Stortinget - Møte torsdag den 1. juni 2017

Dato: 01.06.2017
President: Olemic Thommessen
Dokumenter: (Innst. 317 S (2016–2017), jf. Dokument 8:65 S (2016–2017))

Innhold

Sak nr. 5 [12:20:23]

Innstilling fra helse- og omsorgskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Helge André Njåstad, Mazyar Keshvari, Ulf Leirstein, Kari Kjønaas Kjos og Erlend Wiborg om innføring av obligatorisk helsekontroll på helsestasjonene og senere gjennom skolehelsetjenesten for barn i alderen null til ti år, der kommunene plikter til å følge opp barn som ikke møter til helsekontroll (Innst. 317 S (2016–2017), jf. Dokument 8:65 S (2016–2017))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra komiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Første taler er sakens ordfører, Ketil Kjenseth.

Ketil Kjenseth (V) [] (fra salen): Det var jeg ikke forberedt på, så det må jeg avstå fra.

Presidenten: Da er det Torgeir Knag Fylkesnes.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Da får eg takke komiteen for eit godt samarbeid i denne saka!

Dette er eit representantforslag som nok har ulike typar inngangar. Det er heilt openbert for SV at det gjeld å ta vare på barn og sørgje for at heile systemet rundt deira helse og deira liv blir godt varetatt i norske kommunar i dag. Heile bolverket for dette arbeidet er det tilbodet det offentlege har før og etter fødselen og gjennom heile grunnskolen – gjennom barselsomsorg, helsestasjonane og skolehelsetenesta. Dette er på mange måtar gullet i den norske velferdsstaten og det norske helsevesenet. Det er desse tenestene som kan hjelpe mødrer og fedrar til å vere gode mødrer og fedrar, som kan hjelpe når problema oppstår, som kan avdekkje problema tidleg før det begynner å bli eit større problem, som kan hindre at barn utviklar store utfordringar som forplantar seg vidare i både livet, i helsevesen og barnevern. På mange måtar er det dette som er gullet i den norske velferdstenesta – dette arbeidet som skjer tidleg i livet. Det er til hjelp for barn, men også for foreldre.

Dette er litt av grunnen til at SV heile tida har peikt på desse tenestene når vi har gjort opp dei store satsingane på helseområdet. Det er ingen blålys. Det handlar rett og slett om å førebyggje og fremje god helse. Det er det som står i sentrum. Arbeidet som blir gjort, er mangfaldig. Det arbeidet som regjeringa har gjort på dette området, er ifølgje helseministeren ei innføring av ei mjuk øyremerking som skulle føre til 1 000 nye stillingar i alt frå barselsomsorg til skolehelseteneste. Resultatet er berre 100 nye stillingar i kommunane. Det har altså ikkje vore den auken som blei varsla. Vi veit at barselsretningslinene rundt omkring i landet ikkje blir følgde. Vi veit at Veileder for helsestasjons- og skolehelsetjenesten heller ikkje blir følgd. Grunnen til det er for lite ressursar. Vi har rett og slett ikkje ei helseteneste for dei aller yngste som er offensiv at dei kan reise heim til folk, slik som dei ønskjer, at dei kan gå ut og drive gruppeundervisning, slik som dei ønskjer. Det er rett og slett for få folk. Det manglar i dag over 1 000 helsesøstrer og jordmødrer for å kunne vareta dette i Noreg.

Det er bakgrunnen for at SV foreslår ei opptrapping på heile dette feltet for å møte denne utfordringa, slik at ein får tenester som faktisk kan gjere den jobben dei er pålagde å gjere.

Det er i dette lyset vi må sjå forslaga frå Fremskrittspartiet. Forslaga nr. 1 og 2 handlar i stor grad om å skjerpe kommunanes ansvar med å hjelpe og følgje opp barn som har utfordringar. Dei to forslaga støttar SV. Vi opplever det som forslag som handlar om å styrkje rettane til barn gjennom ei skjerping.

