Stortinget - Møte mandag den 13. mars 2017

Dato: 13.03.2017
President: Ingjerd Schou

Innhold

Sak nr. 8 [21:36:18]

Interpellasjon fra representanten Ruth Grung til kunnskapsministeren: «Ved behandlingen av legemiddelmeldingen i februar 2016 mente Stortinget at det vil bli et 'økende behov for farmasøyter i framtiden som følge av utbygging av apotektjenester, mer avansert legemiddelbehandling, mer tverrfaglig og desentralisert arbeid i helsevesenet og utvikling av legemiddelindustri'. I 2016 ble det uteksaminert ca. 200 farmasøyter i Norge. Totalt ble det gitt autorisasjon som farmasøyt til 406 personer i fjor, hvorav bare litt over halvparten hadde utdanning fra Norge. Det er for tiden utlyst ca. 90 ledige farmasøytstillinger bare i apotekene. Farmasøyter har samfunnets bredeste kompetanse innenfor legemiddelområdet. I 2008 utarbeidet Forskningsrådet en rådgivende plan for å utvikle og styrke farmasøytisk forskning i Norge. Hvilke konkrete planer har statsråden for å øke antall studieplasser i farmasi, sikre et relevant innhold i utdanningen og styrke farmasøytisk forskning i Norge»?

Talere

Ruth Grung (A) []: Feil medisinbruk er den største enkeltårsak til pasientskader i Norge. Allikevel har vi i mange år utdannet for få farmasøyter, som er den helseprofesjonen med den bredeste kompetansen på legemiddelområdet. 70 pst. av den norske befolkningen fikk utlevert minst ett reseptpliktig legemiddel i 2015. I sykehus inngår farmasøyter i samarbeid med leger og sykepleiere for å bidra til persontilpasset og effektiv behandling. Potensialet til farmasøytene er udiskutabelt, i og med at 50–80 pst. av alle legemiddelrelaterte problemer kan forebygges.

I svært mange år har vi hatt mangel på farmasøyter i Norge, til tross for et økende behov for nettopp farmasøytisk kompetanse.

Antall apotek har økt fra 397 i 2001 til hele 868 i år. Både i sykehus og kommunehelsetjeneste er det økt etterspørsel etter klinisk farmasi. Det samme skjer innen forskning, utvikling og forvaltning. Det er derfor behov for å se på utdanningskapasiteten og ikke minst innholdet, slik at det i større grad gjenspeiler den framtidige bruk av farmasøytisk kompetanse, inklusiv nyskapende innovasjon.

Status for rekruttering er urovekkende. I februar i år sto 12 apotekstillinger og 77 farmasøytstillinger ubesatt, til tross for at ca. 80 pst. av alle nyutdannede farmasøyter i Norge begynner nettopp i apotek. Det er også store geografiske forskjeller.

I 2016 ble det uteksaminert omtrent 200 farmasøyter i Norge. Totalt ble det gitt autorisasjon som farmasøyt til 406 personer i fjor. Det betyr at bare litt over halvparten hadde utdanningen sin fra Norge, og slik har det vært i mange år.

Apotekene oppgir at de i 2016 rekrutterte ca. 75 farmasøyter direkte fra andre EØS-land, hovedsakelig fra Serbia og Portugal. Erfaringene med disse rekrutteringene er i all hovedsak gode, selv om det kan være en del språkutfordringer. Men etisk er det problematisk at Norge tapper land med betydelig lavere levestandard og BNP for høyt utdannet helsepersonell.

Da Stortinget behandlet legemiddelmeldingen 4. februar 2016, skrev en enstemmig helse- og omsorgskomite følgende:

«Komiteen mener det vil bli et økende behov for farmasøyter i framtiden som følge av utbygging av apotektjenester, mer avansert legemiddelbehandling, mer tverrfaglig og desentralisert arbeid i helsevesenet og utvikling av legemiddelindustri. Grunnet vedvarende farmasøytmangel i Norge rekrutteres en betydelig andel farmasøyter fra andre land.

Komiteen mener behovet for farmasøyter må vurderes i lys av ambisjonene i legemiddelmeldingen, og ber regjeringen vurdere dette i forbindelse med tildeling av nye studieplasser.»

Til tross for denne tydelige merknaden ble det verken opprettet flere studieplasser eller sikret full finansiering av eksisterende plasser i statsbudsjettet for 2017.

For å sikre farmasøytisk kompetanse i hele landet er det viktig å opprettholde et geografisk spredt utdanningstilbud i farmasi, slik vi har i dag. Oslo har 68 studieplasser og kan øke til 100 i løpet av kort tid, Tromsø har 35, Trondheim har 20 og Bergen 24, som med fullfinansiering vil kunne økes til 35–44 studieplasser.

