Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Ingunn Foss (H) [12:45:30]: (ordfører for saken): Jeg vil takke representantene Marit Arnstad, Janne Sjelmo Nordås og Trygve Slagsvold Vedum for å ha fokusert på en viktig sak.

Komiteen deler forslagsstillernes bekymring over at det i Norge kastes 360 000 tonn spiselig mat hvert år. Maten som kastes, er estimert til en verdi av 18–20 mrd. kr. Hver forbruker kaster 46,3 kilo spiselig mat hvert år.

Dagens regjering har fokusert mye på matsvinn og har satt i gang en rekke tiltak og prosjekter for å redusere dette. Flere statsråder og en samlet matbransje, fra primærnæring til forbrukerledd, undertegnet i mai i år en intensjonsavtale om reduksjon av matsvinn. Intensjonsavtalen vil gjelde til den erstattes av en konkret bransjeavtale når det foreligger statistikk og indikatorer som kan gi grunnlag for konkrete reduksjonsmål. Basert på et sett av indikatorer, oversikt over mengde matsvinn, årsaker til matsvinn, reduksjonspotensial og hva som kan være hensiktsmessige tiltak, vil det bli fastsatt konkrete reduksjonsmål. Avtalen er et godt utgangspunkt for et bredere samarbeid med hele verdikjeden i matbransjen om hvordan arbeidet med å redusere matsvinn og øke ressursutnyttelsen kan utvikles videre.

Regjeringen varsler i statsbudsjettet for 2016 at Finansdepartementet vil sende på høring et forslag om at det inntas en egen bestemmelse i merverdiavgiftsloven hvor det gis fritak for uttak av næringsmidler som leveres vederlagsfritt til frivillige organisasjoner.

Norske myndigheter deltar aktivt i det internasjonale arbeidet med å redusere matsvinn, både i FN, OECD, EU og Nordisk ministerråd. Matsentralen ble opprettet i 2013 og distribuerer fullverdig overskuddsmat fra dagligvarebutikker, grossister og produsenter til mennesker som trenger det, i hele Oslofjordområdet. Det arbeides også med å gjøre denne ordningen nasjonal. Siden 2009 har det også vært forbudt å kaste matavfall i naturen. Dette avfallet går nå til forbrenning, fôrproduksjon eller kompostering. Det er også økende interesse for å øke andelen som utnyttes til biogass.

Alt dette viser at vi er på rett vei i arbeidet med å forhindre matsvinn i Norge. Vi må fortsette det gode samarbeidet med bransjen, den nasjonale satsingen og det holdningsskapende arbeidet med sikte på å finne velfungerende tiltak for å redusere matsvinn i Norge.

Norge har også sluttet seg til FNs nye bærekraftmål, inkludert mål 12.3 om en halvering av matsvinn innen 2030. Et flertall i komiteen er enig i å holde seg til dette målet i stedet for å forsere dette med fire år.

Komiteens flertall mener også det er naturlig å ta stilling til en eventuell plan når en forpliktende bransjeavtale er inngått.

Jeg vil med dette anbefale komiteens innstilling.

Knut Storberget (A) [12:48:53]: Jeg må også takke forslagsstillerne. Det er et usedvanlig viktig saksområde, og jeg deler veldig mye av de betraktningene saksordføreren gjør seg.

Det er egentlig uhyrlig hvor mye mat vi kaster. Jeg tror vi i løpet av dagen i dag i Norge skal kaste 30 000 brød. Det er uhyrlig i et klimaperspektiv, det er uhyrlig i et fordelingsperspektiv, og det er uhyrlig sett opp mot en del etiske standarder de fleste av oss ville identifisere seg med.

Det er også spesielt at i en tid da vi klager over at maten er for dyr, kaster husholdningene nærmere 25 pst. av maten de kjøper inn. I en tid da vi bruker ned mot 10–11 pst. av lønningene våre på mat, er det altså sånn at man kaster 25 pst. av det man kjøper. Det er umiddelbart 25 pst. rabatt som statsråden kan ta med seg i debatter når folk ber om billigere mat. Man kan få 25 pst. rabatt ved å slutte å kaste.

Jeg mener at mange tiltak regjeringen peker på, er veldig bra. Det er veldig viktig at man får med seg bransjen, veldig viktig at man har bransjeavtaler, og at man får forståelse for det ute i opinionen, selvfølgelig. Det er viktig at vi alle går i oss sjøl i våre egne familier og lærer både å lukte, se og smake, og lærer forskjeller på datomerking.

Men jeg tror vi er kommet i en situasjon hvor det også må vurderes sterkere tiltak på dette feltet. Det er bakgrunnen for at Arbeiderpartiet er en av forslagsstillerne bak de forslagene som ligger i saken – først og fremst at vi skal ha et ambisiøst mål, men også at vi bør lage en tiltaksplan. En av grunnene til at Arbeiderpartiet ønsker at en tiltaksplan skal komme til behandling, er at en del av grepene vi har sett internasjonalt, syns vi man bør se på i Norge, bl.a. knyttet til det man gjør i Frankrike.

For meg er det et paradoks at man fra regjeringens, og særlig Fremskrittspartiets, side argumenterer med at man ikke vil ha flere påbud og forbud, mens man samtidig står i en situasjon hvor man overfor dem som tigger etter mat, ønsker forbud og påbud. Men overfor de store, kommersielle aktørene som oftest kvitter seg med store mengder mat, skal man ikke bruke det.

Jeg syns det er urettferdig, jeg syns det er inkonsekvent. Man burde nå vurdere å bruke sterkere lut overfor grossister og andre, restauranter, dagligvarebutikker og hva det måtte være, som kaster store mengder mat.

Derfor ber vi om at regjeringen kommer med en tiltaksplan. Jeg syns at man selv om man så langt har vært avvisende, bør vurdere det og bl.a. se på hva som skjer i Frankrike.

Det er også et paradoks at man i argumentasjonen rundt dagligvarebutikkene kan overlevere maten man har tenkt å kaste, til f.eks. veldedige formål, blir møtt med at man ikke har kapasitet til det i Norge. Vi har ikke kapasitet til å kvitte oss med overflødig mat – så rike er vi blitt.

Derfor mener jeg og Arbeiderpartiet at vi må ha noe sterkere lut mot dette for nettopp å få reist den folkelige opinionen vi må ha, knyttet til et så viktig felt som dette faktisk er.

Det er bakgrunnen for at vi mener at en tiltaksplan nå bør lages.

Med dette tar jeg opp de forslagene som Arbeiderpartiet er medforslagsstiller til.

Presidenten: Da har representanten Knut Storberget tatt opp de forslagene han har referert til.

