Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 10 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på partigruppene:

Arbeiderpartiet 20 minutter, Høyre 15 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Venstre 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter og Miljøpartiet De Grønne 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til seks replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [12:32:37]: (ordfører for saken): I dag stemmer alle bortsett fra regjeringspartiene for følgende vedtak:

«Stortinget sender Meld. St. 20 (2014–2015) tilbake til regjeringen, og ber regjeringen igangsette arbeid med ordinær helhetlig revidering av forvaltningsplanen for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten, og komme tilbake til Stortinget med denne.»

Det er ikke hver dag stortingsmeldinger sendes tilbake igjen til regjeringen. Det er alvor, og det alvoret mener jeg at klima- og miljøministeren må ta inn over seg. Venstre og Kristelig Folkeparti kritiserer innholdet i oppdateringen, og det er deres begrunnelse for å sende saken i retur. SV og Miljøpartiet De Grønne er enige i denne kritikken, men vi støtter dessuten det som er Arbeiderpartiets og Senterpartiets hovedkritikk mot stortingsmeldingen, nemlig en hasteprosess med adhocoppdatering av forvaltningsplanen.

Arbeidet med forvaltningsplaner har møysommelig blitt bygd opp for å sette rammer for forvaltningen av våre havområder. Det er etablert faglige forum, systematisk arbeid med å dekke kunnskapshull og høringsrunder med innspill. Slik har ikke arbeidet med denne stortingsmeldingen vært. Gjennom komitéarbeidet har vi fått innsyn i arbeidet med denne stortingsmeldingen.

Den 14. januar i år sender Klima- og miljødepartementet en e-post til Norsk Polarinstitutt med en hastebestilling om en beregning av iskanten. Klima- og miljøministerens byråkrater ber ikke om et faglig råd for hvordan iskanten best kan beregnes. Det har nemlig departementet allerede bestemt seg for. De ber bare Polarinstituttet gjøre regnejobben.

Oppdraget ble sendt 14. januar, og oppdraget ble levert 15. januar. Kartet og 23. konsesjonsrunde ble lansert 20. januar. Den «faglige» prosessen for denne stortingsmeldingen tok altså to dager, eller seks dager om vi skal være greie. Etter SVs mening er det ikke vanskelig å forstå hvorfor regjeringen hadde hastverk. I regjeringens samarbeidsavtale med Kristelig Folkeparti og Venstre sies det at det ikke skal drives oljevirksomhet i iskanten. Gjeldende forvaltningsplan for 2011 har kartfestet hvor de særlig verdifulle og sårbare områdene iskanten og polarfronten er, og dessuten kartfestet rammene for hvor det ikke skal drives petroleumsvirksomhet. Kartene viser at flere blokker i 23. konsesjonsrunde er i strid med iskanten og polarfronten.

Den 6. mai i år ble klima- og miljøminister Tine Sundtoft spurt i spørretimen om hvorfor hun mente det var behov for at Stortinget flyttet den kartfestede grensen for iskanten i forvaltningsplanen. Da svarte hun:

«Siden da kartet viser at iskanten og de nordøstlige delene av åpningsområdene overlapper, kunne det være en mulig strid mellom det Stortinget hadde sluttet seg til når det gjaldt iskanten. Det er den tilsynelatende motsetningen som har skapt et behov for å se nærmere på iskanten, og som også ble aktualisert ved utlysingen av de nordligste blokkene i 23. konsesjonsrunde. Det er det vi nå har ryddet opp i ved å bruke de siste tilgjengelige dataene for iskanten.»

Hun sa også:

«Det som var viktig for oss, var å se på den tilsynelatende motsetningen, som det kan tolkes som, ved at Stortinget har vedtatt at en ikke skal igangsette oljeboring ved iskanten samtidig som en har vedtatt hvor Barentshavet sørøst skal være.»

Også de miljøfaglige etatene har pekt på konflikten ved at regjeringen har valgt å lyse ut blokker i strid med gjeldende forvaltningsplan. Den 4. april 2014 skriver Polarinstituttet:

«En av de foreslåtte blokkene nordøst i Barentshavet sørøst (7435/9) er direkte overlappende med SVO Variabel iskant og blokkene 7335/3, 7435/10-12 og 7436/1,10 ligger enten innenfor eller er i berøring med SVO Polarfront. I disse områdene skal det i følge Forvaltningsplanen ikke igangsettes petroleumsvirksomhet.»

Norsk Polarinstitutt fraråder også tildeling av blokker på grunn av påvirkning av områder med forhøyet økologisk sårbarhet i iskantsonen og polarfronten.

SV i komiteen stilte følgende spørsmål til klima- og miljøministeren om 23. konsesjonsrunde om Polarinstituttets bemerkning om at blokker i 23. konsesjonsrunde var i strid med gjeldende forvaltningsplan. Da svarte klima- og miljøministeren at de blokkene som Norsk Polarinstitutt påpeker, ligger direkte overlappende med SVO Variabel iskant og innenfor eller overlappende med SVO Polarfronten, slik kartfestingen av beregningen av SVO Variabel iskant og SVO Polarfronten er gjort i Meld. St. 10 for 2010–2011 Oppdateringen av forvaltningsplanen for det maritime miljø i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten.

Konklusjonen er altså at regjeringen selv mener at man har et problem ved at utlyste blokker i 23. konsesjonsrunde og gjeldende forvaltningsplan er i strid med hverandre. Regjeringen har en samarbeidsavtale der man har gitt lovnader til Kristelig Folkeparti og Venstre på dette området. Regjeringen prøver derfor å flytte på grensene ved å oppdatere beregningene for iskanten i en prosess som tar to–seks dager. Resultatet er at man undergraver de grundige faglige prosessene forvaltningsplanene er ment å skulle være.

Da innstillingen fra komiteen ble kjent, endret tonen seg fra regjeringen. Jeg siterer fra et intervju med klima- og miljøministeren i NRK 11. juni:

«Må du nå gå til olje- og energiminister Tord Lien og si at en del av blokkene som ble utlyst i 23. konsesjonsrunde ikke kan tildeles likevel?»

Sundtoft svarer:

«Nei, jeg mener at de begrensningene som er knyttet til 23. konsesjonsrunde, det vi har i vår samarbeidsavtale og de nye beregningene av forvaltningsplanens iskant viser at dette ikke skal medføre problemer.»

Slik snakker altså en klima- og miljøminister som nettopp har fått sendt sitt forsøk på ny beregning av iskanten i retur fra Stortinget.

Presidenten: Skal representanten ta opp noen forslag?

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [12:37:35]: :Jeg tar opp de forslagene der SV er medforslagsstiller.

Presidenten: Da har representanten Heikki Eidsvoll Holmås tatt opp de forslagene han refererte til.

Eva Kristin Hansen (A) [12:38:00]: Vi har forvaltningsplaner for det marine miljøet for havområdene våre. At vi skulle ha sånne planer som verktøy, ble presentert første gang i 2002, da regjeringen Bondevik II la fram den stortingsmeldingen som het «Rent og rikt hav». Siden da har vi fått forvaltningsplaner for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten, for Norskehavet og for Nordsjøen og Skagerrak. Vi har rett og slett et system hvor vi legger rammene for hvordan en bærekraftig bruk av ressursene i havet skal skje, og hvor føre-var-prinsippet legges til grunn.

I forvaltningsplanene settes det grundige miljøkrav, og totaliteten av miljørisiko vurderes. Norge har en lang tradisjon for å skape verdier fra våre havbaserte ressurser. Forvaltningsplanene sikrer at dette skjer på en miljømessig forsvarlig måte.

Arbeiderpartiet mener at det kunnskapsbaserte forvaltningsplanregimet vi har i dag, skal videreføres. Det vil være behov for både oppdateringer og revideringer av forvaltningsplanene våre.

Forvaltningsplanen for det marine miljøet i Barentshavet og områdene rundt Lofoten ble behandlet i Stortinget våren 2006, og vi fikk en oppdatering i 2011. Ved forrige oppdatering ble et solid faglig grunnlag lagt til grunn. Da la man bl.a. til grunn en rapport som var utarbeidet av 26 direktorater og forskningsinstitusjoner fordelt på tre grupper, bl.a. Faglig forum. Kunnskapsgrunnlaget ble i tillegg lagt ut for det som på fint kalles allmennheten for gjennomsyn og merknader, og man fikk god respons.

Den oppdateringen regjeringen nå har lagt fram, er ikke i nærheten av å være basert på et faglig grunnlag. Det er ikke gjennomført kunnskapsinnhenting fra et bredt faglig grunnlag.

Her er hovedrapporten, ganske solide greier – og den er ganske stor, sånn at referenten får med seg det. Og her er listen over kunnskapsgrunnlaget, hvor denne hovedrapporten også er nevnt som del av faggrunnlaget, som sto på siste side i stortingsmeldingen den gangen forvaltningsplanen ble oppdatert, en lang liste. I stortingsmeldingen som vi diskuterer nå, er siste side blank, det står ingenting.

I denne saken tas det ut ett element, altså iskanten, som ble presentert gjennom isdata laget av Norsk Polarinstitutt på en konkret bestilling fra Klima- og miljødepartementet, gitt 14. januar – som også saksordføreren refererte til – hvor de presiserer akkurat hvilke data de skal ha, og hvilke forutsetninger som skal ligge til grunn, en slags formel, egentlig, hvor det bare er å fylle inn. Det var åpenbart ikke store jobben, for den 15. januar fikk departementet svaret og kartet sitt.

Jeg har merket meg at statsråden i brev sendt 27. mai til komiteen skriver at dette var et foreløpig svar, og at de jobbet litt med det i etterkant. Men det er ikke poenget her. Her har ting skjedd uhorvelig raskt. Hun skriver også i samme brev at de ikke så behov for en høring eller annen involvering enn bestillingen til Norsk Polarinstitutt, og at Havforskningsinstituttet og Miljødirektoratet så på det de kom fram til, i etterkant.

Altså: Her har Stortinget blitt presentert en sak hvor vi blir bedt om å vurdere et kart og en beregning, sånn jeg ser det. Det mener jeg er en helt uholdbar måte å behandle forvaltningsplanregimet på.

Å ta ut ett element er å gå bort fra en helhetlig, kunnskapsbasert forvaltning. Det er også grunnen til at Arbeiderpartiet mener det er riktig å sende denne saken i retur til regjeringen. Vi går derfor heller ikke inn og vurderer kartet eller beregningen. Vi mener at spørsmålet om iskanten og polarfronten hører hjemme i en helhetlig revidering av planen, som ved flere anledninger er blitt varslet skal skje i 2020. Revidering i 2020 ble bl.a. varslet ved forrige oppdatering av forvaltningsplanen for Barentshavet og områdene utenfor Lofoten, i planen for Nordsjøen og Skagerrak og gjentatt også i den meldingen vi har på bordet i dag.

Jeg registrerer at Høyre og Fremskrittspartiet i merknadene prøver å gjøre et poeng ut av at det er en forskjell mellom oppdatering og revidering. Da vil jeg bare henvise til den forrige oppdateringen, fra 2011, og den kunnskapen man da la til grunn.

Så har jeg også merket meg at klima- og miljøministeren i møtet komiteen hadde 21. mai, hevdet at Stortinget har bedt om denne oppdateringen, og i brev til komiteen 27. mai viser til et strekpunkt på side 128 i stortingsmeldingen om forvaltningsplanen for Nordsjøen og Skagerrak, hvor det står at det skal komme en oppdatering i denne stortingsperioden. Høyre og Fremskrittspartiet henviser til det samme i sine merknader i innstillingen.

Til dette har jeg følgende å si: Ja, denne meldingen ble vedlagt protokollen, men Stortinget vedtar ikke en stortingsmelding, det er regjeringens melding til Stortinget. Om vi så hadde vedtatt å be konkret om det som statsråden nevnte, og som blir gjentatt i innstillingen, er den meldingen komiteen har hatt til behandling, ikke det vi kan kalle for en oppdatering av en forvaltningsplan. Stortingsmeldingen er ikke det den sier at den er, rett og slett.

I en pressemelding fra 20. januar i år, altså samme dag som utlysningen av 23. konsesjonsrunde ble lagt fram, blir meldingen varslet. Det står i pressemeldingen:

«I forståelse med samarbeidspartiene vil regjeringen legge frem en melding for Stortinget med en oppdatert beregning av iskanten i løpet av våren 2015.»

Det er nærliggende å tro – eller ganske åpenbart – at denne meldingen ble lagt fram på grunn av uenighet mellom regjeringen og samarbeidspartiene.

Så opplever vi i Arbeiderpartiet at det blir hentydet at vi driver med et slags spill i denne saken fordi vi vil sende meldingen tilbake. Da må jeg bare si: Beklager, men vi kan ikke sørge for et flertall i en sak vi mener ikke er nok faglig begrunnet – selv om jeg mistenker noen for å tro at vi skulle sørge for et flertall. Jeg skjønner at noen blir litt sure for det – det er kjipt å få saker i retur – men da bør de vende surheten sin mot noen andre enn Arbeiderpartiet. Vi er helt prinsipielle på at denne saken ikke er i tråd med forvaltningsplanregimet, et regime som vi er veldig for, og som vi mener regjeringen utfordrer.

Denne stortingsmeldingen blir sendt tilbake til regjeringen i dag. Jeg har merket meg at klima- og miljøministeren i pressemeldingen som ble sendt ut den samme dagen som komiteen avga saken, sier at det er helt «uproblematisk» at det skjer. Det er helt fint for oss, og det bekrefter vel også at dette har handlet om en dragkamp mellom regjeringen og samarbeidspartiene. Jeg håper at Stortinget i framtiden slipper å bli en arena for å rydde opp i uenighetene mellom dem.

