Presidenten: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Erlend Wiborg (FrP) [12:31:07]: (ordfører for saken): Vi behandler i dag et viktig forslag til endringer i sosialtjenesteloven. Det foreslås å regulere at barns inntekt skal holdes utenfor ved vurdering av søknader om økonomisk bistand, for i dag er det slik at barn som vokser opp i familier som mottar økonomisk stønad, opplever at barnets inntekt gjør at familien får mindre i støtte. Akkurat det er veldig vanskelig for barn og ungdom å forstå. Er det ikke slik at penger jeg tjener, er mine? Skal mine foreldre få dårligere råd fordi jeg går med avisen? Skal lillesøsteren min gå glipp av skoleaktiviteter fordi jeg tjener egne penger? Hvorfor skal jeg gidde å jobbe når pengene allikevel blir borte? Det er det saken handler om; barn og unge som lærer av det offentlige at det ikke nytter, at det ikke er noe poeng i å tjene egne penger.

Dette er de barna og unge som kanskje hele oppveksten har slitt med dårlig råd, de som kanskje ikke har spurt mor og far om å få spille fotball, for de visste at en treningsleir i Tyrkia og en cup i Barcelona var for dyrt, de som har visst at sommerferien ble tilbragt hjemme, mens klassevenner kom hjem etter ferie med historier om strender i Thailand, prinsesser i Disneyland og hvor utrolig gøy det var å stå på ski i Alpene. Jeg er derfor glad for at vi i Stortinget i dag gjør denne endringen i loven. Dette er også en endring som burde vært gjort for lenge siden, men det viktigste er at vi gjør den i dag.

Dette gjør vi for alle de barn og unge som lever i familier med dårlig råd. De gis nå mulighet til å se at det å tjene egne penger lønner seg. Vi vet at altfor mange av dem som blir fattige i fremtiden, er de som selv har vokst opp i fattige familier. En måte og et viktig bidrag til å bryte denne onde sirkelen er nettopp å vise – og at man selv ser – hvordan egen inntekt lønner seg. Et av de sterkeste virkemidlene for å hindre at fattigdom går i arv, er nettopp å la unge beholde sin egen inntekt, uten at dette skal gi negative konsekvenser for familien. På denne måten vil de se at lønnsarbeid er den beste måten å forsørge seg selv på fremover.

Jeg håper at debatten i dag kan handle om de faktiske forslagene vi behandler, for hvis man går gjennom komiteens merknader, handler dessverre altfor mye om hvordan de ulike partiene ønsker å få mest mulig ære for å bekjempe barnefattigdom. Selv har vi i samarbeidspartiene – Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti – god grunn til å være stolte av at det for første gang er lansert en strategi mot barnefattigdom. Den er et viktig engasjement i kampen mot barnefattigdom. Samtidig vet vi at alle regjeringer og stortingsflertall har vært opptatt av å redusere fattigdom. Noen gikk så langt at de skulle avskaffe fattigdommen med et pennestrøk, noe som viste seg ikke å være mulig, men det viktigste nå er at vi kommer med de konkrete tiltakene som kan bidra.

Det er over 100 000 barn som lever under fattigdomsgrensen i Norge. Det er vesentlig flere enn det var i 2005. Fremskrittspartiet har tidligere foreslått å heve barnetrygden, styrke frivilligheten og legge til rette for tiltak som får flere i jobb. Vi må ha vilje til å se på ulike virkemidler, vi må se på årsaken til at fattigdom utvikler seg, og sørge for tiltak som stanser denne utviklingen.

Jeg har som mål at færre barn skal leve i fattigdom, og på denne tiden av året er det også viktig å huske at det er ikke alle barn som gleder seg til jul. Det fineste med julen er å se forventninger og glede i små barneøyne, men målet må være at vi som politikere bidrar til at flere barneøyne gleder seg til jul, fremfor å grue seg eller skamme seg på grunn av dårlig økonomi i familien. Derfor er jeg glad for at de pengene barn og unge selv tjener, ikke skal føre til at foreldrene taper økonomisk på det.

Rigmor Aasrud (A) [12:36:03]: Denne saken dreier seg om et viktig prinsipp, og det er at foreldre har ansvar for å forsørge sine barn og ikke motsatt. Jeg mener det er et viktig prinsipp, som jeg forventer at denne salen skal holde fast ved, også når det gjelder saker vi skal behandle senere denne uken. Dersom foreldrene ikke klarer å forsørge sine barn, er det viktig at vi har offentlige støtteordninger som kan bidra til nettopp det.

