Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 15 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 15 minutter, Høyre 15 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Senterpartiet 10 minutter, Venstre 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Miljøpartiet De Grønne 5 minutter og medlemmer av regjeringen 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Sivert Bjørnstad (FrP) [10:02:59]: (ordfører for saken): La meg få begynne med å takke komiteen for godt samarbeid under behandlingen av denne saken. Når ting begynner å gå litt fort og gæli, som vi sier i Trøndelag, er det en fordel med fleksible komitémedlemmer og en positiv grunnstemning. Sånn sett er kirke-, utdannings- og forskningskomiteen i en heldig situasjon, med mange muntre komitémedlemmer og en dyktig og oppegående komitésekretær.

Norge og verden står overfor store endringer og omstillinger når det gjelder både økonomi, arbeidsplasser, bosettingsmønster, energi- og matbehov, for å nevne noe. Er det én ting historien har lært oss, så er det at forskning og utvikling samt høyere utdanning er blant de aller viktigste nøklene for å få løst disse utfordringene og for å gjøre verden til et bedre sted å leve.

Mye er bra med norsk forskning og høyere utdanning i dag. I løpet av de siste årene har antall publikasjoner gått kraftig opp, avlagte doktorgrader er doblet de siste ti årene, og internasjonaliseringen er økt både ved at flere norske studenter og forskere drar ut, og ved at flere utenlandske kommer inn. Vi, det vil egentlig si ekteparet Moser, har til og med hentet hjem en nobelpris til landet.

Til tross for at Norge er et lite land med få innbyggere, har vi en svært åpen økonomi, der handel og samarbeid med andre land er avgjørende for vår og andres velstand. Vi er et høykostland, som aldri kan bli billigst på alt. Vi kan heller ikke bli best i alt, men vi kan bli best i noe, slik vi alltid har vært – i alle fall de siste 1 000 årene. Derfor må vi klare å kombinere det å satse på de fagene og miljøene vi har best forutsetning for å lykkes i, med å styrke kvaliteten i velferdsproduksjonen gjennom de viktige profesjonsutdanningene, særlig de som er knyttet til helse og utdanning.

Norske høyere utdanningsinstitusjoner konkurrerer i hovedsak ikke med hverandre i kampen om forskningsmidler, forskere og studenter, men med institusjoner i hele verden. Dagens struktur i høyere utdanning tar ikke høyde for dette, og man er ikke godt nok organisert for å møte disse utfordringene.

Det er et stort og bredt flertall i Stortinget som står bak hovedpunktene i meldingen. Bare Senterpartiet har stilt seg utenfor dette brede flertallet. Senterpartiet kommer sikkert tilbake til dette selv, men jeg kan allerede nå avsløre at ryktene om høyskoleoppdragets og profesjonsutdanningenes død er betydelig overdrevet.

Målene for strukturmeldingen er utdanning og forskning av høy kvalitet, robuste fagmiljøer, god tilgang til utdanning og kompetanse over hele landet, regional utvikling, verdensledende fagmiljøer og effektiv ressursbruk. Dette er enkle formuleringer å stille seg bak, og alle har vært for disse i lang tid – det er i hvert fall vanskelig å være imot dem. Men det er den konkrete oppfølgingen som er viktig, og sammenslåinger er den viktigste første oppfølgingen, rett og slett fordi dagens organisering av sektoren ikke er hensiktsmessig for å oppfylle de målene vi har satt.

Det er ingen ny problemstilling vi diskuterer her i dag. Selv om størrelse ikke nødvendigvis er det eneste saliggjørende, er det et faktum at en rekke fagevalueringer de siste årene har pekt på for små og sårbare fagmiljøer – det til tross for at de minste miljøene av personvernhensyn ikke er evaluert. Om miljøene ikke er over en viss minstestørrelse, kan vi heller ikke vente at de sikrer høy kvalitet, verken i dag eller i framtiden.

I 2008 kom Stjernø-utvalget med sin innstilling. De viste til at mange institusjoner hadde svak rekruttering og sviktende kvalitet i sentrale utdanninger, at prosesser trakk i retning av spredning av utdanninger og fagmiljøer, og at det ble opprettet for mange små og smale doktorgradsutdanninger. Den gang var det ikke politisk vilje til reell oppfølging.

For fem år siden kom SAK-midlene – samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon – inn på statsbudsjettet. Der har de vært siden, støttet av hele Stortinget. Disse midlene kan ha ført til noen sammenslåinger, og det har helt sikkert ført til en del samarbeid, men ganske lite arbeidsdeling og konsentrasjon.

Opposisjonen har forsøkt å kritisere prosessen forut for framleggelsen av stortingsmeldingen, uten helt å få fram hvorfor, i alle fall har ikke jeg oppfattet det. La meg i den sammenheng få lov til å trekke fram institusjonene i sektoren og hvordan de har møtt denne utfordringen.

Før jeg kom inn på Stortinget, var det mange som sa at denne sektoren er preget av erkekonservative og – for å si det forsiktig – lite endringsvillige aktører. Det er ikke mitt inntrykk etter to år her på huset og i KUF-komiteen. De aller fleste har behandlet dette på en forbilledlig måte – de har hatt gode samtaler internt og med hverandre, tatt med ansatte og studenter på råd, staket ut en kurs og funnet én eller flere partnere de ønsker å slå seg sammen med eller føre samtaler med, med sikte på sammenslåing.

Flertallet i komiteen er veldig opptatt av at de sammenslåingene som nå kommer, ikke bare må skje på det administrative plan på den enkelte institusjon. Det har ikke veldig stor verdi i seg selv. Det har også studentene og Norsk studentorganisasjon vært svært opptatt av. For eksempel tilbys det i dag fag i økonomi og administrasjon ved 25 institusjoner, og lærerutdanningen tilbys ved 19 institusjoner. Institusjoner må få mulighet til å utvikle sin egenart og spisse profilen sin mot det man har forutsetninger for å lykkes med.

Det avgjørende med sammenslåingene er å få til mer reell arbeidsdeling og mer reell konsentrasjon og at fagmiljøene knyttes nærmere hverandre, samt at vi får til den tverrfagligheten arbeids- og næringslivet etterspør. Studentaktiv forskning er også et uttalt mål. Det vil være vanskelig å få til uten at gode utdanningsmiljøer knyttes tett opp til sterke forskningsmiljøer.

Et av virkemidlene for å få til arbeidsdeling, konsentrasjon og sterkere fagmiljøer, og som er beskrevet i meldingen, er strengere krav til oppretting av master- og PhD-programmer. De siste årene har vi sett en stor økning i antallet utdanningsprogrammer innenfor disse to kategoriene, uten at disse nødvendigvis har vært knyttet opp til eksisterende fagmiljøer av høy kvalitet. Derfor er det positivt at dette ikke bare skal gjelde nye programmer, men også omfatte de eksisterende utdanningene etter en overgangsperiode. Det vil føre til at alle institusjoner må gå igjennom porteføljen sin med kritisk blikk og stille seg spørsmålet om det er riktig at man driver på med det, eller om det er andre institusjoner som har bedre forutsetninger for å lykkes.

Finansieringen av de høyere utdanningsinstitusjonene er av svært stor betydning for hvordan resultatet blir. I Norge har vi en stabil, forutsigbar og relativt stor grunnbevilgning og basisbevilgning. Det skal vi fortsette å ha. Likevel mener et stort flertall på Stortinget at åpne konkurransearenaer bidrar til å premiere kvalitet, og at det derfor er naturlig at konkurranseandelen av grunnbevilgningen økes noe. En forutsetning for at dette skal lykkes, er at midlene lyses ut til miljøer, ikke til institusjoner. Jeg viser videre til at man kommer tilbake mer detaljert til finansieringssystemet i forbindelse med statsbudsjettet for 2016.

Noe som også er viktig for institusjonene, er ledelse. Regjeringen foreslår i meldingen at tilsatt rektor og ekstern styreleder skal være hovedmodellen i framtiden, kontra dagens hovedmodell med valgt rektor. Dette støttes av de fleste partiene i Stortinget. Det er kanskje dette som har fått mest oppmerksomhet utenfor dette huset i det siste. Det har noen ganger virket på debatten som om det nå skal bli umulig å velge rektor, og at rektor skal utpekes fra et mørkt kontor i KDs kjeller eller fra Stortingets kjeller. Også her er ryktene betydelig overdrevet. Det er styrene som skal bestemme om man ønsker å tilsette rektor, eller om man skal ha valgt rektor. Forskjellen nå er at valget blir mer reelt, ved at det er alminnelig flertall, altså mer enn 50 pst. av styret, som bestemmer. Slik er det ikke i dag. Ordningen blir altså mer demokratisk, ikke mindre. Ansatte og studenter har, og skal fortsatt ha, flertall i styrene. De sitter med nøkkelen, uansett om man velger valgt rektor eller velger å tilsette rektor.

Dette er ikke slutten, det er starten. Nå får vi gjennomført det vi har snakket om i flere år, det som et stort flertall er enig om, og det som vil gjøre sektoren mer rustet for den konkurransen de er i hver eneste dag. Jeg gleder meg til fortsettelsen.

Marianne Aasen (A) [10:12:51]: Det faller helt naturlig å starte med å takke saksordføreren, Sivert Bjørnstad, for ansvaret med å sy sammen denne innstillingen. Det er kompliserte temaer som ligger under strukturdebatten i universitets- og høyskolesektoren, og det er mange kryssende interesser, også geografiske. Og også i denne saken er det en fordel med et så bredt flertall som mulig – så takk til Sivert Bjørnstad.

En samlet komité er enig i store deler av virkelighetsbeskrivelsen, at utdanning og satsing på FoU er avgjørende for norsk konkurransekraft og for å løse utfordrende oppgaver i samfunnet på en god måte. Vi peker på at UH-sektoren har et sammensatt samfunnsoppdrag: å bidra i den vitenskapelige dugnaden i jakten på ny kunnskap og å utdanne kandidater som skal fungere godt med sin kompetanse. Og det er nettopp kvalitetsmessig god forskning i godt samspill med utdanningsoppdraget vi mener oppnår de beste resultatene.

Det er også en samlet komité som mener at vi trenger institusjoner med spissere profil og sterkere fagmiljøer, og at SAK – samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon – har vært nødvendig, men at vi ikke har kommet i mål med bare det.

Arbeiderpartiet støtter fusjoner som et virkemiddel for å få til sterkere institusjoner. De institusjonene som sliter med å få nok studenter og å rekruttere kompetente fagfolk til stillingene, må gjøre noe. For noen institusjoner vil sammenslåing være et riktig grep, for andre er forpliktende samarbeid bedre. Derfor er det bra at en samlet komité også understreker nettopp dette grepet.

Men strukturendringer er ikke nok til å oppnå bedre kvalitet. Arbeidsdeling på fag har vært mye framme i debatten, og vi etterlyser også en debatt om arbeidsdeling på oppgaver. Alle institusjonene skal være forskningsbasert – det er det ingen tvil om. Men hva betyr det? At alle skal være verdensledende? At hovedoppgaven skal være å drive FoU med lokalt eller nasjonalt næringsliv? Å stimulere forskeren til selv å bli gründer eller å samarbeide med gründere? Eller å være på toppen i å utdanne ingeniører eller sykepleiere samt være fremragende på museumsutvikling og annen forskningsformidling? En del institusjoner i Norge klarer dette på noen fag, men ikke alle institusjoner på alle fag. Vi finner dessuten få institusjoner på verdensbasis som sjonglerer med høy kvalitet med alle disse ballene like godt samtidig.

Kvalitet er regjeringens mantra i utdannings- og forskningspolitikken – ikke veldig kontroversielt, for vi er jo alle for kvalitet. Men vi ser i denne stortingsmeldingen, som vi så det i langtidsplanen for forskning, en tro på at satsing på verdensledende forskning nærmest automatisk skal gi bedre utdanningskvalitet og mer forskningsbasert utvikling. Jeg ser ingen automatikk i dette. Topp kvalitet i forskningen vil være et viktig premiss for det å skape nye arbeidsplasser basert på ny teknologi f.eks. – og et viktig premiss for å lage gode utdanninger. Men veien fra en oppdagelse til en suksessrik bedrift som tjener penger, er lang og broket og handler om langt mer enn å være verdensledende på forskning. På samme måte er det ikke gitt at det må en nobelprisvinner til for å heve kvaliteten på undervisningen. Studenter som var så heldige å oppleve to nobelforelesere samtidig ved Økonomisk institutt på Blindern, har fortalt om to fantastiske økonomer, hvor den ene var en glitrende formidler, mens den andres budskap var mer utilgjengelig.

Sektorens samfunnsoppdrag er sammensatt. Da hadde Arbeiderpartiet forventet en bredere og grundigere diskusjon omkring hva som menes med kvalitet. Noe så vesentlig som å utrede hva utdanningskvalitet er, skyves til 2017. Da er jo mange institusjoner slått sammen allerede. Her gjøres ting i feil rekkefølge.

Det gjelder også framtidig finansiering. Jeg finner det skuffende at ikke vi vedtar et nytt finansieringssystem i dag. I stedet har vi fått en oversikt over mulige indikatorer som regjeringen vurderer, samt et signal om at den resultatbaserte delen vil øke. Vi får ikke vite hvor mye eller hvordan. I stedet skal dette komme i budsjettet til høsten, ikke akkurat sted og rom for de store prinsipielle avveininger. De passer best inn i stortingsmeldinger som den vi behandler i dag.

Når det er sagt, er Arbeiderpartiet godt fornøyd med at regjeringspartiene på Stortinget har sett nødvendigheten av mer åpenhet og transparens om grunnbevilgningene i sektoren. Alle partiene ber derfor regjeringen komme tilbake til dette med hvordan grunnbevilgningene fungerer i forbindelse med nytt finansieringssystem. Vi tror dette er nødvendig for å få mer ro i sektoren omkring denne grunnbevilgningen, og vi imøteser regjeringens svar på dette.

Regjeringen og flertallet går inn for å øke kravene for å akkrediteres som universitet eller høyskole. Arbeiderpartiet er imot å gjøre det – en avgjørelse av mer prinsipiell karakter. Det er i dag en glidende overgang mellom høyskoler, vitenskapelige høyskoler og universitet. Det tydelige skillet vi hadde før mellom høyskoler og universitet, er i ferd med å viskes ut. Dette har pågått over tid og henger også sammen med debatten om finansiering. Fusjonene som nå vil komme, gjør dette bildet enda mer sammensatt. Små høyskoler blir ved et pennestrøk en del av et universitet, mens institusjoner som er veldig nær ved å oppfylle dagens krav til å bli universitet, vil oppleve at lista legges høyere midt i spranget. Det skjer neppe under Bislett Games, for å si det sånn. Arbeiderpartiet mener det er på tide med en helhetlig gjennomgang av kategorisystemet og fremmer forslag om dette.

Samtidig kan vi konstatere at mange institusjoner har løftet seg kraftig faglig nettopp fordi de har hatt universitetsambisjoner, hvilket er bra. Men det som bekymrer, er hvis det tradisjonelle høyskoleoppdraget svekkes. For Norge er avhengig av gode profesjonsutdanninger i hele landet. Vi vil trenge mange nyutdannede lærere, sykepleiere, vernepleiere, økonomer, barnevernspedagoger osv. framover. Da må vi utdanne nok, og vi må utdanne kandidater som har relevant, forskningsbasert kompetanse på et høyt nivå. At komiteen understreker nettopp hvor viktig dette oppdraget er, er Arbeiderpartiet veldig godt fornøyd med, og jeg håper at statsråden merker seg akkurat dette. En måte å kvittere den forståelsen ut på, er å opprette et eget forskningsprogram for profesjonsfagene. Det vil bidra til et nødvendig kvalitetsløft og sikre balanse mellom gode profesjonsutdanninger på den ene siden og miljøer som ønsker å bli verdensledende på den andre siden. Vi applauderer begge deler.

