Lise Christoffersen (A) [17:16:29]: Det er hyggelig å se så mye presse her. Det er vel flyktninger en er opptatt av, men kanskje ikke flyktninger med funksjonsnedsettelser – vi får se.

Tilbake til saken: Nyhetsbildet har de siste månedene vært preget av flyktningkatastrofen. Debatten her hjemme, som i andre europeiske land, har hittil stort sett handlet om hvordan vi kan begrense ankomsten av asylsøkere uten behov for beskyttelse. Neste fase blir hvordan vi kan få til en god integrering av dem som faktisk får opphold.

Det er foreløpig inngått tre flyktningforlik i Stortinget, det første om et ekstraordinært mottak av kvoteflyktninger på grunn av situasjonen i Syria, det andre om innstramminger i adgangen til å søke asyl i Norge for personer uten grunnlag for opphold, det tredje om tiltak for en bedre integrering. Det er regjeringa som nå har ansvar for å komme tilbake til Stortinget med forslag til konkrete tiltak som oppfyller forlikene. Dette er bakteppet for interpellasjonen. Men mer konkret gjelder denne interpellasjonen den kanskje mest sårbare gruppa blant verdens flyktninger, nemlig flyktninger med funksjonsnedsettelser, og hvordan vi i Norge kan gå i front og ta vår del av ansvaret for denne utsatte gruppa av flyktninger på en god måte.

Som jeg sier i interpellasjonen, besluttet FNs generalforsamling i 1992 at 3. desember hvert år skal være den internasjonale dagen for funksjonshemmede. Siden den gang er FN-konvensjonen om rettigheter til personer med nedsatt funksjonsevne trådt i kraft. Norge signerte i 2007 og ratifiserte i 2013. Konvensjonen gir i utgangspunktet ingen nye og særegne rettigheter til mennesker med funksjonsnedsettelser, men representerer en – dessverre – helt nødvendig understreking av at menneskerettighetene gjelder for alle. Det gjelder også retten til beskyttelse mot å bli forfulgt og retten til å søke asyl.

Ifølge FN-sambandet er det en nær sammenheng mellom fattigdom og funksjonsnedsettelser. 80 pst. av alle mennesker med funksjonsnedsettelser bor i fattige land, og sammenhengen går begge veier. Fattigdom fører til funksjonsnedsettelser. Over halvparten av alle funksjonsnedsettelser i verden skyldes skader og sykdommer som kunne vært unngått hvis alle hadde hatt et tilstrekkelig helsetilbud. I tillegg kommer at krig i seg selv fører til at flere skades for livet.

Funksjonsnedsettelser fører på den annen side til økt fattigdom på grunn av mangel på utdanning og arbeid for dem som rammes. Vi snakker altså om de fattigste av de fattige. Ifølge FN-sambandet er 98 pst. av funksjonshemmede i fattige land uten tilgang til rehabiliteringstjenester. I tillegg er det slik at i fattige land går 90 pst. av barn med funksjonshemninger ikke på skole.

Under FN-toppmøtet 6.–7. juli 2015 om utdanning for utvikling her i Oslo tok statsminister Erna Solberg til orde for en egen FN-kommisjon for helse og utdanning. Barns manglende mulighet til utdanning i krisesituasjoner, som jordskjelvet i Nepal eller flyktningkrisen i og rundt Syria, var et gjennomgangstema under konferansen. Et nærliggende spørsmål blir derfor: Hva gjør vi selv – hvordan kan vi bidra?

Rundt 1 milliard eller 15 pst. av verdens befolkning har en funksjonsnedsettelse, og det samme gjelder 9 millioner av verdens 60 millioner flyktninger, hvorav 30 millioner – halvparten, med andre ord – er barn. 9 millioner av 60 millioner utgjør også ca. 15 pst.

Dette er dessuten tall vi kjenner igjen fra vårt eget land. Her hjemme rapporterer ca. 15 pst. at de lever med en funksjonsnedsettelse. I den konteksten er det kanskje grunn til å tro at tallene på verdensbasis ligger litt for lavt, for ifølge FN blir minst tre personer funksjonshemmet for hver person som blir drept i krig, men la oss likevel ta utgangspunkt i de offisielle tallene – de er utfordrende nok. La oss si at det er 15 pst. av flyktningene vi snakker om. Neste logiske spørsmål blir da: Hvor stor andel av flyktningene som bor i Norge, er personer med funksjonsnedsettelser? Jeg har prøvd å finne det ut, men har ikke lyktes. Det er mulig at statsråden vet det, men antakelig er det veldig få – og langt under 15 pst. Det er lite sannsynlig at det er veldig mange av dem som kommer hit, som søker asyl og til slutt får flyktningstatus i Norge, som er personer med funksjonsnedsettelser.