Når det gjeld det siste, er ikkje vi utan vidare imot det. Men vi ser dette i lys av alle dei oppgåvene som helsestasjonane og skolehelsetenesta i dag har. Det er eit stort og omfattande tiltak at alle barn på alle helsesjekkar skal måtte kle av seg klede, heilt uavhengig av vurderinga som blir gjort av dei som er dei faglege helsearbeidarane. Det vil vere eit såpass stort inngrep i deira vurderingar og deira tidsbruk at vi ikkje vil gå inn for det. Og vi stiller også spørsmål ved den tårevåte bekymringa som Fremskrittspartiet har her, når det ikkje viser seg i tilsvarande satsing når det er snakk om skolehelsetenesta og helsestasjonar. Det er ein markant forskjell på dei to haldningane. Derfor tvilar eg på litt av intensjonen bak dette forslaget.

Vi støttar altså forslaga nr. 1 og 2, men går på denne bakgrunnen imot forslag nr. 3.

Presidenten: Da oppfatter presidenten at Knag Fylkesnes tok opp forslaget fra SV.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Det stemmer.

Presidenten: Representanten Torgeir Knag Fylkesnes har tatt opp det forslaget han refererte til.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [] (komiteens leder): Barns rett til helsekontroll er presisert i pasient- og brukerrettighetsloven. Samtidig har foreldrene en plikt til å medvirke til at barnet deltar i helsekontrollene.

Likevel har jeg møtt mange barn og unge som forteller at de har levd et liv med omsorgssvikt, vold og overgrep gjennom mange år, uten at noen visste. Hovedgrunnen er ofte at disse barna ikke deltar på de samme tingene som andre barn, og de møter ikke til timene på helsestasjonen.

Jeg har snakket med mange helsesøstre, og jeg har spurt dem alle om hva de gjør med de barna som aldri møter opp. Svaret er veldig forskjellig. Enkelte kommuner legger mye arbeid ned i å finne disse barna, men mange kommuner gjør ingenting. Derfor kaller jeg disse barna for de glemte barna.

Dette representantforslaget handler om de glemte barna.

Selv om alle partiene har den samme bekymringen som Fremskrittspartiet, er det ingen av partiene som er villig til å ta grep sammen med oss, selv om SV nå har gitt beskjed om at de vil støtte deler av dette. Det setter jeg stor pris på.

Det vises til mange gode intensjoner og planer, men alle disse handler om de barna som faktisk møter. Ingenting handler om de glemte barna. I retningslinjer og lovverk står det «bør» og «kan» – ikke «skal». Derfor vil vi fortsatt støte på barn som kommer til å fortelle oss at ingen så dem, derfor levde de i elendighet og vold i så mange år, derfor fikk skadene lov til å bli så store. Dette gjør meg både trist og sint.

Komiteen viser til at Helsedirektoratets retningslinjer for helsestasjons- og skolehelsetjenesten gir sterke anbefalinger om at helsestasjonen bør ha rutiner for å følge opp foreldre og barn som uteblir fra avtalte helsekonsultasjoner, og som avbestiller eller endrer avtalte timer gjentatte ganger. Igjen: Det anbefales.

Komiteen viser til at helsestasjonene er i en unik situasjon ved at de møter de aller fleste barn i Norge – de aller fleste. Det er likevel slik at noen unndrar seg helsekontrollene, og komiteen understreker at dette i mange tilfeller er barn som er mer utsatt for omsorgssvikt enn andre barn, og at det offentlige da har et ekstra ansvar for å følge opp. Komiteen mener at kommunene må sikre gode systemer og rutiner, slik at alle barn følges opp, men det foreslås ingen endringer for at dette skal skje.

Komiteen sier videre at det påhviler helsestasjonene et stort ansvar for å forebygge og avdekke kjønnslemlestelse, vold og overgrep hos barn. Komiteen mener derfor det er nødvendig å se på ytterligere tiltak for å sikre at alle barn får forsvarlig oppfølging og beskyttelse mot ulovlige handlinger, men foreslår ingen endring.