Morten Ørsal Johansen (FrP) [12:53:12]: I likhet med foregående talere er jeg enig i at det er bekymringsfullt at det kastes så mye mat i Norge. Det er bekymringsfullt når hver eneste forbruker i Norge i gjennomsnitt kaster over 46 kg mat hvert eneste år.

For en som er glad i mat, er det vondt å høre. Det er ikke godt å høre at vi kaster god mat, spiselig mat – at vi lever i et samfunn som har så stor overflod at vi kan se oss råd til å gjøre det.

Derfor er det positivt at det har blitt gjort noen tiltak rundt det med matkasting. Det er positivt at vi nå har et forslag som gjør at vi kan debattere nettopp det. Jeg ser også at regjeringa følger opp dette på en god måte, og det er positivt.

Slik som saken nå står, er det litt bekymringsfullt at når vi har datomerkinger på mat som sier at noe er best før en dato og noe har en absolutt siste forbruksdag, ses alt på som siste forbruksdag. Det er mye mat som i dag kastes på grunn av at folk ikke egentlig vet at maten er fullt spiselig, at den fortsatt er av god kvalitet, selv om det står «best før». Det er så viktig å merke seg at «best før»-merkinga og «siste forbruksdag»-merkinga har et visst slingringsmonn. Som representanten Storberget var inne på: Det går an både å se på maten og å lukte på maten – det går endog an å smake på maten. Det er selvfølgelig visse unntak, f.eks. når man skal spise noe som jeg syns er godt; rakfisk, som noen påstår verken smaker eller lukter godt, men den er da fullt spiselig.

Som sagt, det gjøres mye godt, og gjennom den intensjonsavtalen som hele matbransjen har skrevet under, og som skal være utgangspunkt for det videre arbeidet fram til en konkret bransjeavtale, tror jeg at mye av arbeidet med matsvinnet er lagt, men vi er fortsatt ikke i mål. Når man nå får hentet inn god statistikk og gode indikatorer, kan det gi et godt grunnlag for konkrete reduksjonsmål. Jeg tror at gjennom den konkrete bransjeavtalen vil vi også binde opp næringa til å bli mye mer bevisst det med matsvinn. Men jeg er veldig forsiktig med å skulle gi noe forbud, noen absolutte forbud, og bruke veldig sterk lut. Det er mange andre måter å gjøre dette på, bl.a. gjennom de tiltakene som regjeringa – også tidligere – har gjort, f.eks. Matsentralen og ForMat-prosjektet. Det er i dag en fordel for matvarekjedene å kaste maten – rent økonomisk – framfor å gi den bort til dem som kan videredistribuere den. Regjeringa er inne på et riktig spor når de nå skal se på bl.a. momssituasjonen for mat som gis bort.

Jeg er spent på hva regjeringa kommer med i framtida. Jeg er spent på hva som kommer ut av det. Jeg er veldig optimistisk med hensyn til det arbeidet som gjøres, og jeg er glad for at vi nå har hatt denne saken i Stortinget, og at vi nå kan følge opp dette på en god og konstruktiv måte.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [12:56:52]: Jeg deler det engasjementet som medrepresentanten fra Senterpartiet viser gjennom representantforslaget som vi i dag diskuterer. Kristelig Folkeparti og undertegnede har fremmet representantforslag om dette tidligere, og også interpellasjoner, og vi har stilt spørsmål. Det er bra at det er et stort engasjement rundt dette.

Det står i sammendraget til dagens sak at man ønsker å redusere mengden mat som kastes i Norge i alle ledd av verdikjeden. Ja, det er ønskelig. Men jeg skal ikke bare si at det er ønskelig. Det er noe vi må gjøre. Vi må gå fra å ønske til å gjøre noe konkret. For meg er dette et etisk spørsmål, og for meg handler det også om det miljømessige. Vi skal senere i dag diskutere jordvern. Det er behov for hvert et dekar til å dyrke mat på i dette landet. Vi skal ta vare på den beste jorda vår, men da må vi også ta vare på den maten vi dyrker.

Det gjøres mye. Det er gjort et godt stykke arbeid, og jeg vil rose næringsmiddelindustrien. Det er egentlig de som har gått i bresjen for dette gjennom ForMat og den sterke fokuseringen som næringsmiddelindustrien selv har hatt på det over mange år. Der har også resten av samfunnet mye å lære. Man har nå fått til en bra intensjonsavtale fra primærleddet og helt opp til forbruker. Den er bra. Vi ser at teknologene og teknologien kommer etter. Når kjøleskapsprodusentene nå produserer kjøleskap som gjør at holdbarheten på mat opprettholdes – og kanskje varer lenger enn det som står på pakningen – viser det at man har tatt viktige steg.

Kristelig Folkeparti klarte gjennom det budsjettforliket vi har med regjeringen denne høsten, også å styrke Matsentralen, som har vært omtalt tidligere i debatten, med 300 000 kr. Det er bra at vi skal ha en gjennomgang av merverdiavgiften, men vi har også lagt til rette gjennom budsjettavtalen at Matsentralen allerede fra 1. januar får en bedre økonomisk situasjon for å gjøre den jobben de gjør og ta vare på mat som kan brukes, og gi den til andre som virkelig trenger den.

Vi er utålmodige fra Kristelig Folkepartis side. Derfor er vi med på forslaget om at vi både må få på plass en tiltaksplan, og også at vi skal sette oss et måltall om halvering av matkasting innen 2030. Vi tror vi må være så konkrete som mulig. Vi mener at det ikke bare er ønskelig å redusere mengden mat, men at vi også må gjøre det. Da er det viktig med handlingsplaner, og det er viktig med konkrete målsettinger, slik at vi har noe å strekke oss etter med hensyn til hvem vi er, og hvilken hatt vi til enhver tid har på hodet.

Geir Pollestad (Sp) [13:00:20]: (komiteens leder): Jeg vil starte med å takke forslagsstillerne. Jeg kan slutte meg til mye av det som er sagt i de foregående innleggene, inkludert de huslige rådene fra representantene Storberget og Ørsal Johansen.

Det er ingen tvil om at vi kaster for mye mat i Norge. Blant annet kaster vi 850 tonn egg i året – egg som er fullt ut brukbare – på grunn av et meningsløst EU-regelverk. Det må det bli stopp på. Denne innsatsen må gjøres både i butikkene og hjemme hos folk.

