Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til inntil fem replikker med svar etter innlegg fra partienes hovedtalere og inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Ingunn Foss (H) [10:03:25]: (ordfører for saken): Stortinget skal i dag behandle innstilling fra næringskomiteen om jordbruksoppgjøret for 2015. Jeg vil takke komiteen og ikke minst komitésekretæren for et godt samarbeid noen hektiske dager i forrige uke.

Jordbrukets krav ble lagt fram 24. april, og statens tilbud ble lagt fram 5. mai. Den 8. mai meddelte jordbruket at de ville gå i forhandlinger. Den 14. mai la Statens forhandlingsutvalg fram et revidert tilbud som grunnlag for en sluttløsning. Den 15. mai valgte Norsk Bonde- og Småbrukarlag å bryte forhandlingene, og staten og Norges Bondelag inngikk senere samme dag jordbruksavtale for 2015–2016.

Den økonomiske rammen for avtalen inneholder endring i målprisene fra 1. juli 2015, endret bevilgning på kap. 1150 i 2016 på 45 mill. kr, overførte midler fra 2014 på 30 mill. kr og endret verdi av jordbruksfradraget på 10 mill. kr.

Landbruksdirektoratet har på oppdrag fra Landbruks- og matdepartementet gjennomført en evaluering av kortsiktige effekter av fjorårets oppgjør. Oppgjøret ga som resultat at målprisene ble økt på noen varer fra 1. juli 2014, med helårseffekt i 2015. Innretningen av budsjettstøtten ble endret innenfor uendret total bevilgningsramme for kalenderåret 2015. Distriktstilskuddene ble videreført uendret. Tilskuddsprofilen, med avtakende støttesatser ved økende driftsomfang, ble flatet ut, og takene på tilskudd ble hevet for tilskudd til husdyr og opphevet for arealtilskudd. Samtidig ble virkemiddelsystemet forenklet og mulighetene for kontroll av tilskuddsutbetalingene forbedret. Konklusjonen fra evalueringen er at endringene i tilskuddsutmålingen gir svært små og usystematiske endringer mellom fylkene og bo- og arbeidsmarkedsregionene. Samlet har oppgjøret i 2014 virket positivt for økt produksjon og verdiskaping og nøytralt for målene om bærekraftig landbruk over hele landet.

En samlet komité ønsker et miljøvennlig, bærekraftig og framtidsrettet norsk landbruk med små og store bruk i hele landet. Det er et mål at norsk landbrukspolitikk skal stimulere til økt matproduksjon, med intensjon om økt selvforsyning, av beredskapshensyn.

Komiteen mener det må opprettholdes en differensiering av virkemidlene, som legger til rette for en variert bruksstruktur og sikrer bærekraftig produksjon på jordbruksarealene i hele landet. Komiteen er enig om å sikre en hensiktsmessig bruk av statlige overføringer, redusere kostnadsnivået og gi bonden nye og bedre inntektsmuligheter.

Komiteen mener også at det er avgjørende at landbrukspolitikken som føres, gir trygg og sikker mat, landbruk over hele landet, økt verdiskaping og en bærekraftig næring.

Komiteen har merket seg jordbrukets høye produktivitetsvekst de siste ti årene og at landbrukets aktivitet på mange måter er mer miljøvennlig i dag enn det var for 20–30 år siden.

Komiteen viser også til at selv om foredling og omsetning av jordbruksvarer hovedsakelig ligger utenfor jordbruksavtalens virkeområde, har jordbruk og handelspolitikk, markedsordninger og prisutvikling på råvarer stor betydning både for næringsmiddelindustrien og for omsetningen. Landbrukspolitikken og utformingen av virkemidlene i jordbruksavtalen må som følge av dette ha alle ledd i kjeden fra jord til bord som perspektiv.

En samlet komité trekker også fram at et aktivt og lønnsomt skogbruk og en konkurransedyktig skogindustri er viktig for bosetting, sysselsetting og næringsutvikling i store deler av landet.

Et flertall i komiteen, bestående av Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, mener at jordbruksoppgjøret for 2015 markerer et nytt viktig skritt i arbeidet for å legge til rette for et miljøvennlig, bærekraftig og framtidsrettet landbruk med små og store bruk i hele landet. Dette flertallet viser også til at avtalens fordelingsprofil i år gjenspeiler hovedtrekkene i fjorårets avtale. Videre konstaterer dette flertallet at Budsjettnemnda for jordbruket har prognosert en sterk inntektsvekst i 2015, og at avtalen legger til rette for at jordbruket får en inntektsutvikling minst på linje med andre grupper fra 2015–2016.

Med dette anbefaler jeg komiteens tilråding og ser fram til en god debatt på et viktig politikkområde.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Knut Storberget (A) [10:07:43]: Et av de store spørsmål i debatten om matproduksjonen handler om hvordan dette slår ut på lønnsomhet og inntekt for dem som driver i landbruket. Jeg legger merke til at Høyre og Fremskrittspartiet i innstillingen skriver at de «mener det er avgjørende at utøverne i landbruket skal kunne ha en inntektsutvikling og sosiale vilkår på linje med andre grupper».

Hvis man skal sikre at disse utøverne skal ha en inntektsutvikling og også sosiale vilkår som andre grupper, mener representanten og partiet Høyre at disse utøverne da skal tjene mindre enn, tjene like mye som eller tjene mer enn andre, sammenlignbare, grupper?

Ingunn Foss (H) [10:08:33]: Beregningen av grunnlaget for inntekter for bønder er et ganske sammensatt system, og det som i år ligger til grunn for avtalen, er Budsjettnemndas beregning på flere av disse områdene. Vårt syn på det er at utviklingen for landbruket blir bra i 2015 og også i 2016.

Knut Storberget (A) [10:09:06]: Jeg gjentar spørsmålet. Hvis man skal oppnå den jevnbyrdigheten når det gjelder både sosiale vilkår og inntekt, som jeg oppfatter Høyre og Fremskrittspartiet delvis tar til orde for, skal disse gruppene da tjene mindre enn, like mye som eller mer enn de sammenlignbare gruppene?

Ingunn Foss (H) [10:09:26]: Det som er målsettingen, er at bønder skal ha et inntektsnivå på linje med andre arbeidstakere. Som sagt er lønnsutviklingen god. Det er mange ting som påvirker dette bildet, og det er også store variasjoner i disse referansebrukene med hensyn til dem som gjør det best, og dem som gjør det dårligst.

Geir Pollestad (Sp) [10:10:02]: I innlegget ble det vist til en rapport, en evaluering som Landbruksdirektoratet har gjort om virkningen av fjorårets oppgjør. Den er vedlagt som utrykt vedlegg og er delvis gjengitt i proposisjonen. Den viser at de små og mellomstore sauebrukene taper, den viser at de små og mellomstore melkebrukene taper, og den viser at de små og mellomstore brukene med ammeku kommer negativt ut. I tillegg sier rapporten at ut fra et distriktsmessig perspektiv har dette også innvirkning fordi endringer i strukturen også påvirker distriktene. Det er altså en politikk der de små og mellomstore brukene i distriktene er taperne. Er Høyre fornøyd med en sånn politikk?

Ingunn Foss (H) [10:10:53]: Som representanten viste til, konkluderer denne utredningen med at det ikke er de store utslagene i forskjeller på dette. Det er et sammensatt bilde, og målsettingene regnes ut fra mange forskjellige indikatorer, så det er vanskelig å få et helt klart bilde av det. Men hovedkonklusjonen er helt klar; dette gir ikke de helt store utslagene.

Karin Andersen (SV) [10:11:33]: Det er ikke noen tvil om at norsk landbrukspolitikk nå har kommet helt på feil spor, og det er helt riktig som representanten Pollestad sier, at det nå er helt systematisk at de små og mellomstore taper, at distriktene taper, og at store produksjoner til dels basert på import av kraftfôr og soya vinner.

Når man i merknader skriver om igjen og om igjen at man skal ta i bruk all jorda i landet, og at også de små brukene i distriktene skal bestå, blir spørsmålet: Betyr det at Høyre, regjeringen og flertallet er nødt til å justere kursen for å nå det målet? De virkemidlene man setter inn nå, fører jo nettopp til at det ikke blir mulig å holde de brukene oppe, og at distriktsjordbruket kommer til å forsvinne.

Ingunn Foss (H) [10:12:38]: Strukturendringene i landbruket har pågått i flere tiår, uavhengig av regjering. Det er jo noe som tvinger seg fram, med tanke på å øke produktiviteten og lønnsomheten.

Nå er det slik at større beiteressurser blir tatt i bruk. En ser også at det er nisjeprodusenter som utnytter mindre gårder, og jeg synes absolutt ikke at det går i den retning som representanten beskriver.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:13:19]: Jordbruksavtalen gjelder for kalenderåret 2016. Representanten Foss svarte på spørsmål fra representanten Storberget at det var Budsjettnemndas tall som legges til grunn for forhandlingene. Mitt enkle spørsmål er: Er det slik at Budsjettnemnda utarbeider tall for 2016?

Ingunn Foss (H) [10:13:46]: Jeg har stor respekt for Lundteigens kunnskap om dette, og det er nok mulig at jeg var litt unyansert her. Men det som ligger til grunn for avtalen, er den beregningen som Budsjettnemnda gjør, og som avtalen bygger på.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Knut Storberget (A) [10:14:21]: Jeg vil aller først gi uttrykk for, på vegne av Arbeiderpartiet, at vi syns det er bra at man har klart å få til en avtale på et så viktig felt som det Stortinget i dag behandler. Vi mener at det er en forutsetning for å nå ambisiøse mål for matproduksjon at vi klarer å ha et forhandlingsinstitutt som bidrar til at de viktigste aktørene – les: bondeorganisasjonene, Landbruksdepartementet og regjeringen – gis anledning til å kunne forhandle fram både målpriser og budsjett én gang i året, og at et slikt instrument, som har vært kodifisert i Norge i hvert fall siden 1950, er helt avgjørende for de ambisjonene de fleste partier i denne sal har for matproduksjon.

Så må jeg også gi uttrykk for at det er et paradoks at vi med Høyre og Fremskrittspartiet i regjering ser at man øker rammen noe overfor norske matprodusenter og norske bønder, men at det i stor grad gjøres ved å ta ut økt målpris. Jeg sier dette fordi jeg husker tidligere tiders debatter, hvor nettopp forbrukernes priser og priser overfor oss andre grupper i hvert fall ble gjort til et stort ankepunkt for de blå-blå, under dekke av at maten var for dyr, bl.a. Dette syns kanskje å være en lite farbar vei for høyresiden til å finansiere en økt matproduksjon.

Men det er gledelig at man nå viser at man har forlatt den linja som man la seg på da man laget alternative budsjetter i Stortinget, da både Høyre og Fremskrittspartiet valgte å kutte betydelig i budsjettoverføringene til landbruket og endog også i valgkamp signaliserte veldig klart at når man kom i regjering, skulle det være en politikk som skulle fortsettes, og bl.a. bidra til å finansiere de skattelettene som man ønsket å implementere. I så måte er min og Arbeiderpartiets anerkjennelse av den jordbruksavtalen vi – et flertall – i dag legger til grunn, også basert på at man bruker mange av de virkemidlene som et bredt flertall i Stortinget faktisk over lang, lang tid har gjort, og i så måte er et farvel til det som Høyre og Fremskrittspartiet har stått for i opposisjon, hvor man ønsket å ta dette betydelig ned.

Når dette er sagt, er det også flere forhold ved årets avtale som Arbeiderpartiet skulle ha sett annerledes. Vi har vår klare rett og plikt til å vurdere de bevilgningene man gir i Stortinget, men vi mener ved denne anledning at forhandlingsinstituttet er så viktig at vi velger å legge dette til grunn. Det betyr ikke at vi er enig i ett og alt, og at vi ikke skulle ønsket oss en annen utvikling av den avtalen som i dag behandles. Som representanten Geir Pollestad var inne på i replikkordskiftet med saksordføreren, er det bl.a. betydelige utfordringer når vi snakker om struktur. Sjøl om man ikke gjør dramatiske strukturendringer nå og har tatt ut melkekvoteregioninndelingen for senere behandling, er det sånn at det som ble vedtatt i fjor, videreføres. Det er vi fullstendig klar over. Det er også sånn at når det gjelder de utslagene som beregnes, ser man, hvis man ser på det utrykte vedlegget som bl.a. Pollestad henviste til, at de små ikke akkurat kommer godt ut av dette. Her er det oppgaver for framtiden og for framtidige jordbruksoppgjør for å få med oss alle, sånn at vi får utnyttet all mulig kapasitet for å kunne øke produksjonen.

Vi er dessuten bekymret for økonomien til kornprodusentene. Etter Arbeiderpartiets oppfatning burde man i større grad ha lagt opp til en strategi hvor man over en to–treårsperiode hadde fått økt og forbedret kornøkonomien betydelig. Jeg oppfatter det som i dag foreligger når det gjelder korn, i stor grad å være et nulloppgjør, i motsetning til det man egentlig har behov for, en betydelig økning, som jeg vil komme tilbake til senere i debatten.

Så er det også sånn at skal man kunne sikre seg en god rekruttering framover, er vi avhengige av å kunne tette inntektsgap, og der har vi også en betydelig oppgave foran oss i framtidige oppgjør.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Gunnar Gundersen (H) [10:19:43]: Det er interessante tider i landbruket. Vi ser at det å stimulere produksjonen virker, det å forenkle virker, det å stimulere til at bonden faktisk får tillit som selvstendig næringsdrivende, virker. Pilene er på tur til å begynne å peke i en annen retning enn det de har gjort i mange, mange år.

Arbeiderpartiet ser ut til å gå fra å være reformvennlig, slik de var for 25 år siden under landbruksminister Øyangen, til å bli ganske så reformuvennlig med Storberget i opposisjon. Jeg bare undrer meg over at man ikke ser at behovet for reformer er der, og jeg spør meg: Hvorfor er Arbeiderpartiet ute etter å slåss for de stadig færre som ikke ser at den politikken som nå føres, faktisk gir resultater?

Knut Storberget (A) [10:20:40]: Takk for den replikken. Det gir meg en veldig bra anledning til å snakke om nettopp det behovet vi har for å forenkle – helt åpenbart. Det gjelder jo ikke bare landbruket, det gjelder også andre samfunnsområder.

Men det som er så trist, er at den typen forenklinger som skisseres i dette oppgjøret, og som regjeringen bruker til å smykke seg med når man lager lister over forenklingstiltak, er jo etter Arbeiderpartiets oppfatning det motsatte av forenkling – det er forverring. Så når man tar fra en matprodusent den muligheten han har til bl.a. å få erstatning når vinteren farer hardt over enga hans – altså reparasjon av vinterskadd eng, der regjeringen nå avvikler tilskuddet – oppfatter ikke vi det som forenkling. Vi oppfatter det som forverring når den vinterskadde enga ikke skal kunne la seg reparere. Arbeiderpartiet er i så måte for tiltak som bidrar til å gjøre det enklere for matprodusentene, og ikke verre.

Morten Ørsal Johansen (FrP) [10:21:55]: I merknadene sier bl.a. Arbeiderpartiet at de understreker betydningen av forhandlingsinstituttet, og at jordbruksavtalen er et viktig institutt som de vil slå ring om. I regjeringserklæringen er vi absolutt ikke uenig i det.

Men spørsmålet mitt går på om Storberget, når noen – eller en – av partene stadig bryter forhandlingene, når jordbruksoppgjøret gang på gang havner i Stortinget og Stortinget gang på gang gjør endringer i jordbruksoppgjøret, ser faren i at det kan være med på å undergrave hele forhandlingsinstituttet.

Knut Storberget (A) [10:22:42]: Nå er det vel sånn at dette flertallet i dag faktisk ikke gjør endringer, og det er jo et veldig tydelig signal om at man tar forhandlingsinstituttet på alvor. Men jeg har ikke, i motsetning til Fremskrittspartiet, noe behov for å hakke på forhandlingsparter som velger å bryte. Det har jeg full respekt for. De som hegner om forhandlingsinstituttet, må også akseptere at organisasjoner, faglagene, tar det valget å bryte. Det er jo det som ligger i forhandlingsinstituttet. Det ville være helt absurd hvis vi fra Stortinget – eller andre steder – skulle sende signaler om at det er uakseptabel adferd. Så det har jeg egentlig full respekt for.

Så gleder det meg at Fremskrittspartiet nå tydeligvis har snudd når det gjelder spørsmålet om forhandlingsinstituttet, for er det noen som virkelig har tatt til orde for at bønder og matprodusenter ikke skulle ha denne ekstraordinære adgangen, er det jo Fremskrittspartiet. I så måte ønsker jeg dem velkommen inn – jeg holdt på å si – i virkeligheten.

Geir Pollestad (Sp) [10:23:50]: Representanten Storberget sa han var glad for at det var inngått en avtale. Da er det også viktig, for at Stortinget skal kunne ha tillit til det, at det er definert noen tydelige mål for politikken. Jeg tenker særlig på inntektspolitikken. Der kan en ha prosentvis lik utvikling som inntektsmål, noe som vil øke forskjellene, en kan ha kronemessig lik utvikling, som vil holde forskjellen i inntekt mellom landbruket og andre grupper stabil, eller en kan redusere og tette inntektsgap mellom jordbruket og andre grupper. Innstillingen som komiteen har levert i dag, er svært uklar på dette punktet – om hva som er gjeldende inntektsmål.

Mitt spørsmål til representanten Storberget er: Hva er Arbeiderpartiets inntektsmål for jordbruket?

Knut Storberget (A) [10:24:39]: Arbeiderpartiet som parti har jo nettopp hatt landsmøte og valgt en ambisiøs landbrukspolitikk, heldigvis, der man har tatt veldig klart til orde for at det gapet vi ser mellom bøndene og andre, sammenlignbare, inntektsgrupper, bør tettes. Det er også bakgrunnen for at vi sammen med Senterpartiet i denne innstillingen veldig tydelig sier at «inntektene for landbruket bør økes og at gapet mellom landbruksinntekt og gjennomsnittlig sammenlignbar inntekt bør reduseres».

Karin Andersen (SV) [10:25:25]: Alle er opptatt av forhandlingsinstituttet, men i denne forhandlingsrunden har et av faglagene brutt. I en situasjon der landbrukspolitikken går i feil retning og faglagene står nærmest med kniven på strupen og ryggen mot veggen, mener SV at Stortinget har et sjølstendig ansvar for å vurdere om man kan si ja til denne retningen eller ikke, og ta et sjølstendig ansvar for at landbrukspolitikken skal være slik at vi når de målene vi er enige om, nemlig at det skal være produksjon på norske ressurser, og at også små bruk må holdes i hevd for at vi skal klare å nå de målsettingene vi har. Derfor velger SV å fremme eget forslag og stemme imot, mens Arbeiderpartiet velger å stemme for et forslag om en retning de i fjor mente var helt feil.

Da er mitt spørsmål til Arbeiderpartiet: Finnes det noen grense?

Knut Storberget (A) [10:26:28]: Ja, det finnes noen grenser, det gjør det. Stortinget har en helt soleklar konstitusjonell bevilgningsrett og -plikt på dette feltet, men når man skal vurdere den bevilgningen som vi i dag vurderer, og som vi skal få inn i budsjettene senere, er den muligheten som landbrukets organisasjoner har til å forhandle, svært avgjørende for Arbeiderpartiet.