I Nasjonal retningslinje for helsestasjoner og skolehelsetjenesten kan vi lese:

«Helsesøster (…) og annet personell på helsestasjonen skal være oppmerksomme på forhold som kan tyde på at barnet er utsatt for vold, overgrep eller omsorgssvikt, og ved konsultasjonene i helsestasjonsprogrammet observere barnet og familien for å avverge og avdekke slike forhold.

Når det er grunn til å tro at barn blir mishandlet i hjemmet eller utsatt for andre former for alvorlig omsorgssvikt, eller når barnet viser vedvarende og alvorlige atferdsvansker, skal personellet på helsestasjonen melde til barnevernet.»

Problemet med disse gode intensjonene er at dette blir umulig å følge opp når barnet aldri møter på helsestasjonen.

Dagens praksis vil si at de fleste barn har vært på helsestasjonen opp til 14 ganger, slik som anbefalt fra null til fem år, mens andre igjen aldri har deltatt.

Ny nasjonal faglig retningslinje presiserer videre:

«For å avverge og avdekke vold, overgrep og omsorgssvikt bør helsestasjonen: (…) Kle helt av barna ved alle konsultasjoner og se etter blåmerker og andre tegn til skade.»

Igjen: «bør».

Fremskrittspartiet er enig i at retningslinjene er tydelige på viktigheten av at barna kler av seg. Problemet igjen er at den enkelte helsesøster selv kan velge om han eller hun synes dette er viktig.

Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at selv om både kommunen og barnets pårørende har plikter i forhold til helsetjenesten, viser praksis at noen barn er helt skjult for det offentlige helt frem til skolealder.

Fremskrittspartiet konstaterer at de andre partiene erkjenner at ikke alle barn fanges opp, og de samme partiene er også usikre på om de nye faglige retningslinjene faktisk vil bidra til endret praksis. Derfor fremmer de et forslag hvor de ber regjeringen følge nøye med på om de nye nasjonale retningslinjene for helsestasjoner og skolehelsetjeneste endrer dagens praksis. Fremskrittspartiet deler denne bekymringen og vil subsidiært støtte dette forslaget.

Og en kjapp replikk til SV til slutt: Jeg tror at SV trenger å ta en liten opptelling på antall nye helsesøstre de siste årene før de kommer med sine påstander.

Jeg tar hermed opp Fremskrittspartiets forslag i saken.

Presidenten: Representanten Kari Kjønaas Kjos har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Ketil Kjenseth (V) [] (ordfører for saken): Jeg vil starte med å rose Fremskrittspartiet for å fremme dette forslaget. Jeg har ingen grunn til å trekke i tvil deres motiver for å diskutere tidlig innsats for barn og det å avdekke vold og overgrep. Det er å ta barn på alvor. Slik komiteen har jobbet med denne saken, vil jeg si at den har vært preget av, som representanten Kjønaas Kjos var inne på, usikkerhet i de andre partiene. Men det er også med bakgrunn i at her er det mangel på forskning, og det trenger vi mer av. Det må vi ta på alvor. Så er det, litt oppe i denne usikkerheten, uenighet om hvilke virkemidler vi skal benytte. Blant annet gjelder det om det å kle alle barn opp til ti år nakne er det egnede virkemidlet. I hvilken grad det avdekker seksuelle overgrep, er det jo diskusjoner om.

Til det å gi kommunene tydeligere ansvar for å følge opp de barna som ikke møter: Én ting er at de ikke møter, men jordmødre og helsesøstre har også anledning til å oppsøke hjemmet. De er det eneste helsepersonellet som har den adgangen, og det er noe de i større grad kan gjøre. Det har å gjøre med å legge til rette med ressurser og også å ha kapasitet.

