Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Audun Lysbakken (SV) [13:33:22]: (ordfører for saken): Som saksordfører vil jeg først bruke litt tid på det som hele komiteen er enig om, og bakgrunnen for saken, og komme til SVs egne syn etter hvert.

Utgangspunktet for forslaget er det store arbeidet som ble gjort i NOU 2015: 2, Å høre til – Virkemidler for et trygt psykososialt skolemiljø, som ble overlevert fra Djupedal-utvalget 18. mars 2015, altså for litt over et år siden. I den utredningen peker utvalget på fem hovedutfordringer, som de forslagene som er fremmet i dette forslaget, også gjenspeiler. Det handler om rettssikkerheten til elevene, det handler om skolekultur, det handler om hvordan en kan involvere og samarbeide med elever og foreldre, det handler om ansvarliggjøring og systematikk, og det handler om organisering og ansvarsfordeling i støttesystemet. Utvalget kom med rundt 100 forslag som på ulikt vis svarer på dette, og et knippe av disse er fremmet helt konkret i dette representantforslaget.

I innstillingen har komiteen vist til norske og svenske studier, som understreker det dramatiske omfanget av mobbing, og som understreker de dramatiske konsekvensene av mobbing for den enkelte elev. Disse studiene tyder på at rundt 1,5 pst. av elevene i grunnopplæringen opplever omfattende mobbing over lang tid, dvs. om lag 9 000 elever i norske grunnskoler. Tall fra elevundersøkelsen kan tyde på at antallet er enda mye høyere.

Uansett snakker vi om forferdelige menneskelige kostnader. Vi snakker om det kanskje aller viktigste spørsmålet for oss som ønsker å lage en inkluderende skole, en skole som kan skape lærende mennesker. Uten et miljø der barn kan trives, uten grunnleggende trygghet, er det heller ikke mulig å få til den skolen vi ønsker oss. Det er vår aller mest dramatiske utfordring. Det handler om trivsel og utvikling. Det handler om barn og ungdoms psykiske helse. Men det handler selvfølgelig også om læring og mestring.

Om dette er det bred enighet i komiteen, og alle partier imøteser regjeringens arbeid med dette og den helhetlige oppfølgingen som er lovet i løpet av våren.

Jeg vil likevel for SVs del få legge til at når vi har bestemt oss for å stemme for de forslagene som Arbeiderpartiet har fremmet i dette forslaget, er det fordi vi mener det er grunn til å uttrykke utålmodighet. Vi har altså nettopp feiret – kan man si – ettårsjubileum for Djupedal-utvalgets utredning. Forslagene fra utvalget er utformet sånn at de skal kunne iverksettes raskt, nettopp fordi dette haster så mye for de barna det gjelder. Da mener vi også at regjeringen burde handlet raskere, og med det som utgangspunkt synes vi det er riktig at Stortinget sender et signal om det. Vi vil derfor også stemme for samtlige av de forslagene som bringes til votering i dag.

Den viktigste anbefalingen til Djupedal-utvalget, sånn som jeg oppfatter det, er å vektlegge bygging av bred kompetanse på skolen. Det er kanskje ikke det forslaget som i utgangspunktet er mest iøynefallende eller mest tabloid, men det er det som vil virke aller mest, det som handler om å bygge kunnskap og kompetanse i kollegiet, i kollektivet, på hver enkelt skole. Det kreves et stort arbeid for å få det til, og det er viktig at regjering og storting tar på seg ledertrøyen i arbeidet med å legge til rette for det.

I tillegg er utvalget veldig opptatt av bedre klagebehandling og at en ny nasjonal klageinstans skal få fullmakter til f.eks. å skrive ut bøter, sånn at det blir en effektiv klagebehandling. Disse forslagene støtter vi og håper at regjeringen vil følge opp i det som etter hvert kommer. Forskningen er entydig: Det er det som skjer i klasserommet, som er det aller mest avgjørende. Derfor henger dette sammen med andre viktige skolepolitiske debatter – om lærertetthet, om antall voksne i andre yrkesgrupper som trekkes inn i skolen, om klasseromsledelsens plass i lærerutdanningen og etter- og videreutdanningen, for å nevne noe.

Med dette viser jeg til komiteens innstilling og vil også ta opp de forslagene som SV er med på i innstillingen.

Presidenten: Representanten Audun Lysbakken har tatt opp de forslagene han refererte til, på vegne av Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti.

Christian Tynning Bjørnø (A) [13:38:47]: Jeg vil starte med å ønske velkommen til det som pleier å bli en av Stortingets mest forutsigbare debatter, for når vi diskuterer mobbing i denne salen, er vi ganske enige. Vi sier det samme, refererer til de samme tallene, den samme statistikken og de samme elevundersøkelsene, og vi sier vi er like bekymret for konsekvensene, for det er hevet over enhver tvil at det å bli mobbet får store konsekvenser for enkeltmennesker, for menneskene rundt enkeltmenneskene og for læring.

I dag er det første skoledag etter påskeferien mange steder. Mange har grudd seg til denne dagen fordi de blir mobbet. Ifølge tall fra Elevundersøkelsen opplever så mange som 60 000 elever – 60 000! – ulike former for mobbing ukentlig eller flere ganger i måneden. Det er store og alvorlige tall – så alvorlige at det overskygger det faktum at det er en liten nedgang i antallet elever som oppgir at de blir mobbet, i den sist kjente elevundersøkelsen. Uansett er det for mange.

Det handler om barn som får stadige kommentarer på utseendet, hvordan de går, eller hvordan de snakker, barn som blir dyttet, slått, sparket og spyttet på, barn som opplever å bli systematisk trakassert, barn som blir holdt utenfor i friminuttene, på klasseturene, i bursdagene og på Internett, barn som føler at de er til bry og er en belastning. Ja, i verste fall handler det om barn som føler at de ikke skulle vært her, barn som synes skolehverdagen og skoleveien er en kamp. Det er alvorlig nok i seg selv, og ikke mindre alvorlig når vi vet hvilke spor denne kampen kan sette senere i livet.

Vi som politikere har et ansvar for å forebygge og stoppe mobbing, sånn at elever og foreldre skal være helt trygge på at elevene blir godt tatt vare på i skolen.

Den rød-grønne regjeringen satte ned Djupedal-utvalget, og utvalget skulle komme med anbefalinger om hvordan vi kan begrense mobbingen i skolen. Vi har ikke offisielt markert ettårsdagen for overleveringen av anbefalingene fra Djupedal-utvalget, men som saksordføreren påpekte, har den passert, for lengst og i stillhet.

Utvalget leverte 100 forslag til forbedringer, det gjennomførte en bred og grundig prosess, med innspillsmøter og høring, og mange av de 100 forslagene var det rett og slett bare å iverksette. Vi ventet i spenning på hvordan de skulle følges opp, men lite skjedde. Det var stille fra statsråden, og vi tenkte: Han sparer seg sikkert til statsbudsjettet. Men nei da: Statsbudsjettet kom, og det var lite å spore, bortsett fra noen småtiltak og en nettportal. Hovedlinjene fra Djupedal-utvalget var uteglemt. Da var vår tålmodighet slutt, og derfor fremmet vi 25 forslag, basert på Djupedal-utvalgets anbefalinger og annen kjent kunnskap for å begrense mobbing i skolen – forslag som etter alt å dømme ikke får flertall her i dag:

• forslag om kompetanseutvikling for alle ansatte i skolen

• forslag om at alle skoler skal være tilknyttet beredskapsteam mot mobbing

• forslag om å ansette flere sosialrådgivere og miljøarbeidere

• forslag om å endre lovverk og innføre aktivitetsplikt og sanksjonsmulighet

• forslag om å flytte klagebehandling fra Fylkesmannen til Barneombudet

• forslag om å bedre skole–hjem-samarbeidet

• forslag om å styrke samarbeidet med frivillige organisasjoner, bl.a.

I flere runder og over ganske lang tid har statsråden kommet med signaler om hva han mener må til for å stoppe mobbingen i skolen. Noe av det har vært unødvendig symbolpolitikk, og noe av det har vært ganske klokt. Men det hjelper ikke at det er klokt, så lenge det bare blir med praten. Vi trenger ikke først og fremst treffende problembeskrivelser og kloke betraktninger. Vi trenger en statsråd som omsetter dette til konkrete tiltak for å stoppe mobbingen i skolen. Jeg registrerer at statsråden har sagt at det skal komme en tiltakspakke, og jeg håper virkelig at tiden vi har foran oss, vil bidra til vedtak og prioriteringer som sikrer våre skolebarn en trygg og god start på deres eget liv.

Det hjelper ikke å si fra, for de gjør ikke noe med det uansett, sa en ung gutt. Det fikk katastrofale følger. Vi må gjøre det vi kan for å hindre at det skjer igjen – og det haster!

Henrik Asheim (H) [13:43:47]: Mobbetallene har, som forrige taler helt riktig påpekte, vært urovekkende stabile. Selv om de går noe ned i Elevundersøkelsen, kan vi på ingen måte si at det er et tegn på at problemet er i ferd med å løse seg, eller en ny og positiv trend.

Det betyr igjen at altfor mange elever legger seg hver kveld med en klump i magen. De gruer seg til å gå på skolen neste dag. Altfor mange ser ned i gulvet når de går gjennom kantinen, istedenfor å se opp med rak rygg. Det er fordi de har latt seg bli fortalt at de er mindre verdt eller ikke har de samme rettighetene til å være stolte av seg selv som andre elever, og på et eller annet tidspunkt begynner man også å tro at det stemmer.

Som representanten Tynning Bjørnø helt riktig påpekte, har denne debatten gått i mange år, og den kan bli fryktelig forutsigbar. Det har heller ikke manglet på tiltak. Veldig ofte har det handlet om å signere kontrakter i blitslys med bløtkake og annonsere at nå skal man lage en kontrakt mot mobbing – eller et annet tiltak. Det er ikke noe galt i det, for så vidt, men det har altså ikke redusert mobbingen. Derfor er det som er det nye, og som gjør denne debatten og denne håndteringen av mobbesaken mindre forutsigbar, at vi nå har en kunnskapsminister som har bestemt seg for å sette seg grundig inn i ikke bare problemet, men også hva som faktisk fungerer.

Djupedal-utvalget, som ble nedsatt av den forrige regjeringen og videreført av denne, har lagt frem en stor og omfattende innstilling, med mange forslag som både møter støtte og motbør. Det forutsetter også en grundig og skikkelig behandling både fra departementet og fra oss som storting før det vedtas. I tillegg til Djupedal-utvalgets innstilling har man hatt fire lyttekonferanser, og man ser grundig på annen forskning som finnes, nettopp for å unngå å sette i gang tiltak for tiltakets skyld, men for faktisk å hjelpe elevene med klump i magen som gruer seg til å gå på skolen.

