Gunvor Eldegard (A) [12:20:07]: (ordførar for saka): Fleirtalet i komiteen støttar grunnlovsforslaget om matjord, dvs. å endra Grunnlova § 112 første ledd andre punktum. I dag lyder den:

«Naturressursane skal disponerast ut frå ein langsiktig og allsidig synsmåte som tryggjer denne retten òg for kommande slekter.»

I forslaget er det berre ei styrking av denne setninga ved at ein tilføyer «medrekna matjordressursane», eller på bokmål: «herunder matjordressurser». Då kjem paragrafen til å verta sånn:

«Naturressursane, medrekna matjordressursane, skal disponerast ut frå ein langsiktig og allsidig synsmåte som tryggjer denne retten òg for kommande slekter.»

Det er slik at det i Noreg i dag berre er 3 pst. av landarealet som er dyrka mark, og det er langt mindre enn i land som det er naturleg å samanlikna seg med. I løpet av dei siste 50 åra har over 1 million dekar dyrka og dyrkbar mark vorte omdisponerte i Noreg. I den siste femårsperioden har nærare 15 000 dekar vorte omdisponerte kvart einaste år.

Områda rundt dei største byane og tettstadene har den mest produktive matjorda, og det er òg her nedbyggingspresset er størst.

Innan 2030 må verda produsera 50 pst. meir mat enn i dag. Då må Noreg ta vare på den matjorda som me allereie har. Det å ta vare på matjorda er å ta vare på den viktigaste ressursen for å sikra komande slekter mat. Difor støttar fleirtalet i komiteen forslaget om å styrkja vernet av matjordressursar i Grunnlova § 112.

Eg ser at Venstre skriv i sin merknad at dei er veldig for matjord, og ein refererer til eit Dokument 8-forslag som dei har fått fleirtal for. Det synest eg er bra, men eg synest, når dei er så opptekne av matjord, at dei burde støtta dette forslaget òg. No er det sånn at representanten Abid Q. Raja frå Venstre ikkje har anledning til å vera her, og det er han som har skrive denne merknaden. Men han representerer også Akershus, som eg gjer, og det er det fylket som har den beste matjorda og det største presset på å få den nedbygd. Men likevel: Dersom ein jobbar litt med det, går det fint an å dobla f.eks. befolkningtalet i Ski utan å ta av verken matjord eller markagrensa. Så det er ei moglegheit.

Eg tenkjer at dei lokalpolitikarane som står i dette presset, ville få glede av denne styrkinga av Grunnlova. No ser det ikkje ut til at det vert grunnlovsmessig fleirtal for denne, men likevel meiner eg at det er eit sterkt signal når fleirtalet går inn for forslaget.

Høgre og Framstegspartiet har sine eigne merknader og går imot forslaget. Det reknar eg med at dei vil gjera greie for sjølve.

Men eg har lyst til å tilføya: Tidlegare statsminister Willoch frå Høgre har uttalt at me må ta betre vare på matjorda. Han meiner at

«utbyggingsinteresser ofte er mer kortsiktige i tankegangen enn samfunnet som helhet har lov å være, og at vern av dyrkbar jord henger sammen med befolkningsveksten, økt behov for mat og klimaendringer som vil forandre verdens matproduksjon».

Vidare meiner han at det på generelt grunnlag

«er uheldig å foreta unødvendig nedbygging av matjord og mener det må rikspolitiske retningslinjer til fordi dette ikke kan overlates til kommunene».

Eg er einig med tidlegare Høgre-statsminister. Difor har eg lyst til å seia til Høgre – det er nokre timer til me skal stemma over dette, og det er ikkje ei ny setning i Grunnloven, det er ei bitte lita endring av eksisterande grunnlov – at det hadde vore fint dersom me kunne få til eit skikkeleg fleirtal på dette og saman vera med og verna matjorda for framtida.

Erik Skutle (H) [12:25:04]: Jeg skal være veldig kort.

Kåre Willoch er en klok mann. Vi er enig med ham i at det er viktig å verne matjord, men noen ganger er det andre interesser som må veies opp mot det. Vi kommer ikke til å gå inn for en grunnlovfesting i dag, og vi kommer heller ikke til å ombestemme oss de neste timene.

Helge Thorheim (FrP) [12:25:36]: Denne saken, som er et forslag om vern av matjordressursene, synes overflødig ettersom matjordressursene allerede har et vern i Grunnloven i § 112, som lyder:

«Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.

Borgerne har rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen, slik at de kan ivareta den rett de har etter foregående ledd.

Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger.»

Matjordressursene er en del av naturens ressurser på lik linje med andre naturgitte ressurser, og som det er nedfelt i Grunnloven, skal naturens ressurser disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar retten til produksjonsevne for etterslekten.

Matjord er en knapp ressurs som følge av naturgitte forhold, som topografi og det faktum at vi ligger langt mot nord. Det gjør at bare 3 pst. av Norges landareal kan benyttes som dyrket mark, og at kun 30 pst. av dette igjen egner seg som kornarealer. Den beste matjorden ligger rundt tettsteder og byer, og behovet for areal til boliger, industri- og næringsutvikling, jernbane og veier har medført at dyrket mark i disse områdene har blitt redusert over mange år. Matjord har en stor verdi, men også matjorden må balanseres mot samfunnets øvrige behov. Det finnes løsninger som ivaretar flere samfunnshensyn, herunder at matjord flyttes fra anleggsområder til gårdsbruk eller til nydyrkingsområder.