Forslagsstillerne og Senterpartiet hadde opprinnelig lagt inn et ønske om et mål om en halvering innen ti år, og hadde satt årstallet 2026. Vi ser det som hensiktsmessig at vi knytter dette opp til samme «målår» som det som ligger i FNs bærekraftmål, altså 2030. For å nå dette er det for veikt å sette alt inn på en bransjeavtale. Vi trenger også en plan for hvordan en kan nå dette målet. Vi har i innstillingen pekt på flere tiltak, bl.a. at dette bør inn som en del av læringsmålene i faget mat og helse i skolen.

Jeg er overrasket over at vi i denne saken opplever at partiet Venstre vender tommelen ned for forslaget. Det undrer meg, for dette er en miljøsak, det er en sak om rettferdighet, og jeg skulle så gjerne ha ønsket at Venstre senere i dag kunne gi sin støtte til de to forslagene som representanten Storberget tidligere tok opp. Vi må ha hardere lut, vi må ha flere virkemidler, dette er mål som ikke oppnås av seg selv.

Det pågår for tiden en ganske uverdig priskrig om mat i norske butikker. Julemat blir solgt til priser som er langt under prisen på katte- og hundemat. Det er uverdig, og det er umoralsk. Det bør ikke være et mål at en kan kjøpe seg julemiddag for under ti kroner. Jeg reagerer når jeg ser at statsråden er ute og hyller denne priskrigen. For det første synes jeg det er på grensen til naivt, for jeg tror at kjedene tar inn igjen dette på andre varer. For det andre går det ikke an å være for å redusere matkastingen samtidig som man hyller gi-bort-priser på verdifull julemiddag.

Når regjeringen ønsker å få redusert sløsingen med strøm, innfører den økt elavgift. Når regjeringen mener at vi reiser for mye med fly, kommer det forslag om seteavgift på fly. Når regjeringen mener at anleggsbransjen og bønder bruker for mye diesel, kommer det økt avgift på diesel. Men hvor er logikken i at når en mener at vi kaster for mye mat, er det det å hylle lave matpriser som er rett svar? Det henger definitivt ikke på greip. Vi må øke verdien av maten hvis vi i det hele tatt skal lykkes med å få redusert kastingen av mat. Jeg tror at maten i Norge er for billig, og det bør eksemplet med at vi kaster hver fjerde pose med mat, være et sikkert bevis på.

Jeg vil igjen oppfordre Venstre til å tenke seg om i denne saken. Er det ikke verdt noe at vi vedtar også et nasjonalt mål som samsvarer med FNs bærekraftmål, og er det ikke verdt noe at vi faktisk krever å få en plan for hvordan dette målet skal nås? Dette burde ikke være den saken som setter samarbeidsklimaet på spill. Jeg går ut fra at Venstre innerst inne støtter de forslagene som foreligger fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Arbeiderpartiet.

Pål Farstad (V) [13:05:23]: Først vil jeg si at jeg deler de betraktningene som saksordføreren brakte fram i sitt innlegg, der han pekte på viktige ting.

Det er flott og på sin plass at matsvinn, eller matkasting, har fått økt oppmerksomhet, for i likhet med resten av komiteen deler jeg forslagsstillernes bekymring over at det kastes så mye spiselig mat i Norge. Det er derfor gledelig at myndighetene og de ulike deler av matsektoren – fra primærprodusent til forbrukerledd – har inngått forpliktende samarbeid for å redusere matsvinnet.

Resultatene for dagligvarehandelen viser at denne bransjen, i likhet med næringsmiddelindustrien, har et relativt høyt svinn for en del sentrale varegrupper. For første gang er det nå gjennomført en omfattende bransjeundersøkelse blant bedrifter i næringsmiddelindustrien som viser hvordan bedriftene arbeider med matsvinn.

De viktigste funnene er at et stort flertall av bedriftene anser arbeid med matsvinn for å ha stor betydning for sin bedrift framover, uavhengig av bransjetilhørighet og størrelse. Reduksjonen av matsvinn i egen bedrift vil ha betydning for både lønnsomhet og omdømmet til bedriftene. Det ser bedriftene.

En stor del av bedriftene har startet arbeidet med kartlegging av matsvinn i egen virksomhet – meget positivt. Over 60 pst. av bedriftene oppgir å ha potensial for reduksjon i matsvinn med inntil 10 pst., mens større bedrifter oftere oppgir et potensial som er vesentlig høyere, opp mot 25 pst.

I tillegg til at hver nordmann kaster så mye mat i året, kastes det mat gjennom hele matkjeden, fra primærnæring til forbruker. Det er både et miljøproblem og et ressursproblem.

Det er åpenbart både økonomisk og ikke minst miljømessig lønnsomt å redusere matsvinnet. I tillegg er det viktig at ikke-spisbart matavfall fra butikker, restauranter og andre storkjøkken sorteres ut for utnyttelse som dyrefôr eller går til produksjon av biogass, biogjødsel eller kompost.

Saken er klar: Matsvinnet bør, må og skal reduseres i Norge. Men spørsmålet er hvordan dette skal skje.

For å holde meg helt konkret til de forslag som det skal voteres over i dag: Jeg mener at det foregår så mye positivt i ulike bransjer og verdikjeder knyttet til mat at aktørene på egen hånd må fortsette arbeidet gjennom forpliktende avtaler. Det er begrunnelsen vår for den posisjonen vi har inntatt. For som det vises til i innstillingen til saken, er det allerede mye bra arbeid i gang i dag for å redusere matsvinnet. I mai i år undertegnet flere statsråder og en samlet matbransje en intensjonsavtale om reduksjon av matsvinn, slik det er blitt redegjort for. Formålet med intensjonsavtalen er å styrke samarbeidet mellom myndighetene og aktørene i hele matbransjen for ytterligere å redusere matsvinnet. Det er hovedfokuset for vår del nå.

Venstre vil følge utviklingen nøye, og det forventer jeg at regjeringen også vil gjøre. Venstre støtter intenst det arbeidet som nå gjøres av aktørene i bransjen og myndighetene. Ikke minst når det gjelder miljøperspektivet, som representanten Pollestad utfordret på, ønsker vi å se hva som kommer ut av de forpliktende avtalene som nå er inngått, før vi går videre.

Karin Andersen (SV) [13:09:26]: Jeg vil takke forslagsstillerne for å ta opp en veldig viktig sak. I motsetning til Venstres representant tror ikke SV at dette kommer til å gå av seg sjøl med frivillige bransjeavtaler. Det må virkemidler til også fra myndighetenes side for å få på plass ordninger som gjør at man i praksis får ned kastingen av mat. Slik flere representanter har vært inne på, er det å kaste mat også et moralsk spørsmål – mat, som er en så viktig vare i verden, som det er mangel på, og som noen rett og slett ikke har. At vi som har mye, kaster mat, tyder på at det også er et fordelingsproblem som ligger i bunnen her, som det må rettes opp i. Da er dette en av de små brikkene som må på plass.

