Presidenten: Etter ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Eirik Sivertsen (A) [14:36:01]: (ordfører for saken): Denne saken ligger i grenselandet mellom ansvarsområdene til kommunalkomiteen, som har ansvaret for Schengen-samarbeidet og innvandringsspørsmål, og utenriks- og forsvarskomiteen, som har ansvaret for bistands- og flyktningspørsmål. Saken har derfor vært forelagt utenriks- og forsvarskomiteen til uttalelse, og det er helt naturlig å benytte anledningen til å takke begge komiteene for et utmerket og godt samarbeid i saken.

Det er stor enighet i komiteen om hovedtrekkene i både problemstillinger og løsninger, selv om Fremskrittspartiet har valgt å stå utenfor de fellesmerknadene som er.

I fjor fikk vi en rapport fra Høykommissæren for flyktninger som konkluderte med at aldri siden annen verdenskrig hadde så mange mennesker vært på flukt i verden. I dag la Flyktninghjelpen fram flyktningregnskapet for 2015, og tallene de presenterer, viser at vi har gått fra vondt til verre. Nå er det 59 millioner mennesker som er drevet på flukt fra sine hjem. Mange av disse menneskene har Europa som mål og vil prøve å skape seg et nytt liv her, og for mange av disse igjen er porten til Europa Middelhavet.

I 2014 kom 221 000 mennesker på flukt sjøveien over Middelhavet. Den italienske redningstjenesten plukket opp hele 150 000 av dem. Den internasjonale Organisasjonen for Migrasjon, som overvåker situasjonen, registrerte 3 400 personer som druknet i Middelhavet i 2014. Organisasjonen mener imidlertid at for hvert lik de finner, og som blir registrert, er det ytterligere to som aldri blir funnet. Gitt at den forutsetningen stemmer, druknet 10 000 mennesker i Middelhavet i 2014. Denne situasjonen utvikler seg på en sånn måte at vi kan snakke om en ny massegrav i Europa.

Italienernes respektable innsats ble langt mer omfattende enn de hadde forestilt seg da de satte i gang operasjonen Mare Nostrum. Redningstjenesten krevde mange skip og mannskap, det var også store søkeområder, og kostnadene ble tilsvarende høye. Italia har derfor bedt EU og resten av Europa om bistand i form av redningskapasitet eller penger.

Jeg er glad for at statsministeren i sin redegjørelse 30. april i år langt på vei imøtekom det som er hovedintensjonen i representantforslaget vi har til behandling, nemlig en styrket norsk humanitær innsats i Middelhavet.

Jeg har også lyst å understreke at det er veldig bra at regjeringen valgte å forsere tidspunktet for når bidraget skulle være på plass, fra opprinnelig i august i år til at det allerede er på plass. Skipet «Siem Pilot» ankom Sicilia 7. juni i år, og så vidt jeg vet, er de allerede i gang med å delta i operasjoner i området.

Jeg er også veldig glad for at avtalen mellom regjeringen og redningsselskapet om å sende redningsskipet «Peter Henry von Koss» til Middelhavet er kommet på plass. Det skal ikke operere sør for Italia, men lenger øst i Middelhavet, i en operasjon som heter Poseidon.

Det er bred enighet i komiteen om at dette er en kompleks problemstilling, som ikke kan løses med enkle virkemidler. Men det er også en erkjennelse av at vi som nasjon har et ansvar for å bidra. Komiteene har vært tydelige på at dette ikke kan løses gjennom enkle grep. Det krever innsats på mange områder: Fredsarbeid, nødhjelp, bistand til land i regionene rundt kriseområdene, innsats mot menneskesmugling, beskyttelse av mennesker på flukt og opphold til flyktninger er alle områder som henger sammen, og som henger sammen med hvordan vi skal klare å håndtere en veldig krevende situasjon, ikke minst en veldig vanskelig situasjon for mange tusen mennesker.

Dette er også et område som er i stadig utvikling. Prognosene for Middelhavet og drukningene i Middelhavet i år er ille. Allerede har 1 800 mennesker blitt registrert omkommet. Det tyder på at tallene blir verre enn i fjor. Det er derfor et stort engasjement i Stortinget for saken, og derfor er det også et bredt flertall som står bak et forslag som ber regjeringen komme tilbake og holde Stortinget oppdatert på hvorvidt det er nødvendig å gjøre ytterligere endringer i den humanitære innsatsen. Vi forventer selvfølgelig at regjeringen følger opp det på en egnet måte.

Olemic Thommessen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [14:41:08]: Regjeringen bidrar aktivt for å avhjelpe flyktningkatastrofen i Middelhavet. Det er bra. Operasjonen Triton inkluderer et norsk supplyskip med totalt 30 personell med ulik kompetanse. Skipet skal redde flyktninger fra å drukne. Videre er Norge en stor økonomisk bidragsyter. Fremskrittspartiet mener at dette bidraget bør være enda større, men stortingsflertallet ønsker dessverre heller å bruke de store pengene på de få. Den debatten skal vi ha i morgen.