Jeg er av den oppfatning at SV tar veldig feil i sine vurderinger av dette oppgjøret, i den forstand at hvis vi i det hele tatt skal kunne klare å nå de ambisiøse målene vi har for matproduksjon, er vi helt avhengige av at vi har et effektivt og godt fungerende forhandlingsinstitutt. I den grad man fra Stortingets side begir seg inn på å skulle korrigere dette, særlig der én eller to av faglagene har sluttet seg til en avtale, er Arbeiderpartiet redd for at forhandlingsinstituttet mer eller mindre er dødt. Det kunne blitt en risikabel strategi hvis stortingsflertallet skulle begitt seg inn på det.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:27:45]: Jordbrukets samfunnsrolle er matvaresikkerhet, og det vi snakker om nå, er nok mat og trygg mat fra norsk jordbruk – trygg mat f.eks. i betydning av at den skal være fri for antibiotikaresistente bakterier. Vi snakker altså om en forbrukersak.

Denne matvaresikkerheten er avhengig av planteproduksjon på norske arealer. Noen av plantene spiser vi direkte, andre spiser dyra, men det er planteproduksjonen som er avgjørende. I denne avtalen velger avtalepartene å subsidiere kraftfôret med 70,2 mill. kr, det var et ultimatum fra regjeringa, slik at kraftfôrprisen skal stå stille. Vi får en kostnadsøkning på grasproduksjon som gjør det mindre lønnsomt å dyrke gras.

Mitt spørsmål er: Innebærer dette totalt sett at norsk matvaresikkerhet styrkes eller svekkes med denne avtalen?

Knut Storberget (A) [10:28:48]: Det er et ganske vanskelig spørsmål å svare på, men for Arbeiderpartiets del er vi av den oppfatning at med den utviklingen vi har sett i løpet av det siste året, og også den utviklingen vi vil få knyttet til dette oppgjøret, har vi mildest talt store utfordringer med å ta i bruk det norske grasarealet. Det var også en av grunnene til at jeg brukte lite grann av innlegget mitt på å si at vi fra Arbeiderpartiets side mener at en av svakhetene med denne avtalen er at kornøkonomien er for dårlig. Derfor er jeg spent på de resultatene som vil komme ut av dette når vi beveger oss inn i 2016 og etter hvert inn i 2017, for å se i hvilken grad vi klarer å opprettholde en grasproduksjon som jeg er helt enig med Lundteigen i er helt avgjørende for å nå både klimamessige mål og matsikkerhetsmål.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Morten Ørsal Johansen (FrP) [10:30:16]: Da har vi igjen jordbruksoppgjøret til behandling i Stortinget. Forskjellen fra i fjor er at nå ligger det en avtale til grunn, altså en avtale mellom forhandlingspartene som vi skal ta stilling til. Det er gledelig å se at også Stortinget – i hvert fall det store flertallet i Stortinget – vil være enig i dette og være med og konfirmere avtalen, slik at jordbruket får en god avtale å jobbe ut fra til neste år. Det får også muligheten til å øke sine inntekter med denne avtalen.

Jeg sa at det var enighet om en avtale, dvs. det var enighet mellom Bondelaget og staten. Bonde- og Småbrukarlaget valgte altså å bryte. Som det ble sagt i replikkordskiftet her, er det fullt legalt å bryte. Det er derfor vi har et forhandlingsinstitutt, for at en skal kunne være enig eller ikke, og når en da bryter, er det fordi en er uenig. Men det er litt bemerkelsesverdig at den samme parten har brutt i fem av de seks siste oppgjørene. Det er for meg bekymringsfullt. Det sier litt om hele avtaleinstituttet, og om dette avtaleinstituttet egentlig er berettiget. Det er lov å stille spørsmålet.

Så kan vi jo håpe at vi får til en avtale neste år der også Bonde- og Småbrukarlaget blir med på avtalen, slik at det blir en større enighet. Da formoder jeg også at det kan bli en enda større enighet i Stortinget, og at bl.a. SV og enkelte i Senterpartiet også kan være enig i avtalen.

Denne avtalen som nå er lagt fram, er en videreføring av fjorårets avtale, med en del forenklinger og, som sagt, muligheter for økt produksjon og økte inntekter, og det er jo bl.a. det avtalen skal si noe om, de mulighetene som landbruket har til å øke inntektene sine. Det er ikke slik at vi skal bestemme her på Stortinget hvor mye en bonde skal tjene, men vi skal legge forholdene til rette slik at en bonde kan få lov til å utnytte de ressursene han har, for å tjene mest mulig penger, slik som alle andre sjølstendig næringsdrivende i dette landet. For det er nemlig sånn at bonden er sjølstendig næringsdrivende og har en unik mulighet til å utnytte enorme ressurser for å sikre seg en god og stabil inntekt. Så må enhver sjølstendig næringsdrivende forvente å kunne jobbe litt mer enn de ca. 1 740 timene som er standard i arbeidslivet, men muligheten er der, og jeg har inntrykk av at bonden utnytter de mulighetene til de grader. Det gjør også at en del bønder har en inntekt som det absolutt står respekt av.

Så sier dette oppgjøret en del om forenklinger. Forenklinger er viktig for jordbruket, og det er også viktig for staten. Det forundrer meg litt at Arbeiderpartiet og Senterpartiet mener at det å fjerne tilskuddsordninger ikke representerer noen forenklinger. Da har vi kanskje forklaringen på hvorfor det ble innført en rekke nye tilskuddsordninger under den rød-grønne regjeringen. Det er slik at noen skal forvalte og behandle disse ordningene, og det er det offentlige byråkrater som gjør. Ja, det er greit at vi tenker på sysselsetting, men den sysselsettingen bør ha et visst formål, og hvis formålet er å sitte og flytte papir og behandle støtteordninger, mener jeg at det er feil bruk av ressurser. De ressursene som skal tilføres inn mot landbruket, skal tilføres slik at bonden har mulighet til å øke inntekten sin, og ikke slik at byråkrater kan ha jobb.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Odd Omland (A) [10:34:43]: Det gis stadig uttrykk for, med stor tilfredshet fra regjeringspartiene – vi hørte det nå i debatten både fra representanten Gundersen og representanten Ørsal Johansen – at det gjøres så forferdelig mye når det gjelder forenkling.

Jeg står her med proposisjonen, og i den er det listet opp 14 forenklingstiltak som skal gjennomføres i forbindelse med årets oppgjør. Når man leser dette, ser man at 9 til 10 av disse 14 forenklingstiltakene er avvikling av ordninger – og som jeg tror de fleste bønder vil oppfatte som det stikk motsatte. Hvis jeg var bonde og et år hadde stor vinterskade på engen, ville størstedelen av avlingen dette året gå tapt, i tillegg ville det påløpe store kostnader med å reparere arealet, så ville jeg ønske å høre Fremskrittspartiets syn på fjerning av denne erstatningen. Er det en forenkling som jeg som bonde vil oppleve som en forbedring – eller en forverring?

Morten Ørsal Johansen (FrP) [10:35:48]: Som jeg sa i mitt innlegg, er forenklinger også det å kunne få mindre byråkrati. Når vi fjerner enkelte ordninger, som den ordningen som representanten her er inne på, er det en forenkling som gjør at vi bruker mindre penger på byråkratiet.

Nå er det også slik at ordningen med erstatning for vinterskadet eng ikke er et tilskudd til drift, men en erstatning for reparasjon av vinterskade. Forenklingsarbeid handler om mye mer enn å fjerne tilskuddsordninger. Det handler i stor grad om å legge til rette for at bonden skal få mulighet til å bestemme mer over egen arbeidshverdag og muligheten til å utnytte gårdens ressurser. Jeg tror ikke at en avvikling av denne tilskuddsordningen vil føre til at bøndene ikke reparerer engen sin, man er faktisk avhengig av den for å kunne drive.

Odd Omland (A) [10:36:45]: Jeg tror det vil oppleves av dem som er bønder, at de får det verre – at det er en forverring.

En annen ting er at flertallet i komiteen i en fellesmerknad skriver at «kantrydding på Vestlandet ikke burde være en del av jordbruksoppgjøret». Kan vi regne med at regjeringen legger flertallets syn til grunn, og ikke i framtidige oppgjør kommer med forslag som ikke vil ha inntektseffekt for bonden?

Morten Ørsal Johansen (FrP) [10:37:17]: Nå er det flere ordninger i jordbruksoppgjøret som er av samme karakter, og som kanskje strengt tatt ikke burde være der, men så er det også slik at en del ordninger kan være nødvendige for å videreutvikle norsk landbruk. Det tiltaket vi gjør her, kan bidra til at landbruket faktisk får større muligheter til å utvikle seg.

Hovedformålet med landbruket er jo å produsere mat, men samtidig skal man også ha mulighet til å ha en inntekt på andre områder. Når vi da forbedrer kulturlandskapet på denne måten, vil det bidra til økt reiseliv, noe som igjen kan bidra til at landbruket har muligheter for økte inntekter og muligheter for mer spredt boligbygging.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:38:20]: I regjeringserklæringa står det fra Fremskrittspartiet og Høyre at en vil beholde avtaleinstituttet.

I forhandlingene mellom LO og NHO forhandler en for kalenderåret 2015, og det framskaffes tall fra teknisk beregningsutvalg for 2015. I forhandlingene mellom jordbruket og stat er det mange som tror at en fortsatt forhandler og inngår avtaler for kalenderåret 2015. Det skjer jo ikke, det er for 2016. Flere, inklusiv saksordfører, er i villfarelse når det gjelder hvilke tall som kommer fra Budsjettnemnda. Budsjettnemnda kommer med tall for 2015, ikke for 2016. Mitt spørsmål er da: Hadde det ikke vært en fordel å ha et felles tallmateriale for forhandlingene, slik at forhandlingene dermed burde skje for kalenderåret 2015, slik det er i LO–NHO-oppgjøret?

Morten Ørsal Johansen (FrP) [10:39:16]: Nå er det sånn, som også representanten Lundteigen sier, at forhandlingene i jordbruksoppgjøret gjelder for det påfølgende året. Når Budsjettnemnda legger fram sine tall, er det et tallgrunnlag som baserer seg på det som har vært, og det som er i inneværende kalenderår. Når man skal gå inn i jordbruksforhandlingene, må man ha et tallgrunnlag, og det er det tallgrunnlaget partene har blitt enige om at de skal forholde seg til. Da er det også riktig at vi på Stortinget forholder oss til det, at partene fortsatt forholder seg til det, slik at man har en felles oppfattelse om det. Det har jeg inntrykk av at partene har.

Karin Andersen (SV) [10:40:09]: Nå har saksordfører vært oppe og dempet inntrykket av at dette er store forandringer og helt ny retning, mens det i dag altså har kommet nye tall fra Landbruksdirektoratet, fra omfordelingen innenfor landbruksoppgjøret, og det er sjokkerende tall. Det viser at tilskuddet til de største bøndene har økt med opptil 1,4 mill. kr til ett enkelt bruk, og alle pengene er tatt fra de små og mellomstore. Det må jo bety at det er en svært stor omlegging som er gjort, og en retning hvor man gir svært økte tilskudd til bruk som vel i prinsippet, i hvert fall i Fremskrittspartiets politikk, burde greie seg sjøl fordi de er store og selvstendige næringsdrivende, mens de minste, som må til for å holde landbruket i hele landet i hevd, får ingen ting og blir lagt ned.

Morten Ørsal Johansen (FrP) [10:41:16]: Det er slik at med jordbruket, som i andre næringer, vil økt produksjon føre til økte inntektsmuligheter. Mange i landbruket har benyttet seg av det. Det vi har gjort med dette budsjettet og det forrige budsjettet, er å legge til rette for at de som produserer, skal få betalt for det. Det var derfor vi økte slaktetilskuddet på lam fra 207 kr til 500 kr, slik at de som produserer og leverer slakt til mat, får betalt for det. Det var derfor vi gjorde det slik at de som har over 40 ammekuer, skulle få tilskudd for de over 40 også, sånn at de stimuleres til å produsere mer mat. Det samme gjelder de som produserer melk. Vi la til rette for at de som har over 50 melkekuer, også skulle få tilskudd for de 50 melkekuene. Alt dette er med og stimulerer til økt produksjon og til at bøndene kan få muligheter til økte inntekter.

Geir Pollestad (Sp) [10:42:26]: Jordbruksoppgjøret er viktig for bondens inntekt. Skatt er en annen ting som er viktig. Bøndene har i liten grad problem med formuesskatten. Fjerning av arveavgiften var et gode for mange. For landbruket ble diskontinuitetsprinsippet fjernet sånn at generasjonsskiftene ble dyrere. Men i regjeringsplattformen står det at en ønsker å bruke målrettede skatteendringer for å styrke bondens økonomiske stilling – «målrettede skatteendringer for å styrke bondens økonomiske stilling». Mitt spørsmål er ganske enkelt. Etter to år i regjering, hvilke målrettede skatteendringer har regjeringen gjennomført for å styrke bondens økonomiske stilling?

Morten Ørsal Johansen (FrP) [10:43:16]: Denne regjeringen har bl.a. redusert inntektsskatten, vi har redusert formuesskatten, og vi har bedret avskrivingssatsene, noe som også er med og bidrar til at norske bønder får et bedre økonomisk utgangspunkt. Så vet vi også at en del av de endringene som skal gjøres når det gjelder skatt, ikke hører hjemme i jordbruksoppgjøret, men i statsbudsjettet. Nå skal ikke jeg på noen måte forskuttere hva som kommer i statsbudsjettet, men vi har i regjeringsplattformen sagt en del om de tiltakene vi ønsker å gjøre. Så er det slik at vi ikke får gjort alle tiltak på en gang, og det så vi bl.a. i løpet av de åtte forrige regjeringsårene, da det ikke ble gjort noen ting på åtte år eller veldig lite på åtte år. Nå har vi klart å få til mye på to år, og vi kommer til å fortsette med det, slik at de neste to årene og de neste fire deretter skal det bli skatteendringer som også kommer landbruket til gode.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [10:44:36]: Aller først vil jeg gi honnør til partene som ble enige. De har vist forbilledlig evne og vilje til å finne fram til en god avtale, en avtale som gir forutsigbarhet for bøndene. En avtale i år sikrer også legitimiteten til avtaleinstituttet.

Slik jeg ser det, ble jordbruksoppgjøret i år unødvendig spennende. Kravet var det laveste på ti år, det samme ble dessverre tilbudet. Jeg er derfor imponert over at partene fant sammen til en løsning begge følte seg tjent med.

Kristelig Folkeparti er opptatt av at avtaleinstituttet i landbruket skal opprettholdes. Det er viktig at instituttet ikke undergraves. Derfor er det viktig at årets oppgjør følger vanlig praksis. Stortinget slutter seg til jordbruksavtalen og blander seg ikke inn i innretningen.

I innstillingen til årets oppgjør har næringskomiteen igjen satt pilarer for landbrukspolitikken. Enkelt oppsummert er disse slik:

• økt matproduksjon for økt selvforsyningsgrad

• landbruk i hele landet

• sterkere rekruttering til landbruket

Kristelig Folkeparti slutter seg til disse fullt ut.

Kristelig Folkeparti vil ha aktive bønder i hele landet. Vi vil ha variert bruksstruktur for å kunne bruke alle arealene vi har tilgjengelig. Vi ønsker å øke framtidstroen i landbruket både for dem som er inne i næringen, og for dem som skal investere i bruk. Vi vil øke matproduksjonen på norske ressurser med intensjon om økt selvforsyningsgrad.

Kristelig Folkeparti ivrer for å sikre framtidslysten i næringen. Da må vi sikre konkurransedyktig inntekt, fleksible og gode arbeidsvilkår, og vi må sikre at næringen er framtidsrettet og innovativ.

Den store produktivitetsveksten som har vært i landbruket de siste årene, skyldes et innovativt landbruk med omstillingsevne. Landbruket evner å bruke nyskapning og teknologi til å fremme økt verdiskapning. Det er meget bra.

Jeg tror det kan være lurt å legge til rette for større bruk – samtidig som at dette ikke må gå ut over de små og mellomstore brukene. Det er ikke alle steder det lar seg gjøre å bli større. Dersom små og mellomstore må legge ned driften, utnytter vi ikke hele potensialet i landbruket. Det vil også være i strid med målet om økt matproduksjon og landbruk i hele landet.

Jeg vil derfor advare mot kun å tenke større og mer sentrale bruk. Det må også rettes oppmerksomhet mot å ta hele landet i bruk og bruke alt tilgjengelig areal.

Fôrdyrking er grunnlaget for at vi her under polarsirkelen har en selvforsyningsgrad på om lag 40 pst, og at vi har et levende landbruk med små og mellomstore bruk over hele landet. Den regionale arbeidsfordelingen er helt sentral, og en hensiktsmessig produksjonsfordeling må være styrende når kvoteregionene for melk skal vurderes i kommende landbruksmelding.

I dagens innstilling ligger det en rekke merknader som store deler av komiteen er med på. De bygger på hovedprinsippene om økt matproduksjon, økt lønnsomhet, styrket jordvern og bedre rekruttering. Rundt disse hovedprinsippene bør landbrukspolitikken utmeisles. Det er også rundt disse jobben må gjøres i oppgjør og i kommende stortingsmelding.

I går kunne jeg lese i Nationen at det i dag skulle komme en avsløring, og den skulle tvinges fram av komiteens leder, Pollestad. Jeg må vel si at jeg personlig har lite sans for tvang og avsløring, men nok om det.

For Kristelig Folkeparti er det viktig å verdsette bondens arbeid, slik at de sikres en inntekt på linje med andre yrkesgrupper. Kristelig Folkeparti ser på bonden som selvstendig næringsdrivende. Vi vil gi bønder mulighet til å redusere inntektsforskjellen til andre yrkesgrupper, noe vi var med på i fjor ved å gi jordbruket en kronemessig vekst på 26 900, mot 13 603 kr til andre grupper. Det er dobbelt så mye.

Så er det ingen avsløring eller hemmelighet hvilke merknader vi var med på i fjorårets oppgjør. Vi la til rette for en vekst som ble på 26 900 kr, og står sammen med Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre i merknader om dette og om en prosentvis vekst. Årsaken til at vi får denne diskusjonen om inntektsmålsetting, er manglende vilje til å komme med formuleringer i siste landbruksmelding fra 2012. Jeg kjenner særlig til dette siden jeg var, fra opposisjonens side, den som prøvde å få til en formulering sammen med Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV. Det var synd at vi ikke fikk til en formulering i 2012. Det ser vi konsekvensen av i dag.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Knut Storberget (A) [10:49:50]: Ja, det kan hende det er synd, det som skjedde i 2012, at man ikke klarte å få til en formulering. Jeg skal ikke gå inn i den historiske debatten. Den synes jeg egentlig er ganske uinteressant, for å være helt ærlig. Vi begynner å bli rimelig lei av disse beskrivelsene av de siste åtte årene.

Men det gir oss en god anledning til å klare å få til en formulering nå. Det er i så måte det undrer meg noe at Kristelig Folkeparti i sine merknader faktisk velger å hoppe av merknaden som er veldig tydelig på at man skal tette inntektstap, slik at Senterpartiet og Arbeiderpartiet blir stående alene om formuleringen om at inntektene bør økes, og at gapet mellom landbruksinntekt og gjennomsnittlig sammenliknbar inntekt bør reduseres. Jeg har lyst til å gi Kristelig Folkeparti anledning til å si nå at dette er en ambisjon man støtter, også tatt i betraktning av at partiets leder på Bondetinget nå nylig tok til orde for dette. Det kan jo ikke være sånn at man sier én ting til norske bønder og noe annet i Stortinget når det virkelig gjelder.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [10:50:54]: Ja, som representanten Storberget sa i et tidligere replikkordskifte, har Arbeiderpartiet hatt et landsmøtevedtak denne våren der de har gjort en stor snuoperasjon når det gjelder inntekt.

Hvis vi ser på den stortingsmeldingen som Knut Storbergets regjering la fram i 2012, og som han ikke ønsker å diskutere, er det da altså ikke formuleringer som sier noe om kronemessig utvikling. Det er det ikke. Det denne stortingsmeldingen sier, er:

«Inntektene i jordbruket varierer fra år til år og det er derfor behov for å vurdere inntektsutviklingen over noe tid.»

