Trine Skei Grande (V) [16:09:46]: Nå har vi ferdigbehandlet Nasjonal helseplan i Stortinget, og der var det som vanlig stor diskusjon om lokalsykehus. Det er en stor distriktsdebatt, og fødende er ofte en av nøklene i den diskusjonen. Men ettersom den nå er over, har jeg lyst til å løfte byens utfordringer i fødselsomsorgen.
Tall jeg har fått, viser at i 2015 var det slik at alle mødre nådde fram til sykehuset i hele Troms og Finnmark – i hele 2015. De kvinnene som ikke nådde fram til føden, bor stort sett i Stavanger, Bergen og Oslo. Når vi i forbindelse med fødselsomsorg snakker om lange reiseavstander for å nå fram, ser vi for oss de små distriktssykehusene, mens i realiteten er de som ikke når fram, by-mammaer.
I Jordmorforeningens høringssvar til Nasjonal helseplan er også fokuset på de små fødeavdelingene, men de påpekte også at de små har færre komplikasjoner, og at det er de store som sliter med lav bemanning. For en stund siden var det oppslag om at jordmødre grudde seg til sommeren. Det har noe med denne salens vedtak om inntaksregler til barnehage å gjøre, som gjør at vi får en boom på sommeren. Allikevel er det sånn at på Ullevål, i 2014, ble 185 mødre avvist like før de skulle føde, fordi det var fullt. I tillegg har vi et finansieringssystem som prioriterer de kompliserte fødslene.
I byene ser vi også utfordringer når det gjelder kultur og språkkunnskaper. Det er sammensatte bysamfunn, og mødre har ulik kunnskap i språk og ulik kunnskap om norsk fødselsomsorg før de kommer inn til sykehuset.
I tillegg ser vi at oppfølging fra jordmødre nok også er forskjellig, og at de som har flest utfordringer, er Ahus, Haukeland og Ullevål. Det som mange opplever når de kommer til fulle sykehus, er å bli sendt mellom de ulike sykehusene i sin region eller bli sendt hjem med beskjed om å vente. Grunnen til at så mange ikke rekker fram, er at mange blir sendt hjem med beskjed om å vente eller ringe jordmor mange ganger, og jordmor sier at her er det fullt, jeg håper du kan vente litt til – og så venter man for lenge.
Regjeringa og samarbeidspartiene har sammen brukt 767,7 mill. kr på forebyggende tiltak i kommunene. Det er ikke bare helsesøster på skolen, det er også svangerskap og barsel. Men utfordringen i de store byene er annerledes enn de man finner i mange distriktsregioner. Da jeg besøkte Grønland helsestasjon, hvor det er jordmødre og helsesøstre som følger opp ved barsel, spurte jeg om de kunne fortelle meg hva som er de viktigste tingene de jobber med. Da var alle på hele Grønland helsestasjon helt soleklare: Det viktigste de jobber med, er: 1) vold, 2) fattigdom og 3) svangerskapsomsorg.
Det sier noe om hvilke utfordringer de står overfor. Problemet da er at det er de som er aller nederst på rangstigen, som de må prioritere, og i den vanlige fødselsomsorgen, for den vanlige mammaen med en vanlig jobb og et vanlig liv, blir ikke de utfordringene man står overfor, krevende nok når de skal prioritere mellom de ulike gruppene som de har. Vi ser mange steder, spesielt i Oslo øst, at de som defineres som litt ressurssterke, ikke kommer inn i den vanlige oppfølgingen, for det er så veldig mange rundt dem som trenger den oppfølgingen så utrolig mye mer.
Vi i Venstre mener man burde hatt en opptrappingsplan, for det å satse på fødselsomsorg er noe av det viktigste vi kan gjøre for god helse senere i livet. Vi har mye forskning som viser at det å ha en god fødselsomsorg og en god oppfølging av mødre den første tida av et foreldreskap er blant de beste investeringene vi kan gjøre. Likevel ser vi at spesielt i byene er det en utfordring å få det til å fungere.
Jordmødre har en ganske stor arbeidsbyrde. Det ble lagt fram undersøkelser for litt siden som viste at veldig mange av dem føler at de ikke strekker til i forhold til de målene som vi har sagt at vi skal ha på omsorgen. Dette er nøkkelpersonell som er viktig for starten i et barns liv.
Jeg må også ta opp en ting som bekymrer meg mye, og som kan virke som et lite problem, men som er en ufattelig tragedie for alle dem som opplever det. Det gjelder de dødfødslene vi har, de ungene som dør i magen den siste delen av svangerskapet. Her klarer heller ikke vi her i Norge å henge med. Det er ikke slik at utviklingen alltid går til det verre, men den har hatt veldig liten framgang. Vi ser at land som Finland, Danmark og Nederland systematisk har jobbet for å få ned tallene på de ungene som mister livet i siste del av svangerskapet. Dette er en tragedie for hver enkelt familie, og det er unger som vi ikke kan miste. Nederland har klart å få en nedgang på 7 pst. per år siden 2000. Hvis Norge hadde klart i fødselsomsorgen å ta vare på unger like godt som man gjør i Nederland, ville 60 barn vært reddet. Det som gjøres da, er systematiske analyser og forskning nettopp på de gruppene. I 2013 var det 2,3 dødfødsler de siste 28 ukene av svangerskapet per 1 000. Det betyr at det var 140 unger som døde. I 2014 var det økt til 2,8 per 1 000, altså 170 barn som vi mistet. Det må forskes på. Vi må prøve å strekke oss til å være like gode på dette som man er i mange andre land.
Da er det noe som slår meg, når jeg besøker både store og små sykehus og ser utfordringene der. Jeg var f.eks. i Flekkefjord i uka som gikk, som har en fødselsavdeling som har både gynekologer og kirurger til stede, men som driver veldig aktiv screening og oppfølging av hver enkelt for å vite om det er en fødsel som passer på deres sykehus, eller om en bør sendes til et større sykehus med mer fagpersonell. Det som har slått meg, er at hvis man planlegger en fødsel på et sykehus som har den spesialkompetansen, får en ikke den type screening. Det som skjer dem i distriktene som skal føde, er at de får en helt annen type oppfølging og vurdering av hvorvidt det er en vanskelig fødsel, enn de som skal føde på et sykehus som er tipp topp og «fit for fight» for alle utfordringene man møter. Derfor er det mange historier på storby-sykehusene om foreldre som ikke føler seg godt nok fulgt opp, og mange historier om mødre som er inne fordi de er bekymret, får beskjed om å ta det med ro, og så kommer de tilbake noen dager etterpå, og da er livet borte.
