Stortinget - Møte mandag den 13. mars 2017

Dato: 13.03.2017
President: Ingjerd Schou

Søk

Innhold

Sak nr. 6 [20:23:16]

Interpellasjon fra representanten Hans Olav Syversen til utenriksministeren: «Trosfriheten er under press. Det rapporteres om svært grove og systematiske brudd på trosfriheten i langt flere land i den siste årsrapporten fra USAs kommisjon for internasjonal religionsfrihet. Den samme tendens meldes fra organisasjonene «Stefanusalliansen» og «Åpne Dører». I islamske stater og (tidligere) kommunistland er utfordringene størst. I Midtøsten bidrar islamsk ekstremisme nå til at en region som før besto av mange religiøse grupper, nå renses for kristne, jesidier og andre livssynsminoriteter. I Irak er bare kurdiske områder relativt trygge for disse gruppene, og kurdisk selvstyre er en nøkkel til fortsatt trygghet. Hvordan vil utenriksministeren styrke Norges innsats for trosfrihet, og hva mener han Norge best kan bidra med for kristne og andre minoriteter i dagens konfliktfylte Midtøsten?»

Talere

Hans Olav Syversen (KrF) []: Denne interpellasjonen kommer sent på kvelden, men den er ikke mindre viktig av den grunn. Og de av oss som bladde opp i Aftenposten i dag, fikk jo et svært tragisk eksempel på hvorfor denne interpellasjonen er aktuell. Jeg kan bare sitere derfra, for vi henger oss ofte opp i de store tallene. Av og til kan det være greit å reflektere litt over hvordan det oppleves for den enkelte som blir utsatt for denne forfølgelsen. Overskriften i Aftenposten i dag er følgende:

«Først et spørsmål om tro. Så et skudd i hodet. »

Vi snakker om kristne som blir tvunget til å forlate sine hjem nord på Sinaihalvøya. I Aftenposten i dag forteller noen av dem som overlevde, hvordan terroren rammet byen Al-Arish.

«Sent på kvelden banket maskerte menn på døren til Hakim-familien i byen Al-Arish, nord på Sinaihalvøya i Egypt. Det var portforbud og den intense bankingen gjorde Saad Hakim (68) og hans kone Nabila bekymret. Deres sønn Medhat (43) valgte likevel å åpne døren.

De maskerte, væpnede mennene, som var medlemmer av IS’ avdeling i Egypt, kalt «Sinai-provinsen», spurte Medhat rett ut: «Er dere kristne?»

Han svarte ja, og ble umiddelbart skutt i hodet og drept. Gjerningsmennene angrep deretter Saad, som ble drept med to skudd mot hodet.»

Det var dagens Aftenposten.

I denne debatten kan det være grunn til å minne om at trosfrihet er en av de mest grunnleggende menneskerettigheter. Den er slått fast i verdens menneskerettighetserklæring fra 1948, og artikkel 18 fastslår følgende:

«Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer.»

Det er mange livssynsminoriteter som forfølges. Jeg har i egne spørsmål tatt opp situasjonen for ahmadiyyamuslimer i Pakistan med utenriksministeren. Vi har en lang rekke andre religiøse minoriteter som blir forfulgt, men akkurat i denne interpellasjonen hadde jeg tenkt å bruke mest tid på kristne som blir forfulgt.

Midtøsten, som for drøyt 100 år siden var en region preget av etnisk og religiøst mangfold, har nå nesten ikke kristne igjen. The Economist intervjuet i fjor sommer den assyrisk-kristne erkebiskop Nicodemus i Mosul i Irak. Han befant seg da i kurdiske Erbil på grunn av IS-invasjonen av Mosul. I Mosul er de eldgamle kirkene brent ned og katedralen gjort om til en moské dedikert til jihad. Ikke engang under mongolenes invasjon på 1200-tallet var det så ille, sier han. Erkebiskopen mener at IS-invasjonen er kulminasjonen av en langvarig, negativ spiral for kristne i Midtøsten.

La meg ta et eksempel fra Irak: Da Irak ble uavhengig i 1932, utgjorde kristne 12 pst. av befolkningen. Da Saddam Hussein ble fjernet fra makten i 2003, hadde andelen falt til 6 pst. I dag er vel antall kristne kanskje et sted mellom 1 og 2 pst.

Undertrykkingen gjelder ikke bare kristne, jøder, homofile, ateister eller bahaier, også muslimske minoriteter er rammet. Sjiaer er rammet i sunnidominerte land og sunnier i sjiadominerte land. Og som jeg nevnte, ahmadiyyaer er rammet i både sunni- og sjiaorienterte land.

Ingen religion har en plettfri historie når det gjelder trosfrihet. Det kristne Europa har gjennom århundrer hatt forfølgelse av annerledes tenkende. Men nå er vi i 2017 og må ta hånd om de utfordringene vi har her.

En utfordring til utenriksministeren er selvsagt hva vi fra norsk side kan gjøre. Jeg forventer ikke noen sesam, sesam-løsning. Med all respekt for utenriksministeren, visse begrensninger er det vel også for ham, men Norge har gjort og kan og bør og vil gjøre noe. Jeg tror det også har en egenverdi at vi løfter denne debatten, selv om virkemidlene kan synes ikke å stå i stil med de utfordringene som ligger der.

