Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Martin Henriksen (A) [10:02:36]: (ordfører for saken): Stortinget behandler i dag Meld. St. 16 for 2015–2016, Fra utenforskap til ny sjanse – samordnet innsats for voksnes læring. Jeg vil takke komiteen for et godt samarbeid i arbeidet med meldinga.

Målet med meldinga er å utvikle en samordnet og helhetlig politikk for voksne med lite utdanning, svake grunnleggende ferdigheter eller ikke godkjent kompetanse.

En samlet komité peker på at det er en klar sammenheng mellom grunnleggende ferdigheter og deltakelse i arbeidslivet. Mange av dem som har svake leseferdigheter eller lav kompetanse, står nettopp utenfor arbeidslivet. Samtidig vet vi at framtidas arbeidsliv stiller høyere krav til kompetanse. De fleste må omstille seg, skifte jobb og stadig oppdatere egen kunnskap og egne ferdigheter. Derfor er det en viktig målsetting å ha gode systemer for å øke den samlede kompetansen i den voksne befolkningen.

Voksne er i en annen situasjon enn barn og unge i det ordinære utdanningsløpet, og vi trenger mer fleksible tilbud der arbeid og opplæring kombineres.

Asylsøkere og flyktninger kan være en ressurs for samfunnet. Forutsetningen er gode språkkunnskaper og grunnleggende kjennskap til det norske samfunnet. For å sette flest mulig i stand til å ta arbeid og bli godt integrert er det nødvendig å forsterke og gjøre tilbudet til innvandrere og asylsøkere mer effektivt. Arbeiderpartiet er glad for at komiteen peker på behovet for rask kartlegging av innvandreres kompetanse, riktig kvalifisering og opplæring som er tilpasset den enkeltes behov.

Meldinga bærer preg av at det var på høy tid med en stortingsmelding om livslang læring. Den rydder opp i flere forhold som det er stort behov for i sektoren. Det gjelder særlig mulighetene som finnes for opplæring for voksne med svake grunnleggende ferdigheter, og bedre tilgang til videregående opplæring for voksne. Eksempler på saker det er stor enighet om, er kartleggingsverktøy for grunnleggende ferdigheter, styrking av systemet for godkjenning av utenlandsk fagutdanning, at det gis mulighet for realkompetansevurdering på andre språk enn norsk, fagbrev på jobb og at det legges opp til en bedre og mer fleksibel tilgang til videregående opplæring.

Det mest positive med meldinga er den samordningen man har kommet i gang med mellom ulike departementer i arbeidet på dette feltet, og at man sier at livslang læring må ses i sammenheng.

Hvis vi skal være ærlige, er det ikke stor politisk strid om denne meldinga. En viktig årsak til det er at mye i meldinga er lite konkret og heller ikke veldig offensivt. I likhet med flere høringsinstanser mener Arbeiderpartiet at mange av forslagene i meldinga er lite konkretisert. Det gjør det vanskelig å ha bastante meninger om mye av det som skrives. Konkretiseringen av forslagene vil derfor ha mye å si for hvordan både sektoren og partiene i denne salen vil stille seg til tiltakene. Regjeringa sier jo på en rekke punkter at de skal ta stilling til ulike sider ved flere av forslagene når de utarbeider forskriftene. Derfor vil regjeringas oppfølging og konkretisering av meldinga være viktig.

Et eksempel på det er at Arbeiderpartiet har en del bekymringer for hvilken retning modulisering av videregående opplæring vil ta. Formålet med moduler og et mer fleksibelt tilbud er bra, men det er verdt å lytte til bl.a. LOs bekymring, at her må vi være på vakt for at det ikke åpnes for at arbeidsgivere ber sine arbeidstakere ta kun enkeltmoduler eller deler av en utdanning, slik at vi får A- og B-utdanninger. Det må fortsatt være et krav at målet med videregående opplæring skal være sluttkompetanse, altså fagbrev, svennebrev eller studiekompetanse.

Dette er en melding der Arbeiderpartiet mener man kunne ha gjort mer, at man burde ha lagt fram en langt bredere strategi om livslang læring og et langt grundigere arbeid på integreringsfeltet.

Nå vet vi at regjeringa har varslet at det kommer en kompetansestrategi. Det er positivt og er blitt godt mottatt. Men hvorfor velger man å kjøre disse prosessene så stykkevis og delt istedenfor å se dem i sammenheng? I dagens og framtidas arbeidsliv vil alle ha behov for jevnlig å oppdatere egen kunnskap og kompetanse. Voksnes læring gjelder ikke og bør ikke være forbeholdt dem som kan karakteriseres som marginaliserte grupper på arbeidsmarkedet, eller voksne med svake grunnleggende ferdigheter. Vi trenger en helhetstenking på dette området.

Kent Gudmundsen (H) [10:07:53]: Det er en historisk stortingsmelding vi i dag behandler. Denne meldingen er nemlig den første i sitt slag hvor regjeringen har samordnet en helhetlig politikk for voksne med lite utdanning, svake grunnleggende ferdigheter eller ikke godkjent kompetanse. Mange av disse utfordringene går på tvers av sektorlinjer, og meldingen er derfor utarbeidet i fellesskap mellom Kunnskapsdepartementet, Arbeids- og sosialdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet.

Meldingen har tre hovedsatsingsområder: bedre opplæring for voksne med svake grunnleggende ferdigheter, bedre mulighet til videregående opplæring og bedre kvalitet i de særskilte tilbudene til innvandrere.

Meldingen vil gjennom disse tre hovedinnsatsområdene bidra til å skape nettopp bedre tilgang til opplæring for voksne og et bedre grunnlag for samarbeid mellom utdannings-, integrerings- og arbeidsmarkedsmyndigheter.

I så måte vil jeg si at denne meldingens kompleksitet og nettopp det at den er den første av sitt slag, bekrefter at dette er et arbeid som også må gå seg litt til ute i sektoren etter hvert som man utvikler tilbud og får innrettet disse best mulig og så målrettet som mulig.

Det er en klar sammenheng mellom grunnleggende ferdigheter og deltakelse i arbeidslivet. Voksne med svak kompetanse deltar mindre enn andre voksne i opplæring og i arbeidslivet. Rundt 560 000 personer mellom 25 og 66 år i Norge har grunnskole som høyeste fullførte utdanning. Dette tilsvarer om lag 20 pst. av gruppen. Rundt 400 000 personer, eller om lag 12 pst. av norske voksne, har svake leseferdigheter, ifølge den internasjonale undersøkelsen av lese- og tallforståelse, altså PIAAC. Mange av disse står utenfor eller har svak tilknytning til arbeidslivet.

Framtidens arbeidsliv stiller høyere krav til kompetanse, og de fleste vil måtte forvente å omstille seg, skifte jobb og hyppigere oppdatere egen kunnskap og egne ferdigheter. En politikk for læring gjennom hele livet må derfor favne bredt, involvere helheten i det offentlige tjenesteapparatet og inkludere arbeidsliv og frivillig sektor i arbeidet.

Høyre ser derfor nå fram til at det skal bli enklere for voksne å få opplæring mens de er i jobb, og at relevant opplæring gjøres tilgjengelig på flere arenaer. Mange voksne har behov for å kombinere utdanning med arbeid og andre forpliktelser, noe som gjør at opplæring for voksne må være mer fleksibel og mer tilpasset voksnes liv.

Også flyktninger skal få et bedre norskopplæringstilbud og større muligheter til å ta utdanning samtidig som de lærer språket. Mange flyktninger og innvandrere har behov for norskopplæring og annen kvalifisering for å få seg arbeid. Til nå har det vært vanskelig å kombinere norskopplæringen med deltakelse i grunnskole eller videregående opplæring.

