Presidenten: Etter ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [15:35:00]: (ordfører for saken): Aller først vil jeg takke representantene fra Arbeiderpartiet som fremmer dette forslaget om kvalitet i krisesentertilbudet. Dette er et svært viktig tema, og forslaget vitner om et prisverdig engasjement hos disse representantene.

Som sakens ordfører vil jeg gjøre rede for forslagets bakgrunn og innhold samt komiteens synspunkter og innstilling, før jeg som Kristelig Folkepartis representant i komiteen redegjør for Kristelig Folkepartis syn. De øvrige partiene gjør rede for sine synspunkter.

Ansvaret for krisesentertilbudet ble overført til kommunene fra 2010, og Stortinget vedtok samtidig at krisesentertilbudet skulle være en lovpålagt oppgave for norske kommuner.

Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring, NOVA, har gjennomført en evaluering av kommunenes implementering av krisesenterloven, etter oppdrag fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. Oppdraget var å vurdere om krisesentertilbudet i kommunene har utviklet seg i tråd med lovens krav etter innføringen av krisesenterloven. Evalueringens hovedkonklusjon er at de fleste kommunene nå bidrar til å finansiere et krisesentertilbud til både menn og kvinner, slik loven krever. NOVA skriver i sin rapport at hovedbildet er at kommunene søker å oppfylle kravene i krisesenterloven gjennom å overta eller knytte seg til eksisterende krisesentre.

Samtidig viser evalueringen til utfordringer og mål som ikke ser ut til å være nådd. Det vises til utfordringer knyttet til kommunenes tilbud til grupper med tilleggsproblematikk, at kommunene ikke er i mål med å samordne hjelpetiltak for voldsutsatte i en sammenhengende tiltakskjede, og at ansvarsforholdene i reetableringsfasen er uklare. Evalueringen viser også at mange kommuner mangler handlingsplaner for arbeid mot vold i nære relasjoner. Også informasjon om krisesentertilbudene mangler.

Dette er bakgrunnen for forslagene som behandles i denne innstillingen. Forslagsstillerne er opptatt av å sikre kvaliteten i krisesentertilbudet, som skal gis i alle landets kommuner, for alle innbyggerne, og fremmer 18 forslag for å styrke tilbudet over hele landet.

Statsråden viser i sitt svarbrev til at arbeidet med å vurdere anbefalingene fra evalueringsrapporten, som ble lagt fram 2. februar i år, er igangsatt, men ikke ferdigstilt. Statsråden gir på denne bakgrunn sine foreløpige vurderinger og kommentarer til forslagene.

Komiteen slår i innstillingen fast at vi deler forslagsstillernes intensjoner om å sikre et godt innhold og god kvalitet i krisesentertilbudet i alle landets kommuner, for alle innbyggere. Komiteens konklusjon er at representantforslaget vedlegges protokollen. Arbeiderpartiet fremmer i innstillingen 14 forslag.

For Kristelig Folkepartis del er det viktig å påpeke at evalueringsrapporten fra NOVA viser at det finnes en rekke utfordringer og mål som ikke er nådd innen dagens krisesentertilbud. Dette er mangler og behov som må rettes opp og følges opp. Når statsråden i sitt svarbrev informerer om at hun har igangsatt arbeidet med å vurdere rapportens anbefalinger, imøteser vi i Kristelig Folkeparti at regjeringen kommer til Stortinget med forslag til hvordan rapporten skal følges opp når disse vurderingene er gjennomført.

Sonja Mandt (A) [15:39:08]: Representantforslaget inneholder 18 forslag som dreier seg om å få et styrket krisesentertilbud over hele landet med bedre kvalitet og innhold. Ikke alle forslagene opprettholdes, da noen få allerede er i gang, men jeg tar opp i alt 14 forslag.

Siden 2010, da krisesentertilbudet ble en lovpålagt oppgave for norske kommuner, og kommunene opprettet det, er det nå tid for å se på nettopp kvaliteten og innholdet.

NOVA har evaluert hvordan kommunene har utført oppgaven, og det viser seg at det er mye som er blitt bra, og mye som er godt ivaretatt. Det er mange kommuner som har gjort en god jobb for å få et bedre tilbud, men evalueringa viser også at det er en vei å gå før vi er i mål og har et tilbud som fungerer slik vi vil. Arbeiderpartiet mener derfor at vi ikke bør vente med å sette i gang tiltak. Vi bør sette i gang det som rapporten peker på som mangler og utfordringer.