Når Arbeiderpartiet velger å støtte denne saken, er det fordi dette er en ren videreføring av det som skjedde i 2012, for på side 2 i proposisjonen står det:

«I forbindelse med revisjonen av rundskriv til sosialtjenesteloven i 2012, ble det imidlertid i omtalen av lovens § 18 presisert at barns inntekt fra ettermiddags- og lørdagsjobb ved siden av skolen, ikke bør føre til at foreldrene ikke mottar stønad for barnet. KOSTRA-rapporteringen for 2013 viser imidlertid at en del kommuner ikke har endret praksisen som følge av presiseringen i rundskrivet til loven.»

Derfor kan det være på sin plass at vi lovfester dette, men det kan jo ikke være sånn at dersom vi har rundskriv fra Nav om hvordan sosialtjenesteloven er å forstå, skal man liksom ikke bry seg om det. Da bør man heller sørge for at de kommunene som ikke endrer praksis året etter, faktisk gjør det. Sånn sett kunne man gjerne si at dette kanskje var overflødig, men når forslaget er lagt fram, vil vi støtte det.

Men jeg må si jeg reagerte litt på saksordførerens presentasjon av hva dette skal løse, for hvis det er sånn at unger skal måtte jobbe for at en skal komme til Disneyland eller på alpinferie i Alpene eller reise til USA, ja da blir det jo helt feil, for det er foreldrene som må sørge for at unger kan få et godt ferietilbud også. Derfor kan vi ikke si at dette er det som skal ordne opp når det gjelder barn som lever i fattige familier. Da er det jo foreldrenes inntekt vi må fokusere på, og for oss vil det fortsatt være sånn at det aller viktigste er å få folk i arbeid, sånn at de får sørget for at de har inntekt som er nødvendig for at de skal gi ungene sine de tilbudene de mener er riktige. Men når vi ikke kan det, er det det offentlige som må stille opp med støtteordninger. Da blir det rart at regjeringen bare for noen år siden foreslo å kutte 590 mill. kr i tillegget som uføre som har unger, skal ha. Svaret vil da bli at ungene må jobbe for at de skal få de samme tilbudene. Det blir ganske usammenhengende, og derfor er det også i innstillingen til denne saken grunn til å påpeke at politikk handler om sammenhenger og ikke bare enkelttiltak.

Stefan Heggelund (H) [12:39:50]: I dag gjør vi det som burde være selvsagt, vi sier at der en familie søker om økonomisk stønad fordi de sliter, skal ikke barns inntekt, inntekt man får i arbeid ved siden av skolen eller i ferier, ha betydning for stønaden til familien – det skulle bare mangle. En praksis der disse inntektene teller for utbetaling, er resultatet av nitid byråkratisk tenkning. Man sitter med skjemaene sine, fører inn i tabellene sine, ser en inntekt og tenker at den må være en del av totalen. Da forsvinner noen verdimessige vurderinger, som f.eks. hvor viktig det er at unge deltar på flere arenaer, og at jobb er en viktig arena. Plutselig forsvant også den tanken at barn ikke skal sitte med ansvaret for å forsørge sin familie. Det er utrolig – når man tenker på det – at det har vært slik.

Dessverre er det fremdeles kommuner som har denne praksisen. Derfor gjør vi det som burde vært gjort – vi gjør det til lov. Slik sikrer vi at det skal bli slutt på praksisen. Jeg er glad for at det er en enstemmig komité som går inn for dette, da slipper vi tvilen. Vi har i tidligere saker i denne komiteen sett at Arbeiderpartiet har stemt mot ting de er for, fordi det er regjeringen som har foreslått det. Det er en oppførsel de selv mener er konstruktiv. Uansett er det noe som skaper unødvendig usikkerhet om regelverk. Desto viktigere er det at vi står sammen om dette.

For regjeringen er det viktig å tette hull i sikkerhetsnettet. Dette er et slikt hull. I tillegg har det blitt presentert en egen strategi mot barnefattigdom. Vi arbeidsretter ordninger, og vi rydder opp i tiltakssystemet.

Vi gjør det fordi vi vet at den beste sosialpolitikken er at folk har en jobb å gå til, at en familie har det bedre hvis det man lever av, er en arbeidsinntekt som ligger i bunnen. Derfor har flertallet – Kristelig Folkeparti, Venstre, Høyre og Fremskrittspartiet – styrket arbeidslinjen og sammen lager vi en mer sosial arbeidslinje. Denne saken er et viktig bidrag i det arbeidet.

