Hans Olav Syversen (KrF) [09:04:06] (komiteens leder og ordfører for sak nr. 2): Dette er siste større debatt i denne perioden. Det har vært til sammen åtte forskjellige budsjettbehandlinger, hvorav denne er den siste i denne omgang.

Siden 2013 har det skjedd mye som har påvirket også dette stortings budsjettbehandlinger. Det er nok å nevne et markant oljeprisfall, vi har hatt en flyktningsituasjon som til tider har vært ekstraordinær, og det er også ytre forhold som har påvirket f.eks. forsvars- og sikkerhetspolitikken mer enn vanlig i en periode.

I dette reviderte budsjettet er vi i en situasjon hvor pilene peker oppover. Arbeidsledigheten er på vei ned – sysselsettingen svakt opp. Men som vi også ser av dagens tall, er det en skjør oppgang. Dette storting, dette flertall, har hatt en veldig aktiv tilnærming til budsjettpolitikken for å motvirke økt ledighet. Jeg vil si vi har brukt de anledningene vi har hatt, for å få det til.

I det reviderte budsjettet viser det seg at vi nå går lysere tider i møte. Det reflekteres også i en lavere oljepengebruk. Vi hadde en perspektivdebatt for litt siden, som også viste at handlingsrommet framover vil bli et annet enn det vi har hatt til nå.

For Kristelig Folkepartis del er sysselsetting noe av det viktigste vi kan beskjeftige oss med i denne salen. Å ha et arbeid å gå til er meningsfylt for den enkelte og viktig for samfunnsøkonomien. For oss har situasjonen både for de unge arbeidsledige og for dem som skal ut i arbeid, vært viktig. Derfor har vi konsekvent gjennom denne perioden økt lærlingtilskuddet. Det gjør vi også denne gangen, med en ytterligere økning på 1 000 kr per kontrakt.

Det har vært mye snakk om pensjoner. Regjeringen har lagt opp til i sitt forslag en skattelette for pensjonister. Vi fra Kristelig Folkepartis side har gjennom de to siste budsjettforhandlingene sørget for – i samarbeid med de øvrige tre partiene – at enslige minstepensjonister har fått en klar økning i sin pensjon, til sammen 8 000 kr. Den siste økningen kommer 1. september. I forbindelse med revidert budsjett øker vi også pensjonen for gifte og samboende som har minstepensjon. Dermed sørger vi for at vi løfter de gruppene som har kanskje de dårligste levekårene i landet.

Så har vi igjen løftet tiltak for å bekjempe barnefattigdom. Det var noe av det de fire partiene var enige om, og som vi har gjennomført budsjett for budsjett, inkludert dette reviderte budsjettet. Vi styrker beredskapen. Vi styrker også domstolene og arbeidet som vi har hatt en egen handlingsplan for, nemlig å bekjempe vold mot barn. Det følges ytterligere opp i dette reviderte budsjettet.

Det handlingsrommet som denne regjeringen har hatt, og som også er forvaltet av et flertall, har i særlig grad gått til å styrke forskning, utdanning og infrastruktur – og skattelettelser som virker positivt på verdiskaping på sikt. Det er det store bildet av hva handlingsrommet er brukt til. Det er det viktig å understreke, for det har vært en riktig bruk. Jeg er veldig tilfreds med mange av de resultatene vi i fellesskap har fått til.

Jeg skulle gjerne hatt mer tid til å ta fram alle de gode tiltakene som RNB representerer, også sett fra Kristelig Folkepartis side. Det tillater ikke tiden i første omgang, men jeg må få anbefale innstillingen og ta opp forslagene våre – også i den saken som følger etter denne, men som har taletid felles med denne saken. Så er det et løst forslag, nr. 104, i salen, som jeg fremmer på vegne av Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre. Det ligger utdelt, så det regner jeg med jeg ikke trenger å referere. Men det jeg må referere, er noen endringer i innstillingen.

Hans Olav Syversen (KrF) [09:09:39]: Takk for det.