For å bøte på mange års farmasøytmangel på Vestlandet opprettet Universitetet i Bergen i 2002 et nyskapende masterstudium i farmasi, med en tverrfakultær modell. Studiet er meget populært, med høye opptakskrav, og i 2016 var det ingen andre studieretninger som hadde flere søkere per studieplass, med det resultat at Universitetet i Bergen økte fra 24 til 44 plasser. Men studiet i Bergen er ikke fullfinansiert og mottar kun 40 pst. sammenlignet med Oslo og Tromsø. En slik forskjellsbehandling over 15 år oppleves som spesiell ut fra prinsippet om likeverdige utdanningstilbud, men også på bakgrunn av det store behovet man har for å få fram nye farmasøyter. Begrunnelsen har vært at initiativet ble tatt lokalt, og ikke som et oppdrag fra myndighetene i Oslo.

Det er en sterk økning i behovet for kliniske farmasøyter spesielt på sykehus. Helse Midt-Norge har f.eks. øremerket 20 mill. kr hvert år i perioden 2015–2019 for å sikre et klinisk farmasøytisk fagmiljø i regionen. Per januar 2016 har Helse Midt-Norge 31 årsverk med kliniske farmasøyter som jobber i sykehusene i regionen.

Det forventes også en økning i kommunene som følge av økte krav til legemiddelgjennomgang. Utvikling innen helse- og velferdsteknologi vil også gi mange interessante muligheter for farmasøyter, som f.eks. rådgivning og tilrettelegging av legemiddelinformasjon i nettbaserte applikasjoner.

Farmasiutdanningen gir en tverrfaglig legemiddelkompetanse som gjør farmasøytene velegnet når det gjelder både utvikling, produksjon og utprøving av legemidler. I 2008 utarbeidet Forskningsrådet en rådgivende plan for tiltak som skulle bidra til å utvikle og styrke farmasøytisk forskning i Norge. Det ble etablert en egen forskerskole i farmasi på Universitetet i Oslo, og flere utdanningsinstitusjoner satser på forskningssamarbeid med sykehus og næringsliv.

Farmasøyters kompetanse kan også utnyttes i andre næringer, som fiskeoppdrett. Et eksempel på det er tre masterstudenter i Bergen som nå er med i utvikling i bruk av miljøvennlig kalk for å bekjempe lakselus.

Det er et sterkt ønske at norske pasienter raskere skal kunne ta del i medisinske nyvinninger. Det har skjedd mye de siste årene.

I 2015 var det 575 ansatte i legemiddelindustrien som jobbet med forskning og utvikling, en økning på hele 39 pst. fra 2013. I dag er det legemiddelindustrien som i stor grad finansierer utvikling av nye medisiner, men i tillegg er det økt fokus på mer offentlig finansiert forskning. Utvikling innen forskning og legemiddelindustri åpner for nye arbeidsplasser for farmasøyter. Men det forutsetter at det offentlige bevilger midler til satsing både på å styrke innholdet i utdanningen, legge praktisk til rette for forskningssamarbeid, utvikling av hensiktsmessig infrastruktur og gjerne mer internasjonalt samarbeid. Den raske utviklingen stiller krav til et mer dynamisk utdanningssystem som i sterkere grad klarer å følge opp den vedtatte politikken.

Nasjonalt profesjonsråd for utdanning og forskning innen farmasi har i 2015–2016 blitt enig om felles læringsutbyttebeskrivelser for sluttkompetanse for både bachelor og master i farmasi som oppfyller autorisasjonskravene og EU-kravene. Dette bidrar til økt samarbeid mellom utdanningsstedene og gjør det enklere med internasjonalt samarbeid. De enkelte studiestedene bør innen de formelle rammene kunne spesialisere seg på f.eks. legemiddelproduksjon eller klinisk farmasi. Det vil gi studentene økt valgmulighet og styrke det totale nasjonale farmasimiljøet.

Behovet for farmasøyter er stort og vil bli større som følge av utbygging av apotek, mer avansert legemiddelbehandling, samhandlingsreformen og mer tverrfaglig og desentralisert arbeid i helsevesenet. Farmasøyter har samfunnets bredeste kompetanse innenfor legemiddelområdet og kan bidra til å redusere feilmedisinering og dermed redusere pasientskader.