Nikolai Astrup (H) [12:45:31]: Den rød-grønne regjeringen foreslo for Stortinget i Meld. St. 37 for 2012–2013 at forvaltningsplanen for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten skulle oppdateres i inneværende stortingsperiode.

I stortingsmeldingen de rød-grønne fremmet, het det at regjeringen skal:

«Oppdatere forvaltningsplanen for Barentshavet – Lofoten i løpet av neste stortingsperiode. Ut fra et samlet behov, vil det i god tid startes en prosess med sikte på å revidere den planen i 2020 for perioden fram mot 2040.»

Derfor er det merkverdig at de samme partier som foreslo at forvaltningsplanen skulle oppdateres i denne stortingsperioden, og at en helhetlig revidering først skulle skje i 2020, kritiserer den nåværende regjeringen for at den følger en oppskrift de selv laget. Det var ingen partier som under behandlingen av Meld. St. 37 tok til orde for at denne oppdateringen ikke skulle finne sted. Forslaget fra de rød-grønne partiene fikk således full tilslutning fra Stortinget.

Men det stopper ikke der. Under behandlingen av Innst. 502 S for 2012–2013 var det en samlet komité som i merknads form støttet og så verdien av at regjeringen fremstilte og sammenstilte kartbaserte data for oppdatering og formidling av forvaltningsplanene, slik den rød-grønne regjeringen hadde foreslått.

Det er med andre ord ingen tvil om at Stortinget både har sluttet seg til at det skal fremmes en oppdatering av forvaltningsplanen, og eksplisitt uttrykt støtte til at oppdateringer skulle baseres på kartbaserte data, herunder nye isobservasjoner. Hva som har endret seg siden den gang, vites ikke. Man kan mistenke noen partier for å mene at politisk spill er viktigere enn fysiske realiteter. Det er i så fall oppsiktsvekkende og useriøst.

Det som imidlertid er krystallklart, er at et flertall i Stortinget avviser ny kunnskap og foretrekker å basere seg på utdaterte havisobservasjoner av variabel kvalitet fra perioden 1967–1989 fremfor oppdaterte havisobservasjoner av langt bedre kvalitet fra perioden 1985–2014.

Flertallet kan gjerne hevde at regjeringen har flyttet iskanten. Det er imidlertid ikke korrekt. Det er ikke regjeringen som har flyttet iskanten. Isen har trukket nordover. Det er et uomtvistelig faktum, noe Polarinstituttets havobservasjoner de siste 30 årene viser med all tydelighet. At flertallet ikke vil forholde seg til oppdaterte isdata, forandrer ikke det fysiske faktum at iskanten har endret seg. De siste ti årene har det ikke vært is overhodet i Barentshavet sørøst, verken sommer eller vinter.

Motivasjonen for å avvise ny kunnskap om havisens utbredelse synes å være at flertallet på Stortinget mener det burde ha vært en annen faglig definisjon av den såkalte iskanten enn den definisjonen som ble utarbeidet av Faglig forum og lagt til grunn for forvaltningsplanen under den rød-grønne regjeringen. Det er for øvrig nøyaktig den samme definisjonen som denne regjeringen legger til grunn, og som det var forutsatt av Stortinget at vi skulle legge til grunn for denne oppdateringen. En ny definisjon må vurderes i forbindelse med en helhetlig revisjon, noe Stortinget mente først skulle skje i 2020. Dette velger flertallet åpenbart å se bort fra.

Stortinget ga sin tilslutning til Meld. St. 37 for 2012–2013, der det helt klart fremgår at det kun var en oppdatering av forvaltningsplanen som skulle legges frem i denne stortingsperioden, ikke en helhetlig revidering der også Faglig forum skulle bidra. Den helhetlige revideringen med en full ny prosess i Faglig forum skulle vente til 2020. At de rød-grønne partiene, som selv la frem denne stortingsmeldingen, nå skriver i innstillingen at de «avviser forslaget om en ad hoc oppdatering av deler av Forvaltningsplanen», betyr i realiteten at de avviser sitt eget forslag. Det gis ingen begrunnelse for hvorfor det de mente var rett da de satt i regjering, er feil når de kommer i opposisjon.

Flere partier synes også å mene at oppdateringen av forvaltningsplanen skulle baseres på én enkelt høringsuttalelse fra Polarinstituttet fremfor en helhetlig runde i Faglig forum. Også dette er i strid med det den rød-grønne regjeringen foreslo for Stortinget i forrige periode, og også i strid med etablert praksis for revisjoner av forvaltningsplaner.

Det er lite tillitvekkende med en såvidt tendensiøs tilnærming til faglige prosesser. En slik tilnærming vil utvilsomt politisere forvaltningsplanene og dermed svekke planenes legitimitet og troverdighet som rammeverk for aktivitet i våre havområder.

Det bør være tankevekkende for flere enn meg at så mange partier har en så lemfeldig holdning til forvaltningsplanene for våre havområder. Vi i regjeringspartiene er på vår side tydelige på at vi ønsker å slå ring om forvaltningsplanregimet. Det ønsker helt åpenbart ikke et flertall i denne salen.

En annen årsak som trekkes frem av flere partier i deres begrunnelse for å sende den oppdaterte forvaltningsplanen tilbake til regjeringen – en oppdatering de, som sagt, selv har bedt om i regjering og sluttet seg til i Stortinget – er at «i tråd med etablerte forvaltningsprinsipper må det faglige grunnlaget på plass før det åpnes for petroleumsvirksomhet i de omstridte områdene».

Det er verdt å minne flertallet i salen om at Stortinget i forrige stortingsperiode vedtok en forvaltningsplan for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten, og at Stortinget i kjølvannet av dette vedtok med stort flertall å åpne hele Barentshavet sørøst for petroleumsvirksomhet. Så den merknaden er altså allerede fulgt opp.

Også i behandlingen av åpningsmeldingen her i Stortinget var havis et viktig tema. Jeg merker meg at enkelte partier nå er uenig i åpningsmeldingen de selv la frem og fikk Stortingets tilslutning til.

Havis er også et viktig tema for regjeringen og samarbeidspartiene. Det skal ikke drives petroleumsvirksomhet ved iskanten i denne stortingsperioden. Det ligger fast. I perioden 15. desember til 15. juni kan det ikke bores nærmere den faktiske observerbare iskant enn 50 km. Imidlertid er det få aktører som overhodet vil vurdere å bore i denne perioden, da forholdene for leteboring er bedre om sommeren. I de mest aktuelle månedene – juli/august/september – har det ikke vært noen form for is i det åpne området siden sikre observasjoner startet i 1967, selv om man legger såkalt maksimal isutbredelse til grunn.

Med de rammene som Stortinget har sluttet seg til for 23. konsesjonsrunde, ivaretas miljøverdiene ved iskanten, og det blir ingen petroleumsvirksomhet ved iskanten i denne stortingsperioden. De som hevder noe annet, har åpenbart en annen agenda enn å ivareta miljøverdiene ved iskanten.

Det er en ærlig sak at enkelte partier ikke ønsker at det skal letes etter olje i Barentshavet. Et av partiene i salen ønsker sågar å forsterke nedgangen i aktivitet på norsk sokkel gjennom en styrt avvikling av petroleumssektoren i sin helhet i løpet av en 20-årsperiode. Med de tiltakene det partiet foreslår, vil det gå langt raskere enn dette – med de enorme konsekvensene det vil ha for norsk økonomi og arbeidsplassene i Norge.

Mitt poeng er imidlertid dette: Det finnes argumenter for ikke å drive med petroleumsvirksomhet i Barentshavet, noe vi for øvrig har gjort i 35 år. De fleste av dem er ikke spesielt gode, men argumentet om frykten for at vi skal drive letevirksomhet ved en iskant som har trukket seg nord for området som er åpnet for petroleumsvirksomhet, er blant de dårligste.

Arbeiderpartiets posisjon i denne saken er kanskje den mest kuriøse. At det finnes oljemotstandere i enkelte partier som bruker ethvert argument for å stanse letevirksomhet i Barentshavet, er så sin sak. Men Arbeiderpartiet bruker ikke dette argumentet. De må simpelthen mene at utdatert kunnskap om havis er bedre enn oppdatert kunnskap om havis. Alternativt mener Arbeiderpartiet at politisk spill i opposisjon gir mer glede enn å følge opp et forslag de selv har fremmet i posisjon, et forslag som jeg må få legge til bidrar til å styrke forvaltningsplanens legitimitet som ramme for aktivitet i dette havområdet. Her slås det ettertrykkelig fast basert på objektive observasjoner at det området Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti foreslo å åpne for petroleumsvirksomhet, ikke er i konflikt med havis.

Man skulle tro at i hvert fall Arbeiderpartiet burde se seg tjent med at forvaltningsplanen ble oppdatert på dette området. Dette er imidlertid bare en av flere saker der Arbeiderpartiet dessverre bidrar til å skape usikkerhet om petroleumspolitikken for tiden, noe vi var inne på i forrige debatt. Det hjelper jo heller ikke at to av tre av deres naturlige samarbeidspartier sier nei til et kjempeprosjekt som Sverdrup.

At Arbeiderpartiet i denne saken ser ut til å være mest opptatt av å lage politisk spill, er synd. Det har vært bred enighet om de lange linjene i petroleumspolitikken i Norge. Det bør vedvare også, og kanskje ikke minst særlig i en tid der Norge går fra særstilling til omstilling, og der norsk petroleumsindustri skal rustes til å konkurrere på grønne vilkår.

Jeg vil imidlertid gi Arbeiderpartiet honnør for at partiet slår fast at rammene for 23. runde ligger fast, og at de derfor stemmer ned et forslag fra de øvrige partiene om å ta ut en rekke blokker fra et område Stortinget har vedtatt at skal være åpent for petroleumsvirksomhet.

Jeg ser frem til debatten. Det blir en oppvisning i snuoperasjoner og vikarierende argumentasjon. Det er for meg helt uforståelig at et flertall på Stortinget ønsker å basere seg på utdaterte havisobservasjoner, når de har anledning til å basere seg på oppdatert kunnskap som de selv har bedt om. Åpningsmeldingen for Barentshavet sørøst er uansett vedtatt og ligger til grunn for 23. konsesjonsrunde. Det toget har forlatt stasjonen, og vi var alle om bord da det gikk.

Presidenten: Ønsker representanten Astrup å ta opp forslag?

Nikolai Astrup (H) [12:45:11]: Ja, jeg tar herved opp forslaget fra Høyre og Fremskrittspartiet.

Presidenten: Da har representanten Nikolai Astrup tatt opp det forslaget som han refererte til.

Oskar J. Grimstad (FrP) [12:55:25]: Ein samla komité viser til at olje- og gassnæringa er Noregs største og viktigaste næring. Næringa gir arbeidsplassar over heile landet og har sidan starten bidrege til næringsutvikling, teknologiutvikling og samfunnsutvikling som har kome heile landet til gode.

Hovudmålet med petroleumspolitikken om nasjonal styring og kontroll er at verksemda skal skape næringsutvikling og samfunnsutvikling, og at verksemda skal drivast innan forsvarlege rammer med omsyn til helse, miljø og sikkerheit, slik det har vore i meir enn 40 år.

Men no har det begynt å butte, og vi ser parti som ønskjer å redusere og stanse norsk olje- og gassproduksjon. Denne haldninga har også begynt å smitte over på dei større partia, og vi ser eit trendskifte frå raud-grøn regjeringstid med framlegging av stortingsmeldinga «Nye muligheter for Nord-Norge – åpning av Barentshavet sørøst for petroleumsvirksomhet», behandla av Stortinget i 2013, til dagens behandling av Meld. St. 20, ein oppdatert forvaltingsplan for det same området. Det er svært skadeleg for ei petroleumsnæring vi ser slit, og der masseoppseiingar er meir vanen enn unnataket. Men det er grunn til å minne om kven som stemte for å opne Barentshavet søraust for petroleumsverksemd.

Denne regjeringa har følgt opp Meld. St. 36 for 2012–2013 ved å fremje dagens Meld St. 20. Og som vi skriv i våre merknader, understrekar vi at Stortinget ønskte ei oppdatering av forvaltingsplanen i denne stortingsperioden, ikkje ein heilskapleg revisjon av forvaltingsplanen. Vi viser også til at oppdateringa av forvaltingsplanen er basert på nye isobservasjonar frå Polarinstituttet frå perioden 1985–2014. Så det er levert i samsvar med bestillinga frå Stortinget. At eit fleirtal med Arbeidarpartiet i spissen no har forlate denne tydelege forståinga, kan ikkje tolkast som anna enn ein obstruksjon, og vanskeleggjer føreseielegheit for ein bransje som slit.

Ei heil næring merkar seg at eit fleirtal i Stortinget, gjennom å sende den oppdaterte forvaltingsplanen tilbake til regjeringa, føretrekkjer å basere sin politikk på utdaterte isobservasjonar frå perioden 1967–1985. Den begeistringa vi opplevde den gongen på grunn av opningsmeldinga frå talarar som Senterpartiets Irene Lange Nordahl og Arbeidarpartiets Per Rune Henriksen, ser vi lite av i dag trass ei oppdatert og godt fagleg forankra Meld. St. 20.