Ser vi da på inntektsutviklingen over noe tid – de to årene som Kristelig Folkeparti har vært konstruktivt opposisjonsparti, var det en økning i forhold til andre grupper på 10 000 kr i fjorårets oppgjør, og i år er den mindre enn for andre grupper.

Knut Storberget (A) [10:51:57]: Dette er egentlig litt uklart for meg. Hvis man er så opptatt av at man ikke klarte å få til noe før, og det er Arbeiderpartiet og de rød-grønne som har skylda for det, vil jeg tro at det er desto viktigere at man i dag klarer å få til denne formuleringen, særlig når de partiene man anklager for ikke å bidra til tydelig formulering tidligere, nå faktisk står her og også Kristelig Folkepartis leder på Bondelagets årsmøte ga klart uttrykk for at inntektsgap skal tettes. Det holder egentlig for oss i Stortinget i dag, for Landbruksdepartementets byråkrati og også for statsråden å få høre fra Kristelig Folkeparti at man er tilhengere av framtidige jordbruksoppgjør hvor man tetter inntektsgap mellom matprodusentene og sammenliknbare grupper. Det holder at man sier det nå, og ikke bare gjør det på Lillehammer overfor norske bønder når man har ordet der.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [10:52:55]: Jeg tror representanten Knut Storberget var mer opptatt av å forberede seg til replikken enn til å høre på mitt innlegg. For hvis jeg skal sitere fra mitt innlegg, kan jeg si:

«For Kristelig Folkeparti er det viktig å verdsette bondens arbeid, slik at de sikres en inntekt på linje med andre yrkesgrupper. Kristelig Folkeparti ser på bonden som selvstendig næringsdrivende. Vi vil gi bønder mulighet til å redusere inntektsforskjellen til andre yrkesgrupper.»

Vi har samme budskap i denne sal som vi har på landsmøtet til Bondelaget. Vi har det samme budskapet hele tiden. Det bør det ikke være tvil om. Det har bøndene fått med seg. Så er jeg litt mer overrasket over at representanten Knut Storberget ikke har fått det med seg.

Geir Pollestad (Sp) [10:53:46]: Jeg tror ikke det er representanten Storberget som har tungt for det i denne saken. Årets oppgjør gir en inntektsøkning mellom landbruk og andre grupper på 3 000 kr. Kristelig Folkeparti skriver at framtidige oppgjør ikke bør være gjenstand for forhandlinger i Stortinget. Da er det viktig å definere tydelig hva som er Stortingets vilje.

Det gjorde Kristelig Folkeparti i fjor da de sa i en merknad at det var prosentvis lik inntektsutvikling som var gjeldende inntektsmål. I år er det langt mer uklart. Det var altså sånn at det som skjedde i 2012, hindrer ikke representanten Hjemdal fra å skrive innlegg i Nationen 24. april om å tette inntektsgap. Det hindrer ikke Kristelig Folkepartis leder i å være på Bondetinget og love å tette inntektsgap. Da greier ikke jeg å forstå hvorfor det som skjedde i 2012, skal hindre Kristelig Folkeparti fra å støtte et mål om ikke å øke inntektsforskjellene. Så mitt spørsmål er: Rent konkret hva er Kristelig Folkepartis inntektsmål for jordbruket?

Line Henriette Hjemdal (KrF) [10:54:51]: Jeg vil i alle fall ha meg frabedt at jeg har sagt at representanten Knut Storberget har tungt for det. Jeg mener ikke at han har tungt for det. Men jeg tror han var opptatt med andre ting enn å høre på representantens innlegg da han forberedte seg til replikk.

Det er slik at ja, nå har jeg sitert to ganger fra Kristelig Folkepartis partiprogram det samme som partilederen sa på Bondetinget, og det samme som står i Nationen 24. april. Det er Kristelig Folkepartis standpunkt, og det bør det ikke være tvil om. Det har de fleste fått med seg.

Karin Andersen (SV) [10:55:38]: Spørsmålet er om Kristelig Folkeparti gjør regjeringen klar over det.

Jeg hører at representanten fra Kristelig Folkeparti er imponert over et oppgjør der tallene nå viser at man tar systematisk fra de små og gir til de store, slik at en ikke får til å bruke matjorda i hele landet, slik representanten nå sa at en skulle. Man får ikke holdt jorda i hevd. Representanten var opptatt av at vi skulle øke matproduksjonen på norske ressurser. Tallene viser det motsatte, at det er mer norsk matproduksjon på importerte ressurser enn før. Det blir mer til dem som er størst og som vel burde klare å produsere sjøl det de selger, og mindre til dem som er små. Er det en retning som Kristelig Folkeparti mener kan fortsette? Er det på den måten Kristelig Folkeparti mener det er mulig å nå målsetningene for norsk landbrukspolitikk med produksjon på norske ressurser, og at all norsk matjord skal tas i bruk?

Line Henriette Hjemdal (KrF) [10:56:42]: Jeg tror ikke at jeg sa at jeg var imponert over denne avtalen, men at jeg ga honnør til dem som har forhandlet den fram.

I fjor styrket Kristelig Folkeparti og Venstre, gjennom den jobben vi gjorde her, små bønder som driver med sau – det var viktig for oss. Vi styrket melkeproduksjonen – det var viktig for oss for å opprettholde kanaliseringspolitikken.

Jeg tok opp i mitt innlegg at fôrressursene er viktig å bruke fordi det er et fortrinn vi har. Da er det viktig for Kristelig Folkeparti å bruke gras der vi kan dyrke gras, og korn der det kan ligge til rette for det. Jeg tror ikke det er tvil om at regjeringen, Fremskrittspartiet, Høyre og landbruksminister Sylvi Listhaug, som nå sitter rett bak meg, har fått med seg hva Kristelig Folkepartis politikk er. Det tror jeg vi kan være enige om i denne salen.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:57:47]: Årets jordbruksforhandlinger skjedde ut ifra den avtalen som ble inngått i Stortinget i fjor mellom regjeringa og Kristelig Folkeparti og Venstre.

Jordbruksavtaleinstituttet baserer seg på at forhandlingene skal skje på Stortingets grunnlag foregående år. Det er en klar rolledeling mellom jordbruksavtalepartenes behandling og Stortingets behandling. Kristelig Folkeparti legger vesentlig vekt på at en ikke skal undergrave forhandlingsinstituttet, noe som jeg er helt enig i. Samtidig sier representanten at Kristelig Folkeparti vil ikke blande seg inn i innretningen.

Så ble det også sagt at avtalen skal ikke gå ut over små og mellomstore bruk, og det er viktig at vi har en betydelig fôrdyrking slik at sjølforsyningsgraden kan være på om lag 40 pst. Men dersom det går ut over små og mellomstore bruk – det som i dag kalles store familiebruk, for det er det som er virkeligheten – og det går ut over planteproduksjonen ved at den blir mindre, vil Kristelig Folkeparti oppfatte det som et problem for forhandlingsinstituttet om Stortinget i dag griper inn?

Line Henriette Hjemdal (KrF) [10:58:51]: Jeg er veldig glad for at representanten Lundteigen hegner om forhandlingsinstituttet, men også er klar og tydelig på hvilken rolle Stortinget har. Det deler vi.

Så må jeg si at det kanskje ikke er overraskende at representanten Lundteigen i dag velger å stemme imot oppgjøret. Det hadde kanskje vært overraskende hvis representanten Lundteigen hadde stemt for det, siden han stemte imot i 2012, da det gjaldt et oppgjør som ble fremforhandlet og ble avtale da han selv hadde sitt parti i regjering.

Det som er viktig for næringskomiteens innstilling når det gjelder neste års oppgjør, er merknadene våre. De synes jeg peker i tydelig retning. Det er slik Kristelig Folkeparti ønsker å hegne om forhandlingsinstituttet – ved å bruke merknader for å peke ut retningen for neste års oppgjør.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Geir Pollestad (Sp) [11:00:05]: (komiteens leder): Den norske bonden skal kunne stole på Senterpartiet. Den norske forbrukeren skal kunne stole på Senterpartiet. De skal stole på at vi står på for å utvikle norsk matproduksjon, slik at det kan produseres mer sunn og trygg norsk mat. De skal kunne stole på at Senterpartiet vil ha et landbruk i hele landet. De skal kunne stole på at Senterpartiet vil jobbe for både heltidsbonden, deltidsbonden, fjellbonden, økobonden og andre bønder.

Økt matproduksjon og selvforsyning når det gjelder mat, er viktig av flere grunner: beredskapshensyn, matvaresikkerhet og miljø og for å sikre bosetting og levende lokalsamfunn i hele landet. Matproduksjon er i store, komplette næringskjeder, som bidrar med milliarder i omsetning og titusenvis av arbeidsplasser spredt rundt i hele landet.

Norske matprodusenter fortjener forutsigbare rammevilkår. Regjeringen har så langt utelukkende levert usikkerhet, både i jordbruksoppgjøret, i tollsaken og i forslag om lovendringer. Regjeringen har dessuten hatt en langt større iver etter å levere når det gjelder de dårlige sakene for jordbruket, enn når det gjelder de få løftene om positive tiltak.

Skal vi greie å øke norsk matproduksjon, må vi ta i bruk de ressursene vi har. Da må vi ha store og små bruk i hele landet. Inntekt er for bønder – som for andre grupper – svært viktig. Da er det feil medisin fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre ikke å prioritere å bruke penger over statsbudsjettet samt å nedprioritere budsjettstøtten til små og mellomstore bruk. Landbruksdirektoratets analyse av konsekvensene av fjorårets oppgjør er tydelig: De små og mellomstore brukene kommer negativt ut. Det står i sterk kontrast til formuleringer om et miljøvennlig, bærekraftig og framtidsrettet norsk landbruk, med både store og små bruk i hele landet.

Senterpartiet har lagt fram i alt sju forslag til årets oppgjør. Jeg tar opp disse. Det er forslag om å øke rammen tilsvarende jordbrukets krav, et forslag som går på tetting av inntektsgap, et forslag om investeringspakke, et forslag om utredning av konsekvensene av omleggingen av lammetilskuddet samt to forslag om skatt.

Senterpartiet har også et forslag om å definere et tydelig inntektsmål for jordbruket. Den framforhandlede avtalen øker inntektsforskjellen mellom jordbrukere og andre grupper med 3 000 kr. Regjeringspartiene og støttepartiene understreker at jordbruksoppgjøret ikke bør være gjenstand for forhandlinger i Stortinget. Da er det svært viktig å ha et klart definert inntektsmål, ikke fagre løfter på Bondetinget eller i debatten. Slik innstillingen nå foreligger, er det høyst uklart hva som er inntektsmålet. Inntekt er det viktigste virkemiddelet for å styrke norsk matproduksjon og sikre rekruttering. Derfor bør Stortinget gi klar melding til regjeringen om at kronemessig lik inntektsutvikling er gjeldende inntektsmål. Og i dag vil vi få svaret på om Kristelig Folkeparti-lederens flørt på Bondetinget var noe mer enn kun tomme ord.

Ingen andre deler av norsk næringsliv har hatt en større effektivisering enn det jordbruket har hatt. Det er en utvikling som ikke kan fortsette i all evighet, uten at det vil gå ut over andre viktige mål for norsk landbruk, som matvaresikkerhet, dyrevelferd, økt matproduksjon og et landbruk i hele landet.

Regjeringen bruker store ord om sin forenklingspolitikk. Stort sett består det i å kutte ordninger som er viktige for enkeltnæringer og for enkeltaktører. For pelsdyrbonden i Sogn og Fjordane, som risikerer å måtte legge ned sin produksjon fordi støtten til frakt av fôr faller bort over natta, tror jeg ikke det føles som forenkling. Det føles som en total mangel på forutsigbar næringspolitikk fra regjeringens side. Omlegging av lammetilskuddet er en forenkling, men det oppstår et tap over tid på 0,5 mrd. kr, som blir realisert senere. Her må også organisasjonene ta sin del av ansvaret.

Prosessen rundt årets jordbruksoppgjør var også spesiell, i og med at staten, i frykt for å bli overkjørt i Stortinget på ny, kom med et revidert tilbud i tolvte time. Det var heller ikke et perfekt tilbud, men det var et steg i rett retning.

Vi trenger en ny landbrukspolitikk – som øker inntektsmulighetene for bøndene, som ikke setter ulike deler av landbruket opp mot hverandre, som ikke utarmer distriktsjordbruket. Vi trenger en regjering som står opp for landbrukets interesser i både den nasjonale og den internasjonale debatten. Vi trenger en politikk som legger et grunnlag for økt norsk matproduksjon, med grunnlag i norske ressurser.

Senterpartiet har et stort hjerte for norsk matproduksjon. Norske bønder, store og små, trenger en ny landbrukspolitikk.

Presidenten: Representanten Geir Pollestad har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Ove Bernt Trellevik (H) [11:05:00]: Me i Høgre ser på bonden som ein næringsdrivande. Det er svært mange flinke og gode bønder, som skapar gode og framtidsretta arbeidsplassar i næringa si, og sånn sett må dei jo samanliknast med andre næringsdrivande. Men det må vera forsmedeleg for Senterpartiet å sjå at desse verkemidla verkar, og at bonden tek ansvar og skapar gode og framtidsretta arbeidsplassar for seg sjølv. Mitt spørsmål er: Kvifor er ikkje Senterpartiet med på desse nye grepa som må til for at desse næringsdrivande skal kunna skapa gode og framtidsretta arbeidsplassar?

Geir Pollestad (Sp) [11:05:49]: Senterpartiet er enig i at bøndene er næringsdrivende. Senterpartiet er enig i at det finnes svært mange flinke og gode bønder i Norge. Senterpartiet sammenlikner bøndene med andre næringsdrivende, men når vi ser en politikk som gjør at svært mange bønder får nedgang i sine inntekter fordi tilskudd legges om, og det kuttes til de små og mellomstore brukene, er det ikke lett å komme rundt at det betyr noe hvilken inntektspolitikk en fører.

Når det gjelder alle disse pilene som visstnok skal peke rett vei, tror jeg noen må ha snudd det arket på hodet, for det ble bygget ned mer matjord i 2014 enn i 2013. Flere av de andre pilene har også, etter at statsråden presenterte dem, blitt avslørt som usanne.

Ove Bernt Trellevik (H) [11:06:48]: Eitt eksempel her, som kanskje er eit lite poeng, men likevel: I 2009 fekk me ei ordning for rydding av trevirke og kratt langs veg, utsiktspunkt osv. Dette vart svært godt teke imot i 2009, då det vart innført av den raud-grøne regjeringa. Men kva er grunnen til at det vart godt teke imot då, då det låg under Landbrukets utviklingsfond, mens det no ikkje er eit særleg godt tiltak i det heile? Kva er det som gjer det?

Geir Pollestad (Sp) [11:07:21]: Senterpartiet mener at landbrukets hovedoppgave er å produsere mat, ikke å pleie veikantene og rydde utsiktspunkter i enkelte vestlandsfylker, og vi er svært glade for at et flertall i komiteen har sagt at dette ikke hører hjemme i jordbruksavtalen. Vi vil ikke ha mer av dette til neste år.

Det er viktig for reiseliv, bondeturisme og andre at en rydder utsikt, men det bør da finansieres over Statens vegvesens budsjett, og det kan finansieres over Næringsdepartementets budsjett, som en turistsatsing. Vi mener at de positive bieffektene av norsk matproduksjon skal komme som en konsekvens av at det produseres mat. Derfor er vi imot plenklippertilskudd, og derfor er vi imot tilskudd som ikke er rettet inn mot økt matproduksjon.

Ove Bernt Trellevik (H) [11:08:19]: Dette er jo med på å styrkja grunnlaget til mange bønder. Og mange bønder som ønskjer å ta ansvar og skapa gode og framtidsretta arbeidsplassar, har kanskje behov for å kunna ta eit sånt ansvar og vera med og gjera slike grep som dette. Når bonden då er ein sjølvstendig næringsdrivande og ønskjer å vera med og utvikla arbeidsplassen sin, synest eg det er påfallande at representanten Pollestad er imot eit prinsipp om at dette skal vera ein del av det å skapa gode og framtidsretta arbeidsplassar. Så eg vil utfordra Senterpartiet til å ta ein større del i verdiskapinga på den måten, ved å leggja til rette for at bonden faktisk er ein næringsdrivande og får ei større moglegheit til å ta eit større ansvar på eigen gard, med nye tilleggsoppgåver.

Geir Pollestad (Sp) [11:09:08]: Senterpartiet er en varm tilhenger av mangesysleriet. Det vil si at vi har sans for bonden som har sauer, litt skog, som kanskje fisker litt og brøyter den kommunale gang- og sykkelveien. Dette er viktig, og det er jo også derfor vi kan si at jordbruket er en bærebjelke i mange distriktssamfunn. Derfor er vi uenige når regjeringen frikobler landbrukspolitikken og distriktspolitikken.

Når det gjelder det at f.eks. japanske og kinesiske turister skal ha utsikt over fjorden ved at en hogger ned trær, mener vi at det er en oppgave som Statens vegvesen bør ta seg av. Det er også flertallet i komiteen enig i.

Når det gjelder det at disse turistene skal se flotte og velpleide kulturlandskap, som en konsekvens av at det produseres mat, og at det er et landbruk i hele landet, med små og store bruk, er det en positiv tilleggseffekt av matproduksjon, og det er Senterpartiet helt for.

Morten Ørsal Johansen (FrP) [11:10:31]: Det er artig å høre på både innlegg og replikkordskifter, og jeg lurer på hvor mange ganger små og store bruk har vært nevnt, men det var ikke det jeg skulle spørre representanten om.

I merknadene sier Senterpartiet at de mener at økte inntektsmuligheter i jordbruket er viktig for å få en økt matproduksjon, og det er heller ikke undertegnede uenig i. Senterpartiet har også vært veldig opptatt av at inntektsgapet mellom landbruket og andre grupper skal bli mindre og tettes. Under de åtte årene Senterpartiet satt i regjering, altså i forrige periode, ble ikke dette gapet akkurat tettet, snarere tvert imot – hvorfor det?

Geir Pollestad (Sp) [11:11:22]: Jeg kjenner meg ikke igjen i beskrivelsen som her gis. For det første: Det er rett at vi er for å sikre et jordbruk med små og store bruk. Det har jeg sagt mange ganger, og det har komiteen skrevet mange ganger. Det som skiller Senterpartiet og Fremskrittspartiet, er at Senterpartiet har en politikk som er egnet til å nå det målet.

Så forstår jeg at man er mest opptatt av å snakke om det som skjedde under de åtte rød-grønne årene. Det var en tid da det var en kraftig reduksjon i nedbyggingen av matjord. Dessverre snur de pilene i 2014. Etter lang tid med realinntektsnedgang i jordbruket fikk man en oppgang. Hvis en ser på oversikten over de oppgjørene som var i de årene, sammenlignet med dem som har vært før og etter, så ser en at det er på et helt annet nivå. Budsjettstøtten ble i løpet av disse åtte årene økt med 3 mrd. kr. Det er betydelig, og det viser at Senterpartiet tar sin politikk på alvor, og at det er det beste for norske bønder at Senterpartiet sitter i regjering.

Karin Andersen (SV) [11:12:33]: SV og Senterpartiet er enige om veldig mange ting i landbrukspolitikken. I dag er det vel to ting vi er mest uenige om, og det ene er pelsdyr, og det andre er hvordan vi skal forholde oss til avstemningen i dag. SV har konkludert helt klart med at Stortinget har et sjølstendig ansvar når det framforhandlede forslaget går i feil retning og vi ikke når de landbrukspolitiske, kulturlandskapspolitiske og fordelingspolitiske målene som vi har for landbrukspolitikken, altså mangesysleriet og den mangfoldige målsettingen vi har for landbruk.