Dette må vi ta tak i. Dette må vi ha en plan for å stoppe. Hvis vi skal klare å bli like gode som Nederland, Finland og Danmark til å få ned det antallet, er det kanskje noe vi må satse på tidligere i svangerskapet. Min reise rundt omkring i Norge har gjort at jeg av og til får en følelse av at mange mødre i distriktene får en bedre oppfølging enn mange mødre i de store byene, og det kan vi ikke akseptere. Vi kan ikke akseptere at fordi en bor i en by, må en tåle at en ikke når fram, mens vi bruker mange ressurser på at alle skal nå fram til fødsel planlagt på sykehus andre steder i landet.
Min utfordring og mitt spørsmål til helseministeren er: Hvordan skal vi klare å jobbe med disse feltene for å få denne likheten, og er det sånn at mødre i byer får en dårligere oppfølging enn mødre på mange mindre sykehus?
Statsråd Bent Høie [16:19:57]: Først vil jeg takke interpellanten for å reise denne viktige diskusjonen.
En fødsel er en av livets aller største begivenheter og imøteses som regel med store forventninger. Forventningen om å få et friskt barn er veldig ofte til stede, men de fleste har også en forventning til selve fødselsopplevelsen. En god fødselsopplevelse gir grunnlag for bedre psykisk helse i tiden etter fødselen og bedre samspill mellom mor og barn.
Studier har vist at kvinnens egen oppfatning av fødselen er viktigere for hennes mentale tilstand i tiden etterpå enn eventuelle medisinske komplikasjoner som oppstår på fødestua. Det er derfor svært viktig å legge til rette for at de fødende skal få en best mulig fødselsopplevelse. Jeg er derfor glad for at representanten Skei Grande stiller spørsmål ved noen av forholdene som kan skape utfordringer i å nå dette målet.
Resultatene av norsk fødselsomsorg er svært gode. Barne- og mødredødeligheten er blant de laveste i verden. Vi har lavere forekomst av keisersnitt enn mange andre vestlige land. Slike resultater kan vi være stolte av. Men det bør arbeides mer for å sikre at kvinnen og hennes partner får en god fødselsopplevelse.
De viktigste kravene til fødselsomsorgen framgår av stortingsmeldingen En gledelig begivenhet, fra 2009, og Helsedirektoratets veileder Et trygt fødetilbud, fra 2010. Helseforetakene har gjort et godt arbeid for å bedre kvaliteten i fødselsomsorgen i årene etter at disse kravene ble stilt. Det er bl.a. etablert følgetjeneste for gravide som bor langt unna fødestedet, og det er innført seleksjonskriterier, som interpellanten også var inne på, for hvilke kvinner som kan føde ved ulike typer fødeinstitusjoner.
Disse tiltakene har bidratt vesentlig til å heve kvaliteten i fødselsomsorgen. Blant annet har antall transportfødsler sunket fra 193 i 2010 til 124 i 2014. På landsbasis betyr det at 0,2 pst. av alle fødsler er transportfødsler. Andelen er naturlig nok høyere i fylker med lang avstand til fødeinstitusjon, men antallet er størst i de store byene, som interpellanten var inne på.
Fødselsomsorgen har en særlig utfordring ved at fødsler oftest ikke lar seg helt planlegge. Dette fører til store variasjoner i hvor mange fødende som henvender seg til fødeavdelingene. Variasjonene er store fra dag til dag, men det er også sesongvariasjoner med høyest antall fødsler om sommeren, som ikke minst Stortinget har et ansvar for, som interpellanten var inne på. Et eksempel er fødeavdelingen ved Akershus universitetssykehus. Der fødes det fra 5 til 29 barn per dag. Disse variasjonene gjør det ekstra krevende å planlegge bemanningen. Antall fødende som kan tas imot ved de store kvinneklinikkene, påvirkes også av om det er ledig plass ved nyfødtavdelingene.
Fødsler omfattes av ordningen med fritt behandlingsvalg. Dermed kan de fødende velge fødested. Men det skjer av og til at den valgte fødeinstitusjonen ikke har kapasitet til å ta imot kvinnen den dagen fødselen starter. Da må det være etablert ordninger som sikrer at den gravide henvises videre til en annen fødeavdeling som har ledig kapasitet. Denne problemstillingen er, som interpellanten var inne på, mest aktuell i Oslo-området, hvor det er flere fødeavdelinger innenfor et begrenset geografisk område. Det er derfor etablert et samarbeid mellom fødeinstitusjonene i og rundt Oslo, slik at disse kan avlaste hverandre ved behov.
Det er den fødeinstitusjonen som kvinnen henvender seg til, som har ansvar for å skaffe plass ved et annet sykehus og for å rekvirere ambulanse hvis det er behov for det. I andre deler av landet er problemstillingen mindre aktuell. Helseforetakene har informert meg om at fødende ikke avvises ved kvinneklinikkene i Tromsø, Trondheim, Bergen eller Stavanger.
Det hender av og til at den fødende ikke rekker fram til sykehus før fødselen skal skje. I 2014 var 194 fødsler, eller 0,3 pst. av alle fødsler, uplanlagte hjemmefødsler. I Hordaland og Rogaland var andelen uplanlagte hjemmefødsler litt høyere enn landsgjennomsnittet. I Oslo og Sør-Trøndelag var det litt lavere enn landsgjennomsnittet, men forskjellene mellom fylkene var små. Fødeinstitusjonene oppgir at den viktigste grunnen til uplanlagte hjemmefødsler er rett og slett at fødselen går raskere enn kvinnen forventer, ikke at hun blir avvist på fødeavdelingen. Fødeinstitusjonene finner ingen overrepresentasjon av fremmedspråklige fødende blant dem som føder uplanlagt hjemme. Flere fødeinstitusjoner angir at de har lavere terskel for å ta imot fødende hvis det er språk- eller kommunikasjonsproblemer.
Ved Kvinneklinikken i Bergen har man åpnet et tilbud som kalles Rede. Tilbudet er for kvinner som er usikre på om de er i fødsel, eller føler seg utrygge på å være hjemme. Her får kvinnen tilbud om å oppholde seg etter vurdering og undersøkelse av jordmor. I løpet av timene kvinnen er på Rede, vil det bli avklart om hun er i fødsel, og hun vil enten bli overflyttet til fødestue eller kunne reise hjem. Dette er etter min vurdering et godt tiltak som andre også bør vurdere.
Kvinneklinikken i Bergen har også endret rutinene for telefonkontakt. Jordmor som bemanner vakttelefonen, tar heller kvinnen inn til vurdering for å trygge framfor å avvise henne. Det samme gjelder hvis det er språkproblemer – da tas hun også inn til vurdering.
Disse tiltakene har virket. Haukeland universitetssykehus har registrert en nedgang i antall kvinner som har gitt tilbakemelding om at de har følt seg avvist når de har ringt til Kvinneklinikken.