Norge har et ansvar for at asylsøkere og flyktninger som får opphold, settes i stand til å delta i arbeidsmarkedet, for å sikre en god integrering og ta i bruk ressursene innvandrerne tar med seg. Høyre mener det er avgjørende med en effektiv kartlegging av kompetansen innvandrerne har, å gi kvalifisering hvor dette er mulig, og ikke minst sikre riktig opplæring.

Vi ser derfor også fram til at regjeringen vil igangsette forsøk med forberedende voksenopplæring i form av modulstrukturert opplæring på grunnskolenivå, og utvikle læreplaner for forsøkene som er bedre tilpasset voksnes behov, også for voksne innvandrere. Tilsvarende forsøk skal også gjøres for voksne i lærefag og vil komme inn for utvalgte yrkesfaglige utdanningsprogrammer.

Trolig vil nettopp modulstrukturert utdanning være en måte å gjøre det enklere for enkelte å ta opplæring på når det passer, og på denne måten kan man få kompetanse i et fag uten å måtte ta opplæring i de delene av fagene man allerede har fullført. Sånn sett vil vi sikre at flere får dokumenterbar kompetanse underveis i utdanningsløpet, samtidig som man ivaretar at sluttkompetansen er av samme kvalitet som ved ordinært utdanningsløp til fagbrev.

Dette vil bidra til økt fleksibilitet, noe som ivaretar målgruppen for tilbudet bedre, og kan være et viktig virkemiddel for at flere kan fullføre og bestå videregående opplæring. Det blir viktig at tilbudet gis på flere arenaer, sånn at det er tilgjengelig for flest mulig.

Til slutt: Frivillige organisasjoner og studieforbundene er også viktige som tilbud for opplæring av voksne, og kan med ulike innretninger være et viktig supplement for å sikre grunnleggende ferdigheter og for inkludering, også av innvandrere.

Bente Thorsen (FrP) [10:13:05]: Først vil jeg takke saksordføreren for godt samarbeid i denne saken.

Fremskrittspartiet er glad for at det nå kommer en melding om samordnet innsats for voksnes læring. Dette er noe Fremskrittspartiet har etterlyst i mange år. Denne meldingen er den første i sitt slag der en regjering har utviklet en samordnet og helhetlig politikk for voksne med liten utdanning, svake grunnleggende ferdigheter eller ikke godkjent kompetanse.

Vi mener at alle mennesker har et potensial i seg til å bli bedre. Verden utvikler seg, samfunnet utvikler seg, nye krav og behov skapes. Det gjør at kompetanseutvikling og livslang læring er enda viktigere i dag enn det var før. Fremskrittspartiet vil derfor understreke viktigheten av satsing på voksnes læring for alle grupper i samfunnet.

Fremskrittspartiet er glad for at betydningen av tverrsektorielt samarbeid understrekes, og at samarbeid med næringslivet vektlegges. Vi ser fram til at det skal bli enklere for voksne å få opplæring mens de er i jobb, og at relevant opplæring gjøres tilgjengelig på flere arenaer.

Meldingen har tre hovedsatsingsområder som til sammen vil skape bedre tilgang til opplæring for voksne og et bedre grunnlag for samarbeid mellom utdannings-, integrerings- og arbeidsmarkedsmyndighetene:

• bedre opplæring for voksne med svake grunnleggende ferdigheter

• bedre muligheter for videregående opplæring

• bedre kvalitet i de særskilte tilbudene til innvandrere

Det er behov for en mer fleksibel og individorientert opplæring for voksne som kan gi raskere overgang til arbeid og/eller videregående opplæring. Blant annet settes det i gang forsøk med forberedende voksenopplæring gjennom modulstrukturert opplæring på grunnskolenivå og innen yrkesfag.

Blant voksne mellom 25 og 66 år er det rundt 560 000 personer som har grunnskole som høyeste fullførte utdanning. Videregående opplæring, spesielt fag- og yrkesopplæring, øker mulighetene for å få et stabilt fotfeste i arbeidslivet. Opplæring av en viss varighet som kan gi formell kompetanse, gir også god effekt på overgangen til arbeid for arbeidssøkere og personer med nedsatt arbeidsevne. Fremskrittspartiet er derfor glad for at regjeringen vil utvide retten til videregående opplæring.

Kompetansenivået og behovet for opplæring varierer betydelig blant personer med innvandrerbakgrunn. En stor andel innvandrere har lav utdanning og svake grunnleggende ferdigheter. I tillegg har de behov for norskopplæring. På dette området må det gjennomføres tiltak som gir deltakerne bedre mulighet til å skaffe seg kompetanse som er etterspurt i arbeidslivet, bl.a. gjennom å øke arbeidsrettingen.

Fremskrittspartiet vil understreke betydningen av at flere får mulighet til opplæring i kombinasjon med arbeid, og er fornøyd med at regjeringen vil etablere en ordning med fagbrev på jobb i samarbeid med partene i arbeidslivet som en alternativ vei til fag- og svennebrev. Fremskrittspartiet vil også peke på at det er varslet endringer i opplæringsloven som gjør praksisbrevet til en formell mulighet innenfor videregående opplæring, og som pålegger alle fylkeskommuner å ha tilbud om opplæring med sikte på praksisbrev.

Fremskrittspartiet har merket seg at regjeringen i den varslede meldingen om integrering vil vurdere innretningen på introduksjonsprogrammet. Dette er i dag en ordning med sterkt varierende kvalitet, og Fremskrittspartiet er glad for at man har et mål om å forbedre denne.

Norge har manglet en sentral godkjenning for utenlandsk fagopplæring og fagskoleutdanning, noe som har gjort det vanskeligere å få asylsøkere og arbeidsinnvandrere raskt inn i arbeidslivet. Fremskrittspartiet støtter at det etableres nasjonale godkjenningsordninger for disse feltene, og mener det er naturlig at NOKUT har ansvaret for en slik ordning.

Til slutt vil Fremskrittspartiet understreke det særlige ansvaret Norge har for små og verneverdige håndverksfag. Voksne elever uten rett til videregående opplæring utgjør en avgjørende viktig elevgruppe for skoler som tilbyr dette. Fremskrittspartiet viser til at regjeringen arbeider med en endring av tilbudsstrukturen på yrkesfag, og er glad for at rekruttering til de små og verneverdige håndverksfagene blir særskilt behandlet i denne sammenhengen. Fremskrittspartiet håper regjeringen vil vurdere å likestille voksne som søker inntak til små og verneverdige fag, med søkere med ungdomsrett, og at man ser nærmere på hvordan friskoleloven bedre kan ivareta de friskolene som tilbyr slike fag.

Anders Tyvand (KrF) [10:18:03]: Meld. St. 16 for 2015–2016 er en viktig stortingsmelding fordi den belyser en alvorlig samfunnsutfordring, nemlig voksne som ender i utenforskap fordi de har for lite utdanning, for svake grunnleggende ferdigheter eller ikke godkjent kompetanse. Det er på mange måter også en god melding, i den forstand at regjeringen varsler en rekke gode og fornuftige tiltak som det er lett å være enig i. Men dette er en stortingsmelding som har vært varslet lenge, og som det har vært knyttet svært høye forventninger til, og jeg må nok si at selv om mye er bra, er jeg også litt skuffet, for jeg opplever det ikke som en melding som tar for seg voksnes læring i bred forstand, noe som også framgår av departementets avgrensninger i meldingen. Men når vi ser på de forslagene og de tiltakene som ligger i meldingen, er det altså mye som er bra.