Fremskrittspartiet mener at en tilfredsstillende interesseavveiing ivaretas av ordinær sektorpolitikk og -lovgivning. Det er ikke ønskelig å bringe Høyesterett inn i en konkret vurdering av areal- og landbrukslovgivningen opp mot en slik bestemmelse som den foreslåtte.

Med det jeg sa innledningsvis om at matjordressursene allerede i dag har et grunnlovsvern sammen med andre ressurser, og på bakgrunn av at sektorpolitikk vil kunne ivareta matjordressursene på en god måte, vil ikke Fremskrittspartiet tilrå at forslag om ekstra sterkt vern i Grunnloven bifalles, og kommer til å stemme imot forslaget.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [12:28:22]: Det er bred politisk enighet om at vi skal ha matproduksjon i Norge, og at vi skal ha et aktivt landbruk i alle deler av landet. Men hvis vi skal ivareta vårt ansvar for å produsere mat, må vi være varsomme og bevisste i vår omgang med det som er en forutsetning for matproduksjon, nemlig matjorda vår.

I et samfunn i stadig utvikling blir forvalteransvaret en stadig viktigere grunnpilar, og for Kristelig Folkeparti er jordvern en viktig del av dette forvalteransvaret. Forvalteransvaret handler om å sikre framtidige generasjoner de mulighetene og rettighetene som vi har i dag. Det handler om verdiskaping, og det handler om matsikkerhet.

Nedbygging av matjord er en irreversibel prosess. De siste 50 årene er det blitt omdisponert over 1 million dekar matjord i Norge, og mesteparten av omdisponeringen har gått ut over den aller beste matjorda, dvs. dyrket mark. Utviklingen ser ut til å fortsette. De siste 20 årene har det årlig blitt bygd ned om lag 16 000 dekar matjord. Dyrket og dyrkbar jord er en begrenset ressurs. Det er ulike anslag på hvor lang tid det tar å danne jord av så høy kvalitet at den kvalifiserer til matjord, men noen indikerer faktisk et så høyt tall som 1 000 år. I lys av dette er omdisponering av matjord til andre formål et spørsmål som det ikke kan tas lett på.

Av det totale arealet i landet vårt er det bare 1,3 pst. som kvalifiserer til matjord. Likevel omdisponeres det store arealer hvert eneste år. I perioden 2009–2014 ble det på landsbasis omdisponert om lag 43 000 dekar dyrket mark. Dette tilsvarer 43 km² av vår beste jord.

Så vet vi at noe omdisponering er uunngåelig av hensyn til infrastruktur som jernbane, vei og andre større samferdselsprosjekter. Det vil være tilfeller hvor omdisponering er helt nødvendig, men vi må ha en klar forventning om at det ikke skal omdisponeres store mengder matjord fordi vi skal velge den enkleste løsningen. Omdisponering av matjord er ikke noe vi kan ta lett på. Det er en av våre viktigste ressurser, og hvordan vi forvalter denne, er en arv som vi gir til neste generasjon. For hvert dekar som omdisponeres, mister vi 1 dekar matjord for all framtid. Derfor støtter Kristelig Folkeparti grunnlovsforslaget, slik at vern av matjord får en eksplisitt plass i Grunnloven.

Forslagsstillerne viser til at Stortinget 25. mai 1992 vedtok en bestemmelse om miljøvern som § 110 b i Grunnloven. Vern av matjordressursene var ikke spesifikt nevnt under behandlingen av det forslaget. Forslagsstillerne mener at forvaltningen av det grunnlaget for matproduksjon som matjordressursene representerer, er verdier av en slik langsiktig karakter at det berettiger til å bli eksplisitt nevnt i Grunnloven. Det er Kristelig Folkeparti enig i.

Så hører jeg argumentene mot å grunnlovfeste dette. Jeg vil være tydelig på og på vegne av Kristelig Folkeparti anerkjenne at man selvsagt kan være opptatt av jordvern selv om en ikke nødvendigvis er for en særskilt grunnlovsbestemmelse. Det er legitimt å forfekte betydningen av jordvern, samtidig som man mener dette best ivaretas gjennom sektorlovgivning. Det synes jeg bør anerkjennes. Derfor vil jeg uttrykke en viss forståelse for de argumenter som går i retning av at det ikke nødvendigvis automatisk ligger i vår grunnlovstradisjon å skrive inn sektorpolitiske målsettinger, som det kan hevdes at det legges opp til her. Denne type problemstillinger kan også ivaretas av ordinær sektorpolitikk og lovgivning. Det er vi helt enig i.

Men med like stor rett kan det argumenteres for at fordi myndighetenes forvaltning av jordloven må være langsiktig, fordi nedbygging av matjordressurser er irreversibelt, og fordi matsikkerhet og bærekraftig forvaltning av matjord må ses i et generasjonsperspektiv, er dette av så stor betydning at det forsvarer et eget grunnlovsvern. Det er her Kristelig Folkeparti har landet. Derfor støtter vi forslaget.

