Stortinget - Møte tirsdag den 13. juni 2017

Dato: 13.06.2017
President: Olemic Thommessen
Dokumenter: (Innst. 427 L (2016–2017), jf. Prop. 92 L (2016–2017))

Søk

Innhold

Sak nr. 7 [10:38:14]

Innstilling fra næringskomiteen om Endringer i konsesjonsloven, jordloven og odelsloven mv. (konsesjonsplikt, odlingsjord, priskontroll, deling og driveplikt mv.) (Innst. 427 L (2016–2017), jf. Prop. 92 L (2016–2017))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Presidenten vil videre foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til inntil tre replikker med svar etter partienes hovedtalere og inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Morten Ørsal Johansen (FrP) [] (ordfører for saken): Det er jo god kutyme at saksordføreren benytter anledningen til å takke for et godt, konstruktivt og ryddig samarbeid. Jeg vil i hvert fall takke komiteen for samarbeidet i denne saken.

Dette er en sak som vi har jobbet med i lang tid, og i dag skal vi i denne salen avgjøre viktige rammebetingelser for eiendomspolitikken i landbruket. Saken som vi skal behandle, har stor betydning for dette landets bønder med hensyn til liberaliseringer, forenklinger, muligheter og utfordringer. Og som det står i dagens utgave av Nationen, er dette helt riktig en merkedag for norsk jord- og skogbruk.

Jeg var saksordfører også i forrige runde der vi behandlet forslag om å endre konsesjonsloven for landbrukseiendommer. Den gangen fikk regjeringen en rekke bestillinger fra denne salen. Proposisjonen som blir fremmet i denne runden, mener jeg svarer veldig godt på de anmodningsvedtakene som da ble gjort. De fleste forslagene som kommer fram nå, er en oppfølging av Stortingets anmodningsvedtak i forbindelse med behandlingen av Innst. 153 L for 2015–2016, om endringer i konsesjonsloven og tvangsfullbyrdelsesloven. I proposisjonen behandles også et anmodningsvedtak fattet ved behandlingen av Innst. 56 S for 2015–2016 fra næringskomiteen, om nasjonal jordvernstrategi, der regjeringen i vedtak II bokstav g blir bedt om å «fremme forslag i regelverket slik at jordloven gjelder for omdisponert dyrka mark inntil den dyrka marka faktisk er bygd ned».

Regjeringen har i sin plattform lagt til grunn at den bl.a. gjennom mindre byråkrati og forenkling av lover og regler vil gi enkeltmennesker større frihet til å styre sine egne liv. Regjeringen har videre understreket at eiendomsretten er en grunnleggende rettighet, og at en skal styrke bondens rett til fritt å disponere sin egen eiendom. Som et ledd i dette arbeidet foreslår departementet endringer i både delingsbestemmelsen og drivepliktbestemmelsen i jordloven. For å sikre effektiv betalingsoppfølging av feilutbetalte statlige midler til jordbruksforetak foreslår departementet endringer i jordlovens bestemmelse om tilskudd.

For Fremskrittspartiet er den private eiendomsretten en avgjørende rettighet, og vi mener – og har alltid ment – at bondens rett til å kunne disponere i større grad over sin egen eiendom er en grunnleggende rettighet for at landbruket skal utvikle seg på linje med andre næringer. I et mer åpent og krevende marked mener vi det er avgjørende at vi arbeider for å avregulere jordbrukets rammebetingelser til fordel for større næringsfrihet for den enkelte bonden. Jeg er glad for at regjeringen deler mye av disse ambisjonene. Proposisjonen legger nettopp opp til at bonden skal kunne bestemme mer over seg selv og sin egen eiendom.

Etter at vi nå har behandlet denne saken, får vi endelig modernisert lovverket lite grann. Konsesjonsloven har i mange sammenhenger virket konkurransehemmende, redusert investeringslysten og gitt en uheldig eiendomsstruktur. Jeg er derfor glad for at vi etter flere år med denne saken på pulten nå endelig kan si at vi er kommet et stykke på vei i å modernisere lovverket i tråd med det landbruket vi har i dag. Jeg er derfor veldig glad for at det i dag ser ut til å bli flertall for å øke arealgrensen for konsesjon fra 25 til 35 dekar dyrket mark. Dette er et viktig tiltak for utvikling og vekst, og det er bra at vi nå endelig lytter til næringen og vil drive mer lønnsomt i landbruket.

Rene skogeiendommer blir også nå, ser det ut for, unntatt priskontroll, og jeg vil takke Venstre for at de i hvert fall i dette støtter regjeringens forslag. Det er viktig at lovverket skiller godt mellom jord og skog, og dette vedtaket vil være et viktig steg i den retningen. Denne liberaliseringen vil medføre at flere passive skogeiere vil selge til folk som vil drive skogen. Dermed får industrien mer trevirke å jobbe med, og dette er viktig med hensyn til verdiskaping og arbeidsplasser. Derfor har dette landets skogeiere all grunn til å juble i dag.

Så, til slutt, vil jeg takke komiteen for samarbeidet i saken. Den har minnet meg på noe veldig viktig – at det å jobbe som stortingsrepresentant er spennende og utfordrende, og at én ting er helt sikkert: Ingen ting er avklart før ting er avklart.

Presidenten: Presidenten tror at representanten skal ta opp forslag.

Morten Ørsal Johansen (FrP) []: Jeg fremmer de forslagene som Fremskrittspartiet står bak i denne saken.

Presidenten: Da har representanten Morten Ørsal Johansen tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Knut Storberget (A) []: Jeg er nok litt mer tilbakeholden i jubelen herfra, både på grunn av innholdet i denne saken og på grunn av den prosessen som har vært. Således er det ikke noen merkedag – det er i så fall en trist merkedag.

På side 15 i proposisjonen framgår det at Regelrådet mener at høringsgrunnlaget i denne saken er ikke mindre enn et brudd på utredningsinstruksen. Vi vet samtidig at det har kommet et nytt forslag nærmest over bordet i komiteen som skal frita for konsesjon når det gjelder skogbrukseiendommer opp til 3 000 dekar, og i dag tidlig ble vi kjent med at Venstre fremmer forslag – når det gjelder det som skulle danne flertallet for regjeringa – hvor man faktisk krever mer utredning. Så mitt spørsmål til saksordføreren er: Er saksordføreren komfortabel med det grunnlagsmaterialet som foreligger for så dramatiske og så betydningsfulle forslag for eiendomsstrukturen i Norge?

Morten Ørsal Johansen (FrP) []: Saksordføreren føler at denne saken har vært gjennomarbeidet og godt utredet. At prosessen som har foregått i forbindelse med behandlingen av saken, også kanskje har vært en smule ustrukturert, skal saksordføreren være helt enig i, men utover det synes jeg saken er godt utredet. Vi gjør noen viktige grep i forbindelse med å kunne utvikle norsk landbruk, og det er jeg særdeles godt fornøyd med.

Geir Pollestad (Sp) []: Eg er einig i det som representanten Storberget seier om prosessen, og i innstillinga ser me at Høgre og Framstegspartiet har eit forslag om at skogeigedomar under 3 000 dekar ikkje skal vera omfatta av konsesjonslova i det heile. Dette er altså eit forslag som Høgre og Framstegspartiet har valt ikkje å ta inn i høyringa, dette er eit forslag som Høgre og Framstegspartiet ikkje har lagt inn i proposisjonen. Så då lurar eg på: Kva er bakgrunnen for at Høgre og Framstegspartiet i innspurten av stortingsbehandlinga plutseleg fann på at skogeigedomar under 3 000 dekar ikkje skulle vera omfatta av konsesjonslova?

Morten Ørsal Johansen (FrP) []: Det er nå en pleier å takke for spørsmålet – det gjør jeg ikke! Det er jo sånn at når vi behandler saker, er det noen som har et samarbeid gjennom behandlingen, og vi prøver å komme til enighet. Dette var et av de forslagene som ble diskutert under de samtalene som vi har hatt med andre partier, og som det nå viser seg at det allikevel ikke er flertall for. Det er et forslag som kom fram under behandlingen, og som vi mener var et godt forslag, men som vi dessverre ikke ble enige om.

Geir Pollestad (Sp) []: Eg takkar for svaret, sjølv om eg kanskje ikkje vart heilt klok på det, for eg vil anta at det naturlege hadde vore at Høgre og Framstegspartiet la inn dei sakene som dei var opptekne av, i proposisjonen, og så fekk ein forhandla seg ned i Stortinget. Men er det slik at det er andre parti i prosessen som har kravd at dette forslaget på 3 000 dekar skal inn?

Morten Ørsal Johansen (FrP) []: Jeg kan bare vise til mitt forrige svar, om at vi har hatt samtaler med andre partier når det gjelder dette, og vi har diskutert mange løsninger, der dette kunne være en løsning. Men nå er innstillingen lagt fram med forslagene fra proposisjonen, og vi er fornøyd med det.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Pål Farstad (V) []: Når vi i dag behandler endringer i konsesjonsloven, jordloven og odelsloven, er det avslutningen på en sak som mer eller mindre har fulgt oss på Stortinget i hele denne perioden. Når en mindretallsregjering fremmer saker, er det ikke alltid gitt at de vil få flertall. Slik er det også i denne saken, at de ikke vil få flertall for alle forslag.

Til denne saken fremmer jeg på vegne av Venstre to løse forslag til vedtak, som jeg håper Stortinget vil støtte. Det er forslag nr. 8:

«Stortinget ber regjeringen utrede forslaget om å frita skog- og utmarkseiendommer fra konsesjonsloven som sådan, fritak knyttet til arealgrenser som for eksempel 3 000 dekar, og samtidig utrede en heving av 500 dekargrensen på produktiv skog i konsesjonsloven.»

Og forslag nr. 9:

«Stortinget ber regjeringen utrede konsekvensen av en videre liberalisering av konsesjonsplikten utover de lovmessige endringer som nå vedtas for rene skogeiendommer.»

Disse forslagene fremmes på bakgrunn av at regjeringspartiene har fremmet et forslag om konsesjonsfrihet på skogeiendommer på under 3 000 dekar. Vi støtter ikke dette forslaget, men vi ønsker å vurdere det når det foreligger en utredning av konsekvensene av å innføre en slik bestemmelse. Vi ønsker også å se dette opp mot konsekvensen av å fjerne konsesjonsplikten helt på rene skogeiendommer og en harmonisering av dagens arealgrense på skog sett mot den justering som Stortinget i dag foretar på konsesjonspliktig jordbruksareal. Vi ønsker mer kunnskap. Og for ordens skyld: Vi ønsker å fjerne priskontrollen på rene skogeiendommer.

Venstre støtter også forslaget om heving av arealet for konsesjonsplikt fra 25 dekar til 35 dekar jord. Vi mener dette er en moderat heving, som gir bedre tilpasning til dagens jordbruksstruktur. Denne hevingen vil ikke gjelde det store flertall av eiendommer, som er unntatt fra søknad om konsesjon siden de selges eller overdras til nærstående og odelsberettigede. Derfor omfatter således lovens virkeområder en mindre andel av jord- og skogbrukseiendommer som omsettes.

Boplikten for både konsesjonspliktige eiendommer og ikke-konsesjonspliktige eiendommer er hjemlet i konsesjonsloven, og derfor er dette også et argument for ikke å ha ytterligere økning av arealgrensen. Venstre er derfor komfortable med en grense på 35 dekar og mener dette ivaretar godt alle hensyn.

Når det gjelder andre forslag, ønsker Venstre å avvikle odelsloven. Det er derfor uproblematisk for oss å heve arealkravet til odelseiendommer. Det er også naturlig at arealgrensene i odelsloven samsvarer med arealkravet når det gjelder konsesjonspliktig jordbrukseiendom.

Venstre er særdeles opptatt av jordvern. Dyrket jord er en ressurs som det er viktig å ta vare på. Det gjøres best ved å dyrke og ivareta den. Det er derfor behov for juridiske virkemidler som ivaretar driveplikten og sørger for at det er sanksjonsmuligheter hvis jord blir lagt brakk.

Venstre er opptatt av at skogen drives i rasjonelle enheter. Landbruket og skogen er en viktig del av det grønne skiftet vi må gjennom. Det er derfor viktig at vi har en eiendomsstruktur og et eierskap som gjør at vi får best mulig utnyttelse av den biomassen som blir produsert. Fjerning av priskontroll på rene skogeiendommer vil forhåpentligvis bidra til dette. Denne endringen er også ønsket av skogeierorganisasjonene. Derfor er vi med på noen av de endringene som gjelder rene skogeiendommer, og er tydelige på at vi ser forskjellig på jord og skog.

Fraskilling av tomter inntil 2 dekar ønsker Venstre overført til regionalt nivå. Dette fremmer vi i forslag nr. 7, som jeg herved tar opp.

For øvrig viser jeg til teksten og tar også opp de forannevnte forslagene, nr. 8 og 9.

Presidenten: Representanten Pål Farstad har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Knut Storberget (A) []: Noen ganger blir jeg litt i tvil om hva Venstre egentlig mener – også i denne saken.

Det bes nå om en ny utredning knyttet til forslaget om skogeiendommer opptil 3 000 dekar, forstår jeg, samtidig som man også ber om utredning knyttet til liberalisering generelt.

Nå har vi jobbet med denne saken i to–tre år i Stortinget. Venstre er støtteparti til regjeringa og har kunnet be om utredning hver dag, hvis de ønsket det. Vi har behandlet saken i komiteen, hvor forslag om ytterligere utredning av disse forslagene ikke har kommet, så det står ikke i innstillinga. Først i dag tidlig dukker dette opp. Hva er årsaken til at Venstre ikke har valgt å be sine samarbeidspartnere, Høyre og Fremskrittspartiet og regjeringa, om å utrede dette før?

Pål Farstad (V) []: Da forslaget ble presentert, om de 3 000 dekar, som det blir vist til her, var Venstre ikke med på det, som kjent. Det framkommer av innstillingen. Så har vi diskutert hvorvidt dette er fornuftig å være med på eller ikke, og vi landet på en vurdering om at dette må utredes nærmere. Vi må innhente mer kunnskap fordi det som var presentert, ikke var tilstrekkelig for oss.