Gløymd er også den raud-grøne statsråd Ola Borten Moes påpeiking den gongen av at det pågår heilårig petroleumsverksemd og produksjon i islagde farvatn i land som USA, Canada og Russland og i Det kaspiske hav. Under Borten Moes replikkordskifte med representanten Ropstad kom det faktisk fram at is ikkje var noko problem:

«Det kan jo også tenkes at man får undervannsinstallasjoner. Får man det siste, kan det – så vidt jeg kan forstå – være så mye is det bare vil. Det spiller i grunnen ingen rolle.»

Det er grunn til å minne alle dei raud-grøne om at det var denne haldninga ein stemte for under behandling av opninga av Barentshavet søraust. Då er det tydeleg at ein no føretrekkjer politisk spel framfor ønsket om å vere føreseieleg for ei næring i vanskar.

Også departementet viser til at dei nye isdataa som den oppdaterte iskanten er basert på, er generelt av betre kvalitet enn dei gamle dataa.

Ein så vidt lang tidsperiode er vald for å avgrense følsemda ved oppdatering av iskanten for kortsiktige svingingar i isforholda mellom år. Å velje ein tidsserie på 30 år er også i samsvar med lengda på ein standard normalperiode brukt innanfor klimatologi og meteorologi.

Dette inneber at ein ikkje vil drive petroleumsverksemd ved iskanten i denne stortingsperioden basert på oppdaterte isobservasjonar. Høgre–Framstegsparti-regjeringa presiserer også at det ikkje skal drivast leiteverksemd nærare enn 50 km frå den til kvar tid observerte iskant i perioden 15. desember til 15. juni.

Denne regjeringa er også tydeleg på at neste oppdatering av iskanten, som er eit særleg verdifullt og sårbart område, vert tilrådd i forbindelse med revideringa av forvaltingsplanen for Barentshavet–Lofoten i 2020, og at Faglig forum med det bidreg til det faglege grunnlaget for revideringa, slik ein såg føre seg ved opninga av Barentshavet søraust i 2012.

Avslutningsvis vil eg minne om forventingane ein opplever frå dei nordlegaste fylka våre med dei moglegheitene som ligg i å få delta i det eventyret petroleumsaktiviteten på norsk sokkel har vore i meir enn 40 år.

Det ligg store moglegheiter i Barentshavet, og mitt ønske er at den verdiskapinga som vil skje framover rundt funna der, vil føre til positive verknader og økonomisk oppsving, slik vi m.a. har sett i Hammerfest dei siste åra. Det fortener både innbyggjarar og næringsliv der oppe.

Rammene for 23. runde ligg fast.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [13:00:39]: Vi behandler i dag spørsmålet knyttet til et av verdens viktigste økosystem i et av verdens mest sårbare havområder. Hvis vi mener noe med føre-var-prinsippet – når skal vi ellers bruke det med omhu, om ikke her. Dette er ikke et område vi gambler med, selv ikke om viktige økonomiske interesser i petroleumssektoren ligger i den andre vektskåla.

Iskantsonen er truet av den globale oppvarminga. Det er paradoksalt nok derfor den har flyttet seg nordover. Samtidig er dette et unikt område og motoren for alt liv i disse havområdene. Jeg skal innrømme at jeg ikke hadde satt meg nevneverdig inn i hoppekrepsens liv før jeg begynte å arbeide med denne saken. Det kan egentlig fungere som en illustrasjon på at vi i hverdagen ofte overser store konsekvenser for små, men viktige skapninger. Dyreplanktonet hoppekreps er det viktigste dyret i Arktis, grunnlaget i næringskjeden og samtidig det dyret som er mest følsomt for oljesøl. Et større utslipp i iskantsonen vil ikke bare være en lokal katastrofe, men en global katastrofe. Renseteknologien vi i dag kjenner, er ikke god nok til å håndtere utslipp i og nær is. Derfor må vi være sikre på hva vi gjør, før vi gjør noe i disse områdene.

Samtidig skal det sies at denne saken ikke har vært lett. I forhandlingene mellom regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre kom man ikke til noen avklaring. Det gjorde man heller ikke i desember i fjor, og man ble enige om å få en sak til Stortinget. Det sitter langt inne å sende en stortingsmelding tilbake, det skal det gjøre, men det ble likevel nødvendig fordi vi faktisk er uenige i innholdet og mener dette er en forsvarlig behandling av et av våre viktigste og mest sårbare havområder.

Debatten om iskanten startet ved behandlinga av Meld. St. 36 for 2012–2013, om åpning av Barentshavet sørøst for petroleumsvirksomhet. Dette området ble en del av norsk sokkel etter overenskomsten med Russland om maritim avgrensning og samarbeid i Barentshavet og Polhavet. Området var på dette tidspunktet ikke omfattet av forvaltningsplanen for Barentshavet, som ble vedtatt før avtalen om grenselinja. Forvaltningsplanen omfatter derfor bare Barentshavet sør. Åpningsmeldinga la til grunn at det ikke skulle igangsettes petroleumsvirksomhet ved iskanten og polarfronten. Spørsmålet skulle vurderes på nytt i forbindelse med neste oppdatering av forvaltningsplanen. Stortingsflertallet fastslo likevel at det ikke var til hinder for at det skal drives petroleumsvirksomhet i hele Barentshavet sørøst. Åpningsmeldinga, som ble fremmet av den rød-grønne regjeringa med Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet, var uklar med tanke på hvilken definisjon som ble lagt til grunn for iskanten og polarfronten.

Komiteen stilte derfor en rekke spørsmål til departementet for å prøve å få klarhet i dette, og i et svarbrev fra Ola Borten Moe til komiteen den 5. juni 2013 ble iskanten definert på følgende måte:

«I begrepet den faktiske/observerte iskanten legges den til enhver tid observerte iskant. I åpningsprosessen er iskanten definert som 40 pst. isdekning.»

Faktum er at det var behov for å få ryddet opp i en del av det rotet og den uklarheten som ble skapt av Borten Moe. I den stortingsmeldinga vi nå har på bordet, oppdateres forvaltningsplanen og tilpasses utvidelsen med det tidligere omstridte området i Barentshavet sørøst. Den oppdaterte beregninga av iskanten med nye tall for perioden 1985–2014 gjør at man nå får samme definisjon av iskanten i Barentshavet sør og Barentshavet sørøst – «so far, so good».

Men den nye definisjonen setter den nye iskantgrensen et annet sted enn en rekke miljøfaglige råd. Når vi likevel er med i det flertallet som sender meldinga tilbake, er det begrunnet i at vi mener at den helhetlige forvaltningsplanen er fundamentert for den langsiktige forvaltninga av våre havområder og sikrer at havbasert næringsliv og ivaretakelse av miljøet i havet ses i sammenheng. I meldinga er nå iskanten definert så langt nord at vi finner grunn til å tvile på om dette er forsvarlig. Det er bred enighet i Stortinget om at det i området ved iskanten og polarfronten ikke skal igangsettes petroleumsvirksomhet – da må vi være sikre, ja mer enn sikre.

Jeg anbefaler de forslagene som Kristelig Folkeparti er med på.

Marit Arnstad (Sp) [13:05:57]: Praksisen vi har i Norge med forvaltningsplaner for havområdene, er en kunnskapsbasert og langsiktig metode for å sikre at miljøverdier ivaretas, samtidig som det legges til rette for verdiskaping og næringsutvikling.

Prosessen er veldig grundig. Den inneholder bredt og er forankret i Stortinget. Også oppdatering av forvaltningsplanene skal være grundige prosesser med et godt faglig grunnlag.

Som følge av beslutningen om åpning av Barentshavet sørøst la den rød-grønne regjeringen fram en åpningsmelding i 2013 for områdene vest for delelinja. Så ble rammene for petroleumsvirksomheten i Barentshavet sørøst konkretisert og supplert på bakgrunn av kunnskap som hadde framkommet. Senterpartiet står sjølsagt ved både forvaltningsplanen som gjelder, åpningsmeldingen som ble behandlet, og dermed også rammene for 23. konsesjonsrunde som nå er fastlagt.

At iskanten delvis kan overlappe områder som er åpnet for petroleumsvirksomhet, innebærer ikke at Stortinget skal detaljbehandle det. Det innebærer at regjeringen har et stort ansvar for å vurdere nærmere om disse blokkene bør tildeles eller ikke. Nominasjon og tildeling av blokker på norsk sokkel er ikke et ansvar for Stortinget, men en oppgave som tillegges regjeringen på bakgrunn av vedtak Stortinget gjør i forvaltningsplanen og åpningsmeldingen.

En adhocoppdatering av hvordan, og ikke minst hvor, iskanten skal defineres, bryter med forvaltningsregimet, etter Senterpartiets mening. Dette er også bakgrunnen for at Senterpartiet vil sende saken tilbake til regjeringen og be om at en oppdatering skjer i forbindelse med at forvaltningsplanen for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten blir gjenstand for en grundig revisjon.

Vi mener at åpningsmeldingen ligger til grunn for de vurderingene regjeringen må gjøre, og har vanskelig for å se hvorfor en skal komme tilbake med enkeltvise beregninger som en gjør her. Vi synes det er litt merkverdig. Det er også merkverdig hvis en mener at dette var noe som var bedt om fra den rød-grønne regjeringen og de rød-grønne partiene. I stortingsmeldingen fra regjeringen, Meld. St. 20, refereres det ikke til noen bestilling fra noe flertall i Stortinget omkring en oppdatering av iskanten.

Oppdatert isdata baserer seg på en oppdatering som ikke er så grundig som tidligere oppdateringer har vært. I oppdateringen i 2010 ble det, som representanten Eva Kristin Hansen nevnte, gjennomført en grundig prosess knyttet til referansegruppa og de institusjoner som deltok i utarbeidelsen av den ganske omfattende fellesrapporten. Det var en helt annen og bredere prosess enn det vi i dag står overfor.

Når jeg hører representanten Astrup beskylde Arbeiderpartiet for politisk spill, må jeg si at jeg undres litt over hans egen måte å uttrykke seg på. Det virker som om regjeringen rett og slett bruker skiftende begrunnelser for å prøve å begrunne det de nå har lagt fram omkring iskanten. Først ble det gjort i forståelse med samarbeidspartiene, og så ville ikke samarbeidspartiene vite av dem. Derfor begynner de å snakke om en begrunnelse som er knyttet til tidligere forhold. Sannheten er vel at uenigheten – kanskje innad i regjeringen for det jeg vet, men i alle fall mellom regjeringen og samarbeidspartiene – er slik at en etter hvert må begynne å finne andre typer begrunnelser for det som legges fram.

For Senterpartiets del forholder vi oss til forvaltningsplanen som ligger, den åpningsmeldingen som er behandlet. Vi går ut ifra at regjeringen behandler saker som gjelder 23. konsesjonsrunde, på en samvittighetsfull måte ut ifra det, og dette er vårt utgangspunkt når det gjelder spørsmålet om iskanten.

Vi har vært med på å åpne for 23. konsesjonsrunde. Det står vi sjølsagt ved. Og vi mener det er regjeringens ansvar å vurdere om og hvilke blokker som skal utlyses og tildeles. Dette må etter vår mening gjøres på bakgrunn av gjeldende forvaltningsplan fram til en får en revisjon som er så omfattende som forvaltningsplanen faktisk fortjener. Derfor støtter Senterpartiet forslaget om å sende meldingen tilbake til regjeringen. Vi registrerer at regjeringen sier det er helt greit. Det synes vi også er helt greit. Da får en gå videre med arbeidet på det grunnlaget.

Fordi vi mener dette er regjeringens og ikke Stortingets ansvar, kan heller ikke Senterpartiet støtte mindretallsforslagene som er lagt fram i innstillingen, om at Stortinget skal begynne å tildele konkrete blokker, eller ikke åpne blokker, i Barentshavet.

Ola Elvestuen (V) [13:11:12]: (komiteens leder): Når vi går inn i den saken, er det viktig å starte med at iskantsonen er av de viktigste og mest sårbare naturområdene vi har, med et enormt biologisk mangfold. Fra Venstres side har vi ingen annen intensjon i denne saken enn at vi skal beskytte dette området for petroleumsaktivitet. Det er også bakgrunnen for at vi i samarbeidsavtalen mellom Venstre, Kristelig Folkeparti, Høyre og Fremskrittspartiet har presisert at det ikke skal drives petroleumsvirksomhet i og ved iskanten.

Så er det riktig som også representanten fra Kristelig Folkeparti var inne på, at denne avtalen er en av grunnene til at denne saken er lagt fram. Fra Venstres side har vi ikke vært kritiske til at saken legges fram, men vi vil likevel nå gå inn for at den sendes tilbake, da vi er uenig i innholdet i meldingen. Ganske enkelt mener vi at meldingen ikke tar utgangspunkt i det som er sist tilgjengelige kunnskap, men kun foretar en enkel framskrivning basert på det beregningsgrunnlaget man gjorde i forvaltningsplanen i 2011. Når vi går inn i sist tilgjengelige kunnskap, kan vi ikke bruke noe annet enn det vi nå har, nemlig høringsuttalelsene fra Polarinstituttet, inn mot 23. konsesjonsrunde, hvor de er tydelige på at beregningsgrunnlaget som ble gjort i 2011, ikke lenger er det som på mest korrekt vis beregner hvor iskantsonen ligger. Derfor har vi også gått inn på mindretallsforslagene i denne saken, fordi det er det vi har som utgangspunkt. Når saken nå sendes tilbake, er vi selvfølgelig opptatt av at det er den sist tilgjengelige kunnskapen som må brukes, også sammen med Faglig forum, for å få en så korrekt vurdering som mulig av iskantsonen og polarfronten – som vi ikke må glemme i denne sammenheng når vi snakker om rike og sårbare områder – hvordan det best kan beregnes fram mot 2020.