Mitt ønske – Kristelig Folkepartis ønske – er at trosfrihet må løftes høyt opp på agendaen i norsk utenrikspolitikk. Vi mener at alle norske ambassader i land der religionsfriheten undertrykkes, bør ha en systematisk plan, fortrinnsvis i samarbeid med andre giverland, f.eks., for å ansvarliggjøre myndighetene når det gjelder beskyttelse av minoriteters religionsfrihet.

Helt konkret – for det andre – må vi gjøre mer for å sikre trosfriheten i flyktningleirene i Midtøsten, som vi nå er med på å finansiere, og som dessverre ikke er noe fristed når det gjelder trosmessig undertrykking.

For det tredje bør Norge støtte arbeidet for at kristne, jesidier og turkmenere kan få et sikkert område i Irak, der de kan bo i fred og trygghet. Ninive-provinsen er foreslått som et slikt område, ikke helt ulikt etableringen av kurdernes område i Nord-Irak på 1990-tallet, og da støttet av vestlig bistand. Ninive-initiativet har fått støtte fra Iraks regjering og fra kongressrepresentanter i USA. Forslaget er imidlertid omstridt blant sunnimuslimene i området. Derfor trengs det også internasjonal støtte og press for å lykkes. Dette er særlig aktuelt nå som Ninive-provinsens hovedstad, Mosul, er i ferd med å bli frigitt fra IS. Lykkes dette initiativet, kan Ninive-provinsen bli en modell for lignende områder med desentralisert styre i Syria.

Jeg er spent på å høre utenriksministerens vurderinger og på den debatten vi skal ha. Og, som sagt, jeg tror det er en verdi i seg selv, for det legges merke til at man løfter dette viktige spørsmålet også i land hvor trosfriheten har – heldigvis – en helt annen situasjon og grobunn enn i de landene som jeg nå har referert til. Takk så langt.

Svein Roald Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Utenriksminister Børge Brende []: Først takk til representanten Syversen for å sette dette viktige temaet på dagsordenen gjennom en interpellasjon.

Diskriminering og forfølgelse av religiøse minoriteter er dessverre et svært stort problem mange steder i verden. Dette gjelder særlig i sårbare stater, i krig og konflikt og i gjenoppbyggingsfasen etter krig og konflikt, men også i mange andre samfunn er religiøse minoriteter under press.

I Midtøsten er regionens mange konflikter preget av sekteriske uttrykk. Dette gjør religiøse minoriteter spesielt utsatt for vold og diskriminering. Det som er trist, er at gjennom mange hundre år har disse minoritetene levd side om side, uten at dette har vært et problem. Der ser vi en negativ utvikling, og ikke bare en negativ utvikling i forhold til de siste årene, men en negativ utvikling som bryter med noe som faktisk har fungert mange steder i hundrevis av år.

Befolkningsgrupper utsettes for store lidelser. Urgamle kulturer kan gå tapt. Ikke minst gjelder dette i Irak og Syria, der religiøse minoriteter er drevet på flukt og utsatt for grove overgrep, som representanten Syversen også var inne på. Minoritetsbefolkninger som nekter å underkaste seg den ekstreme ideologien ISIL står for, blir systematisk forfulgt. Religiøse minoriteter fordrives fra sine lokalsamfunn. Regional rivalisering forsterker disse konfliktlinjene. Også i mange land i Nord-Afrika er situasjonen for religiøse minoriteter vanskelig, og også i Pakistan.

Fremme av menneskerettighetene står helt sentralt i norsk utenrikspolitikk. Beskyttelse av religiøse minoriteter er en prioritert del av dette. Et sterkere fokus på religiøse minoriteter og tros- og livssynsfrihet er ikke bare god menneskerettighetspolitikk, det er også god utviklingspolitikk og en klok sikkerhetspolitikk. Regjeringen tar derfor i 2017 sikte på å øke støtten for å fremme religionsfrihet og beskytte religiøse minoriteter. Vi arbeider langs flere spor.

Utenriksdepartementets minoritetsprosjekt er en god plattform for dialog med kunnskapsrike norske og internasjonale miljøer. Det er utarbeidet en egen veileder for arbeidet med tros- og livssynsminoriteter. Den er blitt godt mottatt.

En egen spesialrepresentant står i løpende kontakt med den internasjonale kontaktgruppen for tros- og livssynsfrihet, relevante spesialrapportører i FN-systemet og andre internasjonale nettverk.

Tros- og livssynsfrihet inngår i Norges politiske dialog med enkeltland, inkludert Midtøsten. Dette må gjøres på en konstruktiv måte, slik at situasjonen for minoritetene ivaretas. I enkelte land ønsker ikke religiøse grupper å få særbehandling som minoriteter.

Norge legger stor vekt på tros- og livssynsfrihet i sitt arbeid i FN og andre internasjonale organisasjoner. Vi tar regelmessig opp minoriteters situasjon i FN, senest under FNs generalforsamling i oktober og i FNs minoritetsforum i november 2016. Det skal ikke herske tvil om hvor Norge står i disse spørsmålene.

Regjeringen har over flere år støttet Det internasjonale parlamentarikernettverket for tros- og livssynsfrihet. Representanten Abid Q. Raja har gjort en viktig innsats i så måte. Videre støtter vi organisasjonen Minority Rights Group, som arbeider for å styrke minoriteters evne til å fremme sine rettigheter overfor egne myndigheter.

