Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten forslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Sveinung Stensland (H) [13:33:21]: (ordfører for saken): Først takk for nok en legemiddelsak som har blitt behandlet på konstruktivt og godt vis i komiteen.

Vi skal i dag behandle regjeringens forslag til endringer i legemiddelloven § 6, endringer som vil legge til rette for rabattavtaler mellom legemiddelindustrien og staten for legemidler som blir finansiert over blå resept-ordningen. Formålet er å sikre befolkningen likeverdig og rask tilgang til effektive legemidler til lavest mulig pris, noe som også er i tråd med legemiddelmeldingens intensjoner.

Totalkostnadene for nye legemidler kan i fremtiden bli så store at den offentlige finansieringen av disse vil kunne fortrenge annen etablert behandling. Dermed kan det føre til et samlet dårligere helsetilbud til befolkningen. Vi i fellesskap vil kunne stå overfor valget om nye legemidler ikke skal finansieres, sette stramme kriterier for bruk eller få redusert prisen for legemidlene. Vi må derfor se på hvilke muligheter som finnes for å redusere prisene, og dermed totalkostnadene for helsetjenesten.

Mange land har i større grad gått over til å forhandle om priser og rabatter. De landene aksepterer at rabattene ikke nødvendigvis blir gjenspeilet i de offisielle listeprisene. Avtalene er ikke ensartete, men kan f.eks. være avtaler der kostnadene er knyttet opp mot de samlede utgiftene for den enkelte pasientgruppen, oppnådde behandlingsresultat eller abonnementsordninger. Som følge av markedssituasjonen og utviklingen i de europeiske landenes innkjøp av legemidler er det behov for å legge til rette for at det kan forhandles om innkjøpsavtaler og rabatter også i Norge. Dette gjelder både for legemidler som finansieres av spesialisthelsetjenesten, og legemidler som blir finansiert over folketrygden. Vi mener legemiddelloven ikke skal legge føringer på hvordan avtalene utformes, og når rabattene gis. Dette er noe som en enstemmig helsekomité har sluttet seg til.

Det blir foreslått at forbudet mot etterskuddsvise rabatter ikke skal gjelde rabatter som følge av avtaler mellom det offentlige og legemidlets rettighetshaver for å sikre offentlig finansiering av legemidlet.

Bruk av refusjonskontrakter og rabattavtaler vil kunne innebære at utsalgspris fra apotek ikke samsvarer med den reelle prisen for legemidlet. Dette kan i en viss grad redusere verdien av offentlig legemiddelstatistikk, som Folkehelseinstituttet forvalter. Dette kompenseres langt på vei ved at det vil være kjent hva slags legemiddel det er inngått refusjonsavtaler for, og at det ikke blir åpnet opp for avtaler om etterskuddsvise rabatter mellom legemiddelindustrien og grossistene og apotekkjedene.

En samlet komité stiller seg bak lovendringen som gjennomføres for å legge til rette for fleksible avtaler med rabatter på legemidler som finansieres av folketrygden. Målsettingen er at lovendringen skal legge til rette for lavere utgifter for folketrygden, sammenlignet med en situasjon der de samme legemidlene blir tatt i bruk uten rabatter. Komiteen peker samtidig på at de årlige budsjettvirkningene vil bli store dersom disse legemidlene tas i bruk i helsetjenesten og bruken dekkes over offentlige budsjetter. Det er fare for at totalkostnadene for nye legemidler blir så store at offentlig finansiering av disse vil kunne fortrenge mer kostnadseffektiv behandling.

Legemiddelloven § 6 begrenser i dag bruk av refusjonskontrakter til de situasjonene der det er risiko for at et legemiddel vil forskrives til flere pasienter enn forutsatt. En samlet komité støtter forslaget om at det offentlige og legemidlets rettighetshaver kan inngå slike refusjonskontrakter om offentlig finansiering av legemiddel. Men igjen viser en enstemmig komité til at bruk av slike kontrakter er et mulig virkemiddel for å utnytte konkurransen mellom ulike legemiddel for å få budsjettkontroll, og Stortinget vil med dette vedtaket legge til rette for en mer utstrakt bruk av slike kontrakter.