Knut Storberget (A) []: Mitt anliggende er å få litt grep på hva Venstre faktisk vil i et så viktig eiendomsspørsmål og et så viktig politisk spørsmål. Jeg registrerer at det er det ikke mulig å få grep på. Det er litt trist, all den tid Venstre sitter på vippen i så viktige saker. Venstre og representanten Farstad kjenner sikkert Venstres stolte historie knyttet til konsesjonslovgivning fra Gunnar Knudsens tid, hvor man virkelig slo ring om denne typen regelsett for å sikre det lokale eierskapet og for egentlig å sikre mye av fundamentet for det Norge vi har i dag. Bekymrer det ikke representanten Farstad at man nå er i ferd med å be regjeringa om å liberalisere og fjerne ytterligere dette lovverket, når vi ser at så mange gårdsbruk og så mange skogsbruk er i ferd med å falle ut av hele ordningen? Bekymrer det ikke Venstres representant at man her svikter sin tradisjon?

Pål Farstad (V) []: Det som jeg føler vi tar ansvaret for, er å be om at dette blir utredet. Vi har vurdert saken, men ber altså nå om en utredning, basert på det som undertegnede var inne på i hovedinnlegget. Det bør da være en bra nyhet med tanke på det som representanten Storberget forfekter her i salen. For min del er dette et spørsmål om å få mer kunnskap og få vite mer, fordi vi ønsker å ta de grepene som kan være fornuftige for å få mer fart på driften av skogen.

Geir Pollestad (Sp) []: Eg registrerer at når det gjeld forslaget om konsesjonsfridom for skogeigedomar opp til 3 000 dekar, er Venstre veldig oppteke av kunnskap. Men dei endringane som dei har varsla at dei vil stemma for, gjer dei utan å køyra ein ordinær lovprosess på det. Me har hatt ei høyring som Regelrådet var svært kritisk til, for dei sa at forslaga var mangelfullt utgreidde. Me har ein situasjon i dag der Kristeleg Folkeparti, Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet føreslår ein lovprosess knytt til eigedomslovgjeving. Venstre ligg ikkje inne i den saka.

Det verkar som om Venstre no har erstatta kunnskap med ideologi, og det gjer meg veldig, veldig bekymra. Mitt spørsmål er: Kva for behov er det ein skal dekkja med å heva grensa for eigedomar som må ha konsesjon, frå 25 til 35 dekar?

Pål Farstad (V) []: Først til Regelrådet. Vi har også merket oss Regelrådets innvendinger. Vi har drøftet om det var tilstrekkelig for at vi ikke skulle ta saken videre, men fant ut at det var tilstrekkelig for at vi ønsket å behandle den.

Når det gjelder økningen fra 25 til 35 dekar, mener vi at det er en harmonisering av utviklingen som skjer i landbruket. Det er ikke så lenge siden det ble økt til 25 dekar, og det var gode argumenter fra flere hold og på begge sider her på Stortinget for den økningen. Så det å øke dette fra 25 til 35 dekar er noe som Venstre står godt inne for, med hensyn til både programmet vårt og det vi har forfektet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Knut Storberget (A) []: Jeg tror jeg skal starte der replikken sluttet. Dette er usedvanlig viktig lovgivning i Norge. Når vi snakker om utvikling av jord og skog, snakker vi ofte om budsjett, vi snakker om importvern, og vi kan snakke om marked, men eiendomsregelen har selvfølgelig stor betydning i Norge. Arbeiderpartiet er av den oppfatning at en av grunnene til at man på mange måter har lyktes så godt og har den produktivitetsutviklingen man har, og at man har de frynsegodene av norsk landbruks- og skogpolitikk som vi har sett i Norge over år, og som vi ikke ser i våre nærmeste naboland – sunn og god mat, en forholdsvis desentralisert bosetting og en matproduksjon og en produktivitet som øker – er at man har klart å holde på en veldig differensiert eierstruktur, og at den er lokalt forankret.

Mange av representanten Pål Farstads tidligere partifeller og Venstres forfedre, men også representanter for andre partier, som sloss igjennom disse konsesjonslovene, var nettopp opptatt av hvordan de skulle sikre det lokale eierskapet, og hvordan man skulle beskytte seg, slik at det ikke er rene kapitalinteresser, ofte med andre interesser enn det å dyrke jord og foredle skog, som kommer inn og overtar disse bærekraftige og fornybare ressursene. Så må jeg stille spørsmålet: Er den problemstillingen blitt mindre aktuell med årene? Nei, og det er to grunner til det:

For det første vet vi at kapitalen samler seg opp rundt færre personer. Vi vet den er blitt global, og vi vet samtidig at behovet for å utnytte disse bærekraftige ressursene lokalt er større enn noen gang, med tanke på de matutfordringene og klimautfordringene vi står overfor – det å skape bærekraft av måten vi lever på. Så hensynet bak konsesjonsloven er faktisk mer aktuelt enn noen gang, både med tanke på et differensiert eierskap og med tanke på bl.a. de globale klimautfordringene vi står overfor. Det er derfor jeg stusser slik over at det er Venstre som på mange måter blir eksponenten for å liberalisere et lovverk vi faktisk trenger mer av.

Fra Arbeiderpartiets side har vi også sagt at vi ser at enkelte deler av dette lovverket selvfølgelig må være åpent for justeringer. Men å ta denne typen sprang, som man nærmest blir invitert til over bordet, f.eks. når det gjelder skogeiendommer opp mot 3 000 dekar, er uhensiktsmessig, både med tanke på hva dette lovverket er ment å tjene, og saksbehandlingsmessig.

Skal vi sikre en jevn fordeling, et lokalt eierskap og aktiv drift og forhindre at aktører kommer inn på dette området med andre hensyn og andre formål, er vi nødt til å ha eiendomsregler som fungerer, og som ivaretar dette. Det rare er jo at de som driver ute, ser dette, og at mange av dem som eier, ikke ønsker disse endringene – de som kunne fått rask vinning ved at priskontrollen fjernes og konsesjonsmuligheter elimineres.

Jeg vil i dette innlegget også advare veldig sterkt imot at man rokker ved denne typen lovverk med denne typen saksbehandling. Jeg er i så måte enig med saksordføreren fra Fremskrittspartiet i at dette har vært ustrukturert. Det er en mild beskrivelse. I proposisjonen siteres det fra et regelråd som antyder, ganske klart, at mye av forarbeidet til dette arbeidet er i strid med utredningsinstruksen. Det er alvorlige saker.

Dessuten har ikke prosessen i komiteen gjort dette noe bedre – hvor vi nærmest over bordet fikk et forslag om veldig viktige størrelser, og i dag tidlig fikk et nytt forslag om ny utredning. Man skulle jo kunne tilkjennegi, med all tydelighet, at dette ikke er bra nok.

Derfor vil Arbeiderpartiet fremme forslag – jeg tar opp forslagene som vi står sammen med andre om – om å sende denne saken tilbake til regjeringa og om å sikre at denne typen endringer, små og store, må undergis en bredere vurdering, helst gjennom en norsk offentlig utredning, som nettopp ivaretar og undersøker de hensynene som må tas før man går for en endring. Det fortjener dette sakskomplekset mer enn noen gang.

Presidenten: Representanten Knut Storberget har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Ove Trellevik (H) []: Jordbruket har sine støtteordningar, sitt importvern og sine reglar, mens skognæringa er mykje meir internasjonalt basert, har ein meir internasjonal konkurranse og er på den måten ikkje like godt skjerma som jordbruket. Men det er jo slik at skogen byr på mange gode industrimoglegheiter, og vi har laga både ein eigen bioøkonomistrategi og andre meldingar som viser at det er eit stort potensial for skognæringa. Dagens regelverk hindrar eigentleg – ikkje berre eigentleg, men i veldig stor grad – ei effektiv og rasjonell utnytting av skogen, og det hindrar ei industriell utvikling, som òg er påpeikt i ulike meldingar og i ulike strategiar.

Mitt spørsmål er kvifor Arbeidarpartiet berre lyttar til landbruket og ikkje til skognæringa når det gjeld skognæringa sine rammevilkår, som skal bidra til å skapa vekst og utvikling i industrien.

Knut Storberget (A) []: Det er litt rart å høre at man bare lytter til landbruket. Som en som er oppvokst i en skogfamilie, og med aktiv skogdrift rundt meg i 50 år, føler jeg at jeg i hvert fall har fått innspill om skogbruk.

Og som jeg sa i mitt innlegg: Det er litt underlig å oppleve at de som er i næringen og har skoen på, ikke skriker etter disse endringene, enten man er en liten eller stor en skogeier. Jeg er overbevist om at hvis man skal kunne klare å foredle mer av tømmerstokken i Norge, og også forbedre arronderingen av skogteigene rundt omkring – for det trengs – er ikke dette riktig medisin. Det er ikke dette som må til, og det er der jeg mener regjeringspartiene bommer. Jeg mener snarere tvert imot at mange av disse regelendringene faktisk vil kunne bidra til at det blir verre å få solgt eiendommer, og at det må til både jordskifteordninger og skattemessige incentiver, som Arbeiderpartiet også har slåss for, for at vi skal få bedre arrondering.

Ove Trellevik (H) []: Eg tvilar ikkje på at du har god kontakt med delar av skogindustrien og skognæringa når du sjølv kjem frå ein familie som driv med skog. Men industrien påpeikar jo – og det gjer for så vidt òg organisasjonane til skognæringa – at dette er ei stor utfordring for å utvikla skognæringa i takt med behovet til industrien.

Mitt spørsmål blir då: Korleis ønskjer eigentleg Arbeidarpartiet at skognæringa skal få utvikla seg, når ein skal imøtekoma behovet til industrien? Det er ingen forslag frå Arbeidarpartiet om dette. Du hevdar at de vil gjera det på ein annan måte, men det kjem jo ikkje fram. Kva vil de, og kva for alternativ har de?

Presidenten: Presidenten vil bemerke at all tale skal gå via presidenten.

Knut Storberget (A) []: Det er helt åpenbart for oss, og som jeg sa i mitt forrige svar, ligger ikke svaret på de store utfordringene som norsk skogforedling står i, i konsesjonslovgivningen. Det er jeg helt overbevist om. Det er derfor vi har det standpunktet vi har til de forslag til endringer i konsesjonsloven som nå skisseres.

Når det gjelder det å foredle mer i Norge, vil jeg vise til bl.a. behandlingen av skogmeldingen. Vi hadde en rekke forslag knyttet til dette – som jeg mener er veldig viktig, og hvor regjeringa ikke har grepet sjansen – både inn mot kapitalsituasjonen, hvor man har mye å gjøre, og inn mot forskning og utvikling. Og vi har tiltak knyttet til infrastruktur, som er avgjort viktig. Jeg mener også at hvis man skal ha en annen type eiendomsstruktur, er man nødt til å satse mer på et aktivt jordskifte og skattemessige incentiver, og der har ikke akkurat regjeringa vist noen særlig iver etter å gjøre noe, f.eks. i den gevinstbeskatningsrunden vi hadde sist.

Morten Ørsal Johansen (FrP) []: Representanten Storberget sier at vi skal utnytte ressursene i skogen – og konkluderer med det helt motsatte. Men det får han stå inne for selv. Han sier også at vi skal lytte til næringen, og han sier at næringen skriker ikke etter endringer. Norskog, en av de største skogorganisasjonene, har skreket høyt og lenge. Hvor høyt og lenge skal de egentlig skrike før Arbeiderpartiet og Storberget reagerer?

Knut Storberget (A) []: Jeg har hele tiden oppfattet Norskog som en veldig konstruktiv medspiller knyttet til tiltak for å fordele mer av skogen. Jeg har opplevd Norskog nettopp som en aktør som ikke legger alle eggene sine i den kurven som er knyttet til konsesjonslovgivning. Jeg er klar over at de har et annet standpunkt enn Arbeiderpartiet når det gjelder dette, men en skal ikke gå langt utenfor også Norskog-miljø før en opplever at iveren etter å forandre konsesjonslovgivningen ikke er på samme høyde.

Og så er jeg overbevist om – det er et politisk spørsmål og i så måte et politisk svar – at uansett hvor mye organisasjoner og politikere fra Høyre og Fremskrittspartiet skriker etter endringer her, ser det ikke ut som om man får gjennomslag for det. Det får vi trøste oss med.

De tiltak som må til for å foredle mer av skogen, ligger etter Arbeiderpartiets oppfatning et helt annet sted enn i norsk konsesjonslovgivning.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Gunnar Gundersen (H) []: Det er en svært viktig og prinsipiell sak vi diskuterer i dag. Det dreier seg om utnyttelsen av ressursgrunnlaget i distriktene, og hvordan det gjøres best mulig.

Som saksordføreren sa, er eiendomsreguleringene i landbruket meget sterke inngrep i den enkeltes råderett over egen eiendom. Man legger seg altså opp i hvem man skal selge til, og til hvilken pris man eventuelt skal selge – som noen eksempler. Det er meget sterke inngrep, som må ha positive effekter knyttet til seg om de skal kunne forsvares, for de svekker eierens investeringsevne og risikovilje. Det har vært et tydelig oppslag i Nationen om at det blir dyrere finansiering. Og det fryser fast en eiendomsstruktur ute i Distrikts-Norge. Alt sammen virker altså aktivitetsdempende.

Da synes jeg det er forunderlig at fokuset i debatten stort sett er på at det kanskje blir vanskeligere å komme seg inn og få kjøpt eiendom, når man faktisk egentlig ser at det ikke omsettes eiendom som går utenfor familien – for i dag er det nesten umulig å komme inn i næringen for andre enn dem som er i familie med tidligere eiere. Det er også en hemsko.

