Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:01:49]: (ordfører for saken): Denne saken gjelder tre verdiradikale forslag om å oppheve det grunnlovsmessige vernet av odelsloven, Grunnloven § 117, tidligere § 107. Dersom grunnlovsvernet som ble innført i 1814, faller, vil odelsloven kunne fjernes med alminnelig flertall i Stortinget. Angrepet på odelslovens grunnlovsvern kommer fra tre partier: Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre, anført av Fremskrittspartiets Anders Anundsen, Høyres Gunnar Gundersen og Venstres leder, Trine Skei Grande. Felles for disse partier i dag er sterk tro på en økonomisk-liberalistisk politikk. Historisk som i dag står odelsloven i motsetning til dette politiske grunnsynet. Partiene Høyre og Fremskrittspartiet er også motstander av konsesjonsloven til landbrukseiendom. Samlet vil denne politiske økonomisk-liberalistiske grunnholdning fjerne kravet til personlig eierskap til landbrukseiendom med tilhørende samfunnsmessige plikter til den private eiendomsrett til landbrukseiendom.

Om denne politiske retningen får nødvendig flertall i Stortinget, vil disse partiene over noen år forandre noen av grunnverdiene som det norske jambyrdige velferdssamfunnet er tuftet på. Dette vil forandre det Norge som mange er glad i, nemlig samhold og fellesskap basert på en privat, personlig eiendomsrett med klart verdigrunnlag og samfunnsmessige plikter til eiendomsretten på landbrukseiendom.

Komiteen er derfor skarpt splittet i to ulike grunnholdninger i saken. Som saksordfører vil jeg legge fram komiteens flertallssyn, representert ved Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, SV og Miljøpartiet De Grønne, slik det framkommer i innstillinga. I tillegg vil jeg poengtere Senterpartiets grunnholdninger ytterligere i saken. Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre vil sjøl legge fram sine vurderinger og konklusjoner i saken.

Forslagene dreier seg altså om å oppheve grunnlovsvernet i odelsretten. Etter Grunnlovens revisjon er vernet om odelsretten inntatt i Grunnloven § 117, som har følgende ordlyd:

«Odels- og åsetesretten må ikke oppheves. De nærmere betingelser for hvordan den skal bestå til støtte for staten og til gagn for landallmuen, fastsettes av det første eller annet følgende storting.»

Odels- og åsetesrettens virkeområde er nærmere hjemlet i lov om odelsretten og åsetesretten, odelsloven, fra 1974. I odelsloven § 1 blir odelsretten definert slik:

«Odelsrett kan hevdast til fast eigedom som nemnt i § 2. Slik eigedom blir kalla odlingsjord. Den som eig odlingsjord når odelshevdstida går ut, blir kalla odlar.

Eigedom som det kviler odel på, blir kalla odelsjord.»

I odelsloven § 7 heter det om odelshevdstid: «Odelsrett får odlaren når han har vore eigar med full eigedomsrett i 20 år.»

Åsetesretten er nærmere definert i odelsloven § 51 første ledd:

«Når eigaren av odelsjord eller odlingsjord døyr og jorda går i arv til etterkomarane hans, har ein av desse rett til på skifte å få denne utlagt til seg, på vilkår som går fram av dei etterfølgjande paragrafane. Denne retten, som blir kalla åsetesrett, gjeld ikkje sameigepart utan der resteigedomen er eigd av ektefellen eller sambuaren til arvelataren og arvingen er etterkomar også etter denne.»

Videre følger det av odelsloven § 56 første ledd:

«Åsetesarvingen har krav på at det ved skjøn blir fastsett ein overtakingspris som er rimeleg etter dei tilhøva som ligg føre. Verdsetjinga skal gjerast med særleg tanke på at overtakaren kan makte å bli sitjande med eigedomen. Åsetestakst må ikkje setjast høgare enn verdien av eigedomen ved odelstakst, jf. § 49.»

Det var noen sentrale paragrafer i folkeopplysningens navn.

Komiteens flertall vil påpeke at odelsretten var og er en gjenkjøpsrett som gir etterkommerne etter en odelsbonde rett til å kjøpe landbrukseiendommen fra fremmede etter nærmere regler. Åsetesretten er en rett for nærmeste etterkommere til å ta over jordeiendom arvelateren etterlater seg, mot å løse ut de andre arvingene. Hensikten er at etterkommerne skal kunne settes i stand til å bli sittende med eiendommen. Åsetesretten har også i praksis stor betydning ved ordinære generasjonsskifter.

En rettslig karakteristikk av odelsrettens betydning i slekten kan stikkordsmessig oppsummeres slik: Et fast regelverk avgjør hvem som kan kreve eiendommen når eieren dør eller eiendommen på annet vis skifter eier, dvs. at det er en forutberegnelighet med hensyn til hvem som skal overta. Denne forutberegneligheten gir den som har best odelsrett, mulighet til å forberede seg til overtagelsen gjennom erfaring og utdannelse. Videre beholdes eiendommen udelt så den legger til rette for fortsatt landbruk, bruk av land, i Norge, fordi neste generasjon får anledning til å overta til en pris som kan forrentes av driften. Odelsretten markerer i dag likestilling mellom kjønnene i relasjon til eierskap og drift av landbrukseiendom. Dette har i vesentlig grad bidratt til at Norge er blant de land i verden med høyest andel kvinnelige eiere og brukere av landbrukseiendom. Og til sist: De forholdene som er nevnt ovenfor, innebærer at eieren har større sikkerhet for at innsats og disposisjoner blir av betydning for neste generasjon.

Norge har siden 600-tallet hatt odelsrett som knytter gården til bondefamilien som sjøleiere. I de fleste europeiske land var bondefamilien knyttet til gården som livegne fra ca. 400-tallet. Denne forskjellige tradisjonen har hatt stor betydning for de ulike lands samfunnsutvikling.

Odelsretten har vært gjenstand for harde angrep en rekke ganger, særlig fra adelen og den finansielle eliten. De til nå sterkeste angrepene skjedde på 1600-tallet og fram til 1811, først og fremst fra danske interesser fordi odelsretten hindret den danske adelen i å kjøpe opp jord og skog i Norge. Dette kulminerte med at vi i 1811 fikk en forordning som i praksis førte til at landbrukseiendom omsatt utenfor familien ble solgt uten odelsrett. Innholdet i regelen var at selgeren måtte ta uttrykkelig forbehold om odelsrett dersom den fortsatt skulle gjelde etter salget. Et slikt forbehold var det svært få selgere som var villige til å ta, fordi det ville få betydning for salgssummen. Denne forordningen var trolig den viktigste årsaken til at vi fikk grunnlovsvernet av odels- og åsetesretten i 1814. Den nevnte forordning ble opphevet ved Grunnlovens ikrafttredelse. Odelsretten på eiendommer som var solgt siden 1811, ble samtidig restituert. På grunn av et sterkt og klart lovverk unngikk man således at tilgangen til norske naturressurser kom på hender som i mindre grad var opptatt av norsk verdiskaping.

Det danske motstykket til odelsretten, lovbydelsen, og den svenske bördsrätten ble også vesentlig innskrenket i den nevnte perioden, men tilsvarende regler ble videreført og gjelder fortsatt i f.eks. Sveits, Østerrike og deler av Tyskland. Flertallet mener at dette viser at det ikke var tilfeldig at man tok inn odelsretten i Grunnloven på Eidsvoll i 1814, og viser til at Christian Magnus Falsen i 1815 ga ut skriftet Norges Odelsret med Hensyn paa Rigets Constitution. Der mener Falsen at odelsretten hadde medvirket til at ingen her til lands hadde hatt mulighet til å samle seg store jordeiendommer, og på den måten kunne ingen opphøye seg over de mindre jordlodders eiere eller frie odelsmenn. Falsen var også medvirker til odelsloven av 1821, som gjaldt fram til en større revisjon i 1974, og denne loven er en direkte oppfølging av Grunnloven § 117.

I årene som fulgte, kom de to øvre stendene i samfunnet etter hvert til å stå mer og mer sammen i et sosio-kulturelt fellesskap. Den politiske økonomiske liberalismen vant hegemoniet i full bredde i dette felles øvre samfunnssjiktet. Slik disse talsmennene så det, hadde odelsretten gått ut på dato. Også noen bønder så fordeler i den økonomiske liberalismen, så langt det passet deres egne økonomiske interesser. Imidlertid prellet argumentasjonen mot odelsinstituttet av på bonderepresentantene på Stortinget, men de var ikke i flertall, så det bygde seg opp til en eksistensiell krise omkring odelsinstituttet som toppet seg i 1857. Bare grunnlovfestingen og kravet om to tredjedels flertall berget det helskinnet gjennom denne tidsånden.

Symbolkraften i odelsretten ble holdt ved like under venstrestaten. Under Nygaardsvold ble husmannstida avviklet. Odelsretten ble snudd til et gode for nybrottsfamilier og småbrukere som for bønder ellers, slik Johan Castberg hadde tatt til orde for 30 år tidligere, og begrepet odelsrett ble så å si renset for negativt meningsinnhold blant bygdefolk flest.

Flertallet bemerker at odelslovens innhold har blitt endret gjennom tidene. Kretsen av personer som har odelsrett, har fra tid til annen blitt justert, men grunnlovsvernet har det ikke vært flertall for å fjerne. Flertallet vil derfor framheve at både odels- og åsetesretten har lange tradisjoner i norsk historie. Dette er av våre lengstlevende institutter.

Flertallet mener det som særpreger det norske landbrukssamfunnet, er sjølstendige, sjøleiende, frie bønder. Flertallet vil framheve at odelsinstituttet er et vern mot kapitalkreftene for å sikre at personer som har interesse og forutsetninger for å forvalte landbrukseiendommer og matproduksjon, skal sikres mulighet til det. Gjennom en spredning av eiendomsretten til landarealene til de mange får vi en spredning av makt, noe som kjennetegner den norske samfunnsmodellen. Instituttet har vært en viktig faktor for folkestyret, maktfordeling og dermed velstandsutviklingen. Flertallet mener odelsinstituttet og dets grunnlovsvern er med på å sikre langsiktighet i det forvalteransvaret driverne av norsk landbruk utøver. Dette er et ansvar som går over generasjoner. Sikring av jordas fruktbarhet – få snakker om det, men det er en av de viktigste utfordringene vi har – og skjøtsel av skog er gode eksempler på dette. Prinsippet om at man forvalter eiendommen til det beste for framtidige generasjoner, er en av pilarene i odelsinstituttet. Et kjent begrep er at man skal overlate eiendommen i bedre stand enn da en sjøl overtok.

Flertallet bemerker at de som eier og driver landbrukseiendommer, står for norsk matproduksjon, og matproduksjon er grunnleggende i ethvert samfunn. Flertallet viser derfor til at det er nødvendig å ha grunnlovsvern om ordninger som sikrer at dette blir gjort på en best mulig måte, og at man sikrer kompetanse i næringen. Odelsinstituttet representerer dette. Odelsretten er en privatrettslig særrett for den slekt som i minst 20 år har hatt tilknytning til en bestemt landbrukseiendom, og slik at det mellom dem i slekten som har odelsrett, er en prioritetsrekkefølge. Dette medfører en rett ved arv og skifte, en løsningsrett når eiendommen kommer ut av slekten samt en løsningsrett overfor en med svakere odel som overtar eiendommen. Det er derfor grunn til å framheve at alle personer i Norge kan erverve landbrukseiendom, hvis man oppfyller kravet i henhold til loven. Av disse kan alle opparbeide odel, uavhengig av alder, kjønn, etnisitet, legning eller religion. Flertallet vil understreke at odelsinstituttet på denne bakgrunn ikke kan sammenlignes med monarkiets arverekkefølge. En slik sammenligning er grunnleggende feil.

Flertallet merker seg at forslagsstillerne i sine forslag hevder at instituttene, odels- og åsetesretten, er i strid med prinsippene om frihet og eiendomsrett, og at de legger uheldige bånd på strukturutvikling og hemmer utviklingen mot et lønnsomt og robust landbruk. Flertallet merker seg at disse momentene har vært gjengangere i debatten om odelsinstituttet helt fra 1814. Forslagene som nå er til behandling, er således ikke uttrykk for nye tanker, men de har blitt avvist ved alle tidligere anledninger fordi de vil ha motsatt effekt på samfunnet.

Flertallet mener odelsretten har preget hvordan man i Norge tenker rundt eiendom og eiendomsrett, hvor to sentrale aspekter er rett og plikt – og balansen mellom dem. Det følger forpliktelser med det å ha eiendomsrett til landbrukseiendommer. Dette eksemplifiseres med bestemmelser om personlig bo- og driveplikt. Flertallet er derfor av den oppfatning at man med forslagene om å oppheve Grunnloven § 107, nå § 117, også angriper konsesjonsloven med dens krav om prisregulering, personlig boplikt, personlig egnethet og andre former for offentlige reguleringer. Ved en opphevelse av odelsloven vil dette innebære at kapitalen skal være styrende for hvem som skal ha eiendomsrett, og dermed kontroll, over jord- og skogressursene i Norge.

Flertallet mener en opphevelse av Grunnloven § 117 vil legge til rette for at eiendomsretten kommer til å bli konsentrert om kapitalsterke selskaper og enkeltpersoner. Det er ingen grunn til å tro at Norge vil være annerledes enn andre land som har liten eller ingen regulering knyttet til omsetning av landbrukseiendommer, f.eks. Danmark, Sverige, Storbritannia og USA. Erfaring fra disse landene viser at det er attraktivt for både egne borgere og utlendinger å investere i landbrukseiendom, særlig i perioder med finansiell uro. Land med en sterk og stabil økonomi er særdeles attraktive for slike investeringer. Investorer i fast eiendom er videre mer interessert i den verdiøkningen man kan oppnå fra slike eiendommer, enn inntjeningen fra landbruket.