Interreligiøs dialog er et viktig virkemiddel i Norges arbeid for fred og forsoning. Vi støtter derfor tiltak som skal øke forståelsen og toleransen mellom representanter for ulike trosretninger i Midtøsten. Sivilsamfunnsorganisasjoner kan også søke Norad om støtte til tiltak for å fremme tros- og religionsfrihet i utviklingsland.

Religiøs diskriminering, vold og radikalisering henger ofte sammen. I fjor sommer var Norge vertskap for en konferanse om voldelig ekstremisme. Vi fulgte opp med deltakelse på et toppmøte om samme tema i New York i fjor høst.

Norge har på det sterkeste fordømt de særdeles grove og systematiske overgrepene begått av terrororganisasjonen ISIL. Vi bidrar til internasjonale initiativer for å dokumentere overgrepene, slik at nødvendig bevismateriale kan sikres for en straffeforfølgning. Gjennom vår innsats i den internasjonale koalisjonen mot ISIL skaper vi en tryggere hverdag for minoriteter så vel som for majoritetsbefolkningen.

Beskyttelse av religiøse minoriteter får også en stadig større plass i den humanitære bistanden. Mange av ISILs ofre for seksualisert og kjønnsbasert vold, både kvinner og menn, tilhører sårbare religiøse minoriteter som jesidier og kristne, noe som også representanten Syversen var inne på.

I fjor ble det bevilget over 50 mill. kr til organisasjoner som arbeider med ofre for seksualisert og kjønnsbasert vold i Irak og Syria. I samarbeid med Kirkens Nødhjelp og Kirkenes Verdensråd er det utarbeidet en egen rapport om religiøse minoriteters beskyttelsesbehov i Syria og Irak. Som en oppfølging av denne rapporten prioriterer vi tiltak knyttet til konfliktrelatert seksualisert vold, med særlig fokus på jesidiekvinner som returnerer fra ISIL-fangenskap. Regjeringen vil derfor øke støtten til tiltak for ofre for seksuell og kjønnsbasert vold i Irak og Syria i 2017. I Irak skal det bl.a. iverksettes tiltak rettet mot minoritetsgrupper i forbindelse med retur av internflyktninger. Erfaringene fra dette arbeidet vil være til hjelp også for vår innsats i andre land i regionen. Norsk støtte skal innrettes slik at vi når dem som er mest utsatt.

Regjeringen utarbeider en egen strategi for innsats i sårbare stater. Minoriteters rettigheter vil inngå som en naturlig del av denne strategien. Beskyttelse av religiøse minoriteter vil også få en viktig plass i regjeringens varslede stortingsmelding om utviklingspolitikk.

Vi snakker med tydelig røst. Norge har vært, og skal fortsatt være, en sterk forsvarer av trosfrihet og religiøse minoriteters rettigheter.

Hans Olav Syversen (KrF) []: Takk for utenriksministerens gjennomgang av de tiltak som Norge har gjort og gjør, og de signalene han gir om å sette dette ytterligere på dagsordenen videre. Jeg merket meg særlig at dette også skal få en viktig plass i regjeringens varslede stortingsmelding om utviklingspolitikk og i strategien når det gjelder sårbare stater. Det ser vi fram til å komme tilbake til, også i behandlingen her i Stortinget.

Men jeg har lyst til konkret å utfordre utenriksministeren når det gjelder arbeidet nord i Irak, som flere mener er viktig, for å sikre ulike livssynsminoriteter i Ninive-provinsen, enten de er kristne, jesidier eller turkmenere. Ja, det er motstand mot dette, men samtidig ser vi jo en viss parallell til dette, nemlig i de kurdiske områdene. Det er der minoritetene har tryggest forhold. Jeg vil gjerne utfordre utenriksministeren på hans syn på om dette arbeidet er noe Norge vil støtte opp under, og om han mener at det er en linje vel verdt å forfølge fra norsk side.

Likeledes: Hvordan ser utenriksministeren på samarbeidet med andre giverland når religionsfriheten skal settes på dagsordenen i de ulike landene – å ha en felles, samstemt politikk der det er mulig, for å ivareta, som utenriksministeren selv sa, de ofte mest sårbare gruppene, som ofte både er i en konfliktsituasjon og er minoriteter i en slik konfliktsituasjon?

Utenriksminister Børge Brende []: Vi vet at i mange land er religiøse minoriteter under stort press, som jeg også redegjorde for i mitt svar på interpellantens innlegg.

Hvis vi ser til Egypt og situasjonen for de koptiske kristne, må vi ta den på stort alvor. Litt i underkant av 10 pst. av den egyptiske befolkningen er koptiske kristne. I dialog med både utenriksminister Sameh Shoukry og president Sisi i Egypt har jeg tatt opp dette spørsmålet og møtt stor grad av velvilje når det gjelder å se på både prosjekter og hvordan vi kan følge opp dette. Ved besøk i Islamabad i Pakistan har jeg også tatt opp situasjonen for kristne i Pakistan, som er særdeles bekymringsfull, og også sjiaminoriteten i Pakistan, som opplever store overgrep.

