Elisabeth Røbekk Nørve (H) [11:22:42] (ordfører for sak nr. 3): Først takk til forslagsstillerne som har fremmet denne viktige saken til debatt, og med det har satt fokus på hva som allerede gjøres og hva som eventuelt kan bli bedre for personer med demenssykdommer.

Til tross for at det allerede tas mange politiske grep både sentralt og lokalt i kommunene med tanke på forebygging, aktivisering og behandling av personer med demens, er det utvilsomt svært viktig å ha et våkent øye på utviklingen – dette for å være i stand til å kunne bedre tilbudet til denne pasientgruppen og deres pårørende, alt etter hvor i sykdomsforløpet personen med demens befinner seg.

En samlet komité er enig i at vi i fremtiden vil møte økte utfordringer knyttet til demens- og hukommelsessykdommer, og at det er viktig å sikre mennesker med demens meningsfylte og gode tjenestetilbud. Komiteens flertall støtter allikevel ikke forslagene, da vi mener det allerede gjøres mye bra på området. Forslagene som fremmes, vil også kunne gjennomføres innenfor dagens tilskuddsordning til dagaktiviteter for personer med demens.

Representantforslaget bygger på en allmenn aksept for at både fysisk og mental trening i hverdagen er viktig for å bevare helsen, ikke minst i eldre år, også for mennesker med hukommelsessvikt og demenssykdommer.

En samlet komité er derfor enig i at fysisk aktivitet og mestring av andre dagaktiviteter er klart forebyggende, og komiteen er kjent med at personer med demens som er aktive, opplever å ha bedre livskvalitet enn personer med demens som ikke mottar slikt tilbud. Komiteen er også enig i at det er viktig med et godt utbygd tilbud til personer med demens i kommunene, og viser til at regjeringen i 2015 la fram Demensplan 2020, der dagtilbud til demente fremholdes som et av de mest sentrale tiltakene.

Regjeringen vil også fremme et forslag til endring av helse- og omsorgstjenesteloven, som fastsetter en plikt for kommunene til å gi dagaktivitetstilbud til hjemmeboende med demens, gjeldende fra 1. januar 2020. For at kommunene skal være godt forberedt innen plikten trer i kraft, har regjeringen opprettet en tilskuddsordning som skal stimulere kommunene til oppbygging av dagaktivitetstilbud for hjemmeboende personer med demens. Tilskuddet er fleksibelt, og kommunene står fritt til å utvikle tiltak som samsvarer med brukernes behov.

Jeg har nevnt flere konkrete tiltak som viser at kommunene allerede har sterke økonomiske incentiver til å bygge ut dagaktivitetstilbud for personer med demens. I statsbudsjettet for 2017 har regjeringen lagt til rette for 750 flere plasser. Jeg vil sterkt oppfordre kommunene til å søke om midlene.

Til slutt vil jeg minne om at regjeringen nylig har igangsatt reformen Leve hele livet, der et av hovedinnsatsområdene er aktivitet og felleskap. Målet er å sikre at kommunene lærer av hverandre, utveksler erfaringer og gjennomfører endringer basert på det som viser seg å virke.

Min hjemkommune Ålesund er et godt eksempel på en kommune som leverer gode aktivitetstiltak for demente. Kommunen har også inngått en samarbeidsavtale med Nasjonalforeningen for folkehelsen om at Ålesund skal være en demensvennlig kommune. Her bidrar frivillige aktivitetsvenner ved å gi personer med demens aktiviteter og gode opplevelser i hverdagen. Målet er at mennesker med demens skal møte forståelse og respekt. De skal gis støtte til å inkluderes og delta i nødvendige hverdagsaktiviteter som å handle, bruke offentlig transport, delta i kulturaktiviteter og turgrupper mv. Jeg er sikker på at der finnes mange tilsvarende gode eksempler rundt omkring i landet, som kan deles kommunene imellom, og med det stimulere til økt aktivitet for eldre med og uten demens, slik at flere kan leve hele livet.

Tove Karoline Knutsen (A) [11:27:37]: I representantforslaget til Dokument 8:51 foreslår Arbeiderpartiet at det opprettes en tilskuddsordning med øremerkede midler på minst 40 mill. kr per år til aktiviteter for mennesker med hukommelsessvikt eller demenslidelser. Tilskuddet skal kunne søkes av kommuner og/eller fylker og må komme i tillegg til de ordinære midlene som er satt av til dagaktivitetsplasser for eldre hjemmeboende med demenssykdommer. Vi foreslår også at regjeringa setter i gang et treårig forsøksprosjekt i minst tre fylker, med tilskudd på opptil 5 mill. kr per år per fylke, innenfor ramma av den forslåtte ordningen for aktivitetstiltak som beskrevet i denne saken.

Hva slags penger er så dette? Det er rett og slett penger vi kan spare ved ikke å stable på beina det unødvendige og ganske bortkasta byråkratiet som følger regjeringas prestisjeprosjekt med den noe odiøse tittel «statlig finansiering av eldreomsorgen». Det er et forsøk som rett og slett har mislyktes. Kommunene har – én etter én – frasagt seg enhver befatning med dette forsøket. Vi mener derfor at de betydelige beløpene som går til byråkrati i dette forsøket, med fordel kan brukes til noe som virkelig duger – nemlig aktiviteter, kultur og livsgledeprosjekter som skal rettes inn mot eldre med hukommelsessvikt og demenssykdommer.