Flertallet viser til at odelsloven er den sterkeste stabiliseringsfaktoren i en næring som blir utsatt for sterk økonomisk påvirkning i motsatt retning. Vi har videre merket oss at odelsloven bidrar til en mer langsiktig forvaltning av landbrukseiendommer ved at bøndene ser investeringer i et flergenerasjonsperspektiv. Samtidig mener vi at odelsloven er viktig for å utvikle kjønnsmessig likestilling i landbruket, og loven sikrer personlig eierskap til landarealer, noe som er en forutsetning for at eieren kan pålegges personlig boplikt.

Flertallet i komiteen, Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, SV og Miljøpartiet De Grønne, anbefaler således at forslagene ikke bifalles.

Oppsummert mener Senterpartiet at odelsloven er viktig å videreføre i det norske samfunnet. Historien har vist at vi trenger grunnlovsmessig vern mot sterke økonomisk-politiske krefter som tenker og handler mer kortsiktig til egen vinnings hensikt når det gjelder eiendomsrett til gårdsbruk med tilhørende landbruksarealer. Dette er ikke byggende for landet. Landbruk, bruk av land, må være langsiktig næringsvirksomhet for å sikre en forvaltertankegang som fremmer fruktbarheten i jorda og langsiktig skjøtsel av både skog og utmark.

Odelslovens største trussel er at den blir en rettighetslov uten forvalterplikter. Da kan den bli en eksklusiv særrett til å eie, i motsetning til dem som skal bruke arealene. For å sikre dette hovedsamsvar mellom eier og bruker må eiendomsrettspliktene kobles med en økonomisk politikk hvor alminnelig flinke folk som arbeider med jord og skog, kan få en inntekt av sitt landbruksarbeid som er så god at ungdom velger å arbeide på gården, enten på heltid eller på deltid. Slik er det ikke i dag, og det svekker interessen for drift av gårdsbruk samt muligheten til å håndheve pliktene ved å eie landbrukseiendom. Derfor: Dette er en viktig oppgave å fremme for en rød-grønn allianse videre framover.

Avslutningsvis: Odelsloven fremmer langsiktig tankegang. Derfor er den blant de lover som best fremmer en økologisk tankegang. Det er noe partiet Venstre i dag burde ta inn over seg. Odelsloven stimulerer til å forstå samspillet i naturen, som vi mennesker er helt avhengig av.

Odelsloven bygger på at en med personlig eierskap har et ubegrenset økonomisk ansvar for å eie, i motsetning til et begrenset økonomisk ansvar når en har selskapseie. Dette prinsippet fremmer ansvarlighet. Det fremmer det myndige mennesket, som er så grunnleggende viktig å stimulere.

Videre: Eiendomsrett gir styringsrett. Styringsrett gir makt. Odelsloven sprer makt og fremmer derfor folkestyret. Norge har tradisjon med sjøleiende bønder. Det har hatt en stor påvirkning også på en annen norsk tradisjon, nemlig sjøleie av hus, det å eie sin egen bolig. Jeg vil si det sånn at det å eie sin egen bolig og eie sin egen gård, etter hvert er blitt politisk siamesiske tvillinger, som bør fremmes.

Odelsloven representerer likestilling av kjønn, noe som har gjort en stor forandring når det gjelder eierskap, og dermed maktfordeling, i samfunnet. Odelsloven er ikke diskriminerende. Alle kan opparbeide odel, men en må vise langsiktig eierskap. De som vil ha kortsiktig eierskap, vil ikke få odel på sin eiendom. En må eie eiendommen i 20 år – 20 år er kravet etter odelsloven § 7.

Odelsloven er en verdikonservativ lov, som har blitt utsatt for angrep fra radikale krefter som sverger til økonomisk liberalisme i all sin gjerning. Denne økonomiske liberalismen viser nå sine tydelige svakheter ved større utrygghet rundt omkring i våre nærområder, større utrygghet for vanlige folks livssituasjon.

Debatten om odelsloven i Grunnloven er etter mitt syn del av en større politisk, ideologisk debatt. Derfor er jeg svært glad for at Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, SV og Miljøpartiet De Grønne står sammen i innstillinga.

Martin Kolberg (A) [10:22:30]: (komiteens leder): Som det framgår av det saksordføreren redegjorde for i sitt innlegg nå, tilhører Arbeiderpartiet flertallet, og jeg kan på vegne av Arbeiderpartiet i all hovedsak slutte meg til den argumentasjon som saksordføreren kom med på en god måte da han redegjorde for saken. Jeg slutter meg særlig til de synspunkter og den argumentasjon som viser at grunnlovsbeskyttelsen av odelsretten er veldig viktig, og hadde vi ikke hatt den, hadde vi ikke hatt det gode landbruket som vi faktisk har i Norge. Odelsrettens og åsetesrettens beskyttelse gjennom Grunnloven har betydd at vi har beholdt strukturer som er meget betydningsfulle for landbrukets struktur, for matproduksjonen og for bosettingen i Norge.

Vi erkjenner sikkert alle at produksjon av mat er et grunnleggende politisk spørsmål og et grunnleggende politisk ansvar. Norsk landbruk har produsert god og trygg mat i generasjoner. Dette har vi klart fordi vi har hatt en god og effektiv organisering av landbruket, vi har hatt flinke bønder, men også fordi vårt landbruk har vært desentralisert og i stor grad familiebasert. Nærheten til jorda og til produksjonen er en viktig faktor når matvaresikkerheten og framtidig produksjon skal vurderes. Odelsretten og øvrig lovgivning har gitt den nødvendige beskyttelsen for at vi har hatt og kan beholde en slik struktur i norsk landbruk.

Dessuten vil jeg si dette: I alle land er landbruket også et spørsmål om samfunnets kultur og bosetting. Grunnlovens beskyttelse av odels- og åsetesretten har i sterk grad bidratt til at Norge er Norge slik vi kjenner det i dag, med relativt spredt bosetting og det familiebaserte landbruket, som i så sterk grad er med på å holde liv i våre bygder og holde i hevd en grunnleggende forutsetning for de gode samfunn over hele landet. Dette handler det også om. Det handler ikke bare om effektivitet i landbruket. Det handler ikke bare om de prinsipielle spørsmålene. Det handler om det politiske, kulturelle og sosiale formålet med grunnlovsbeskyttelsen av odels- og åsetesretten.

Så har jeg i forbindelse med forberedelsen til denne saken hørt mange stemmer som sier: Ja, det er jo relevante synspunkter i og for seg, men det er ikke det vi diskuterer nå, for det er ikke slik at vi vil fjerne øvrig lovgivning som regulerer odels- og åsetesretten, vi vil bare fjerne grunnlovsbeskyttelsen. Da er mitt svar på det: Ja vel, hvis det er argumentet, hvorfor foreslår man da i det hele tatt å fjerne denne bestemmelsen, hvis den ikke har en hensikt? Jeg tror ikke noe på det argumentet. Og en av grunnene til at Arbeiderpartiet i dag så tydelig stiller seg bak de merknader og det opplegget som representanten Lundteigen har redegjort for, er nettopp de sterke angrepene som vi ser at den nåværende regjering faktisk har på landbruket.

Jeg sjenerer meg ikke fra denne talerstol for å si at ved forrige behandling av dette spørsmålet hadde vi faktisk en reell diskusjon i Arbeiderpartiet om dette. Den diskusjonen er lagt til side, og grunnen er stortingsflertallets angrep på landbruket, med Venstres støtte. Det ser vi er en fare for hele strukturen, for det familiebaserte landbruket, og det er helt nødvendig å slå det tilbake. Det er derfor ikke aktuelt for Arbeiderpartiet på noen måte å gå inn for et forslag om å fjerne denne bestemmelsen. Derfor sier jeg at det er bra og fint at vi i dag igjen kan avvise et angrep på odelsretten i Grunnloven.

Så vil jeg som mitt neste poeng framheve noe som kommer fram i Høyres merknader i innstillingen. Det er påstanden om at odelsrettens bestemmelser i Grunnloven, slik de er utformet, «står i motstrid til de nye frihetsrettighetene som kom inn i Grunnloven på Eidsvold». Jeg forstår ikke den setningen, og jeg forstår ikke det argumentet – kanskje det kan bli forklart litt senere i debatten. Men jeg vil bestride at det har en gyldighet. Jeg vil iallfall i det minste sette et stort spørsmålstegn ved en slik betraktning. Neppe gjaldt det da, og i alle fall gjelder det ikke nå.

Men jeg forstår bakgrunnen i og for seg når Høyre baserer en del av sin argumentasjon for å gå inn for dette forslaget, på resonnementer som knytter seg til at liberalismen for lengst har fått overtaket på det verdikonservative Høyre, det partiet som sier at de har vært eiendomsrettens fremste forsvarer, slik de har hevdet gjennom generasjoner. Jeg forstår på den bakgrunn ikke at det er mulig å tenke seg hvorfor Høyre vil fjerne en slik viktig bestemmelse, med tanke på nettopp å opprettholde en viktig del av norsk eiendomsstruktur. Det forstår jeg ikke. Men det er bare på bakgrunn av – og det kan vi kanskje få høre senere i debatten – at liberalismen har fått overtaket. For hør et sitat, og dette er et sitat fra merknadene til Høyre. Det sies at bestemmelsene slik de er i dag, «hindrer fremtidsrettet satsing, naturlige strukturendringer, mer lønnsom drift og økt investeringsevne i landbruket». Hva er dette egentlig? Jo, det er kodeordene for den utviklingen vi har sett i andre land: ut med familielandbruket, inn med investeringskapital, norsk eller utenlandsk. Landbruket skal i mange henseender bli et investeringsobjekt.

Det går et grunnleggende skille i denne salen på dette området, og dette er meget betydningsfullt, for det å gjøre landbruket til et investeringsobjekt for norsk og utenlandsk kapital, med den sentraliseringseffekten det vil ha, vil skape en helt annen struktur i landbruket og i norsk bosettingsmønster. Derfor er det så viktig i denne debatten og derfor er det så betydningsfullt at et flertall i denne salen sier nei til forslaget.

Det er dette som er bakgrunnen for at Arbeiderpartiet nå så entydig, etter et enstemmig vedtak i Arbeiderpartiets stortingsgruppe, sier nei til forslaget. Dette må selvfølgelig ses i sammenheng med mye annet som foregår i dagens politiske bilde, som handler nettopp om omstrukturering av demokratiet og sentralisering av makt. Derfor er det så viktig at vi sier nei, og derfor er det så helt tydelig at Arbeiderpartiet stiller seg bak det som Senterpartiet og saksordføreren har redegjort for i denne saken.

Erik Skutle (H) [10:31:53]: Høyre mener at forslagene som vi nå diskuterer, bør bifalles, og at grunnlovfestingen av odels- og åsetesretten bør opphøre. Det betyr ikke at vi ikke anerkjenner institusjonen som noe som har hatt sin relevans gjennom deler av vår historie, og som en ordning som også har hatt visse positive effekter gjennom tidene, men vi mener at tidene nå har endret seg. Vi mener at tiden nå for lengst er moden for modernisering og fornyelse. Jeg skal kort gå gjennom hva som er vår hovedbegrunnelse for dette, og så skal jeg også svare på noe av det som saksordføreren og også representanten Kolberg var innom i sine innlegg.

For det første mener vi at en særlig gruppe privilegerte personer som skal ha spesielle fortrinn i disse spørsmålene, strider mot de frihetsidealene som Grunnloven ellers representerer. Det strider mot næringsfrihet, det kan stride mot bevegelsesfrihet, men det strider også mot eiendomsretten i seg selv. Saksordføreren og også representanten Kolberg er inne på – og drøfter – eiendomsretten som begrep. Men hva er egentlig eiendomsretten som begrep? Det er ikke noe likhetstegn mellom eiendomsrett og odelsrett. Eiendomsrett betyr at man har rett til å disponere sin egen eiendom noenlunde fritt, så dette står jo i motstrid til eiendomsretten. Odelsretten sementerer en struktur, ikke bare i grove trekk, men også i detalj. Det mener vi er frihetsinnskrenkende, og vi mener at det strider mot de idealene som Grunnloven ellers står for.

For det andre mener vi at slike rigide reguleringer som vi her snakker om, både rent faktisk og praktisk demper investeringsvilje, innovasjonskraft og også kredittilgangen i norsk landbruk. Det er ikke all verdens grunn til å investere store summer i å utvikle når man ikke kan selge for det det faktisk er verdt, og man vil også slite finansielt, ettersom gården har mindre verdi som sikkerhet enn den har hvis den kan omsettes friere enn i dag.

Så er det noen som er inne på forvalteransvar, og at det er fint at eiendommer går i arv gjennom generasjoner. Men dette er noe som familier fint kan løse selv. Man trenger ikke å ha et grunnlovsvern av odels- og åsetesretten for at familier fint kan gjøre egne tilpasninger. Det er mange eiendommer der det ikke er odelsrett som har gått i arv gjennom familier, og har blitt forvaltet på en fin måte. Jeg skjønner ikke hvorfor ikke det skal være mulig også med landbrukseiendommer.

I samme gate ser vi at odelsretten fører til en del konflikter og usikkerhet mellom aktuelle parter. Det er ikke nødvendigvis slik at den som står først i køen i henhold til odelslovgivningen, er den som i realiteten ligger nærmest til – mest naturlig – å overta gården. Det kan være andre som har hatt tilknytning til gården i lang, lang tid, og det kan være slik at de som har odelsrett, ikke nødvendigvis har hatt den type tilknytning til gården.