At det er en omforent komité som går inn for dette, er ikke noe som er åpenbart dersom man titter på merknadene. Her er det tre ulike flertall som presenterer sitt syn og tre ulike mindretall. Enkelte – virker det som – føler behov for å forklare hvorfor de selv ikke klarte å løse dette problemet. Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti har det som kanskje er en sedvanlig merknad etter hvert om at de store problemene har med innvandrere å gjøre. Spørsmålet blir hvorfor man i saker der man finner enighet, fortsatt har behov for å kjefte på hverandre. Jeg synes det er smått uforståelig med mindre det da er slik at man vil prøve å ta oppmerksomheten bort fra sakens realiteter.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [12:43:27]: Kristelig Folkeparti er veldig glad for at det er blitt fremmet en slik lovendring og kommer selvsagt til å votere for denne endringen. Vi vet at det har vært ulik praksis, og at beregning av sosialhjelp til barnefamilier blir gjort forskjellig avhengig av hvilken kommune som skal gjennomføre beregningen.

Der praksisen har vært inkludering av barns inntekt i stønadsvurderingen, har det bare forsterket den utfordrende situasjonen som barn i lavinntektsfamilier befinner seg i. Kristelig Folkeparti er glad for at det er en samlet komité som går inn for denne endringen. Jeg registrerer at det er litt ulike begrunnelser for at man velger å støtte den. Vi er først og fremst glad for at det er et samlet storting som står bak dette.

Vi i Kristelig Folkeparti har programfestet at vi vil arbeide for at også barnetrygd, kontantstøtte, barns gaver eller barns inntekter fra f.eks. sommerjobb heller ikke skal regnes med i grunnlaget for beregningen av ytelser etter lov om sosiale tjenester og lov om bostøtte. Derfor fremmer vi i dag forslag som er i tråd med dette. Det fremmer vi i forbindelse med sak nr. 9 på dagsordenen – representantforslaget fra SV om tiltak når det gjelder barnefattigdom. Det er det som er vårt primære standpunkt, som må forstås som et supplerende forslag som kommer i tillegg til det regjeringen foreslår i denne saken. Men det får vi komme tilbake til senere.

Vi stemmer for forslaget fra regjeringen i denne innstillingen, som altså etter vårt syn er et stykke på vei og slik sett et veldig godt og viktig lovendringsvedtak.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:45:44]: Senterpartiet støtter sjølsagt lovendringsforslaget. Det lyder:

«Ved vurdering av søknad om stønad til familier skal det ikke tas hensyn til barns inntekt av arbeid i fritid og skoleferier.»

Det er meget bra. Det stimulerer til egenaktivitet hos ungdommen, og det er flott. Det er ikke overflødig, det har praksis vist. Historien er at den rød-grønne regjeringa reviderte rundskrivet til sosialtjenesteloven i 2012 som presiserte at barns inntekt fra ettermiddags- og lørdagsjobb ved siden av skolen ikke bør føre til at foreldre ikke mottar stønad for barnet. Det var bra. Det har ført til at det likevel ikke har blitt felles praksis, og derfor er en lovfesting helt nødvendig, og regjeringa skal ha honnør for det.

Når vi også har merknader, er det fordi barnefattigdom sjølsagt henger sammen med inntektsmulighetene i samfunnet, det henger sammen med full sysselsetting, og det henger sammen med små inntektsforskjeller. Når Senterpartiet og SV har en merknad om det som vi betegner som «tilbudssjokket i det norske arbeidsmarkedet», er det ikke noe behov for å kjefte på hverandre, men det er rett og slett folkeopplysning. Det er rett og slett et faglig faktum at det tilbudssjokket som norsk økonomi nå står overfor, med fri bevegelse av arbeidskraft fra land som har helt andre økonomiske og sosiale forhold, fører til at de som står svakest i det norske arbeidsmarkedet, får minst mulighet til å gi sine barn og ungdommer en trygg oppvekst. Det er et faktum. Og det som er det sterke her, er at Arbeiderpartiet ikke kan være med på den faglige beskrivelsen som vi her gir, en faglig beskrivelse som stadig flere miljøer innenfor fagbevegelsen, innenfor akademia, er helt enige om, og som er et grunnlag for å diskutere dette på en skikkelig måte framover. Hvis vi ikke tar disse fakta inn over oss, blir det i veldig stor grad fortsatt munnsvær, det blir fortsatt munnsvær at en vil gjøre noe med barnefattigdommen.

