Presidenten: Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Øyvind Halleraker (H) [13:12:21]: (ordfører for saken): Dette er en sak vi har årlig i denne sal, og det uttrykkes ofte en stor grad av enighet om Norges rolle i FN og FNs rolle i verdenssamfunnet. Det er viktig å behandle slike meldinger i Stortinget, selv om det er regjeringens prerogativ å drive utenrikspolitikken og det tilsynelatende er stor enighet ved behandlingen av disse meldingene. Men det er ikke slik at stor grad av enighet gjør at politikken er uinteressant. Meldingen er en av flere anledninger Stortinget har til å komme med styringssignaler og ofte viktige innspill til sittende regjeringers aktive FN-politikk.

Det er god norsk tradisjon om enighet i de store linjene i utenrikspolitikken, også overfor FNs mange organer. Også denne gangen kommer det innspill fra partier utenom de samstemte komitémerknadene som også ligger til grunn for den helhetlige oppfatning som Stortinget gir uttrykk for. Disse framgår av innstillingen.

De viktigste temaene som preget den 69. generalforsamlingen, var ustabilitet og humanitære kriser i deler av Midtøsten og Afrika, den spente situasjonen i Ukraina og konflikter i Syria, Irak, Sør-Sudan og Den sentralafrikanske republikk. Dette utgjorde et dystert bakteppe for generalforsamlingen og preget debattene. Norges prioriteringer i FN har også vært i disse akutte krisene.

Disse krisene og konfliktene har ført til den største flyktningkrisen siden andre verdenskrig og preger både den utenrikspolitiske og den innenrikspolitiske dagsordenen i medlemslandene, og kanskje særlig her i Europa.

Andre viktige temaer under generalforsamlingen var de massive brudd på grunnleggende folkerettslige prinsipp om menneskerettighetene som har funnet sted: ebolautbruddet i Vest-Afrika, eskaleringen av Israel-Palestina-konflikten som førte til krigen i Gaza sommeren 2014, terroristorganisasjonen ISILs og Boko Harams brutale terroristvirksomhet samt konflikten i Mali.

Den 69. generalforsamlingen la også grunnlaget for store internasjonale prosesser som forhandlingene og avgjørelsene om å vedta nye bærekraftsmål, konferansen og finansiering for utvikling – og forhandlingene om en ny klimaavtale i Paris rett før jul, som må sies å være en suksess.

Norge må være en aktiv stemme for å reformere FN-systemet og deler oppfatningen om at FN-organisasjonene vektlegger resultater og effektivitet når nivået på bidrag skal fastsettes.

Norge opptrer konstruktivt og kritisk overfor FNs ressursbruk. Norge skal fortsette samarbeidet mot økonomiske misligheter og tiltak som sikrer en ansvarlighetskultur og styrker innsatsen for tilsyn og kontroll.

Enkelte påstår at FNs manglende handlekraft i dag er et spørsmål om stormaktenes vilje til å bruke organisasjonen og dens prinsipper, men FNs evne til å engasjere det multilaterale systemet er ikke kun et spørsmål om politisk vilje til samarbeid hos medlemslandene – FNs rolle som aktør og arena er summen av hva medlemslandene blir enige om å gjøre FN til.

Norge bør samarbeide med utgangspunkt i folkeretten, internasjonal rett og havretten som viktige pilarer i vårt FN-arbeid. Kritikk av brudd på dette og især den svekkelsen av territoriell integritet vi har sett i forbindelse med Russlands brudd på folkeretten og destabiliseringen av Ukraina, er derfor av spesiell viktighet.

Internasjonal politisk stabilitet og organisering er grunnleggende for å kunne møte mange av de utfordringene vi står overfor. Vi må styrke FNs evne til å forebygge og løse væpnede konflikter og til å fremme langsiktig fredsbygging gjennom FN-ledete operasjoner. Derfor bidrar vi i til sammen syv FN-operasjoner, og kanskje den mest prekære i disse dager, i operasjonen MINUSMA i Mali.