Alle de store fødeinstitusjonene har tilgang til tolketjenester. Men siden fødsler oftest er en akutt hendelse, er det ikke alltid mulig å skaffe tolk under en pågående fødsel. Når det er mulig å planlegge, bestilles tolk eller det brukes telefontolk. Fødeavdelingen ved Bærum sykehus har satt i gang et prosjekt hvor man ser på muligheten til å utvikle kommunikasjonsverktøy for å trygge kvinnen under fødsel. Det skal også sikre at viktig informasjon blir formidlet på en forståelig måte – fra pasient til helsepersonell og tilbake igjen. Hvis dette prosjektet gir gode resultater, bør det også kunne tas i bruk av andre.
De nasjonale kvalitetskravene til fødselsomsorgen setter tydelige rammer for hvordan fødetilbudet skal utvikles. Men det er helseforetakene som har ansvaret for at tilbudet tilfredsstiller kravene, slik at de fødende kan få en trygg og god fødselsopplevelse.
Høyt fødselstall og svingninger i antall fødsler stiller store krav til organisering og bemanningsplanlegging ved de store fødeinstitusjonene. Dette er arbeid som pågår i dag, og som bør intensiveres. Det er også behov for å legge til rette for mer familiebasert barselomsorg, slik at kvinnens partner kan være til stede i barselperioden. Bruk av tolk bør trolig også økes utover det som skjer i dag.
Uplanlagte fødsler utenfor sykehus skjer heldigvis sjelden, og ser man de store byene under ett, skiller de seg ikke fra landet som helhet når det gjelder andelen som føder, men vi ser jo, som interpellanten var inne på, at det er der det største antallet er.
Kvaliteten i fødetilbudet er et tema som ofte er på agendaen i diskusjonen mellom meg og helseregionene. Det vil det være også i framtiden. Målet er at tilbudet skal være likeverdig, det skal sikre et godt resultat for mor og barn og samtidig legge til rette for en god fødselsopplevelse for kvinnen og hennes partner.
Det er bra at vi nå får oppmerksomhet rundt tilbudet til fødende i de store byene. Som interpellanten var inne på, har det vært veldig mye oppmerksomhet rundt fødetilbudet i distriktene. Vi ser også at fødselsmeldingen og kravene der har ført til en veldig tydelig bevissthet på de mindre fødeavdelingene, god screening av de fødende og ikke minst en kontinuitet i oppfølgingen. For eksempel ser vi i Nordfjord i Sogn og Fjordane at kommunen og helseforetakene har felles ansatte jordmødre, slik at det er den samme jordmoren som har ansvar for dem i kommunen, som gjerne også har følgetjenesten, og som møter dem i etterkant. Det gir trygghet, og det gir kontinuitet, og jeg vil tro at de store sykehusene her har mye å lære av de mindre sykehusene.
Presidenten: Da er neste taler Trine Skei Grande – til et svarinnlegg.
Trine Skei Grande (V) [16:29:46]: – Eller til nye spørsmål, president.
Presidenten: Det kan det også være.
Trine Skei Grande (V) [16:29:50]: For det første vil jeg understreke at det er veldig mye bra arbeid som pågår. Alle tallene som statsråden legger fram, viser at vi har mange flinke folk rundt omkring i hele landet som jobber med dette, og at det er mye som går bra. Men når man ligger i en bil og har veer, føles ikke Ahus og Ullevål som nabosykehus; de føles veldig langt unna. Mange ting som vi aksepterer i byene, hadde vi aldri akseptert ved de litt mindre sykehusene. Og det er et paradoks at det er i de store byene man ikke rekker fram. Det skulle vært én eller to som ikke rakk fram i Finnmark eller i Troms. Det ville ha vært logisk. Hvis det bare er at fødselen skjer litt fortere enn man tror, skulle det kanskje være én mamma i Finnmark som ikke rakk fram. Men det er det ikke; alle rekker fram i de regionene. Mens i Oslo, i Bergen og i Trondheim ser vi at det er mange som ikke rekker fram.
Jeg er bare en stortingsrepresentant, så jeg har ikke hele apparatet til Bent Høie, men jeg har mange borgere som henvender seg til meg. Og når jeg har flere borgere som henvender seg til meg med historier enn det som tallene til Bent Høie oppsummerer, er jeg litt usikker på om de tallene alltid rapporterer helt riktig. Og da skal jeg gå litt til gruppa av minoritetsspråklige og de som ikke alltid vet om rettighetene sine, der jeg personlig har tatt opp saker der det helt klart har blitt underrapportert – fordi det ikke er så viktig å rapportere om noen som ikke alltid har ressurser til å stå på. Så rapportering om hendelser stiller jeg også et lite spørsmål til.
Mitt hovedspørsmål til statsråden gjelder imidlertid de undersøkelsene som viser at vi i noen år faktisk går i feil retning når det gjelder den lille gruppa som opplever den store tragedien det er å miste barnet sitt i de siste ukene av svangerskapet. Når vi ser at vi har naboland som har så pass stor forbedring av disse tallene, må vi i hvert fall kunne drive forskning og satse på å finne ut hva som faktisk skjer, for de aller fleste foreldre som opplever dette, eller en fjerdedel, får klar beskjed med en gang at dette kommer vi aldri til å finne noe svar på, mens det er andre tilfeller som er mye mer sammensatt. Jeg mener at dette er noe vi plikter å finne ut, at vi plikter å bruke den kunnskapen som våre naboland har brukt for å få det tallet ned, også i norsk svangerskapsomsorg.
Så det var to spørsmål: Er også statsråden bekymret for de store byene? Og vil han forske på den gruppa som mister livet sitt de siste ukene?
Statsråd Bent Høie [16:33:11]: Ja, jeg mener at det er grunn til å si at tilbudet i de store byene kan bli bedre. Det er jo alltid grunn til å stille spørsmål om hva som er årsaken til at en føder på veien i et område der det er relativt kort avstand til sykehuset. Vi har, som jeg sa i mitt svar, fått tilbakemelding på at hovedårsaken ikke er knyttet til en avvisning, men til at en kommer for sent til stedet. Da er det også et spørsmål om det kan ha sammenheng med at siden det er kort avstand til sykehuset, tenker en at en rekker fram i tide. Men dette er uansett forhold som det hele veien er viktig å ha oppmerksomhet på.