Verdens flyktningstrømmer er økende. Det skyldes ulike forhold. FNs høykommissær for flyktninger rapporterte i dag at det er over 50 millioner mennesker på flukt i verden. Ikke siden annen verdenskrig har så mange mennesker i verden vært på flukt. Årsakene til at mennesker flykter, er mange: krig, befolkningsvekst, korrupsjon, etniske konflikter og muslimsk ekstremisme eller en kombinasjon av disse. Mange blir fordrevet fra sine bosteder til andre områder i samme land. Andre flykter ut av sine hjemland. Grunnleggende sett er det mangel på stabilitet, samfunnsbygging, samfunnsorganisering og styringsevne som gjør at fattige land forblir fattige.

Fremskrittspartiet brukte tidligere et slagord hvor det het: «Fremtiden skapes – den vedtas ikke». Vekst, velstand og velferd kan ikke vedtas. Det krever egeninnsats, vilje til samarbeid og maktdeling. Skal fattige land lykkes, må de evne å skape sin egen fremtid. Ulike grupper må finne sammen i et felles prosjekt som gagner alle. Den rike delen av verden bør bistå humanitært for å avlaste kriser og flyktningstrømmer, men den bør i fremste rekke bidra som tilrettelegger for forhandlinger og diplomatiske løsninger. Hovedansvaret for utvikling må alltid være forankret i landene selv.

Representantforslaget vi behandler i dag, retter oppmerksomheten mot en av konsekvensene av statskollaps i flere land. Folk flest flykter, enten fordi de frykter for sine egne liv, eller fordi de ønsker å få et bedre liv. Det er forståelig, men ikke bærekraftig, verken for landene de flykter fra, eller for landene de flykter til. Schengen-samarbeidet er under enormt press. Særlig hardt går det ut over Italia og Hellas. Løsningen er imidlertid ikke en jevnere fordeling av flyktningene i Europa. Det er en kortsiktig løsning og vil føre til at enda flere vil forsøke å komme hit. Vi må gjerne, nasjonalt og internasjonalt, diskutere hver enkelt krise for seg, men på sikt er en slik tilnærming ikke bærekraftig.

Fremskrittspartiets merknad i innstillingen fra utenriks- og forsvarskomiteen retter oppmerksomheten mot systemendringer som må komme. Dagens nasjonale systemer for behandling av asylsøknader bringer med seg alt vi ikke ønsker. Vi opplever menneskesmugling, mindreårige asylsøkere som blir sendt i forveien på farefull reise, mennesker som søker asyl uten behov for beskyttelse, og mennesker som får avslag, men som allikevel blir værende i landet. Det samme gjelder i hele Europa. Det skaper stor mistro til systemet blant europeere flest, samtidig som skepsisen til flyktninger i landene øker.

Verden trenger ett system, med ett sett med regler for behandling av asylsøknader. Kriteriene bør være like. Fremskrittspartiet mener derfor at tiden er overmoden for å få etablert et felles, permanent mottakssenter for mennesker som søker asyl. Et slikt senter bør opprettes i FN-regi og finansieres av FNs medlemsland i fellesskap. Et slikt system vil kunne gi beskyttelse til mennesker med et reelt behov, mens mennesker med andre motiver vil kunne avvises. Samtidig vil nasjonal behandling av asylsøknader opphøre. Et slikt system vil kunne gjenreise bærekraften i asylinstituttet og samtidig øke forståelsen og aksepten for flyktninger i verdens mottakerland.

Geir S. Toskedal (KrF) [14:45:13]: Saken i dag dreier seg om nyhetsbildet og virkeligheten som angår flyktningsituasjonen i Middelhavet. Den er alarmerende. Flere tusen mennesker har mistet livet i ulike farkoster. Mennesker flykter fra krig, forfølgelse og oppløsning og kjemper for overlevelse, verdighet og framtid. Jeg vil derfor rose og takke forslagsstillerne og komiteen for arbeidet og for at dette er satt på dagsordenen, og vi støtter forslaget som er framsatt.

Tallet er ikke 50 millioner flyktninger, som vi hørte i forrige innlegg. I dag kommer Flyktninghjelpen med sitt flyktningregnskap, som forteller at det er ca. 60 millioner, 59,5 millioner, på flukt i 2014 – altså en økning på over 8 millioner bare siste år.

Menneskesmugling, spekulasjon og organisert kriminalitet er en del av dette umenneskelige dramaet. Utsiktene for dette året er kritiske, antallet flyktninger som krysser havet, har økt i forhold til tidligere år. Det var forventet. Kommunalkomiteen fikk en urovekkende oppdatering om dette på en komitéreise til FNs flyktningkommissær i Genève i vinter. Det fortelles om dramatiske ulykker og redningsoperasjoner.

Bakgrunnen for denne situasjonen er stater i oppløsning, flukt fra terror, krig og forfølgelse. Mange har beskyttelsesbehov, og andre flykter i håp om å finne et bedre liv og framtid for seg og sin familie. I 2013 startet Italia redningsprogrammet Mare Nostrum etter alvorlige båtulykker, tragedier som åpnet øynene for hva som skjedde ved Europas dørstokk. Sjøredningsprogrammet ble imidlertid trappet ned i 2014. Italia fikk ikke nok støtte fra EU-land til å dekke den månedlige kostnaden – nærmere 80 mill. kr.