Jeg er spesielt glad for at denne meldingen forsiktig nærmer seg debatten om lederskap i akademia. Ledelse er viktig, noe en enstemmig komité tydelig gir uttrykk for. Om man skal ha valgt eller ansatt rektor, blir nå opp til styret å bestemme, slik saksordføreren, Sivert Bjørnstad, godt beskrev. Og debatten går. For det er dette vedtaket i innstillingen som har ført til mest debatt. Og jeg synes det er helt strålende, særlig når ansatte og studenter i sektoren diskuterer med hverandre. Kort vil jeg bemerke at det finnes gode argumenter for begge modeller, og at vi har fremragende rektorer i Norge som både er valgt og ansatt. Men for meg har det vært avgjørende at med disse fusjonene blir den gamle modellen med valgt rektor vanskeligere, rett og slett fordi kandidater fra en mindre institusjon opplagt vil ha mindre sjanse til å bli valgt enn kandidater fra en større institusjon. Vi ser nå eksempler på fusjoner hvor den store institusjonen ønsker seg valgt ledelse, den mindre vil ha ansatt. Jeg er ikke veldig overrasket over at de tar nettopp disse posisjonene.

Helt til sist noen ord om instituttsektoren. Denne delen av Forsknings-Norge har en viktig rolle som vi ønsker at den fortsatt skal ha: mer vekt på anvendt forskning og en viktig rolle i verdiskapingen. Samtidig er SAK for instituttene noe som i høyeste grad bør vurderes. Det samme gjelder virkemidler for bedre samarbeid med universitet og høyskoler. Men også her handler det om å sikre en god oppgavefordeling og ha ulike roller, slik at det brede og svært komplekse samfunnsoppdraget som forskning, utvikling og høyere utdanning er, blir best mulig ivaretatt.

Helt til sist vil jeg kommentere noe til sluttreplikken til saksordføreren, Sivert Bjørnstad, om at vi er ved starten. Vel, starten på dette med fusjoner var vel egentlig da statsråd Gudmund Hernes startet med Norgesnettet og fusjonerte svært mange mindre institusjoner. Det vi ser nå, er fortsettelsen av SAK, som statsråd Kristin Halvorsen startet, og fikk gjennom sju institusjoner som slo seg sammen. Så dette er et skritt på veien videre til et litt annet universitets- og høyskolesystem, og jeg tror faktisk at vi nærmer oss mer slutten enn at vi er i starten.

Så skal jeg ta opp forslaget fra Arbeiderpartiet og forslagene Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV står sammen om.

Presidenten: Representanten Marianne Aasen har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Norunn Tveiten Benestad (H) [10:21:58]: Jeg vil også få lov til å takke saksordføreren og komiteen for et godt samarbeid i denne saken.

Universitetene, høyskolene og forskningsinstituttene våre utgjør et stort og viktig samfunnsområde. Måten vi velger å forvalte vår humankapital på, har store konsekvenser for samfunnet og for kommende generasjoner.

Mye fungerer godt i norsk universitets- og høyskolesektor, men sektoren som helhet er ikke organisert for å møte framtidas krav til kvalitet i utdanning og forskning.

I forbindelse med framleggelsen av Produktivitetskommisjonens arbeid i vinter ga Jørn Rattsø, leder av kommisjonen, uttrykk for en sterk bekymring for flere sider ved norsk utdanningssektor. Han stilte spørsmål ved ambisjonene våre og spurte om det er godt nok å være midt på treet. Rattsø refererte til at vi internasjonalt sett har middels prestasjoner i utdanning, forskning, innovasjon og offentlig sektor. Er det godt nok?

Nei, denne regjeringa mener vi ikke skal slå oss til tåls med det.

I perioden 2000 til 2012 har internasjonale fagpaneler gjennomført hele 27 evalueringer av norske forskningsmiljøer i regi av Norges forskningsråd. Et av gjennomgangstemaene i flere av evalueringene er at mange fagmiljøer er for små til å forfølge viktige forskningsspørsmål, og for små til å hevde seg i den internasjonale konkurransen.

I evalueringer av utdanningene gjennomført av NOKUT, Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen, har fagpanelene også uttrykt bekymring for de mange små utdanningsmiljøene.

Vi har mange sårbare fagmiljøer med spredte, små utdanningstilbud. Flere opplever sviktende rekruttering. Noen av institusjonene har problemer med å tiltrekke seg fagfolk, andre studenter. Forsknings- og publiseringsinnsatsen varierer sterkt. Det samme gjør evnen til å hente inn ekstern finansiering og mulighetene til å delta i internasjonalt samarbeid.

Dette er utfordringer vi kjenner igjen fra Stjernø-utvalgets rapport NOU 2008:3 Sett under ett – Ny struktur i høyere utdanning. Den gangen viste høringen at det var stor enighet om situasjonsbeskrivelsen, men liten støtte til oppfølging. En av grunnene til det er at dette er sentrale institusjoner i landets økonomiske, kulturelle, sosiale og regionale utvikling, og dermed sårbart for de ulike landsdelene.

Men skal universitetene og høyskolene våre fylle sin rolle i framtida, må de tilby utdanning og forskning av høy kvalitet og ha et utstrakt samarbeid med samfunns- og næringslivet. Våre studenter fortjener utdanning av høy kvalitet på alle studiestedene landet over. De skal løse morgendagens utfordringer. Samtidig trenger vi forskere som kan hevde seg på den nasjonale og internasjonale arenaen. De trenger tunge og solide fagmiljøer å arbeide i. Dette er bakgrunnen for at vi i dag behandler en stortingsmelding som ikke bare får bred oppslutning om situasjonsbeskrivelsen, men også om målene og om tiltakssiden.

Meldingen vi debatterer, må sees i en bred kontekst. Regjeringa gjennomfører nå en stor satsing på kunnskap for å styrke norsk konkurransekraft og ruste Norge for framtida. Vi har allerede vedtatt en langtidsplan for forskning og høyere utdanning som skal styrke Norges konkurransekraft og innovasjonsevne, løse store samfunnsutfordringer og utvikle fremragende fagmiljøer.

Regjeringa har også utviklet en strategi for forsknings- og innovasjonssamarbeid med EU, der ambisjonene for norsk deltagelse i Horisont 2020 er fastsatt.

I statsbudsjettene har kunnskapssatsingen vært fulgt opp innenfor både utdanning og forskning. Det er syretesten på hel ved.

Ser vi til våre naboland i Europa, har flere andre land vært nødt til å konsentrere ressursene og modernisere og effektivisere universitets- og høyskolesektoren for å oppnå bedre kvalitet.

Målene for denne strukturreformen er klare. Det dreier seg om å legge til rette for utdanning og forskning av høy kvalitet. Det dreier seg om å utvikle mer solide og robuste fagmiljøer. Det handler om å gi tilgang til utdanning og kompetanse over hele landet og bidra til regionalutvikling og effektiv ressursbruk. Ikke minst handler det om å legge til rette for å utvikle gode fagmiljøer som kan konkurrere internasjonalt i verdensklasse.

Det er i dette perspektivet vi må se strukturmeldingen. Ekspertgruppen for finansering har vurdert hvordan finansieringssystemet for sektoren kan innrettes, og kunnskapsministeren har allerede varslet at det neste skrittet vil være en ny stortingsmelding om kvalitet i høyere utdanning. Her legges stein på stein.

I forbindelse med produktivitetsanalysene sa Rattsø:

«Oppmerksomheten i politikken må forskyves fra konkurranse om bevilgninger til evaluering av resultater og kostnader.»

Vi har i dag godt belegg for at resultatene i sektoren varierer – ikke bare mellom de ulike institusjonene, men også innenfor en og samme institusjon. Det er store kvalitetsforskjeller mellom ulike fagmiljøer.

Derfor er det etter mitt syn en styrke ved denne meldingen at den identifiserer ni klare kvalitetskriterier som skal gjelde for hele sektoren, uavhengig av institusjonenes art og størrelse.

I debatten som har vært så langt etter framleggelsen av meldingen, er det særlig tre områder som har vært drøftet. Det er strukturelle endringer – fusjonsprosessene – det er finansieringen av sektoren, og det er spørsmålet om valgt versus ansatt ledelse av institusjonene.

Når det gjelder fusjonsprosessene som er nevnt i meldingen, har det vært tett dialog mellom Kunnskapsdepartementet og de enkelte institusjonene. Vedtakene skal gjøres av Kongen i statsråd. Jeg er glad for at hele komiteen har sluttet seg til regjeringas mål for strukturreformen i fellesmerknadene i innstillingen.

Det er verdt å merke seg at satsingen på verdensledende fagmiljøer skal knyttes opp til de områder hvor vi som nasjon har best forutsetninger for å lykkes. Arbeidet med å utvikle slike miljøer må omhandle både utdanning, forskning og innovasjon. Disse må sees i sammenheng. Det er et viktig signal i meldingen.

En enstemmig komité peker på at det er viktig å fortsette satsingen på virkemidler som Sentre for forskningsdrevet innovasjon, SFI, Sentre for fremragende forskning, SFF, og ikke minst Sentre for fremragende utdanning, SFU. Dette vil etter mitt skjønn være et av suksesskriteriene for at reformen skal lykkes.

Universitets- og høyskolesektoren er en stor samfunnssektor. En god finansiering er avgjørende for mulighetene til å lykkes med å øke kvaliteten. Jeg er glad for at det var en samlet komité som i innstillingen påpeker at det vil være en styrke for sektoren med mer åpenhet og transparens om grunnbevilgningen. Komiteen ber regjeringa komme tilbake til dette i forbindelse med endringene i finansieringssystemet i budsjettprosessen.

Finansiering skal fremme kvalitet i hele bredden av sektoren, for disiplinfagene og for profesjonsstudiene. Samlet sett må vi innrette finansieringen slik at vi får mest mulig ut av ressursene.

Komiteen har i fellesskap påpekt at universiteter og høyskoler historisk har hatt ulike rammebetingelser når det gjelder forskningstid og rekrutteringsstillinger. Dette gjenspeiles i forskjellig basisfinansiering for de såkalt gamle og de såkalt nye universitetene og høyskolene. En samlet komité ber regjeringa adressere denne problemstillingen og komme tilbake til Stortinget på en egnet måte. Det er bra.

Avslutningsvis vil jeg gjerne kommentere ledelsesmodellene som er drøftet i meldingen. Våre universiteter og høyskoler forvalter store ressurser for fellesskapet. Det er krevende. Endringer i sektoren har ført til større konkurranse, også internasjonalt. I tillegg blir institusjonene større og mer komplekse. Dette krever god gjennomføringskraft, styring og ledelse. Selv om regjeringa nå i meldingen legger opp til en ny hovedmodell med ansatt rektor og ekstern styreleder, ligger det fast at det er institusjonene selv som tar valget for sitt universitet eller sin høyskole. Det er styret som er det øverste organet ved institusjonen, og som må ta stilling til hvordan de best kan sikre at de lederne som rekrutteres, er de best kvalifiserte til å ta oppgaven.

Jeg støtter beslutningen om ny hovedmodell, men jeg er glad for at det understrekes så tydelig at det er styrene som tar den endelige beslutningen. Dette er viktig for å sikre institusjonenes autonomi.

Gode målsettinger og strategier er viktig, men det er i gjennomføringen at resultater skapes. «The proof of the pudding is in the eating.» En god plan må nå implementeres med engasjement og forpliktelse.

Anders Tyvand (KrF) [10:31:42]: Landet vårt er avhengig av gode utdanningstilbud og forskning av høy kvalitet, og vi skal ha høye ambisjoner for norsk universitets- og høyskolesektor.

Stortinget har vedtatt den første langtidsplanen for forskning og høyere utdanning. Der ble vi enige om noen langsiktige satsinger og tydelige prioriteringer for framtiden. Vi forplikter oss til å trappe opp forskningsinnsatsen. Vi tidfestet et mål om at FoU skal utgjøre 3 pst. av BNP innen 2030. Vi ble enige om å satse på felt som marin og maritim forskning, på klima, miljø og miljøvennlig energi og på muliggjørende teknologier, og vi ble enige om et mål om å utvikle flere fagmiljøer av fremragende kvalitet. Samtidig som vi trenger spydspissene, trenger vi også gode profesjonsutdanninger over hele landet. Vi trenger gode utdanningstilbud til framtidens lærere, sykepleiere, ingeniører, økonomer osv.

Jeg opplever at det er bred politisk enighet om at vi må foreta visse strukturelle endringer i sektoren for at vi skal klare å nå disse målene. Flere rapporter peker på at vi har for mange små og sårbare fagmiljøer i Norge, og vi har kanskje ikke innrettet UH-sektoren optimalt for å få mest mulig igjen for de investeringene vi gjør i sektoren. Jeg synes derfor det er bra at det nå er en rekke positive prosesser på gang. Jeg tror ikke at fusjoner er det eneste saliggjørende, men jeg tror at det mange steder vil være nødvendig og positivt. Jeg vil derfor rose regjeringen for å ha satt i gang dette arbeidet, og ikke minst de ulike institusjonene som har tatt utfordringen på alvor, og satt i gang et omfattende arbeid.

Samtidig har jeg ved flere anledninger advart mot å fusjonere institusjoner mot deres vilje. Jeg tror en fusjon vil ha best forutsetninger for å bli vellykket dersom partene ser en gjensidig nytte av fusjonen og ønsker seg en slik prosess. Jeg er derfor glad for at komiteen uttrykker at departementet ikke skal utelukke at institusjoner som kan oppfylle framtidige krav til kvalitet som selvstendige institusjoner gjennom et forpliktende samarbeid med andre, skal få muligheten til det.

Jeg er også glad for at det skal foretas en helhetsvurdering av institusjonene, basert på kvalitetskriteriene, og at også forhold som studentinvolvering i forskningen, studenttilfredshet og oppfølging av studentene skal tillegges vekt.

Nå åpner Stortinget for at institusjoner igjen skal kunne skifte kategori. Det betyr at flere av dagens høyskoler skal kunne søke om å få bli universiteter. Samtidig skjerper vi akkrediteringskravene noe. Jeg mener dette er fornuftige grep. Det er ikke lenger kategoritilhørigheten som er det naturlige skillet i arbeidsdelingen mellom ulike institusjoner. Både universiteter og høyskoler tilbyr i dag både profesjonsutdanninger og disiplinstudier. De er underlagt samme lovverk og samme finansieringssystem.

Jeg tror også at en universitetsstatus for de institusjonene som oppfyller kvalitetskravene, kan bidra til å styrke rekrutteringen av både gode studenter og gode forskere fra utlandet og dermed bidra til at vi når noen av de nasjonale målsettingene som vi har satt oss for sektoren.

Samtidig er jeg opptatt av at vi skal ha en arbeidsdeling i sektoren. Alle må ikke prøve å bli som Universitetet i Oslo eller NTNU. Ulike institusjoner har ulike oppgaver og ulike roller. Derfor trenger vi et finansieringssystem som legger til rette for dette, og som bidrar til faglig og profilmessig spissing ved institusjonene.

Jeg er også opptatt av at vi skal ha et gjennomsiktig finansieringssystem. Det er storting og regjering som bevilger ressurser til institusjonene, og det er disse bevilgningene som i stor grad har bidratt til eventuelle skjevheter i systemet, men vi trenger nå bedre innsikt i hvordan basiskomponenten er sammensatt. Mer åpenhet og gjennomsiktighet vil være en styrke for sektoren, og komiteen ber nå derfor departementet komme tilbake til dette i forbindelse med endringene i finansieringssystemet.