Høyre støtter imidlertid ikke mindretallets forslag om å pålegge regjeringen å ta et initiativ om mer åpenhet i legemiddelmarkedet. Statsråden er allerede en aktiv pådriver for å bidra til internasjonalt samarbeid for å ivareta fellesskapets interesse i denne sammenhengen. Det kan stilles spørsmål om et krav om full åpenhet vil bidra til å styrke vår forhandlingsposisjon i dette markedet.

Norge er for øvrig allerede en aktiv pådriver i arbeidet med lavere legemiddelpriser og bedre samhandling og utvikling av nye vaksiner og andre legemidler.

Line Henriette Hjemdal hadde her overtatt presidentplassen.

Ingvild Kjerkol (A) [13:38:04]: Takk til saksordføreren. Legemidler er den vanligste medisinske behandlingsformen i vår felles helsetjeneste, og i løpet av ett år får to tredjedeler av den norske befolkningen reseptbelagte legemidler. Legemiddelbehandling spiller en viktig rolle i å forebygge og redusere sykelighet og dødelighet, men kan selvsagt også forårsake bivirkninger og andre legemiddelrelaterte problemer.

Forslaget til endring i legemiddelloven om refusjonskontrakter og rabatter er en direkte oppfølging av en enstemmig komités behandling av legemiddelmeldingen i fjor høst. Der ble behovet for nye virkemidler for å sikre befolkningen tilgang til viktige legemidler beskrevet, og den gangen sa komiteen bl.a. følgende:

«Komiteen viser til den pågående debatten om tilgang på svært kostbare legemidler, og mener dagens system for refusjonskontrakter og rabatter har utfordringer knyttet til kostbare legemidler. Komiteen mener det er behov for å styrke muligheten for å forhandle fram rabatter på legemidler som finansieres av folketrygden. Komiteen mener det er riktig å presisere forbudet mot å gi rabatter som ikke er fastlagt på tidspunktet for salget av et legemiddel og endre hjemmelsgrunnlaget for å inngå refusjonskontrakter.»

Debatten om tilgang til kostbare legemidler har ikke løyet. Den har tvert imot tiltatt i styrke. Media omtaler faren for et todelt helsevesen, og helseministeren går i debatt med legemiddelindustrien om utfordringer som han i opposisjon hadde langt enklere svar på enn han som ansvarlig statsråd har i dag.

Det utvikles mange nye legemidler for behandling av store pasientgrupper med sykdommer som hjerte- og karsykdom, kreft, infeksjoner som hiv og hepatitt C, og nevrologiske sykdommer som f.eks. Alzheimers sykdom og Parkinsons sykdom. Dette kan være legemidler med bedre effekt enn eksisterende legemidler, eller legemidler mot sykdom som vi i dag ikke har effektiv behandling mot.

De årlige budsjettvirkningene for slike legemidler vil bli store dersom de tas i bruk av helsetjenesten og bruken dekkes over offentlige budsjetter. Vi står sannsynligvis overfor en situasjon der kostnader forbundet med nye legemidler øker betraktelig. Totalkostnadene for de nye legemidlene kan bli så store at offentlig finansiering av dem vil kunne fortrenge mer kostnadseffektiv behandling og dermed føre til et samlet dårligere helsetilbud til befolkningen.

Legemiddelloven § 6 gir i dag forbud mot rabatter som ikke er fastlagt på tidspunktet for salget av et legemiddel, altså etterskuddsvise rabatter. Med den endringen vi vedtar i dag, unntas rabatter som gis som en del av avtaler mellom det offentlige og legemiddelindustrien for å sikre offentlig finansiering av legemidler, fra dette forbudet. Lovendringen åpner derfor opp for at legemiddelindustrien gir slike rabatter til gunst for folketrygden. Det er bra, og det gir fellesskapet et kort til på hånden.