Da redningsprogrammet Mare Nostrum ble trappet ned, sto vi igjen med EUs kontroll- og overvåkningsorgan Frontex, som samarbeider med Italias kystvakt om deler av rednings- og søketjenesten. Aksjonen kalles Triton, og er primært en grensekontroll. Programmet har et budsjett på omtrent halvparten av det Mare Nostrum hadde. Triton har likevel reddet tusenvis av flyktninger, men det er ennå usikkert hva Triton får å si for håndteringen av flyktningsituasjonen i Middelhavet.

Norge har bidratt med polititjenestefolk til å foreta intervjuer og screening av flyktninger. Norge bidrar ved å sende ned kystvaktskip, og statsråd Brende forsikret nylig Stortinget om at sjøredning selvfølgelig er i mandatet. Nå leies det også tjenester fra Redningsselskapet. Kristelig Folkeparti mener at dette er veldig bra, og at vi i fortsettelsen må vurdere om vi kan bidra med mer. I tillegg er hvert 20. fartøy som befinner seg i det internasjonale farvannet i Middelhavet nær Libyas kyst, norsk. I 2014 tok norske skip alene opp over 2 500 flyktninger. Ifølge Rederiforbundet er situasjonen uholdbar, og det rapporteres endog om skip som legger kursen om for å unngå å støte på nødlidende og hjelpeløse. Det er klart at omfanget av denne humanitære katastrofen ikke kan løses verken av Italia, Frontex eller handelsflåten, men kun av internasjonalt samarbeid.

Norge bør delta ut fra det behovet som finnes for redningsutstyr både til vanns, i luft og på land. Norges yttergrense er ikke lenger bare Storskog, danskebåt eller Svinesund. Norge skal være en nasjon som løfter respekten for liv og velferd høyt, som er i stand til å bistå når det gjelder, både materielt og med personale, og som ikke minst deltar i politiske prosesser som kan ta tak i de bakenforliggende årsakene. Nå kreves en langt større og mer omfattende innsats og tiltak for nettopp de bakenforliggende årsakene. Kristelig Folkeparti ønsker et sterkt norsk engasjement og en samordnet politikk for å hjelpe de mange flyktningene og den situasjonen de rømmer fra.

I mangel på et slikt initiativ er det fare for at situasjonen kan eskalere, og at den humanitære situasjonen forverres. Ut fra forrige innlegg og det representanten fra Fremskrittspartiet framholdt, øyner jeg håp om at vi i alle fall må sikre bistand til disse landene for å sikre demokratiutvikling og bedring av livsvilkårene for disse menneskene. Slik sett var det et oppløftende innlegg.

Kristelig Folkeparti er tilfreds med at dette har kommet så høyt på dagsordenen. Andres nød er vår utfordring. Kristelig Folkeparti mener at vi har en moralsk plikt, ja, en kristen plikt, til å hjelpe i denne situasjonen.

Liv Signe Navarsete (Sp) [14:50:19]: Straumen av flyktningar i Middelhavet har ikkje vorte mindre etter at representantforslaget vart fremja i mars, men medvitet vårt om dei enorme utfordringane og lidingane båtflyktningane vert utsette for, er vorte sterkare. Noreg har no gått inn i eit samarbeid med andre europeiske land for å hjelpe. Eit norsk skip er i ferd med å ta del i hjelpearbeidet, og tenester frå Redningsselskapet vil kome til. Det er viktig, og det er bra.

Men det at noko har skjedd, betyr på ingen måte at varsellampene kan sløkkjast. Me står overfor enorme utfordringar for å avhjelpe naud og hindre den kyniske utnyttinga av menneske på flukt frå menneskesmuglarar og terroristar som gjer seg rike på andre si naud.

Me handsamar ei innstilling som er lagd fram av kommunal- og forvaltingskomiteen, men der utanriks- og forsvarskomiteen har gitt uttale i saka. Eg er glad for at merknadene frå begge komiteane understrekar at dette er ei humanitær krise som ikkje kan løysast med overvaking åleine. Dei største utfordringane vil framleis vere korleis menneske i naud skal hjelpast til eit tryggare liv.

Det er i hovudsak ekstrem fattigdom og krig som er årsaka til at ei farefull og kostbar reise med livet som innsats vert sett på som eit betre alternativ enn å verte verande i heimlandet eller i nærområda til heimlandet. Vår viktigaste innsats vil difor vere å bidra til innsatsen frå det internasjonale samfunnet for å stanse krigshandlingane, hjelpe i nærområda og ta imot overføringsflyktningar. Det siste skal Stortinget handsame i morgon, så det skal få liggje her.

Destabilisering av fleire land i Nord-Afrika har gjort menneskesmugling til ei tilnærma ukontrollert verksemd, ikkje minst frå Libya. Ei av dei store utfordringane for operasjonen Triton, som me er ein del av, er korleis ein skal handle i havområda utanfor desse landa, og korleis dette skal inkludere militær verksemd.

