Presidenten: Etter ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 35 minutter, og at taletiden blir fordelt slik:

Arbeiderpartiet 30 minutter, Høyre 25 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Venstre 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter og Miljøpartiet De Grønne 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til inntil tre replikker med svar etter innlegg fra partienes hovedtalspersoner og inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen.

Videre foreslås det at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt,

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) [10:04:16]: (ordfører for saken): Jeg vil starte med å takke komiteen for et godt og intensivt arbeid med denne viktige meldingen på slutten av en hektisk periode her på huset.

Stortingsmeldingen er et viktig ledd i oppfølgingen av integreringsforliket fra desember i fjor. Samtidig med meldingen behandles et representantforslag fra stortingsrepresentantene Lysbakken og Andersen om å sikre integrering.

Det er avgjørende for samfunnet å lykkes med å ta imot nyankomne innvandrere med fluktbakgrunn på en slik måte at flest mulig kan bli godt integrert, lære språket, komme raskt i arbeid og ta ansvar for seg selv og sine. Integreringsarbeid må være langsiktig, og det krever innsats fra alle parter: myndigheter, lokalsamfunn, frivilligheten, arbeidslivet og hver enkelt av dem som skal i gang med livet sitt i Norge.

Jo raskere en asylsøker får bosette seg i en kommune, desto raskere kan vedkommende delta og bidra med sine ressurser i arbeidsliv og samfunn. Derfor må bosettingsarbeidet i kommunene prioriteres. Kommunene viser nå stor evne og vilje til å bidra i dette arbeidet: I 2015 bosatte de mer enn 11 300 flyktninger, en økning på 46 pst. fra året før. Det vises i meldingen til at regjeringen og KS vil lage en oversikt over kommunenes utgifter som vertskommune for asylmottak. Det er viktig at kommunene får kompensert for sine ekstrakostnader i dette arbeidet.

Situasjonen i dag er at det sitter nesten 4 000 flyktninger i mottak som venter på bosetting, samtidig som KS melder om ledige boliger og uutnyttede bosettingsvedtak i kommunene. Dette er ikke god ressursbruk, og komiteen ber derfor regjeringen om å se på kapasiteten til å gjennomføre bosettingsintervjuet i mottak for å få til raskere bosetting. Det er også viktig at saksbehandlingen i UDI prioriteres, slik at man raskt kan få behandlet søknader fra grupper med stor sannsynlighet for å få opphold.

Kvalifiseringen til arbeidslivet må starte tidligst mulig og være målrettet. Stortingsmeldingen legger opp til at kvalifisering i større grad skal skje ute på arbeidsplasser og i samarbeid med lokalt næringsliv. Det er bra. Det er også viktig å legge bedre til rette for at medbrakt kompetanse og utdanning kan brukes.

Det er også et godt skritt i rett retning at regjeringen vil gi flere asylsøkere midlertidig arbeidstillatelse ved å fjerne vilkåret om gjennomført asylintervju. Kristelig Folkeparti så gjerne at regjeringen gikk lenger og også gjorde noe med de rigide reglene for ID-avklaring. Det er vanskelig å forstå at reglene for å få arbeide og bidra må være så mye strengere enn for å få innvilget asylsøknaden.

Videre er det grunnleggende å beherske språket. Det er en nøkkel til kontakt med andre, til vennskap, kulturforståelse og for å fungere i arbeidslivet. Språkopplæring må derfor prioriteres. Forslaget om å innføre 50 timer opplæring i samfunnskunnskap og kulturforståelse er fornuftig og kan bli et viktig bidrag i integreringsarbeidet. Men komiteens flertall ønsker ikke at denne satsingen skal medføre kutt i norskopplæringen.

Frivillige organisasjoner har en unik rolle i integreringsarbeidet, og det er viktig å sikre at mottakene i større grad involverer frivillige aktører. Her er den foreslåtte ordningen med frivillighetskoordinatorer i mottak et godt bidrag.

Barn i asylmottak er en sårbar gruppe som trenger god omsorg og oppfølging. Kristelig Folkeparti er glad for at en samlet komité ber regjeringen om å «styrke den barnefaglige kompetansen i hele mottakskjeden».

Gjennom behandlingen av integreringsmeldingen i Stortinget har det også blitt enighet om at det må opprettes en uavhengig tilsynsordning for asylmottak. Kapasiteten i verge- og tolketjenesten må sikres, og forskningen på integrering må styrkes. Det er også enighet om å styrke arbeidet mot radikalisering og voldelig ekstremisme.

Det gjøres en formidabel integreringsjobb rundt om i mange kommuner. Foreninger, kirker og organisasjoner gjør en kjempeinnsats med å etablere fadderordninger, skape vennerelasjoner, organisere språkkurs og finne fosterhjem for barn på flukt. Dette må vi bygge opp under. Vi må ta folks omtanke, hjelpetrang og ansvarsfølelse på alvor. Vi må spille disse kreftene gode.

Til slutt vil jeg fremme de forslagene Kristelig Folkeparti står bak.

Kristelig Folkeparti vil stemme mot forslag nr. 9 i innstillingen, og vi fremmer følgende alternative forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede en mulighet for å trekke tilbake økonomisk støtte til trossamfunn som:

1. oppfordrer til brudd på norsk straffelov,

2. tar imot utenlandsk finansiering fra stater som bryter fundamentale menneskerettigheter.

Regjeringen bes komme tilbake til Stortinget på egnet måte.»

Presidenten: Representanten Geir Sigbjørn Toskedal har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Karin Andersen (SV) [10:09:35]: SV er veldig glad for den brede enigheten som det har vært i behandlingen av integreringsmeldingen, og at den har blitt gjort svært mye bedre og mer konkret gjennom behandlingen, og jeg vil takke Kristelig Folkeparti for det. Vi har tradisjoner og et verdigrunnlag som gjør at vi står veldig nært hverandre i disse sakene. Men jeg ble litt forbauset i morges da jeg så at Kristelig Folkeparti hadde lagt inn et alternativt forslag til det som komiteen var enig om. Poenget med å få utredet også andre forhold handler jo om det alle advarer mot nå, nemlig parallellsamfunn. Det er ingen tvil om at det er ulike trosretninger som har interne regimer som bl.a. nekter ungene deres å ha samvær andre unger eller kontakt med andre voksne utenfor menigheten. Det er nettopp for å unngå at det blir slike parallellsamfunn som krever underkastelse, som kan føre til overgrep, at vi ønsker å få dette utredet nå. Hva er grunnen til at Kristelig Folkeparti ikke ønsker det?

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) [10:10:41]: Jeg er veldig glad for at det spørsmålet kommer, og at det kommer fra SV. Det er ikke underlig, for i komiteen var det en relativt bred enighet om hva det såkalte punkt nr. 3, som SV fremmet, skulle inneholde. Men så møtte vi i media i etterkant noen som trakk merknaden veldig langt. De trakk inn forhold som ikke var nevnt i komiteen, og det ble gjort av SVs representant i media. Da begynte vi å få mange reaksjoner. Det var spørsmål fra andre kirkesamfunn osv. som undret på om vi skulle starte et slags tankepoliti knyttet til dette. Jeg kjenner til hva som skjedde i komiteen, men for Kristelig Folkeparti ble det en varsellampe, så vi vil ikke gå med på det punktet. Dessuten vil det bli utredet i den meldingen som allerede er bebudet av kulturministeren.

For oss var det viktig å ha klare linjer på dette, for det som har med trosdimensjonen å gjøre, er det svært viktig å opprettholde, og man må ikke blande kortene.

Karin Andersen (SV) [10:11:45]: Det er ingen som har blandet kortene her. Da dette forslaget ble fremmet, var det veldig klart hva det var som var grunnen til det. I integreringsdebatten diskuterer vi veldig, og alle er enige om at i Norge ønsker vi ikke parallellsamfunn. Alle vet at innenfor ulike trosretninger kan det utvikle seg parallellsamfunn. Og det må settes noen grenser for hva man kan gi statsstøtte til, hvis man f.eks. nekter barna sine å ha kontakt med andre utenfor menigheten, både venner og andre voksne. Dette gjelder innenfor muslimske miljøer, der vi nå har fått jenter som står fram, og de jentene må vi støtte i deres frihetskamp, for frihetskampen kan ikke bare gjelde norske jenter. Men det gjelder også noen norske kristne miljøer som nekter sine barn å ha kontakt utenfor menigheten.

Synes Toskedal det er riktig at disse får statsstøtte til dette?

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) [10:12:53]: Jeg er helt enig i den beskrivelsen. Jeg er helt enig i de eksemplene som gis. Der deler vi syn. Det kan vi ikke ha noe av, og det må vi sørge for, og det vil kulturministeren, i den meldingen som er bebudet, ta opp. Det har også Venstre vært inne på.

Samtidig må vi passe på at vi ikke trår feil i disse sakene, for vi har nå fått henvendelser, med referanse til nettopp det som SV-representanten brukte som eksempler i media, fra menigheter som lurer på om vi nå på ny skal ha en runde – tidligere har det vært saker om Frelsesarmeen og andre – med inngripen i spørsmål om likestilling og andre ting, der man har en praksis. Derfor har vi i Kristelig Folkeparti tatt inn i forslaget at det skal være brudd på norsk lov, og så vil vi gå igjennom de andre tilfellene, for vi deler SVs syn slik det kom fram i merknaden, men ikke slik det kom fram i media.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Eirin Sund (A) [10:14:09]: Først av alt vil også jeg få takke komiteen og aller mest saksordføreren, Geir Toskedal, for veldig godt arbeid. Så er jeg veldig glad for at SV, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre sammen med oss har gjort denne innstillingen veldig mye bedre enn det vi fikk fra regjeringen.

Ambisjonen til Arbeiderpartiet er at Norge skal være verdens mest inkluderende samfunn. Vi skal gjøre mangfoldet til en attraktiv ressurs for økonomisk verdiskaping og kulturell utvikling. Knapt noe land har bedre forutsetninger enn Norge for å lykkes med det. Vi har lyktes mye, vi har gjort mange bra ting, og vi ligger godt an, men vi har fremdeles utfordringer og kan ikke slappe av i dette arbeidet.

Regjeringens integreringsmelding uttrykker flere ting som vi i Arbeiderpartiet er helt enig i. Men den mangler både den tunge og den langsiktige politikken, og det vil dette området kreve. Vi registrerer også at regjeringen har brukt lang tid – vi har etterlyst den lenge – derfor var det på tide at meldingen kom.

Nøkkelen til god integrering er å lære seg norsk og komme seg ut i arbeid – og ikke minst bli der. Bare slik kan vi sørge for et av de viktigste målene i integreringspolitikken, nemlig selvforsørgelse. God språkopplæring, utdanning og kvalifisering er avgjørende for at vi skal lykkes med det.

Det må være en hovedoppgave å sette kommunene og arbeidslivet i stand til å få folk inn i arbeid og deltakelse. De som kommer til Norge, representerer en ressurs hvis vi gir dem muligheten til å lykkes. Vi skal stille krav, og vi skal stille opp. Vi må sørge for at alle blir en del av den norske samfunnskontrakten: Du skal gjøre din plikt, og du skal kreve din rett.

Her som ellers er arbeid til alle jobb nummer én. Arbeidslivet har vært en suksessformel som vi har nytt godt av gjennom mange år, og Arbeiderpartiet mener at en styrking av arbeidslinjen er svaret på dagens utfordringer. Vi må sørge for at de som kommer hit og skal bosette seg her, ikke havner i utenforskapet. Havner de der, er faren for at de blir der, veldig stor. Dette bør både statsministeren og regjeringen ta på alvor. Denne meldingen inneholder altfor få tiltak, og altfor mange av de tiltakene som foreslås, skal enten utredes, undersøkes, gjennomgås, vurderes eller kartlegges. Mens dette arbeidet pågår, er faren stor for at flere havner i utenforskapet.

Det som også er helt avgjørende i integreringspolitikken, er at kommunene settes i stand til å gjøre den jobben. Det er ute i kommunene folket bor og tiltakene skal iverksettes. Det krever god kommuneøkonomi. Derfor må regjeringen sikre kommunene økonomiske ressurser til å gjøre den jobben. Så langt har de ikke vist handlekraft til å gjøre det. Faren med ikke å gjøre det er at tiltakene ikke kommer ut, og at en setter grupper opp mot hverandre når kommunen skal gjøre økonomiske prioriteringer.

Integreringen må starte fra dag én. Når folk kommer til Norge, må vi bruke ressursene på å avgjøre hvem som skal få opphold, og hvem som ikke skal få opphold. Slik kan vi fortest mulig komme i gang med tiltak for dem som skal bli. Like viktig er det å rette innsatsen mot dem som allerede har bosatt seg i Norge. Tryggheten i menneskers liv er å ha tak over hodet, mat på bordet og – viktigst av alt – en jobb å gå til. Da er språk, bolig og arbeid det viktigste.

Arbeiderpartiet vil at asylsøkerne allerede i mottak får undervisning i norsk og samfunnsfag. Derfor vil vi gjeninnføre 250 timer med norskundervisning i mottak. Det er underlig at regjeringen kutter i norskopplæring på mottak – det som er en av nøkkelfaktorene for å lykkes i hverdagen og i arbeidslivet. Det er også viktig å få kvinner til å delta i arbeidslivet, og da er det viktig at vi prioriterer barnehageplasser, slik at kvinnene kan gå ut i arbeid. I dag er det en stor andel innvandrerkvinner som ikke deltar i arbeidslivet. Vi må snu den trenden og legge til rette for at det kan skje. Et av de viktigste virkemidlene for å få det til hadde vært å avvikle kontantstøtten og erstatte den med ventelønn for dem som ikke får barnehageplass. Arbeiderpartiet stiller seg undrende til at regjeringen ikke ser at dette er til hinder for god integrering.

Arbeiderpartiet ønsker også å innføre lønnstilskudd til bedrifter. Svaret er ikke lavere lønn og midlertidighet. Det vil bare skape nye klasseskiller i arbeidslivet.

Arbeiderpartiet ønsker å ha en aktiv boligpolitikk – øke bostøtten, skaffe flere utleieboliger og ikke minst styrke rammen til Husbanken.

Til slutt det kanskje aller viktigste: Vi må styrke frivilligheten. Frivillige er uvurderlige i integreringsarbeidet. De må anerkjennes og stimuleres ytterligere – utover det vi har gjort til i dag. De er ildsjeler som skaper en bedre hverdag for alle.

Dette klarer vi om vi vil, og vi i Arbeiderpartiet – vi vil.

Jeg tar til slutt opp Arbeiderpartiets forslag.

Presidenten: Representanten Eirin Sund har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Mudassar Kapur (H) [10:19:36]: I likhet med den debatten vi hadde om innvandring og asyl i forrige uke, var det igjen et innlegg som for det meste kommenterer det regjeringen legger fram. Nye forslag er i beste fall at man ønsker å gi mer penger enn det som ligger der fra før.

Jeg skal ikke gjøre dette til et langt spørsmål, fordi det ikke er så mye å ta tak i. Jeg er veldig nysgjerrig, for hvis vi legger all kommentatorvirksomheten fra Arbeiderpartiet til side, må vi ta inn over oss at de selv under de åtte årene de styrte, ikke lanserte en så omfattende integreringspolitikk som vi gjør i dag. Jeg vil utfordre representanten Eirin Sund helt konkret på hva som er det nye med det Arbeiderpartiet har lagt inn av forslag til denne meldingen.

Eirin Sund (A) [10:20:31]: Nå har jeg registrert både i debatten vi hadde på fredag og i alle andre debatter i salen, at regjeringspartiene er opptatt av å snakke om hva som skjedde de åtte årene Arbeiderpartiet var i regjering. Fra den dagen vi gikk ut av regjeringskontorene, har vi jobbet med politikk hver eneste dag. I regjering drev vi en god integreringspolitikk. Langt ifra godt nok, og vi har fortsatt med forslag på det området for at ting skal bli bedre. Vi har foreslått konkrete tiltak som vil koste penger, men ikke et eneste tiltak på integrering når det gjelder bosetting, arbeid og språk, kan gjøres uten at en også ruster kommunene og andre for å kunne gjøre den jobben. Det er ikke retoriske eller kommentatoraktive grep Arbeiderpartiet gjør, det er konkrete tiltak når det gjelder bosetting, språk og bolig, vi har foreslått i denne meldingen.

Mudassar Kapur (H) [10:21:26]: Representanten sier at man kommer med konkrete forslag og at de koster penger. Ja, vi ser at Arbeiderpartiet tar de forslagene som ligger, og ønsker å bruke mer penger enn det regjeringen gjør. Det er greit nok når man er i opposisjon.

La meg ta tak i det med bosetting. Man sier man tenker nytt på bosetting. Hva er nytt med Arbeiderpartiets bosettingsmodell i forhold til det som ligger i meldingen? Ønsker dere å tvangsbosette, eller ønsker man fortsatt en frivillig linje? Hva er nytt?

Eirin Sund (A) [10:22:00]: Vi ønsker ikke å tvangsbosette noen. Men det er på Fremskrittspartiet og Høyres vakt at vi har hatt en stor asyltilstrømming som krever nye tiltak og å se ting på en annen måte enn det en har gjort før.

I bosettingspolitikken ønsker Arbeiderpartiet helt konkret å øke rammen til Husbanken, sånn at vi kan få bygd flere boliger. Vi ønsker helt konkret å få bygd flere utleieboliger, og vi ønsker helt konkret også å øke bostøtten.

Nå sier 70 pst. av kommunene at noe av det som er hovedutfordringen, er å bosette, og det er et signal vi tar på alvor. Derfor ønsker vi å komme med konkrete tiltak til hvordan vi skal klare å møte dette.

Mazyar Keshvari (FrP) [10:22:56]: Fremskrittspartiet har forslått en rekke ganger at ytelser som kontantstøtte skal f.eks. knyttes opp mot statsborgerskap. I den nye meldingen er det også forslag om ikke å gi kontantstøtte de fem første årene man er her, osv.

Vi har stilt Arbeiderpartiet et spørsmål veldig mange ganger, som vi aldri får svar på. Jeg lurer på om kanskje representanten kunne gi et svar i dag. Begrunnelsen for å fjerne kontantstøtten er at ikke-vestlige innvandrerkvinner er overrepresentert på denne ordningen. Men det samme gjelder økonomisk sosialhjelp, trygdeordninger og en rekke andre velferdsordninger som er generelle i det norske samfunnet. Med denne begrunnelsen, hvilke andre generelle velferdsordninger ønsker Arbeiderpartiet å avskaffe i det norske samfunn, fordi det er ikke-vestlige innvandrere som er overrepresentert der?

Eirin Sund (A) [10:23:49]: Jeg tror ikke det er ett menneske i Vesten som ikke alltid har visst at Arbeiderpartiet har vært imot kontantstøtten, ikke bare ut ifra det at det er ikke-vestlige kvinner som mottar den, men fordi vi mener den er arbeidshemmende for kvinner og likestillingshemmende som ytelse. Når vi nå sier noe om at mange ikke-vestlige kvinner benytter seg av kontantstøtten, er det fordi vi mener at hvis en skal få til integrering, må vi legge til rette for at denne gruppen kommer ut i arbeid – det er et faktum som forskning viser. Det er den beste måten å få til integrering på.

Egentlig forundrer det meg at et parti som alltid – mer eller mindre i alle fall – er imot kontant utbetaling uten at det er knyttet opp mot arbeidsplikt, ikke ser at kontantstøtten, der vi bruker milliarder i året på at folk skal være hjemme, er et tiltak som hindrer integrering.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Mudassar Kapur (H) [10:25:20]: Om man ser på forrige ukes debatt om asyl og innvandring og på dagens debatt så langt – og om jeg ser for meg hvordan den vil utarte seg – er det en klar sammenheng mellom disse saksfeltene.

Det er heller ingen tvil om at dette er et stort saksfelt. Denne saken begynner egentlig langt utenfor Norges grenser – i politiske miljøer som vi i hvert fall ikke har noen direkte innvirkning på – og ender i våre egne lokalsamfunn, i kommunestyresaler og også i vårt eget nabolag. Det er jo det debatten om asyl-, innvandrings- og integreringspolitikk handler om, og det er hva den favner. Derfor må vi også ha forståelse for at debatten er kompleks.

Jeg mener derfor at det var viktig at Stortinget fant sammen før jul, og at vi fikk til et integreringsforlik. Stilt overfor en så stor og kompleks utfordring er det nettopp summen av den norske nasjonalforsamlingens stemmer som vil skape politikk og løsninger som vil få legitimitet i befolkningen de kommende årene. Med det som perspektiv synes jeg det var synd at SV valgte å stå utenfor, men jeg vil allikevel takke SV for et godt samarbeid i komiteen i forbindelse med behandlingen av denne saken.

Det er nemlig slik at dersom vi mislykkes med integreringen, risikerer vi også økte sosiale forskjeller. Utfordringen vi står overfor nå, er av en helt annen dimensjon og størrelse enn noen gang før. Man kan ikke sammenligne dette med 1970-tallet, hvor en arbeidsinnvandrer kom på lørdag og var i jobb på mandag – eller med den arbeidsinnvandringen vi har sett de siste 10–15 årene fra mange østeuropeiske land, hvor folk gjerne har en jobb før de kommer til Norge.

Her er det en helt annen målgruppe vi skal jobbe med. Da er det avgjørende at vi har en integreringspolitikk hvor også kommunene er med, og at vi sørger for at veien fra å være flyktning til å bli en integrert og inkludert samfunnsborger blir kortest mulig. Integreringsdebatten framover må handle om politiske realiteter som bolig, arbeid, velferdstjenester, språk og ikke minst kommuneøkonomi – der dette ses i sammenheng, og da viser jeg til debatten vi hadde om kommuneproposisjonen i går.

Derfor er det også viktig at regjeringen har lagt fram en integreringsmelding som går i dybden og tar tak i utfordringene og ikke minst i mulighetene. Sist denne typen nybrottsarbeid ble gjort på integreringsfeltet, var da Erna Solberg var kommunalminister. Jeg vet jeg blir kritisert av Arbeiderpartiet for å snakke om historien, men et historieskrivende parti av Arbeiderpartiets kaliber må jo tåle at vi andre også viser til historien noen ganger. Det har ikke vært noe nybrottsarbeid på dette feltet siden den gang. Dette er det største enkeltdokumentet på mange år med tanke på bredden i sakskomplekset og hvor mange forslag som ligger på bordet.

Jeg vil ikke bruke min tilmålte tid på noen høytlesning fra meldingen, så la meg heller trekke fram noen områder jeg mener er viktige, og som jeg vil vi skal ha i mente i dialogen og debatten framover.

For det første jobber man med å se på hvordan man kan starte integreringen mye tidligere. Det er ikke uvanlig at en asylsøker sitter på mottak altfor lenge og er passivisert før han eller hun har en kommune å bo i, men dette er ikke en ny situasjon – det er noe som har pågått i mange år. Det skjer veldig ofte uten at det igangsettes språkopplæring eller andre typer tiltak som bør være der, og som nå kommer gjennom denne meldingen.

Vi sørger nå også for at det blir enklere å få midlertidig arbeidstillatelse. Vi har fått mange forslag til hvordan man kan gjøre dette. Arbeiderpartiet har lagt inn merknader om det. Men det er første gang vi nå ser et forslag hvor man – gitt at identiteten er avklart, for det er avgjørende – åpner for å se på hvordan man kan gjøre det enklere å få midlertidig arbeidstillatelse.

Vi styrker frivillighetens rolle, slik at de kan bidra i norskopplæring og andre integreringstiltak. Vi innfører kompetansekartlegging og etterfølgende karriereveiledning. Og det er nettopp i den fasen – når man har ankommet et mottak og er på vei til å starte et liv i Norge – at man også må få opplæring i hvordan vårt samfunn er skrudd sammen. Samfunnskunnskap – våre verdier, vår kultur og våre lover – er viktig kunnskap i den første fasen av et liv på et mottak.

Det er også helt avgjørende for den videre reisen. Vi har sett utallige eksempler fra forskjellige kommuner som sier at hvis de bosetter flyktninger som har fått en eller annen form for samfunnskunnskapsopplæring – om hvordan det er å bo i det norske samfunnet, hvordan man søker jobb, hvordan man kommer seg i arbeid, og hvordan man får sin egen bolig – blir integreringen i kommunen en helt annen. Det at vi legger inn samfunnskunnskap for å ha en felles plattform fra starten av, er avgjørende.

Så er det bosettingsmodellen: Jeg er veldig glad for at regjeringen slår fast at vi skal ha frivillig bosetting. Det er nemlig slik at norske kommuner aldri før har bosatt så mange som de gjør nå. I år har kommunene vedtatt å bosette over 16 000 flyktninger. Det er et helt annet resultat enn det vi hadde da vi overtok etterslepet etter de rød-grønne, og det var et etterslep som var der selv etter en periode uten det enorme trykket som vi har hatt. Og dette har vi fått til uten tvang, uten å overkjøre, men gjennom dialog og ikke minst gjennom å skape en velkommenkultur i lokalsamfunnet.