Farmasistudiet er en kombinasjon av kjemiske, biologiske, medisinske og spesialiserte farmasøytiske fag. De dyktige studentene og den solide tverrfaglige utdannelsen gir et ideelt grunnlag for forskning og muligheter til nyskapende innovasjon av nye legemidler, til beste for pasienter og for økt verdiskaping.

Spørsmålet til statsråden er: Hvilke konkrete planer har statsråden for å øke antall studieplasser i farmasi, sikre et relevant innhold i utdanningen og styrke farmasøytisk forskning i Norge?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Jeg har vært en storforbruker av det farmasien har å tilby i hvert fall siden torsdag, så dette er en godt timet interpellasjon.

Solid utdanning og forskning innenfor helse- og sosialfag er essensielt for at befolkningen skal få gode helse- og omsorgstjenester. Regjeringen vurderer behov for studieplasser i de årlige budsjettene og har økt opptakskapasiteten til bl.a. medisin-, psykologi- og sykepleierutdanningen. Jeg har også vært i kontakt med helse- og omsorgsministeren for å få informasjon om tjenestenes behov for farmasøyter.

Farmasøytisk kompetanse etterspørres på stadig nye områder i kommune- og spesialisthelsetjenesten. I Meld. St. 11 for 2015–2016, Nasjonal helse- og sykehusplan 2016–2019, har Helse- og omsorgsdepartementet vurdert at behovet for farmasøyter vil øke som en konsekvens av den teknologiske og faglige utviklingen i spesialisthelsetjenestene. I Meld. St. 28 for 2014–2015, Legemiddelmeldingen, Riktig bruk – bedre helse, påpeker Helse- og omsorgsdepartementet videre at det kan være behov for flere farmasøyter i kommunene for å bidra til riktig legemiddelbruk.

Utviklingen går i retning av at mer avansert pasientbehandling i større grad foregår innen den kommunale helse- og omsorgstjenesten, noe som er en ønsket utvikling. Dette krever økt kompetanse på legemiddelområdet.

Universitetene med farmasiutdanning har økt kapasiteten jevnt de siste 15 årene. Tall fra Database for statistikk om høyere utdanning, DBH, viser at opptaket har økt fra under 100 ved årtusenskiftet til litt over 200 i 2016. Blant annet har NTNU etablert en ny master i farmasi.

Helse- og omsorgsdepartementet har ikke fått innspill fra helse- og omsorgstjenestene som tilsier at det er behov for å utdanne flere farmasøyter i dag. Kunnskapsdepartementet har heller ikke fått innspill fra universitetene om at de ønsker å prioritere flere studieplasser i farmasi nå. Regjeringen følger imidlertid med på tjenestenes behov innenfor både farmasi og andre helse- og sosialfagutdanninger.

Jeg er opptatt av å styrke kvaliteten og relevansen i helse- og sosialfagutdanningene. Som en oppfølging av Meld. St. 13 for 2011–2012, Utdanning for velferd, Samspill i praksis, har jeg sendt på høring et nytt system for fastsetting av læringsutbytte for disse utdanningene. Hensikten med et nytt styringssystem er at utdanningene selv, tjenestene og sektormyndighetene det utdannes til, får økt innflytelse på utviklingen av det faglige innholdet i utdanningene. Vi har også sendt på høring forslag til en forskrift om felles overordnet rammeplan for alle de 19 helse- og sosialfagutdanningene, herunder farmasi. Forslaget ble sendt på høring 20. januar 2017. Høringsfrist er 21. april 2017.

Med det nye styringssystemet fjernes dagens rammeplaner for åtte helse- og sosialfagutdanninger og erstattes med en overordnet felles rammeplan for alle de 19 helse- og sosialfaglige grunnutdanningene. Det nye systemet er utarbeidet av Kunnskapsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Arbeids- og sosialdepartementet og Barne- og likestillingsdepartementet. I det nye systemet legges det opp til styring på tre nivåer:

Nivå 1: Styring av utdanningene gjennom rammeplaner hjemlet i universitets- og høyskoleloven videreføres.

Nivå 2: Det fastsettes en felles forskrift for rammeplan for alle grunnutdanningene. Rammeplanen fastsetter felles mål og felles læringsutbytte på et overordnet nivå for alle de 19 utdanningene. Forskriften blir betydelig mindre detaljert enn dagens rammeplaner, og den vil kun dekke forhold som angår alle helse- og sosialfagutdanningene.

Nivå 3: Retningslinjer for de enkelte utdanningene skal beskrive formålet med utdanningen og forventet sluttkompetanse for ferdige kandidater.