Senterpartiet presiserer i ein eigen merknad at norsk innsats ikkje må medføre at me bidreg med militære styrkar til internasjonale operasjonar utanfor NATO utan at dette er forankra i FN-pakta og har eit klårt FN-mandat. Me presiserer i uttala frå utanriks- og forsvarskomiteen at ein eventuell førespurnad om militære bidrag frå Noreg vil måtte krevje ei grundig nasjonal handsaming før eit eventuelt norsk ja.

Saman med Kristeleg Folkeparti, Venstre og SV uttalar Senterpartiet at eit ytterlegare norsk bidrag i Middelhavet «skal ha som føremål å redde liv og redusere den humanitære katastrofen». Senterpartiet er oppteke av at skipet som no er sett inn, skal ha dette som føremål, og håpar at regjeringa igjen kan stadfeste det.

I forslaget til vedtak frå komiteen ber me om at regjeringa held Stortinget orientert om framdrifta i arbeidet og om behov for endringar i humanitær innsats. Det tener oss lite til ære om me endar opp med å kutte i andre viktige hjelpeprosjekt for å finansiere hjelp til flyktningane i Middelhavet.

Med dagens oppdaterte tal frå Flyktninghjelpen, der me ser at nær 60 millionar flyktningar treng hjelp, og at me berre det siste året har hatt ein auke på 8 millionar menneske som ikkje har heim – som ikkje har nokon plass dei kan kalle heimen sin – og som må ha hjelp frå det internasjonale samfunnet for å greie seg, veit eg berre éin ting sikkert: Me må stille opp og dele av rikdomen vår. Det vil verte behov for meir midlar.

Det er dessverre liten grunn til å tru at flyktningsituasjonen i Middelhavet finn ei løysing gjennom dei tiltaka som så langt er komne på plass. Difor er det viktig at Stortinget vert oppdatert på utviklinga, og at me kan kome opp med nye og forsterka tiltak etter som situasjonen måtte krevje det.

André N. Skjelstad (V) [14:54:49]: I forslaget viser forslagsstillerne til den kritiske flyktningsituasjonen, noe vi i Venstre er veldig enig i. Stadig flere mennesker er på flukt fra krig og konflikter. FNs høykommissær for flyktninger rapporterte i dag at 59,5 millioner mennesker er på flukt i verden. Et økende antall desperate mennesker er villige til å risikere livet på den farlige reisen over Middelhavet. UNCHR har anslått at rundt 3 200 mennesker har druknet på vei over Middelhavet til Europa i fjor. Over 22 000 mennesker har mistet livet de siste 15 årene. Dette gjør at Middelhavet er verdens farligste grense mellom land som ikke er i krig. Situasjonen beskrives som den største humanitære krisen i vår del av verden.

Middelhavet er vår yttergrense som følge av Schengen-samarbeidet. Svært mange av skipene som opererer i området, er norske. Det betyr at vi har et særlig ansvar for å bistå i regionen. Norske skip og sjøfolk og norske hjelpeorganisasjoner gjør, og har gjort, en formidabel innsats i Middelhavet. De har reddet mange liv. Venstre er opptatt av at bidraget fra norske myndigheter skal ha som formål å redde liv og å redusere den humanitære katastrofen i Middelhavet.

Det er behov for innsats på flere områder: fredsarbeid, nødhjelp, bistand til land i regionen rundt kriseområdene og innsats mot menneskesmugling, beskyttelse av mennesker på flukt og opphold for flyktninger – alle områdene henger sammen. Videre må vi bekjempe de underliggende årsakene til migrasjon. Utvikling av fattigdomsbekjempelse er helt sentralt, og det er nødvendig med satsing på utdanning og bidrag nå det gjelder fred og forsoning.

Norge bør i tillegg gå i front i arbeidet med å sikre en bredere reform av migrasjonslovgivningen i Europa, da spesielt asyllovgivningen, og en regulering av Dublin-avtalen, med sikte på en jevnere ansvarsfordeling mellom landene.

Venstre mener regjeringen må ta initiativ overfor EU for å bidra til en europeisk samordning for å løse situasjonen i Middelhavet. Spesielt viktig er det å ta opp spørsmål om byrdefordeling i Europa, innsats mot menneskesmuglere og beskyttelse langs fluktveier. Det bør også vurderes om det er hensiktsmessig med en bilateral avtale med Italia. Flyktningstrømmen øker, og Norge må bidra til en løsning. Derfor er det viktig at Stortinget holdes orientert om framdriften av arbeidet og om behovet for endringer i den humanitære innsatsen.

Karin Andersen (SV) [14:57:39]: Det er noen bilder som aldri forsvinner fra netthinna, og jeg vil nevne to av dem: Det er flyktningjenta i Vietnam som med napalm på ryggen sprang fra flammehavet, og så er det den greske bestefaren som står med den lille gutten med strikkejakke og norsk lue på hodet. Gutten var i live da han ble tatt i land, men han døde. Han hadde en onkel i Norge, den gutten, han kom aldri fram. Disse bildene forteller hva dette handler om.