I tillegg vet vi at jordbruket ivaretar mange funksjoner, også utover matproduksjon. Det handler om rekreasjon, økologiske funksjoner, dyreliv, klima og miljø. Det handler om at vi skal ha en bevissthet om hvordan vi forvalter jorda og grøntstrukturer i et generasjonsperspektiv. Dette blir særlig viktig når vi framover også skal balansere dette inn mot helt nødvendige utbygginger og store samferdselsprosjekter, for vi vet at det også skal bygges framover. Det må bygges, og det skal bygges. Det er også et ansvar vi har overfor de neste generasjoner at vi bygger ut og vedlikeholder effektive og moderne veier og jernbane – et godt transportsystem for dem som kommer etter oss. Men det må altså skje med den nødvendige bevisstheten om at omdisponering av matjord er irreversibelt. Det må skje med nennsomhet og bevissthet.

Derfor støtter Kristelig Folkeparti grunnlovsforslaget om vern av matjordressursene. Vi mener dette er et godt forslag.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:34:26]: Norge har mindre enn 2 dekar fulldyrket jord per innbygger. Som om ikke det er nok, er mye av denne jorda veldig skrinn. Den ligger langt mot nord, den ligger mot fjell, og en kan bare dyrke gras til dyrefôr. Altså: En kan ikke dyrke menneskemat. Derfor er det å sikre den knappe matjorda vi har, en utrolig viktig del av beredskapsevnen vår.

Når vi bruker ordet «matjord», gir det assosiasjoner til jord til mat, men det gir for meg også assosiasjoner til at i matjorda er det et utrolig omfattende liv – livet i jorda. Det er enestående omfattende, med et utall av arter, som må være der og trives der for at jorda skal ha den fruktbarheten som gjør at den er god jord.

Det er den mest verdifulle jorda som bygges ned. Det er fordi nedbygging av jord i størst omfang skjer der de fleste bor. Folk flest bor der klimaet er best, og der jordsmonnet er best. Derfor er dette en krevende konflikt å ta stilling til, som må lovreguleres.

De to første setningene i Grunnloven § 112 lyder slik i dag:

«Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.»

Det har blitt rettet økt oppmerksomhet mot denne paragrafen i det siste, og det er jeg veldig glad for. Det er en flaggparagraf, som det jeg vil kalle den djupøkologiske delen av miljøbevegelsen heiser fram. Det må en fortsette med, for dette er noe helt grunnleggende viktig, som vi må ivareta, og det er heldigvis grunnlovfestet.

Senterpartiet er veldig glad for det forslaget vi nå behandler, et forslag som er fremmet av representanter for tre partier: Dagfinn Høybråten i Kristelig Folkeparti, Anne Tingelstad Wøien og Erling Sande i Senterpartiet og Hallgeir H. Langeland i SV. Det forslaget vil forsterke vernet av naturens ressurser, ved at vi får det tillegget – «herunder matjordressurser».

Jeg skal være kort: Jeg er nok en gang veldig glad for det flertallet som er i komiteen, med Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne. Det er det samme flertallet som vi hadde i forrige sak. Det setter jeg utrolig stor pris på. Det at Høyre og Fremskrittspartiet er imot, ser jeg på som helt logisk. Det er helt greit. Det at Venstre ikke stemmer for forslaget, men stemmer imot, vil overraske noen, for Venstre kaller seg jo et miljøparti. Men jeg vil si det kort og enkelt: For Venstre inngår tydeligvis ikke grunnlovsvern av matjordressursene i Venstres profil, og da må man ta det til etterretning. Men det vil for mange være overraskende, og en glipper med øynene, for det som er sagt i mange sammenhenger, burde jo tilsi at Venstre hadde vært med på laget i denne saken.

Knut Falk Qvigstad (MDG) [12:38:24]: Jeg vil starte med å si meg enig i hovedlinjene i forrige talers innlegg, og jeg vil på vegne av Miljøpartiet De Grønne takke for at dette forslaget ble fremmet i forrige periode, da vi ikke satt på Stortinget. Det gir oss muligheten til å ha denne viktige debatten her i dag.

Bare 3 pst. av Norges areal er dyrkbart jordbruksareal, og stadig mer jordbruksland forsvinner til fordel for boliger, veier og andre formål. Den beste matjorda ligger, som flere talere har vært inne på, ofte rundt tettsteder og byer, og derfor er jordbruksarealet i disse områdene under svært sterkt press i vår tid.

Det å ta vare på matjorda er å ta vare på jordas absolutt viktigste ressurs. Det handler om noe så grunnleggende som å sikre matforsyningen for framtidige generasjoner. Dette er snakk om en ressurs som i utgangspunktet er en betinget fornybar ressurs, som vi er avhengige av for å skaffe oss mat, men som i dag er i ferd med å bli en begrenset ressurs fordi vi bygger den ned, vi bruker den opp. Matjord er ikke den samme typen begrensete ressurs som andre begrensete ressurser, slik som olje og gass. Matjord er en ressurs som ikke kan erstattes. Det finnes ingen alternativer til matjord. Vi er helt avhengige av matjord om 10 generasjoner, om 20 generasjoner, om 50 generasjoner. Derfor kan det ikke være en farbar politisk vei å si at vi bare skal bygge ned litt, og så er vi fornøyd. Vi er nødt til å slutte å bygge ned matjord.