Når Sosialistisk Venstreparti kritiserer flertallet for at det ikke er ansatt flere i helsestasjonstjenesten og flere jordmødre, bommer de radikalt med kritikken, for antallet er økt betydelig. Det er puttet på over én milliard kroner mer til de tjenestene de siste fire årene. Vi har ikke fått de siste oppdaterte tallene for 2016 og for 2017, men det er blitt langt flere både helsesøstre, jordmødre og psykologer i kommunene. Men vi har en vei å gå. Vi må øke kapasiteten både i skolehelsetjenesten, på helsestasjonene og blant jordmødrene.

Så har også dette flertallet gjort mye når det gjelder vold og overgrep mot barn. Vi har styrket barnehusenes rolle, og vi skal få flere pediatere. Så det er mye som har skjedd de siste årene. Det har vært en stor innsats og opptrapping på disse områdene under dagens flertall, i motsetning til hva det var i de åtte rød-grønne årene.

For Venstres del har vi skrevet inn merknader om at vi ønsker piloter med å legge fireårskontrollene til barnehagene. Der går de fleste barn i dag. Vi har fått en helt annerledes hverdag for barn, og det må også kommunene hensynta – at vi i de siste årene har fått full barnehagedekning, og at det å observere barn i deres vante miljø kan være et supplement til det å invitere barn og foreldre inn på et kontor. Det å tilrettelegge ute i barnehagene, det å ta med flere kompetansemiljøer og helsepersonell inn, som audiografer og optikere, mener vi er viktig og riktig. Vi håper det er en diskusjon vi kan fokusere på framover. Det å gjøre fireårskontrollen i miljøer som barn oppholder seg i, er viktig. Vi ser noen kommuner som har kommet i gang med dette. Noen kommuner har også etablert familienes hus og styrker den helhetlige innsatsen rundt tidlig innsats og barnefamilier. Kompetansen i barnehagene er også viktig, det å lære barnehagepersonell om kropp og følelser, og at det også er en arena for å avdekke vold og overgrep og å skape en god og trygg barndom.

Olaug V. Bollestad (KrF) []: Lite er så fortvilende som vissheten om at unger blir utsatt for overgrep, og at vi ikke klarer å se dem, ikke klarer å hjelpe dem, ikke klarer å gripe inn og gi dem trygghet og redde dem. Det er fortvilende og frustrerende.

Spørsmålet er hvordan vi skal finne disse ungene, og hvilke virkemidler myndighetene skal bruke for å redde dem. Jeg er villig til å gå langt. I dag er kommunene pålagt gjennom helse- og omsorgstjenesteloven å gi helse- og omsorgstjenester til alle som oppholder seg i kommunen, uansett alder. Barns rett til helsekontroll er presisert i pasient- og brukerrettighetsloven, og foreldrene plikter å medvirke til at barnet deltar i helsekontrollene. Noen unger kommer likevel ikke til helsekontroll og blir ikke fulgt opp. Justiskomiteen var opptatt av den samme problemstillingen under arbeidet med opptrappingsplanen mot vold mot barn. Stortingsflertallet vedtok da:

«Stortinget ber regjeringen legge til rette for at i tilfeller der foresatte ikke deltar på kontroll/hjemmebesøk av barn, og der helsestasjonen aktivt har forsøkt å få kontakt med familien, skal helsestasjonene melde bekymring til barnevernstjenesten.»

Justiskomiteen understreker at helsestasjonene må ha rutiner for å følge opp unger og foresatte som ikke møter til kontroll eller legger til rette for hjemmebesøk.

Pasient- og brukerrettighetsloven innebærer at helse og omsorgstjenesten kan pålegge foreldrene å medvirke til at barnet kommer på helsekontroll. Helse- og omsorgstjenesten har i dag ingen sanksjonsmuligheter dersom foreldrene ikke følger opp denne bistandsplikten, men må da vurdere om barnevernstjenesten skal underrettes dersom det er grunnlag for det. Her har vi masse lovverk: helsepersonelloven § 33 om opplysningsplikt til barnevernstjenesten og barnevernlovens kapittel 4 om særlige tiltak og kapittel 6 om opplysningsrett. Dette er viktige lovformuleringer som må følges opp i praksis. Derfor fattet Stortinget vedtak der vi ba regjeringen om å sikre at dette skjer.