Jeg synes det er flott at regjeringen vil sette i gang forsøk med forberedende voksenopplæring i form av modulstrukturert opplæring på grunnskolenivå. Jeg tror dette vil gjøre det enklere for mange å tilegne seg den kompetansen de har behov for.

Jeg er glad for at regjeringen vil vurdere å endre opplæringsloven slik at voksne som har gjennomført videregående opplæring i utlandet, men ikke fått denne anerkjent i Norge, skal få rett til videregående opplæring. Jeg mener at det også bør gjelde for dem som ikke har oppnådd en godkjent sluttkompetanse i Norge.

Det er positivt at regjeringen vil etablere en ordning med fagbrev på jobb i samarbeid med partene i arbeidslivet. Jeg tror det kan være en god alternativ vei til fag- eller svennebrev for enkelte.

Så er det én problemstilling som mange av oss har vært opptatt av lenge, som endelig får en løsning, og det er forholdet mellom ungdomsrett og voksenrett. Det har vært et problem at mange har brukt opp ungdomsretten sin og vært nødt til å vente i flere år før de har kunnet fortsette skolegangen. I mellomtiden kan ting ha endret seg. Noen har kanskje fått familie og er i en helt annen livssituasjon enn det de var tidligere, og både muligheten og motivasjonen til å gå tilbake til skolebenken kan ha blitt svekket. Derfor er det flott at regjeringen nå foreslår at ungdomsretten til videregående opplæring skal gå rett over i voksenretten.

Hvis jeg skal si litt om hva jeg savner i denne meldingen, er det altså det litt bredere perspektivet på utdanning og kompetanse. Utdanningssystemet vårt består av mye mer enn de formelle utdanningsinstitusjonene. Her vil jeg trekke fram frivillig sektor. De frivillige organisasjonene og studieforbundene er svært viktige bidragsytere når det gjelder kompetanseutvikling i Norge. Mange av organisasjonene som tilbyr kurs og studier, har en helt annen mulighet til å nå ut til mennesker som lever i det vi kaller utenforskap, enn det de mer formelle delene av utdanningssystemet har. Derfor er ikke frivilligheten bare viktig i et kompetanseperspektiv, men også i et integrerings- og inkluderingsperspektiv. Og jeg tror at det å bli en del av en frivillig organisasjon og delta på et kurs gjennom et studieforbund både kan bidra med verdifull kompetanse og samtidig være en svært god inngangsport til det norske samfunnet. For utenforskap handler ikke bare om å være utenfor arbeidslivet, det handler også om samfunnsdeltakelse.

I meldingen blir studieforbundene nevnt, men de blir i grunnen bare nevnt. Regjeringen viser ingen ambisjoner med hensyn til hvordan de ønsker å legge til rette for at studieforbundene og de frivillige organisasjonene skal kunne bidra mer aktivt enn de gjør i dag. Men de frivillige organisasjonene er klare, de er framoverlente og offensive, og vi gjør en stor feil hvis vi overser dem i dette arbeidet.

Folkehøyskolene er ikke nevnt i det hele tatt, men også folkehøyskolene kan ha mye å bidra med når det gjelder utenforskap og voksnes læring. Personlig modning, utvikling av selvverd og mestringsforventning, sosial læring og forberedelse til utdanning er ifølge forskningsprosjektet «Elevers utbytte av folkehøgskolen» det viktigste utbyttet elevene får av å velge et år på folkehøyskole. Jeg håper at Kunnskapsdepartementet vil følge opp den dialogen som er opprettet mellom dem, Folkehøgskolerådet og IMDi om hvordan folkehøyskolen kan bidra i integreringsarbeidet blant unge mennesker som kommer til Norge som flyktninger.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [10:12:57]: Vi vet at utdanning er viktig for sjølrespekt, sjølstendighet og deltakelse i samfunnslivet. I dag står en stor del av befolkningen utenfor eller i fare for å falle utenfor arbeidslivet. Samtidig er det økende arbeidsledighet og dermed større kamp om arbeidsplassene, samt et høyt antall asylsøkere som er kommet til landet. Uten utdanning eller med mangelfull utdanning stiller man ikke fremst i jobbkøen. Dette er det viktig at vi gjør noe med. Derfor er det flere av oss som nok gjerne hadde sett at meldinga hadde vært noe bredere og også tatt inn over seg arbeidslivets økende behov for oppdatering av kunnskap gjennom etter- og videreutdanning.

Denne meldinga tar opp særlig tre problemstillinger. Først til behovet for å gi bedre kvalitet i de spesielle tilbudene til innvandrere:

Kompetansenivået og behovet for opplæring vil være ulikt blant personer med innvandrerbakgrunn. Innvandrere er overrepresentert blant personer med lang høyere utdanning. Samtidig har en større andel innvandrere lav utdanning og svake grunnleggende ferdigheter sammenlignet med resten av befolkningen. Innvandrere vil ha mange av de samme behovene for opplæring som andre voksne. Mange har i tillegg behov for norskopplæring, og en del har behov for arbeidsrettede tiltak.

Det er en utfordring at mange som har utdanning fra utlandet, har problemer med å få den godkjent i Norge. Slik kan vi gå glipp av kompetent arbeidskraft. Målet er å ta i bruk de ressursene innvandrere bringer med seg, og sørge for at deres kompetanse raskt kommer til nytte i arbeidslivet. Gode muligheter for kvalifisering, opplæring og rask godkjenning av kompetansen de har med seg, er viktige faktorer for å lykkes med integreringsarbeidet. Det er derfor et paradoks at mens vi diskuterer regjeringas syn på voksnes læring og ønske om å få innvandrere inn i skolen, lære dem norsk og godkjenne utdanning, så har regjeringa kuttet i antallet timer norskopplæring de senere årene. Dette er ikke et tiltak i tråd med hva vi mener burde være en fornuftig tilnærming til å få asylsøkere raskere ut i jobb.

Så til forslaget om opplæring for voksne med svake grunnleggende ferdigheter:

Som det er nevnt tidligere, er det blant voksne mellom 25 og 66 år rundt 560 000 personer som har grunnskole som høyeste fullførte utdanning. Det er et faktum at det ikke blir lettere å få varig jobb framover dersom en ikke har mer enn ungdomsskolen. Det kan lett føre til utenforskap, noe som ikke vil være positivt verken for enkeltmennesket eller for samfunnet for øvrig.

I forslaget foreslås det å endre opplæringsloven slik at ungdomsretten til videregående opplæring går direkte over i voksenretten. Jeg har lyst til å minne forsamlingen om at dette forslaget stemte de samme partiene som nå foreslår det, imot i fjor da Senterpartiet i representantforslaget Dokument 8:84 S for 2013–2014 foreslo å fjerne ordet «sammenhengende» i opplæringsloven. Dette forslaget ville ført til akkurat det regjeringa nå foreslår.

Vi ønsker forslaget velkommen, men synes det er litt trist at fordi regjeringa og flertallet i fjor ikke kunne gå inn for et forslag fra Senterpartiet, har vi allerede flere elever som har gått glipp av denne muligheten til å fortsette sin utdannelse framfor å ta veien til Nav-kontoret. Jeg viser til begrunnelsen for dette forslaget i innlegget jeg holdt i denne saken i fjor – som jeg regner med at forsamlingen husker – og erfaringer som Oppland fylkeskommune har gjort ved å ha et slikt tilbud i flere år.