Det blir viktig å støtte oppunder FNs utsending til Syria, Staffan di Mistura, slik at hans oppdrag går fra et «mission impossible» til et «mission possible». Norge har en rolle å spille som tilrettelegger for at samtalene mellom syriske myndigheter og de mange opposisjonsgruppene fortsetter.

Tidlig innsats og fredsbygging med vekt på sikkerhetsfaktorer, reform og utvikling av rettsstaten er viktig som et kjerneoppdrag for FNs fredsbevarende styrker.

Demokrati og respekt for menneskerettigheter er viktig i seg selv. Men det legger også grunnlag for samfunn hvor personlig initiativ kan skape vekst og fremgang.

Utdanning for alle er en annen viktig forutsetning for reell deltakelse i demokrati. For å oppnå demokrati og godt styresett må det økt innsats til på dette området for å styrke kvinners sivile og politiske deltakelse. Derfor er dette en hovedprioritering for Solberg-regjeringen med statsministeren selv i spissen. Ethvert land som ikke gir sine kvinner like rettigheter som menn, vil aldri bli et fullverdig demokrati, ei heller utnytte sitt fulle potensial for vekst og utvikling.

Marit Nybakk (A) [13:17:41]: Etter saksordførerens innlegg er det kanskje på sin plass å ønske statsministeren lykke til med det nye oppdraget hun har fått med å lede arbeidet med bærekraftsmålene.

FN ble stiftet med røyken fra ruinene etter annen verdenskrig som bakteppe og stiftet av 51 land for å unngå krig mellom stater. Bare uker etter – og faktisk før FN-pakten trådte i kraft den 24. oktober – ble de to første og hittil siste, heldigvis, atombombene sprengt. De ble sluppet over de japanske byene Hiroshima og Nagasaki. Verdensorganisasjonen startet altså sitt arbeid med en helt ny utfordring – trusselen om atomkrig. Verden hadde fått et nytt masseødeleggelsesvåpen, og fortsatt er det slik at arbeidet for nedrustning og ikke-spredning av atomvåpen er en av de store og uløste oppgaver i verdenssamfunnet.

I dag har FN 193 medlemsland. Og med alle sine feil og mangler: FN har vært og er en suksess. FN har vist styrke og myndighet. FNs underorganisasjoner er verdens viktigste humanitære utviklingsorganisasjoner. FN har gitt oss vedtaket om «Responsibility to Protect» etter Rwanda og Srebrenica og sikkerhetsresolusjon 1325 om kvinner og krig, som for øvrig fylte 15 år den 31. oktober i fjor. Det er under FNs generalforsamling på høsten at verdens statsledere møtes for uformelle samtaler. FN er den politiske arenaen når kriser skal løses.

Som saksordføreren også sa: FN er og blir det som medlemslandene gjør organisasjonen til. FN må være rammeverket for å sikre og videreutvikle en godt organisert verden, et internasjonalt rettssamfunn basert på universelle normer, rettigheter og plikter. Men det er viktig at organisasjonen fungerer best mulig. Norge har aktivt engasjert seg i arbeidet for å reformere og forbedre FN, der for øvrig Jens Stoltenberg spilte en viktig rolle. Det er positivt at en samlet komité framhever betydningen av arbeidet for effektivisering av og fokus på FN-fondene og -programmene og for en bedre koordinering på landnivå.

Norge har gjennom mange år vært en betydelig bidragsyter til FNs virksomhet, men mens regnskapet for 2014 viste overføringer til FN-systemet på ca. 4,4 mrd. kr, er tilskuddet etter fjorårets budsjettbehandling redusert. Dette er en uheldig utvikling i en tid da FNs budsjett er under press og behovet for forutsigbare rammer er særlig sterkt. Jeg vil vise til UNHCR, altså FNs flyktningorganisasjon, sitt arbeid i Midtøsten, hvor de faktisk mangler penger til det de skal drive med.