Evalueringa viser at det er utfordringer og mål som ikke er nådd, særlig når det gjelder grupper med tilleggsproblematikk, samordning av hjelpetiltak for voldsutsatte og ansvarsfordelinga i reetableringsfasen. Mange kommuner mangler også handlingsplan for arbeid mot vold i nære relasjoner og har mangelfull informasjon om krisesentertilbudet.

Jeg vil kommentere noen av forslagene vi tar opp.

Når det gjelder barnefaglig kompetanse på krisesentrene, er det hjemmel for det nå. Statsråd Horne svarer i sitt brev at det er viktig å inneha kompetansen, men hun er skeptisk til å stille krav i lovverket om dette. Det er riktig at det er mange som har god erfaring og god realkompetanse, og at et for rigid krav kan bidra til å gjøre rekruttering vanskelig i deler av landet. Vi mener likevel at det kan omgås ved at det gis mulighet for unntak der en kan dokumentere kunnskapen. Da vil i hvert fall hver enkelt ansettelse bli vurdert ut ifra det. Arbeiderpartiet mener at det er så mange barn som er involvert i sakene på krisesentrene at vi må sørge for at de ivaretas best mulig.

Barn i krise trenger trygge hverdagsrammer. Mange er revet opp fra det vante miljøet i skole og barnehage. Det er viktig at ungene får fortsette enten der eller et annet sted i den tida de er på senteret. Det er en rettighet som ungen har, men som ikke alltid blir oppfylt fra kommunenes side. Tilbakemeldinger fra kommunene viser at de ikke alltid legger til rette for det. Derfor vil vi tydeliggjøre kommunenes ansvar på det feltet.

Evalueringa viste også at voldsutsatte med tilleggsproblemer ikke er godt ivaretatt, som jeg var inne på. Det er bra at statsråden også er bekymret for dette, for det er et vanskelig og omfattende felt som trenger å ses på med tanke på å få til ulike løsninger og ulike modeller. Vårt forslag er å utrede nettopp ulike modeller for å få et bedre tilbud, noe vi mener bør gjøres nå.

Det er grunn til å påpeke at ikke alle kommuner har handlingsplan mot vold i nære relasjoner. Byer som Skien og Larvik og mange flere har gode planer. Vi mener at vi har oppfordret veldig mange ganger fra denne talerstolen til at dette arbeidet blir gjort. Kommunene har ikke gjort det, og vi mener at det nå bør gjøres. Vold i nære relasjoner er både et samfunnsproblem og et helseproblem, og det bør være en selvfølge at kommunene har planer for det ansvaret de faktisk har for å forebygge. Vi mener at vi har oppfordret lenge nok, og at pålegget nå bør komme.

Når det gjelder krav til kommunene om egne sosiale handlingsplaner, gjelder de samme argumentene. Mange kommuner har gjort jobben. De har planer, men mange voldsutsatte trenger omfattende bistand etter opphold på senteret. Veien videre må være klar for å unngå at de går tilbake til voldsutøveren.

Vi oppfordrer også til at det settes i gang forskning som kan følge utviklinga av tilbudet over tid.

Jeg kommer ikke inn på alle de 14 forslagene, men vi mener at det å gjennomføre det som NOVA-rapporten har foreslått av tiltak der skoen trykker, vil bidra til et bedre tilbud. Vi mener at den vente-og-se-holdninga som statsråden skisserer, ikke er nødvendig og ikke god nok.

Presidenten: Representanten Sonja Mandt har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Mette Tønder (H) [15:44:01]: Et krisesenter skal være et midlertidig oppholdssted, en trygg havn for mennesker som opplever vold i nære relasjoner. I 2010 ble tilbudet lovfestet, og det er nå foretatt en evaluering av tilbudet i kommunene. Det er i stor grad denne evalueringen dette representantforslaget bygger på.

Statsråden har i sitt innlegg påpekt at hun har satt i gang et arbeid med å vurdere rapporten og hvordan den skal følges opp.

Det er viktig når vi jobber med denne loven også å huske på en annen stor sak som går i Stortinget for tiden, nemlig kommunereformen og innholdet av denne. Skal vi ha en kommunesektor som gis mulighet til å finne de gode løsningene for innbyggerne sine, og skal vi flytte oppgaver nærmere innbyggerne våre, må vi ikke detaljstyre for mye. Legger vi for detaljerte planer for hvordan en oppgave skal løses, kan vi miste de lokale gode løsningene på veien.