Justiskomiteen viste også til nye nasjonale retningslinjer for helsestasjons- og skolehelsetjenesten og at disse bl.a. tar opp hvordan tjenesten bør følges opp for familier som ikke møter til konsultasjoner med sine unger. Dersom et barn gjentatte ganger ikke møter til helseundersøkelser, kan det i noen tilfeller gi grunn til bekymring. Helsedirektoratet gir i retningslinjene veiledning om hvordan tjenesten bør gå fram i slike saker.

Vi i helsekomiteens flertall understreker i innstillingen retningslinjenes sterke anbefaling om å spørre barn og foreldre om vold og retningslinjenes generelle fokus på å avdekke og avverge vold, overgrep og omsorgssvikt.

Vi understreker også at det er nødvendig at helsestasjonen styrkes med flere ansatte. Kristelig Folkeparti har villet, og vil i framtiden, øremerke midler til det. Ytterligere ressurser og mer kompetanse om vold og overgrep må på plass for å sikre at flere familier i risikosonen og flere barn og unge som er utsatt for vold og overgrep, fanges opp.

Det er også viktig med styrket samarbeid mellom helsestasjonene og andre instanser, og som Kjenseth sa, kan både barnehage- og annet personell være med og se de ungene som møter.

Helsekomiteens flertall understreker at det er avgjørende at de nye faglige retningslinjene bidrar til at flere barn som blir utsatt for vold og overgrep, fanges opp. Vi mener regjeringen må følge nøye med på hvorvidt de nye retningslinjene endrer dagens praksis, og om flere barn faktisk fanges opp som en konsekvens av de nye retningslinjene. Flertallet fremmer på denne bakgrunn dette forslaget.

Kristelig Folkeparti støtter ikke i dag forslaget fra Fremskrittspartiet i Stortinget om å lovfeste krav til at undersøkelser på helsestasjonene av de minste skjer uten klær. Kristelig Folkeparti mener det er å gå for langt. De fleste unger har, heldigvis, vil jeg si, et naturlig forhold til kropp og nakenhet. Men ikke alle har det, og det varierer med barnets alder om de opplever at det er vanskelig å kle av seg eller ei. Den individuelle vurderingen mener jeg fagfolk på helsestasjonene, med utdannelse og erfaring med å jobbe med barn, må foreta. De faglige retningslinjene gir god veiledning og rom for veldig godt faglig skjønn.

Sveinung Stensland (H) []: Takk til siste taler for et ypperlig innlegg. Jeg kan stille meg bak mye av det som ble sagt der. Så var det interessant å høre representanten fra Sosialistisk Venstreparti, som gjerne svinger innom når vi har helsedebatt, og igjen gir oss helt feilaktige opplysninger. Bare i 2014 var det 112 nye helsesøsterstillinger, i 2015 var det 135, og vi vet at dette fortsetter, men vi har ikke fått KOSTRA-tallene ennå. Så den utviklingen som SV her beskriver, er ikke riktig. Regjeringen og våre samarbeidspartier har bevilget nærmere én milliard kroner bare til nye helsesøstre i kommunene.

Vi er alle enige om at ingen skal utsettes for vold eller overgrep, verken barn eller voksne. Helsestasjoner og skolehelsetjenesten er en viktig del av det forebyggende helsearbeidet i Norge, og det er styrket vesentlig i denne perioden. I dag innkalles alle barn opp til ti år til faste helsekontroller. Essensen i forslaget vi her tar stilling til, er at det skal være obligatorisk at undersøkelsen blir gjennomført, og at den gjennomføres med klærne av. Vi inviteres altså til å be om en lov som sier at alle barn skal kontrolleres og veies nakne frem til de er ti år.