Det er ikke et spørsmål om vi skal gjøre det, men om hvor fort vi kan klare å få det til. SV kunne nok ønsket at forslag nr. 1 hadde vært litt mer ambisiøst enn det det er. Det at man skal halvere matkastingen i Norge innen år 2030, er i tråd med det som Norge har forpliktet seg til gjennom bærekraftsmålene. Men når man ser på volumet som kastes i Norge sammenliknet med f.eks. i Frankrike, som nå har innført forbud, kaster vi i Norge allerede dobbelt så mye mat som det Frankrike gjør. Derfor burde det årstallet vært satt nærmere, slik at vi virkelig hadde vist at man må gjøre noe, og at man må gjøre det raskere enn det flertallet nå har forutsatt.

Vi kommer likevel til å støtte dette forslaget, for det er det mest ambisiøse som ligger til vedtak i dag, og vi kommer selvfølgelig også til å støtte forslaget om at det utarbeides en tiltaksplan for å redusere matkastingen. Det er uhyre viktig.

Vi mener også at regjeringen bør vurdere å se på det lovverket som Frankrike har vedtatt. Der har man for franske matvarekjeder innført et forbud mot å kaste spiselige, usolgte varer. Enten må de inngå kontrakter, slik at vanskeligstilte kan få den maten som er spiselig, eller de pålegges å levere det til dyrefôr. Når det er mulig å få til dette i matlandet Frankrike, bør det også være mulig å få det til i Norge.

Andre ting som må vurderes, er å bruke ulike markedsmekanismer eller ulike typer avgifter – moms, gebyrer osv. – som vi vet virker. Regjeringen sier at de skal vurdere momsregelverket, og det er jeg glad for. Det er ikke spesielt smart at det lønner seg å kaste maten framfor å gi den bort, fordi man må betale moms hvis man gir bort spiselig mat – også til noen som beviselig trenger den. Men for en regjering som tror på markedsmekanismer, må det være mulig også å finne andre løsninger, f.eks. gebyrer eller avgifter på det som kastes.

Til slutt må jeg også innom denne galoppen for billigst mulig mat, som landbruksministeren har kastet seg på i det siste. Det er den samme galoppen som en del matvarekjeder også bedriver – ta tre betal for to, osv. Mye av det er rent lureri, for det er ikke engang billigere. Men mye av denne måten å markedsføre matvarer på er med på å få forbrukerne til å kjøpe mer enn det de egentlig trenger. Det resulterer i kasting av mat.

Det er grunn til også å se på hvordan markedsføring og lokkeprismekanismer blir brukt på en slik måte at det skaper mer matkasting. Det mener jeg er et etisk problem som må stoppes, både fordi det lurer forbrukeren, og fordi det fører til at man kaster mer mat enn man ville gjort om man kjøpte én og betalte for én – man burde kjøpe det man trenger og ikke bli lokket til å kjøpe mer enn man egentlig trenger.

SV kommer til å støtte forslagene fra mindretallet i dag og vil avvente en tiltaksplan. Vi vil også varsle at det er mulig at vi kommer med andre, egne forslag knyttet til revidert nasjonalbudsjett.

Une Aina Bastholm (MDG) [13:14:57]: I denne saken er vi skjønt enige om målet, så jeg ønsker å løfte blikket litt tilbake til den globale rammen.

Det er noen fundamentale feil i verdens matmarkeder. Selv med overproduksjon av mat fungerer ikke prinsippet om tilbud og etterspørsel. FNs landbruksorganisasjon, FAO, har beregnet at om lag en tredjedel av all mat som produseres i verden, går tapt. Maten som produseres, fordeles verken effektivt eller rettferdig. Mange sulter mens store deler av maten i verden kastes.

På samme tid vet vi at klodens befolkning vokser, og at klimaendringer truer matforsyningen. Vannressursene til jordbruket er i ferd med å tømmes mange steder, og matjorda blir jevnt over stadig fattigere og gir dårligere avlinger. I tillegg er store deler av verdens matproduksjon avhengig av monokulturer og industrielt jordbruk, som er mer sårbart for klimaendringer og plantesykdommer. På toppen av dette bygger vi altså ned matjorda i land som Norge – noe vi skal snakke om senere i dag.

Kasting av mat har også et klimaregnskap. FNs organisasjon for utvikling og handel har beregnet at så mye som 44–53 pst. av klimagassutslippene i verden er knyttet til mat, hvis alle leddene i verdikjeden inkluderes.

Når en tredjedel av maten på verdensbasis går tapt eller kastes, innebærer dette at 15–20 pst. av klimagassutslippene kan knyttes til matsvinn. Dette er store tall. Derfor er tiltak mot matsvinn både god samfunnsøkonomi, god ressursøkonomi og helt sentral klimapolitikk.

Jeg vil takke Senterpartiet for representantforslaget. Jeg mener at både regjeringen og Venstre er urovekkende defensiv med sin vente-og-se-holdning i denne saken. Det er kjempefint, ja strålende, med de initiativene som nå tas i matvarebransjen, men oppgavene er langt flere enn som så og krever at Stortinget engasjerer seg for at matsvinnet skal ned.

Som et godt organisert kunnskapssamfunn har vi mange muligheter til å bli best i verden i effektiv og bærekraftig utnyttelse av ressursene.

I Norge har matbransjens eget prosjekt, ForMat, kartlagt årsakene til matkasting. De trekker fram manglende kunnskap om mat og det at mat generelt er for billig som to viktige årsaker. Lave priser inviterer ikke til nøkternhet og bevissthet om maten som ressurs.

Nordmenn bruker i dag ca. 11,8 pst. av inntekten på mat. Dokumentasjonen er tydelig. Billig og feilpriset mat fører til kast av mat med påfølgende ressurs- og klimabelastninger. Regjeringen bør derfor se nærmere på hvordan mat prises, og bl.a. vurdere De Grønnes forslag om å øke momsen på kjøtt. Redusert kjøttforbruk vil bedre ressursutnyttelsen og redusere klimabelastningene.

Selv om interessen for mat er stor, er råvarekunnskapen generelt liten. Når mat kastes, skilles det i praksis ikke mellom «Siste forbruksdag» og «Best før». Mange gjør ikke egne vurderinger av råvarene før de kastes. Derfor er det viktig at vi styrker kunnskapen om råvarer, holdbarhet og datomerking.