Jord- og skogbruk er to vidt forskjellige næringer. Jordbruk er beskyttet innenfor et importvern og får store overføringer fra staten. Jeg kan se at der er det mange grunner for at man har en konsesjonslov som begrenser bl.a. prisutviklingen på eiendom, sånn at ikke statlige subsidier går rett over i økte verdier. Det kan være en grei forklaring. Men skogbruket, som er en internasjonalt orientert næring, som lever ute i markeder uten noen beskyttelse, og som får svært lite næringsoverføring, belaster man altså med de samme begrensningene som i jordbruket. Det er meg helt uforståelig at Stortinget alltid lytter til dem som skal ha beskyttelse, og ikke utvikler næringsgrunnlag sånn at man satser på de næringene som faktisk lever der ute i verden.

Vi vet at skogressursene er underutnyttet. Spørsmålet er om vi har råd til å fortsette med det. Vi går glipp av arbeidsplasser, verdiskaping og aktivitet – særlig ute i distriktene. Når Storberget snakker om at han mener vi skal ha mer av dette, snakker han imot en hel verdikjede. Det er kanskje ikke så rart, for det var under de rød-grønne vi gikk fra å være nettoimportør til å bli nettoeksportør av tømmer. Vi bare eksporterer verdiskapingspotensialet til Sverige, og det skjønner jeg at han vil ha enda mer av. Det er også ganske bemerkelsesverdig.

For min del tror jeg vi er nødt til å fokusere på eiendomsstruktur og på å få omsetning i eiendom. Det er da det virkelig blir aktivitet. Distrikts-Norge har ikke lenger råd til å sitte og se på en ressurs som er i ferd med å råtne ned, og som da heller ikke vil gjøre det vi snakker om som en viktig jobb, nemlig på klimasiden.

Til vårt mindretallsforslag, som også har vært oppe i replikkrunden: Det er klart at det var et forslag som var skreddersydd for at Venstre skulle bli dratt med inn i en ytterligere oppløsning av konsesjonsbestemmelsene. Når jeg nå hører i replikkrunden at Venstre er for at man skal ha fullt konsesjonsfritak på rene skogeiendommer, er jeg faktisk ganske enig med Storberget i at det er helt utrolig at ikke vi har hørt noe om det før. Saken har faktisk ligget til behandling i tre år – den startet egentlig med landbruksminister Sylvi Listhaug – og vårt primærstandpunkt har vært kjent lenge. I Høyres program og i Fremskrittspartiets program er det ganske tydelig at man ønsker full oppløsning av reguleringene på eiendomsrettssiden i skogbruket. Hadde vi fått et signal om at det var ønsket, hadde vi utredet dette i tre år og hatt ganske gode svar.

Men når det er sagt, mener jeg at fullt fritak for priskontroll er et betydelig steg i riktig retning. Jeg håper at det kan bidra til å få fart på en ressurs som nasjonen Norge ikke har råd til å la stå sånn som den gjør i dag, uten å skape betydelig mer aktivitet i Distrikts-Norge. Og det er faktisk vårt mål med å styre politikken.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Odd Omland (A) []: Regjeringens forslag til endringer av konsesjonsloven er dramatiske og har store konsekvenser, som mange i dag mener at man ikke ser rekkevidden av. I fylker som Finnmark, Troms, Hordaland, Nordland og Agder vil faktisk mellom 70 og 80 pst. av eiendommene være uten odel og boplikt. Det er noe som har store konsekvenser for bosettingen og vil medføre sentralisering.

Så hører man her av Gundersens innlegg at hensikten er å få til mer omsetning og bedre arrondering. Ser ikke representanten at det er andre virkemidler som må til for å få til en større omsetning og bedre arrondering – eksempelvis gevinstbeskatning og jordskifte?

Gunnar Gundersen (H) []: Jo, det er klart at det kan være andre tiltak som også kunne bidra. Men det dramatiske er at vi, som jeg sa, på skogsiden er på tur til å få en ressurs som ikke utnyttes på langt nær i forhold til det som er potensialet. Jeg kan ikke verifisere hvor mange bruk i hvert fylke som går under grensen, men det jeg noterte meg, er at i høringssvarene ble det sagt at på Møre er 50 pst. av landbruksarealet nå leiejord. Hvor mange bruk står tomme? Vi har hørt at det er opp imot 30–40 pst. av brukene som står tomme rundt omkring, særlig når man kommer langt unna de aktive arbeidsmarkedsregionene. Så jeg ville fokusert på at vi har helt andre utfordringer, som jo er store, men det viktige er at vi må ha fokus på hvordan vi holder dette i drift, og hvordan vi får dem som ønsker å satse på næringen, inn i næringen. Og våre grep har vist seg at rekrutteringen er bedre nå enn den var under de rød-grønne.

Odd Omland (A) []: Mener representanten Gundersen at endringer i denne loven vil medføre at man får færre bruk rundt i distriktene som vil være bosatt? Her ser man vel heller at når det blir fritak for konsesjon og boplikt, er det andre interesser som vil rå, sånn som kapitalsterke interesser og kanskje sågar utenlandske interesser. Vil ikke det bare medføre at brukene blir stående tomme, at bosettingen i distriktene blir skadelidende og det blir sentralisering?

Gunnar Gundersen (H) []: Som jeg sa i sted: Jeg mener at problemet er at brukene står tomme i dag. Og de forfaller. Spørsmålet er om vi kanskje kunne fått eiere som faktisk holdt dem ved like, pusset opp og brukte dem. Vi bør i hvert fall diskutere det som er problemet i dag, og det er at brukene står tomme i stor grad, og de forfaller. Det gir et dårlig inntrykk av Distrikts-Norge. Jeg kjører oppover Østerdalen i ganske så grisgrendte strøk ganske ofte, og det er begredelig å se hvor mange bruk som bare står og forfaller. De blir ikke brukt som feriested engang. Kanskje vi kunne ha fått inn eiere som i hvert fall brukte dem som feriested. Det ville etter min mening vært et framskritt i forhold til bare å ha dem stående tomme og forfalle.

Geir Pollestad (Sp) []: Eg er trygg på at eg og representanten Gunnar Gundersen er einige om at skog er ein viktig nasjonal ressurs. Ein annan viktig nasjonal ressurs me har i Noreg, er småkraft. Denne er ikkje underlagd noka konsesjonslovgjeving, og det me ser no, er at småkrafta vert seld ut av landet.

Når me no høyrer at representanten Gundersen og Høgre ønskjer ei full liberalisering av eigedomslovverket for skogbruket, er det ei moglegheit for at det òg kan skje med skogeigedomane våre.

Men berre eit verdispørsmål til representanten Gundersen og Høgre: Er det eit mål for Høgre å sikra norsk eigarskap til norsk skog?

Gunnar Gundersen (H) []: Ja, det er det et enkelt svar på: Det er det selvfølgelig. Det er jo noe av grunnen til at vi har fokus på bl.a. å senke formuesskatten: å ikke diskriminere norsk eierskap, slik de rød-grønne gjør. Den verste måten å håndtere norsk eierskap på er å gi dem et blylodd rundt livet, for så å sprinte og skulle konkurrere med internasjonalt eierskap. Så det er klart at det å beholde det lokale eierskap er særdeles viktig for oss.

Når det gjelder småkraft, observerer jeg at det har vært en enorm satsing der ute av lokale eiere. Jeg kan ikke verifisere om det nå selges ut, men det har i hvert fall vært en betydelig satsing på lokalt eierskap og lokal utvikling, som har kommet distriktene til gode. Hvis noen har utfordringer og selger utenlands, vil jo det bety at de antakelig også redder seg selv fra en konkurs, f.eks. Det kan være spesielle eksempler, men i det store og hele ønsker vi det lokale eierskapet og den lokale satsingen velkommen.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Line Henriette Hjemdal (KrF) []: Det knytter seg langsiktige og sentrale samfunnsinteresser til eierskap og forvaltning av jord og skog. Kristelig Folkeparti mener at samfunnet skal ha kontroll og innflytelse på eierskap og omsetning av landbrukseiendommer. Eiendomspolitikken i Norge skal etter vårt syn bygge på den private eiendomsretten og et individuelt forvaltningsansvar.

Prosessen som har ført fram til dagens debatt, har vart i mange år og viser med all tydelighet at eiendomspolitikk ikke er noe «walk in the park». Vi er ikke fornøyd med forslagene fra regjeringen, men merker oss godt arbeid i departement og direktorat, at der er det gjort faglig tilrettelegging av spørsmålene vi i dag debatterer. Men jeg finner ikke så mange gode broer fra de faglige analysene over til mange av de politiske forslagene fra regjeringen. Derfor er det også lite støtte å hente for regjeringen fra Kristelig Folkeparti i denne saken.

En av observasjonene som gjør meg bekymret, er økningen av leiejord. Vi kan slå fast at det i de siste 25 årene har utviklet seg et stort gap mellom eiendoms- og foretaksstrukturen i jordbruket. Andelen leiejord er høy i hele landet.

Et vel så alvorlig problem, slik jeg ser det, er at altfor mye av jordbruksarealet er i ferd med å gå ut av drift. Jordlovens bestemmelser om driveplikt er etter min mening det viktigste verktøyet for å sikre drift av all jord og dermed holde areal i hevd og sikre aktive bønder tilgang på jord. Jeg er glad for at hele komiteen slutter seg til dette. Driveplikten gjelder all jord og i hele eiertiden. Oppfølgingen av driveplikten ligger til kommunene, og jeg mener de må få flere sanksjonsmuligheter for å håndheve denne grunnleggende plikten som en del av eiendomsretten til jordbruksareal i Norge.

Jeg er opptatt av at bøndene ikke skal ligge våkne om natten fordi de ikke er sikre på om leid jord kan inngå i et langsiktig grunnlag for investeringer og rekruttering. Leieavtaler må derfor være langsiktige og skriftlige. Videre må incentivene til salg av tilleggsjord styrkes. Jeg savner respons fra regjeringen på forslaget fra arbeidsgruppen som vurderte leiejordsproblematikken i 2015, og som pekte på skatt som et effektivt verktøy for salg av tilleggsjord. Jeg har tro på dette virkemiddelet.

Kristelig Folkeparti slutter sterkt opp om jordlovens funksjon for å sikre gode og framtidsrettede løsninger for eiendomsutformingen. Jordlovens regler for deling av eiendom skal derfor alltid gjelde, også for salg av tilleggsjord.

Forslaget om endringer i arealgrense for konsesjonsplikt er etter min mening dårlig begrunnet. Konsesjonsloven har viktige funksjoner for å sikre bosetting og en sunn prisdannelse på landbrukseiendom. Jeg vil advare mot å undergrave autoriteten til dette reguleringsverktøyet ved å begrense virkeområdene i så stor grad som det nå legges opp til. I deler av landet vil store deler av landbruksarealet falle inn under de foreslåtte unntakene for konsesjonsplikt. Jeg kan heller ikke se et eneste gangbart argument for at dette forslaget vil redusere leiejordsandelen.

Kristelig Folkeparti støtter heller ikke forslaget om unntak for konsesjon i de tilfeller der kjøper leier eiendom. Dette er et unødvendig forslag, slik vi ser det, for eksisterende lovverk og praktisering av det legger allerede til rette for salg av tilleggsjord når det kan oppnås gode driftsløsninger, og når prisen avspeiler eiendommenes avkastningsverdi, drevet som landbruk.

Det beste kan bli det godes fiende. Jeg minner meg selv på det, på at all regulering og inngrep i den private eiendomsretten skal ha et veldig godt formål. Når det gjelder priskontroll på rene skogeiendommer, har jeg vært i tvil. Skogbruket lever under andre markedsbetingelser enn jordbruket og kjennetegnes av langsiktige investeringer og sjelden høsting. Skogbruket har heller ikke hatt en slik utvikling i foretaksstrukturen som jordbruket. Priskontroll er heller ikke et egnet verktøy for å sikre et spredt og lokalt eierskap til skogressursene. Slike hensyn ligger til andre funksjoner i konsesjonsbehandlingen.

På den annen side er det meste av skogarealet i landet hovedsakelig gårdsskog. Dette utgjør, sammen med innmark og beite, næringsgrunnlaget for de fleste gårdsbrukene våre. Kristelig Folkeparti kan derfor ikke støtte endringene i regelverket som kan innebære en risiko for at et nytt prisnivå for rene skogeiendommer kan smitte over på gårdsskog, og dermed på alminnelig landbrukseiendom. En slik tilnærming tilsier at man må være ytterst varsom med endringer i priskontrollen på rene skogeiendommer. Kristelig Folkeparti vil derfor ikke støtte forslaget om å unnta rene skogeiendommer fra priskontroll ved konsesjonsbehandling.

Presidenten: Representanten skal trolig ta opp forslag.

Line Henriette Hjemdal (KrF) []: Ja, jeg tar opp forslag nr. 6.

Presidenten: Da har representanten Line Henriette Hjemdal tatt opp det forslaget hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Odd Omland (A) []: Kristelig Folkeparti var med på de fleste anmodningsvedtakene om en utgreiing og en liberalisering av konsesjonsloven. Nå ser vi av innstillingen at i all hovedsak støtter Kristelig Folkeparti ikke de endringene som er foreslått. Jeg ønsker å spørre: Hva er det som er årsaken til og begrunnelsen for det – selv om representanten var inne på noe av det i sitt innlegg?

Line Henriette Hjemdal (KrF) []: Jeg takker for replikken.

Om noe har jeg vært i tvil, og det sier jeg også helt eksplisitt i innlegget. Det gjelder rene skogeiendommer.

For Kristelig Folkeparti er det en avveining mellom den private eiendomsretten og samfunnets utvikling. Å finne den balansegangen har undertegnede og Kristelig Folkeparti brukt mye tid på. Vi opplever nå at vi har funnet en riktig balanse. Eiendomslovgivningen har stor betydning for landbruket vårt. Derfor har vi brukt tid. Vi har bedt om utredninger, vi har jobbet – og har nå landet på en riktig og langsiktig lovgivning på dette feltet.