Så vil vi også vise til at odelsretten som grunnlovfestet institusjon i all hovedsak er et særnorsk fenomen. Andre land har klart å løse dette uten å grunnlovfeste disse spørsmålene. Det bør også vi klare. I den grad det er nødvendig med regulatoriske føringer i disse sakene, kan det løses gjennom ordinær lovgivning, som f.eks. konsesjonslovgivningen.

Det er også verdt å merke seg den paternalismen som vi ser fra de partiene som insisterer så sterkt på å beholde dette. Ikke bare vet staten bedre enn den enkelte familie, den enkelte person, den enkelte bonde, men staten vet tydeligvis også bedre enn Stortingets flertall. Man ønsker altså et grunnlovsvern av dette, slik at man må ha to tredjedels flertall, og det går seks år for å endre det. Det er noe jeg har problemer med å forstå.

Så blir det også problematisert av enkelte hvis noen skulle finne på å investere i landbrukseiendommer – det er negativt. Kolberg sier at vi vil få et investeringslandbruk. Jeg er litt usikker på hva som ligger i det begrepet. Men hvis noen ser muligheter i landbrukseiendommer og ønsker å investere for framtiden, må jo det være noe positivt. Jeg kan ikke komme på noen andre næringer der man sier: Nei, dette kan vi ikke gjøre, for det vil gjøre det attraktivt å investere i vår næring, så det må vi for all del unngå – ved hjelp av Grunnloven. Det synes jeg er underlig.

For Høyre betyr eiendomsretten at hvis man eier en eiendom, skal man få disponere den så fritt som mulig, så lenge man ikke krenker andres frihet. Med odelsretten, slik som den ligger grunnlovfestet i dag, begrenser man manges frihet – både det enkelte menneskes frihet og Stortingets frihet til å gjøre de strukturelle endringer som Stortinget måtte ønske.

Tom E.B. Holthe (FrP) [10:37:55]: Odelsretten er en slektsrett, ingen eiendomsrett. Den bidrar således til å framheve betydningen av slekt, på bekostning av personlig frihet. Odelsretten har eksistert i Norge i mer enn tusen år, men slett ikke uten debatt, og jeg er sikker på at den debatten også kommer til å fortsette etter denne dagen.

Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre viser til at odelsretten har vært omdiskutert i flere hundre år, og i dag er den et særnorsk fenomen som ikke finnes tilsvarende i andre vestlige land. Partiene mener odelsretten er en hindring for utvikling av gården som næring og bosted. Dersom landbruket skal ha en viktig plass også i framtidens Norge, krever det en modernisering.

Videre mener Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre at framtidens landbruk er avhengig av at initiativrike, tiltaksomme og kreative mennesker får anledning til å bosette seg på landbrukseiendommer og utvikle disse ut fra mulighetene de ser. For å sikre bosetting og økt mangfold på bygdene bør det bli enklere å få kjøpt småbruk, slik at de som har lyst og engasjement til å drive gårdsbruk, får muligheten til dette. En mer aktiv bosettingspolitikk for de landbrukseiendommene som i all hovedsak er et sted å bo, er mye viktigere for et levende landbruk enn å beholde odelsretten. Flere av de hensyn som dagens odelsrett ivaretar, og som framholdes av tilhengere av odelsloven, kan ivaretas gjennom andre virkemidler av økonomisk og lovmessig karakter, herunder konsesjonsloven.

Landbruket har en helt annen funksjon i vårt samfunn i dag enn hva det hadde på den tiden da odelsretten ble innført. For noen år siden var det også helt sikkert en del poenger ved den, men i de siste 25–30 årene har det skjedd ekstremt store endringer i landbruket som gjør at vi ser at en er nødt til å stille spørsmål ved om det fortsatt er et praktisk institutt å ha. Vi er enige i at det skal være mulig å få faglig kvalifiserte folk til å etablere seg i landbruket, men det er så å si umulig for en person som i dag går ut fra landbruksskolen, og som har lyst til å satse på landbruket, og som selv ikke har odelsrett eller annen mulighet til å skaffe seg landbrukseiendom, å få kjøpt en landbrukseiendom på markedet.

Prisregulering er også noe som gjør at svært få landbrukseiendommer kommer på markedet. Odelsinstituttet fører også til at eiendommene forblir i familiene. Selv om man ikke hadde hatt odelsinstituttet, tror jeg forholdet mellom foreldre og barn ville kunne løses på en god måte. Det blir feil når eksempelvis foreldre og barn blir enige om at eiendommen skal selges ut av familien, at noen fjerne slektninger da skal kunne komme og ta eiendommen på odel. Det fører ofte til at eiendommen likevel ikke blir solgt. Er landbruket virkelig tjent med denne situasjonen?

Statens landbruksforvaltning er nettopp det organet her i landet som forvalter konsesjonsregler osv. Når det gjelder landbrukseiendommer, er det verdt å merke seg at de har sterke argumenter for at odelsretten kan oppheves. Grunnloven stadfester at det ikke tillates adel i Norge. Imidlertid virker det som om det er greit med særskilte bestemmelser for arv innen landbruket. Her er åpenbart blodsbånd tykkere enn vann. Bønder ynder å definere seg som selvstendig næringsdrivende. Grunnloven stadfestet tidligere at det ikke skal forekomme nye og bestandige innskrenkninger i næringsfriheten. Hva er odelsretten om ikke akkurat det? Mens det i det uregulerte, åpne boligmarkedet er tilbud, pris og etterspørsel som avgjør hvem som skal få kjøpe, opptrer odelsretten mer eller mindre som en forkjøpsrett. Ja, en kan sågar anse det som en heftelse på eiendommen når det gjelder landbrukseiendommer. Med slike uforutsigbare rammer som odels- og åsetesretten representerer innenfor landbruket, er det ikke noe rart at en sliter med rekruttering til landbruket.

Senterpartiet har tidlig gitt til kjenne at de er motstandere av å lette på kravene som påligger landbruket, som eksempelvis bo- og driveplikt, priskontroll og delingsforbud, i tillegg til odelsretten. Begrunnelsen for denne motstanden har bl.a. vært at en kan risikere å få bønder som en ikke ønsker. Hva er verst? At man får inn unge, initiativrike gründere i landbruket, som ønsker å se muligheter? Eller å holde bønder som gisler fordi de ikke tør å satse i fare for at det sitter en person der ute i det ganske land med bedre rettigheter til eiendommen enn de selv har? Fremskrittspartiet er tilhenger av å legge til rette for å styrke eiendomsretten for bønder, slik at de selv kan disponere egen eiendom gjennom eksempelvis å eie, leie eller leie ut hele eller deler av eiendommen til en markedsmessig pris.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [10:44:08]: Forslaget om å oppheve grunnlovsvernet av odelsretten ble sist gang behandlet av Stortinget 11. januar 2011. Da fikk ingen av forslagene verken flertall eller grunnlovsflertall, og Kristelig Folkeparti var imot forslagene den gang. Det er vi også i dag.

Vi vil fortsatt at odelsretten skal ha et særskilt vern i Grunnloven. Vi mener det fordi dette er viktig for norsk landbruk. Odelslovens innhold har blitt endret gjennom tidene. Hvem som har odelsrett, har fra tid til annen blitt justert, men det har ikke vært kvalifisert flertall for å fjerne grunnlovsvernet. Det er bra. Det må beholdes, etter vår oppfatning.

Både odels- og åsetesretten har lange tradisjoner i norsk historie. Odelsinstituttet er et vern mot kapitalkreftene, og er til for at personer som har interesse av og forutsetninger for å forvalte landbrukseiendommer og matproduksjon, skal sikres muligheter til det. Grunnlovsvernet av odelsinstituttet er med på å sikre langsiktigheten i det forvalteransvaret driverne av norsk landbruk utøver. Dette er et ansvar som går over generasjoner.

Odelsretten har lange tradisjoner, men odelsretten har vært gjenstand for harde angrep en rekke ganger. Likevel har den overlevd. Den overlever også stortingsbehandlingen her i dag, og det er vi i Kristelig Folkeparti glade for.

I Norge har vi selvstendige, selveiende og frie bønder. Nettopp det er et kjennetegn ved det norske landbruket. Kristelig Folkeparti mener odelsinstituttet bidrar til en god forvaltning av landbrukseiendommer og matproduksjon. Samtidig handler det om spredning av makt. Gjennom en spredning av eiendomsretten til landarealer til de mange får vi en god spredning av makten. Også dette er noe som kjennetegner Norge, og det har vært en viktig verdi over mange generasjoner. Kristelig Folkeparti ønsker ikke å endre på dette. Vi mener det er nødvendig å ivareta formuleringene i Grunnloven på dette punktet.

Kristelig Folkeparti er opptatt av å sikre god rekruttering til landbruksnæringen. Da er det først og fremst viktig at yrkesutøveren kan ha en levelig inntekt av arbeidet sitt. Dernest må bonden, som andre, kunne ha mulighet til fritid og ferie. Det må legges til rette for gode ordninger ved generasjonsskifte og ved annen overtakelse av landbrukseiendommer. Nye eiere må derfor stimuleres til aktivt eierskap, drift og bosetting på gården. Odelsloven skal selvsagt ikke være til hinder for en sunn bruksutvikling og et aktivt eierskap – tvert imot. Samtidig mener Kristelig Folkeparti at fristen for odelsstevning bør gjøres kortere, samtidig som odelsrettshaverne må varsles når odelseiendommer blir lagt ut for salg, slik at eksterne kjøpere får raskere avklaring på om odelsretten ønskes tatt i bruk. Og vi mener det må stilles samme krav til bo- og driveplikt til alle som erverver en landbrukseiendom av en viss størrelse.

Men dette er politikk som springer ut av det fundamentet vi har i den norske samfunnsmodellen, som er utviklet gjennom generasjoner, med forvalteransvaret som bærende prinsipp. Vi ser altså ingen grunn til å oppheve grunnlovsbestemmelsen slik som den står i dag på dette punktet, og stemmer derfor imot forslagene. Jeg viser ellers til saksordførerens grundige og gode gjennomgang av saken.

Ola Elvestuen (V) [10:48:18]: Jeg må si at jeg sitter her og er litt forundret over representantene Lundteigens og Kolbergs bekymring for liberalismens frammarsj – jeg hadde nær sagt: Hadde det enda vært så vel. Hvis vi ser oss om i verden i dag, er det vel snarere det reaksjonære, nasjonalistiske og isolasjonismens frammarsj det er grunn til å være bekymret for. Er det én tid hvor man virkelig trenger å hegne om liberale prinsipper, individuelle rettigheter, universelle rettigheter, er det den tiden vi lever i nå.

Grunnloven handler om overordnede prinsipper, og for et liberalt parti er det helt grunnleggende at posisjoner og rettigheter ikke skal gå i arv. Odelsretten har vært omdiskutert i flere hundre år, og i dag er den et særnorsk fenomen som ikke finnes tilsvarende i andre vestlige land. Odelsretten er mange steder et direkte hinder for utvikling av gården som næring og bosted.

Dersom landbruket skal ha en viktig plass også i framtidens Norge, kreves det en modernisering. Framtidens landbruk er avhengig av at initiativrike, tiltaksomme og kreative mennesker får anledning til å bosette seg på landbrukseiendommer og utvikle disse ut fra de mulighetene de ser. For å sikre bosetting og økt mangfold på bygdene bør det bli enklere å få kjøpt småbruk, slik at de som har lyst og engasjement til å drive gårdsbruk, får mulighet til dette. En mer aktiv bosettingspolitikk for de landbrukseiendommene som i all hovedsak er et sted å bo, er mye viktigere for et levende landbruk enn å beholde odelsretten. Dessuten vil de aller, aller fleste hensyn som dagens odelsrett ivaretar, og som framholdes av tilhengerne av odelsloven, ivaretas gjennom andre virkemidler av økonomisk og lovmessig karakter, herunder konsesjonsloven. Odelsretten opptrer ofte mer som en odelsplikt enn en odelsrett. Veldig mange føler at de ikke har muligheten til å velge. Dermed kan vi få bønder som egentlig ikke er motivert for å ta jobben, men føler at de må forvalte hus og jord ut fra forfedrenes jobb.

Jeg tror at norsk landbruk hadde hatt mye bedre av å få inn engasjerte bønder som har lyst til å bruke gården til noe annet enn det å føle en plikt til å ta vare på en arv. Det er spesielt at jordbruket er det eneste området der bedrifter må gå i arv til førstefødte. Det er jo ingen som i sin nærmest villeste fantasi ville foreslå at vi i Grunnloven skulle ta inn en bestemmelse om at familieeide bedrifter skal gå i arv til den førstefødte nærmest ut fra et demokratisk prinsipp.

Odelsretten er foreldet og bør avskaffes. Det paradoksale er at om odelsloven oppheves, vil bønder ha akkurat de samme rettigheter som de har i dag – de får bare en til: retten til å disponere over sin eiendom på samme måte som alle andre og til selv å bestemme hvem som skal overta gården etter dem.

Jeg tar derfor opp forslaget som er framsatt i dokumentet, om å oppheve Grunnloven § 117.

Presidenten: Representanten Ola Elvestuen har tatt opp det forslaget han refererte til.

Bård Vegar Solhjell (SV) [10:52:11]: SV er ein del av fleirtalet i komiteen som ønskjer å behalde grunnlovsføresegnene om odels- og åsetesretten. Det er tre særlege grunnar til det. Dei er dels overlappande, men det har fleire talarar før meg vore inne på.