Først gjelder det Kap. 950 Post 95. Navnet på posten har i regjeringens proposisjon blitt endret til «Kapitalinnskudd», jf. forslag knyttet til Fornybar AS. Endringene i postnavnet er fanget opp i postomtalen i Innst. 401 S for 2016–2017, jf. side 186. I vedtakslisten i Innst. 401 S står imidlertid posten fortsatt oppført med navnet «Egenkapitalinnskudd til Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS», jf. side 377. Navnet bør være «Kapitalinnskudd».

Så går vi til – dette blir veldig teknisk, men jeg har fått veiledning fra presidenten om at det må gjøres på denne måten, så da adlyder jeg – Kap. 2421 Post 51. Navnet på posten har i regjeringens proposisjon blitt endret til «Tapsavsetning, såkornfond og koinvesteringsfond», jf. forslag om å opprette et koinvesteringsfond. Endringene i postnavnet er fanget opp i overskriften i postomtalen i Innst. 401 S, jf. side 187. I gjengivelsen av flertallsforslag under komiteens merknader på side 187 i tabellen benyttes fortsatt navnet «Såkornfond IKT-næringer, tapsavsetning». Også i vedtakslisten i Innst. 401 S står posten fortsatt oppført med navnet «Såkornfond IKT-næringer, tapsavsetning», jf. side 384. Navnet bør være «Tapsavsetning, såkornfond og koinvesteringsfond».

Den siste rettelsen er under Kap. 2421 Post 95. Navnet på posten har i regjeringens proposisjon blitt endret til «Egenkapital, såkornfond og koinvesteringsfond», jf. forslaget om å opprette koinvesteringsfond. Endringene i postnavnet er fanget opp i overskriften i postomtalen i Innst. 401 S, jf. side 188. I gjengivelsen av flertallets forslag under komiteens merknader på side 188 i tabellen benyttes fortsatt navnet «Såkornfond IKT-næringer, egenkapital». Også i vedtakslisten i Innst. 401 S står posten fortsatt oppført med navnet «Såkornfond IKT-næringer, egenkapital», jf. side 384. Navnet bør være «Egenkapital, såkornfond og koinvesteringsfond».

Man skjønner det ikke er slik at navnet skjemmer ingen, alltid. Av og til må det gjøres rettelser i navnet. – Presidenten skal her få rettelsene.

Til slutt vil jeg få takke komiteen, det er siste debatt, for et utmerket samarbeid – jeg holdt på å si som en statsminister sa – i fred som i krig, men vi kan vel kanskje minimere det litt og si: Takk for samarbeidet, både når det gjelder stridbare temaer, og når vi har vært enig. Det har i hvert fall vært konstruktivt, uansett.

Marianne Marthinsen (A) [09:19:54]: Dette er jo behandlingen av revidert budsjett for 2017, men det er også den aller siste debatten dette stortinget skal gjennomføre. Nå skal ikke jeg dvele altfor lenge ved akkurat det, men bakteppet her gjør jo at det er naturlig at debatten om revidert nasjonalbudsjett ikke bare dreier seg om innstillingen som sådan, men også om hva den stortingsperioden vi nå legger bak oss, har betydd for norsk økonomi og veien videre. Den aller siste budsjettkorsveien for dette stortinget fortjener å bli satt inn i en slik sammenheng.

Den 21. juni 2013 – for nøyaktig fire år siden i dag, det er sikkert en tilfeldighet – hadde det forrige stortinget sin avsluttende RNB-debatt. Den gangen var det skapt 340 000 nye arbeidsplasser gjennom regjeringsperioden, to tredjedeler av dem i privat sektor. Veksten lå over snittet i OECD de siste årene, og vi hadde den laveste ledigheten i Europa. Men det var også noen urovekkende tegn, som de rød-grønne representantene i den debatten var opptatt av. Selv om det hadde blitt langt flere sysselsatte i Norge i perioden, gjorde både finanskrisen og høy arbeidsinnvandring at sysselsettingsandelen var lavere enn toppen i 2008.