Geir Pollestad (Sp) []: Spørsmålet mitt skal ikkje vera komplisert. Spørsmålet mitt er: Meiner Kristeleg Folkeparti at endringar i ei så viktig lov som konsesjonslova bør skje på bakgrunn av ein ordinær lovprosess?

Line Henriette Hjemdal (KrF) []: Ja, det mener Kristelig Folkeparti og undertegnede. Denne saken hadde en veldig spesiell inngang ved at vi begynte med den etter at en statsråd sendte ut brev til kommunene om oppheving av priskontrollen. Så har vi fått hele saken derfra – vi skriver vel ca. november 2013, hvis jeg husker rett. Derfor har vi også ment at det burde vært en helhetlig gjennomgang.

Jeg er helt sikker på at også representanten Pollestad vet at vi i Kristelig Folkeparti ønsket å se jordbrukspolitikk, landbrukspolitikk og eiendomspolitikk sammen i en egen stortingsmelding. Det har vi ikke klart å få flertall for. Nå behandler vi dette litt stykkevis og delt, men en helhetlig tankerekke her hadde vært viktig.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Geir Pollestad (Sp) [] (leiar i komiteen): Eg vil starta med å takka saksordføraren for iallfall å ha forsøkt å få til ei ryddig innstilling. Det trur eg ikkje komiteen har lykkast med. Det ansvaret skal ikkje saksordføraren bera.

Saksordføraren sa i innlegget sitt at dette er ei viktig sak for bøndene. Nei, det er ikkje berre ei viktig sak for bøndene. Det er fyrst og fremst ei viktig sak for Noreg. Det handlar om kven som skal ha eigedomsretten til jord og skog i Noreg i framtida. Historisk er konsesjonslova ei svært viktig lov, som har bidrege til at me i Noreg har eit spreitt og lokalt eigarskap, at me har nasjonal kontroll med ressursane.

Det som har vore viktig for Senterpartiet, har vore korleis me kan sikra norsk eigarskap, lokalt eigarskap, og korleis me kan sikra sjølveigande bønder. Dette har òg vore fundamentet for eigedomslovgjevinga vår, og det er viktig å halda fast ved.

Men no – med eit fleirtal som består av Høgre, Framstegspartiet og Venstre – verkar det som om spørsmålet meir er: Korleis kan me liberalisera lovgjevinga mest mogleg?

Representanten Farstad greidde, på spørsmålet mitt om heving av konsesjonsgrensa frå 25 til 35 dekar, å koma med grunngjevinga at det er ei harmonisering av utviklinga. Ein skulle forventa at eit parti som var med på så omfattande endringar som det Venstre er med på i denne saka, hadde greidd å grunngje standpunkta sine betre enn at det er ei harmonisering av utviklinga.

Eg har fått mange førespurnader om denne saka. Dei har ikkje kome frå ungdom som vil inn i næringa, og som seier at konsesjonslova hindrar dei. Nei, dei har kome frå utbyggjarar, dei har kome frå eigedomsmeklarar som lurer på om dei må selja ein eigedom som gardsbruk til ein nabo eller eit eller anna, eller om dei kan selja han som fritidseigedom og ta ut eit stort potensial. Det er dei som er interesserte – det er kapitalinteressene som bankar på døra.

Eg har full respekt for det Høgre og Framstegspartiet har gjort i denne saka. Eg veit at Høgre og Framstegspartiet ønskjer eit anna system. Eg veit at dei ønskjer å ha vekk konsesjonslova. Dei ønskjer liberalisering. Det som undrar meg, er måten Venstre har opptredd på, der ein utan ein vanleg lovprosess gjer ganske store endringar som me ikkje veit konsekvensen av, bl.a. fritaket frå priskontroll på dei reine skogeigedomane. Me veit ikkje kva smitteeffekt dette har for dei kombinerte skog- og jordeigedomane, korleis dette kan brukast av kreative advokatar til å unngå lova.

Konsesjonslova er som ein ballong. No har ein stukke eit hòl i den ballongen. Om det hòlet er stort eller lite, er ganske uvesentleg. Konsekvensane vert så nokolunde dei same.

Denne saka har ei veldig spesiell historie, som starta med forslaget frå Listhaug om å oppheva priskontrollen, det famøse brevet og fleire rundar i kontrollkomiteen. Så hadde Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og Venstre skrivetime i Stortinget og laga ei bestilling. Enkelte av bestillingane var så langt utanfor at sjølv ikkje Framstegsparti-statsråden såg nokon grunn til å følgja dei opp. Dette er ein heit kandidat til å verta alle dårlege prosessars mor, og innspurten som me har sett i salen i dag, reduserer ikkje sjansane til å vinna den prisen.

Vasskrafta vår er eit godt eksempel. På den store vasskrafta har me konsesjonslovgjeving – ho er i nasjonalt eige. Når det gjeld småkrafta, er det rett at det vart investeringar – der er det fritak frå konsesjon. Men når det buttar litt imot, kva skjer då? Svære nasjonale ressursar vert selde ut av landet. Det er det Senterpartiet ønskjer å unngå skal skje med jord- og skogeigedomane. Difor går me mot dei endringane som er føreslått.

Det som undrar meg, er at når me har fremja eit forslag om å få ei brei utgreiing for å sjå på korleis me kan få ned leigejorddelen, for å sjå på korleis me kan hindra at dødsbu sit med dette, korleis me kan få opp omsetnaden, då greier ikkje fleirtalet å støtta det, for ei slik utgreiing ønskjer ein ikkje. Det er ingen tvil om kvifor: Når ein skal liberalisera samfunnet, står kunnskapen i vegen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ingunn Foss (H) []: Jeg har registrert at Senterpartiet både i innstillingen og i media har uttrykt frykt for at endringene i konsesjonsloven vil øke omfanget av jordbruksareal som går ut av drift. Som representanten Pollestad helt sikkert er klar over, er det ikke konsesjonsloven som pålegger driveplikten, det er det jordloven som gjør. At vi skal opprettholde driveplikten, er det bred politisk enighet om. Dette vedtaket vil ikke endre på det. Skal eiendommer brukes til annet enn jordbruk, styres det i kommunene i henhold til jordloven og plan- og bygningsloven.

Mitt spørsmål til Senterpartiet er om de ikke stoler på lokale myndigheter i slike saker.

Geir Pollestad (Sp) []: Senterpartiet er svært oppteke av at det skal vera næringsverksemd, og at det skal bu folk i heile landet. Ein av dei tinga me har kritisert, er at fleirtalet har gjort konsesjonslova om til den lova som har skulda for alt: Det er konsesjonslova som har skulda for at det er 30 000 tomme jordbrukseigedomar i Noreg, det er konsesjonslova som har skulda for at det er lite omsetning av eigedomar i Noreg, det er konsesjonslova som har skulda for at dødsbu sit på skogar lenge. Det er sjølvsagt ikkje rett. Buplikta er viktig – og viktig utover driveplikta – for buplikta sikrar nasjonalt eigarskap til dei store eigedomane, nettopp fordi ein ikkje kan sitja som eit aksjefond eller eit investeringsfond og eiga jord og skog i Noreg. Difor er ho viktig. Driveplikta er viktig, men driveplikta er langt frå tilstrekkeleg. Det er difor me har dette standpunktet i denne saka.

Morten Ørsal Johansen (FrP) []: Den 3. februar 2016 sto det å lese i Nationen at norske skogeiere jubler over forslag om priskontroll.

Senterpartiet skriver i sitt program:

«I dag er treforedlingsindustrien inne i en svært krevende fase. Mange bedrifter er nedlagt, mange er truet, og næringen må omstille seg.»

Og videre:

«Staten må tilrettelegge disse nye nødvendige rammebetingelsene for at vi skal sikre et framtidsrettet skogbruk.»

Likevel går Senterpartiet mot forslaget om å unnta priskontroll på rene skogeiendommer, selv om næringen har etterspurt dette entydig til fordel for verdiskaping og arbeidsplasser og at skogressursene skal brukes. Hvordan forklarer representanten denne selvmotsigelsen?

Geir Pollestad (Sp) []: For oss handlar dette om å sikra norsk eigarskap til den norske skogen og dei norske jordareala.

Senterpartiet har føreslått ei rekkje ting som Framstegspartiet ikkje har støtta oss i, og som eg trur ville hatt langt større betydning for å sikra vekst og utvikling i den norske skogindustrien, bl.a. eit grønt investeringsfond. Me er positive til utbygging av skogsbilvegar. Me gjekk, i motsetning til Framstegspartiet, imot å verna 10 pst. av skogen i Noreg, så det å knyta det så direkte er me kritiske til.

Så vil representanten Ørsal Johansen ha merka seg at Senterpartiet ikkje er imot endringar i lova, men me er imot ideologisk motiverte endringar. Dersom ein hadde køyrt ein full lovprosess og me hadde visst konsekvensane, kunne Senterpartiet vore med og diskutert justeringar i lovgjevinga. Det eg fryktar ved å gjera endringar i skoglovgjevinga no, er først og fremst overslagsverknadene på dei kombinerte jord- og skogbrukseigedomane.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Blir dette forslaget vedtatt, vil talet på konsesjonspliktige eigedomar bli redusert med 3 pst., frå 129 500 til 125 700 – ifølgje SSB. Talet på eigedomar med buplikt vil bli redusert med heile 15 pst., frå 83 000 til 70 000. Det vil gi ein enorm auke i talet på eigedomar utan priskontroll og buplikt. Utslaga frå fylke til fylke er store. På Vestlandet og i Nord-Noreg vil utslaga vere kolossale, her vil ein til slutt sitje igjen med at rundt 70–80 pst. av eigedomane er utanfor priskontroll og buplikt. Kvifor?

Tidlegare erfaringar viser at mange av eigedomane med busetnad og i sjølvstendig drift før arealgrensene blir heva, blir fritidseigedomar når neste generasjon overtar. Denne tendensen er sterkast i område som før endringa allereie har utfordringar med busetnad. I sentrale område blir ikkje eigedomane fråflytta, men prisane aukar og bidreg til at det blir vanskelegare å kjøpe tilleggsjord for naboar som har aktiv landbruksdrift.

Heving av arealgrensene vil difor gjere det vanskelegare, ikkje enklare, å kjøpe tilleggsjord i område der jordbruket allereie slit, særleg i Nord-Noreg, på Vestlandet og på Agder, Sørlandet.

Når gardsbruka i ein region ikkje kan skaffe nødvendig tilleggsareal til ein forsvarleg pris, blir driftsgrunnlaget for usikkert til at det blir investert i vidare drift. Dette aukar i sin tur talet på nedleggingar. Etter kvart får ein overskot på leigejord, slik at stadig meir areal blir rekna om marginalt og går ut av bruk.

Summen av dette er gjengroing av jordbruksareal. Det kan ein sjå av rapport nr. 7/2015 frå Landbruksdirektoratet – at 9,1 pst. av den fulldyrka jorda som var i drift i 1999, gjekk ut av drift i løpet av perioden fram til 2014. Denne delen vil mest sannsynleg auke raskare enn i dag ved at ein hevar arealgrensene for buplikt og priskontroll. Så konsekvensane her er dramatiske.

Vidare meiner fleirtalet at dette er nødvendig for å utvikle norsk skogindustri. Men effekten av dette forslaget er at prisane på skogeigedomane aukar. Det er visst også hensikta, kan det verke som. I Sverige, der ein har gjennomført ei deregulering, såg ein at snittprisen auka betrakteleg. Dessutan vil fjerning av priskontroll på skog auke den negative arealutviklinga vi allereie har i norsk jordbruk, spesielt i område med småbruk: Sørlandet, Vestlandet, Nord-Noreg – fordi det rett og slett vil bli meir lønsamt å selje eigedom til jakt-, fiske- og fritidsføremål utan priskontroll enn å selje utmarkseigedom med jordbruksareal med priskontroll. Går det ut over utmarka, går det ut over innmarka, og det vil vere ein drivar for at det gror ytterlegare igjen.

På toppen av det heile ønskjer Høgre og Framstegspartiet å unnta skog- og utmarkseigedomar på inntil 30 000 dekar frå konsesjonslova. Forslaget er ikkje utgreidd, og departementet har heller ikkje kommentert det, for høyringsinstansane ante ikkje at dette kom. Difor kan ein ikkje gjere anna enn å sjå på dette som eit forsøk på eit kupp frå regjeringspartia. Dersom forslaget blir ein realitet, vil rundt 40 000 nye eigedomar falle utanfor konsesjonsplikta. Når vi veit at 58 pst. av alle landbrukseigedomar i Noreg i dag allereie fell utanfor odelslov og konsesjonslov, vil ein auke på ytterlegare 40 000 vere dramatisk. Det vil då vere ein så liten del som blir regulert av konsesjonslova at det på sikt er vanskeleg å sjå at ho kan bli halden ved lag i det heile. Dermed har ein kanskje nådd målet for regjeringspartia.

Dette forslaget har store negative konsekvensar for Noreg. Det vil føre til svekt norsk matproduksjon og gjere oss meir avhengige av innsatsfaktorar frå utlandet, svekkje norsk matsikkerheit generelt og trekkje teppet unna beina på alle fromme formuleringar fleirtalet har vore med på om å auke norsk matproduksjon med utgangspunkt i norske ressursar. Vidare vil det få store konsekvensar for kven som eig norsk jord og norske skogeigedomar. Internasjonalt ser vi ein sterk trend. Rike aktørar kjøper opp eigedomar i andre land der jord og skogeigedomar er svært ettertrakta, og veldig ofte er det til fritidsføremål. Så her skal ein altså drive ei utvikling der kapitalen skal avgjere, ikkje folk flest – som eg i alle fall ein gong i tida trudde var slagordet til eit visst parti.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Laila Davidsen (H) []: Vi ønsker alle levende landbruk og skogbruksdrift også i distriktene, men det er slik at en konsesjonsbelagt eiendom med priskontroll har lavere markedsverdi enn den ellers kunne hatt. Det har en rekke negative konsekvenser. En av dem er dårligere kapitaltilgang og høyere kapitalkostnader. Det er vel dokumentert, og det er omtalt av Nationen, bl.a. under tittelen:

«Utkantbønder tapar kampen om låg rente»

Mitt spørsmål er: Hvorfor vil SV opprettholde et regelverk som gjør det dyrere for bøndene, særlig i distriktene, å få lov til å utvikle gården sin?