I meldinga er det satset på såkalt modulbasert opplæring. Det kan være et godt grep, siden mange voksne som er i arbeid, vil kunne ha lettere for å følge undervisningen dersom den kan kombineres med jobb eller omsorgsarbeid. En samlet komité er opptatt av at et slikt tilbud kan gis på ulike arenaer og plattformer. Det er helt nødvendig for å muliggjøre utdanning for voksne. Flertallet i komiteen ber også regjeringa om å klargjøre hva slags sluttkompetanse som gis, og at denne må holde samme høye standard som et ordinært utdanningsløp vil gjøre.

Det er også verdt å merke seg at en hel komité peker på at frivillige organisasjoner, studieforbundene og folkehøyskolene er viktige tilbydere av opplæring for voksne. I den sammenhengen har jeg lyst til å gjøre komiteen oppmerksom på noe vi ikke har bemerket som komité. Det handler om at studietilsynsforskriften ikke må bli håndtert så rigid at voksenopplæring utover grunnskolenivå ikke lenger kan tilbys gjennom studieforbundene. Universitetene og høyskolene reguleres bl.a. gjennom denne forskriften, og jeg vil be statsråden se nærmere på kravene i denne i dialog med studieforbundene.

Så er jeg veldig glad for at en samlet komité har valgt å nevne små og verneverdige fag spesielt. Det er antakeligvis flere enn meg som har fått henvendelser fra Østfold Møbelsnekkerskole, Hjerleid på Dovre og andre små tilbydere av små fag. Det er på tide at vi løser utfordringene for disse, og jeg beklager at statsråden denne uka sendte brev til Østfold Møbelsnekkerskole med avslag på søknaden om å få starte Vg2 møbelsnekkerfaget. Jeg synes det er veldig uheldig, og mener det ikke er i tråd med føringer Stortinget har lagt for små og verneverdige fag.

Iselin Nybø (V) [10:28:14]: I denne debatten synes jeg det er verdt å minne om at vi i Norge har en høy yrkesdeltagelse, og det er høy kompetanse i befolkningen. Vi vet at det er sammenheng mellom ferdigheter og deltagelse i arbeidslivet. Derfor er det godt at vi har en høyt utdannet befolkning, og ikke minst er det bra fordi det yrkeslivet vi har, og det vi skal se framover, krever høy kompetanse, det krever evne til å omstille seg og til å lære nye ting gjennom hele yrkeslivet. Derfor synes jeg, i likhet med flere andre, at det var litt synd at denne meldingen hadde et såpass snevert utgangspunkt at den ikke tok for seg voksnes læring i et større perspektiv. Ikke minst kan vi se det nå, i den situasjonen vi står overfor, med økende arbeidsledighet flere steder i landet, der folk med høy kompetanse og for så vidt lang utdannelse er nødt til å omskolere seg, lære nye ting, se på nye muligheter i yrkeslivet. Så læring handler ikke bare om de som har lav formell utdannelse; det handler om læring for hele den voksne befolkningen gjennom hele livet.

Jeg har også lyst til å trekke fram disse grensesnittene mellom den formelle utdannelsen og den litt mer uformelle utdannelsen. Det som skjer i frivillig sektor, og det som skjer i offentlig sektor, kan det ikke være en statisk grense for, for disse tingene henger sammen. Derfor mener jeg at studieforbundene burde ha vært løftet mye høyere. Det er et veldig verdifullt bidrag i kampen mot utenforskap og i arbeidet med sosialisering og kompetanseheving blant voksne. Det som skjer av opplæring i regi av frivilligheten, og det som skjer av formell utdanning, kan ikke stå i motsetning til hverandre, for det ene har betydning for det andre.

I behandlingen av statsbudsjettet for 2016 ble regjeringen pålagt å gå i dialog med studieforbundene, med tanke på å jobbe sammen med dem for å se hvordan studieforbundene kan nå nye grupper, og hvordan de kan øke aktiviteten blant innvandrere for å fremme integrering. Jeg håper vi får høre mer om det framover. Vi ser veldig fram til det arbeidet som skal gjøres der, for vi har tro på at frivillig sektor og studieforbundene kan bidra her.

Så synes jeg også det er viktig at vi ser på kompetanse som noe mer enn bare studiepoeng – og den formelle kompetansen. Det å kunne noe er verdt noe i seg selv, enten det er brodering, eller det er den mer formelle kompetansen som en får på universiteter og høyskoler.

Det samme gjelder folkehøyskolene, som ikke omtales i det hele tatt i meldingen. Jeg har ennå til gode å møte noen som har gått på folkehøyskole, som sier at det var et fullstendig bortkastet år – de aller fleste sitter igjen, etter et år på folkehøyskole, med mye verdifullt. Én ting er modningsprosessen, det at man trenger et år for å finne ut hvem man er, og hva man vil gjøre, men det at vi har et helt spekter av folkehøyskoler – noen fokuserer på at de skal motivere til videre utdanning, noen fokuserer på kompetanse på ett spesielt område, enten det måtte være kreativitet eller hva det måtte være – gjør at det er store muligheter til å utnytte den delen av utdanningssektoren som folkehøyskolene utgjør, ikke minst med tanke på integrering. De sto kanskje først i køen da Norge opplevde en kraftig økning i antallet flyktninger som kom, og sa: Vi er her, vi kan bidra, bruk oss! Vi kan ikke la være å bruke det gode tilbudet som ligger der.

I likhet med mange andre er vi veldig glad for at ungdomsretten skal gå direkte over i voksenretten – et viktig bidrag til å få en litt mer smidig overgang og ikke stoppe opp utdanningen til folk når de er motivert for det.

Litt om dem som kommer fra utlandet og har tatt en utdannelse der: Vi kan heller ikke gå glipp av verdifull kompetanse fordi vi ikke klarer å godkjenne den utdannelsen; vi er nødt til å ta inn over oss at også andre land kan utdanne godt, og at disse skal kunne fortsette på den utdannelsen i Norge.

Helt til slutt vil jeg, i likhet med Anne Tingelstad Wøien, ta opp dette med de små og verneverdige fagene. Vi har en utfordring der. Vi ser at flere av dem som tilbyr de fagene, føler at de ikke har nok elevgrunnlag, og at de er nødt til å legge ned. Ett viktig bidrag kan være å gjøre det som komiteen enstemmig foreslår: å likestille voksne søkere og søkere med ungdomsrett.

Audun Lysbakken (SV) [10:33:34]: Det er viktig og bra at det kommer en melding om voksnes læring. Det vil jeg gi statsråden honnør for. Det er et stort behov for at dette temaet blir satt på Stortingets dagsorden.

Det er et godt initiativ. Samtidig tror jeg det er klokt av regjeringen å ta med seg de tydelige merknadene som kommer fra et flertall i komiteen, på tre punkter.

Det ene er at vi er misfornøyd med at perspektivet i meldingen blir for smalt. Skal vi snakke om voksnes læring, kan vi ikke kun være opptatt av læring for de voksne som befinner seg i en marginalisert posisjon – de som står i fare for å havne utenfor arbeidslivet eller har svake grunnleggende ferdigheter eller ikke godkjent kompetanse. Det er selvfølgelig en veldig viktig del av en politikk for voksnes læring. Men vi trenger også en politikk som tar inn over seg at framtidens arbeidsliv vil være sånn at de fleste vil ha behov for en kontinuerlig oppdatering av sin kompetanse – en kontinuerlig mulighet til å lære noe nytt og til å kvalifisere seg til et arbeidsliv som vil være i stadig raskere endring. På det området er meldingen for smal, og den er også for lite konkret. Det er selvfølgelig en vanlig kritikk mot stortingsmeldinger. Men likevel er det riktig å påpeke det, mener jeg, for skal vi komme noen vei, må vi inn i de konkrete forslagene.