Det er en styrke for vår felles helsetjeneste at legemiddelpolitikken er så omforent som det behandlingen av legemiddelmeldingen har vist. Norge er et lite land og et lite marked for legemidler. Vi har i internasjonal sammenheng lave priser og en begrenset legemiddelproduksjon her hjemme. Likevel vil vi møte en utvikling der kostnadene forbundet med nye legemidler vil øke betraktelig. Derfor må vi finansiere vår felles helsetjeneste til å tåle flere dyre medisiner. Vi må forske mer, og vi må legge til rette for at norske fortrinn, særlig knyttet til biobanker og helseregistre, kan utnyttes til å utvikle nye legemidler. Vi må også forhandle tøffere og med nye kort på hånden i møte med industrien.

Arbeiderpartiet slutter enstemmig opp om forslaget som ligger til behandling, og er ikke en del av mindretallet som har et eget forslag.

Kjersti Toppe (Sp) [13:42:33]: I denne lovproposisjonen føreslår ein endring i legemiddellova § 6 om å leggja til rette for rabattavtaler mellom legemiddelindustrien og staten for legemiddel som vert finansierte over blå resept-ordninga. Bakgrunnen for proposisjonen er det som vart varsla i legemiddelmeldinga om å utgreia kva for endringar i regelverket som er nødvendige for å leggja til rette for prisrabattar for legemiddel som vert finansierte av folketrygda.

I proposisjonen skriv departementet følgjande:

«I prinsippet er det ønskelig med mest mulig åpenhet rundt legemiddelpriser og avtaler mellom myndighetene og legemiddelindustrien. Dagens markedssituasjon tilsier imidlertid at åpenhet kan ha en høy kostnad i form av at Norge ikke oppnår rabatter på legemidler. Åpenhet må derfor veies opp mot kostnadene ved at pasientene får et dårligere tilbud. Etter departementets vurdering bør lovgivningen ta hensyn til at legemiddelindustrien i en del tilfeller ikke er villig til å senke maksimalprisen, men kan være villige til å senke den reelle prisen gjennom ulike former for rabattavtaler.»

Dette er jo dilemmaet i saka og viser kva slags system det er når det gjeld å regulera legemiddelprisar.

I komiteen si innstilling tar ein òg opp dette. Senterpartiet er med på dei merknadene. Men det er jo ei utfordring når ein har mange nye legemiddel til behandling av store pasientgrupper med sjukdommar som hjarte–kar, kreft, infeksjon og nevrologiske sjukdommar. Dei årlege budsjettverknadene vil kunna verta store dersom desse legemidla vert tatt i bruk og skal verta dekte over offentlege budsjett utan at ein har ein tenleg pris, og ein fryktar for at totalkostnadene for nye legemiddel vil ha så store konsekvensar at det kan føra til eit samla dårlegare helsetilbod til befolkninga. Dette er dilemmaa i denne saka.

Eg skal innrømma at Senterpartiet ikkje liker denne saka i det heile. Vi har i ein merknad vist til NOU 2014:12, Åpent og rettferdig – prioriteringer i helsetjenesten, som nettopp viser til at Noreg og andre land står overfor ei avveging mellom å betala høg listepris og openheit om prisen eller forhandla om rabatt og andre vilkår og akseptera at det ikkje er full openheit om rabattar og vilkår. Det har Senterpartiet problem med å akseptera.

Det er jo sånn at auka bruk av rabattavtalar og refusjonskontraktar, som denne saka legg opp til at vi kan få meir av, kan bidra til å redusera openheita rundt kostnadene for legemiddelbehandling som er finansiert av det offentlege. Det er problematisk av fleire årsaker, som vi skriv i merknad, at ålmenta ikkje får innsyn, og at verdien av offentleg legemiddelstatistikk vert redusert.

Vi har difor fremja eit forslag. Vi meiner at det må vera eit klart mål for Noreg å sikra ein internasjonal legemiddelmarknad med openheit om avtalar for pris og refusjon. Forslaget lyder:

«Stortinget ber regjeringen ta initiativ til et internasjonalt arbeid for å sikre åpenhet i legemiddelmarkedet.»