Når det gjelder situasjonen i Irak, er det selvsagt den irakiske statens ansvar å sikre at alle befolkningsgrupper kan ivareta sin egen kultur, sitt språk og sin religion. Jeg har også tatt opp med statsminister Abadi direkte og med andre representanter for regjeringen i Irak irakiske myndigheter og deres ansvar for å inkludere i sin politikk i større grad beskyttelse av minoriteter og nasjonal forsoning. Det vil si at det er nå mange internflyktninger i Erbil-området og i de kurdiske delene av Irak. Der har vi vært inne med stor grad av humanitær innsats, og vi har også hatt norske soldater i denne delen. I samtaler med president Barzani under to besøk i Erbil har dette vært en del av min dialog. Jeg har også takket for at de har tatt imot så mange internflyktninger i denne delen av Irak. Men det er millionvis som har kommet, og her må vi stille opp med utviklingsbistand, men også med humanitær hjelp. Der mener jeg vi har et stort ansvar. Med fallende oljepriser opplever også den kurdiske delen av Irak store utfordringer med å ta vare på de millioner som har flyktet.

Marit Nybakk (A) []: Takk til interpellanten for å ha tatt opp et veldig aktuelt tema, noe vi ser av dagens medier.

Retten til å tro og retten til ikke å tro er det viktig at vi står opp for. Hvis vi ser oss rundt, ser vi, som både interpellanten og utenriksministeren har sagt, at religions- og livssynsfrihet har fått stadig dårligere kår. I flere islamistiske – ja egentlig kanskje muslimske – land ser vi at det blir stadig vanskeligere å være annerledestenkende og annerledestroende. I sjiamuslimske Iran undertrykkes og forfølges sunnimuslimer. I Pakistan er det akkurat motsatt, men også ulike kristne menigheter undertrykkes.

En iransk kvinne som er pinsevenn, fikk sin mann hjem i biter – brutalt, meningsløst og fanatisk. Iran har for øvrig mer enn 300 trosfrihetsfanger.

Terrorgruppen ISIL slår ned på alle annerledestenkende og -praktiserende. Den religiøse gruppen jesidiene i Nord-Irak, som vi har hørt om her, er nesten utryddet av ISIL, en gruppe som for øvrig Anja Breien har laget en veldig god film om. Vi ser også hvordan Boko Haram slår ned på alle andre religiøse grupper, bl.a. de karismatiske evangeliske bevegelsene. Mindre kjent er kanskje den økende hindunasjonalismen i India, som ikke tolererer andre religioner. Både muslimer, kristne og humanister utsettes for grov forfølgelse. Vi ser også ekstrem vold mot muslimer i Myanmar.

I Sentral-Asia ser vi trakassering av annerledestenkende, og i Pakistan, som jeg allerede har nevnt, anklages stadig flere for blasfemi. Vi har ikke alltid gått fri i Norge heller. Selv vokste jeg opp i et pinsevennhjem på 1950- og 1960-tallet, i en bygd på Østlandet, og opplevde storsamfunnets trakassering av den lille sekten eller menigheten. I dag ser vi muslimhets som er stadig økende i enkelte grupper.

Men i Norge har vi de formelle rettighetene. Vi har lovverk og rettigheter til å tro hva vi vil, eller ikke tro, og det er helt fundamentalt. I et økende antall land innføres også lover som forbyr eller undertrykker enkelte religioner. I Sudan er det forbud mot å konvertere fra islam. I Egypt, som er nevnt her, får man ikke byggetillatelse for andre gudshus enn moskeer, noe som rammer den koptiske minoriteten. Vi ser også stadig strengere sensur av religiøs litteratur nettopp i Egypt.

Det er dessverre en forverring. 43 pst. av alle land har begrensninger i trosfrihet. 74 pst. av verdens befolkning lever i land som har bestemmelser som diskriminerer religiøse minoriteter. Vi ser en økning av religionsrelatert terror i 41 pst. av alle land. Midtøsten er trolig det området der det er verst.

Det finnes prisverdig nok et parlamentarikernettverk, som jeg gjerne vil legge vekt på i slutten av mitt innlegg, som jobber for trosfrihet. Det ble stiftet i Oslo i Stortinget i november 2014 med en Oslo-erklæring. 30 parlamentarikere fra hele verden var til stede på seminaret i lagtingssalen, som Abid Q. Raja ledet og jeg åpnet. Parlamentarikere kan gjøre en forskjell. Derfor er parlamentarikersamarbeidet viktig. Det kan kanskje bidra til bedre forståelse hos både regjeringer og andre makthavere. I september 2015 deltok Abid Q. Raja, Sylvi Graham og jeg på en konferanse i New York. Det var sterkt å høre alle vitnesbyrdene fra ulike land. I september 2016 var 130 parlamentarikere samlet i Berlin, bl.a. Abid Q. Raja, så vidt jeg vet.

Til slutt: Arbeidet for trosfrihet må være en integrert del av norsk utenrikspolitikk. Jeg merket meg at det er tenkt som et tema i den kommende utviklingsmeldingen. Jeg må si at når antallet kristne synker så dramatisk i flere land i Midtøsten som det ble nevnt av interpellanten her, er det virkelig grunn til å engasjere seg i nettopp det.