Det er ikke bare viktig å tilby nok boliger når man snakker om bosetting, vi må også tilpasse hele apparatet som må til for å tilrettelegge for god integrering. UDI har allerede gode resultater fra kommuner som har prøvd ut systematisk selvbosetting innenfor den aktuelle kommunen der flyktninger har fått plass. Det betyr at det ikke er selvbosetting av den modellen hvor man bare kan velge hvor man vil bo, men i henhold til den avtalte kvoten kommunen har sagt ja til, og i samråd med den aktuelle kommunen.

Videre er det også viktig å minne om at denne regjeringen har økt tilskuddet til utleieboliger. Regjeringen la inn et ekstratilskudd for bosetting av enslige mindreårige og har allerede varslet å videreføre det i 2017.

Det neste punktet er introduksjonsordningen. Den har også stått uforandret i altfor mange år, og det er innenfor den en flyktning faktisk tilbringer de to første årene av sitt liv som ny i en kommune. På min reise rundt i kommuner i Norge har jeg sett at kvaliteten er altfor varierende. Det er for lite fokus på å komme raskt ut i arbeid. Man differensierer ikke nok. Det er lik undervisning for alle, og det gjør også at det ikke er nok mennesker som kommer ut i jobb eller utdanning. Derfor er det viktig at man i dette programmet ser språkopplæring, arbeidspraksis, utdanning og involvering i lokalsamfunnet i sammenheng. Kommuner som ser på integrering som en oppgave på lik linje med skole, omsorg og annet, leverer gode resultater. Men hvis dette bare tusler og går på siden, vil man ikke få det.

Nettopp derfor mener jeg at noe av det viktigste som skjer i denne meldingen, er denne gjennomgangen av introduksjonsordningen. Jeg tror at hvis vi etter de to første årene får flere ut i jobb eller utdanning, slik at de kan starte et karriereløp, vil vi få helt andre resultater i det langsiktige integreringsarbeidet enn det vi har hatt så langt.

Avslutningsvis: Når alle fine taler er holdt, politiske vedtak er gjort, og systemene er på plass, handler dette også om hvordan vi tar imot våre nye landsmenn. Har man fått en innvandrer i nabolaget, eller en ny nabo? Har barna fått en innvandrergutt i klassen, eller en ny klassekamerat? Har man fått en ny innvandrerkvinne på jobben, eller en ny kollega? Vi må sørge for å skape en velkommenkultur i våre lokalsamfunn, for denne jobben skal vi gjøre sammen. Vi har greid det før, og vi skal greie det igjen. Det synes jeg også integreringsmeldingen svarer godt på, særlig ved at man tar inn over seg at frivilligheten kan spille en aktiv rolle.

Et spørsmål jeg kan stille meg, er: Er det slik at min generasjon med minoritetsbakgrunn var den siste som fikk en god sjanse til å lykkes i Norge? Svaret på det er selvsagt nei, for jeg tror at de beste historiene fortsatt ligger foran oss. Men da må vi tørre å ta de debattene vi har nå, og vi må fremme ny politikk, slik vi gjør nå.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Eirin Sund (A) [10:35:23]: For ordens skyld har jeg lyst å si til representanten at jeg er utrolig stolt av både den historien som de rød-grønne skapte, og de vedtakene som vi gjorde i løpet av de åtte årene vi satt i regjering. Men jeg er ikke så opptatt av å se bakover. Jeg er opptatt av at vi skal forholde oss til at vi lever her og nå, og at vi skal lage politikk for å se framover. Jeg er ikke ett sekund i tvil om at også representanten Kapur er opptatt av det. Han sier i innlegget at det er avgjørende for den videre reisen at en også får inn samfunnskunnskap i opplæringen.

Nå har regjeringen kuttet i språkopplæring på mottak, og det har blitt påpekt – både i høringen og av fagfolk – at språk er nøkkelen til god integrering. Regjeringen har kuttet dramatisk i språkopplæringen allerede. En skal innføre 50 nye timer som en skal ta av den allerede eksisterende norskopplæringen. Tror representanten at det vil føre til god integrering?

Mudassar Kapur (H) [10:36:24]: Om jeg tror at å få samfunnskunnskap og å lære det norske samfunnet bedre å kjenne fra man kommer til Norge, vil føre til økt og bedre integrering? Ja, det tror jeg. Jeg tror det er helt avgjørende å få det på plass.

Så til punktet om norskopplæring: Ja, det er riktig at vi foreslår det, men jeg er ikke enig med representanten i at det dermed hindrer integrering. Jeg tror faktisk at vi gjør totalpakken bedre. Man får 125 timer med norskopplæring. Vi sørger for å styrke frivillighetens rolle, slik at også de kan bidra til å drive norskopplæring. Vi sørger for at vi driver med tidlig kompetansekartlegging, karriereveiledning, og vi legger disse 50 timene med samfunnskunnskap inn i integreringsløpet, som jeg vil kalle det, slik at man kan starte det fra dag én.

Heidi Greni (Sp) [10:37:33]: Mitt spørsmål gjelder utdanning av religiøse ledere, og jeg vil vise til anmodningsvedtaket fra Stortingets behandling av integreringsforliket, der

«Stortinget ber regjeringen utrede muligheten for en offisiell, norsk utdanning av religiøse ledere».

Regjeringen har ikke fulgt opp dette vedtaket. Jeg vil tro at Høyre er enig med oss i at det norske samfunnet vil være tjent med å ha religiøse ledere som har et syn som harmoniserer med våre grunnleggende verdier. Høyrepolitikeren Afshan Rafiq har tatt til orde for en norsk imamutdanning.

Hvordan mener Høyre at regjeringen bør følge opp dette anmodningsvedtaket?

Mudassar Kapur (H) [10:38:14]: Jeg er helt enig med Senterpartiets representant i at det er viktig å få på plass en slik utdanning. Det var også derfor vi sørget for at det ble med som en del av integreringsforliket. Det er heller ingen tvil om at med dagens utvikling er det viktig at vi får imamer som forstår det norske språket, som forstår det norske samfunnet, og som også kanskje kan preke på det språket. Det tror jeg også er viktig for å møte mange unge muslimer på deres egen banehalvdel. Derfor mente vi også at det var viktig å få inn dette, og det mener vi fortsatt. Nettopp derfor har regjeringen sagt at dette er noe de riktige departementene vil komme tilbake til, bl.a. gjennom kunnskapsministerens gjennomgang av dette.

Men at det ikke ligger i denne integreringsmeldingen i dag, betyr jo ikke at det ikke kommer. Det vil bare komme via riktig departement.

Karin Andersen (SV) [10:39:16]: Først er det det å si at når SV ikke var en del av innstrammingsforliket, var grunnen at det inneholdt veldig mange integreringshemmende forslag, som ville rammet nettopp integreringen av dem som har krav på beskyttelse. Vi er glad for at de verste av de forslagene ikke fikk flertall i Stortinget. Men når representanten Kapur svarer på Arbeiderpartiets spørsmål om norskopplæring, henger ikke svaret på greip. Først reduserte regjeringen undervisningen i norsk på mottak, fra 250 timer til 175 timer. Så skal man innføre et kurs som alle er enige om at de skal ha, men det skal også tas av norskopplæringen. Og alle vet at det å lære norsk bør være det første kravet man får, det bør være massivt, og det bør være mer omfattende enn i dag. Hvorfor mener representanten at man skal ha mindre norskopplæring?

Mudassar Kapur (H) [10:40:21]: Jeg har ikke en eneste gang fra denne talerstolen sagt at vi skal ha mindre norskopplæring, men jeg snakker om at vi må se på hele integreringsløpet i en helhet. Vi skal ha 125 timer med norskopplæring, og vi skal også ha samfunnskunnskapsopplæring, som jeg mener er en viktig del av integreringsløpet. Vi legger også opp til at frivillige kan gå inn og være med på å bidra til norskopplæring. Vi styrker språkopplæringens plass i introduksjonsordningen. Hvis man ser på denne pakken under ett, vil det bli mer og bedre integrering.

Så vil jeg nesten spørre representanten tilbake om det står og faller på at man ikke får disse 50 timene med norskopplæring, men lærer litt mer om det norske samfunnet: Er det det som gjør at integreringen blir dårligere? Hvis de frivillige går inn og hjelper til med norskopplæring: Gir det dårligere norskopplæring? Hvis introduksjonskurset fokuserer mer på språk og arbeid: Gir det dårligere integrering og dårligere språkkunnskap?

Karin Andersen (SV) [10:41:24]: President, det en åpenbar misforståelse at SV har foreslått noe… (presidenten avbryter).

Presidenten: Det er ikke adgang til noen ytterligere kommentarer på det. Det kan representanten ta opp i et eget innlegg.

Replikkordskiftet er omme.

Mudassar Kapur (H) [10:41:37]: Jeg glemte å si noe om et forslag vi skulle ta opp. Kan jeg få lov til å gjøre det, for ordens skyld?

Presidenten: Ta opp et forslag?

Mudassar Kapur (H) [10:41:42]: Jeg vil komme med en stemmeforklaring.

Presidenten: Det er greit.

Mudassar Kapur (H) [10:41:50]: Det gjelder forslag nr. 50, som Kristelig Folkeparti tok opp, som er et alternativ til innstillingens IX, som jeg mener at representanten Toskedal sa. Jeg vil varsle at Høyre kommer til å støtte det forslaget.

Presidenten: Ja vel.

Mazyar Keshvari (FrP) [10:42:15]: Det viktigste for oss i Fremskrittspartiet i denne saken har vært å få de andre partiene med på erkjennelsen av at det er en sammenheng mellom antallet innvandrere som kommer, og muligheten til å få til integrering. Det er noe vi har stått for ganske alene, men nå er stortingsflertallet av samme oppfatning, og det er vi svært glad for.

Realiteten er at etter tiår med massiv innvandring til Europa og Norge er erfaringene, basert på alt som er av tilgjengelig offentlig empiri, statistikk og kunnskap, at integrering er langt vanskeligere å få til enn hva innvandringsliberale partier og NGO-er har hevdet. Ja, integrering virker nærmest som en illusjon når vi ser realiteten i øynene og hva som er resultatene etter tiår med innvandring:

• «Dropout» blant ikke-vestlige innvandrergutter er tre ganger høyere enn hos andre elever.

• Arbeidsdeltagelsen blant de største ikke-vestlige innvandrergruppene er minimal, selv etter lang botid og de har oppnådd norsk statsborgerskap, og er nærmest ikke-eksisterende for innvandrerkvinner fra enkelte land.

• De samme gruppene er signifikant og betydelig overrepresentert når det gjelder mottak av økonomisk sosialhjelp og andre velferdsordninger.

• Seks av ti barn som lever i barnefattigdom, har innvandrerbakgrunn.

• Innvandrere er klart overrepresentert i kriminalstatistikken, for en rekke alvorlige lovbrudd.

• Hovedgrunnen til økte sosiale forskjeller er innvandring, og mye tyder dessverre på at disse endringene vil være nokså permanente, og det vil oppstå permanente underklasser som et resultat av innvandringen og det faktum at sosiale forskjeller og utfordringer går i arv.

Dette er bare noen av områdene utfordringene er veldokumentert på.

Så finnes det områder som det vel ikke er like mye dokumentasjon, faglig empiri og statistikk på, men som viser klare utfordringer. Det er en rekke utfordringer på det som handler om undertrykking og sosial kontroll av innvandrere, utført av andre innvandrere. Også her er det dessverre en lang rekke med eksempler på alt fra moralpoliti til hets av innvandrerbarn, og spesielt jenter som ikke framtrer som religiøse nok, press til å bære hijab – ja, sågar etniske norske barn som blir tilbudt å bruke hijab for ikke å bli mobbet og skille seg ut ved skolefritidsordningen i Oslo indre øst.

Det er svært alvorlig at mennesker som har flyktet fra regimer der den typen overgrep utføres, skal måtte oppleve at det de har rømt fra, har fulgt dem til der de har søkt om beskyttelse. På toppen av dette igjen kommer utfordringer med radikalisering og utbredelse av ekstreme grupperinger og holdninger i Norge og andre europeiske land, noe vi dessverre har sett mange stygge eksempler på i den senere tid.

Til tross for at denne utviklingen ikke har kommet over natten, men har utviklet seg over mange tiår, har de som har stått for en innvandringsliberal politikk, og NGO-ene, forsøkt så godt de kan ikke bare å fordekke sannheten: De har forsøkt å etablere sannheter, og man har skapt et miljø der de som har påpekt utfordringer, pekt på problemene i samfunnet, har blitt hetset. De har blitt nedverdiget, de har blitt ydmyket. Det har fått store og alvorlige konsekvenser for deres karrieremuligheter i samfunnet, og det har ført til store sosiale utfordringer.

Det som er interessant, er å se på eksperimentet NRK P3 satte i gang i den forbindelse, der en reporter som la ut artikler fra velkjente britiske aviser med statistikk på det som handler om ekstremisme blant innvandrere, nærmest ble ekskludert på arbeidsplassen – folk ville ikke spise lunsj med ham, osv. Dette er resultatene av det miljøet man har skapt for dem som ønsker å påpeke fakta i disse sakene.

Samtidig har man også gjort et iherdig forsøk på å skape parallelle sannheter, noe som heldigvis ikke går lenger. Det beste eksemplet på det var da fraksjonsleder for Arbeiderpartiet, Helga Pedersen, ble arrestert av Nettavisen da hun framførte en av disse sannhetene, nemlig at integreringen går så veldig bra, i hovedtrekk går integreringen veldig bra, og det har den gjort. Det som er det nye, er at man begynner å konfrontere den typen utsagn og si: Unnskyld meg, hvilken statistikk, hvilken empiri, hvilket område i samfunnet er det du viser til hvor du mener at integreringen har vært berikende og går veldig bra? For det vi har av tilgjengelige data på dette feltet, viser noe annet.

Mye av dette skyldes at i takt med den økte, massive innvandringen som har funnet sted til Europa og Norge, har det også vokst fram en egen innvandrings- og integreringsindustri som omsetter for milliarder av kroner. NOAS er Norsk organisasjon for asylsøkere, men Antirasistisk Senter, Røde Kors, Redd Barna, MiRA-Senteret, SEIF, OMOD, Advokatforeningen og en rekke andre organisasjoner har også utviklet seg til å bli «Norsk organisasjon for asylsøkere», eller nærmere bestemt «Norsk organisasjon for økt innvandring og asylsøkere». Ingen av disse organisasjonene blir noen gang stilt til ansvar for den politikken de har tatt til orde for, og konsekvensene av den politikken de tar til orde for.

De kan etablere sannheter som at familiegjenforening er nøkkelen til integrering. Ingen i samfunnet utfordrer dem som kommer med den typen påstander. Unnskyld meg, men her er det sånn at den største ikke-vestlige innvandrergruppen i Norge er somaliere, med ca. 36 000 mennesker. Hovedgrunnen til den økningen har vært familiegjenforening. Dette er en gruppe som dessverre kommer dårlig ut og dårligst ut på en rekke områder i det norske samfunnet. Hvordan har en liberal familiegjenforeningspolitikk hjulpet denne gruppen til å bli godt integrert i det norske samfunnet? Det er det ingen som setter spørsmålstegn ved.

Eller: Hvordan har det seg at Sverige, som har hatt en av de mest liberale politikkene når det gjelder innvandring, familiegjenforening og alle punkter som angår dette med innvandring, nå er i en katastrofesituasjon for nasjonen, der de sliter med fysisk å klare å håndtere det som har oppstått som et resultat av innvandringen?

Det er viktig å påpeke utviklingen og hva som er realitetene, for det å snakke om mer av det samme som ikke har hjulpet, fører oss ikke videre. Derfor er faktisk det viktigste integreringstiltaket man kan få til, å få en restriktiv norsk innvandrings- og asylpolitikk. Resultatene med tiår på tiår med innvandring til Norge viser at dette går seg ikke til, dette blir ikke bedre jo lenger folk har opphold i Norge. Problemene eskalerer, og etter hvert blir de så store som det vi kan se i vårt naboland Sverige, der man rett og slett har områder som er utrygge for dem som bor der, men også for hjelpeapparat og viktige institusjoner som politiet, som ønsker å gå inn i disse områdene.

Derfor er det underlig å høre at et parti som Arbeiderpartiet, som har hatt hovedansvaret på dette feltet gjennom svært mange år, plutselig har blitt opptatt av innvandring og kun snakker om enkelte symptomer og mer penger til det samme som ikke har fungert, i stedet for å se på hva som har gått grunnleggende galt i politikken de har vært med på å føre. Det partiet som er hovedansvarlig for innvandringen til Norge, er også det partiet som kritiserer Fremskrittspartiet for ikke å ha gjort nok for integrering. Hadde Fremskrittspartiets politikk vært håndhevet på dette feltet fra 1980-tallet og fram til i dag, ville ikke utfordringene vært slik vi ser i dag. Integreringen ville også hatt en helt annen form, for vi er også villig til å gjøre noe med velferdsordningene og incentivene til å bli integrert. Når det ikke er noe tak på velferdsordninger, og en enslig ikke-vestlig innvandrermor kan få ytelser tilsvarende 700 000–800 000 kr i lønn, er det ikke rart folk ikke kommer seg ut i arbeid. Når vi ser bare på hva bostøtte alene utgjør av levekostnadene for enkelte i de største byene, er det ikke rart man ikke får til integrering.

Dette er punkter som virkelig ville gjort noe med integreringen dersom man hadde ment alvor med det. Men dessverre har slike forslag bestandig blitt stemt ned, og Arbeiderpartiet har – etter å ha ført en uansvarlig politikk også på dette feltet – plutselig hengt seg opp i kontantstøtten, noe jeg hører de repeterer i dag. Kontantstøtten er det minste av bidragene som ikke-vestlige innvandrere mottar. Det er langt større velferdsordninger som ikke-vestlige innvandrere er overrepresentert på. Vi har aldri hørt Arbeiderpartiet være villige til å gjøre noe med de ordningene.

Derfor vil jeg understreke at for Fremskrittspartiet er den viktigste integreringspolitikken å gjøre noe med antallet som kommer, for vi ser en sammenheng mellom antall mennesker som kommer, og det vi har reell mulighet til å integrere.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Eirin Sund (A) [10:52:29]: Dette forundrer meg, for det er ingen sammenheng mellom det representanten Keshvari sier i sitt innlegg, og det man faktisk gjør. Han har en situasjonsbeskrivelse som jeg opplever at bygger opp under skremsel, og svaret er hele veien og konstant – i går, nå og sikkert alltid: Steng grensene. Da lurer jeg på om Fremskrittspartiet og regjeringen, spesielt Fremskrittspartiet, faktisk vil at man skal få til integrering. Jeg tenker at hvis man vil, må man i alle fall kunne svare på hvordan man har tenkt å få det til.

Da spør jeg representanten Keshvari: Tror han at det å kutte i norskopplæringen – som man ikke bare snakker om, men som man faktisk har gjort – vil bidra til bedre integrering? Tror representanten Keshvari at utbetaling av milliardvis i kontantstøtte vil bidra til å fremme integrering? Jeg skulle ønske at noen fra Fremskrittspartiet gikk på talerstolen og sa noe om hva de faktisk vil gjøre for å få til integrering – uten bare svaret om, mer eller mindre, å stenge grensene.

Mazyar Keshvari (FrP) [10:53:40]: Jeg utfordrer representanten fra Arbeiderpartiet og alle andre representanter som hevder at det jeg listet opp, er skremsel, til å finne faktafeil – til å tilbakevise andelen arbeidsdeltakelse blant ikke-vestlige innvandrere og si at den er høyere enn den er, og til å tilbakevise det jeg viser til når det gjelder sosiale utfordringer. Hvor er faktafeilene? Når man refererer til sannheten, kan ikke det være skremselspropaganda eller forsøk på å skremme. Hvis sannheten skremmer, må man gjøre noe med den.

Når det gjelder det som handler om norskopplæring, har vi svart på dette. Man flytter noen av disse timene, 50 timer, til et tidligere stadium slik at folk får opplæring i både norsk og samfunnskunnskap på et så tidlig stadium som overhodet mulig etter at de har ankommet Norge. Det tror jeg vil bidra til en bedre integrering, til at man kommer seg lettere ut i det norske samfunnet. Det var et helt nødvendig grep med tanke på hva som skjedde på det området rundt omkring i Europa.

Heidi Greni (Sp) [10:54:51]: Jeg antar at Fremskrittspartiet, på lik linje med Senterpartiet, er opptatt av at norske myndigheter skal ha oversikt over hvem som befinner seg i landet, og hvem som jobber her i landet.

I fjor høst ønsket ikke Fremskrittspartiet å gi asylsøkere som ventet på asylintervju, midlertidig arbeidstillatelse. De var tvert imot det partiet som var tydeligst på hvilken farlig vei dette var å gå, og var i debatten tydeligst på å advare sterkt mot dette. Stemningen ser ut til å ha snudd nå. For det første forstår jeg ikke hvilken effekt dette skal ha så lenge det er bare 19 pst. av asylsøkerne som kan framlegge pass ved søknad om asyl. Altså vil svært få få nytte av ordningen, samtidig som vi vet at den største utfordringen er å få flyktninger med arbeidstillatelse ut i arbeid. Altfor mange av dem står utenfor arbeidsmarkedet. Senterpartiet er bekymret for at vi sender personer uten avklart identitet ut i arbeidslivet. Deler representanten Keshvari denne bekymringen?

Mazyar Keshvari (FrP) [10:55:56]: Når det handler om muligheten for å jobbe, er det viktige presiseringer som er gjort i meldingen som ikke var en del av forutsetningen for dem som fremmet forslaget tidligere. Dernest var det en realitet – som representanten selv er inne på. Dette er en marginal ting for å få til integrering, sett med de store utfordringene vi har.

Det var de partiene som foreslo det, som nærmest foreslo dette som den store løsningen for å få innvandrere ut i arbeid. Realiteten er at blant innvandrere, selv etter å ha fått norsk statsborgerskap, er det stor variasjon – basert på landbakgrunn – i hvor stor arbeidsdeltakelse man har. I de største flyktninggrupperingene i Norge er arbeidsdeltakelsen veldig lav, selv etter at man har oppnådd norsk statsborgerskap. At dette er den store løsningen, har ikke vi tro på. Det viktigste for få mennesker ut i arbeid er å gjøre noe med velferdsordningene, som rett og slett gjør det ulønnsomt å jobbe framfor å motta velferdsgoder.

Abid Q. Raja (V) [10:57:07]: Representanten har malt fram et sterkt ensidig negativt bilde av innvandrere og framtiden – dommedagsaktig. Så er representanten selv et eksempel på en vellykket innvandrer, en innvandrer som Norge gir muligheter, og som faktisk får det til. Det finnes tusenvis av innvandrere i Norge som bidrar, lykkes og får det til. Og man evner å endre seg hvis man har negative holdninger. Et eksempel på det er Muhammad Ali Chisthi, som i 2009 på et dialogmøte jeg arrangerte i Litteraturhuset, sto fram og malte fram jødehat. Han ble eksemplet på selve jødehateren. I fjor fikk han Fritt Ord-prisen fordi han tok initiativet til å slå ring rundt Det mosaiske trossamfunn da de var under trussel. Det er et eksempel på at det går an å få det til hvis man bare vil det sterkt nok. Og mitt spørsmål til representanten er: Har Fremskrittspartiet egentlig gitt opp å lykkes med integreringen?

Mazyar Keshvari (FrP) [10:57:56]: Svaret på det er utvilsomt nei, det har vi overhodet ikke gjort. Det viser vi hver eneste dag i regjering ved å komme med konkrete forslag, ved å delta i debatten på dette feltet. Det vi har vært opptatt av, er at vi skal ha en sannferdig debatt basert på de realitetene som har gjort seg gjeldende.

Jeg er også opptatt av å trekke fram gode eksempler, men vi kan ikke ha en debatt på et så stort samfunnsområde som dette basert på anekdoter, personlige erfaringer og enkelttilfeller. Hvis vi ser på empirien, dataen og statistikken på dette feltet, er bildet ganske klart og tydelig: at det i det store og hele har gått ganske galt. Det er et negativt bilde, og det er ikke et bilde vi som refererer til fakta, tegner. Det er realiteten rett og slett, og da må man være villig til å omtale det, for så å finne løsninger på de utfordringene det utgjør.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Heidi Greni (Sp) [10:59:22]: I dag behandler vi en integreringsmelding, som jeg har etterspurt lenge. De store asylankomstene høsten 2015 levner ingen tvil om at vi har en stor oppgave foran oss.

Jeg registrerer at mange av tiltakene i meldingen handler om å utrede, gjennomgå, vurdere og kartlegge. Det kan stilles spørsmål ved om altfor mye ressursbruk vil gå til konsulentbruk og byråkrati, i stedet for faktiske integreringstiltak.

Senterpartiet er ikke noe i tvil om at god kommuneøkonomi er det absolutt viktigste tiltaket for å få til en vellykket integrering. Regjeringen må derfor sørge for å fullfinansiere tiltakene og sikre kommunene økonomi og ressurser, slik at de blir gjort i stand til å gjøre et godt integreringsarbeid.