Jeg tror at mange av de tiltakene som blir satt i gang på Haukeland, kan Oslo universitetssykehus med fordel lære av, for dette vil også være individuelt. Noen vil oppleve å bli avvist i en situasjon der de opplever utrygghet. Da er nettopp det som er gjort på Haukeland med å etablere Rede, et godt alternativ, og også at en har en så bevisst holdning til at når personer med språkproblemer tar kontakt, skal de ikke bli avvist, men bli invitert til å komme til sykehuset. En veldig klar oppfølging av sykehusene er nettopp at der en får til noe, må de andre sykehusene være flinkere til raskere å lære av det og ta i bruk de samme virkemidlene.
Når det gjelder spørsmålet om dødfødsler og barn som dør under svangerskapet, må jeg nesten få komme tilbake til tallene på det, for én ting er utviklingen som representanten refererer til, en annen ting er det samlede nivået. For hvis land som har ligget bak det nivået som Norge lå på – jeg vet at vi i 2008 hadde rapporter som viste at Norge hadde den laveste andelen barn som døde i svangerskapet i Europa – beveger seg i en mer positiv retning enn oss, fordi de har hatt et dårligere utgangspunkt, forteller det noe annet enn hvis Norge ligger dårligere an. Så det må jeg komme tilbake til. Men vi har jo bl.a. nylig fått vedtatt en ny obduksjonslov i Stortinget, som nettopp skal bidra til at vi får mer kunnskap i de tilfeller der mennesker dør, og vi har behov for mer forskning på årsakene.
Ingvild Kjerkol (A) [16:36:29]: Interpellanten reiser en viktig sak, og det er lett å være enig i interpellantens beskrivelse av fødselsomsorgen som en av mange tjenester i vårt helsevesen som spiller en nøkkelrolle for folks trygghetsfølelse. Norge har heldigvis jevnt over en god fødselsomsorg. Barne- og mødredødeligheten er blant de aller laveste i verden, men dette er en skanse som må forsvares hver eneste dag. Det kommer ikke av seg selv.
Arbeiderpartiet vil ha en trygg og sikker svangerskaps-, fødsels- og barselomsorg i Norge, og det var også vår regjering som la fram stortingsmeldingen En gledelig begivenhet, som statsråden viste til i svaret sitt, som rammer inn de viktigste politiske føringene på dette området. Hovedkonklusjonen i meldingen var en betydelig styrking av tilbudet, og Stortinget var den gangen opptatt av at fødetilbudet ved norske sykehus ikke skulle svekkes av økonomiske årsaker, og ba helseministeren styre de regionale foretakene sånn at økonomiske effektiviseringstiltak eller omorganisering ikke skulle svekke fødetilbudet. Meldingen ble fulgt opp med en nasjonal veileder med kvalitetskrav til fødeinstitusjonene.
Stortingets vedtak skal følges opp. Det er det den til enhver tid sittende regjerings ansvar å gjøre, hvis man da ikke varsler endringer i politikken, og det har ikke regjeringen gjort. Jeg opplever at det fortsatt er den samme brede enigheten om St.meld. nr. 12 for 2008–2009 En gledelig begivenhet. Men det har den siste tiden vært flere saker i media om jordmødre som er bekymret for situasjonen ved fødeklinikkene, spesielt i storbyene våre. Det går på pasientbehandling, pasientsikkerhet og arbeidsmiljø ved de store fødeavdelingene på grunn av lav grunnbemanning. Flere kvinner har opplevd å bli sendt hjem etter at fødselen har startet. Sånn skal det ikke være.
Akkurat som interpellanten påpeker, gir ikke fulle sykehus og misforståelser på fødestuen noe godt bidrag til fødende når det gjelder den tryggheten og omsorgen de trenger i en veldig sårbar og viktig situasjon. Økonomi skal ikke veie tyngre enn de medisinske vurderingene på fødeavdelingene, og sykehusene har fått flere skjulte effektiviseringskrav med denne regjeringen. Regjeringen har heller ikke styrket økonomien ved sykehusene, sånn som de lovet før valget. Det kan være kritisk for mor og barn, og det må helseministeren ta ansvar for og følge opp overfor de regionale foretakene. Så hører jeg at helseministeren har fulgt opp, og at det er rapportert tilbake om en rekke tiltak, særlig ved de største sykehusene. Oslo var dessverre ikke på den opplistingen statsråden ga i sitt svar, og det forventer vi fra Arbeiderpartiets side at blir fulgt opp.
Når et samlet storting ved behandlingen av stortingsmeldingen En gledelig begivenhet påpekte akkurat dette med at de økonomiske tiltakene og effektiviseringstiltakene og omorganisering ikke skal svekke fødetilbudet, vet alle vi at det er sammenhenger her som det er vanskelig å styre i dag-til-dag-situasjonen på sykehusene. Når det er sagt, hadde jo interpellantens parti, Venstre, et enda mindre sykehusbudsjett i sitt alternative budsjett både i fjor og året før.
Elisabeth Røbekk Nørve (H) [16:41:02]: En god svangerskapsomsorg, med nær oppfølging i barseltiden og et trygt fødetilbud, er avgjørende for å sikre en god start i livet. Tryggheten i å vite at en vil bli tatt godt imot ved en fødeinstitusjon den dagen fødselen melder seg, vil utvilsomt bidra til å sikre både mestring og trivsel underveis i svangerskapet, under fødselen og i etterkant. Det er derfor positivt at interpellanten velger å fokusere på fødetilbudet også i de store byene.
Fra før av er det godt kjent at store reiseavstander, med kryssing av fjorder, fjelloverganger og ofte dårlige kjøreforhold fram til nærmeste sykehus, kan være utfordrende og krevende for mange fødende ute i Distrikts-Norge. Vi hører om fødsler som skjer i biler og på ferger underveis til nærmeste sykehus. Heldigvis kan det nå vises til at antallet transportfødsler er noe redusert. Samtidig vil jeg tro at andelen i forhold til antallet innbyggere fremdeles er størst der det er store avstander til sykehus. I slike tilfeller vil den etablerte følgetjenesten med jordmor for en del fødende kunne gi nødvendig trygghet og være til stor hjelp under transport.
Vi kan vise til gode resultater i fødselsomsorgen i Norge. Barne- og mødredødeligheten er faktisk blant de laveste i verden. Det betyr ikke at vi kan lene oss tilbake. Vi må arbeide videre med å sikre at de fødende og deres familier får en god og trygg fødselsopplevelse, uansett hvor i landet de bor.
Regjeringen har som mål å skape pasientens helsetjeneste. Det inkluderer også at fødselsomsorgen skal ha høy kvalitet og god pasientsikkerhet. De nasjonale kvalitetskravene til fødselsomsorgen, som er nedfelt i stortingsmeldingen om fødselsomsorg fra 2009 og i Helsedirektoratets veileder Et trygt fødetilbud, vil være ledende i det videre arbeidet, som det ble påpekt her tidligere.