Da har jeg behov for å spørre Senterpartiet: Når organisasjonene står med ryggen mot veggen og blir tvunget til å undertegne noe som de mener er feil, vil Senterpartiet da alltid stemme for?

Geir Pollestad (Sp) [11:13:37]: Jeg skal ikke svare på hva som måtte skje i framtida. Det blir en totalvurdering hver enkelt gang. Vi er opptatt av å ta vare på forhandlingsinstituttet. Jeg tror ikke det er sånn at ett partis stemmegivning et år er et være eller ikke være. Samtidig er situasjonen den at vi har to partier i regjering som gjerne ønsker å bli kvitt forhandlingsinstituttet.

Så er det sånn at bevilgningsmyndigheten ligger i Grunnloven § 75, det er helt rett. En har på en måte gitt fra seg noe av den og sagt at dette får staten og organisasjonene forhandle om. Når en nå har valgt å inngå en avtale, er det en vurdering som Norges Bondelag må gjøre. Jeg er veldig glad for at Karin Andersen viste til alle andre mål enn inntektsmålet, for når det gjelder inntektsmålet, er det et problem også at Kristelig Folkeparti, Venstre, Høyre og Fremskrittspartiet definerte det i fjorårsoppgjøret på en dårlig måte.

Vår konklusjon dette året er at vi ønsker å stemme for den avtalen som foreligger, men det er først etter at vi har fått votert over våre alternative forslag, som innebærer en helt annen landbrukspolitikk.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Pål Farstad (V) [11:15:02]: Jeg vil starte med å takke komiteen, og spesielt saksordføreren, for arbeidet med saken. Det er en viktig sak.

Jeg er glad for at vi i år har til behandling en inngått jordbruksavtale mellom staten og jordbruket. Det at det ble en avtale, viser at forhandlingsinstituttet virker og har sin berettigelse – honnør til de partene som ble enige!

I 2014 ble det en avtale mellom regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre. Den avtalen opprettholdt en differensiering i virkemidlene og la til rette for en variert bruksstruktur og en bærekraftig utvikling og tok høyde for at vilkårene for jordbruksdrift er forskjellig i ulike deler av landet. Avtalen slo også fast at statens tilbud skal sikre landbruket forutsigbare rammevilkår, og at utøverne i landbruket skal kunne ha en inntektsutvikling på linje med andre grupper.

Norsk landbruk har lange tradisjoner for en bærekraftig forvaltning som tar hensyn til miljø, kulturlandskap og biologisk mangfold. Utvikling i kunnskap og virkemidler har bidratt til at aktiviteten på mange områder er mer miljøvennlig i dag enn for 20–30 år siden, slik komiteen pekte på.

For Venstre er det viktig at utfordringene i norsk landbruk møtes med framtidsrettede løsninger som er basert på kunnskap og forskning. Dette høres kanskje ut som en selvfølgelighet, men det er viktig å minne om at kunnskap og forskning er grunnleggende viktig for å finne framtidsrettede løsninger. Derfor er vi opptatt av at forskning og utvikling på landbruksområdet blir styrket.

Norsk institutt for bioøkonomi, NIBIO, skal være til stede over hele landet. Det er viktig for å framskaffe kunnskap lokalt, siden det er store klimatiske og geografiske forskjeller i Norge. Dette, sammen med uavhengig rådgivning, må bidra til at næringen kan bli enda mer framoverlent, framtidsrettet og nyskapende.

Venstre er glad for at det er en samlet komité som mener det er viktig å stimulere til økt økologisk produksjon, og viser til at det er et mål at 15 pst. av matproduksjonen og matforbruket skal være økologisk i 2020. Dette forplikter.

En annen utfordring for å nå målene Stortinget har satt for landbruket, er knyttet til jordvernet. Regjeringen har som vedlegg til proposisjonen Nasjonal jordvernstrategi. Denne skal behandles i høstsesjonen. Venstre er tilfreds med at vi endelig har klart å komme under det nasjonale omdisponeringsmålet på 6 000 dekar. Derfor synes vi det er lite ambisiøst å foreslå at dette videreføres, og vi ønsker et lavere måltall. Disse sakene kommer vi tilbake til senere – til høsten.

Landbruket er viktig for dagens Norge, og landbruket skal også ha en viktig plass i framtidens Norge. Derfor vil Venstre ha et innovativt, bærekraftig og miljøvennlig landbruk. Jeg mener at landbruket viser vilje og evne til det.

Norsk landbruk er avgjørende for å sikre bosetting i hele landet, biologisk mangfold, kulturlandskap og matproduksjon. Landbrukspolitikken er nødt til å sikre at matproduksjonen er trygg, miljøvennlig og langsiktig, og det er et overordnet mål for Venstre å opprettholde et desentralisert landbruk med variert bruksstruktur av hensyn til miljø, kulturlandskap og dyrevelferd.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Geir Pollestad (Sp) [11:19:27]: Jeg vil først starte med å gi Venstre ros for at de tidlig i prosessen var svært tydelige på forslaget om melkeregioner. Det var veldig, veldig bra.

Så sier representanten i sitt innlegg at jordbruket skal ha en inntektsutvikling på linje med andre grupper. Årets oppgjør øker inntektsforskjellene med 3 000 kr per årsverk. Er det å ha en inntektsutvikling på linje med andre grupper?

Pål Farstad (V) [11:19:55]: Jeg legger til grunn at her har partene blitt enige om en løsning som er tilfredsstillende også for Venstre. Venstre ønsker ikke å gjøre noe med hensyn til det som representanten her spør om.

Geir Pollestad (Sp) [11:20:22]: Det er et faktum at inntektsmålet, sånn som det er formulert av komiteen i innstillingen, er nokså uklart. Da er mitt oppfølgingsspørsmål om det fra Venstres side er ønskelig at neste års oppgjør og kommende oppgjør skal være på et noe høyere nivå enn dagens nivå, sånn at iallfall ikke inntektsforskjellene mellom jordbruket og andre grupper øker.

Pål Farstad (V) [11:20:50]: Som jeg sa i innlegget, er jeg opptatt av at det ikke skal øke, og vi legger til grunn at man bestreber seg på å legge fram noe som oppfyller det, ved neste års forhandlinger og ved det som vi skal ha her på Stortinget.

Karin Andersen (SV) [11:21:26]: SV mener at landbrukspolitikken nå går i feil retning. Når man leser merknaden i innstillingen, virker det som om Venstre også mener det, for den går på viktige prinsipielle saker som jordvern, produksjonsfordeling, kanaliseringspolitikk, ikke flytting av matproduksjon til flatbygdene, at det er kombinasjonskua vi må satse på, slik at vi får mer miljøvennlig kjøttproduksjon i tillegg, og dessuten at det er bekymring for nedgang i kornarealet, og at det må stoppes. Men det som er rart, er at Venstre er med på dette i merknader, men de partiene Venstre støtter i regjering, er ikke med på merknadene om disse bærebjelkene i norsk landbrukspolitikk. Det er da det er grunn til å stille spørsmål også til Venstre: Går det noen grense for Venstre i hvor feil retning landbrukspolitikken kan gå før Venstre sier nei?

Pål Farstad (V) [11:22:31]: Det går selvfølgelig en grense for Venstre med tanke på små og mellomstore bruk og opp mot større bruk. Det gjør det definitivt. Når det gjelder det som representanten spør om med hensyn til hva vi er med på i merknader, er Venstre tydelig i merknads form her. Vi viser hva vi vil med landbruket, men vi legger til grunn det som ligger i innstillingen og i teksten fra næringskomiteen, og har funnet at det er tilfredsstillende, slik situasjonen er nå.

Ingrid Heggø (A) [11:23:24]: Representanten Farstad og eg har stått saman i mange fiskeridebattar og framheva at jordbruket er veldig viktig, så eg veit han er oppteken av dette temaet. Representanten sa i innlegget sitt at bøndene skal ha ei inntektsutvikling på linje med andre grupper, og han sa i replikkvekslinga at gapet ikkje burde auka. Eg ser at Høgre og Framstegspartiet har ein merknad som handlar om inntektsutvikling på linje med andre grupper, og viser til at det er det same som prosentvis tillegg. Deler Venstre det synet at inntektsutviklinga skal målast i prosentvis tillegg?

Pål Farstad (V) [11:24:10]: Takk for spørsmålet. I likhet med Arbeiderpartiet er vi ikke med på en merknad som er knyttet til det som representanten Heggø spør om, så det burde være tilfredsstillende også for representanten fra Arbeiderpartiet.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [11:24:43]: Representanten Pål Farstad var avgjørende for at Venstre bidro til å sikre tollvernet i fjor høst. Det var avgjørende viktig også for det jordbruksoppgjøret vi har nå. I innstillingen er det flere merknader rundt inntektsutvikling for landbruket framover. Jeg velger å tolke det litt positivt, for der er ikke Venstre og Kristelig Folkeparti med på det som gjelder prosentvis lik utvikling, men de har heller ikke valgt å være med på det som går på kronemessig lik utvikling. De gir ingen signaler.

Mitt spørsmål til representanten Farstad er: Hvis målet er å tette inntektsgap over tid, bør man da legge kronemessig eller prosentvis utvikling til grunn?

Pål Farstad (V) [11:25:35]: Jeg velger på spørsmålet som representanten Slagsvold Vedum presenterer, å si at vår tekst som ligger i innstillingen, er den som vi vil forholde oss til i det videre når det gjelder dette spørsmålet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Karin Andersen (SV) [11:26:08]: Først vil jeg ta opp de forslagene som SV har i denne saken. Vi fremmer dem, og vi kommer til å stemme for dem og noen av Senterpartiets og Miljøpartiet De Grønnes forslag, som jeg skal komme tilbake til. Vi gjør det fordi vi mener at norsk landbrukspolitikk nå er på feil spor.

Jeg har lyst til å sitere noen som har sagt noe veldig klokt, og det er:

Av jord er du kommet, til jord skal du bli,

i mellomtida skal du bedrive god agronomi.

Det er det dette handler om – det er bruk av en av Norges viktigste ressurser for beredskap og sikkerhet. Det er bruk av jord i Norge vi snakker om. Den jorda som er i Norge, må vi bruke til å produsere miljøvennlig – trygg mat som egner seg for produksjon i Norge. Jorda må holdes i hevd i et tusenårsperspektiv. Det er et tungt ansvar vi har. Vi skal handle med mat med andre, men økende kraftfôrimport er ikke sjølberging, det er bruk av jord i andre land. Vi må styrke de mellomstore og de mindre brukene – de må få mer, for det er der vi har de store jordarealene – hvis vi skal klare å produsere den maten vi kan, på en bærekraftig og miljøvennlig måte.

Derfor foreslår SV at vi gjeninnfører tak på arealtilskudd og dyrehold og vrir inntektene slik at de minste får mer. I dag har oversikten over hvordan tilskuddene er vridd, kommet. Den viser at svært store bruk, som burde klare seg sjøl, får millioner i inntekt, mens de minste, som må til hvis vi skal ha landbruk i hele landet og bruke all matjorda, får mindre. Da når vi ingen av de målsettingene vi har.

Vi fremmer forslag om at vi må ta bedre vare på matjorda, altså måten vi produserer mat på, og at det må betales mer av staten. Matjorda må dyrkes der den er, for det er små bruk, og matjorda ligger spredt. Så det nytter ikke å tenke stordrift i Norge. Med den innretningen på jordbruksoppgjøret som er nå, taper alle de mellomstore og små, og distriktene taper. Den er SV uenig i.

Jeg så noen som skrev et stykke her en dag om at hvis Sylvi Listhaug hadde kommet til Innovasjon Norges leder, Anita Krohn Traaseth, med sin idé om at norsk landbruk skulle konkurrere på stordrift og lave priser, hadde hun fått døra slengt i ansiktet og fått kontant nei, fordi det er en dårlig idé, som er dømt til å mislykkes i Norge. Andre har denne ideen – de har bedre forutsetninger og gjør det bedre.

Driftsforholdene er slik i Norge at hvis vi skal vinne, må vi satse på kvalitet, ren mat, økologi og en bærekraftig og ikke minst dyrevennlig produksjon, som jeg har savnet i debatten i dag. Jeg er glad for at regjeringen nå har forsøk med dyrepoliti, men SV mener også at Mattilsynet bør deles, og at det bør være et eget dyretilsyn, slik som vi har egne tilsyn på andre områder. Det er ett av SVs forslag og av våre aller viktigste punkter.

Vi er glad for at melkeregionene ble bevart i det opplegget som er. Det er mye som ble flyttet litt i riktig retning, men det var ikke nok.

Vi har mange forslag, og tida tillater ikke at jeg går inn på alle. Men jeg vil nevne spesielt oppfølging og utprøving av rekrutteringstiltak for kvinner, i tråd med rapporten Kvinner, demokrati og deltagelse, fra 2015. Det er viktig, fordi landbruket trenger flere kvinner.

SV stemmer imot dette opplegget, fordi vi mener det går i feil retning, og fordi Stortinget har et sjølstendig ansvar for å sikre at norsk landbrukspolitikk går i riktig retning. Når det gjelder å opprettholde og bruke den jorda vi har, i en klima- og miljøvennlig landbruksproduksjon, er det de små og mellomstore brukene som er ryggraden. Dette jordbruksoppgjøret, som det forrige, går i feil retning. Da kan ikke SV støtte det.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Representanten Karin Andersen har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Else-May Botten (A) [11:31:35]: Representanten fra SV er veldig opptatt av matjord og jordvernstrategi, kan vi høre. Det er næringskomiteen også, men vi har jo sagt at det skal behandles til høsten, så derfor har vi kanskje ikke hørt så veldig mange innlegg om akkurat det temaet nå.

I år har Bondelaget kommet fram til en enighet med regjeringen om en avtale for jordbruksoppgjøret. I Arbeiderpartiet mener vi det er viktig at denne avtalen støttes, selv om vi mener at avtalen inneholder en rekke svakheter. Det er på grunn av at vi mener det er viktig å opprettholde forhandlingsinstituttet.

Kan representanten fra SV bekrefte at SV har det samme synet, eller ser SV på det som aktuelt å parkere forhandlingsinstituttet framover?

Karin Andersen (SV) [11:32:29]: Jeg svarte på det i en replikk til Knut Storberget, at selvfølgelig er forhandlingsinstituttet både bra og viktig, men det er ikke slik at Stortinget kan skyve organisasjonene foran seg når de er i en umulig situasjon og blir stilt overfor en forhandlingsmotpart som ikke er villig til å gi seg på en retning som er feil. Da har Stortinget et sjølstendig ansvar for at den landbrukspolitikken som blir ført, ikke gjør at vi reduserer våre muligheter i framtida for å produsere norsk klimavennlig, ren og god mat på norske ressurser fordi altfor mye av matjorda har gått ut av produksjon, og fordi altfor mange av brukene og brukerne har måttet slutte.

Gunnar Gundersen (H) [11:33:28]: Dette er en interessant debatt først og fremst for å se forskjellen mellom de tidligere regjeringspartnerne. Vi har hørt at Arbeiderpartiet allerede er lei av å høre om resultatene av egen politikk, og jeg oppfattet også Senterpartiets innlegg som å ta avstand fra resultatene av egen politikk.

Altså: Karin Andersen må jo se at det er ingen tegn til at antall dekar som går ut av produksjon, øker – snarere det motsatte. Og det er ingen tegn til at antall bønder som går ut av næringen, øker – snarere det motsatte.

Og når Karin Andersen rakker ned på de ordningene som faktisk setter produksjon i fokus – for vi diskriminerer større bruk litt mindre, det er jeg enig i – da vil jeg spørre henne: Er landbrukspolitikken først og fremst til for å produsere mat, eller er den til for å bosette Norge, hvilket vi har vist tidligere at vi ikke har oppnådd?

Karin Andersen (SV) [11:34:29]: Norsk landbrukspolitikk er til for at vi skal produsere mest mulig ren, klimavennlig og sunn mat på de jordressursene vi har i Norge. Det er det norsk landbrukspolitikk skal være til for. Vi skal altså betale for de driftsulempene som det er å produsere mat i Norge – for det er det – men det er også noen fordeler, fordi vi har små bruk, fordi vi har lang avstand mellom brukene og noen klimatiske forhold som gjør at vi har fordeler som gjør at vi kan produsere ren og god mat. Matjorda er jo en knapp ressurs i verden, og da har hvert land en plikt til å produsere mat på sine ressurser på den mest klima- og energivennlige måten man kan få til i hvert enkelt land.

Det er også en beredskaps- og sikkerhetspolitikk i dette, og landbruket har veldig mange andre målsettinger som man også skal oppfylle. Men det å produsere mest mulig, billigst mulig har Norge liten forutsetning for.

Morten Ørsal Johansen (FrP) [11:35:46]: I Norge kommer vi aldri til å få noe industrilandbruk som vi ser i Danmark og andre land, med flere hundre melkekyr og enorme gårder med ammekyr.

Men representanten Karin Andersen er veldig opptatt av og bekymret for dette med stordrift. Da har jeg lyst til å spørre: Hva er egentlig stordrift? Hvor mange melkekyr er det i en stordrift, hvor mange ammekyr er det i en stordrift, og hvor mange sauer er det i en stordrift?

Karin Andersen (SV) [11:36:20]: Det forslaget vi har lagt fram i dag, sier noe om det. Vi ønsker å gjeninnføre de takene som var før.

Men jeg tror representanten tar feil når han sier at denne utviklingen ikke kommer til å komme i Norge. Det vil den gjøre. Og noe av det mest alvorlige som kan skje, er jo at man svekker distriktslandbruket på en slik måte at også kanaliseringspolitikken ryker, og at man får flyttet melkeproduksjonen til de arealene vi i dag trenger til å produsere korn på i Norge. Norge produserer altfor lite korn sjøl. Derfor mener vi at kornprisen bør opp, men de veldig knappe arealene i Norge som det går an å produsere korn på, må brukes til det og ikke til grasproduksjon og til å få flyttet melkeproduksjonen til disse arealene. Jeg ser at retningen på den politikken Fremskrittspartiet og regjeringen står for, peker dit.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:37:32]: Første strofe i en viktig sang lyder: «All kultur er dyrken – først og fremst av jord.»

Norge er et grasland, 60–70 pst. av den fulldyrkede jorda er gras, og kraftfôrprisen, en høy kraftfôrpris, er helt sentral i enhver jordbrukspolitisk debatt, fordi kraftfôrprisen definerer verdien av graset. Jeg setter utrolig stor pris på at SV er enig i denne grunnleggende forståelsen. Det ville kunne ha forenklet jordbruksavtalen svært dersom en hadde hatt den forståelsen blant Stortingets flertall.

Men mitt spørsmål går på at når en må ha mer areal, så må en grøfte vassjuk jord – også myrjord – og da må en nydyrke jord, da må en bruke mer beite i utmark. Er SV enig i dette?

Karin Andersen (SV) [11:38:33]: Ja, hvis Lundteigen leser også de andre forslagene våre, så ligger det mange forslag nettopp om dette i vårt opplegg, f.eks. dette med opptrapping av satsen for dreneringstilskudd for å øke og bedre agronomi, jordvelferd og jordas evne til CO₂-binding. Det er også mange andre tiltak her for å sikre tilgjengelig bruk av jordarealet, og at man skal bruke det til egenprodusert fôrandel. Vi ønsker også opprettelse av et jordvelferdsfond, etter modell fra Skogfondet. For vi mener at det er hvordan man bruker den norske jorda, og at den må brukes i et tusenårsperspektiv, som er det norsk landbrukspolitikk først og fremst er nødt til å støtte opp under, for grunnlaget for at vi i det hele tatt skal kunne produsere mat framover, er at vi greier å ta vare på den.