Det første er at det over tid i Noreg har vist seg som ein svært godt fungerande måte å forvalte jord og gardar og dermed forvalte lokalsamfunn på i Noreg, ein måte som skaper ein kultur for å vareta jorda, for å forbetre og byggje ho opp og for ei sterk ansvarskjensle knytt til jorda. Det er ekstremt viktig for eit samfunn å ha ein måte der ein gjennomgåande klarer å forvalte jorda og det som det betyr rundt omkring i samfunnet, på. Der har odels- og åsetesretten vist seg som ein svært god måte å gjere det på.

Den andre årsaka er at det er heilt openbert, slik eg ser det, at det har ført til ei langt jamnare fordeling av jord og dermed makta som ligg i det, enn alternative ordningar ville ført til, sidan alternativa i hovudsak er marknadsbaserte ordningar. Det har gjort Noreg til eit meir egalitært land enn det elles ville ha vore. Det har gjort landbruket og jordeigarar til eit felt med mindre klasseforskjellar enn vi elles ville hatt. Det er ingen tvil om at også bygdesamfunna våre har mindre klasseforskjellar på grunn av odels- og åsetesretten enn dei elles ville hatt. Det har både vore ein god måte å forvalte jord på, og det har gjort Noreg mindre klassedelt enn det elles ville ha vore.

Så til det tredje argumentet, og det er at det over tid har vist seg som ei svært god – ikkje plettfri, men ei svært god – ordning for Noreg, som det er relativt lite konflikt rundt, og der ein handterer problema. Det er bl.a. fordi det ikkje er slik, som representanten Elvestuen sa, at ein må overta ein gard, men at ein har rett til å gjere det.

Sidan eg ikkje er konservativ, er det ikkje for meg eit sjølvstendig argument eller har ein eigenverdi å behalde ting slik det alltid har vore, men når det er gode og saklege argument for det, og det har fungert bra, vil eg seie at eg legg vekt på det.

Det er også mi oppfatning at det er vel grunngjeve at noko som har så djupe røter i vår historie og har vist seg å fungere så godt, bør fortsetje å ha eit eige grunnlovsvern. Representanten Skutle kalla det paternalistisk at ein beheld grunnlovsvernet ved at eit mindretal i salen vil det. Det er ideen bak Grunnlova at eit knapt fleirtal ikkje kan endre visse grunnleggjande rettar som er der. Dersom det er paternalisme at eit mindretal kan hindre endringar fordi det er grunnlovfesta, må ideen bak Grunnlova vere paternalistisk. Heile idégrunnlaget er at ho over tid varetek visse varige rettar. For meg vert det heller eit eksempel på ei føresegn som høyrer heime i Grunnlova, fordi det er ein del av dei lange linjene i vår historie, ikkje ein del av dei korte politiske linjene.

Heilt til slutt tenkte eg å knyte ein kort kommentar til den debatten om liberalisme som har vore her. Eg trur at mykje av årsaka til ueinigheita kjem av at omgrepet vert brukt på heilt ulike måtar av ulike talarar. Representanten Elvestuen brukte omgrepet slik som eg i hovudsak forstår liberalismen, nemleg at liberalismen er historisk ein ideologi som spring ut av opplysningstida og den franske revolusjonen, som handlar om enkeltmennesket sine fridomar og rettar – like fridomar og rettar i forhold til staten. Heile idégrunnlaget bak det, frå bl.a. opplysningsfilosofane, var at det enkelte mennesket skulle ha visse ukrenkjelege rettar, anten det var ytringsfridom, etter kvart stemmerett eller eigedomsrett, som er like for alle menneske, og som staten ikkje kan undergrave på ulike måtar.

Difor er det også slik i Noreg at partiet Venstre og etter kvart også Arbeidarpartiet og SV spring ut av dette liberale idégrunnlaget, men ein sentral del av det liberale idégrunnlaget, tydeleggjort gradvis utover 1800-talet og 1900-talet, er at dei rettane kan berre eksistere dersom ein har ein stat som regulerer vilkåra rundt dei, for elles vert det fridom berre for nokre få. Rettsstaten må vere utvikla og utbygd, slik at dei rettane vert gjeldande for alle og vert regulerte. Ein må ha omfattande økonomiske ordningar som sikrar nokolunde økonomisk fordeling. Dersom ikkje vil det ikkje vere mogleg for mange å ta i bruk dei fridomane. Vi har utvikla ting som utdanningssystemet, f.eks., som er mest mogleg for alle, for dersom alle har moglegheit til å ta utdanning, kan flest mogleg få brukt sine talent og ta del i dei fridomane og rettane. Difor er det det liberale idégrunnlaget som er grunnlaget for det meste av venstresida, men definitivt ikkje heile venstresida, i moderne tid.

Det eg trur representantane Kolberg og Lundteigen refererer til når dei snakkar om liberalisme, er det som ofte vert kalla marknadsliberalismen, altså eit idégrunnlag der ein har fortolka liberalismen til berre å handle om den økonomiske dimensjonen, at dei økonomiske fridomane skal gjelde, og at ein set staten og enkeltindividet opp som motsetningar. Etter mitt syn står det i motstrid til ei rimelig fortolking av kva det liberale idégrunnlaget eigentleg er, som nettopp var fridomen til enkeltmennesket mot privilegerte grupper, og der demokratiet er med på å gje eit vern i mange tilfelle for enkeltmennesket mot dei privilegerte gruppene, anten det er dei geistlege, økonomiske monopol eller andre ting.

Knut Storberget (A) [10:59:17]: Aller først har jeg lyst til å gi uttrykk for at jeg syns det har vært en spennende time i Stortinget – en god debatt, faktisk, som rører ved usedvanlig viktige størrelser, ikke bare for dem som driver landbruk, men for landet vårt.

Jeg har også lyst til å takke saksordføreren for hans innlegg, som i veldig stor grad fanger opp det som jeg selv ønsker å gi uttrykk for. Men noen kommentarer har jeg lyst til å komme med opp mot de innlegg som har vært, og særlig fra dem som nå ønsker å fjerne grunnlovsvernet for odels- og åsetesretten.

For det første framstilles det på mange måter som om odels- og åsetesretten representerer et tankegods som er umoderne og ikke tilpasset vår tid. Det var vel representanten Holthe som sa at landbruket har en annen funksjon i dag enn det det hadde tidligere. Det er jeg uenig i. Mer enn noen gang er det vel grunn til å understreke at landbruket ikke bare har en viktig funksjon, det har faktisk også nærmest hundre prosent samme funksjon, og behovet knyttet til denne funksjonen, nemlig det å produsere mat, er viktigere enn noen gang. Det er en størrelse som etter mine begreper er preget av stor langsiktighet, og man trenger regler og et rammeverk som også har langsiktigheten for øye.

Når det gjelder dette, er det min oppfatning, og også Arbeiderpartiets oppfatning, at når man i denne debatten forsøker å sette slekt opp mot drift, så går det galt allerede der. For spørsmålet er jo: Er det slik at det å verne om de rettighetene som faktisk gir slekten et fortrinn, betyr mindre produktivitet? Landbruket har vist en produktivitetsvekst som vel er blant de største – i hvert fall i Fastlands-Norge – sammenlignet med andre typer næringer. Det er ikke slik som man kanskje ønsker å framstille det, at dette er en næring som bare produserer dårligere og dårligere.

Så har vi sett en halvering av antall bruk. Vi har sett en betydelig nedgang i årsverk. Men vi ser en økning i produksjonen. Jeg har hørt landbruksministeren, som kommer fra Fremskrittspartiet, også gi uttrykk for at man her nettopp står overfor en produksjonsvekst som er rekordstor sammenlignet med andre typer virksomheter. En av grunnene til at vi sikrer bosetting, men også høy produktivitet, mener jeg ligger i at man har den type tette slektsbånd knyttet til drift av jord og skog i Norge, at det faktisk gir en egen gevinst – for dem som er opptatt av produktivitet. Så når jeg hører representanter fra både Venstre, Fremskrittspartiet og Høyre nå etterlyse tiltaksomme, og det ble sagt initiativrike, kreative og engasjerte, bønder, må jeg si at jeg syns med respekt å melde at man burde reflektere noe over den produktivitetsveksten vi har i norsk landbruk, og at det ikke tyder på at det regelsettet og rammeverket vi har knyttet til omsetning av landbrukseiendommer, har bidratt til at initiativene og tiltakene og det å være kreativ på noen som helst måte har blitt svekket – snarere tvert imot.

Jeg mener at dette regelverket – som jo er gammelt, som vi har hatt med oss lenge, og som mange land ikke har – også bidrar til at vi får realisert det som er en av hovedmålsettingene med det å drive landbrukspolitikk, nemlig at vi skal klare å opprettholde en spredt bosetting, og at vi knytter virksomheten til familiene og ikke knytter virksomhet og eiendomsretten til dem som måtte sitte på mye penger, og som ønsker å investere. I så måte mener jeg at dette regelverket er et bolverk også mot markedsliberalismen.

Endelig mener jeg at det er viktig for rekrutteringen innen landbruket at vi har regler som også har grunnlovsvern, som er knyttet opp mot mulighetene for å kunne overta eiendom til en rimelig pris. Åsetestaksten og åsetesretten er et slikt vern. De som ønsker å fronte markedsliberalismen inn i dette, ønsker ikke bare å fjerne odels- og åsetesretten, men de angriper også prisregulering, priskontrollen og også konsesjonsloven som sådan. Det vil kunne innebære at man ikke bare fjerner mulighetene for å pålegge folk å bosette seg der eiendommene er, men også åpner for en helt annen type prissetting, som vil bidra til at det blir verre å rekruttere folk inn i landbruket, at det faktisk blir dyrere.

Til slutt: Det er også blitt hevdet at man ønsker å sikre rekrutteringen til norsk landbruk ved å fjerne disse reglene. Jeg har hørt, også fra regjeringshold, at når det gjelder rekrutteringen i norsk landbruk, beskrives den som bedre enn noen gang, landbruksskolene er fylt opp, og det er faktisk flere og flere som søker seg til denne type næring. Og vi ser at en av grunnene til at særlig yngre mennesker klarer dette, er for det første at man har et lokalsamfunn, man har et miljø, man har en familie rundt seg som støtter opp, men man har også et regelverk som gjør det mulig prismessig å komme inn, slik at man får en forrentning av den innsatsen man legger ned. Sånn sett er Grunnlovens vern av odels- og åsetesretten egentlig svært framsynt. Dette er ikke noe umoderne regelverk som man bør kvitte seg med.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:06:50]: Jeg er spesielt glad for det siste representanten Storberget sa, at odelsloven er framsynt. Dess mer en arbeider med den kultur og holdning som ligger bak, dess mer forstår en hvorfor den har vart så lenge. Representanten Storberget nevnte også det å ta bort åsetesretten. Jeg viser til odelsloven § 56 første ledd, hvor det heter:

«Verdsetjinga skal gjerast med særleg tanke på at overtakaren kan makte å bli sitjande med eigedomen.»

Å legge det prinsippet til grunn at det skal svekke rekrutteringa, er jo fullstendig å snu ting på hodet. Men vi kan filosofere noe mer over hva det er vi mener med rekruttering. De fleste snakker om rekruttering som synonymt med at en skal arbeide på jorda, drive det som næringsvirksomhet. Men det er klart at åsetesretten svekker rekrutteringa til dem som bare ønsker å eie, ikke drive. Men da bør de som vil ha vekk åsetesretten, presisere det.

Jeg har noen kommentarer: Representanten Elvestuen kom med et utsagn om at odelsretten betyr at eiendom må gå i arv. Det er jo en fundamental misforståelse! Det er en fundamental misforståelse av hele odelsinstituttet at eiendommen må gå i arv.

Jeg prøvde å si det, og jeg kan gjenta det jeg sa i innlegget mitt; nemlig at

«odelsretten var og er en gjenkjøpsrett som gir etterkommerne etter en odelsbonde rett til å kjøpe landbrukseiendommen fra fremmede etter nærmere regler»

– altså en gjenkjøpsrett – «Åsetesretten er en rett for nærmeste etterkommere til å ta over jordeiendom arvelateren etterlater seg, mot å løse ut de andre arvingene. Hensikten er at etterkommerne skal kunne settes i stand til å bli sittende med eiendommene. Åsetesretten har også i praksis stor betydning ved ordinære generasjonsskifter.»

Odelsretten betyr ikke at det «må gå i arv» – det er en helt grunnleggende misforståelse fra Venstres side. Og når Venstre sier at odelsloven er sånn at det er mer «en odelsplikt enn en odelsrett», er det også manglende forståelse av hva som skjer utover på bygdene og i landbruksfamiliene i dag. Stadig flere av de eiendommene det er odel på, overtas av den som ikke er beste odelsberettigede. Det skjer en kulturendring, sånn at en i familien blir enige om at en fraviker rekkefølgen ut fra en felles forståelse i familien.

Representanten Elvestuen snakket om at det skulle bli enklere å kjøpe småbruk. Jeg merket meg nøye hva som ble sagt i den sammenhengen. Det var ikke ett ord om samfunnsmessige plikter til det å eie det som her ble kalt for småbruk. Det er det som for noen år siden ble kalt storbruk – så det er et helt abstrakt begrep. Men glem nå det. Det var ikke ett eneste ord om plikter, ikke ett eneste ord om personlig eiendomsrett fra partiet Venstres side.

Så sa representanten Elvestuen at representanten Kolberg og jeg var redd for liberalismen. Det jeg er redd for, og det jeg også er sikker på at representanten Kolberg er redd for, er den økonomiske liberalismen som er bakgrunnen for frammarsjen i den reaksjon som nå skjer i Europa, nemlig de mange som blir negativt berørt av den økonomiske liberalismen, og som reagerer. Det er det mange av oss som er skremt av. Det som skjer, er en reaksjon mot den økonomiske liberalismen. Reaksjonen mot den økonomiske liberalismen blir ikke så stor i Norge fordi den ideologien ikke har fått så sterkt tak, bl.a. fordi vi har en annerledes fordeling av eiendomsrett og verdier i Norge.