Demens utgjør et alvorlig helseproblem blant eldre mennesker i hele den vestlige verden, og forskere mener at antall demenssyke kan bli dobbelt så høyt de neste 25 årene. Stortinget har vedtatt at kommunene skal ha plikt til å etablere et dagaktivitetstilbud til mennesker med demens, og at dette skal være på plass innen 2020. I budsjettinnstillinga til Helse- og omsorgsdepartementet for 2017 bemerket både vi og Senterpartiet at regjeringspartiene reduserte midlene til dagaktivitetstilskudd med 45 mill. kr som følge av forventet mindre forbruk. Det er viktig at regjeringa styrker tilskuddet og ambisjonene for neste år til dagaktiviteter. Til tross for økte midler til dette formålet over flere år vil det være behov for nesten 5 400 flere aktivitetsplasser for hjemmeboende med demens i perioden 2018–2020. Det er et godt stykke igjen før vi når det målet.

Altfor mange eldre passiviseres i helse- og omsorgstjenestene, og dette blir spesielt synliggjort som en utfordring på sykehjem. Arbeiderpartiet mener at dagens situasjon er uholdbar, og at det nå trengs sterkere politiske virkemidler for å sørge for mer innhold og aktivitet i eldreomsorgen. Vi mener det er behov for en systematisk og overordnet innsats for økt aktivitet i eldreomsorgen, og spesielt på sykehjem. Med aktivitet mener vi fysisk aktivitet, men også kulturell og sosial aktivitet, som er viktig for å skape glede, trivsel, mestring og tilhørighet. Alle eldre, uansett funksjonsnivå, trenger å være fysisk aktiv tilpasset sitt nivå. Fysisk aktivitet er gunstig for helsa og kan motvirke sykdommer – dette gjelder den eldre befolkning på samme måte som yngre mennesker.

Helseminister Bent Høie argumenterer i sitt svar til komiteen datert 28. mars med at regjeringa ikke støtter dette forslaget, fordi det i dag er et underforbruk i kommunene av bevilgede midler til etablering av dagaktiviteter for eldre hjemmeboende med demens. Men jeg vil hevde at det forslaget vi debatterer her, favner bredere enn dette og vil gi mye større muligheter for kommuner, fylker og frivilligheten til å bidra med ulike, gode aktiviteter for eldre. Forslaget omfatter både hjemmeboende med demens og beboere på institusjon og vil være et viktig supplement til de midlene som bevilges til dagaktivitetsplasser. Helseministeren avviser forslaget også med den begrunnelse at man ikke kan ha mange ulike ordninger med tilnærmet samme formål. Men det er ingenting i veien for at regjeringa kan innfase den ordningen vi skisserer i dette forslaget, i en utvidet og lett tilgjengelig tilskuddsordning. Men et selvstendig poeng er forslaget om å sette i gang konkrete forsøk i minst tre fylker med øremerkede midler til aktiviteter for eldre. Dette vil kunne ha en viktig læringseffekt for andre fylker og kommuner og bidra til større interesse for slik satsing.

Da tar jeg opp de forslagene vi fremmer sammen med Senterpartiet og Kristelig Folkeparti i sakene nr. 3 og 4.

Bård Hoksrud (FrP) [11:32:44]: Det er viktige forslag som er tatt opp, og jeg er veldig glad for at forslagsstillerne har tatt opp dette viktige spørsmålet rundt menneskerettighetene i eldreomsorgen. Det morsomme er jo kanskje at det partiet som har tatt opp saken i dag, satt i regjering da en del av disse rettighetsbruddene faktisk ble begått. Men nok om det.

Jeg er helt enig i at det som er viktig, er at vi må ha akkurat den samme toleransen når det gjelder brudd på menneskerettigheter her, som vi har med visjonen vår om null hardt skadde og drepte i trafikken. Vi må også ha en visjon om at man skal ha null brudd på menneskerettighetene innenfor eldreomsorgen. Dette er kjempeviktig å jobbe med for å hindre at det i fremtiden skal skje menneskerettighetsbrudd i Norge.

Det er også derfor regjeringen har satt i gang flere tiltak nettopp for å styrke og bedre eldreomsorgen og bidra til at alle som trenger det, får en verdig, varm og trygg eldreomsorg. Derfor er vi i gang med Leve hele livet, som også skal ende med en stortingsmelding som handler om kvalitet, hvordan man skal bedre kvaliteten innenfor eldreomsorgen, og hvordan vi skal sikre fremtidig god eldreomsorg i Norge. Det er kjempeviktig og betyr masse, og jeg mener at regjeringen og Fremskrittspartiet, som er en del av denne regjeringen, faktisk tar mange grep her nå. Vi har også bevilget vanvittig mye mer penger for å sørge for å få bygd flere nye sykehjemsplasser, flere omsorgsboliger med heldøgns pleie, enn det den rød-grønne regjeringen klarte i sine fire siste år. Bare i år er det satt av like mye penger som det den rød-grønne regjeringen klarte på fire år. Det viser at det er en helt annen satsing og en helt annen vilje til å rydde opp i eldreomsorgen og sørge for at det blir nok plasser til dem som trenger det. Alle fikk vel sikkert med seg saken i går om Trygve som ikke får plass på sykehjem fordi kommunen mener at han ikke er dårlig nok, til tross for at jeg tror de fleste som ser dette, skjønner at dette er en person som har behov for hjelp.

Så til forslaget om aktivitetstilskudd til demente. Det er jeg helt enig i er kjempeviktig, og det har regjeringen satset på. Vi har bl.a. Demensplan 2020, og vi har sagt at det kommer rettighetsfesting i fremtiden hvis ikke kommunene gjør dette. Og de kan bare begynne med en gang, for rettighetsfestingen vil komme.