Men hva så med kvoteflyktningene? På fjorårets verdensdag for personer med funksjonsnedsettelser, 3. desember, publiserte Atlas-alliansen og Plan Norge en kronikk på NRK Ytring under overskriften Sist i køen. I ingressen sto det:

«Funksjonshemmede flyktninger blir oversett av hjelpeapparatet. Nå må norske myndigheter innfri de forpliktelsene som internasjonale avtaler krever.»

Jeg tillater meg å sitere litt til:

«Tenk deg å være på flukt fra Syria i rullestol, på krykker gjennom jungelen i Burundi, eller blind i en liten gummibåt på vei over Middelhavet.

Denne høsten har verden endelig fått øynene opp for utfordringene og lidelsene til mennesker på flukt. Det var på tide. Men fortsatt blir de flyktningene som har det aller tøffest oversett og glemt.»

Og videre:

«Og de havner ikke bare sist når man vurderer hvem som skal få komme hit som kvoteflyktninger – her kommer de ikke engang inn i køen.»

I 2012 publiserte NTNU rapporten Dobbelt sårbar – Funksjonshemmete barn og unge i asylmottak. Et av funnene deres var at antallet barn med nedsatt funksjonsevne i mottak er lite, og at kompetansen for å avdekke funksjonshemninger er dårlig. På den annen side vet vi at familier med funksjonshemmede barn er det vanskelig å få bosatt i norske kommuner, fordi kommunene frykter ekstra kostnader. De som hadde trengt det mest, havner med andre ord bakerst også i denne køen og blir sittende på mottak lenger enn andre.

Den ene delen av spørsmålet mitt gjelder derfor om statsråden vil ta initiativ til at vi får en systematisk registrering av funksjonsnedsettelser når personer søker asyl i Norge, slik at vi kan stille opp med det tilbudet vi er forpliktet til, etter internasjonale konvensjoner. En ting er fysiske funksjonsnedsettelser – en annen og enda mer krevende oppgave vil være ulike grader av psykisk utviklingshemning og kognitive vansker.

Når det gjelder kvoteflyktninger, vet vi også lite. Ifølge UDIs statistikk for 2015 var det 2 120 kvoteflyktninger, hvor 40 av dem – eller under 2 pst. – ble tatt ut på medisinsk grunnlag. Om noen av dem hadde varige funksjonsnedsettelser, står det ikke noe om. Og hva så med tida framover? I flyktningforliket har Stortinget vedtatt at vi skal ta imot 8 000 ekstra kvoteflyktninger fra Syria i perioden 2015–2017. Da bestemmer vi selv hvem vi skal ta imot.

Den andre delen av spørsmålet mitt gjelder derfor om statsråden vil vurdere hvordan Norge i denne forbindelse kan ta sin del av ansvaret for flyktninger med funksjonsnedsettelser. I Sundvolden-erklæringa står det at regjeringa vil prioritere kvoteflyktninger med størst sjanse for vellykket integrering. Formuleringa er gjentatt i samarbeidsavtalen mellom regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre. Hvordan disse formuleringene er å fortolke når vi skal bestemme hvem som skal komme som kvoteflyktninger til Norge, er ikke uten videre gitt. Ser regjeringa og stortingsflertallet på flyktninger med funksjonsnedsettelser som vanskeligere å integrere enn andre, slik at de blir forbigått når kvoteflyktningene skal velges ut? Det hadde vært interessant om det kunne blitt belyst i debatten her i dag. Hvordan vil stortingsflertallet stille seg til å øke andelen og antallet kvoteflyktninger med funksjonsnedsettelser til Norge?

I en mer rettferdig verden burde egentlig 15 pst. av kvoteflyktningene både til Norge og til andre land vært mennesker med funksjonsnedsettelser. Det samme burde vært tilfelle for asylsøkere som innvilges opphold. Men slik er det ikke. Men det kunne kanskje være et mål å strekke seg etter – hente noen av dem som står bakerst i køen, hvis de i det hele tatt kommer inn i noen kø. Det er altså de mest sårbare mennesker i kriger og konflikter. Barna er aller verst stilt. De er de mest sårbare av de sårbare. En god begynnelse kunne jo være å øke bevisstheten rundt disse menneskenes behov ved å la dem få plass i de kvotene vi tar ut, sammen med FN.