Senterpartiet vil også understreke at kommunene må få 100 pst. refusjon utover egenandel for barnevernutgifter knyttet til enslige mindreårige. Kommunene vegrer seg for å bosette enslige mindreårige fordi de ikke får fullfinansiert dette. Stykkprisfinansiering eller økt integreringstilskudd generelt er ikke veien å gå, som KS selv har presisert. Ønsker regjeringen en virkningsfull integreringspolitikk, må det være samsvar mellom det som sies, og det som leveres.

Jeg er bekymret for at de tiltakene som ministeren nå har lagt på bordet, retter seg mest mot de ressurssterke innvandrerne. Meldingen mangler tiltak for dem som står lengst unna arbeidsmarkedet, det være seg analfabeter, innvandrerkvinner eller andre som har lav kompetanse eller liten utdanningsbakgrunn. Da statsråden la fram meldingen 11. mai, sa hun at «gjør din plikt, krev din rett» var ledetråden. Det er jeg aldeles enig i, men da må vi også gi folk nødvendig verktøy, slik at de gjøres i stand til å mestre eget liv. Det mener jeg vil være en vinn-vinn-situasjon, både for den enkelte og for samfunnet.

Regjeringen foreslår egne integreringsmottak for noen få – 500 personer. Det mener jeg ikke er veien å gå. God integrering skjer i et lokalsamfunn, i møte med andre mennesker, det skjer ikke i et mottak. Senterpartiet vil ha en integreringspolitikk som favner alle, og ikke bare noen få. Ministeren ønsker å innføre økonomiske incentiver/belønningsordninger for beboere i mottak. Med en slik ordning belønnes de ressurssterke, mens de som har dårligere forutsetninger, vil bli straffet. Jeg er redd en slik ordning vil øke sosiale og økonomiske forskjeller – og dernest skape en underklasse. Det vil Senterpartiet ikke være med på. Vi støtter derfor ikke opprettelsen av såkalte integreringsmottak.

Jeg ønsker å berømme frivilligheten for den innsatsen og det engasjementet de har vist, særskilt da samfunnet var under stort press i fjor høst. For Senterpartiet har frivillige organisasjoner en viktig, uerstattelig og verdifull rolle i integreringsarbeidet, men også på andre samfunnsarenaer. Senterpartiet vil fortsette å jobbe for å sikre frivilligheten forutsigbare ressurser, slik at de kan fortsette det gode arbeidet.

Senterpartiet deler regjeringens oppfatning, at Norge må motvirke utvikling av parallellsamfunn og ghettodannelser, slik vi har sett i Sverige og i andre europeiske land. Det er derfor overraskende at meldingen ikke har et eneste konkret tiltak om hvordan vi skal fremme spredt bosetting i hele landet for å unngå ytterligere konsentrasjon i innvandrertette områder i byer som Oslo.

Senterpartiet vil understreke viktigheten av at avtalt selvbosetting i kommunene må skje innenfor rammene av det antall flyktninger kommunene har vedtatt de skal ta imot, og at kommunene må godkjenne boligen.

Gang etter gang gjøres kontantstøtten til syndebukk av mange partier. Det argumenteres med at kontantstøtte hemmer integrering av innvandrerkvinner. Jeg skulle ønske de sluttet å skyve innvandrerkvinner foran seg hver gang det er diskusjon om kontantstøtten. Nå ønsker regjeringen å sette et botidskrav på fem år for å ha rett til kontantstøtte. Det støtter Senterpartiet ikke.

Forslaget har et diskriminerende element i seg, og jeg vil påpeke at de norske velferdsordningene bør være universelle. Kontantstøtten er ikke hovedårsaken til at innvandrerkvinner er hjemme med ungene sine. Det er hovedsakelig andre forhold, som språk, kultur og barrierer på arbeidsmarkedet, som i større grad forklarer hvorfor mange innvandrerkvinner er hjemme.

Jeg ser at taletiden min er ute. Da vil jeg til slutt ta opp de forslagene der Senterpartiet er medforslagsstiller sammen med Sosialistisk Venstreparti, og det forslaget Senterpartiet har alene.

Presidenten: Representanten Heidi Greni har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Karin Andersen (SV) [11:04:49]: SV og Senterpartiet er enige på mange punkter i denne innstillingen, men SV har en del forslag som Senterpartiet ikke har sluttet seg til. Det er spesielt et av dem jeg har lyst til å spørre representanten Greni om, og det handler om at vi ber regjeringen om å øke antall minoritetsrådgivere i skolen. Det er en ordning som ble etablert da vi satt i regjering sammen, og som er til for at minoritetselever skal kunne ha noen å gå til hvis de opplever enten at de blir utsatt for diskriminering og rasisme, eller at de opplever ulike typer for sosial tvang og de ikke har noen andre de kan snakke med, og at man ønsker å ha noen som kan være til stede og ta imot denne bekymringen. Ordningen er evaluert, og den viser veldig gode resultater, at den er til veldig god hjelp for noen av disse ungdommene som sliter med å skulle være midt mellom to kulturer.

Hva er grunnen til at Senterpartiet ikke støtter dette?

Heidi Greni (Sp) [11:05:59]: SV fremmer veldig mange forslag, veldig mange detaljerte forslag, om hvordan vi skal regulere mange områder både når det gjelder skole og samfunnet ellers. For vår del er det viktig at kommunene organiserer dette litt ut fra lokale forhold. Vi er enige i at mange av disse forslagene har gode intensjoner, men det blir litt mye detaljstyring når vi ser på enkelte av dem.

I noen kommuner er det kanskje dette som bør prioriteres, i andre kommuner er det kanskje andre tiltak som bør prioriteres, men vi har vært sammen om mange merknader om at kompetansen på dette området må ligge til grunn i alle offentlige etater, og kommunene må sørge for at de har det nødvendige hjelpeapparatet til stede også når det gjelder dette.

Karin Andersen (SV) [11:06:57]: Dette er ikke en ordning som finansieres av kommunene. Dette er en ordning som finansieres av staten, der man kan søke på slike midler. Dette er en ordning som ble etablert da SV, Senterpartiet og Arbeiderpartiet satt i regjering, den er evaluert, og den viser seg å være veldig god – et veldig godt hjelpemiddel for disse ungdommene. Jeg vil derfor oppfordre representanten Greni til å se litt nærmere på akkurat det forslaget. Dette er jo en melding om integrering, og dette er det noen ungdommer som sliter med – føler at de kanskje ikke helt hører hjemme verken her eller der og strever med det – og da må vi sørge for at det er noen der som er kompetente, og som de kan gå til og snakke med og få hjelp. Det er ofte strevsomt nok å være ungdom om man ikke i tillegg også skal ha disse utfordringene og ikke vite hvem man kan gå til.

Heidi Greni (Sp) [11:07:56]: Jeg skal love å kikke ekstra grundig på det ene forslaget, og så skal jeg varsle senere om vi kommer til å støtte det eller ikke.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

André N. Skjelstad (V) [11:08:26]: Integreringsforliket som ble signert i Stortinget 16. desember, var en bestilling til regjeringen som bl.a. fulgte opp meldingen vi har i dag. Vi er glad for at det til grunn for meldingen er et ønske om at flyktninger skal komme raskere i arbeid eller utdanning. Noen ganger kan en få inntrykk av at regjeringen helst vil at flyktninger skal sitte lengst mulig i mottak. Jeg er derfor glad for at det legges opp til mer effektiv integreringspolitikk. På noen punkter skulle vi gjerne sett at det gikk lenger.

Integreringsmottak var Venstres gjennomslag i asylavtalen vi har inngått med Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti. Det var aldri meningen at dette skulle være et elitemottak for de få, men et tilbud til alle som skulle få bli i Norge. Behovet for integreringstiltak er gjerne størst i de minst ressurssterke gruppene, så det er viktig at regjeringen utvider ordningen med integreringsmottak til å omfatte alle.

Språk er avgjørende for integrering i samfunnet, og vi er derfor skuffet over at regjeringen ønsker å kutte i norskopplæring. Vi er positiv til at en ønsker mer opplæring i kultur- og samfunnskunnskap i mottakene, men ettersom den opplæringen er ment å foregå på morsmålet, mener vi det ikke er grunnlag for kutt i norskopplæringen. Vi undrer oss også litt over at en skal legge mye ressurser inn i undervisning på ulike morsmål framfor å integrere opplæringen i norskopplæring. Her oppfatter vi imidlertid at et bredt flertall i Stortinget mener det er viktig at opplæringen skjer på morsmålet. Da må antallet norsktimer bestå.

Flyktningers egen innsats og kunnskaper har altfor lenge blitt nedprioritert i integreringsprosessen ved norske flyktning- og asylmottak. Integreringen i samfunnet og arbeidslivet går altfor sakte. Resultatet er at mennesker som venter flere år på mottak, kan miste verdifull yrkeskompetanse og motivasjon. Samtidig har staten store utgifter til administrasjon, kost og losji. Hurtig saksbehandling er et av de viktigste integreringstiltakene vi kan iverksette. Jeg er derfor svært glad for at Stortinget ved behandlingen av regjeringens forslag til innstramminger ba regjeringen styrke UDIs saksbehandlingskapasitet for å sikre en mer effektiv saksbehandling, og videre at regjeringen skal vurdere hurtigspor for saksbehandling i klare innvilgelsessaker, for å frigjøre saksbehandlingskapasitet.

Det er her et åpenbart potensial for effektivisering ved å skille ut grupper med høy sannsynlighet for opphold, slik regjeringen allerede gjør med asylsøkere med høy sannsynlighet for avslag. Hurtigspor er et forslag Venstre løftet inn i asylforhandlingene i høst, og vi er glad for at flertallet slutter seg til det.

Jeg hører noen mener forslaget har såkalt pull-effekt: En effektiv saksbehandling gjør Norge mer attraktivt. Da må en samtidig mene at alle forslag til raskere integrering har pull-effekt. Med andre ord må hele meldingen regjeringen har lagt fram, ha en pull-effekt, og i særdeleshet forslaget om integreringsmottak. Jeg har heldigvis ikke oppfattet at noen vil stemme ned hele meldingen av frykt for akkurat dette.

For flyktninger som kommer til Norge, er det viktig at man får se veien videre ut i arbeidslivet. Det er viktig å kunne bidra og være til nytte på veien dit. Det er også det beste grunnlaget for god og rask integrering i det norske samfunnet. Dette handler om å stille krav, men like ofte om å gi muligheter. God inkludering forutsetter at språktrening og aktiviteter starter fra første dag. Folk i asylmottakene kan gjøre en innsats, de har både kompetanse og ønske om å få bidra i samfunnet rundt seg. Både det statlige rammeverket, kommunene og frivilligheten må legge opp arbeidet sånn at de får en mulighet.

Venstre har særlig engasjement for barn generelt og flyktningbarn spesielt. Vi er derfor glad for at regjeringen gir flere barn i mottak anledning til å gå i barnehage. Vi skulle gjerne sett at en gikk enda lenger og likestilte barnehagebarn og skolebarn. Barnehage er den aller beste integreringsarenaen for barn med flyktningbakgrunn, og det fremmer også integrering av foreldrene og gir hele familien et verdifullt, norsk nettverk.

Barn som kommer hit alene, er en særlig sårbar gruppe. Som det framgår av meldingen, integreres disse ungene likevel raskt i samfunnet. Tre av fire mellom 18 og 29 år er i arbeid eller utdanning eller i introduksjonsprogram. Det er interessant at andelen er størst blant unger fra Afghanistan som ble bosatt i 2009–2010. Etter fire år i Norge ligger de på nivå med jevnaldrende i befolkningen. Integrering av barn som kommer alene, har med andre ord vært en suksess. Derfor er jeg glad for at forslaget om midlertidig opphold for alle barn som kommer alene, ble nedstemt under behandlingen av Prop. 90 L for 2015–2016. Integreringsmessig ville forslaget vært en katastrofe. Barn trenger trygghet og forutsigbarhet, og vi må videreutvikle integreringspolitikken, som har vært svært vellykket så langt.

Økning i antall unger som kommer alene, er en utfordring for mottaksapparatet. For å lykkes like godt med integreringen for dem som kom i fjor, som for dem som kom tidligere, kreves det tett oppfølging. Derfor er jeg glad for at Stortinget i dag ber regjeringen styrke den barnefaglige kompetansen i hele mottakskjeden. Flere unger og ikke minst yngre barn krever en mer intensiv innsats. Ved å styrke innsatsen overfor barn vil vi også kunne bygge ned at barn forsvinner fra mottakene.

Venstre kommer ikke til å stemme for forslag til vedtak IX. Vi kommer til å støtte alternativt forslag fra Kristelig Folkeparti, forslag nr. 50. I tillegg tar jeg opp forslag fra Venstre og SV.

Presidenten: Representanten André N. Skjelstad har tatt opp de forslag han refererte til.

Karin Andersen (SV) [11:13:47]: SV er veldig glad for at den litt slappe integreringsmeldingen som kom fra regjeringen, er strammet opp. Det har vi jobbet veldig hardt for å få til, og vi har fått mye gjennomslag i meldingen. Det er vi glad for, for nå har vi kastet bort altfor mye tid på ødeleggende innstramningsforslag og symbolsk skremmepolitikk. Nå er hele komiteen enig om at vi skal gjøre integreringen bedre, og det vil komme samfunnet til gode, med økt verdiskaping og bedre velferd, som det står i en felles merknad.

Jeg vil rose partiene som nå er med på dette, for det betyr nettopp det som representanten Kapur var oppe og sa: en velkommen-kultur. Da er det litt rart å høre representanten Keshvari gå opp etterpå og holde et innlegg som ikke akkurat var velkommen-kultur-stemning.

Nå har regjeringen og statsråd Listhaug fått beskjed om å snu og styrke norskopplæring i mottak, og ikke kutte. Det henger jo ikke på greip at man skal få mindre norskopplæring og ikke mer. Overskriften på det vi sier til dem som kommer hit, må være: Velkommen hit, lær norsk. Uten å kunne norsk er du sjanseløs. Fra dag én bør man få beskjed om å stille opp på norskopplæring, og den bør være mer omfattende enn i dag. Skal du bo i Norge, må du lære norsk. Derfor foreslår SV en språkmilliard. Jeg lurer på om statsråden er med, eller om hun fortsatt mener at folk skal sitte passivt på mottak, stirre i veggen og lære å ta imot trygd. Kutt i norskopplæringen blir fjernet nå, det har Venstre fremmet forslag om, og SV er glad for den presiseringen.

Statsråden får beskjed om å ta bedre vare på ungdom, gjennom bedre vergeordning og mer barnefaglig kompetanse i hele kjeden. Hun må opprette et uavhengig tilsyn med mottakene, så kontraktene holdes og mislighold stoppes. Hun har fått marsjordre om å speede opp systemet, så folk som har fått ja-vedtak, blir bosatt raskere.

I meldingen var det nesten ingen spor etter å arbeide mot ekstremisme og stoppe sosial tvang, som hindrer likestilling og frihet. SV var glad for at vi fikk flertall for dette forslaget. Jeg ser nå at flertallet rygger. Dette handler altså om at vi ikke skal støtte parallellsamfunn, som mange nå har vært veldig høyt på banen med å si er farlig. Det er SV enig i. Trossamfunn og religioner er ikke skjøre planter som må beskyttes, det er maktinstitusjoner som har makt over mennesker. Det er menneskene som må beskyttes. Krav om underkastelse og underordning fører til overgrep, det vet vi. Patriarkalske tradisjoner forkles som religiøse bud. Bølgen av minoritetsjenter som sier ifra, må følges av politisk handling.

Jeg har jobbet med dette siden jeg begynte på Stortinget, og vi har langt igjen med tanke på å møte disse, være helt tydelig på deres side, og jeg utfordrer statsråden til å være det. Da handler det ikke bare om å snakke stygt om innvandrere og flyktninger og være kritisk til dem, men om å stille opp for dem som tar til orde mot. Vi kan ikke forvente at alle unge skal ha samme motet som noen av disse jentene. Da er det vår oppgave å legge press på foreldre, utfordre tradisjoner og holdninger om jenters frihet. Overdreven sosial kontroll henger ofte sammen med konservative religiøse holdninger, og det er derfor viktig å legge press på trossamfunn. Vi har bedt om en utredning, og det håper jeg regjeringen kommer med.

Et av de forslagene det er uhyre viktig å få satt i gang, er å sikre at alle barn i barnehagealder som kommer til Norge, får barnehageplass. Er det noe sted man lærer norsk fort, er det i barnehagen. Er det noe sted foreldre møter andre, norske foreldre som kan vise hvordan det er å være foreldre i Norge, og bl.a. at kvinner jobber, så er det i barnehagen. Så det er uhyre viktig at vi får på plass nå at disse barna kommer i barnehagen raskt.

Det andre er at det å være barn og være på flukt jo er en ekstrem, unormal situasjon. Det å bo i asylmottak er en ekstrem, unormal situasjon for barn, og disse barna bør få lov til å leve et normalt barneliv noen timer om dagen. Det vil sikre bedre integrering, det vil sikre at mange flere i familien kan godt norsk, og det er et selvstendig ansvar vi bør ta fordi dette er barn.

SV har fremmet mange forslag i dette Dokument 8-forslaget , og vi får stort gjennomslag i behandlingen i dag, og det er vi glad for. Jeg vil ta opp forslagene i innstillingen og varsle at SV vil støtte Venstres forslag om ikke å kutte i norskopplæringen på mottak.

Presidenten: Representanten Karin Andersen har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Frank J. Jenssen (H) [11:19:19]: Vi behandler to saker i dag. Det ene er et representantforslag fra bl.a. representanten Karin Andersen, som ble fremmet i desember. SV argumenterer med, og skriver i sine merknader, at man fremmet dette forslaget fordi man ønsket å få på plass et forpliktende integreringsarbeid. Det var vel også på et tidspunkt hvor det var kjent at det ville komme en integreringsmelding, men SV mente da – og skriver i sine merknader – at denne meldingen ville komme for sent. Så behandler man sine egne forslag i dag, samtidig med integreringsmeldingen. SV har også valgt ikke å delta i det forpliktende integreringsforliket fra januar.

Erkjenner SV nå at det ville vært en styrke, siden man nå tross alt kommer til å stå sammen om veldig mye felles politikk i integreringsarbeidet, om SV ikke hadde stilt seg på sidelinjen, men heller hadde deltatt som en forpliktet partner i integreringsforliket?

Karin Andersen (SV) [11:20:26]: Det hadde vært en styrke hvis flertallet hadde vært villig til å høre på SV da vi satt og forhandlet om dette, og ikke gått inn for forslag som ville ødelagt integreringen for dem som har krav på beskyttelse, og som kommer til få opphold i Norge. Det var hele grunnen til at vi ikke var med på det forslaget, og de fleste av de forslagene har også Stortinget nå lagt vekk.

I integreringsforliket, som vi ikke fikk lov til å delta i, var det ett punkt vi stemte imot – vi fremmet forslaget i Stortinget – og det var punktet om at man skulle stramme inn på familiegjenforening. Det er vi imot fordi vi mener at det ødelegger integreringen. Skal man leve i uro for familien sin og ikke få lov til å slå rot i Norge, er det dårlig for integreringen.

Så ja, vi mener at det var riktig, når det tok såpass lang tid å få behandlet vårt forslag, å behandle det sammen med meldingen, for mye er likt. Jeg synes representanten Jenssen kunne takket SV. Det er SV som faktisk har æren for at vi behandler denne stortingsmeldingen på denne siden av sommeren, for det var det vi som tok initiativet til.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Rasmus Hansson (MDG) [11:21:50]: Flyktningkrisen er ikke en krise for Norge, det er en krise for de menneskene som bor der det brenner, og som må flykte for å redde seg. For Norge er flyktninger først og fremst en mulighet, og en god flyktning- og integreringspolitikk er en investering i å realisere disse mulighetene. Det fikk vi veldig godt demonstrert i replikkvekslingen mellom representantene Keshvari og Raja for et lite øyeblikk siden.

La oss ikke tro mens vi behandler denne meldingen, at flyktningkrisen har blitt mindre akutt, selv om det er en stor nedgang i antall asylsøkere som nå kommer til Norge. Det er grensekontrollene i land nær oss og langt unna oss som sørger for at færre kommer til Norge, det er ikke fryktretorikk fra regjeringens side som sørger for det.

Integrering av sårbare mennesker som kommer til et nytt land, krever først og fremst at alle vi som er en del av det norske samfunnet, inkluderer dem, gir tillit og ønsker velkommen, som representanten Kapur utmerket påpekte for litt siden. Det viktigste er de personlige møtene i butikken, på kafeen, i gata, hjemme og på jobben. Hvis vi møter folk med frykt og fordommer fordi de er asylsøkere eller innvandrere, vil vi ikke lykkes med integreringen. Vi vil heller ikke lykkes med å stille krav og få de kravene møtt, og vi vil ikke lykkes med å ha forventninger og tro at de skal bli oppfylt.

Da er det siste vi trenger, en statsråd som legitimerer frykt, fordommer og ekskludering ved å knytte innvandrere til bekymring for barnas framtid. Den typen retorikk skaper et skille mellom oss og dem, som man verken skal lete langt borte eller langt tilbake, i geografien eller i historien, for å skjønne hvor farlig er, hvor giftig det er for mulighetene til å inkludere nye mennesker i det norske samfunnet.

Forslaget fra regjeringen inneholder en del bra tiltak, og Miljøpartiet De Grønne vil takke komiteen for å ha videreutviklet de tiltakene med mange nye forslag, som gjør at den integreringsmeldingen og de vedtakene vi gjør i dag, blir bra på ganske mange områder. De Grønne er særlig opptatt av at vi får de veldig mange menneskene som sitter altfor lenge i mottak, vesentlig raskere ut i samfunnet. Derfor er vi glad for at det, så vidt vi oppfatter, blir flertall for kapasitet til raskere behandling. Det er en veldig fornuftig investering i bedre integrering. Vi er glad for og støtter at det blir en styrking i tiltak for bosetting, og vi støtter forslag om hurtigspor og økt satsing på barnehage.

At folk får være i aktivitet og kommer raskt ut i betalt arbeid, er helt avgjørende. Det er ødeleggende å sitte og stirre i veggen i et mottak i 12 eller 14 måneder, og derfor støtter vi bl.a. å fjerne kravet til asylintervju før midlertidig arbeidstillatelse blir gitt.

Språk er selvfølgelig helt avgjørende. Norskopplæringen må styrkes. Vi må tilbake til minst 250 timer med norskundervisning, og vi må ikke kutte i antall timer, slik det opprinnelig ble foreslått. 50 timer kultur- og samfunnskunnskap er et godt forslag, men det må komme i tillegg til og ikke istedenfor språkopplæring.

Så vil vi stemme imot IX i innstillingen, om utredning av en mulighet for å trekke støtte til religiøse organisasjoner som gir uttrykk for ting som vi ikke liker i det norske samfunnet. Vi er som parti minst like opptatt av å bekjempe intoleranse som alle andre, men vi er også en forkjemper for ytringsfriheten, og at den skal strekke seg langt. Vi er derfor glad for at Kristelig Folkeparti har fremmet et alternativt og noe mildere forslag, og vi vil vurdere å stemme subsidiært for det forslaget.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Karin Andersen (SV) [11:26:56]: Jeg vil be Miljøpartiet De Grønne og representanten Hansson om å lese det opprinnelige forslaget litt grundigere, for det handler overhodet ikke om å sensurere meninger. Det handler om å kunne vurdere om det er riktig å gi statsstøtte til religiøse samfunn som bedriver ren undertrykking av sine medlemmer og utvikler parallellsamfunn, der medlemmene – særlig kvinnene og barna – ikke har lov til å ha kontakt med andre utenfor menigheten.

Jeg kan vise til en sak i Dagbladet om menigheten Samfundet i Kristiansand, der det refereres til at barna ikke får lov til å delta på 17. mai-feiring. Da kan man spørre om man skal le eller grine. De mener også at «unødig omgang med utenforstående» ikke skal forekomme. Da tror jeg vi skal grine, for det handler om å hindre barn og kvinner i å delta i samfunnet. Og det er det dette forslaget handler om.

Rasmus Hansson (MDG) [11:28:01]: Jeg har forsøkt å sette meg inn i forslaget. Jeg har for det første den aller største sympati for intensjonen, og jeg er klar over at formålet med forslaget er det representanten Andersen gir uttrykk for.

Grunnen til min skepsis er at ulovlige handlinger er regulert gjennom det norske lovverket, og det er regulert i god balanse med åpningen for ytringsfrihet. Det er lov å mene at kvinner skal tie i forsamlinger, og det er lov å mene mange andre ufyselige ting i det norske samfunnet. Det skal vi bekjempe i en åpen, demokratisk og tøff debatt. Men jeg er veldig skeptisk til tiltak som går ut på politisk regulering av trossamfunn og andre typer livssynssamfunn, som kan gi en oppfatning av at vi driver en politisk regulering av andre folks meninger i stedet for å bruke det lovverket vi har og skal ha, og gjerne kan utvikle videre.