Det ligger en diskusjon omkring 23. konsesjonsrunde bak. Vi har gått inn i en samarbeidsavtale for å påvirke og for å sørge for at det ikke settes i gang petroleumsvirksomhet innenfor det som er å definere som iskantsonen. Når denne saken nå sendes tilbake, må det videre arbeidet basere seg på det kartgrunnlaget som vi nå har, det kartgrunnlaget som ligger i forvaltningsplanen fra 2011. Jeg er enig i at dette ikke er en diskusjon som skal tas i Stortinget, men det er definitivt en diskusjon som må tas de fire partiene imellom. 23. konsesjonsrunde ble tildelt med et forbehold, og nå er det de fire partiene som må ta stilling til hvordan de skal følge opp enigheten i samarbeidsavtalen. Om det blir en vurdering av om dette omhandler én, tre eller sju blokker, må være en sak som de fire partiene nå går inn i, sånn at vi får en endelig avklaring på situasjonen også omkring 23. konsesjonsrunde.

Dette er, for dem som har fulgt med i debatten om iskanten, en komplisert sak. Det er mange ulike prosesser som har pågått samtidig, men det er viktig at vi ikke mister perspektivet. Dette handler først om fremst om hvordan vi forvaltningsmessig skal sikre at det ikke er petroleumsvirksomhet i våre mest sårbare og viktige naturområder. For Venstre er det det vi holder som vårt hovedanliggende i denne saken. Vi vil nå gå inn for at saken sendes tilbake. Det er viktig at vi får en bred vurdering av hvor vi korrekt får plassert iskanten og polarfronten i forvaltningsplanen fram mot 2020. I mellomtiden må vi i de fire partiene bli enige om hvordan vi håndterer 23. konsesjonsrunde, og Venstre er klar for å starte den prosessen med de andre partiene umiddelbart.

Rasmus Hansson (MDG) [13:16:27]: Denne debatten handler altså om to ting. Det ene er det generelle om håndteringen av en forvaltningsplan som skal sikre at norsk oljevirksomhet skjer innenfor økosystemenes tålegrenser, ut fra en helhetlig vurdering. Det er vitsen med den forvaltningsplanen. Spesielt handler det om at vi skal ha de faglig beste kriteriene og definisjonene til grunn for å sørge for at det er minst mulig risiko for oljesøl i områder med is.

Denne debatten har vist mer enn tydelig nok at både Arbeiderpartiet – og de rød-grønne – og den nåværende blå regjeringen er høyst villig til å hale og dra i forskjellige sider av dette problemkomplekset for å tilpasse det ønsker om å drive oljevirksomhet lengst mulig nord. For Miljøpartiet De Grønne er utgangspunktet helt klart. Vi mener at det ikke bør drives oljevirksomhet i disse områdene fordi det allerede er funnet for mye olje her i verden, og vi må la være å bruke ressurser på å finne enda mer som kommer til å skape enda større klimaendringer og enda større kostnader for folk som kommer etter oss. Men vi mener også at hvis det likevel skal drives oljevirksomhet i disse områdene, må det være i alles interesse at det skjer på grunnlag av respekt for det forvaltningssystemet vi har vedtatt, og på grunnlag av de best mulige, tilgjengelige faglige definisjonene.

Det som har skjedd nå, er at regjeringen har prestert å lage en røre av en annen verden ved å levere en selektiv, harelabbpreget akuttoppdatering av iskantdefinisjonen, i en situasjon hvor det helt åpenbart ble gjort for å tilpasse iskantdefinisjonen en tildeling i 23. konsesjonsrunde som allerede var gjort, og som utfordret en opprinnelig iskantdefinisjon. Og så har altså regjeringen kommet i skade for å bli avslørt fullstendig ved at det foreligger en faglig grundigere og bedre iskantdefinisjon, som forslag fra Norsk Polarinstitutt, på akkurat samme tidspunkt som denne harelabbdefinisjonen ble lagt fram.

Dermed vet vi nå – uansett hva vi synes om når forvaltningsplanen bør oppdateres, når den bør revideres fullstendig, og hvordan det skal gjøres – at det foreligger en iskantdefinisjon som er faglig bedre, etter alle solemerker, og som legger iskantdefinisjonen så langt sør at den kommer i strid med flere av de blokkene som er tildelt i 23. konsesjonsrunde. Både Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og muligens Kristelig Folkeparti må forholde seg til det problemet at vi nå er i en situasjon hvor vi er i ferd med å tildele blokker som antakelig om noen år – når iskantdefinisjonen faktisk skal revideres, som en del av revidering av forvaltningsplanen – vil vise seg å ligge for langt nord. Sånn går det når man prøver å være smart for å dytte oljevirksomheten lenger nord.

Dessverre føyer dette seg inn i et mønster. Vi har denne latterlige saken fra Sørdalen naturreservat, hvor regjeringen i ettertid oppgraderer forvaltningsreglene sånn at det går an å fiske ørret, plukke bær og legge 420 kV kraftlinje gjennom naturreservatet – og det finnes flere sånne eksempler – som viser at regjeringens vilje til å drive naturvern er fullstendig underlagt og tilpasset regjeringens vilje til å utfordre eller skade natur. Det er ikke tillitvekkende.

På grunnlag av dette støtter selvfølgelig Miljøpartiet De Grønne forslaget om å sende dette framlegget tilbake til regjeringen, og vi utfordrer også hele Stortinget til å ta stilling til blokkene lengst nord i 23. konsesjonsrunde, som etter alle solemerker er i strid med en eller flere oppdaterte definisjoner av iskanten.

Statsråd Tine Sundtoft [13:21:34]: Formålet med forvaltningsplanene er å legge til rette for verdiskaping gjennom bærekraftig bruk av ressurser og økosystemtjenester i havområdene og samtidig opprettholde økosystemenes struktur, virkemåte, produktivitet og naturmangfold. Forvaltningsplanene er således et verktøy for både å fremme næringsutvikling og matsikkerhet innenfor bærekraftige rammer og å sikre en god miljøtilstand.

Forvaltningsplanene bidrar til klarhet i overordnede rammer, samordning og prioriteringer i forvaltningen av havområdene. De er et konkret uttrykk for at Norge som kyststat har evne og vilje til å forvalte våre havområder på en ansvarlig måte.

Stortinget forutsatte ved behandlingen av forvaltningsplanen for Nordsjøen og Skagerrak våren 2013 at forvaltningsplanen «for Barentshavet–Lofoten skal oppdateres i løpet av neste stortingsperiode», altså denne stortingsperioden.

Samtidig forutsatte Stortinget samme vår, ved behandling av åpning av Barentshavet sørøst for petroleumsvirksomhet, at spørsmålet om petroleumsvirksomhet ved iskanten ville bli vurdert på nytt i forbindelse med neste oppdatering av forvaltningsplanen.

Meld. St. 20 for 2014–2015 er fremmet i samsvar med disse forutsetningene

Jeg registrerer med tilfredshet at det i innstillingen fra komiteen er bred enighet om de grunnleggende grepene med forvaltningsplanene. De skal fortsatt være et politisk verktøy bygget på et solid faglig grunnlag. Det er bred enighet om at de helhetlige forvaltningsplanene er viktige som fundament for den langsiktige forvaltningen av våre havområder. Forvaltningsplanene sikrer at havbasert næringsliv og ivaretagelse av miljøet i havet ses i sammenheng.

Jeg vil framheve at Meld. St. 20 bygger på solid faglig grunnlag. Nye beregninger av forvaltningsplanens iskant og beskrivelsen av iskantsonen fra Norsk Polarinstitutt har stått sentralt. Overvåkingsgruppens rapport fra 2014, som beskriver tilstand og endringer i økosystemet i Barentshavet–Lofoten, har vært et viktig faglig grunnlag. I tillegg er det brukt fagrapporter om bl.a. oljevern og skipstrafikk i nordområdene.

Meld. St. 20 retter søkelyset på den nordligste delen av forvaltningsplanområdet i Barentshavet. Av de norske havområdene er det disse farvannene som er minst direkte påvirket av menneskelig aktivitet. Samtidig er det her klimaendringene viser seg tidligst. Endringer i utbredelsen av havis åpner nye områder for aktivitet, spesielt skipsfart, fiskerier og petroleumsvirksomhet. Dette stiller nye krav til forvaltningen.

I meldingen er det lagt vekt på å gi en utførlig faglig beskrivelse og en oppdatert beregning av forvaltningsplanens iskant. Bakgrunnen for dette er de raske endringene som skjer med høyere havtemperatur og redusert utbredelse av havis. Iskanten er et særlig verdifullt og sårbart område som har stor betydning for økosystemet og den biologiske produksjonen i Barentshavet.

Ny kunnskap om miljøtilstanden og nye målinger av isutbredelsen gir oss en bedre forståelse av hvor de særlig verdifulle og sårbare områdene nå befinner seg. Regjeringen har opprettholdt definisjonen av iskanten slik den er fastsatt i tidligere forvaltningsplaner.

Utlysningen av 23. konsesjonsrunde har aktualisert spørsmålet om utbredelsen av havisen i Barentshavet. Regjeringens intensjon har vært å legge mest mulig ny kunnskap til grunn for forvaltningen av havområdene. Dette gjelder selvfølgelig også i forholdet til petroleumsvirksomheten.

Forvaltningsplanene for havområdene gir grunnlag for å treffe politiske vedtak basert på en bred og helhetlig beskrivelse av hele havområdet, både av tilstand og utviklingstrekk i økosystemet og tilknyttet næringsvirksomhet. Det har vært lagt opp til at en helhetlig og dyptgående revidering av forvaltningsplanen for det enkelte havområde skal skje om lag hvert 15. år.

Etter regjeringens oppfatning er en oppdatering av en forvaltningsplan mer begrenset enn en revidering og knyttet til mer avgrensede problemstillinger, oppdatert kunnskap eller mer avgrensede geografiske områder. Oppdateringer av planene bidrar til å sikre hensiktsmessige rammer for forvaltningen i tiden mellom de helhetlige revideringene. Meld. St. 20 er en slik oppdatering.

Jeg tar til etterretning at Stortingets flertall ønsker en mer omfattende prosess ved oppdatering av forvaltningsplanene og derfor sender Meld. St. 20 tilbake til regjeringen.

Jeg registrerer samtidig at stortingsflertallet er enig med regjeringen i at det skal være en grundig prosess ved revidering av forvaltningsplanene. Regjeringen vil nå, slik som forutsatt, konsentrere det videre arbeidet med forvaltningsplanene om prosessen fram mot revidering av forvaltningsplanen for Barentshavet–Lofoten i 2020.

Det faglige grunnlaget for denne revideringen vil bli utarbeidet gjennom en helhetlig prosess med bred forankring i Faglig forum og Overvåkingsgruppen. Arbeidet vil starte opp i inneværende stortingsperiode. Som en del av det faglige grunnlaget vil det også bli foretatt en gjennomgang av definisjonen som ligger til grunn for beregningen av iskanten, slik som varslet i meldingen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Eva Kristin Hansen (A) [13:28:48]: I innlegget litt tidligere refererte jeg til pressemeldingen som statsråden sendte ut 20. januar, hvor hun skrev: «I forståelse med samarbeidspartiene vil regjeringen legge frem en melding for Stortinget med en oppdatert beregning av iskanten».

Noen av oss har vært litt undrende til både hva som kom fra regjeringen, og det som for så vidt sendes tilbake, men jeg lurer på om statsråden kan utdype litt hva denne forståelsen har gått ut på? Erkjenner statsråden at hun egentlig kunne forutse det hendelsesforløpet som har utspilt seg i komiteen og i Stortinget? Forsto hun egentlig hva denne forståelsen gikk ut på? Jeg ønsker en utdyping av det.

Statsråd Tine Sundtoft [13:29:31]: Det er riktig som det refereres til, at det i vår samarbeidsavtale med Kristelig Folkeparti og Venstre står at det ikke skal være oljeaktivitet i iskanten.

Stortinget har også bedt om en oppdatering av forvaltningsplanen i denne stortingsperioden, så jeg mener at det som regjeringen nå har levert gjennom Meld. St. 20, er både en avklaring når det gjelder samarbeidsavtalen med Venstre og Kristelig Folkeparti, og et svar på bestillingen fra Stortinget. Så vi mener at vi har levert i tråd med begge de to forutsetningene.

Eva Kristin Hansen (A) [13:30:17]: Betyr det som statsråden sier, at hun kanskje forsto at denne meldingen skulle sendes tilbake? Var det ingen dialog mellom regjeringspartiene og samarbeidspartiene i forkant?

Representanten Astrup omtalte i sitt innlegg dette som særdeles problematisk, og han velger å legge skylden på Arbeiderpartiet, men det var jo forståelse mellom regjeringen og samarbeidspartiene om at denne meldingen skulle legges fram. Så jeg lurer på om statsråden kan utdype dette ytterligere enn det hun gjorde i sitt svar nå.