Så skal den helhetlige oppfølgingen som nå kommer fra statsråden, også behandles i denne sal. Derfor mener jeg at det er noe problematisk hvis vi nå skulle vedta mange av disse forslagene, som det for så vidt kan være lett å være for, men som kan forskuttere behandlingen av en helhetlig oppfølging av Djupedal-utvalget, som er nedsatt av den forrige regjeringen og videreført av denne.

Og så gjøres det allerede mye. Man har allerede satt i gang forsøk med mobbeombud i fire fylker. Det skal evalueres grundig. Kanskje har dette en effekt som gjør at det skal utvides. Man har hatt en kraftig økning i støtten til helsestasjonene. Det er viktig at det ikke bare er skolen som er arena for å bekjempe mobbing. Skolen kan være en viktig arena for å avdekke mobbing, men at elever også har arenaer utenfor klasserommet og samtaler med egen lærer til å ta opp problemer, er svært viktig.

Vi vet at det særlig er guttene som sliter med å snakke om de problemene. Et prosjekt som har hatt stor suksess, er Asker-prosjektet, hvor man rett og slett har satt av en egen dag, hver onsdag, da kun gutter får lov til å besøke helsestasjonen. Først kom det noen gutter, og de snakket mest om fysiske plager osv. Etter hvert begynte de å ta opp psykiske problemer også, og til slutt kom guttene også på de andre dagene. På den måten har man klart å bygge ned en terskel for en gruppe i skolen som vi vet sliter, og som ikke er flinke nok til å snakke om problemer og ta opp f.eks. mobbing godt nok. Det kan være et kjempeviktig supplement til det arbeidet som gjøres i skolen.

Så har man ikke minst sørget for en betydelig kompetanseheving både i skolen og i barnehagene. Førstelinjen i kunnskapssamfunnet er læreren i klasserommet eller barnehageassistenten som er ute og passer på at barna har det bra når de leker. Veldig mange fagmiljøer sier at mobbing kan avdekkes lenge før det blir mobbing. De kan påpeke at i en barnehage kan man tidlig se hvilke barn som blir holdt utenfor, og hvilke barn som holder andre barn utenfor – ikke nødvendigvis av vond vilje, men fordi det har blitt en kjemi som kan utvikle seg til å bli mobbing i skolen.

Nå skal vi altså få et stort dokument til Stortinget, og vi skal diskutere denne saken grundig. Jeg er veldig fornøyd med at vi nå gjør dette på en skikkelig måte istedenfor å forhaste oss med tiltak som kanskje ikke har den effekten vi ønsker oss. Når representantene fra Arbeiderpartiet mener at dette går for sakte, er det verdt å minne dem om at det var den regjeringen som nå styrer, som fremskyndet Djupedal-utvalgets innstilling, og som har brukt tiden etter det grundig til nettopp å sette seg inn i hvilke tiltak som fungerer.

Det må bli slutt på den forutsigbare debatten hvor det handler om å kaste flest mulig tiltak opp i luften for tiltakets skyld. Nå må vi gjøre det som hjelper ofrene for mobbing.

Bente Thorsen (FrP) [13:49:00]: Regjeringens arbeid med tiltak mot mobbing er i full gang. Arbeiderpartiet har gledelig nok fremmet en rekke gode tiltak i dette Dokument 8-forslaget. At det i stor grad er tverrpolitisk enighet om at mobbing er et alvorlig problem, er positivt.

Det som ikke er positivt, er at arbeid for å bekjempe mobbing har vært på agendaen siden midten av 1980-tallet, altså i over 30 år, uten at det har gitt noen særlige resultater. Elevundersøkelsen viser at så mange som 60 000 elever opplever ulike former for mobbing ukentlig eller flere ganger i måneden.

Dette viser at vi kan vedta handlingsplaner, antimobbeprogram, mobbeombud osv., men det vil ikke hjelpe hvis ikke ansvaret plasseres der det hører hjemme, og mangel på oppfølging ikke får noen konsekvenser. Fremskrittspartiet mener at skoleleder og skoleeier må ansvarliggjøres – dette er en viktig forutsetning for å få bukt med mobbeproblemet.

Opplæringsloven sier i § 9 a-1. Generelle krav:

«Alle elevar i grunnskolar og vidaregåande skolar har rett til eit godt fysisk og psykososialt miljø som fremjar helse, trivsel og læring.»

Videre står det i § 9 a-3. Det psykososiale miljøet:

«Skolen skal aktivt og systematisk arbeide for å fremje eit godt psykososialt miljø, der den enkelte eleven kan oppleve tryggleik og sosialt tilhør.»

Opplæringsloven er tydelig. Det som dessverre i mange tilfeller har manglet i kampen mot mobbing, er politisk vilje og handlekraft til å håndheve loven.

Fremskrittspartiet har i mange år jobbet for sterkere og tydeligere innsats mot mobbing, bl.a. gjennom egne Dokument 8-forslag og andre saker i Stortinget. Det vi opplevde da, var at Fremskrittspartiets forslag ble nedstemt av Arbeiderpartiet. I dag foreslår de heldigvis likelydende forslag selv. Det er positivt.

Regjeringen har begynt arbeidet godt. Vi har bl.a. fått på plass en tydeliggjøring i opplæringsloven og privatskoleloven om at en elev som mobber, kan flyttes til en annen skole. For kommunene som skoleeiere er det svært viktig med en klar lovhjemmel. For Fremskrittspartiet er det viktig å høre på fagmiljøer og ikke minst på elevene som er direkte berørt. I denne saken så vi at et stort flertall av høringsinstansene var for å tydeliggjøre at det er mobberen som skal skifte skole. En slik klargjøring vil ha en viktig signaleffekt og virke preventivt.

Dessverre ser vi altfor ofte at så vel politikere som skoleeiere og den lokale skoleledelsen ikke tar mobbing på alvor. Vi ser også hvilke konsekvenser dette har. Unger får barndom og skolegang ødelagt. Mange sliter hele livet med problemene som mobbing og trakassering i skolen har gitt dem.

Dette må det nå ryddes opp i. Skoleledelse og lærere må stilles til ansvar hvis det viser seg at de ikke setter inn kraftfulle tiltak mot mobbing. Vi kan ikke godta at rektorer sniker seg unna ansvaret. Manglende innsats mot mobbing må få konsekvenser. Rektorer og lærere som ikke tar ansvar, bør miste jobben. De kommuner og skoler som ikke følger opp, bør straffes økonomisk.

Jeg vil også understreke at kampen mot mobbing må pågå hver eneste dag. Det er ikke noe vi bare snakker om i forbindelse med en rapport, for så å skifte fokus og begynne å snakke om noe helt annet.

Dessverre er det slik at noen lærere står i spissen for mobbingen av elever. Lærere som mobber, har ingenting i skolen å gjøre, og her må både lærere og lærerorganisasjoner, rektorer og skoleeiere i fellesskap gripe tak i problemet på en mer effektiv måte enn i dag. Fremskrittspartiet har i lang tid foreslått og etterlyst konkrete tiltak og reelle sanksjonsmuligheter overfor skoler som ikke håndhever loven effektivt. Det at flere nå tar til orde for dette, ser vi på som positivt.

Vi har hatt en god dialog med statsråden om dette og ser fram til at regjeringens tiltak legges fram. Det er bl.a. varslet en innføring av aktivitetsplikt, der man pålegger og tydeliggjør skolens plikt til å agere. Videre varsles det bl.a. en forbedring av klageinstansene, adgang til tvangsmulkt og endringer i lovverk for å gjøre regelverket mer effektivt mot mobbing, trakassering og krenkelser i skolen.

Vi er også glade for at det varsles langsiktige tiltak på området, som styrking av kompetansen i nye lærerutdanninger. Fremskrittspartiet ser fram til å behandle regjeringens grundige og helhetlige oppfølging av Djupedal-utvalgets utredning.

Anders Tyvand (KrF) [13:54:12]: Vi har allerede blitt ønsket velkommen til en forutsigbar debatt, men jeg er likevel glad for at kampen mot mobbing igjen blir reist som tema her i stortingssalen. Mobbing, trakassering, krenkelser og sosial isolasjon er alvorlig både for samfunnet og – ikke minst – for den enkelte som rammes. Mobbing er vondt og ubehagelig for alle som utsettes for det, og for noen betyr det en ødelagt barndom.

Jeg er glad for at temaet reises nok en gang, fordi jeg tror bevissthet rundt problemet er nødvendig for at vi skal lykkes med å bekjempe det. Vi må ikke snu oss bort, vi må ikke overse det, vi må erkjenne at det er et problem, og vi må bevisstgjøre alle som har et ansvar, og alle som kan bidra til positive endringer. Og vi er mange som har et ansvar. Jeg har et ansvar som far, lærerne har et ansvar, skolelederne har et ansvar, skoleeierne har et ansvar, og vi som politikere har også et ansvar. Men selv om det er viktig å sette temaet på dagsordenen, er ikke det nok. Vi må også se på hvilke konkrete tiltak som kan iverksettes, både for å forebygge mobbing og for å sikre at det tas tak i problemet på en skikkelig måte når det oppstår, og at de som opplever mobbing, får den hjelpen og oppfølgingen de har behov for.

Djupedal-utvalget har pekt på mange viktige utfordringer, og de har presentert en lang rekke forslag til løsninger og forbedringer. Det representantforslaget som vi debatterer i dag, er en slags oppfølging av utvalgets rapport, og jeg har tolket dette forslaget som et tegn på utålmodighet fra de representantene som står bak det – det har vi fått bekreftet i dag – en utålmodighet etter å få kommet i gang og en utålmodighet etter handling fra regjeringen. Det er en utålmodighet jeg deler, og jeg mener det er på tide at Stortinget får tatt en grundig debatt om hvilke løsninger vi skal velge, og hvilke tiltak vi skal prioritere. Men når vi vet at regjeringen har varslet at den vil komme til Stortinget med en oppfølging av Djupedal-rapporten i løpet av den aller nærmeste framtid, er jeg usikker på om det mest hensiktsmessige nå er å legge dette representantforslaget til grunn for Stortingets beslutninger, selv om det inneholder en rekke gode forslag. Jeg mener det vil være klokt å vente på regjeringens oppfølging, og jeg har forventninger til at kunnskapsministeren vil legge fram en sak som gir Stortinget et godt grunnlag for en grundig debatt.