Det er for øvrig positivt at arbeidet for likestilling og mot vold mot kvinner og seksuelle minoriteter og arbeidet for jenters utdanning og seksuelle og reproduktive helse er blant Norges viktigste satsingsområder i FN. Resolusjonene mot vold mot kvinner og mot barneekteskap hører til de viktigste resolusjonene fra i fjor. At G77-gruppen i flere resolusjonsforslag har tatt ut tekster om kvinner og likestilling, gir derimot grunn til sterk bekymring og er noe vi bør følge ganske godt med på.

I årene som kommer, vil arbeidet for å nå de nye bærekraftsmålene stå i sentrum. Blant målene er nettopp full likestilling mellom kjønnene og prioritering av myndiggjøring av kvinner og jenter og mye mer, bl.a. kvalitetsutdanning og god helse til alle, sikring av rent vann og tilgang til bærekraftig energi, og bærekraftige byer. I vedtaket fra FN oppfordres alle land til å lage egne nasjonale planer for hvordan bærekraftsmålene skal innfris. Men hvordan dette skal gjøres, gjenstår å se. I mitt manus hadde jeg skrevet at jeg håper Norge vil ta et lederansvar. Nå er det, som jeg sa innledningsvis, slik at statsministeren har fått et veldig viktig oppdrag med nettopp å lede arbeidet med bærekraftsmålene i FN. Igjen vil jeg ønske henne lykke til og dessuten legge til at med bærekraftsmålene har 70-årsjubilanten virkelig vist styrke og relevans.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [13:23:06]: Jeg ønsker bare å vise at også Fremskrittspartiet setter pris på det arbeidet regjeringen har gjort i FN, nemlig fokuset på kvinners rettigheter, likestilling og det kanskje aller viktigste: ytringsfrihet, og å prøve å spre forståelsen av verdiene vårt samfunn er tuftet på, til resten av jordkloden, og i tillegg det representanten Nybakk refererte til når det gjaldt G77-gruppen og resolusjonsforslag hvor man har tatt ut en av tekstene når det gjelder disse tingene. Det mest alvorlige og viktigste som kan skje, er at man får til reell likestilling. Samfunn som bruker 50 pst. av befolkningen sin til å styre landet, fungerer ikke og vil aldri kunne komme på samme nivå som oss, verken økonomisk eller på andre vis.

Midt oppi dette er det også bekymringsfullt at Menneskerettighetsrådet i FN styres av udemokratiske og totalitære regimer som Saudi-Arabia og andre land i Midtøsten, og at de istedenfor å se på egen praksis på disse områdene, stadig vekk vedtar resolusjoner som fordømmer Israel, uansett hva Israel skulle foreta seg. Blant annet har de altså fordømt Israels behandling av palestinske kvinner, samtidig som de ikke gir sine egne kvinner noen som helst slags rettigheter. Det er en underlig måte å drive på. Jeg håper at regjeringen fortsetter å legge press på Menneskerettighetsrådet og stemmer imot alle muligheter de har til å vedta slike resolusjoner, og markerer at vår støtte til Israel står fast også i FN-sammenheng, at vi tør å markere at Israel er vår venn og at vi er Israels venn.

Utenriksminister Børge Brende [13:25:33]: Siden FN-pakten ble fremforhandlet våren 1945, har Norge vært en konsekvent forsvarer av multilaterale løsninger og internasjonalt samarbeid.