Helsestasjons- og skolehelsetjenesten er basert på frivillighet. Tillit er avgjørende for en lavterskeltjeneste som skal arbeide helsefremmende og forebyggende og sette inn tiltak tidlig. Dette forslaget bærer ikke preg av tillitspolitikk.

Kjønnslemlestelse, vold og overgrep mot barn er alvorlige handlinger. Samfunnet har ansvar for å følge opp de mest sårbare i samfunnet. Spørsmålet er hvilke virkemidler som er best egnet. De nye faglige retningslinjene for helsestasjons- og skolehelsetjenesten ivaretar i stor grad mange sider ved dette. Blant annet er det sterke føringer for oppfølgingstilbud, som hjemmebesøk og bekymringsmeldinger til barnevernet.

For de fleste oppleves det krenkende å måtte kle helt av seg for en undersøkelse, selvsagt også for barn. For enkelte kan kravet sidestilles med tvang. Når en i tillegg vil gjøre undersøkelsen obligatorisk, er det tvang. Vi har med interesse lyttet til høringsinnspillet fra Landsgruppen av helsesøstre. De er sterkt kritiske til forslaget og sier:

«Undersøkelse av kjønnsorganer utført av mennesker som barna ofte ikke kjenner og uten en særlig grunn, kan klassifiseres som et nytt overgrep. Å utsette alle barn for dette i den hensikt å skulle finne de få barna det tross alt gjelder, er utilbørlig.»

Barn har etter pasient- og brukerrettighetsloven rett til nødvendig helsehjelp, bl.a. i form av helsekontroll. Foreldre har en klar plikt etter loven til å medvirke til at barnet deltar i helsekontroll. Helsepersonell har en selvstendig plikt til å handle dersom det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet eller utsatt for alvorlig omsorgssvikt.

Vi i Høyre mener at de rutinene som finnes, og det regelverket som foreligger, er godt, og vi vil ikke støtte de forslagene som blir fremmet i Dokument 8:65 S.

Kjersti Toppe (Sp) []: Det er ei litt spesiell sak, i og med at det er det eine regjeringspartiet som fremjar ei sak om helsepolitikk som deira eigen statsråd ikkje er einig i. Men intensjonen bak det kan alle vera einige i: Det er viktig å ha tiltak for å førebyggja kjønnslemlesting, vald og overgrep. Det er eit ekstremt viktig område, og at ein peikar på verksemda til helsestasjonen i det arbeidet, er òg veldig viktig.

Det Framstegspartiet har føreslått i forslaget, er at ein skal få eit lovforslag om at helsekontrollar for barn i alderen null til ti år vert obligatoriske, og at kontrollane skal gå føre seg ved at veging og undersøkingar skal skje utan klede. Med mindre barnet jamleg vert følgt opp av helsevesenet av andre grunnar, må alle barn og familiar møta til dei faste kontrollane, og det skal lovfestast at kommunane skal vera ansvarlege for å følgja opp barn som ikkje møter til obligatorisk helsekontroll.

Eg har først lyst til å understreka at det er ikkje eit stort problem i Noreg at barn og familiar ikkje møter opp på helsestasjonen. Ifølgje Statistisk sentralbyrå møter 98 pst. av alle barn opp til kontroll på helsestasjonen det første året, og fortset fram til skulestart. Det er eit veldig høgt tal.

Det står i grunngivinga for forslaget at familiar kan bruka religion og kultur som unnskyldning for ikkje å møta opp til helsekontrollar gjennom skule eller på helsestasjonar. Eg vil spørja: Veit Framstegspartiet at det er dette som er det store problemet? Kva om det kan vera familiar med problem som psykiske lidingar, rusproblem, fødselsdepresjonar – det er mange årsaker til at dei ikkje møter. Berre å nemna religion og kultur reagerer eg noko på.