I fjor bevilget regjeringen midler til 1 200 nye plasser. Dessverre fulgte ikke kommunene opp. De søkte om under halvparten av de pengene som trengtes for å få på plass dagaktivitetstilbud for demente. Det er ikke bra, og spesielt vi som er glad i få penger til nettopp å bedre og styrke eldreomsorgen, synes det er synd at kommunene ikke tar utfordringen og at ganske mange kommuner faktisk velger ikke å søke om disse midlene. Det er også noe av bakgrunnen for at det sannsynligvis er blitt noe mindre beløp i 2017, men det er fortsatt 750 plasser mer i 2017 som regjeringen har lagt inn i budsjettene, og det er nettopp fordi vi mener at dette er et viktig område, og ønsker å satse videre på dette.

Når det gjelder det jeg sa om at kommunene må gjøre dette, hvis ikke så kommer en lovfesting og en rett, var det litt feil. Det er faktisk noe som ligger der at retten skal komme fra 2020. Det er veldig bra, og jeg er veldig glad for det. Dette var noe som Arbeiderpartiet ikke fikk til i de åtte årene de satt i regjering. Derfor er det veldig gledelig at man nå klart og tydelig har sagt at dette kommer på plass.

Selv om det kanskje er litt på kanten av det saken handler om, vil jeg likevel dra opp dette med opptrappingsplan for rehabilitering, for det handler også om aktivitet, det handler om at eldre skal ha det godt og få hjelp og kunne klare seg bedre selv. Heldigvis har vi nå en regjering som har fått denne opptrappingsplanen på plass etter at organisasjonene i kanskje 20 år har jobbet for å få det til. Nå kommer den. Så kan man sikkert si at det gjerne skulle vært enda mer, men det er altså en opptrappingsplan. Det betyr at man tenker å trappe dette opp, og det betyr at man kan gi enda bedre tilbud og aktivitetstilbud for eldre.

Olaug V. Bollestad (KrF) [11:37:55]: Demens utgjør et alvorlig helseproblem blant mange eldre i den vestlige verden. Anslaget i vårt eget land er at minst 78 000 er rammet.

Det er ikke bare den som er rammet, det går ut over, men også alle dem som står personen nær. Å leve med personer med demens gjør kanskje at en får en annen innfallsvinkel til å snakke om denne pasientgruppen. Personen man er sammen med, er glad i, ser man på underlig vis på en måte forsvinne inn i en annen verden. Den en er glad i, mister egenskaper han har kunnet ha før, og det er vondt å se at personer plutselig ikke kan gjøre det de kunne gjøre før. Da er det viktig at de som har denne lidelsen og mister kompetansen på det de har gjort tidligere i livet, får noe meningsfullt å fylle dagene med.

Det regionale senteret for eldremedisin i Stavanger, SESAM, har sammen med andre avdelinger på sykehuset i Stavanger laget en hukommelsespoliklinikk som skal hjelpe dem som får en demenssykdom til å erkjenne – og så langt som mulig leve med og mestre – denne sykdommen, holde på det en kan, holde ved like det en kan, så lenge en kan. Det er rom for å snakke om det de synes er utfordrende, og ikke minst lære å leve med det. Her er det ikke pårørende som er hovedfokuset, men den som har fått diagnosen. En møter likesinnede, og resultatene er utrolig gode.

Det er viktig for komiteens medlemmer å sikre at hvert enkeltmenneske med demens opplever å få et meningsfylt og godt tjenestetilbud. I tillegg har noen av oss i komiteen startet et tverrpolitisk parlamentarisk arbeid her på Stortinget i en parlamentarikergruppe nettopp for denne pasientgruppen, for å få kunnskap om og ikke minst se på gode tilbud og tiltak rundt om i landet. Dette er en tverrpolitisk gruppe som jeg mener Stortinget kan gjøre seg nytte av.

Det er sikkert at aktivitet fører til mestring, og gode, meningsfylte dagaktiviteter kan utsette behovet for sykehjem eller annet omsorgstilbud. Samtidig viser forskning at de som får gode aktivitetstilbud, får en bedre livskvalitet. Det er viktig så langt det er mulig å få til et fleksibelt tilbud som er tilpasset den enkelte.

For meg var det en stor opplevelse å være på et dagtilbud i Ålesund, møte en gruppe forholdsvis unge menn som fikk lov til å være deltakere og få bistand til det de jobbet med, å drive med vedlikehold i kommunen, under veiledning. Jeg så stoltheten over å få lov til fortsatt å gjøre ting selv om en ikke helt husker hvordan en skulle gjøre det, men en klarte det fint når en fikk veiledning. Blikket til dem som mestret denne hverdagen var nok for meg til å si at sånn bør vi satse. Når de ikke lenger klarte å gå på det tilbudet, fikk de et bedre tilbud etter som sykdommen progresserte.

Kristelig Folkeparti er glad for at vi har vært med på å lovfeste at kommunene plikter å gi et dagtilbud innen 2020. Det er lagt en del penger på bordet, og det er dessverre ikke helt brukt opp fordi mange kommuner vegrer seg mot å starte opp. Det kan jeg også forstå, for det er jo driften som koster. Det å starte opp er én ting, men driften koster. Derfor tenker også Kristelig Folkeparti at det er behov for å stimulere til en videre utbygging.

Når det gjelder det andre Dokument 8-forslaget, om menneskerettigheter, så får vi årlig mange meldinger om antallet avvik på kvalitets- og sikkerhetsarbeid og brudd på menneskerettigheter. Kristelig Folkeparti tenker at det er ikke til å stikke under stol at det handler om systemer og ledelse, men det handler også om nok og kvalifisert personale. Kristelig Folkeparti ønsker – ut fra sitt landsmøtevedtak – en bemanningsnorm i norske sykehjem, etter den pleietyngden den enkelte avdeling i sykehjemmet har. Vi vet at dette koster, men vi vet også at det trengs.