Djupedal-utvalget peker på utfordringer som vi er nødt til å gjøre noe med. Klageadgangen fungerer ikke godt nok. Den må vi fikse, enten ved å opprette en uavhengig klageinstans eller ved å gjøre nødvendige endringer i dagens ordning. Hvis Fylkesmannen fortsatt skal være førsteinstans i klagesaker, må det gjøres mer kjent blant elever og foreldre. Terskelen for å kontakte Fylkesmannen må bli lavere, og det må bygges opp kapasitet og kompetanse som sikrer rask og god saksbehandling uansett hvilken fylkesmann man sorterer under. Uansett hvor klageinstansen plasseres i framtiden, mener jeg også det er behov for bedre hjelp til elever som opplever mobbing, og til foreldrene deres. I dag er det for mange som føler seg litt alene i en sånn situasjon. De er i en sårbar situasjon, og mange opplever at de ikke blir hørt, at de ikke blir tatt på alvor, og at det ikke blir gjort nok for å hjelpe dem. Vi trenger ordninger som sikrer barn og foreldre bedre hjelp også når en mobbesak ender som en klagesak fordi noen ikke har tatt ansvar.

Så vil jeg til slutt slå et slag også for det forebyggende arbeidet. Kristelig Folkeparti har i mange år ønsket et mobbeombud i hvert fylke, en person som kan være til hjelp for barn og foreldre, som også kan være en kompetanseressurs for lærere, skoleledere og skoleeiere, og som kan være en pådriver i arbeidet med å skape gode og trygge læringsmiljøer på skolene.

Jeg venter med utålmodighet på regjeringens oppfølging av Djupedal-utvalgets rapport, og jeg håper og tror at Stortinget da vil få en god, grundig og konstruktiv debatt om hvordan mobbingen i skolen kan bekjempes og reduseres.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [13:59:03]: Mobbing i skolen er dessverre fortsatt et tilbakevendende tema i salen, men jeg er helt enig med Kristelig Folkeparti: Vi trenger å diskutere det rimelig ofte.

Som det framgår av innstillinga, venter en hel komité utålmodig på oppfølginga av Djupedal-utvalgets utredning. Både politikere, lærere og foreldre – men først og fremst de elevene som er i en vanskelig situasjon – venter utålmodig på handling. Jeg tror ikke en stortingsmelding i seg sjøl vil løse problemet, men den vil være viktig, fordi det utvalget som ligger til grunn for den, har gått dypt inn i problemstillinga når det gjelder både forebygging og tiltak.

I dag har vi 25 ulike forslag på bordet. Jeg går ikke inn på hvert enkelt av disse, men regner med at vi vil få anledning til å komme nærmere tilbake til flere av dem når stortingsmeldinga legges fram.

Til alvoret: Noen husker kanskje at Folkehelseinstituttet før påske for første gang la fram en rapport om Norges sykdomsbyrde. Den viser at blant 360 sykdommer og skader er sjølmord den sjuende vanligste årsaken til tapte leveår. I denne statistikken befinner det seg dessverre også flere som har fått livet sitt ødelagt av mobbing. En så høy andel sjølmord er uakseptabelt – det er flere enn antall omkomne i trafikken hvert år. Nullvisjonen i trafikken har bidratt til en kraftig innsats. Den samme nullvisjonen må vi ha for mobbing.

Det er ikke så mange ukene siden vi sist hadde elevenes psykiske helse til diskusjon i denne salen. Jeg tok da til orde for at vi trenger psykisk trening i skolen, akkurat som vi trenger fysisk trening. Vi trenger å ruste elevene for både motgang og medgang, ikke minst i det prestasjonssamfunnet vi lever i i dag. Mobbing er ikke grunnet sosial bakgrunn. En mobber kan komme fra alle steder – et mobbeoffer akkurat det samme. Det handler om hva slags sjølbilde vi utvikler, sjøltillit, evne – eller mangel på sådan – til empati og medfølelse for andre, grad av sjølkontroll, trygghet, behov for sjølhevdelse, gruppeforventninger, frustrasjon, sinne og mulige reaksjoner på egen oppvekstsituasjon.

Jeg tror de tre viktigste tingene som må gripes fatt i, er følgende:

• ruste ungene våre til å tåle medgang og motgang

• sørge for at en av skolens viktigste oppgaver fortsatt skal være å se hver enkelt unge

• reagere umiddelbart når noe oppstår, eller når noen melder fra, uavhengig av hvor lite eller ubetydelig det kan se ut

Slett ikke alt arbeid mot mobbing kan vedtas. Forebygging er uansett viktig – å unngå at noen blir mobbere, og at noen blir mobbet. Vi er også nødt til å ta opp i foreldregruppa årsaker til at noen blir mobbere og noen blir offer. Dette er svært viktig i hjem–skole-samarbeidet. Måten vi voksne omtaler og behandler andre på, gir ungene rollemodeller. Rask reaksjon er det viktigste for begge parter. I tillegg må alle kommuner ha et beredskapsteam som kan bistå skolen.

Mange er – med god grunn – opptatt av reaksjonene overfor mobbere. Hva gjør vi med dem? Flytt dem, er det noen som sier. Men dette er veldig komplisert, for de beste mobberne er kanskje ikke de som er så lett å se ved første øyekast. Mobbing trenger ikke å være særlig synlig. Å ha noen å flytte er ikke alltid like sjølsagt. Men når en avdekker mobbing, er det viktig at skolen og foreldre gjør sitt aller ytterste for å sette en stopper for dette, sjøl om det kan være komplisert.

Det er derfor viktig at vi har en reaksjonskjede fra skole via beredskapsteam til Fylkesmannen og helt til Barneombudet, som vi mener bør være mobbeombud. Barneombudet vil etter vår mening være en god og troverdig enhet til å kunne håndtere reaksjoner overfor skoler og kommuner som ikke klarer å gjøre jobben sin. Men da må de gjøres i stand til det, ressursmessig.

Som jeg har sagt før, mener jeg også at vi skal være kritiske til oss sjøl som myndigheter når det gjelder de signalene som vi sender ut, og om de bidrar til en kultur som fremmer sjølhevdelse framfor omsorg.

Prestasjonssamfunnet er sagt å være en av årsakene til at flere og flere sliter psykisk i samfunnet vårt i dag. Dagens unge bombarderes med inntrykk, og unger har et større behov enn noen gang for å være trygge i seg sjøl på at de er gode nok. Når jeg hører om tenåringer som fyller Botox i leppene for å høste anerkjennelse i vennegjengen, er det noe som er riv ruskende galt.

Svein Abrahamsen (V) [14:04:24]: Stortinget har vært tydelig på nulltoleranse mot mobbing i skolen ved å gi hver enkelt elev en lovfestet rett på et læringsmiljø som fremmer helse, trivsel og læring.

Til tross for det viser Elevundersøkelsen at mobbing er en del av skolehverdagen for mange barn og unge – og det er alvorlig.

Mobbing går ut over elevenes læring på skolen, viser forskning. Det er ikke lett å konsentrere seg om skolearbeid når en gruer seg til å gå på skolen, gruer seg til friminuttet eller til skoleveien hjem, eller hvis en holder seg hjemme fra skolen for å slippe å bli mobbet.

Mobbing går også ut over helsen, viser forskning. Folkehelseinstituttet har pekt på at det å bli mobbet som barn eller ungdom gir betydelig økt risiko for å utvikle psykiske problemer, som angst og depresjon, som en kan slite med gjennom hele livet.

Jeg er derfor glad for at en samlet komité slår fast behovet for å styrke innsatsen mot mobbing og etterlyser tiltak raskt som hindrer mobbing.

Mange skoler gjør et godt arbeid mot mobbing, og de har god trivsel blant elevene og lite mobbing. Samtidig har flere skoler vedvarende høye mobbetall. Her er det behov for å jobbe på en helhetlig, målrettet og kunnskapsbasert måte. Vi må gjøre det som det er god dokumentasjon for virker.

Her gir Djupedal-utvalgets systematiske gjennomgang oss et godt grunnlag for videre arbeid for å bekjempe mobbing og skape en trygg skolehverdag for elevene. Jeg imøteser derfor regjeringens varslede helhetlige oppfølging av dette utvalgets anbefalinger i løpet av nær framtid.

Kampen mot mobbing handler ikke minst om gode lærere, som legger vekt på å skape et godt miljø i klassen for å forebygge mobbing, som vet hvordan mobbing bør håndteres, og som elevene kan betro seg til hvis de opplever mobbing.

Det handler også om å ha en god skolehelsetjeneste, som gir elever som sliter, en voksen å snakke med når de trenger det, og før problemene utvikler seg for langt.

Det handler også om foreldre, som er gode rollemodeller for ungene sine, som snakker med dem om mobbing, om hvordan de og deres medelever har det på skolen, og som bidrar til inkludering blant ungene.

Det handler om en rekke andre ting, som vi får rikelig anledning til å diskutere når regjeringen legger fram sin oppfølging av Djupedal-utvalget.

Jeg viser til at Djupedal-utvalget var klar på behovet for en bedre klageordning for elevene enn den ordningen vi har i dag. Komiteen er også tydelig på at dagens klageordning via Fylkesmannen fungerer for dårlig. Her er det viktig med en ordning som gir et effektivt rettsvern for elever som har blitt mobbet uten å oppleve at skolen har håndtert dette på en god måte. Jeg imøteser hva slags ordning regjeringen kommer til å foreslå.

Djupedal-utvalget har vurdert ulike klageordninger, fordeler og ulemper ved dem, bl.a. ulike ombudsordninger. I den sammenheng blir det interessant hva evalueringen av forsøksprosjektet med mobbeombud vil vise. Her er en viktig problemstilling at flere av mobbeombudene er rene fylkeskommunale mobbeombud, som kun har ansvar for elevene i den videregående skolen. Jeg har forstått det slik at disse ombudene likevel får henvendelser fra elever i grunnskolen og deres foreldre, som formelt faller utenfor det disse ombudene skal ha et ansvar for. Det er nok ikke helt lett for dem å forstå at mobbeombudet ikke formelt sett er der for dem når de har behov for bistand. Siden det er i grunnskolen det skjer mest mobbing, er det grunn til å se nærmere på dette spørsmålet i den evalueringen som kommer.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [14:08:36]: Det er ikke så veldig lenge siden mobbing ikke ble ansett som storpolitikk i det hele tatt. Det første spørsmålet om mobbing som er i Stortingets registre, ble stilt på 1970-tallet en gang. Det var av Lars Roar Langslet, som det ble holdt minnetale for her tidligere i dag. Da var det, på lik linje med f.eks. vold i hjemmet, kvinnemishandling og barnemishandling, ansett som noe som var privat, guttestreker eller den typen ting. Nå er det løftet opp til å bli storpolitikk, og det er viktig.