Sylvi Graham (H) []: Jeg stiller meg i rekken for å berømme Syversens initiativ til denne interpellasjonsdebatten, for dette er en debatt som nettopp vi som politikere i et fritt land må holde levende, og kravet om å verne om artikkel 18 i menneskerettighetserklæringen må utrettelig holdes opp som en fakkel. Retten til å ha sin egen tro – eller sågar retten til å skifte tro – er hjemlet der.

Denne retten – som dessverre så mange andre av de verdiene vi tradisjonelt har bygget vårt samfunn på – er under sterkt press. Alle minoriteter, enten det er kulturelle, etniske, religiøse eller seksuelle minoriteter, opplever trange kår svært mange steder i dagens verden.

Dette er et område der vi som nasjon samlet kan gjøre en innsats. Det krever årvåkenhet, ingen hvilende vakt. Senest i dag kan vi, som vi har hørt tidligere, lese i Aftenposten om situasjonen for kristne i Egypt, som jaktes av IS. Og det er ikke bare der, også i Irak, Syria og Nigeria har vi lært om grusomheter begått mot livssynsminoriteter – kristne, jesidier, bahaier eller andre, bare for å nevne noen. I Myanmar er det rohingyamuslimene som er utsatt for overgrep, og i Pakistan blir ahmadiyyamuslimene utsatt for voldshandlinger.

Ser man på de globale urolighetene, vil man kunne konkludere – som nok Hans Olav Syversen har gjort – med at det er på høy tid å stå samlet i kampen for alle menneskers rett til å tenke som de vil, tro eller ikke tro som deres egen samvittighet styrer dem til, og leve ut sitt livssyn åpent, fredelig og uten frykt.

Både det å ha en tro, det å skifte tro eller det ikke å ha en tro er en menneskerett som det bør være full frihet rundt. Dessverre er realiteten rundt i verden i dag en helt annen. Religiøse minoriteter er stadig mer utsatte og sårbare i voldelige konflikter, ikke minst. En viktig faktor har vært framveksten av radikal islamisme. Slike politiske ideologier har bidratt til fremmedgjøring av religiøse minoriteter i samfunnene de lever i.

I sin utenrikspolitiske redegjørelse, som har vært diskutert i denne salen tidligere i dag, sa utenriksministeren:

«Det har aldri vært viktigere å investere i verdiene samfunnet vårt bygger på, og som vi ønsker at andre land skal gjenkjenne som sentrale trekk ved Norge: frihet, menneskerettigheter, demokrati, likestilling, rettferdighet og respekt for miljøet.»

Disse verdiene utgjør kjernen i den norske samfunnsstrukturen, derfor min henvisning til fakkel i innledningen. Det er min mening at vår regjering arbeider godt for at Norge skal være nettopp det.

Menneskerettighetene ligger i bunnen for både utenriks- og utviklingspolitikken. Ytringsfrihet, beskyttelse av minoriteter og kamp mot dødsstraff står sentralt. Det samme gjør kvinner, likestilling og rettighetene til LHBTI-personer.

Også Stortinget har siden 2014 hatt et fokus på disse spørsmålene, da vi opprettet Stortingets tverrpolitiske gruppe som skal jobbe nettopp for religionsfrihet. Gruppen er – som det ble nevnt også av en forgjenger på talerstolen – med i et internasjonalt nettverk av parlamentarikere som arbeider med disse spørsmålene, og med støtte fra Utenriksdepartementet ble det i 2014 holdt en konferanse i Oslo der parlamentarikere fra 27 land skrev under på erklæringen om å arbeide for å fremme disse rettighetene. Jeg var der også den dagen, og jeg er ikke i tvil om at manglende respekt for tros- og livssynsfrihet er en stor, medvirkende årsak til politisk ufred, og derfor lidelse for mange mennesker.

Denne regjeringen har også fremmet en melding om menneskerettigheter, Muligheter for alle, der den første av de overordnede prioriteringene fra regjeringen for dens arbeid med menneskerettigheter ble listet opp, og der man også understreket nettopp viktigheten og prioriteten for:

«Individets frihet og medbestemmelse – med vekt på rettigheter som er under særlig press, slik som ytringsfrihet, forsamlings- og foreningsfrihet og tros- og livssynsfrihet, samt styrket innsats for menneskerettighetsforkjempere, uavhengige medier og retten til utdanning.»

Religionsfrihet, god integrering og kampen mot ekstremisme er «three peas in a pod» – tre erter i en ertehams. Det burde vise at spørsmålet også angår oss her hjemme. Det burde være oss til ettertanke. Faktum er at når min trosutøvelse krenker en annens trosutøvelse, er en farlig grense overskredet.

Tone Heimdal Brataas (FrP) []: Først vil også jeg få takke Syversen og Kristelig Folkeparti for at de setter dette viktige spørsmålet på agendaen.

Mange steder i verden blir mennesker med et kristent livssyn eller andre livssynsminoriteter forfulgt, ganske enkelt på grunn av hva de tror. Artikkelen i Aftenposten har alt vært nevnt i dag. Det var sterkt innhold, og også overskriften på artikkelen: «Kristne flykter etter drapsbølge i Egypt». Andre verstingland er Nord-Korea, Irak, Eritrea, Afghanistan, Syria, Pakistan og Somalia, og mennesker fra flere av disse landene er flyktninger til Norge.