Når det er sagt, er det viktig at kommunene våre følger opp voksne og barn som opplever at hjemmet deres blir en krigssone, på en kvalitetsmessig god og samordnet måte.

Krisesenteret bør være et sted man oppholder seg en kortere stund – en overgang fra det utrygge til det trygge. Her vet vi at det er store utfordringer i kommunene våre. Flere steder er det lett å komme inn på krisesenteret, men å få hjelp til å reetablere seg og gå videre i livet er mer komplisert. I de verste tilfellene fører dette til at noen går tilbake til en voldelig ektefelle. Det føles mer trygt enn å gå en skummel tid i møte – uten bolig, jobb og egen økonomi.

Det er laget en egen sosial boligstrategi, Bolig for velferd, og bevilget mer penger til boliger for vanskeligstilte, men det kreves også en vilje i kommunene til å samordne tjenestene sine.

Barn har egne rettigheter og trenger spesiell oppfølging. Statsråd Horne sier i sitt svarbrev at hun er bekymret for antall barn på krisesentrene og har bedt Bufdir gå gjennom tilbudet til barn på krisesentrene nærmere, inkludert barns rett til hjelp fra andre tjenester.

Det er viktig at barn ses spesielt. Selv om den foresatte som er med, velger å reise hjem til en voldelig ektefelle, er ikke dette et valg han eller hun umiddelbart kan ta på vegne av barna sine. Det er viktig å huske at Høyesterett har likestilt det at barn vokser opp med vold i familien, med at de blir utsatt for volden direkte. Barns rettighet til å vokse opp uten vold er og skal være sterk og må følges opp.

I evalueringen av loven reises spørsmålet om reisevei til krisesentrene. Jeg kommer selv fra en kommune som samarbeider om et krisesentertilbud på Romerike. Her har vi bygget et nytt og moderne krisesenter, som vi er svært stolte av. Nittedal hadde ikke klart å gjøre dette alene.

Reiseveien blir noe lengre, men vi har et moderne krisesenter med god sikkerhet å tilby dem som trenger det. Noen synes faktisk også at det er greit å komme litt unna når de rømmer fra vold og overgrep. Med lengre reisevei blir det naturligvis enda viktigere å gjøre oppholdet så kort som mulig for å få normalisert hverdagen til familien. Igjen er det viktig med godt samarbeid mellom kommunen og senteret.

Kjersti Toppe (Sp) [15:47:48]: Eg skal ikkje vera så lang. Vi sit ikkje i komiteen, men dette forslaget frå Arbeidarpartiet synest eg er eit veldig viktig forslag. Vald i nære relasjonar er eit stort samfunnsproblem og eit stort helseproblem, og det er fremja ei rekkje forslag for å styrkja kvaliteten i tilbodet. Det er ikkje lenge sidan dette vart ei lovpålagd oppgåve for norske kommunar å tilby. Eg høyrer det vert problematisert i høve til kommunestørrelse, men dette er typisk eit tilbod som det er heilt greitt å kunna samarbeida om.

Senterpartiet vil stemma for dei mindretalsforslaga frå Arbeidarpartiet som ligg i innstillinga, og eg ville berre melda det frå talarstolen.

Kirsti Bergstø (SV) [15:48:57]: Jeg vil starte med å rose representantene for veldig gode og gjennomarbeidete forslag på et svært viktig felt. Jeg vil også fra denne talerstolen si at SV kommer til å støtte alle forslagene, og vi ønsker dem velkommen.

I SV er vi uendelig stolte av det arbeidet som gjøres på krisesentrene over det ganske land. Vi er imponert over den innsatsen som ligger bak oppbyggingen av krisesentrene, der i stor grad frivillige krefter og kvinnebevegelsen har tatt på seg oppgaven med å sikre voldsutsatte beskyttelse. Ikke minst er jeg glad for det brede og samlete kompetansemiljøet som finnes i Norge på feltet vold i nære relasjoner. Vold i nære relasjoner er et stort samfunnsproblem som kan ramme oss alle, og som rammer kvinner spesielt. Når volden rammer kvinner, rammer den også i stor grad barn. Fordi vold er et så stort samfunnsproblem, og fordi mennesker skal ha rett til et liv i frihet uten vold og med beskyttelse mot å bli utsatt for vold, lovfester vi retten til et krisesentertilbud. Det er jeg også veldig glad for.