Helt til slutt: I FN-konvensjonens artikkel 11, om risikosituasjoner og humanitære nødsituasjoner, står det nemlig at partene i samsvar med sine forpliktelser etter folkeretten skal treffe alle nødvendige tiltak for å sikre mennesker med nedsatt funksjonsevne beskyttelse og sikkerhet i risikosituasjoner, herunder væpnet konflikt, humanitære nødsituasjoner og naturkatastrofer. Slik er det ikke i dag. Det kunne vært en verdig videreføring av Norges stolte tradisjoner på flyktningområdet om vi nå kunne gått i bresjen for å se disse menneskenes behov og gjøre noe for dem.

Statsråd Sylvi Listhaug [17:26:02]: Flyktninger med funksjonshemninger er personer med særlige behov. Uten en bevisst holdning til dette står de i fare for å komme bakerst i køen i mange sammenhenger. I bistandssammenheng arbeider derfor Norge, ved Utenriksdepartementet, for å løfte fram denne gruppen, slik at de i større grad kan få tilpasset hjelp. Norge arbeider ikke minst for at flyktningbarn med funksjonsnedsettelse skal få tilpasset opplæring.

Det er viktig å innse at ulike grader av funksjonsnedsettelse kan omfatte et stort spekter av tilstander og hjelpebehov som en følge av dette. Tilstanden kan være av både fysisk og psykisk karakter, men med god tilrettelegging vil funksjonsnedsettelsen bli mindre merkbar for den enkelte. De vil da i større grad kunne ta aktivt del i samfunnslivet.

Norge foretar ikke noen systematisk registrering av funksjonsnedsettelser hos asylsøkere eller flyktninger. Det er Utlendingsdatabasen som brukes til registrering av asylsøkere og flyktninger. Det er per i dag ikke funksjonalitet i Utlendingsdatabasen som gjør det mulig å systematisere opplysninger om funksjonsnedsettelser. Teknisk sett vil det antakelig kunne være mulig å endre på det. Det måtte i så fall foreligge et klart formål og et særskilt behov for utlendings- og integreringsmyndighetene for å registrere og lagre denne typen informasjon.

Slik jeg vurderer det, har utlendings- og integreringsmyndighetene ikke behov for denne type personsensitive opplysninger om asylsøkere og flyktninger, og det er ikke noe formål som kan rettferdiggjøre innhenting og lagring av slik informasjon. Informasjon om funksjonsnedsettelse er å anse som personsensitive opplysninger i henhold til personopplysningsloven. Denne typen registrering og lagring vil da kunne være i strid med personopplysningsloven. Det at en person har en funksjonsnedsettelse av en eller annen art, er ikke noe som vedkommer utlendings- og integreringsmyndighetene i tilstrekkelig grad.

Dersom en person som søker asyl har en form for funksjonsnedsettelse, vil opplysningene framkomme i enkeltsaker og bli tatt med i vurderingene. Det mest sentrale vil uansett være spørsmålet om personen har et beskyttelsesbehov. Dersom en person med funksjonsnedsettelse har fått oppholdstillatelse og skal bosettes i en kommune, vil Integrerings- og mangfoldsdirektoratet ha tilgang til den informasjonen om helseutfordringer som måtte ligge i saken, slik at den kan tas med i arbeidet med bosetting i en kommune.

Når det gjelder kvoten for overføringsflyktninger, er det slik at både Norge og andre land tar imot flyktninger med ulike former for og grader av funksjonsnedsettelser. Norge har en delkvote for flyktninger med et stort medisinsk behandlingsbehov, i år har en 60 plasser. Prioritet her gis til flyktninger som med spesialisert behandling i Norge kan bli friske eller bli kvitt funksjonsnedsettelser. Men også innenfor de ordinære kvoteplassene tar Norge ut personer med medisinsk behandlingsbehov og personer med behov for særlig tilrettelegging.

Det er frivillig for kommunene å bosette flyktninger, og jeg ønsker at det fortsatt skal være slik. Da er det viktig å ta hensyn til kommunenes kapasitet til å tilby tilpasset tjeneste. Vi må så godt vi kan, forsikre oss om at vi kan gi gode tilbud til de flyktningene som vi velger å overføre til Norge. I kvotesaker innhentes det helseopplysninger for saker som fremmes på den medisinske delkvoten, men opplysningene er ment for helsemyndighetene i Norge, med tanke på oppfølging og behandling. Opplysningene ligger i enkeltsaker, men registreres altså ikke eksplisitt i Utlendingsdatabasen.