Avslutningsvis har jeg en liten hilsen til representanten Wiborg som her sier at han ser virkelig den som er ung, og som er i en krevende situasjon, og den forventning og glede som er i små barneøyne, og det er veldig fint sagt. Mange av oss opplever det, men det er meget sterkt sagt når den samme representanten er tilhenger av en økonomisk liberalisme som han sto her og forfekta for kort tid siden, en økonomisk liberalisme hvor det er den sterkeste rett som får enda større gjennomslag enn det den har i dag, altså et økonomisk system som skaper enda flere tapere, også enda flere tapere blant barn. Derfor synes jeg det er sterkt av representanten Wiborg å komme med slike utsagn når en vet at den helhetspolitikken som representanten står for, fører til at stadig færre har den gleden i øyet sitt, en glede som vi i opposisjonen nå arbeider for at man skal få.

Kirsti Bergstø (SV) [12:49:35]: Det er en gledens dag de gangene det er enighet i denne salen om å bedre forholdene for folk som sliter økonomisk. Dagens enighet går på at barnas inntekter ikke skal regnes med når økonomisk sosialhjelp utmåles. Det vil bidra positivt for dem det gjelder, og ikke minst sikre en lik praksis over hele landet.

Det er veldig viktig at barn med foreldre som har dårlig råd, ikke skal oppleve at familien som helhet blir straffet for at de har klart å skaffe seg en deltidsjobb eller en sommerjobb. Og det er ikke viktig for at fattigfolk skal lære seg at det lønner seg å jobbe, det vet de som står utenfor, ofte langt bedre enn dem som står trygt i et arbeidsliv, og som har et økonomisk armslag i livet sitt. Derfor må man ha en arbeidslinje som virker, og luke ut det som oppleves som fullstendig urimelig straff for fattigdom, sånn som barns inntekt, og det må skje uten at barna skal oppleve å måtte bære byrden for familiens økonomi, eller ta valg som voksne skal ta. Unger skal fremdeles være unger og bruke pengene sine på det de måtte ønske.

Uten å mene å gripe inn i debatter som vi skal ta senere i dag, håper jeg at Stortinget kan samles om prinsippet om at inntekt som skal gå til barn, holdes utenfor når økonomisk sosialhjelp utmåles. I den sammenhengen vil jeg minne om at barnetrygden også er ment å gå til barn, og jeg håper at neste enigheter i fattigfolks favør kan være at barnetrygden skal holdes utenfor når økonomisk sosialhjelp utmåles.

Representanten Heggelund utdypet i sted hvordan man kan oppleve at saksbehandlere sitter med rigide skjema og putter inn forskjellige inntekter til familien idet sosialhjelpsøknader behandles. I dag er barnetrygd en av de inntektene som føres inn, og som blir et stort hull i familiens økonomi. Derfor ser jeg fram til debatten vi skal ha senere i dag, der SVs forslag om å bekjempe barnefattigdom skal behandles.

Så synes jeg ikke det er så underlig som representanten Wiborg, at det er ulike tilnærminger og ulike analyser av hva fattigdom betyr, og hvordan fattigdom og forskjeller kan bekjempes – når vi er fra sosialistisk side og fra erkeliberalistisk side.

Svein Roald Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Robert Eriksson [12:52:58]: Jeg er veldig glad for at Stortinget fatter det vedtaket som Stortinget i dag fatter, som vil gjøre det langt enklere for mange barn under myndighetsalder som har en kveldsjobb, en helgejobb, en sommerjobb, som går med avisene, å få beholde inntektene selv.

Det er riktig, som representanten Aasrud var inne på, at man hadde en rundskrivsfortolkning, men som vi også vet, var det mange som ikke fulgte dette rundskrivet, og mange oppfattet det som uklart. Hvor mye kunne man tjene, hvordan skulle man beregne dette, og hva skulle man ta hensyn til? Disse diskusjonene har man hatt med jevne mellomrom når det gjelder inntekt til barn som vokser opp med foreldre som får sosialhjelp. Derfor er jeg veldig glad for vedtaket i dag av flere grunner.

For det første: Prinsippet om at barn aldri skal forsørge sine foreldre, må ligge fast. Enhver forelder har ansvar for å forsørge sine barn. Så vet vi at barn som vokser opp med foreldre med dårlig økonomi, også er verdensmestre i å skjule den hverdagen. De unnlater å bli med på Norway Cup-turen, de unnlater å bli med på skidagen fordi de ikke har utstyr, og fordi de ikke har råd til å betale treningslisensen eller egenandelen som f.eks. den cup-en koster. Og de synes det er leit å innrømme det, så de forsøker heller å finne opp andre grunner.