Det er faktisk helt avgjørende at mobbing ikke lenger er en problemstilling som man tenker kan håndteres der ute et sted, men er noe som vi også har ansvar for. Da er jeg helt enig med representanten Tyvand: Det er et ansvar for oss som politikere, det er et ansvar for kommunene og lokalpolitikerne, det er et ansvar for skolen, for alle voksne som er der, og det er også et ansvar for elevene.

Vi vet at enhver mobbesak som ikke får følger, er et svik – det er det. Hvis man sier fra om mobbing, hvis man gjør det vi har fortalt barn og unge i alle år at de skal gjøre, å si fra, og ingenting skjer, er det er svik. Derfor er det veldig bra at det er enighet om retningen, alt i alt. Det er enighet om at vi må gjøre mer, og vi skal gjøre mer.

Så mener jeg også at det er veldig bra at det er utålmodighet. Saksordfører Lysbakken sa at Stortinget ønsket å sende et signal. Det synes jeg også er veldig bra. Det skulle bare mangle at vi ikke var utålmodige i disse sakene, rett og slett fordi det berører så mange mennesker, og fordi vi vet at vi må, og skal, gjøre mer. Så mener jeg allikevel at vi må tenke: Hva er det som har gjort at det engasjementet og den utålmodigheten ikke har fungert tidligere? Det har jo ikke manglet på politikere som har ønsket å gjøre noe med mobbing. Det har heller ikke manglet på tiltak. Det er helt riktig at blant de mange, mange tiltakene som Arbeiderpartiet her har i sitt Dokument 8-forslag, eller blant de over hundre tiltakene som Djupedal-utvalget fremmet, eller blant de mange tiltakene som også ble fremmet i høringsrunden, kunne flere av dem vært gjennomført tidligere – for seks år siden, syv år siden, fem år siden, to år siden, ett år siden. Hvorfor var det allikevel riktig, mener jeg, av daværende regjering og daværende statsråd Kristin Halvorsen å sette ned Djupedal-utvalget? Jo, fordi det som hadde vært gjort, ikke bare var for lite, men det var for spredt. Det var for mange kortsiktige tiltak, det var ikke noen helhetlig sammenheng. Det ble preget av en innsats som var stykkevis og delt, ikke samlet og kraftfull. Derfor mener jeg at selv om det er veldig bra at det er utålmodighet, er det enda viktigere at mobbing ikke anses som nok et politikkområde hvor skiftende flertall, skiftende regjeringer fører ny og helt annerledes politikk. Jeg mener det er et selvstendig poeng at det er størst mulig enighet om de antimobbetiltakene vi kommer frem til.

Kristin Halvorsen valgte å sette ned Djupedal-utvalget. Det ble satt ned 9. august 2013 og skulle levere sin innstilling 1. juni 2015. Jeg bestemte ganske raskt at det var for lang tid, og ba dem isteden levere 18. mars 2015. Så tok jeg en annen beslutning som også er viktig, nemlig at vi har ikke tid til å vente på en helt ny stortingsmelding – for det kunne man også gjort. Representanten Tingelstad Wøien sa at det kommer en stortingsmelding. Det gjør det ikke. Vi går rett på lovforslagene, og så vil andre forslag komme til Stortinget på egnet måte gjennom f.eks. budsjettdokumenter.

Det er to ting jeg mener har vært viktig. Det første er at vi involverer hele landet, altså at forslagene sendes ut på høring. Vi valgte også i departementet å ha fire høringskonferanser – ikke bare for å undersøke forslagene grundig, men også for å la sektoren, pårørende og ungdommer komme til orde. Vi har også møtt ulike aktører etterpå, bl.a. pårørendeorganisasjoner, og jeg mener det har vært riktig bruk av tid.

Det andre jeg mener har vært viktig, er at også barnehagene skal inkluderes. Djupedal-utvalget fikk ikke i oppdrag å inkludere barnehagene, men jeg mener at barnehagene skal inkluderes, og bør inkluderes, og jeg tror også at flertallet i komiteen vil være enig i det. Det betyr at man kan starte forebygging og arbeid tidligere, og det betyr at de tiltakene vi legger frem, ikke bare vil gjelde skole, men også vil gjelde barnehage.

Så er det stor enighet om mange av tiltakene, bl.a. behovet for kompetansevurdering, som Udir allerede har fått et oppdrag om. Det er uenighet om en del av de andre sakene, men allikevel tror jeg alt i alt at Stortinget vil komme til enighet om disse tiltakene etter at regjeringen har lagt frem sine saker.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Trond Giske (A) [14:13:45]: Statsråden klarte å holde et femminutters innlegg mot mobbing og nevne kun ett eneste tiltak, nemlig kompetansebygging. Det er veldig symptomatisk for en statsråd som nå er blitt notorisk kjent for sin manglende gjennomføringskraft.

I 2013 ble han utnevnt. Det kom ingenting om mobbing høsten 2013. I januar 2014 sa Røe Isaksen at han skulle avvente arbeidet fra det såkalte Djupedal-utvalget før han tok stilling. I 2015 gjentok han det samme. Den 18. mars 2015, da Djupedal-utvalgets utredning kom, sa han at man ikke hadde tid til å lage en stortingsmelding, for det hastet med tiltak.

Nå er vi altså ett år på overtid etter at Djupedal-utvalgets utredning ble framlagt. Synes statsråden at snart tre års virke i Kunnskapsdepartementet uten noen vesentlige tiltak mot mobbing er et bra resultat av hans eget arbeid?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [14:14:49]: Det er ikke riktig, det som representanten Giske sier, at vi ikke har kommet med tiltak mot mobbing. Representanten Tyvand nevnte f.eks. et tiltak som det nåværende, nye byrådet i Oslo, med Arbeiderpartiet i spissen, har tatt over, nemlig mobbeombud. Det er viktig. Å lansere en nettside og en veiledning for foreldre som gjør at informasjonen blir lett tilgjengelig, er viktig. Å ha tiltak som gjør at vi nå har bedt Utdanningsdirektoratet om å lage og starte på det kompetanseopplegget som Djupedal-utvalget skisserer, er viktig.

Så har representanten Giske valgt å gjøre dette om til en slags diskusjon om politisk spill og bruker karakteristikker. Jeg har ikke tenkt å følge ham i det, men bare nevne, siden han først legger seg på den linjen, at Djupedal-utvalget ble satt ned 9. august 2013 – ikke i 2006, ikke i 2007, ikke i -08, -09, -10, -11 eller -12. Mobbeproblemet var ikke ukjent. Hvis vi hadde fulgt den opprinnelige tidsfristen, skulle de levert 1. juni 2015, ikke den 18. mars.

Trond Giske (A) [14:15:56]: President, forestill deg følgende: De elevene som begynte i ungdomsskolen høsten 2013, da Røe Isaksen ble utnevnt, er ferdig i ungdomsskolen før han får iverksatt et eneste vesentlig tiltak. Jeg skjønner at han viser til Arbeiderparti-byrådet i Oslo for å hoste fram et tiltak, men hans ansvar er ikke tatt overhodet. Det var ikke sånn at Kristin Halvorsen ventet på Djupedal-utvalget. Hun styrket lovvernet for dem som ble utsatt for mobbing, hun styrket partnerskapsavtalen med kommunene, hun styrket lederansvaret, hun styrket skoleringen – hun handlet, også da Djupedal-utvalget ble nedsatt.

Forestill deg følgende, president: at det var bygningsmassen i skolen som førte til at 9 000 elever ble utsatt for skader, noen med dødelig utfall. Kunne man tålt å vente i tre år før man handlet? Det er det som er realiteten rundt mobbing. Statsråden fremmet ett forslag, nemlig at man kunne flytte mobberen som allerede var tiltalt; han smykket seg med tiltak som ikke virker, overfor tusenvis av elever som lider. Jeg synes det er altfor dårlig.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [14:17:05]: Det var ikke byrådet i Oslo jeg viste til, det var Kristelig Folkeparti og Venstre, og så sa jeg at forslaget om mobbeombud også var blitt tatt opp av byrådet i Oslo, og det er bra. Som jeg nevnte i forrige innlegg, er det også andre viktige tiltak som kommer, for ikke å nevne at blant de aller viktigste er helsesøstersatsingen. Vi vet, som Arbeiderpartiet også helt riktig påpeker i sitt Dokument 8-forslag, at hvis en ikke har en god helsesøster- og skolehelsetjeneste, er det vanskeligere å oppdage mobbing. Der er det blitt tilført nesten 750 mill. kr til helsesøstertjenesten. 100 mill. kr blir nå øremerket – det er viktig.

Jeg må også bare si at jeg har full respekt for at representanten Giske er utålmodig. Det synes jeg er veldig bra. Jeg deler den utålmodigheten, og det er ikke sånn at departementet har brukt unødig tid på dette arbeidet. Men jeg synes det er litt spesielt når man forsøker å lage politisk spill av det, når faktum er at hvis vi hadde fulgt den opprinnelige tidsplanen, ville Djupedal-utvalgets utredning kommet den 1. juni 2015, ikke 18. mars. Med andre ord ville vi fortsatt ikke hatt ettårsjubileet.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [14:18:20]: Jeg er enig i at helsesøster er veldig viktig, men jeg tror det aller viktigste er at hver elev blir sett og hørt, og at foreldre også blir sett og hørt. Jeg lurer veldig på hvordan vi som politikere og statsråden skal få skolene til å forstå at de må se og møte dem som henvender seg til dem med det som kan se ut som bagatellmessige ting.

Nå har vi hørt veldig mye om at vi skal vente, at det kommer en stortingsmelding, og jeg lurer da ganske enkelt på: Når kommer den stortingsmeldinga, og vil den da inneholde tiltak som vi har etterspurt?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [14:19:11]: Det kommer ikke en stortingsmelding. Det er hele poenget, for hvis vi skulle laget en stortingsmelding nå, ville det betydd at Stortinget først måtte behandle stortingsmeldingen – og så måtte man gått i gang med det konkrete lovarbeidet.

Det vi har gjort, er nettopp det som Øystein Djupedal sa, og som jeg mener han var forbilledlig tydelig på, nemlig at vi har ikke tid til å lage en ny utredning når utvalget har jobbet så grundig og nøye som de har gjort. Men likevel må jo lovforslagene og tiltakene utredes og jobbes med. Vi må ha høringer – ikke bare fordi det er slik at vi formelt sett skal ha det, men fordi det er viktig at pårørende, elever, lærere og andre voksne i skolen slipper til, og på en skikkelig og grundig måte får sagt hva de mener om et av de aller største samfunnsproblemene vi har.