Statsråd Tine Sundtoft [13:30:49]: Jeg skjønner ikke helt hva representanten Hansen ber om. Jeg mener at vi har hatt behov for å avklare hvor iskanten går, og det mener jeg vi har avklart gjennom denne stortingsmeldingen, hvor vi har lagt akkurat samme definisjon til grunn, men brukt de sist tilgjengelige tallene. Så det har vi avklart, og vi mener også at vi har svart på det som Stortinget har bedt om, men jeg tar til etterretning at Stortinget sender en oppdatering av forvaltningsplanen tilbake til regjeringen, og vi vil fortsette arbeidet med en revidering av forvaltningsplanen. Men om det var mulig å forutsette at det var dit Stortinget ville da vi la den fram, er ikke sikkert.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [13:31:50]: Det var Bondevik II-regjeringa som etablerte systemet med en helhetlig forvaltningsplan for havområdene i 2006 – en plan som var fundamentert på langsiktig forvaltning av havområdene, en tillitsskapende kunnskap basert på et system og en plan som det var faglig grunnlag for.

Mener statsråden at forarbeidet gjort i Meld. St. 20 er tillitvekkende og ivaretar en god og kunnskapsbasert naturforvaltning for områdene i Barentshavet?

Statsråd Tine Sundtoft [13:32:31]: Som jeg sa i mitt innlegg, er Meld. St. 20 basert på faglige innspill. Oppfølgingssystemet under forvaltningsplaner holder kunnskapen oppdatert gjennom Overvåkingsgruppen og Faglig forum. Vi har fått Overvåkingsgruppens rapport fra 2014, som beskriver tilstand og endringer i økosystemet i Barentshavet–Lofoten. Det har vi fått, og det er lagt inn som et viktig faglig grunnlag i stortingsmeldingen. Jeg refererte også til at vi har brukt fagrapporter om oljevern og skipstrafikk i nordområdene. Den type kunnskap som vi får kontinuerlig gjennom oppfølgingssystemet under forvaltningsplaner, har vi brukt som et faglig grunnlag i Meld. St. 20.

Marit Arnstad (Sp) [13:33:22]: I dag blir meldingen sendt tilbake til regjeringen, og så blir ansvaret plassert der det er, nemlig hos regjeringen, for at den samvittighetsfullt skal vurdere hvilke blokker som kan og ikke kan tildeles, basert på den forvaltningsplanen som eksisterer i dag.

Både Kristelig Folkeparti og Venstre bekrefter gjennom debatten i dag at de mente det var riktig og nødvendig å legge fram en slik stortingsmelding, men når stortingsmeldingen blir framlagt for Stortinget, svikter de regjeringen. Så sier representanten Elvestuen nå at han håper det blir nye samtaler mellom de fire partiene om blokkene og tildelingen i 23. konsesjonsrunde. Hvorledes ser statsråden på det? Blir det aktuelt å innlede samtaler med Kristelig Folkeparti og Venstre om gjennomføring av 23. konsesjonsrunde?

Statsråd Tine Sundtoft [13:34:24]: Som jeg tidligere har referert til, står det i vår samarbeidsavtale med Venstre og Kristelig Folkeparti at det ikke skal være oljeaktivitet ved iskanten. Det er vi helt enig i, og derfor mente vi det var viktig å få fram oppdatert kunnskap om hvor iskanten er. Vi mener nå at iskanten, med isdata fra 1985 til 2014, ligger nord for de områdene som er åpnet for petroleumsvirksomhet. Det – i kombinasjon med rammene som settes for nye utvinningstillatelser i 23. konsesjonsrunde – bidrar til å ivareta miljøverdiene ved iskanten, og det er nå avklart.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [13:35:15]: Nå er vi i en veldig spesiell situasjon. Jeg har to spørsmål til statsråden. Det ene er: Står statsråden ved at flere av blokkene som er utlyst i 23. konsesjonsrunde, overlapper SVO Variabel iskant og SVO Polarfront, slik de er kartfestet i forvaltningsplanen for 2011? Det er det ene spørsmålet. Det har hun svart meg skriftlig på. Jeg vil gjerne ha henne til å bekrefte akkurat det.

Det andre spørsmålet er: Stortinget velger i dag å sende denne stortingsmeldingen tilbake. Vi vedlegger den ikke protokollen. Stortinget anerkjenner dermed ikke den oppdateringen av iskanten som statsråden legger til grunn – av ulike grunner, som jeg redegjorde for i mitt saksordførerinnlegg. Betyr det at statsråden likevel velger å trosse Stortingets tilbakesending av denne saken, og velger å legge til grunn sin egen fullstendig ufaglige begrunnelse?

Statsråd Tine Sundtoft [13:36:29]: Statsråden legger samme definisjon til grunn som Stortinget to ganger tidligere har lagt til grunn, men vi har gjennom Meld. St. 20 oppdatert samme definisjon med de siste tallene. Og når det gjelder iskanten, foreligger det nå isdata fra perioden 1985 til 2014 for de områdene som er åpnet for petroleumsvirksomhet. Så jeg vil ta avstand fra beskyldningen om at statsråden har laget sin egen definisjon og oppdatering på dette. Vi har brukt akkurat samme definisjon som Stortinget har brukt, men vi har oppdatert stortingsmeldingen med de siste tilgjengelige dataene.

Rasmus Hansson (MDG) [13:37:40]: Statsrådens svar på representanten Eidsvoll Holmås’ spørsmål var ganske illevarslende. Er det slik å forstå at når det nå er helt klart at Stortinget kommer til å vedta å sende regjeringens melding tilbake til regjeringen med det innholdet denne meldingen har, så har statsråden og regjeringen tenkt å fortsette å bruke den iskantdefinisjonen som er i den meldingen som Stortinget sender tilbake – med andre ord: se fullstendig bort fra det faktum at Stortinget har avvist denne definisjonen?

Statsråd Tine Sundtoft [13:38:34]: Regjeringen bruker jo samme definisjon som Stortinget to ganger tidligere har vedtatt, så når Stortinget nå ikke har vedtatt noen ny definisjon, er det jo den definisjonen som er gjeldende. Nå starter vi arbeidet med revideringen av forvaltningsplanen. Jeg har sagt at det er naturlig å se på om en skal komme med en ny definisjon av iskanten, men før det er gjort, må en jo forholde seg til det som er vedtatt i Stortinget tidligere, og den definisjonen er der det er 30 pst. sannsynlighet for at det finnes is i april.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Åsmund Aukrust (A) [13:39:41]: Som den første saken på veldig lenge velger i dag et stortingsflertall å sende en sak tilbake til regjeringen. Vi avviser det spillet regjeringen har satt i gang.

Natten før den store oljekonferansen i Sandefjord sender klimaministeren ut en pressemelding hvor hun sier at iskanten har flyttet seg. «Iskanten har flyttet seg selv», sa statsministeren. Nei, iskanten flytter seg ikke selv sånn som den vil, den har eventuelt flyttet seg etter klimaendringer vi mennesker står bak. Istedenfor at klimaministeren nærmest framstiller dette som en gladsak for oljeministeren, burde klimaministeren gjort jobben sin: dratt i alarmklokkene og brukt dette som et eksempel på hvor synlige klimaendringene er i vårt eget nærområde.

I en tid hvor havområdene forandrer seg, hvor klimaet blir varmere og artene forandrer seg, blir det enda viktigere å legge vekt på et best mulig faktagrunnlag. Det har vi historisk sett klart i Norge, fordi vi har fått til et troverdig system med forvaltningsplaner. Forvaltningsplaner er vårt viktigste virkemiddel for å forvalte havområdene våre på en sikker og bærekraftig måte. All menneskelig aktivitet skal forvaltes i en større sammenheng. Vi skal være sikre på at det vi gjør, ikke ødelegger naturen og havets unike økosystemer.

Vi er stolte av dette arbeidet. Vi kan si at dette er en av våre viktigste og fremste eksportvarer. Det er det vår utenriksminister med god grunn skryter av når han møter sine utenlandske kolleger. Det gjør at vi til enhver tid har best tilgjengelig kunnskap om havet og hva vi mennesker kan gjøre av aktivitet.

Her har man altså lagt dette regimet til side. Det er det Stortinget i dag sier nei til. Aktiviteter i havområdene stiller oss overfor vanskelige dilemmaer, og det er politiske valg vi skal ta. Jeg mener historien har vist at vi har klart å gjøre relativt gode valg, og at vi har klart å forene viktige hensyn. Jeg tror dette mye skyldes at vi i Norge har noen av de fremste fagfolkene, som kan gi oss det beste grunnlaget.

Jeg synes det er synd at regjeringen nå har lagt opp et løp som gjør at diskusjonen i dag og i ukene som har gått, har vært en diskusjon som i stor grad har handlet om hva som egentlig er fakta, ikke om hva som er de politiske prioriteringene. Det er forskjell i vurderinger mellom de forskjellige politiske partiene. Jeg tror også det internt i de fleste partier er diskusjoner om hvilke vurderinger vi skal gjøre. La oss ha de viktige debattene, men nå er det altså skapt en debatt om hva det er som er fakta.

I den rød-grønne regjeringen og internt i Arbeiderpartiet har det vært diskusjoner om hva som skal være aktiviteten i havområdene, men det har alltid vært med et felles, omforent faktagrunnlag – det faglige, omforente grunnlaget. Jeg tror ingen tjener på en diskusjon om hva som egentlig er faktagrunnlaget å forholde seg til. Vi må alltid ha best tilgjengelig grunnlag. Det har klima- og miljøministeren det øverste ansvaret for. Det hun har levert i dag, er egentlig et regnestykke som hun ber Stortinget ta stilling til. På grunn av regjeringens samarbeidsavtale med Venstre og Kristelig Folkeparti fikk vi altså et hastverksarbeid, som nå alle partier utenom regjeringspartiene avviser. Hun må åpenbart selv være enig i at dette er en ganske svak sak, siden hun sier at det er helt uproblematisk at Stortinget nå avviser dette.

Ola Elvestuen sa det ganske korrekt i sitt innlegg. Han sa at denne saken har egentlig ikke noe i Stortinget å gjøre, dette er opp til de fire partiene å forhandle om. Nå får vi altså høre at det skal være nye forhandlinger. Jeg synes man må kunne avkreve av ministeren at hun bekrefter, eventuelt avkrefter, at det nå skal være nye forhandlinger om områdene.

Forvaltningsplaner er ikke skapt for å øke aktivitet. De er skapt for å sikre at vi tar hensyn til naturen og bærekraften og legger føre var til grunn. På grunn av klimaendringene er områdene i forandring. Is smelter, arter dør ut, og områder forandrer seg. Det gjør at vi hele tiden er nødt til å forbedre kunnskapen vår, sette kunnskapen inn i en større sammenheng. Det er sterke interesser for stor aktivitet av forskjellig art i havet. Dessverre er det ikke så sterke krefter som drar i retning av føre-var-prinsippet, som alle partier i utgangspunktet sier skal legges til grunn.

Arbeidet med forvaltningsplaner skal være nettopp dette viktige redskapet, som skal legge føre var til grunn. Det er klimaministerens verktøy. I denne saken har hun ikke tatt det verktøyet i bruk.

Terje Aasland (A) [13:44:13]: Rammene for utlysningen av 23. konsesjonsrunde ble lagt av Stortinget i juni 2013 gjennom åpningsmeldingen av Barentshavet sørøst. I tilknytning til den åpningen, eller i tilknytning til forvaltningsplanene, står det ingenting om at 23. konsesjonsrunde skal forelegges Stortinget for konsultasjon. Det er det en faktisk er i ferd med å gjøre nå. Så kan en lese tidligere merknader og tidligere henvisninger i meldinger, men det skal godt gjøres å trekke de henvisningene og de tidligere merknadene så langt som representanten Nikolai Astrup gjør i denne saken. Det står riktignok noe om arealverktøy osv., men det står i en langt større sammenheng. Det er heller ingen som har antydet tidligere at en ønsker å forlate et spor om grundige, faglige, helhetlige oppdateringer av forvaltningsplanen.

Men så kommer vi inn i debatten nå – og det er det som gjør denne saken spennende – og hører det faktum at dette er en konsultasjon, en prøvelse av 23. konsesjonsrunde. Vi hører om forhandlingene i desember, og vi hører om forventningene blant støttepartiene i tilknytning til hva som skal skje etter at Stortinget eventuelt sender saken tilbake igjen til regjeringen. Det er ukjent for oss andre, og det er det som er viktig kanskje å få avklart. Vi har sagt veldig tydelig at det vi vedtok i juni 2013 om åpningsmeldingen for Barentshavet sørøst og rammene for utlysningen av 23. konsesjonsrunde, står fast. Vi har aldri tvilt på at vi har gjort det, og vi mener helt klart og helt entydig at det er regjeringen som har ansvaret for å forvalte den fullmakten de har fått av Stortinget. Vi har heller ikke ment at det var grunnlag for gjennom denne saken å ta en reforhandling på akkurat det vedtaket som skjedde i Stortinget i juni 2013.

Så er vi opptatt av at vi gjennom ulike politiske innganger ikke slår sprekker i det vi oppfatter og vektlegger som god forvaltning av havområdene våre, nettopp at både oppdateringer og helhetlige revideringer foregår på et veldig bredt faglig grunnlag, hvor det er koblet på Faglig forum og hele opplegget er sendt ut på høring, sånn at man får inn de ulike impulsene. Alt dette brytes jo nå. Derfor er det stor grunn til å si gjennom denne saken og gjennom det som også står i stortingsmeldingen, nemlig at regjeringen har til hensikt å gjøre dette jevnlig, at nei, dette vil vi ikke være med på, vi vil fortsatt gjennomføre forvaltningen av havområdene våre på en tilsvarende måte som vi har gjort tidligere, og mener at det er en god ramme for å slå ring om forvaltningen av havområdene.