Representanten fra Fremskrittspartiet sa at en måtte komme vekk fra et system hvor fjerne slektninger kan ta eiendommen på odel. Jeg vil da bare få referere hva som står i odelsloven § 8:

«Utanom odlaren får også etterkomarane hans odelsrett dersom nokon av foreldra har ått heile eigedomen med odel, eller nokon av besteforeldra er siste eigar av heile eigedomen med odel.»

I dag er det å ta en eiendom tilbake på odel altså knyttet til at du er barn av foreldre som har odel, eller du er i en sånn situasjon at det er besteforeldrene dine som eier gården – da kan du komme inn. Å kalle det fjerne slektninger tror jeg ikke Fremskrittspartiet mener når de får tenkt seg om.

Høyre er et greit parti etter hvert. De er mot odelsloven fordi den hindrer strukturelle grep som de ønsker. Men så forkler en seg i det en kaller for «modernisering og fornyelse». Jeg vil igjen slutte meg til det representanten Storberget sa: Det som har skjedd i jordbruket når det gjelder arbeidsproduktivitetsutvikling, er det ingen andre næringer som er i nærheten av. Hvorfor kan ikke partiet Høyre snart fortelle historien sånn som den er? Innenfor odelsloven har det vært så store moderniseringer, så store endringer for å følge med i timen, at ingen andre næringer har vært i nærheten når det gjelder endringer i arbeidsproduktivitet per år per time.

Så sier partiet Høyre at det strider mot Grunnlovens frihetsidealer. Ja, det står i Grunnloven, så det er en del av grunnlovsmennenes frihetsideal med hensyn til det vi her snakker om. Jeg skal være enig i at det er frihetsinnskrenkende når det gjelder eiendomsretten til landbrukseiendommer, men det er jo nettopp det vi ønsker. Det er nettopp det vi må ha fordi vi må kombinere den enkelte persons personlige eiendomsrett med de samfunnsmessige pliktene. Det er det som er den moderne forståelsen av privat eiendomsrett. En kan ikke ha en ubegrenset privat eiendomsrett. En må ha eiendomsrett med plikter for å kunne balansere de ulike interesser.

Å si at odelsloven demper investeringsviljen og kredittilgangen er grunnleggende feil. Hvis en mener at en skal investere utover det som eiendommen kan forrente, og at en senere da kommer i en økonomisk penibel situasjon, ja da begrenser det sånn atferd, og det er bra. Det er glimrende bra! Det å ha et personlig eierskap som gjør at en må ta ansvar for den gjelda en opptar på eiendommen – det er flott! Det er oppdragende, og det er noe positivt ved det.

Representanten Kolberg sa at eiendom ikke måtte bli investeringsobjekt. Representanten Kolberg sa at vi ikke måtte komme i den situasjonen at det blir ut med familiene og inn med investeringskapitalen. Det var det representanten Kolberg sa, og jeg kan slutte meg til det 100 pst. – 100 pst.! Det er så glitrende sagt av representanten Kolberg.

Så vil jeg bare avslutte med også det som representanten Kolberg sa om at det å fjerne odelsloven i Grunnloven er en del av det Høyre arbeider for, en omstrukturering av demokratiet og en sentralisering av makt. Det er presist sagt. Høyre ønsker å ta vekk pliktene til eiendomsretten, ønsker å svekke folkemakta, ønsker å fremme kapitalmakta. Derfor har Høyre også fremmet forslag om å ta vekk hele konsesjonsloven. Det sies ikke her. Det gis inntrykk av at Høyre er mot odelsloven, men for konsesjonsloven. Jeg vil be om at Høyre kommer fram og avklarer om de nå har snudd i dette spørsmålet, om de nå er for konsesjonsloven. Det jeg har lest, er at Høyre er motstander av konsesjonsloven: Det skal være en helt ubegrenset frihet til å eie eiendom, enten det er personer eller selskaper bosatt her eller der.

Framtida må bygge på at en balanserer interesser. En må balansere interesser gjennom folkestyret. Det vi snakker om her, er et nødvendig virkemiddel for det. Jeg vil gjenta det jeg sa avslutningsvis i mitt første innlegg: Jeg er veldig glad for den brede alliansen som nå har snekret en plattform for videre arbeid når det gjelder fordeling av makt og rettigheter i Norge.

Martin Kolberg (A) [11:16:52]: Representanten Skutle sa på vegne av Høyre her, under henvisning til hele denne diskusjonen, at slik har vi det ikke i noen andre næringer. Nei, men det henger sammen med at landbruk og matproduksjon ikke må ses på som en ordinær næring. Landbruksproduksjon og landbruket i et samfunn er ikke skoproduksjon. Det er produksjon av noe som er helt vesentlig for et samfunn, og som har stor betydning for samfunnets struktur og bosetting. Det er derfor det er nødvendig å ha en fundamental grunnlovsbeskyttelse av eiendomsstrukturen innenfor landbruket. Når Høyre – og Fremskrittspartiet, for den saks skyld, men spesielt Høyre – velger å se bort fra det, er det helt på sin plass at denne debatten blir slik som den nå blir, nemlig med et tydelig høyre–venstre-skille. Dette handler om samfunnets verdier langt utover det å drive et selskap eller drive næring i sin alminnelighet. Dette handler om det fundamentale, og dette har stått i Grunnloven helt siden 1814. Norsk landbruk, som jeg sa – og jeg vil gjerne gjenta det, for jeg vil ikke at det skal forsvinne – har jo vært en strålende næring for Norge og for den norske befolkning i generasjoner. Men det skal altså omstruktureres til å bli det jeg kaller en liberalistisk struktur, i den betydningen av ordet at det skal være markedsliberalistisk.

Til representanten Elvestuen er det bare å bemerke at det selvfølgelig går an å si, med bakgrunn i det jeg sa, at hadde det enda vært så vel, som representanten sa. Men der viser jeg til hva sakens ordfører nå også sa, og som jeg støtter, nemlig at den økonomiske liberalismen som man ser i hele Europa, også innenfor landbruket, hvor store selskaper kjøper opp, strukturerer, samler sammen og skaffer seg billig arbeidskraft, ikke har noen nærhet til det som foregår – det er det som skjer rundt omkring i hele Europa – fordi de ikke har en lovgivning som hindrer det. Og jeg skulle ønske at Venstre, med den liberale tradisjonen – og da legger jeg vekt på ordet «liberale» – virkelig hadde skjønt dette. Jeg skulle ønske at Venstre hadde plassert seg i den tradisjonen som Venstre sto i når det gjelder forståelsen av begrepet «liberal», men der har også liberalismen tatt over – i min forståelse av ordet. Det er det som er så veldig trist, for Venstre har jo mer enn noen andre partier i denne salen æren for hva som har vært tradisjonen etter 1814 og framover, nemlig å bygge samfunnet for at det skulle være liberalt, og ta vare på det enkelte mennesket. Og noe av det var nettopp det å ha en lovgivning, bl.a. innenfor landbruket, som hindret at de store eiendomsbesitterne skjøv ut de små. Det var flott. Men hvorfor de da er med på det samfunnstoget som Høyre og Fremskrittspartiet inviterer til, er for meg helt uforståelig. Og de argumentene som føres, er jo Høyres argumenter. Det er ikke Venstres argumenter, og det er i hvert fall ikke et liberalt argument, med tanke på det enkelte menneskets posisjon og autoritet i det norske samfunn, også innenfor landbruket.

Representanten Skutle sa at vi snakker også om familienes frihet. Ja, det finnes noen eksempler på det, ganske sikkert, rundt omkring. Men hva er all erfaring når vi fjerner lovbeskyttelsen mot at markedet skal overta helt? På litt sikt overtar markedet, og familiene blir satt til side. Det varer ikke så lenge heller.

Jeg skulle ønske at vi i denne salen, som – holdt jeg på å si – politisk tross alt ikke er større enn den er, hadde skjønt hva dette betyr for Hallingdal, Gudbrandsdalen og bøndene rundt omkring. Jeg skulle ønske Det norske storting samlet kunne si at nei, dette skal vi ikke gjøre, for vi vil gjerne bevare Hallingdal og Gudbrandsdalen, men slik er det altså ikke. Og det er så fint, som representanten Lundteigen har sagt, at det er en så bred allianse mot dette i dag – at vi setter ned foten for i hvert fall denne delen av samfunnsutviklingen, slik at ikke den økonomiske liberalismen tar helt over også her.

Trine Skei Grande (V) [11:23:07]: Gode politikere er i stand til å vurdere hvilke utfordringer et land står overfor, lage lover for å møte de utfordringene og være villig til å endre for å ta vare på verdiene i dem. Derfor er jeg ikke en konservativ politiker, derfor tror jeg at man av og til må endre ting for å ta vare på noe, og derfor tror jeg at man også må kunne endre Grunnloven for å ta vare på noen verdier. Det har alltid vært vårt utgangspunkt.

Jeg fikk ikke sjekket dette – nå hørtes det ut på fra Lundteigen som om vi hadde hoppet etter Høyre og Fremskrittspartiet, men jeg tror at vi har ment dette i denne sal i 20 år. De fleste gangene jeg har vært med på å diskutere det, har også Høyre og Fremskrittspartiet vært kritiske til Venstres forslag om å endre dette i loven, men sånn er det som oftest: Vi er først med å foreslå ting – og sakte, men sikkert går det inn.

For Venstre er det enkeltmennesket som er utgangspunktet for politikken, det er «Folk først» som er vårt slagord. For oss er det viktig at hvert enkelt menneske skal ha like rettigheter. Derfor var det fascinerende å høre representanten Bård Vegar Solhjells innlegg, jeg tror jeg var enig i nesten alt han sa om kampen for universelle rettigheter, kampen for at alle skal ha like store muligheter i det norske samfunnet. Men han faller på hoppkanten når han mener at noen rettigheter er det arv som skal bestemme. Noen rettigheter er det arven og genene som bestemmer at man skal ha. Andre er ikke født med de rettighetene og skal heller ikke ha mulighetene. Har man ikke genene som tilsier at man har en bonde i slekta, skal man heller ikke få lov til å drive jord. Det er det som er utgangspunktet og konklusjonen i det som representanten Solhjell sa. Jeg synes at det er en underlig logikk, som ikke hører hjemme i dag.

Hadde det vært sånn at det bare var jord som var utgangspunkt for makt i det norske samfunnet, hadde jeg vært med på mye av Lundteigens argumentasjon – hvis det bare var det å eie jord. Men dette samfunnet har utviklet seg, det er mange andre bakgrunner for å utøve makt i et samfunn enn det å eie jord. Jeg vet at det er mange av dem som eier jord, som føler seg ganske langt fra makta. Men da man laget odelsloven, var utgangspunktet at tilgangen på jord var makt. Da laget man en lov som nettopp førte til maktspredning. Nå befinner den loven seg i et samfunn der makt tar utgangspunkt i helt andre ting enn bare jord. Da er den loven faktisk sementerende for at noen familier skal ha fortrinn med hensyn til gleden av å være bonde. Det er bare avgjort av genene, Og det har aldri Venstre stått for i denne sal.

Arbeiderpartiet sier liketil at da de selv satt i regjering, diskuterte de om de kanskje skulle gå inn for å oppheve hele loven, mens de nå med stor bravur – med en annen regjering – sier at det er helt uaktuelt. I Venstre er vi såpass prinsipielle at grunnlovsendringer mener vi det samme om samme hvem som sitter i regjering.

Vi har hatt en fantastisk produksjonsvekst i norsk landbruk, men vi har også en helt utrolig stor nedgang i antall bruk, og det er veldig mange som legges brakk. Det er selvsagt sånn at veldig mange føler seg presset til at odel må gå i arv. Det er helt tydelig at jeg og representanten Per Olaf Lundteigen har frekventert litt forskjellige kjøkkenbord. Jeg kommer fra husmannsslekt, jeg kommer fra et område der det også er mange små gårder. Jeg har sett mange ungdommer som føler seg presset til å overta noe som ikke passer inn i deres liv, mens mange som har lyst, ikke får muligheten fordi de ikke har genene og ikke har det trykket fra odelsretten hengende over seg – som det forventes at de skal fullføre.

Det er viktig å regulere jordbrukseiendommer, regulere omsetningen av jordbrukseiendommer, det er viktig å spre makt også innenfor det området, men utfordringen i dag handler om å få mest mulig jord i drift. Det at mest mulig jord skal drives, burde vært målet i denne salen, ikke at arv skal være utgangspunkt for fordeling av goder i et samfunn. Det er så mange som ikke slippes inn. Det er så mange som tenker at grunnen til å gå på landbruksskole er kanskje å finne noen som har disse genetiske fortrinnene det er å ha tilgang på jord – for å kunne få muligheten til å leve ut drømmen sin. Det er ikke Rema-Reitan vi kjemper for, vi kjemper for alle de ungdommene som faktisk har lyst til å drive landbruk, som har lyst til å utvikle jord de får tilgang til for å produsere mat til verden rundt seg. Det er de som i dag får nei på grunn av denne loven.