Hele den vestlige verden har slitt med lav produktivitetsvekst etter finanskrisen, også Norge. Høyres og Fremskrittspartiets analyse av det den gangen var at dette var et rød-grønt svik. De rød-grønne har sviktet, uttalte Jan Tore Sanner, som var finanspolitisk talsperson for Høyre. Han uttalte samtidig at Norge var blitt et mer oljeavhengig land. Erna Solberg ba om tillit fra det norske folk på det grunnlaget. Hun skulle bli statsminister for å bruke pengene bedre, gjøre tøffere prioriteringer og få opp produktiviteten i norsk økonomi.

Nå er det altså 21. juni 2017. Vi har i mellomtiden vært igjennom et oljeprisfall to og et halvt år tilbake. Selv om det akutte fallet både i sysselsetting og vekst var enda mer dramatisk da finanskrisen rammet oss i 2008 og 2009, er det ingen tvil om at dette har vært ordentlig tøft for norsk økonomi, og for Sør-Vestlandet i særdeleshet, hvor mange fortsatt sliter tungt. Jeg anerkjenner fullt ut at dette ville ha vært utfordrende for en hvilken som helst regjering.

Nå er det enkelte tegn til lysning i norsk økonomi. Det er veldig bra, og vi gleder oss alle over det. Partene har tatt et enormt ansvar gjennom moderate oppgjør, og jeg mener at det er på sin plass i dag å takke for det. Det har gitt industrien økt konkurranseevne akkurat da vi trengte det mest. Det pengepolitiske regimet har fungert, det er ingenting som har vært viktigere for å møte konjunkturfallet enn den svekkede kronekursen. Målrettede tiltak for Sør-Vestlandet har effekt. Vi skulle veldig gjerne hatt mer av det på et tidligere tidspunkt for å bremse aktivitetsnedgangen, men det som kom, virker. Så har oljeprisen tatt seg noe opp igjen, og investeringsfallet på sokkelen avtar. Vekstanslagene er justert noe opp, og selv om veksten fortsatt ligger an til å bli veldig svak framover, er det bra. Ledigheten er i ferd med å avta, heldigvis, men Statistisk sentralbyrå skriver i sin siste konjunkturrapport, presentert for et par uker siden, at den viktigste årsaken til det er at arbeidsstyrken er blitt mindre. Folk går ut av Nav-køen, men i for liten grad inn i jobb, de forsvinner ut av arbeidsmarkedet. Andelen sysselsatte i Norge er den laveste på over 20 år, ulikheten i vårt samfunn øker, og produktivitetsveksten har stupt. Nå er den nærmest ikke-eksisterende.

Dette skjer selv om oljepengebruken gjennom perioden nesten er doblet. Skattekuttene har ikke hatt den effekten regjeringen forespeilet oss, og de har ikke blitt finansiert med byråkratikutt og tøffere prioriteringer, som Erna Solberg sa før valget. Regjeringen har betalt for dem ved å ta fra dem som kommer etter oss. De kommer til å få en langt tøffere oppgave med å få budsjettene til å gå opp enn det Siv Jensen har hatt, når pensjonsutgiftene virkelig tar seg opp om 10–15 år.

Så sent som da nasjonalbudsjettet for 2015 ble lagt fram, fikk vi framskrivinger som viste at det var rom for gradvis å fase mer oljepenger inn i norsk økonomi helt fram til 2035. Nå sier Perspektivmeldingen at det er slutt nå, ikke i 2035. Selvsagt er både oljepris og lavere forventet avkastning helt sentralt i forklaringen på det, og det er ikke noe vi som politikere styrer. Men den ene størrelsen vi faktisk styrer, uttaket fra fondet, har gjort situasjonen enda vanskeligere. På fire budsjetter har regjeringen brukt om lag 760 mrd. oljekroner og økt den årlige tilførselen til statsbudsjettet med 83 mrd. 2017-kroner. Det er mer enn i de tolv foregående budsjettene, inkludert finanskrisebudsjettet i 2009. Nå må vi bevege oss fra rekordhøy innfasing til bråstopp. Og her er vi egentlig ved en kjerne. For vel er det sånn at konjunkturene lysner litt og de kortsiktige utsiktene er bedre nå enn da vi sto her og hadde RNB-debatt for et år siden. Men de langsiktige utfordringene for norsk økonomi er forsterket – ikke det som handler om konjunkturer, og som alltid vil svinge, men det som er mer strukturelt. Én ting er at vi ikke lenger kan basere oss på at oljepengebruken som andel av BNP skal fortsette å øke, men kombinasjonen av fallende sysselsettingsandel og fallende produktivitetsvekst over lang tid er skummel. Det er hvor mye vi jobber, og hvordan vi jobber, som avgjør verdiskapingen i dette landet. Alle som leser Perspektivmeldingen, ser at det er disse to størrelsene som må opp dersom vi skal være i stand til å finansiere velferdsstaten framover i kombinasjon med mer effektiv drift av offentlig sektor.