Det skal etableres egne programgrupper som får ansvar for å utvikle og senere revidere retningslinjene for de enkelte utdanningene. Programgruppene skal settes sammen av representanter fra tjenestene, utdanningene og studentene. Vi skal lage gode arenaer for tett samarbeid mellom dem som utdanner, og dem som er ansvarlige for tjenestene. Det skal nedsettes én programgruppe per utdanning. Programgruppene må samlet ha inngående kunnskap om brukernes behov, tjenestene, den enkelte utdanning og oppdatert forskning innenfor fagområdet eller fagområdene for utdanningen.

Når det gjelder forskning, har universitetene og høyskolene et ansvar for å ha gode fagmiljøer, se behovene i samfunnet og drive forskning av høy kvalitet. Samtidig er det Helse- og omsorgsdepartementet som har sektoransvar for helseforskning, men jeg og helse- og omsorgsministeren samarbeider godt om dette.

Denne regjeringen har satset stort på forskning innenfor helse. I langtidsplanen for forskning og høyere utdanning er bedre og mer effektive velferds-, helse- og omsorgstjenester et høyt prioritert område. Ikke minst vil det planlagte bygget for livsvitenskap, farmasi og kjemi ved Universitetet i Oslo være en stor satsing på utdanning og forskning på det området representanten Grung her tar opp. Også byggeprosjektet på Ås ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet vil være et viktig bidrag, og disse strategiske satsingene på infrastruktur følges opp av forskningsmidler gjennom Norges forskningsråd.

Regjeringen har som mål å styrke helseforskningen og legge til rette for at det gjennomføres kliniske studier i Norge. Det er produsenten av et legemiddel eller de kliniske miljøene som tar initiativ til slike studier. For å få flere industriinitierte studier til Norge legger regjeringen til rette for samarbeid mellom industrien, universitets- og høyskolesektoren og helsetjenestene gjennom oppfølging av HelseOmsorg21-strategien. Vi har styrket virkemidlene rettet mot næringslivet i Norges forskningsråd. Vi har også etablert støtte for og tilgang til norsk og europeisk infrastruktur for kliniske studier gjennom NorCRIN, Norwegian Clinical Research Infrastructures Network.

For å legge til rette for studier initiert av de kliniske fagmiljøene gir Helse- og omsorgsdepartementet de regionale helseforetakene et øremerket tilskudd til forskning. Fra 2016 er det også etablert et program for nasjonale kliniske multisenterstudier i de regionale helseforetakene. Programmet kalt klinisk behandlingsforskning i spesialisthelsetjenesten er en oppfølging av Meld. St. 28 for 2014–2015, Legemiddelmeldingen, Riktig bruk – bedre helse.

Jeg mener alt i alt det står bra til med utdanning og forskning innenfor farmasi. Når vi nå får på plass det nye styringssystemet for helse- og omsorgsutdanningene, tror jeg kvaliteten og relevansen i farmasiutdanningen vil ytterligere forbedres. Regjeringen vil imidlertid vurdere eventuelle behov for flere studieplasser i de årlige budsjettrundene.

Ruth Grung (A) []: Først kan jeg jo hilse til statsråden og si at han i hvert fall tilhører flertallet av befolkningen når det gjelder å ta i bruk legemidler og farmasikompetanse.

Jeg opplever at situasjonsbeskrivelsen av utfordringene og mulighetene innenfor farmasi er helt lik den jeg la til grunn i interpellasjonen. Men så er det det videre arbeidet, med tanke på at det ikke er sendt inn innspill. I interpellasjonen gjenga jeg hele merknaden i innstillingen fra helsekomiteen om en legemiddelmelding som var særdeles tydelig, med høye ambisjoner på vegne av både forskning og etablering av helsenæring, der det er en tydelig sammenheng mellom farmasikompetanse og muligheter for forskningen framover. I tillegg er jeg godt kjent med at Universitetet i Bergen gjennom mange år har sendt inn søknad for å få fullfinansiert sine utdanningsplasser innenfor farmasi. Det antar jeg er sendt inn.

Ellers er det jo en gjenganger hver gang vi drøfter nasjonal helse- og sykehusplan eller andre saker, at det er en manglende sammenheng mellom det vi vedtar i denne sal når det gjelder ambisjoner innenfor helse, og utdanningskapasitet og delvis innhold. Så forstår jeg at det skal settes ned en styringsgruppe som kanskje bedrer det. Det håper jeg på, for det trengs.

Men så er det selve forskningen. Det er studentene som er framtiden. Jeg har besøkt studentene på Universitetet i Bergen. Skal man klare å bli motivert og se mulighetene i klinisk farmasi, utvikling av legemidler, bør man ha fasiliteter som gjør det mulig å praktisere litt av det i utdanningsløpet. Det har man i alle fall ikke med 40 pst. finansiering, slik det er i Bergen. Samtidig finner de adhocløsninger.