Avslutningsvis vil jeg også si at det ville være etisk betenkelig å skulle registrere opplysninger om helserelaterte forhold for asylsøkere og flyktninger i database som ikke tilstrekkelig tjener helsefaglige formål. Personopplysningsloven må gjelde for disse, på samme måte som for borgere i Norge generelt.

Lise Christoffersen (A) [17:30:54]: Jeg takker statsråden for svaret, men statsråden har sikkert stor forståelse for at jeg ikke var veldig begeistret for svaret. Det som er utfordringen her, er nemlig hvordan vi tar imot og hvordan vi kommer i gang med integreringsarbeidet når det gjelder personer med funksjonsnedsettelser, barn med funksjonsnedsettelser, som skal bli her i Norge. Det er en viktig sak. Det er en så viktig sak at de funksjonshemmedes organisasjoner selv påpeker det som NTNUs rapport Dobbelt sårbar også påpekte: Det er veldig tilfeldig hva som skjer. Det er nærmest personavhengig på mottaket hva slags tilbud mennesker med nedsatt funksjonsevne får. Det mangler veiledere. Mottakene er ikke universelt utformet. Jeg var i kontakt med både Norges Handikapforbund og FFO før debatten her i dag og spurte: Hva er deres erfaring? Hvilken rolle spiller dere som frivillige organisasjoner overfor de personene vi her snakker om? Er det kontakt mellom dere og myndigheter på ulike nivåer? Begge svarte forholdsvis likt. Det er få flyktninger eller asylsøkere med funksjonsnedsettelser som kommer til Norge, men det er dog noen – også noen som organisasjonene har hatt kontakt med. Organisasjonene kan fortelle at det ikke er tatt hensyn til tilgjengelighet ved de ulike mottakene de sendes til, og det er heller ikke tilgang til eller nærhet til nødvendige helseinstitusjoner, noe som har ført til veldig store utfordringer for den enkelte. Ingen av organisasjonene er blitt kontaktet av utlendingsmyndighetene for å bidra med sin kompetanse. FFO har på sin side inne en søknad hos Bufdir om opplæring av ansatte ved mottak, om informasjon til asylsøkere med nedsatt funksjonsevne om rettigheter og muligheter og om midler til å koble funksjonshemmede asylsøkere med medlemsorganisasjoner, fylkeslag og likepersoner. Og da er det i grunnen helt nødvendig at vi vet hvem disse menneskene er.

Et eksempel som ble nevnt på møtet på FN-dagen i fjor, var en asylsøker som var døv, som hadde søkt om å få komme på Ål Folkehøgskole, men det ble det ikke noe av. Vi snakker jo om at folk må integreres, at de må lære seg norsk. Dette var da en person som gikk i årevis uten å kunne snakke med noen. Hvordan i all verden skulle denne personen i det hele tatt kunne klare å lære seg norsk? Så jeg synes statsråden hadde en veldig byråkratisk tilnærming til spørsmålet, og jeg håper at statsråden, når hun får tenkt seg litt om, kanskje ser at det er et poeng i å vite hvem disse menneskene er for å gi dem et godt tilbud i Norge.

Statsråd Sylvi Listhaug [17:34:15]: Jeg er helt enig i at vi helt sikkert kan bli bedre, og skal strekke oss videre for å kunne gi et bedre tilbud. Det er jo slik på de aller fleste områder. Men samtidig tenker jeg at den situasjonen som har vært på mottakene nå det siste halvåret, har vært svært krevende. Det har vært et enormt press på de mottakene vi har, og UDI har hatt sin fulle hyre med å greie å opprettholde nok plasser til å kunne gi dem som kommer til Norge og søker beskyttelse, tak over hodet og de fasilitetene de trenger. Så på mange måter har det vært en unntakstilstand i det halvåret vi nå legger bak oss.

Så tenker jeg at i den grad man for å bedre situasjonen kan få til samarbeid med disse organisasjonene som nevnes, er jeg selvfølgelig positiv til det. Men det er nok en gang viktig å understreke at det har vært en spesiell situasjon, der man har måttet prioritere hvilke oppgaver man skulle utføre, og hvem man faktisk har hatt tid til å samarbeide med.