Presidenten: De talerne som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [13:47:29]: Jeg startet forrige innlegg med å understreke føre-var-prinsippet. Med dette som ledestjerne skal det også påpekes at iskanten, uansett definisjon, på tross av global oppvarming, under gitte værmessige forhold, for kortere eller lengre tid kan bli liggende lenger sør enn forventet. Det omtales i en merknad som Kristelig Folkeparti står sammen med Miljøpartiet De Grønne om.

I tildeling av konsesjoner må det derfor tas høyde for dette, og det må ligge en klausul i alle konsesjoner i Barentshavet om at dersom iskanten på noe tidspunkt reelt sett er nærmere installasjoner for petroleumsutvinning eller leting enn 50 km, skal produksjon og leting umiddelbart stanses og ikke igangsettes igjen før iskanten er lenger unna enn nevnte sikkerhetssone. Det er ikke sikkert dette skjer, men det kan skje, og da må man ha tenkt på forhånd hva som er konsekvensen.

Til slutt: Vi er glad for at et flertall mener at oljevernberedskapen i nord må styrkes, og teknologiutviklinga innen oljevernteknologi må intensiveres parallelt med arbeidet med rullering av forvaltningsplanen. Det er også vesentlig på bakgrunn av forventet økt petroleumsvirksomhet i de russiske havområdene og skipsfart som følger av dette.

Ola Elvestuen (V) [13:49:21]: Tre ting: For det første er det bra at vi nå får en helhetlig gjennomgang av hvor iskanten, iskantsonen, ligger, en faglig gjennomgang fram mot 2020, med de faglige råd, fra bl.a. Polarinstituttet, som legges til grunn.

Så må jeg si at når saken nå sendes tilbake, legger vi til grunn at regjeringen ikke får støtte for den oppdateringen av iskanten som man legger opp til i meldingen. Da kan vi ikke konkludere med noe annet enn at det som nå gjelder, er kartgrunnlaget fra 2011 og forvaltningsplanen fra 2011.

Siden det foreligger en samarbeidsavtale, er det de fire partiene som må finne ut hvordan man følger opp den samarbeidsavtalen.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [13:50:27]: Jeg tok ordet etter å ha hørt på noen av representantene for Arbeiderpartiet. For noen av oss var med på å behandle saken om Barentshavet sørøst og åpningsmeldinga i forrige stortingsperiode, og i den meldinga ble det sagt at det skulle være samme definisjon for Barentshavet sør og Barentshavet sørøst, og at dette skulle behandles som ett område i neste oppdatering av forvaltningsplanen. Det skulle allikevel ikke være til hinder for at det kunne drives petroleumsvirksomhet i området. Da reagerte vi og begynte å stille spørsmål, og i løpet av komitéarbeidet i forrige periode, da åpningsmeldinga ble behandlet, kom det fram at definisjonen for den rød-grønne regjeringa av hvor iskanten lå, var endret, den var plutselig «den til enhver tid observerte iskant». Der begynte konflikten, der begynte engasjementet og denne diskusjonen, som for så vidt ender opp i denne meldinga.

For Kristelig Folkeparti var det uaktuelt at det skulle være petroleumsvirksomhet ved iskanten. Men det sa jo et samlet storting, alle var enige om det, og da var jo spørsmålet hvor iskanten lå. Da flertallet i Stortinget valgte å åpne hele Barentshavet sørøst og si at det ikke var til hinder for å drive petroleumsvirksomhet, anså Kristelig Folkeparti det langt på vei slik at vi dessverre tapte kampen der og da. I forhandlingene med den blå-blå regjeringa fikk vi fram at det skulle ikke være petroleumsaktivitet ved iskanten. Det tok vi som en seier. Men vi lyktes ikke i å finne en definisjon sammen. Regjeringa legger fremdeles til grunn det som ble lagt i forbindelse med åpningsmeldinga, nemlig «den til enhver tid observerte iskant». Derfor synes jeg også det er redelig av regjeringa å oppdatere ut fra den forrige forvaltningsplanen, men grunnen til at Kristelig Folkeparti avviser, er, som vår talskvinne Rigmor Andersen Eide sa, at vi vil heller ha en helhetlig oppdatering i neste forvaltningsplan. Men da er egentlig spørsmålet og poenget mitt: Når Arbeiderpartiet sier det de gjør, hva er det de egentlig mener? For enten støtter man ikke den definisjonen som den rød-grønne regjeringa brukte, nemlig «den til enhver tid observerte iskant», som jeg forstår betyr at en kan fortsette 23. konsesjonsrunde som planlagt, eller så støtter man forslaget som bl.a. Kristelig Folkeparti fremmer i salen i dag. Og vi ønsker jo som sagt ikke å åpne store deler av Barentshavet sørøst, og dermed ikke kunne åpne alle blokkene. Dette mener jeg Arbeiderpartiet må svare på, for vi må vite hva slags flertall som er i denne saken. Regjeringa har noe annet å forholde seg til hvis Arbeiderpartiet virkelig mener at de blokkene ikke bør åpnes.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [13:53:37]: La meg begynne med å si at dette er en veldig spesiell situasjon. Jeg hører hva statsråden sier, og jeg hører at hun legger til grunn den måten å definere iskanten på som framkommer i forvaltningsplanen fra 2011 – den definisjonen som brukes der.

Det er en nyttig avklaring av hvor regjeringen står, og da vil jeg bare vise kartet fra den gangen, som tross alt er det vi tok utgangspunkt i. Dette er det kartet (viser fram dokument) som forvaltningsplanen legger til grunn. Jeg vil gjerne understreke at den gangen gikk vi aldri inn i hva slags type beregningsgrunnlag man hadde for å tegne inn dette kartet fra Stortingets side, men det var det som lå der da vi vedtok forvaltningsplanen.

Statsråden avklarer altså at hun bruker den definisjonen, det er den hun og regjeringen legger til grunn når de snakker om iskanten. Så mener statsråden at hun når hun har bedt Polarinstituttet på to dager regne ut hvordan man putter oppdatert informasjon inn i en utdatert modell, gjerne vil bruke dette svaret. Det avviser Stortinget. Høyres representanter, bl.a. Nikolai Astrup, og de andre representantene fra regjeringspartiene foreslår at dette vedlegges protokollen. Det blir avvist her i dag. Hvis dette hadde vært vedlagt protokollen, hadde hun kunnet bruke den oppdateringen som her er skjedd. Men Stortinget sier at denne stortingsmeldingen sender vi tilbake til statsråden. Vi vedlegger den ikke protokollen. Da kan ikke statsråden si: Vel, jeg gir blaffen i Stortinget, jeg gir blaffen i at Stortinget ikke vedlegger denne saken protokollen. Stortinget avviser av ulike grunner – sånn som jeg presenterte det i mitt åpningsinnlegg – noen avviser fordi de mener at prosessen er for dårlig, noen avviser både på grunn av at prosessen er for dårlig og på grunn av at resultatet ikke er det best faglig tilgjengelige, og noen avviser fordi de mener at konklusjonen på denne oppdateringen er gal.

Statsråden legger altså til grunn den iskantdefinisjonen som lå til grunn for dette kartet, og når Stortinget velger å sende denne stortingsmeldingen tilbake, da er det denne (viser fram dokument) som gjelder.

Oskar J. Grimstad (FrP) [13:56:38]: Debatten går i ei underleg retning når det gjeld historia om opninga av Barentshavet søraust. Eg vil minne om at det var tidlegare miljøvernminister Erik Solheim som opna Barentshavet søraust, under oppdatering av forvaltningsplanen 15. juli 2011. Representantar frå bl.a. SV sa den gongen at det var ein gledas dag, og at ein hadde drive miljøkartlegging med stor presisjon.

I den planen gjekk faktisk Arbeidarpartiet, Senterpartiet og SV inn for å fjerne dei skjerpa utsleppskrava i oljeverksemda i Barentshavet som Bondevik II-regjeringa hadde innført. Så ein var ikkje opptatt av å løfte nivået. Ein senka det faktisk den gongen, og det står på mange måtar i sterk kontrast til den debatten og dei innlegga vi høyrer i dag. På den tida sa fleire talarar seg nøgde med dei avgrensingane som låg i meldinga, til og med SVs Lars Egeland.

Faktum er at regjeringa Stoltenberg opna for aktivitet i tilknyting til polarfront og iskanten, med dei premissane som låg føre den gongen. Og det politiske spelet vi i dag ser, er rett og slett underleg, spesielt i ei tid når denne næringa slit med utfordringar, slit med oppseiingar og slit med å sysselsetje dei folka som dei har hatt over lang tid. I tillegg ser ein at det blir lagt til grunn ein moral her som gjer at ein undrar på om ein kanskje opererer etter mottoet «Det er betre med dobbeltmoral enn ingen moral».

Marit Arnstad (Sp) [13:58:37]: Jeg har bare lyst til å berolige regjeringspartienes talsmenn og andre som er bekymret for hva de rød-grønne mente, med at Senterpartiet sjølsagt står ved det vi var med og vedtok i den rød-grønne regjeringen. Vi står sjølsagt ved at vi var med og åpnet Barentshavet sørøst. Vårt anliggende er at det ikke er Stortinget som skal sitte og diskutere enkelttildelinger av blokker i Barentshavet. Det er ikke Stortinget som skal sitte og diskutere iskanter utenom revideringene av forvaltningsplanene heller. Det er det regjeringens ansvar samvittighetsfullt å vurdere. Derfor er jeg litt overrasket over at Kristelig Folkeparti også kommer inn her og går til et så voldsomt angrep på de rød-grønne. Hvis Kristelig Folkeparti mener at det var usikkerhet knyttet til åpningen av Barentshavet sørøst, må de jo avklare spørsmålet med de partiene de har satt inn i regjering. Vi baserer oss på dagens forvaltningsplan og 23. konsesjonsrunde, og hvis Kristelig Folkeparti ønsker en avklaring, synes jeg det hadde vært redeligere om Kristelig Folkeparti da hadde sagt som representanten Elvestuen sier, at dette er et spørsmål man er nødt til å ta opp videre med våre samarbeidspartnere i regjering, og konsentrert seg om det, istedenfor å skyte løs på de rød-grønne partiene.

Nikolai Astrup (H) [14:00:02]: Jeg merker meg at jeg ikke har fått svar på de spørsmål jeg reiste i mitt innlegg om hva som har endret seg siden de rød-grønne partiene foreslo at det skulle fremmes en oppdatert forvaltningsplan i denne stortingsperioden, og til de nå velger å sende den tilbake. Det forsterker det poenget jeg hadde i mitt innlegg, om at dette nok handler mer om politisk spill og mindre om faglige oppdateringer enn det de hevder.

Ellers er det fremmet en rekke påstander i løpet av debatten som ikke kan stå uimotsagt. Representanten Heikki Eidsvoll Holmås sier at denne oppdaterte forvaltningsplanen er fullstendig ufaglig. Bestrider han det fysiske faktum som de oppdaterte havisobservasjonene fra Polarinstituttet viser, nemlig at isen har trukket seg nordover? På hvilken måte er det fullstendig ufaglig at vi legger Polarinstituttet, som jeg oppfatter at han er opptatt av, sine oppdaterte observasjoner av havisen de siste 30 årene til grunn fremfor de utdaterte observasjonene av havisen fra perioden 1967–1989?

Det er mye snakk om at vi ikke skal diskutere blokker. Jeg er helt enig med Senterpartiet – det er heller ikke det vi gjør. Vi diskuterer hvorvidt isen har trukket seg nordover eller ikke. Forvaltningsplanen viser at den har trukket seg nordover, og det er det vi diskuterer.

Nå er det riktignok andre partier som har brakt blokkene inn i denne salen gjennom å fremme et forslag, og det er altså ikke regjeringspartiene. Det er fremmet et forslag om å trekke ut blokker av 23. konsesjonsrunde. Det forslaget vil bli nedstemt. Jeg har vanskelig for å se for meg, uavhengig av hvilke vurderinger regjeringen skal gjøre, slik Arnstad tar til orde for, at regjeringen skal ta ut blokker som Stortinget eksplisitt har stemt mot at skal tas ut av 23. konsesjonsrunde, slik vi vil gjøre det senere her i dag. Det vil være underlig å gå på tvers av Stortingets vilje.

Så er det sånn, som jeg også sa i mitt innlegg, at rammene for 23. konsesjonsrunde er fastsatt i åpningsmeldingen basert på den forvaltningsplanen som Stortinget vedtok i 2011. Det toget er gått – vi var alle sammen om bord. Og når man avviser denne oppdateringen ved å sende den tilbake, er det den forrige forvaltningsplanen som gjelder – og åpningsmeldingen var basert på den forvaltningsplanen. Ergo er det slik at rammene for 23. konsesjonsrunde ligger fast basert på det forslaget som den rød-grønne regjeringen fremmet, og som jeg oppfatter at flere representanter her, ikke minst representanten Heikki Eidsvoll Holmås, nå er uenig i, selv om han selv sto bak den da den ble fremmet.

Line Henriette Hjemdal hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Tine Sundtoft [14:03:14]: Jeg har behov for å presisere litt på bakgrunn av denne debatten vi har hatt.

Vi har lagt fram en stortingsmelding med et godt faglig fundament. Regjeringen har ikke foreslått noen ny definisjon av iskanten. Vi har basert oss på akkurat samme beregningsmåte som tidligere. Men det vi har gjort, er å putte de nyeste tilgjengelige dataene inn i den samme formelen. Den oppdateringen er gjort av Norsk Polarinstitutt på grunnlag av de nyeste tilgjengelige og kvalitetssikrede dataene. Det er en oppgave det er naturlig å be Polarinstituttet om å gjennomføre.