Knut Storberget (A) [11:39:47]: Arbeiderpartiet tar ikke til orde for at vi automatisk, og til enhver tid, skal legge enten statens tilbud eller en framforhandlet avtale til grunn når vi behandler jordbruksoppgjøret. Men ser representanten Karin Andersen at hvis SVs forslag i dag hadde samlet flertall i Stortinget, så ville det i realiteten være et banesår for forhandlingsinstituttet i Norge og for bøndene – tatt i betraktning av at man faktisk øker budsjettet noe, man foretar ikke betydelige strukturelle grep i denne avtalen? Hva slags poeng skulle det være for Norges Bondelag eller Småbrukarlaget å gå i forhandlinger neste år hvis man, nesten på autopilot, visste at dette vil enten kunne gå opp eller ned ved stortingsbehandling? Ser Andersen en risiko for at forhandlingsinstituttet da ville være en saga blott?

Karin Andersen (SV) [11:40:51]: Nei, det gjør jeg ikke. Det jeg ser en risiko for nå, er at et stort flertall i Stortinget støtter opp om en retning i landbrukspolitikken som er feil. Vi mener det hadde vært riktig at det flertallet som jeg vet er enig med SV – for Arbeiderpartiet, SV, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre er jo egentlig enige om at mye av dette går i feil retning – hadde satt foten ordentlig ned, satt skapet på plass og sagt i hvilken retning det skulle gå. Jeg tror det er den eneste måten å få justert en kurs på overfor en regjering som vil i stikk motsatt retning. Vi kan ikke overlate det ansvaret til jordbrukets organisasjoner alene. Det er Stortingets ansvar.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Rasmus Hansson (MDG) [11:41:45]: På 30 år har landbrukets andel av statsbudsjettet falt fra omtrent 5 pst. til omkring 1,3 pst. Det illustrerer en politisk utvikling der nasjonal matproduksjon jevnt og trutt er tillagt mindre vekt, mens import er blitt tilsvarende viktigere. Dette er en utvikling som ikke samsvarer med stortingsvedtak om styrket norsk matproduksjon basert på norske ressurser.

Miljøpartiet De Grønne ser årets jordbruksoppgjør som et nytt skritt i en politikk der målsettingen om konkurransedyktighet er så styrende at norsk jordbruk fjernes fra sitt eget ressursgrunnlag. Denne politikken vil over tid svekke og redusere reell norsk matproduksjon. Derfor stemmer vi mot årets jordbruksoppgjør, og vi legger fram tre forslag om tiltak som vi mener vil ta jordbruket i riktig retning.

Miljøpartiet De Grønne synes godt om både internasjonal handel og om konkurransedyktighet. Men det norske jordbrukets viktigste oppgave er faktisk ikke å være internasjonalt konkurransedyktig. Jordbrukets kjerneoppgave er å produsere mat av de ressursene som er tilgjengelig i landet. Det er en oppgave som rekker utover vanlig vareproduksjon.

Det lille Norge har av jordbruksressurser, er spredt og vanskelig tilgjengelig. Å utnytte dem er dyrere enn i mange andre land, og derfor er det et fornuftig trekk i samfunnet at vi først og fremst organiserer jordbruket og fordeler ressurser for å sikre at den maten vi kan produsere, faktisk blir produsert.

Deretter er det åpenbart fornuftig å produsere så effektivt som mulig. Det kan også være greit om vi i tillegg importerer og lager produkter på importerte råvarer, men det er altså noe annet enn norsk matproduksjon. Og i en tid hvor selv statsministeren fra Høyre snakker mye om nødvendigheten av et grønt skifte, er det ikke fornuftig at en slik produksjon fortrenger reell norsk matproduksjon, basert på norske ressurser.

Regjeringspartiene sier i sin merknad at

«hovedformålet med landbrukspolitikken skal være en kostnadseffektiv matproduksjon».

Denne målsettingen er etter vår oppfatning for snever. Den fører til at fokusering på inntektsøkninger til de største brukene kan maskere økt kraftfôrimport, nedgang i kornarealer, dårlig lønnsomhet i grovfôrproduksjonen og samlet sett avtagende selvforsyning på norske jordbruksprodukter.

Det er ikke blitt mindre motsetninger i jordbrukspolitikken av at regjeringen har inngått en avtale med Bondelaget. I fjorårets avtale ble det sendt kraftige vekstimpulser til de største brukene, kvotetaket for melk ble hevet, toppavgrensning for tilskudd ble fjernet, og tilskuddsprofilen mellom små og store bruk ble flatet ut. Årets avtale viderefører disse trekkene. Riktignok opprettholdes melkekvoteregionene ut fra distriktshensyn, og det er veldig bra. Men veksten svekker betydningen av fôrressursene på den enkelte gård, melkeproduksjonen fjernes ytterligere fra sitt eget ressursgrunnlag, og den tilsynelatende veksten baseres i økende grad på innkjøp av fôr.

Miljøpartiet De Grønne er enig i at norsk kvalitetsmat kan koste mer. Det ligger mye fornuft i at mat etter hvert gjenerobrer en større andel av husholdningsbudsjettene til fortrengsel for annet materielt forbruk. Men selv om det er rom for å øke prisene, mener vi at i årets oppgjør bør tilskudd for å fremme matproduksjon basert på lokale ressurser, med vekt på dyrevelferd, mer økologiske produksjonsmetoder og miljø og klima, prioriteres. Dette er det viktigste konkurransefortrinnet til norsk landbruk, ikke lave priser.

Derfor er vi uenig i at økningen i årets jordbruksavtale først og fremst tas på pris. Det svekker de øvrige virkemidlene i jordbrukspolitikken, og samtidig bidrar lave kornpriser både til svak lønnsomhet i kornproduksjonen og til at konkurransekraften til grovfôrbasert husdyrhold svekkes. Vi foreslår derfor at regjeringen legger en plan for økt norsk matproduksjon basert på norske ressurser, at regjeringen reverserer strukturdrivende tiltak som ble innført i fjor, og at regjeringen øker totalrammen for jordbruksoppgjøret med 1 276 mill. kr, fordelt på 772 mill. kr i tilskudd og 463 mill. kr i målprisøkninger.

Jeg tar med dette opp våre forslag.

Presidenten: Representanten Rasmus Hansson har tatt opp de forslag han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Else-May Botten (A) [11:46:12]: Miljøpartiet De Grønne har gjort seg til talsmann for at vi ikke burde spise rødt kjøtt. Ny forskning viser at dersom en satser på kombikua og ser kjøtt- og melkeproduksjon fra denne under ett, kan denne produksjonens miljøavtrykk sammenlignes med produksjon av lyst kjøtt, som fra kylling og gris.

Kan dette forskningsresultatet og satsingen på kombikua være med på å bidra til at Miljøpartiet endrer sitt syn og kanskje kan både unne seg og tenke seg en god biffmiddag?

Rasmus Hansson (MDG) [11:46:57]: Miljøpartiet De Grønne har gjort seg til talsmann for å spise mindre kjøtt. Vi har ikke plukket ut rødt kjøtt som spesielt problematisk, ikke minst av akkurat de grunnene som representanten Botten her nevner, fordi rødt kjøtt åpenbart er en kjøttype som samsvarer godt med det norske ressursgrunnlaget, i motsetning til det hviteste kyllingkjøttet, som i stor grad er produsert på importert fôr. Så jeg tror ikke motsetningen som representanten Botten prøver å reise, er så stor. Vi er enig i at melkeproduksjon og kombinasjonen av melkeproduksjon og kjøttproduksjon er en fornuftig ryggrad i et norsk landbruk, men det forandrer ikke det faktum at den voldsomme økningen i generelt kjøttforbruk som vi har her i Norge, er både klimamessig dårlig, internasjonalt ressursmessig dårlig og usunn.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:48:10]: Alle husdyr kan spise kraftfôr. Et annet ord for kraftfôr er mel, og mel er menneskemat. Noen dyr kan bare spise mel, det er gris og kylling de fremste representantene for, og de er veldig dyktige til det. Drøvtyggere og hest kan spise både kraftfôr og gras. Hva den enkelte gårdbruker bruker til ku, hvor mye kraftfôr og hvor mye gras, avhenger av prisen. Hvis kraftfôr er billig, bruker en mye, hvis kraftfôr er dyrt, bruker en lite.

Jeg forstår Miljøpartiet slik at en ønsker å få en plan for økt matproduksjon av norske ressurser, på godt norsk betyr det på norske arealer. En ønsker å få opp arealene, og arealene som er ledige, er grasarealer.

Vil Miljøpartiet De Grønne styrke grøftinga også av vassjuk myr, nydyrke og øke beitinga for å sikre sitt syn?

Rasmus Hansson (MDG) [11:49:17]: Miljøpartiet De Grønne vil bidra til å støtte grøfting av jord som er produksjonsdyktig, og som i større grad kan brukes til grasproduksjon, men det er veldig viktig å sette grensa mot myr som er natur, og som er et særdeles stort og viktig karbonlager i norsk natur. Nydyrking av myr er ikke veien å gå for å berge norsk landbruk. Vi har gjort rede for en god del av de tiltakene vi foreslår, og som jeg tror at vi og representanten Lundteigen er veldig enige om. Men jeg tror det er en dårlig strategi at norsk landbruk skal løfte seg selv oppetter håret ved å gå til angrep på mer av gjenværende norsk natur.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:50:14]: Dette er veldig viktig. En god del av den fulldyrkede jorda vi har, er myrjord. Den myrjorda er den som trenger, i mange tilfeller, mest grøfting. Er det da altså slik at Miljøpartiet De Grønne ikke ønsker at en skal grøfte vassjuk fulldyrket jord som er myr? Er det videre slik at en ikke ønsker å nydyrke arealer for å få mer fulldyrket jord? Er det slik at en ikke ønsker å bedre, altså øke, beitebruken? Hvis en er imot de tre tingene, blir det liten troverdighet over det å bygge norsk jordbruk mer på norske arealer.

Rasmus Hansson (MDG) [11:51:07]: Da får jeg gjenta en gang til at vi er ikke imot; vi er for å vedlikeholde fulldyrket norsk matjord. Vi er imot å dyrke opp, grøfte opp, det som i dag er biologisk og økologisk definert som myr, altså å øke arealet ved å ta mer myr i bruk – det er vi imot – og så er vi for å bruke de norske utmarksbeiteressursene.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:51:42]: Vi snakker ikke nå om myr, vi snakker om fulldyrket jord som tidligere har vært myr – det er fulldyrket jord nå, men det er myrjord. Er det virkelig sånn at myrjord, som vi har veldig mange hundre tusen mål av i Norge, ikke skal kunne grøftes for å få ut vannet, for dermed å være fruktbar – etter Miljøpartiet De Grønnes syn?

Rasmus Hansson (MDG) [11:52:15]: Da prøver jeg for tredje gang å si at jord som i dag er fulldyrket og som trenger grøfting for fortsatt å være i produksjon, er Miljøpartiet De Grønne for at det skal gis støtte til dyrking av. Det vi reserverer oss mot, er nydyrking av det som i dag er myr. Jeg er ikke sikker på om vi og representanten Lundteigen er uenige om det. Men det vi tydeligvis er enige om – tre ganger etter hverandre – er at fulldyrket jord som i sin tid er basert på myr, er vi for å gi tilskudd til å vedlikeholde, bl.a. gjennom grøfting.

Karin Andersen (SV) [11:53:10]: SV kommer til å støtte Miljøpartiet De Grønnes forslag nr. 22 og forslag nr. 23. Etter denne passiaren mellom representanten Lundteigen og Rasmus Hansson regner jeg også med at Miljøpartiet De Grønne kommer til å støtte noen av SVs forslag, bl.a. det forslaget der vi ber om en opptrapping av satsen for dreneringstilskuddet for å bedre agronomi, jordvelferd og jordas evne til CO₂-binding, altså at man ikke skal nydyrke myr, men at man skal ta vare på den matjorda man allerede har, slik at den også binder mer CO₂. Det er en rekke andre av disse forslagene som går på jordvelferd, agronomi og økologisk produksjon og forbruk som jeg vil tro at Miljøpartiet De Grønne vil støtte opp om. Det er interessant å vite om Miljøpartiet De Grønne, i likhet med SV, vil støtte forslag om at man styrker rekrutteringstiltakene for kvinner i landbruket.

Rasmus Hansson (MDG) [11:54:14]: Jeg kan på generelt grunnlag si at Miljøpartiet De Grønne kommer til å støtte mange av forslagene til SV, sannsynligvis også de representanten Karin Andersen nevner.

Som representanten Karin Andersen nettopp har hørt, er det et definisjonsspørsmål som man skal være ganske oppmerksom på, hva som er vanlig fulldyrket jord, hva som er såkalt vassjuk jord, hva som er myrjord, og hva som er myr. Også i et klimaperspektiv er det en overgang mellom jord som vil binde mer CO₂ hvis den blir grøftet, og myr som vil tape CO₂ hvis den blir grøftet. Så man skal være ganske oppmerksom på hvor den grensa går, også når man foreslår tilskudd. I utgangspunktet forsøkte jeg å presisere hvor vår grense går. Det betyr at vi sannsynligvis kommer til å støtte et sånt forslag, men alle må være oppmerksomme på at her er det en grenseoppgang som det er veldig viktig å gjøre riktig.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Sylvi Listhaug [11:55:34]: Jeg er veldig glad for avtalen som staten og Norges Bondelag kom til enighet om i år. Norges Bondelag har nok en gang tatt ansvar for næringen og sørget for forhandlingsgevinst for alle bønder. Norsk Bonde- og Småbrukarlag brøt nok en gang forhandlingene – for femte gang på seks år. På den måten fratar de seg selv påvirkningsmulighet og demonstrerer at de ikke forholder seg til stortingsflertallets rammer på den måten en ansvarlig organisasjon med forhandlingsrett må. Det er Bondelaget som gjennom forhandlingene sår, og Bonde- og Småbrukerlaget er med på å høste, uten å måtte ta ansvar.

Regjeringen er fornøyd med den avtalen vi har inngått, selv om det innebærer at jordbruket får en sterkere inntektsvekst enn andre grupper, i en tid da moderasjon er nødvendig av hensyn til konkurransekraft og arbeidsplasser. Bondelaget oppnådde en forhandlingsgevinst på 310 mill. kr. Det legger grunnlaget for en inntektsvekst på 3,75 pst. i 2016, etter en meget god inntektsvekst også i 2015 – i en situasjon hvor inntektsveksten ellers i samfunnet er på vei ned. Inntektsutvikling måles i prosent i alle lønns- og inntektsoppgjør. Alt utover det er nivåheving.

Det viktigste for regjeringen i årets avtale kan sammenfattes i tre punkter:

• Strukturendringene som ble vedtatt i fjor av regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti og Venstre, ligger fast. Det gir større muligheter for den enkelte bonde, større frihet til å utvikle bruket og å øke produksjonen. Det gir et mer rettferdig tilskuddssystem, der de som produserer mat, får mer enn før.

• Vi fjerner tilskudd til pelsdyrfôr. Dette er en næring i fri internasjonal konkurranse, som vi mener må klare seg uten denne formen for tilskudd.

• Målprisøkningene over jordbruksavtalen er på vei ned. Vi halverte prisøkningen i fjor og reduserte den ytterligere i år, slik at økningen innebærer ca. 10 kr. i måneden for en gjennomsnittsfamilie.

Det blir hevdet at kraftfôr er billig og gras dyrt. Det er en uforståelig påstand. Jeg har ikke truffet én bonde som mener at kraftfôr er billig. Tvert imot, det er en av de største utgiftene som bøndene har. De norske kyrene er ikke fullstappet med soya fra Brasil, som noen hevder. Tvert imot er 80–85 pst. av det kyrene spiser, produsert på norske ressurser. Kraftfôret er ikke et problem for norsk landbruk, men en viktig forklaring på den effektiviseringen som har skjedd. Hver ku produserer mer melk, og bonden trenger færre kyr for å melke samme mengde. Det vi skal gjøre, er å fortsette innsatsen for å erstatte importert kraftfôrråvare gjennom forskning som f.eks. Foods of Norway gjør på Ås. Bruken av grasarealer er kraftig ekstensivert de siste 25 årene. Det er billigere å øke grovfôrproduksjonen enn å kjøpe kraftfôr. Denne avtalen gjør korn mer lønnsomt, og grasbasert husdyrhold blir mer lønnsomt. Det stimulerer til bruk av norske arealer.

Jeg er over middels opptatt av Vestlandet og av det fantastiske landskapet som er der. I årevis har kulturlandskapet grodd igjen. Ingen beitedyr, verken geit, sau eller storfe, kan avbøte dette mange steder, fordi gjengroingen har kommet for langt. Derfor er det en god og viktig ordning som har kommet inn på avtalen for Hordaland, Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal. Den er en rimelig og god investering, som passer godt inn i arbeidet med å utvikle mangfoldet i landbruket, fordi dette kan være et arbeid som bønder kan bidra til å få utført.

Nylig fremmet regjeringen en ny melding til Stortinget. Den heter Garden som ressurs – marknaden som mål. Her kommer vi med forslag som skal hjelpe bøndene med å utnytte mulighetene gårdens totale ressurser gir, enten det gjelder lokal mat og drikke, reiseliv, utnytting av utmarksressursene, velferdstjenester eller gården som energileverandør.

Jeg har reist utrolig mye rundt om i dette landet i den tiden jeg har hatt denne jobben, og lært at det ikke er størrelsen på gården det kommer an på, men hva en gjør ut av gårdens ressurser. Vi ønsker økt produksjon, mer gründerskap og verdiskaping på norske gårdsbruk, som et grunnlag for flere heltidsbønder. Regjeringen er godt i gang med å legge et grunnlag for å få det til. Jeg er glad for at et bredt flertall i Stortinget støtter dette, og støtter den inngåtte jordbruksavtalen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Knut Storberget (A) [12:00:39]: Jeg hører at statsråden er veldig glad for den inngåtte avtalen. Men ut fra min erfaring i regjering må jeg si at da jeg var veldig glad, var det en intens følelse. Det var sjelden, men det var intenst.

Vi står altså overfor en jordbruksavtale hvor budsjettoverføringene, det vi bruker av offentlige midler, faktisk øker – sjøl om noen av oss mener at det ikke øker nok. Målprisene øker, sjøl om vi kan diskutere hvor stor veksten i økningen er, forhandlingsinstituttet står støtt og godt, og vi ser at de foreslåtte strukturendringer av betydning i forhandlingene er skjøvet ut i tid.

I statsrådens gledesrus over denne avtalen, er det da slik at Fremskrittspartiets ambisjon om å kutte betydelig i landbruket, å avvikle forhandlingsinstituttet og også å foreta ytterligere betydelige strukturendringer, nå er forlatt?

Statsråd Sylvi Listhaug [12:01:44]: Det er jo trist å høre at det var en sjelden følelse at representanten Storberget var glad da han satt i statsrådsstolen. Jeg må si at jeg stort sett er glad. Det er en fantastisk jobb.

Så over til kutt. Denne regjeringen er en mindretallsregjering. Derfor må vi innrette oss slik at vi får igjennom den politikken som vi ønsker i Stortinget.

På disse to oppgjørene har vi fått til en endring. Fjorårets var den største noensinne i avtalens historie, spesielt når det gjelder strukturendringer. Slik er det òg med forenklinger, så jeg er veldig godt fornøyd med at vi er kommet så langt.

Så er det alltid sånn at man må stå på videre. Jeg mener denne næringen trenger omstilling. Den trenger nye virkemidler for at vi skal gå i rett retning, og jeg er glad for at det så langt ser ut til at det virker.