Representantforslagene vi behandler i dag, peker på helt nødvendige skritt for målrettet innsats, særlig mot barn, for å heve kvaliteten på tilbudet som krisesentrene i dag gir. Vi ser fram til at regjeringen kommer til Stortinget med svar på utfordringene som ligger i NOVA-rapporten, men vi ser ingen grunn til å vente med handling – dette fordi vi mener at arbeidet må settes i gang, kunnskapen ligger der, og arbeidet bør settes i gang nå.

Det er ikke noe nytt at mange krisesentre ikke er godt nok tilrettelagt for mennesker med nedsatt funksjonsevne – eller for den saks skyld for tilleggsproblematikk. Det er ikke noe nytt at barn er på krisesenter, og at et gjennomgående barneperspektiv og kompetanse er nødvendig for å ivareta barn på en god nok måte i en så vanskelig og krevende livssituasjon. Det er ikke noe nytt at mange kommuner mangler handlingsplaner mot vold i nære relasjoner. Det er alvorlig, for alle lever i en kommune, men ikke alle kommuner er seg sitt ansvar bevisst ved å erkjenne at vold er et problem også i deres eget lokalsamfunn. Ikke alle kommuner er seg sitt ansvar bevisst med hensyn til at koordinert, forebyggende og målrettet innsats kan både bedre en barndom, gi voldsutsatte trygghet og faktisk også redde liv.

Derfor vil jeg avslutte med nok en gang å takke for helt nødvendige, viktige og grundig gjennomarbeidete forslag. Jeg håper at de får flertall, slik at man kan komme videre med å trygge voldsutsatte mennesker i vårt land og ikke minst heve kvaliteten på det viktige og gode arbeidet som gjøres i dag.

Statsråd Solveig Horne [15:52:49]: Jeg vil takke forslagsstillerne for et viktig engasjement i et veldig viktig tema. Krisesentrene er en viktig del av arbeidet mot vold i nære relasjoner.

Krisesenterloven var en viktig milepæl i arbeidet for å styrke hjelpetilbudet til voldsutsatte i akutt krise. Jeg kan forsikre forslagsstillerne om at regjeringen er svært opptatt av å sikre et godt innhold og god kvalitet i krisesentertilbudet. Jeg er derfor glad for at evalueringen av krisesentertilbudet, som jeg selv både i opposisjon og i posisjon flere ganger har etterlyst, viser at vi er på rett vei. Likevel peker evalueringen på at det er tydelige utfordringer.

Brukerne av krisesentrene i Norge er fornøyd med hjelpen de mottar, og tilbudet til barn har blitt bedre. Kompetansen til de ansatte ved krisesentrene er blitt bedre. Majoriteten av sentrene har nå egne barnefaglig ansvarlige, og de fleste ansatte ved sentrene har høyere utdanning. Det vitner om en økt profesjonalisering.

De fleste kommuner har nå fått på plass et krisesentertilbud til menn. Det var langt fra tilfellet før lovfestingen. Det er likevel klare mangler i hvordan kommunene ivaretar voldsutsatte menn og deres medfølgende barn. Det samme gjelder tilbudet til voldsutsatte personer med rusproblemer eller alvorlige psykiske problemer. Tilbudet ved mange sentre er heller ikke universelt utformet. Kommunene mangler handlingsplaner og er ikke i mål når det gjelder å samordne hjelpetiltak.

Mange av forslagene som behandles i dag, innebærer en sterkere statlig regulering av innholdet og kvaliteten i krisesentertilbudet, samt krav om barnefaglig kompetanse ved krisesentrene. Dette er forslag jeg vil vurdere grundig opp mot andre alternativer, som utarbeidelse av rundskriv eller faglige veiledere. Økt statlig detaljstyring vil kunne begrense kommunal variasjon og svekke det kommunale selvstyret.

Å ivareta sikkerheten til brukerne av krisesentertilbudet anser jeg som så grunnleggende at jeg har gitt Bufdir i oppdrag å utarbeide en forskrift om fysisk sikring av lokalene. Direktoratet er i gang med å gjennomgå tilbudet til barn på krisesentrene, inkludert barns rett til hjelp fra andre tjenester. Dette vil være et viktig grunnlag for å videreutvikle tilbudet til barn på krisesentrene.