Matsentralen Oslo er allerede et flott tiltak – godt at den blir styrket i budsjettet. Vi mener regjeringen må bidra til å etablere bærekraftige løsninger som også kan passe på andre og mindre steder.

De Grønne kommer til å støtte forslaget om å be regjeringen halvere matsvinnet i Norge innen år 2030. Det er realistisk og vel så det. Vi støtter også forslag nr. 2 om å utarbeide en tiltaksplan for å redusere matkastingen, men vi mener samtidig at denne saken handler om veldig mye mer enn utnyttelse av maten som ressurs. I en verden med begrensede ressurser generelt er det en skam at store mengder mat brennes – det er dårlig ressursutnyttelse og dårlig utnyttelse av energien.

Som samfunn er vi ferdig med industrialderen hvor fokus var på mest mulig effektivisering og høyest mulig produksjon. Den nye, store utfordringen er å bruke kunnskap og teknologi til å utnytte ressursene best mulig og samtidig ta vare på dem for framtidige generasjoner. Dette er bioøkonomi, og her har Norge alle forutsetninger for å være i tet om vi bruker mulighetene som ligger der.

Statsråd Sylvi Listhaug [13:20:00]: Jeg deler forslagsstillernes bekymring over at det i Norge årlig kastes flere hundre tusen tonn spiselig mat, og jeg deler også ønsket om å redusere mengden mat som kastes i Norge, i alle ledd av verdikjeden. Regjeringen tar dette på alvor, og vi er allerede i gang med mange tiltak og prosjekter for å redusere svinnet av mat. Jeg er glad for at komiteen har merket seg det.

Sammen med klima- og miljøministeren, fiskeriministeren, helse- og omsorgsministeren og barne-, likestillings- og inkluderingsministeren undertegnet jeg og en samlet matbransje i mai en intensjonsavtale om reduksjon av matsvinn. Hele bransjen er med på samarbeidet, fra primærnæring til forbrukerleddet.

Formålet med intensjonsavtalen er å styrke samarbeidet mellom myndighetene og aktørene i hele matkjeden, for ytterligere å redusere matsvinnet. Intensjonsavtalen vil gjelde til den erstattes av en konkret bransjeavtale når det foreligger statistikk og indikatorer som kan gi grunnlag for konkrete reduksjonsmål.

Intensjonsavtalen er et godt utgangspunkt for et bredere samarbeid med hele verdikjeden i matbransjen om hvordan arbeidet med å redusere matsvinn og øke ressursutnyttelsen kan utvikles videre. Målet er å signere bransjeavtalen høsten 2016.

Regjeringen støtter også bransjens eget prosjekt for forebygging og reduksjon av matsvinn, ForMat, som har vært i gang siden 2010. ForMat-rapportens gallupstudier viser at forbrukerne kastet mindre mat i 2014 enn i 2009. Det gjennomføres mange viktige svinnreduserende tiltak i bransjen, som nye emballasjeløsninger, nedprising av varer med kort holdbarhet og nye produkter basert på utsorterte råvarer.

Opprettelsen av Matsentralen i 2013 er også et viktig tiltak i arbeidet mot matsvinn. Dette er nå den matsentralen i Norden som distribuerer mest overskuddsmat fra bransjen til ideelle organisasjoner.

Dagligvarebransjen har ofte matvarer som ikke kan anses å være salgsvarer, f.eks. på grunn av datostempling eller emballasjens tilstand. I slike tilfeller står det mellom valget å gi bort mat til frivillige organisasjoner og å destruere maten. Merverdiavgiften medfører at bedriftene kan ha et økonomisk incentiv til å destruere varene, ettersom det påløper uttaksmerverdiavgift dersom maten gis bort. Regjeringen har i statsbudsjettet for 2016 varslet at Finansdepartementet vil sende på alminnelig høring et forslag om at det inntas en egen bestemmelse i merverdiavgiftsloven hvor det gis fritak for uttak av næringsmidler som leveres vederlagsfritt på veldedig grunnlag.

Landbruks- og matdepartementet bidrar med midler til Forskningsrådets Bionærprogram, som støtter forskning på sensorteknologi, robotisering og mer miljøvennlige prosesser for å redusere og utnytte matsvinn.

Norske myndigheter deltar også aktivt i det internasjonale arbeidet med å redusere matsvinn i FN, OECD, EU og Nordisk ministerråd.

Siden 2009 har Norge hatt forbud mot å kaste matavfall på fyllinga. Dette avfallet går nå oftest til forbrenning, fôrproduksjon eller kompostering, men det er voksende interesse for å øke andelen som utnyttes til biogass.

Alt dette viser at vi er på rett vei med arbeidet mot matsvinn i Norge. Jeg er derfor glad for at næringskomiteen er enig i at vi primært bør bruke holdningsskapende arbeid og fortsette samarbeidet med bransjen for å finne velfungerende tiltak for å redusere matsvinnet.

Norge har sluttet seg til FNs nye bærekraftsmål, inkludert mål 12.3, om en halvering av matsvinnet innen 2030. Det er bra at en samlet komité er enig i at det er best å holde seg til dette målet, fremfor å forsere dette med fire år, slik det var ønsket i det opprinnelige representantforslaget.

Jeg er også glad for at komiteens flertall mener det er naturlig å ta stilling til en eventuell tiltaksplan for å redusere matkastingen når en forpliktende bransjeavtale er inngått.

Til slutt har jeg bare lyst til å si til representanten Pollestad at jeg synes det er uverdig å sammenligne nydelig julemat med hunde- og kattemat. Jeg synes at det er en hån mot dem som har produsert den flotte maten som vi får kjøpt i butikkene.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Knut Storberget (A) [13:24:35]: Det er flere som tar til orde for at det bør komme sterkere lut, kraftigere lut. Jeg forstår statsråden dit hen – det skal hun ha – at man vil avvente. Det kan komme, slik jeg leser og hører statsråden, og det er bra.

Når det gjelder bruk av lovmessige virkemidler, enten det er påbud, forbud eller straffesanksjonerte hjemler, er det altså sånn – som jeg sa i mitt hovedinnlegg – at man fra Fremskrittspartiets side har ivret for å bruke det strengeste lovmessige virkemiddelet overfor dem som tigger etter mat, men viker helt tilbake overfor kommersielle, store, sterke aktører med hensyn til å kunne bruke noen lovmessige grep à la Frankrike for å kunne ta noen skritt forover. Er det et dilemma for statsråden?

Det andre jeg har lyst å spørre om, er: Vil det være aktuelt å vurdere den franske løsningen på et framtidig tidspunkt?