Helt til slutt noen få ord om styring og ledelse: Spørsmålet om valgt eller ansatt rektor har skapt offentlig debatt. Jeg mener det finnes gode argumenter for begge deler. Derfor er jeg tilfreds med at det fremdeles skal være opp til den enkelte institusjon å velge dette, og at valgfriheten faktisk blir mer reell etter den endringen som nå foretas.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [10:36:55]: Ønsket om å utvikle og forbedre universitets- og høgskolesektoren er ikke noe nytt ønske. Over mange år har det vært misnøye med at våre universitet ligger for langt nede på rankinglistene internasjonalt, også i Europa. Lav uttelling på institusjonenes arbeid med å dra hjem europeiske forskningsmidler har også vært gjenstand for frustrasjon. En kan gjerne unnskylde seg med mange men, men det ligger til oss at vi ikke ønsker å være middels gode, sjøl om de fleste av oss er det. Det ligger mye positiv driv, imidlertid, i ønsket om forbedring.

Det har også vært misnøye med at kvaliteten i høgskolesektoren ikke har vært god nok. Flere har pekt på at små enheter gjør miljøer sårbare og gir mindre mulighet for god faglig fordypning. Kvalitetsreformen ble igangsatt i 2004, men etter ti år ser ikke endringene som ble gjort den gangen, ut til å ha hatt den effekten man ønsket seg, sjøl om mange har vist god utvikling.

Enkeltinstitusjoner har blitt bedre, men studentene generelt er ikke blitt mer fornøyde. Men når en del av bakteppet for denne saken er misnøye med høgskolene, er det interessant å notere seg at høgskolestudenter faktisk ser ut til å være mer fornøyde enn universitetsstudenter.

I 2008 ble Stjernø-rapporten lagt fram. Den skulle se på om strukturen i sektoren var framtidsrettet for bl.a. økt internasjonalisering. Svaret fra utvalget var: sammenslåing av institusjoner. Svaret fra de rød-grønne var: mer forpliktende samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon. Sektoren har tatt til seg SAK, men i mindre grad klart å oppfylle intensjonene. Dermed skrur den blå-blå regjeringa, med Venstre og Kristelig Folkeparti, skruen til: Institusjonene skal fusjoneres.

Jeg har tidligere sagt at jeg mener regjeringa og statsråden har begynt arbeidet med å heve kvaliteten i UH-sektoren bak fram. Vi ønsker høgere kvalitet, at universitetene skal klatre høgere på internasjonale rankinglister og bli mer internasjonaliserte, og at høgskolesektoren skal forske mer og utdanne lærere, sykepleiere og ingeniører til det brede arbeidslivet regionalt. Men for å heve kvaliteten i sektoren må vi nødvendigvis mene noe om hva kvalitet i høgere utdanning er.

Jeg kan ikke annet enn å se på deler av denne diskusjonen som noe schizofren. På den ene siden hauses eksellense og spissing opp som hovedmålsetting. Samtidig skal institusjonene fortsatt ivareta regionalt arbeidslivs behov for kompetanse og næringslivets behov for innovasjon og samarbeid med akademia. Dette til tross: Den grunnleggende diskusjonen om de ulike institusjonenes oppdrag har vært fraværende i meldinga og i den politiske diskusjonen.

Flertallet har i merknad vist til at NIFU og IPED i 2013 ble gitt i oppdrag å evaluere kvalitet i høgere utdanning. Deres arbeid skal foreligge i 2016. Saksordføreren var også inne på det samme. Det var et godt grep. Problemet er at oppdragsgiveren – regjering og statsråd – ikke ser poenget i å vente på dette arbeidet før de gjør strukturelle endringer.

Regjeringa mener at svaret på økt kvalitet er at institusjoner fusjoneres og får felles styre. Regjeringa tar seg ikke tid til å gjennomgå og analysere kvalitetsdriverne. De har laget seg et sett på ni kriterier som er deres definisjon av kvalitet.

Når svaret er gitt på forhånd, er vi i Senterpartiet veldig bekymret for at hele prosessen vil føre til en storstilt sanering av gode fagmiljøer, og at både kvalitet på utdanning og forskning og geografisk tilgang til høgere utdanning vil svekkes. Vi er derfor kritisk til utgangspunktet og premissene for prosessen som regjeringa har satt i gang.

Senterpartiet mener meldinga for ensidig vektlegger enkelte svakheter ved dagens universitets- og høgskolesystem uten at det balanseres opp mot det norske UH-institusjoner faktisk oppnår av fremragende utdanning og forskning. Vi mener regjeringa på denne måten underslår verdien av kunnskapsutvikling og kandidatproduksjon i et mangfold av institusjoner spredt over hele landet, og betydninga av dette.

Felles universitets- og høgskolelov har bidratt til å viske ut skillelinjene mellom det tradisjonelle høgskoleoppdraget og universitetsoppdraget. Vi oppfatter at regjeringa ikke har en bevisst høgskolepolitikk i dette. Alle skal ikke gjøre det samme, men samtidig skal alle gjøre det samme likevel. Og alle skal være «eksellente». Det er et fromt mål, men høgskolene har et bredere mål enn å svare på verdenssamfunnets store spørsmål. De skal også sørge for lik tilgang til utdanning og kompetanse over hele landet. Siden regjeringa i praksis mener universitet er det eneste svaret, frykter Senterpartiet at resultatet vil kunne bli lavere kvalitet i de brede profesjonsutdanningene og en nedprioritering av institusjonenes oppgave med å dekke behovet for arbeidskraft regionalt. Vi står foran den store «høgskoledøden».

Landets høgskoler og universiteter er satt under et sterkt press i halvannet år for å finne fusjonspartnere. Sjøl om enkelte institusjoner ønsker å inngå i en større enhet, er det flere av UH-institusjonene som underveis i prosessen har konkludert med at de vil være best tjent med å fortsette som sjølstendig institusjon. Til tross for grundige utredninger ved institusjonene har regjeringa likevel valgt å overprøve disse faglige og strategiske vurderingene ved å pålegge dem å gå nye runder. Vi mener en slik overprøving er uklok og vil heller kritisere regjeringa for ikke å åpne for å vurdere alternativer til fusjoner i de innledende rundene, men vi er sjølsagt glade for at komiteen pålegger regjeringa å gjøre dette nå framover.

Det er viktig at utdanningstilbudet er fordelt slik at det imøtekommer behovene i alle deler av landet. Regjeringa foreslår ikke reduksjon i antall studiesteder. Likevel er Senterpartiet bekymret for at konsekvensen på sikt kan bli akkurat sentralisering av studietilbud.

Regjeringa kan ikke garantere at fusjonerte og sjølstendige institusjoner etter hvert vil foreta endringer i tilbudsstrukturen for å samle fagmiljøer som vil kunne føre til sentralisering av campusstrukturen. Det vil være opp til styret ved den enkelte institusjon å avgjøre plassering av campus og opprettelse og nedleggelse av studietilbud.

Senterpartiet frykter campusfilialer uten faglige fullmakter som fullt ut er underlagt fakulteter ved andre studiesteder. Når beslutningsmyndigheten flyttes lenger unna dagens studiesteder, vil det på sikt kunne svekke den lokale og regionale styringa av tilbudene. Vi mener derfor at Stortinget må bestemme dersom profesjonsfag ved de enkelte campus skal avvikles.

Det er nødvendig å komme innom finansieringa sjøl om regjeringa vil komme tilbake til dette i statsbudsjettet. Det er en stor svakhet med meldinga at den ikke tar opp dette, og viser igjen at hele reformen er en hastverksreform. Her starter man med svaret – altså sammenslåing – utreder finansiering som følge av det, og ender opp med å se på hva som er kvalitet. Det er virkelig bak fram!

Det er fullt forståelig at flere høgskoler er lokket av muligheten til en bedre finansiering, større autonomi og høgere status ved å bli en del av et universitet. Tilgang til mer fagkompetanse er sjølsagt svært viktig, men fusjon kan ikke være en forutsetning for å få til det. Samarbeid mellom institusjoner er helt nødvendig og må ikke begrenses til å skje innenfor en region eller begrenses nasjonalt. Vi trenger både nasjonalt og internasjonalt samarbeid.

Senterpartiet er bekymret for at noen forregner seg på gevinstene de ser at de nå skal oppnå. Vi har eksempler på dette da de nye universitetene ble kategorisert fra høgskole til universitet. Hvordan vi finansierer universitetene og høgskolene, har stor betydning for hvordan UH-sektoren organiserer seg, og hvordan de har mulighet til å utvikle seg.

Basiskomponenten er et tilbakevendende tema når institusjonene tar opp sine utfordringer og behov. Dagens beregning av basisbevilgninga hviler på gamle og utdaterte politiske prioriteringer. Basiskomponenten må være mer gjennomsiktig og mer rettferdig, og jeg viser i den forbindelse til forslagene som Senterpartiet har lagt inn i innstillinga, og fremmer disse.

Vi er også kritiske til at resultatkomponenten skal økes. Det er ikke feil i seg sjøl, men dersom dette skal være et kriterium, må det følges opp med tydelige kriterier for premiering også av de institusjonene som utdanner for det brede arbeidslivet.

Senterpartiet mener det er skuffende og oppsiktsvekkende at skjevhetene foreslås videreført. Vi ønsker ikke en situasjon der institusjoner med lav basisbevilgning vil få et svakere strategisk handlingsrom og dårligere muligheter for å skåre optimalt på kvalitetsindikatorene enn institusjonene som av historiske årsaker er tildelt en høy basiskomponent. Vi forventer at regjeringa retter opp i dette når de behandler finansieringa i statsbudsjettet.

Vi er også bekymret for at kostnadene ved sjølve fusjonsprosessene og en vekting av kvalitetskrav i favør av fremragende forskning vil trekke ressurser bort fra undervisninga. I dette ligger også en bekymring for at det er studentene som må betale regninga for regjeringas ambisjoner. Det er overraskende at verken regjeringa eller komiteen ser ut til å være særlig opptatt av dette. Det merkes allerede med fusjonsprosessen ved NTNU, og i Forskerforum sier også en representant fra Universitetet i Tromsø, som allerede er i denne prosessen, at byråkratiet har økt, og at system og regler er blitt mer rigide.

Vi ser at det er et flertall for tvangsfusjonering av universiteter og høgskoler, men mener regjeringa også her starter arbeidet bak fram: Sentralisering er viktigst, uavhengig av hva man mener man får ut av det.

Presidenten: Representanten Anne Tingelstad Wøien har tatt opp de forslagene hun viste til.

Iselin Nybø (V) [10:47:11]: La meg begynne med å takke komiteen for godt samarbeid i denne saken – og ikke minst saksordføreren, Sivert Bjørnstad, for godt utført arbeid med å lede oss igjennom denne ganske store og til dels kompliserte saken.

Det er bred politisk enighet om at vi må fokusere på kvalitet i UH-sektoren. Det er helt naturlig at vi alltid må strebe etter å bli enda bedre. Hvis det er kunnskap og kompetanse vi skal leve av i framtiden, nytter det ikke å hvile. Vi må alltid prøve å bli bedre.

Det handler om forskjellige ting. Det handler – som flere har vært inne på – om at vi må ha verdensledende miljøer innen forskning. Vi skal ha noen spydspisser – vi må være virkelig gode i noe. Men så handler det også om at vi skal ha gode utdanninger. Vi må sørge for at studentene, uansett hvor de studerer, får en solid og god utdannelse.

Jeg opplever at sektoren har opptrådt konstruktivt i den runden som har vært til nå. Jeg opplever at de har vært konstruktive, både med tanke på å utrede ulike sammenslåinger og med tanke på å se på ulike typer samarbeid. Jeg oppfatter det slik at det er en felles interesse for at den enkelte institusjon må styrkes.

Jeg er veldig glad for at en samlet komité står bak ønsket om å be regjeringen ikke utelukke at institusjoner kan samarbeide for å oppnå de kvalitetskriteriene som vi setter. Jeg tenker at kanskje er det Bergen – gjerne sammen med Høgskulen i Sogn og Fjordane – som har vært tydeligst på at samarbeid kan være en god måte å oppnå kvalitetskriteriene på. Det er ikke alltid størrelsen det kommer an på når det gjelder kvalitet i denne sektoren. Ofte blir NHH trukket fram som en ikke veldig stor høyskole, men en som er veldig spisset og god i det den holder på med.

Vi har en utfordring når vi skal slå sammen. Enten det blir sammenslåinger, eller det blir forpliktende samarbeid, kan vi ikke bare slå oss til ro med at nå har vi slått oss sammen, vi har opprettholdt campusen og fortsetter som før. Poenget med sammenslåingen må være at man styrker det faglige innholdet. Det er en krevende prosess for de institusjonene som skal igjennom dette. Jeg tror det også blir en oppgave for regjeringen å følge opp dette at når man slår sammen institusjoner, får man noe igjen for det, både på forskningssiden og, ikke minst, på undervisningssiden – at det medfører en kvalitetsheving.

Så er det dette, som flere har vært inne på, med valgt eller ansatt rektor. Det har blitt en stor debatt. Det er veldig ulike meninger om dette, både i sektoren og politisk.

Det som har vært viktig for Venstre, er at institusjonene selv skal få velge hvilken styreform de vil ha. Noen institusjoner har valgt å ha ansatt rektor – de trives godt med det og synes det fungerer godt – mens andre ønsker å fortsette med valgt rektor, noe jeg er glad for at de nå skal få lov til.

Men det blir jo en endring når vi får en sammenslåing, som flere også har vært inne på. Det skaper en annen dynamikk. Er man fra den minste institusjonen, er sjansene for at man får en valgt rektor derfra, betydelig mindre enn at man får en valgt rektor fra den store institusjonen. Det er helt naturlig at denne debatten nå får en annen dimensjon enn den har hatt tidligere. At det nå er styrene som skal avgjøre, ut fra et flertall, om de ønsker det ene eller det andre, tror jeg er viktig. Dette er institusjoner som i stor grad både kan og bør styre seg selv.

Jeg må til slutt si kort noe om dette med finansiering. Det har vært en av de store debattene i kjølvannet av denne stortingsmeldingen. Jeg er enig med dem som sier at finansieringen burde vært en del av denne meldingen, for det er to sider av samme sak. Vi må se dette litt i sammenheng. Men det er ikke en del av denne meldingen. Vi vet at det kommer i budsjettet til høsten. Derfor må vi fortsatt fokusere på dette framover. Vi må lage et finansieringssystem som er transparent og gjennomsiktig. Det er jeg glad for at komiteen understreker. Vi som storting må kunne stå for de bevilgningene som er gitt. Da må vi også vite hva de går til. Det håper jeg vil skape ro i sektoren framover. Vi må lage et finansieringssystem som gjør at de ulike institusjonene kan bli bedre i det de er gode i, og slik at ikke alle er nødt til å ha bredde, som de store breddeuniversitetene våre har.

Jeg er glad for at regjeringen nå skal adressere den problemstillingen som går på de tradisjonelle universitetene og de nye universitetene og høyskolene.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [10:52:30]: Komiteen er einig om mykje i denne sektoren. Det står også i innstillinga. Samtidig er det i ferd med å vise seg ei større og djupare ueinigheit om kva som faktisk skaper god forsking og høgare utdanning. Regjeringa byggjer sin politikk på ei tru på at større er best, at meir konkurranse fører til høgare kvalitet, og at byane er staden der forskinga primært skal skje.