Når det gjelder det å bli sett og hørt på skolen, så mener jeg det er viktig at vi ikke svartmaler situasjonen heller, for de aller fleste elever føler jo at de blir sett og hørt. Men hva er det skolene må ha for å gripe fatt i dette? De må ha en rutine. Jeg mener at det er så enkelt – de må ha en rutine som de følger, og som de ikke viker bort fra.

Presidenten: Representanten Tingelstad Wøien til replikk nummer to. Eller har du ikke bedt om det?

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [14:20:16]: Nei, jeg har ikke det.

Presidenten: Da er neste replikant representanten Audun Lysbakken.

Audun Lysbakken (SV) [14:20:32]: Arbeidet mot mobbing henger sammen med en del brede skolepolitiske spørsmål som vi diskuterer også i andre saker. Det handler om lærertetthet og voksentetthet, som var oppe forrige gang Stortinget diskuterte denne saken, og det handler om det som forskningen sier er det aller viktigste for å bekjempe mobbing, nemlig god klasseromsledelse. Det som foregår inne i klasserommet, er helt avgjørende for hva slags skolemiljø som finnes utenfor. Det betyr at lærerens evne til å skape fellesskap og hindre krenkelser inne i klasserommet kanskje er det aller viktigste, hvis vi skal peke på ett avgjørende tiltak.

Da er mitt spørsmål: I hvilken grad har statsråden nå tenkt å gi større rom for klasseromsledelse i det etter- og videreutdanningstilbudet som gis, og i hvilken grad vil han signalisere at dette vil få større plass i den nye femårige lærerutdanningen?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [14:21:36]: Jeg er helt enig i at klasseromsledelse – eller læringsmiljøet i bred forstand – kanskje er det aller, aller viktigste. Det kom nylig en NIFU-rapport som viste nettopp det, at et utvalg av skoler hadde klart å gjøre noe med veldig høye mobbetall, og de hadde gjort det ikke bare gjennom å gå på det enkelte mobbetilfellet, snakke om mobbing, men gjennom å bygge gode klassemiljøer. Da er det helt avgjørende med gode lærere, lærere som forstår læringsmiljø, og forstår klasseromsmiljø, og at man snakker om det og har det høyt på agendaen på skolen. Det er en av grunnene til at vi har fortsatt med den ungdomstrinnsatsingen som forrige regjering hadde, hvor bl.a. klasseromsledelse var en viktig del av det.

Så har vi den store økningen i videreutdanning. Det er altså nesten tre ganger så mange plasser på videreutdanning nå som tidligere, og det er også naturlig å se på om videreutdanningssystemet vårt kan brukes bedre, f.eks. for å gjøre noe med klasseroms- og læringsmiljøet. Der har jeg også lyst til å nevne rektorutdanningen som veldig viktig for å få dette til.

Audun Lysbakken (SV) [14:22:42]: Jeg er glad for at statsråden åpner for det på slutten. For det som har vært, mener jeg, en berettiget kritikk av innretningen både mot etter- og videreutdanningssatsingen til denne regjeringen, og de signalene som nå har kommet knyttet til den nye lærerutdanningen, er jo at regjeringen er ensidig opptatt av fagkunnskapen alene.

Misforstå meg ikke: Jeg er opptatt av at vi skal skape stort rom for mer fagkunnskap i den satsingen som nå gis, men dette er jo én av grunnene til at vi blir bekymret for de signalene som gis om pedagogikkens plass i den nye lærerutdanningen, fordi det nettopp berører disse spørsmålene. Hva skal i praksis til for å være en god leder i klasserommet, som skaper læringsmiljø og et trygt psykososialt miljø?

Hvis vi utvider lærerutdanningen til fem år uten å gi større rom for å bygge de lederne, så har vi feilet grovt. Derfor er det min utfordring til statsråden – å forsikre oss om at det ikke er det som nå vil skje.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [14:23:50]: Nå er ikke høringsrunden om lærerutdanningen ferdig, og vi vil konkludere endelig etter at høringsrunden er ferdig. Men det vi har foreslått, er jo ikke at det skal bli mindre pedagogikk i den nye lærerutdanningen. Det kommer til å bli mer pedagogikk, ikke minst fordi at med et ekstra år vil det også være naturlig å trekke på pedagogikkmiljøene. Man jobber f.eks. med en praksisnær masteroppgave.

Det er noen som har fremstilt PEL-faget nærmest som at man skal ha obligatorisk KRLE-undervisning, men det er jo ikke det det handler om. Det vi har foreslått, er å synliggjøre en egen modul som dreier seg om religion, livssyn og etikk, også fordi PEL-faget fra forrige regjering, altså pedagogikk og elevkunnskap, aldri var ment å være et rent pedagogikkfag som pedagogmiljøene eide – man skulle trekke på flere fagmiljøer på institusjonene. Mye av mobbeproblematikken, ikke minst læringsmiljøet også, knytter seg jo nettopp – særlig i flerkulturelle klasserom – til spørsmål som dreier seg om religion, livssyn og etikk.

Presidenten: Siste replikant er representanten Anne Tingelstad Wøien, som da får replikk nummer to.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [14:25:01]: Takk for det. Det kom litt brått på i stad.

Jeg synes faktisk det er litt overraskende at regjeringa velger å ikke legge fram en stortingsmelding. Jeg forstår argumentet med at vi har det travelt, og at vi må ha tiltak på plass, og at en ønsker lovendringer. Men jeg kan ikke se at det er noe til hinder for å ha en stortingsmelding om det samme, for en stortingsmelding er jo regjeringas melding til Stortinget om hvordan en ønsker å følge opp dette, og det replikkordskiftet som akkurat har gått nå, har jo beskrevet mange av de tiltakene som en ønsker å følge opp.

Så jeg er veldig overrasket over at statsråden ikke vil følge opp dette med en stortingsmelding. Jeg lurer på hvordan statsråden og regjeringa da ønsker å legge fram sine handlingspunkter for hvordan dette skal foregå framover, f.eks. foreldre–hjem-samarbeidet, klasseromsledelse osv., uten at det legges fram en stortingsmelding?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [14:25:58]: Jeg har sagt fra første stund at vi ikke kommer til å legge frem en egen stortingsmelding om dette. Grunnen til at lederen av Djupedal-utvalget, Øystein Djupedal, også anbefalte det, er rett og slett at det ville tatt mer tid. Hvor mye lenger tid det ville tatt, er vanskelig å si, men da måtte jo Stortinget først ha behandlet en stortingsmelding, og så ville man gått på lovsakene etterpå.

Det vi kommer til å gjøre, er å sende lovsakene på høring, og så vil resten av Djupedal-utvalgets rapport følges opp gjennom f.eks. budsjettdokumenter. Ulempen med det er at Stortinget ikke får en samlet fremstilling, men på den annen side er det mulig å bruke f.eks. budsjettdokumentene og lovproposisjonen til å gi en mer samlet fremstilling av hva regjeringen ønsker å gjøre i antimobbearbeidet.

Så jeg mener at det er en god måte å gjøre det på, og jeg mener at det også ivaretar det som er intensjonen til Arbeiderpartiet i dette Dokument 8-forslaget, nemlig at en ikke skal spille unødig tid.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på 3 minutter.

Tone Merete Sønsterud (A) [14:27:16]: Vi har bestemt at skolen skal være et trygt og godt sted å være fordi det er en forutsetning for læring. Slik er det ikke for alle elever i dag, noe vi har hørt om tidligere i debatten. Vi har et stort ansvar for at det er gode nok lærere, som kan skape trygge miljøer, og lærerne har ansvar for fag og dannelse, slik at elevene står godt rustet til å møte voksenlivet. Men vi vet at dette er utfordrende i en skole hvor mange i dag trenger hjelp til sosiale og psykiske utfordringer, ulike diagnoser, funksjonshemninger, tilrettelagt opplæring og ikke minst mobbing.

For å skape et inkluderende skolemiljø er det viktig med tverrfaglighet rundt eleven. Da er helsesøster en viktig og naturlig del, men oppgaven kan bli vanskelig på skoler med store problemer. Elever som sliter, ønsker seg en voksenperson som er trygg, har tid, som lytter, en de kan snakke med, som de kan stole på, kort sagt: en som ser dem. Derfor har Arbeiderpartiet invitert Stortinget til å stemme for et forslag som vil bidra til at det blir ansatt flere sosial- og miljøarbeidere på skoler med høye mobbetall, slik at lærerne kan bruke mest mulig av sin tid til læring. Vi vet at det fungerer. Vi behøver ikke å vente. Det er synd at det ikke får flertall.

Jeg er sikker på at de aller fleste lærere vil sine elever vel, men vi får dessverre meldinger om at det finnes de som mobber sine elever: 1–2 pst. viser Elevundersøkelsen i 2015. En venn av meg er terapeut, og hun forteller at hun har elever til behandling som blir trakassert av lærere. Det er ille.

Så må jeg si at jeg har gjort meg noen tanker når jeg selv har fått mailer av lærere som er opptatt av politiske saker. Det er selvfølgelig greit at de argumenterer for sitt syn. At det sendes mailer med en ordbruk som det ikke passer å gjenta fra denne talerstolen, er nå én ting, men når man som lærer opptrer i det offentlige rom, f.eks. i avisinnlegg, og omtaler folk på samme ufine måte der, tenker jeg: Hva slags lærere er dette? Tenker de over at elever leser disse innleggene? Hva slags forbilde er de for sine elever? Elevene må jo få et inntrykk av at en slik språkbruk er greit. Jeg mener det må være viktig at også lærere er gode rollemodeller, er bevisst at ord er viktig, og at ord kan føre til handlinger.

Det er ille når elever blir mobbet, krenket og trakassert, og ekstra ille må det være når en opplever det fra en lærer. Derfor er det synd at våre forslag – som f.eks. at det skal settes i gang kompetanseutvikling i antimobbearbeid i skolen, et regelverk som gir større anledning til å skifte ut skoleledelse som over tid ikke makter å håndtere mobbesaker, og at det lovfestes en nulltoleranse for personale som krenker elever – sannsynligvis ikke får flertall her i dag. Etter å ha hørt Fremskrittspartiets innlegg er det utrolig at de vil stemme imot våre forslag. For dem er det tydeligvis ikke saken som er viktigst, men hvem det er som fremmer forslagene.