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Viss kapitaltilgang var problemet, måtte ein gjere noko med det, men forslaget som her ligg på bordet, vil jo gjere at prisen på eigedomar vil auke. Det vil dermed på sikt redusere kapitaltilgangen, fordi meir av verdiane vil vere knytt til lån og bank. Det vil rett og slett vere investoren sin arena ein går inn i. Dersom ein verkeleg har lyst til å gjere noko med kapitaltilgangen, kan ein jo følgje det som har vore SVs linje i bl.a. landbruksmeldinga – at ein styrkjer kapitaltilgangen, spesielt i regionen i nord. Der veit vi at problem med både pant og verdi av eigedom gjer at ein har problem med å skaffe lån for å gjere nødvendige investeringar. Da kan ein bruke verkemiddel som Innovasjon Noreg eller etablere nye tiltak for å sikre den kapitaltilgangen, mens det ein gjer her, er å gjere vondt verre på sikt.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Jon Georg Dale []: Utgangspunktet for denne diskusjonen er, som fleire har vore inne på, eit ønske om å gjere det lettare for private grunneigarar sjølve å disponere eigen eigedom. Det gjer vi ikkje berre fordi desse forslaga er ideologisk grunngjevne, slik enkelte lèt til å gje uttrykk for i salen i dag, men fordi dei er nødvendige.

At Arbeidarpartiet alltid har vore glad i at offentleg forvaltning skal kunne gå inn og overstyre den private eigedomsretten, er for så vidt ikkje noko nytt for meg, men her trudde vi at vi hadde eit felles verdigrunnlag med Senterpartiet. Men det er altså slik at Senterpartiet er for privat eigedomsrett heilt til den private eigaren gjer ei vurdering som Senterpartiet er ueinig i. Då er dei for offentleg regulering. Det er paradokset viss vi skal forfølgje det ideologiske sporet, som fleire representantar tek til orde for i dag.

Men eg er ikkje berre oppteken av det, for det er ikkje berre ideologi som står bak desse endringsforslaga. Det er tvert imot ein analyse av kva som er utfordringane i norsk jordbruk og skogbruk. Når Senterpartiet frå talarstolen i dag seier at vi skal ha fleire sjølveigande bønder, er dei inne på kjernen av kvifor desse forslaga er nødvendige. Det er fordi norske bønder, norske drivande bønder, i stadig mindre grad vert sjølveigande, fordi leigejordsdelen går opp. 40 pst. av jordbruksarealet som er i drift i Noreg, er drive av ein annan enn grunneigaren som eig areala. I enkelte fylke ser vi no at leigejordsdelen passerer 50 pst. I løpet av få år vil vi, viss vi ikkje gjer det mogleg å omsetje eigedom, oppleve at i heile landet vil vi ha ein leigejordsdel på over 50 pst.

Viss ein skal ha sjølveigande bønder, som Senterpartiet seier dei er for, er det merkeleg at dei vil ha andre eigarar enn dei som driv gardsbruket. Difor er det nødvendig å gjere moderniseringar i eigedomslovgjevinga. Det er fordi vi prøver å løyse eit problem som Senterpartiet erkjenner eksisterer, men som ein ikkje tør å nøste opp i. Det er bakgrunnen for at desse forslaga er nødvendige.

Det er også bakgrunnen for at det er nødvendig å gjere endringar og moderniseringar i lovgjevinga knytt til skog. Det er fordi næringsaktørane seier at det er påkravd, og fordi dei seier at det er øydeleggjande for ei potensiell verdiskaping at vi ikkje har ei eigedomslovgjeving som gjer at ein kontinuerleg kan utvikle eigedomsstrukturen i tråd med det som gjev driftsmessig lønsemd, og med det sørgje for at vi kan bruke skogressursane til å skape verdiar og arbeidsplassar i distrikta i staden for å berre sjå på kven som eig dei.

Denne debatten har ikkje vore prega av det faktiske grunnlaget for kvifor vi har denne diskusjonen, nemleg at folk som driv, opplever at eigedomslovgjevinga ikkje heng saman med den utviklinga som skjer i næringane deira. Få har vore innom det. Det er hovudgrunngjevinga for desse forslaga. Difor er det nødvendig at Stortinget i dag gjer nødvendige moderniseringar.

Denne prosessen og desse forslaga som kjem frå regjeringa, er greidde ut. Basert på Stortingets bestilling har vi gjort ei vurdering av dei. Vi har sendt dei på ordinær høyring. Vi har gjort ei vurdering av høyringsinnspela. Forslaga er justerte, og dei er sende til Stortinget som lovforslag, slik at den lovgjevande forsamlinga kan ta stilling til dei. Det er ein ordinær lovprosess at lovgjevaren kan bestille oppdrag, få dei greidde ut og få dei til behandling. Difor er det ikkje grunnlag for mange av påstandane som er komne frå talarstolen i dag.

Det gjer at Stortinget får ganske klare val i dag. Ein kan fortsetje å sementere ein eigedomsstruktur som ikkje heng saman med driftsstrukturen verken i jordbruket eller i skogbruket, eller ein kan ta nødvendige små steg i ei retning som gjev større fleksibilitet og styrkjer den private eigedomsretten.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Knut Storberget (A) []: Jeg hører statsråden si at disse reglene ikke gjør det mulig å omsette eiendom. Jeg forstår at mangelen på utredning også har gjort sitt til at de politiske myndighetene ikke har grep om hva som er faktum. Er det slik at statsråden mener at de reglene vi har i dag, ikke gjør det mulig å omsette eiendom? Når det gjelder f.eks. leiejord, ser vi egentlig en stor velvilje ute for at man skal kunne omsette den til dem som leier, men det er noe annet som bremser. Det er det ene spørsmålet som jeg ber statsråden svare på – om det virkelig er slik at han mener at reglene ikke gjør det mulig å omsette eiendom.

Det andre er i hvilken grad statsråden er komfortabel med den saksbehandlingskritikken som ligger i dette lovforarbeidet, hvor man konstitusjonelt påtar seg det ansvaret det er å bringe igjennom endringer på så sviktende grunnlag.

Statsråd Jon Georg Dale []: Dei lovendringsforslaga som kjem frå regjeringa, er ikkje forslag som er fremja på sviktande grunnlag, det er det ikkje grunnlag for å seie. Eg forstår ikkje korleis den lovgjevande forsamlinga vil ha lovforslag presentert viss det ikkje skal skje med bakgrunn i utgreiing frå departementet, grundige høyringsrundar, vurdering av høyringsinnspela og så tilbakemelding til den lovgjevande forsamlinga.

Det er mogleg å omsetje eigedom, men det er ikkje mange nok som vel å gjere det, bl.a. difor går det forslaget som kjem frå regjeringa i dag, ut på at på nokre fleire eigedomar skal det vere seljaren – altså eigaren – og ein potensiell kjøpar som får lov til å bestemme om ein skal gjennomføre transaksjonen, og til kva pris. Det er ein vanleg måte å kjøpe og selje på i alle andre næringar, men av ein eller annan grunn har ikkje Arbeidarpartiet tiltru til at norske bønder og skogeigarar kan gjere det same.

Knut Storberget (A) []: Statsråden svarer egentlig ikke på spørsmålet.

Det beste beviset på at dette ikke er godt utredet, er at man i stor grad ikke får flertall for mye av det, og at mange er imot. Jeg syns i så måte representanten fra Kristelig Folkeparti holdt et veldig godt innlegg, og vi hører fra Venstre at man vil ha mer utredning, man hører det fra Senterpartiet, Arbeiderpartiet og flere. Men man kan også gå utenfor denne salen, hvor Regelrådet, av alle, har slått fast at det nærmest er et brudd på utredningsinstruksen. Når man i tillegg kommer med forslag under komitébehandlingen som jeg ikke har funnet spor av i høringsnotatet, må det bekymre statsråden litt når saksbehandlingskritikk kommer.

Avgrensningen opp mot 3 000 dekar når det gjelder skogeiendommer, måtte jo vært interessant å få utredet, både hvilken virkning det får for skog, og også hvilken virking det får for hele virkemiddelapparatet som sådant.

Så jeg må bare stille spørsmålet igjen: Er ikke dette tydelige nok signaler på at forarbeidet er for dårlig?

Statsråd Jon Georg Dale []: Dei forslaga som regjeringa har fremja i denne saka, er greidde ut på forsvarleg vis og sende Stortinget. Kva for andre forslag Stortinget måtte velje å ha om dette, er opp til Stortinget som lovgjevande forsamling. Men det er ikkje rett at vi i stor grad går på tap etter tap i dag. I all hovudsak har regjeringa fleirtal for dei forslaga ho har fremja i proposisjonen.

Så til kritikken frå Regelrådet. Det er heilt rett at Regelrådet kritiserer regjeringa for at ho i all hovudsak ikkje har greidd ut nullalternativet. Det såkalla nullalternativet var altså å ikkje gjere endringar. Det hadde Stortinget teke stilling til då dei sende oppdraget til regjeringa. Når den lovgjevande og løyvande forsamlinga forkastar nullalternativet før dei ber regjeringa setje det i gang, meiner eg at den kritikken i liten grad er relevant for det oppdraget eg fekk frå Stortinget.

Line Henriette Hjemdal (KrF) []: Når jeg lytter til statsråden, lytter jeg til en statsråd som har et stort engasjement for leiejordproblematikken. Som jeg sa i mitt innlegg, er det også en bekymring hos undertegnede. Statsråden og regjeringen har levert sine forslag til lovendringer til lovgivende forsamling, forslag som vi behandler i dag, også om leiejordproblematikken. Men la det ligge lite grann – det utfordrer jeg statsråden til, hvis det er lov.

Det jeg ønsker å spørre statsråden om, er: I 2015 nedsatte regjeringen en arbeidsgruppe for leiejordproblematikk. I rapporten fra denne gruppen pekes det på skatt som et effektivt verktøy for økt salg av tilleggsjord. Mitt spørsmål til statsråden er hvordan han stiller seg til forslaget om skattefritak for gevinst ved salg av tilleggsjord når vederlaget ikke overstiger verdien av eiendom drevet som landbruk.

Statsråd Jon Georg Dale []: Denne statsråden står på det skatteforliket Stortinget har vedteke, akkurat som Kristeleg Folkeparti truleg gjer. I det skatteforliket har vi påvist moglegheiter for å redusere kapitalskattlegginga for dei som i dag har formuesskatt, gjennom å redusere selskapsskatten og andre satsar, som gjev meir lønsemd i jord- og skogbruket.

Leigejordproblematikken er ikkje løyst berre med dette forslaget – det har eg lyst til å vere ærleg om – men det er eit viktig bidrag. Noko av det som no ligg an til ikkje å få fleirtal, er § 5 første ledd nr. 6, som ville gjort at viss ein selde areal til naboen sin som dreiv, ville det skjedd utan konsesjonsplikt. Det trur eg hadde gjeve forrang for dei som ville kjøpe areal som dei i dag driv. Det seier Stortinget nei til. Det synest eg er synd.

Geir Pollestad (Sp) []: Eg har oppfatta at Framstegspartiet tradisjonelt har vore eit parti som har stått for norsk eigarskap til jord og skog. Me kan vera einige eller ueinige om innhaldet i og betydninga av det som ligg i innstillinga i dag, men éin ting er sikkert: Viss ein legg saman dei forslaga regjeringa har, med forslaget frå Framstegspartiet om at dei aller fleste skogeigedomar i Noreg ikkje skal vera omfatta av konsesjonslova, vil det opna for utanlandsk eigarskap til norsk skog i ganske stor stil samanlikna med slik det er i dag.

Då er spørsmålet mitt: Bekymrar det ikkje ein statsråd frå Framstegspartiet å opna låvedøra for utanlandsk eigarskap til norsk jord og skog?

Svein Roald Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Jon Georg Dale []: Dette er akkurat den same argumentasjonsrekkja som Arbeidarpartiet og Senterpartiet heldt på med då det gjaldt sal av Statskog sine eigedomar, som var relativt store eigedomar i norsk målestokk. Då sa ein også at det kom til å vere utanlandske kjøparar som kom til å storme til Noreg og kjøpe opp desse areala. Fakta viser at det ikkje er tilfellet. Når det gjeld f.eks. skogeigedomar som no vert selde, skjer ikkje det berre til norske eigarar, men det er veldig få utanlandske interessentar i det heile. 70 pst. er seld til skogeigarar i den same kommunen, ca. 10 pst. til skogeigarar i ein av nabokommunane, 12 pst. til Miljødirektoratet og 7 pst. til kommunane sjølve. Dette viser at det er norske skogeigarar som er interesserte i å utvikle norske skogressursar som først og fremst er på jakt etter norske skogeigedomar. Det gjer at eg er heilt trygg på at ei modernisering av konsesjonslova og priskontrollen vil bidra til å styrkje grunnlaget for lokalt norsk eigarskap.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Denne saken gjelder ikke disponering av egen eiendom. Den gjelder konsesjonslovens regler ved kjøp og salg av landbrukseiendom. Her står Høyre mot Senterpartiet. Det har de gjort til alle tider. Fremskrittspartiet er enig med Høyre. Det er to ulike retninger som handler om hvorvidt vi skal ha et konsesjonssystem ved kjøp av landbrukseiendom, eller ikke.

Den største trusselen mot en sjøleiende gårdbruker er lønnsomheten. Lønnsomheten svekkes raskere enn eiendomsstrukturen, derfor får man leiejord. Derfor får man en rekke mennesker som jobber på andres jord. Hvis man tar vekk konsesjonsloven, blir det fritt fram for hvem som helst å kjøpe eiendom, og det er den største trusselen mot den sjøleiende gårdbrukeren, for da har man forlatt prinsippet om at det er et personlig eierskap.