Det som bekymrar mest i forslaget til nytt finansieringssystem frå regjeringa, er at dei varslar at grunnløyvinga skal utgjere ein mindre del av finansieringa til institusjonane, at konkurranse skal bety meir. Det bekymrar meg fordi nyskapande, banebrytande, stor forsking krev langsiktigheit og føreseielegheit i løyvingane. Det skal vere rom for å feile og for å breie strategiske satsingar over lengre tid. Mest mogleg av forskarane si tid må brukast på forsking, undervisning og formidling, minst mogleg på andre oppgåver, som å søkje om pengar eller tilpasse forskingsprogramma for å kunne søkje om pengar.

Kari Melby, prorektor ved NTNU, skreiv dette i rektorbloggen i fjor haust:

«Men det er et viktig poeng at vår evne til å få fram verdensledende miljøer, ikke først og fremst kan basere seg på et slikt målrettet virkemiddel. Det fremste virkemiddelet er grunnbevilgningen. Lang erfaring har lært oss at dersom vi skal kunne støtte opp under miljøer med potensial for å bli verdensledende, trenger vi en rammebevilgning hvor ikke alle mulige formål er øremerket.»

Noko liknande seier Edvard Moser, som i fjor mottok Noregs første nobelpris i medisin. I ein debatt i Morgenbladet sa han:

«Problemet er at å publisere store mengder er uforenlig med å publisere så bra som mulig.»

Vi burde ha gått motsett veg, slik SV føreslo i budsjettprosessen i fjor, mot større basisfinansiering. Det vil vi gjere fordi vi ønskjer autonome, uavhengige institusjonar innan høgare utdanning, ikkje fordi høgare utdanning skal vere frakopla samfunnet, men fordi autonome institusjonar er betre for samfunnet. Universitet og høgskular er ikkje produsentar av studiepoeng eller forskingsartiklar; dei er viktige samfunnsaktørar med kritiske oppdrag.

Med denne meldinga tar vi eit skritt mot ein meir marknadsorientert businessmodell innan høgare utdanning. Han byggjer på ideen om at konkurranse gjev den beste forskinga, på at større einingar gjev den beste forskinga, og på at meir måling, fleire kvalitetsindikatorar og rapportering gjev fleire vitskapelege gjennombrot. Det trur ikkje vi, og det trur heller ikkje Edvard Moser. Telleproblemet som Moser påpeikar, kjem også til uttrykk i dei andre kvalitetskriterium som stortingsmeldinga legg opp til. Kategorien «søking til studieprogram» kan bli ein drivar for marknadsføring som ikkje samsvarar med studiets faktiske innhald. Kategorien «høg gjennomføring» er sjølvsagt bra, men ikkje dersom det blir ein drivar for mindre ambisiøse studium og lågare krav. Kategorien «storleik på doktorgradsutdanninga» er ikkje eit gunstig kriterium dersom det medfører at institusjonane gjer programma stadig større utan at oppfølginga av stipendiatane blir forbetra.

Ny kunnskap og forsking utviklar seg best gjennom ein løpande, open og demokratisk debatt. Det er gjennom denne openheita og forskingas indre demokrati at ny kunnskap blir diskutert og ofte blir krangla fram. Fundamentalt for denne openheita og dette demokratiet ligg forskingas autonomi – at ho ikkje skal bli styrt for mykje av andre, ytre forhold. Difor er det så viktig for SV å styrkje basisfinansieringa. Difor er vi skeptiske til samanslåingar med tvang og nedlegging av små fag fordi dei er små. Difor går vi imot å endre modellen der vald rektor er utgangspunktet i akademia. Det er ei for stor tru på at struktur er svaret på utfordringane i UH-sektoren. Samanslåingar kan ha god effekt, men det er ingen mirakelkur. Det er ikkje slik at studentane på Gjøvik plutseleg vaknar opp til ein heilt ny studiekvardag den dagen dei går på NTNU og rektoren sit i Trondheim. Stort behøver ikkje vere godt, smått behøver ikkje vere dårleg.

SV meiner dette systemet ikkje fører til varierte institusjonar tilpassa sitt oppdrag, og vi er difor kritiske til store delar av forslaget til regjeringa.

Eg vil ta opp det forslaget vi fremjar i innstillinga.

Presidenten: Representanten Torgeir Knag Fylkesnes har tatt opp det forslaget han refererte til.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:57:43]: Regjeringen har lagt frem en stortingsmelding om strukturreform i universitets- og høyskolesektoren, og vi har tatt utgangspunkt i noen store utfordringer som både vi som samfunn står overfor, og som verden står overfor: klimaendringer, kombinasjonen av at vi skal løfte millioner av mennesker ut av fattigdom samtidig som vi skal gjøre det på en bærekraftig måte, behovet for endret energibruk, og her hjemme utfordringer knyttet til alderssammensetningen i befolkningen, sprekker i velferdssamfunnet – ja selve behovet for at vi fortsatt skal ha et sterkt velferdssamfunn og høy verdiskaping. Det er ikke noe nytt at verden endrer seg, men tempoet er kanskje raskere enn tidligere, og det vil alltid være usikkert hva den endrer seg til.

Universiteter og høyskoler spiller en nøkkelrolle i samfunnet vårt. De er bærebjelker i videreutviklingen av kunnskapssamfunnet for å gi utdannelse og for å gi dannelse.

Det er veldig mye godt å si om dagens universitets- og høyskolesektor, men som de fleste andre stortingsmeldinger handler også denne om utfordringene. Men jeg har også lyst til å understreke at dette ikke er en melding som skal løse alle utfordringene. Den tar for seg de overordnede rammene, strukturen, og peker på hvilke endringer som bør gjøres med det.

Det brukes ganske store ressurser på universitets- og høyskolesektoren, men ressursene spres for tynt. Det er mange små og sårbare fagmiljøer, som også andre talere har vært innom, og mange spredte, små utdanningstilbud med sviktende rekruttering.

Det er ikke en diagnose som dukket opp med den nye regjeringen. I 2008 presenterte Stjernø-utvalget en utredning som sa det samme. Også evalueringer foretatt av Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen, NOKUT, viser bekymringen for at ressursene spres for mye. I regi av Norges forskningsråd har internasjonale fagpaneler gjennomført nesten 30 evalueringer av norske forskningsmiljøer. Et gjennomgangstema er at mange fagmiljøer er for små til å forfølge viktige forskningsspørsmål, også innen profesjonsfagene, og til å kunne hevde seg i internasjonal konkurranse.

Det er det viktige utgangspunktet for meldingen og for de endringene vi mener det er behov for.

Diskusjonen om struktur i universitets- og høyskolesektoren er ikke ny. Jeg har nevnt Stjernø-utvalget. I kjølvannet av det oppfordret forrige regjering institusjonene til å finne sammen og fusjonere. Stortinget bevilget penger til samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon, og det ga noen resultater, men ikke nok.

Regjeringen har ansvaret for den samlede strukturen i universitets- og høyskolesektoren, og det er behov for større endringer enn det vi har sett hittil. Derfor tar vi ansvaret for det og gjennomfører endringer, og vi gjør det gjennom en prosess som er involverende. Dette innebærer god dialog med institusjonene selv, selv om ikke alle institusjonene nødvendigvis får den løsningen de har øverst på ønskelisten hvis de bare ser på egen institusjon.

En god prosess innebærer også politisk forankring. Politikken for høyere utdanning og forskning, i hvert fall de store strukturgrepene, har vært preget av stor enighet. Det er viktig, fordi vi ønsker løsninger som står seg over tid, og som Stortinget slutter opp om. Det er også en viktig bakgrunn for at denne meldingen blir lagt frem nå.

Kvalitet er det overordnede målet for regjeringens kunnskapspolitikk, og strukturmeldingen uttrykker tydelige mål om utdanning og forskning av høy kvalitet. Vi skal ha robuste fagmiljøer. En styrke med det norske systemet er at vi har god tilgang til utdanning og kompetanse over hele landet, og det skal vi fortsatt ha. Institusjonene skal bli bedre i stand til å ta en aktiv rolle i regional utvikling. Vi ønsker god utdanning på alle nivåer og på alle studiesteder, men vi ønsker også miljøer som hevder seg helt i verdenstoppen. Større fagmiljøer og større institusjoner legger til rette for det.

Vi vil også legge vekt på effektiv ressursbruk, uten at vi dermed tror at større alltid vil være bedre, og det har vært nevnt gode eksempler her på institusjoner som ikke er store i betydningen mange studenter, men som allikevel er fremragende innenfor sine fagfelt.

Det er også viktig å understreke at sammenslåinger ikke er et mål i seg selv, det er et virkemiddel for å fremme kvalitet. Det betyr også at verken institusjonene eller regjeringen eller Stortinget er ferdig når sammenslåinger er gjennomført. Kvalitet er et mål vi hele tiden må jobbe for, og et viktig ledd i det arbeidet blir en stortingsmelding om kvalitet i høyere utdanning i 2017.

I strukturmeldingen peker vi på noen kriterier som sier noe om kvalitet eller hvor robust en institusjon er: antall årsverk med førstestillingskompetanse, studentrekruttering, studentenes tidsbruk og fullføring, publisering av ny forskning, eksterne inntekter, størrelsen på doktorgradsprogram, samspill med samfunnet og internasjonal orientering. Dette er ikke nye kriterier, det er kjente kriterier som over tid har vært brukt både av sektoren, av politikere og andre for å diskutere kvalitet. Det er også de kriteriene som er mest relevante for å vurdere struktur. Derfor er det fornuftig å bruke dem som et utgangspunkt for å vurdere om en institusjon er solid nok til å stå alene.

Men det er ingen formel for kvalitet, og det finnes heller ingen formel for struktur. Med andre ord setter vi ikke noen absolutte minstekrav eller vurderer utelukkende etter kriteriene. Vi må gjøre en samlet vurdering av institusjonene og hvilke alternativer som foreligger. Men når noen gjennomgående scorer lavt, tilsier det etter vår vurdering at de bør slås sammen med andre.

Mer forskningsbaserte profesjonsutdanninger og innføring av femårige lærerutdanninger er også en viktig bakgrunn for strukturendringene. Mange institusjoner vil ikke ha faglige forutsetninger for f.eks. å kunne tilby en femårig lærerutdanning alene. Nye opptakskrav kan også påvirke rekrutteringen.

I meldingen skisserer vi noen institusjoner som kan slås sammen ganske raskt. Disse vurderingene er et resultat av en ganske lang og veldig åpen prosess. Vi peker også på en del institusjoner som ennå ikke har funnet sin plass. Disse institusjonene vil vi ha videre dialog med gjennom en fortsatt åpen prosess. Det er altså ikke noe hemmelig kart som nå dras opp av skuffen.

Andre institusjoner igjen vil klare seg fint alene, men har en viktig jobb å gjøre med å prioritere, konsolidere og utvikle fagmiljøer innenfor egen institusjon. Atter andre kan det være behov for å fortsette prosessen med når de ser hvordan sektoren utvikler seg, og hvordan det vil påvirke dem.

Som sagt er sammenslåing bare ett virkemiddel for kvalitet. I meldingen presenterer vi også noen andre virkemidler som virker sammen med strukturendringer, f.eks. nye krav til master- og doktorgradsprogrammer for å sikre at de er forankret i sterkere fagmiljøer. Det skal fortsatt være mulig for en institusjon, for en høyskole, å bli vitenskapelig høyskole eller universitet, og den dynamikken har også ført mye bra med seg. Men det har også ført til at det har blitt etablert noen i overkant smale doktorgradsprogrammer med få kandidater. Derfor strammer vi til kriteriene for å endre institusjonskategori.

God styring og ledelse er avgjørende for å få utdanning og forskning av høy kvalitet. I dag kan institusjonene velge om de skal ha valgt rektor som styrets leder eller ekstern styreleder og ansatt rektor. Den valgmuligheten vil være der fortsatt, men regjeringen mener at modellen med ekstern styreleder legger best til rette for både ryddighet og for rekruttering av den best kvalifiserte ledelsen, og at den gir styret en tydeligere og mer uavhengig rolle overfor den daglige ledelsen av institusjonen. Ikke dermed sagt at det ikke er flere veldig gode rektorer som er valgt, men det er altså den politiske, prinsipielle beslutningen og innfallsvinkelen. Hvis institusjonene selv er rykende uenig, vil de fortsatt ha mulighet til å bestemme at de skal ha valgt rektor som styreleder.

Endringen i UH-sektoren må ses i sammenheng med regjeringens store satsing på forskning og høyere utdanning. Den må ses i sammenheng med langtidsplanen for forskning og høyere utdanning, den må ses i sammenheng med budsjettene, og den må ses i sammenheng med stortingsmeldingen om kvalitet. Meldingen viser også til andre tiltak, som f.eks. utviklingen av NOKUTs tilsynsmodell.

Vi har også varslet endringer i finansieringssystemet, basert på råd fra en ekspertgruppe og på prosessen og dialogen med sektoren. Noen av disse justeringene vil kunne ha budsjetteffekter. Det gjør at jeg mener de hører hjemme i statsbudsjettet.

Noen av justeringene har så nær sammenheng med strukturen og institusjonenes rammebetingelser at vi har presentert dem i meldingen. Vi kommer så godt vi kan til å legge opp til en prosess som gjør at Stortinget får god tid til også å diskutere et finansieringssystem.

For regjeringen har det vært viktig å gi institusjonene en forutberegnelighet ved allerede nå å si at vi ønsker å videreføre hovedtrekkene i dagens system, og samtidig over tid øke den resultatbaserte finansieringen. Det betyr ikke at basisbevilgningene blir radikalt lagt om, men det betyr at over tid vil mer komme som en følge av konkurranse på åpne arenaer.

Størrelsen på den resultatbaserte delen og hvilke indikatorer som skal inngå, innrettingen av styrkeforholdet mellom disse samt spørsmålene om åpen eller lukket ramme har økonomiske konsekvenser og bør derfor behandles i forbindelse med budsjettet.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Marianne Aasen (A) [11:07:52]: Jeg har tenkt å stille et spørsmål om finansieringssystemet, som var det statsråden avsluttet sitt innlegg med.

Det er riktig at det ble nedsatt et ekspertutvalg som dannet grunnlaget for de vurderingene som skisseres i meldingen. Regjeringen valgte ikke å gå videre på dette med basisbevilgningen, hvordan den er sammensatt og hvordan den fungerer. Samtidig er det en enstemmig komité som ber om at regjeringen kommer tilbake og adresserer denne problemstillingen knyttet til det som enkelte opplever som ulike rammebetingelser, og som andre mener har gode forklaringer i sektoren, men som en samlet komité ønsker å gå mer i dybden på.

På hvilken måte ser statsråd Røe Isaksen for seg at dette skal skje?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:08:45]: Når en samlet komité ber om det, vil vi selvfølgelig gjøre det. Det betyr at i forbindelse med nytt finansieringssystem som skal legges frem – dette må jo komme frem før Stortinget vedtar et nytt finansieringssystem – vil vi også legge frem en oversikt over i det store og det hele hvordan basisfinansieringen er bygd opp.

Så er det en interessant diskusjon som flere har vært innom her, nemlig for og imot en høy basisandel. Fordelen som SV peker på – og det er jeg helt enig i – er at en stor grunnfinansiering gjør at institusjonene har stor mulighet til å prioritere selv, ha egne prioriteringer. Ulempen, hvis man kan kalle det det, er jo at basisfinansieringen, for at man ikke skal få for radikale endringer i finansieringen til institusjonene fra år til år, reflekterer også tidligere politiske vedtak. Dermed er det slik at forskjellige institusjoner har vært utsatt for – eller velsignet med – forskjellige politiske vedtak over tid.