Knut Storberget (A) [12:02:49]: Jeg får kanskje moderere min beskrivelse av erfaringer fra min regjeringstid – jeg husker jeg smilte flere ganger også, jeg må si det (munterhet i salen) – og jeg er glad for at statsråden nå er glad.

Men mitt spørsmål gikk egentlig på det linjevalget som nå foretas. Vil man aktivt også i framtida bruke budsjettmidler av statens fellesskap for å øke norsk matproduksjon? Jeg vil særlig henlede statsrådens oppmerksomhet på situasjonen i kornøkonomien, hvor vel behovet kanskje er tre eller fire ganger av det som i dag ligger på bordet. Det er et avgjørende virkemiddel for å kunne ta i bruk all jord i Norge, slik at vi bruker grasarealet til å høste gras og kornområdene til å dyrke korn.

Er det slik at Fremskrittspartiet nå er av en annen oppfatning enn da man var i opposisjon, hvor man kuttet 5 mrd. kr, 6 mrd. kr, 7 mrd. kr på jordbrukets tilskudd – at man nå ser framover og heller vil øke, for bl.a. å ta vare på kornøkonomien?

Statsråd Sylvi Listhaug [12:03:53]: Neste års jordbruksoppgjør skal vi nok debattere rikelig når den tiden kommer.

Men jeg har lyst til å si noe om dette som har vært oppe flere ganger, om at kornareal blir omgjort til grasareal og melkeproduksjon. Det finnes knapt ett eneste eksempel på bønder som legger om fra korn og begynner med melkeproduksjon. Men det finnes mange eksempler på bønder som legger om fra korn til gras, og driver med ammekuproduksjon. Det var en villet politikk fra den forrige regjeringen. Det ble inngått jordbruksoppgjør mellom den forrige regjeringen og Bondelaget – det spørs om Norsk Bonde- og Småbrukarlag var med, de var ikke så ofte det – som la til rette for at det skulle lønne seg med ammekuproduksjon. Det man nå kritiserer, er noe man selv la til rette for i tidligere jordbruksoppgjør.

I Hedmark, som representanten kjenner godt, er det ikke slik at melkeproduksjonen har flyttet fra fjellbygdene og ned til kornarealene. Tvert imot: Fjellbygdene i Hedmark har styrket seg. Så det er mange ting å diskutere når det gjelder disse påstandene.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [12:05:14]: Statsråden sa det omtrent slik: Hun var i overkant opptatt av vestlandslandbruket. Det er bra. Jeg tror det er mange som er opptatt av landbruket på Vestlandet og ellers i landet. Undertegnede er i hvert fall opptatt av vestlandslandbruket. Med den topografien vi har, må vi ha små og mellomstore bruk, fordi topografien krever det. Vi har vært opptatt av dette i forbindelse med melkeregionene, som vi skal komme tilbake til, og at de må være mer finmaskete enn det som utvalget kom fram til tidligere i vår.

Statsråden brukte dette uttrykket om kantklipping. Mitt spørsmål blir da: Har statsråden fått med seg at komiteens flertall ikke er så opptatt av denne kantklippingen som en del av årets jordbruksavtale?

Statsråd Sylvi Listhaug [12:06:10]: Ja, det har jeg fått med meg, men når begrepet «kantklipping» blir brukt, må man ta seg en tur til Vestlandet og kjøre innover f.eks. Storfjorden, og da vil man se at det slettes ikke er kantklipping det er snakk om, men kjempestore trær, som gjør at verken lokalbefolkningen eller de som besøker områdene, ser et gløtt av fjorden. Jeg tror ikke det bare er japanere og kinesere som ønsker seg bedre utsikt. Jeg tror også at alle de som bor der, er ganske irriterte over den gjengroingen som har skjedd, og som har tatt fra dem det fantastiske naturlandskapet man har vært vant til å se.

Når det gjelder tilskudd som kommer direkte til bonden, kan for det første dette tilskuddet komme til bonden ved at de utfører disse oppgavene. Men det er mange andre tilskudd i jordbruksavtalen som ikke går direkte til bonden: midler til forskning, utvikling, rådgiving, utviklingstiltak innenfor økologisk landbruk, andre utviklingstiltak, utrednings- og tilretteleggingsmidler, bioenergiprogram, midler til rekruttering og kompetanse, velferdsordning og prisnedskriving m.m. Så det er veldig mange ting å gripe fatt i hvis man er opptatt av at disse midlene skal gå direkte til bonden.

Geir Pollestad (Sp) [12:07:30]: Jeg merker meg at statsråden og regjeringen snakker mye om forenkling. Det blir målt i antallet forenklingstiltak. Alle er like mye verdt. Jeg tror norske matprodusenter er mest opptatt av effekten av de såkalte forenklingstiltakene som blir gjennomført. Så mitt spørsmål, som statsråden muligens har hørt før også, er: Med de tiltakene som er gjennomført i fjorårets og i årets oppgjør, vil en norsk bonde spare mer eller mindre enn 30 minutter i byråkrati- og papirarbeid – ikke per dag, per uke eller per måned, men per år?

Statsråd Sylvi Listhaug [12:08:19]: Det spørsmålet har jeg svart representanten Pollestad på en rekke ganger, og nå, som før, henger det ikke bare sammen med hva bonden må fylle ut av skjemaer osv. Det henger også sammen med at vi må ha en rekke folk til å behandle søknadene. En del av disse tilskuddsordningene er svært kompliserte. Det handler om at vi må et apparat for å følge opp og kontrollere at de som skal ha pengene, får dem. Sånn sett er det å fjerne en ordning en forenkling i seg selv.

Hvis jeg skal velge ut én ordning som jeg synes representerer en veldig bra forenkling, som også kommer bønder til gode, er det samdriftsregelverket, som den forrige regjeringen satt og så på. Fem bønder kunne gå sammen. Hvis det var seks, måtte én ut, og de kunne på toppen av det hele ikke bo mer enn 17 km fra hverandre. Da jeg spurte hvorfor 17 km og ikke 16 km eller 18 km, fikk jeg ingen god forklaring på det. Det er et typisk eksempel på et regelverk som gjør at man ikke ser på bøndene som selvstendig næringsdrivende, som er i stand til å ta egne valg, men at man ønsker å ha en styring som er usunn overfor en næring.

Pål Farstad (V) [12:09:37]: Jeg vil trekke fram at bruken av investeringsvirkemidler er viktig for hvordan landbruket utvikler seg, og at disse virkemidlene må styrkes vesentlig, dette fordi de fleste produksjoner ikke klarer å forrente de investeringene som må gjøres.

Investeringsvirkemidlene kan brukes til å opprettholde og å utvikle små og mellomstore bruk over hele landet. Er dette en oppfatning som statsråden deler?

Statsråd Sylvi Listhaug [12:10:12]: Ja, investeringsvirkemidler er viktig. Det er også en viktig del av effektiviseringen og moderniseringen av landbruket. Det er jo det som har skjedd i mange produksjoner. Man har fått nye driftsbygninger, mer moderne driftsbygninger og ny teknologi, som gjør at man kan drive mer effektivt og også drive større.

I faglagenes krav i årets jordbruksoppgjør ønsket man å heve investeringsstøtten med 20 mill. kr. Det ble også lagt inn i statens reviderte tilbud, slik at vi har oppfylt det som var kravet fra organisasjonene. Vi ser også at det er stor etterspørsel etter disse pengene. I enkelte fylker er pengene allerede brukt opp, og det er et godt tegn på at bønder ønsker å investere og være med inn i framtiden med å øke norsk matproduksjon.

Karin Andersen (SV) [12:11:17]: Jordbruksoppgjøret er viktig, men det er noe som er enda viktigere enn det, hvis vi skal opprettholde norsk landbruk, og det er tollvernet. Uten tollvern er det nesten umulig å se for seg at det skal være noe særlig igjen av norsk landbruk. Så det å ta kampen for tollvernet er det helt nødvendig at regjeringen gjør. Regjeringen og statsråden har sagt at en ønsker å redusere deler av tollvernet, men har blitt instruert av Stortinget til å gå imot sin egen politikk og beholde tollvernet. Da er mitt spørsmål til statsråden nå: Er statsråden nå enig i at tollvernet må bestå, og at det er det viktigste grunnlaget for at det er norsk matproduksjon?

Statsråd Sylvi Listhaug [12:12:20]: Det har aldri vært et spørsmål om tollvernet skal bestå. Det diskusjonen går på, er hvor stort tollvernet skal være. Nå pågår det en rekke forhandlinger internasjonalt, som kommer til å ha en innvirkning også i Norge og for norsk landbruk. For det første har vi nå startet artikkel 19-forhandlinger. Det var forhandlinger som tidligere statsråd Slagsvold Vedum sa ja til at skulle startes opp ganske umiddelbart etter at endringene på ostetollen var gjort. Det er vi nå i gang med. Vi ønsker selvfølgelig å ivareta norske interesser.

Det andre er WTO-forhandlingene, som også den forrige regjeringen var positiv til å komme fram til en enighet om. Det er en positiv framgang også i disse forhandlingene. Om man kommer i mål, får vi se i løpet av dette året.

Så er det også TTIP-forhandlingene mellom EU og USA, som kan få innvirkning på Norge.

Så det er store og viktige spørsmål innenfor dette feltet som skal avklares i løpet av årene som kommer.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [12:13:42]: Norsk matproduksjon er en suksesshistorie. Norske bønder gjør en svært viktig jobb for det norske samfunnet, ikke minst for å sikre norsk matvaretrygghet og matvaresikkerhet ved å produsere mat til den norske befolkningen, men også ved å legge grunnlaget for en stor og tung verdikjede. Næringsindustrien har alene en omsetning på 160 mrd. kr og har aktivitet fra Finnmark i nord til Agder i sør, så det skaper store ringvirkninger rundt omkring i hele landet.

Jeg har sittet og fulgt med på debatten, og jeg har merket meg spesielt at Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti er veldig opptatt av å snakke om de åtte rød-grønne årene. Når de er det, får også jeg snakke litt om de åtte rød-grønne årene. I de 25 årene før den rød-grønne regjeringen kom til makten i 2005, var det ingen reallønnsvekst i norsk landbruk. Andre grupper hadde en reallønnsvekst på 50 pst. i den perioden, men i landbruket hadde man ingen. Fra 2005 hadde man det kronemessig likt hvert år – en helt annen utvikling. Deretter kom landbruksmeldingen i 2012, og det viktige med den var at den slo fast at man ønsker økt norsk matproduksjon i takt med den norske befolkningsøkningen – 20 pst. i løpet av 20 år. Det har vært helt definerende for landbrukspolitikken etterpå, og det var det som la grunnlaget for at man klarte å få til den forbedringen i tollvernet som man gjorde høsten 2012. At vi klarte å få til en forbedring i tollvernet, la grunnlaget for at man våren 2013 hadde et jordbruksoppgjør som var kronemessig likt, men pluss 13 000 kr for å tette inntektsgap. Den rød-grønne regjeringen sa helt tydelig at det var starten på en villet opptrapping for å utjevne inntektsforskjeller, og man målte det i kroner, ikke i prosent. Dette bør egentlig glede Kristelig Folkeparti. De bør la seg inspirere av de åtte rød-grønne årene, og la seg sjokkere mer over de årene vi er inne i nå.

De to jordbruksoppgjørene som vi nå har vært gjennom, har hatt ett eneste område der det er gitt litt grunnlag for inntektsvekst, og det er tollvernet og målpris. Hadde det ikke vært for de grepene man tok med tollvern i perioden før 2013, hadde ikke årets jordbruksoppgjør vært mulig. Statsråd Sylvi Listhaug bør takke forgjengerne for at de har forbedret tollvernet, som gjør det mulig å ta ut økte målpriser i det norske markedet, og gjør det mulig å ha en levende norsk matindustri.

Ser man på utviklingen i Norge sammenliknet med utviklingen i Sverige, ser man at vi i Norge har en helt annen selvforsyningsgrad – når det gjelder storfekjøtt, når det gjelder lam, når det gjelder fjærfe, og når det gjelder gris. På alle de store produksjonene har vi en helt annen selvforsyningsgrad i Norge enn det man har i nabolandet vårt Sverige. Eksempelvis har man i Sverige ned mot 30 pst. selvforsyningsgrad på lam, når det gjelder storfe, har man rundt 50 pst., mens vi nesten er selvforsynt. Hovedforskjellen er at vi har en nasjonal landbrukspolitikk, en jordbruksavtale, et tollvern, og har hatt politisk vilje over tid. Årets oppgjør er ikke et oppgjør for videre satsing, det er et oppgjør for en gradvis nedbygging.

Odd Omland (A) [12:17:04]: Selv om kravet i årets jordbruksoppgjør hadde en tydelig distriktsprofil, ser en likevel at årets avtale viderefører fjorårets jordbruksoppgjør, med en omfordeling fra små og mellomstore bruk til de største brukene. Listhaug sa i dag, og har også sagt ved flere andre anledninger, at dette er de største strukturendringene som noensinne er gjort. Denne kursendringen fikk regjeringen i fjor støtte til av Kristelig Folkeparti og Venstre, men Arbeiderpartiet er ikke enig i denne kursendringen. Vi foreslo å sende oppgjøret tilbake til forhandlinger mellom partene med en halv mrd. kr i potten, men det fikk vi ikke støtte til.

Årets forhandlinger startet med et tilbud fra staten på 90 mill. kr samt at melkeregionene skulle reduseres fra 18 til mellom syv og ni – en omlegging som ville ført til en rasering av distriktsjordbruket, etter min mening, og en nedbygging av kornarealet ved at dette blir tatt i bruk til fôrproduksjon. Heldigvis kom staten, om enn noe uvanlig, opp med et nytt revidert tilbud hvor reduksjonen av melkeregioner ble holdt utenom, som endte med en forhandlingsløsning på 400 mill. kr.

Arbeiderpartiet understreker i sine merknader at forhandlingsinstituttet er en bærebjelke i landbrukspolitikken, som har stått seg over tid. Vi understreker at forhandlingsinstituttet ikke er et redskap for en mindretallsregjering til å få gjennom en politikk det ikke er flertall for i Stortinget, slik som regjeringen forsøkte med forslaget om reduksjon i melkekvotene. Den landbrukspolitikken regjeringen fører, er vi sterkt kritisk til. Inntektsutviklingen de to seneste årene har vært for svak, og viljen til å bruke budsjettmidler er for liten – noe vi også ser i årets oppgjør der hele 315 mill. kr tas ut i pris.

Jeg vil understreke viktigheten av at det i framtidige oppgjør fokuseres på å videreføre en miljøvennlig kanaliseringspolitikk, å øke tilskuddene til små og mellomstore bruk, at matproduksjonen er basert på norske ressurser med et landbruk over hele landet, og å redusere kraftfôrimporten gjennom en styrket kornøkonomi og et sterkt tollvern. Landbrukspolitikken som føres framover, må i det hele resultere i at inntektsgapet mellom andre sammenliknbare grupper reduseres. Ut fra det jeg har hørt i debatten i dag – både i replikkordskiftet mellom Kristelig Folkepartis Hjemdal og Storberget, og også mellom Pål Farstad og Ingrid Heggø – ser en for seg at inntektsgapet må reduseres. Da er det flertall i denne salen for det, og det håper jeg at landbruksministeren legger seg på minne til neste års oppgjør.

Kjell-Idar Juvik (A) [12:20:25]: Arbeiderpartiet vil prioritere et sterkt jordbruk og forutsigbarhet for jordbruk i hele landet, og vi er enig i at mest mulig matjord må tas i bruk. Det innebærer at vi fortsatt må ha landbruk over hele landet, og at den geografiske produksjonsfordelinga videreføres.

En må i framtida sikres muligheter til å drive gårdsbruk i forskjellige størrelser. En må sikre at melkeproduksjonen ikke flyttes til areal der man tradisjonelt har dyrket korn. Bare på denne måten kan vi utnytte det norske arealet og ikke minst sikre en mest mulig bærekraftig og miljøvennlig produksjon.

Jeg mener at dagens regjering ikke er landbrukets venn. De er mer opptatt skattekutt til dem som har mest fra før. Men det er bra at det var mulig å oppnå en jordbruksavtale sjøl om jeg mener at en her har strukket seg til en smertegrense, sett fra bøndenes ståsted.

I realiteten er det faktisk kun 45 mill. kr å drive politikk og nytenking på. Resten er det vi forbrukerne som må betale i form av økte priser på matvarene. Det er ganske oppsiktsvekkende at vi har en statsråd fra Fremskrittspartiet som går hardt ut i valgkampen og lover lavere kostnader for forbrukerne, som nå sørger for det motsatte.

For mitt hjemfylke Nordland og landbruket der er det først og fremst positivt at vi berger fylkesvise melkekvoter og produksjonsfordelinga – i hvert fall inntil videre.

Jeg kunne også tenkt meg en rekrutteringspakke for ungdom med fondsordning, såkalt Gårdssparing for ungdom, GSU. Jeg ser og registrerer også at rentestøtten på 60 mill. kr fjernes på tross av store investeringsbehov i landbruket. Jeg ser også at det kuttes i forskning og utvikling på tross av at det skal satses grønt i framtida. Dette rimer ikke i det hele tatt.

Som sagt: Jeg er lettet over at Listhaug har gått bort fra Fremskrittspartiets tidligere landbrukspolitikk – i hvert fall inntil videre – og det vi husker de sa i valgkampen, som kunne ha betydd kutt i størrelsesordenen 5 mrd. kr til 7 mrd. kr.

Statens reviderte tilbud var avgjørende for at det ble en løsning i jordbruksoppgjøret. Som kjent var tilbudet som ble lagt på bordet, et kutt. Heldigvis har man nå fått det på plussida.

Fjorårets jordbruksoppgjør er det grunn til å minne om, for det la til grunn en omfordeling av tilskudd fra små og mellomstore bruk til de største. Det er som Listhaug faktisk har referert til, at det er noen av de største endringene som noensinne er gjort. Dette fikk regjeringa støtte til fra Venstre og Kristelig Folkeparti i fjor, og jeg vil minne om at Arbeiderpartiet sto ikke bak den linja.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:23:41]: Det er viktig å ha klart for seg rollefordelinga mellom jordbruksforhandlingene og Stortingets ansvar. Jordbruksforhandlingene må ses på som en forberedelse til Stortingets behandling, og jeg er veldig glad for at Arbeiderpartiets landbrukspolitiske talsmann, Knut Storberget, nå er enig i den forståelsen. Dette er nøye drøftet i NOU 1988:10, Hovedavtale for jordbruket. Der går dette godt fram i kapittel 5, som jeg anbefaler flere å lese.

Årets jordbruksavtale er forhandlet fram ut fra den avtalen som regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti og Venstre inngikk i fjor. Det er disse partienes prioriteringer som ligger i årets avtale. Det er derfor sjølsagt naturlig at de fire partiene er enige om det som skjer.

Når Stortinget og stortingsrepresentantene skal vurdere en inngått avtale, må det vurderes ut ifra den samfunnsrollen som jordbruket har. Det er samfunnsrollen som gjør at vi i det hele tatt har en offentlig jordbrukspolitikk. Det som er samfunnsrollen, er matvaresikkerheten – sikkerhet for nok og trygg mat fra norsk jordbruk, altså bruk av jord. Jordbruk er bruk av jord. Dette er en forbrukersak. Det er i forbrukernes interesse at vi har en matvaresikkerhet. For å få til den forbrukerinteressen må det være en allianse mellom forbrukere og gårdbrukere. For at gårdbrukerne skal gjøre sin del av denne jobben, må det gis inntektsmuligheter som er attraktive for ungdommen – for neste generasjon. Det er lakmustesten på om alliansen fungerer i praksis.