Den store og prinsipielle diskusjonen her er om helseundersøkingar skal vera obligatoriske. Landsgruppen for helsesøstre sa tidleg i høyringa at helseundersøkingar i Noreg er i dag samtykkebaserte. Helseministeren slår fast i svaret sitt at all helsehjelp – på helsestasjonen, i skulehelsetenesta – er basert på tilbod og frivilligheit. Tenestene har stor oppslutning i befolkninga. Statsråden skriv til komiteen at han trur at «tilliten fra befolkningens side har å gjøre med at tilbudet er frivillig».

Og vidare:

«Tillit til tjenesten er etter min mening avgjørende for at den fortsatt skal kunne være et lavterskeltilbud og» – det som Høie skriv at helsestasjonen skal kunna gjera – «oppfylle sitt samfunnsoppdrag om helsefremmende og forebyggende arbeid og tidlig innsats.»

Eg har sjeldan vore meir einig med statsråden i ei sak. Det er utruleg viktig for helsevesenet å halda fast på at tilbodet skal vera basert på frivilligheit og tillit. Det er veldig sjeldan vi lovfestar noko som kan minna om tvang og påbod. Vi må ha tillit til at fagpersonane der ute gjer det beste opp mot dei pasientane og ungane dei har, som alle er forskjellige.

Samtidig har vi system i dag som gjer at ein kan nå ut til dei utsette familiane. Det er òg eit klart ansvar hos helsestasjonen å nå dei ungane og dei familiane som ikkje møter, men det ligg jo i det forsvarlegheitskravet dei har til seg i dag, og det treng ein ikkje ei lovfesting for å oppnå.

Eg registrerer at Framstegspartiet har endra forslaga sine. No føreslår dei ikkje å gjera det obligatorisk, dei føreslår ikkje å gjera det påbode å kle av alle ungar opp til ti år, men det skal gjelda dei minste barna. Dette er å slå inn opne dører, for det er jo slik tenestene fungerer i dag.

Til det at ein kritiserer at ein i dei faglege retningslinjene ikkje brukar ordlydane «må» og «skal», er det å seia at det er ikkje slik vi lagar faglege retningslinjer. I alle retningslinjer som har med fagleg utvikling å gjera, brukar ein dei omgrepa, men tenestene les det som at dette på ein måte er ein fagleg standard som dei skal prøva å oppfylla. Det har Senterpartiet tillit til og vil difor ikkje stemma for dei forslaga som ligg i innstillinga.

Statsråd Bent Høie []: Regjeringens mål er at ingen skal utsettes for vold og overgrep. Stortinget har nylig vedtatt Opptrappingsplan mot vold og overgrep, som denne regjeringen har lagt fram.

Helsestasjons- og skolehelsetjenesten er et svært viktig lavterskeltilbud med stor oppslutning i befolkningen. Regjeringen har styrket denne tjenesten betydelig i de senere årene med nærmere én milliard kroner ved utgangen av 2017.

Alle undersøkelser og all helsehjelp i helsestasjons- og skolehelsetjenesten er basert på frivillighet. Den tilliten befolkningen viser ved å bruke tjenesten, tror jeg har å gjøre med at tilbudet er frivillig. Tillit er avgjørende for en lavterskeltjeneste som skal arbeide helsefremmende og forebyggende og sette inn tiltak tidlig.

Jeg mener vi har gode systemer for å nå fram til utsatte familier og familier som ikke møter når de blir innkalt. Barn har rett til nødvendig helsehjelp etter pasient- og brukerrettighetsloven i den kommunen barnet bor eller oppholder seg midlertidig, bl.a. helsekontroll. Foreldrene har en klar plikt til å medvirke til at barnet deltar i en slik helsekontroll. Helsepersonell har plikt til å utføre sitt arbeid i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig. Har helsepersonell grunn til å tro at et barn blir mishandlet eller utsatt for alvorlig omsorgssvikt, inntrer opplysningsplikten til barnevernet. Helsepersonell har også avvergelsesplikt etter kjønnslemlestelsesloven ved begrunnet mistanke om at kjønnslemlestelse kan skje. Uavhengig av reglene om taushetsplikt har helsepersonell da meldeplikt til barnevernet eller politiet.