Så må jeg si at jeg er litt skremt over analysen av hva som er utfordringer i Europa. Etter Murens fall var det nærmest en forståelse for at de liberale verdiene i Europa hadde vunnet. Nå ser vi mørke skyer i mange land, bl.a. det landet som vi har offisielt statsbesøk fra nå. Vi ser det i Østerrike, vi så det i Ungarn, og vi ser også i land rundt oss at gamle tiders store helter vokser opp i form av sultaner, konger og keisere. I Østerrike var det i går nære på at disse verdiene skulle vinne fram. Det er dette vi kjemper imot. Vi kjemper imot de brune ekstremistene, vi kjemper imot nasjonalistene som bare dyrker seg selv og sitt eget, som dyrker seg bakover i historien på en måte som gjør at de faktisk ønsker å påvirke norske museers omtaler av landenes historie. De gjør om historien og drømmer seg tilbake til tsarer og sultaner. Det er det som er utfordringen i Europa i dag – det er ikke at man kjemper for liberale ideer, og det er ikke at man kjemper for at arv faktisk ikke skal bestemme hvilke framtidsmuligheter man skal ha i det norske samfunnet. Det er faktisk en kamp for at hvert enkelt menneske skal ha sin verdi og sin frihet uavhengig av hvor man kommer fra og hvilke gener man har.

Dette er frihetskampen i Europa i dag. Det er det vi må kjempe for, ikke kampen mot at vi faktisk handler med hverandre, kampen mot at vi faktisk beveger oss som frie mennesker i Europa. Det er så bakvendt taklet, de utfordringene vi nå står overfor, at jeg ikke skjønner hvordan det er mulig. Det er nettopp nå liberalismen blir presset i Europa, det er nettopp nå enkeltmennesker blir presset i Europa. Å dra fram det som en utfordring for at noen skal ha et fortrinn på grunn av arv – å komme inn i en næring man har lyst til å jobbe i i Norge – det skjønner ikke jeg. Det er i hvert fall veldig bakvendt i forhold til alle analyser man kan ha når man kikker ut over valgene som Europa nå står overfor.

Svein Roald Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Anders B. Werp (H) [11:30:58]: Jeg har heller ikke sjekket protokollene fra Stortingets historie, men jeg tror foregående taler har helt rett i sin historiebeskrivelse av dette grunnlovsforslagets bakgrunn og varierende støtte opp gjennom tiden.

Odelsloven er en av våre aller eldste lover, og den har uten tvil vært viktig, både historisk og kulturelt. Loven har sikret og regulert generasjonsskiftene i landbruket på en forutsigbar måte i hundrevis av år, og den har sikret bondestanden mot dansk adel under dansketiden og mot myndighetsmisbruk generelt. Derfor fikk odelsretten et særskilt vern i Grunnloven av 1814.

Jeg synes saksordføreren ga en veldig god beskrivelse av historien, men en historiebeskrivelse er å se bakover, og som lovgiver skal vi se framover. Man skal ikke besøke veldig mange gårdbrukere for å se hva som kanskje er det vanskeligste spørsmålet de får. Før var det naturligvis spørsmålet rundt generasjonsskiftet: Når har du tenkt å overdra gården? Det er ikke spørsmålet i dag – spørsmålet er heller: Vet du hvem som vil overta gården? Det er det vanskeligste spørsmålet. Og det kan man stille i Hallingdal, i Gudbrandsdalen, i Numedal, i Setesdal og på flatbygdene; overalt hvor det er landbruk, er det altfor mange gårdbrukere i dag som ikke kan svare på hvem av deres barn som ønsker å overta. Det er en utfordring. Det er realiteten. Det er også et bakteppe som er viktig for denne diskusjonen.

Landbruket har vist at det består av landets mest arbeidsføre menn og kvinner. Det viser produktivitetsutviklingen, som flere har vært inne på. Det er det ingen tvil om. Dette er folk som er genuint opptatt av den næringen de er en del av, og som leverer resultater – for seg selv, naturligvis, men også for samfunnet i kraft av produksjon av mat med høy kvalitet.

Så er det også slik at denne produktivitetsveksten skyldes at det er investert store summer både av familien, av eieren selv og av samfunnet over statsbudsjettet i produksjoner som strekker seg langt utover det som er en enkelt eiers eiertid. Det strekker seg videre og får betydning også for neste generasjon eiere på den gården. Derfor er det viktig for eieren og for samfunnet å legge til rette for at den som skal overta gården, er den best motiverte og forhåpentligvis også best kvalifiserte – ikke knyttet til alder og fødselsrekkefølge, slik denne loven er grunnlovfestet til å gjøre.

Landbruket står overfor nye og grunnleggende utfordringer i dag som odelsloven ikke klarer å ivareta. Det er ikke lenger nødvendig å beskytte næringen mot danske grever, og det er heller ikke behov for å regulere yrkesvalget for den eldste i søskenflokken på norske gårdsbruk.

Jeg ble veldig inspirert av representanten Kolberg som snakket om norsk eierskap; jeg er veldig glad for det. Men vi trenger ikke å lese mer enn i dagens aviser for å se at det samme partiet, representanten Kolbergs parti, opprettholder det som er den største diskvalifikasjonen for norsk eierskap, med sin vedvarende kamp mot å endre og avvikle formuesskatten, som diskriminerer norsk lokalt eierskap og favoriserer utenlandsk eierskap. Det synes jeg blir en veldig pussig argumentasjon.

Vi vet at det er mange unge jenter og gutter som både har interesse og motivasjon for og kompetanse til å starte i landbruket, men som kanskje er lenger ut i odelsrekkefølgen, eller ikke har odelsrett i det hele tatt. Deres vei inn i landbruket, selv om de søker på all verdens landbruksutdanning, er like lang, for det finnes altfor mange skranker mot å gi dem mulighet til å komme inn i en næring, fordi det ikke er eiendommer til salgs.

Et vitalt landbruk som skal møte framtiden, må i større grad åpnes opp for dem som ikke er eldst i søskenflokken. Tiden er inne for en grundig gjennomgang av odelsloven for å legge forholdene bedre til rette for at interesserte ungdommer kan komme inn i næringen. Jeg mener det første naturlige skritt vil være å fjerne grunnlovsvernet. Så lenge odelsretten er fullstendig fastlåst på denne måten, er det i praksis ikke mulig å foreta endringer eller tilpasninger som landbruket har behov for i dag. Grunnlovsvernet stanser enhver bred vurdering av loven.

Det er også interessant at Statens landbruksforvaltning har uttalt at

«det ikke eksisterer noen argumenter for å beholde odelsretten som er så tungtveiende at det er formålstjenlig å videreføre rettsinstituttet. SLF anbefaler derfor at odelsretten avskaffes».

Det skriver de – og Statens landbruksforvaltning er nasjonal fagmyndighet for odelsloven.

Jeg synes det er påfallende at det er så få som vektlegger nåværende eier – nåværende eier – i diskusjonen om odelsloven. Er det ikke mer naturlig at selger av en landbrukseiendom skal ha større innflytelse over hvem som overtar gården, enn at eldste gutt eller jente i barneflokken har en grunnlovfestet rettighet til det samme? Vi må stole mer på nåværende eier, for han eller hun har nesten uten unntak en meget sterk egeninteresse av å overdra gården videre til den best egnede. Denne interessen for gårdens videre utvikling er også viktig for landbrukets totale utvikling.

En gjennomgang av loven ut fra om den fremmer eller hemmer en ønsket utvikling i næringen, behøver slett ikke ende med en konklusjon om at odelsretten skal avvikles som sådan. Men så lenge odelsretten er grunnlovfestet, blir en slik gjennomgang nesten bortkastet, fordi grunnlovsvernet i svært liten grad gir handlingsrom for endringer i den eksisterende loven.

Erik Skutle (H) [11:39:01]: Jeg skal ikke bruke veldig lang tid nå på slutten av denne debatten, jeg skal bare adressere et par ting som har kommet opp i debatten.

Jeg tror representanten Solhjell misforsto meg lite grann. Jeg mener ikke at Grunnloven er paternalistisk, men jeg mener at odelsretten og grunnlovsvernet av den er paternalistisk. Paternalistisk betyr at vi ikke har tillit til at du eller din familie klarer å ta et valg som er fornuftig for deg og samfunnet, så vi tror det er best at storsamfunnet tar den avgjørelsen. Det er definisjonen. Dette er en sånn lov, det er et paternalistisk forslag.

Så er det noen som fra denne talerstolen har snakket om at det er viktig for friheten å opprettholde grunnlovsvernet av odelsretten. Det forstår jeg faktisk ikke. For meg handler frihet om at du stort sett kan gjøre det du vil, så lenge du ikke begrenser andres frihet. Dette er nettopp noe som begrenser andres frihet. Det setter noen skranker for hvem som kan overta eiendommen, og til hvilken pris. Så snakker man også om idealene fra da de liberale tankene hadde sin spede begynnelse. Da kan en jo nevne to av de tre viktigste pilarene fra f.eks. den franske revolusjonen. Den ene er frihet – til å gjøre det du vil uten at andre kommer og innskrenker friheten. Nummer to er likhet – ikke som i økonomisk likhet, men i likhet for loven, at du selv i kraft av å være borger og menneske har noen rettigheter, ikke i kraft av om du er født først eller sist i en barneflokk.

Så må jeg også si at det har vært en veldig konservativ argumentasjon i dag. De aller, aller fleste som har forsvart odelsloven slik den ligger med grunnlovsvernet, har sagt at ja, men Norge er jo et bra land å bo i, ting har fungert bra. Men det blir fullstendig meningsløst å sette likhetstegn mellom grunnlovsvernet av odelsretten og det faktum at Norge er et ganske bra land å bo i. Norge har vært et bra land å bo i ganske lenge, og likevel har vi modernisert lovverket vårt i takt med at vi utvikler oss. Når representanten Kolberg sier at hvis vi liberaliserer dette litt, vil det kanskje gå bra i familiesammenheng en viss tid, men så velter plutselig storkapitalen inn, og så får vi det helt forferdelig – det tror jeg ikke noe på. På Vestlandet der jeg kommer fra, ser man langs hele kysten bedrifter som er forvaltet av familier i generasjoner, som er samfunnsbyggere, som skaper arbeidsplasser, og som virkelig bryr seg om arven de forvalter og veldig gjerne vil gi videre til neste generasjon. Tar man et annet eksempel på noe man har liberalisert noe, f.eks. eiendomsmarkedet, så hadde man store problemer, men så liberaliserte man, og hva er resultatet? Jo, Norge er et av de landene i verden der flest har anledning til å eie sin egen bolig.

Så til representanten Storberget. Jeg sier ikke at bøndene ikke er innovative. Jeg tror kanskje representanten Storberget adresserte det mest til Fremskrittspartiet – kanskje også til mitt innlegg. Jeg sier det motsatte. Jeg sier at jeg tror bøndene har kjempestor innovasjonskraft, men jeg tror de møter et regelverk som gjør at innovasjonskraften blir noe begrenset.

Så sier jeg heller ikke, som representanten Kolberg antyder, at landbruksnæringen er klin lik alle andre næringer, og at vi må tenke likt. Nei, jeg anerkjenner at landbruksnæringen åpenbart er ulik andre næringer, også hva gjelder mat. Men det finnes jo en likhet med andre næringer, og det er at det at noen har lyst til å investere i næringen, må være noe positivt. Det er det jeg sier. Alternativet synes jeg vil være veldig rart. Jeg synes det vil være veldig rart dersom representanten Kolberg og Arbeiderpartiet mener at jo færre som har lyst til å investere i landbrukseiendom, jo bedre er det.

Så vil jeg bare avslutningsvis takke for en god debatt. Jeg synes det har vært fornøyelig. Spesielt må jeg si det er fornøyelig å høre på representanten Lundteigens innlegg. Ingen skal i hvert fall så tvil om at han sier det han mener, og at han ikke tilslører budskapet sitt. Han sa også i sitt siste innlegg at ja, odelsretten begrenser friheten, og det er bra. Den begrenser kredittilgangen for bøndene, og det er bra. Da er man i hvert fall dønn åpen om at man kan ha en høyre–venstre-debatt, sånn som representanten Kolberg antydet at vi har hatt. Det synes jeg har vært fornøyelig.

Bård Vegar Solhjell (SV) [11:44:20]: Ordet «fornøyeleg» reserverer nok eg for andre anledningar enn denne debatten, for å vere heilt ærleg, men eg synest det har vore ein god del gode innlegg.

Eg teikna meg i hovudsak på grunn av Trine Skei Grandes innlegg ‒ no forlét ho salen – for å seie at eg er einig med henne i at eg heldt ein ganske god gjennomgang av liberalismens historie og framvekst, som ho med god grunn burde vere heilt einig i, som ho òg sa at ho var. Det dokumenterte først og fremst korleis Venstre, Arbeidarpartiet og SV er parti med historisk ganske like røter, og at det må vere ein historisk feil at Venstre i Noreg i dag er på lag med Høgre og Framstegspartiet, der dei strengt teke i historisk forstand ikkje høyrer heime.

Men viss ho høyrde godt etter, prøvde eg ikkje å kople det direkte til denne saka, men sa det som ein en passant på slutten av mitt innlegg. For om ein skulle argumentere heilt prinsipielt liberalt, er det ‒ for å seie det forsiktig ‒ ikkje openbert at ein skulle argumentere for odelsretten. Men odels- og åsetesretten har likevel oppnådd nokre viktige ting som er viktig i eit liberalt samfunn i Noreg, nemleg ein ansvarleg forvaltning av jord og kanskje aller mest ei rimeleg likeverdig fordeling av makt og eigedom i Noreg.