Så er det også en kjensgjerning at det er vanskeligere å bosette personer med funksjonsnedsettelser enn dem som er funksjonsfriske, og det er noe som vi hele tiden må jobbe for, å greie å få dem ut i norske kommuner. Det som jeg får tilbakemelding om, er at de kommunene som tar flest av disse, er mellomstore og store kommuner. Det henger nok sammen med at de lettere kan greie å gi dem et tilbud enn det mange små kommuner kan, som kanskje har et lite tjenesteapparat i utgangspunktet, og der en ekstra krevende bruker kan gi ganske store utfordringer for kommunen.

Men det er helt på det rene at vi kan bli bedre. Det skal vi jobbe for å bli, og disse personene skal ha de samme rettighetene opp mot personopplysningsloven som alle andre borgere i Norge har. Det må være en viktig premiss uansett.

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) [17:36:29]: Jeg vil takke representanten Lise Christoffersen, som på bakgrunn av FNs vedtak om internasjonal dag for funksjonshemmede kom på å ta opp et så viktig tema – nettopp sett i lys av dagens situasjon. Det er fort gjort at slike ting forsvinner i den store oppmerksomheten som asylsituasjonen ellers har fått. Dette kan være den gruppen som trenger oss aller mest. De går ikke i tog, og de har ingen til å løfte sin sak.

Funksjonshemningen kan være både fysisk, psykisk og sosial, og spørsmålet som blir rettet til statsråden, er om det kan foretas en systematisk registrering. Når vi leser at 9 millioner av 60 millioner er i denne kategorien, er det klart at Norge vil få sin andel, og dette vil bli en aktuell sak for oss videre.

Det er all grunn til å stoppe opp ved vilkårene disse menneskene må leve med og under, i tillegg til den urolige situasjonen samfunnet og landet til disse menneskene befinner seg i. Kristelig Folkeparti mener at Norge må se til at dette om mulig blir kartlagt og registrert, slik at de kan bli bosatt og integrert på best mulig måte. For å lykkes med det må myndighetene og kommunene ha slike opplysninger for å samarbeide om gode lokale løsninger, og det kan være flere etater som må komme på banen for å få det til.

Denne gruppen kommer dessverre alltid sist og står i fare for å tape dobbelt i kampen for verdige livsvilkår, det gjelder i nødhjelpssituasjoner og når det gjelder mulighet for å søke beskyttelse. Det kan også gjelde mulighet for skolegang, rett helsehjelp og ikke minst i krevende sikkerhetssituasjoner.

Flyktninger med beskyttelsesbehov som kommer til oss, kan ha opplevd fryktelige krigshandlinger, dødsfall og drap på nært hold, og de kan ha traumer og krisereaksjoner, herunder senreaksjoner. Dette må vi se nærmere på av flere grunner – i tillegg til fysiske funksjonshemninger som enkelte kan ha. Først og fremst må man se på det for å kartlegge om det kan ha betydning for oppholdsgrunnlaget. For flyktningen kan det å fortelle om sin situasjon være en betryggelse som betyr forutsigbarhet og sikkerhet for egen helse og framtid. For samfunnet kan det bety forebygging, sikkerhet og tilrettelegging ved bosetting og integrering.

Skal kommunene kunne ta imot noen, forventer de å få relevante opplysninger for å gi tilbud og innfri forventninger. Kommunene ønsker å være godt forberedt og eventuelt ha avtale med sykehus eller andre for å få dette til. Hvis den funksjonshemmede med særlige behov er barn eller enslig mindreårig asylsøker, er det ekstra viktig å kvalitetssikre registreringen når det søkes om opphold i Norge. Statsråden sier at det kan være teknisk mulig å få dette til, men det har ikke vært vanlig. Det var greit å høre, men hun stiller videre spørsmål om dette har et formål, og om det er formålstjenlig. Da minner jeg om at i en asylintervjusituasjon blir det spørsmål om å skrive ned kompetanse, språkferdigheter og utdannelse – en spør jo etter en rekke opplysninger vedrørende personen. Jeg mener at det også må være relevant å trekke inn helsesituasjonen.

For befolkningen for øvrig gjelder personopplysningsloven og personvern, men man oppbevarer også helseopplysninger i samtykke med personen det gjelder, det er en vanlig sak. Når jeg går til fastlegen, eller andre skal ha et sykehusopphold, finnes det relevante arkiv for dette.