Jeg vil understreke at vi følger utviklingen i krisesentertilbudet tett både når det gjelder kvalitet og innhold, og når det gjelder geografisk dekning av tilbudet. Noen små krisesentre har blitt nedlagt etter at loven trådte i kraft, men antall faste plasser på landsbasis har økt. Større og mer robuste sentre kan bidra til bedre kvalitet i tilbudet.

Det påhviler kommunene et stort ansvar for å samordne tiltak mellom krisesentertilbudet og andre deler av tjenesteapparatet. Lovverket er på plass, men vi vet at god samordning er vanskelig å få til i praksis. Kommunale handlingsplaner mot vold i nære relasjoner kan være et nyttig verktøy for å sikre et samordnet hjelpetilbud til voldsutsatte. Jeg vil oppfordre flere kommuner til å utarbeide handlingsplaner, men det bør likevel være opp til den enkelte kommune å vurdere behovet for en handlingsplan. Staten bør ikke detaljstyre hvilke verktøy kommunene skal benytte i sitt arbeid.

Når det gjelder den fysiske standarden ved en del krisesentre, er det behov for forbedringer. Etter å ha besøkt en rekke krisesentre de siste årene er jeg imidlertid optimistisk. Mange kommuner har gjennom godt samarbeid lyktes med å etablere gode tilbud innenfor gjeldende budsjettrammer.

Jeg er bekymret for at krisesentertilbudet for ekstra sårbare grupper ikke er godt nok. Kommunene har et ansvar for å gi alle personer utsatt for vold i nære relasjoner et tilbud om vern mot vold, uavhengig av tilleggsproblematikk. Det er behov for å vurdere nærmere hvordan staten kan bistå kommunene i arbeidet med å møte disse utfordringene.

Til slutt vil jeg vise til at det er Fylkesmannen som fører tilsyn med hvordan kommunene følger opp krisesenterloven. Jeg vil foreta en vurdering av hvordan tilsynet fungerer, og om det eventuelt må styrkes. Et godt krisesentertilbud er helt avgjørende for familier i krise som lever med vold.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Lene Vågslid (A) [15:57:53]: Både barn som er utsette for vald, og barn som er vitne til vald, er på krisesentera våre. Me har lenge vore einige politisk om at det at barn er utsette for vald, og det at barn er vitne til vald er likestilt, akkurat som representanten frå Høgre understreka i innlegget sitt.

I Stortinget den 10. juni sa justisministeren i debatten om differensiering av tidsfristar for avhøyr på barnehus at ein må skilje mellom barn som er utsette for vald, og barn som er vitne til vald. Dette bekymrar meg òg i debatten om krisesenter, for dette heng ikkje saman med det me veit om skadeverknadene som desse ungane har vore utsette for. Derfor vil eg spørje barneministeren om ho er einig med Arbeidarpartiet i at ein må leggje forsking og høgsterettsdommen som representanten Tønder viste til i innlegget sitt, til grunn, og at ein ikkje skil mellom barn som er vitne til vald, og barn som er utsette for vald. Eller er barneministeren einig med justisministeren i at det går eit skilje her?

Statsråd Solveig Horne [15:48:53]: Forskning viser at barn tar like stor skade av å være vitne til vold som å bli utsatt for vold. At det er viktig å ha kompetanse til også å kunne se barna som lever med vold, er et tema jeg har tatt opp i de møtene jeg har hatt med personer som jobber tett med barn. Derfor er jeg veldig glad for at kompetansen på krisesentrene og den hjelpen barna får på krisesentrene, har blitt bedre de siste årene.

Jeg har også møtt barn som sier: Hvorfor er det jeg som må flytte? Det har vært en kjepphest for meg å jobbe inn mot konfliktfylte familier. Derfor har vi også styrket familievernet. Det er viktig å styrke krisesentertilbudet, det er noe vi skal se ekstra nøye på. Det er også viktig at krisesentrene ser på det med å varsle politi og barnevern hvis det er fare for at barn opplever vold hvis en av foreldrene flytter tilbake til en voldsutøver.

Lene Vågslid (A) [16:00:00]: Eg er veldig glad for det svaret – veldig glad for det svaret som barneministeren no gjev. Det understrekar det eg håpa, at me i alle fall er einige om at barn som er vitne til vald, tek like stor skade som barn som er utsette for vald. Det var viktig for meg å få eit svar på, for justisministeren skapte stor forvirring om det førre veka.