Flertallet i komiteen har påpekt to ting til. Det ene er det som handler om frivillige organisasjoners og studieforbunds rolle og vårt behov for å understreke det i større grad enn det som går fram av meldingen. Jeg vil også understreke det, i likhet med representanten Nybø.

Så har jeg lyst til å bruke litt tid på folkehøyskolene. Det er bemerkelsesverdig at en melding som dette ikke omtaler folkehøyskolenes plass og rolle i utdanningssystemet. Jeg mener det ville vært åpenbart naturlig når vi diskuterer voksnes læring og innsatsen for at så mange som mulig skal klare å fullføre nyttige utdanningsløp. Vi vet at folkehøyskoler kan spille en avgjørende rolle i mange unge menneskers liv. De gir kunnskap, kompetanse og livserfaring, som er verdifullt i seg selv, men som også setter flere i stand til å fullføre øvrig utdanning. Som vi har påpekt i innstillingen, går dette også fram av forskning. Det gir et stort utbytte for elevene å delta på folkehøyskoler. Derfor bør det også være en del av vår strategi for å fremme læring for voksne.

Den manglende plassen folkehøyskolene har fått i denne meldingen, kan også ses i sammenheng med det som går fram av revidert nasjonalbudsjett, der regjeringen nå har varslet at den vil komme med en utvidelse av studiestøtten. Det er veldig bra, men vi er bekymret for folkehøyskolestudentenes kår når regjeringen legger opp til å forskjellsbehandle dem og deres tilgang til studiestøtte. Det er vanskelig å forstå at de som går på folkehøyskole, ikke skal få være med på denne økningen. Regjeringens begrunnelse er at det er en eksamensfri utdanning, men skoleåret er like langt. Folkehøyskolene har i dag 198 skoledager, sånn som andre utdanningsløp i Norge.

Jeg synes vi i denne perioden har sett en regjering som ikke er spesielt opptatt av folkehøyskolene. Vi hadde et folkehøyskoleopprør her utenfor huset for et par år siden. Vi har den manglende oppmerksomheten om feltet i denne meldingen, og vi har en omlegging av studiestøtten som rammer disse studentene veldig direkte.

Min oppfordring til statsråden er at han tar med seg de merknadene som kommer fra et flertall når det gjelder folkehøyskolene, når det gjelder studieforbundene, og når det gjelder behovet for et bredere perspektiv enn det som er lagt fram i meldingen.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:38:37]: Jeg er enig i at vi må gjøre mer enn dette. Jeg mener at det selvfølgelig er, som representanten Lysbakken understreket, helt avgjørende med kompetanse for dem som er utenfor arbeidslivet, i utenforskap. Men jeg er enig i diagnosen at vi også kommer til å ha behov for et helt annet kompetansepolitisk regime og for oppmerksomhet i ikke bare årene som kommer, men i tiårene som kommer. Det er derfor vi jobber med en kompetansepolitisk strategi, som bl.a. saksordføreren nevnte, som blir viktig, hvor partene i arbeidslivet involveres veldig tett, og det er derfor vi også i disse dager sender på høring arbeidet fra Karriereveiledningsutvalget som er satt ned, som ser på både karriereveiledning og rådgivning, for det er ting vi også må følge opp.

Men det denne meldingen allikevel gjør, er for det første å gå rett til kjernen av en viktig problemstilling, nemlig ikke bare hva slags system man skal ha for å sikre livsopphold for dem som er utenfor, men hvordan vi kan lage et utdanningssystem, et kunnskapssystem og et velferdssystem som gjør det lettere for folk å komme tilbake i arbeidslivet. Så griper den også direkte fatt i en problemstilling som jeg tror at i hvert fall de som har vært statsråder, kjenner til, nemlig at vår velferdsstat er stor, og det er ikke alltid staten er like god til å koordinere seg selv. Det er lett å tenke at staten er en enhetlig monolittisk størrelse, det er den altså ikke. Det er forskjellige systemer, forskjellige ordninger, som ikke alltid henger like godt sammen.

Det denne meldingen gjør, er å lage en helhetlig strategi, og det er viktig. Det har vært et stort og krevende arbeid på tvers av flere sektorer. Det er Kunnskapsdepartementet som har koordinert arbeidet, men løsningene her knytter seg i aller høyeste grad også til viktige områder som integrering og arbeid, med de tilhørende departementene. Målet er at vi skal få flere til å lykkes i arbeidslivet, åpne flere dører og ha mer smidige overganger mellom forskjellige deler av velferdssystemet vårt. Det er nødvendig bl.a. fordi andelen eldre øker, fordi vi vet at vi har mange mennesker utenfor arbeidslivet, og fordi mange av dem som står utenfor arbeidslivet, og mange av dem som kanskje også mister jobben, sliter med grunnleggende ferdigheter.

Det er tre hovedting vi gjør i denne meldingen, som vi har oppmerksomhet rundt:

Det første er bedre opplæring for voksne med svake grunnleggende ferdigheter, opplæring som er bedre tilpasset den enkelte, at vi setter i gang utviklingen av et kartleggingsverktøy for grunnleggende ferdigheter som kan benyttes på tvers av sektorene – det gjør at f.eks. en person som kommer til Nav, også vil ha tilgang til et verktøy som gjør at Nav kan finne et bedre tilbud enn de kanskje klarer i dag – forsøk med forberedende voksenopplæring, dvs. modulstrukturert opplæring på grunnskolenivå, som skal være bedre tilpasset voksne og voksne med et annet morsmål enn norsk, og også muligheten til å få kurs i grunnleggende ferdigheter i regi av Nav, altså kompetanseheving som også gjør at man får brukt det formelle utdanningssystemet.

Det andre er bedre muligheter til videregående opplæring. Vi foreslår, som det har vært nevnt, at ungdomsretten går direkte over i voksenretten. Det er et hull som det var på tide å tette. Vi foreslår å etablere en ny vei til fag- og svennebrev for voksne som gir mulighet til å kombinere opplæring med arbeid og inntekt – det er viktig. Det er nok ikke noe som involverer titusenvis av mennesker, men det har vært vellykkede forsøk på det, så dette må vi gjøre. Modulstrukturert opplæring for voksne er også viktig. Det betyr f.eks. at man kan ta en bit av opplæringen i et yrkesfaglig utdanningsprogram og få dokumentert den. Sluttkompetansen, altså fagbrevet – det er viktig å understreke, og det ser jeg at også flertallet og komiteen egentlig er opptatt av – vil, og må, fortsatt være gullstandarden i norsk arbeidsliv, det skal vi ikke rokke ved, men veien dit blir mer fleksibel. Så vil vi prioritere yrkesrettet opplæring innenfor Navs opplæringstiltak.

Det tredje er bedre kvalitet i tilbudet til innvandrere. Vi har i integreringsmeldingen snakket om hvordan introduksjonsprogrammet vil bli bedre. Vi varsler at vi vil utvikle tilbudet om arbeidsrettet norskopplæring i regi av Nav.