Hva er statsrådens kommentar til det?

Statsråd Jon Georg Dale []: Det er at det hadde vore ein fordel om Senterpartiet hadde halde seg til dei forslaga eg faktisk har fremja, og det går ut på å heve arealgrensa frå 25 til 35 dekar. Det høyrest ut som om dette er ein revolusjon, men det er ei nødvendig modernisering av lovverket. Eg er glad for at det får fleirtal i Stortinget, ikkje basert på ei ideologisk forståing, men basert på ei praktisk forståing av kva slags utfordringar vi ser rundt omkring på gardsbruka i Distrikts-Noreg.

Så svaret er veldig enkelt: Viss Senterpartiet held seg til forslaga i staden for til sine eigne innøvde frasar, vil det bidra til at ein i større grad kan ha ein opplyst debatt om kva desse forslaga substansielt inneheld, og det er: eit meir moderne regelverk, som er tilpassa dei utfordringane som grunneigarane i dag har.

Presidenten: Det er rom for én replikk til – representanten Knut Storberget.

Knut Storberget (A) []: Takk, president. Jeg har så få dager igjen på Stortinget at jeg må benytte meg av alle muligheter til replikk.

For å følge opp det som representanten Pollestad sa om bekymringen for at internasjonale investeringsaktører kommer til Norge for å kjøpe opp f.eks. skog, med tanke på Høyre og Fremskrittspartiets forslag om å heve grensen til 3 000 dekar: Det argumenteres nærmest som om det ikke er noe farlig, for det har ikke skjedd, og det har man ikke sett. Men dette er jo framtidens lovverk, og jeg må jo, med all respekt å melde, få lov til å spørre statsråden om han ikke ser at det er noen motforestillinger mot å åpne opp for f.eks. store skogeiendommer – hvis man hadde gått inn for dette – at det hadde åpnet døra for internasjonale kapitalaktører. Det er det ene.

Det andre handler om leiejord, som høres veldig tilforlatelig ut: Ja, de må få kjøpe. Men vil ikke det skape en risiko for omgåelse av lovverket og tilpasning, ved at man først leier, og så får kjøpt konsesjonsfritt?

Statsråd Jon Georg Dale []: Det siste er eg ikkje særleg bekymra for. Eg trur det ville ha gjeve nødvendig fleksibilitet til eigedomsoverdraging for bønder som i dag driv jord, som dei seinare kunne erverva basert på at den faktiske eigaren ikkje lenger driv ho. Det ville ha gjeve ein eigedomsstruktur som er meir harmonisert med den strukturen som er blant drivande bønder.

Når det gjeld kapitaltilførsel til norsk skognæring som følgje av ei eventuell utanlandsk interesse for kjøp, er vurderinga mi todelt:

  1. Eg trur den interessa ville ha vist seg å ha vore lita, slik vi no ser at ho er lita for kjøp av Statskog sine eigedomar i samanheng med arronderingssalet.

  2. Viss det faktisk er interesse for å investere i verdiskaping i Noreg og skape nye distriktsarbeidsplassar som er baserte på norske skogressursar, er det berre Arbeidarpartiet som ser på det som eit problem.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Odd Omland (A) []: Gjennom generasjoner har eiendomslovgivning i landbruket bidratt til spredt og mangfoldig privat eierskap til jord og skog i Norge. Det avgjørende med denne bærebjelken i norsk lovgivning er å sikre familielandbruket gjennom lokalt eierskap, hvor en eier er bosatt i det området der eiendommen ligger. Ja, det er en svært viktig bærebjelke i den norske landbruksmodellen.

De forslag som regjeringen legger opp til, er derfor også en trussel mot den spredte bosettingen vi har, og vil bidra til sentralisering. Selv om statsråden i dag mener noe annet, er forslagene som er framsatt, svært dårlig utredet og begrunnet. Det mente – og påpekte – flere i høringen, og til og med regjeringens eget regelråd har påpekt det og vært kritisk. Sågar ser vi at Høyre og Fremskrittspartiet i Stortinget kommer opp med nye forslag om konsesjonsfritak for eiendommer opptil 3 000 dekar, uten at det har vært en del av høringen, og uten å ha sett konsekvensene av det. Når en foreslår sånne store lovmessige endringer, må ikke ideologisk overbevisning erstatte kunnskap og forståelse for endringens betydning i samfunnet. Derfor foreslår også Arbeiderpartiet i dag å sende forslaget tilbake til regjeringen og i tillegg be regjeringen gjennomføre en offentlig utredning om eierforholdene i landbruket.

Jeg synes at innstillingen til det vi vedtar, er uoversiktlig – og ikke minst konsekvensene av det vi vedtar. Som det ble påpekt i høringen, vil enkelte fylker rammes ekstra hardt, hardere enn andre. Erfaringen viser også at bruk – med selvstendig drift – fraflyttes ved økning i arealgrensene. I Finnmark, Troms, Hordaland, Nordland og i mitt eget fylke, Vest-Agder, vil 70–80 pst. av eiendommene være uten odels- og boplikt dersom forslaget til endringer blir gjennomført – en dramatisk konsekvens for bosetting i Indre Agder, med alle de ting som det fører med seg, som opprettholdelse av grendeskole, butikk, kulturlandskap osv. Med andre ord tror jeg sentraliseringen vil skyte fart. Kapitalsterke – ja, til og med utenlandske – interesser ønsker å investere i sånn fast eiendom som det nå åpnes opp for, og vil overta bruk, der hensynet til jaktrettigheter og fritid er av avgjørende interesse.

For bare kort tid siden behandlet vi her i dette hus en landbruksmelding. Heldigvis endte den med et mageplask for regjeringen. I dag står et nytt slag, hvor vi ser at regjeringen kommer med stadig nye angrep på distriktene og landbrukets interesser.

Ove Trellevik (H) []: Ja, førre talar kunne gje inntrykk av at dagens regelverk, som me har hatt i lang, lang tid, på ein måte var ein suksess, både for landbruket og for skogbruket. Han meinte at det betydde spreidd busetjing og lokalt eigarskap. Faktum er jo at det er ei stor utfordring at så mange gardar og bruk er vortne fråflytta, og at ein ikkje lenger bur der ein eigentleg eig garden. Dette er ei utvikling som har vart over lang tid, så det er på høg tid å sjå på regelverket rundt dette, for dette regelverket har altså ikkje gjeve oss det me kanskje hadde ønskt oss.

Som nemnt tidlegare har jordbruket ulike støtteordningar og tollvern, men skogen har heilt andre rammevilkår, og difor treng me òg kanskje å ha andre rammevilkår når det gjeld det å eiga ein skog. Regjeringa har lagt fram ein bioøkonomistrategi, og seinare i veka skal me drøfta industrimeldinga. I stort sett alle samanhengar når me diskuterer annan industripolitikk, er både Arbeidarpartiet og Senterpartiet tydelege på at regjeringa er for lite ambisiøs, at me tek for lite tak i utviklinga, og at me gjer for lite. Eg må seia eg vert litt forundra, for når me behandlar både plan- og bygningsloven og ei rekkje andre lovar, viser det seg at ein rett og slett ikkje ønskjer å gå med på dei forslaga som gjer at ein kan få meir næringsverksemd og meir industri til å etablera seg nettopp i distrikta.

Det vitnar om at det er mykje retorikk og lite politikk frå opposisjonen når dei skal diskutera praktisk politikk for å skapa meir industri. Resultatet av dagens sak er jo at opposisjonen på ein måte er med på å hindra både ny industri og nye arbeidsplassar, og dei bidreg heller ikkje til å sikra eksisterande industri og eksisterande arbeidsplassar. Dreg me rundt og ser på mange skogteigar, ser me at skogen ròtnar på rot, og me klarer ikkje å utnytta skogen effektivt.

Fleire i salen her i dag har vore bekymra for at viss me skulle sleppa opp for mykje på eigedomsavgrensingane, så kom prisen til å stiga. Men det skulle jo vitna om at når betalingsviljen er høgare, vil ein utnytta det ein kjøper, på ein betre og meir effektiv måte og skapa ein meirverdi både for seg sjølv og for samfunnet. Eg er overtydd om at viss me legg forholda meir til rette i den retninga som både Norskog og næringa har teke til orde for, ville me òg ha kunna sikra meir nyskaping, meir etablering og meir aktivitet i distrikta, til gode for lokalsamfunnet, til gode for skogeigarane og til gode for heile samfunnet vårt.

Geir Pollestad (Sp) []: Historisk har slaget om konsesjonsloven vore kjempa ut frå at Venstre har kjempa for konsesjonsloven og ei sterk eigedomslovgjeving. Høgre har kjempa mot. No er me i 2017, og partia står skulder ved skulder om å liberalisera, og Venstre har til og med levert inn eit forslag om utgreiing av ytterlegare liberalisering. Eg registrerer at alle partia har uttrykt misnøye med måten Venstre har opptredd på i denne saka. Me har altså ei så viktig sak til behandling, med eit dårleg forarbeid frå departementet si side, med ei krevjande innstilling å forstå og ein nokså kaotisk situasjon i salen no om korleis partia vil stemma.

I tillegg har me opplevd ein statsråd som var på talarstolen og feilinformerte om Senterpartiets haldning til Statskog-salet. Me har støtta regjeringa i Statskog-salet, og problemstillinga er ikkje relevant for det Dale forsøkte å unngå å svara på, nemleg at Framstegspartiets forslag om å fjerna konsesjonsloven for det store fleirtalet av norske skogseigedomar vil opna for eit betydeleg utanlandsk eigarskap av norsk skog. Det nektar statsråden å ta innover seg og prøver å koma seg unna. Men det er ingen tvil om at det er det som er konsekvensane av det forslaget som Høgre og Framstegspartiet har levert inn. Det er eit forslag eg forstår, for Høgre og Framstegspartiet vil jo ikkje ha denne loven. Men det eg ikkje forstår, er at Venstre – og til ein viss, men ikkje så stor grad Kristeleg Folkeparti – gjev si støtte for å sikra regjeringa fleirtal.

Så eg vil berre nytta dette innlegget til å oppfordra representanten frå Venstre og frå Kristeleg Folkeparti, særleg Venstre: Kjenn litt på historia, kjenn litt på sentrumsverdiane. Me har tradisjon for å modernisera lovgjevinga, men me gjer det etter ein skikkeleg lovprosess. Så oppfordringa mi til Venstre og Kristeleg Folkeparti er: Støtt forslaga nr. 1 og 4, men stem mot dei andre forslaga no. Me kan ikkje la ein så viktig lov som konsesjonsloven verta eit resultat av valtaktiske grep frå Venstre.

Oskar J. Grimstad (FrP) []: Fyrst vil eg rette ein takk til saksordføraren og komiteen for ei god og grundig behandling i denne saka. Dette er ei sak vi har jobba med over lang tid, og som har ein del følelsar knytte til seg. Skiljet går mellom dei som ønskjer å detaljstyre kvardagen til folk, og dei som tenkjer at folk flest veit sitt eige beste. Difor er dette ein veldig viktig dag for norsk landbruk. Regjeringa fekk ei tydeleg bestilling i samband med behandlinga av konsesjonsproposisjonen vi vedtok i fjor, og svarer no godt på dei bestillingane som kom gjennom oppmodingsforslaga.

Som det kom fram i forbindelse med behandlinga av jordbruksmeldinga og skogmeldinga, er to av hovudformåla med jordbrukspolitikken kostnadseffektiv matproduksjon og effektiv drift. Vi lever i ein tøffare og opnare marknad, noko som inneber utfordringar, men også store moglegheiter. Difor er eg glad for at Stortinget set seg slike gode mål, sjølv om vi no ikkje når så langt som eg kunne ha tenkt meg.

Fleire av dei politiske motstandarane mine hadde ikkje særleg tru på framtida for norsk landbruk då Framstegspartiet tok over Landbruks- og matdepartementet i 2013. No, snart fire år seinare, kan vi med den største sjølvtillit seie at alle negative spådomar ikkje blei ein realitet, men resulterer i framgang og fornying. Jordbruket produserer mat som aldri før, bøndene har hatt ein eventyrleg inntektsvekst, og vi får fleire heiltidsbønder. Vi ser òg god auke i talet på sauebruk. I tillegg er det fleire som søkjer seg inn på landbruksfag, samtidig som vi no er blitt sjølvforsynte med lammekjøt. Fasiten viser altså at det går godt i norsk landbruk, og optimismen er stor i sektoren.

For at landbruket skal fortsetje si gode utvikling, er det viktig at vi som politikarar sørgjer for at næringa har dei rammevilkåra som trengst for å nå dette målet. Framstegspartiet har alltid vore tydeleg på styrking av bonden sin eigedomsrett, og det er i så måte viktig. Dette er ein grunnleggjande rett, og han vil styrkje bondens rett til fritt å kunne disponere eigedomen sin. Difor er eg glad for regjeringa si målsetjing, som har lagt dette til grunn, og arbeidet for å redusere bl.a. byråkrati og å gjennomføre ei forenkling av lovar og reglar til fordel for større fridom for bonden.

Dette kjem godt fram i regjeringa sitt forslag til proposisjon, bl.a. gjennom forslag til endringar i reglar om konsesjonsplikt. Etter behandlinga av denne saka meiner eg at vi har kome fram til eit brukbart resultat. Eg er svært glad for at det no er fleirtal i denne salen for å heve grensa for konsesjonsplikt frå 25 til 35 dekar dyrka mark. Dette er tiltak for vekst og utvikling vidare og kan føre til at ein får meir investeringslyst i landbruket. Denne næringa er etterspurd, og no vil denne liberaliseringa setje dette i verk. Det er ein god dag for landbruket i dag.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Jeg er helt enig med representanten Gundersen i at dette er en viktig prinsipiell debatt. Konsesjonsloven regulerer hvem som skal få kjøpe landbrukseiendommer. Konsesjonssystemet skal sikre samfunnsgagnlige eierforhold, altså ha et lovverk som korrigerer markedskreftene. Her står Senterpartiet og Fremskrittspartiet helstøtt på en tradisjon hvor en kobler eiendomsrett med eiendomsplikter. Det er et suverent system. Det er et personlig eierskap med plikter. Internasjonalt er det suverent. Når vi ser til andre land, er det ingen som har så gode erfaringer, nettopp fordi det gir ansvar til den som eier, og det ansvaret er det myndighetene som gir, og sier at innenfor den rammen er en velkommen. Vi sikrer derigjennom det langsiktige eierskapet, for det er så mange investeringer som foretas i landbruket, hvor avkastningen kommer langt fram i tid. Det er altså et biologisk faktum som ligger til grunn for vår lovgivning.