Kjersti Toppe (Sp) [11:43:02]: Vi har fellesdebatt om to viktige saker som omhandlar eldreomsorga: om å sikra menneskerettane i eldreomsorga og å oppretta ei tilskotsordning for aktivitetsprosjekt for menneske med minnetap og demenssjukdommar. Det er klart at mykje er veldig bra i norsk eldreomsorg, men vi må òg fokusera på det som vi vert kritiserte for, nemleg mangel på aktivitet, innhald og medbestemming.

Til saka om menneskeretter har eg først ein replikk til representanten Bård Hoksrud, som sa at det var «morsomt» at dette var fremja av eit parti som sat i regjering da rapporten vart utarbeidd. Denne saka er alt anna enn «morsom», og eg meiner vi må ta den rapporten frå Nasjonal institusjon for menneskerettigheter veldig på alvor. Vi har hatt ei sak om dette før i denne komiteen, der forslaga frå SV vart stemde ned, men konklusjonen i den rapporten er brutal. Den seier at behandlinga av dei som bur på norske sjukeheimar, «neppe er i overenstemmelse med Norges menneskerettslige forpliktelser». Rapporten konkluderte òg med at det er «behov for en grundig kartlegging av menneskerettighetssituasjonen i norske sykehjem», bl.a. opp mot mishandling, nedverdigande behandling, inngrep i den personlege integriteten og nødvendig og forsvarleg helsehjelp. Så når det er stadfesta at det skjer brot på menneskerettane i norske sjukeheimar, må vi ta det på største alvor.

Dette er ikkje eit spørsmål om anten auka grunnbemanning eller auka kompetanse, betre leiing, endring av kultur og haldningar, det er snakk om begge delar. Betre kunnskap om menneskerettar er nødvendig i tenestene, i utdanningane. Vi må få på plass den meldeordninga for kommunale helse- og omsorgstenester som enda ikkje er på plass, som gjer at dette vert det skjulte som ikkje kjem opp.

I innstillinga er det forslag som bl.a. Senterpartiet står bak, som handlar om at ein må setja i verk konkrete tiltak for å førebyggja overgrep i sjukeheimar gjennom styrkt bemanning og betre opplæring av tilsette, og sørgja for at grunnleggjande kunnskap om menneskerettar vert inkludert i opplæringa og utdanninga av dei tilsette. Det er forslag om å be regjeringa snarast mogleg setja i gang ei kartlegging av menneskerettssituasjonen ved norske sjukeheimar, der òg dei som sjølve bur der og deira pårørande er kjelder. Det er forslag om å setja i verk ein gjennomgang av ordningane for kontroll med – og overprøving av – rettane til sjukeheimsbuarar, og om å stilla ressursar til rådvelde for frivillig arbeid med å støtta menneskerettsarbeid i eldreomsorga. Dette meiner eg alle seriøse parti bør vurdera å kunna støtta.

Så til saka frå Arbeidarpartiet om å oppretta ei tilskotsordning: Senterpartiet har hatt sin eigen variant, og fremjar forslag om det, om ei nasjonal tilskotsordning for å sikra stillingar på sjukeheimar som bidreg til auka aktivitet. Det kan vera både aktivitørar, næringsfysiologar, ergoterapeutar, fysioterapeutar, frivilligheitskoordinatorar osv. Så vi held oss til det vi sjølve har lagt fram, men vi deler intensjonen i forslaget frå Arbeidarpartiet.

Så til dagaktivitetsplassar: Stortinget vedtok ikkje ein rett, som representanten Bård Hoksrud sa – Stortinget vedtok ei plikt for kommunane til å tilby. Det kom i samband med eit representantforslag om dagaktivitetsplassar som Senterpartiet fremja for nokre år sidan. Vi er glade for at eit samla storting har sagt at dette skal det vera plikt til å tilby i 2020. Vi foreslo òg ein opptrappingsplan den gongen, slik at vi kunne sørgja for at alle dei som står i kø, kunne ha fått vita at dei skulle få ein plass, og at i løpet av nokre år hadde alle kommunar bygd det ut. Forslaget vart stemt ned.

Men det er ikkje slik som eit fleirtal i komiteen skriv, at det er «sterke økonomiske insentiver til å bygge ut dagaktivitetstilbud for personer med demens» i Noreg i dag. Kvifor vert det da kvart år millionar av kroner i ubrukte midlar på statsbudsjettet, dersom den økonomiske ordninga er så god? Vi foreslår i dag å auka tilskotssatsen frå 30 pst. til 50 pst. Dersom ein meiner noko med at det er så viktig med dagaktivitetstilbod, burde ein iallfall stemma for det forslaget.

Eg fremjar forslaget frå Senterpartiet.

Ketil Kjenseth (V) [11:48:21]: Dette er to saker som henger nøye sammen – brudd på menneskerettighetene i pleie- og omsorgssektoren og den stadige utfordringen vi opplever med hukommelsessykdommer fordi det er en sterk økning i antallet som får den typen hjernesykdommer. Som representanten Bollestad var inne på, er anslaget nå opp mot 80 000 i Norge. Fram mot 2040 kan det antallet bli fordoblet. Vi står foran en stor utfordring, og her må vi ha en dugnad. De pårørende vil bli viktige, ideelle aktører vil bli viktige, og selvfølgelig kommunene, som i dag driver primærhelsetjenesten, blir viktige.