Marianne Aasen (A) [11:09:51]: Vi får nå vite at vi skal få en oversikt over basisbevilgningen, og det er fint. Jeg bare lurer på hvorfor kom ikke den oversikten i denne meldingen?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:10:07]: Komiteens flertall ber om at regjeringen kommer tilbake på en egnet måte med – hva skal man kalle det – en oversikt over det store og det hele når det gjelder basisfinansieringen, altså hvilke komponenter og elementer som ligger i det som kalles basisfinansieringen. Og det vil jeg anta er et forsøk fra komiteens side på å besvare de innspillene som er kommet om at basisfinansiering er en slags svart boks. Man ønsker å vite hva som har drevet utviklingen i basisfinansieringen, og det kommer vi til å komme tilbake til Stortinget med.

Vi har ikke gjort det tidligere, for vårt utgangspunkt var at vi skal videreføre hovedtrekkene i dagens modell, og at vi ikke ønsker altfor radikale omlegginger i finansieringen til institusjonene fra et år til et annet. Men det oppfatter jeg heller ikke at komiteen tar til orde for, men vi skal selvfølgelig gjøre det komiteen har bedt oss om å gjøre.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [11:11:20]: Jeg skulle nesten hatt lyst til å fortsette på det med basiskomponenten, men jeg skal fokusere på noen annet, for i Adresseavisen 19. mai skriver de om første strid mellom fusjonspartnerne, og det går på fusjonen mellom NTNU, Gjøvik, Ålesund og Høgskolen i Sør-Trøndelag. Det var jo anbefalt at alle skulle sitte i styret, og alle trodde sikkert at alle skulle sitte i det nye styret for fusjonspartnerne, men det ville ikke styret i NTNU. De sa nei. Men den 21. mai gikk det en e-postrunde der de sa at de kunne vurdere det likevel. De andre skulle få én representant hver, og Gjøvik kunne ligge an til å få én representant fra studentene.

Jeg lurer på hvilke grep statsråden vil gjøre for å sikre behovet til nærings- og arbeidslivet lokalt, og om statsråden er fornøyd med hvordan denne prosessen har utviklet seg?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:12:19]: I det store og det hele er jeg fornøyd med hvordan prosessen har utviklet seg, og så antar jeg også at når det har vært stor lokal oppslutning, både i Gjøvik og Ålesund, om at man skal bli en del av NTNU, skyldes det ikke minst at arbeidsliv og næringsliv ser store fordeler med det.

Så mener jeg at det vi skal ta politisk ansvar for, er først og fremst de overordnede strukturrammene. Jeg er ikke for at vi skal gå inn og detaljstyre institusjonene. Det betyr også at hvordan man håndterer fusjonsprosesser, hva slags samtaler man har på forhånd, mener jeg at institusjonene og styrene skal ha et stort ansvar for, og at de ikke skal detaljstyres politisk.

Så har jeg full tillit til at disse institusjonene, både Høgskolen i Sør-Trøndelag, NTNU, Gjøvik og Ålesund, kommer til å komme frem til en god løsning. Hver gang jeg møter dem, er de veldig giret på å få til Norges største universitet, så det tror jeg går bra.

Iselin Nybø (V) [11:13:29]: Vi er alle enige om at denne runden som vi nå går, må medføre høyere kvalitet i sektoren, både på forskningssiden og ikke minst på utdanningssiden. Og det er jo en utfordring for sektoren når man har ulike campuser, som det nå blir, som skal ligge under én institusjon – for det første fordi hvis en høyskole slår seg sammen med et universitet, vil det nødvendigvis være forskjell på kvaliteten hvis man tenker på f.eks. førstestillinger. Men så vil det også være en utfordring at de har geografisk ulike lokasjoner.

Så jeg lurer på om statsråden har noe inntrykk av om UH-sektoren selv har kommet et godt stykke på vei i hvordan de skal sørge for at kvaliteten blir bedre gjennom dette samarbeidet, og hva statsråden ser for seg at han kan gjøre, f.eks. for å løfte de høyskolene som nå slår seg sammen med universiteter, for at de skal komme opp på samme nivå.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:14:29]: Det er et veldig stort og godt spørsmål og vanskelig å svare på på 1 minutt, men jeg prøver allikevel. Kvalitetsfordelene ved dette kommer jo ikke av seg selv, de kommer hvis institusjonene benytter seg av det. Det er tettere faglig samarbeid, at man har mulighet til å bli enige om felles akademiske standarder, for å si det på den måten. For en del institusjoner vil det å kunne bli en del av en større enhet, å kunne få tilgang til flere ressurser for f.eks. å kunne svare på et behov i lokalt arbeidsliv eller næringsliv, være en stor fordel.

Så er det ikke noe nytt at vi har geografisk spredte campuser. Det har vi allerede i dag. Og det er flere institusjoner som er spredt over opptil flere campuser.

Og så mener jeg igjen at institusjonene da må tenke strategisk, langsiktig og systematisk. Men jeg ønsker ikke som statsråd å gå inn og detaljstyre institusjonene når det gjelder hvilket studietilbud de skal ha hvor. Det oppfatter jeg at et ganske enstemmig storting, i hvert fall nesten, ønsker at det skal institusjonene gjøre selv.

Anders Tyvand (KrF) [11:15:42]: Det er bred politisk enighet om at det er behov for fusjoner. Det er bred politisk enighet om at det er behov for større fagmiljøer mange steder. Men samtidig er det bred politisk enighet om at dette ikke skal være en reform for å legge ned studiesteder. Vi har behov for gode utdanningstilbud over hele landet.

Nå sa statsråden nettopp at han ikke ønsker å gå inn og detaljstyre hvilke studietilbud de ulike institusjonene skal ha ulike steder, men det vil jo nå i stor grad være opp til de fusjonerte universitets- og høyskolestyrene rundt omkring å ta denne avgjørelsen.

På hvilken måte ser statsråden for seg at vi som ansvarlige politikere kan være med og ta ansvar for at vi fortsatt vil ha gode utdanningstilbud over hele landet?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:16:43]: Det viktigste vi gjør, er å gi – som flertallspartiene også har gjort – gode budsjetter og ha klare satsinger og sikre at det ikke er satsinger som bare kommer ett år, og så blir de borte, men at man har en langsiktighet i det.

Så er det helt riktig, som representanten Tyvand sier, at utgangspunktet for dette ikke er en campusdiskusjon. Hvis vi skal ha utdanning over hele landet, trenger vi selvfølgelig sterke regionale institusjoner, men vi trenger også et desentralisert tilbud.

Så mitt poeng er at det å gå inn og ha stortingsvedtak på alle studietilbud, og hvor de skal være, som f.eks. Senterpartiet har foreslått, vil være et brudd med hele måten vi har tenkt styringen av universitets- og høyskolesektoren på. Det ligger til institusjonene. Men det er jo en klar forutsetning fra Stortingets side at vi skal ha et desentralisert tilbud. Og – for å si det sånn – grunnen til at f.eks. nye, større NTNU nå ønsker en sammenslåing med Ålesund og Gjøvik, er også for å være i Ålesund og på Gjøvik.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [11:18:01]: Nobelprisvinnar Edvard Moser åtvarar mot ei utvikling mot meir resultatfinansiering av forsking. Kva er det kunnskapsministeren har forstått om forsking som Edvard Moser ikkje har forstått?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:18:19]: Nå har ikke jeg diskutert de finere nyansene i finansieringssystemet med Edvard Moser, så jeg må egentlig bare ta tolkningen av Edvard Moser via SVs representant. Men jeg mener at vi i det som legges frem her nå, har funnet en god balanse. Jeg synes representanten Knag Fylkesnes på en veldig god måte beskriver viktigheten av at man ikke har en for detaljert styring av grunnfinansieringen – nettopp fordi veldig mye av satsingen til universiteter og høyskoler kan gå til de tingene de selv mener er viktige. Og der er det et godt prinsipp at institusjonene er minst like gode, ofte bedre, til det enn politikerne.

På den andre siden er det også slik at basisfinansieringen er der som et resultat av politiske beslutninger gjennom flere tiår. Og det er flere institusjoner, særlig innenfor høyskolesektoren, men også innenfor det som noen kaller de nye universitetene, som mener at det at man har låst basisfinansieringen, gir dem et urimelig utgangspunkt.

Nå har vi funnet et godt kompromiss og en god vei videre ved at resultatfinansieringen over tid vil utgjøre en noe større del.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Martin Henriksen (A) [11:19:41]: Det er mye positivt i meldinga, og det er enighet om mye. Men likevel er det noen temaer som ikke har fått sin rettmessige plass. Det gjelder definisjonen på kvalitet, det gjelder finansieringsspørsmål, og det gjelder studentene – de som skal studere på institusjonene, som skal møte forskere og undervisere hver dag, de som bor i studentboligene hvis de er så heldige at de har fått en plass, de som sitter over bøker og forelesningsnotater, og som forhåpentligvis også har tid til en øl på studentpuben. Studentenes rolle er undervurdert og underkommunisert i det som er lagt fram av regjeringa så langt. Studiekvalitet er i realiteten plassert i andredivisjon i langtidsplanen for forskning og høyere utdanning, og temaet er knapt på banen i strukturmeldinga.

Fra studiebarometeret til NOKUT vet vi at oppfølging, veiledning og tilbakemeldinger fra faglærer er det punktet flest studenter er misfornøyde med. Vi vet også at 42 pst. av studentene som startet å studere i 2001, ikke hadde fullført en grad etter ti år.

Studiekvalitet må være et krav til alle institusjonene og ett av kriteriene de måles på. Dersom ikke institusjonene jobber med å lage gode studieløp for at studentene skal lykkes, bør de få en kraftig oppstrammer fra storting og regjering. Det må også være en god kobling mellom forskning og utdanning. Regjeringa er opptatt av verdensledende miljøer og bedre forskningskvalitet. Det slutter vi oss til, men det er ikke nok.

Ja, forskningskvalitet er et grunnlag for god studiekvalitet, men det er ingen garanti for god studiekvalitet. Studentene har liten nytte av å komme til fremragende forskningsmiljøer dersom kunnskapen ikke formidles gjennom gode undervisningsopplegg. Det har rett og slett liten verdi for studenter å ha verdensledende forskere på campus hvis de aldri setter sine bein i en forelesningssal, ikke bryr seg om undervisning eller noensinne snakker med en student. Det er ikke slik at god forskning automatisk blir til god undervisning. Vi ser av både studiebarometeret og frafallsstatistikken at det alene ikke holder. Det vi burde gjøre mer av, er, for å si det enkelt, å sende forskere mer ut blant studenter og studenter mer inn til forskerne. Vi må sikre at studenter får innsikt i FoU-arbeid og at vi utvikler evnen til kritisk og selvstendig tenkning, at de motiveres til å holde seg oppdatert etter fullført grad. Det forutsetter at studentene møter høye krav, men også at de får oppfølging, veiledning og tilbakemelding for å klare kravene. Dette burde ha kommet tydeligere fram i langtidsplanen og strukturmeldinga, mener vi.

Som samfunn skal vi stille høye krav til studentene, men vi må gjøre det mulig å leve opp til de kravene også. Det er rimelig at vi gir studenter riktig oppfølging, og at vi gir dem en økonomi som lar dem bruke mer tid på lesesalen og mindre på deltidsjobben. Derfor kommer Arbeiderpartiet til å fortsette å foreslå elleve måneders studiefinansiering og flere studentboliger.

Men jeg vil også si helt til slutt at det er smart å bruke pengene sine smart. Derfor vil vi advare mot ekspertgruppas forslag om turbostipend. Selv om det ikke er en del av denne meldinga, kan det være på trappene. Hvis kunnskapsministeren tar seg råd til å bruke 1,2 mrd. kr på å belønne dem som allerede får det til, så er det fryktelig feilslått bruk av fellesskapets penger. For 1,2 mrd. kr kan man innføre ikke bare elleve, men tolv måneders studiefinansiering. Man kan heve stipendandelen til 1,5 G, eller man kan bygge 4 200 studentboliger til fullkost. For å bruke en sammenlikning norske studenter har lett for å forstå – iallfall alle dem jeg studerte med: Beløpet kunnskapsministeren kanskje vil bruke på dem som allerede har de beste forutsetninger for å fullføre, utgjør det samme som over 20 millioner halvlitere. For øvrig var det først da jeg så det tallet at jeg virkelig forsto hvorfor NSO sa følgende til komiteen om turbostipend: «Vi trenger penger den tiden vi er studenter, ikke etterpå.»

De som skal bli framtidas forskere, professorer, ingeniører, leger, sykepleiere og leger, må være kjernen i politikken. Derfor forventer Arbeiderpartiet at kunnskapsministeren og regjeringa inntar en mer offensiv holdning på vegne av studenter og studiekvalitet.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Tone Merete Sønsterud (A) [11:24:53]: Utdanning over hele landet har vært et tema i debatten, og lokale utdanningssentre har vokst fram ut fra lokale behov og representerer i dag et stort mangfold når det gjelder antall, organisering, innhold og størrelse. Alle har bred lokal støtte og samarbeider tett med lokalt næringsliv, kommuner og fylkeskommuner. Her gjøres et imponerende arbeid for å gi Norges befolkning en reell mulighet til å ta utdanning uavhengig av bosted, livssituasjon og økonomi.

I hele landet er det nå et stort behov for omstilling og kompetanseheving. Vi trenger tiltak som bringer studiene dit folk bor, og som er fleksible, og her har utdanningssentrene en viktig rolle. De tilbyr etterspurt utdanning, som f.eks. sykepleiere og lærere. De sikrer offentlig og privat næringsliv kompetent arbeidskraft samtidig som de bidrar til å høyne befolkningens utdanningsnivå. I tillegg er en satsing på lokale utdanningssentre et utmerket distriktspolitisk virkemiddel og har stor betydning for fortsatt vekst og utvikling. Dette er en kostnadseffektiv modell, og bak hvert eneste produserte studiepoeng finnes det et individ som opplever utvikling, noe som er viktig nok i seg selv.

Til et dagsaktuelt tema: Mange kommuner klarer ikke å satse på etterutdanning av lærere. Gunn Marit Helgesen sa i en debatt før påske at pengene som myndighetene har bevilget til etter- og videreutdanning av lærere, går stort sett med til reise og opphold på UH-konferansene rundt omkring i landet. I Finnmark og Sogn og Fjordane kan slike kostnader være på 60 000 kr per lærer, noe som begrenser mulighetene for å benytte seg av tilbudet, dramatisk. KS-lederen viser til at nettverkene av utdanningssentre er spesielt utviklet for å løse denne type utfordringer. De vil fjerne kostnadene, de har spesialtilpassede lokaler og teknologiske løsninger samt personell med lang erfaring fra å tilrettelegge for undervisning og skape et godt læringsmiljø. Og studentvurderinger viser at studentene jevnt over er meget godt fornøyd med den faglige kvaliteten.

KS påpeker også at en aktiv bruk av utdanningssentrene vil gi en rekke andre fordeler, ved at f.eks. lærere som av en eller annen grunn ikke har ønske om eller mulighet til hyppig reisevirksomhet, likevel kan benytte seg av tilbudet, og man får fleksibilitet i forhold til sammensetning av elevgrupper og samarbeid.