Så vil vi egentlig satse og ha de ambisjonene som er lagt til grunn i legemiddelmeldingen, og med de mulighetene som Norge har? Med den radikale veksten vi har sett den senere tid, bør vi se på både utdanningskapasiteten, innholdet og ikke minst en forskningsinfrastruktur som er tilpasset de ulike utdannings- og helseprofesjonene, der spesielt farmasi har store fortrinn når det gjelder en utvikling som vi ser et stort behov for, og som Stortinget har vedtatt.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Som nevnt i hovedinnlegget mener jeg at når det gjelder innholdet, kvaliteten og relevansen i helse- og sosialfagutdanningene, inkludert farmasi, foretar vi nå et løft.

Når det gjelder forskningsinfrastruktur, har jeg et mer generelt poeng, nemlig at regjeringen har satset stort på forskningsinfrastruktur. Nå vet jeg ikke om det har kommet Universitetet i Bergen og farmasiutdanningen der til gode, men det var en del av opptrappingsplanen til regjeringen i forbindelse med langtidsplanen for forskning og høyere utdanning.

Så har jeg i hovedinnlegget mitt redegjort for hvordan jeg ser på situasjonen for farmasiutdanninger i Norge og behovet for flere farmasøyter. Men det er et viktig tilleggspoeng også. Jeg mener at Universitet i Bergen tok et viktig samfunnsansvar da de opprettet sin farmasiutdanning på begynnelsen av 2000-tallet, og det er en type ansvar som vi ønsker at universiteter og høyskoler skal ta. Universiteter og høyskoler er ikke, selv om det av og til kan virke slik, detaljstyrt fra statens side. Noen ganger kommer det midler til ekstra studieplasser, og det er vel en slags forventning fra Stortingets side om at de skal brukes til det, men universiteter og høyskoler har etter mange år med rimelig god finansiering – må det sies – også rom til å prioritere, og de skal prioritere, skal ta et samfunnsansvar, innenfor sine egne rammer. Det vil si at det kan ikke være slik at vi styrer universitets- og høyskolesektoren slik at hver gang det kommer en endring i arbeidslivets behov, må Stortinget eller regjeringen inn og detaljstyre hvilke studieporteføljer universiteter og høyskoler skal ha. Det er et generelt, viktig poeng.

Nå er det allikevel slik at vi følger selvfølgelig alltid med på om det er noen typer studieporteføljer som burde rustes opp, det gjelder også for farmasi, men det er selvfølgelig en vurdering i de årlige budsjettprosessene. Vi ser alltid på klare og tydelige – og i og for seg også mindre klare og tydelige – merknader fra et flertall på Stortinget, men det er allikevel slik at de merknadene også skrives med forståelsen av at budsjettprosessen innebærer noen prioriteringer. Så det er aldri slik at en merknad innebærer en plikt for regjeringen til å gjøre akkurat det som står der, akkurat året etter. Det er et spørsmål som Stortinget tar stilling til i forbindelse med budsjettene.

Sveinung Stensland (H) []: Mitt største bidrag til farmasøytmangelen i Norge er vel at jeg står her og ikke ekspederer resepter på Jernbanetorget akkurat nå.

Så lenge jeg har vært farmasøyt, og før jeg ble det, har mangelen på farmasøyter vært en utfordring. Jeg tør påstå at mangelen på farmasøyter var en viktig begrensning for utviklingen i antall apotek rett etter at den nye apotekloven trådte i kraft. Det var nemlig mangelen på fagfolk som gjorde at det ikke ble etablert apotek i et raskere tempo.

Nå har vi en veldig god apotekdekning i Norge. Vi har mer enn dobbelt så mange apotek som vi hadde for 10–15 år siden, og med svært god kvalitet. Samtidig er det, som interpellanten tar opp, stor mangel på farmasøyter. Jeg vil tro at tallet 90, som det ble referert til, nok er en underdrivelse og ikke en overdrivelse.

Når det er sagt, var statsråden inne på hvordan man skal tolke merknader. Hvis man leser legemiddelmeldingen, er det i hvert fall ingen tvil om at et samlet storting mener vi skal satse på apotek og farmasøyter som en viktig bidragsyter i fremtidens helsetjeneste. Mange av utfordringene i den norske helsetjenesten blir behandlet med legemidler. Det er en viktig innsatsfaktor. Og vi vet at svært mange bruker legemidlene feil.