Arbeiderpartiet forbereder nå gjennomføring av nye, store reformer. Digitalisering av offentlig sektor går som en rød tråd gjennom hele vårt nye partiprogram. Dette er én av måtene vi skal fornye og effektivisere offentlig sektor på, og særlig innen e-helse. Så må det føres en sterkere politikk for å få flere inn i arbeidslivet. Derfor skal vi gjennomføre en aktivitetsreform for unge og en stor kompetansereform i arbeidslivet.

Nå er ikke RNB stedet for de store reformene, men når jeg allikevel snakker om det her, er det fordi våre RNB-prioriteringer er et frampek mot de prioriteringene som vil prege budsjettene til en ny Arbeiderparti-ledet regjering. Vi foreslår å bruke det begrensede handlingsrommet først og fremst til å satse på kompetanse og kvalifisering for å få folk i jobb.

Vi har bygd Norge på en arbeidslivsmodell som leverer anstendige lønninger for alle og små lønnsforskjeller. Lønnsdannelsen er kanskje det viktigste redskapet vi har for å fordele. Men denne modellen stiller også veldig høye krav til kompetanse. Man skal ha en del kvalifikasjoner for å kunne delta, og de øker raskt med den teknologiske utviklingen. Vi ser at stadig flere faller ut av arbeidslivet eller aldri kommer inn. Mangel på kompetanse er den viktigste årsaken, og vi kan ikke akseptere at Norge går lavtlønnssporet, som vi ser at en del europeiske land nå gjør. Det gir enorme forskjeller mellom folk, og jeg er helt overbevist om at det ikke er bra for produktiviteten. Men vi kan heller ikke lene oss tilbake og la dem som ikke kvalifiserer seg for det norske lønnsnivået, falle helt ut. Ny vekst for Norge og en bærekraftig velferdsstat krever et arbeidsliv der flere rustes til å komme i jobb, stå lenger i jobb eller kombinere arbeid og trygd. I dag er tilgangen til hjelp, tiltak og penger til livsopphold i altfor stor grad knyttet til en medisinsk diagnose. Det sykeliggjør folk, og vi er nødt til å tenke nytt, sørge for at det finnes muligheter også for dem som trenger litt drahjelp for å klare å kvalifisere seg, uten at de nødvendigvis er syke. Flere av de senere talerne fra Arbeiderpartiet vil komme nærmere inn på hva vår kompetansepakke i RNB dreier seg om, men et større kompetanseløft vil kreve at både partene og staten tar et større ansvar enn før.

Så vil sikkert mange si seg enig i at kompetanse er viktig, men en reform i den skalaen vi snakker om her, krever evne til å gjennomføre i et forsterket trepartssamarbeid, og ikke minst penger. Det har ikke Høyre og Fremskrittspartiet. Handlingsrommet framover blir smalt, nasjonalbudsjettet for 2017 anslår 6 mrd.–7 mrd. kr årlig framover, og av dem vil 5 mrd.–6 mrd. kr gå til å følge opp Nasjonal transportplan og langtidsplanen for Forsvaret – viktige saker. I tillegg skal skattekuttpolitikken fortsette. Høyre antyder samme størrelsesorden som i denne perioden, og legger vi sammen skattekuttløftene i Fremskrittspartiets program, beløper de seg til 50 mrd. kr. Regnestykket går ikke opp, og det blir ikke mulig i neste periode å kamuflere det bak enda høyere vekst i oljepengebruk.