Sentrenes rolle i den norske utdanningsflora er uklar både når det gjelder organisering og økonomi. Det er nå viktig – på nasjonalt initiativ – å anerkjenne utdanningssentrenes rolle, klargjøre ansvarsforholdene og gi forutsigbare rammebetingelser, slik at vi kan benytte oss av det potensialet som ligger i studiesentrene. Det burde denne meldingen ha tatt hensyn til. Det gjør den dessverre ikke. Derfor fremmer mindretallet et forslag om dette, som det er fullt mulig for flere i dag å stemme for.

Kristin Vinje (H) [11:28:03]: Jeg vil innlede med å reflektere over hvorfor denne strukturendringen i universitets- og høyskolesektoren er en høyst nødvendig og betimelig reform. Poenget er jo at vi i dag har en struktur som står i veien for å nå de målene vi har i sektoren, og det vi ønsker å oppnå, er utdanning og forskning av høy kvalitet, robuste fagmiljøer, god tilgang til utdanning og kompetanse over hele landet, regional utvikling, verdensledende fagmiljøer og effektiv ressursbruk. Og hvordan skal vi få til det, og hvorfor skal vi få til det? Det er fordi vi trenger høyere utdanning og forskning av god kvalitet for å realisere kunnskapssamfunnet og fordi det er viktige drivkrefter og redskaper for de omstillingene Norge og verden står overfor.

I vinter fikk vi første del av Produktivitetskommisjonens rapport, som peker på at Norge har en middels plassering blant OECD-land når det gjelder sentrale forhold som innovasjonsevne, nyetablering, næringslivsforskning og skolesystem. Kunnskap er den viktigste kilden til økt produktivitet. Eksplosjonen i antall utdanningstilbud som kom med kvalitetsreformen, har ikke ført til bedre kvalitet. Stjernø-utvalget beskrev en sektor med mange institusjoner der ressursene spres for tynt utover, og dette bildet bekreftes av en rekke internasjonale fagevalueringer de siste årene. Derfor er dette én av flere nødvendige reformer i samfunnet som skal bidra til å styrke oss som nasjon, øke konkurransekraften og sikre nødvendig kompetanse for å ta vare på og videreutvikle velferdssystemet vårt i fremtiden.

Det er noe paradoksalt over venstresidens kritikk i denne saken. De kritiserer regjeringen for å begynne i feil ende, eller for å gå for fort frem, eller for å glemme, og å satse på alt og alle. Da får jeg lyst til å si: Hvorfor tok de ikke selv tak i disse utfordringene da de hadde makten? Jeg vil understreke at det har vært en grundig prosess i forkant av fremleggelsen og behandlingen av denne meldingen. Disse problemstillingene har vært diskutert og debattert og drøftet i sektoren i mange år før fremleggelsen av meldingen vi nå behandler.

Noen av de utfordringene som beskrives, er at vi har for mange små og sårbare fagmiljøer med sviktende rekruttering. For eksempel tilbys lærerutdanningen i dag på 19 institusjoner, det er store kvalitetsforskjeller, og forutsetningen for å drive kvalifisert forskning er svært varierende. Derfor er det bra at regjeringen nå skal gjøre lærerutdanningen om til en femårig master. Det kan bety at ikke alle de institusjonene som tilbyr lærerutdanningen i dag, vil kunne fortsette med det, og derfor er lærerutdanningen ett eksempel på hvorfor det er viktig å gjøre strukturelle endringer. Strukturendringer er selvsagt ikke tilstrekkelig for å sikre kvalitet og bærekraft. Likevel: En rekke utfordringer er knyttet til at flere av våre miljøer er for små, det forskes og publiseres lite, de hevder seg ikke godt nok internasjonalt, og de klarer rett og slett heller ikke å tilby den utdanningen landets studenter trenger.

Det er krevende å gjennomføre strukturelle endringer, men det er nødvendig, og derfor må vi tåle litt friksjon og være tålmodige. Det er bred enighet om målene.

Avslutningsvis vil jeg sitere Bjørnstjerne Bjørnson, som sier: «Det volder litt rabalder, – dog fred er ei det beste, men at man noe vil.»

Svein Roald Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Bente Thorsen (FrP) [11:31:23]: I årene framover vil det være viktig å satse på miljøer hvor Norge har særlige strategiske og konkurransemessige fortrinn. I den sammenheng er det viktig å ha best mulig profesjonsutdanninger, ikke minst innen lærer- og ingeniørfag. Behovet for helsearbeidere er også stort, og det fordrer økt satsing.

Fremskrittspartiet vil her vise til at flertallspartiene har styrket profesjonsutdanningene gjennom budsjettforlikene i Stortinget de to siste årene, og at dette er en satsing som bør fortsette.

Fremskrittspartiet vil peke på at profesjonsutdanninger er viktig, både for å opprettholde et velfungerende velferdstilbud i hele landet og for å sikre framtidig verdiskaping. Det er særlig viktig å koble utdanning og forskning tettere sammen i disse fagene, da tradisjonen for dette i mange tilfeller er mindre og kortere enn for mange andre fag.

Effektive og gode profesjonsstudier er viktig. En endring i strukturen til større og mer slagkraftige enheter vil føre til større kunnskapsmiljøer, som kan bedrive bedre forskning. Konsentrasjon om forskning er viktig også for profesjonsstudiene.

En historie jeg leste for noen år siden i bladet Bedre Skole, understreker poenget med forskningsbasert undervisning. En høyskolelektor fortalte der at i sin tid som pedagogikkstudent hadde han presset lærerne på pedagogikkstudiet om det forskningsbaserte underlaget for undervisningen deres. Svaret han fikk, var: Sume seier det, og sume seier det, det er uråd å seia noko visst.

Vi har flere studier som viser at vi også i dag har undervisningsprogrammer innenfor lærerutdanning som ikke forholder seg til empirisk forskning. Det gir neppe en god profesjonsutdanning. Fremskrittspartiet mener det må forventes at utdanning bygger på et forskningsbasert kunnskapsgrunnlag, og mener at de tiltakene som er i gang gjennom strukturreformen, vil bidra til dette.

Fremskrittspartiet vil understreke at profesjonsutdanningene bør gis særlig prioritet i utdanningspolitikken de neste årene. Det må være enkelt å velge en profesjonsutdanning og å kombinere jobb med en slik utdanning, også i distriktene. Det må sikres både robuste utdannings- og forskningsmiljøer og nærhet til de ulike arbeidsplassene der praksisutdanningene skal foregå. Profesjonsutdanningenes egenart må gis tydelig legitimitet, og dette må gjenspeiles i organiseringen og ledelsen av institusjonene. Mer praksisnær forskning bør være et særlig mål. Dette ivaretar denne meldingen på en god måte, mener Fremskrittspartiet.

Liv Signe Navarsete (Sp) [11:34:31]: Saka om struktur i høgare utdanning viser igjen regjeringa sin iver etter å sentralisere og få evig større einingar. Sektor etter sektor vert radbrekt, gode institusjonar vert lagde ned eller slått saman, og regionar vert tappa for arbeidsplassar og kompetanse.

Det siste året har kunnskapsministeren drive ein kontinuerleg kamp for å slå saman høgskular. Høgskulen i Sogn og Fjordane er ikkje noko unntak. Vedtak frå styret er neglisjerte, og seinast i eit innlegg i Sogn avis 2. juni er ministeren klar på at Høgskulen i Sogn og Fjordane må slåast saman med ein annan institusjon.

I eit tidlegare lesarinnlegg i same avis avslørte kunnskapsministeren store manglar i kunnskapen sin om den nemnde høgskulen. Eg skal difor gi nokre fakta. Høgskulen hadde i 2015 ein auke på 28 pst. i søkjartalet frå 2014. Ein hadde i perioden 2008–2015 ein auke i søkjartalet på 125 pst. Ein har hatt ein auke på 37 pst. frå 2014 til 2015 når det gjeld eksternt finansiert verksemd, og ein auke på 70 pst. frå 2013 til 2014 når det gjeld publisering. Studentane ved Høgskulen i Sogn og Fjordane er blant dei aller beste i landet når det gjeld å fullføre studiet på normert tid.

Statsråden veit frå Kunnskapsdepartementets tilstandsrapportar for høgare utdanning at Høgskulen i Sogn og Fjordane har den beste gjennomføringa på bachelornivå av alle statlege høgskular, universitet og vitskaplege høgskular. Men det kom ikkje eit ord om dette, verken i tidlegare lesarinnlegg eller i det som stod 2. juni, berre gjentaking av behovet for konsolidering og samanslåing, utan eit einaste argument.

I eit tidlegare innlegg i Sogn avis valde kunnskapsministeren å trekkje fram fullføringsgraden på masternivå og påsto at masterstudentane i liten grad fullførte på normert tid. Det stemte heller ikkje. Det måtte kunnskapsministeren då gå tilbake på i det siste innlegget sitt og seie at han dessverre kanskje ikkje hadde inne den kunnskapen som han burde ha – når han driv eit kontinuerleg press for å få lagt ned og slått saman ein institusjon som er inne i ei strålande utvikling, som leverer varene, og som er så viktig for den regionale utviklinga i eit fylke som treng ein høgskule som kan gå i front, ikkje minst når det gjeld den nære kontakten høgskulen har med næringsliv og bedrifter i regionen sin.

Kva vil skje med den styrken høgskulen har – om sentralisering og samanslåing held fram i like stort tempo som det regjeringa legg opp til? Viss ein slår saman Høgskulen i Sogn og Fjordane med andre og større institusjonar, fryktar eg at dei kan misse sjølvråderetten sin over studiar og emne. Misser dei den, misser dei òg moglegheita til å tilpasse seg behova i regionen.

«If it ain’t broke, don’t fix it» er det noko som heiter. Det er på tide at kunnskapsministeren tek det inn over seg. Eg håpar i dag at Arbeidarpartiet, SV, Venstre og Høgre klart gir beskjed om at dei høgskulane som har ei god utvikling, som er inne i ein god vekst, som har gode søkjartal og strålande resultat, skal få fortsetje som sjølvstendige einingar og utvikle seg – til beste for elevane, studentane og den regionen som dei tener.

Christian Tynning Bjørnø (A) [11:37:43]: Ja, nå er vi i gang, og det er mange spennende prosesser på gang i flere regioner knyttet til framtidens universitets- og høgskolestruktur. En av de aller mest spennende prosessene skjer i en region med nesten 700 000 mennesker – i Buskerud, Telemark og Vestfold. Høgskolen i Buskerud og Vestfold og Høgskolen i Telemark har nylig fattet et fusjonsvedtak, og hvis alt går etter planen, blir den nye høgskolens navn «Høgskolen i Sørøst-Norge». Navnet sier noe om det nasjonale nedslagsfeltet til institusjonen, med et studenttall på ca. 16 500 studenter.

Det er heller ingen hemmelighet at Høgskolen i Sørøst-Norge ønsker å bli et universitet, slik som høgskolene i Agder, Stavanger, Bodø, Tromsø og Finnmark har blitt de siste årene, eller som de åtte høgskolene som etter fusjonsprosessene som blir beskrevet i meldingen, får universitetsstatus – uten at dette vil kreve noen form for akkreditering.

Mulighetene til å endre institusjonskategori har bidratt til fornying og utvikling av universitets- og høgskolesektoren. Det mener jeg at også prosessen som har vært gjennomført i Buskerud, Telemark og Vestfold til nå, beviser. Men det er viktig at disse prosessene pågår ryddig og rettferdig, og fra et regionståsted kan det virke noe urettferdig at det nå blir andre kjøreregler og strengere krav til akkreditering, særlig når man tar et blikk på fusjonene som allerede er blitt gjennomført, og de som gjennomføres akkurat nå.

Høgskolen i Buskerud, Telemark og Vestfold vil bli en kraftfull utdanningsinstitusjon, en institusjon som kan hevde seg i toppen på både teknologi- og lærerutdanning, og som leverer forskning på høyt nivå. Jeg taler altså ikke for min syke mor – jeg taler for min ambisiøse, høyst oppegående og vitale kusine. Men fusjonsprosesser er krevende, og det er en fare for at det må gjøres en del unødvendig dobbeltarbeid ved å gjennomføre både en fusjonsprosess og en akkrediteringsprosess. Jeg er derfor glad for at en samlet komité sier at man er positive til at flere av de fusjonerte institusjonene ønsker å skifte institusjonskategori, og at man i den sammenheng også understreker at NOKUT og departementet legger til rette for effektive og smidige søknadsprosesser og vurderinger. Jeg tolker det som et positivt signal for ambisjonene til høgskolene i Buskerud, Vestfold og Telemark.

Kent Gudmundsen (H) [11:40:50]: Dagens aktører i universitets- og høgskolesektoren konkurrerer ikke bare regionalt og nasjonalt om framtidens studenter. De konkurrerer i høyeste grad også internasjonalt, og det i økende grad. Denne utviklingen har ikke blitt aktuell i det siste. Det er kunnskap vi har hatt en del år, men bildet forsterkes av en stadig billigere mulighet for å reise hele verden over og av at teknologiens utvikling og økte muligheter for samhandling på tvers av landegrenser blir stadig bedre. Naturlig nok har vi derfor allerede hatt noen strukturelle endringer i universitets- og høgskolesektoren. Og dagens verdensbilde, sammen med framtidige prognoser, bidrar til å styrke behovet ytterligere. Når vi i dag behandler denne stortingsmeldingen og legger klare ambisjoner for sektoren, bidrar vi nå til å bygge videre og styrke kunnskapssamfunnet og dermed Norges omstillingsevne.

Det var interessant nå nettopp å høre på representanten Tynning Bjørnø, men desto mer blir jeg overrasket over Arbeiderpartiets mening om at denne prosessen er å begynne i feil ende, spesielt når vi ser på de gode prosessene som er startet opp rundt omkring i landet, og som nå pågår for fullt i min egen landsdel. Når vi ser på side 7 i innstillingen, sier Arbeiderpartiet bl.a.:

«Disse medlemmer vil ha en sterkere profilutvikling og arbeidsdeling i sektoren, både hva gjelder fag og hvilke oppgaver som prioriteres. Selv etter de annonserte sammenslåinger vil det fortsatt være fagmiljøer som er små og sårbare.»

Da er det vanskelig å få innsikt i hva Arbeiderpartiet egentlig mener i denne saken, for de blir litt «størske» og sprikende, nærmest som om man ikke ønsker å gå inn i litt krevende debatter. Alle endringer skaper debatt, og utgangspunktet for disse endringene er jo ikke annerledes nå enn da den rød-grønne regjeringen styrte Kunnskapsdepartementet. Jeg vil anta at også da var fokuset på kvalitet, samhandling og mer robuste fagmiljø, men kanskje jeg tar feil. Det enkleste er vel egentlig at Arbeiderpartiet oppklarer dette tydeligere selv.

Alle institusjoner jeg har vært i kontakt med, har ambisjoner om å utløse større synergier, få styrket fagmiljøene og møte framtiden på en mer offensiv måte. Nylig besøkte jeg Finnmarksfakultetet, tidligere Høgskolen i Finnmark, i det som nå er UiT, Norges arktiske universitet. Bare på et par år etter at fusjonen var et faktum, ser vi nå et styrket fagmiljø, økt kvalitet, flere muligheter og ikke minst et mer attraktivt studietilbud. Fra 562 førstevalgsøkere i 2013 har tilbudet ved Finnmarksfakultetet 1 018 søkere i år. Det er nærmere en dobling og et klart signal fra omverdenen om at en fusjon og en slik samhandling kan bidra til positiv utvikling i en spennende region med vekst og muligheter, som Finnmark. Jeg gleder meg på deres vegne og håper vi kan få se mer av slikt.