Karin Andersen (SV) [11:29:11]: Forslaget handler ikke om meninger, men om handlinger. Det handler om å få en utredning av om det finnes noen grenser for hva vi skal finansiere. Norge har veldig rause finansieringsordninger, og det er ikke slik at religioner er noen skjøre planter som ikke tåler kritikk, og som må beskyttes. Det må jo være menneskene som skal beskyttes.

Jeg kjøper ikke argumentasjonen om at det er farlig å utrede dette. Det er overhodet ikke i nærheten av å begrense religionsfriheten. Prinsipielt mener nok jeg at staten ikke skal finansiere trossamfunn i det hele tatt. Det er det ikke flertall for. Men da må vi se på om det er riktig å finansiere alle trossamfunn uavhengig av om de bedriver sosial kontroll av sine medlemmer, bedriver ren undertrykking og ikke minst utvikler parallellsamfunn og hindrer integrering.

Rasmus Hansson (MDG) [11:30:18]: Debatten om hvorvidt staten bør finansiere trossamfunn eller ikke, ser jeg fram til med stor lyst. Problemet knyttet til forslag til vedtak IX er signaleffekten av det. Vi kan selvfølgelig foreslå å utrede hva som helst fra Stortinget, og vi kan si at det er helt uforpliktende – det spiller ingen rolle, fordi det bare er en utredning. Det gjør vi jo veldig ofte. Her er det selvfølgelig ikke noe problem, som representanten Karin Andersen påpeker, å gjennomføre den utredningen, men vi i Miljøpartiet De Grønne, og i hvert fall representanten Hansson – dette er det selvfølgelig debatt om i partiet, men representanten Hansson har fristilt seg selv i dette spørsmålet – mener at signaleffekten er viktig. Derfor er det også viktig å ta stilling til den signaleffekten her fra Stortinget.

Karin Andersen (SV) [11:31:16]: Nå har jeg akkurat hatt en samtale med noen av representantene her fra både Kristelig Folkeparti og Høyre. De forsikrer at dette kommer regjeringen til å utrede uansett, for det ligger i oppdraget når de skal utrede støtten til trossamfunn. Hvis det er riktig, er utredningen allerede i gang. Da må jo representanten Hansson i så fall si at det skal de ikke få lov til å gjøre. Jeg må ha en avklaring nå fra regjeringen og fra regjeringspartiene av om dette ligger i mandatet fra før. Hvis det gjør det, stiller det seg annerledes. Men da er det litt underlig å delta i denne debatten i dag, der det høres ut som om dette er noe forferdelig skummelt og rart SV har foreslått. Det er det nemlig ikke. Dette er en gjennomgang av regelverket i dag, for også regelverket i dag hjemler noe av dette. Men det kan se ut som om det ikke blir praktisert, og derfor trenger man å gå gjennom det.

Rasmus Hansson (MDG) [11:32:12]: Hvilke utredninger regjeringen velger å gjøre, er det regjeringen som beslutter, og de spør ikke representanten fra Miljøpartiet De Grønne hva jeg synes om det. Det gjør representanten Andersen ved å legge fram dette forslaget, og det tar jeg stilling til.

Line Henriette Hjemdal hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Sylvi Listhaug [11:32:43]: Grunnplanken i regjeringens integreringspolitikk er at innvandrere som skal bo og leve i Norge, skal komme i arbeid, lære norsk, akseptere de norske verdiene og bli aktive samfunnsborgere. Alternativet til vellykket integrering er et liv i utenforskap og ofte som passive mottakere av offentlige ytelser. Det går ut over den enkelte og utfordrer bærekraften i det norske velferdssamfunnet. Velferdsmodellen som er utviklet i Norge gjennom generasjoner, fordrer at vi greier å skape skattebetalere av dem som skal bo i Norge, og forhindre at for mange ender opp med å leve på offentlige ordninger.

Det norske samfunnet står midt oppe i en stor oppgave. Aldri før har så mange migranter kommet til Norge som i fjor, og aldri før har vi skullet integrere så mange som har fått opphold i Norge, som nå. I tillegg til dette står mange som har kommet til Norge tidligere og fått innvilget flyktningstatus, utenfor arbeidslivet og sliter med å bli integrert i det norske samfunnet, mange år etter at de har kommet hit.

Store grupper innvandrere står utenfor arbeidslivet. Blant innvandrerkvinner fra Afrika er det kun 37,5 pst. som har tilknytning til arbeidslivet, mot 66 pst. blant norske kvinner. Disse tallene er dystre og viser svart på hvitt hvilken stor utfordring vi står overfor.

Jeg vil understreke at integrering ikke er «quick-fix», noe som jeg blir minnet på hver eneste gang jeg besøker kommuner og blir presentert for den jobben som gjøres. Det er heller ikke en oppgave som vi kan lykkes med uten at den enkelte selv vil bli integrert og er villig til å legge ned den egeninnsatsen som er nødvendig. Ingen politikere eller andre kan vedta at noen er integrert. Vi kan legge til rette, men jobben må den enkelte i stor grad gjøre selv. Antallet som skal integreres, vil være svært viktig for hvor godt vi kan lykkes. Derfor er innstramningene som ble vedtatt av Stortinget i forrige uke, også en viktig premiss for at vi skal kunne lykkes med integreringspolitikken.

Mange av dem som kommer, mangler utdanning. Noen er analfabeter, og noen mangler arbeidserfaring. Selv om man har både utdanning og arbeidserfaring, kan spranget til det norske arbeidsmarkedet være formidabelt for mange. Det norske arbeidsmarkedet kjennetegnes av at det er få jobber til ufaglærte, og at det kreves utdanning for å utføre veldig mange jobber. Presset på den delen av arbeidsmarkedet der man kan komme inn uten formell utdanning, kommer til å være stort i årene som kommer.

Å lykkes med integrering handler også om å få til et godt samspill mellom den enkelte, staten, kommunen, næringslivet og ikke minst frivilligheten. Jeg har bl.a. besøkt flere menigheter som gjør en stor innsats for at personer med fluktbakgrunn skal finne seg til rette i Norge.

Integreringspolitikken er viktig for at vi skal unngå parallellsamfunn preget av lovløshet og åpen kriminalitet. Vi ser at dette er noe som preger flere land i Europa. Dette har vi vært skånet for i Norge, men vi skal aldri ta det som en selvfølge.

Regjeringen tar med denne meldingen nye grep innen integreringspolitikken, en melding som lanserer 69 løsninger for å få integreringsresultat. Flyktninger og migranter som kommer til Norge, skal læres opp i norsk kultur og samfunnskunnskap fra dag én. Norske lover, regler og verdier er noe som alle som er i Norge, må akseptere og forholde seg til. Ingen legger igjen holdningene sine på grensen. Derfor er det viktig.

Integreringsmottak for dem med høy sannsynlighet for opphold og motivasjon skal ha fulltidsprogram og skal kunne sette i gang med introduksjonsprogrammet allerede i mottak. Regjeringen ønsker allerede i år å opprette slike mottak med om lag 500 plasser. Hvis dette er en suksess, vil vi opprette flere slike mottak. Det viktigste er resultat.

Regjeringen mener at insentiv og motivasjon er grunnleggende for å lykkes med integreringen. Derfor vil vi belønne dem som står på og viser resultat gjennom integreringsløpet. Dersom resultat av egeninnsatsen uteblir, mener vi også at belønningen bør utebli.

Altfor få innvandrere er aktive i yrkeslivet, og kun 15 pst. er i arbeidspraksis i løpet av to år med introduksjonsprogram. Det er bare å se for seg å bli satt i et klasserom dag inn og dag ut i to år for å lære språk. Aktivitet og praksis er nøkkelen til å lære seg språk og norsk arbeidsliv å kjenne. For å gjøre dette ønsker vi å innføre krav om at praksis skal vurderes i hvert enkelt tilfelle og kombineres med norskopplæring. Vi må huske på at alternativet til en vellykket integrering er passivitet og avhengighet av offentlige ytelser. Alle som bor i Norge, skal ha like muligheter, men med muligheter og frihet er det like naturlig å stille krav. Derfor vil vi kreve fem års botid for å få kontantstøtte, at innvandrerkvinner i fødselspermisjon også skal ta del i opplæringen, og vi vil belønne arbeid og resultat framfor passivitet.

Jeg er glad for at det er bred enighet om mye i integreringspolitikken. Som ansvarlige politikere må vi tenke langsiktig på vegne av landet og ta grep for å ivareta den norske velferdsmodellen for kommende generasjoner.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Helga Pedersen (A) [11:37:46]: Det å kunne norsk og det å være i arbeid er helt avgjørende for å lykkes med integreringen, og det tror jeg alle er enig i. Derfor er det to ting i regjeringens integreringsmelding som både overrasker og bekymrer meg.

Det ene er regjeringens forslag om å kutte ytterligere i norskopplæringen. Det vil si at regjeringen i realiteten ønsker en halvering av norskopplæringen i asylmottak fra i fjor til i år.

Det andre er at regjeringen tviholder på kontantstøtten, til tross for at det er et målrettet tiltak for å holde innvandrerkvinner ute av arbeidslivet og barna deres utenfor barnehage og SFO.

Jeg lurer på: Hvordan i alle dager kan en statsråd med ansvaret for integrering tenke at dette er lurt?

Statsråd Sylvi Listhaug [11:38:37]: Det er alltid artig å høre på Arbeiderpartiet når de snakker om kontantstøtten, som de selv satt og administrerte i åtte år i regjering. Med rent flertall bak seg hadde man da alle muligheter til å fjerne ordningen. Jeg registrerte at det gjorde man ikke.

Når det gjelder opplæring og kutt i norskopplæring, mener denne regjeringen at det aller viktigste vi må lære folk som kommer til landet, er hvilke norske lover, regler og verdier som gjelder i vårt samfunn. Det er så viktig at vi mener at de 50 timene som nå innføres, bør prioriteres.

Så er det sånn at man gjerne skulle hatt mer av alt, og det ser også ut til å prege mange av forslagene til Arbeiderpartiet. Men når man på den ene siden kritiserer regjeringen for å bruke for mye penger og for på en måte å være for ekspansiv, og på den andre siden kritiserer at man bruker for lite, blir det litt vanskelig å forholde seg til. Vi må prioritere. Det har vi gjort her. Vi prioriterer det vi mener er viktigst, og det er det en regjering til enhver tid må gjøre.

Helga Pedersen (A) [11:39:41]: Jeg skulle ønske Arbeiderpartiet hadde hatt rent flertall. Jeg håper vi får det etter neste valg, men det er vel ikke sikkert at vi gjør det.

Det er klart at muligheten til å kvitte seg med kontantstøtten hadde økt betraktelig om landets nest største parti hadde støttet oss i det.

Dette handler nettopp om prioritering. Hvis man faktisk skal støtte opp under arbeidslinjen, hadde det vært veldig mye lurere å bruke de pengene man i dag bruker på kontantstøtte, på opplæring, kvalifisering og aktivitet – for befolkningen som sådan, men ikke minst for dem som har innvandrerbakgrunn.

Det å innføre botidskrav for kontantstøtte er et museskritt i riktig retning, men regjeringen kan jo ikke dokumentere at det faktisk vil ha effekt på integreringen. Og når vi ser at 50 pst. av innvandrerkvinnene står utenfor arbeidslivet etter ti år i Norge, vil jeg gjenta mitt spørsmål: Hvorfor mener Fremskrittspartiet at det er lurt å holde på kontantstøtten samtidig som man sier at man vil … (presidenten klubber).

Statsråd Sylvi Listhaug [11:40:51]: La meg starte med å si at vi absolutt har ambisjoner om å bli landets nest største parti, men vi må ennå jobbe litt for å komme dit.

Når det gjelder kontantstøtten, er det slik at Fremskrittspartiet og regjeringen støtter kontantstøtten. Vi ønsker å videreføre den. Vi mener det er viktig at foreldre har valgfrihet. Vi mener at foreldre skal kunne velge noe annet enn å ha ungene i barnehage. Jeg har selv erfaring med det. Jeg har selv brukt kontantstøtte for at mitt barn skulle unngå å komme i barnehage det første året. Neste gang valgte jeg barnehage, men jeg likte å ha den valgfriheten, og det tror jeg mange norske småbarnsforeldre har. Så er det utfordringer knyttet til den også, og det må vi løse. Derfor har regjeringen bl.a. foreslått at de fem første årene man er i Norge, skal man ikke ha mulighet til å få kontantstøtte. Det betyr at den inntektskilden faller bort, og det er også viktig.

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) [11:42:01]: Jeg har hatt gleden av å undervise norsk ungdom i kultur og samfunn i over 20 år – det er fag som heter det – så jeg er veldig spent på det pedagogiske innholdet, hva vi nå skal fortelle de nye om norsk kultur og samfunn.

Men jeg synes det er et godt forslag, og det har også fått en relativt god mottakelse i kommunene. Men nettopp fra kommunene reises det en del spørsmål om hvor kostbart dette vil bli, og om det blir vanskelig å gjennomføre på morsmålet til alle som kommer. Det er klart at dette er et krevende løft, for i mottakene sitter det nå folk med langt flere språk enn det er blant dem som er bosatt i kommunene. Det kan være at en sliter med å skaffe lærerkrefter, og det skal jo lønnes ut. Har statsråden oversikt over hva dette opplegget koster, og er statsråden åpen for andre løsninger, eventuelt å koble dette til norskundervisning, slik at det blir en mer fleksibel løsning?

Statsråd Sylvi Listhaug [11:43:05]: Vi skal nå jobbe med konkretiseringen av hvordan dette skal gjennomføres, og vi ønsker å få til en mest mulig effektiv måte å gjøre det på. Jeg hadde møte med Vox senest denne uka for å diskutere nettopp disse spørsmålene, og jeg kommer til å engasjere meg sterkt både i innhold og i hvordan dette skal gjennomføres på en best mulig måte. Jeg er selvfølgelig også opptatt av at det skal være mest mulig kostnadseffektivt.

Når det gjelder inndekningen, har vi foreslått i denne meldingen at vi skal bruke penger som ellers går til norskopplæring, for å finansiere disse timene. Vi mener at innenfor den rammen skal det være fullt mulig å få til et slikt opplegg.

Som lærer er jeg også veldig interessert i at vi skal få til et opplegg som slår an der ute, og kanskje både bruke fjernundervisning som en del av det – selvfølgelig er det også viktig med diskusjoner mellom deltakerne – og få til et opplegg som gjør at de som skal lære om våre verdier, sitter igjen med god kunnskap etterpå.

Heidi Greni (Sp) [11:44:19]: «Fra mottak til arbeidsliv – en effektiv integreringspolitikk», heter meldingen. Statsråden er altså opptatt av effektiv integreringspolitikk, og det er bra. Men det ser ut som om det tas to skritt fram og ett tilbake. I meldingen foreslås det bl.a. integreringsmottak og belønningsordninger, men bare for de mest ressurssterke. Dessverre skal timene til kultur og samfunnskunnskap tas fra norskundervisningen.

Med de løsningene statsråden presenterer, virker det som om dette er tiltak for de få ressurssterke, mens de som har dårligere forutsetninger – innvandrerkvinner, de med lav kompetanse, analfabeter osv. – blir stående igjen, med fare for å ende som sosialhjelpsmottakere. Hvilke tiltak mener statsråden skal hjelpe dem som har lengst avstand til arbeidsmarkedet, de som ikke er kvalifisert til å komme inn på de såkalte integreringsmottakene?

Statsråd Sylvi Listhaug [11:45:18]: Jeg er absolutt for en effektiv integreringspolitikk, selv om jeg er veldig påpasselig hele tiden med å snakke om at dette ikke er noen «quick fix».

Jeg vet ikke hvor representanten Greni har det fra at det bare er de mest ressurssterke som skal inn i disse integreringsmottakene. Det vi har sagt, er at det er de som er mest motivert, som skal inn der, og at kravene selvfølgelig skal utformes i forhold til hva man kan oppnå, altså utgangspunktet til den enkelte. For noen vil det ta mange år, det vil være et langt lerret å bleke. Jeg var selv og besøkte norskopplæring for analfabeter i Tønsberg og fikk der en liten innføring av læreren om hvordan det arter seg. Det er et langt lerret å bleke og noe som tar tid. Derfor har regjeringen i denne meldingen bl.a. foreslått at en kan bruke lengre tid på introduksjonsordningen, at en kan utvide den til å gjelde flere år for de som trenger det. Det vil hjelpe nettopp dem som står lengst unna arbeidslivet.

Abid Q. Raja (V) [11:46:28]: Folk evner å endre adferd – også innvandrerne evner å lære og å endre seg. Hva slags retorikk vi bruker mot en gruppe, har svært mye å si – kanskje har det avgjørende betydning for hva slags endring vi kan forvente. Med respekt for statsråden har den retorikken hun har tillagt seg, vært under sterk kritikk fra svært mange ulike kanter.

Spørsmålet mitt til statsråden er: Ser statsråden at hun kan lykkes bedre med det arbeidet hun er satt til å gjøre, dersom hun opparbeider seg genuin omsorg for innvandrerbefolkningen og viser at hun er en medspiller? Vil det være en bedre strategi hvis målet er å lykkes, eller er det bedre å framstå som fiende i et miljø man ønsker å endre? Ser statsråden behov for å justere kursen for retorikk noe, kanskje bare bitte-bitte litte grann?

Statsråd Sylvi Listhaug [11:47:20]: Jeg har som ambisjon å fortsette å påpeke det som er realitetene, ta opp de spørsmålene som er utfordrende, og påpeke det som bør være en diskusjon i det offentlige rom. Jeg mener at vi som samfunn tjener på det. Vi har sett hva som har skjedd i Sverige, der de feide mange problemstillinger under teppet. Det har ikke gått særlig bra der. Vi ser at det utvikler seg både parallelle samfunn og en manglende debatt i offentligheten. Jeg kommer til å fortsette å føre en debatt i offentligheten og å ta opp de vanskelige spørsmålene.

Men så er jeg opptatt av å treffe mange av de personene det gjelder, snakke med dem, få vite hvordan det går, og hva som er utfordringene. Derfor har jeg allerede besøkt mange mottak og mange fylker, og jeg har som ambisjon å fortsette med den reisen, nettopp for å få vite mer om integreringsarbeidet som skjer rundt omkring. Der er det frivillige organisasjoner, menigheter og kommuner som sammen står på for at vi skal lykkes med dette arbeidet.

Så jeg har ingen fiender, men jeg er en krevende dame som setter krav til folk, og det kommer jeg til å fortsette med.

Karin Andersen (SV) [11:48:33]: Jeg synes statsrådens innlegg i dag ble holdt i en tone som var god. Det tror jeg hjelper godt på integreringen. Det hjelper å føle at man er akseptert og respektert, sjøl om man kan være uenig.

Jeg er veldig glad for det statsråden sier om at hun vil endre og gjøre introduksjonsprogrammet mer fleksibelt, fordi noen trenger lengre tid. Det er helt åpenbart. At man skal satse mer på Jobbsjansen, på differensierte introprogrammer osv., er også veldig viktig, og helt i tråd med det SV har foreslått.

SV har foreslått en helhetlig integreringspakke som baserer seg på NOU 2011:14, Bedre integrering. Et av punktene det pekes på der, er at man trenger områdesatsinger, sånn som vi har hatt før, og som regjeringen nå ønsker å fase ut. Man ønsker også å advare veldig sterkt mot f.eks. ordningen med differensiert barnehagebetaling, fordi det låser folk fast i en fattigdomsfelle. Får du jobb og tjener penger, mister du et gode. Ser statsråden det?

Statsråd Sylvi Listhaug [11:49:43]: Nå var det litt vanskelig å oppfatte spørsmålet, fordi representanten tok opp mange problemstillinger. Men jeg er glad for at vi er enige om noe. Det er det ikke så ofte vi er, men på integreringsfeltet er det viktig at vi er enige om de store linjene. Det at vi har fokus på arbeidslinjen – det at folk kommer raskere ut i arbeidslivet – er utrolig viktig, også for å få arbeidstrening.

Når det gjelder barn, har vi i denne integreringsmeldingen konkret foreslått at også to- og treåringene som er i mottak, og som har fått opphold, skal få komme i barnehage og sånn sett bli en del av lokalmiljøet der de befinner seg. Det er viktig for at barna skal bli raskt integrert.

Jeg har, som jeg var inne på, besøkt mange mottak, og det er imponerende hvor raskt barna lærer språket. Det er mange jeg har møtt, som bare har vært her noen få uker, og som allerede er godt i gang med både å snakke flytende og lære ord og sanger. Det er moro å se, og det er noe å ta med seg.

Presidenten: Da er replikkordskiftet omme.

Jan Bøhler (A) [11:51:12]: Når vi snakker om å ønske velkommen, som vi gjør i høy grad i nabolagene der jeg bor, i Groruddalen, der flertallet har minoritetsbakgrunn, handler det å ønske velkommen og å leve sammen også om å stille opp for hverandre og bry seg om hverandre. Det er å vise respekt. Å være venner er å engasjere seg i hverandres liv, også når det gjelder dem som faller utenfor.

Den stortingsmeldingen vi behandler i dag, har en tittel som angår arbeidslivet, og det er noen grupper jeg særlig har bekymring for når det gjelder deltakelse i arbeidslivet. Det framkommer av Statistisk sentralbyrås statistikk av 9. mai i år at blant førstegenerasjons kvinner fra bestemte land er arbeidsdeltakelsen alvorlig lav. Blant somaliske kvinner er det 22 pst. arbeidsdeltakelse, ifølge SSB. Blant kvinner fra Afghanistan, Irak og Pakistan er det tilsvarende tallet i overkant av 30 pst. Sammenlignet med kvinner fra land som Sri Lanka og India, der det ikke er aktive miljøer som står for islamistisk ekstremisme, er arbeidsdeltakelsen to–tre ganger så høy. Da må vi ta inn over oss at det er et press, en kultur, noen problemstillinger i de førstnevnte miljøene. Vi må støtte de kvinnene. Det er ikke for å ta noen, men vi må støtte de kvinnene, gi dem redskaper for å stå imot press, slik at de får en klarere oppfatning og kan gi klarere beskjed til dem som presser dem, om at de må si ja til tiltak Nav kommer med, til opplegg i arbeidslivet. Selv om det selges alkoholholdig drikke, f.eks. øl, i en butikk, på et hotell eller en restaurant, om det selges kjøtt som ikke er halal, eller man på en eller annen måte må være i kontakt med menn, så må man ta imot jobben. De må vite at det er regelen i det norske samfunnet for at man skal ha en inntekt. Vi vil støtte de kvinnene som kan si klart fra til dem som presser dem, at sånn er det. Jeg er helt sikker på at de fleste ønsker å stille opp, ønsker å bidra, ønsker å jobbe.

Dette bekymrer meg. Jeg besøkte et arbeidstreningskurs for kvinner der jeg opplevde disse problemene på nært hold. Jeg har senere spurt meg for hos Nav-medarbeidere, som forteller meg om dette, og da ofte anonymt. Men også Nav-ledere har uttrykt dette, bl.a. tjenestedirektøren Bjørn Gudbjørgsrud, i en artikkelserie i Aftenposten i 2014. Jeg opplever samtaler, senest for en uke siden, med Nav-medarbeidere som forteller at de diskuterer dette mye, og at det er usikkerhet knyttet til hvordan de skal håndtere det når noen sier nei til tiltak av ulike religiøse grunner. Det er klart at det skal være et skjønn, men hvis det skjønnet blir veldig forskjellig fra saksbehandler til saksbehandler, fra avdeling til avdeling og fra kontor til kontor, er det en usikkerhet som ikke er bra, og som gjør at de ekstreme miljøene som er til stede i enkelte deler av samfunnet vårt, kan gi inntrykk av at det går an å følge de religiøse reglene, og presse kvinnene ytterligere.

Jeg mener det er viktig at vi er positive, at vi bryr oss, at vi ønsker velkommen og er gode venner, men da må vi også snakke om den typen utfordringer. Jeg vil påstå at det er mine beste venner der jeg bor, som forteller meg om disse tingene.

Vi må snakke om det. Med tanke på f.eks. Sverige og parallellsamfunn er den største feilen vi kan gjøre, ikke å snakke om det. Vi skaper fordommer hvis folk ikke opplever at vi snakker om dette på en troverdig måte.

Jeg er veldig glad for at kommunalkomiteen i Stortinget tar det opp enstemmig i innstillingen i dag. Det kan selvsagt angå andre problemstillinger enn dem jeg tar opp også. Det er en enstemmig innstilling fra kommunalkomiteen om å be regjeringen utarbeide tydeligere retningslinjer for dem som jobber i førstelinjen i Nav på dette feltet. Jeg hadde en interpellasjonsdebatt med arbeids- og sosialministeren, hvor hun sa at hun bl.a. ville se på folketrygdloven og skape hjemmel der for at disse retningslinjene skal bli tydeligere helt ute i førstelinjen.

Dette er ikke for å ta noen eller for å skape motsetninger, men tvert imot for å bygge ned motsetninger og gi grunnlag for at alle grupper skal kunne delta for fullt i arbeidslivet. Jeg tror at vi da må stille opp også for dem som presses av ekstreme miljøer, samme hvor de hører hjemme, om det er på den ene eller den andre siden i politikken eller på andre områder.