Jeg forstår at det er en ekstra krevende situasjon nå, men spørsmålet fra Christoffersen og svaret fra statsråden vil forhåpentligvis gi grunnlag for og sette søkelyset på hvordan vi i Norge kan ta denne delen av ansvaret for å ta imot asylsøkere og kvoteflyktninger med særskilte behov. Det er en sak der vi får prøvd om vårt system greier å ivareta tilstrekkelig omsorg og medmenneskelighet. En dag for funksjonshemmede i FN-systemet må ikke bli bare ord og festtaler, det må vises konkret. Jeg takker for svaret og ser fram til et videre samarbeid hvis vi kan greie å forbedre dette enda mer.

Olemic Thommessen hadde her overtatt presidentplassen.

Stein Erik Lauvås (A) [17:41:23]: Jeg vil også takke interpellanten for å sette et viktig spørsmål på dagsordenen.

Så har jeg lyst til å si at jeg synes innlegget til representanten Toskedal var bra, spesielt siste del, der han korrekt peker på at det finnes muligheter i Norge i dag ifølge helselovgivningen for at man faktisk kan både innhente og oppbevare dette på en relativt god måte. Det gjelder oss alle, så det vil være fullt mulig.

Det er et todelt spørsmål som stilles av interpellanten. Om statsråden velger å være en smule byråkratisk når det gjelder første del av spørsmålsstillingen, burde det være mulig å være noe mer politisk i det jeg ser på som andre del av spørsmålet i interpellasjonen. Det handler om hvordan statsråden ser at Norge kan ta sin del av ansvaret for flyktninger med funksjonsnedsettelser når vi tar imot kvoteflyktninger for bosetting hos oss. Det synes jeg statsråden kunne svare på. Det er mer en politisk sak.

Så vil jeg bare nevne at statsråden var inne på – i hvert fall i det første innlegget sitt – at det var en del kommuner som vegret seg for å bosette flyktninger med funksjonsnedsettelser. De fryktet for kommuneøkonomien. Det er også en politisk sak. Det kan statsråden være med og avhjelpe. Spørsmålet er om statsråden er villig til også å se på det, enten disse kommunene måtte være store eller små.

Bente Stein Mathisen (H) [17:43:23]: Jeg vil også takke interpellanten, Lise Christoffersen, for å ha tatt opp en veldig viktig sak. Som interpellanten sa, er de funksjonshemmede flyktningene og asylsøkerne de mest sårbare av de sårbare. Og som hun også sa, de står bakerst i køen og blir kanskje ikke registrert og får opphold. Det gjelder også kvoteflyktninger. Det er viktig, tenker jeg, at Norge tar sin del av ansvaret her og at vi gjør hva vi kan for å hjelpe dem som kommer til landet vårt og at vi får til en god integrering.

Jeg opplevde ikke at statsrådens svar var så lite imøtekommende og negativt som Christoffersen gjorde. Jeg opplevde at statsråden nettopp sa at de som kommer til landet har like rettigheter som alle andre som kommer og søker asyl og skal ha opphold her, og at det på mottakene legges til rette for helsetilbud. Vi har registreringssystemer som fanger opp dem som trenger noe ekstra, både av tilrettelegging og helsehjelp. Jeg har selv i mitt tidligere liv som ansatt i en kommune vært med og hatt ansvaret for helsetilbud på mottak, hvor vi også hadde funksjonshemmede. Det er klart at vi i dag har en helt ekstraordinær situasjon på mottakene våre. De er overfylte, vi har ikke alle ting på plass. Men når man avdekker behov, er jeg ganske sikker på at man gjør det man kan for å imøtekomme denne gruppen som trenger støtte, tilrettelegging og også helsehjelp for å kunne fungere best mulig, lære seg språk, komme inn i det norske samfunnet og fungere på en så god måte som mulig, akkurat sånn som alle andre i det norske samfunnet som strever med sine funksjonsnedsettelser.

Jeg synes også det er en god idé at man tar kontakt med de funksjonshemmedes organisasjoner og får både tips, drahjelp og støtte til hvordan vi kan gjøre dette arbeidet enda bedre.

Karin Andersen (SV) [17:45:32]: Jeg vil også takke interpellanten for å ta opp en viktig sak.

Det er åpenbart at hvis du har funksjonsnedsettelser og opplever at landet ditt kommer i krig, så er du selvfølgelig i en mer sårbar situasjon enn andre, men det er også på det rene at svært mange blir skadet og får funksjonsnedsettelser av krig. Derfor er det med en smule forferdelse SV har sett på de signalene som regjeringen og samarbeidspartiene kom med helt i starten, nemlig at man skulle endre kriterier bl.a. for uttak av kvoteflyktninger, slik at det var de mest integrerbare som skulle komme til Norge – ergo de som kunne forsørge seg selv og ikke hadde problemer. Det er jo helt i motstrid til det som krig handler om, dessverre. Det handler om at noen blir skadet og ødelagt, og da burde vel den som skal hjelpe, være opptatt av å hjelpe dem som trenger det mest, og ikke være mest opptatt av sine egne behov. Her setter man jo på en måte hjelperen i sentrum.