For Venstre er det viktig at vi styrker forskningen knyttet til både hva som fører til demenssykdommer, årsakene til det, og hvordan vi kan forebygge og redusere utviklingen i forløpet. For oss er det også viktig at vi får fram en hjernehelseplan. Det er et særlig viktig hjelpemiddel som vi må få på plass for å gi hjernesykdommer et løft.

Som flere har vært inne på, har vi allerede vedtatt at kommunene skal få en plikt til å ha dagaktivitetsplasser fra 2020. Det er et viktig signal fra Stortinget. Mange kommuner er på god vei, men flere er – også i debatten her – bekymret for at de ikke greier å gjøre som vi ønsker. Av og til kan det høres ut i denne debatten fra dem som ønsker seg flest mulige og minst mulige kommuner, som at de egentlig bare burde gjøre som vi sier i Stortinget. Det er ikke så enkelt. Og av og til kan en også spørre seg om vi skal bry oss noe særlig når de ikke gjør som vi sier eller ønsker. Vi er avhengig av hverandre, uavhengig av hvor mange kommuner det er. Vi må bry oss, men på hvilket nivå? En kan også stille spørsmålet: Når såpass mye midler står ubrukt, hvorfor er det ikke en prioritert sak i kommunene?

Jeg vil gå litt inn på en del konkrete tiltak. I Nederland bygger de demenslandsbyer, og det er en debatt som også har kommet til Norge. De første demenslandsbyene i Norge er under utarbeidelse. De kommunene i Norge som har fokus på dette, har i hovedsak bygd demenstun. Jeg tror det er en utvikling som skal fortsette. Hjemme i Gjøvik har vi eksempler på det: Sørbyen omsorgssenter, som har bygd sansehage, tar i bruk musikkterapi og historiske rom. Vi har f.eks. vært i dagaktivitetssenteret i Bærum, i Sandvika, og sett på digital bowling og digital boksing. Det kommer nye hjelpemidler som gjør at en kan få de stimuli både av hjernen og av kroppen som mange definitivt trenger.

Så har vi også vært på komitéreise i Stavanger og fått se at kanskje ikke bare maten som blir lagt på bordet, er viktig, men også hvilken tallerken. En hvit tallerken gjør at de med kognitiv svikt og demenssykdommer spiser mindre, men hvis de får en fargerik tallerken og rammer inn maten, blir det lettere å spise selv og nyte maten. For eksempel har vi ikke en designhåndbok for demens i Norge som peker på hvor viktige disse kontrastene er for at en skal kunne gjøre ting selv. Farger og nyanser endrer seg. Det er mulig å lage kjøkkeninnredninger som demente kan bruke, akkurat som det er mulig å lage digital bowling. Sånne enkle virkemidler, der vi bruker designere og designmiljøer i større grad, er eksempler som vi i større grad må premiere og stimulere til å få fram. Det er mulig å gjøre mye her.

I hverdagen – jeg har vært igjennom dette både med egen far og med eldre venner som har fått demens – utfordres også pårørende når det gjelder menneskerettighetsbrudd. Det er en balansegang for pårørende og også helsepersonell, for det er noe de ikke føler at de kan gjøre som pårørende blir pålagt å gjøre, som å få sin egen far til fastlegen, der en må bruke litt fysisk makt. Derfor er arbeidet med pårørende veldig viktig framover.

Ketil Kjenseth (V) [11:53:31]: Ja.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [11:53:42]: Det er to saker vi behandlar no som heilt klart heng saman. Vi snakkar her om ei sårbar gruppe der mange ikkje kan vareta eigne rettar, og det handlar i stor grad om forslag til tiltak som skal sørgje for ein positiv og verdig slutt på livet.

SV støtter forslaga frå mindretalet i begge saker, bortsett frå Venstres eine forslag i den eine saka.

Den saka eg ønskjer å kome med nokre kommentarar til, er den som handlar om menneskerettar. I Noreg set vi høge standardar for å følgje menneskerettane. Skal menneskerettane i eldreomsorga sikrast, må vi ha gode, tilstrekkeleg mange og kvalifiserte helsearbeidarar ved norske sjukehus, men vi må òg ha gode tilsynsordningar og rapporteringssystem.

I 2014 la Nasjonal institusjon for menneskerettigheter fram rapporten «Menneskerettigheter i norske sykehjem». Deira konklusjon var at drifta ved norske sjukeheimar ikkje er i samsvar med menneskerettane. Konklusjonen deira var at det er behov for å kartleggje menneskerettane i sjukeheimar. Her finn vi mishandling, nedverdigande behandling og utfordringar med integritet, men òg brot på nødvendig og forsvarleg helsehjelp. Dei grovaste tilfella som blir beskrive i rapporten, er omsorgssvikt og overgrep med døden som følgje, seksuell utnytting, grov tvang og neglisjering og ulovleg tvangsmedisinering. Dette er til å bli svart i sjela av, og noko eg reknar med heile Stortinget synest er heilt forferdeleg lesnad. Men det krev at vi tar tak i dette på skikkeleg vis.

Det som er gjennomgåande i rapporten frå Nasjonal institusjon for menneskerettigheter, er at ei høgare grunnbemanning med tilstrekkeleg kompetanse er heilt avgjerande for at ein skal kunne gripe tak i desse utfordringane. For SV er det noko vi har lagt inn i både våre alternative budsjett og arbeidsprogram: at vi ønskjer minstenormer for bemanning ved norske sjukeheimar og i eldreomsorga generelt. Det er tiltaka på lang sikt – og der er det i dag for låg bemanning ved norske sjukeheimar.