Situasjonen er at det dør mellom 1 000 og 2 000 personer i Norge hvert år på grunn av feil legemiddelbruk, og at én av tre bruker legemidlene feil. Vi har en stor jobb å gjøre når det gjelder informasjonsarbeid, og vi har sagt at farmasøyten er en viktig aktør på dette området.

Når det gjelder styring av utdanningskapasiteten, har selvfølgelig universitetene både rett og plikt til å gjøre sine vurderinger, men det er helt klart at jeg skulle gjerne sett at vi var tydeligere på å påpeke at det må utdannes flere. Dette gjelder ikke bare farmasøyter. Også for leger og andre viktige yrkeskategorier innenfor helsetjenesten er det en stor andel utenlandsk utdannede i Norge. Og vi ser også at av legene er rundt halvparten utdannet i utlandet. Det er en utfordring som utdanningsministeren må ta med seg, for vi bruker mye energi på å styre utdanningene i Norge for å få den typen helsepersonell som vi ønsker. Når vi ikke klarer å utdanne nok folk selv, mister vi styringen over hvilken kompetanse den samlede mengden helsepersonell har. Over tid betyr det, hvis halvparten blir utdannet i andre land enn i Norge, at vi ikke har styring med den samlede kompetansen. En lege fra ett land er ikke alltid lik en lege fra et annet land. Det kan jeg bekrefte også gjelder farmasøyter.

Jeg vil takke representanten Grung for å ta opp dette temaet. Dette har vi samarbeidet godt om tidligere. Jeg skulle gjerne sett at vi fikk en større avklaring rundt utdannelsen i Bergen, og vi må for all del sikre at vi ikke går nedover i antall studieplasser, men heller oppover. Det kan være at bransjen og de forskjellige utdanningsinstitusjonene skal se på om det er formålstjenlig med så mange utdanningssteder og så stor forskjell på læreplanene, for det er jammen stor forskjell på en farmasøyt utdannet i Namsos og en farmasøyt utdannet i Bergen eller i Oslo – uten at jeg vil peke på hvem av dem som er best.

Kjersti Toppe (Sp) []: Takk til interpellanten, som har fremja ein viktig interpellasjon. Bakgrunnen er legemiddelmeldinga som helse- og omsorgskomiteen behandla for eitt eller to år sidan. Da var både regjeringa og komiteen opptatt av å styrkja farmasøytkompetansen og av at vi måtte bruka farmasøytane meir i helsetenesta. Den fellesmerknaden er jo referert. Da bad ein samla komité regjeringa om å vurdera behovet for farmasøytar i lys av ambisjonane i legemiddelmeldinga når ein tildeler nye studieplassar.

Statsråden har gjort greie for korleis han tolkar ein merknad. Eg forstår jo òg at ein ikkje driv med budsjettbehandling i ei stortingsmelding. Likevel reagerer eg på at statsråden her i dag seier at det ikkje er behov for å auka farmasiutdanninga no, og at universiteta heller ikkje har gitt innspel om at dei vil prioritera det. Då er Stortinget og regjeringa på forskjellige banehalvdelar. Halvparten av farmasøytane som får jobb i Noreg, vert utdanna i utlandet. I 2016 var det 406 farmasøytar som fekk autorisasjon. Halvparten hadde utdanning frå Noreg. Korleis ei regjering då kan seia at vi ikkje har behov for å auka farmasiutdanninga i Noreg, er uforståeleg. Det er sant som representanten Stensland sa, at det òg gjeld andre helseutdanningar, f.eks. medisinarutdanninga. Da er spørsmålet: Er det greitt for regjeringa at Noreg sender rekninga til andre land når det gjeld å utdanna dei viktige helseprofesjonane våre?

I stortingsmeldinga om global helse i utanriks- og utviklingspolitikken, som Stortinget behandla i 2011/2012, vart det slått fast at Noreg slutta seg til Verdas helseorganisasjon sitt mål om at vi skal driva etisk rett rekruttering av helsepersonell. Det manglar helsepersonell i heile verda, og det minste vi som eit rikt land kan gjera, er å utdanna fleire av helseprofesjonane våre sjølve. At vi skal vera tilfredse med at halvparten av farmasøytane våre vert utdanna i utlandet, og at ein ikkje ser behovet for å auka farmasøytutdanningane no, synest eg ikkje vi skal slå oss til ro med. Det var jo òg det helsekomiteen var tydeleg på da han behandla legemiddelmeldinga.