Vi hadde en sak i fjor der regjeringen påsto at man ikke kunne ta imot 123 syriske syke, skadde krigsflyktninger fordi kommunene i Norge ikke kunne ta imot dem. Da fremmet vi et forslag etter at vi hadde undersøkt med kommunene. Det var bare åtte kommuner som var spurt – kommunene var altså ikke spurt. Vi gjorde en undersøkelse i de store kommunene, og det var kapasitet i de store kommunene til å ta imot disse flyktningene, men regjeringen ville ikke høre. De skyldte på kommunene. Nettverket for kommunene som jobber med dette, var åpne om at dette kunne de faktisk klare, men det var regjeringen som hadde hindret det. Man ønsket altså ikke å hjelpe dem som hadde det aller vanskeligst.

Jeg hører at statsråden har etiske betenkeligheter med å registrere mennesker med ulike typer skader. Det er bra, men jeg får en lei følelse av at denne betenkeligheten blir brukt som en unnskyldning for ikke å hjelpe dem som faktisk trenger det. For å si det sånn – det må være noen etiske betenkeligheter ved å ha regler som prioriterer dem som kan klare seg best. Det er det ene. Det andre er at det faktisk er muligheter til å komme rundt dette hvis man ønsker det. FNs høykommissær ber oss jo nettopp om det, som de gjorde den gangen om å ta imot de 123. Nå har vi en medisinsk kvote, og jeg går ut fra at den skal tas ut på et eller annet vis. Da må man registrere dette på et eller annet vis. Hvilke betenkeligheter som ikke eksisterer for den gruppa som skal tas ut etter medisinske kriterier, men som plutselig eksisterer for andre som ikke blir tatt ut, er litt vanskelig å forstå. Man klarte jo å avvise disse 123 som FN faktisk hadde fortalt oss trengte mest hjelp, uten etiske betenkeligheter den gangen. Jeg føler at man her bruker regelverket til å obstruere at man faktisk går inn og hjelper flere av dem som enten opplever en krigssituasjon og har en funksjonsnedsettelse fra før, eller får det i krigen.

En av de første sakene jeg jobbet med som stortingsrepresentant, handlet om en etiopisk barnesoldat som hadde tråkket på en landmine og blitt blind. Han hadde kommet seg til Norge. Vi holdt på i ti år med den saken før vedkommende fikk opphold i Norge. Da var også argumentasjonen slik som jeg hører i dag: Hvis vi ga opphold til dette mennesket, ville jo alle blinde barnesoldater i hele verden komme til Norge og søke asyl, og det måtte vi hindre. Er det noen som trenger vår beskyttelse, så må det vel være eksempelvis barn som har blitt tvunget til å bli barnesoldater, og som skader seg i krigen og blir blinde. Det hører med til historien at dette mennesket etter god hjelp fra Blindeforbundet i dag er i full jobb i Norge.

Det er sånn at dette faktisk også kan ende opp med det regjeringen er opptatt av, som heter god integrering – det er SV opptatt av også – men en litt mer åpen holdning til å kunne prioritere dem som faktisk er aller mest utsatt for krig og forferdelse, hadde jeg håpet at regjeringen hadde. Jeg registrerer at Kristelig Folkeparti deltar i debatten og er innstilt på det. Det gir i hvert fall et lite håp.

Lise Christoffersen (A) [17:50:56]: Jeg vil få lov til å takke for debatten. Det er et viktig tema som kanskje kunne fortjent at vi hadde hatt en enda lengre debatt, men jeg oppfatter tross alt en del positive signaler fra salen. Jeg synes den invitasjonen som representanten Toskedal kom med, som jo er representant for et av flertallspartiene i Stortinget, lover godt. Det jobbes fra regjeringas side med en ny handlingsplan for personer med nedsatt funksjonsevne. Kanskje flyktninger med nedsatt funksjonsevne hadde fortjent en plass i den nye handlingsplanen. Jeg oppfatter også Høyres Bente Stein Mathisen som positiv til å fortsette å jobbe med disse spørsmålene.