Kristne i over 60 land opplever å bli diskriminert når det gjelder å få utdannelse og arbeid, de blir trakassert, opplever at familiene deres splittes, kan bli fratatt sine hjem, slått, voldtatt, torturert, lemlestet, de kan sitte i fengsel, og noen blir også drept. Det er, som representanten Syversen skriver, i mange tilfeller svært grove og systematiske brudd, som det er vanskelig for et sivilisert samfunn og en sivilisert verden å sitte og se på og akseptere. Noen steder foregår det en ren utrensking.

Også i Norge vet vi at mange ikke har, eller i hvert fall opplever at de ikke har, et reelt valg om trosfrihet. Blant annet kan det være muslimer som har opplevd det som vanskelig å forlate sin religion eller å praktisere sin religion på en annen måte enn det som forventes av familie og andre i miljøet. Tidligere muslimer i Norge har stått fram med sine historier og forteller om trusler, sosial utstøting, trakassering og venner som vender dem ryggen. Noen har også mottatt drapstrusler. Dette kan selvsagt også gjelde i enkelte kristne miljøer og kristne retninger eller frimenigheter.

Fremskrittspartiets liberalistiske grunnsyn bygger på at alle mennesker har visse universelle friheter og rettigheter, uavhengig av hvor en bor i verden. Dette er ytringsfrihet, trosfrihet og beskyttelse av privat eiendom.

Fremskrittspartiet vil arbeide for å spre kunnskap om menneskerettigheter og bekjempe vold og undertrykkelse. Bedring av tros- og livssynsminoriteters situasjon krever både langsiktig holdningsskapende arbeid og involvering av tros- og livssynsorganisasjoner, og arbeidet bør utføres i nært samarbeid med sivilt samfunn og likesinnede land.

Dialog er kanskje ikke alltid tilstrekkelig. Vi støtter derfor internasjonale boikottaksjoner og sanksjoner mot stater når det trengs, de som konsekvent bryter menneskerettigheter på en særlig brutal måte. Vi ønsker å arbeide for at land som konsekvent undertrykker sine innbyggeres grunnleggende rettigheter, ikke gis plass i komiteer og utvalg i FN, da disse har som sin fremste oppgave å fremme nettopp slike rettigheter.

Til slutt: Tros- og livssynsminoriteters rettigheter er en hjørnesten i demokratibygging, og det er derfor svært viktig å arbeide for å styrke disse rettighetene.

Abid Q. Raja (V) []: Jeg vil aller først takke interpellanten for å ta opp et veldig viktig tema og ikke minst også takke utenriksministeren for et godt, framoverlent svar. Dessverre er det veldig mange religiøse grupper i verden som er forfulgt og undertrykt, og så er det en del blandingssituasjoner hvor religion og etnisitet blandes sammen. Et eksempel på det er Rohingya-gruppen i Myanmar, som også er forfulgt.

Ifølge Pew Forum lever hele 77 pst. av verdens befolkning i land der tros- og livssynsfrihet begrenses sterkt enten fra myndighetenes side eller fra samfunnet generelt. Det er et ekstremt høyt tall. Vi vet at menneskerettigheter, især tros- og livssynsfrihet, brytes over store deler av verden, men særlig i konfliktområdene. I mange land blir religiøst og kulturelt mangfold ofte oppfattet som en potensiell trussel, og mange myndigheter legger restriksjoner på trosfriheten under dekke av et forsøk på å opprettholde nasjonal sikkerhet, orden og enhet.

Likevel viser statistikk at mangfold i et land ikkeforklarer nivået på religiøse konflikter eller forfølgelse. Det gjør derimot myndigheters og samfunnets regulering av religion og livssyn. Midtøsten og Asia er de områdene der trosfrihetsbegrensningene er størst. Ifølge Global Terrorism Index var det i 2013–2014 en større økning i mennesker som ble drept av terrorisme, enn noen gang tidligere. 80 pst. av ofrene kom fra Afghanistan, Irak, Nigeria, Pakistan eller Syria, og religionsfrihet er iallfall ikke et tema i disse nevnte landene. Det er nettopp i disse landene Pew Forums målinger viser at restriksjoner på trosfrihet, enten samfunnsfiendtlighets- eller myndighetsrestriksjoner, eller begge, er meget store. Sammenhengen mellom flyktningkrisen, væpnet konflikt, terror og manglende religionsfrihet er overveldende. For å sitere en professor: Det er ille, og verre er det fordi «the bad guys are winning».

Det blir mindre frihet i verden år for år. Derfor må mange gode krefter komme sammen og gjøre noe. Jeg deltok på en konferanse i England i 2014, hvor vi var fem politikere fra fem ulike land. Konferansens tema var religionsfrihet, og vi satt der i lunsjpausen og bestemte oss for at vi skulle gjøre noe. I vår naivitet sa vi at nå skal vi starte en global bevegelse. Det viste seg faktisk å være nesten like lett gjort som det var sagt, for det viste seg at det var en stor hunger – både nasjonalt og internasjonalt – etter at noen faktisk gjorde noe på dette temaet.