Det er nå nesten 60 millioner flyktninger i verden. Ni av ti fordrives til andre utviklingsland. Det er altså ikke slik at det er de rike landene som tar sitt ansvar – tvert imot fraskriver de seg i altfor stor grad sitt ansvar. Mens menneskeliv blir satt i fare, bygger vi gjerder og murer rundt oss sjøl – det Europa som liker å hevde sin menneskerettighetskultur. Noe av det som kanskje har skremt meg mest i vinter, er noen av Europas reaksjoner mot smuglernettverkene, at man snakket om at man skulle bombe båter. Det går ikke an å sammenligne søk og redning med søk og det å ødelegge og senke båter. Bare å tenke på å senke båter som frakter flyktninger for å redde liv, er absurd – det er et absurd forslag å komme med. Problemets årsak er ikke smuglere, men krig, håpløshet og total mangel på trygghet og lovlige alternativer for flukt.

I går sto det en kronikk på Ytring av en vietnamesisk båtflyktning. Han skriver om da han var båtflyktning, og det er en ytring jeg tror mange trenger å lese, for det han beskriver, er hvordan situasjonen er for dem som faktisk setter sine egne og familiens liv på spill i en sånn situasjon, og at de vurderingene vi sitter her og gjør, er totalt irrelevante i deres situasjon.

Det er behov for å mobilisere for å redde flere. Det er behov for å mobilisere for å bedre situasjonen i mange av de landene disse flyktningene kommer fra. Da er jeg veldig glad for det representanten Toskedal fra Kristelig Folkeparti minnet om – jeg tror også representanten fra Senterpartiet gjorde det – at vi kan ikke finansiere hjelp til flyktninger med å kutte i u-hjelp og bistand ellers i verden. Det kan ikke være sånn at vi i rike Norge skal finansiere denne bistanden vi ser er helt livsnødvendig, ved å ta de pengene fra andre fattige folk. Det går ikke an. Vi har et langt større ansvar enn det.

Én båt fra Norge er bra, men ikke nok. Den båten er en del av en grensekontroll som også har redning som oppdrag – det er bra – men det er ikke nok. Norge må ta initiativ til en ny redningsoperasjon, slik at også humanitære organisasjoner som ikke kan delta i grensekontroll, kan bidra. Røde Kors sa til oss under høringen på Stortinget om dette forslaget at de gjerne vil bidra, men de kan ikke bidra i grensekontroll, det er ikke en humanitær organisasjons oppgave. Men de vil gjerne bidra. Leger Uten Grenser har organisert sin egen redningsoperasjon for dette.

Det må til en egen redningsoperasjon, og det foreslo SV også i fjor. Da ble vi nedstemt. Nå hører jeg at det er flere partier som tar til orde for at vi er nødt til å se på hvordan det europeiske systemet for migrasjon er, at vi må reforhandle det med en bedre ansvarsdeling og andre mekanismer mellom landene.

Jeg har sett hva politikere i Italia har sagt om dette de siste dagene. De beskriver sin situasjon der de blir sittende igjen med mange flyktninger, som katastrofal. De stempler ikke passene lenger, de lar folk reise, og det betyr at man får enda flere flyktninger i Europa som ikke er registrert. Det kan ingen være tjent med. Men dess lenger vi venter med dette, dess mer dreier det seg om å definere flyktningene som er i livsfare, som problemet, mens det er noe helt annet som er problemet, nemlig den situasjonen de flykter fra, og at vi ikke klarer å hjelpe flere.

Jeg vil ta opp det forslaget vi har i innstillingen.

Presidenten: Representanten Karin Andersen har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Rasmus Hansson (MDG) [15:03:06]: Flyktninghjelpens oversikt over flyktningsituasjonen i verden bekrefter at vi har en internasjonal humanitær situasjon som er forferdelig, og som beveger seg i gal retning. Nesten 60 millioner mennesker er på flukt bare i 2014 på grunn av vold, krig og undertrykkelse, og 20 millioner til – minst – på grunn av naturkatastrofer.

Dette er det store bildet rundt den situasjonen som vi diskuterer nå, som er situasjonen i Middelhavet. Miljøpartiet De Grønne er glad for at utenrikskomiteen i sine utspill har lagt vekt på at denne situasjonen også krever at Norge bidrar, gjennom samarbeid med FN, med EU, med Den afrikanske union, gjennom fredsarbeid, bistand og innsats mot menneskesmugling, og gjennom å tilby beskyttelse til flere mennesker. Vi har nå fått en enighet om at vi skal ta imot 8 000 syriske flyktninger fra en annen konflikt. Det er ett skritt på veien, men det er langt fra nok.

Vi vet at både regionale aktører og internasjonale stormakter fortsetter å forsyne konflikter, som er deres markeder, med våpen. Det er grunnen til at det er så viktig at Norge som våpeneksportør har full kontroll med hvor våre våpen havner, både dem vi produserer og selger, og dem vi selger brukt. Det betyr at vi må slutte å selge krigsmateriell til autoritære regimer som Saudi-Arabia og Oman, som De Grønne tidligere har foreslått, og det betyr at vi må skjerpe kontrollen med omsetning av utrangert norsk krigsmateriell, som kontroll- og konstitusjonskomiteen nå har saker om. Og vi må begynne å kreve sluttbrukererklæring fra våre allierte også, for det må være et felles mål i NATO at alle land tar ansvar for at krig og katastrofer ikke får lov til å eskalere sånn at det skaper enorme humanitære kriser. Dette er ikke noe tegn på mistillit til våre allierte, det er bare å være enige om at vi skal ta ansvar.