Men så må vi gjere ting på meir kort sikt, som handlar om systema som skal fange opp dei tilfella som er. Det handlar om kartlegging, rapportering til FNs menneskerettskomité, som ikkje blir gjort i dag – og vi synest det er bra at komiteen no ønskjer å gjere det, og at statsråden signaliserer at regjeringa no ønskjer å setje i gang med ei slik rapportering – og vidare òg om gjennomgang av dagens kontrollrutinar. Det er jo eit paradoks at det er veldig få klagar på brot på menneskerettar trass i at situasjonen er så uhaldbar som han er i norske sjukeheimar. Difor er det viktig å sjå om dagens kontrollsystem faktisk fungerer. Vi må finne ut om Helsetilsynet faktisk gjer jobben sin godt nok, og eventuelt kva som må til. Difor er det skuffande at Kristeleg Folkeparti og Venstre og regjeringa ikkje støttar resten av forslaga som SV har fremja, medan det er tilsvarande positivt at Arbeidarpartiet og Senterpartiet støttar forslaga og tar situasjonen for dei eldre i landet på alvor.

Statsråd Bent Høie [11:57:51]: Regjeringen er opptatt av å bedre tjenestetilbudet til personer med demens og deres pårørende. I Demensplan 2020, som regjeringen la fram i desember 2015, er en viktig del av arbeidet. Vi skaper pasientens helse- og omsorgstjeneste, og personer med demens og deres pårørende har hatt en viktig rolle i arbeidet med Demensplan 2020. Dagtilbud framheves som et av de mest sentrale tiltakene for å ha et godt liv med demens. Aktivitetstilbud er en sentral del av tjenestetilbudet for å støtte både de hjemmeboende og beboere i sykehjem. Regjeringen vil fremme forslag til endringer i helse- og omsorgstjenesteloven som fastsetter en plikt for kommunene å tilby dagaktivitetstilbud til hjemmeboende med demens, gjeldende fra 1. januar 2020.

I 2012 ble det opprettet et øremerket tilskudd for å stimulere kommunene til å etablere dagaktivitetstilbud for hjemmeboende personer med demens. Målet med ordningen er å bygge opp tilrettelagte dagaktivitetsplasser til hjemmeboende personer med demens. Tilskuddet er fleksibelt, og kommunen står fritt til å utvikle tiltak som er i samsvar med brukerens behov. De forslagene som er fremmet i representantforslaget, er mulig å gjennomføre innenfor dagens tilskuddsordning til dagaktivitet for personer med demens. De er også støttet gjennom andre tilskuddsordninger, bl.a. utvikling og utprøving av miljøterapeutiske metoder, som bruk av sang og musikk integrert i behandlingen av personer med demens. Det anses ikke som hensiktsmessig å opprette ytterligere nye tilskuddsordninger som har akkurat de samme formålene som eksisterende ordninger og tiltak.

Helsekonferansen den 11. mai i år var startskuddet for regjeringens reform Leve hele livet. Et av hovedinnsatsområdene i reformen er aktivitet og fellesskap. Gjennom dette arbeidet vil regjeringen vurdere tiltak og virkemidler for å sikre at kommunene lærer av hverandre og gjennomfører endringer basert på erfaringer om hva som virker, bl.a. for å stimulere til økt aktivitet blant eldre.

Regjeringen er opptatt av tjenestene til eldre og forholdene ved norske sykehjem. Derfor har vi tatt svært mange grep som vil gi bedre tjenester til eldre. Vi har forsterket de økonomiske virkemidlene til kompetanseutvikling, og vi er i gang med en storstilt satsing på å heve kompetansen til den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Vi utdanner flere ledere og stiller tydelige krav til ledelse. Vi har styrket investeringstilskuddet til heldøgns omsorgsplasser betydelig. Vi har laget en egen demensplan, og vi har arbeidet med å utvikle og etablere en egen trygghetsstandard for sykehjem, som kommunene tar i bruk. Vi stiller krav om legemiddelgjennomgang for alle beboere på sykehjem. Vi har innført rett til sykehjemsplass eller tilsvarende bolig og redusert egenandelen for dem som bor mot sin vilje på dobbeltrom i sykehjem.

Regjeringen har altså satset målrettet på økt kapasitet, kompetanse og kvalitet i tjenestetilbudene til de eldre. Det har vært helt nødvendig å få på plass disse endringene for at vi nå er i gang med en kvalitetsreform i tjenestene for eldre. Mange eldre opplever store forskjeller i helse, mestring, trivsel og trygghet. Vi vet at kvaliteten på tjenestene varierer mellom kommuner og innad i kommunen. Mange steder fører sen hjelp og mangelfulle tjenester til at sykdommer og plager forverres, og at alderdommen blir tung og vanskelig å mestre for både eldre og pårørende. Vi har derfor startet arbeidet med en reform der målet er at eldre skal få hjelp til å mestre hele livet, at pårørende skal slippe å slite seg ut, og at ansatte skal få lov til å bruke kompetansen sin. Vi skal finne verktøyene som fungerer i praksis og sørge for at de blir tatt i bruk i hele landet. I reformen griper vi fatt i de områdene der det svikter mest: mat, aktivitet og fellesskap, helsehjelp, og det å ha sammenhengende tjenester. Leve hele livet er en reform som blir til i samarbeid med dem som trenger tjenestene, dem som yter tjenestene, og dem som er ansvarlig for tjenestene. Derfor skal vi ut i landet og lytte til dem som har skoene på.