I kvalitetskravene slås det fast at fødeavdelingene må ha anestesilege og anestesiteam tilgjengelig på døgnbasis, i tillegg til operasjonspersonell for akutte hendelser og keisersnitt. Det anbefales også at alle fødende skal ha en jordmor hos seg så tidlig som mulig i aktiv fase av fødselen. Dette er krav som alle de regionale helseforetakene plikter å følge opp gjennom egne vedtatte planer for fødselsomsorgen. Implementeringen av de regionale planene skal ha ført til at mange helseforetak har økt bemanningen på kvinneklinikkene og på fødeavdelingene.
Interpellanten viser til utfordringene med fulle sykehus i storbyene, at fødende kan bli avvist, og at de som ikke behersker norsk, eller som ikke kjenner til norsk fødsels- og barselomsorg, kan oppleve språklige misforståelser på fødestuen. Vi vet at antallet fødsler kan variere betydelig fra dag til dag gjennom året, noe som bidrar til at det kan være vanskelig for fødeinstitusjonene å planlegge. Det er derfor viktig at helseforetakene utvikler systemer for bemanningsplanlegging som kan bidra til å gjøre det mulig å håndtere områder med store svingninger i aktivitet og pasientbelegg, også i fødselsomsorgen. Det er også viktig å gi ut god informasjon om at også fødsler omfattes av ordningen med fritt behandlingsvalg, noe som betyr at de fødende i god tid før fødselen kan velge fødested.
Jeg merket meg at helseministeren i sitt svar til interpellanten viste til et etablert samarbeid mellom fødeinstitusjonene i og rundt Oslo, som kan avlaste hverandre ved behov. Det syns jeg høres positivt ut, og jeg håper det blir brukt flittig. Jeg merket meg også at flere fødeinstitusjoner skal ha lav terskel for å ta imot fødende hvis det er språk- eller kommunikasjonsproblemer. Ikke minst var det interessant å høre om kvinneklinikken i Bergen og tilbudet Rede. Det høres både lunt, trygt og koselig ut, med et «rede» der gravide kvinner som er usikre på om fødselen er i gang, kan komme til samtale og vurdering. Slik jeg forsto det, gis det samme tilbudet til gravide med språkproblemer.
Nasjonal helse- og sykehusplan slår fast at ingen sykehus skal være seg sjøl nok. De skal samarbeide og lære av hverandre. Som også helseministeren viste til, er det mye som tyder på at kvinneklinikken i Bergen har en del å lære fra seg når det gjelder god og trygg barselomsorg.
Bård Hoksrud (FrP) [16:46:28]: Jeg, og også Fremskrittspartiet, er veldig enig med interpellanten i at fødselsomsorgen er en av de mange tjenestene innenfor helsevesenet som spiller en nøkkelrolle, og at det er svært viktig med et godt tilbud for å sikre folks trygghetsfølelse.
Når man ser på talerlisten, ser man at det er mange kvinner som engasjerer seg i denne saken, og det er kanskje ikke så rart. Men jeg tror også at mannen, som ofte er med kvinnen som skal føde, kanskje er vel så frustrert og usikker. Viktigheten av og tryggheten ved å bli tatt imot på en god måte er kanskje vel så stor for dem, fordi man skal prøve å ta vare på den man har med seg. I tillegg møter man kanskje avvisning og må reise andre steder. Derfor er det utrolig viktig å bli tatt imot på en ordentlig og god måte når man ankommer.
Jeg synes også det er veldig bra at interpellanten tar opp noen av utfordringene rundt de store sykehusene. Ofte dreier dette seg om mindre sykehus og om å sikre gode tilbud i distriktene. Man er veldig enig om at det er viktig å sikre gode fødetilbud også i distriktene. Men en del av de problemstillingene som har kommet fram i dag, er også viktige å få fram. Jeg tror ikke så mange har tenkt at det å bli avvist eller det å føde på vei til sykehuset, kanskje ville være et så stort problem i byområdene og i de store byene. Det er viktig å si at et stort problem er jo relativt, men for dem det gjelder, vil det i hvert fall føles som et stort problem. Og 185 som har blitt avvist, er veldig mange.
Jeg er glad for at statsråden er veldig tydelig på at han følger opp dette nøye overfor helseforetakene når han har møter med dem, fordi dette er en problemstilling som han er opptatt av, og det er viktig å sikre at samarbeidet mellom sykehus som er i nærheten, også er godt. Det sa statsråden da han viste både til Bergen og til at det også var etablert gode samarbeid i Oslo- og Akershus-regionen. Det er kjempeviktig.
Jeg synes prosjektet på Bærum sykehus for å få til bedre kommunikasjon der det er språkproblemer, er kjempeviktig. Jeg håper det kommer til å vise gode resultater, og at det kan være et godt eksempel på hvordan man kan jobbe framover.
Jeg har lyst til å peke på at det allerede har kommet flere saker der komiteen har hatt flertallsmerknader sammen med Venstre, og som nettopp omhandler dette området, både det med de regionale helseforetakene og vedtatte planer for fødselsomsorgen med bakgrunn i Helsedirektoratets krav, og at dette har ført til at mange av helseforetakene har økt bemanningen på kvinneklinikker og fødeavdelinger. Det er veldig bra.
Flertallet har også minnet om de gode resultatene i fødselsomsorgen i Norge, og at regjeringen og samarbeidspartiene Venstre og Kristelig Folkeparti i tre budsjetter har lagt til rette for en høyere vekst i pasientbehandlingen enn det den rød-grønne regjeringen fikk vedtatt gjennom åtte budsjetter. Det finnes enda flere gode eksempler på at man har tatt dette på alvor i helse- og omsorgskomiteen tidligere, og at dette er ting man har fokusert mye på.
Jeg synes også det er viktig å påpeke at interpellanten har tatt opp et kjempeviktig område i dag. Ikke minst handler det om tryggheten, det er viktig med trygghet når man er i en usikker situasjon. Spesielt kanskje første gang man føder, tror jeg de aller fleste er veldig utrygge og usikre. Da er det viktig å bli møtt på en god og fin måte. Jeg tror også at de aller fleste opplever, heldigvis, at de blir tatt imot – og tatt imot med en gang – og at man tar tak i alle de spørsmålene som man kanskje har når man kommer til en fødeklinikk.
Derfor er jeg veldig glad for interpellasjonen. Det er viktig at dette følges opp videre. Jeg opplever at statsråden allerede har kommet med gode forklaringer på hva man gjør, og jeg håper at dette fortsatt kommer til å bli fulgt opp, både fra statsrådens side og fra helseforetakenes side.