Svein Roald Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Lill Harriet Sandaune (FrP) [14:30:25]: Mobbing er et stort samfunnsproblem, og det å gi barn en trygg barndom og oppvekst er det viktigste forebyggende tiltaket vi har. Vi som politikere har et stort ansvar for å prioritere en effektiv kamp mot mobbing, og jeg er glad for at dette nok en gang settes på dagsordenen.

Mobbing tar mange liv, og Folkehelseinstituttet presenterte nylig en rapport som viser at selvmord er den vanligste dødsårsaken for personer mellom 15 år og 49 år. Hvorfor er det slik, kan man stille seg spørsmål om. Det handler om enkeltmenneskers liv som blir ødelagt, og dette kan vi ikke akseptere at skal fortsette.

Det finnes ingen enkel og rask oppskrift for å bli kvitt mobbeproblematikken. Det kreves langsiktig og målrettet arbeid, der man tydeliggjør ansvarsforhold og stiller klare krav til rektor, lærere, kommunepolitikere og fylkespolitikere. Ikke minst må lærere tørre å ta tak i problemene når man ser at de dukker opp. Det handler også om å stille krav til elevene. Det gjelder å stå fram som en tydelig leder og ta ansvar umiddelbart når mobbing skjer i skole- og klassemiljøet. Det er ofte en tøff jobb å ta tak i disse sakene, og da er det viktig med god ledelse på skolene og et godt samarbeid mellom skole og hjem, slik at man får en felles målsetting om å bekjempe mobbing.

Dessverre ser vi altfor ofte at så vel politikere som skoleeiere og den lokale skoleledelsen ikke tar mobbing på alvor. Et trist eksempel på dette er min hjemkommune Malvik, der man nå har hatt en opprivende mobbesak der kommunen gjennom rettssystemet ble kjent skyldig for de skadene en jente ble påført med bakgrunn i mobbing i skoletiden. Men likevel tar ikke kommunen ansvar og søker å oppnå en dialog og en løsning som tar menneskelige hensyn i forhold til mobbeofferet. I dommen ble det påpekt at skolen hadde prioritert arbeid rundt uforpliktende antimobbekampanjer, men ikke maktet å vise handlekraft og å igangsette tiltak som satte en stopper for mobbingen.

I det videre arbeidet mot mobbing er det derfor viktig at man ikke bare konsentrerer arbeidet rundt uforpliktende antimobbekampanjer og tomme ord. Det er handlekraft og konkrete tiltak som vil være avgjørende for å sikre at man får bukt med et system preget av ansvarsfraskrivelse og benektelser. Det er mobbeofrene som må bli hørt, og de må slippe å kjempe en maktesløs kamp mot systemet og mobberne.

Avslutningsvis vil jeg gjerne berømme det arbeidet som er lagt ned i Djupedal-utvalget, og jeg ser fram til den helhetlige oppfølgingen av denne rapporten, som departementet vil fremme i løpet av våren 2016.

Tove Karoline Knutsen (A) [14:33:35]: Dette er en sak og et tema som i mange tilfeller kan handle om liv og død. At livet byr på utfordringer for både barn og voksne, vet alle. Men for de ungene og ungdommene som blir plaget og mobbet, kanskje over flere år, kan livet oppleves tøffere enn det som sjøl den sterkeste kan holde ut. Derfor tar dette representantforslaget til orde for en hel rekke tiltak som kan motvirke mobbing og hjelpe dem som blir utsatt. Derfor er det viktig også for oss som er helsepolitikere, å peke på de tiltakene innenfor helsetjenesten som kan bidra til å gi riktig hjelp til barn og unge som mobbes.

Fra elevundersøkelsene kan vi se at kanskje så mange som 20 000 elever blir mobbet hver uke. For disse elevene er det helt avgjørende med tidlig intervensjon og forebygging. Derfor er skolehelsetjenesten og helsestasjonene så viktige, slik at barn og unge som opplever mobbing, har et sted å henvende seg. Barn og unge som blir mobbet jevnlig, lider under mistrivsel, lærevansker, funksjonsproblemer, både heime og på skolen, og kan faktisk oppleve å bli både fysisk og psykisk sjuke langt opp i voksen alder.

Dette representantforslaget peker helt konkret på to viktige tiltak som direkte berører helsetjenesten, nemlig forslaget om rett for helsesøster til å henvise elever som trenger det, videre til psykolog, BUP, altså barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk, eller annen ekspertise, og at skolehelsetjenesten må være rigget med nok ressurser til å følge opp antimobbingsarbeidet. Skolehelsetjenesten er sammen med helsestasjonene et godt og målrettet lavterskeltilbud og en lovpålagt helsetjeneste for elever. I tillegg til lovpålagte oppgaver har skolehelsetjenesten en unik mulighet til å treffe barn og unge på deres egen arena og kan dermed bidra til å gi rask hjelp når noe er vanskelig.

Stoltenberg II-regjeringa foreslo en økning på 180 mill. kr til skolehelsetjenesten i 2014-budsjettet, men ifølge en undersøkelse gjennomført av tidsskriftet Sykepleien ble bare ca. 50 pst. brukt til det formålet de var tiltenkt. Derfor har Arbeiderpartiet foreslått at de pengene vi bevilger til skolehelsetjenesten og helsestasjonene – og vi bevilger like mye som regjeringa – i sin helhet skal øremerkes, inntil vi ser at vi har nådd de målene vi har satt for disse viktige tjenestene. Dette har dessverre ikke regjeringa fulgt opp, sjøl om det er riktig som statsråden sa, at man har gått med på en øremerking av 100 mill. kr etter påtrykk fra Kristelig Folkeparti.

Det er bare hvis vi jobber bredt og systematisk og får til et samspill mellom skole, hjem og de nære helsetilbudene at vi kan lykkes med å fjerne den uakseptable trakasseringa og plaginga som mange barn og unge dessverre blir utsatt for. Jeg synes det er veldig synd at de forslagene som ligger i denne innstillinga, ikke får flertall i denne salen i dag.

Trond Giske (A) [14:36:54]: (komiteens leder): Vi står overfor et samfunnsproblem som innebærer flere tusen lovbrudd hver eneste dag, som innebærer at 9 000 barn og unge utsettes for langvarig systematisk trakassering og vold – mange får psykiske helseskader for livet, noen dør av det. Så har vi altså en mulighet til å gjøre vedtak. Det er ikke bare, som flere har sagt her, bra med utålmodighet – det er veldig dumt med utålmodighet, vi burde ikke ha grunn til utålmodighet. Det burde være så offensiv handling at vi sa heia til statsråden – dette er vi politisk enige om, vi må gjennomføre tiltakene som hjelper barn og unge. Det er veldig synd at vi må være utålmodige i en slik sak. Anders Tyvand sa at han var glad for å få en mulighet til å ha en full gjennomgang. Vi får ingen full gjennomgang, vi får ingen stortingsmelding – ikke engang det får vi på ett år. Anledningen er nå, og anledningen til å vedta tiltak som virker, er nå – 25 muligheter til straks å gjøre vedtak i landets nasjonalforsamling som binder statsråden til handling.

Statsråden sa at han trengte tid til høring. Djupedal-utvalgets høringsfrist var 22. juni 2015 – vi har snart ettårsjubileum også for høringsfristen. Statsråden sa at han må sende lovendringer på høring. Departementet sendte 33 forslag på høring i 2015 og tre i 2016, ikke ett av dem handler om mobbing. Det er en bløff av statsråden at dette handler om høring av lovforslag. Og hvis det er feil, kan representanten Henrik Asheim korrigere meg i neste innlegg ved å nevne ett forslag til en lovendring som hjelper mobbeofrene i Norge, som er sendt på høring etter at Djupedal-utvalgets høringsfrist gikk ut 22. juni 2015.

Folk lider, og når det gjelder bildet av en bygningsmasse, f.eks. et hus som står i brann, eller bjelker som ramler ned i hodet på elevene: Hadde vi da godtatt at en statsråd satt i tre år uten å gjøre noe? Hadde vi da godtatt at en statsråd satt i tre år uten å gjøre noe? Hadde vi godtatt at elever som snart var ferdige med ungdomsskolen, hadde begynt å bli ferdige før et eneste vesentlig tiltak ble gjennomført? Jeg må si at når statsrådens trofaste våpendrager fra Kristelig Folkeparti, som har vært et parti som har gått i bresjen for kampen mot mobbing – Bondevik gjorde en heroisk innsats – heller ikke kan stemme for disse forslagene, er det helt uforståelig. Dette skyldes jo ikke politisk uenighet. Hadde det vært uenighet, hadde vi kunnet leve med at det var to forskjellige syn, og at vi ikke hadde hatt flertall. Men det er enighet. Det skyldes ikke politisk uenighet at dette ikke ble gjennomført; det skyldes politisk udugelighet. Og barna i skolen har ikke tid til å vente. Da får statsministeren sette inn en av de andre skolepolitikerne til Høyre – og man har flere gode å velge mellom: Henrik Asheim, Kristin Vinje, Kristin Clemet – som kan sitte i statsrådsstolen og få gjort det som hjelper dem som rammes av mobbing, for denne ventingen er rett og slett utålelig.

Presidenten: Presidenten vil bemerke at ordet «bløff» faller utenfor det som er parlamentarisk språkbruk.

Henrik Asheim (H) [14:40:18]: Det er altså slik at statsråden har varslet at det nå kommer en helhetlig oppfølging av Djupedal-utvalgets innstilling. Jeg må si at representanten Giske kan rive de fleste av oss med seg i sitt engasjement for denne saken, men hvor var det engasjementet da de selv styrte landet? Hvor var utålmodigheten? Vi vet at under Bondevik II-regjeringen falt mobbingen med 70 pst. Under den rød-grønne regjeringens første periode, fra 2005 til 2009, økte den med 75 pst. Hvor var representanten Trond Giske da Kyrre Lekve, som var statssekretær i Kunnskapsdepartementet, svarte TV2 da han ble konfrontert med disse tallene i 2009: «Nå har vi merket at det er på tide å ha trykk på saken igjen.»

Det er veldig fint at vi har en engasjert debatt. Det er veldig fint at opposisjonen kommer med sine forslag rett før statsråden kommer med en sak. Det er i orden, det kan vi ta med oss når vi skal behandle den saken. Men plutselig nå, etter de resultatene man selv har etterlatt seg i regjering, har Arbeiderpartiet blitt så opptatt av dette – mens vi endelig har en kunnskapsminister som ikke bare står og snakker om det mens mobbetallene skyter i været, men som faktisk legger frem en helhetlig sak – at de sier at utålmodighet er et problem. Hvor var utålmodigheten da statssekretæren fra SV for den rød-grønne flertallsregjeringen selv sa, etter å ha blitt konfrontert med at mobbetallene økte med 75 pst. på fire år, at nå merker vi at vi må ha trykk på denne saken? Jeg er helt enig med alle dem som har beskrevet hvor alvorlig mobbingen er, men den var vel like alvorlig fra 2005 til 2009 som den er nå.