Jeg har selv møtt mange barn som i en kinkig situasjon har tatt sommerjobb for å skaffe disse pengene for å kunne betale egenandelen for å kunne være med resten av kompisene på Norway Cup-laget.

Jeg fremmet også som stortingsrepresentant et representantforslag, Dokument nr. 8:4 S for 2011–2012, for å endre dette regelverket, slå fast regelverket og få et tydeligere regelverk. Det ble behandlet 1. mars i 2012, og den gangen fikk det støtte av Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti. Jeg er glad for at vi nå har en enstemmig sal som mener det samme som undertegnede også mente i 2012. Det betyr at vi får på plass en tverrpolitisk enighet der man rydder opp i regelverket, får et regelverk som er mer rettferdig, og som ikke straffer barn som har tatt seg små jobber. Det gir også et klart signal om at disse pengene kan barna beholde selv. Jeg mener dette er en god presisering, som er med på å ivareta et viktig prinsipp, og det ivaretar at man får bedre muligheter til å se at det lønner seg å jobbe. Som representanten Heggelund var inne på, har denne regjeringen styrket arbeidslinjen, men den har også gjort det med en god sosial profil og med en god sosial politikk i bunnen som viser rettferdighet i så henseende.

Jeg synes dette er en god dag for alle barn som har tatt en jobb for å finansiere og skaffe seg penger for å være med på fotballaget eller skituren eller hva det nå måtte være de ønsker å være med på. Det skal ikke – og la det være klinkende klart – være til erstatning for foreldrenes ansvar for å forsørge sine barn. Her snakker vi om barn som er i en svært kinkig situasjon, som opplever en svært vanskelig situasjon fordi foreldrene er sosialhjelpsmottakere. Da er det meningsløst at de inntektene de får, skal bli fratrukket foreldrenes inntekt – ergo at de aldri vil komme seg på den turen som de har jobbet hele sommeren for å få til. Her rydder Stortinget opp, og jeg er veldig glad for at man denne gang i alle fall får et enstemmig storting bak forslaget til vedtak.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Rigmor Aasrud (A) [12:57:43]: Det er lett å være enig i at det er bra vi har et enstemmig vedtak i denne saken. Men jeg reagerer litt på argumentasjonen som brukes fra både statsråden og noen av hans partifeller her i dag. Vi er enig om at det er viktig at unger kan reise til Norway Cup. Mange unger må jobbe for å ha lommepenger for å være med på Norway Cup. Men burde vi ikke ha et sosialt sikkerhetsnett som gjorde at de ungene fikk lov til å få betalt den Norway Cup-turen og bruke lommepengene sine til andre ting? Er det ikke for å fange opp de ungene som faller utenfor, at vi har et sosialt sikkerhetsnett? Hvorfor må de jobbe for å være med på dette?

Statsråd Robert Eriksson [12:58:25]: Jeg er enig med representanten Aasrud i at det er viktig med et sosialt sikkerhetsnett. Derfor har denne regjeringen igangsatt et ikke ubetydelig arbeid for å tette hull i sikkerhetsnettet. Derfor har vi nå i to budsjetter på rad styrket utstyrsutlånsordningen som gjør at flere barn enn noen gang kan delta på fritidsaktiviteter og få lånt utstyr. Det er en del av å styrke dette sosiale sikkerhetsnettet som er viktig. Samtidig har jeg møtt en del av de barna som synes det er vanskelig å henvende seg dit, fordi man da også må tilkjennegi den vanskelige situasjonen som foreldrene står i. De er verdensmestre i å kamuflere det og ønsker å gjøre det på en annen måte. Jeg vil heller ikke ta fra dem mulighetene til å gjøre det. Jeg vil naturlig nok oppfordre dem til å bruke det sosiale sikkerhetsnettet med de utlånsdepotene som allerede er der. Det er viktig, og dette har denne regjeringen styrket ved to budsjettanledninger.

Rigmor Aasrud (A) [12:59:22]: Takk for svaret. Det er bra at de ordningene er styrket. Det tror jeg er gode ordninger. Men kunne ikke statsråden tenke seg å bruke like mye krefter på å oppfordre kommunene til faktisk å ha den type ordninger som gjør at det sosiale sikkerhetsnettet er der, at det går an å få dekket den kontingenten, og at idrettslaget eller andre foreninger får penger slik at man kan dekke nettopp slike tilfeller, så utenforskapet ikke behøver å bli så synlig?