Ved valg av virkemidler må mulige negative konsekvenser av tilsynelatende effektive tiltak vurderes. Representantene foreslår at de faste kontrollene av barn fra null til ti år som helsestasjonene tilbyr, bør bli obligatoriske. De foreslår også at barn opp til ti år bør kle av seg ved undersøkelse, og ikke bare barn opp til to år, som i dag. For mange litt større barn vil det kunne oppleves som vanskelig å måtte kle av seg ved en undersøkelse, og for enkelte vil det oppleves som likestilt med tvang.

Retningslinjene for helsestasjons- og skolehelsetjenesten har gitt et godt verktøy for helsepersonell som arbeider med gravide og barn, ungdom og deres familier. I fellesdelen til retningslinjene i kapitlet Helsestasjon 0–5 år gis det sterke føringer om hjemmebesøk som oppfølgingstilbud til familier med et utvidet behov. Det anbefales også at barnet registreres i oppfølgingsgrupper, og at barnet kles av ved konsultasjon, slik at en kan se etter blåmerker og skader. Samtidig skal det tas hensyn til det enkelte barns bluferdighet etter hvert som det blir eldre.

Helsedirektoratet gjennomgår nå tilbud til skolebarn og ungdom med sikte på å publisere de siste delene av de faglige retningslinjene i 2017.

Kommunen skal forebygge sykdom, skade, lidelse og nedsatt funksjonsevne og tilby nødvendige helse- og omsorgstjenester. Jeg vurderer likevel at det er behov for å tydeliggjøre tjenestenes ansvar for å bidra til å forebygge og avdekke vold og seksuelle overgrep. Forslag til en slik tydeliggjøring i flere sentrale helselover skal om kort tid behandles i Stortinget. Bestemmelsen omfatter ledelse på alle nivå, og omfatter også ansvar for å legge til rette for at tjenesten blir i stand til å forebygge, avdekke og avverge vold og seksuelle overgrep. Jeg vil foreslå en tilsvarende tydeliggjøring i forskrift om helsestasjons- og skolehelsetjenesten, og denne planlegges sendt på høring før sommeren.

Det er et mål å utvikle en kultur der arbeidet med å forebygge, avdekke og avverge vold og seksuelle overgrep blir en integrert del av å yte helse- og omsorgstjenester. På denne måten kan en bli bedre til å fange opp utsatte barn og familier. Lovforslaget vil styrke dette arbeidet ytterligere.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) []: Jeg vil bare knytte et par kommentarer til ting som er kommet frem i debatten.

Først til Sveinung Stensland: Det er litt viktig for meg å understreke at vi ikke har foreslått å undersøke barns kjønnsorganer, og det tror jeg også en ser hvis en leser saken, at det ikke handler om det.

Så har Kjersti Toppe vist til at det er 98 pst. som møter opp på helsestasjonen. Det er et veldig høyt tall, det er fantastisk bra, men det betyr at det er 2 pst. som vi ikke når, og det er de to prosentene jeg er opptatt av. Det hadde ikke vært en så veldig stor jobb å fange opp dem, for noen av de to prosentene blir fulgt opp i andre deler av helsetjenesten fordi de har store skader eller er kronisk syke.

Toppe spør også om jeg vet at religion og kultur er et av hovedproblemene. En av dem som har vært med på å utforme forslaget, er en helsesøster i Oslo, og for Oslo gjelder dette, men jeg kan ikke gå god for at det er gjeldende for hele landet.

Til slutt sier Kjersti Toppe at vi slår inn åpne dører. Da må jeg bare understreke at det viforeslår, er lovfesting. Det vi har i dag, er retningslinjer, og det er forskjell på lovverk og retningslinjer.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.