Denne matvaresikkerheten er redusert over lang tid slik at den nå er på nærmere 35–40 pst. – svært lav. Årsaken til det er en reduksjon i planteproduksjonen på norske arealer som følge av mindre totalareal og fallende avling. Fallende avling er noe som ethvert våkent øye ser når en ser grasveksten rundt omkring. Den inngåtte avtalen vil redusere planteproduksjonen i Norge fordi det vil bli enda mindre lønnsomt å produsere gras. Avtalen innebærer at en bruker 70,2 mill. kr til å subsidiere kraftfôret. Det er over 25 mill. kr mer enn de varige økte bevilgningene over statsbudsjettet. Det er det sentrale.

Jeg vil komme nærmere tilbake og utfylle denne forståelsen, men jeg vil allerede nå ta opp det forslaget som jeg sjøl har referert til, og som jeg seinere vil gå inn på. Så til slutt: Jeg vil stemme imot den inngåtte avtalen.

Presidenten: Representanten Per Olaf Lundteigen har tatt opp det forslaget som han refererte til.

Ingrid Heggø (A) [12:26:46]: Jordbruksoppgjeret i fjor la grunnlag for ei omfordeling av tilskot frå små og mellomstore bruk til dei største. Arbeidarpartiet var usamd i denne kursendringa. Når det er sagt, er eg glad for at Framstegspartiet har slutta med å føra Framstegsparti-politikk innan landbruk og ser ut til å ha skrinlagt dei kutta dei føreslo i opposisjon. Det vert faktisk spennande å sjå kvar dei landar om nokre år, når opposisjonsrolla kjem tilbake.

La meg slå fast ein gong for alle: Arbeidarpartiet ynskjer eit jordbruk over heile landet. Då må vi no og i framtida ha differensierte verkemiddel som legg grunnlag for ein variert bruksstruktur og sikrar berekraftig produksjon på jordbruksareala i heile landet.

Som representanten Knut Storberget sa, tek ikkje årets jordbruksoppgjer nye store strukturgrep, men reverserer heller ikkje dei grepa som vart tekne ved oppgjeret i fjor. Eg vil òg minna om at regjeringa ikkje har skrinlagt spørsmålet om mjølkekvoteregionane, men utsett det til behandlinga av stortingsmelding om landbruket. Eg vil understreka at det er avgjerande viktig at vi beheld fylkesgrensene for å behalda mjølkebruk over heile landet.

Matproduksjon basert på norske ressursar må styrkjast og kraftfôrimporten reduserast. Då kan ein ikkje satsa endå meir på storbruk. Då må ein satsa på vestlandsbonden og ha incitament som gjer at vi kan ha landbruk over heile landet.

Ja, Arbeidarpartiet er kritisk til ytterlegare stordriftssatsing i norsk landbruk. For å sikra eit føreseieleg landbruk, også for dei som no investerer, meiner vi at ein bør fokusera på å auka tilskota til dei små og mellomstore bruka i framtidige jordbruksoppgjer.

Eg er einig i at regjeringa bør satsa meir på reiseliv, men – unnskyld uttrykket – kva er det tøyset med kantklipping og rydding for vestlandsbonden inne i eit jordbruksoppgjer? Det høyrer då ikkje heime der!

Avslutningsvis vil eg seia nokre ord om viktigheita av å slå ring om kanaliseringspolitikken.

Mjølkeproduksjonen må ikkje flyttast til areal der ein tradisjonelt har dyrka korn. Berre slik utnyttar vi det norske arealet og sikrar ein mest mogleg berekraftig og miljøvenleg produksjon. Effektiv mjølkeproduksjon, med produksjon av kjøt og mjølk i kombinasjon, gjev også det beste klimamessige fotavtrykket.

Else-May Botten (A) [12:29:36]: De neste 10–20 årene vil vi oppleve at innbyggerne i Norge øker i antall, og at flere flytter inn mot byene. Denne utviklingen får meg til å tenke på vårt gamle slagord «By og land hand i hand», for nå handler det om å rigge seg for framtiden. Det handler om å bygge på, bygge om og bygge nytt. Det må vi også gjøre i landbrukspolitikken. Vi må sikre at hele landet tas i bruk til matproduksjon, og det fordrer at vi også i framtiden har differensierte virkemidler for å legge grunnlag for en variert bruksstruktur og sikre en bærekraftig produksjon på jordbruksarealer i hele landet. Regjeringens sentraliseringsfokus er det motsatte. Å ta grep som sentraliserer, under dekknavnet forenkling, er urent trav.

I utgangspunktet er alle for forenkling om det kommer bonden til gode, men å kutte i en rekke tilskuddsordninger og kalle det forenkling er ikke et renhårig politisk trav. Det blir ikke lettere å være bonde når man avvikler distriktstilskudd for fjørfekjøtt, det blir verre. Vi mener at matproduksjon basert på norske ressurser må styrkes, og at kraftfôrimporten må reduseres.

Nedgangen i kornarealet gir også grunn til bekymring. For å stoppe denne utviklingen må lønnsomheten i kornproduksjonen bedres. Skal vi ha et landbruk over hele landet, må vi sikre oss at melkeproduksjonen ikke flyttes til arealer der man tradisjonelt har dyrket korn. Bare slik utnytter vi det norske arealet og sikrer en mest mulig bærekraftig og miljøvennlig produksjon. Med tanke på det klimamessige fotavtrykket i landbruket er det greit å vise til at matproduksjon av kjøtt og melk, altså kombikua, gir mest effektiv melkeproduksjon.

Stortingets flertall har hatt en dugnad for store bruk i dette oppgjøret, der de økte tilskuddene til de største bøndene til opptil 1,4 mill. kr til ett enkelt bruk, alt tatt fra små og mellomstore bruk. Hver eneste krone som gis til de store brukene, tas fra de mindre brukene, for den samlede summen øker ikke.

Av hensyn til forhandlingsinstituttet går vi i Arbeiderpartiet inn for den inngåtte avtalen, til tross for at den inneholder en rekke svakheter. Om vi skulle ha korrigert den framforhandlede avtalen nå, er vi redd for at Høyre og Fremskrittspartiets ønske om å parkere forhandlingsinstituttet ville blitt realisert etter hvert. Vi må møte vekstutfordringene med en god politikk, med mål om økt matproduksjon, livskraftige distrikter og matsikkerhet.

Ove Bernt Trellevik (H) [12:32:40]: Eg tok ordet først og fremst fordi det når eg høyrer debatten her i dag – og spesielt frå Arbeidarpartiet og Senterpartiet – er eit litt negativt fokus på landbruket og utviklinga der dei siste to åra, etter at me fekk eit regjeringsskifte. Arbeidarpartiet meiner at forenkling eigentleg ikkje er forenkling, og det same meiner for så vidt òg Senterpartiet. Heggø seier her at me omfordeler frå små til store, og Botten seier at det er eit «sentraliseringsfokus». Dei opplever dette som svært negativt, i staden for å sjå på kva som eigentleg er konsekvensen av denne politikken og dei endringane og dei forenklingane som er vortne gjorde innanfor landbruket.

Eg trur det kan vera greitt å sjå litt på resultatet av dette og på dei viktige pilene og parameterane som viser korleis dette eigentleg har gått. Det er stor og auka investeringslyst i landbruket. Det er rift om mjølkekvotane for å få tak i fleire kvotar, og talet på søkjarar til naturbruk på vidaregåande skular er stort. Etter fleire år med nedgang i talet på søkjarar opplever me altså no auke i søkjartalet. Dette vitnar om at ungdomen òg har tru på den politikken som vert ført, som er både framtidsretta og rett, både for nye generasjonar og for landet vårt.

Eg tenkjer at det er heilt på sin plass å gje honnør både til statsråden og til regjeringa og til det stortingsfleirtalet som har gjort det mogleg å få til ei slik endring av norsk landbrukspolitikk, som er til det beste for samfunnet, sjølv om både Arbeidarpartiet, Senterpartiet og eit par andre parti er imot ei slik positiv utvikling.

Marit Arnstad (Sp) [12:34:40]: Det har vært en interessant debatt. Representanten Trellevik har rett i at det er nok mange i denne salen som ikke er synderlig imponert over årets jordbruksavtale. Det er også årsaken til at flere, bl.a. Senterpartiet, har egne forslag, som utgjør et klart alternativ til regjeringens landbrukspolitikk, slik som også Senterpartiets hovedtalsmann har gjort rede for tidligere i debatten.

Sentralt er det forslaget der det står at det må legges til rette for et inntektsmål som er basert på en kronemessig lik inntektsutvikling, og som kan bidra til en tetting av inntektsgapet mellom landbruket og andre yrkesgrupper. Behovet for sterkere investeringsvirkemidler, særlig til mindre og mellomstore bruk, er også viktig. Det må også sies at det burde vært i regjeringens egen interesse at man gjennomgikk omleggingen av lammetilskudd på en slik måte at man fikk klarlagt de faktiske konsekvensene av ordningen på en ordentlig og ryddig måte.

Senterpartiet fremmer forslag om alle de tingene.

Jeg tar ordet fordi jeg vil sende med statsråden et spørsmål som jeg mener statsråden må ha oppmerksomhet på gjennom sommeren, og det er det faktum at nesten 60 000 dekar jord i Trøndelag fortsatt ikke er sådd. Det er en svært alvorlig situasjon, en tilsvarende situasjon har man ikke opplevd i Trøndelag på nesten hundre år, og det er en stor belastning for svært mange av de enkeltbrukerne som opplever det.

Nå har vi godt begrunnede regler som krever at man skal så for å få tilskudd, men det som skjer i Trøndelag i dag, er en helt ekstraordinær situasjon, og mye tilsier at for å få noen avling i hus i det hele tatt, må det såes i løpet av den uka vi nå er inne i. Det betyr at det er et veldig usikkert bilde. Det er en situasjon som jeg ber statsråden om å ha oppmerksomhet på gjennom sommeren. Det kan sjølsagt gå bra på hengende håret, men det kan også bli en ganske alvorlig situasjon. Det er viktig at statsråden er villig til å sette folk foran system i en slik situasjon, der det ikke lenger handler om enkeltbrukere, det handler rett og slett om en kollektiv situasjon for nesten alle brukere mellom Levanger og Snåsa i Trøndelag.

Så må jeg til slutt også få lov til å si at det var en litt vittig replikkveksling mellom representanten Lundteigen og SV og Miljøpartiet De Grønne for ikke så lenge siden. Det er interessant at den replikkvekslingen om myr som man har opplevd her i dag, er noe helt annet enn det jeg opplevde at Miljøpartiet De Grønne og SV sa om myr og vern av myrareal i en miljødebatt for noen få uker siden. Men vi får håpe at de etter hvert har begynt å komme på riktig spor.

Ingunn Foss (H) [12:37:56]: Selv om Arbeiderpartiet og Senterpartiet er lei av å bli minnet om de dårlige resultatene fra den rød-grønne regjeringsperioden, håper jeg de kan glede seg litt over at mye går greit i norsk landbruk for tida: Færre går ut av næringen. Det er større interesse for både melkeproduksjon og kjøttproduksjon. Det er nedgang i omdisponering av dyrket jord, og det er større etterspørsel etter investeringsmidler. Det er også flere unge som søker seg til landbruksrelaterte utdanninger.

Regjeringen og støttepartiene er opptatt av å utforme virkemidlene på en måte som stimulerer til økt matproduksjon. Det legges til rette for at selvstendig næringsdrivende bønder kan øke produksjonen og dermed også inntektene. Det legges også til rette for at små og mindre bruk kan utnytte ressursene på en bedre måte.

I den nylig framlagte gründermeldingen for landbruket er det en rekke målrettede tiltak for å øke inntjeningen, spesielt for de mindre produsentene. Men det er kanskje sånn for Arbeiderpartiet og Senterpartiet at det er vanskelig, og at det sitter langt inne, å si noe godt om dagens landbrukspolitikk. Kanskje det er like vanskelig som det var for melkebonde Steinar Kyrvestad fra Valle i Setesdalen, som på et møte åpnet innlegget sitt med:

«Det er ikkje noko som irriterer meg meir enn når nokon rosar landbruksministeren.»

På et årsmøte i Evje og Hornnes sauelag, hvor det var tale om optimismen i saueholdet, var det sterkt understreket at det ikke måtte være en omtale som ble «altfor Sylvi-venleg».

I Bondelagets referat fra et sauemøte på Ose sto det:

«Bodskapen om særs gode tilhøve i sauenæringa spreier seg no raskare enn både influensabakteriar og krimsjuke på store delar av Agder.»

Avisa Setesdølen skriver:

«Slikt gir grunn til optimisme, men la det ikkje på nokon måte bli oppfatta som eit einaste godt ord om Sylvi Listhaug!»

(Munterhet i salen)

Dette viser helt tydelig at det er optimisme ute hos bøndene. Det synes jeg vi kan glede oss over alle sammen.

Debatten nærmer seg slutten. Jeg vil som saksordfører få takke for en god og interessant debatt.

Geir Pollestad (Sp) [12:40:26]: La meg først si at Senterpartiet støtter forslag nr. 22, fra Miljøpartiet De Grønne.

Jeg vil bruke dette innlegget til å ta et oppgjør med den feilbruken av tall som skjer. Det er sånn at statsråden og regjeringspartiene har et lettvint forhold til fakta.

Norsk Bonde- og Småbrukarlag blir beskyldt for å ha brutt fem av de seks siste årene. Ja, det er rett, men her velger man sine tall som det passer. For statsråden kunne ha sagt fem av de syv siste årene, fem av de åtte siste årene, fem av de ni siste årene. Men man velger bevisst det tallet som setter Norsk Bonde- og Småbrukarlag i et dårlig lys. Det er en dårlig strategi.

Videre sier statsråden til NRK at det investeres som aldri før. Men så står det i brevet fra statsråden til komiteen at det ikke stemmer. Investeringene har gått ned. Det hindrer ikke regjeringspartienes representanter å si på denne talerstolen i dag at investeringene øker. Så blir det sagt at statsråden sa at bøndene ikke ville ha dyrket mer areal hvis de ikke hadde tro på framtiden. Det ble sagt i NRK igjen nå.

Så er det den ulempen at Landbruksdirektoratet kommer med tall som viser en utvikling som går i motsatt retning – men tallene blir fortsatt brukt. Det blir sagt at omdisponeringen av matjord er rekordlav. Ja, de tallene har blitt brukt av regjeringspartienes representanter i dag, men de stemmer ikke. De nye KOSTRA-tallene viser at den positive trenden har snudd. Det samme kan man si om historien om den historiske etterspørselen etter melkekvoter – jo, en svak oppgang fra 2013 til 2014. Men hvis man ser det i en litt lengre tidshorisont, er det ikke grunnlag for den påstanden. Og jeg må be regjeringspartiene, altså Høyre-representantene og fremskrittspartirepresentantene i denne sal, om å være mer kritiske til talepunktene de får fra regjeringshold. For vi må ha en diskusjon basert på fakta, og ikke på hva man tror.

Til inntektsmål: Det har vært sagt mye om inntektsmål i dag. Den uklarheten som ligger i innstillingen, blir forsterket, men vi hører at Kristelig Folkeparti ønsker å tette inntektsgap. Jeg tolker Venstre i den retningen at de også ønsker å tette inntektsgap. Jeg registrerer at Arbeiderpartiet både har skrevet i en merknad og bekrefter i dag at de ønsker å tette inntektsgap. Det gjør Senterpartiet, det gjør Miljøpartiet De Grønne, og det har SV også sagt. Da håper jeg statsråden kan komme opp på talerstolen og avklare hva hun oppfatter som gjeldende inntektsmål – er det prosentvis lik inntektsutvikling, er det kronemessig lik inntektsutvikling, eller har Stortinget et mål om å tette inntektsgap?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:43:32]: Jeg er helt enig med Arbeiderpartiets landbrukspolitiske talsperson, som sa at kornprisen måtte økes. Det er et viktig signal. Jeg tror det har bred forståelse her i salen at kornprisen må økes mer i årene framover. Det som er spørsmålet videre, er om den økte kornprisen skal subsidieres vekk når en snakker om kraftfôr. Det håper jeg at representanten Storberget kan avklare i det neste innlegget.

Det som bl.a. var spesielt med årets avtale, var at regjeringa ved statsråd Listhaug stilte som ultimatum at kraftfôrprisen ikke skulle økes. Statsråden stilte også et annet ultimatum, nemlig at en skulle ta vekk frakttilskuddet for pelsdyrfôr. Disse to tingene ble stilt som ultimatum overfor jordbrukets organisasjoner.

Om regjeringa vil avslutte pelsdyrholdet utover i landet, bør en si det – og så gi erstatning til dem som blir berørt slik at de ikke har økonomisk grunnlag til å fortsette. Det ville gitt forutsigbarhet. Jeg vil si at det å forhandle med jordbrukets organisasjoner ut fra ultimatum er uhørt, og det tåler ikke dagens lys. Det skulle tatt seg ut om jordbruket sjøl stilte ultimatum i forhandlingene. Da hadde det blitt oppstyr.

Tilskudd til lammeslakt er endret. En har endret utbetalingstidspunktet. Staten sparer penger. Slike endringer er konsekvent til statens fordel. Jordbruket taper – i år er det saueholderne. Det er godt at erkjennelsen om dette systemet blir mer kjent, slik at det blir vanskeligere å gjennomføre sånne operasjoner neste år. Hvis en hadde flyttet utbetalingstidspunktet tilbake i tid, da skulle en hørt ramaskrik fra regjeringa. Det koster mer for staten, ville det da blitt sagt.

En forhandler ut fra Stortingets vilje. Ingen på Stortinget har sagt at en vil svekke matvaresikkerheten, at en vil øke inntektsforskjellene, nei, en snakker om å ha mer matvaresikkerhet, om å ta vekk inntektsforskjellene. Men det som skjer, er det stikk motsatte. En har altså over lang tid gitt inntrykk av at matvaresikkerheten skal økes, at inntektsforskjellene skal svekkes. Det er det motsatte som skjer, og det er denne tilsløringa som undergraver forhandlingsinstituttet. Det er derfor viktig at vi får en debatt omkring det, sånn at det kan få større troverdighet, og sånn at vi kan få tillit til systemet. Det er helt avgjørende for at dette skal fortsette. Det må bli slutt på tilsløringene. Det må bli slutt på å si én ting – og så er resultatet noe annet.

Knut Storberget (A) [12:46:38]: Jeg har lyst til å komme med en stemmeforklaring så langt fra Arbeiderpartiets side, men først noen kommentarer.

Først må jeg si at etter denne debatten og behandlingen av årets jordbruksoppgjør må vi i hvert fall konkludere med at Stortinget slår ring om forhandlingsinstituttet. Det syns jeg er riktig. Det er en av hovedkonklusjonene i debatten, etter min mening.

Men jeg liker veldig dårlig at man fra Stortingets talerstol nærmest hudfletter en av forhandlingspartene som har valgt å bryte. Norsk Bonde- og Småbrukarlag har ikke mulighet til å forsvare seg her. Jeg syns at når man slår ring om forhandlingsinstituttet, vil jeg bare igjen understreke at det må innebære – når det gjelder de organisasjonene som støtter opp, som bidrar inn i forhandlinger og sørger for at staten samhandler godt med frivillig sektor, bl.a. – at man også respekterer den soleklare retten man har til å trekke den konklusjonen man sjøl vil. Og om man gjør det mange år på rad, er det deres soleklare rett.

Fra Arbeiderpartiets side vil jeg gi uttrykk for at vi har hatt – og har – stor nytte av begge faglagene i jordbruket, historisk sett, men at vi også kommer til å ha det i framtiden.