Situasjonen i Middelhavet er jo uhyre uoversiktlig, men det er verdt å merke seg at europaministeren vår på spørsmål fra pressen ikke ville utelukke at Norge skal bidra i militære operasjoner utenfor kysten av Libya, f.eks. for å ødelegge fartøyene til menneskesmuglerne. Miljøpartiet De Grønne vil understreke på det aller sterkeste – som også Senterpartiet tar opp i innstillingen – at Norge ikke må avgi militære styrker til sånne operasjoner uten soleklar forankring i FN-systemet og et klart FN-mandat, og at dersom en sånn sak i det hele tatt nærmer seg dagsordenen, må Stortinget bli meget grundig involvert helt fra begynnelsen.

Miljøpartiet De Grønne er enig med Kristelig Folkeparti, SV, Senterpartiet og Venstre i at ytterligere norske bidrag først og fremst må ha som formål å redde liv. Det at vi nå tar i bruk båter av forskjellige slag, er et utmerket eksempel på hvordan Norge kan stille opp. Vi i Miljøpartiet De Grønne vil også nevne at våre partifeller som vi samarbeider tett med, European Greens, som er en stor gruppe i EU-parlamentet, krever at EU skal gjøre det samme. De jobber hardt for en kraftig og forsterket humanitær respons, hvor formålet ikke først og fremst er å beskytte Europas grenser, men å redde liv. Gjennom de grønne i Europa er vi med på et arbeid for et effektivt internasjonalt system som kan overvåke og kontrollere skip for å hindre de farlige reisene over Middelhavet og hindre piratvirksomhet andre steder.

Det er de stengte grensene som skaper menneskesmuglere, og det er fattigdom som skaper menneskesmuglere. Derfor er en av løsningene ikke å bygge flere gjerder, men å sørge for flere lovlige og trygge veier for asylsøkere inn i Europa. Dublin-systemet fungerer ikke, og det må reformeres. Vi kan ikke overlate til Italia å ta imot denne flyktningstrømmen alene og sitte lengst nord i Europa og være de som er aller best beskyttet mot dette problemet. Vi blir nødt til å ta ansvar for å løse et problem som vokser. Det er også vårt problem. Ja, det blir et problem her hjemme, ja, det vil koste penger, ja, det vil skape konflikt, men det er altså konsekvensen av at det finnes enorme konflikter internasjonalt, som vi ganske enkelt ikke kan ha som politikk at vi bare skal stenge oss ute fra.

Statsråd Anders Anundsen [15:08:09]: Jeg har lyst til å takke komiteen for en interessant debatt som på mange områder viser at det er bred enighet om mye, men også at det er en del politiske uenigheter om noe.

Tragediene i Middelhavet som følge av migrasjon over Middelhavet er alvorlig. Det er nødvendig med tiltak på både kort og lengre sikt for å møte disse utfordringene, og det er et felles europeisk ansvar. Regjeringen har som kjent, som flere av talerne har vært inne på, sendt et skip for å delta i Frontex’ operasjon Triton i Middelhavet. Skipet seilte fra Norge i slutten av mai og er nå fremme i operasjonsområdet til Triton. «Siem Pilot» deltar i grensekontrolloperasjonen og bidrar således også til å redde liv.

Regjeringen har også som kjent besluttet å ta imot Redningsselskapets svært sjenerøse tilbud om å sende en redningsskøyte til Middelhavet, også det for å bidra i grenseoperasjonen og til å redde liv. Redningsskøyta vil gå inn i Frontex-operasjonen Poseidon i Hellas. Trykket på det østlige Middelhavet har ikke blitt mindre, og også her er det stort behov for å ha fartøy til grensekontroll og sjøredning. Om bord i fartøyet som regjeringen har tilbudt Frontex, vil det også være norske polititjenestemenn for å ta seg av grensekontrolloppgaver og sikkerhet. Nøyaktig tidspunkt for redningsskøytas deltagelse er ennå ikke helt avklart.

En ny og revidert operasjonsplan for Triton ble i slutten av mai undertegnet av Italia og Frontex. Regjeringen ønsker en styrking av operasjonen både gjennom flere fartøy og gjennom utvidet geografisk operasjonsområde velkommen.

Når det gjelder det store migrasjonsbildet, er den viktigste innsatsen vi kan bidra med, å hjelpe folk der de kommer fra, og slik bidra til at færre blir nødt til å begi seg ut på en farefull ferd mot Europa. Smugling av mennesker er en av de store utfordringene som er en del av migrasjonsbildet rundt Middelhavet.