Anders Tyvand (KrF) [11:44:01]: Hvis den nye Høgskolen i Sørøst-Norge er representanten Tynning Bjørnøs kusine, tror jeg at jeg og representanten kanskje kan være i slekt uten å ha visst om det. (Latter i salen)

Jeg deler absolutt ønsket om at denne nye, store, flotte institusjonen i Buskerud, Vestfold og Telemark skal få oppfylt sine universitetsambisjoner, og vi i komiteen gir også et signal til departementet og NOKUT om at vi ønsker oss en raskest mulig og mest mulig effektiv søknadsprosess når de institusjonene som oppfyller de nye kvalitetskravene, eventuelt ber om et kategoriskifte. Vi kan også glede oss over at de ligger veldig godt an til å bli universitet.

Jeg har lyst å si lite grann om private utdanningsinstitusjoner. Private utdanningsinstitusjoner er en viktig del av den norske universitets- og høgskolesektoren. Noen av de private er spydspisser innenfor sine fagfelt, mens andre bidrar i stor grad med å utdanne mennesker vi har stort behov for i Norge, som f.eks. framtidens sykepleiere. Men meldingen som vi nå behandler, tar i liten grad for seg de private utdanningsinstitusjonene, og det er egentlig ganske naturlig, for dette er en melding der vi tar for oss de statlige høgskolene og universitetene, som vi har et eierskap til og et ansvar for på den måten. Men det betyr ikke at de endringene som nå foregår i sektoren, ikke berører de private – på ingen måte. De blir i aller høyeste grad berørt av de endringene som foregår, og de må også møte framtidens nye krav, f.eks. når det gjelder lærerutdanningen. Og da er det viktig at de blir i stand til å møte det på en god måte, sånn at også de kan bidra med god forskning og utvikling i framtiden.

Derfor er det viktig at også disse får tilgang til saksmidler. Det har de fått, og jeg er glad for forslaget om at det i revidert skal legges inn penger til en av de store fusjonene i privat utdanningssektor, hvor fire framoverlente, gode private institusjoner ønsker å slå seg sammen for å stå enda sterkere.

Så er det viktig, når regjeringen kommer tilbake med endringer i finansieringssystemet, at de private heller ikke blir utelatt der, men at vi, når vi får en oversikt over finansieringssystemet og over hvordan basis er sammensatt, også der får en oversikt over de private, og at det nye finansieringssystemet legger til rette for at de private også i framtiden skal kunne være en god og viktig bidragsyter i norsk utdanningssektor.

Eirik Sivertsen (A) [11:47:14]: Mange av dagens arbeidsplasser vil forsvinne, og nye vil komme til. For å opprettholde den økonomiske aktiviteten må det skapes nye virksomheter, og aktiviteten vil være avhengig av nyskaping i form av innovasjon og entreprenørskap. Kunnskap om hvordan dette skal gjøres, er en forutsetning for å lykkes. I dette bildet spiller landets høyere utdanningsinstitusjoner en svært viktig rolle.

Formålet med strukturreformen er ifølge regjeringen å sikre utdanning og forskning av høy kvalitet i hele landet, robuste fagmiljøer, regional utvikling, verdensledende fagmiljøer og effektiv ressursbruk. Komiteens flertall har understreket at det er viktig også å sikre et desentralisert utdanningstilbud. Det er klokt fordi det er mye kunnskap å finne i hele landet, f.eks. i min egen hjemby, Bodø. Nasjonale kartlegginger viser at miljøet ved økonomiutdanningen ved Universitetet i Nordland er blant landets beste. Det var også den første økonomiutdanningen i landet som underviste i entreprenørskap. Og siden oppstarten av doktorgradsprogrammet i 2000 har mer enn 50 tatt sin doktorgrad ved Handelshøgskolen i Bodø.

Miljøet i Bodø har også i stor grad etablert seg internasjonalt, og deres ambisjon er å styrke både sin nasjonale og sin internasjonale posisjon gjennom bl.a. å få et senter for fremragende forskning. For å lykkes må de demonstrere og vise at de har kunnskap, potensial, ambisjoner samt tilstrekkelig med ressurser i form av kapital, egen forskningstid og stipendiater. Og deres fremste utfordring er finansieringen. De rammes av at universiteter og høgskoler historisk sett har hatt ulike rammebetingelser, og det finner vi igjen i forskjellig basisfinansiering. Mitt anliggende her i dag er å takke komiteen for klokskapen den utviser når den ber regjeringen adressere problemstillingen og komme tilbake til Stortinget på egnet måte for å drøfte hvordan vi skal finansiere dette på en mer transparent måte i framtiden.

Vi er et lite land med store ambisjoner. Vi ønsker å hevde oss i verdenstoppen i veldig mange disipliner, ikke minst innenfor forskning og utdanning. Komiteen har pekt på at det vil være vanskelig å si hva som vil styre og forme universitets- og høgskolesektoren i framtiden. Ikke minst vil det være vanskelig å vite hvor viktige nyvinninger finner sted.

Vi har en stor ambisjon her i landet om å dra større nytte av våre enorme marine ressurser, hvor vi har et havareal som er seks ganger større enn landarealet. I Nordland har vi 27 pst. av landets kyst, og vi har tunge marine kompetansemiljøer. Da må vi ha et system som legger til rette for at det skal være mulig også for sånne miljøer å realisere de ambisjonene som ligger der.

Jeg imøteser statsrådens oppfølging av stortingsflertallets ønske om en gjennomgang av finansieringssystemet for høyere utdanning.

Trond Giske (A) [11:50:21]: (komiteens leder): Saksordføreren beskrev på en god måte bakteppet for denne diskusjonen, at utdanning og forskning er nøkkelen til framtiden, at kompetanse er hovedkjernen i omstilling, og at nyskaping og utvikling er svaret på økt konkurranse, miljøproblemer, fattigdomsbekjempelse og helse og velferd.

Å bygge kunnskap tar generasjoner. Vi har vært gjennom en utdanningseksplosjon i Norge de siste par generasjonene, hvor høyere utdanning var forbeholdt de få og nå har blitt et masseutdanningssystem. Det betyr også at disse endringene som vi gjør i sektoren, tar tid, og da er det godt med bred enighet om store spørsmål. Det er det også i denne behandlingen. Det er bred støtte til den frivillige sammenslåingen som kontinuerlig pågår i sektoren, det er støtte til ansatt rektor som hovedmodell i styringsstrukturen, og det er også støtte til å videreføre hovedtrekkene i dagens finansiering.

Men en av grunnene til at det er bred enighet om disse spørsmålene, tror jeg er at meldingen er forholdsvis tynn. På samme måte som ved langtidsplanen for forskning skyves mange store spørsmål videre ut i stortingsperioden, eller inn i neste. Det er lite eller ingenting om finansiering, mange har etterlyst det. Stortingsmelding om kvalitet i høyere utdanning skal komme først i 2017, plan for bygg i sektoren skal komme først i 2019, lærerutdanningen skal komme først i 2017, og det er lite eller ingenting om kultur og ledelse nedover i organisasjonen eller tiltak som kan føre til økt gjennomstrømming av studentene. Særlig har skuffelsen vært stor i de byene som har fått universitetsstatus, og hvor særlig partiet Høyre har lovet at her skulle man gjøre noe med finansieringen. Bent Høie sa vel i valgkampen i både 2009 og 2013 at Universitetet i Stavanger skulle bli finansiert på linje med andre universiteter. Det er det lite av i denne meldingen, selv om et flertall fikk til større gjennomsiktighet i finansieringssystemet.

Likevel er det bra at vi er enige. Det er god oppslutning og godt samarbeid i komiteen rundt dette. Litt morsomt blir det likevel når særlig statsråden framstiller det som om det er han som har satt i gang sammenslåingen på sektoren. Da Gudmund Hernes begynte dette på 1990-tallet, var det over 100 høyskoler i Norge. Det reduserte han til 26. Da snakker vi om sammenslåing. I forrige periode slo Universitetet i Tromsø, Høgskolen i Tromsø og Høgskolen i Finnmark seg sammen, Høgskolen i Oslo og Høgskolen i Akershus slo seg sammen, Høgskolen i Vestfold og Høgskolen i Buskerud slo seg sammen, Landbrukshøgskolen og Veterinærhøgskolen slo seg sammen, så antall sammenslåinger og studentene det omfattet, tilsvarer omtrent de sammenslåingene som statsråden beskriver i sin melding. Det er bra at den utviklingen fortsetter, men vi er ikke på begynnelsen av slutten. Vi er heller på slutten av å tegne et kart over det som kan bli en varig struktur for høyere utdanning i Norge.

Sivert Bjørnstad (FrP) [11:53:36]: Først av alt har jeg lyst til å si at det var hyggelig at komiteens leder også tok seg tid til å komme innom stortingssalen for å debattere denne viktige saken. Det er jeg helt sikker på at komiteen setter pris på. Men jeg synes det er interessant at han og Arbeiderpartiet kritiserer regjeringen for ikke å ha et fullstendig ferdig finansieringssystem klart i denne meldingen. Da Arbeiderpartiet selv satt i regjering og skulle legge fram et nytt finansieringssystem i Stoltenberg I-regjeringen, leverte daværende utdanningsminister Giske, nå leder av komiteen, en stortingsmelding som ble kalt Kvalitetsreformen. Den meldingen vi behandler i dag, følger nøyaktig samme mal som den stortingsmeldingen hva gjelder finansiering. Da ble det heller ikke presentert noen fullverdig finansieringsmodell, men det kom i statsbudsjettet for det kommende år. Jeg tror det er bedre at man bruker litt ekstra tid på det som er en innfløkt problemstilling, enn at man forhaster seg og gjør ting halvveis. Nå skal det pågå en prosess fram til statsbudsjettet legges fram, og jeg er sikker på at Stortinget får gode anledninger til å diskutere den når den tiden kommer.

Så har jeg lyst til å kommentere litt det andre har sagt. Marianne Aasen sa at det å si at man satser på verdensledende miljøer, skaper ikke nødvendigvis verdensledende miljøer eller flere arbeidsplasser. Det er jeg helt enig i. Men første steg er å identifisere de miljøene hvor vi har forutsetninger for å lykkes i verdenstoppen. Det gjorde vi i langtidsplanen for forskning og høyere utdanning, og det følger vi opp gjennom strukturreformen. Det er ingen motsetning mellom å satse på kvalitet i bredde og kvalitet på spiss. Norge trenger noen fremragende miljøer som kan hevde seg fremst i verden, men vi trenger også høy kvalitet i profesjonsutdanningene. Heller enn å sette disse to opp mot hverandre bør man jobbe for å få til begge deler.

Så til Senterpartiet, som ønsker å stoppe eller utsette hele prosessen. Er det da slik at representanten Tingelstad Wøien ønsker å stoppe den prosessen som høyskolen i hennes eget fylke har vært en del av, og som representanter fra Senterpartiet i Oppland og Gjøvik har skrevet positive leserinnlegg om i avisene rundt omkring i Oppland? Er det sånn at representanten Tingelstad Wøien ønsker å stoppe de prosessene som er i gang basert på frivillighet ved Høgskolen i Gjøvik?

Det er ikke slik at dette diskuteres for første gang i Stortinget eller i sektoren i dag. Det har vært prosesser som har pågått i årevis, uten at man har fått det resultatet man egentlig har ønsket. Fagevaluering etter fagevaluering, enten det er fra Forskningsrådet eller fra NOKUT, har påpekt at for mange fagmiljøer er for svake og for sårbare. Stjernø-utvalget sa akkurat det samme. Stjernø-utvalget kom da Senterpartiet satt i regjering. De var ikke enige i det da, heller ikke resten av Stortinget var enig i alt, men nå ønsker altså Senterpartiet å stoppe hele prosessen.

Marianne Aasen (A) [11:57:01]: Jeg ble utfordret med et par spørsmål.

Jeg starter med Kent Gudmundsen, som ikke helt forstår hva vi mener med arbeidsdeling og små fagmiljøer, at ikke disse sammenslåingene vil føre til endringer. Det vil det jo absolutt, men det betyr ikke at hvis man slår sammen to store institusjoner, blir fagmiljøene i de to store institusjonene slått sammen. Vi vet vi ikke noe om hva som kommer til å skje med det. Det er ikke gitt i det hele tatt. Det finnes også store institusjoner – faktisk de største – som får være helt i fred, hvor det ikke skjer noen ting. De har fagmiljøer som tangerer hverandre, og også små fagmiljøer der det absolutt burde vært gjort mer for at de samarbeidet med andre.

Jeg vil også poengtere at spissing og spesialisering går langs to dimensjoner, etter vår oppfatning, som jeg mener ikke adresseres i meldingen. Det ene er fag, og det andre er ulike oppgaver. Nå får NTNU institusjoner som gjør alle tre oppgavene. De har verdensledende, fremragende miljøer, som vi kjenner til, de har store, tunge profesjonsutdanninger, og de vil nå få, med høgskolene i Ålesund og Gjøvik, kanskje de beste miljøene på tett samarbeid, FoU, med arbeidsliv og næringsliv. Det NTNU skal klare å håndtere – og det håper jeg de lykkes med – er å satse like mye på de tre hovedoppgavene. Det kan være vanskelig å balansere, men vi ønsker lykke til og håper at det går bra. Men at alle institusjonene i sektoren skal klare det like godt, er jeg tvilende til, for det blir ikke målrettet nok. Det blir for mange, store oppgaver, og man klarer ikke å få målrettet ressursene godt nok.

Så til representanten Sivert Bjørnstad, som utfordret meg på dette med verdensledende miljøer. Ja, vi er for at det skal være verdensledende miljøer. Vi skal ha veldig gode miljøer, og det må satses hvis det skal bli noe av det. Men det er jo ikke nok, for det er andre oppgaver i sektoren som vi er redde for at det ikke skal satses nok på, og som kan drukne i hovedfokuset på at alt skal være så verdensledende. Men jeg er fornøyd med – og jeg opplever – at komiteen faktisk har forstått det, og at vi også gir signaler om at en satsing på profesjonsutdanningene er viktig. Det er et signal som vi sender til departementet.

Når det gjelder finansieringsordningen, står jeg ved det vi har skrevet i innstillingen, at det kunne vært mye bedre hvis vi hadde hatt alle grunnlagsdokumentene, inklusiv denne gjennomgangen av basisfinansieringen, på plass i denne stortingsbehandlingen. Det hadde vært en bedre måte å håndtere det på enn å legge alt inn i budsjettet til høsten.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [12:00:14]: Det har forundra meg ei stund korleis regjeringa tenkjer i forskingspolitikken, og kor forskjellig dei tenkjer i næringspolitikken. I forskingspolitikken er ein opptatt av å peike ut nokre område der Noreg har føresetnader for å lykkast internasjonalt. Der er ein villig til å gjere nokre val. Men næringspolitikken blir prega av næringsnøytralitet. Der vil ein ikkje ta stilling, der skal det berre vekse av seg sjølv, ein skal satse på marknaden, osv.

Dette er da til Bjørnstad som meiner at det er viktig å peike ut nokre område, som eg jo er heilt einig i. Dette er ein politikk som er ført frå tidlegare regjeringar òg. Ein er einig i at det er nokre område der vi kan lykkast internasjonalt. Kvifor ikkje da overføre også dette til norsk næringspolitikk? Det er ein stor tankekross.

Eg føler ikkje at det er gjort nokon forsøk i denne debatten på å svare på utfordringa mi om korleis auka resultatbasert finansiering skal føre til betre forsking. Den uroa som vi har blant dei verdsleiande forskarane våre, er at auka teljing, auka resultatbasert finansiering av forskinga, vil kunne redusere kvaliteten i forskinga. Skal ein ikkje da ta desse verdsleiande forskarane på alvor og gje dei eit skikkeleg svar på kvifor ein trur at meir resultatbasert forsking skal føre til betre forsking?