Helga Pedersen (A) [11:56:38]: Jeg skal fortsette der representanten Bøhler slapp.

Noen av de spørsmålene som det har vært mest strid om i norsk politikk, knytter seg til kvinners frihet og rettigheter – om kvinners stemmerett, om kvinners rett til å gifte seg med hvem man vil, om kvinners rett til å bestemme over egen kropp, om kvinners yrkesdeltakelse og om kvinnelige prester og biskoper, for å nevne noen tema som har vakt stort engasjement og strid, og som fortsatt gjør det.

Likestillingsspørsmålene er fortsatt i 2016 gjenstand for debatt og til dels skarpe politiske motsetninger. Det er uheldig, for ikke minst i arbeidet med integrering er mer likestilling mellom kjønnene en forutsetning for å lykkes. Det å være økonomisk uavhengig er helt grunnleggende for å kunne velge sitt eget liv, og for de fleste i Norge er det heldigvis en selvfølge. Det henger ikke minst sammen med at norske kvinner er i jobb. Det store flertallet av kvinner mellom 20 og 64 år er i lønnet arbeid.

Måten vi har organisert oss på i Norge med et sterkt trepartssamarbeid og en arbeidsmiljølov som verner om arbeidstakernes mulighet til å kombinere arbeid og familieliv, er fortsatt viktig for å lykkes. Kvinnene er viktigere for den norske velferdsstaten enn det oljen er. Hvis norske kvinner hadde jobbet like lite som gjennomsnittet i OECD-landene, hadde verdier tilsvarende hele den norske oljeformuen gått tapt.

Den høye yrkesdeltakelsen blant kvinner skaper altså store verdier for det norske samfunnet, men det finnes enda flere som kunne ha deltatt. Mens 66 pst. av kvinnene i Norge mellom 15 og 74 år er sysselsatt, er tallet bare 58 pst. blant innvandrerkvinnene, og det er for lavt, både fordi samfunnet går glipp av viktige verdier, og ikke minst også fordi det legger begrensninger på disse kvinnenes personlige frihet, og fordi det er et hinder for god integrering. Så vi må ha høyere ambisjoner på vegne av innvandrerkvinnene.

Skal vi lykkes med integreringen, må vi bygge ned barrierer som stenger folk ute fra arbeidslivet, og lage veier som leder inn i det. Fire av ti kontantstøttemottakere har innvandrerbakgrunn. At kontantstøtten hemmer integrering ved å holde innvandrerkvinner hjemme, er velkjent og godt dokumentert. Nå har også regjeringen skjønt det. På første side i integreringsmeldingen står det:

«Kontantytelser uten krav til aktivitet kan bidra til å gjøre det lite lønnsomt, eller direkte ulønnsomt, å delta i arbeidslivet.»

Da er spørsmålet: Hvorfor står ikke regjeringen løpet ut og fjerner hele kontantstøtten? Man tar altså et lite skritt i riktig retning ved å innføre krav om at man må ha bodd i Norge i fem år før man kan få kontantstøtte, men tidligere i vår spurte jeg regjeringen om hva slags effekt dette ventes å ha på andelen innvandrere som mottar kontantstøtte, og hva slags faglig grunnlag regjeringen bygger forslaget på. Det har jeg ikke fått noe svar på – tvert imot bekrefter svaret det vi alle er enige om:

«Regjeringen legger i arbeidet med integrering vekt på at det også for kvinner er svært viktig å bli økonomisk selvstendig og integrert i det norske samfunnet gjennom god utdanning og aktiv deltakelse i arbeidslivet.»

Jeg kunne sagt: Amen! Men i integreringsmeldingen er det umulig å få øye på grep som vil føre oss i den retningen, og det nytter ikke å si at man skal stille krav når man i praksis gjør det motsatte, sånn som regjeringen gjør. Kontantstøtte er et tungt økonomisk incentiv for å velge bort arbeidslivet, og i tillegg er det et viktig signal om norske verdier, normer og holdninger, som regjeringen i andre sammenhenger er svært opptatt av. Men altså ikke her.

I Norge har vi lyktes godt med likestillingen fordi vi har ordninger som gjør det mulig å kombinere arbeid med familieliv. Det gjelder fødselspermisjon, pappakvoter, og det gjelder ikke minst barnehageplasser. Derfor mener vi i Arbeiderpartiet at alle barn i asylmottak skal få barnehageplass fordi det vil virke positivt på integrering, men det er også viktig å fjerne barnehagekøen som sådan i resten av samfunnet. Det er en viktigere prioritering, og det bygger opp under arbeidslinjen, i motsetning til kontantstøtten, som hindrer den.

Gjør din plikt, og krev din rett, det har alltid vært en viktig grunnsetning for Arbeiderpartiet. Dette må ligge som et krav fra første dag på asylmottak. Vi skal stille krav, og vi skal stille opp.

Marianne Aasen (A) [12:02:00]: En god kollega, Jette Christensen, som jeg ser sitter i salen nå, skrev følgende tekst til bildet av fem fargerike damer på Facebook i går: Felles for de kloke damene jeg møtte på Furuset, er at de vil jobbe, de vil lære bedre norsk og de vil delta. Da er det vår jobb å gjøre det mulig.

Jeg, i likhet med de fleste andre politikere, også statsråden, har vi fått høre nå, har møtt samme holdning og innstilling hver gang vi møter innvandrere og flyktninger som er nyankomne, eller er på introduksjonsprogram f.eks. Da må jeg innrømme at kontrasten blir stor til tonen og det etterlatte inntrykket fra Fremskrittspartiets representanter. De vektlegger i debatter og i det offentlige rom et negativt utgangspunkt, og det handler om at dette er store problemer, og om de ikke vil, så skal de. Underforstått: De vil ikke lære norsk, de vil ikke jobbe. Men sannheten er en annen. Langt de fleste vil både lære norsk og tjene egne penger, men det er mange hindringer som gjør det vanskelig, og det er hindringer vi som politikere kan gjøre noe med. Så la oss jobbe med å utvikle en god integreringspolitikk i stedet for å mistenkeliggjøre en stor gruppe mennesker. Så hvordan gjøre det mulig for alle de mange innvandrerne som har vært her i en uke eller i mange år, å få en plattform som de kan leve gode, selvstendige og frie liv på?

Debatten her viser en lang liste, og jeg vil ta for meg ett område spesielt, og det er utdanning. Norge har et godt utdanningssystem som er gratis hele veien, og som er med på å sikre at dette landet har et konkurransedyktig næringsliv. Vi har en velfungerende offentlig sektor, og svært mange mennesker i Norge lever gode, lykkelige liv. Det er den skandinaviske velferdsstaten, som er unik i verden, som sørger for dette. Men det betyr ikke at utdannelse tatt i utlandet, andre steder, har dårlig kvalitet. Mange som kommer til Norge, har en lang og god utdanning bak seg, de har fagutdanning eller universitetsstudier med seg i kofferten. Og naturlig nok vil de ta i bruk utdanningen, hvilket er lurt også for samfunnet vårt. Generelt trenger vi mennesker med kompetanse, nær sagt uansett type fagutdanning, bachelorgrad eller mastergrad. Og vi trenger gründere og folk som ønsker å starte for seg selv, hvilket mange i denne gruppa ønsker. Men skal dette gjennomføres i praksis, er det avgjørende at godkjenningsordningene for utenlandske utdanninger og yrkeskvalifikasjoner forenkles og forbedres.

Det er NOKUT som har ansvaret for godkjenning av utenlandsk utdanning, og det er positivt at regjeringen vil opprette et felles informasjonspunkt og en felles nettportal for søknader om yrkesautorisasjon. Men det er ikke nok. Den felles dugnaden om hurtigkartlegging av kompetanse som ble lansert i fjor høst, ble i realiteten avlyst da regjeringens svar var en nettportal.

Manglende dokumentasjon er ofte et problem, og det har ofte naturlige årsaker når man flykter fra land som er i borgerkrig. Det er likevel mulig å godkjenne utdanning ved andre metoder, hvilket NOKUT har jobbet systematisk og godt med. De er klare til å gjøre mer av kartleggingsjobben, de er klare til å reise ut til mottak, for der sitter det mange tusen, og de venter. De venter på vedtak om mulig opphold, og de venter på en kommune å bo i – og ventetida kan brukes langt bedre, ikke minst til å kartlegge kompetanse. Arbeiderpartiet er utålmodig, og vi har flere konkrete tiltak: Vi vil forenkle godkjenning av kvalifikasjoner og lage en enklere innslusing av godkjente utdanninger.

Sammen med kartlegging i mottak må man identifisere hva som mangler for at den utenlandske utdanningen kan godkjennes i Norge. Det bør så utvikles og organiseres kurs- og utdanningstilbud som tetter dette gapet, slik at de får en godkjent grad som raskt kan tas i bruk. Det er særlig viktig å kartlegge behov og ønsker for videregående opplæring før bosetting i kommunene, slik at yngre elever er sikret et tilstrekkelig tilbud for god opplæring der vedkommende skal bo. Her bør fylkeskommunen ha en klar og tydelig rolle siden de har ansvaret for videregående opplæring og fagskolene våre. Det mangler i dag, og regjeringen bør snarest ta fatt på den jobben.

NOKUTs oppgaver knyttet til at mange flytter til Norge, blir stadig viktigere. De fleste kommer fra Europa, fra andre land i EU/EØS-området. Mange kommer også fra resten av verden, enten som flyktninger eller innflyttere via ekteskap eller jobb. På grunn av dette må NOKUT styrkes, noe Arbeiderpartiet har foreslått, med bevilgninger i inneværende statsbudsjett, slik at de får den kapasiteten som trengs for å gjøre en god og kvalitetssikret jobb. Og da tenker jeg ute på mottak, slik de selv foreslo.

Men jeg synes det er dumt når vi ikke får gjort noe med dette, for det er en sløsing med ressurser, en sløsing med menneskelige ressurser. Det er særlig dumt at så mange mennesker som vil jobbe, sitter uvirksomme. De vil lære norsk, og de vil bruke kunnskapen og kompetansen sin. Men etter å ha hørt på representanten Keshvari og statsråd Listhaugs innlegg, synes jeg ikke det virker som de synes det er så veldig dumt, og det virker ikke som de synes det er et særlig stort problem.

Lise Christoffersen (A) [12:07:18]: Sist uke var det innstramminger, i dag integrering. Sist uke var presselosjen full, i dag er det noen få spesielt interesserte. Forrige uke sa stortingsflertallet nei til mer midlertidighet for enslige mindreårige, fem år før permanent opphold og tre års arbeid eller utdanning for familiegjenforening. Det er bra, for det ville gjort integrering vanskeligere.

I debatten sist uke viste jeg til anbefalingene fra Europarådets menneskerettighetskommissær, Nils Muižniek, i hans tale til Europarådets parlamentarikerforsamling i april. Han advarte mot at medlemslandene hver for seg vil gjøre seg mindre attraktive ved å kutte i stønader, beslaglegge eiendeler, begrense familiegjenforening og gi midlertidig opphold. Han kalte det en feilslått politikk som ikke vil bremse flyktningstrømmen, bare hemme integreringen. Drivkreftene er ikke «pull», men «push». I problemnotatet av mai 2016 nevner han noen forutsetninger for arbeid og god integrering: familiegjenforening, permanent opphold, språk- og samfunnsopplæring, statsborgerskap, godkjenning av utdanning og realkompetanse, lik rett til utdanning, forbud mot diskriminering, og sist, men ikke minst politisk og annen samfunnsdeltagelse.

Selv om han også har noen kritiske merknader om Norge, kommer ikke vi så aller verst ut. Tittelen på Meld. St. 30 for 2015–2016, Fra mottak til arbeidsliv – en effektiv integreringspolitikk, bør derfor inspirere oss til å klatre oppover på den europeiske rangeringen av inkluderende samfunn, ikke nedover. Verdens beste land å bo i må være for alle. Vi trenger ikke økte sosiale forskjeller, men mindre. Det tjener vi alle på.

For Arbeiderpartiet bygger integrering på alle menneskers like verdi og like rettigheter. Ellers vil vi ikke lykkes. Så har vi én forutsetning til: den plikten vi hver og en har til å bidra til fellesskapet med de forutsetningene vi har. «Gjør din plikt – krev din rett» er ikke tomme ord. De som kommer til Norge, er en ressurs vi i høyeste grad trenger. Da må de også slippe til. Da bygger vi tillit og demper unødige motsetninger.

Så finnes det noen opplagte årsakssammenhenger, som meldinga viser til. Språk er en forutsetning for integrering. Da må språkopplæringen styrkes, ikke svekkes. Den må starte tidlig, i mottak. Tida i mottak må være kort. Kommunene må bosette raskt. Boliger trengs, barnehageplasser likeså. Arbeiderpartiet fremmer forslag som vil bedre det, dessverre blir ikke alle vedtatt.

Arbeid til alle er jobb nummer én og en nøkkel til integrering. Fritidsaktiviteter for barn og voksne kommer som en god nummer to. Mener vi at språkopplæring i arbeidspraksis er bedre enn klasseromteori for voksne, må konsekvensen være tiltaksplasser og jobber nok. Vi må evne å bygge videre på, ikke nullstille, den kompetansen flyktningene har, men det er altså et sorgens kapittel så langt. Arbeiderpartiet fremmer forslag også om dette.

NOKUT har vært nevnt. De har foreslått en felles flernasjonal hurtigprosedyre for godkjenning av utenlandsk kompetanse. I Dokument 15:372 i år svarte kunnskapsministeren på spørsmål fra Arbeiderpartiet at regjeringa ikke har vurdert dette. Det bør den kanskje revurdere.

Meldinga viser at innvandrere kommer i arbeid, men faller raskere ut igjen enn andre, kvinner hyppigere enn menn. Slik kunnskap er kjekk å ha, men har liten verdi dersom vi ikke spør hvorfor og setter inn tiltak for å motvirke det. Er det noe så enkelt som at flyktninger kommer fra land med lavere gjennomsnittlig levealder enn her? Fordi de oftere jobber i fysisk tunge yrker? Fordi de har alvorlige helseproblemer ingen har gjort noe med? Eller rett og slett fordi de er sist inn og dermed først ut ved innskrenkninger? Vi må vite og så handle.

Et tankekors til slutt: 21. mars 2013 behandlet vi Meld. St. 6 for 2012–2013, En helhetlig integreringspolitikk – mangfold og fellesskap. Jeg så på innlegget mitt fra den gang, og jeg kunne holdt samme innlegg i dag uten at noen hadde stusset det minste. Vår melding bygde på Kaldheim-utvalget, som i sin tur viste til utredninger på utredninger, og slo fast at det nå var tid for systematisk, konsekvent og langsiktig handling – gjennomføring av tiltak vi vet nytter. Vi har fortsatt samme utfordring: å få lagt vekk alle de begrepene, «det bør», «vi må», og «det trengs», og rett og slett få gjort det.

Når representanten Kapur mener at Arbeiderpartiet må finne seg i litt historieskriving, sier jeg tusen takk for det. Da Drammen på 1990-tallet behandlet sin bystyremelding Kunsten å være drammenser, vedtatt i 2000, var kvalifisering til deltagelse stikkordet. Introduksjonssenter og introduksjonsprogram ble et av tiltakene, og jeg husker veldig godt den dagen jeg sto i døra og ønsket kommunalminister Erna Solberg velkommen og var litt stolt av å få lov til å bidra til ny, nasjonal politikk på et særdeles viktig område for den byen jeg kommer fra.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [12:12:36]: Statsråden hadde et viktig poeng i sitt innlegg. Hun sa at for å opprettholde våre velferdsordninger er det viktig at flest mulig er i arbeid. Det gjelder oss alle. Dessverre viser tall fra Nav at arbeidsledigheten er tre ganger så høy blant førstegenerasjons innvandrere som hos befolkningen for øvrig. Det er bekymringsfullt at kun seks av ti innvandrere som har fullført introduksjonsprogrammet slik det er i dag, er i arbeid. Vi kan ikke ha et samfunn hvor en stor del av de nyankomne blir stående utenfor arbeidslivet og blir avhengig av trygdeytelser for å leve.

Det må tenkes nytt. Det er derfor gledelig at regjeringen kommer med en integreringsmelding, Fra mottak til arbeidsliv, hvor det legges så stor vekt på at de som kommer til oss, skal komme inn i arbeidslivet. Viktigheten av arbeid står sentralt, ja, det er en rød tråd. Jeg er spesielt glad for at det nå gjøres forsøk med egne integreringsmottak, og at samfunnskunnskap blir en del av opplæringsprogrammet.

Det gjøres veldig mye bra i dag, og jeg vil gjerne nevne noen eksempler fra min hjemkommune Drammen. Vi vet at skal foreldre komme i arbeid, er det viktig med barnehageplass. Drammen kommune var en av de første kommunene i Norge som innførte gratis kjernetid i barnehage til familier som hadde en samlet inntekt under 417 000 kr. Det er nå utvidet til full barnehageplass. Det er altså mulig å gjøre selv om vi har kontantstøtte. Jeg minner Arbeiderpartiet om det.

I Drammen kommune har man et prosjekt, Fjell 2020, som er ment å løfte bydelen Fjell, en bydel i Drammen som har en stor andel innvandrere. Jeg har lyst til å trekke fram et prosjekt som omhandler kvinner, det har flere på talerstolen nevnt i dag. Det er et prosjekt som heter Jobbsjansen. Målgruppen er kvinner som har stått utenfor arbeidslivet i flere år, og motivasjon til arbeid er en del av programmet. Den enkeltes kompetanse blir kartlagt, og det skreddersys opplegg. Norskopplæring som er arbeidsrettet, er en del av tiltakene.

Mange kvinner med innvandrerbakgrunn har helseproblemer som hindrer dem i å gå ut i arbeidsliv. Derfor er kartlegging av kvinnehelse viktig, og både problemer innen psykisk helse og diabetes er det mange innvandrerkvinner som har vært isolert, som har.

Det som er gledelig, er at 67 pst. av de som deltok i dette programmet, kom ut i arbeid. Det viser at det nytter med systematiske tiltak hvor man følger opp den enkelte. Det er også et annet bra tilbud: Jobbjakt. Det er et treukers intensivt kurs for dem som er blitt arbeidsledige. Det har også gitt gode resultater.

Integrering starter ofte med barna og barn på skole og i barnehage. Det er der foreldre møtes. I prosjektet Fjell 2020 er det fritidstilbud til barn over fire år når SFO slutter, og målet er mestring, identitet og språk. Leksehjelp og mat er en del av dette, for det er viktig å kunne snakke norsk utenom skoletiden og være sammen med barn utenom sine egne. Det er et flott samarbeid med Drammen Idrettsråd om aktiviteter i dette prosjektet.

Det er viktig at alle kommuner tar tak i miljøer som begynner å isolere seg. Det er kommet fram i media nå at en del unge i Drammen bruker hele sin fritid på en skole som drives av Det islamske kultursenter. Kommunen følger dette nøye i samarbeid med skole, politi og koordinator som jobber med forebyggende arbeid. Samfunnet er såpass åpent at det er godt at dette kommer fram.

Integrering handler om å være en del av samfunnet. Det betyr ikke å gi opp egen kultur og identitet. Det handler om å bli akseptert, men også å akseptere. Jeg mener nøkkelen til dette ligger i å delta i arbeidslivet.

Kari Henriksen (A) [12:17:44]: Det er klare skillelinjer mellom regjeringas og Arbeiderpartiets politikk – ikke bare i økonomisk politikk, kriminalomsorgspolitikk, arbeidslivspolitikk eller skolepolitikk, men også i ambisjonene vi har på landets vegne. Der vi vil ligge i front og bli best i verden, nøyer Høyre og Fremskrittspartiet seg med å ha ambisjoner om ikke å være i elitedivisjonen – som i klima, likestilling, kriminalomsorg og inkludering. Politikken er flyttet litt til høyre for Høyre.

Der Arbeiderpartiet har ambisjoner om å skape en inkludering i verdensklasse, opplever vi at Høyre er med på en reise som går i motsatt retning. Ytterligere kutt i språkopplæring og kutt i dagpenger er to praktiske tiltak som hemmer, ikke fremmer inkludering.

Utenforskapet skulle ta slutt med Høyre i regjering. Hva er resultatet etter tre år? Jo, utenforskapet fra vårt viktigste fellesskap – arbeid – har aldri vært større. De økonomiske forskjellene øker.

Arbeiderpartiet legger til grunn at de som kommer hit, er som de fleste av oss. De ønsker å bidra med det de kan. Og de jeg kjenner, ønsker å gjøre nettopp det. De vil bli stilt krav til, de vil bidra, og de vil ha klare grenser. De vil lære norsk språk og norsk kultur. De ønsker ikke at systemet utnyttes, for det ødelegger for andre. Dette er ikke ulikt den kampen Arbeiderpartiet førte for utnyttede arbeidsfolk en gang i tida: Gjør din plikt, og krev din rett.

Slike utfordringer har Arbeiderpartiet og fagbevegelsen i fellesskap løst tidligere. Arbeid til alle er hovedmålet for alle innbyggere i Norge, uansett hvordan de er kommet hit. Flere av regjeringas tiltak gjør det vanskeligere å bli en del av det norske fellesskapet, som kontantstøtteforslaget og halvering av språkopplæring.

I Kristiansand er det noen gode eksempler. Choice Hotels og Mottaksskolen har inngått avtale om en klasse som får både arbeidstrening og språkopplæring samtidig. Det er etablert et ungdomshus for enslige mindreårige. Der får de møte hverandre, de gjør lekser, de får møte norsk ungdom, og de får møte helsepersonell og politi, som jobber med forebyggende arbeid.

I Arbeiderpartiet ønsker vi å bruke nettopp de gode erfaringene fra tidligere arbeid for å lykkes. Vi ønsker å lytte til de nyankomne og sammen finne tiltak som virker, samarbeide med fagorganisasjoner og frivillige organisasjoner for å gjøre mer og ikke mindre av det som virker. Vi må gjøre mer og ikke mindre av det som får folk i jobb, mer og ikke mindre av det som lærer nyankomne norsk. Derfor velger vi annerledes enn regjeringa på noen områder: en kommuneøkonomi som tar høyde for utfordringene ved å gi nyankomne samme muligheter, spille på lag med frivilligheten for å skape sterke fellesskap, sørge for barnehager til alle og ikke minst sikre en fellesskole der alle barn treffer hverandre og leker sammen.

Men trygghet og sikkerhet for alle handler også om å forebygge miljøer som hemmer folks frie liv, som truer folks og rikets sikkerhet. I det arbeidet trenger vi de nyankomne og alle oss andre som har bodd her en stund. SLT-arbeidet i kommunene må styrkes. Det forebyggende politiarbeidet er bra, men en trenger et ytterligere løft fordi det tiltaket ikke er finansiert tilstrekkelig fra regjeringas side.

Jeg vil til slutt nevne et godt eksempel fra godt forebyggende SLT-arbeid. Alason Abdullahi fra Kristiansand har vært pådriver for å etablere et tverretatlig, tverrfaglig og tverrpersonelt tiltak, som nettopp handler om det å bringe ungdom, foreldre, skole, politi og hjelpearbeidere sammen, slik at både foreldrene og ungdommen er trygge på at de har et sted å henvende seg når de får mistanke om at det er noe som ikke er bra – enten med egne barn, eller i eget miljø. Samarbeidet med de religiøse miljøene er veldig bra, og det er en forutsetning for at man kan få dialog med disse miljøene, og at vi kan komme i en posisjon der man kan iverksette kraftfulle virkemidler for at ingen, heller ikke i de miljøene, skal være undertrykt og ikke kan leve frie liv.

Bente Stein Mathisen (H) [12:22:51]: Denne meldingen er tydelig på hvilket fokus vi må ha når det gjelder integrering. En effektiv og god integreringspolitikk handler om hvordan vi kan legge bedre til rette, slik at flyktninger og innvandrere kommer i jobb. Kommer man ikke inn i arbeidslivet, mister man også så mye annet, sosialt, kulturelt og økonomisk. Det å tjene egne penger, eie sin egen bolig, ha kontakt med andre og kunne språket er viktige faktorer i integreringen.

Regjeringen har i denne meldingen foreslått en rekke tiltak som vil bidra til en bedre integrering. Det handler om å sette i gang med integreringsarbeidet så fort som mulig for alle dem som etter all sannsynlighet får innvilget opphold. Derfor er dette med integreringsmottak for motiverte asylsøkere et spennende tiltak. Her vil det være kontrakter med plikter og krav i et intensivt program. Det skal etableres fire–fem slike mottak i 2016 med til sammen 500 plasser.

Forslaget om midlertidig arbeidstillatelse for asylsøkere som samarbeider om avklaring av identitet, og som har høy sannsynlighet for opphold, er også veldig positivt. Altfor mange blir sittende uvirksomme i mottak og vente på asylintervju. Dette tiltaket vil fremme integreringen og hjelpe flere til å komme raskere i gang med livet sitt her i landet.