Derfor mener vi i Miljøpartiet De Grønne at forslaget som behandles i dag, er en naturlig forlengelse av Grunnlovens miljøparagraf, 112. Dette vil være en sterk stadfesting av betydningen av jordvernet i Norge.

En av de viktigste samfunnsoppgavene er som sagt å sørge for matsikkerhet for befolkningen. Derfor må matjord i utgangspunktet ha full beskyttelse, uavhengig av om det er bygging av barnehager, boliger eller vei som truer med å legge beslag på den jorda. Hovedutfordringen med tap av matjord er nettopp at det nesten alltid er gode intensjoner og gode formål som er bakgrunnen for at jord omdisponeres.

Det er allerede enighet på Stortinget om at vi ikke skal bygge ned matjord i Norge i noe særlig stort omfang. Stortinget har vedtatt at jordvernet skal skjerpes. Regjeringen er forpliktet til å følge opp de målene. Likevel har vi en regjering i dag som på flere områder svekker vernet av matjord. Det er foreslått endringer i plan- og bygningsloven som bl.a. gjør det lettere å oppføre enkeltbygg på landbruks- og friluftsområder, også uten at Fylkesmannen eller statlige myndigheter orienteres om saken. Regjeringen har samtidig svekket Fylkesmannens innsigelsesmyndighet og dermed den reelle statlige beskyttelsen av jordvernet og håndhevelsen av Stortingets egne ønsker om å hindre nedbygging av matjord.

Kontrollkomiteen har på initiativ fra De Grønne nylig spurt statsråd Sanner og regjeringen om de har oversikt over omfanget av omdisponert matjord. Svaret bekrefter at det har de ikke. Man er usikker på hvor mye matjord som omdisponeres i arealplaner, og det reelle omfanget av hvor mye matjord som tapes i Norge hvert år, er dermed ganske uklart.

Det er urovekkende at vi har et system som fører til nedbygging av matjord, uten at Stortinget har fått vite konsekvensene og omfanget av det. Matjord er en ressurs, som flere talere har vært inne på, som er helt umulig å erstatte så snart den er nedbygget. I tillegg til nedbygging er erosjon, redusert biodiversitet, flom og jordras samt forurensing av jorda blant de største truslene mot verdens jordbruksarealer.

Jordbruket ivaretar mange funksjoner. I tillegg til den vitale betydningen for matforsyningen handler det om rekreasjon, om økologiske funksjoner og dyreliv. Vi kjenner betydningen jordbruksareal har for å binde karbon og den enorme betydningen jorda og grøntstrukturen har for å redusere flomskader. Ikke minst det siste vil kunne få økende betydning framover med klimaendringer og forventede større oversvømmelser og skader.

Grunnloven løser ikke alle problemer, men den finnes fordi det er der vi skal knesette våre alle viktigste prinsipper, rettigheter og forpliktelser, som må følges opp i øvrig lovverk og praksis. Matjord er en vel så stor verdi som veldig mye annet som er omtalt. Det er en av de helt spesielle, helt vitale ressursene som krever et eget vern.

Derfor støtter De Grønne forslaget om å få styrket vernet av matjordressurser i Grunnloven § 112 første ledd andre punktum, slik at paragrafen bør lyde:

«Naturens ressurser, herunder matjordressurser, skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.»

Ketil Kjenseth (V) [12:44:35]: For Venstre er jordvern en forutsetning for framtidig matproduksjon. Venstre jobber aktivt på alle fronter for et styrket jordvern og for å sikre vern av produktiv matjord mot irreversible endringer. I så måte er det naturlig å vise til Dokument 8:13 S for 2013–2014, om en helhetlig jordvernplan, der et enstemmig storting etter forslag fra Venstre vedtok å be regjeringa i egnet form fremme forslag for Stortinget om en jordvernstrategi. Vi har imidlertid ingen tro på at forslaget om en presisering eller utvidelse av Grunnloven § 112 vil ha noen som helst betydning for jordvern og dyrket mark, det framstår mer i kategorien «kjekt å ha». Under samme begrunnelse stemmer vi også imot å ta inn nye bestemmelser i Grunnloven om Norges Bank som sentralbank og kroner og øre som pengeenhet, forslag som skal behandles senere i dag. Det er forslag om å endre Grunnloven som ikke vil ha noen praktisk betydning. Dette standpunktet kan egentlig underbygges ved å se på den aktuelle formuleringen i § 112 i dagens grunnlov, der det står:

«Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.»

Det flertallet i kontrollkomiteen vil, er å sette inn et lite tillegg etter «Naturens ressurser», nærmere bestemt: «herunder matjordressurser». Skulle dagens § 112 hatt noen reell betydning, burde man med Grunnloven i hånden kunnet stoppe oljeboring i sårbare områder eller dumping av gruveavfall i fjordene våre – saker som flere av de samme partiene som i dag ivrer for å utvide § 112 med en formulering om matjord, absurd nok er tilhengere av.

Venstre mener på prinsipielt grunnlag at Grunnloven skal være en lov der de ulike paragrafene og formuleringene skal ha en reell betydning, og vil således gå imot forslaget om å endre § 112 og senere i dag også gå imot forslagene om ny § 33, om Norges Bank som sentralbank, og ny § 38, om kroner og øre som norsk pengeenhet.