Eg må seie at eg er forundra over at spesielt Venstre og Kristeleg Folkeparti er med på dette løpet. Og i kvart budsjett, kvar auke som har vore i budsjettet etter at dei blå tok over regjeringsmakta, har auken til høgare utdanning og forsking kome i form av at det er ein auka konkurransepott – altså: Ved kvart høve har ein auka finansieringa gjennom auka konkurransepott. Det er altså ei sterk tru på at det er den resultatbaserte finansieringa som er vegen å gå, utan at ein kan gjere greie for at det faktisk fører til betre forsking.

Det forskarane spør etter, er betre rammer, betre føreseielegheit, mindre tid til å søkje, mindre tid til å publisere uferdig datamateriale eller resultat. Det skaper framifrå forsking. Hermed er utfordringa send.

Eg er også overraska over at ein ikkje vil sjå strukturen for høgare utdanning og forsking i samanheng med studiesentra i landet. Viss det verkeleg er ein aktør i norsk utdanningsflora som kan mogleggjere utdanning for alle i heile landet, er det utdanningssentra rundt omkring i heile landet. Å satse på dei og trekkje det inn i ein større strategi, kanskje leggje krav på utdanningsinstitusjonane om at dei må tilby utdanningar på dei sentra, det kunne ha vore spennande. Men det er altså eit forslag som det ikkje er fleirtal for i denne salen.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [12:03:22]: Jeg skal kommentere bare noen få ting.

Statsråden var inne på dette med basiskomponenten. Komiteen har jo samlet sagt at vi ønsker at en skal komme tilbake til den, og det synes statsråden er en god idé. Men slik jeg har oppfattet statsråden så langt, skal han vise oss innholdet i den svarte boksen som han prater om. Det er ikke sagt noen ting der om at vi skal endre noe på innholdet. Det har jeg heller ikke hørt at statsråden har sagt noe om i dag, så det kunne jeg godt tenkt meg at han hadde kommentert.

Jeg er redd for at det blir sånn som det er i dag, og da vil altså finansieringa dreie seg mot eksellense og videreføre den politisk utadrettede prioriteringa som ble gjort for mange år siden. Det er en utfordring for høyskolene, og det vil være et virkemiddel for å få flere til å fusjonere. Det vil bli dårligere mulighet for å score optimalt på kvalitetsindikatorene. Vi i Senterpartiet ønsker kvalitet, men vi ønsker også at det skal være en reell mulighet til å stå alene eller samarbeide med andre. Finansiering bestemmer langt på vei dette.

Så må jeg svare på det som saksordfører Bjørnstad var inne på. Han var jo også i sitt innlegg inne på at vi står alene i denne saken. Ja, vi står alene i denne saken i salen, men vi er faktisk ikke alene når vi ser på de røstene som taler ute i de ulike institusjonene. Det synes jeg er bra. Han spør om jeg ønsker å stoppe fusjonen i Gjøvik. Nei, men jeg vil gjerne se hva man legger fram i den stortingsmeldinga som skal komme i 2017, om kvalitet. Jeg mener at det ville være en gevinst for den fusjoneringa som nå skal skje på NTNU, i Gjøvik og Ålesund og ved Høgskolen i Sør-Trøndelag, at de også fikk se hva det er regjeringa egentlig mener med kvalitet i høyere utdanning. Det vil si at de ville få et år ekstra på seg. Jeg kan ikke skjønne at det er noe negativt.

Jeg har ikke noe negativt å si om Høgskolen i Gjøvik, og jeg støtter absolutt opp under det som representantene fra Gjøvik Senterparti skriver rundt omkring i aviser i Oppland, som det har vært sagt – der er det én avis, men man skriver i alle fall der. Jeg ønsker Gjøvik og NTNU lykke til, men jeg tror kanskje at den først bøygen, som jeg nevnte så vidt i replikkordskiftet her i stad, er at NTNUs styre sa nei – de ville ikke ha med noen representanter fra Gjøvik inn i sitt styre. Det er en forsmak på og sier noen ting om at fusjoner ikke er noen quick-fix. Man kan smile og være glad, men man kan faktisk ikke garantere for noen ting, og det kan ikke statsråden når det gjelder hvordan institusjonene organiserer seg fram mot fusjonen. Det er heller ingen garanti for hvordan studiestedstrukturen vil bli i framtida.

Representanten Vinje var inne på at det er for mange som driver lærerutdanning. Det blir veldig spennende å se hvordan den organiseringa skal være framover.

Norunn Tveiten Benestad (H) [12:06:39]: Det har vært sagt av flere fra opposisjonen at denne saken burde ha kommet på et annet tidspunkt, og at det så å si har vært snakk om en bak-fram-prosess. Det fikk meg til å tenke på en artikkel som sto i Aftenposten 26. mars nå i vår. Den hadde tittelen «Riktig kursvalg for høyere utdanning», og der heter det:

«Behovet for endringer har vært åpenbart lenge. Eksplosjonen i antall utdanningstilbud som kom med Kvalitetsreformen, har ikke ført til økt kvalitet.»

Representanten Henriksen etterlyste studentenes plass i strukturmeldinga. Det er jo studentene som blir taperne hvis universitets- og høyskolesektoren ikke er endringsvillig, og hvis institusjonene ikke tilpasser seg ny utvikling. Våre studenter har krav på et godt studietilbud over hele landet. Derfor er det både viktig for studentene og et riktig tidspunkt å gjennomføre strukturendringene som foreslås nå.

Det er ikke helt lett å forstå hva Arbeiderpartiet egentlig mener, og hvordan de mener man skulle gått fram. Det er lett å kritisere en prosess, men det står ikke helt til troende når man tilsynelatende langt på vei er enig i målet. Spørsmålet som melder seg, er hva Arbeiderpartiet ville gjort annerledes, og – ikke minst – hva de ville gjort for å ta tak i utfordringene sektoren står overfor. For Høyre og regjeringa er ikke Arbeiderpartiets vente-og-se-holdning noe alternativ. Til det er sektorens rolle i kunnskapssamfunnet for viktig.

Jeg minner om hva Norsk studentorganisasjons leder, Anders Kvernmo Langset, sa i pressemeldinga 25. mars:

«Vi er helt klare på at vi skal ha høyere utdanning over hele landet, men mener det ikke trenger å være egne institusjoner som skal tilby det. Poenget er at fagmiljøene må være solide nok til at studentene som starter å studere, uansett hvor det måtte være, skal være sikret en utdanning av høy kvalitet.»

Med denne strukturmeldinga tar vi tak i utfordringene, og vi er på rett vei.

Jeg har merket meg i debatten at et av punktene opposisjonen har vært særlig opptatt av, er finansieringsspørsmålet. Det er jeg også. Jeg kommer fra en landsdel der universitetsfinansiering har vært en stor kampsak. Derfor er jeg glad for at komiteen har bedt om større åpenhet og transparens i finansieringssystemet, og jeg er glad for at man har påpekt forskjellen i basisfinansiering av ulike institusjoner, og for at man har bedt regjeringa adressere denne problemstillinga og komme tilbake. For det er gjennom åpenhet og transparens vi bygger tillit, og det er nødvendig for å skape legitimitet rundt økonomiske fordelingsspørsmål. Vårt oppdrag er å sørge for en god finansiering for hele sektoren. Jeg har stor tillit til at vi nå er kommet et skritt videre, og at regjeringa kommer tilbake til denne saken, slik Stortinget er forespeilet.

Kristin Vinje (H) [12:09:54]: Martin Henriksen gjør seg høy og mørk over mangel på satsing på studentene, og det må jeg svare på. Strukturmeldingen er jo nettopp et svar for å styrke tilbudet til landets studenter. Det handler om å gjøre institusjonene bedre i stand til å gi en god utdanning. I tillegg har regjeringen varslet en egen stortingsmelding om studiekvalitet.

Siden Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen tiltrådte, har vi fått et kraftig løft for forskning og høyere utdanning i alle de budsjettene som er lagt frem. Jeg vil trekke frem at det også spesielt gjelder studentene. For eksempel har vi endret studentsamskipnadsloven, slik at studentene igjen får full medbestemmelse i styring av skipnadene – en rett de ble frarøvet av den rød-grønne regjeringen. Siden den blå regjeringen tiltrådte, har studiestøtten økt kraftig i begge budsjettene – utover forventet prisvekst. Det er veldig mange år siden det sist skjedde, og takten i studentboligbyggingen er giret opp. Det legges opp til å bygge mer enn dobbelt så mange studentboliger enn det som skjedde under den rød-grønne regjeringen.

Så jeg føler sterkt behov for å si også til landets studenter at de må merke at det har vært et regjeringsskifte, for det satses på studiekvalitet, det satses på høyere utdanning, og det satses på forskning.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [12:11:35]: Tusen takk for debatten, og tusen takk for mange gode poenger og mange gode innlegg, og for god behandling i komiteen. Det er flere som tar opp at komiteen også, som representanten Aasen sier, sender noen signaler. La meg bare si at det er selvfølgelig ting som vi følger opp.

Så må jeg allikevel legge til at de viktigste signalene er jo det det store flertallet er enig om, nemlig at det trengs en strukturreform i høyere utdanning. Man er enig om noen endringer på ledelse. Man er enig om, som komitéleder Giske sa, å videreføre grunntrekkene – hovedtrekkene, var det vel han sa – i dagens finansieringssystem. Det er viktige signaler til sektoren, og det er viktig for regjeringen også å få støtte for det i vårt videre arbeid.

Så tok representanten Tingelstad Wøien opp dette med basisfinansiering. Hver gang denne salen driver budsjettbehandling, påvirker det, stort sett i hvert fall, basisfinansieringen til institusjonene, for veldig ofte i budsjettbehandlingene kommer det forskjellige vedtak.

La meg ta ett eksempel. Senter for nordområdelogistikk – Universitetet i Nordland og UiT, Norges arktiske universitet, får noen midler til å drive det – basisfinansiering. Det går inn i deres grunnbevilgning.

Jeg har ikke hørt noen ta til orde for at man skal bygge opp hele grunnkomponenten, eller basisfinansieringen, i systemet på nytt ved at man nær sagt kartlegger og båndlegger hver eneste krone av basisfinansieringen. Det ville skape stor usikkerhet i sektoren, og det ville også, hvis man skulle innført det fra et år til et annet, sannsynligvis ført til svært radikale omfordelinger mellom institusjonene. Jeg oppfatter at komiteen er opptatt av forutsigbarhet for de høyere utdanningsinstitusjonene, og også av den handlingsfriheten som representanten Knag Fylkesnes har beskrevet godt, som en god basiskomponent utgjør.

Samtidig er man opptatt av mer informasjon – opplysninger om hvilke faktorer som har drevet frem utviklingen i basis. Det mener jeg også svarer på representanten Tingelstad Wøiens spørsmål. Én ting er hvis Senterpartiet ønsker det, altså en total – noen har kalt det – dekomponering, hvor man da kartlegger og omfordeler på nytt hver eneste krone. Hvilke konsekvenser det vil få for sektoren, det er ganske ukjent, men vi må anta at det dreier seg om titalls millioner som flyttes fra institusjon A til B – f.eks. fra det ene året til et annet. Jeg oppfatter at komiteen er opptatt av mer informasjon – større åpenhet er et ord man bruker – men at man også ønsker å videreføre grunntrekkene og hovedtrekkene i dagens finansieringssystem, og også sier at på sikt skal basis utgjøre en mindre del, og mer skal være i konkurransearenaene. Bare så det er sagt, så er heller ikke konkurransearenamidlene bundet, i ordets strengeste forstand.

Martin Henriksen (A) [12:14:52]: Det er alltid morsomst å diskutere med Høyre-representanter når de føler seg litt tråkket på tærne.

I sitt første innlegg i dag sa representanten Kristin Vinje på den ene side at hun syntes det var rart at opposisjonen kritiserte regjeringa for at regjeringa begynner i feil ende, som vi mener at man gjør – kvalitetskriteriene burde vært fastlagt først. Og så kritiserte hun opposisjonen for at vi ville satse på alt og alle i våre innlegg. Det å satse på studenter og studiekvalitet og forskningsrelevans for studentene er ikke «alt og alle». Det handler om kjernen i oppdraget for høyere utdanning.

Når Høyre-representantene Tveiten Benestad og Vinje først snakket om studenter, var det tydeligvis fordi vi hadde provosert dem litt. Jeg tolker fremdeles det representantene for regjeringspartiene sier sånn at vel, vi nevner kanskje ikke studiekvalitet og studentenes rolle, men det vi gjør, er godt nok. Det er vi uenig i. Det at regjeringa først trakk den varslede stortingsmeldinga om kvalitet da de kom inn i regjeringskontorene, og så varslet en stortingsmelding om kvalitet i høyere utdanning i 2017, er ikke godt nok.

Det representanten Vinje sa om studentsamskipnader, var feil. Det hun sa om studentboliger, var i beste fall misvisende. Det har vært en veldig positiv trend når det gjelder studentboliger, de siste ti årene fra 2005, da antall nye studentboliger økte til 300 boliger i året, til 2013, da man var oppe i 1 400–1 500 i året, til at det nå har økt videre. Det er positivt. Vi er ikke fornøyd før vi når målet om 3 000 nye studentboliger i året.

Likevel er det sånn at det som mangler i langtidsplanen for høyere utdanning og forskning, det som mangler i strukturreformen, er en ordentlig omtale av studiekvalitet, av koblingen mellom forskning og utdanning og av oppfølging av studentene og studentenes rolle. Foreløpig er det i andre divisjon i høyere utdanningspolitikken fra regjeringa.

Helt til slutt: Representanten Vinje kalte meg høy og mørk. Jeg vil ha meg frabedt det. Jeg vil i framtida bli kalt høy og rød!

Sivert Bjørnstad (FrP) [12:17:22]: Jeg har bare lyst til å benytte anledningen til å takke for en god debatt og nok en gang for godt samarbeid i komiteen om denne saken.

Jeg har også lyst til å slutte meg til den oppsummeringen statsråden hadde på alle de enighetspunktene som går på tvers av partier og på tvers av blokker i Stortinget og i komiteen. Det er en styrke ikke bare for regjeringen og statsråden at man er så enig som man er, men også for sektoren som helhet. Det er en styrke ikke minst for dem.

Så er det sånn at noen nyanser bør det og skal det være. Det synes jeg har kommet godt fram i debatten, selv om vi er enige om det meste.

Nå skal jeg prøve ikke å forlenge debatten. Jeg har bare lyst til å kommentere noe, og det går særlig på dette med rekkefølge. Strukturmeldingen griper fatt i problemet med små og fragmenterte fagmiljøer, som er et strukturelt hinder for kvalitet. I institusjoner og fagmiljøer hvor dette er et problem, må det løses før andre tiltak vil ha særlig virkning.

Samtidig tar man allerede nå grep som ikke behøver å avvente en melding, enten det er struktur eller kvalitet, f.eks. skjerpede krav til opptak i lærerstudiene og nasjonale deleksamener i tre profesjonsstudier. Det kan være med og bidra til å løfte kvaliteten i høyere utdanning, og man trenger ikke å vente til det kommer en melding med å gjennomføre noen tiltak i starten forut for den meldingen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1

Valg av settepresident

Presidenten: Før vi går på sak nr. 2, vil presidenten foreslå at det velges en settepresident for Stortingets møte i dag – og anser det som vedtatt.

Presidenten vil foreslå Sylvi Graham. – Andre forslag foreligger ikke, og Sylvi Graham anses enstemmig valgt som settepresident for dagens møte.