Det har vært snakket om kommuner og kommuneøkonomi. Jeg var selv ordfører i Drammen kommune da vi hadde situasjonen på Balkan, og det var sånn som Karin Andersen sa fra talerstolen, at vi jobbet sammen på tvers av kommunegrenser. Drammen kommune, som kanskje hadde en sterkere og bedre helsetjeneste for personer med psykiske problemer, tilbød seg å bidra overfor andre kommuner som ikke hadde et like bra tilbud. Kommuner som hadde overskudd på boliger, sa seg villig til å bidra med det, så det går an for kommunene å samarbeide.

Helt på tampen av debatten hadde det kanskje vært greit å minne om en del personlige historier som illustrerer hva dette handler om, at det ikke bare er tall og statistikk. Ett eksempel er Sara på 17 år fra Sør-Sudan som i sitt unge liv var vitne til voldtekt, drap, kidnappinger, hun flyktet med familien som ble splittet, og mistet alle unntatt bestemor. Sara er funksjonshemmet. Hun gikk til fots, med store problemer og smerter, sammen med bestemor og kom til en flyktningleir i Etiopia, hvor hun nå er. Alle vil hjem derfra, men det er helt umulig, for alt er ødelagt der de kom fra. Hun er ikke trygg i flyktningleiren. Jeg så at statsråden var på flyktningleirbesøk i forrige uke og sa at hun hadde inntrykk av at de hadde det bra. Sara har det ikke bra i den flyktningleiren som hun er i, i Etiopia, for ondskapen finnes også der. Hun ble voldtatt i leiren, ble gravid. Nå er hun en funksjonshemmet mamma og uten håp. Vi kunne gitt sånne som henne et håp. Vi kunne gitt Sara et håp.

Så har vi et annet eksempel i Sally Kamara, 19 år, opprinnelig fra Sierra Leone, som sitter i rullestol, men bor i Norge. Hun er et fyrverkeri av energi og tiltakslyst og startet 15 år gammel egen bedrift. Nå, som 19-åring, driver hun en egen hjelpeorganisasjon som sender tekniske hjelpemidler til Sierra Leone. Hun viser at de menneskene vi her snakker om, ikke bare er en byrde, men faktisk også kan tilføre det norske samfunnet noe positivt i form av sine ressurser.

Statsråd Sylvi Listhaug [17:54:21]: Takk for en god og viktig debatt. Jeg hører representanten Andersen tillegge meg en rekke meninger og holdninger som jeg overhodet ikke kjenner meg igjen i. Det må være lov å være opptatt av personvernhensyn uten at man da blir stemplet med at man er opptatt av andre ting og bruker det som et skalkeskjul. Jeg bruker det ikke som et skalkeskjul. Jeg er opptatt av personvern.

Registrering vil kunne være i strid med personopplysningsloven, som jeg var inne på, og det synes jeg er viktig å få fram. Det er også sånn at IMDi har tilgang på informasjon om helseutfordringer som måtte ligge i saken. Det er viktige opplysninger når disse personene skal bosettes i kommunene, for det er klart at hvis vi ikke har kjennskap til den typen opplysninger, er det jo heller ikke noen grunn til at det skal være vanskelig å bosette disse personene når man skal bosette.

Norge tar et ganske stort ansvar når det gjelder å bosette personer med funksjonsnedsettelser. Vi har faktisk økt antallet som blir bosatt, de siste årene. Det har vært vanlig med 20 medisinske plasser på den kvoten. Både i 2015 og nå i 2016 har man gått inn for 60 plasser. Jeg vil mene at Norge gjør en god innsats der.

Så kan man alltid diskutere kommuneøkonomi. Det gjør man også i disse sakene. Det som er helt klart, er at det er de mellomstore og de store som tar de som er spesielt tunge, og de som har store utfordringer, de mest ressurskrevende. Det henger nok sammen med at det er lettere, som sagt, å gi dem et tilbud der. Jeg vil også si at kommunene over hele landet tar imot personer med mindre funksjonsnedsettelser.

Dette har vært en viktig debatt som vi selvfølgelig må ta med oss innspill fra videre. Nå er det sånn at vi må jobbe for å gi også disse personene et bedre tilbud ute på mottakene, men jeg ber også om forståelse for at det siste halvåret har vært forholdsvis krevende for dem som har jobbet i dette systemet, der faktisk førsteprioriteten har vært å gi de personene som kommer til Norge, tak over hodet og de tjenestene som er nødvendig for å gi dem akseptable forhold.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 12.