Eg hadde forventa at det var nokre fleire parti som hadde støtta oss i dag.

Når det gjeld resten av sjølve lovforslaget, har vi vurdert om vi skal støtta det. Vi kjem til å støtta lovforslaget, men eg må innrømma at eg føler meg litt som reven i Hakkebakkeskogen da han skulle ta stilling til om alle skulle verta vegetarianarar. Han såg det mektige fleirtalet rundt seg, og sa til slutt: De får ta labben min òg. Og det får eg seia i denne saka: De får ta labben vår òg.

Presidenten: Representanten Kjersti Toppe har tatt opp det forslaget hun refererte.

Bård Hoksrud (FrP) [13:47:46]: De aller fleste av oss har det veldig bra i Norge – høy sysselsetting, høy levestandard, vi har mat på bordet, vi nyter livet og har mulighet for en innholdsrik fritid. Helsevesenet vårt er et av verdens beste, og selv om vi tidligere har måttet vente lenge på behandling, er det også der i ferd med å snu.

Men ikke alle har det bra. Mange barn, ungdom og voksne lever med kroniske sykdommer. Noen har store utfordringer med å komme seg gjennom dagen. Mange er plaget av store smerter og ubehag som følge av sykdom – alvorlige, noen ganger uhelbredelige og noen ganger svært sjeldne sykdommer, sykdommer som gir stor grad av funksjonshemning og lav grad av sosial aktivitet, sykdommer som fordrer hele følelsesregisteret til både pårørende og omgivelsene. Men én ting har vi til felles: håpet og drømmen om å bli og forbli friske.

Forskning er viktig og er noe av det regjeringen prioriterer på det høyeste. Hvem vil ikke finne svaret på kreftgåten eller på en annen alvorlig sykdom? I de siste årene har vi vært vitne til flere gjennombrudd i arbeidet med å utvikle legemidler med livsforlengende og helbredende effekt, spesielt innen kreft, hjerte- og karsykdommer, infeksjoner og nevrologiske sykdommer. Utvikling av legemidler er en kostnadskrevende prosess og vil derfor prege prissettingen av det nye legemiddelet, spesielt ved suksess.

Regjeringen viser i Prop. 83 L for 2015–2016 til at vi sannsynligvis står overfor en situasjon der kostnadene forbundet med nye legemidler øker betraktelig, og at totalkostnadene for nye legemidler kan bli så store at offentlig finansiering vil kunne føre til et samlet dårligere helsetilbud til befolkningen.

Det finnes i dag legemidler som koster flere millioner kroner per pasient per år, legemidler som kan ha livsforlengende effekt, ja sågar helbredende effekt. Noen vil trenge livslang bruk av disse legemidlene. Vi står derfor overfor svært viktige valg. Skal de nye legemidlene finansieres for enhver pris? Skal vi sette stramme kriterier for bruk? Eller skal vi prøve å finne måter å redusere kostnadene på?

Regjeringen bygger pasientenes helsetjeneste. Der har alle like stor plass, og alle er like viktige. Hver enkelt skal ses, og hver stemme skal høres. Pårørende skal høres. Valgfrihet står sentralt. Derfor er det i alles interesse at vi kan tilby den beste medisinen tilgjengelig, selv om prisen er høy. Befolkningen skal sikres en likeverdig og rask tilgang til effektive legemidler til lavest mulig pris.

Regjeringen har funnet en måte å gjøre dette på og presenterer forslaget til lovendring her i dag, med refusjonskontrakter og rabatter. Lovendringen legger til rette for rabattavtaler mellom legemiddelindustrien og staten for legemidler som finansieres over blå resept-ordningen. Bruk av refusjonskontrakter er et mulig virkemiddel for å utnytte konkurransen mellom de ulike legemidlene og for å få budsjettkontroll. Både den som finansierer legemiddelet, og legemiddelindustrien ønsker forutsigbarhet. En styrt innføring for oppfølging og bruk er ønsket av begge parter. Saken har vært sendt på høring, og høringssvarene viser ganske bred enighet om de forslagene som ligger til behandling i dag.