Introduksjonsprogrammet for nyankomne innvandrere er en god ordning, og det er viktig. Mennesker som får opphold, må vite hva de kommer til og hjelpes inn i et aktivt yrkes- og samfunnsliv, men det skal legges mer vekt på arbeidsrettede tiltak. Norskundervisning og annen opplæring i kommunene skal styrke hverandre istedenfor å konkurrere. Det er viktig å lære norsk, men det må ikke hindre muligheten til å komme i jobb. Opplæring og sysselsettingstiltak må samordnes, slik at de som flytter hit fra en helt annen kultur, raskere kan bli en naturlig del av samfunnet vårt. Vi har ikke tid og råd til at det tar mange år før innvandrere er kvalifisert til arbeid.

Norsk og opplæring i norsk kultur og samfunnskunnskap er viktig. Derfor er forslaget om 50 timer kurs i norsk kultur og samfunnskunnskap til asylsøkere i mottak bra. Det å lære om det norske samfunnet, norske lover og regler og vår væremåte vil være til stor hjelp for flere i overgangen til samfunnet, og ikke minst hvordan man skal forholde seg til samfunnets spilleregler.

Jeg har også lyst til å vektlegge dette med hverdagsintegrering og frivillighet. Regjeringen utfordrer oss alle til å ta del i det store dugnadsarbeidet med å bistå våre nye naboer og landsmenn i å bli kjent med det norske samfunnet. I min hjemkommune, Asker, har noen ildsjeler tatt den utfordringen. På asylmottaket på Dikemark er det etablert en venneforening som heter DIAS venner. De jobber for at beboerne på asylmottaket kan få mulighet til å være aktive, bruke sin kunnskap og erfaring og bygge kompetanse og nettverk og lære seg norsk. Flyktningene får hjelp til å prøve seg i jobb eller med frivillig arbeid. DIAS venner har støttepersoner fra både politikk, næringsliv, Asker kommune og frivillige organisasjoner.

Integreringsarbeid handler også mye om å jobbe langsiktig. Jeg har møtt mange innvandrere som har bodd lenge i Norge, og som har fått norsk statsborgerskap, men som likevel opplever at de ikke er fullverdige medlemmer av det norske samfunnet. Det er trist. Med en annen hudfarge og et utenlandsk navn opplever flere ikke å bli innkalt til jobbintervju selv om de er kvalifisert. Vi ønsker jo at alle skal med og må jobbe med å endre holdninger og praksis, for det er dessverre en kjensgjerning at arbeidsledigheten blant førstegenerasjonsinnvandrere er tre ganger så høy som for befolkningen for øvrig, ifølge tall fra Nav, og det bør bekymre oss alle.

Vi må lære av oppskriften til DIAS venner i Asker og alle de andre ildsjelene rundt om i landet som har bidratt til god hverdagsintegrering. Det handler om å bli kjent med våre nye medborgere. De må inviteres inn på våre sosiale arenaer og treffsteder og være med og forme fremtidens Norge. Ingen er tjent med at noen opplever å være på utsiden og ikke høre til i det norske samfunnet. Mennesker som kommer hit og blir aktive deltakere i samfunnsliv og arbeidsliv, vil være med og bidra til å skape et bedre Norge sammen med oss.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Stein Erik Lauvås (A) [12:27:06]: Knapt noe land har vel bedre forutsetninger for å lykkes med integreringen enn det vi har her i Norge. Vi har ressursene som kan settes inn i språkopplæring, arbeidstrening, kompetanseheving og kulturlæring. Bruker vi våre ressurser riktig og klokt, vil vi oppnå at de som kommer til Norge, blir selvforsørget, betaler skatt og bidrar positivt i nærmiljøet og på arbeidsplassen. Verdier som over tid har formet det norske samfunnet, må ligge til grunn for integreringen – demokrati, rettsstat, menneskerettigheter, likestilling og likeverd er grunnleggende verdier i vårt land. Vi skal stille krav, og vi skal stille opp. Utgangspunktet må være at alle skal bli en del av samfunnskontrakten – gjør din plikt og krev din rett. Det er et gammelt slagord som lever i beste velgående og egentlig gir en veldig god oppsummering.

Kommunene må gis reelle muligheter for faktisk å kunne mestre oppgaven med god integrering. Det er i kommunene det skal læres språk og det skal bosettes. Det er i nærmiljøet våre nye landsmenn skal delta i frivilligheten og bli en del av et levende lokalsamfunn. Derfor må kommunene kompenseres for de ekstrakostnadene de får ved bosetting og integrering. Derfor må kommuneøkonomien styrkes i årene som kommer, og ikke svekkes. Og derfor må vi ha en rettferdig fordeling av bosettingen mellom kommunene som ser til at vi faktisk kan bosette etter det behovet som finnes. Derfor må også egenandelen som kommunene må betale for barnevernstiltak for enslige mindreårige asylsøkere, fjernes. Det er kommunenes oppgave å sørge for at Norge lykkes i integreringen. Da må vi også være trygge på at kommunene faktisk blir satt i stand til å gjøre den jobben Stortinget og samfunnet ellers forventer at blir gjort.

Så ligger det også et stort ansvar på arbeidslivets parter for å delta i integreringen. Skal vi lykkes, må flyktningene inkluderes i det ordinære arbeidslivet så fort som mulig. Lønnstilskudd kan være et slikt virkemiddel, og lønnstilskudd vil være et godt virkemiddel for å bringe arbeidssøkere i tettere kontakt med det reelle arbeidslivet.

Så er det viktig å få med seg at slik deltakelse i integrering skal være universell. Med andre ord: Regler som gjelder flyktninger, gjelder alle, og regler som gjelder alle, gjelder også flyktninger.

Vi må si fra om at dette klarer vi, alternativet er nemlig ikke gangbart. Det viser seg at samfunn som satser på inkludering, rettferdighet, rettigheter og plikter, vil stå seg godt i årene som kommer. Men som sagt: Da må vi stille krav, men vi må også stille opp.

Abid Q. Raja (V) [12:30:15]: Magdi og Chirag, Yosef og Tshawe, Haddy N’jie, Kadafi Zaman, Moa, Carew, Shazia Sarwar, Yama Wolasmal, Mah-Rukh Ali, Hadia Tajik, Mudassar Kapur, Mazyar Keshvari, Shabana Rehman, Usman Rana, Bushra Ishaq, Shakeb Syed, Iram Haq, Ulrik Imtiaz Rolfsen, Assad Siddique, Haitam Aleesami, Stella Mwangi, Ezinne Okparaebo, Wasim Zahid, Sylo Taraku, Abu, Dilek Ayhan, Sundeep Singh, Adil og Deeyah Khan, Nico & Vinz, Olav Chen, Leo Ajkic, Marco Elsafadi, Sumeet Singh, Iman Meskini, Markus Bailey, Lan Marie, Nadia Hasnaoui, Sarah Natasha Melbye, Shahzad Rana, Lubna Jaffery, Johan Golden.

Dette er noen få personer jeg har nevnt navnet på blant de mest kjente nordmenn med brunere hudfarge, blant de mest vellykkede eksempler på at det går an. Det er et lite antall jeg har nevnt, men – om jeg må si – fjerner man disse, står vi ribbet tilbake som en fattig nasjon.

Jeg vil si til hele Fremskrittspartiet: Slutt å forsøke å gjøre oss fattigere. Blant asylbarna i Norge er det både framtidige Hadia Tajik-er, en John Carew, en Chirag Patel. Vår oppgave er ikke å snakke dem ned, lage fiendebilder av dem, men å la dem få leve ut hele sitt potensial. Det er vår oppgave som politikere. Det er også statsrådens oppgave.

Her er det et stort potensial blant asylsøkerne. Det er mye energi. Har man klart å kjempe seg bort fra despoter og undertrykkelse, klart å overvinne forfølgelse og ta seg over kontinent til Norge, har man en ekstrem mengde energi i seg, som kan brukes til noe. Og vi, vi tar livet av den energien ved å sette folk passivt på mottak, hvor vi sløser med den menneskelige energien og ressursene. Passive foreldre gir i neste runde passive barn, og her har vi et stort arbeid foran oss. Lykkes vi med integreringen i Norge, lykkes vi også som nasjon. Hva om vi mislykkes? Det bør vi også våge å tenke på. Gettoer, parallelle samfunn, ekstremisme – eksempler som vi ser i England, Frankrike, Belgia, Sverige, er eksempler til advarsel, og vi i Norge er ikke der. Det må Fremskrittspartiet slutte å late som at vi er. Vi er heller ikke på vei dit, og da må vi også gjøre noe med retorikken vår dersom vi skal lykkes med dette.

Jeg ga den oppfordringen til statsråden i mitt spørsmål til henne i stad. Den oppfordringen tok hun ikke på strak arm, men hun har sommerferien til å tenke seg litt om. For retorikk endrer atferd, og den retorikken bør være best fra den som har det største ansvaret for dette, nettopp denne statsråden. Så bruk gjerne sommerferien til å tenke bitte, bitte lite grann på det, statsråd – om jeg får melde det, president!

Audun Lysbakken (SV) [12:33:41]: Denne våren har unge jenter gjort opprør mot sosial kontroll og æreskultur i muslimske miljøer. Vi vet at konservativ tolkning av islam brukes som unnskyldning for å kontrollere unge jenter på en uakseptabel måte, og vi vet at det fortsatt er mennesker som opplever ufrihet i kristne trossamfunn. En ny generasjon tøffe feminister sier klart fra til oss: Kvinnekampen må være for alle norske jenter. Og de som krever frihet, må få støtte fra Stortinget.

Det er derfor SV har fremmet det forslaget som har fått enstemmig tilslutning fra kommunalkomiteen. Vi ber regjeringen utrede mulighetene for å holde tilbake støtte til trossamfunn i tilfeller hvor det oppfordres til lovbrudd, eller når andre alvorlige forhold avdekkes. Nettopp kampen mot sosial kontroll og æreskultur var en viktig grunn til at vi fremmet dette forslaget. Jentene har hatt mot til å si fra, og de må få se at Stortinget har mot til å handle. Det er tøv at dette forslaget handler om tankepoliti eller setter trosfriheten i fare. En skal få tro og si det en vil i Norge, om det er aldri så reaksjonært. Men en har ikke krav på å få penger fra staten, uansett hva en gjør med pengene. I Norge har vi et veldig raust system for støtte til trossamfunn, men vi stiller svært få krav.

Dette forslaget handler ikke om å ta penger fra dem som ikke vil vigsle homofile eller ikke ansette kvinnelige prester – selv om jeg har sterke meninger om det. Det handler om å undersøke mulighetene for å kunne kutte støtte til religiøse ledere som har ansvar for grov undertrykking, og som bruker sin religiøse autoritet til å ta fra andre mennesker frihet. Da er det oppsiktsvekkende hvis Stortinget i dag barberer det forslaget og tar bort det som handler om andre alvorlige forhold enn rene lovbrudd. Tenk på hva slags signal det er å gi! Signalet vil være at Stortinget er mer redd for å tråkke religiøse ledere på tærne enn ivrig etter å støtte mennesker som slåss mot undertrykking i religiøse miljøer.

Det er dilemmaer knyttet til dette og utfordringer knyttet til håndheving og avgrensning. Det er derfor vi har fremmet et utredningsforslag. Tiden er overmoden for å prøve å få dette til, og i møte med et dilemma må vi spørre oss: Hva er det som veier tyngst for oss? Og jeg er mindre redd for at vi skal utfordre trossamfunn for mye, enn for at vi skal støtte dem som slåss mot sosial kontroll, for lite. Vi må være mer opptatt av å støtte mennesker som undertrykkes, enn redd for å støte mennesker som har makt. For meg er det det som er å ta liberale prinsipper på alvor, og det er det ikke å ha mot til å gjøre det, som er illiberalt.

Jeg vil sterkt oppfordre Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og Miljøpartiet De Grønne til å tenke over hva slags signal de er i ferd med å sende. Vi står fast på vårt forslag.

Presidenten: Presidenten er helt sikker på at representanten Audun Lysbakken kan finne et annet uttrykk enn «tøv» i sine neste innlegg.

Tove-Lise Torve (A) [12:37:13]: «Fra mottak til arbeidsliv» er et godt navn på en stortingsmelding om integrering. Personlig liker jeg begrepet inkludering bedre. Det er et mye mer positivt ladet begrep som signaliserer aktiv deltakelse fra alle.

Som vararepresentant vil jeg bruke taletiden min til å dele noen konkrete lokale erfaringer som er overførbare i et nasjonalt perspektiv.

I min hjemkommune Sunndal er det et stort kommunalt asylmottak. Kommunen bosetter mange flyktninger og har en egen innvandringstjeneste. Mottaket er i mitt nabolag, og jeg kjenner mange asylsøkere og flyktninger. De ønsker å lære seg norsk og få seg arbeid. Det er derfor ubegripelig at regjeringen vil kutte i norskopplæringen.

På sykehjemmet, hvor jeg er sykepleier, har vi mange innvandrere i språkpraksis, under opplæring, som ekstravakter og etter hvert som fast ansatte. De står på, er pliktoppfyllende og har lite fravær.

Mange flyktninger ønsker å ta fagbrev, spesielt i helsefag og byggfag. Det er veldig bra. Det er kompetanse og arbeidskraft Norge trenger. I Sunndal søker mange av dem med opphold nettopp disse linjene, og en stor andel er voksne. Gjennomføringsgraden i Sunndal hos dem med fremmedkulturell bakgrunn lå i 2015 på 78 pst., mens den totale gjennomføringsgraden i videregående opplæring i Møre og Romsdal lå på 73 pst. Voksenopplæringen i Sunndal kvalifiserer asylsøkerne og flyktningene godt til videregående opplæring.

Dessverre er det en praksis i fylkeskommunen som er uheldig for de voksne søkerne. Ved opprettelse av linjetilbudene er det antall søkere med ungdomsrett som danner grunnlaget. Til høstens opptak var det for få med ungdomsrett som søkte byggfag og helsefag i Sunndal. Derimot var det mange med voksenrett som søkte, så det var mer enn nok elever totalt for å starte disse linjene. Men det tar ikke fylkeskommunen hensyn til. Fylkeskommunen vedtok derfor å legge ned byggfag og helsefag i Sunndal. Dette er ikke enestående for Sunndal, men gjelder flere distriktsskoler rundt om i landet.

Konsekvensen er at flyktningene vi ønsker skal ta utdanning for å komme seg i arbeid, ikke får gjort dette fordi storsamfunnet ikke legger godt nok til rette. Dette er et paradoks, og det må ordnes opp i. Fylkeskommunen må pålegges å ta med dem med voksenrett i grunnlaget for opprettelse av linjetilbudene, og fylkeskommunen må få økonomi til å dekke kostnadene.

Sunndal kommune har drevet mottak i mange år, og jeg kunne nevnt mange gode eksempler på fordelene med at kommunene driver mottakene selv, men det kan jeg eventuelt tegne meg til senere.

André N. Skjelstad (V) [12:40:26]: Vi vet at kostnadene med mislykket integrering er betydelige. En kostnadsrapport laget av Fafo og Samfunnsøkonomisk analyse på oppdrag fra kunnskapsministeren viser at prisen for å mislykkes med å gi flyktningbarn fullgod grunnopplæring i norsk skole er fire ganger så høy som prisen for å gi det. Jeg skulle derfor ønske at de som roper varsko om høye kostnader, også var like ivrige etter å iverksette effektive integreringstiltak, for kostnadene blir bare høyere om vi mislykkes med integrering.

Som min gode kollega og venn Abid Q. Raja sa nylig i et innlegg, er det mange gode eksempler. Det er ingen tvil om at vårt samfunn måles etter hvor godt vi klarer å integrere, ikke etter hvor sterk og streng innvandringsretorikk vi har. Derfor er nøkkelen til dette ikke å prate hverandre ned.

Venstre er positiv til en utredning av muligheten for å trekke tilbake økonomisk støtte til trossamfunn. Vi mener imidlertid dette bør ses i sammenheng med den varslede stortingsmeldingen om en helhetlig tros- og livssynspolitikk, som kommer opp etter initiativ fra Venstre. Den varslede meldingen følger opp innstillingen fra Stålsett-utvalget, som de rød-grønne la i en skuff. Vi savner imidlertid i meldingen en oppfølging av anmodningsvedtak om utredning av muligheten for en offisiell norsk utdanning av imamer. Det er viktig at religiøse ledere som skal virke i det norske samfunnet, både har mulighet til å bli, og i stor grad er, utdannet i Norge og kjenner til norske referanser og norske verdier.

Så vil jeg avslutningsvis si, som jeg glemte i mitt første innlegg: Vi fremmer ikke løst forslag nr. 49. Vi støtter derimot Kristelig Folkepartis forslag nr. 50. Så støtter vi heller ikke forslag til vedtak IX.

Anders B. Werp (H) [12:42:37]: Det norske samfunnet er avhengig av at alle bidrar, og at alle får muligheten til nettopp det. Regjeringen fører en streng og rettferdig innvandringspolitikk. Vi må holde innvandringen under kontroll og sørge for at de som får opphold, kommer i arbeid, lærer norsk og forstår de norske verdiene. Det er god integrering.

Migrasjonssituasjonen i Europa gir et svært utfordrende bakteppe for denne saken. Den store tilstrømningen også til Norge i fjor høst viser hvor krevende dette er. Integreringspolitikken er ikke en endelig størrelse. Det er ikke en endelig fasit, men en politikk som hele tiden må tilpasse seg en stadig skiftende situasjon. Det er nettopp det regjeringen gjør, for med denne meldingen staker regjeringen ut kursen for integreringspolitikken og løsninger for å håndtere den migrasjonssituasjonen vi står overfor.

Vi vektlegger at tiden i mottak skal brukes effektivt, at bosetting i kommunene skal skje så raskt som mulig etter vedtak om opphold, at kvalifisering til arbeidslivet skal være målrettet, og at innvandreres medbrakte kompetanse og utdanning skal brukes.

Regjeringen ser nærmere på finansieringen av norske trossamfunn gitt av stater som ikke selv praktiserer religionsfrihet. Spørsmålet er om slik finansiering skal tillates når man i opprinnelseslandet aktivt undertrykker religionsfriheten og dermed grunnleggende menneskerettigheter. Dette er både viktig og vanskelig – viktig fordi vi dessverre ser tilfeller av radikalisering og framvekst av skyggesamfunn under dekke av religiøse aktiviteter. I kampen mot radikalisering og voldelig ekstremisme er religiøse trossamfunn meget viktige, og det er en viktig del av det forebyggende arbeidet regjeringen har tatt initiativ til. Dette arbeidet må skje i samarbeid med trossamfunn.

Samtidig må vi ikke lukke øynene for at noen trossamfunn kan ha motsatte motiver og intensjoner. I denne sammenhengen er det viktig at regjeringen ser på alle muligheter for å bidra til å motvirke radikalisering og framvekst av voldelig ekstremisme. Derfor er forslag nr. 50, fra Kristelig Folkeparti, et godt forslag. Det balanserer de vanskelige sidene knyttet til dette temaet, knyttet til fundamentale menneskerettigheter, og det gjør det på en god måte. Det gir en tydelig melding om trossamfunns ansvar for å bidra i integreringen på en god måte, og at norsk straffelov setter en tydelig og ufravikelig grense også når det gjelder finansiering.

Karin Andersen (SV) [12:45:37]: Nei, det forslaget fanger ikke opp noe av det mest problematiske, nemlig undertrykking av barn og kvinner, som også er i strid med menneskerettighetene. Jeg har lyst til å takke representanten Abid Raja for hans innlegg, og jeg har lyst til å føye til at jeg også vil takke alle de innvandrerne som er helt vanlige arbeidstakere i dette landet. De gjør en kjempeinnsats for at dette samfunnet skal gå rundt. Noen av dem blir enere, andre blir vanlige arbeidstakere – det er bra.

Men jeg vil også kaste lys over den neste saken vi skal behandle i dag, nemlig kvinner på flukt. Den tar inn over seg at noen utsettes for helt umenneskelige ting også på flukt og på veien hit. Det gjør at en kan være så skadet at det er umulig å komme i jobb. Mange kvinner som ikke er i jobb i dag, er utsatt for det samme som min generasjon var utsatt for, nemlig at vi ble ganske kraftig sosialt fordømt når vi ville være i jobb. Jeg ble det av mange i lokalsamfunnet. Det var feil å være i jobb som kvinne, en var ikke et ordentlig kvinnfolk, og en var i hvert fall ikke en ordentlig god mor hvis en ville være i jobb og sende ungene sine i barnehagen.

Vi må huske på at disse tradisjonene er tunge, at det tar tid, og at noen av disse kvinnene har vært utsatt for veldig alvorlige ting – enten i det landet de har bodd i, under flukten eller til og med under oppholdet på mottak i Norge – som gjør at det ikke er lett å komme i jobb. De er rett og slett syke, alvorlig skadde, og det betyr at en del av den jobben vi må gjøre også når vi tar imot flyktninger, enten det er kvinner, andre krigsskadde eller også funksjonshemmede – som vi absolutt bør ta imot, som trenger å komme seg vekk – er at de må få vite at de er likeverdige, selv om de ikke kan jobbe, for det er de.

Jeg ser i VG at statsråden er bekymret over tvangsekteskap. Ja, det er jeg også. Det er grunnen til at vi fremmer forslag i dag om at vi skal ha flere minoritetsrådgivere, så jeg oppfordrer statsråden til å fortelle sin koalisjon at det bør de stemme for. En annen ting er at da vi behandlet innstrammingene på fredag, fremmet SV forslag om at de barna som blir satt igjen i utlandet, ikke også mister oppholdstillatelsen i Norge fordi de er så lenge i utlandet at de ikke får lov til å komme tilbake igjen – nettopp fordi de blir utsatt for denne type sosial kontroll. Men det stemte regjeringspartiene ned. Statsråden nevnte det ikke med et ord i sitt innlegg, verken da eller nå. Men offentlig er hun bekymret for dette. Der ligger det et forslag, fiks ferdig, som i hvert fall kan sikre de barna som blir holdt igjen i utlandet mot sin vilje, mot å bli avskåret fra å kunne komme tilbake til Norge fordi de blir holdt borte så lenge at de mister oppholdstillatelsen. Det må statsråden se på.

Statsråd Sylvi Listhaug [12:48:54]: Jeg må si at det innlegget som representanten Jan Bøhler holdt, støtter jeg 110 pst. Og jeg kan bare forsikre representanten Andersen om at mitt engasjement for jenter som blir utsatt for tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og sosial kontroll, er veldig stort. Helt siden jeg begynte som politiker, er det en av de sakene som har opptatt meg mest. Det er fordi jeg mener det er den viktigste likestillingskampen som vårt samfunn står overfor i dag. Det at det finnes jenter blant oss som blir utsatt for tvang, at foreldrene skal bestemme hvem de skal gifte seg med, er vanskelig å ta inn over seg i 2016. Derfor fremmet regjeringen bl.a. forslaget om at vi skulle innføre en 24-års aldersgrense for å hente ektefelle til Norge, at det skulle være krav om at man kunne forsørge vedkommende, og at man skulle ha en viss tilknytning til arbeidslivet eller være i utdanning. Jeg registrerer at SV og representanten Andersen stemte ned disse forslagene, som var svært viktig å få innført.

Jeg hadde på kontoret mitt på mandag en jente som hadde blitt reddet fra tvangsekteskap nr. 2, som fortalte om den sosiale kontrollen og situasjonen som hun hadde vært i. Jeg tror vi står overfor ulike utfordringer. I Oslo, i sentrale strøk, tror jeg at den sosiale kontrollen på skoler osv. kan være sterkere fordi det er flere fra samme miljø. Men der er til gjengjeld hjelpeapparatet godt. Ute i distriktene, der denne jenta kom fra, var den sosiale kontrollen stort sett fra familien, fordi miljøet ellers var lite, men hjelpeapparatet var ikke godt nok.

Det er viktig at vi jobber med disse tingene. Flere minoritetsrådgivere tror ikke jeg vil løse dette. Det handler om at steget for disse jentene, at man kanskje skal anmelde sin egen familie, man skal forlate sin egen familie og starte et liv helt alene, er formidabelt. Derfor mener jeg det viktigste vi kan gjøre, er å stå opp for disse jentene og ha et hjelpeapparat som er så godt som mulig.

Så til representanten Raja. Jeg snakker ikke ned personer. Jeg mener det er viktig å vise fram alle dem som har lyktes, og jeg mener også det er viktig, som representanten Andersen sier, å vise fram de vanlige hverdagsmenneskene, som er på arbeidsplassen vår, enten de er jurister, jobber som vaskepersonell eller gjør andre helt livsnødvendige oppgaver for å få dette samfunnet til å gå rundt. Men samtidig kommer jeg til å fortsette å påpeke reelle utfordringer, fordi det er viktig for å ha en åpen debatt. Og når det gjelder retorikk, er dette også viktig for å sende ut signaler til menneskesmuglere og andre som styrer dette markedet.

Lise Christoffersen (A) [12:52:17]: Jeg har et spørsmål til representanten Keshvari – om han har en idé om hvorfor Vinje kommune feiret 25-årsjubileum for den dagen den første somalieren kom til bygda. Han kan kanskje tenke litt på det i sommer, som Raja oppfordret andre til å bruke sommeren til.