Vi sikrer fra Senterpartiets side en bruksverdi på arealene, slik at en kan få en avkastning av det arbeidet en gjør. Alle pengene går ikke bort til å betjene kapitalen. Gjennom dette systemet kan vi også sikre – hvis vi vil – at de som overtar landbrukseiendom, skal ha et minimum av erfaring og utdanning for å kunne ta det ansvaret. Hvis en tar vekk konsesjonsloven og de personlige pliktene, vil alt det jeg nå sier, bli borte. Det vil også muligheten til å sikre en arrondering som gir rasjonelle bruksstrukturer, bli. Det Høyre sier, helt usminket, er at det er den som betaler mest ved et kjøp av en eiendom, som skal overta. Ferdig snakka – ikke noe mer å diskutere! Ikke tilslør debatten med at en skal oppnå de og de hensiktene! Det sikrer vi ikke når vi ikke har noen form for korrigering av markedskreftene.

Det som skjer i dag, er at et djupt splittet Venstre er med på å underminere konsesjonsloven. Høyre og Fremskrittspartiet kommer ikke lenger enn det Venstre vil. Statsråden står her og snakker som om han er kjempefornøyd. Sjølsagt skulle statsråden kommet lenger, fordi det sier Fremskrittspartiets og Høyres program. Derfor må Fremskrittspartiet og Høyre stoppes ved det kommende valget, slik at de ikke får flertall for å gjennomføre sitt syn.

Til slutt: Som representanten Storberget sa, kjernen i dette spørsmål ligger ikke i eiendomslovgivningen; det ligger i lønnsomheten. Det ligger i lønnsomheten i jordbruket, det ligger i lønnsomheten i skogbruket, og det skal jeg gå inn på i neste innlegg. Det er interessant at representanter for regjeringspartiene ikke er opptatt av å endre lønnsomheten i norsk skogbruk. Det er fatalt når vi ser hvilke konsekvenser det har for bruken av skog.

Line Henriette Hjemdal (KrF) []: Ved en inkurie i innstillingen støtter ikke vi mindretallsforslag nr. 4, fra regjeringspartiene. I vår merknad støtter vi dette forslaget, som gjelder § 4 annet ledd i konsesjonsloven. Dette leddet setter krav om at ubebygde enkelttomter som er unntatt konsesjonsbygg etter § 4 første ledd nr. 1 og 2, altså eiendommer som ikke er landbrukseiendom, må bebygges innen fem år. Dette medfører ulemper for mange og unødvendig byråkrati, og Kristelig Folkeparti støtter derfor å fjerne dette leddet.

Representanten Gundersen gjør en visitt til Kristelig Folkeparti – men sikkert også til meg – i dagens Nationen, om at Kristelig Folkeparti har valgt «å hoppe av sin egen bestilling». Han refererer da til innstillingen som vi tidligere hadde om denne saken. Jeg er helt sikker på at representanten har lest innstillingen nøye, og at representanten kjenner til hva som står i denne innstillingen. Jeg kan jo sitere:

«Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti ber om at regjeringen foretar en vurdering av mulige konsekvenser av å unnta skogeiendommer fra priskontroll.»

Dette var vi helt alene om, men vi har fått en vurdering – og vi har vurdert: Jeg har lest denne proposisjonen som vi har fått, jeg har brukt lørdag etter lørdag, søndag etter søndag. Den ser ut som et tegnepapir, denne proposisjonen. Vi har vurdert, og vi har kommet til dette standpunktet. Når jeg hører på representanten Farstad fra Venstre, så sier han at fjerning av priskontroll på rene skogeiendommer «vil forhåpentligvis bidra til dette». Så han har vurdert, og vi har landet på ulike standpunkter i denne saken.

Men la det ikke være tvil: Kristelig Folkeparti står på for skogen, vi satser på bioøkonomi, vi skal legge til rette for industriell vekst innenfor dette området. Men det hadde jo hjulpet hvis regjeringen hadde fulgt sin egen regjeringsplattform og også bidratt med de endringer som må til når det gjelder kapital.

Så har representanten Pollestad en hilsen til sentrumskameratene – eller sentrumsvenninnene. Det liker jeg. Det er slik representanten påpeker, at Kristelig Folkeparti har lyttet til sentrumsverdiene. Vi har sett på hva som foreligger fra regjeringen, og derfor støtter vi veldig få av de endringene som en liberalistisk regjering har lagt på bordet til Stortinget i denne saken, for de går ikke i hop med de sentrumsverdiene som dette partiet står for.

Gunnar Gundersen (H) []: Jeg har hørt ordet «mageplask» bli brukt i debatten. Da er det grunn til å si at det aller meste av det som legges fram, får jo sin tilslutning, slik også landbruksministeren sa i replikkrunden. Bare så det er slått fast. Men vi har også hatt et fokus på de litt mer overordnede, prinsipielle rammene, og det er noe helt annet.

Jeg kan egentlig konkludere debatten med å si at på skremsler skal Distrikts-Norge bygges. Det er helt utrolig hvordan opposisjonen ikke forholder seg til det som er utfordringen, og det er at vi sitter med en ressurs som kunne vært utnyttet til langt flere arbeidsplasser, langt mer verdiskaping, langt mer aktivitet. Den ble til dels kvalt under de åtte årene med rød-grønt styre. Det forholder man seg ikke til, men man trekker opp all verdens skremselspropaganda hvis man skulle komme til å endre systemet litt.

Så er det litt interessant dette med lønnsomhet, som Lundteigen er inne på. Det er jeg i og for seg enig i. I jordbruket bruker vi enorme ressurser på å overføre statlige ressurser til å støtte opp under næring for å prøve å bremse de naturlige utviklingstrekk. Vi klarer det ikke. Det er nesten ikke en kul på kurven over nedgang i antall bruk, uansett hvor mye penger vi sprøyter inn i næringen, men vi bruker vanvittig mye ressurser på å opprettholde aktivitet. I skogen lar vi ressursen stå, fordi vi ikke, som landbruksministeren også var inne på, tar de strukturelle utfordringene på alvor. Vi må jo se det av statistikken at det knapt nok finnes en eiendom noen kan leve av. Det finnes nesten ikke en eiendom som noen ungdom i dag vil la sitt veivalg styres av. Det er den reelle utfordringen. Da må man jo begynne å diskutere hvordan vi skal få til i hvert fall en aktivitet på eiendomsmarkedet som setter de riktige prosesser i gang.

Så til dette med kapital: Det er jo ikke det som er problemet i dag. Statskog-salget dokumenterer veldig godt at det er de lokale som kjøper, det er ikke de som kommer utenfra. Og om det så skulle bli et problem; hva er det som skulle tilsi at de plasserer kapital uten å kreve avkastning, og at man vil utnytte eiendommen? Ingenting! Og da får vi jo diskutere det problemet – om det dukker opp.

For å avslutte: Jeg har møtt ganske mange senterpartister som er veldig for konsesjonsloven så lenge man kan få kjøpt billig av naboen, men den dagen de kommer og skal selge selv, da snur pipa, da lurer man på hvorfor vi har et regelverk som gjør at man ikke kan få solgt til den verdien man mener eiendommen har. Det er noen av realitetene her. Vi skaper en debatt i lokalmiljøene som ikke er god, for å utnytte ressursene – og det kommer jeg til å fortsette å snakke om.

Presidenten: Det må bli en annen gang, for nå er tiden ute.

Morten Ørsal Johansen (FrP) []: Det er ikke sånn at hvis en gjentar en usannhet lenge nok, så blir det en sannhet. Representanten Omland var igjen oppe og kritiserte at Regelrådet hadde vært kritiske til regjeringens framstilling. Regelrådet gjorde en vurdering av de endringene som ble foreslått. Regelrådet kritiserte at ingen endring av loven var godt nok utredet. Da undertegnede og flertallet i denne saken behandlet Innst. 153 L for 2015–2016, ba vi ikke om noen vurdering eller avklaring av «ingen endring» – vi ba om en endring i lovverket. Og det er vurdert på en meget god måte av regjeringen, både gjennom de vurderingene de har gjort selv, og gjennom høringsrunder.

Representanten Omland sa også at en endring av konsesjonsloven ville få store konsekvenser. Ja, det vil den få – store positive konsekvenser, for det er det næringen vil ha – positive konsekvenser for skogbruket, bl.a. gjennom økt omsetning av skogeiendommer, bedre driftsstruktur, større avvikling og økt inntjening. Det er det konsekvensene blir, og det er det næringen vil ha. Og så er det riktig som det ble sagt: Konsesjonsloven alene er ikke den eneste løsningen, men det er i hvert fall et godt skritt i riktig retning.

Så sier også representanten Omland at dette er en trussel mot spredt bosetting og mot opprettholdelse av bruk. Da må jeg spørre: Hvor er egentlig representanten Omland? Har han vært utenfor dette huset? Har han vært ute i dette landet og sett alle de nedlagte brukene som ligger oppover i Østerdalen og andre steder? Det kan han umulig ha vært. Jeg tror og mener og er helt sikker på at hadde vi gjort en del flere endringer i konsesjonsloven, ville bl.a. det ha bidratt til at vi kunne ha fått en annen struktur på jordbruket, en bedre utvikling og en bedre utnyttelse av de ressursene som i dag ligger brakk.

Pål Farstad (V) []: Venstre er for næringsutvikling knyttet til skog. Skogen er en viktig nasjonal ressurs. Og vi ønsker ikke å lene oss på at alt skal være som det alltid har vært fordi det alltid har vært sånn. Vi ønsker en bedre utnyttelse av den biomassen som skogen representerer. Det er driveren for oss i denne saken.

Så må jeg sterkt understreke at endringer må være kunnskapsbasert. Vi har fått kritikk i dag fordi vi ber om nettopp det. Det står hvem som helst fritt å kritisere oss for det, om tidspunktet var rett eller ikke, men for oss er kunnskap om det vi gjør nå, helt sentralt. Derfor har vi gjort som vi har gjort med våre forslag.

Jeg har ikke for vane å snakke ned andre partier, og det har jeg ikke tenkt å gjøre nå heller. Men jeg registrerer at Senterpartiet har enten en rørende omsut for hvordan det går i Venstre, eller så synes de at Venstre skulle vært slik og sånn. Det prøver vi å passe på selv – hvordan Venstre skal opptre, og hvordan Venstres holdninger og verdier skal forvaltes. Men aller viktigst: Skal vi gjøre endringer, skal vi gjøre det på basis av kunnskap.

Statsråd Jon Georg Dale []: Det var ikkje meininga å gjere Senterpartiet urett og ta dei med i min kritikk av Arbeidarpartiet når det gjeld posisjonar på sal av Statskog-eigedom. Men sjølv for eit trena auge har det etter kvart vorte vanskeleg å sjå forskjell på Arbeidarpartiet og Senterpartiet, også i dette spørsmålet.

Utover det meiner eg at dei som i dag kritiserer Venstre for prosessen, bør sjå på kva Venstre no faktisk føreslår. Venstre føreslår å stemme for godt utgreidde forslag frå regjeringa. Dernest har Venstre forslag til nye utgreiingar. Eg vil karakterisere det som forsvarleg saksbehandling å stemme for godt utgreidde forslag og å stemme for utgreiing av nye ting ein trass alt kan tenkjast å vere for.

Så til eit par andre element rundt saksbehandlinga. At mindretalet i Stortinget ikkje er fornøgd med si eiga saksbehandling rundt eit forslag frå regjeringa, får vere opp til Stortinget. Men når Kristeleg Folkeparti signaliserer at dei no tydelegvis begynner å bruke søndagane til arbeid, indikerer det vel at iallfall dei fire samarbeidspartia tek på alvor at dette er krevjande saker, men saker ein er nøydd til å gå inn i substansen av bakgrunnen for, for å gjere vurderingar av dei. Den erkjenninga synest eg i litt for liten grad har prega innlegga frå opposisjonen.

Vi gjer no nødvendige moderniseringar, både for jordbruket, for skogbruket og for folk som vil ha familie og vil bu i nærleiken av garden dei kjem frå, ved å skilje ut hyttetomt eller nausttomt eller andre forslag som gjev større fleksibilitet for den private grunneigaren. Men mens Per Olaf Lundteigen no tornar frå talarstolen i kjend stil, knytt til utfordringar i skognæringa og f.eks. forslaget om endring i priskontrollen, så er ei samla skognæring for endringar i priskontrollen. Og trur vi at ei samla skognæring er for endringar i priskontrollen for å slå eit slag for ei liberalistisk regjering, som Senterpartiet likar å framstille det som? Eller trur vi at ei samla skognæring er for nødvendige moderniseringar i konsesjonslova og priskontrollen fordi dei ser at det kan gje auka verdiskaping og arbeidsplassar i distrikta? Det er openbert det siste.

Så det kan hende at også opposisjonen hadde stått seg på i større grad å ta inn over seg den verkelegheita som næringane sjølve er i.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Landbruket lever og er derfor i endring. Det som da er spørsmålet, er: Hvordan vil vi som folkevalgte dyrke den planta som heter landbruket? Hvilke endringer vil vi legge til rette for? Hvilke endringer mener vi det er fordelaktig at skjer for at samfunnsoppdraget som norsk landbruk har for jord og skog, blir gjennomført best mulig? Det er basisen i det vi snakker om her.