Eg trur at om ein er aldri så liberal, er det av og til viktig å leggje vekt på om noko har fungert godt eller ikkje i eit samfunn. Odelsretten har påviseleg fungert godt for å forvalte landbrukseigedom i Noreg. Eg synest også at eit par av argumenta som vert brukte no, ikkje er gode nok. Det er ikkje berre i dalstroka at det er ei utfordring når garden skal gå frå ein generasjon til den neste. Det er det i Sogn og Fjordane, der eg har vakse opp, og i Akershus fylke, der eg no bur. Dei er tallause, dei samtalane eg òg kjenner til gjennom vener og andre om situasjonane rundt dette. Men ein må med litt realisme spørje seg: Ville det vore lettare i eit system med marknadsbasert omsetning av gardar? Ville dei samtalane og dei livssituasjonane vore enklare om dei rettane ikkje fanst der for den enkelte? Kjære dykk, eg trur nok at det hadde vore ganske mykje tøffare rundt kjøkkenborda rundt omkring om ein sat utan rettar, men med mange med ønske om å kunne drive vidare. No finst retten, men ikkje plikta. Det er openbert at det ikkje er det lovmessige, men meir kulturen og forventningane som er det store problemet mange plassar. Der har vi nok eit felles ansvar langt forbi det vi vedtek i lover, for å gjere noko med det, og som eg veit kan vere ei utfordring mange plassar i landbruket i Noreg.

Nokon seier at tidlegare var jorda eit spørsmål om maktfordeling ‒ no er det eit spørsmål om å produsere mat. Jorda er framleis ein del makt, men ikkje like avgjerande. Å produsere meir mat er viktig, men eg trur vi kan slå fast ganske klart at det er nok ein god del andre ting på lista før odels- og åseteslova for å greie å produsere meir mat i Noreg i åra som kjem. Ein del av dei tiltaka vert diskuterte i andre samanhengar i denne salen i løpet av dei neste vekene.

Til slutt til debatten om Europa. Eg synest den siste delen av innlegget til Trine Skei Grande var svært godt, der ho gjekk gjennom trusselen mot mange liberale verdiar i Europa. No er eg litt usikker på kven det var, om det eigentleg var andre her som tok opp det, men det var like fullt eit godt forsvar mot dei autoritære tendensane vi kan sjå i land som Russland og Tyrkia, eller for den saks skuld Ungarn, Slovakia og Polen, eller ved framveksten av høgreekstreme, ytterleggåande krefter i Vest-Europa. Men ingen fornuftig analyse av det liberale samfunnet i Europa og enkeltmennesket sine fridomar og rettar i dag kan gjennomførast utan å ta opp den andre store trusselen for mange enkeltmenneske i dag, nemleg den voldsame økonomiske krisa vi har opplevd, den massearbeidsløysa som har vakse fram i løpet av 30‒40 år, og dei aukande sosiale skilnadene som heng så tett saman med det. I land i Sør-Europa er det vanleg at opptil ein av to ungdomar mellom 20 og 30 år går utan arbeid og utan utdanning. Det er øydeleggjande for deira fridomar og moglegheiter. Det er skapt ei ny gruppe av folk som har jobb, men som er fattige. Land som USA og Tyskland har knapt hatt reallønsvekst på 15–20 år, noko som betyr at veldig mange menneske, mange familiar, ikkje har fått del i den økonomiske veksten, og deira økonomiske evne til å brødfø familien vert redusert på grunn av mangel på sosial mobilitet. Mange land i Europa har marginal, om nokon, sosial mobilitet, altså ingen moglegheiter for den enkelte til å bruke sine talent viss ein kjem frå familiar med dårleg bakgrunn.

Det er nettopp lagt fram ein ny rapport frå Oxfam som viser at 2015 er det første året i moderne historie, altså så lenge ein har målt, der 1 pst. av verdas befolkning eig meir enn dei andre 99 pst. – 1 pst. eig meir enn alle oss andre til saman, og 14 enkeltpersonar i verda sit med større formue enn halvparten av verdas befolkning. Dette har alt å gjere med fridomane til det enkelte mennesket, fordi du må ha rettar ‒ ytringsfridom og alle dei andre liberale fridomane ‒ men du må ha økonomisk evne og basis og moglegheiter for å kunne utnytte dei og setje dei ut i livet. Det har alt å gjere med truslane som dei liberale rettane i Europa vert utsett for no. Det er nettopp dei store gruppene av folk som er arbeidslause, som opplever å ikkje verte sett, der innvandring og globalisering ikkje når dei og ikkje tener dei som no i stor grad skapar framveksten for dei høgreekstreme ideane.

Eg såg på valdagsmålinga for valet i Austerrike. Blant dei som klassifiserte seg sjølve som manuelle arbeidarar, ifølgje BBC, stemte 86 pst. på Hofer, den høgreekstreme kandidaten. Det har alt å gjere med dei kraftige økonomisk-sosiale skilnadene i Austerrike og med massearbeidsløysa som dei og andre land har opplevd dei siste åra. Dei to liberale perspektiva, den rimeleg rettferdige fordelinga og dei individuelle fridomane, har sitt utspring i idégrunnlaget frå den franske revolusjonen, med likskap, fridom ‒ representanten Skutle tok ikkje med meir – og brorskap, eller solidaritet, som ein også kallar det tredje. Det å kople dei saman og sjå dei i samanheng ‒ at fridom er viktig, men det må vere fridom for alle, ikkje berre for dei få ‒ det er det liberale idégrunnlaget.

Så får du unnskylde meg, president, for at eg brukte Stortingets talarstol til noko som er litt på sida av odels- og åsetesretten.

Presidenten: Den tanken slo også presidenten, men det var et interessant innlegg.

Per Olaf Lundteigen har hatt ordet to ganger, og får en taletid begrenset til 3 minutter.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:52:07]: Venstres leder sa at partiet stod for «folk først». Ja, det er nettopp det vi som representerer flertallet i komiteen her, står for. Vi står for folk først, ikke kapitalen først. Det er det som er så trist å erfare, at Venstre ikke ser motsetningen mellom ulike interesser og balanserer det på en annen måte.

Skei Grande sier at makt er mye mer enn å eie jord. Jeg er enig i det, men det er et faktum at eiendomsrett gir styringsrett – gir makt. Og hvis en ser seg litt rundt omkring i verden, ser en hvordan eiendomsretten er fordelt, og hvordan makt er fordelt. En bør reise litt mer rundt for å se alternativet til det vi har i Norge. Alternativet er ikke forlokkende. Vårt alternativ med fordeling av eiendomsretten på de mange, det er forlokkende, ikke bare for folk i Norge, men også andre steder.

Så sier Skei Grande at ungdom føler seg presset. Ja, jeg er også enig i at mange ungdommer føler seg presset til å overta. Og hvorfor gjør de det? Fordi de har sett at foreldrene har nedlagt en svær innsats som de ikke har fått betaling for, og som de har gjort for å legge et grunnlag for neste generasjon. Det er noe av kjernen i hele bondekulturen. En nedlegger en masse arbeid og penger i noe som ikke skal komme en selv til gode, men som skal komme neste generasjon til gode. Det er klart at de som har sett det, føler et press med hensyn til å overta, men likevel endrer kulturen seg, slik at en oftere velger den som er mest interessert.

Så sier representanten Skei Grande at andre ikke kommer inn. Kjernen når det gjelder prisspørsmålet, er jo at odelsloven og åsetesretten holder prisene nede. Det er de som holder dem nede, det er de som gjør at de mange kan komme inn. De har jo en stor positiv virkning på å holde prisnivået nede. Dette er en fatal misforståelse av Venstres leder.

Så sier Venstres leder at det er viktig å arbeide for mest mulig jord i drift. Ja, sjølsagt er det det. Men da må det jo lønne seg å bruke jorda. Da må partiet Venstre snart forstå at det er kraftfôrprisen som definerer verdien av gras, og Norge er et grasland. Og når det ikke lønner seg å dyrke gras, blir ikke jorda drevet. Det er enkle fagøkonomiske sammenhenger som partiet snart må ta til seg.

Og til slutt: skremt over analysen av Europa – det er tydeligvis mer behov for debatt om hva som skjer i Europa. Den økonomiske liberalismen er årsaken til dagens utvikling i mange EU-land. Brune ekstremister får grobunn som et resultat av en økonomisk politikk som heter markedsøkonomi, som heter grådighetsøkonomi, og som heter rovdyrkapitalisme. Det er det som må bekjempes. Derfor må vi ha reguleringer, og vi må ha mer politisk styring i samfunnet. Det gjelder også for Norge.

Tom E.B. Holthe (FrP) [11:55:17]: Jeg ba om ordet igjen på grunn av representanten Lundteigens innlegg. Jeg synes han hadde en noe lettvint inngang til sin argumentasjon når det gjelder overtakelse av odelsretten.

Representanten sa at man innen familien blir enige om hvem som skal overta gården. Ja, det er i mange tilfeller riktig, men det er etter min oppfatning ikke noe argument for opprettholdelse av odelsretten. Representanten Lundteigen glemmer en ting som er vesentlig i mine øyne, og det er at det er ingen ting som har splittet flere familier enn nettopp overtakelse av odelsrett. Jeg har selv sett i flere tilfeller at enkelte odelsrettshavere har blitt tvunget til å frasi seg sin odelsrett for å opprettholde fred og ro i familien. Det er nettopp det som er noe av argumentet for at odelsretten bør oppheves, for å få bukt med en slik ukultur.

Ola Elvestuen (V) [11:56:45]: Jeg skal prøve å være kort.

Jeg er enig med representanten Lundteigen i en helt grunnleggende ting, som han sa til slutt, og det er at vi må ha lover og regler i samfunnet. Det er helt opplagt, og vi må ha lover og regler som er bygget på demokratiske grunnprinsipper – at man har individuelle rettigheter. Det eneste som gjør at vi går imot odelsloven, er at dette er en lov som er bygget på privilegier, og det er privilegier til slekta, og det er ikke å ha universelle rettigheter som alle har. Da er det prinsipielt sett en feil lov å ha. Det betyr ikke at dette skal være et lovtomt rom. Det betyr at man fortsatt skal ha rettigheter som eier, eiendomsretten står fortsatt fast. Det er bare det, som også Trine Skei Grande la vekt på, at også andre skal ha større mulighet til å komme inn i en næring som de ønsker, på like vilkår – og at ikke slekt eller genene skal være et privilegium når det gjelder dette.

Jeg skal ikke gå inn i hele diskusjonen omkring Europa, men jeg synes det er interessant at man i hvert fall diskuterer de liberale verdiene i Europa. Det er viktig å ivareta de liberale verdiene i Europa, og det er viktig også å bygge opp under den økonomiske veksten vi trenger, med handel og med å ha fri økonomisk utvikling, og man trenger å slåss imot de kreftene som i dag utfordrer de liberale verdiene i Europa.

Jeg synes det har vært en interessant debatt, men den endrer definitivt ikke standpunktet til Venstre. Vi har alltid ment at rettigheter ikke skal bygges på privilegier. Man skal ha rettigheter som skal være universelle, og de skal gjelde alle, så vi står fast på standpunktet om at odelsloven skal ut av Grunnloven.

Knut Storberget (A) [11:59:15]: Det er en del av argumentasjonen fra dem som ønsker å fjerne odels- og åsetesretten, som jeg har lyst til å kommentere kort.

For det første, til spørsmålet om alles mulighet til å komme inn i jord- og skogbruk: Jeg syns nesten at noen av argumentene tenderer til egentlig å være et angrep på arveretten som sådan. Det som på mange måter styrer de fleste skifter av jord og skog i Norge, er at man de facto er i posisjon til å arve. Så jeg syns på mange måter det blir noe kunstig å tro at det å fjerne odels- og åsetesretten åpner opp for at nærmest gud og hvermann kan kjøpe jord- og skogeiendommer. I den grad det skulle ha noen betydning, er jo det som i dag må være skranken for mange – og kommer til å bli det hvis man skulle begi seg inn på den veien hvor man fjerner reguleringer – at prisen faktisk vil være uoverkommelig, og at det er de kapitalsterke, som da ikke bor i de bygdene og kommunene hvor disse eiendommene er, som vil trekke vinnerloddet når det gjelder det å tilegne seg jord og skog.

I så måte hørte jeg representanten Skutle si at han syns at mye av argumentasjonen fra oss som ønsker å bevare dette instituttet, er konservativ. Da må jeg bare si at ja, akkurat her er jeg verdikonservativ. Jeg syns tidligere stortingsrepresentant Per Kristian Foss, som er sitert i merknadene, hadde en god redegjørelse rundt verdikonservatismen i dette da han sa:

«men for en konservativ teller det noe at en ting har vart en stund, at bestemmelsene har lange tradisjoner, at grunnlovsbestemmelsene har bidratt til mange selveiende bønder, som vi som konservative setter uhyre stor pris på, og at det gir forutsigbarhet for en næring og for en stor befolkningsgruppe».

Det er, etter mitt skjønn, en god, verdikonservativ argumentasjon rundt dette.

Det blir argumentert fra flere med at konfliktnivået i familiene er stort på grunn av dette regelsettet og instituttet. Jeg har sjøl erfaring med dette. Jeg kommer fra en familie hvor det har vært odelsrett ute og gått. Jeg må si at jeg nesten med skrekk og gru tenker på hvordan det hadde vært hvis vi ikke hadde hatt dette instituttet og man nettopp hadde hatt muligheten til å selge ut og ta inn en stor gevinst. De rivningene blant de søsknene ville jeg ikke ha vært en del av. Hvis man virkelig ønsker å forebygge konflikter ved generasjonsskifter i jord-, skog- og landbruket, må man vokte seg vel før man begynner å rive ned disse reglene. Jeg sier ikke at det ikke er konflikter – det er det jo – men vi som politikere må vurdere hva som vil gi minst konflikter. Jeg er overbevist om at konfliktnivået ville stige til himmels mange steder hvis man virkelig åpnet opp for å ta ut de store, kortsiktige gevinstene. Det er det vi er imot. Vi ønsker å tenke langsiktig.