Astrid Aarhus Byrknes (KrF) [16:51:30]: Først vil eg retta ei stor takk til interpellanten, Trine Skei Grande, for å setja dette temaet på dagsordenen. Starten på livet, frå mors mage til etter fødselen, har stor betydning for både mor og barn. Ei trygg svangerskapshelse veit vi legg grunnlaget for ei betre helse for mor etter fødselen – og eit betre grunnlag for barnet. Som statsråden var inne på, er det veldig mykje bra i svangerskaps-, føde- og barselomsorga vår. Men vi kan bli betre.
Det går mot sommar og ferieavvikling på sjukehusa og dermed også på fødsels- og barselavdelingane. Mange jordmødrer gruar seg faktisk til denne sommaravviklinga, fordi det ikkje er nok folk på jobb. Våre jordmødrer, som gjer ein kjempejobb, har mange fødande å ta ansvar for, med fødslar på same tid. Dei skal ha kunnskap om ulike kulturar og språk, som andre òg har vore inne på, og dette er kjempeviktig for at den fødande skal bli forstått og forstår kva som blir sagt. Nok folk og grunnbemanning er difor viktig. Dei fødande må bli like godt varetekne gjennom heile året.
Utfordringane er altså store når det gjeld nok personell av jordmødrer, og kapasiteten på avdelingane, altså talet på sengeplassar, må styrkast.
Vi har òg andre utfordringar i fødselsomsorga. Vi ser at sjukehusa skriv ut dei fødande mykje tidlegare enn før – dei blir sende tidleg heim, og kommunane tek over. Liggetida på ei barselavdeling i dag er ca. eitt døgn for fleirgongsfødande og eitt og eit halvt til to døgn for førstegongsfødande. Det er ikkje uvanleg at nybakte mødrer reiser heim før dei er klare og så godt førebudde som ein ønskjer. Mange av kvinnene må i dag reisa tilbake til sjukehuset med barna sine tredje dag for veging, bilydsjekk, oppfølging av gulsott og høyrselssjekk. Dette står i konflikt med mor og barns behov for kvile og ro til dei blir kjende med kvarandre. Dette er like aktuelt anten ein bur i ein by, i nærleiken av ein by eller i ein landkommune.
I 2022 skal det stå ferdig eit nytt mor-og-barn-sjukehus i Bergen, men der skal det ikkje vera barselplassar for friske kvinner og barn. Det betyr at kvinnene skal reisa heim seks–åtte timar etter fødselen. Lov om kommunale helse- og omsorgstenester forpliktar kommunane og regionale helseføretak til å inngå samarbeidsavtalar, og gjennom tenesteavtalar om bl.a. føde- og barselomsorg skal kommunane oppfylle Helsedirektoratets retningslinjer for barselomsorg med heimebesøk, tilbod om barselpoliklinikk eller eit nærjordmorsenter eitt–to døgn etter heimreise frå sjukehuset. Jordmora skal etter retningslinjene ha ansvar for mor og barn dei første fem–sju døgna. Dette er ei stor utfordring i dag, og ho blir ikkje mindre i framtida.
Så er det slik at barnet kjem når det kjem. Vel – så er det nokre fødslar som er planlagde, men det er ikkje mange. Dei fødande må difor vita at når dei treng jordmor og fødestove, må dei få det.
Kvart år er det mange kvinner som føder under transport til sjukehus, men det er atskilleg fleire som føder kort tid etter at dei kjem fram til sjukehuset, og opplever situasjonen svært utrygg. Difor er det ei moglegheit å prøva ut fleire modellar for kva som er best for heilskapen i tenesta, f.eks. kan den same jordmora følgja opp både før og etter fødselen. Ein annan modell er at jordmødrer jobbar både på sjukehusa og ute i kommunane. Viktigast av alt er at helseføretaka og kommunane – både by- og landkommunar – blir likeverdige partar når dei skal inngå desse avtalane. Hadde vi hatt ei samanhengande svangerskaps-, fødsels- og barselomsorg, hadde det blitt ei svært viktig hending. Det er berre på den måten vi kan få til samhandling, ei samhandling som skal koma den fødande, barnet og heile familien til gode.
Kjersti Toppe (Sp) [16:56:14]: Eg vil takka interpellanten for å setja søkjelyset på tilbodet til dei fødande bymammaene. Det var den same bekymringa som var grunnlaget for representantforslaget frå Senterpartiet, som vart behandla i denne salen i vinter, da vi fremja forslag om nettopp å styrkja kvaliteten og kapasiteten ved kvinneklinikkane og innføra rammefinansiering av tilbodet. Forslaget vart nedstemt av Venstre og regjeringspartia.
I 2010 kom det kvalitetskrav for dei ulike fødetilboda, og for kvinneklinikkane gjeld at alle fødande i aktiv fase av fødselen skal ha jordmor hos seg, og det skal vera bemanning som sikrar forsvarleg overvaking og behandling. Eg meiner at vi veit nok til å tru at desse kvalitetskrava vert brotne kvar einaste dag der ute. Viss eit tilsvarande kvalitetskrav vart brote så systematisk i dei små fødeavdelingane, hadde dei vorte nedlagde på dagen.
I Aftenposten den 16. juli 2015 stod det at det var sprengd kapasitet ved alle fødeavdelingane i Stor-Oslo, inkludert Ahus og Bærum, og at dei fødande måtte krangla seg til ein fødeplass.
I Bergens Tidende den 21. september i fjor stod det at jordmødrer ved Kvinneklinikken ved Haukeland sjukehus åtvarar mot eit uforsvarlig tilbod på Kvinneklinikken på grunn av stramt budsjett og stengte fødestover i helgene.
Det gjekk så langt at leiaren i Jordmorforbundet i Hordaland åtvara fødande mot å føda i helgane.
I Aftenposten den 17. juli i fjor stod det om ei kartlegging som Jordmorforbundet hadde gjort blant medlemene sine. Det var ein ganske alvorleg informasjon som kom ut derifrå. Halvparten av jordmødrene opplever at dei ikkje får overvaka dei fødande kvinnene tilstrekkeleg. Ei av fire jordmødrer seier at dei må avvise kvinner som er i aktiv fødsel frå fødeavdelinga, og at det sjeldan er nok jordmødrer til å følgja opp barselkvinner individuelt.
Dårleg og knapp fødselsomsorg fører òg til dårleg barselomsorg, fordi helseføretaka prioriterer dei knappe midlane til fødetilbodet, og det går kanskje verst ut over barseltilbodet.
Eg høyrer at det i debatten vert sagt at ein har mykje å læra av Kvinneklinikken i Bergen – om det omtalte Rede. Det er sikkert eit veldig bra tilbod, men det må òg seiast i denne salen, når det vert vist så mykje til Kvinneklinikken i Bergen, at i desse dagane held fylkeslegen i Hordaland på med ei tilsynssak som er oppretta nettopp mot Kvinneklinikken etter bekymringsmeldingar frå dei tilsette på grunn av den pressa bemanningssituasjonen – om det kan vera eit forsvarleg tilbod.