Norge støtter naturligvis kampen mot menneskesmuglernettverk og en innsats som må gjøres på bred front innenfor folkerettslige rammer. Det er positivt at Europa ser på muligheter for å bekjempe kriminelle smuglernettverk. Samarbeidet med europeiske land og EU er avgjørende for å håndtere disse utfordringene, men det er ikke et europeisk problem alene. Fra både EUs og norske myndigheters side legges det vekt på samarbeidet både med opprinnelsesland og med transittland. Norge trapper nå opp bistanden til mennesker på flukt fra Midtøsten og Afrikas Horn til Nord-Afrika for å forhindre at mennesker legger ut på en meget farefull ferd og betaler menneskesmuglere for å frakte dem til Europa. I sum bidrar Norges innsats til at liv blir reddet og til å avhjelpe situasjonen i både opprinnelses- og transittland.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Karin Andersen (SV) [15:11:17]: Jeg har behov for å spørre statsråden om hans og regjeringens syn på en eventuell aksjon for å ødelegge båtene til menneskesmuglerne. Jeg tar det for gitt at regjeringen overhodet ikke mener at man skal ødelegge båter med flyktninger i – det er det ikke grunn til å spørre om. Det som Leger Uten Grenser påpeker overfor oss, er at hvis man ødelegger båtene, vil man overlate tusenvis av mennesker til seg sjøl, i en livstruende situasjon i Libya. Der vet vi at det ikke eksisterer trygghet overhodet, og at de er fullstendig overlatt til seg sjøl i en situasjon det er umulig å komme ut av. Ser statsråden at en slik aksjon kan resultere i en slik eskalert katastrofe?

Statsråd Anders Anundsen [15:12:16]: Det er et veldig komplisert og komplekst spørsmål. Jeg mener også det er svært tydelig at mange av de som reiser ut på havet i disse båtene, befinner seg i en akutt, livstruende situasjon. Det viser også de eksemplene som representanten selv var inne på i sitt innlegg. Derfor er jeg ikke overbevist om at det ene er så mye bedre enn det andre.

Men det som er et alvorlig problem, er at mennesker tjener seg rike på andres bekostning i slike sammenhenger. Et av virkemidlene de bruker, er nedslitte, livsfarlige båter som de sender ut familier i. Det at EU er villig til å gjøre det de kan for å hindre en slik situasjon, synes jeg er positivt. Så må det gjøres på en slik måte at det i minst mulig grad setter flyktninger i en enda vanskeligere situasjon enn de er i.

Karin Andersen (SV) [15:13:09]: Mye av dette kommer av at det ikke finnes noen andre, lovlige måter å komme til Europa på som flyktning for mange av disse menneskene. At de skulle bli fast i et land som Syria, der det er en voldelig konflikt og ingen sikkerhet, er en situasjon i hvert fall myndigheter er nødt til å ta det sterkeste ansvar for, hvis man setter i gang en slik aksjon. Så er det ingen som er uenig i at mange av disse farkostene er livsfarlige. Det er jo derfor folk drukner og derfor det trengs flere redningsoperasjoner som går nærmere kysten av Afrika.

Hvis statsråden kan si litt mer om de konkrete tingene som foregår på dette området, hadde det vært bra. Kan statsråden bekrefte, når han sjøl sier at man skal hjelpe folk der de kommer fra, at det må være uaktuelt å kutte i bistand for å finansiere slike tiltak?

Statsråd Anders Anundsen [15:14:14]: Representanten er opptatt av at noen av disse vanskelighetene oppstår fordi det ikke finnes lovlige migrasjonsveier til Europa. Jeg tror det er viktig å huske på at veldig mange av dem som er en del av disse migrasjonsstrømmene, ikke er flyktninger alene. Dette er ikke bare krigsflyktninger, det er også en rekke personer som reiser for å søke lykken et annet sted, komme seg til Europa for å arbeide, og de tar en veldig stor risiko, med det tragiske utfallet det har.

Så er det mange som flykter fra krig, nød, sult og elendighet, og derfor har regjeringen vært veldig tydelig på at en skal styrke bistanden i nærområdene. Det har regjeringen gjort, både til Syria og også til andre deler av verden hvor det er store utfordringer. Jeg tror man må erkjenne at problemet er komplekst. Jeg mener representanten også gjorde det i sitt innlegg. Det er ingen «quick fix» på denne situasjonen.

Karin Andersen (SV) [15:15:15]: Det er det ingen som tror, men det er nå en realitet at regjeringen sjøl finansierer hjelpetiltak gjennom avtale, med kutt i bistanden ellers. Men vi kan la det ligge og diskutere det mer i morgen.

Vi får ikke diskutert dette en eneste gang uten at ordet «lykkejeger» eller «de som søker lykken» dukker opp. Det hadde jeg håpet vi kunne unngått. Uansett om dette er en krigssituasjon eller en annen situasjon der man risikerer å miste livet av sult, eller at barna gjør det, der det ikke finnes en eneste form for sikkerhet, ville jeg håpet at man kanskje kunne omtale dette på en litt annen måte. Dette er mennesker som søker et minstemål av trygghet og framtid i sitt liv, på samme måte som vi har. Er ikke statsråden enig i det?