Det neste eg vil spørje om, gjeld dei lokale handlingsplanane. Eg trur me er einige om at det er positivt at kommunane har lokale handlingsplanar. Eg skulle berre ynskje at me kunne seie at kommunane skulle utarbeide dei, og då høyrer eg statsråden seie i innlegget sitt at det kan vere positivt med slike lokale handlingsplanar. Kan statsråden gje meg eit eksempel på når det ikkje vil vere lurt for ein kommune å ha ein lokal handlingsplan mot vald i nære relasjonar?

Statsråd Solveig Horne [16:00:50]: I innlegget mitt sa jeg vel ganske tydelig at jeg oppfordrer alle kommuner til å ha handlingsplaner mot vold i nære relasjoner. Vold er en av de største utfordringene vi har i dag, og det er viktig at kommunene har planer for dette og også planer for et samarbeid med andre etater og andre tjenester som dette berører.

Det er ikke lovfestet at kommunene skal ha disse handlingsplanene, og vi må se på hvordan vi kan klare å stimulere kommunene til å ha disse planene. Men det er en grense for hvor mye vi skal gå inn og detaljstyre kommunene, derfor er det jeg har nøyd meg med å si at jeg oppfordrer kommunene til å lage handlingsplaner med det som er et viktig tema, for innbyggerne sine.

Lene Vågslid (A) [16:01:40]: Eg takkar òg for det svaret. Me er nok ueinige her. Eg meiner at det er enkelte ting i samfunnet som er viktigare enn andre, og er det éi oppgåve som eg meiner at ein burde påleggje kommunane, er det å utarbeide akkurat desse planane. Me ser dessverre at oppfordringar er det mange kommunar som tek, men ikkje alle.

Det siste spørsmålet eg har, går på forslaget vårt om behovet for barnefagleg kompetanse. Her vil eg fylgje opp innlegget til representanten Sonja Mandt, for eg lurer på korleis ei forskrift som seier at det bør vere ein hovudregel at me har barnefagleg kompetanse i krisesentera, kan vere rigid så lenge ein har eit unntak frå det. Kan statsråden forklare kva som eventuelt vil vere rigid med at det er ein hovudregel som seier at det bør vere tilsette med barnefagleg kompetanse på krisesenter?

Statsråd Solveig Horne [16:02:32]: Krisesenterloven stiller krav om at ansatte ved krisesentre skal ha kompetanse til å ta seg av dem som kommer dit. Det går også fram av loven at kommunene skal sørge for at de ansatte skal ta vare på barna og de behovene de har, på en god måte. Jeg er veldig glad for at mange av de ansatte nå har fått høyere kompetanse, og at de aller, aller fleste av krisesentrene har barnefaglig kompetanse – at det blir ivaretatt.

Jeg vet at det også er viktig å sørge for at ansatte på krisesentrene har barnefaglig kompetanse, og har sagt i mitt svar til komiteen at jeg vil vurdere nærmere forslaget om å utarbeide en forskrift om det kompetansekravet.

Kirsti Bergstø (SV) [16:03:33]: Statsråden la i sitt innlegg stor vekt på kommunal frihet. I dette spørsmålet kan kommunenes frihet stilles opp mot den enkeltes frihet til et liv uten vold og med beskyttelse. Mitt spørsmål er: Hvis statsråden ikke ønsker å pålegge kommunene å utarbeide kommunale handlingsplaner på feltet, hvordan vil da statsråden sikre at kommunene faktisk jobber mot vold i nære relasjoner, når det gjelder både kompetanseheving, forebygging og ivaretakelse av voldsutsatte?

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Solveig Horne [16:04:12]: Det at vi i 2010 fikk krisesenterloven, var med og styrke det ansvaret som kommunene har med å ha et tilbud til alle dem som er utsatt for vold i nære relasjoner, ute i kommunene. De aller fleste kommuner har nå fått på plass et bedre tilbud enn de hadde før, men samtidig viser evalueringen at det er utfordringer. Det er også viktig at Fylkesmannen fører tilsyn med at kommunene følger opp krisesenterloven, og jeg har sagt i mitt innlegg at vi må se på hvordan vi kan styrke det tilsynet.

I loven er det ikke noe krav at en skal ha en handlingsplan, men jeg ønsker å oppfordre kommunene til å lage handlingsplaner. De kan også lære av hverandre, for det er mange kommuner som har laget gode handlingsplaner. Dette er noe som vi er nødt til å jobbe videre med – vi må se på hvordan vi kan styrke dette. Men jeg har til nå ikke vurdert å gå inn og lovpålegge kommunene å lage handlingsplaner. Det må også være opp til den enkelte kommune å se at dette er et viktig arbeid, og at politikerne som sitter ute i kommunene, får på plass en handlingsplan.