I Bergens Tidende den 24. mai i år står det at Kvinneklinikken no skal avvikla ordninga med jordmor heim i heile sommar på grunn av budsjettsituasjonen, utan at ein skal styrkja barseltilbodet tilsvarande. Eg er veldig bekymra for dette.
Fødetilbodet som vi diskuterer, er avhengig av at det er god og tilstrekkeleg økonomi. Fødetilbodet er ikkje rammefinansiert, det er 50 pst. innsatsstyrt finansiert. Vi har levert forslag om at det må rammefinansierast og synest det er ulogisk at ein fødsel skal vera aktivitetsbasert finansiert. Det alvorlege er at i dagens finansieringssystem vert komplikasjonar premierte, medan det å sikra ein god jordmorfagleg kompetanse får null ekstra kroner. Eg har eitt eksempel: Dersom ei kvinne blør 500 ml i samband med ein fødsel, får fødeavdelinga – på grunn av DRG-kodesystemet – 5 000 kr ekstra. Dette er eit system som må endrast. Vi har levert forslag om det, men vi har ikkje fått fleirtal for det enno.
Om transportfødslar må eg berre seia at det som vert sagt om at kvinnene ikkje vert avviste, og at dette berre er på grunn av at det skjer hurtige fødslar, er ikkje ein realitet.
Ketil Kjenseth (V) [17:01:38]: Takk til min partikollega Trine Skei Grande for å fremme denne interpellasjonen. Det er viktig at vi også tør å diskutere utfordringer som angår de store byene, og ikke bare tar opp utfordringer som gjelder distriktene.
På denne tida for et år siden hadde jeg gleden av å besøke nyfødtintensiven på Lillehammer sykehus. Der fikk jeg for første gang hilse på trillinger og se hvilke utfordringer foreldrepar står overfor når de blir en familie på fem. Nyfødtintensiver er en viktig del av fødselsomsorgen for dem som møter utfordringer tidlig i livet. De er gjerne kjent i svangerskapet også, men organiseringen av disse avdelingene er viktig. På Lillehammer har de med små midler greid å organisere en nyfødtintensivavdeling der alle foreldre får enkeltrom og kan bo sammen med barnet. De har ti senger, de har alle akutte funksjoner i samme etasje og kan gi full respirasjonsstøtte med foreldrene til stede fra dag én. Dette vitner om et sykehus med en barne- og familieklinikk som med små midler har gjort noen viktige grep organisatorisk.
Drammen sykehus er et annet eksempel som ofte blir trukket fram, og som har fått en del statlig støtte til å gjøre noe tilsvarende. Bergen er blitt trukket fram her som et godt eksempel, men dessverre er det sånn i Oslo at det er utfordringer med lokaler og kapasitet. Fritt sykehusvalg er nevnt som en mulighet, men selv om Lillehammer har kapasitet, blir det for fødende i Oslo litt langt å skulle reise til Lillehammer for å få et godt tilbud, selv om muligheten altså finnes.
Representanten Ingvild Kjerkol var inne på at Venstre har et sykehusbudsjett med mindre vekst enn de andre partiene. Det er helt riktig, vi har prioritert mer til forebygging, tidlig innsats og folkehelse. Men det er verdt å minne om at den forrige regjeringa etablerte Helse Sør-Øst og slo sammen alle sykehusene i Oslo. Det sliter vi med, og det er en mare på flere områder hvordan vi skal bygge oss ut av utfordringene vi står foran i Oslofjord-området, med den befolkningsveksten vi har, og en bygningsmasse som per i dag er spredt rundt på 47 ulike adresser bare i Oslo. Det er mange gamle bygg og mange uegnede lokaler. Det er en stor utfordring. Det er forslag på bordet for å skaffe lokaler til veie, men jeg ser at det er langt fram til man får realisert de planene.
Som statsråden var inne på, er det viktig å spille på de miljøene en har i Oslofjord-området. Men vi ser også at ved det nybygde sykehuset i Østfold er liggetida på fire timer. Det sier noe om at verken kapasitet eller kvalitet kan bli optimal når kommunen kanskje heller ikke er så godt forberedt på at liggetida er så kort. For jordmødre og helsesøstre som skal følge opp, er det klart at det er en betydelig utfordring.
Når det gjelder debatten om finansiering som Senterpartiet reiser, deler vi langt på vei noen av synspunktene, men det er mange oppgaver i sykehuspolitikken framover. Vi skal bygge mer, det er én ting, men vi skal også styre annerledes. Hvordan vi skal styre, er det viktige temaet det neste året. Før vi gjør noe overilt og stort med finansieringsordningen, må vi finne en ny vei i sykehuspolitikken og ikke ta det litt pø om pø.
Karin Andersen (SV) [17:06:16]: Takk til interpellanten for å ta opp et veldig viktig tema. Det er få ganger i livet tråden mellom liv og død er så tynn som når noen fødes. Det er uhyre viktig at den som føder, den som blir født, og familien, blir tatt godt vare på. Det har alle sagt.
Jeg slo opp på en blogg som noen yngre jenter skriver. Der skriver en av de mødrene som har født i Oslo siste år, at i de ni månedene hun gikk gravid, ble Google hennes beste venn. Hun starter med å beskrive en svangerskapsomsorg som ikke har tid nok til dem som er gravide, og som ikke gir svar. Så fortsetter hun med å beskrive at hun har fått innsyn i et system med for lite ressurser og for store mangler, noe som også blir bekreftet av alle de historiene som interpellanten og flere andre er oppe her og forteller, nemlig at mange ikke får komme inn på sykehus før barnet er nesten ute.
Jeg hører at statsråden sier at det ikke er slik, og at det kanskje ikke er fordi de har blitt avvist. Jeg vet ikke, men jeg kjenner litt for mange som sier at de har opplevd det. Og sjøl om det er mange år siden, kan jeg bekrefte at det å ligge med veer i bil i lang transport er ingen fornøyelse. Det å kunne komme på sykehus når man er i gang med å føde, i stedet for å bli avvist og høre at nei, vent litt, for dette har vi ikke kapasitet til, står i kjempekontrast til det statsråden beskriver når han omtaler dette de kaller Rede ved Kvinneklinikken i Bergen. For det er jo sånn det burde være, at man kunne komme dit og slippe transportene når man er i fødsel.