Statsråd Sylvi Listhaug [13:25:36]: Den løsningen man har i Frankrike, er at dette gjelder de butikkene som er på over 400 m², så det er ikke alle butikker i Frankrike som får disse reglene. Jeg mener at vi nå først og fremst skal få til en god bransjeavtale som gjør at vi kan fortsette å redusere svinnet. Jeg tror det handler mye om kunnskap. Jeg må bare innrømme at jeg selv tidligere var ganske skeptisk når melka gikk ut på dato. Istedenfor å lukte og smake på den, var jeg kanskje litt tilbøyelig til heller å helle den ut i sluket, så det handler på en måte om å lære litt mer om f.eks. hvordan datosettingen på disse varene er. Egg er et godt eksempel som ble brukt her tidligere, det at man vet at norske egg er trygge, så de kan man spise i mange uker etter at de er utgått på dato. Disse tingene er viktig å få ut til forbrukerne.

Jeg tror også at det handler om emballasje. Vi vet at mange bor alene. En del av disse pakningene som finnes i dag, er mer egnet til familier enn til enmannshusholdninger (presidenten klubber), så det er mange ting (presidenten klubber igjen) å gripe fatt i. Det var det jeg rakk nå.

Presidenten: Da er tiden ute.

Geir Pollestad (Sp) [13:26:54]: I dag pågår det en priskrig i norske butikker som har resultert i at flott julemat nærmest gis bort, og det jeg gjorde tidligere, var ikke å sammenligne matvarene, men prisene på julemat og dyremat.

Mitt spørsmål er: Tror statsråden at de prisene som vi nå ser på julemat, vil føre til mer eller mindre kasting av mat?

Statsråd Sylvi Listhaug [13:27:27]: Jeg tror at mange som sliter i vårt samfunn, nå kan gå jula noe lettere i møte fordi jula er en høytid da det er mange utgifter både til gaver og mat, og man skal kose seg litt ekstra. Man får en enklere hverdag nettopp fordi man kan kjøpe maten billig. Det synes jeg er veldig bra.

Det er også slik at det er bra for norsk landbruk, fordi det kan bidra til at færre reiser til Sverige og handler. Det vil si at vi får opp etterspørselen etter norske varer. Så jeg synes at det som skjer nå, er veldig positivt.

Vi har også en situasjon at tusenvis av mennesker har mistet jobben det siste året. Det betyr at de også har en økonomi som tillater mindre. Det at man da går inn i julehøytiden med tidenes priskrig, passer veldig godt. Jeg er kjempeglad for priskrigen og tror at forbrukerne er vel i stand til å kjøpe inn det de trenger, spise det og fryse ned det som blir til overs.

Geir Pollestad (Sp) [13:28:29]: Jeg fikk ikke svar på mitt spørsmål, men jeg vil gjøre det litt om. Det er noen som har produsert denne maten som nå nærmest blir gitt vekk i norske butikker. Har statsråden gjort seg opp noen tanker om hva dette kan bety for respekten og forståelsen av verdien av mat som sådan, og respekten for dem som produserer maten?

Statsråd Sylvi Listhaug [13:29:02]: Respekten for dem som produserer maten vil være minst like høy. Dette bidrar til at flere har råd til å kjøpe seg god julemat, og ingenting er vel bedre enn at flere får lov til å smake på den fantastiske maten som norske matprodusenter produserer. Jeg synes dette er veldig bra.

Når det gjelder bonden, så får han betalt det han skal uansett, fordi det er kjedene som taper på å ha denne priskrigen. Det er bra for forbrukerne, og for bøndene kan det også bidra til at man får økt omsetning av en del produkter. Vi vet at når det gjelder melk, har vi en situasjon der det produseres i overkant mye. Det at risengrynsgrøten er billig, kan føre til at folk spiser mer risengrynsgrøt, noe som gjør at man avhjelper situasjonen for norske melkeprodusenter.

Så jeg synes det er veldig bra at norske varer blir rimeligere. Flere handler her istedenfor å reise til Sverige, det blir økt etterspørsel, og bonden får betalt det man skal ha, uansett.

Karin Andersen (SV) [13:30:17]: Jeg vil først følge opp det spørsmålet som representanten Storberget stilte, for statsråden svarte ikke på det. Når en ser at det er både et politisk og et sosialt dilemma og et kjempesprik mellom regjeringens holdninger til det å være så fattig at man må tigge etter mat, og det at noen har så mye at de kaster mat, og at man mener at enkeltpersoner som er fattige, må reguleres med forbud, men de som har så mye at de kaster mat – i store mengder, som vi begge sier er et stort problem – dem er man ikke villig til å bruke reguleringer eller noen typer forbud eller virkemidler for: Ser ikke statsråden at det er et stort sprik i holdningene overfor dem som har mye, og dem som har lite?

Statsråd Sylvi Listhaug [13:31:16]: Det som er det aller viktigste for meg, er å sørge for at vi produserer den maten som norske forbrukere vil ha. Jeg er i utgangspunktet ikke veldig tilhenger av at vi stadig skal regulere nye områder, finne nye påbud, finne nye problemer for vanlige folk. Så jeg synes det er et utgangspunkt man ikke skal begynne med. Man skal tvert imot starte med å prøve å få til gode løsninger uten å ty til den typen virkemidler.

Det er derfor jeg er så glad for at vi har fått til et så godt samarbeid, både med næringsmiddelindustrien og med dagligvarebransjen, og at man jobber veldig godt med disse spørsmålene. Et eksempel som jeg var inne på, var det med emballasje. Vi vet at mange bor alene, vi vet at mange som går i butikken for å kjøpe de pakningene som er tilgjengelige, ser at de kanskje er mer tilpasset en familie enn de er den ene personen. Derfor er det bra at man f.eks. utvikler emballasje som er mer tilpasset alle de enmannshusholdningene som finnes.

Så dette handler om å jobbe videre på disse sporene.

Karin Andersen (SV) [13:32:21]: Jeg registrerer at statsråden ikke vil svare på den forbudslinja man har overfor fattigdom. Men det er bare å ta til etterretning at man ikke vil det.

Det andre spørsmålet handler om det som representanten Bastholm var inne på, nemlig at det også er en stor miljø- og klimapolitisk side av å produsere mat, og selvfølgelig da også av å kaste mat. Da er mitt spørsmål til mat- og landbruksministeren om hun har oversikt over hvor stort klimautslipp som knytter seg til kasting av mat, og om hun har en målsetting for hvordan dette utslippet skal reduseres, for dette er utslipp fra en ikke-kvotepliktig sektor som må reguleres på andre måter enn gjennom kvoteordningen.