Så til Bergen: Det burde vera kjent at Bergen i mange år har spurt om å få ei sikker finansiering av farmasistudiet. Dei starta på eige initiativ eit studium der. Det er enno ikkje finansiert med basisfinansiering. I haust tok dei opp 44 studentar på grunn av at det var veldig stor søknad. Det er høg poenggrense for å koma inn. Det er absolutt behov for at det studiet kan verta fullfinansiert på lik linje med studium andre plassar.

Eg vil oppfordra statsråden til å svara på spørsmåla: Meiner regjeringa det er greitt at berre halvparten av farmasøytane det er behov for, vert utdanna i Noreg? Meiner regjeringa det er greitt at studiet i Bergen enno ikkje skal få ei finansiering på lik linje med dei andre studieplassane i Noreg? Kva er eventuelt den faglege grunngivinga for at ein fører ein slik politikk?

Presidenten: Som Stortinget vil se, er den reglementsmessige tiden nå omme. Presidenten vil likevel foreslå at vi fortsetter møtet til dagsordenen er ferdigbehandlet. – Ingen har ytret seg mot det, og det anses vedtatt.

Bente Thorsen (FrP) []: Det er viktige spørsmål som representanten Grung tar opp i denne interpellasjonen.

Innen høyere utdanning er det mange hensyn som må tas. Hensynet til universitetene og høyskolene som frie institusjoner må settes høyt, men samtidig er det viktig å huske på at det er samfunnet som finansierer institusjonene, og at de har viktige og sammensatte samfunnsoppdrag.

I den sammenheng vil jeg vise til hva en samlet utdanningskomité uttalte i Innst. 348 S for 2014–2015, om konsentrasjon for kvalitet – strukturreform i universitets- og høyskolesektoren:

«Komiteen viser til at de høyere utdanningsinstitusjonene har et sammensatt samfunnsoppdrag. De skal på den ene siden bidra til faglig nyvinning og utvikling og fremme vitenskapen og banebrytende ideer. På den andre siden skal de forberede og utdanne studenter til et arbeids- og næringsliv som svarer til samfunnets behov. Komiteen understreker at det er når man kombinerer disse og ser dem i sammenheng, at man får de beste resultatene. I tillegg til det overordnede samfunnsoppdraget har enkelte institusjoner særlige samfunnsoppdrag basert på vedtak i Stortinget.»

Og videre:

«Universiteter og høyskoler skal utdanne arbeidskraft samfunnet trenger, men vi må ikke innrette sektoren slik at den drives mot spesialisering som passer til samfunnet slik det ser ut akkurat i dag. Som en SSB-analyse gjort for Ludvigsen-utvalget nylig viste, kommer en av tre jobber slik vi kjenner dem i dag til å forsvinne de nærmeste 20 årene. En lang rekke oppgaver vil for eksempel automatiseres.»

Jeg er ikke i tvil om at mange oppgaver også innen helsesektoren vil automatiseres i framtiden, men jeg er heller ikke i tvil om at det vil være et stort behov for helsepersonell som farmasøyter i framtiden. Med tanke på det sammensatte samfunnsoppdraget som UH-sektoren har, forventer Fremskrittspartiet at studieretninger som farmasi også prioriteres av sektoren selv.

Det er også viktig at man ser på politikken i sammenheng. Realfagsstrategien, med sine kvalitetsforbedrende tiltak i hele grunnopplæringen, innføringen av klare kompetansekrav, forbedring av lærerstudiet og den store etterutdanningsreformen er alle tiltak som på lengre sikt vil legge til rette for flere høyt kvalifiserte studenter, som er i stand til å ta realfagstunge studier som f.eks. farmasi.

I tråd med Sundvolden-erklæringen har regjeringen satset målrettet på forskning og høyere utdanning. Jeg vil her vise til langtidsplanen for forskning, der det slås fast at regjeringen vil trappe opp bevilgningene til forskning og høyere utdanning innenfor seks langsiktige prioriteringer. En av prioriteringene er fornyelse i offentlig sektor og bedre og mer effektive velferds-, helse- og omsorgstjenester.

I oppfølgingen av langtidsplanen har regjeringen også prioritert byggeprosjekter som støtter opp under de langsiktige prioriteringene, bl.a. nytt bygg for livsvitenskap, farmasi og kjemi ved Universitetet i Oslo. Livsvitenskapsbygget er planlagt å stå ferdig i 2023. Livsvitenskapsbygget skal utformes slik at forskere ved Universitetet i Oslo i større grad kan jobbe på tvers av etablerte fagdisipliner og samarbeide tettere med næringsliv, helseforetak og kommune. Slik skal Universitet i Oslos forskere og studenter bli enda bedre på å utnytte kompetanse på tvers av fagdisipliner og til å se mulighetene for innovasjon og verdiskaping.