Da får jeg vel si at jeg er glad for at Senterpartiet gir labben og blir med på deler av dette, for jeg tror dette vil være til beste for pasientenes helsetjenester, og det er dem man er opptatt av å prøve å hjelpe med dette forslaget.

Statsråd Bent Høie [13:51:32]: Regjeringen har fremmet forslag til endringer i legemiddelloven § 6. Lovendringen vil legge til rette for rabattavtaler mellom legemiddelindustrien og staten for legemidler som finansieres over blå resept-ordningen.

Lovproposisjonen er en oppfølging av legemiddelmeldingen, Riktig bruk – bedre helse, som Stortinget behandlet i februar. Her foreslår regjeringen å utrede hvilke endringer i regelverket som er nødvendig for å legge til rette for prisrabatter for legemidler som finansieres over folketrygden. Formålet med tiltaket er å oppnå lavest mulig pris på legemidler og dermed sikre befolkningen likeverdig og rask tilgang til effektive legemidler.

Jeg er veldig glad for at en samlet komité stiller seg bak regjeringens forslag til lovendringer. Ny kunnskap og innovative teknologier fører til stadig nye legemidler som kan behandle alvorlige sykdommer på en mer effektiv måte. Utviklingen går raskt, og den vil fortsette framover. Dette er godt nytt for pasientene. Men utviklingen gir oss også noen nye utfordringer, bl.a. hvordan vi skal sikre finansiering dersom alle som vil kunne ha god nytte av behandlingen, skal gis tilgang til de nye legemidlene. Lovforslaget legger til rette for å bruke nye virkemidler for å møte denne utfordringen.

Jeg registrerer at flere medlemmer i komiteen er bekymret for at økt bruk av rabattavtaler og refusjonskontrakter kan bidra til å redusere åpenheten rundt kostnader for legemiddelbehandling som finansieres av det offentlige. Jeg ønsker åpenhet om legemiddelpriser, men hvis åpenheten fører til at norske pasienter ikke får tilgang til legemidler, kan vi ikke forsvare å kreve full åpenhet.

Jeg har diskutert legemiddelpriser og utveksling av informasjon med mine europeiske kolleger. Jeg opplever at de europeiske helseministerne har en felles erkjennelse av at de høye legemiddelprisene er et problem som vi i større grad må møte sammen, og at landene er positive til å samarbeide mer om dette. Samtidig er vi ikke kommet så langt at det er realistisk at de europeiske landene kan bli enige om å ha åpenhet om forhandlinger og priser. Norge kan derfor ikke alene kreve åpenhet om priser dersom konsekvensen er at det går ut over de norske pasientene.

Dette hindrer imidlertid ikke at premissene for vurderinger og beslutninger skal være både klare og forutsigbare. Regjeringen vil snart fremme en stortingsmelding om prioritering i helsetjenesten. Meldingen legger grunnlaget for å etablere klare og forutsigbare prinsipper for prioritering som skal sikre likebehandling på tvers av pasientgrupper og nivåer der beslutninger tas i helsetjenesten.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Kjersti Toppe (Sp) [13:54:21]: Det er ein merknad i innstillinga som berre Senterpartiet står bak, om at

«det må være et klart mål for Norge å sikre et internasjonalt legemiddelmarked med åpenhet om avtaler for pris og refusjon».

Eg høyrer det statsråden seier om at dette kan han ikkje sikra dersom – og det er eit dilemma i saka – det går ut over legemiddelprisane. Men sett at ein får til dette utan at det går ut over legemiddelprisane: Kan statsråden iallfall seia – om ikkje dei andre partia seier det her i salen – om han og regjeringa meiner det er eit mål å sikra ein legemiddelmarknad med openheit om pris og refusjon?