Jeg har også merket meg at Nasjonal institusjon for menneskerettigheter anbefaler myndighetene å rapportere om utfordringer knyttet til eldres menneskerettigheter i rapporten som Norge sender de internasjonale overvåkingsorganene. Dette har vi allerede fulgt opp ved å omtale forholdene ved norske sykehjem og forholdene til den eldre delen av befolkningen, der dette har vært relevant. Jeg støtter derfor forslaget fra komiteen om å inkludere forholdene ved norske sykehjem i Norges rapporter til de internasjonale menneskerettighetsorganene.

Tove Karoline Knutsen (A) [12:09:04]: I representantforslaget, Dokument 8:56 S for 2016–2017 om menneskerettigheter, bringes viktige problemstillinger inn i debatten om eldreomsorgen. Bakteppet er at Nasjonal institusjon for menneskerettigheter for to år siden la fram rapporten Menneskerettigheter i norske sykehjem. I rapporten vises det til at situasjonen for beboere ved norske sykehjem ikke kan sies å svare på Norges menneskerettslige forpliktelser. Man tar her til orde for tiltak for sikre at beboere beskyttes mot dårlig og nedverdigende behandling, og for å hindre at det begås inngrep i den enkeltes personlige integritet.

En nøkkelfaktor for å oppnå god kvalitet i omsorgen er kompetente ansatte. Arbeiderpartiet vil heve det formelle utdanningsnivået innen helse og omsorg og gi ansatte uten formell helsefaglig utdanning en mulighet til å skaffe seg ny kompetanse. En desentralisert utdanningsstruktur for de ulike profesjonene kan sikre god faglig kvalitet og tilstrekkelig med personell over hele landet. Vi må utdanne gode ledere i de kommunale helse- og omsorgstjenestene og ha tjenester basert på faste ansettelser og hele stillinger.

Skal vi lykkes med å gi tjenester av høy kvalitet, må vi ha åpenhet om alle sider ved omsorgen. Offentlighetsloven praktiseres dessverre ulikt i eldreomsorgen. I Trondheim har man lenge hatt stor åpenhet om alle sider ved kommunens eldreomsorg, men man så under borgerlig styre i Oslo en helt annen praksis. Meroffentlighet er et viktig prinsipp, og det må tilstrebes av alle som driver med velferdstjenester.

Det er vanskelig når konkurranseutsetting og kommersialisering fører til at man holder opplysninger om drift utenfor offentlighet med begrunnelsen at dette er forretningshemmeligheter. En trygg og god kvalitet krever full åpenhet om aller relevante sider ved sykehjemmenes drift, kompetanse, bemanning og avviksmeldinger. Det må være helt uavhengig av eierskap eller driftsform.

Representanten Hoksrud var inne på bygging av sykehjem. Det var Stoltenberg II-regjeringen som kom med investeringstilskuddet i 2008. Det var den samme regjeringen som øremerket penger til dagaktivitetstilbud for eldre demente, i Demensplan 2015. I løpet av åtte år kom det 22 000 nye årsverk i pleie og omsorg, av disse hadde 80 pst. relevant faglig bakgrunn. Veksten i årsverk er halvert i løpet av de fire siste år hvis vi regner i gjennomsnitt per år, så der har vi en utfordring. Jeg har sagt det før, og jeg kan gjenta det: Det hjelper ikke å bygge nye sykehjem hvis man ikke har folk nok til å gå inn i driften der. Det er en viktig utfordring å få tilstrekkelig med personell, og kompetent personell, i eldreomsorgen i årene som kommer.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [12:12:38] (ordfører for sak nr. 4) Som saksordfører for representantforslaget fra SV om å sikre menneskerettighetene i eldreomsorgen er det hyggelig å si at komiteen har blitt enige om å be regjeringen inkludere forholdene ved norske sykehjem i sine rapporter til internasjonale menneskerettighetsorganer. Det skjer for så vidt også i dag, og statsråden har i sitt brev kommentert dette. Det gjelder også for den andelen av befolkningen som ikke bor på sykehjem.

Representantforslaget fra SV baserer seg i hovedsak på en rapport fra Nasjonal institusjon for menneskerettigheter, og en av kildene i dette arbeidet er Helsetilsynets undersøkelse om helse- og omsorgstjenester til eldre i perioden 2009–2012. Rapporten fra 2014 viste at det er grunn til å bekymre seg over om beboere ved norske sykehjem får sine menneskerettigheter oppfylt. Det er viktig å bemerke at norsk eldreomsorg, både den institusjonsbaserte og den som skjer i hjemmesykepleie og hjemmetjeneste, jevnt over er god. Men vi vet nå også at det er stor variasjon og ulikhet i tilbudet både innad i kommuner og mellom kommuner. Det er en visshet vi har hatt en god stund, og det har hatt høy prioritet fra vår regjering å gjøre tiltak og endringer av organisering for å sikre eldres rettigheter og menneskerettigheter bedre.

Rapporter om utstrakt tvang utfordrer oss spesielt. Det var helt nødvendig å utvikle nye regler for bruk av tvang i omsorgstjenesten – det er som kjent § 4A i pasient- og brukerrettighetsloven – fordi enkelte pasienter, særlig de med demenslidelser, ikke er i stand til å vurdere sin egen situasjon og motsetter seg helsehjelp uten å forstå rekkevidden av det.

Det er utrolig viktig å drive et kontinuerlig kompetansearbeid om når tvang skal brukes, og innenfor hvilken ramme den skal brukes i demensomsorgen. Derfor har det vært viktig for Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen å sikre økt kvalitet og mer kunnskap om kvalitet, både for å begrense bruk av tvang og svikt og for å skape mer kvalitet i omsorgen.