Jeg er altså fra Drammen, innvandrerby nr. 2 i Norge, der over en fjerdedel av innbyggerne har innvandrerbakgrunn. Jeg lurer på: Hvorfor er det bare Fremskrittspartiet som synes at det er et problem? Den som bare ser problemer, får jo ikke utrettet noe som helst. Med Keshvaris utgangspunkt ville Drammen ikke hatt internasjonalt kultursenter, ikke hatt høyskolefag i menneskerettigheter og fredelig konflikthåndtering, herunder også vold i nære relasjoner, ikke hatt Norsk senter for flerkulturell verdiskaping, ikke ant hva The Economist mente med begrepet «The magic of diasporas» og viktigheten av det i den globale internasjonale konkurransen. Vi hadde ikke hatt «Bygg broer, ikke murer»-prosjektet i skoler og barnehager, vi hadde ikke hatt Internasjonale Drammen, der næringslivet selv jobber for å få 500 bedrifter til å ansette to innvandrere hver, vi hadde ikke hatt NHOs Global Future, vi hadde trolig ikke sendt en 50 år gammel pakistansk kvinne til sin første jobb noensinne, og vi hadde ikke hatt kurs i norske verdier i barneoppdragelse. Vi hadde ikke hatt idrettslag med integreringsmidler fra NIF, vi hadde ikke som første kommune for 15 år siden, statsråd, hatt et etablert tilbud til ungdommer som var utsatt for trusler om tvangsgifte, med ny ID, bolig, et nettverk, et nytt liv og en ny start.

Dette er ikke anekdoter, det er konkrete eksempler på hverdagsintegrering. Og vi har utfordringer – bare så synd at regjeringa tok fra oss halvparten av områdesatsingen til Fjell 2020-programmet.

Fremskrittspartiet spiller på motsetninger også i integreringspolitikken, og det synes jeg er veldig synd. Jeg blir veldig lei meg når Fremskrittspartiet applauderer fenomener som naboproteststormen mot mottaket for mindreårige enslige asylsøkere i Modum. Men jeg blir veldig glad når en driftig leder går aktivt ut, informerer og inviterer. Nå er det 60 faddere i det nabolaget som tar disse ungene med seg på det som skjer rundt omkring i bygda.

Det handler om hvordan man tar det. Velger en det negative utgangspunktet, blir en stående på stedet hvil, eller går eventuelt baklengs. Velger en å se på ressursene i de menneskene en har i sin nærhet, bringer en både lokalsamfunnet, bygda, kommunen og Norge videre.

Eirin Sund (A) [12:55:27]: Flere har vært oppe på talerstolen i dag og fortalt om lokale integreringstiltak som virker veldig godt. Det synes jeg er godt kommer fram i en sånn debatt, for – som jeg også sa i mitt hovedinnlegg – vi er faktisk ganske gode. Vi har lyktes med mye, og vi får til mange ting. Men vi er ikke i mål – vi er nødt til å få til mer.

Flere har også vært oppe her – spesielt Høyre-representanter – og er bekymret for dem som en ikke har fått det til med, og er bekymret over det utenforskapet som disse står i. Statsråden har også vist bekymring over de utfordringene som vi står overfor. Statsråden er opptatt av å stille krav – det er vi opptatt av alle i denne salen, tror jeg – men også opptatt av at en må se at det er flere som blir passivisert av at de er avhengig av å få kontantytelser, og at det ikke er bra. Det er jeg glad for at statsråden ser.

Så er representanten Keshvari oppe og forteller om en skremmende situasjon – og det er på en måte bare det han forteller om. Jeg synes det er så utrolig fint at representanten Abid Raja går opp og nyanserer bildet av hvordan situasjonen der ute faktisk ser ut, og jeg synes påpekningen fra Karin Andersen er helt på sin plass, om at Norge hadde stoppet opp uten våre nye landsmenn og -kvinner. Det var en stor reportasje sist uke i en avis – som jeg har glemt navnet på nå – som sa noe om at Helse-Norge hadde stoppet opp hvis vi ikke hadde hatt de hendene.

Da spør jeg meg: Hvorfor vil ikke regjeringen, og Fremskrittspartiet spesielt, gjøre mer for å få til at flere skal lykkes? Hvorfor gjør de ikke mer når det gjelder kommuneøkonomi? Hvorfor kutter de i språkopplæring? Hvorfor tenker de at kontantstøtte er klokt?

Jeg synes også det er forunderlig at Høyre – når flere har vært oppe her i dag og synliggjort en situasjon som på flere områder er uholdbar – aksepterer at dette skjer, og ikke tar ansvar for en bedre integreringspolitikk enn den vi har. Ja, vi har utfordringer, men det hjelper ingen å ha en sånn oppramsing av alt som er galt, som det representanten Keshvari har, uten å si noe om eller ha en eneste formening om hvordan en skal håndtere dette. Da lurer jeg på – jeg vet ikke om det går an å si det sånn: Er det sånn at det representanten Keshvari sier, skal passe inn i en eller annen ideologi eller et politisk budskap som folk der ute skal høre? Jeg bare spør om det.

Så har jeg lyst til rent stemmeteknisk å gi uttrykk for noe. Når det gjelder forslag nr. 48, fra Kristelig Folkeparti og Venstre, støtter Arbeiderpartiet det. Venstre har nå trukket forslag nr. 49. Da står vi igjen med forslag nr. 50, fra Kristelig Folkeparti. Arbeiderpartiet ønsker primært å støtte forslaget i innstillingen, men vi kommer subsidiært til å stemme for forslaget fra Kristelig Folkeparti.

Stine Renate Håheim (A) [12:58:48]: Vår ambisjon er at Norge skal være verdensmester i integrering. Men det krever at vi driver en aktiv politikk, både for integrering og for å utjevne forskjeller, og en politikk for arbeid til alle.

Jeg er enig i at vi skal være ærlige om det som er utfordringene, men vi kan ikke i denne sal bare snakke om problemene uten å fortelle om alle dem vi faktisk lykkes med – alle de mulighetene og det fantastiske mangfoldet vi har i vårt lille land, takket være innvandring til Norge. Jeg vil advare mot en ensidig retorikk som skaper skiller, skaper fordommer, istedenfor å samle oss, for utfordringer kan snus til muligheter hvis vi bare fører en god integreringspolitikk.

Så løser vi heller ikke problemer ved bare å beskrive dem. Det føler jeg noen er veldig gode til i denne sal. Vi er alle enige om at flere må lære mer norsk, men det hjelper lite å si det, når regjeringspartiene foreslår å halvere antall norsktimer i mottak. Vi er alle enige om at kompetansekartlegging er viktig. Da er det synd at det gode forslaget fra integreringsforliket endte med en app. Med vårt budsjett ville NOKUT hatt kapasitet til å gjøre den viktige jobben.

Vi er enige om, selvfølgelig, at flere innvandrerkvinner må delta i arbeidslivet. Da er det et paradoks at de som snakker mye om det, tviholder på en kontantstøtte som holder innvandrerkvinner utenfor arbeidslivet. Arbeiderpartiet mener alvor når vi sier: Gjør din plikt, krev din rett. Vi forventer at folk kommer seg i jobb, og vi har like høye ambisjoner for både menn og kvinner.

Så la jeg merke til at representanten Keshvari hadde et litt halvhjertet forsvar for kontantstøtten – tror jeg vi kan si – og mente det var et lite problem. Så pekte representanten i et voldsomt flammende innlegg på at bostøtte til barnefamilier var et stort problem. En skal høre mye før ørene faller av, for denne regjeringen har jo skrytt voldsomt av å ha økt bostøtten til barnefamiliene. Vi er enig i den økningen, det er en bra økning. Problemet er bare at regjeringen har sendt regningen for dette til landets uføre, eldre og pensjonister, som får mindre bostøtte. Det er vi ikke enig i. Det er ganske oppsiktsvekkende at man står her og raljerer over en ordning som ens eget parti i regjering skryter av å ha styrket.

Vår velferdsmodell har bidratt til små forskjeller og store muligheter. Jeg er bekymret for at regjeringen svekker den norske modellen, for innvandring kombinert med barnehageplass til alle barn, tidlig innsats i skolen, satsing på fagarbeidere, en sterk fagbevegelse, mer velferd og en aktiv næringspolitikk kan bli et nytt og veldig bra kapittel om Norge.

Svein Roald Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Bård Vegar Solhjell (SV) [13:02:12]: Veldig mykje er bra i norsk integreringspolitikk. Vi vedtek nye bra ting i dag, men eg vil likevel leggje mest vekt på at vi har eit stykke igjen før det er godt nok for tiåra som kjem.

Både når det gjeld haldningar og når det gjeld innhaldet i politikken, har vi ein del igjen. Når det gjeld haldningar: Dersom vi i løpet av eit tiår skal gjennomføre ei stor og vellykka integrering i Noreg, må haldninga vere ein lysande vilje til at dette kan vi få til å fungere, og vi må ha tru på det, og at vi faktisk verdset det mangfaldet landet er i ferd med å verte. Strategien der trinn ein er å stengje verda ute, vil ikkje fungere, kan ikkje fungere. Vi må tru på det mangfaldige samfunnet vi er i ferd med å verte.

Det vil også krevje meir av innhaldet i politikken på mange viktige område. Det vil krevje integrering frå dag éin, gjennomført, og der har vi ikkje kome langt nok. Utdanningstilboda må verte endå betre. Vi har ikkje barnehageplass for asylsøkjarar med ein gong. Det går for seint med å kome seg ut i arbeid, og ein har ikkje moglegheit til å setje i gang og jobbe med ein gong.

Denne våren har Sylo Taraku vore ein sentral medieaktør. Han kom til Noreg frå Kosovo for eit par tiår sidan, skaffa seg jobb nesten med ein gong medan han var på mottak, fekk flytte til ein annan stad der han fekk jobb. Det er eit paradoks at historia til ein så initiativrik person ville ha vore annleis i dag, fordi det ikkje er lov i dag å gjere det han gjorde.

Eg er ein stor tilhengar – eg er vestlending – av å yte før ein kan nyte. Men då må ein jo få lov til å yte – ikkje berre det, det må oppfordrast til det i politikken.

Så er verdiane også sentrale, og når vi vert meir mangfaldige, må verdifellesskapet vere desto sterkare. Dei av oss som er medlem av eit trussamfunn og har vakse opp med det, veit kor mykje bra det kan vere der, men også om den sosiale kontrollen og undertrykkinga som kan skje og skjer. Det er meir enn lover. Det handlar om haldningar også. Dersom ei meinigheit fortel jenter at dei er mindre verde enn gutar, eller at det bør vere dødsstraff for homofili eller utruskap, er det greitt? Er det irrelevant for om dei skal få statsstøtte? Nei, det er meiningslaust, etter mitt syn, å meine at det er irrelevant. Det er overmodent for at vi utgreier og går vidare med det.

Å ikkje ønskje å ta tak i det og utgreie om det skal få konsekvensar, er det stikk motsette av liberalisme, for det liberale verdigrunnlaget handlar om å beskytte fridomane og rettane til enkeltmennesket, ikkje trussamfunnet og dei religiøse leiarane. Det er faktisk i motstand mot dei religiøse leiarane at det liberale verdigrunnlaget har vakse fram. Difor: Toleranse er ein viktig verdi. Eg er veldig oppteken av det, men grensene for toleranse må stoppe med intoleranse. Det må Stortinget no vere med på og ta oss vidare på.

Jette F. Christensen (A) [13:05:33]: Representanten Keshvari etterspurte fakta i integreringsdebatten. I samme innlegg holdt han fram at det er velferdsordninger som holder innvandrerkvinner unna arbeid, at det er en trygg velferdsstat som gjør at de ikke er så sterkt representert på arbeidsmarkedet som en skulle ønske. De er rett og slett ikke motiverte nok.

Dette har vi hørt fra Fremskrittspartiet i denne debatten og i flere andre debatter. De tegner et bilde av at de som kommer hit, ikke vil jobbe og ikke vil lære seg norsk. Da er mitt spørsmål: Hvor er belegget for de påstandene? Det er problematisk at mange i denne gruppen står uten arbeid, men er det virkelig deres egen skyld, og er det virkelig ut fra det grunnlaget man skal utarbeide en integreringspolitikk, en arbeidsmarkedspolitikk og en politikk for å lage et helt Norge? Jeg etterspør faktagrunnlaget for påstandene til Keshvari.

Ingenting er nærmere fakta enn virkeligheten. I går var jeg i virkeligheten. I går var jeg på Furuset. I går traff jeg 15 innvandrerkvinner fra mange forskjellige land, alle ikke-vestlige innvandrerkvinner. De var forskjellige, men de hadde tre ting de var helt enige om, og som de hadde til felles. De sa: Vi vil lære bare norsk. Vi vil jobbe. Vi vil delta.

Hva er det som gjør at Keshvari ikke mener at disse damene er representative for den gruppen vi snakker om at vi ønsker å integrere? Mener representanten Keshvari at det er deres egen feil at de mottar avslag etter avslag etter avslag på arbeidssøknader? Mener representanten at disse damene ville fått flere ja på jobbsøknaden sin om vi hadde hatt en dårligere velferdsstat?

Helga Pedersen (A) [13:08:02]: Regjeringen er tilsynelatende bekymret over framtiden til velferdssamfunnet. Det er krokodilletårer. Jeg vil minne om at det er ikke så fryktelig lenge siden Fremskrittspartiets leder, nå finansminister, sa at den norske modellen står i veien for det norske folk. Da er det igjen grunn til å minne om at det er nettopp denne modellen som har sikret et samfunn med like muligheter for alle, fordi den sikrer et sosialt sikkerhetsnett, en skattefinansiert velferd og et trepartssamarbeid og organisert arbeidsliv som har sikret både høy produktivitet og veldig høy yrkesdeltakelse. Det er denne modellen vi må bygge videre på når vi skal løfte inn de sist ankomne til landet i yrkesliv og samfunnsdeltakelse, og gjør vi det, er jeg helt sikker på at vi vil lykkes med integreringen i det videre.

Jeg synes at vi i dag kan koste på oss litt optimisme og framtidstro. Det er ingen andre land enn Norge som har bedre forutsetninger for å lykkes.

Statsråden har nærmest beskyldt Arbeiderpartiet for at vi har råd til alt. Nei, det har ikke Arbeiderpartiet, men vi ønsker oss en tyngre og mer langsiktig satsing på integrering enn bare å strø 5 mill. kr her og 5 mill. kr der, slik som regjeringen har gjort i integreringsmeldingen. Vi har ikke råd til alt i Arbeiderpartiet, heller, men vi gjør andre prioriteringer enn det regjeringspartiene gjør. Vi sier nei takk til 20 mrd. kr i skattekutt, og vi sier nei takk til en kontantstøtte uten krav til aktivitet fordi at det er et åpenbart brudd med arbeidslinjen. Istedenfor vil vi satse tungt på kvalifisering, ikke bare av innvandrere, men av befolkningen som sådan, og akkurat i denne sammenhengen handler det selvfølgelig om å styrke språkundervisningen, bruke lønnstilskudd i større grad osv.

Vi mener det er kjempeviktig å styrke kommunenes mulighet til å bosette og integrere dem som kommer, slik at vi slipper å sette grupper opp mot hverandre. Vi mener det er kjempeviktig å bygge flere barnehageplasser også for barn i asylmottak. Vi ønsker å videreføre og styrke områdesatsingene, og vi mener det er veldig viktig å gi frivilligheten gode arbeidsvilkår, ikke for at de skal overta norskundervisningen og andre oppgaver som i dag er statlige, men for at de kan gi en merverdi til dette viktige arbeidet, og sist, men ikke minst, ønsker vi en storstilt satsing på boligbygging, for befolkningen i Norge øker, og da må ikke mangel på tak over hodet være et hinder.

Abid Q. Raja (V) [13:11:19]: Den første jeg sier hei til på Stortinget, er vaskedamen med minoritetsbakgrunn. Og Karin Andersen har helt rett, slik to tidligere ordførere i Oslo sa det: Norge og Oslo holdes i gang av innvandrere. Det er utallige ukjente minoriteter som gjør en iherdig innsats, utover de kjente personene jeg nevnte i mitt innlegg tidligere, i både privat sektor, offentlig sektor og servicebransjen, og det Fremskrittspartiet må innse og berømme, er nettopp det, og det er gratis å gi ros, det koster bare lite grann ære.

Vi må ikke overdrive hvor dårlig det går, for vet du hva – det går egentlig ganske bra, særlig hvis man tar i betraktning at innvandrerne har vært i landet i svært, svært kort tid og kommer fra en helt annen virkelighet, og at innvandrerbarna ofte har foreldre som både er analfabeter, har psykiske utfordringer og har store økonomiske problemer. Utgangspunktet er derfor at disse barna, som Keshvari, meg selv og andre, egentlig er dømt til å mislykkes, det skal egentlig gå dårlig, for alle oddsene har ballet seg på og står på den ene siden og sier: Det skal ikke gå bra. Og så går det bra allikevel med veldig, veldig mange, og vår rolle som politikere er å gi Ali, Fatima, Pjotr og andre like gode muligheter som Ola og Kari får. Det er vår oppgave. Det er ikke vår oppgave å rakke ned på innvandrerbarna og de barna som vokser opp i Norge.

Det er ikke bare gratis å gi ros. Det er også gratis å vise omsorg, og det å bry seg er også gratis, og det gjør at man faktisk føler seg bedre selv. Ikke minst, hvis man skal få igjennom politikken sin, vil den gruppen man snakker til, faktisk høre lettere på deg og på dine politiske løsninger.

Statsråd Listhaug sa at hun er en ganske bestemt dame, og jeg vil påstå at jeg er vel en slik type bestemt mann selv, og det er ikke få ganger jeg har tatt opp disse utfordringene i minoritetsmiljøet, men det er kanskje særlig retorikken og humanismen som er ulik oss to imellom.

Det er snakket om at passive foreldre gir passive barn, og her har vi et stort lerret foran oss som vi må jobbe med. Vi snakker ofte om integrering i fire kategorier: språk, utdanning, lovlydighet og arbeid – så er vi i mål. Men det er bare inngangsbilletten. Det er nødvendig å ha alle disse tingene, men du er ikke i mål. Det står igjen et stort lerret som består av verdier, og det handler om likestilling, om synet på homofile, ytringsfrihet, synet på demokrati. Barna lærer av sine foreldre, og veldig mange foreldre kommer fra en helt annen virkelighet, og det å forvente at de etter den fysiske reisen som tar seks–sju timer fra en annen virkelighet, på samme tid mentalt skal forflytte seg til den norske virkeligheten, tror jeg er å legge litt for mye ansvar på deres skuldre, og da må vi ha både utdanningssystemer og ting som gjør at man faktisk kommer dit at man kan være fullt ut samfunnsborger i Norge.

Jeg går tilbake til mitt første innlegg, til omsorgsbiten, og min anmodning igjen til statsråden er: Bruk sommerferien til å tenke hvordan du kan være medspiller og ikke framstå som en fiende inn i innvandrermiljøet.

Mazyar Keshvari (FrP) [13:14:25]: Jeg er glad for at man i debatten har understreket det poenget jeg hadde i mitt innlegg, nemlig at enhver som har fakta, empiri og kunnskap som viser at dette ikke bare er et glansbilde, skal få kjørt seg.

Til representantene Håheim og Christensen fra Arbeiderpartiet: Hvor har jeg faktagrunnlaget fra? Det har jeg bl.a. fra et utvalg Arbeiderpartiet satte ned selv, som heter Brochmann-utvalget, som er veldig tydelig på at de som har to eller flere barn, ofte får så mye i overføringer – ettersom det ikke er tak på velferdsordninger – at de blir forhindret fra å komme i jobb, og at det ikke lønner seg å komme i jobb. Det faktagrunnlaget finner man hvis man er interessert i det.

Men vi ser også i dag et stortingsflertall som er mest opptatt av å gjenta selvfølgeligheter som ikke har dekning i statistikken. Vi ser f.eks. på arbeidsdeltakelse. Det er jo ikke noe Fremskrittspartiet har funnet på.

Representanten Lise Christoffersens hovedpoeng var at det er igangsatt en rekke tiltak og kurs som et direkte resultat av innvandringen, som f.eks. kurs i barneoppdragelse som er så berikende, og at disse ikke hadde eksistert uten innvandringen. Innvandringen har altså ført til at man er nødt til å sette i gang tiltak. Representanten Christoffersen ser på det som et tap for samfunnet at tiltakene som er igangsatt for å rette på uheldige sider ved innvandringen, ikke hadde eksistert uten den store innvandringen.

Helt avslutningsvis må jeg si følgende til representanten Eirin Sund: Mitt innlegg er ideologisk basert, men det er også basert på det faktum at hadde ikke Fremskrittspartiet eksistert – hvis man hører på debatten i dag – så hadde ingen av ulempene ved innvandringen eller utfordringene ved integreringen kommet fram.

Jeg har blitt utfordret på dette: Hva mener representanten Keshvari og Fremskrittspartiet om integrering? Har de i det hele tatt noen tiltak? Da lurer jeg på om representantene som har stilt de spørsmålene, vet hvor de er og hvilken debatt de befinner seg i. Vi debatterer en melding om integrering framlagt av regjeringen, av Fremskrittspartiet-statsråd Sylvi Listhaug. Hva vi mener må gjøres med integrering, er hovedgrunnen til at vi i dag er i salen og debatterer. At man ikke engang har fått med seg det, tyder jo på at det skal bli veldig vanskelig å få til ting på dette området.

Alt vi mener, har vi lagt fram i denne meldingen. Det er derfor vi er her i dag. Det burde egentlig de fleste ha fått med seg, så jeg ble ganske flau på Arbeiderpartiets vegne da de begynte å etterspørre hvilke tiltak Fremskrittspartiet hadde for integrering. Det er den meldingen vi diskuterer her i dag i denne sal.

Mudassar Kapur (H) [13:17:38]: Det er tradisjon for at når man begynner å nærme seg slutten av en debatt, skal man prøve å oppsummere den på vegne av debattantene. Det skal ikke jeg prøve å gjøre, men jeg vil bare reflektere litt over debatten vi har her i dag, på tvers av alle partier.

Integreringsdebatten viser egentlig bredden i meninger. Vi må tro hverandre på at når noen vil veldig mye, er de ikke naive. Og de som ønsker å være litt strikte på enkelte saker, er ikke imot integrering. Det å sette krav er ikke å være imot integrering. De som ikke har alle svarene, er ikke tiltaksløse.

Jeg tror det er summen av de stemmene som kommer fram i disse debattene, som vil skape legitimitet for Stortingets videre arbeid, og jeg vil faktisk berømme alle partier som har vært her oppe i dag og presentert sine synspunkter.

Jeg vil også si at den integreringsmeldingen som ligger på bordet nå, er det største stykke arbeid som har vært gjort på en så grundig måte på dette feltet på veldig mange år. Her går man ikke i den klassiske fellen med at man diskuterer integrering bare langs den kulturelle aksen, men også langs den strukturelle aksen. Hva betyr det? Jo, man ser på hva det betyr strukturelt å jobbe med integrering. Hva betyr det for en kommune, at det skal bosettes folk? Det handler ikke bare om boliger. Det handler om antall skoleplasser, lærernes kompetanse, arbeidsliv, idrett, frivillighet, velferdstjenester og boligpolitikk.

Mitt poeng er at integreringspolitikken må integreres i kommunens langtidsplaner. Det er jo der noe av den største utfordringen ligger i dag. Nå mot slutten av debatten vil jeg fra denne talerstol også utfordre de norske kommunene – ordførere og fylkesmenn. Hvordan skal de implementere denne meldingen i sine langtidsplaner på lik linje med alt annet de gjør i kommunen?

Jeg tror at hvis vi ikke får til det, kan vi ha mange debatter om resultatene av integrering eller om resultatene av enkelttiltak. Men hvis vi skal se framover, hvis vi skal få en ny integreringspolitikk i Norge, er vi nødt til å ta inn over oss at alle skal bosettes i en kommune. Hvis kommunens planer for alle områder de jobber med, ikke reflekterer dette på riktig måte, vil integrering – jeg vil ikke si det er slik i alle kommuner, men i mange – fortsatt være et stykke arbeid som skjer litt på siden av det vanlige arbeidet.

Da blir det veldig mange festivaler og festtaler, men det blir ikke reell integrering strukturelt på samme måte som med alt annet man gjør i kommunen.

Heidi Greni (Sp) [13:20:56]: Slik jeg har forstått forsøket med integreringsmottak, skulle det være et tilbud til de mest ressurssterke, dem med best grunnutdanning og dem som var mest motivert. Statsrådens svar i replikkordvekslingen gjorde at jeg ble litt usikker på om jeg hadde misforstått. Hvis det er slik at disse integreringsmottakene skal være for alle, er det bra at det blir likebehandling, men det reiser noen andre spørsmål. Som statsråden selv sa, vil analfabeter trenge mange, mange år fra de starter lese- og skriveopplæring til de kan ha håp om å komme inn i arbeidsmarkedet. Skal de da tilbringe fire, seks, åtte år i et integreringsmottak? Senterpartiet holder fast ved at integrering ikke foregår i et mottak, men i et lokalsamfunn i den kommunen flyktningen blir bosatt.

