. Vi går i en retning hvor det er det som utvikler seg. Og det som var mitt hovedanliggende, er den argumentasjonen som flertallet kom med i innstillinga, hvor flertallet «viser til at det er viktig at lekdommere ikke føler seg overkjørt av fagdommere», og at en med den begrunnelsen altså skal gjøre denne endringa. Det syntes jeg var en ganske spesiell begrunnelse som jeg valgte å bruke noe tid på, for sånn systemet har fungert, har det vist en klokskap som har ført til at det har rimelig brei oppslutning, og det står i en sterk tradisjon i forholdet folkestyre–embetsstat. Og det er det viktig å hegne om.

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 8.