Statsråd Anders Anundsen [15:16:24]: På en måte. Men det som var mitt poeng, var å få fram at det er mange motiver for å reise. De store migrasjonsstrømmene skyldes ikke bare ett forhold; de skyldes mange ulike forhold. Det tror jeg det er viktig at man anerkjenner som problem rett og slett, hvis man skal finne de beste løsningene. Jeg tror ikke løsningen da er å sikre at flest mulig forflytter seg. Løsningen må være at man gjør at forholdene på hjemstedet til disse personene blir så gode som overhodet mulig, slik at man unngår at f.eks. personer som i stor grad vil være ressurssterke, som vil være viktige for disse landenes gjenoppbygging, reiser ut av landet fremfor å bli værende. Der har vi et stort ansvar, både Norge og resten av verden, for å legge til rette for at man kan få en utvikling som vil styrke de sosiale og humanitære forholdene i de landene som de store migrasjonsstrømmene stammer fra.

Liv Signe Navarsete (Sp) [15:17:31]: Det er eit komplekst og vanskeleg område me diskuterer i dag, og det er ikkje enkle svar. Men den nye Triton-aksjonen som no har tredd i kraft, og der Noreg deltek med eit skip, har ei noko anna innretning enn det arbeidet som tidlegare har vore gjort i området, der søk og redning var i fokus. Det har vore meir fokus på grenseovervaking og på å ta ut båtar som kan vere brukte av det me kanskje kan kalle kriminelle, som tener mykje pengar på å stille båtane til disposisjon. Kan statsråden stadfeste at det norske bidraget vil vere brukt til søk og redning og ikkje til meir typen militære oppgåver i dette området?

Statsråd Anders Anundsen [15:18:29]: Dette skipet skal ikke brukes til militære oppgaver, men det er en del av en grensekontrollstyrke som også skal drive søk og redning. Jeg tror det er viktig å huske at det som er bakgrunnen for Triton, er i utgangspunktet en grenseoperasjon som er utvidet til også å ha fokus på søk og redning, og nå i det siste er også det geografiske området utvidet i forhold til det som var tilfellet tidligere. Det skyldes nok også at det er flere som bidrar med ressurser inn i Triton nå enn det har vært gjort tidligere. Men dette skipet skal ikke benyttes i noen innsats i noe som ligner på militær karakter overhodet. Det er en ren Triton-operasjon som det norske skipet skal delta i. Dersom EU senere ber om bistand til andre typer kapasiteter og ressurser og annen type aktivitet, må det vurderes helt særskilt og helt uavhengig av både det skipet som nå er reist ned, og selvfølgelig også den redningsskøyta som reiser ned om litt.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Karin Andersen (SV) [15:19:48]: Først har jeg behov for å understreke at SV, i likhet med Senterpartiet, mener at man ikke kan ha noen NATO-operasjon uten forankring i FN-pakten og FN-mandatet, slik det står i merknaden. Det er nok en inkurie at vi ikke er med på den.

Til det forslaget vi fremmer, registrerer jeg at det er flere partier nå som sier at det er dette vi må. Jeg vil da oppfordre flere til å stemme for det, for det er åpenbart at vi trenger å sette av mer midler til søk og redning i Middelhavet til neste år. Det er ingenting som tyder på at behovet vil bli mindre til neste år, dessverre. Vi må da ha en redningsoperasjon, slik at det blir mulig også å ha et samarbeid med store internasjonale hjelpeorganisasjoner om dette redningsarbeidet, og det må være førsteprioritet å redde liv.

Den andre delen av forslaget dreier seg også om det flere partier, bl.a. Venstre, har vært oppe og sagt de er enig i, nemlig at man må få til en endring i migrasjonslovgivningen i Europa og også i Dublin-samarbeidet. Landene som er kyststater til Middelhavet, varsler at dette er i ferd med å bryte sammen for deres del, og at de på ulike måter nesten er i ferd med å sabotere avtalen ved at de ikke stempler pass og identifikasjonspapirer når flyktningene kommer i land. Gjør de det, risikerer de at det er de som skal sluttbehandle alle søknadene og også gi opphold.

Det er lett å skjønne at det er en vanskelig situasjon, særlig når Norge i morgen skal diskutere om vi skal ta imot 10 000 flyktninger over ti år. Dette er land som nå tar imot mange, sjøl om det ikke på noen måte heller kan sammenliknes med det ansvar som fattige land tar, og som de må ta, og som de ikke har noen mulighet til å fri seg fra, nettopp fordi de er nabostater til konfliktområder – slik som Libanon, Jordan og Tyrkia er nå. Og mange andre land i Afrika er blitt et slags nytt hjemland for svært mange flyktninger som har måttet reise fra ulike konflikter og vanskelige katastrofer på det kontinentet.

Vi har også nå en situasjon i Asia, der båtflyktninger fra Myanmar skyves ut på havet og er i stor havsnød. Ingen har oversikt over hvor mange som dør der heller.

Dette er i ferd med å bli et stort internasjonalt problem. SV er enig i at dette krever breie løsninger, men vi mener Norge må gjøre mer.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.