Jeg vil også si til det som representanten Werp trakk fram, at en del av diskusjonen rundt bordene ute i landbruksfamiliene og det spørsmålet som mange bønder helst ikke vil ha, er om en vet hvem som vil overta. Blir det noe bedre om en fjerner odelslovgivningen? Snarere tvert imot er det jo – slik jeg oppfatter det – slik at odelslovgivningen i mange tilfeller faktisk kommer en til unnsetning hvis man ikke har svar på det spørsmålet. Det er jo en helt annen dimensjon. Hvis man leter etter noen til å overta gårdsbruket sitt eller skogeiendommen sin, må man etter mitt skjønn gjøre det motsatte av hva regjeringen faktisk gjør i jord- og skogpolitikken, man må bl.a. gjøre det mer fortjenestefullt å drive disse eiendommene, slik at man har en økonomi å leve av og en mulighet for å investere i framtiden. Så jeg mener det ikke blir et riktig bakteppe å stille spørsmålet: Hvem skal overta eiendommen?

Til slutt: Særlig Skei Grande, men også flere andre har pekt på den byrden som ungdommer føler ved å måtte overta en eiendom. La meg bare understreke: Odelslovgivningen innebærer altså en odelsrett og ingen -plikt. Der er jeg fullstendig enig med representanten Solhjell – jeg tror det var han som tok opp dette. Hva er det som gjør at man føler en byrde ved å overta en eiendom? Er det disse rettsreglene? Nei, det er det man har sett av innsats og investeringer fra tidligere generasjon, den nære tilknytningen man har til den fysiske eiendommen, og følelsesmessige og kulturelle bånd som er presset. Mange føler at det er ubehagelig, og mange syns det er vanskelig å ta det valget, men det er ikke et valg som vi gjør noe særlig lettere ved å fjerne odelslovgivningen.

Jeg holder fast ved tidligere stortingsrepresentant Per Kristian Foss’ ord om at dette handler om forutsigbarhet for en næring og for en stor befolkningsgruppe.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:05:20]: Det var representanten Werp jeg også ville innom. Representanten refererte til at det var usikkerhet rundt å overta en gård. Da er det jo nettopp slik som representanten Storberget sier, at det henger sammen med manglende økonomisk godtgjørelse for arbeid og kapital. Det som da er det sterke, og det som må sies klinkende klart fra denne talerstolen, er at er det noe parti i denne salen som har vært med på å holde inntektene av jordbruksarbeid nede, så er det Høyre. Høyre står i fremste rekke når det gjelder å holde inntektsmulighetene nede. Det er Høyre som har hovedansvaret – gjennom sitt systematiske, møysommelige arbeid for å holde inntektene nede – for den situasjonen som representanten Werp refererte til.

Så sier representanten Werp at en trenger ikke nå å beskytte mot danske grever. Nei, det trenger vi ikke, men vi må ha beskyttelse mot kapitalmakt. En må være realist i den verden en lever i. Private equity-fond er sjølsagt i dag interessert i å investere i fast eiendom, ikke minst i arealer som kan gi matproduksjon. Det er forutseende å ha en odelslov som et bolverk mot disse kapitalkreftene – i dag som tidligere.

Så sa representanten Werp at Statens landbruksforvaltning var nasjonal fagmyndighet. Det er feil. Odelsloven er en privatrettslig lov. De kan selvsagt mene hva de vil om det, men odelsloven er en privatrettslig lov. Det trodde jeg Høyre hadde inne.

Så til representanten Holthe, som sier at salg av familieeiendommer i landbruket splitter familier. Ja, det er riktig at det er mange konflikter, for det er store verdier, det er enorme verdier, og de verdiene kan disponeres på kort sikt eller på lengre sikt. Hvis en da har etterkommere som ønsker å disponere dem på kort sikt kontra på lengre sikt, får en konflikt – sjølsagt gjør en det, det er det som ligger i det hele. Men med odelsloven har en forutsigbarhet når det gjelder rekkefølgen, og derfor er mitt poeng: Alternativet til odelsloven når det gjelder familiekrangel, er verre. Alternativet er langt verre fordi det gjelder store verdier.

Til slutt til Elvestuen, som sier at odelsloven er privilegier til slekta. Odelsloven er en rett til å ta igjen gården på odel eller en rett til å få det for en rimelig pris. Men hvis vi skal bruke Venstres retorikk og kalle det et privilegium, i den betydning at det er en forrett, så er det en forrett fordi det her er nedlagt mye arbeid og kapital som ikke har fått sin (presidenten klubber) avkastning på kort sikt, men som får det på lengre sikt. Finansdepartementet er glad i odelsloven, for det ivaretar de verdier …(Presidenten klubber.)

Presidenten: Da er tiden ute.

Gunnar Gundersen (H) [12:08:41]: Det var siste taler som fikk meg til å ta ordet. Jeg har fulgt med på debatten lenge, og jeg lurer egentlig litt på hvor stortingsflertallet er i forhold til en del av situasjonen i norsk landbruk, men når representanten Lundteigen kan få seg til å si at det er Høyre som har holdt igjen utviklingen av inntektene i landbruket, er det faktisk så feil at man i hvert fall må påpeke det. Jeg skal også gå inn på en del andre ting i debatten.

Så vidt jeg vet, var den eneste gangen man i Norge har nådd inntektsmålsettingen for landbruket, under landbruksminister Johan C. Løken – det er den eneste gangen man har nådd inntektsmålet, og det var faktisk med en landbruksminister fra Høyre. De tre siste årene med Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen har inntektsutviklingen i landbruket i Norge vært bedre enn noen gang – og den har vært adskillig bedre enn under den rød-grønne regjeringen, som satt i åtte år før.

Jeg vil komme litt inn på hva som har vært tema i debatten, for det har gått igjen at Høyre også må snakke om at landbruket har vært flinke når det gjelder produktivitet. Det har vi sagt gang på gang, i hvert fall har jeg sagt det gang på gang fra denne talerstolen. Landbruket har ekstremt god utvikling i produktivitet, men da må faktisk også Stortinget ta inn over seg hva det betyr. Høy produktivitet betyr for landbruket at gården blir mindre og mindre for hvert eneste år, og det ser vi i landbruket. Hvis man ikke har muligheter for alternativ sysselsetting i nærheten av der gården ligger, blir gården liggende brakk, for det er ikke sånn at eiendom i dag er fundamentet for makt og posisjon i samfunnet. Det har endret seg fundamentalt. Og det var det representanten Anders Werp mente i sitt innlegg, at i dag ser faktisk ungdommen at det gjelder å bruke sin kunnskap, sin kompetanse og det man har inne i hodet, til å skaffe seg et godt liv. Og vi skal være veldig glad for at vi er kommet dit, men realiteten er jo at – når vi går tilbake til landbruket – antall driftsenheter går kraftig ned. De går ned år om annet uansett hva Stortinget gjør – til og med opptrappingsvedtaket på 1970-tallet ga bare en bitte liten utflating et år eller to i nedleggelse av antall bruk, og så fortsatte det.

Representanten Storberget var inne på sin egen erfaring. Jeg har omtrent samme bakgrunn som representanten Storberget. Jeg har overtatt en eiendom selv, og jeg fraskrev meg odel. Dessverre døde min far tidlig, så jeg ble stilt overfor spørsmålet om jeg ville overta, og da er man inne på alle de andre drivkreftene for å overta. Det er sterke familiebindinger her – vi regulerer ett av de områdene i samfunnet som kanskje har de aller sterkeste bindingene til at man faktisk skal opprettholde noen tradisjoner. Og de kommer til å være der uansett – og der er jeg enig med representanten Storberget – men jeg fraskrev meg odel, og da satte jeg meg selvfølgelig ned sammen med mine søsken og sa at utviklingen i landbruket er sånn at hvis jeg skal flytte hjem igjen, skal jeg overta den andelen dere også har overtatt, for ellers er det ikke aktuelt å flytte hjem igjen. Det ble vi enige om. Det er helt greit, det. Dette er familieforhold som det går an å løse på helt andre måter enn å bruke en odelsrett.

Men tilbake til produktivitet. Det som er det skumle med hele måten vi regulerer landbruket på, er at vi rammer de distriktene som har behov for landbruket som eneste sysselsetting. Det er der gårdene blir liggende brakk. Det er der man ikke får den dynamikken som man er nødt til å ha for å skape heltidssysselsetting i landbruket. Det er ikke noe problem i Akershus. Det er ikke noe problem rundt de sterke regionsentrene, for der er gårder en glimrende boplass og gir en mulighet for tilleggsinntekt når man har en jobb som hovedsysselsetting. Det er jo situasjonen i norsk landbruk i dag. Det er ikke sånn at man har hovedsysselsetting på gården, og så leter man etter jobb ute for å komplettere. Det er snudd på hodet. Et aktivt jordbruk er i stor grad avhengig av at man har alternativ sysselsetting i nærheten, og Stortinget burde jo fokusere på hva som skal til for å skape de mulighetene som skal til for å opprettholde aktiviteten i landbruket også langt unna de regionale, sterke sysselsettingsområdene. Der ligger gårdsbrukene brakk, og Stortinget snakker som om man kan overta et bruk på 35–40 mål og tro man kan leve av det. Det er det ingen ungdom som vil i dag. Det kommer det ikke til å bli i framtida heller.

Og, siden jeg først har ordet, så synes jeg man skal dele opp landbruket. Landbruket består faktisk av to deler. Den ene er jord, den andre er skog. Det er en samlet verdikjede innen skogbruk som sier at vi er nødt til å begynne å deregulere eiendomsmarkedet innenfor skogbruk hvis vi skal få realisert potensialet i det norske skogbruket. Og det er uhyre viktig, både i klimasammenheng og ikke minst i verdiskapingssammenheng rundt omkring i hele landet. Det er den ressursen i Norge som har størst potensial for å skape arbeid og sysselsetting rundt omkring i de mange små kommuner i landet. Og det at man i sånne debatter totalt ignorerer skognæringen og bare fokuserer på jordbruket, er et paradoks, synes jeg.

Til slutt har jeg lyst til å kommentere representanten Lundteigen når han snakker om den ubegrensede eiendomsrett. Jeg vet ikke hva han egentlig legger i det. Eiendomsretten har i seg selv sterke incentiver – meget sterke incentiver – for at man skal overlate eiendommen i bedre stand enn den var da man selv overtok den. Det ligger i selve eiendomsretten. Enten det er en yngre generasjon som skal overta, eller om man skal selge, er eier i dag tjent med å forvalte eiendommen bærekraftig og ut fra solide, velfunderte prinsipper som øker verdien på eiendommen. Det er jo ikke sånn at samfunnet ikke regulerer hvordan eiendommer kan benyttes i dag, det reguleres gjennom plan- og bygningsloven – det er en rekke lover som styrer hva samfunnet mener er fornuftig utvikling av eiendom – og det finnes ingen eiere i Norge som ikke forholder seg til dette. Så det å bringe fram at odelsloven også skal begrense eiendomsretten på en fornuftig måte, kan jeg ikke se. Dessuten kommer jo odelsloven til å være en lov fortsatt. Det vi diskuterer, er om den skal ha en grunnlovsbeskyttelse, og jeg ser overhodet ingen grunn til at det skal være en grunnlovsbeskyttelse av den, slik som det er i dag. Men jeg synes faktisk at Stortinget også bør realitetsorientere seg om hva som er situasjonen i norsk landbruk. Det er snakk om å prøve å skape muligheter for dem som virkelig har lyst til å satse, og er det noe de tre siste år viser, oppimot hva vi så etter åtte år med Senterpartiet i Landbruks- og matdepartementet, så er det at det faktisk funker der ute, at man begynner å fokusere på å gi muligheter til dem som faktisk vil.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:16:41]: Representanten Gundersen føler stort ubehag ved å høre fakta usminket fra Stortingets talerstol når det gjelder jordbrukets inntektsmuligheter. Jeg kan forstå det, for Høyre har jo holdt igjen inntektsmuligheter for jordbruksarbeid ved alle mulige anledninger. Når det gjelder priser, har man vært helt systematisk i å være på lag med dem som ønsker å svekke importvernet. Når det gjelder målpriser, har man helt systematisk vært på parti med dem som ønsker å holde målprisene nede, og når det gjelder bevilgninger over statsbudsjettet, har det vært det samme. Det er faktum, det har nådd fram til folk, og da må en tåle å høre det.

Så refereres det til at inntektsmålet ble nådd under Johan C. Løken. Ja, det er riktig, det. I 1982 var det vel. Det må vurderes ut fra sin tid. Jeg vil bare si det kort: Høyre skulle hatt en Johan C. Løken i stortingssalen i dag. Den personen mangler. For meg som senterpartist er det et stort savn.

Presidenten: Martin Kolberg har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Martin Kolberg (A) [12:18:16]: Det blir veldig kort, og det er til dette som ble sagt om at eiendomsmakten har forandret seg betydelig. Ja, tusen takk for det, og det er i hvert fall ikke Høyre til ære, med tanke på hvordan den har utviklet seg i det norske samfunnet.

Jeg vil bare ha sagt før denne debatten er slutt, at det største angrepet på akkurat eiendomsmakten og eiendommens betydning er regjeringens forsøk på å undergrave prisfastsettelsen i konsesjonsbestemmelsene. Der har Stortinget og kontrollkomiteen gitt sin tydelige merknad, men både den forhenværende og den nåværende landbruksministeren overser dette og sender ut rundskriv som åpenbart undergraver loven på dette punktet – helt tydelig. Så eiendomsmakten og forholdet til den, som Gundersen refererte til, er det all mulig grunn til å ha tung oppmerksomhet på i forbindelse med disse spørsmålene. Hadde ikke loven vært så sterk som den er, hadde vi hatt enda større vanskeligheter.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.