For å oppsummere: Det er slik at målgruppen for meldingen utgjør en stor gruppe mennesker som representerer en kilde av arbeidskraft og skaperkraft som vi må klare å få mer ut av. Så må regjeringen og departementene konkretisere forslagene videre, også i nært samarbeid med partene i arbeidslivet. Jeg vil bare nevne igjen at vi er ikke med dette ferdige med et kompetansepolitisk løft. Vi arbeider også med en kompetansepolitisk strategi som delvis følger opp noen av tiltakene i meldingen, men som også favner bredere, og det gjør vi i tett samarbeid med partene i arbeidslivet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Martin Henriksen (A) [10:43:49]: I stortingsmeldinga legger statsråden opp til såkalt modulisering av grunnopplæring og videregående opplæring. Han kalte fra talerstolen nå fagbrevet for gullstandarden, og at det skulle det fortsatt være. Modulisering kan være bra, fordi voksnes behov for tilpasset opplæring er annerledes enn ungdoms. Samtidig finnes det en frykt for at modulisering kan utvikle nye A- og B-utdanninger gjennom at f.eks. arbeidsgiver gir støtte til bare deler av en opplæring – de delene som passer arbeidsgiveren best. Det er altså fare for at folk får en slags delkompetanse, en spesialisert kompetanse, som ikke gir en skikkelig sluttkompetanse.

Jeg lurer på hva statsråden vil gjøre for å sikre at ikke flere vil ta bare deler av en utdanning, men at flest mulig skal fullføre, med en ordentlig sluttkompetanse som fagbrev, svennebrev eller studiekompetanse.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:44:51]: Det er et høyst relevant spørsmål som representanten tar opp. Jeg vil allikevel si at jeg er egentlig ikke bekymret, for det er ikke noen klare tegn på at det kommer til å slå til. Grunnen er først og fremst at i de fleste deler av arbeidslivet står fagbrevet veldig sterkt. Vi har en sterk fagbrevtradisjon, godt forankret i norsk arbeidsliv, godt forankret politisk og godt forankret hos partene. Det er også et ønske i arbeidslivet om å utvikle sine ansatte.

Svaret mitt vil være at vi allikevel må følge med på om det representanten problematiserer, ser ut til å skje. Men min og regjeringens vurdering har vært at med den situasjonen vi har nå, er det viktigere å få til en litt mer smidig vei til fagbrevet. Det har vært riktig prioritering nå, og så må man vurdere å justere det hvis det f.eks. ender med at mange tar moduler, men ikke tar fullt fagbrev. Men jeg er ikke i utgangspunktet veldig bekymret for det.

Martin Henriksen (A) [10:46:03]: Statsrådens intensjon med modulisering er bra. Jeg tror det er viktig at han følger nøye med og tar med arbeidslivets parter, for det vi dessverre vet, er at fagbrevet ikke står like sterkt i alle deler av arbeidslivet.

En annen utfordring som vi håper statsråden tar tak i, er fylkeskommunenes rolle. De har en viktig rolle i å gi asylsøkere og flyktninger kompetanse, men utfordringen for fylkeskommunene i dette arbeidet er at de ikke har noen formell rolle utover det å være opplæringstilbyder. De mottar lite eller ingen informasjon om hvilke elever de bør forberede seg på å ta imot, og hvilken kompetanse de elevene har. Det er gjerne uklare ansvarsforhold mellom dem, kommunene og andre aktører. Det kan i verste fall føre til at elevene får et dårligere tilbud, men det hindrer også fylkeskommunene i å koordinere samarbeidet om elever med kommunen når det gjelder f.eks. språkopplæring.

Spørsmålet er om statsråden har sett denne problemstillingen og vil ta initiativ til å gjøre ansvarsforholdene klarere mellom bl.a. fylkeskommune, kommuner og andre aktører.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:47:13]: For det første har vi i denne meldingen også sagt noe om kompetansekartlegging av dem som kommer til Norge. Jeg mener at det er et veldig viktig utgangspunkt. Jo mer vi vet om hva de som kommer til Norge, kan – det gjelder både formell og uformell kompetanse – jo lettere vil det være å la den informasjonen følge vedkommende gjennom utdanningsløp og gjennom bosetting, f.eks.

Det andre er at det er en problemstilling som også berører integreringsarbeidet. Jeg er helt enig med representanten i at vi burde forsøke så godt vi kan å ha både god dialog og god kontakt med fylkeskommunene og med nasjonale myndigheter med ansvar for bosetting, slik at det er mulig å forberede seg på hvem som blir bosatt. Det er noe som Kunnskapsdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet har løpende kontakt om.

Anders Tyvand (KrF) [10:48:15]: Som jeg var innom i mitt innlegg, savner jeg litt oppmerksomhet på frivillig sektor og studieforbundene. Det er også flere andre representanter som har vært innom det.

Jeg er opptatt av at frivilligheten ikke skal styres, at den ikke skal detaljstyres eller brukes som et politisk verktøy, men at vi må legge forholdene til rette for at de frivillige organisasjonene som ønsker å bidra, skal få mulighet til det.

I forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 2016 ba et stortingsflertall regjeringen om å «gå i dialog med studieforbundene og komme tilbake til Stortinget med en modell for hvordan tilskuddene til studieforbund kan utformes, slik at de når nye grupper og ivaretar målene om flere tilbud rettet mot inkludering og integrering». Er det en oppgave statsråden er i gang med? Er dialogen innledet, og når kan vi forvente å få en sak tilbake til Stortinget?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:49:19]: Jeg merket meg i høyeste grad det flertallet sa i forbindelse med budsjettbehandlingen. Vi hadde jo også noen forslag til hvordan det kunne gjøres, som flertallet ikke var helt fornøyd med.

Jeg er helt enig i at f.eks. studieforbundene og frivilligheten kan trekkes inn enda mer og rette sin virksomhet inn mot å bidra til f.eks. integrering. Den dialogen er delvis startet opp, og vi vil komme tilbake til Stortinget med det på egnet måte. Det blir selvfølgelig ikke en egen sak om dette, det vil være et av dokumentene som vi sender over.

Så vil jeg nevne at vi i denne perioden har gitt et veldig viktig bidrag til å dra frivilligheten med, nemlig ved å lage en ny ordning innenfor det som før het Basiskompetanse i arbeidslivet, vi lanserte BKF, Basiskompetanse i frivilligheten. Nå heter det Kompetanset. Det er rett og slett å dra frivillige organisasjoner med i det viktige arbeidet for å ruste opp ferdigheter og kompetanse.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [10:50:30]: Vi har hatt en litt springende debatt i innleggene tidligere i dag, og jeg tror egentlig det skyldes tittelen på meldingen, for der står det «voksnes læring». Jeg tror det er mange av oss som hadde ønsket seg en breiere melding. Vi tenker på formell basiskompetanse, vi tenker på videreutdanning, og vi tenker på den ikke-formelle kompetansen – f.eks. en med ungdomsskolebakgrunn eller en innvandrer som eventuelt skal lære seg bunadssøm, for det er også kompetanse på videregående skoles nivå. Det er derfor debatten blir litt rotete.

Vi har fått noen bekymringsmeldinger fra nettopp Studieforbundet, som de siste var inne på nå i stad, når det gjelder dette at det i studietilsynsforskriften kreves at 50 pst. av undervisningen må skje med institusjonens ansatte med førstekompetanse eller høyere. Mitt spørsmål er da: Vil statsråden være så snill å se på dette så raskt som mulig, sånn at vi fortsatt kan beholde studieforbundene som tilbydere og som en del av dette med voksenopplæringen?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:51:33]: Jeg må innrømme at den problemstillingen klarer jeg ikke på stående fot å svare på, rett og slett. Jeg må be representanten komme tilbake, enten i en spørretime eller gjennom et skriftlig spørsmål, så skal jeg gi et godt svar på det.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [10:51:49]: Men statsråden vil se på det?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:51:51]: Ja, det betyr i praksis at jeg vil se på det, men det er fint om det kommer et spørsmål om det.

Iselin Nybø (V) [10:52:04]: Det er betryggende å høre at statsråden vil se på det, for det er en aktuell og viktig problemstilling.