Bård Vegar Solhjell (SV) [12:47:05]: Det sentrale argumentet for SV for kvifor vi støttar og for så vidt var blant forslagsstillarane når det gjeld dette forslaget, er det enkle faktum at matjordressursar er ein heilt fundamental verdi i eit samfunn, som naturressursar er det. Det høyrer derfor naturleg heime i den grunnlovsparagrafen.

Så vil eg leggje til at det i tillegg, for begge delar, openbert er ei utvikling der dei ressursane er under press, og der den sterke befolkningsveksten vi skal gjennom dei neste tiåra, kjem til å setje dei under press, mens vi på global basis har behov for å ta vare på både naturmangfaldet og matjordressursane våre. Vi synest derfor det er naturleg at det er ein del av Grunnlova. Eg må òg seie at eg ser på det som svært positivt at eit klart fleirtal i komiteen har gjeve støtte til det, og at det kjem til å få såpass betydeleg støtte i Stortinget i dag som det får. Det er viktig for å uttrykkje den politiske viljen som ligg bak dei forslaga, etter mitt syn, sjølv om dei kjem til å falle.

Så skal eg berre seie at eg synest Venstre har eit for så vidt konsistent argument, for eg har lagt merke til det same, at ein går imot dei paragrafane med det argumentet at det ikkje kjem til å få praktisk betydning. Men dersom det verkeleg var konsistens, kunne ein jo kanskje spørje kvifor Venstre eigentleg er for § 112 i det heile, dersom det er slik at dei meiner at den paragrafen ikkje kan stoppe oljeboring utanfor Lofoten og derfor ikkje bør stå, og at det å ta inn matjordressursar ikkje gjer nokon forskjell. Så eg er jo litt i tvil – vi har jo den situasjonen i dag at Grunnlovas ånd, måten Grunnlova er formulert på, ikkje kan nyttast i dei fleste tilfelle i heilt konkrete saker. Idégrunnlaget er at den er «Basic Law», og gjennom å uttrykkje noko der endrar ein ikkje nødvendigvis den daglege rettspraksisen i dei enkelte sakene, men ein uttrykkjer viktigheita av noko, varigheita av noko. Derfor er det bl.a. no alle parti, utanom Venstre, dersom eg ikkje tek feil, som ønskjer å ta inn Noregs Bank. Så eg har ikkje noko imot den grunngjevinga, men eg synest kanskje ikkje den er heilt konsistent, for dersom ein verkeleg hadde eit slikt syn på Grunnlova, måtte ein nok gå litt hardare til verks med dei paragrafane som allereie finst der.

Knut Storberget (A) [12:49:58]: Jeg skal fortsette litt der representanten Solhjell slapp, for det spørsmålet som Stortinget nå har til foreleggelse, er spørsmålet om vi skal grunnlovfeste vernet, trekke dette inn i Grunnloven. Heldigvis – og slik flere har vært inne på – har Stortinget faktisk enstemmig, bare for kort tid siden, sagt at man må ta vare på mer av matjorda vår, og sett det egentlig akutte behovet som er ute. Jeg kommer litt tilbake til det etterpå.

Men spørsmålet er, i hvert fall kan man – også en, jeg holdt på å si, grunnlovskonservativ som undertegnede, som mener vi skal være veldig varsomme med å endre Grunnloven, vi skal være veldig varsomme med å ta inn kreti og pleti i Grunnloven, for da vil vi etter mitt skjønn kunne risikere at vi vanner den ut – sette spørsmålstegn ved hensiktsmessigheten av å rettsliggjøre stadig flere politiske områder. Det er det god grunn til å stille spørsmål ved, også ved effekten av det, som Venstres representant har vært inne på: Hva betyr dette?

Jeg mener at det er gode grunner til å sette spørsmålstegn ved om man skal gjøre et slikt grep. I dette tilfellet mener jeg at det er riktig å gjøre det, og at det ikke vil innebære at man vanner ut bestemmelsen eller andre typer bestemmelser. Jeg mener også at det blir uriktig å si at det å trekke matjordhensynet inn i denne paragrafen ikke vil ha noen effekt. For det første oppfatter jeg det sånn at sjøl i individuelle saker kan grunnlovsbestemmelser ha effekt, sjøl om det ikke hjemles konkret i et søksmål eller et tilsvar. Men det ligger der, og til sjuende og sist kan det være et tolkningsmoment som gjør sitt til at en domstol faller ned på en kanskje mer matjordvennlig avgjørelse.

Men det aller viktigste knyttet til dette er etter mitt skjønn at man så tydelig markerer behovet for å verne matjord at det faktisk løftes inn i Grunnloven, og at det har en betydning overfor politikken og dem som skal utforme lover og forskrifter, men også fatte konkrete politiske beslutninger knyttet til dette. Det kan ta tid, men at det har en betydning for hva slags resonnement vi legger for dagen knyttet til både enkeltsaker og generelle regler som politiske utøvere, enten lokalt, regionalt eller sentralt, er jeg overbevist om.