Også i 2015 styrket FN sin rolle som den sentrale globale arena for å finne felles løsninger, særlig for å møte klima- og utviklingsutfordringer. Det ble internasjonal enighet om finansiering for utvikling i Addis Abeba, for hvordan utviklingsland ikke minst skal øke sin egen evne til å skaffe seg ressurser – nasjonal ressursmobilisering. Det ble enighet om de nye bærekraftsmålene i New York, og vår statsminister har blitt forespurt av FNs generalsekretær Ban Ki-moon om å lede denne gruppa sammen med en annen stats regjeringssjef. Statsministeren har takket ja, og dette er nå et viktig oppfølgingsarbeid fremover, med de globale bærekraftsmålene, som skal ha minst like stor betydning som det vi opplevde at tusenårsmålene hadde.

I Paris på slutten av året ble det også enighet blant alle verdens land om en felles klimaavtale. Dette viser at møysommelig diplomatisk arbeid i FN fører frem. Men samtidig er det selvfølgelig mange utfordringer – fra Sør-Sudan til Syria – hvor verden ikke klarer å samle seg om felles løsninger. For når de fem vetomaktene i Sikkerhetsrådet er uenige om hvordan kriser kan løses, blir FNs rolle ofte redusert til å avhjelpe – ikke løse – krisene.

Norge – og Norden – må derfor presse på for at Sikkerhetsrådet i større grad bidrar til forebyggende diplomati, til fredsbygging, til å løse krisene før de utvikler seg slik Syria har gjort de siste årene. Vi ønsker beslutninger fra Sikkerhetsrådet når alvorlige overgrep skjer.

Denne stortingsmeldingen omhandler det som skjedde i høynivåuken i september 2014 og den påfølgende 69. generalforsamlingen. Komiteen har merket seg saker hvor Norge fikk godt gjennomslag – på menneskerettighetsområdet, i kampen for likestilling og kvinners rettigheter, understreket av representanten Nybakk – og også bekymringen ved at vi opplever at noen nå henviser til tradisjonelle verdier og omtaler menneskerettigheter og kvinners rettigheter for såkalte vestlige verdier. Dette er universelle verdier som ble slått fast både i FN-pakten i 1945 og i FNs menneskerettighetserklæring.

Vi har også stått opp for utdanning i kriser, godt styresett og global helse. Norge er en av de viktigste bidragsyterne til FN også økonomisk, og vi må se dette i sammenheng med den historisk høye bevilgningen vi har til det humanitære, hvor både FNs matvareprogram og FNs høykommissær for flyktninger er viktige mottakere av bortimot 5 mrd. kr, som vil bli fordelt til humanitær støtte i år.

Jeg er også glad for enigheten i Stortinget om viktigheten av Norges arbeid for reform av FN, inkludert på utviklingssiden. Mye har skjedd i form av bedre resultatrapportering fra de enkelte organisasjonene og stor innsats på tvers av FN-organisasjonene. 2016 er et viktig år for å bringe reformarbeidet videre, fordi medlemslandene skal forhandle frem en ny rammeresolusjon om FNs operasjonelle virksomhet. Til våren – i Istanbul i mai – er det også et stort møte om en mer koordinert humanitær innsats, hvordan få de ulike utviklingsdelene av FN til å spille enda bedre sammen med dem som har det humanitære ansvaret. Når man står midt oppe i asymmetriske utfordringer, slik som Libanon og Jordan hvor en av fire er en syrisk flyktning i Libanon, kan man ikke bare henvise til at dette er et mellominntektsland. Det er et land som står overfor helt uante utfordringer, og hvor man må bruke både utviklingselementer og Bretton Woods og ikke minst det humanitære.

Norge har prioritert å holde på høye kjernebidrag for å gi FNs utviklingssystem det nødvendige handlingsrommet. Men i en presset økonomisk situasjon i store deler av verden er det viktig at FN-organisasjonene fortsetter å spisse innsatsen ut fra sine fortrinn, og at effektiviseringsarbeidet videreføres med styrke.

FN står overfor store utfordringer i 2016. Norge skal fortsatt være en viktig partner i dette arbeidet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.

Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten foreslå at sakene nr. 7, 8 og 9 behandles under ett – og det anses vedtatt.