Regjeringen har et høyt fokus på kvalitets- og pasientsikkerhetsarbeidet. Etter at vår regjering tiltrådte, legges det fram årlige meldinger til Stortinget om kvalitet og pasientsikkerhet. Vi bevilger 1,2 mrd. kr i året til kompetanseheving i pleie- og omsorgssektoren, og vi har etablert en lederutdanning for helse- og omsorgssektoren. Vi har også innført krav om politiattest for dem som skal yte tjenester i pleie- og omsorgstjenestene i kommunene.

I legemiddelmeldingen har Stortinget gitt tilslutning til at alle kommuner skal sørge for systematisk gjennomgang av legemidler for eldre på sykehjem. For to uker siden besøkte kollega Bård Hoksrud og jeg Lambertseter alders- sykehjem. Der har de ikke bare en medisindosett, de har også en aktivitetsdosett for hver enkelt. På mange sykehjem landet rundt erfarer man at når man jobber systematisk med gode aktiviteter og fellesskap for pasientene, går medisinbruken ned, og mange eldre forteller om økt livskvalitet som følge av dette. Dette er også viktige innspill å ta med seg når vi skal jobbe for å redusere tvang i eldreomsorgen.

Bård Hoksrud (FrP) [12:15:56]: Jeg vet ikke om representanten Toppe ikke vil høre det jeg sa, eller hvorfor hun ikke fikk med seg det jeg faktisk sa ganske klart og tydelig: Ja, rapporten skal tas på alvor, det er en viktig rapport. Det er noe regjeringen – med Høyre og Fremskrittspartiet – også tar på alvor, og det har statsråden i sitt svar til komiteen gitt klart uttrykk for. For det skal ikke være brudd på menneskerettighetene, det jobber man også mot, og det var derfor jeg sa at man må ha et mål om at det ikke skal skje innenfor pleie- og omsorgssektoren. Vi skal ha høye standarder, som også representanten fra SV sa.

Jeg tenkte jeg kanskje ble siste taler. Vanligvis pleier jeg å provosere slik at noen andre tar ordet, men jeg tenkte jeg ikke skulle gjøre det, for det er viktig også å få fram noen av de gode eksemplene. Som representanten Wilhelmsen Trøen sa rett før meg: Vi var på Lambertseter alders- og sykehjem, og det var en fantastisk opplevelse å få være med på dagaktivitetstilbudet der – det er jo et privat alternativ, som noen ikke er så glad i. De har to musikkterapeuter som jobber nettopp for å aktivisere de eldre som bor der. Vi fikk være med og synge, og for egen del er det sånn at jeg helst ikke bør gjøre det, representanten Wilhelmsen Trøen var nok mye bedre i den jobben. Men det var en fantastisk opplevelse å møte de eldre og se hvilken glede det var å få lov til å være med på dagaktivitetstilbudet der.

Jeg har også litt lyst til å gå tilbake til min egen kommune, for å skryte litt av et prosjekt som er satt i gang der, hvor man nå har gjort noe med at man har hatt mye utfordringer med vold og avvik i forbindelse med demente pasienter, som både er støtende mot andre pasienter og mot ansatte. Man hadde høyt sykefravær, og man hadde høy medisinbruk. Nå har man altså hatt et forsøk i noen måneder – i ganske mange måneder – som viser at ved å satse på å gi kompetanse til de ansatte fikk alle vite hvordan man skulle håndtere demente på sykehjemmet. Resultatene er ganske utrolige. Ved at man har økt bemanningen og gitt kompetanse til de ansatte, har avvikene nesten blitt borte, sykefraværet har gått ned, og ikke minst har medisinbruken gått ned med 65 pst. på ni måneder. Det sier noe om hva man kan gjøre for livskvaliteten til dem som bor der, hvis man både bidrar til å styrke bemanningen, sørger for å få på plass aktiviteter, øker kompetansen og reduserer medisinbruken.

Så dette er en regjering som satser og gir muligheter, derfor har vi også sørget for å tilrettelegge og gi tilsagn for at man skal kunne bygge langt flere sykehjem enn det man gjorde under den rød-grønne regjeringen – for vi trenger flere sykehjem, og vi trenger flere heldøgns pleieplasser.

Tove Karoline Knutsen (A) [12:19:06]: Ja, vi trenger flere sykehjem, men vi trenger en mye større variasjon av satsinger i eldreomsorgen, for nå er det sånne folk som meg som begynner å bli gamle, og vi har en annen historie og andre krav.

Jeg tror vi skal være enige om at det skjer veldig mye bra i eldreomsorgen, f.eks. ved Mørkved sykehjem i Bodø, et offentlig sykehjem, hvor man kjenner den flotte stemningen med en gang man kommer inn døra – både når man ser beboerne og snakker med de ansatte og ser samspillet dem imellom.

Jeg har bare lyst til å si til helseministeren at det uroer meg litt at han slår seg til ro med at det finnes mange tilskuddsordninger. Jeg tror han overdriver når han sier at alle kommuner vet hva som finnes. Jeg tror ikke det, og jeg tror mange kommuner ikke vet hvordan de skal søke. Så mitt ønske er at helseministeren tar med seg det innspillet som vi har kommet med i dag, og ser på om disse tilskuddsordningene – 5 mill. kr her, 10 mill. kr der, som kanskje ligger inne i helsebudsjettet – kan organiseres på en annen måte, slik at de blir tilgjengelige. Og så tror jeg på de forsøkene vi nå har foreslått, som virkelig kan vise hva som er mulig å gjøre for de pengene som finnes.