Statsråd Sylvi Listhaug [13:33:16]: Det aller viktigste er å få ned mengden som vi kaster ved at vi spiser mer av den maten som produseres. Men det andre er at vi f.eks. jobber med biogassanlegg. Vi ser at en god del av den maten som destrueres, går inn i biogassanlegg og tar den veien. Det handler om å gjøre mest mulig miljøvennlige løsninger når man skal destruere den maten som ikke spises.

Så er det det aller beste tiltaket: å sørge for at det blir enda enklere og for så vidt også mer lønnsomt å gi bort maten til de trengende, som vi f.eks. gjør nå gjennom å se på merverdiavgiftsloven. Jeg synes det er et veldig godt tiltak, og vi har også fått tilbakemelding fra f.eks. Tine, som sier at det vil ha mye å si for at man gir bort maten. De betaler faktisk ganske mye i dag i avgifter for å gi bort mat. Hvis man tar bort det, vil det bli mer attraktivt å gi maten til dem som trenger det, i stedet for å kaste den. Det vil være det aller, aller beste tiltaket.

Une Aina Bastholm (MDG) [13:34:27]: Vi er enige om at maten som ressurs skal utnyttes godt, ikke kastes. Jeg vil også tro at Stortinget har ment det tidligere. Likevel kaster vi altså skrekkelig mye mat, og det kan tyde på at vi er litt sent i gang med å gjøre noe med det, og at vi har snakket litt lite om det. Så er vi også alle sammen enige om at de initiativene som dagligvarebransjen har gjort, er veldig gode. Men så mener De Grønne at her trengs det litt mer politisk ledelse, litt tydeligere stemmer der ute – fra bl.a. matministeren – om at dette er en utfordring, også for å snakke opp maten som ressurs for befolkningen.

Så mitt spørsmål til statsråden er egentlig hva som er ambisjonene til matministeren for utnyttelse av maten som ressurs i Norge, og hva hun ønsker å gjøre for å inspirere og engasjere både produsentene, dagligvarekjedene, bransjeorganisasjonene og forbrukerne til å ta vare på maten som vi produserer.

Statsråd Sylvi Listhaug [13:35:26]: Når det gjelder tydelige stemmer mot matkasting, vil jeg si at jeg har vært en ganske så tydelig stemme mot det, og jeg har selvfølgelig stilt opp i alle de arenaene der det har vært ønskelig, for å promotere at vi ikke skal kaste mat. Det mener jeg er viktig, dette med å få komme ut til forbrukerne og fortelle hva dette egentlig betyr. En familie på fire kan spare 10 000 kr i året hvis man slutter å kaste mat. Det er noe som nesten vil være en Syden-ferie, så det er økonomisk bra, men det er også bra for miljøet.

Så gjelder det å jobbe med dem som er nøklene her. Det er næringsmiddelindustrien, det er dagligvarekjedene, og dem har vi et tett samarbeid med når det gjelder akkurat dette. Så vi kommer til å jobbe videre for å få ned matsvinnet og også for å øke verdien på maten, som representanten snakker om, og som jeg er helt enig i at vi må.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Ingrid Heggø (A) [13:36:35]: Forslagsstillarane reiser ei veldig aktuell problemstilling, og eg deler forslagsstillarane si bekymring for at det årleg vert kasta fleire hundre tusen tonn spiseleg mat. Noreg har slutta seg til FN sine berekraftsmål, inkludert mål om halvering av matsvinnet innan 2030 – og det er bra. Nokre tiltak er igangsette, det er òg bra. Det er inga ueinigheit der. Men det hjelper lite med fagre ord og ønske dersom ein ikkje får konkrete tiltak som hjelper. Eg er heilt einig med representanten Hjemdal her – det må handling til no.

Då hjelper det lite at eit samla storting står her i dag og er bekymra i lag. Noreg kastar faktisk dobbelt så mykje mat som Frankrike. Difor er eg forundra over at regjeringa ikkje ønskjer å vurdera å innføra eit forbod mot kasting av mat, slik dei har i Frankrike. Der må maten verte gjeven bort, f.eks. til frivillige organisasjonar, som igjen kan vidareformidla til dei som treng det mest. Sjølv om dette gjeld berre dei store butikkane, hjelper det godt.

Det eine argumentet som vert brukt, er at ein ikkje har kapasitet til å handtera dette. Ærleg talt, dersom ein hadde ønskt det, så hadde ein verkeleg fått dette til. I desse dagar med klimatoppmøtet i Paris bør ein vera oppteken av det klimamessige ved at vi kastar såpass mykje mat. 30 000 brød om dagen, det kan metta mange. Vi kastar om lag 25 pst. av maten vi kjøper. Dersom vi snur litt på det: Maten kunne ha vore 25 pst. billigare dersom vi hadde slutta å kasta godt spiseleg mat. Men vi har ei regjering som altså ikkje vil utarbeida ein tiltaksplan, slik mindretalet foreslår.

Det andre argumentet er at denne regjeringa ikkje ønskjer fleire påbod eller forbod. Som representanten Storberget sa – når det gjeld dei nedst ved bordet, dei som sit på gata og tiggar mat, vil regjeringa forby dette. Når det gjeld dei store kommersielle kjedene som kastar mat, så vil regjeringa ikkje ha eit forbod. Det er eit tankekors. Det er dobbeltmoral, som det heiter.

Opplysningskampanjar om skilnaden på «best før» og «haldbar til» vil vera gode verkemiddel og kan setjast i gang straks. Kampanjar for bruk av kortreist mat og å få desse meisterkokkane som er i alle kanalar for tida, til å visa oss kva delikate rettar som kan lagast også av restemat, vil òg vera tiltak.

Utvikling av emballasjen er også viktig for å forlengja haldbarheita.

Det trengst både ein tiltaksplan for å redusera matkastinga og ambisiøse mål.

Ingunn Foss (H) [13:39:58]: Takk for en god debatt om en sak som engasjerer mange.

Som tidligere sagt har statsråder og en samlet matbransje en intensjon om å redusere matsvinn. Det er veldig bra og uttrykker et ønske om å bidra til å redusere dette problemet. Flere her i debatten har vært inne på at vi trenger sterkere lut, og vi trenger gebyrer. Men jeg tror at denne saken har så mye fokus at dette vil skje. Det har allerede begynt å skje at folk er mer obs på dette problemet.

For å få til en bransjeavtale trenger vi bedre statistikk og indikatorer som kan gi grunnlag for konkrete reduksjonsmål. Basert på indikatorene på hva som kan være hensiktsmessige tiltak, kan vi fastsette konkrete reduksjonsmål.

Arbeidet er inne i et veldig godt spor. Når en forpliktende bransjeavtale er inngått, er det naturlig å ta stilling til tiltaksplanen.