Godt hjulpet av UD og Fritt Ord arrangerte vi vår første konferanse her i Oslo. Det ble nevnt. Marit Nybakk mottok på vegne av presidentskapet, Børge Brende åpnet konferansen, Anniken Huitfeldt, Knut Arild Hareide og mange andre parlamentarikere fra Norge var med og signerte den erklæringen på Nobels Fredssenter. En viktig grunnstein ble lagt, slik at vi i fjor, bare noen år etterpå, arrangerte vår tredje store konferanse i Berlin, hvor det kom 130 politikere fra over 60 land. Angela Merkel åpnet konferansen, og hun sa følgende:

«Within a very short time, the International Panel of Parliamentarians for Freedom of Religion or Belief has established itself as the central actor for this essential fundamental right. The fact that there is now such a strong network gives strenght, courage and confidence.»

Dette startet altså her i Norge, og Norge har hatt en ledende rolle hele veien. Flere land – Brasil, Canada, England, Pakistan og flere andre land – har stiftet religionsfrihetsgrupper, slik Stortinget også har, og i budsjettet i fjor vedtok regjeringspartiene en støtte til Helsingforskomiteen, som nå blir sekretariat for dette internasjonale parlamentarikernettverket. UDs støtte har vært nødvendig, sammen med de andre landene, og slik støtte er også nødvendig i framtiden. Jeg er veldig glad for at utenriksministeren har valgt å videreføre denne spesialutsendingen, slik FN allerede har, og slik USA har. Nå har også EU dette, og flere andre land ser behovet for å ha slike spesialutsendinger.

Vi må ha troen på at vi kan bidra til å utgjøre en forskjell. Av svært mange ulike tiltak som behøves, behøves også norsk innsats, og den innsatsen kan UD og regjeringen yte, det kan Stortinget yte, og det vil også vi gjennom religionsfrihetsgruppa internasjonalt yte. IPPFoRB har allerede skrevet 16 appellbrev og sendt til ulike statsledere, og vi har også vært på dialogreise til Myanmar for å bygge kontakter og snakke med myndighetene for å bedre forholdene der. Men vi er helt avhengige av ulike statslederes og ulike staters støtte. Vi er veldig glade for at United States Commission on International Religious Freedom har gjort IPP til én av tre hovedprioriteringer i året som kommer, og jeg håper UD merker seg at vi blir lagt merke til langt utenfor Norges grenser. Deres støtte er også nødvendig.

Helt til slutt vil jeg rose Stortingets religionsfrihetsgruppe for den tverrpolitiske måten vi har klart å samle oss på. Uavhengig av hva vi mener politisk, har vi klart å stå sammen om dette, og dette er noe som blir lagt merke til når jeg treffer kollegaer fra andre partier og andre lands politikere i denne sammenheng.

Bård Vegar Solhjell (SV) []: Ros kan det vel ikkje verte for mykje av trass alt, sjølv om vi no moglegvis nærmar oss grensa. Eg nyttar likevel sjansen til å gje ros til interpellanten for å ta opp eit viktig tema. Til liks med han har eg i ulike samanhengar i mi tid på Stortinget teke opp situasjonen til ulike livssynsminoritetar ulike stader. Situasjonen til dei kristne i Midtausten er definitivt ein av dei mest urovekkjande, saman med andre livssynsminoritetar i Midtausten.

Eg vil òg gje ros til utanriksministeren for eit godt og reflektert svar. Eg deltek òg i religionsfridomsgruppa her i Stortinget og vil nytte sjansen til å seie at eg er imponert over bl.a. det arbeidet som representanten Abid Q. Raja har teke initiativ til dei siste åra, saman med fleire av dei representantane som har teke ordet her i salen i dag.

Så langt er alt veldig bra. Det er berre at årsaka til at vi driv med alt dette arbeidet, dessverre er blant dei tinga som ikkje går i spesielt positiv retning i verda. Det er veldig mange område der verda faktisk gjer framsteg, men dette er eit av dei områda der det spesielt er grunn til bekymring. Eg deler utanriksministeren sin analyse av at det kanskje er særleg deprimerande å ha blikket retta utover Midtausten og sjå utviklinga der dei siste ti åra, for det er ein region i verda der ulike livssyn har ei sjeldan lang historie med å kunne fungere godt saman. Og som representanten Raja ganske viktig sa her oppe frå: Det er fullt av eksempel på at samfunn kan fungere godt med eit stort mangfald av ulike kulturar og ulike livssyn viss ein klarer å finne og danne gode fellesskap og tek utgangspunkt i den heilt grunnleggjande tingen, at vi menneske har meir som bind oss saman, enn som splittar oss.

Det er òg verdt å reflektere litt over kva det er som er grunnen til at det no synest å vere ein tendens mange stader til større aksept for religiøst basert nasjonalisme, undertrykking av andre og for så vidt også ting som ligg i grenselandet mot etnisk diskriminering. Eg trur nok at tendensane til meir nasjonalisme og meir sjølvhevding basert på etnisitet og livssyn som vi ser, er ein sentral del av det.

Når det gjeld Midtausten, trur eg det er viktig å ta det opp veldig direkte at framveksten av ytterleggåande islamisme – ikkje berre IS, men òg før dei – openbert er ei direkte årsak til at kristne, jesidiar og andre minoritetar i Midtausten no er spesielt pressa.

Heilt til slutt: Eg synest det arbeidet som har vore her i Stortinget, er veldig positivt, men òg det regjeringa har gjort dei siste åra med å styrkje spesialrapportøren. Eg ser fram til at vi kan få diskutert det i ein breiare samanheng i den utviklingspolitiske meldinga som kjem no til våren. Det trur eg vil vere fornuftig.