Statsråd Robert Eriksson [12:59:52]: Dette er noe jeg oppfordrer til daglig både som politiker, som far og som delaktig i idrettslag i mange, mange år å få på plass gode ordninger i kommunene og i idrettslagene sammen med frivillighetssentralene nettopp for at de som er i den mest sårbare situasjonen, skal kunne slippe å betale treningsavgift og også kunne få utstyr. Men så er det slik at det er enkelte barn som ikke kommer og tilkjennegir den situasjonen. De har opplevd at når man har jobbet og spart for å kamuflere en vanskelig situasjon, har det gått til fratrekk fra foreldrenes inntekt. Det har gjort at de likevel ikke har kommet med på tur. Jeg er enig i at man vil bruke de andre ordningene. Jeg vil snakke varmt om dem og fremheve dem. Det gjør denne regjeringen. Derfor har regjeringen også styrket dem ved flere anledninger. Min gode kollega, barne-, likestillings- og inkluderingsministeren, har lagt frem gode budsjett på det området.

Rigmor Aasrud (A) [13:00:58]: Det kunne være fristende å spørre statsråd Eriksson om hvordan han tenker seg at man kunne gjøre dette på en litt mer systematisk måte enn at man må treffe statsråden selv for å få den oppfordringen. Her går man jo fra å bruke et rundskriv, som man ikke mener er tungt nok, til å gå lovveien. Hvordan kan man da bruke andre ordninger enn at man må treffe statsråden og få den oppfordringen i kommunen for å nå de barna?

Statsråd Robert Eriksson [13:01:25]: Man trenger ikke treffe statsråden. Vi har flere dialoger med frivilligheten. Denne regjeringen styrker frivilligheten. Vi har også flere dialoger med kommunene. Vi har hatt oppfølging på dette området med bl.a. fylkesmannsembetet, som er samlet, så vi holder trykket på det. Det er ikke slik at du må møte statsråden, men statsråden synes det er interessant og lærerikt å møte folk som er i en sårbar situasjon, og høre om hverdagen deres, få med meg hverdagens innhold og ta med det tilbake for å lage politikk. Det gjorde jeg i opposisjon, det gjør jeg også i posisjon. Jeg mener det er viktig at vi politikere lytter og dermed finner gode løsninger på de utfordringene. Mennesker lever i ulike hverdager, men vi skal gi dem den samme friheten og de samme mulighetene uavhengig av hvordan den hverdagen ser ut.

Kirsti Bergstø (SV) [13:02:33]: Jeg vil takke for langvarig engasjement for å drive gjennom nettopp denne typen lover. Jeg er glad for at det blir tatt grep og fremmet et lovforslag idet man ser at rundskriv ikke er sterkt nok, at det ikke er solid nok kost.

Men mitt spørsmål er: Ser statsråden at inntekt som er ment for barn, skal gå til barn? Ser statsråden det som et viktig prinsipp?

Statsråd Robert Eriksson [13:03:09]: Ja, jeg mener at inntekt som skal gå til barn, bør gå til barn. Og når barn tjener penger selv, er det helt naturlig at barna får beholde de pengene.

Kirsti Bergstø (SV) [13:03:25]: Da lurer jeg på den prinsipielle forskjellen på penger barnet har tjent selv, og trygden, eller de pengene staten har satt av til barnet fordi man nettopp mener at det er så viktig at barn forsørges og har et grunnbeløp til fritid, til mat, til klær. Ser statsråden det som to helt forskjellige ting, eller er det ikke mulig å sammenligne offentlige midler som er ment for barn, at det er en urimelighet i at det trekkes fra når familiens økonomi og sosialhjelp skal utmåles?

Statsråd Robert Eriksson [13:04:11]: Med respekt å melde, vet jeg ikke om jeg skjønte spørsmålet til representanten, for i de ulike trygdeordningene har vi ulike barnetillegg. Mulig det er barnetilleggene i trygdeordningene representanten sikter til, som også er behovsprøvd – barnetrygden er noe som er standardisert, og som gjelder for alle, og som ligger under barne-, likestillings- og inkluderingsministeren, som representanten vet utmerket godt. Jeg mener at det er et viktig prinsipp at når mennesker, også barn, tjener penger, skal de få lov til å ha råderett over de pengene – penger som en har tjent selv.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.