Senterpartiet snakker om, og alle snakker positivt om det, den sjøleiende gårdbrukeren, den som forvalter sin jord og sin skog, den som har en inntekt av det arbeidet, sånn at han blir interessert i det, og dermed kan yte sitt beste og gjennomføre samfunnsoppdraget.

Samtidig erfarer vi at utviklinga i lønnsomheten innenfor jord og skog er sånn at stadig færre finner det interessant å bruke sin verdifulle tid der. Flere og flere bruker tida på annet inntektsbringende arbeid. Vi får altså en situasjon hvor de gårdbrukerne som holder fast igjen, føler seg mer og mer som husmenn under et system, et system som kuer en når en forsøker å henge fast, fordi den betalinga en får for arbeidet, ikke er tilstrekkelig. Mange ser det sjølsagt som naturlig at en kan delta i kjøp av arealer i nærheten av den jorda og skogen en har. Det legger Senterpartiet til rette for, fordi eiendomsstrukturene må til en viss grad holde tritt med det som er den økonomiske utviklinga. Nå har vi en situasjon hvor eiendomsstrukturer og økonomiske forhold har forandret seg så dramatisk at svært mange bare eier og ikke bruker.

Fremskrittspartiet og Høyre ved statsråd Dale er den største trusselen mot den sjøleiende gårdbrukeren. Det er et historisk faktum. Det er et faktum i dag, og det er et faktum som er vel anerkjent blant alle som arbeider med jord. Men de som eier jord og skog, har andre interesser. Sånn er det i Norge, som det er i andre land, og det er da en kommer til hovedpoenget: Det norske samfunnet er tuftet på et syn på eiendomsrett hvor det er eiendomsretter og eiendomsplikter – et forbilledlig system. Høyre og Fremskrittspartiet gjør det de kan for å bryte opp dette systemet. De har kommet et stykke på vei nå, men når ikke sitt mål. Det må de heller ikke gjøre etter valget.

Odd Omland (A) []: Bakgrunnen for at jeg tok ordet, var representanten Morten Ørsal Johansens angrep på mitt innlegg, der jeg sa at endringene i konsesjonsloven vil få store konsekvenser, og utdypet det. Da sa representanten Ørsal Johansen at en ikke kan ha fulgt med, for næringen ønsker jo dette. Jeg må si at det må virkelig være representanten Ørsal Johansen som ikke har fulgt med, for hvis en ser på høringsuttalelsene som kom, og høringen som var i forbindelse med saken, var det i all hovedsak et negativt syn fra både bondeorganisasjonene og de aller fleste kommunene som har gitt innspill til dette. Når en da sier at en lurer på om jeg har vært utenfor dette hus og sett hva som er konsekvensen av det som tidligere har vært gjort, må jeg si at hvis en åpner dette enda mer opp og fjerner boplikten for 70–80 pst. i de fylkene som jeg var inne på, vil det virkelig ta av. Det har jeg sett. Jeg har vært ordfører i ti år, og en så veldig klart at boplikten var et gode for Distrikts-Norge for å opprettholde bosettinger der.

Det er sånn som Lundteigen var inne på: Konsesjonsloven har vært med på å støtte opp om den selveiende bonden, den har vært god gjennom 100 år. Jeg må også si at nå ser en mulighetene for at de kapitalsterke overtar, og der det ikke finnes boplikt, ikke priskontroll, vil også utenlandsk kapital være med og komme inn i dette. Det er vi ikke tjent med. Og at dette vil være et angrep på distriktene og også vil føre til sentralisering, står jeg trygt ved.

Presidenten: Representanten Geir Pollestad har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Geir Pollestad (Sp) []: Lat meg understreka at kritikken vår av Venstre ikkje går på dei lause forslaga, han går på at ein ikkje veit konsekvensane av dei forslaga som ein sikrar fleirtal for. Innlegga i dag har ikkje bringa ytterlegare klårleik i det. Det går òg på at Venstre ikkje støttar forslag nr. 1, som nettopp er om ein grundig prosess for å løysa dei utfordringane som me har med eigedomsstrukturen.

Statsråden slit med å sjå forskjell på Arbeidarpartiet og Senterpartiet i salen. Då vil eg berre oppmoda statsråden til å gjera som me gjer, nemleg å prøva å gå til val og danna fleirtal saman med parti som ein har ein del til felles med. Det vil gjera samarbeidet enklare, det vil gjera dei politiske løysingane betre.

Presidenten: Representanten Gunnar Gundersen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Gunnar Gundersen (H) []: Det er bare til en enkel stemmeforklaring.

Høyre og Fremskrittspartiet kommer til å stemme for forslag nr. 9, fra Venstre, og mot forslag nr. 8. Vi ser at når forslag nr. 9 blir vedtatt, vil det egentlig inkludere at man ser på mulighetene for slike ting som er foreslått i forslag nr. 8. Høyre og Fremskrittspartiet stemmer altså for forslag nr. 9, men ikke for forslag nr. 8.

Knut Storberget (A) []: Det er interessant å følge debatten, og særlig statsrådens siste innlegg, hvor han omfavner Venstres forslag. Det er en forsvarlig prosess, som innebærer at man stemmer for noe som er forsvarlig utredet – som statsråden sa – men ikke stemmer for Høyre og Fremskrittspartiets forslag om skog opp til 3 000 dekar. Det får meg til å føle – og jeg har følt det under hele debatten – at statsråden ikke er komfortabel med det forslaget hans eget parti har fremmet, som jo berører store skogarealer. Jeg vil utfordre statsråden på om det er slik at når det er forsvarlig av Venstre å kreve utredning av dette, er det uforsvarlig av Høyre og Fremskrittspartiet å gjøre det motsatte og bringe det fram til votering.

Det andre jeg har lyst til å ta opp, er – representanten Trellevik fikk meg til å gjøre det – påstanden om at de som stemmer imot konsesjonslovsendringer, skulle være imot industriell utvikling av norsk skogbruk. Hva slags sammenheng er det i det? Ingen, etter min mening. Skal man ha industriell utvikling, avhenger jo ikke det av at man endrer konsesjonslovgivningen. Det har også blitt framstilt som at endrer vi konsesjonsloven og bringer inn sterke kapitalaktører – gjerne utenlandske – bringer vi kapital inn i foredlingsleddet. Gjør vi det? Nei, vi gjør egentlig ikke det. Vi bringer kapital inn til dem som eier, og som selger – og som forlater næringen. Det er ingen garanti for at man har mer kapital for å utvikle det hele. Og det er der vår bekymring ligger, at det er andre typer interesser enn foredling som kommer inn. Hvis det kjøpes opp store skogarealer i mitt hjemdistrikt, i Østerdalen, er det ingen garanti for at de eierne vil være industriutviklere. Større interesse ville det kanskje vært for friluft og jakt og en mer passiv forvaltning. Så dette henger ikke på greip.

Det andre: Representanten Gundersen var inne på at i dag står skogen og råtner på rot – det er ikke riktig, så vidt jeg har oppfattet, er det ganske stor aktivitet ute – men at endringer vil bidra til at man vil få mer aktivitet i eiendomsmarkedet. Vil man det? Er det i dag konsesjonsloven som bremser det at folk – særlig familier – sitter på eiendommene? Nei, Gunnar Gundersen, jeg og andre vet at slik er det ikke. Det er andre hensyn. Det er bl.a. hensynet til det å selge slektas eiendom, uviljen mot å bidra til arrondering. Derfor mener jeg at man burde ha sett mye mer aktivt på et jordskifte.

Så er det blitt nevnt stor bekymring for nedlagte bruk i Østerdalen. Vil det bli lys på de brukene hvis man opphever konsesjonsloven? Etter min mening vil det ikke bli det. De fleste av dem er i dag ikke omfattet av konsesjonsloven.

Presidenten: Representanten Per Olaf Lundteigen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Sjøleiende gårdbrukere er Senterpartiets hedersmerke. Alt vi gjør, bygger på at en skal ivareta det hedersmerket, for det er fornuftig for samfunnet. Vi diskuterer nå lovverket. Vi diskuterer konsesjonsloven, som skal sikre samfunnsgagnlige eiendomsforhold. De som sitter på eiendommer i dag, får en god pris ved salg. Det er ikke det som er begrunnelsen for at en ikke selger.

Når det gjelder skogbruket, har det aldri blitt eksportert mer flis fra Norge til utlandet enn i denne regjeringsperioden. Det er gått så langt at skogens fremste representant i Høyre, representanten Gundersen, tar dissenser når det gjelder ulv, for det er tydeligvis slik nå at jakta på elg snart betyr mer for store skogsområder enn inntektene fra skogbruket. Jeg synes representanten Gundersen snart burde ta til motmæle også mot den økonomiske politikken for skogbruket, for det er den som er basisen for å få lønnsomhet i skogbruket.

Oskar J. Grimstad (FrP) []: Vi høyrer i debatten no at tradisjon har vore viktig, og at det er viktig å halde på det regelverket som har vore. Men kva er realitetane i norsk landbruk? Vidare høyrer vi at det er frykt for utanlandsk kapital som står klar til å kjøpe. Spørsmålet er då: Kvar er dei? Statsråden har gjort tydeleg greie for den problematikken – den er ikkje til stades i det heile. Og så er det kapitalkrefter som står klare til å kjøpe småbruk. Realitetane i dag er at ei rekkje småbruk står tomme, forlatne og forfalne og ikkje er i bruk i det heile, i staden for at dei kunne få interesserte eigarar som vidareutvikla dei og budde der – og budde i distrikta.

I all anna næringsdrift får ein marknadspris for ressursane sine, men ikkje i landbruket. Så kan ein spørje seg: Kvifor får ein ikkje marknadspris i landbruket? Jo, det er fordi politikarane er så opptekne av å detaljstyre desse ressursane at det er lita eller inga interesse, og der det er interesse, sørgjer ein for andre lovverk som stoppar at ein får kjøpe desse.

Dette hindrar nyinvestering, fornying og nyutvikling, og det er etter mi oppfatning eitt av dei største problema innanfor norsk landbruk. Vi treng fornying, vi treng liberalisering, og vi ser at folk flest handterer sin eigen kvardag og handterer sine eigne ressursar – dersom dei berre får lov til det.

Statsråd Jon Georg Dale []: Til representanten Knut Storberget: Eg meiner det er forsvarleg å gå så langt som Framstegspartiet og Høgre i dag fremjar forslag om. Eg synest endatil det er forsvarleg å gå lenger i å liberalisere regelverket for skogeigedomar enn det forslaget gjer. Det eg sa, var at viss Venstre er usikre på kva dei vil, er det i alle fall forsvarleg å be om ei utgreiing av det.

Når ein høyrer på innlegget til representanten Knut Storberget, kan ein jo lure på: Viss meir regulering er det som liksom er svaret på korleis vi skal få verdiskaping i norsk skogbruk, kva er det som gjer at dei kan forsvare ei arealgrense på jordbrukseigedomar på 25 dekar? Kvifor er det ikkje berre 10? Kva er det som gjer at status quo alltid er det beste alternativet for Arbeidarpartiet? Eg begrip det ikkje – ikkje eingong med mine beste evner.

Vi veit at av dei investeringane som ein gjer i jordforbetring, f.eks. i jordbruket, skjer 80 pst. av investeringane i det sjølveigde arealet, mens vi veit at bonden vert stadig mindre sjølveigande. Det gjer at avlingane går ned. Det betyr at vi ikkje held oppe jorda så godt som vi kunne ha gjort, fordi ein vel å investere i det som ein eig, i staden for i det som ein leiger. Dette vil eit meir harmonisert regelverk bidra til å betre for mange, og det gjer at det vi i sum diskuterer i dag, som eg har vore inne på fleire gonger før, er: Skal vi gjere nødvendige moderniseringar, eller skal vi alltid tru at det som var rett i går, er rett i morgon?

Arbeidarpartiet er i ferd med å gå fullstendig i Senterparti-fella, etter mine omgrep. Arbeidarpartiet har alltid tidlegare vore for nødvendige reformer som har bidrege til utvikling. Arbeidarpartiet har fortent honnør for det i mange tiår, men no er dei fullt tilbake i det reverseringssporet og stillstandssporet som Senterpartiet er i. Det synest eg er synd for moglegheita til å utvikle nye arbeidsplassar i distrikta.

Eg er heilt sikker på at når ei samla skognæring ber om lemping i priskontrollen – når fleire aktørar i skognæringa ber om ei meir fleksibel konsesjonslov – er ikkje det fordi dei har tenkt å salte ned pengane i ein jaktrett og ein fritidsbustad, men fordi skognæringa veit at det finst private grunneigarar der ute som vil skape verdiar med utgangspunkt i norske ressursar. Det har vore utgangspunktet som Stortinget alltid har vore for, men som ikkje alle partia tek konsekvensane av når ein voterer i dag.

Presidenten: Representanten Knut Storberget har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Knut Storberget (A) []: Når det gjelder forsvarlighet, syns jeg kanskje det hadde vært fair av statsråden overfor Venstre å si til kravet om nye utredninger knyttet til Høyre og Fremskrittspartiets skogforslag, som kom veldig seint i prosessen, at det er utredet godt nok, det er utredet så godt at vi mener at dette bør Stortinget stemme for. Jeg syns det er merkelig at man kommer i en situasjon hvor det at man fra Venstres side ber om utredning, blir beskrevet som forsvarlig, og så skal man i samme åndedrag fremme det forslaget til votering i Stortinget. Det syns jeg er merkelig.

Oppsummeringen av hele denne debatten og prosessen er at det har vært vesentlige anklager knyttet til hvordan denne typen lovgivning endres, og det er bakgrunnen for at Arbeiderpartiet ikke støtter dette. Den siste rød-grønne perioden, som det ofte snakkes mye om, viste til fulle at vi er villig til å gjøre endringer, og det ble gjort endringer, men ikke på et slikt grunnlag.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 7.

Forrige kapittel
Neste kapittel