Da mener jeg at det som trekker i retning av dette – og jeg vil håpe at også andre partier vil kunne støtte dette, særlig med bakgrunn i den ganske konstruktive prosessen vi har hatt, og særlig knyttet det Dokument 8-forslaget som Venstre refererte til – er særlig det hensynet som er reist knyttet til knappheten av dette godet, og det irreversible. Man snakker om at 3 pst. av landarealet i Norge er egnet til å dyrkes. Vi vet at det som er grunnsteinen i vår sjølforsyning, er at vi klarer å ha en viss produksjon av korn. Går man inn på det, ser man etter mitt skjønn at det er nærmest kritisk – det er et mindre areal enn Oslo kommune som er tilgjengelig for å dyrke korn i Norge. Og snakker vi om sjølforsyning, kriseberedskap, blir dette trukket fram som en av svakhetene med situasjonen i Norge, og at vi ikke er rustet godt nok i den grad man skulle vært truet når det gjelder sjølforsyning av matressurser. Det er for mange kanskje ganske utenkelig, men mange situasjoner har lært oss å tenke nettopp det utenkelige. Så knappheten på denne ressursen taler for at man bør kunne innrømme vernet grunnlovsrang.

Jeg mener også at presset mot denne ressursen er et argument for å kodifisere det i Grunnloven. For det er et betydelig press, og vi vet at både når det gjelder samferdselsprosjekter og også kommersielle aktører – og det er jo, holdt jeg på å si, en link til forrige debatt – er ønsket om å overta jord og skog ikke bestandig motivert ut fra ønsket om å drive jord og skog. Det er bl.a. ut fra andre, mer kapitalgivende og avkastningsmessige hensyn. Så presset vil ikke være noe mindre enn det vi har sett. Jeg har nevnt det irreversible, og etter mitt skjønn ser vi – og det viste også debatten sist vi i Stortinget debatterte vern av matjord – at man i større grad også trenger rettslig vern for å få alvor inn i dette.

Til slutt vil jeg peke på at en av årsakene til at jeg mener det er riktig å gjøre dette nå, er et dette også er et politisk område hvor det er mulig å oppnå noe. Det er ikke sånn at det er et tog som bare går, slik at det blir bare en fanebestemmelse; her er det mulig å oppnå noe, og de siste årenes erfaring har vist det til fulle. Bare for få år siden hadde man en omdisponering av matjord som lå oppimot 14 000 dekar i året, og man satte i verk tiltak – både med rød-grønn regjering, og jeg skal være så raus å si også med blå-blå, så dette har flere lyktes med – og så har man klart å halvere omdisponeringen ned til vel 6 000 dekar i år. Det er bra, men det viser at det er politisk mulig å få til dette hvis man vil.

Det som er enda mer oppløftende, er at alle stortingspartier valgte å slutte enstemmig opp om den jordvernstrategien som ble vedtatt for kort tid siden – det er veldig positivt – og å sette et mer ambisiøst mål enn det regjeringa ønsket, altså på 4 000 dekar i året i omdisponering. Så jeg trekker fram det, for jeg mener at det også er et argument for – når man ser at det er mulig å oppnå noe – at man også markerer det tydelig i de juridiske grunntekster som både jurister og politikere må forholde seg til. Derfor mener jeg det er god grunn til å gi støtte til dette forslaget.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [12:57:07]: Det har vært sagt veldig mye bra og veldig mye fornuftig her, så jeg skal ikke dra ut tida veldig mye. Men jeg må si litt ettersom jeg er den eneste av representantene som har lagt fram forslaget, som er igjen i salen.

Som det er sagt før, vet vi at det er i underkant av 3 pst. av arealet i Norge som er dyrkbar jord – og det er i underkant. Det må vi merke oss, men 3 er et lett tall å huske. Kun en tredjedel av dette igjen er det mulig å dyrke korn på. Vi har mye fjell, og vi har mye skog. Vi har vanskelig topografi og geografiske forhold som gjør at det ikke er mulig å dyrke hva som helst hvor som helst i landet vårt.

Vi er ikke sjølforsynte med mat i landet vårt. Vi importerer mer enn vi produserer, og kostnadene ved å dyrke jorda i dette kronglete landet er høye. Vi burde utnyttet utmarka bedre til beite for å utnytte grasarealet vårt, men utfordres ved at det er mer effektivt og billigere å importere kraftfôr fra utlandet. Bruk av utmarka utfordres også av en økt rovdyrbestand, som gjør at mange bønder synes det blir for krevende å drive med husdyr.

Omdisponering av matjord til andre formål skjer i størst grad nær tettsteder og byer der det bor flest folk. Det er det mange som har vært inne på. Paradokset er at dette er steder der folk historisk sett har bosatt seg nettopp på grunn av muligheten for å dyrke jorda. Det er et paradoks.

Det er enkelte som mener at det er like godt å kjøpe maten i utlandet som å trasse å dyrke jorda her til lands, men heldigvis er det fortsatt en bevisst del av befolkningen som ser verdien av at vi dyrker mat i vårt eget land. I økende grad er det nå in å ha kjøkkenhage på verandaen og høner i bakgården. Det er veldig flott, og det gir sikkert et lite tilskudd til matauken, og kanskje kan det også være med på å øke den enkeltes bevissthet om hvor viktig matjorda er, men vi trenger mer enn hagebønder. Vi kan ikke – verken moralsk, etisk eller økonomisk – basere oss kun på import av mat i framtida. Med den befolkningsutviklingen vi har i verden, og de klimautfordringene vi står overfor, har vi ikke bare en rett, men vi har en plikt til å produsere det vi kan sjøl. Da må vi være bevisste på hvordan vi anvender de flekkene vi har med matjord her i landet – for vi har lite matjord i dette landet sammenliknet med andre land i Europa.