Jeg er umåtelig stolt over å representere et flertall og en regjering som ikke bare sier at de skal gjøre noe med mobbing, slik som mange statsråder har sagt, eller ha trykk på det når de opplever at tallene går opp, men som faktisk gjør et grundig og skikkelig arbeid før man legger frem de tiltakene. Det er urettferdig mot ofre for mobbing å måtte se på tv om igjen og om igjen at politikere sier nå skal vi gjøre sånn og sånn, og så opplever man at ikke noe skjer. Nå har vi en regjering som først ser på forskningen, så setter seg inn i anbefalingene og så legger frem forslagene.

Det er i orden at vi har en offensiv opposisjon som også presser på for å få ting gjort, men det blir noe hult med tanke på at under Bondevik II-regjeringen gikk mobbingen ned med 70 pst, under de rød-grønne gikk den opp med 75 pst. Utålmodigheten var ikke å spore da den økte under deres styre.

Anders Tyvand (KrF) [14:43:15]: Representanten Giske påpeker at Kristelig Folkeparti har vært en pådriver i antimobbearbeidet gjennom mange år, og trekker fram tidligere statsminister Bondeviks innsats. Jeg er helt enig i at statsminister Bondevik gjorde en fantastisk jobb, men det er ikke riktig at Kristelig Folkeparti har sluttet å være en pådriver i antimobbearbeidet. Vi kommer til å være det fortsatt, og vi har vært det så langt i denne perioden. Jeg synes det er trist at komiteens leder forsøker å gjøre dette til et politisk spill og overser de tiltakene som er iverksatt for å bekjempe mobbingen.

Jeg kan nevne noe. Vi har forhandlet inn et prøveprosjekt med mobbeombud i fire fylker. Det er et prosjekt Kristelig Folkeparti ønsker å utvide til å gjelde alle fylkene. Vi har vært med på å styrke skolehelsetjenesten, som er viktig både for det forbyggende arbeidet og ikke minst for å hjelpe barn og ungdom som opplever å få ulike problemer. Det er også en viktig del av det forebyggende mobbearbeidet. Regjeringen økte dette budsjettet med 200 mill. kr i 2016. Vi sa det var bra, men ikke nok. Så vi forhandlet inn 100 mill. kr til, som ble øremerket.

Vår viktigste skolesatsing i denne perioden har vært økt lærertetthet – flere lærere til de minste elevene. Det vil gi lærerne bedre sjanse til å følge opp hver enkelt elev. Det vil også være viktig antimobbearbeid, med flere voksne øyne i skolen til å se hver enkelt elev og følge dem opp – ikke bare faglig, men også sosialt – og sørge for at de får et godt og trygt læringsmiljø.

I tillegg har vi fremmet andre forslag. Vi har fremmet forslag om livsmestring i skolen, som et prosjekt. Det har statsråden signalisert at han ønsker å vurdere i sammenheng med oppfølgingen av Ludvigsen-utvalgets rapport. Vi har også fremmet et forslag om en helhetlig opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse, som helse- og omsorgskomiteen skal avgi sin innstilling om i løpet av mai.

Så vil jeg nevne RLE i lærerutdanningen. Å ha lærere som har kompetanse ikke bare på konkret antimobbearbeid, men også har god kunnskap om elevene og om ulike religioner og ulike kulturbakgrunner, er viktig for å kunne få et klassemiljø som er stadig mer flerkulturelt og flerreligiøst, til å fungere godt. Da må man ha kunnskap om elevenes tro og bakgrunn for å kunne skape respekt og forståelse på tvers av disse grensene.

Igjen, jeg synes det er trist at komiteens leder forsøker å gjøre dette til et politisk spill og overser de tiltakene som allerede er gjennomført. Jeg håper vi får en mer konstruktiv debatt når kunnskapsministeren legger fram sin sak for Stortinget.

Audun Lysbakken (SV) [14:46:29]: Vi kan alle kjefte på hverandre for manglende handlingskraft, men jeg vil ha meg frabedt at det blir stilt spørsmål ved motivasjon og om man faktisk er opptatt av dette, som representanten Asheim gjorde i sitt innlegg. Kristin Halvorsen og de andre kunnskapsministrene fra SV gjennomførte en lang rekke tiltak mot mobbing i de årene de var kunnskapsministre. Jeg betviler ikke den sittende statsrådens engasjement, og jeg synes Asheim skal holde seg for god til å betvile engasjementet til de statsrådene som satt før.

Det som derimot er viktig, er at vi sammen erkjenner at den veldig lange rekken med tiltak som er satt inn under ulike regjeringer, ikke har gitt de resultatene vi ønsker oss. Det gjelder både de tiltakene som ble satt inn under Bondevik, og de tiltakene som ble satt inn under vår regjering. Så må det være lov å påpeke at under denne regjeringen har det kommet veldig lite. Jeg håper det betyr at statsråden nå kommer med mye som er gjennomtenkt og bra, på grunnlag av det arbeidet Kristin Halvorsen satte i gang, nettopp fordi så mange av tiltakene som har rullet ut over tid, ikke har gitt den helhetlige effekten som trengs.

Under statsråd Halvorsen ble det satt i gang målrettet arbeid mot det som på tabloidspråket blir kalt «versting-kommuner», tilsynet ble styrket og veiledningen ble bedret, men dette henger sammen med den helhetlige skolepolitikken. Spørsmålet er hva slags læringsmiljø vi klarer å skape i klasserommet på norske skoler. Enkelttiltakene mot mobbing er viktig, men den bredere politikken er like viktig. Det er i den rammen vi må forstå behovet for Djupedal-utvalget. Det kom ikke som et resultat av handlingslammelse, men som et resultat av at de ulike politiske strategiene ikke har virket godt nok.

Jeg mener vi må slippe å få en diskusjon der ulike utslag i mobbetallene tolkes på en måte som gjør at en tror det finnes en «quick fix», og at det finnes noen enkle politiske grep som gjør at en fjerner mobbing som problem i norsk skole en gang for alle. Det er resultatene av mange tiltak over tid – resultatene av tøff kamp mot mobbing på hver enkelt skole, men også politisk – som vil gi resultat. Istedenfor å prøve å så tvil om tidligere statsråders motivasjon, synes jeg regjeringspartiene skal velge å slutte med dette evige åtteårsgnålet som vi får høre igjen og igjen, ta det ansvaret det medfører å ha makt og ta konsekvensen av at lite har skjedd over lang tid. Dere får anledning til å overbevise oss ved å legge fram noe som det er kraft i, i løpet av denne våren.

Trond Giske (A) [14:50:02]: Representanten Asheim presenterte noen tall som jeg tror at for de aller fleste som følger mobbing tett, er absolutt helt ukjente. Han sa at det i 2009 hadde vært en kraftig økning i mobbing, som gjorde at Kyrre Lekve reagerte. Elevundersøkelsen i 2009 viste at det var en liten nedgang i mobbetallene, så hvor Asheim har sine tall fra, skal bli spennende å høre i neste innlegg. Men det viktige er ikke om det har gått litt ned eller litt opp, det viktige er at tallene er altfor høye og har vært altfor høye altfor lenge. Jeg tror ingen kan slå seg på brystet og si at de har gjort nok. Men det er riktig som Lysbakken sa, at Kristin Halvorsen og den rød-grønne regjeringen gjennomførte en del tiltak. Blant annet styrket de lovvernet for dem som blir utsatt for mobbing, som bl.a. har ført til at vi nå har fått noen av de første dommene mot mobbing.

Saken er at ingen noensinne har sittet i tre år uten å gjøre noe vesentlig. Det er det som er rekorden her, og som er helt utålelig. Noen sier at dette er et politisk spill – Anders Tyvand snakker om et politisk spill. Jeg skal love at for de 9 000 som utsettes for langvarig trakassering, er det ikke mye spill. Det som er spill, er å si at man er kraftig engasjert mot mobbing og venter på en sak som man skal ha en bred debatt om, men som ikke kommer. Så har man 25 muligheter til å vedta konkrete tiltak som hjelper – og lar være å stemme for det. Vi kan altså i dag vedta at regjeringen skal sette i gang et kompetanseprogram for lærere og skoleledere. Man trenger ikke vente på noen høring for å gjøre det. Vi kan i dag vedta at alle kommuner skal være knyttet opp mot et beredskapsteam som har kompetanse om mobbing. Man trenger ikke en lovendring for det. Vi kan i dag vedta at man styrker sosialrådgivningstjenesten på skolene for å hjelpe elevene som har problemer i hverdagen. Man trenger ikke noen stor utredning for det. Dette kan vi vedta i dag, men vi får ikke flertall fordi man er mer lojal mot regjeringen enn regjeringen selv er. Tyvands skryt av regjeringen er mer imponerende enn Erna Solbergs og finansministerens skryt til sammen.

Det som er oppsiktsvekkende, er at statsråden sier at grunnen til at man må vente, er at ting må på høring. Men ikke én sak er sendt på høring etter den 22. juni 2015, etter at høringsfristen gikk ut. Hvis dette er feil, ber jeg statsråden gå opp og fortelle hvilke lovendringer han har sendt på høring etter at høringen om Djupedal-utvalget var ferdig, og som vi nå kan forvente oss kommer til Stortinget. Hvilke konkrete ting er det som mangler på høringslisten fra departementet? Det er ingen ting der. Så det er ikke noen høring vi venter på. Den store utredningen og gjennomgangen var Djupedal-utvalgets innstilling. Der står forslagene på rekke og rad og venter på å bli gjennomført. Det kom ikke i budsjettet høsten 2015, det kom ikke i revidert våren 2016, det kom ingen lovforslag, og det kom ingen høringsforslag. Vi trenger handling, og jeg tviler på at denne statsråden kommer så langt før han blir skiftet ut i 2017 – forhåpentligvis før.

Presidenten: Representanten Henrik Asheim har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Henrik Asheim (H) [14:53:13]: Nå har jeg ikke flere sjanser igjen. Representanten Giske etterlyste hvor jeg hadde fått tallene 75 pst. ned under den borgerlige regjeringen og 70 pst. opp under de rød-grønne. Det er fra Erling Rolland, som er professor i spesialpedagogikk ved Nasjonalt senter for læringsmiljø og atferdsforskning i Stavanger. Han har fulgt norske mobbetall siden 1995. Jeg kan også sende og dele både TV 2-saken og lenke og videointervjuet med Kyrre Lekve til hele komiteen, hvis det er ønskelig å se hva han faktisk svarte på de spørsmålene.