Kirsti Bergstø (SV) [16:05:19]: Jeg takker for svaret.

Da Amnesty International for noen år siden jobbet med en kampanje mot vold i nære relasjoner, var det oppsiktsvekkende hvor mange kommuner som ikke svarte på om de hadde et tilbud til sin befolkning. Det var faktisk også kommuner som påsto at dette ikke var et problem i deres lokalsamfunn. Da blir jeg urolig når statsråden peker tilbake på tiltak som er iverksatt, og lover vi har fått innført, og ikke framover på nye tiltak eller ny aktivitet som skal komme. Derfor lurer jeg på: Hvordan skal statsråden konkret sørge for at kommunene erkjenner problematikken og griper fatt i den i sine lokalsamfunn, slik at de som er voldsutsatt, kan få et tryggere liv?

Statsråd Solveig Horne [16:06:13]: Krisesenterloven, som sier at det er en oppgave for kommunene å ha et tilbud, er også med og sikrer at kommunene tar dette arbeidet på alvor. Regjeringen har også fremmet en egen tiltaksplan når det gjelder barn som er utsatt for vold og overgrep. Her er det mange tiltak som vi som statlig myndighet er nødt til å jobbe sammen med kommunene om. Men det er også slik at det er et lovverk på plass, og det er viktig at kommunene følger opp den plikten de har til å ha et tilbud til alle som er utsatt for vold og overgrep. Det har de fleste kommuner i dag.

Så har vi fått en evaluering som peker på at kommunene har fått et bedre tilbud enn de hadde før, men det pekes også på flere utfordringer, og jeg må komme tilbake til hvordan vi skal følge opp den evalueringen som viser at vi har utfordringer i kommunene. Det er kommunevalg til høsten, og jeg vil oppfordre alle kommunepolitikerne til å sette vold i nære relasjoner på dagsordenen og se til at de får på plass handlingsplaner ute i kommunene sine.

Rigmor Aasrud (A) [16:07:26]: Statsråden viser et prisverdig initiativ når det gjelder krisesentre, men det er lite tiltaksvilje. Ikke engang det å lovfeste at man skal ha handlingsplaner i kommunene, ønsker statsråden å gå videre med.

Det aller viktigste må jo være å hindre at folk ender på krisesenter. Hva er statsrådens viktigste tiltak for å hindre at folk kommer på krisesenter?

Statsråd Solveig Horne [16:07:54]: Jeg takker for spørsmålet.

Et av de temaene jeg virkelig brenner for, er å satse på et godt familievern. Derfor har regjeringen også det siste året hatt en historisk satsing på familievern. Det gjør at familievernet i dag kan hjelpe flere familier som er i en krise, som har høykonflikt, og der det er fare for vold, men samtidig kan vi også jobbe mer forebyggende. Det er et viktig arbeid for å sikre at foreldrene kan være gode foreldre, og at det ikke er vold. Samtidig må vi også ha tiltak og hjelpetilbud for de kvinner, barn og menn som blir utsatt for vold, slik at de får den hjelpen og oppfølgingen de trenger.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

De talerne som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Lene Vågslid (A) [16:08:50]: Eg vil starte med å takke saksordførar Bekkevold for eit godt innlegg og god behandling av saka. Eg er veldig glad for at me er einige om at dette er viktige forslag, og at dette er riktige tiltak. Så skulle me sjølvsagt ynskt at fleire hadde støtta oss i å gjere det me føreslår, men me ser fram til at statsråden skal kome tilbake til Stortinget på eit seinare tidspunkt.

Vald i nære relasjonar er ikkje berre eit samfunnsproblem, det er grov kriminalitet. Derfor arbeider Arbeidarpartiet på tvers av komiteane med dette temaet – eg frå justiskomiteen, Sonja Mandt frå familie- og kulturkomiteen og andre frå relevante komitear.

Eg er litt bekymra over koordineringa mellom barneministeren og justisministeren når eg høyrer svaret som eg får frå statsråden på ein replikk, som er eit veldig godt svar når det gjeld korleis me ser på barn som er utsette for vald. Her meiner eg at barneministeren må ta ein alvorsprat med justisministeren, for dei statsrådane må snakke det same språket. Eg er veldig glad for at representanten Mette Tønder understreka det same i sitt innlegg, at barn som er utsette for vald, blir likestilte med barn som er vitne til vald. Så har me slått det fast.