Så har en sagt at en vurdering av beregningsmåten vil være et aktuelt tema for det faglige arbeidet fram mot revidering av forvaltningsplanen i 2020. Det er kanskje mer naturlig at en går inn og ser på beregningsmåten i en revidering enn i en oppdatering.

Jeg skjønner selvfølgelig hva Stortinget nå gjør når de sender Meld. St. 20 for 2014–2015 tilbake til regjeringen. Da er det den forrige forvaltningsplanen som er gjeldende. Den har den samme definisjonen – vi endret ikke definisjonen fra den forvaltningsplanen i den oppdateringen vi nå la fram for Stortinget.

Eva Kristin Hansen (A) [14:05:02]: Debatten vi har hatt her i dag, har bevist at denne saken handler om uenighet mellom regjeringspartiene og samarbeidspartiene om den 23. konsesjonsrunden. Så enkelt er det.

Jeg merker meg at Kristelig Folkeparti beskylder Arbeiderpartiet for å være uklare i denne saken. Da vil jeg bare komme med en oppklaring: Arbeiderpartiet har ikke satt inn denne regjeringen. Det er det Kristelig Folkeparti og Venstre som har gjort, så hvis de har problemer med det Tord Lien holder på med, får de ta det med Tord Lien og ikke med Arbeiderpartiet.

Så blir det sagt av bl.a. representanten Astrup, som er rørende indignert over Arbeiderpartiet, at vi ikke er opptatt av oppdatert informasjon. Det er feil. Jeg kjenner mange i Arbeiderpartiet som titt og ofte er innom Polarinstituttets hjemmesider, npolar.no, og trykker på «kart», trykker på «iskant» – mye interessant informasjon. Så det er ikke sånn at vi i Arbeiderpartiet ikke er opptatt av det.

Når vi snakker om iskanten, vil jeg si at statsråden har sagt mye interessant om definisjonen og hvilken man skal bruke etter at vi har sendt meldingen tilbake. Jeg ble litt urolig i stad med hensyn til hva hun egentlig mener.

Arbeiderpartiet blir av representanten Astrup veldig tydelig beskyldt for å drive med spill. Det må jeg si at jeg synes er ugreit. Landsmøtet til Arbeiderpartiet var tydelig på hva som var vårt syn når det gjaldt problemstillinger rundt iskanten. Vi sa tre ting: Vi sa at petroleumsvirksomhet i og ved iskanten ikke er forenlig med en forsvarlig forvaltning av havområdene våre, vi sa at når iskanten defineres på nytt, skal det skje ved en helhetlig revidering av forvaltningsplanen, og vi sa at rammene for 23. konsesjonsrunde ligger fast. Dette var et landsmøtevedtak som vi fattet før stortingsmeldingen kom, så å si at vi driver med spill, er feil. Vi følger opp vår egen partiorganisasjon og de vedtakene vi har fattet.

Jeg synes representanten Elvestuen har vært den mest redelige mannen i denne salen i dag, for han sier at det er de fire partiene – regjeringspartiene og de to samarbeidspartiene – som har en utfordring fordi de er uenige, og at det er de som er nødt til å håndtere den saken. Det er jeg helt enig i. De får sette seg ned og prate om hvordan de skal håndtere de spørsmålene de er uenige om. Slik kan de spare Stortinget for mange timers arbeid med en sak som vi er nødt til å sende tilbake bl.a. fordi regjeringen ikke snakker med sine samarbeidspartier.

Helt til slutt: Arbeiderpartiet blir i Dagens Næringsliv beskyldt av representanten Tina Bru for å stå i spagat. Da vil jeg anbefale å ta en liten titt i speilet selv.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [14:07:47]: Jeg prøvde i mitt innlegg å fortelle min versjon av historien og minne noen av representantene om hva som faktisk ble gjort i forrige periode. For den dobbeltlinja som var i forrige periode, er jo like synlig nå fordi, som jeg sa i stad, når regjeringa i åpningsmeldinga kom med kriteriene som også lå til grunn for 23. konsesjonsrunde, kom de jo med en ny definisjon av iskanten. På den andre siden sa de at forvaltningsplanen sto fast – altså sa de to helt motstridende ting. Da begynte vi å stille spørsmålene. Da vi spurte om det var forvaltningsplanen eller den nye definisjonen som skulle ligge til grunn, svarte Olje- og energidepartementet at det er «den til enhver tid observerte iskant» som er definisjonen av iskanten. Det er derfor jeg utfordrer Arbeiderpartiet. For når denne meldinga sendes tilbake og en skal ha den gamle definisjonen, hvilken definisjon er det som gjelder da? Jo, den Stortinget har vedtatt. Representanten Marit Arnstad fra Senterpartiet og representanten Eva Kristin Hansen fra Arbeiderpartiet bekrefter jo at kriteriene, eller rammene, for 23. konsesjonsrunde står fast. Og hva er det som står der? Det ene kriteriet er: «I områder nærmere enn 50 km fra den faktiske/observerte iskanten vil det ikke være tillatt med leteboring (…)» Da er det jo definisjonen «faktisk observert iskant» Arbeiderpartiet og Senterpartiet legger til grunn.

Jeg skjønner det når Høyre og Fremskrittspartiet sier at de har et flertall i Stortinget og ikke er redde for at meldinga sendes tilbake, osv., for rammene ligger jo fast, det er den faktisk observerte iskanten som gjelder. Det er egentlig en mer radikal definisjon enn det som ligger i meldinga, og som statsråden også presiserer er oppdaterte tall for den samme definisjonen som ligger i den gjeldende forvaltningsplanen.

Kristelig Folkeparti sender tilbake meldinga fordi vi mener at den gamle forvaltningsplanen burde gjeldt da åpningsmeldinga kom. Vi gikk imot den nye definisjonen da, og vi går imot den nye definisjonen nå, fordi vi mener at definisjonen i den helhetlige forvaltningsplanen skal gjelde. Da er det gode grunner til å tenke om en skal definere den på en mer ansvarlig måte enn det som ligger nå.

Men min utfordring til Senterpartiet og Arbeiderpartiet går ikke på maktesløshet overfor regjeringa. Den går på en reell politisk uenighet, som jeg var klar over før Høyre og Fremskrittspartiet gikk i regjering, og som jeg er klar over nå. Derfor mener jeg at Arbeiderpartiet ikke bare kan si at de vil sende meldinga tilbake, og at vi må løse problemet. De har jo selv vedtatt definisjonen og sier selv at rammene skal ligge fast, og det er det som er hovedproblemet. Hadde Arbeiderpartiet og Senterpartiet ønsket å definere iskanten på en annen måte eller i alle fall sagt at definisjonen er i veien for de blokkene som ligger i 23. konsesjonsrunde, mener jeg at de burde si det nå og dermed eventuelt gi Kristelig Folkeparti og Venstre et forhandlingskort, hvis det er det som skal til.

Tina Bru (H) [14:11:00]: Denne debatten er blitt akkurat like merkelig som jeg trodde den kom til å bli. Det er mye uenighet som går på mange ulike ting her, og det kan være litt vanskelig egentlig å skjønne hva de forskjellige uenighetene dreier seg om.

Representanten Hansen reagerer på at jeg i Dagens Næringsliv i dag sier at Arbeiderpartiet står i en spagat. Jeg mener jo nettopp at debatten vi har her i dag, mellom de ulike representantene fra Arbeiderpartiet er i tråd med akkurat min kritikk. Jeg satt og hørte på representanten Aukrust her i stad. Hans innlegg var nærmest en erklæring om at all aktivitet i Barentshavet sørøst er uforsvarlig og i direkte konflikt med miljø- og klimahensyn. Det var slik jeg tolket ham. Samtidig har andre representanter fra hans parti vært opptatt av å kritisere prosessen med forvaltningsplanen og stortingsmeldingen som kom fra regjeringen. De sier samtidig at de står på rammene for 23. runde, de støtter ikke forslag om å fjerne blokker som står i denne innstillingen. Men når man lytter til representanten Aukrusts innlegg, høres det ut som om det burde vært helt umulig for Arbeiderpartiet. Så hva som egentlig er motivasjonen bak det Arbeiderpartiet gjør i dag, er vanskelig å forstå.

Som forklaring på hva som skjedde i forrige periode, da Arbeiderpartiets egen regjering slo fast i St.meld. nr. 37 for 2008–2009 at man ønsket en oppdatering av forvaltningsplanen i denne stortingsperioden, sier representanten Hansen at Stortinget ikke vedtar stortingsmeldinger, at det er regjeringens melding til Stortinget. Det er vanskelig å forstå hva den forklaringen egentlig betyr. Det eneste som er tydelig for meg i denne saken, er at Arbeiderpartiet, hvis det ikke er for kun å lage politisk spill, synes det er bedre å forholde seg til et dårligere faggrunnlag om havisobservasjoner enn det regjeringen legger opp til med denne stortingsmeldingen. I så fall stiller det representanten Aukrusts innlegg i et veldig underlig lys. Jeg undrer meg over at representanten faktisk her er mer på linje med SV og MDG, som tross alt har en mye mer forståelig motstand mot dette enn hans egne partifeller. Jeg mener derfor at det jeg sier i DN i dag, er blitt bevist gjennom denne debatten, der det er mer uenighet mellom representantene fra Arbeiderpartiet enn det synes å være andre steder.

Så er det ikke så kjempeoverraskende at det er uenighet mellom ulike partier, og at Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre i noen saker vil være uenige. Det er helt naturlig. Men det er litt underlig å sitte og høre på en debatt i Stortinget der Arbeiderpartiet er så uenig med seg selv, uenig om hva som er grunnlaget for hvorfor de sier nei til den stortingsmeldingen som kommer fra Tine Sundtoft.

Presidenten: Representanten Marit Arnstad har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Marit Arnstad (Sp) [14:13:56]: Hvis det er noe denne debatten viser, så er det at regjeringspartiene og deres samarbeidspartier står fullstendig i spagat i dette spørsmålet. Hvis Kristelig Folkeparti mener at det finnes en dobbelthet i de dokumentene Stortinget har vedtatt, vil jeg foreslå at Kristelig Folkeparti ordner opp det med sine samarbeidspartnere. Senterpartiet mener at det er opp til regjeringen å gjøre en vurdering av den konkrete gjennomføringen av 23. konsesjonsrunde. Det tilligger ikke Stortinget.

Svaret på Astrups spørsmål er at dette er ingen oppdatering av forvaltningsplanen; dette er en ad hoc beregning som ikke er underlagt noe av den grundige gjennomgangen som den forrige oppdateringen av forvaltningsplanen var underlagt.

Så må jeg få lov til å gi en stemmeforklaring. Når Astrup på en måte tillegger Arbeiderpartiet og Senterpartiet meninger og har en slags antitetisk tolkning av vår stemmegivning, så må jeg få lov til å si at det at Senterpartiet stemmer imot mindretallsforslagene, betyr ikke at vi har tatt stilling til tildeling av de blokkene. Det er det regjeringen alene som gjør.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [14:15:15]: Jeg slutter hundre prosent opp om den stemmeforklaringen som Marit Arnstad ga uttrykk for. Det er slik jeg har forstått hele denne prosessen også. Det er en prinsipiell holdning fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, som går ut på at det å tildele blokker i konsesjonsrunder er regjeringens oppgave. Vi har valgt å tre inn og si at disse områdene mener vi er i strid med best tilgjengelig kunnskap, som er innspillene fra Polarinstituttet og Miljødirektoratet, som altså er fagetatene til statsråden – og som statsråden gjennom sitt virke i regjeringen må forholde seg til og ta stilling til og «bære inn» til regjeringens arbeid med 23. konsesjonsrunde i den grad hun ønsker.

Vi foreslår det derfor tatt opp her, fordi vi ellers ikke kan komme i inngripen med disse prosessene i det hele tatt, og fordi det faktisk er slik at disse områdene er de som er sårbare, og som Polarinstituttet og Miljødirektoratet mener er særlig verdifulle områder.

Det som er blitt klart i behandlingen av denne saken, og som ingen har sagt imot fra regjeringspartiene, er at det som i realiteten er gjort, er å flytte iskanten i løpet av to dager for å løse problemet til Kristelig Folkeparti og Venstre. For gjennom å flytte iskanten lenger mot nord på et kart – slik som dette kartet i stortingsmeldingen viser, der iskanten er tegnet inn – så skulle man løse problemet med at enkelte blokker i 23. konsesjonsrunde var i strid med forvaltningsplanens beskrivelse av iskanten og polarfront.

Og da er det rett og slett så enkelt at jeg på ny er nødt til å be statsråden avklare én enkelt ting: Hun sier at Stortinget har vedtatt definisjonen på iskanten, og at hun har benyttet definisjonen på oppdateringen, og den har hun tenkt å fortsette å benytte, men jeg vil gjerne understreke følgende: Stortinget har fått seg forelagt dette kartet når vi behandlet forvaltningsplanen. That’s it! Denne stortingsmeldingen er vedlagt protokollen. Den er gyldig, med de merknader og forslag som ble behandlet med forvaltningsplanen. Her ligger iskanten, slik Stortinget ser det, etter forvaltningsplanen. Dette kartet sier statsråden at hun har tenkt å forholde seg til. Det kan ikke statsråden gjøre. Statsråden har foretatt en oppdatering, hun har framlagt det for Stortinget for å få det sanksjonert – «sandpåstrødd», vil enkelte si. Det får hun ikke, og da kan ikke statsråden bruke dette kartet.