Heldigvis har bevisstheten rundt vern av matjorda økt de senere årene, og det er bra.

Skiftende regjeringer har økt sin oppmerksomhet om jordvern, slik representanten Storberget var inne på, og media har også fattet interesse for saken. Men det nedbygges fortsatt for mye og i for høyt tempo. I Dagbladet kan vi lese at sjøl tidligere statsminister fra Høyre, Kåre Willoch, er bekymret for matjorda. Han mener det må rikspolitiske retningslinjer til fordi det ikke kan overlates til kommunene alene. Vi vil med dette forslaget gi kommunene sterkere ryggrad i planleggingsarbeidet. For det er i de lokale kommunestyrene at problematikken kommer tettest på. Lokalsamfunn rundt omkring i landet vårt er opptatt av å legge til rette for boligutbygging, trekke til seg nye næringsdrivende og å få fart på samferdselsutbyggingen. Det er da gjerne en tung kamp lokalt å være den som kjemper for matjorda. Det er jo ingen som har lyst til å bli hengt ut for å være imot næringsutvikling, boligutbygging eller bedre veier og jernbane.

Derfor må vi sentralt være med på å legge til rette for et sterkt vern for nettopp matjorda, for at en lokalt skal kunne ha sjølve Grunnloven på sin side når en kjemper for jorda. Vern av matjord er så viktig at vi mener det er helt naturlig at det blir en del av Grunnloven. Det vil bety at både lokale og statlige planmyndigheter må se seg om etter andre arealer enn matjord når de skal planlegge nye utbygginger.

Jeg skal ta fram et eksempel. På Hadeland bygges det vei, ny rv. 4. Det er mange hadelendinger som er glade for det. Og de som kommer fra Raufoss, Toten og Gjøvik, er også veldig glade for at det kommer en firefelts vei over Hadeland. At denne veien kjøres tvers gjennom bygda på den fineste matjorda, synes nok ikke alle er like fint. Det har vært mye hoderisting av det. Men ofte er det sånn at ikke før veiutbyggingen er i gang blir det ristet på hodet og påpekt vanviddet i å legge en vei på den beste matjorda.

Det er dessverre gjerne slik. Denne veien har vært planlagt i flere tiår, og veivalget bærer dessverre preg av tenkningen fra flere tiår tilbake. Jeg klager ikke på veien eller at den kom, for den var ønsket, men jeg er veldig opptatt av at vi må lære av de prosjektene vi ser at vi kanskje burde gjort annerledes nå før det er for sent. Derfor er dette forslaget så viktig.

Jeg skal ta med et eksempel til fra denne veien. Ved denne veitraseen har statens egne myndigheter valgt å opparbeide en stor hvile- og rasteplass inntil elva – på matjord. Og den er ikke planlagt for flere tiår siden. Det burde vært helt unødvendig å plassere en rasteplass på den beste matjorda. På ca. 15 mål matjord kunne man dyrket korn til minst 15 000 brød hvert år i alle år framover.

Her kan det ikke ha vært noen som har reflektert over det etiske i å legge en stor rasteplass på den mest fruktbare jorda i dalen når det finnes andre steder langs traseen med berggrunn der trailersjåfører kunne ha overnattet eller turister spist matpakken sin – utsikt kunne de også fått.

Slike eksempler er ikke bare paradokser. Det er veldig alvorlig! Vi trenger et grunnlovsvern for matjorda for å unngå slik manglende bevissthet. Vi har ikke råd til å tenke at det ikke er så farlig å bygge ned 5 mål her eller 15 mål der.

Vi vet at hver regjering skryter av hvor mye vei og jernbane den bygger – dvs. dagens regjering skryter av hvor mye av den rød-grønne regjeringas nasjonale transportplan den følger opp. Det er vi glade for, men jeg forventer likevel at neste års Nasjonal transportplan vil ta jordvernet enda sterkere på alvor og gi signaler om at vi må ta mer hensyn i framtidige utbygginger. Det må også gjelde utbygging av boliger og næringsbygg på matjord.

Jeg forventer strengere jordvernbeskyttelse ettersom et enstemmig storting har gått inn for at regjeringa skal fremme en jordvernstrategi etter initiativ fra Venstre, som tidligere nevnt i dag. Det er et fornuftig vedtak.

Også på bakgrunn av denne strategien mener jeg det er veldig oppsiktsvekkende at Venstre i denne innstillinga mener at et grunnlovsvern, beskyttelse gjennom lov, av matjorda ikke vil ha «noen som helst betydning for jordvern og dyrket mark, men fremstår mer av kategorien «kjekt å ha»». Jeg har problemer med å forstå at Venstre altså mener at beskyttelse i lov, til og med i Grunnloven, ikke skal bety noe.

Jeg synes det er trist. Det Stortinget har blitt invitert til her, er å beskytte framtidige generasjoners livsgrunnlag framfor kortsiktig profitt. Vi dyrker ikke mat i landet vårt for moro skyld. Det er framtida til barna våre dette handler om. Har vi ikke jord til å dyrke mat på, hjelper det fint lite å ta vare på gammel skog eller sjeldne arter som ikke kan spises.