Styrking av krisesentertilbodet er veldig viktig. Eg er veldig oppteken av å framsnakke krisesenteret i Telemark litt. Me har eit veldig godt krisesenter i Telemark. Dei har eit nytt, flott bygg og har ein god vertskommunemodell, der kommunane i Telemark er med og bidreg. For det som er viktig å hugse på, er at det er ikkje berre den kommunen som har krisesenteret, som har ansvaret for krisesentertilbodet, det har alle kommunane. No ser me at krisesenteret i Telemark går med overskot, som gjer at dei kanskje sjølve ynskjer å setje i verk ein eller to overgangsbustader. Det var dagens reklame for krisesenteret i Telemark!

Til dei lokale handlingsplanane: Det er vel ingen tvil om at det er noko Arbeidarpartiet er veldig oppteke av. Eg meiner at det å ha slike lokale handlingsplanar er noko av det beste ein kan gjere førebyggjande. Det er viktig med familievern, men mykje skulle kanskje ha skjedd før ein måtte oppsøkje familievernkontoret. Eg har sett i kommunar som Skien, eller min heimkommune, Tokke, som har sett i gang arbeidet med lokale handlingsplanar, at ein samlar etatane på den måten. Ein bevisstgjer ordføraren og lokalpolitikarane i mykje større grad enn når ein ikkje har slike planar.

Så veit me alle at det hjelper ikkje med planar dersom dei ikkje blir følgde opp. Men eg skulle berre så inderleg ynskje at om det var ein ting me kunne bli einige om i dag, var det at alle politiske parti gjekk inn i kommunevalkampen og sa: Dersom me får ordføraren, skal iallfall me sørgje for at det blir ein lokal handlingsplan i denne kommunen – så lenge ikkje statsråden er villig til å seie at det skal vere eit krav til alle kommunar.

Arild Grande (A) [16:12:09]: Jeg tillater meg bare på tampen av debatten å dra ut to tråder fra replikkordskiftet med statsråden, hvor man på den ene siden gledelig nok slår fast at det justisministeren i en tidligere debatt har tatt til orde for, ikke er regjeringens koordinerte syn, men at det tvert imot er slik som statsråden i denne debatten har slått fast, at barn som er vitne til vold, blir minst like hardt rammet som barn som blir utsatt direkte for fysisk vold. Det som da henger igjen i løse lufta, er hvor godt dette arbeidet egentlig er koordinert i regjeringen, all den tid det kommer sprikende signaler fra statsråder i så viktige spørsmål, som burde vært enkelt å få ryddet av veien.

Så til den uttalelsen som Horne gjentatte ganger har kommet med i denne debatten, om at det å utarbeide lokale handlingsplaner mot vold i nære relasjoner må være opp til kommunene selv. Det høres tilforlatelig ut, men her uttales det nærmest som et hellig prinsipp. For hvorfor er det så viktig at nettopp i denne saken skal det være opp til kommunene selv å avgjøre? Jeg har hørt konkrete eksempler på kommuner som i nyere tid har iverksatt handlingsplan mot vold i nære relasjoner, som har fanget opp barn som har vært utsatt for kanskje overgrep, eller iallfall omsorgssvikt, takket være at man har bevisstgjort dem som jobber opp mot barn, og at man ikke minst har fått bedre øvelse i hvordan man kan håndtere sånne situasjoner. Kommuner som ikke gjør dette, risikerer å miste denne muligheten til å fange opp barn som har det vondt.

Så vet vi alle sammen at statsrådens eget parti ikke nøler med å bruke statlig pekefinger overfor kommunene i saker som er viktige for dem, bl.a. eldreomsorgen. Dagens eldreomsorg skal ifølge Fremskrittspartiet erstattes med en statlig eldreomsorg. Hvorfor gjør man det på dette feltet? Jo, fordi det er viktig for Fremskrittspartiet.

Da blir jeg fristet til å spørre: Hvorfor er det ikke like viktig for Fremskrittspartiet å gi uttrykk for at dette er noe vi faktisk forventer at kommunene gjør? Jeg har forståelse for at statsråden ønsker å kjøpe seg tid, men vi kunne ha forventet et høyere innsatsnivå på dette området. For de barna som er rammet av dette, haster det veldig, og den tiden statsråden ønsker å kjøpe seg, er det ikke sikkert at disse barna har.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.