Så til representanten Lysbakken: La meg være helt tydelig på at jeg betviler ikke at noen kunnskapsministre har vært opptatt av denne saken. Jeg sier bare at det som var regjeringens eget svar da de ble konfrontert med økende mobbetall, var at nå må vi igjen ha trykk på det. Jeg er ikke i tvil om at både Kristin Halvorsen og tidligere kunnskapsministre har vært opptatt av å redusere mobbingen, men mobbetallene gikk gal vei. Når svaret var at vi nå må prøve å ha trykk på det igjen, viser det i det minste at den utålmodigheten som har vært etterlyst av andre deler av opposisjonen, har blitt veldig tydelig i opposisjon, men var ikke så tydelig da man selv hadde ansvaret.

Tone Merete Sønsterud (A) [14:54:27]: Så fort Høyre blir litt presset på egen politikk og handlekraft, går man – tradisjonen tro, vil jeg si – opp på denne talerstolen og setter i gang med samme leksa om hva de rød-grønne gjorde eller ikke gjorde. Konklusjonen er den samme uansett hvilken sak de snakker om: De rød-grønne gjorde ingen ting – akkurat slik representanten Asheim nå har gjort. Så kunne jeg selvfølgelig i denne saken brukt tid på å gjenta det som både representanten Giske og representanten Lysbakken har sagt, men det skal jeg ikke. Hvis representanten Asheim og Høyre vil gjøre noe som kan virke nå, som kan settes ut i live nå for å gjøre noe med dette alvorlige problemet for så mange, er det – som representanten Giske sa – å stemme for disse forslagene nå i dag.

Audun Lysbakken (SV) [14:55:40]: Jeg redegjorde for en del av de tiltakene som ble satt inn mot mobbing under den rød-grønne regjeringen, og også for videreføringen av det manifestet mot mobbing som Bondevik-regjeringen tok initiativ til. Da hadde jeg egentlig også forventet meg litt større ydmykhet fra representanten Asheim i hans svar på det. Hvis man går inn og ser på de sakene som jeg nå gjorde, og som han selv omtalte i sitt innlegg, ser man at der beskrives en del av utviklingen i mobbebildet, bl.a. den digitale mobbingen som slo inn i de årene, neppe på grunn av den politiske endringen på Stortinget fra Bondevik-regjeringen til Stoltenberg-regjeringen, men på grunn av endringer i verden der ute, som det er vår oppgave å møte politisk. Jeg vil vel også tillate meg å tvile på om det i virkeligheten var sånn at mobbingen gikk ned med 75 pst. på tre år, og så opp igjen med 75 pst. de neste tre årene. Det tror jeg egentlig Asheim tviler på også, selv om det var opportunt å bruke det akkurat nå.

Jeg foreslår at vi fortsetter denne debatten når statsråden kommer tilbake med sine saker, på en verdigere og sakligere måte enn dette. Det tror jeg ikke minst de barna dette handler om, er tjent med. Da håper jeg vi kan komme tilbake til det som er kjernespørsmålene: Hvordan bygger vi kollektiv kompetanse på skolene? Hvordan lager vi en klagebehandling som fungerer? Hvordan styrker vi lærerens mulighet til å være leder i klasserommet? Hvordan legger vi vekt på klasseromsledelse i etter- og videreutdanningen og i utdanningssystemet? Da er det heldigvis sånn at vi har en innstilling fra et utvalg som har gitt oss råd nettopp basert på de tingene vi har prøvd, sammen, men som ikke har virket godt nok, og så er det nå opp til regjeringen å følge det opp. Det må være lov til å påpeke at det har tatt lang tid, og så håper vi at vi venter på noe godt når vi nå har ventet en stund.

Kristin Vinje (H) [14:57:50]: Vi er alle enige om at mobbing er et komplekst fenomen, og det er ikke lett å bli kvitt det. Det er nettopp derfor det ikke bare er å rase ut og handle med en gang, og det er derfor det er bra at Kristin Halvorsen satte ned et utvalg som gikk grundig til verks, og som ga oss et godt kunnskapsgrunnlag for hva vi kan gjøre for å bli kvitt mobbing.

Mobbesaker er komplekse, og derfor er det ingen lett måte å bli kvitt fenomenet på. Derfor er det også trist, synes jeg, at komitélederen ypper til så heftig debatt og beskylder regjeringen for ikke å gjøre noe som helst, når det er åpenbart at regjeringen iverksetter flere tiltak. Den som leser statsrådens svar på dette representantforslaget, ser at det er flere tiltak som er iverksatt. Regjeringen jobber med saken. Det har kommet penger til helsestasjoner, til helsesøstre, det er laget strategier, og det er lovendringer underveis. Vi vet også at det har vært en gjennomgang av skoleinspektørene av hvilke mobbetiltak som ble satt i verk i perioden 2005–2015. Det ble altså satt i gang forskjellige tiltak til over 209 mill. kr, og ingen av disse tiltakene kan sies å ha hatt noen effekt. Det forteller meg at det er ikke bare om å gjøre å løpe av gårde og sette inn forskjellige tiltak for å kunne stå her og vise at man er såkalt handlekraftig på et felt som dette. Dette er for komplekst til at man kan skynde seg av gårde med hastige tiltak. Det er ikke nødvendigvis det som virker. Derfor synes jeg det er bra at vi nå har fått et grundig bakgrunnsarbeid, og at vi har en kunnskapsminister som tenker seg om før han setter tiltak i verk.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [14:59:57]: Tusen takk for debatten. Anders Tyvand fra Kristelig Folkeparti har på en veldig god måte redegjort for – og jeg har også sagt noe om – hvilke tiltak som dette stortingsflertallet allerede har satt i gang, bl.a. satsing på helsesøstre. Så er prosessen slik at Djupedal-utvalgets innstilling skulle på høring. I den forbindelse var det også høringskonferanser. Det var viktig. Så jobber vi i departementet så raskt vi kan – og jeg kan forsikre om at her brukes det ikke unødig tid – nettopp fordi dette er viktig, og så vil konkrete lovforslag komme på høring i løpet av kort tid.

Når det gjelder debatten, synes jeg representanten Sønsterud hadde et godt poeng om at alle voksne må ta et ansvar. Så får alle representantene her vurdere seg selv og sin egen innsats og finne ut om dette er måten vi vil at denne debatten skal føres på. Som sagt, jeg er statsråd, jeg har ansvaret for denne politikken. Jeg er glad for og synes det er bra at det er debatt – at det er spiss debatt, at det er skarp debatt. Men vi får vurdere formen på debatten, særlig i en sak som er så viktig som denne. Det dreier seg ikke om parlamentarisk eller ikke parlamentarisk språkbruk, men rett og slett om at jeg mener det er et viktig poeng at alle partier i det store og det hele står bak en ny antimobbepolitikk. Det burde også debattene på Stortinget reflektere.

Presidenten: Representanten Trond Giske har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset oppad til 1 minutt.

Trond Giske (A) [15:01:51]: Jeg skjønner at statsråden synes det er ubehagelig å bli stilt til rette i Stortinget for at det ikke skjer noe, og at debatten gjerne skulle vært litt hyggeligere og koseligere, og at vi skulle nyte den enigheten som er i salen her over at alle er engasjert i arbeidet mot mobbing. Men debatten her handler ikke om hvorvidt vi er enig i målet: å bekjempe mobbing. Denne debatten handler om tiltak og handling, om å iverksette ting som hjelper dem som blir utsatt for det. Og statsråden brukte hele sitt femminuttersinnlegg på å snakke om prosessen, hvor han bl.a. sa at det tok tid, for det var nødvendig å sende ting på høring. Så har vi påpekt i debatten at høringen om Djupedal-utvalget var ferdig i juni 2015, og siden har ingenting blitt sendt på høring. Statsråden hadde nå altså muligheten – for andre gang – til å fortelle hva som var blitt sendt på høring, eventuelt utdype hvilke tiltak som skulle komme. Ingenting av dette skjedde. Vi må kunne konstatere at om ikke det var bløff at ting var sendt på høring, så var det i hvert fall usant.

Kent Gudmundsen (H) [15:03:08]: Jeg hadde i utgangspunktet ikke tenkt å ta ordet i denne saken, men jeg må få lov til å si at komitéleder Giskes måte å føre ordet på, det klimaet han prøver å legge opp til i en så viktig sak som dette, gjør at jeg følte behov for å si noe fra denne talerstolen.

For det første synes jeg dette er en sak som er altfor alvorlig til å drive for mye polemikk rundt, som jeg føler representanten Giske gjør i denne saken. For det andre er det faktisk ganske urovekkende å se at en tidligere statsråd og nå komitéleder ikke er kjent med den prosessen som en skulle ha rundt Djupedal-utvalgets innstilling angående framleggelsen av forslagene, behandling rundt omkring i Norge gjennom disse høringskonferansene og det arbeidet som videre skal følges opp av regjeringen. De som har vært kjent med de prosessene, kan jo se at det programmet er blitt framskyndet av kunnskapsministeren, Torbjørn Røe Isaksen, slik at man faktisk har fått en raskere framstilling av dette arbeidet enn det det opprinnelig var lagt opp til.

I tillegg greier man å påpeke fra denne talerstolen at det ikke er satt inn tiltak. Vi har jo faktisk svidd av over 1 mrd. kr allerede på flere innsatsressurser til helsestasjoner rundt omkring i Kommune-Norge, noe som har medført flere hundre helsearbeidere som kan følge opp enkelte skoleelever. Vi har fått en rekke tiltak – nevnt av representanten Tyvand her, som jeg ikke skal gjenta – som viser at det har vært en langsiktig, strategisk og kunnskapsbasert innsats mot mobbing, samtidig som man har iverksatt enkelte tiltak som man kan høste både erfaring og kunnskap fra, og som vil bidra i denne situasjonen. Da synes jeg at man burde holde seg for god til å legge seg på det nivået i en så alvorlig sak som dette. Jeg håper at man kan ta inn over seg at vi framover nå er nødt til å stå bredt samlet, i en sak som er vanskelig å håndtere, som krever langsiktighet, og som krever at vi alle sammen bidrar, slik at alle skoleledere ute i Norge tar sitt ansvar og bidrar til et godt skolemiljø som gjør at færre opplever mobbing i sin hverdag.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.