En annen ting som jeg håper statsråden vil se på, er det som flere har nevnt, som går på de små og verneverdige fagene. Det som er litt spesielt med de fagene, er at de rekrutterer ikke bare ungdommer; de rekrutterer også voksne. De rekrutterer voksne som gjerne har en utdannelse, men som senere ønsker å bli f.eks. møbelsnekker.

En av de sakene som vi får mange henvendelser om nå, er Østfold Møbelsnekkerskole, som opplever at det hele veien er utfordringer for dem med tanke på formalia, som gjør at de liksom ikke klarer å holde det gående. Mange opplever at det er veldig synd hvis de må legge ned, fordi de gir et verdifullt bidrag. Det handler også om voksne folk som ønsker å ta den utdanningen. Min utfordring til statsråden er: Hva kan vi gjøre, hva kan han gjøre for at vi får opprettholdt disse små, verneverdige fagene?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:53:04]: I klagebehandlingen som vi har hatt i departementet, har vurderingen vår vært at Østfold Møbelsnekkerskole, selv om det er et godt tilbud, ikke faller inn under kategorien små og verneverdige fag. Det er fordi tilbudet de har, som har vært for 1. klasse – de har hatt et 1. klassetilbud i 13 år, ca. – også finnes i andre deler av det vanlige skolesystemet, ikke friskolesystemet. Det vi allikevel har sagt i vår behandling, er at skolen kanskje kan passe til å bli det flertallspartiene åpnet for, nemlig en yrkesfaglig friskole. De har søkt om godkjenning som profilskole, men de vil få muligheten til å endre søkegrunnlaget sitt uten å måtte søke på nytt.

Når det dreier seg om problemstillingen ungdom og voksne, vil det innebære en lovendring hvis man skal gjøre noe med det.

Audun Lysbakken (SV) [10:54:13]: Jeg vil gjerne spørre statsråden hvordan den manglende oppmerksomheten rundt folkehøyskolene skal forstås, fordi flertallet i komiteen har uttrykt bekymring for at folkehøyskolene ikke er tema. Det har vært folkehøyskoleopprør tidligere i denne perioden, og nå ser vi også at i det nye forslaget til ny studiestøtteordning legger regjeringen opp til å holde 7 500 folkehøyskoleelever utenfor opptrappingen av studiestøtten. Jeg synes det er vanskelig å se logikken i det. Det får vi anledning til å diskutere når vi skal diskutere budsjettet, men det er bekymring i Folkehøyskole-Norge for at denne regjeringen ikke ser verdien av folkehøyskolene og folkehøyskolenes viktige plass i utdanningssystemet. Derfor vil jeg egentlig gjerne utfordre statsråden på det nå. Bekymrer det statsråden at han har skapt en tvil i sektoren om hvorvidt regjeringen verdsetter folkehøyskolene?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:55:18]: Regjeringen verdsetter folkehøyskolene. Selv om vi foreslo en liten budsjettreduksjon knyttet til kortkurs for noen år siden, innebar det allikevel en finansiering på 700 mill. kr eller 800 mill. kr – eller noe sånt, nå husker jeg ikke – av folkehøyskolene. Vi bruker mye penger på dette, og det kommer vil til å fortsette å gjøre.

Det er også helt riktig at folkehøyskolene var i fremste rekke da vi inviterte til dugnad for å bosette asylsøkere og flyktninger, og de fortjener all mulig honnør for det. Nettopp fordi folkehøyskolene kan spille en viktig rolle, er vi nå i dialog med Folkehøgskolerådet om rett og slett å sette i gang et forskningsprosjekt hvor vi ser på om folkehøyskoler kan bidra til gjennomføring, mindre frafall, på videregående skole. Det mener jeg er veldig spennende – ikke bare å si at det tror vi, men også å sette i gang et konkret forsøk på det.

Når det gjelder elleve måneders studiestøtte, er begrunnelsen for det at det har veldig eksplisitt vært knyttet til eksamenstidspunkt, og at mange har eksamen i en periode etter at studieutbetalingen er forbi. Selv om folkehøyskolene har samme antall dager i studietid, har de allikevel et skoleår som slutter veldig mye før. I praksis bruker de ni måneder i dag, hvis jeg ikke husker feil.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Marianne Aasen (A) [10:56:51]: I mai 1968 vandret det en ung irakisk geolog gatelangs i Oslo uten noe spesielt å gjøre. Han ventet på bussen og slo i hjel tida med å oppsøke et departement for å spørre om det var noen oljeselskaper som var på vei inn i Norge. Samme kveld ble han ansatt som den tredje norske oljebyråkraten, og han er blitt kalt for Norges mest lønnsomme innvandrer, for han gjorde geniale grep knyttet til norsk oljeutvinning. Han kan kanskje også karakteriseres som en av Norges mest lønnsomme innbyggere, og ikke bare innvandrere.

Innvandrere blir nevnt som en del av dette såkalte utenforskapet. Det kan være at det er en god del av dagens innvandrere i Norge som har en kompetanse som overses. Jeg bruker det som inngang til saken, fordi jeg mener at tittelen – som flere har vært inne på – «Fra utenforskap til ny sjanse» gir assosiasjoner til dem og oss: Det er noen der ute som vi skal hjelpe med å komme inn i varmen, nærmest, og det er de som ikke har formalkompetanse, og som ikke har fulgt den vanlige løypa. Men det er faktisk sånn at selv de med lang utdanning – det kan sågar være folk som har jobbet som forskere – havner i dette utenforskapet. Det kan være – og har vært – folk som sitter i denne salen, som kan bli en del av dette utenforskapet. Det finnes mange gode eksempler på folk som har valgt en litt annen vei inn i voksenlivet enn å fullføre videregående opplæring og gå på universitetet eller ta videre opplæring, som har en svært suksessrik historie både i norsk offentlighet og i sitt eget yrkesliv. Det som bekymrer meg litt, er nemlig det perspektivet som flere har tatt opp, at rundt dette med voksnes læring er det såkalt marginaliserte grupper det skal handle om.

Samtidig snakker statsministeren og regjeringen veldig mye om omstilling. Det det betyr, er selvfølgelig at organisasjoner skal omstille seg – det hører man med en gang. Men det er masse mennesker som skal omstille seg. Det er masse mennesker som skal jobbe på en helt annen måte enn man har gjort før, fordi vi er inne i en digital revolusjon, vi er inne i store samfunnsendringer, veldig mange må jobbe på andre måter. Da handler det om at nesten alle er nødt til å ha påfyll av kompetanse, og det nevnes knapt i denne meldingen. Da mener jeg at det å bruke begrepet «voksnes læring» knyttet opp mot denne såkalte meldingen legger opp til en fallhøyde i forhold til de svarene som kommer. Jeg synes ikke den svarer på utfordringene knyttet til voksnes læring. Jeg vet at statsråden har sagt at han kommer tilbake med dette temaet på et senere tidspunkt. Det haster, det er viktig, for det gjelder faktisk alle innbyggere i Norge, som i framtida må jobbe på en annen måte, med påfyll og kompetanse, nesten uansett type bakgrunn.

Intensjonen med meldingen er god, men den er altfor knapp, og den er altfor snever.

Norunn Tveiten Benestad (H) [11:00:03]: Det er flere representanter som har vist til de tre hovedsatsingsområdene i den meldingen vi debatterer: bedre opplæring for voksne med svake grunnleggende ferdigheter, bedre muligheter til videregående opplæring og bedre kvalitet i de særskilte tilbudene til innvandrere. Alle tre er viktige temaer, som fortjener vår fulle oppmerksomhet. Men det er likevel ett område som ligger mitt hjerte særlig nær.