Statsråd Bent Høie [13:55:06]: Jeg er enig i at åpenhet er et ideal. Det tror jeg også flertallet gir uttrykk for. Men til tanken om at vi skulle stå overfor en situasjon der vi i nærmere framtid skulle ha en regulering på dette området som gjør at hele eller store deler av verden har en enighet om at en skal ha åpenhet om priser: Det er jeg ikke i stand til nå å se at vi står overfor, nettopp fordi dette er et spørsmål som jeg har luftet med kolleger både på nordisk, europeisk og internasjonalt nivå. Da er jeg opptatt av at vi også må ha en realistisk tilnærming til dette, og en veldig framheving av prinsippet om åpenhet hadde i nåværende situasjon gått på bekostning av pasientenes muligheter for tilgang til nødvendig behandling.

Kjersti Toppe (Sp) [13:56:07]: Når det gjeld Beslutningsforum, har det vorte kritisert for at ein bruker for lang tid før avgjerdene vert gjorde. Eg forstår at ein av grunnane til det nettopp er forhandling av pris. Som folkevald opplever iallfall eg at vi får spørsmål, og vi må visa til noko vi ikkje veit. Så ser statsråden at systemet òg kan føra til at folk har manglande tillit til dei prioriteringane og avgjerdene som vi gjer i helsevesenet, når prisargumenta er vekk frå det offentlege rommet?

Statsråd Bent Høie [13:56:52]: Jeg ser at det, også for meg, av og til er krevende å svare på den typen spørsmål, for jeg har heller ikke mulighet til å kjenne til de avtalene som inngås i Beslutningsforum. Men jeg har tillit til de menneskene som sitter der, og det at vi også har f.eks. brukerrepresentanter inne i Beslutningsforum, sikrer en større transparens rundt denne typen beslutninger.

Så ville det vært sånn at hvis vi stilte krav om vilkår og pris – og det er viktig for meg å understreke at dette ofte handler om mer enn pris, det handler også om andre vilkår – ville det ha gjort at en del av de behandlingene som vi har tatt i bruk i Norge i dag, sannsynligvis ikke kunne vært tatt i bruk, fordi vi ikke kunne inngått den type avtaler som andre land har inngått, men som vi nå også har inngått her i Norge.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Ketil Kjenseth (V) [13:58:13]: I saken vi behandler i dag, er jo alle enige, men diskusjonen om åpenhet kommer her, og også diskusjonen om virkemidler for å skape åpenhet og få fram nye medisiner, og hvilke virkemidler og tiltak vi kan benytte oss av.

Når det gjelder åpenhet, er Venstre av den oppfatning at det er viktig. Det er store beløp vi snakker om. Som statsråden sier, snakker en om et europeisk samarbeid fra politisk hold. Det er sånn at legemiddelindustrien i dag i stor grad forholder seg til EU for å få godkjenning, så vi er nødt til å samarbeide mer på tvers av landene, samarbeide mer politisk og også ta i bruk flere virkemidler. I Danmark har de en mellomløsning der det offentlige ikke får se legemiddelprisene, mens helsepersonell og leverandører via et innloggingssystem kan se prisene. Det er et eksempel på hvordan noen tenker og gjør det.

Jeg har også tidligere tatt til orde for en mellomfinansieringsmodell basert på fond der flere får delta, som bl.a. Kreftforeningen og andre private bidragsytere. Det er ikke for å toppe finansieringen og skaffe fram medisiner som ikke nødvendigvis er dokumentert, og heller ikke som toppfinansiering, men for at vi på den måten kan samarbeide med andre land, som Danmark, og andre aktører mindre byråkratisk og mer dynamisk. Slike typer løsninger må vi lete etter. Selvfølgelig skal vi evaluere dem underveis, men i det krevende, internasjonale arbeidet dette er, må vi være åpne for også politiske samarbeidsmodeller på andre måter enn den vi tradisjonelt har vært vant til å regulere veldig byråkratisk og veldig rigid, slik at vi skaffer oss flere arenaer og flere erfaringer å vurdere underveis.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.