Representanten Trellevik sa noe om at Arbeiderpartiet ikke mente at forenkling er forenkling. Da må han ha misforstått oss. Vi mener jo nettopp at forenkling er forenkling, men at det er forverring som ikke er forenkling. Og når tiltakene blir slik at man tar bort tilskudd som skal bidra til å gjøre det lettere for dem som produserer mat, da er det forverring – ikke forenkling. Det kan hende det er litt vanskelig å forstå, men vi får ta flere runder på det, om det er nødvendig.

Så vil jeg også si at ved siden av forhandlingsinstituttet – som jo må ha styrket seg gjennom denne diskusjonen – er også spørsmålet om bøndenes inntekt en av de konklusjonene i denne debatten som jeg mener regjeringen, regjeringsapparatet og regjeringspartiene må merke seg. Det er etter mitt skjønn tydelige signaler fra et flertall i Stortinget om at det er viktig, både for å øke rekrutteringen, for å øke matproduksjonen og for å øke mulighetene for å bruke mest mulig areal, at man også klarer å tette inntektsgap. Det er en veldig viktig del av denne debatten, etter mitt skjønn.

Jeg vil også si at leser man merknadene, er det også en klar føring fra flertallet om at store strukturelle endringer tar man ikke i jordbruksoppgjøret – det ønsker stortingsflertallet å ta i forbindelse med den bebudede stortingsmeldingen. Det syns vi fra Arbeiderpartiet er særs viktig: Da har man en anledning til å se virkemidlene sammen, slik at man ikke tar ut noe som vi vet kan få store konsekvenser for noe annet.

Så vil vi fra Arbeiderpartiets side støtte Miljøpartiet De Grønnes første forslag, altså forslag nr. 22.

Gunnar Gundersen (H) [12:49:52]: Til forrige talers informasjon vil jeg si at inntektsgapet er jo nettopp det vi tetter. Han bør ha fått med seg at inntektsutviklingen i landbruket har vært bedre nå enn i hvert fall i de foregående åtte år. Vi bør jo forholde oss til realitetene.

Ellers har vi lært i debatten at fakta defineres av Senterpartiet: Det er ikke Landbruksdepartementet eller de offisielle statistikker som gjenspeiler fakta, og forenkling er heller ikke når man forenkler offentlig saksbehandling og byråkrati. Det er en underlig form for debatt, synes jeg. Vi har også hørt at landbrukspolitikken er en suksesshistorie som Arbeiderpartiet er lei av å høre om, fordi de er lei av å høre om resultatene av egen politikk. Så jeg synes debatten først og fremst har vært preget av at det spriker i alle retninger hos det som tidligere var samarbeidspartnere i regjering. Man skyter med hagle på et mål som man ikke helt vet om man tør å skyte ned lenger, og man klarer ikke å akseptere at mange av pilene faktisk begynner å peke i riktig retning. Man kommer med løse påstander og svartmaler ut fra ingen rot i virkeligheten og heller ingen rot i alternativer. Det er det alvorlige. Man aksepterer rett og slett ikke at mye av statistikken tyder på at man går i riktig retning. Jeg mener at det er gjort veldig mange bra grep.

Men når vi nå nærmer oss slutten av debatten, er det én ting som virkelig trenger avklaring, og det var det som kom i replikkordskiftet med SVs Karin Andersen, der hun sa at SV vil gjeninnføre takene på produksjonen. Det er et ganske dramatisk signal hvis det skulle bli gjort. Det vil bety at man rammer de som nå satser, de som nå investerer for framtiden, de som har tro på framtiden. Dem går man målrettet etter. Og jeg savner en avklaring fra Arbeiderpartiet, særlig i lys av Ingrid Heggøs innlegg, hvor hun var inne på det samme sporet. Jeg vil ha en avklaring på: Vil Arbeiderpartiet og Senterpartiet reversere fjerningen av taket? For da går man etter min mening bort fra at norsk landbruk skal ha en målsetting om økt matproduksjon, og man går også bort fra det som virkelig stimulerer de profesjonelle bøndene, nemlig å få lov til å tilpasse sin produksjon sånn som man finner best. Det vi har gjort, er å diskriminere stor produksjon litt mindre, det er jeg enig i, men vi stimulerer fortsatt til småproduksjon også – vi er opptatt av små og store bruk rundt omkring i hele landet. Men vil Senterpartiet og Arbeiderpartiet gjeninnføre det taket som var? Det tror jeg vil bli en interessant debatt ute.

Morten Ørsal Johansen (FrP) [12:53:16]: Jeg vil gjerne følge opp foregående taler, Gundersen, når det gjelder SV og deres definisjon av stordrift, som jeg aldri fikk noe svar på under replikkvekslingen. Det er slik at vi har såkalt små, mellomstore og store bruk i Norge, men hva er så disse små, mellomstore og store brukene? Er det noe vi definerer etter areal? Er det noe vi definerer etter antall dyr? Eller er det noe vi definerer etter inntekt av bruket?

Det er litt interessant, for det er en del såkalt små bruk på rundt 40–50 mål som driver med bl.a. nisjeproduksjon – er besøksgårder, har gårdsturisme, grønn omsorg osv. – og har fra en brukbar til en god inntekt av dette fordi det er en næring attåt det å drive produksjon. De produserer mat og kjøtt, og så driver de med noe attåt, og dette attåt gjør at de kan konsentrere seg om gårdsdriften.

Å si at et bruk som har en meget god inntekt av dette, er et lite bruk, er jeg faktisk ikke enig i. Det er noen som da har klart å utnytte de ressursene som gården har, og det skal de ha all ære av, men å kalle det et lite bruk er jeg ikke enig i. Mange av disse brukene har veldig lite dyrket mark, men de har en del utmarksressurser. Dette utnytter de på en fenomenal måte og tjener penger på det. Se på bonden i Gudbrandsdalen som driver kuene sine, ammedyra, innover på fjellet med hest. Folk betaler for å være med og drive innover. Det er å utnytte ressursene sine på en meget god måte. Og ikke si at dette er noen små bruk, det er jeg absolutt uenig i. Disse gjør en fenomenal jobb, og de satser på landbruket, selv om de har «små» bruk.

Og så en liten ting til: Dette med melkeregioner har vært nevnt. Nå er jo det ute av avtalen, men SV sa litt om det i replikkvekslingen. Det er ikke sånn at det, selv om vi slår sammen noen regioner, nødvendigvis vil bli større sammenhengende områder til å dyrke jorda. Hvis vi hadde hatt den bekymringen at dette ville samlet seg på flatbygdene, ville det skjedd i dag også, med den strukturen vi har i dag. La meg nevne Oppland og Hedmark: Produksjonen av melk foregår ikke i Solør-området eller i Hadelands-området, der en har store, sammenhengende områder med dyrket jord. Det foregår i Østerdalen, i Gausdal og i Gudbrandsdalen, for det er der en har fagmiljøene, og det er der en har muligheten til å gjøre det. Så det vil ikke bli noen endring, selv om vi får litt større regioner. Endringen vil bli at en får mer omsetning av kvoter, og det er en fordel.

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Sylvi Listhaug [12:56:23]: Her er det noe som det er grunn til å kommentere.

Representanten Omland var inne på at det har vært en svak inntektsutvikling de siste to år. Det som er faktum, er at man ikke kan huske sist man hadde en så sterk inntektsutvikling i landbruket – i 2014 7,6 pst. I 2015 ligger det an til 8,7 pst.

Representanten Heggø var inne på at hvis vi skal ha mindre kraftfôr, må vi satse på vestlandsbonden. Jeg er for å satse på vestlandsbonden, men Vestlandet er et av de områdene i landet som bruker mest kraftfôr, i tillegg til Nord-Norge – til orientering.

Jeg er veldig oppmerksom på det som representanten Arnstad var inne på, disse 60 000 dekar i Trøndelag. Dette følger vi tett fra Landbruks- og matdepartementets side og vil selvfølgelig også gjøre det framover.

Representanten Pollestad var innom dette med lettvint omgang med fakta. Da vi første gang brukte tall i fjor høst, var vi veldig tydelig på at tallene var foreløpige. Så har tallene etter hvert blitt endelige. Det som er faktum, er at hvis man ser på Innovasjon Norge-midlene – som jeg snakket om – var bruken av dem høyere i første halvår 2014. I 2015 er de oppbrukt i deler av landet.

Så er det slik at man har hatt en voldsom investering over mange år i svin, kylling og egg. Der har det tidvis vært noen utfordringer med markedsbalansen, slik at investeringene nå først og fremst er i melk og i sau, som vi for øvrig har sett en stor interesseøkning for. Det er veldig bra. Alle som er opptatt av mer bruk av norske ressurser, bør være glad for den utviklingen som nå skjer innenfor saueholdet, og som det man vedtok i Stortinget i fjor, i stor grad har bidratt til.

Når det gjelder jord: Det nydyrkes mer. I 2014 ble det gitt tillatelse til dyrking av 17 000 dekar. Omdisponeringen ble noe over 5 000, det var så vidt over det som var i 2013. Men siden man begynte å måle dette, i 1976, har det aldri før vært omdisponert mindre jord enn i de to siste årene.

Når det gjelder hvor mange som har gått ut av næringen: Det ble spådd at det kom til å bli et ras av bønder som ville forsvinne ut, fordi man ikke hadde tro på framtiden. Så er det bare ett år siden 2012 at så få har gått ut av næringen – 1,8 pst. Det er et tegn på at mange ønsker å være med videre.

Jeg skjønner veldig godt – til slutt – at det smerter Senterpartiet at ting går forholdsvis bra, at det er flere som søker seg inn på naturbruksfag, at søkningen på husdyrfag på Ås økte med 69 pst. i år. Dette synes jeg ikke bør være et problem, det bør være noe som vi samlet er veldig glad for.

Presidenten: Representanten Geir Pollestad har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Geir Pollestad (Sp) [12:59:43]: Det blir hevdet at jeg farer med dårlige kilder. Når det gjelder antall år med brudd med Norsk Bonde- og Småbrukarlag, er kilden sluttprotokollen fra oppgjøret. Når det gjelder omdisponering av matjord, er kilden KOSTRA. Når det gjelder mengden dyrket jord, er kilden Landbruksdirektoratet. Når det gjelder det at investeringene går ned, er kilden landbruksminister Sylvi Listhaug, som har et strålende embetsverk. Når det gjelder kilden for at de små og mellomstore brukene taper, er det Landbruksdirektoratets rapport. Det skal det ikke være noen tvil om.

Så er det nok kanskje jeg som undervurderer velgerne litt, for jeg forstår ikke: Når statsråden sier til NRK at det investeres som aldri før, trodde jeg at velgerne kanskje ikke forsto at det da menes etterspørsel etter Innovasjon Norge-midler første halvår.

Karin Andersen (SV) [13:00:52]: Jeg synes det hersker full forvirring om hva f.eks. Fremskrittspartiet egentlig står for. For først snakker de om heltidsbrukeren, at brukene skal bli veldig mye større, og at en skal få mer og mer betalt etter hvert som en blir større – man skulle jo tro at de som var størst, i hvert fall fikk noen bruk det gikk an å drive – men så er man oppe her og snakker pent om kombinasjonsbrukeren, som er ryggraden i norsk landbruk. Hvis vi skal holde jorda oppe og bruke den jorda vi har i hele landet, er det jo kombinasjonsbrukeren som vi må støtte. Og hvis de mister støtte, slik som regjeringens og flertallets opplegg nå er, og som de siste tallene som har blitt offentliggjort fra Landbruksdirektoratet, viser, nemlig at de største nå får opptil 1,5 mill. kr mer, mens alle pengene er tatt fra de minste, for rammen øker jo ikke, er det jo ikke noe landbruk igjen å drive dette mangesysleriet på. Men ryggraden i alt dette flotte entreprenørskapet som foregår nå rundt omkring i bygdene, med en kombinasjon av reiseliv, utmark, landbruk, kultur, kunst, ja, jeg vet ikke hva – det er mange utrolig flinke folk – er jo at de faktisk får betalt for den jobben de gjør i landbruket. Og jeg har ikke hørt at regjeringen, Fremskrittspartiet og Høyre, vil øke rammen. Det betyr at fordelingen på denne måten skal fortsette, og at de store skal få mer og mer, og det betyr at de minste får mindre og mindre, og at alle disse viktige matprodusentene og bygde-, og landbruks-, og nærings-, og reiselivs-, og kultur-, og jeg-vet-ikke-hva-entreprenørene skal få mindre. Summen av dette er negativt.

De forslagene vi tar opp, og de kritikkpunktene vi har mot denne avtalen, deler vi med faglagene. Dette er ikke en beskrivelse som SV har funnet på. Dette er en beskrivelse som faglagene sjøl brukte både i fjor og i år. Og jeg registrerer at Bondelaget fant ut at de måtte gå inn på denne avtalen, og det de fikk til på mjølkeregionene spesielt, var veldig viktig. Men denne retningen er feil. Den vil føre til at vi produserer mindre mat på norske ressurser, men det er vel kanskje det som er forskjellen her, at noen mener at det er greit at denne maten produseres på kraftfôr som ikke er produsert i Norge, mens SV mener at det vi skal støtte og satse på, er mat produsert på norske ressurser.

Frank Bakke-Jensen (H) [13:04:11]: Bare noen betraktninger knyttet til debatten: Når det hevdes fra Høyre og fra veldig mange andre at bøndene er selvstendig næringsdrivende, så er det slik at det må ligge noe i det begrepet. Det at man er selvstendig næringsdrivende betyr ikke, som man kan forstå ut fra SV sine forslag og SV sin retorikk, at man er statsansatte matprodusenter. Selvstendig næringsdrivende vil si at bonden driver en liten bedrift og styrer sine ressurser i forhold til hvem som skal utføre arbeidet, hva slags verktøy man skal bruke, og hvilke investeringer man skal gjøre for å gjøre denne produksjonen, på den måten man selv vil, på selvstendig grunnlag. Og dét er en del som faller helt bort når man hører på SV og hvordan de skal legge opp landbrukspolitikken sin. De ser også bort fra at det faktisk finnes gode og mindre gode bønder. Noen er flinke og noen er ikke fullt så flinke, og det gir seg også utslag i inntektene. Det er også noe som viskes helt ut når SV snakker landbrukspolitikk.

I utgangspunktet er det altså oppnådd enighet mellom partene. Så kommer vi til Stortinget, der SV sier at dette kan vi ikke godta, forhandlingspartene er blitt enige, det kan vi ikke godta, vi må sende oppgjøret tilbake til regjeringen. Det vil altså si at SV her avvikler forhandlingsinstituttet, og det må være begrunnet i deres syn på bonden som en statsansatt matprodusent som ikke vet sitt eget beste, der myndighetene – og aller helst Stortinget – skal inn og forhandle på vegne av de produsentene. Det er med respekt å melde ikke slik vi gjør det i Norge.

Så en siste betraktning rundt det med klimavennlighet: Man prøver her å skape et inntrykk av at store bruk ikke er klimavennlige, men at små bruk er klimavennlige. Meg bekjent har vi ikke god kunnskap om det, og jeg tror faktisk at i en debatt så skal det være ganske enkelt å komme med argumenter for at store bruk, som driver litt mer effektivt, også kan gå i pluss i et klimaregnskap.

Så den delen av debatten i dag som har handlet om klimaverstingene, de store brukene som vi kan få, og de klimavennlige små brukene, tror jeg faktisk er mye mer nyansert enn det vi har sett her i dag.

Presidenten: Representanten Per Olaf Lundteigen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [13:06:51]: Dagens jordbrukspolitikk er tuftet på tre hovedstolper: lav rente og statsfinansierte driftsbygninger, billig importert kraftfôr, og stadig større avhengighet av bevilgninger over statsbudsjettet for dem som driver stort. Dette er utrygt, og den storskogen som en her forsøker å bygge opp, vil stå utrygt når en ikke har verneskog. Det erkjenner stadig flere.

SV vil gjeninnføre tak på produksjonstillegg. Ja, sjølsagt, fordi det bygger på den forståelsen at markedsprisene skal sikre økonomien i stordrifta, og bevilgningene skal sikre det som markedsprisene ikke får til. Og det er spesielt at næringslivspartiet Høyre, som snakker om sjølstendig næringsdrivende, ikke forstår disse sammenhengene og forstår å bruke markedsprisene slik som en gir inntrykk av i alle andre sammenhenger.

Presidenten: Representanten Morten Ørsal Johansen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Morten Ørsal Johansen (FrP) [13:08:10]: Representanten Karin Andersen nevnte at faglagene er uenig i mye av det som står i avtalen. Ja, det tror jeg staten er også, men faglagene har inngått en avtale, og det var ingen som tvang dem. Det hadde vært artig å høre med lederen i Bondelaget om de ble tvunget til å inngå denne avtalen. Det tviler jeg sterkt på at de ble.

Så sier representanten Karin Andersen også at de største tjener mest. Ja, de som produserer mest, tjener også mest. Det gjelder også kombinasjonsbrukene. De som jobber mye og produserer mye – om det er mat eller tjenester – de tjener bra, og det må de da få lov til, for hensikten med jordbruket er jo at de skal produsere mat og tjene på det de produserer! Så jeg lurer på: Er det egentlig misunnelsen over at noen i landbruket tjener godt, som driver SV?

Line Henriette Hjemdal (KrF) [13:09:08]: Vi begynner å nærme oss enden av en debatt der alt egentlig har dreid seg om å øke matproduksjonen, og det er et overordnet mål for denne sal at vi skal øke matproduksjonen de neste 20 årene, noe som ble fastslått i behandlingen av stortingsmeldingen «Landbruks- og matpolitikken – Velkommen til bords» i 2012.

Miljøpartiet De Grønne har fremmet forslag nr. 22, der de ber om at det utarbeides en plan med konkrete målsettinger for økt matproduksjon basert på de norske ressursene, og at målsettingene innarbeides i den nye landbruksmeldingen. Jeg vil be om at det blir gjort om til et oversendelsesforslag. Ut fra slik jeg ser det, vil det være enstemmighet rundt det.

Presidenten: Representanten Karin Andersen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Karin Andersen (SV) [13:10:08]: Når representanter ikke har noen saklige argumenter, kommer de med de samme gamle fordommene om at de som ønsker å drive en god fordelingspolitikk, er misunnelige. Denne saken handler rett og slett om å ta litt på alvor det regjeringen og Fremskrittspartiet sjøl sier – at dette skal være mer og mer sjølstendig næringsdrivende. Da skulle man jo tro at de største kunne greie seg sjøl. Men nei da – de største skal få mer og mer og mer, mens de minste skal få mindre og mindre og mindre. Et stort volum må, som Lundteigen sa, tas ut i markedet – prisen på det og dekningen av det – mens statens oppgave er å sikre de minste, sikre det første årsverket og sikre at vi får drift på all jorda vi har i landet. Hvis vi skal greie å øke matproduksjonen på norske ressurser, hvis vi skal greie å ha matproduksjon i hele landet, slik som alle sier, så fungerer ikke det som regjeringen og flertallet står for.

Presidenten: Representanten Morten Ørsal Johansen får ordet til en kort merknad.

Morten Ørsal Johansen (FrP) [13:11:31]: Jeg beklager, da har jeg misforstått totalt! Jeg trodde statens oppgave var å legge forholdene til rette for at vi skal produsere mest mulig mat, men det er jo tydelig at det ikke er SVs intensjon. Det er derfor vi har gjort en del endringer i struktur og sørget for at jo mer man produserer, jo mer betalt får man. Jo mer mat man gir ut til det norske folk, jo bedre betalt får man for dette. Det er med på å øke matproduksjonen, og det er jo det som er hensikten. Det er også med på å opprettholde norsk landbruk. Det er det som er hele poenget med jordbruksoppgjøret – å sørge for at vi har et norsk landbruk som produserer norsk mat til norske forbrukere. Og jammen kan jeg tro at senere kan vi produsere for eksport også.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.