Den 13. februar 2015 sto det en artikkel i landsdelsavisen vår, Fædrelandsvennen. Artikkelen hadde tittelen: «Endelig motivert – bakerst i køen». I artikkelen sto lederen av Nav i Vennesla kommune fram og fortalte at i Vennesla var 20,6 pst. av bygdas 21-åringer, 17,4 pst. av 19-åringene og 16 pst. av 22-åringene under Nav-oppfølging. Et eget prosjekt skulle få 18–25-åringene opp om morgenen og til å møte i et jobbprogram. Hensikten med prosjektet var å unngå passivitet, og mange prosjektdeltakere lyktes med å forandre livet sitt. Men den erfaringen som ble gjort i prosjektet, var tydelig på at reglene rundt utdanning var et hovedproblem for dem som var uten fullført utdanning og var i aldersgruppa 21–25 år – de som ikke kom inn under verken ungdomsretten eller voksenretten til utdanning.

Jeg er veldig glad for at regjeringa nå foreslår at ungdomsretten til videregående opplæring skal gå direkte over i voksenretten. For det handler om å gi mennesker en mulighet til å tette kunnskapshull og til å fullføre den videregående opplæringen. Det er nøkkelen inn i arbeidslivet.

Likedan er det kjærkomment at regjeringa nå vil vurdere å utvide retten til videregående opplæring for søkere som har videregående opplæring i utlandet, men ikke får den anerkjent i Norge. Det er ingen tvil om at tilgangen til arbeidslivet er nøkkelen til god integrering i Norge. Det er selvfølgelig viktig for den enkelte og den enkeltes mulighet til deltakelse i arbeidslivet, men det er også viktig for fellesskapet.

Det er mange enkeltting som kunne vært påpekt i denne stortingsmeldingen. For meg har det vært et viktig signal at regjeringa her ser på tvers av sektorene og utvikler en samordnet og helhetlig kompetansepolitikk for voksne med lite utdanning, med svake grunnleggende ferdigheter eller ikke godkjent kompetanse. For det å bli møtt med muligheter og ikke stengsler når behovet og motivasjonen er til stede, er alfa og omega for at flere skal lykkes i utdanning og arbeidsliv.

Trond Giske (A) [11:02:56]: (komiteens leder): Dette er en viktig og stor sak på flere måter, og det er bra at det tas opp av regjeringen, og det er bra at det er et stort engasjement i komiteen. Men det er egentlig to debatter på samme tid, for tradisjonelt har denne debatten handlet om folk som har falt utenfor både skole og arbeidsliv, kanskje fått en grunnskoleutdanning som er ganske mangelfull, og ikke fått noen mulighet til å ta videre utdanning, og er de som er mest utsatt på arbeidsmarkedet. Og den handler om dette såkalte utenforskapet – hvordan bringer vi voksne med dårlig erfaring fra skole og med negativ erfaring fra opplæring inn igjen i arbeidslivet. Det er et stort og omfattende problem i seg selv.

Men det denne debatten egentlig vil dreie seg om i framtiden, er at masse folk kommer til å gå ut av skolen med ganske gode kunnskaper, men kanskje ikke med den fagkompetansen eller den videre opplæringen som gjør at man er kvalifisert for et arbeidsliv. For de ufaglærte jobbene forsvinner i et enormt tempo, og ikke bare det, men de kvalifikasjonene man trenger for å få de jobbene som fins, endrer seg veldig mye fortere enn før. Det er ikke mer enn et par generasjoner siden at ungdom kunne se på foreldrenes yrker og tenke at det var det som var framtiden. Nå møter ungdommer egentlig et helt blankt ark når spørsmålet om hva de skal bli når de blir store, hvilke kvalifikasjoner de trenger, og hvilke jobber de skal ta, blir stilt.

Det å klare å få denne livslange læringen til å fungere – ikke bare for dem som har slitt i skolen og kanskje kommet ut med dårlige kunnskaper og dårlige resultater eller av andre grunner blir utstøtt av arbeidsmarkedet, men faktisk for hele arbeidsstyrken – er det store spørsmålet vi egentlig burde hatt en bred debatt om. For det stiller enorme krav til arbeidslivet, det stiller enorme krav til utdanningsinstitusjonene, og det stiller enorme krav til oss for å lage systemer som er fleksible nok og gode nok til at alle får delta i dette.

Når 15 000 ungdommer i hvert kull går ut av videregående skole uten å ha fullført og bestått, risikerer vi i løpet av ti år å få 150 000 mennesker som er nødt til å skaffe seg den kompetansen i ettertid. Når vi ser at det er flere hundre søkere på jobber i kassen i en dagligvareforretning, er det fordi disse jobbene, som man ikke trenger spesiell formalkompetanse til, blir færre og færre. Vi risikerer rett og slett å få enormt mange mennesker som er helt friske, og som egentlig har helt ok kunnskap og kompetanse, men som likevel ikke får jobb. Det er denne sosiale, tikkende bomben som vi er nødt til å lage et system for å møte – sørge for at folk blir kvalifisert gjennom hele livet, sørge for at folk får etter- og videreutdanning – både for å løse utenforskapet for dem som tradisjonelt har vært de mest marginaliserte, og for å sørge for at alle får delta aktivt i arbeidsmarkedet og bidra til verdiskaping og til et likeverdig Norge.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:06:08]: Jeg vil si takk for en god debatt. Jeg er enig med representanten Giske i at det også er en stor utfordring. Hvis man ikke har en kompetansepolitikk – en livslang-læring-politikk – vil man heller ikke klare å hindre at man faller utenfor hvis man f.eks. må bytte jobb og trenger nye kunnskaper og ferdigheter, men det ikke er et system på plass for å få det.

Det er også en ekstra dimensjon her. Det er at vi skal løse den utfordringen innenfor rammene av norsk arbeidsliv, slik det fungerer i dag. Vi skal ikke gjøre som f.eks. i USA, hvor man kanskje har større evne til å ta opp ufaglært, ikke-kvalifisert arbeidskraft, men gjør det gjennom å ha veldig lave lønnsnivåer. Med et høyt lønnsnivå trenger man kompetanse, og man trenger produktive arbeidstakere.

Jeg mener vi i dag har noen virkemidler som viser vei også i denne diskusjonen. Basiskompetanse i arbeidslivet og Basiskompetanse i frivilligheten, som nå omdøpes til Kompetanse+, er jo ikke blant de mest tabloide virkemidlene vi har. Det er ikke det media skriver mest om, men det er et veldig godt eksempel på en ubyråkratisk ordning som også bygger på det norske trepartssamarbeidet. Man får rett og slett støtte for nettopp den typen kompetanseutvikling.

Meldingen åpner også for forslag som vil kunne gjøre det lettere – f.eks. ved en sånn type modulisering som gjør at man ikke bare tar et kurs, men at man kan ta et kurs som gir en muligheten til å bygge opp f.eks. et fagbrev, hvis man ikke har hatt mulighet til å gjøre det. Hvis det fungerer godt, vil det kunne være en mulighet som flere bruker i fremtiden.

Men det aller viktigste arbeidet for den store diskusjonen er arbeidet med en kompetansepolitisk strategi. Det er ikke til å legge skjul på at det også der er forskjellige betoninger og meninger blant partene i arbeidslivet. Det er hele tiden en utfordrende balansegang mellom formell og ikke-formell kompetanse og hvordan den skal anerkjennes i utdanningssystemet. Men det er et arbeid vi er veldig godt i gang med, som vi har fått gode tilbakemeldinger fra partene på, og som også Stortinget her sier at er et viktig og godt arbeid. Det er bra.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.