Rasmus Hansson (MDG) [14:18:28]: Regjeringen har altså levert Stortinget et forslag til en oppdatering av iskanten, som Stortinget sender tilbake, og da er det helt riktig at den oppdateringen av iskantdefinisjonen ikke kan brukes.

Men så har altså regjeringen i denne prosessen kommet i en situasjon hvor vi vet at det foreligger fra Norsk Polarinstitutt et nytt forslag til en iskantdefinisjon som de anbefaler som vitenskapelig bedre. Det er ikke behandlet i noen prosess, det kan godt hende at det trenger videre vitenskapelig oppdatering, og det er ikke en gyldig prosess, men det etterlater oss og det etterlater framfor alt en statsråd – som har ansvaret for å ta vare på miljøet, og være miljøets forsvarer i regjeringen – i en situasjon hvor hun vet at det foreligger en anbefalt definisjon som legger iskanten lenger sør, ut fra en ny måte å tenke sikkerhet i nord på, som vil føre til at dersom flere av de nordligste blokkene som er utlyst i 23. konsesjonsrunde, faktisk blir åpnet, så vil man raskt risikere å komme i en situasjon hvor nye anbefalinger vil vise at de ligger for langt nord og for langt inn i iskanten.

Så spørsmålet er: Hva gjør en miljøvernminister da? Hva gjør en statsråd som framfor alt har ansvar for å arbeide etter føre-var-prinsippet, når hun sitter på den typen informasjon? Det vil jeg veldig gjerne vite fra denne statsråden. Hva har statsråden tenkt å gjøre når hun vet at det er høyst sannsynlig at hun etter hvert vil få en anbefaling på bordet om en iskantdefinisjon som ligger lenger sør enn det vi opererer med nå, enten vi bruker den som ble vedtatt i 2011, eller den som regjeringen nå har fått sendt tilbake til seg?

Presidenten: Representanten Nikolai Astrup har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Nikolai Astrup (H) [14:20:50]: Vi er alle opptatt av å ivareta miljøverdiene ved iskanten – det er det denne saken handler om. Det kan ikke være noen som helst tvil om at det ikke skal være noen petroleumsvirksomhet ved iskanten i denne stortingsperioden. Det er kun aktuelt å drive leteboring i sommermånedene – det har ikke vært is i Barentshavet sørøst i sommermånedene, i hvert fall ikke siden 1967. Hvordan det var før det, vet vi ikke, men sannsynligvis må vi veldig langt tilbake for å finne is der på den tiden, der hvor det er aktuelt å drive letevirksomhet nå.

Så er representanten Hansen opprørt over at jeg beskylder Arbeiderpartiet for å drive politisk spill. Vel, dette handler egentlig om at Arbeiderpartiet sier nei til en oppdatering av forvaltningsplanen, som de selv har bedt om. De sier også nei til noe som bør være helt ukontroversielt, og som alle er enige om, nemlig at isen har trukket seg nordover, og velger å basere seg på beste tilgjengelige utdaterte kunnskap, for å bruke sjargongen som Eidsvoll Holmås benytter. Det mener jeg ikke vitner om annet enn at dette er politisk spill fra Arbeiderpartiets side.

Statsråd Tine Sundtoft [14:22:08]: :Jeg skjønner at det er mange på utsiden av denne salen som er ganske forvirret over den debatten som har pågått i lang tid med beskyldninger om endring av definisjon og annet. Regjeringen har ikke endret definisjonen. Vi har brukt den samme definisjonen som Stortinget la til grunn da de behandlet forvaltningsplanen i 2011. Det vi derimot har gjort, er å legge inn nye data i den definisjonen.

Så påstår representanten Hansson at Polarinstituttet har kommet med en ny definisjon. Det er heller ikke riktig. Det som er riktig, er at Polarinstituttet kom med en høringsuttalelse til 23. konsesjonsrunde, hvor de anbefalte at en la en maksimalgrense der det var 1 pst. sannsynlighet for utbredelse av is. Det var ingen ny definisjon fra Polarinstituttet.

Så har regjeringen sagt i den stortingsmeldingen som Stortinget nå velger å sende tilbake, at det er naturlig at vi kommer tilbake i revidering av forvaltningsplanen og ser på en ny beregningsmåte av iskanten. Nå fortsetter vi det arbeidet og går i gang med en revidering av forvaltningsplanen, hvor det er naturlig å se på en eventuell ny beregningsmåte.

Så er det viktig, som normalt, at vi bruker Faglig forum til det og ikke nå sier at Polarinstituttet har kommet med en ny definisjon. De kom med en høringsuttalelse til 23. konsesjonsrunde. Nå bruker vi Faglig forum og kommer gjennom arbeidet med revideringen av forvaltningsplanen fram til en eventuelt ny beregningsmåte. Før det kommer på plass, må en forholde seg til det Stortinget selv har vedtatt gjennom forvaltningsplanen i 2011. Det er det regjeringen har gjort. Vi har ikke laget noen ny definisjon, men vi mente at det var av interesse for Stortinget og andre å få den siste tilgjengelige kunnskap om hvor iskanten nå er beregnet til å være. Derfor oppdaterte vi definisjonen med tallene fra 1985 til 2014. Det er det regjeringen har gjort.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [14:24:49]: Statsrådens uriktige framstilling av historien blir ikke mer riktig av at hun gjentar den for tredje gang. Det er ikke sånn at Stortinget har vedtatt en definisjon, med mindre statsråden vet noe som jeg eller noen andre av oss som sitter her, ikke vet. Stortinget har aldri vedtatt en definisjon av iskanten i forbindelse med forvaltningsplanen som ble behandlet av Stortinget. Det vi derimot har, er at vi har tatt dette kartet – som er framlagt – og vedlagt det protokollen sammen med de merknader og forslag som ligger der. At statsråden insisterer på at Stortinget vedtok denne definisjonen, og at hun har oppdatert den, får stå for hennes egen regning, men det er altså ikke riktig. Det er en uriktig framstilling av sånn sakens forhold faktisk er.

Det som er sannheten i denne saken, er at statsråden har valgt å se bort fra det som er anbefalingen fra Polarinstituttet om iskanten, som til og med har en liten beskrivelse av hvordan iskantbeskrivelsen kan brukes som en veileder for politikere som skal benytte seg av denne. Det har statsråden valgt å se bort fra. Hun og regjeringen har bevisst valgt å se bort fra oppdaterte modeller for hvordan man skal vurdere iskanten, og hvordan man skal benytte iskantoppdateringene fra Polarinstituttets side, og har i stedet valgt å putte oppdaterte data inn i en utdatert modell. Å putte oppdaterte data inn i en utdatert modell gir like fullt utdaterte resultater. Det er det statsråden presenterer for Stortinget. Det er derfor vi avviser å legge denne saken ved protokollen, men i stedet sender den tilbake – noen, som sagt, fordi de er uenige i konklusjonen og bruken av faglig kunnskap, andre på grunn av at de mener at dette ikke er en helhetlig behandling.

Da mener jeg følgende: Statsråden må ha respekt for at Stortinget ikke kommer til å vedlegge dette kartet – denne oppdateringen av forvaltningsplanen – protokollen. Hvis ikke statsråden har respekt for det inn i den endelige behandlingen av 23. konsesjonsrunde – der regjeringspartiene forholder seg til sine samarbeidspartnere, og der man godt kan være uenig om ulike blokker som skal tildeles, men der man må forholde seg til de fakta som Stortinget har lagt til grunn – kan heller ikke Stortinget ha respekt for statsråden.

Presidenten: Representanten Eva Kristin Hansen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Eva Kristin Hansen (A) [14:27:58]: Det har vært noen litt harde utfall i denne debatten, og både statsråden, Tina Bru og representanten Nikolai Astrup har alle sammen sagt at Stortinget har selv bedt om den stortingsmeldingen vi har fått på bordet i Stortinget. Det er ikke riktig. Stortinget har ikke bedt om det. Da fremmer man et forslag: «Stortinget ber regjeringen om …». Da ber man om en stortingsmelding. Det har vi ikke gjort.

På side 129 i meldingen om Nordsjøen og Skagerrak står det riktignok at man skal komme med en oppdatering, men vi i Arbeiderpartiet har aldri bedt om en dårlig faglig begrunnet oppdatering, som vi har her på bordet i dag. Vi har aldri bedt om det.

Og når representanten Ropstad er kjempesint på Arbeiderpartiet fordi han sliter med enkelte blokker i 23. konsesjonsrunde, så må jeg nok en gang minne om at da får han snakke med Tord Lien. Det er han som sitter med det ansvaret. Hvis vi fortsatt hadde hatt rød-grønn regjering, er det ikke sikkert at den konsesjonsrunden hadde sett likeens ut, vi står ved åpningsmeldingen. Men det er ikke godt å si, for vi vi sitter ikke i regjering. Så Ropstad må snakke med Tord Lien, ikke med Eva Kristin Hansen.

Bård Vegar Solhjell (SV) [14:29:21]: Det er riktig, som statsråden sa i eit tidlegare innlegg her, at det kan vere utruleg vanskeleg – det er mi erfaring også – å følgje debatten om iskanten, og til og med forstå han fullt ut. Kva er iskanten? Det er vanskeleg å forklare og vanskeleg å forstå for mange. Kvifor er han så utruleg viktig, den eksplosjonen av biologisk liv og alt han betyr for livet i Arktis – men òg sjølvsagt spørsmålet om korleis vi har definert det, korleis vi har behandla det i politikken?

Når det gjeld noko av kjerneproblemet der, har etter mi oppfatning representanten Eidsvoll Holmås sakleg rett: I dei to forvaltningsplanane vi tidlegare har vedteke – den siste i 2011 – har det ikkje i tekst stått ein uttrykt definisjon: Sånn forstår vi iskanten. Det var eit kart som var lagt ved som ein kunne tolke som ein definisjon eller som ein illustrasjon, men det har ikkje stått ein uttrykt definisjon. Det er derfor også riktig at i samband med behandlinga av 23. runde kom det tekst frå ulike stader som ein kunne forstå på ulik måte – for å seie det sånn – som representanten Ropstad var inne på. Men nettopp derfor er det så utruleg viktig at det vert gjort eit heilskapleg arbeid med ein forvaltningsplan som gjer det klart, og som gjer det innanfor rammene av forvaltningsplanen, ideen bak forvaltningsplanen.

Det var eigentleg det som var grunnen til at eg tok ordet; ein av dei viktigaste tinga i forvaltninga av norske havområde dei siste ti–tjue åra har vore at ein utviklar konseptet med forvaltningsplanar. Det har gitt oss høve til å forvalte dei ressursane med eit økologisk, miljøfagleg, utgangspunkt, som ei ramme for annan aktivitet. Sidan eg veit at ein miljøvernminister i jobben sin i ei regjering ofte er litt aleine om å ta omsyn til det, mot ei rekkje ulike andre enkeltinteresser, som slåst for andre ting, er det jo når alt kjem til alt, ein styrke at eit fleirtal i Stortinget seier: Kom tilbake med ein heilskapleg forvaltningsplan. Det er ein styrke til å seie at no må vi gjere det arbeidet innan ramma for at vi skal forvalte våre havressursar på ein økologisk og berekraftig måte. Så det beste som kan kome ut av dette, er at det instituttet vert styrkt.

Eg har sjølv opplevd korleis det har vorte lagt merke til i andre land, land som har teke kontakt med oss for å samarbeide om det, lære av den måten å forvalte havområda på. Det eg iallfall håpar kjem ut av dette, er at statsråden går litt ut av forsvarsposisjon og over i ein posisjon for korleis vi om ei stund skal få ein heilskapleg forvaltningsplan til Stortinget som tek utgangspunkt i å forvalte ressursane våre på ein miljømessig forsvarleg måte – inkludert ein definisjon av iskanten.

Statsråd Tine Sundtoft [14:32:29]: Det var jo nettopp det representanten Solhjell nå tok opp, jeg sa i mitt aller, aller første innlegg. Jeg er glad for at en enstemmig komité sier at forvaltningsplanen er et viktig verktøy. Jeg er helt enig med representanten Solhjell i at dette er noe vi får internasjonal anerkjennelse for – fordi forvaltningsplanene er et godt verktøy. Derfor skal vi nå komme i gang med arbeidet med revideringen av forvaltningsplanen.

Så har jeg behov for å presisere overfor representanten Eidsvoll Holmås: Det kartet han har vist til et par ganger nå, er basert på den definisjonen som kommer fra Faglig forum, hvor de definerte hvor det var 30 pst. sannsynlighet for is i april. Da mener jeg at når det kartet er basert på den definisjonen fra Faglig forum, er det nå det Stortinget har sagt er gjeldende. Når Stortinget nå ikke har sagt noe annet i denne saken, er det det en forholder seg til, og det er i den modellen vi putter inn de siste tilgjengelige dataene – ikke noe annet; det er ikke laget noen ny definisjon.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [14:33:59]: Det er her jeg sier at statsråden har en selektiv fortolkning av hva det er Stortinget i dag gjør. Vi har aldri tidligere behandlet verken definisjon eller noe som helst annet, vi har behandlet dette kartet, og det er det vi har tatt inn.

Hva statsråden vil tenke om det, får være statsrådens problem. Men det statsråden har gjort, er å legge fram denne stortingsmeldingen med dette kartet for Stortinget og lagt til grunn en definisjon og løftet denne fram til Stortinget. Stortinget avviser ikke å behandle det, vi avviser å vedlegge det protokollen. Det betyr at statsråden må forholde seg til de tingene Stortinget har vedtatt fram til nå, i sitt videre arbeid. Noe annet vil ikke være å vise respekt for Stortingets arbeid.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.