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Gunvor Eldegard (A) [13:05:53]: Det er, som eg sa i mitt første innlegg, faktisk eit ganske sterkt signal når fleirtalet i salen i dag går inn for å styrkja matjordressursane ved å leggja det inn i Grunnlova, sånn at me får endra paragrafen til at det står «Naturressursane, medrekna matjordressursane». Eg meiner det er veldig bra, og eg skulle framleis ønskja at det fekk grunnlovsmessig fleirtal. Nesten alle som har vore oppe her og snakka i dag, har sagt at dei er for matjord. Venstre har sagt at det er ein føresetnad for matproduksjon. Der er me heilt einige. Framstegspartiet sa òg at dei var positive til matjord, og dei seier at paragrafen jo står der allereie. Ja, og det er det eg meiner, paragrafen står der, men når me er opptekne av å styrkja matjorda for komande generasjonar, så styrkjer me det med å endra den paragrafen med dei to orda. Så eg oppfordrar eigentleg alle til å vera med på forslaget i dag, også Venstre, som seier dei er både miljøparti og opptekne av matjorda, sånn at me legg inn det tillegget – «medrekna matjordressursane» – sånn at me kan sikra komande generasjonar mat.

Ketil Kjenseth (V) [13:07:24]: Det er helt sikkert slik at det er flere formuleringer i Grunnloven vi skulle ha tatt opp – og for den del fjernet. For Venstres del er det ikke noe mål å putte mest mulig inn i Grunnloven. Vi skal ha stor respekt for Grunnloven. Vi har hatt en større grunnlovsdebatt det siste året, og jeg vil ikke si at det var Venstre som foreslo de fleste endringene i Grunnloven.

Så er det også slik at det er dagens forslag vi har en mulighet til å diskutere i dag. Det er ikke anledning i dag til å fremme forslag om å gjøre andre endringer enn dem vi har til behandling.

Det er altså slik at Venstre er helt konsistente i dag – det gjelder matjordressursene, det gjelder rammebetingelser for næringslivet, om Norges Bank, om kroner og øre. Det er faktisk slik at de andre partiene stemmer i alle retninger her i dag, og det er vel det minst konsistente i dagens debatt – dere andre om det.

Nettopp respekten for Grunnloven synes jeg det er verdt å stoppe opp ved, etter bl.a. representanten Storbergets innlegg. Det er bra at Arbeiderpartiet vil verne om matjorda og matproduksjonen – for all del – men i de aller fleste av landets 428 kommuner, som det vel fortsatt foreløpig er, har Arbeiderpartiet og Senterpartiet makten og ordføreren, og det er altså deres politikere som hvert år, tusenvis av ganger, gjør vedtak om å bygge ned matjord. Det dere i praksis vil nå, er å pålegge deres egne representanter å bryte Grunnloven tusenvis av ganger per år.

Jeg forstår intensjonen, at det er ønsket om å verne om matjorda, og at Grunnloven skal gi en beskyttelse, men i praksis vil lokalpolitikere – og faktisk også Stortinget, som i større grad da skal fatte statlige reguleringsplaner om å bygge ut veier og jernbane – også måtte bryte Grunnloven. Og hva er konsekvensen av å bryte Grunnloven? Det er det ingen av representantene her som har nevnt i dag. Jeg synes en farer for lett forbi den debatten, om hva en pålegger sine egne politikere. Med respekt å melde: Jeg har sittet i mange år i kommunestyret for Venstre og stemt – antagelig mest av alle – mot å bygge ned matjord, og alltid har det blitt flertall, med Arbeiderpartiets stemmer, for å bygge ned matjord. Så dette henger jo ikke på greip, representant Gunvor Eldegard. Når Arbeiderpartiet går så høyt på banen her, da må en også ha kontroll i egne rekker, og her spriker det fra kommunestyrene og opp til noen få i stortingsgruppa som altså mener dette. Liv og lære må i hvert fall følges ad før en skal bruke Grunnloven som en skinnhellig beskyttelse for nasjonen og matproduksjonen.

Til representanten Anne Tingelstad Wøien og Senterpartiet: Jeg synes det er en vei å gå. Jeg har aldri opplevd å ha Senterpartiet i ryggen i alle de sakene vi har diskutert lokalt om jordvern. Dette henger jo også sammen med praksisen. Før vi skal vedta en grunnlovsbeskyttelse, bør vi i hvert fall sørge for at egne politikere lokalt tør å stå for det en mener sentralt.

Jeg synes også vi skal diskutere, som jeg nevnte i mitt tidligere innlegg, hvor ofte er det en debatt om å bore i Lofoten og Vesterålen, eller å dumpe gruveavfall? Det skjer kanskje én gang i et hundreårsperspektiv at vi har de store debattene. Det skal vi altså ikke grunnlovfeste, mens et spadetak hver dag, nærmest, hvor det forsvinner matjord, det skal vi altså grunnlovfeste. Ære være! For Venstres del er vi i lokalpolitikken godt representert når det gjelder å stemme ned forslaget om å ta matjord. Velkommen etter! Vi er nødt til å starte der.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.