Det eg håpar at utanriksministeren og regjeringa kan ta med seg – han kan gjerne kommentere det i sitt innlegg her òg no – er om det òg kunne vere naturleg for Noreg å sjå det arbeidet vi gjer, og den vekta vi legg på undertrykking av religiøse minoritetar og livssynsminoritetar, i samanheng med innvandringspolitikken vår, for det er jo ingen tvil om at sjølv om det grunnleggjande målet må vere at menneske med ulike livssyn kan bevare sin kultur og få leve saman i land, slik som dei har gjort, er det mange som vert forfølgde på ein måte som gjer at dei må flykte, og at dei må få tilbod om ein stad der dei kan få vere, få kome inn som flyktningar.

Vil regjeringa vurdere om det, på toppen av det vi gjer i flyktningpolitikken, kan vere aktuelt å opne opp for nokre fleire flyktningar blant dei som er forfølgde, med ulike livssyn, f.eks. i Syria, Irak og elles i Midtausten, der vi veit at det er ein svært alvorleg situasjon for mange av livssynsminoritetane?

Hans Olav Syversen (KrF) []: Takk til alle som har deltatt i debatten, eller som representanten Sylvi Graham sa det, løftet fakkelen, og for at det er samstemthet for at Norge skal spille en aktiv rolle, og gjerne en enda mer aktiv rolle, framover.

La meg også benytte anledningen til å berømme parlamentarikernettverket som representanten Abid Q. Raja har tatt et initiativ til sammen med andre. Så er håpet at man kan få tak i parlamentarikerne fra de landene som trenger det mest, og at man sånn sett kan utvikle det nettverket ytterligere.

Representanten Nybakk snakket om India, og etter delstatsvalget der kan vi vel anta at situasjonen for både muslimske minoriteter og kristne minoriteter ikke blir noe enklere. Her har man sett en oppblomstring av diskriminering. Jeg tror flere av oss hadde et møte med representanter for disse gruppene for kort tid siden som dokumenterte dette.

Formelle rettigheter har man i mange land, men det er altså et faktum at selv formelle rettigheter mangler i mange land. De reelle rettighetene mangler i enda flere land. Representanten Solhjell tok opp spørsmålet om dem som flykter på grunn av sin tro, og som er særlig utsatte minoriteter. Det synes jeg er betimelig. Spørsmålet er jo, når vi f.eks. tar ut kvoteflyktninger, om dette er noe som kan løftes spesielt. Det støtter jeg 100 pst.

Utenriksministeren har varslet at dette blir et viktig tema i den kommende utviklingsmeldingen, og jeg håper vi kan fortsette den gode fellesskapsånden som har vært i denne debatten, ved også å gi et samlet bidrag fra Stortinget for å løfte dette spørsmålet videre.

Til slutt kan det jo være greit å minne om hva Grundtvig har sagt. Nå tror jeg ikke han er kjent i hele verden, men han har iallfall sagt mye klokt: «Tvang til tro er dårers tale, (…) frihed følger sandheds Ånd.»

Utenriksminister Børge Brende []: Jeg takker for en god diskusjon. Jeg tror vi alle kanskje har gjort oss en refleksjon under debatten om at det er trist å tenke på at man i det 21. århundret skal oppleve at det blir vanskeligere kår for religiøse og etniske minoriteter enn det var for noen tiår siden.

Ta den situasjonen som vi opplever nå om dagen i Mosul: I Mosul har kirkeklokkene trolig ringt i 1 500 år, og de stoppet med ISILs inntreden. Se hva kristne, og også shiaminoriteter, opplever i Pakistan, hva sunnier opplever i Iran, se hva ulike minoriteter opplever i Irak, se hva minoriteter opplever også i Syria, se hva koptiske kristne opplever i Egypt – og se også den manglende trosfriheten som eksisterer mange steder i verden.

Som jeg også sa under debatten om den utenrikspolitiske redegjørelsen, har vi opplevd fremgang også i disse spørsmålene gjennom tiår etter tiår, men plutselig har vi nok med å prøve å holde igjen når det gjelder tilbakeskritt, og noen steder opplever vi faktisk at det er tilbakeskritt. Representanten Raja var bl.a. inne på situasjonen i Myanmar og rohingyaenes situasjon, som er helt uakseptabel.

Vi har en strategisk diskusjon i Stortinget rundt hvordan vi skal kunne bruke politisk påvirkning – skal man bruke FN, Menneskerettsrådet, utviklingspolitikken? Hvordan skal vi greie å stå opp og skape forståelse for, i dialog med disse landene, at dette ikke er vestlige verdier, at dette er universelle rettigheter, altså ethvert menneskes rett til å tro på det man mener er riktig? At dette nå skal være utfordret, og at man også ser at man igjen bruker religionen i større grad som et politisk virkemiddel for å styrke sin egen posisjon i sitt eget land, er faktisk ganske deprimerende. Men vi kan jo ikke la oss knekke av det. Vi må rett og slett stå opp for disse verdiene og disse prinsippene. Vi vil få mulighet til å fortsette denne diskusjonen også i forbindelse med behandlingen av bl.a. utviklingsmeldingen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.