Regjeringen foreslår å fjerne kravet om gjennomført asylintervju for å få midlertidig arbeidstillatelse. Jeg er overrasket over at regjeringen fremmer et forslag om noe de tidligere har advart sterkt imot. Jeg mener dette vil ha begrenset effekt, samtidig som jeg er bekymret for om en kan være trygg på at identiteten er avklart. Senterpartiet har derfor fremmet et forslag der vi ber om en utredning av konsekvensene av å fjerne kravet om gjennomført asylintervju før midlertidig arbeidstillatelse kan gis, før en slik endring eventuelt trer i kraft.

Til slutt en forklaring om hvordan vi kommer til å stemme: Vi vil støtte forslagene nr. 11, nr. 13, nr. 24, nr. 47 og nr. 48. Primært støtter vi flertallsforslaget, men vi vil også varsle subsidiær støtte til forslag nr. 50.

Bård Vegar Solhjell (SV) [13:23:05]: Eg vil gjerne be Framstegspartiet avklare her frå talarstolen – og med grunngjeving – korleis dei vil stemme til forslag nr. 50 frå Kristeleg Folkeparti.

Det er fleire grunnar til at eg vil vite det, og den første er at det vil avgjere kor fleirtalet fell. Viss Framstegspartiet støttar det som no ligg som ei einstemmig innstilling, vil det få fleirtal. Viss Framstegspartiet trekk seg tilbake igjen frå det og støttar forslaget frå Kristeleg Folkeparti, fell det einstemmige komitéforslaget.

Den andre grunnen er sjølvsagt at dette er uhyre viktig. Det er ein betydeleg forskjell på det som står i eit vedtak frå Stortinget og det som står i ein merknad. Det veit naturlegvis alle i salen her med parlamentarisk erfaring.

Dessutan er det litt uvanleg viss det skulle vere slik at noko einstemmig kjem frå ein komité, får litt merksemd og så trekk ein seg. Etter litt flau vind i media, så dett ein ned og tåler ikkje det. Det ville jo overraska meg spesielt viss det er slik at Framstegspartiet skulle vere der. For det må ein gje det partiet: Ein kan diskutere motiva, grunngjevingane og måten dei har gjort det på, men Framstegspartiet har jo i den offentlege debatten ofte kritisert praksisar i muslimske trussamfunn og blant muslimar som det er grunn til å vere kritiske til, f.eks. det som gjeld sosial kontroll.

Forskjellen mellom dei to forslaga går på at det frå Kristeleg Folkeparti berre vil vere avgrensa til lovbrot, mens det einstemmige fleirtalsforslaget frå komiteen seier at òg andre ting som det er grunn til å slå ned på, kan kritiserast. For eksempel: Viss det vert utøvd ekstrem sosial kontroll og undertrykking som ein ikkje direkte kan seie er eit lovbrot, er ikkje det likevel grunn til å greie ut om det kan få konsekvensar for statsstøtta?

Eg er overtydd om at Framstegspartiet eigentleg – dei har iallfall ei rekke gonger uttrykt det offentleg – er utruleg kritiske til den typen praksisar. Men det ein må spørje seg, er: Viss Framstegspartiet no hoppar av det, er det fordi dette er eit forslag som kan gjelde alle trussamfunn – òg nokre ytterleggåande kristne trussamfunn, der det finst sosial kontroll og ekstreme praksisar – at dei vegrar seg for å støtte det no? Eg reknar med at vi framleis har Framstegspartiets støtte til dette forslaget, så vi har eit fleirtal. Eg håper ikkje det er slik at dei er nøgde med å snakke høgt og tøft i media, men ikkje kjem til å stemme for det her i dag, når det vil gjelde alle trussamfunn, uansett bakgrunn.

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) [13:26:00]: Det har vært en lang og interessant debatt. Denne situasjonen og det å balansere dette er krevende for alle partier. Det er både en stortingsmelding og SVs forslag om å sikre integrering, det er veldig bra.

Det det har vært for lite fokus på, er at når vi snakker om bosetting, snakker vi faktisk om investering. Det er det det dreier seg om, å investere slik at dette blir bærekraftig i framtiden.

Dette med signaler om «pull-effekt» svever også i luften, men vi skal ikke glemme at vi har en forpliktelse til å se på «push-effekten», altså hvilken situasjon de kom ifra. For vi er enige om at dette ikke gjelder dem som ønsker et bedre liv, dem kan vi ikke hjelpe i Norge, men det gjelder de få som vil berge sitt liv for seg og sin familie. Det er den gruppen vi snakker om, og da skal vi ha en verdig retorikk, vi skal ha en verdig politikk og vi skal etterstrebe rettferdighet.

For det er innvandringsstopp i Norge, men det er internasjonale avtaler, folkerett, menneskerettigheter osv., som gjør at vi har noen som har krav på opphold, og da må vi ikke få A- og B-borgere her i landet.

Når det gjelder SVs forslag, var vi med og drøftet det i komiteen. Både personlig og ellers i vårt parti kjente vi det ikke helt igjen da vi møtte det i mediene, og det har da forårsaket den skepsis vi har fått fra organisasjoner og livssynsorganisasjoner som har stilt en del spørsmål til oss. Etter å ha hørt SVs innslag her i dag, har jeg heller ikke blitt beroliget over de eksemplene som er brukt. Når en da i tillegg spiller ut muslim-kortet mot Fremskrittspartiet for å knytte dem til saken, synes jeg også det var litt underlig. Kristelig Folkeparti mener at noen av eksemplene som er kommet her – jeg støtter en del av dem – skal vi være med å følge opp. Men det har vi tiltro til vil skje i den meldingen som kommer om en helhetlig tros- og livssynspolitikk. Vi forutsetter faktisk at det kommer der.

Keshvari sier at han holder seg til fakta, at det er empirisk, og han sier at ingen andre partier har nevnt ulemper. Det er bare ulempene vi har konsentrert oss om nå, både i innstrammingen og ellers, og det synes jeg er en påstand som faller fullstendig på sin egen urimelighet.

Men han hadde et veldig godt spørsmål i en replikkrunde her: «Hvis sannheten skremmer, så må man gjøre noe med den.» Men svaret var innstramminger. I dag diskuterer vi ikke innstramminger, vi diskuterer bosetting. Jeg synes det er for lite fokus på språkopplæring osv., for vi er jo enige om at vi skal ha bærekraft, at vi skal få gode skattebetalere, og at vi ikke vil at folk skal gå på offentlige støtteordninger.

Arbeiderpartiets kamp mot kontantstøtte var forutsigbar. De snakker om myggen i rommet. Ellers er det mange gode løsninger som vil komme fram her i dag, og som saksordfører takker jeg for bidragene som er kommet. Nå må vi ha en positiv retorikk for å få dette på beina og ikke skape nye signaler om en såkalt pull-effekt.

Presidenten: Representanten Lise Christoffersen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Lise Christoffersen (A) [13:29:18]: Bare en kort kommentar til Fremskrittspartiets innvandrings- og integreringspolitiske talsperson, representanten Keshvari. Han påsto i sitt siste innlegg at jeg hadde sagt at en rekke tiltak som f.eks. kurs i norsk barneoppdragelse ikke ville eksistert uten innvandring.

Det er noen i Fremskrittspartiet som har gjort det til sitt varemerke å vri og vrenge på det som andre sier. Jeg sa ikke det. Jeg pleier ikke å bruke tautologier når jeg argumenterer. Kanskje det var jeg som snublet i norsken – det skal jeg sjekke når referatet kommer – men mitt poeng var at med Keshvaris negative innstilling til livet, ville ikke disse positive integreringsfremmende tiltakene eksistert, uansett hvor stort behovet hadde vært.

Presidenten: Representanten Eirin Sund har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Eirin Sund (A) [13:30:18]: Jeg registrerer at representanten Keshvari ikke har særlig høye tanker om sine kolleger, men han om det. Representanten gjentar gang etter gang at alle andre på talerstolen – unntatt de fra Fremskrittspartiet og Høyre – gjentar selvfølgeligheter.

Det som er blitt gjentatt flere ganger fra samtlige partier unntatt fra Fremskrittspartiet og Høyre, er at vi har gjentatt våre forslag som er utover det som ligger i meldingen. Vi har lest meldingen, men vi har også evnet å ta inn over oss den kunnskapen som vi har fått fra andre miljøer, både i høringen og i andre innspill som har kommet. Representanten Keshvari skal ikke være redd for at vi ikke har lest meldingen, men vi har også vært i stand til å ta inn over oss andres synspunkter.

Når Arbeiderpartiet primært vil stemme for forslag nr. 50 som det ligger, er det for at hvorfor skal vi definere noe ut? Et samlet storting har på et forslag fra Venstre tidligere sagt at vi ønsket at vi skal ha en gjennomgang av finansieringen av trossamfunn. Hvorfor skal vi nå definere noe ut? For når utredningen kommer, skal vi i vedtaksform bestemme der og da hva som skal være inne i dette etterpå.

Presidenten: Representanten Mazyar Keshvari hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Mazyar Keshvari (FrP) [13:31:41]: Kort til det siste: Det var et svar på at jeg og vi i Fremskrittspartiet blir utfordret på at vi ikke har noen tiltak for integrering. Hele grunnen til denne debatten er en melding om integrering, framlagt av regjeringen.

Når det gjelder klargjøring av stemmegivning, tror jeg det må være en stor misforståelse. Folk snakker veldig mye forbi hverandre, for vi stiller oss 100 pst. bak innlegg som både representanten Audun Lysbakken og andre fra SV har holdt. Men vi ser ikke noen motforestillinger mot det forslaget som Kristelig Folkeparti har lagt fram, all den tid det må vurderes. Forhold som holder kvinner tilbake fra samfunnsdeltakelse, ja, hva er det? Det må defineres før en kan trekke statsstøtte fra noen. Det må konkretiseres. Alt det representanten Lysbakken tok opp, vil jeg si her og nå at det stiller jeg meg 100 pst. bak. Derfor har vi også redegjort i merknaden som står i saken, at det er slike forhold vi vil få opplyst. Det er ingen motsetningsforhold mellom det og forslaget som Kristelig Folkeparti har lagt fram.

Audun Lysbakken (SV) [13:33:01]: Det innlegget fra representanten Keshvari framstår som noe spesielt. Alle kan se, ikke minst folk som har den parlamentariske erfaringen som representanten Keshvari har, at det er en betydelig forskjell på de to forslagene vi har på bordet, og det er det ene punktet som er borte i vedtaksforslaget til Kristelig Folkeparti, nemlig at en også skal utrede en mulighet for å trekke tilbake økonomisk støtte til trossamfunn som, punkt 3, «andre alvorlige forhold som kan medføre tilbaketrekking av statlig støtte».

Det Fremskrittspartiet nå bidrar til, er en innsnevring av dette vedtaket, og det etter forslag fra Kristelig Folkeparti. Jeg er kanskje ikke så overrasket over at et slikt forslag kommer fra Kristelig Folkeparti, selv om det bekymrer meg om Kristelig Folkeparti har lyttet til konservative religiøse miljøer i denne saken, for det er urovekkende hvis noen av de miljøene har grunn til å frykte et regelverk som dette. Det er underlig at man ikke kan gå det lille skrittet det tross alt er å utrede dette og se på muligheten til å støtte mennesker som kjemper mot sosial kontroll. Jeg synes det er ganske avslørende at Fremskrittspartiet ikke står opp og handler i denne saken, men går med Kristelig Folkeparti, og det gjør at veldig mye av den tøffe retorikken blir hul, når man ikke er villig til å handle. Fremskrittspartiets representanter kan Stortinget, de vet hva et forslag betyr, de vet hva en merknad er, alle kan se forskjellen på de to forslagene. Jeg synes det er meningsløst å prøve å bortforklare den forskjellen. Man får heller forklare hvorfor man er mer enig med Kristelig Folkeparti enn med seg selv i innstillingen fra komiteen.

Så tillegger representanten Toskedal meg stor innflytelse hvis det er slik at ting undertegnede har sagt i media, har skremt Kristelig Folkeparti fra å støtte et forslag de i utgangspunktet var for. Det er jo engang ikke slik at det er intervjuer med lederen i SV som definerer hva det er regjeringen skal utrede i en slik sak. Men la meg også understreke at jeg har i intervju med den kristenkonservative avisen Dagen f.eks. vært veldig tydelig på hva dette ikke handler om, f.eks. de klassiske diskusjonene om arbeidsmiljølov og likestillings- og diskrimineringslov. Det handler om de mer alvorlige forholdene. Derfor frykter jeg at Kristelig Folkepartis motstand mot dette til syvende og sist bunner i en grunnholdning om at vi som politikere ikke skal blande oss inn i det som foregår i religiøse trossamfunn. Det er en holdning jeg er dypt uenig i, og jeg mener at det som har skjedd denne våren, hele den historien vi har med undertrykking i ulike religiøse miljøer – for det handler ikke om én bestemt religion – tilsier at Stortinget må ha mot til å handle, og i hvert fall ha mot til å utrede hvordan vi skal handle.

Statsråd Sylvi Listhaug [13:36:05]: Jeg vil takke for en veldig god debatt, og jeg synes det er mye enighet i denne saken, som er veldig viktig å ta med seg. Jeg vil bare kommentere til representanten Greni: Det er selvfølgelig ikke snakk om at man skal sitte fire–seks år i mottak, men det som er poenget, er at man skal komme raskere i gang med integreringsløpet. Man vil også få til et samarbeid med de kommunene der disse mottakene ligger, og forhåpentligvis kan disse personene da bosettes i enten disse kommunene eller omkringliggende kommuner, slik at man kan starte på livet og integreringsprosessen tidligere. Vi startet, som jeg var inne på tidligere, opp med 500 plasser, og viser dette gode resultat, er det ingen grunn til å la være å utvikle denne modellen og flere plasser i tiden som kommer.

Jeg vil også bare gi en kommentar til representanten Raja, som sier at han har en annerledes humanisme enn undertegnede. Jeg skjønner at representanten Raja føler seg bedre enn meg, at han står for bedre verdier enn det jeg gjør. Det vil jeg si at jeg er svært uenig i. Det som jeg står for, er en realistisk tilnærming til disse spørsmålene. Det handler om å ta enkeltmennesket på alvor, det handler om å ta hele kompleksiteten på alvor og være bevisst på at dette ikke er noen enkel jobb, det er ingen «quick fix», men det er hardt arbeid som ligger foran oss.

Jeg har vært i dette gamet så lenge at jeg har blitt kalt mye opp igjennom tidene og fått mange merkelapper kastet etter meg, så det må man bare leve med. Men det som historien også har vist, er at når det gjelder de standpunktene som jeg har forfektet opp gjennom tiden, er det i den retning politikken har gått, og ikke motsatt. Det handler om at vi nå ser hvilke utfordringer det gir oss, og også det presset som er mot Europa. Men jeg mener samlet sett at både denne saken og de vedtakene som nå blir fattet, og de vedtakene som ble fattet forrige uke i forbindelse med innstrammingspakken, til sammen gjør oss bedre rustet til å møte framtiden på dette feltet. Det kommer til å stille oss på prøve både når det gjelder innvandring og integrering, og her har vi nye virkemidler til å lykkes med det. Det er vi avhengig av hvis vi skal sikre den norske velferdsmodellen og sikre at de som kommer etter oss også skal ha gode velferdsordninger og gode velferdstjenester i årene som kommer. Det tror jeg alle står samlet om at man faktisk ønsker.

Presidenten: Representanten Karin Andersen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Karin Andersen (SV) [13:38:52]: Da skulle vi altså ikke slippe én debatt der statsråden trekker offer-kortet. En statsråd i Norge, i verdens rikeste land, er det liksom synd på. Jeg må si jeg er grundig lei av å høre på den framstillingen. Jeg vil også oppfordre statsråden til å lese evalueringen av rapporten for minoritetsrådgiverne. Den rapporten viser at dette er vellykket, og det viser forbedringspotensialet, særlig når det gjelder å jobbe med dem som blir sendt ut av landet mot sin vilje og blir værende der, og som regjeringen ikke vil bidra til får lov til å komme tilbake til Norge, fordi den veien er stengt. Her har statsråden mye å gjøre. Statsråden har stor arbeidskapasitet og en sterk vilje. Jeg vil anbefale henne å jobbe litt mer med integrering, gode integreringstiltak, og litt mindre med å synes synd på seg sjøl.

Presidenten: Representanten Abid Q. Raja har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Abid Q. Raja (V) [13:40:14]: Det skal altså være synd på statsråden fordi man har fått merkelapper kastet etter seg. Hvis det skulle være sånn, er det bare å stille seg i køen, langt bak etter meg, for det er ikke få merkelapper vi andre har fått, trusler og rasisme. Og hvis det er så tung bør å bære for statsråden, er det ingen tvang å inneha denne posisjonen, dette vervet. Hun snakker om at hun har en realisme i seg når hun kommer til forskjellen på humanismen oss imellom – nedrakking av en gruppe, det er ingen realisme i det. Jeg har hatt mange gode kristne venner på Stortinget, særlig i Kristelig Folkeparti – med gode verdier som jeg liker å kjenne og dra kjensel på, som medmenneskelighet, humanisme og nestekjærlighet. Jeg tror sommeren kommer til å være god for statsråden dersom hun bruker den tiden til litt indre refleksjon.

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) [13:41:19]: Jeg vil bare avslutningsvis ha en liten kommentar til det som har vært tatt opp når det gjelder forskjellen mellom Kristelig Folkepartis forslag og SVs forslag, som fikk flertall i komiteen. Det er klart at Kristelig Folkeparti er ikke skremt av SV eller av den argumentasjonen som kommer, men vi er skremt av at det er uklar innramming av punkt 3 i forslaget, når vi hører på utlegningen som har blitt gjort i media fra representanter fra det partiet. Da tenker vi – en forsiktighet – la oss gå rolig fram, la oss ta en høring, la oss vente på den meldingen som er bebudet om nettopp dette, og vi forventer at det kommer der.

Så reagerer jeg når representanten Solhjell, som jeg nevnte, spiller ut muslimkortet til Fremskrittspartiet, mens vi på den andre siden, i Kristelig Folkeparti, får høre at vi er mer skremt fordi noen konservative kristne har tatt oss. Det er sånn splitt og hersk nå, og det synes jeg er litt uverdig. La oss prøve å være realistiske og se på dette. Vi er enig i at mye av det som har vært nevnt fra SV, er et problem – det må vi ta tak i, og det forventer vi kommer i den meldingen, slik at vi holder oss til saken og ikke lager retorikk rundt dette. Jeg tror vi skal finne fram til det etter en grundig gjennomgang, der vi ivaretar religionsfrihet, samvittighetsfrihet – dette er et sensitivt område, det er ingen grunn til å rushe inn. Og for all del: det er jo ikke motstand mot, som det ble sagt, i Kristelig Folkeparti å gå inn på disse konfliktfylte områdene, men vi må gjøre det med varsomhet.

Helge André Njåstad (FrP) [13:43:07]: Eg tek ordet no på tampen fordi vår hovudtalsmann Mazyar Keshvari har gått ut for taletid, og eg registrerer at spesielt representanten Lysbakken la til grunn ei anna holdning i det som Mazyar Keshvari sa, enn det som var reelt.

Som ei kort stemmeforklaring frå oss, står me fast på den komitéinnstillinga som me er ein del av, men me er samtidig glad for at òg Kristeleg Folkeparti ser desse utfordringane, sjølv om dei ønskjer ei litt anna innretning enn Framstegspartiet. Me står inne på det som me står inne på i komitéinnstillinga.

Statsråd Sylvi Listhaug [13:43:57]: La meg bare slå fast med en gang at jeg tar avstand fra alle dem som forsøker å sette merkelapper på andre. Jeg har tidligere vært ute og støttet mange med innvandrerbakgrunn som får slengt rasistiske bemerkninger etter seg, og jeg mener at det er noe som alle skal ta avstand fra, for det er veldig bra at vi har mange i norsk politikk som er i toppen, og som har den bakgrunnen. Det er gode rollemodeller for andre i vårt samfunn.

Jeg kan vel heller ikke si at jeg kjenner meg igjen i beskrivelsen av at jeg synes synd på meg selv. Jeg tror ikke det kjennetegner min politiske karriere. Men jeg mener at det er viktig for meg, som for alle andre som blir tillagt meninger og holdninger og blir stemplet på forskjellige måter, å ta til motmæle mot det, fordi jeg ikke kjenner meg igjen i de beskrivelsene.

Det jeg ønsker, er at vi skal få til en god integreringspolitikk. Derfor bruker jeg mye tid til å reise rundt i landet og se på det arbeidet som gjøres, og jeg prøver å inspirere til at vi skal få til en enda bedre jobb framover. Vi trenger å tenke nytt, og mine tanker rundt det ligger i integreringsmeldingen og får nå bred oppslutning.

Men jeg mener også det er viktig å være bevisst det ansvaret man som politiker har for å sende tydelige signal ut til dem som er menneskesmuglere, og andre som styrer disse strømmene, om at Norge er et strengt land, og at vi faktisk har en politikk som gjør at dem som kommer fordi de f.eks. ønsker en bedre økonomisk framtid, ikke bør komme til Norge, fordi de belaster vårt asylsystem. Det kommer jeg til å fortsette med i tiden som kommer. Jeg mener det er en viktig oppgave for meg, og derfor er jeg glad for at vi har fått til forbedringer, i både innvandrings- og asylpolitikken, og ikke minst her hvor et bredt flertall står bak en bedre integreringspolitikk.

Presidenten: Representanten Audun Lysbakken har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Audun Lysbakken (SV) [13:46:08]: Det må være lov til å si til statsråden at hvis hun er opptatt av å unngå stempling og tillegging av meninger, så kan hun nok med fordel se igjennom sin egen praksis overfor politiske motstandere denne våren. En smule kritisk selvrefleksjon tenker jeg ville være på sin plass.

Men jeg tok ordet i oppfølgingen av det representanten Njåstad sa, for hvis det er slik at jeg misforsto representanten Keshvaris innlegg, er jeg veldig glad for det, fordi det betyr i så fall at vi er enige om det forslaget som ligger i innstillingen, og at det er flertall for det. Det synes jeg er veldig positivt.

Representanten Toskedal advarte mot å «rushe inn», og det skal vi være forsiktige med, men jeg har lyst til å understreke at jeg tror nok for mange av dem som lever i de situasjonene som vi har diskutert i dag, oppfattes det vel heller som at tiden er overmoden for handling, og at vi bør være mer redd for å gjøre for lite enn for å sette i gang en utredning, som det selvfølgelig er dilemma knyttet til.

Martin Kolberg (A) [13:47:24]: Til denne siste delen av debatten hvor statsråden snakker om merkelapper: Da skal vi lytte, fordi hun representerer et parti som har drevet med det gjennom hele sin politiske tid.

Det begynte med Carl I. Hagens merkelapper av alenemødre, finnmarkinger, samer og andre slabbedasker – for å sitere ham ganske nøyaktig. Det er ikke noe å riste på hodet av, statsråd, for det er en sannhet. Og den største merkelappen som vi har sett i den aktuelle debatten i den senere tid, er merkelappen som statsråden veldig uheldig har satt på den situasjonen vi har vært inne i. Hun har som integreringsminister en evne til å framstille situasjonen som at mange av dem som kommer, bare er et resultat av menneskesmugling og kriminalitet, men ikke å framheve det hun burde i henhold til norsk politisk, humanistisk tradisjon ta ansvaret for, nemlig å snakke om at disse menneskene kommer fordi det er nød og fattigdom og død og fordervelse.

Det er den vanskeligste situasjonen vi har, fordi vi har en integreringsminister som legger an en slik tone, og som bryter med den norske humanistiske tradisjonen, på tvers av alt hva vi ellers har vært historisk enige om i Norge. Og så kaller hun det for realisme. Hadde det ikke vært for opposisjonen og bredden i behandlingen av det som har skjedd de siste dagene i forbindelse med både denne meldingen og det som skjedde her i salen for to dager siden, hadde det etter hvert blitt grunn til å stille spørsmål om Norge lenger var en humanistisk nasjon – hvis statsråden hadde fått det som hun egentlig ville. Det er sannheten og bør sies før denne debatten er slutt, for det er tross alt reddet av at Stortinget har tatt seg sammen mot regjeringen i en så alvorlig situasjon som dette.

Og det burde statsråden og Fremskrittspartiet være glade for, at de blir reddet av andre som forsøker å ivareta den humanistiske tradisjonen, fordi det statsråden har sagt ved en rekke anledninger og som ligger under også i denne diskusjonen, er følgende: Integreringstiltakene må være så strenge for å hindre at menneskene kommer hit. Tenk på det! Det er jo det hun sier, og det mener jeg er bra at vi tar konsekvent avstand fra. Jeg er glad for at Fremskrittspartiet er alene om dette, men jeg setter et stort spørsmålstegn, med stor undring: Hvor er det blitt av det humanistiske Høyre, som lar henne få lov til å ture fram på denne måten og legge en premiss for den politiske diskusjonen som er helt feil? At statsministeren lever med det, skjønner iallfall ikke jeg.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.