Gunnar Gundersen (H) [13:41:21]: Det var Ingrid Heggøs innlegg som fikk meg til å ta ordet. Jeg synes debatten er nokså forvirrende – når det går an for en arbeiderpartirepresentant å stå her og si at det er dobbeltmoral så det holder hos en regjering som har gjort noe. Her satt man i åtte år uten engang å vie problemstillingen oppmerksomhet.

Matkasting og ressurssløsing totalt sett er en utfordring, så det er klart vi skal være opptatt av det. Men hvis vi går inn på det konkrete: Det ene er dagligvareomsetningen. Der har regjeringen gjort det den rød-grønne regjeringen også kunne ha gjort – den vil vurdere mva.-fritak, slik at det går an å gi bort matvarene.

Neste utfordring med matvarekasting er enkeltmenneskers beslutning. Jeg bruker ganske mye tid på mine barn når det gjelder best-før-dato og utløpsdato, og prøver å få dem til i hvert fall å lukte på matvaren før den kastes. Det tror jeg ganske mange gjør, og det er en ganske stor jobb. Jeg noterer meg at det aller meste går rett ut hvis best-før-dato er utløpt. Vi skal altså regulere enkeltmenneskers holdninger. Jeg synes det er ganske komplisert.

Og når man blander sammen fattigdomsproblematikk og matproblematikk i en debatt, får man bestemme seg for hvilket ben man skal stå på. Jeg er enig med landbruksministeren i at det må være gledelig for norsk landbruk at man har den typen symbolvarer som gjør at butikkene bruker dem til å trekke folk til seg. For dem som har dårlig råd, er det ingen tvil om at det å få kjøpt juleribba billig er et gode. Så man kan ikke stå her og kritisere begge deler. Det at maten er for billig, betyr jo bare at vi produserer altfor mye allerede. Da kan man i hvert fall ikke være bekymret for at det er for lite mat.

Totalt sett mener jeg dette er en debatt der man får begynne å rydde opp i hva som er den store bekymringen. Fattigdom er – det er jeg enig i – en kjempeutfordring. Vi er alle opptatt av at alle skal ha ressurser til å kjøpe den maten de trenger, men at verden samtidig ikke klarer å produsere den maten vi trenger, er det ingenting som tyder på. Og det at alle klager over at maten er for billig, tyder jo på at vi ikke bruker produksjonskapasiteten i verden, for hadde matprisene gått opp, hadde vi antakeligvis produsert atskillig mye mer. Så jeg synes dette er en debatt som trenger en ganske kraftig opprydding når det gjelder hvilken side man egentlig står på.

Simon Molvær Grimstad (KrF) [13:44:20]: Når det er snakk om å spare pengar og miljø samtidig, då er ikkje ein sunnmøring usikker!

Eg vil peike på mindretalet sine merknader og idé om at ein kan leggje inn bevisstheit rundt kasting av mat som kompetansemål i skulen. Eg ser på det som svært fornuftig og som ein måte ein kan utnytte skulen betre på til også å få inn personøkonomi og sjå på korleis ein kan utnytte maten som er i kjøleskapet.

Eg vil også ta opp eit tema om kor langt søppelkastinga har gått, og ein kallar det altså for «søppelstuping» – på engelsk kalla «dumpster diving». Det er svært populært blant studentar å opne bosskasser utanfor butikkar for å finne mat og brød som butikkane vel å kaste. Dette er altså ein måte for studentane å spare pengar på, og det seier litt om overproduksjonen og om kor mykje mat dagligvarekjedene står for.

Eg håper at statsråd Listhaug vil ta med seg desse signala vidare og også opne for at butikkane eventuelt sjølve kan velje å gje maten vidare til velgjerande føremål.

Knut Storberget (A) [13:46:21]: Jeg er enig i det første utsagnet i representanten Gundersens innlegg, hvor han ga uttrykk for stor forvirring – og det må han være. Hans avslutning, hvor han krever opprydning, kan man være enig i, men det ble ikke særlig ryddigere etter å ha hørt Gunnar Gundersen.

Jeg føler behov for å presisere at når noen representanter i denne sal faktisk har gitt uttrykk for at vi syns det er litt rart, underlig, at man viker helt tilbake for å bruke lovmessige virkemidler særlig inn mot store aktører i dagligvarebransjen, så snakker vi ikke da om – slik representanten Gunnar Gundersen etter mitt skjønn roter det til – å lovregulere enkeltpersoners valg. Det er jo nettopp det vi ikke gjør. Vi ønsker å se på den franske modellen, hvor man har tatt grep som etter mitt skjønn har gitt gode resultater, endog ikke nødvendigvis straffesanksjonerte lovregler heller, men hvor man bruker loven som et virkemiddel for å få store aktører til å finne andre kanaler for det overskuddet av mat som man sitter med. Så når Arbeiderpartiet ønsker at vi skal vedta en tiltaksplan her i Stortinget med et element av den type lovgivning, så er ikke det for å lovregulere enkeltpersoner, slik Gundersen i sin forvirring kom til å gi uttrykk for.

Det er vel enkelt å si at billig juleribbe, eller surkål til 1 kr per pakke, skyldes at vi lager f.eks. altfor mye surkål i Norge, at det er så stor produksjon av det. Det er også et ganske forvirret utgangspunkt. Enhver av oss som har drevet litt med næringspolitikk, skjønner jo at mange av disse mekanismene ikke handler om overproduksjon av surkål, men at det handler om å ha noen lokkevarer for å få folk inn i butikken. Det kan man like eller ei, men at det er et uttrykk for en usunn overproduksjon, det har jeg problemer med.

Så om man her fra denne talerstol roper om opprydding, fordi det er en forvirret debatt, så ble jeg ikke særlig imponert over representanten Gunnar Gundersens innlegg.

Gunnar Gundersen (H) [13:48:54]: Jeg kan forsikre Storberget om at jeg ble heller ikke veldig imponert, for jeg synes det er ganske spesielt at det er en tidligere justisminister som står her og sier at vi skal bruke lovverket til alt mulig rart. Jeg mener at lovverket skal brukes ganske poengtert mot det som det faktisk kan virke for.

Det er et valg mellom gulrot og pisk. Vi får i hvert fall først se på den utredningen som kommer, rundt fritak for merverdiavgift. Det er et ganske kraftfullt tiltak, og jeg vil tro de aller fleste dagligvarekjedene følger opp det, så kanskje det ikke er nødvendig med et lovverk. Men i hvert fall har denne regjeringen gjort atskillig mer enn tidligere regjeringer.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.