Dette blir Norges største enkeltstående universitetsbygg, og det vil være arbeidsplass for om lag 1 000 ansatte og ca. 1 600 studenter og skal ha lokaler for forskning og undervisning innen livsvitenskap, kjemi og farmasi. I sammenheng med en slik satsing vil det etter Fremskrittspartiets syn ligge til rette for å opprette flere studieplasser i farmasi ved de universiteter og høyskoler som tilbyr dette studiet. Vi ser fram til å følge regjeringens arbeid med dette.

Ruth Grung (A) []: Jeg takker for gode innspill og konstaterer at de fire største partiene tverrpolitisk støtter satsingen på å forsterke utdanningstilbudet innenfor farmasi.

Når det gjelder et samfunnsoppdrag, er vi helt enig med statsråden, det er flott at utdannings-, forsknings- og universitetsmiljøene tar initiativ til å ta tak i nye områder hvor det trengs både utdanning og forskning. Men når man velger å ta et samfunnsansvar fordi det har vært manko på farmasøyter i så mange år, og etablerer studieplasser, vel kjent med at helseprofesjonsutdanningene er dyrere enn andre, spørs det hvor lenge man skal bli straffet for at man tok dette initiativet, for å sikre likebehandling. 15 år er lenge.

I tillegg bør Norge ha som ambisjon at vi iallfall utdanner nok i forhold til de ambisjonene vi har på helsefeltet, og heller oppfordrer våre egne til å ta utdanning i utlandet, samtidig som vi tilsvarende ber andre komme til Norge og ta utdanning her, men ikke utnytter fattigere land ved at de tar ansvar for å utdanne innen spesielt de dyre utdanningene.

Helse er styrt av prioriteringer, og det er en veldig tydelig prioriteringsmelding, med prioritering, forskrifter og kriterier. Da er det litt spesielt, når vi har så klare føringer på et felt, at vi ikke klarer å få dem oppfylt fordi det ikke er samspill med utdanningssektoren – at den får så stor autonomi til å velge hvilke områder den skal prioritere, i forhold til det som vi vedtar av politikk her i salen. Men jeg konkluderer med at det iallfall her i Stortinget er bred, tverrpolitisk enighet om å løfte fram farmasi.

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Jeg vil si tusen takk for interpellasjonsdebatten, og jeg kan gjerne også føye meg til rekken av dem som er enige i, som jeg sa i innlegget mitt også, at det kommer til å bli et større behov for farmasøyter i årene som kommer, og at dette er et område som også regjeringen satser på, særlig når det gjelder utvikling og forskning.

Så er det to konkrete spørsmål jeg gjerne vil svare på, og som jeg delvis berørte i innlegget mitt. Det ene er det at vi sender regningen til andre land. Jeg mener at det er en gal beskrivelse av det at deler av utdanningsbehovet i Norge dekkes i andre land. Det er for øvrig heller ikke noe ukjent, og det ser vi også på andre områder. Meg bekjent er det heller ikke noe spesielt uetisk ved denne praksisen når det gjelder farmasi, men da skal jeg ta et lite forbehold om at jeg ikke har gått inn og sett på alle studielandene hvor norske studenter studerer farmasi.

Når det gjelder Bergen, er det nok også sånn at på flere forskjellige områder har utdanningsinstitusjoner gjort det Bergen har gjort, nemlig brukt sine fullmakter til å opprette studier. Jeg har ikke noe prinsipielt imot at Bergen skal få – de søker da om en sånn særegen finansiering. Det kommer brev fra alle institusjonene hvert eneste år om ting de ber om utenom de større, vanlige budsjettildelingene. Jeg har ikke noe prinsipielt imot det, men det er rett og slett et prioriteringsspørsmål hvert eneste år. Jeg vil anta at det også har vært svaret de foregående 15 årene. Så skjønner jeg at man nå er utålmodig, men det har også vært andre regjeringer de foregående 15 årene, så helt ukjent med den problemstillingen og det svaret kan man ikke være når man har sittet på Stortinget i mange år. Men jeg setter, som sagt, pris på at det tas opp, og det er en god påminnelse og også et fint signal til universitets- og høyskolesektoren om viktigheten av at de er fremoverlent. Og igjen – en viktig fjær i hatten for Universitetet i Bergen, som var fremoverlent og tok ansvar på begynnelsen av 2000-tallet.

Presidenten: Da er debatten i sak nr. 8 avsluttet.

Sakene nr. 9–12 er andre gangs behandling av lovsaker, og presidenten vil foreslå at sakene behandles under ett. – Det anses vedtatt.