Jeg vil be statsråden om å se nærmere på dette, for jeg tror at vi for en god stund siden på en måte har bikket den kapasiteten vi bør ha på dette området, for å kunne sikre at de som er i fødsel, får lov til å komme til sykehuset og får lov til å være der mens dette pågår. Det kan jo pågå lenge for ganske mange, og det kan være en kjempepåkjenning i seg sjøl hvis man i den perioden opplever at man ikke får omsorg, og kanskje ikke får hjelp. Det er fullt mulig å bli redd når man er i fødsel. Derfor ber jeg om dette.
Jeg vil også nevne, som representanten Kjersti Toppe var inne på, at det senest for to dager siden sto i Bergens Tidende at man sommerstenger jordmortilbudet i Bergen. Det alvorlige i dette er også at de samtidig beskriver at de ikke kommer til å øke kapasiteten på sykehuset. Samtidig vet vi at mange flere føder om sommeren, så dette går ikke i hop. Det må jo bety at flere kommer i den situasjonen som interpellanten beskrev, nemlig at man blir avvist, man kommer ikke inn, flere kommer til å føde, enten på vei til sykehus eller når de nettopp har kommet inn. Det er jo ikke en optimal situasjon at det skjer umiddelbart etter at man kommer inn.
Dette handler også om barselperioden, som flere har vært inne på, at den er i ferd med å bli svært kort for veldig mange, og at man planlegger for at den skal bli kortere og kortere. Da er man helt avhengig av at man har et hjemmejordmortilbud, slik som Bergen har, og som de nå nettopp sier at de ikke kan drive med i sommer. Dette er en kombinasjon av at man skal drive og effektivisere også på fødsler – de skal foregå fort og effektivt, og så er det ut igjen – og at man samtidig ikke har kapasitet til å besøke de som er i barsel, hjemme.
Et av temaene som interpellanten tok opp, og hvor jeg tror hun har et veldig godt poeng, er at den seleksjonen som foregår på de mindre sykehusene, som ikke har store fødeavdelinger, er god – de klarer å selektere dem som trenger bedre oppfølging, og så får de det – og at man i sentrale strøk, der det er kort veg til en stor fødeavdeling, ikke gjennomfører den seleksjonen godt nok, slik at man der kan ta imot dem som trenger det, på en bedre måte enn det som gjøres i dag.
Trine Skei Grande (V) [17:11:44]: Jeg vil takke for debatten og for veldig mange gode innlegg – det er mange jeg er enig i.
Når representanten Toppe påpeker at hun ikke helt tror på tallene for avvisning, er jeg nok helt enig. Det er et spørsmål hvilken type avvisning dette har vært. Om det har vært i døra når man møter opp, går det an at dette blir loggført, men det er ikke sikkert at en telefon til en jordmor som sier man skal vente litt til, og en ny oppringning og igjen vente litt til, og en ny oppringning og enda mer venting, blir loggført i disse grafene som helseministeren får. Men det er veldig mange tilbakemeldinger til meg som folkevalgt fra Oslo på at det nettopp er det folk opplever.
Jeg vil si til representanten Hoksrud om menns deltakelse: Det jeg lærte meg da jeg jobbet med denne interpellasjonen, var at når det gjelder det å ikke nå fram, er det kanskje menn som har de mest traumatiske opplevelsene, og som faktisk sliter med det, for en har et så enormt ansvar – plutselig – som pappa, som en ikke føler seg forberedt på, og det er faktisk en ganske traumatisk opplevelse for veldig mange fedre.
Det er mange som opplever kort liggetid etter fødsel, men jeg må bare si at det å ha en mal for hva som er ideelt på det området, er ikke jeg for. Det er klart at hvis en er førstegangsfødende fra et veldig likestilt hjem, kan det av og til være godt og behagelig og rolig å komme hjem. Er en mor til seks i et ikke veldig likestilt hjem, er det å komme hjem tidlig et mareritt. Dette er veldig forskjellig fra person til person, og vi må også ta med oss det.
Så mener jeg at kanskje kunne fødselsomsorgen i de store byene lært noe av de små sykehusene når det gjelder selektering, og det å finne ut hvem det er som har utfordringer. Men jeg har lyst til å bruke den sisten tida på å fortelle noe til statsråden, som mener at alle tall er relative. Da skal jeg gi noen ikke-relative tall. De tallene som jeg la fram, er fra en Lancet-rapport som sier noe om dødelighet i løpet av de siste ukene i et svangerskap. Hvis man teller fra 28. svangerskapsuke, er det i Norge i 2013 2,3 barn som dør, per 1 000, mens det har økt til 2,8 per 1 000 i 2014. I Nederland er det 1,8 per 1 000. Det er faktisk veldig store forskjeller i de faktiske tallene, ikke i de relative tallene, og jeg syns at det er et alvor som vi må ta inn over oss, for det er ingen av de barna vi egentlig kan miste.
Statsråd Bent Høie [17:14:59]: Jeg takker for en god diskusjon. Jeg oppfatter at det er bred enighet om hva som er hovedutfordringene og basisen videre.
Det er slik på dette området at det alltid vil være behov for mer kunnskap. Et forhold som kan bidra til det, er bl.a. å få utviklet elektroniske helsekort for gravide, som vil gi oss bedre grunnlag for forskning, bl.a. knyttet opp mot det forholdet som interpellanten tok opp når det gjelder dødfødsel under svangerskapet.
Når det gjelder hovedstadsområdet spesielt, er det ingen tvil om at en her har utfordringer knyttet til kapasitet. Det jobbes det nå med, og vi vil i løpet av ikke så altfor lang tid også avklare hva som skal være utviklingen av sykehustilbudet i Oslo og i hovedstadsområdet. Jeg mener at en hovedløsning her ligger i at sykehusene, som mange andre områder, lærer bedre av hverandre. Her handler det om – som jeg var inne på – at mange av de større sykehusene nok også har en del å lære av de mindre.
Men så vil jeg være veldig tydelig på at løsningen ikke ligger i fortiden. Hvis vi går tilbake i tid, da en hadde flere steder å føde på, lengre liggetid og for så vidt også rammefinansiering – som representanten Toppe tok til orde for – var kvaliteten på norsk fødselsomsorg dårligere enn i dag, dvs. at det som har vært utviklingen, har gitt bedre kvalitet. Det sier jeg ikke fordi vi ikke skal ta tak i det som er dagens utfordringer, men jeg vil være veldig tydelig overfor dem som tar til orde for å peke tilbake igjen – eller snu seg – for å se på hvordan det var før, og som tror at det ville gitt et bedre tilbud, at svaret på det er nei. Vi vet at tilbudet, kvaliteten og resultatene er bedre nå enn før – den gangen en kunne føde på betydelig flere steder, den gangen en lå mye lenger i barsel, og den gangen en hadde rammefinansiering.
Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 3 omme.