Framover blir det enda viktigere å bruke de store pengene riktig. Og det er forskjell på å mene at vi best bygger produktive, omstillingsdyktige samfunn ved å holde forskjellene nede og investere bredt i folk – i folks kompetanse og folks helse – og det å satse på at de i toppen vil løfte oss alle dersom de bare får enda mer skattekutt. Det er her den viktigste skillelinjen går.

Jeg tar med dette opp forslagene nr. 1–10, 12–15 og 102.

Svein Flåtten (H) [09:39:22]: Som flere har vært inne på, er ikke dette bare en debatt om revidert nasjonalbudsjett for 2017. Det er også et tilbakeblikk på en oversikt over finanspolitikken i den fireårsperioden som nå ligger bak oss. Da er det ved denne korsveien belegg for å si at regjeringen sammen med stortingsflertallet har lyktes godt med denne politikken, i en økonomisk situasjon som i store deler av perioden har vært meget krevende. Oljeprissjokket sommeren for snart tre år siden viste oss at oljeavhengigheten var stor, noe som det hadde vært advart mot fra den daværende opposisjonen, i forrige periode. Behovet for omstilling og produktivitetsvekst krever et mye høyere tempo enn hva man hadde forutsatt, og ble og er meget krevende. På toppen av det hele fikk vi en nærmest uhåndterlig tilstrømning av flyktninger, og verden rundt oss var også urolig veldig mange steder.

Nå ser vi en lysning i økonomien. Det er ingen grunn til å feste stjernen i toppen av juletreet foreløpig, men det er en skjør oppgang, som mange melder om. Norges Banks nettverk melder om optimisme, Norsk Industri er optimistisk, NHO er optimistisk, og optimismen i seg selv kan være viktig. Fra IMF og OECD får vi gode skussmål for måten vi har håndtert den situasjonen vi har vært i. Ledigheten faller, veksten øker, og man forventer at sysselsettingen også for første gang på svært lenge etter finanskrisen vil komme til å øke.

Det er utvilsomt at budsjettpolitikken har vært et godt bidrag til å snu denne utviklingen. Det har bidratt til å øke etterspørselen etter varer og tjenester i fastlandsøkonomien, og det har vært nødvendig etter oljeprisfallet. En svak krone har i tillegg vært bra for eksportbedriftene, samtidig som kostnadskutt og nye kostnadsnivåer i petroleumsnæringen også gir denne næringen nytt håp og nye investeringer selv om oljeprisen skulle bli på noe rundt dagens nivå. Samtidig ser vi en vekst hos våre handelspartnere i Europa som gjør at deres kjøpekraft og behov igjen vil øke når det gjelder både råvarer og annen import fra Norge. Det viktige nå er å ikke varme økonomien for mye opp, slik at renter og valutakurs kommer under press.

Så er det slik, som også andre har vært inne på, og som det for så vidt er enighet om, at grunnlaget for en fortsatt høy velferd i Norge er at det skapes flere jobber som styrker fundamentet under velferdssamfunnet. Jeg mener at revidert budsjett fortsetter den kursen som vi har hatt med å føre en kraftfull og relativt ekspansiv finanspolitikk. Den kraftige stimulansen av norsk økonomi har også hatt bred tilslutning faglig. Det partssammensatte Cappelen-utvalget konkluderte i fjor høst med at finanspolitikken har dempet nedgangen i økonomien. Da budsjettet ble lagt frem i fjor høst, var også et nær sagt samlet sjeføkonomkorps fra banker og andre steder samstemte om at doseringen for 2017 var riktig, gitt den situasjonen vi hadde med det største tilbakeslaget i norsk økonomi siden bankkrisen på 1990-tallet. Bruken av oljepenger har ikke vært høyere enn i snitt under 3 pst. gjennom de siste fire årene. Jeg vil også minne om at det er denne regjeringen som nå har foreslått at bruken skal ligge på 3 pst., noe som ble tvert avvist av den forrige regjeringen etter at ideen kun hadde levd noen få timer.

Vi hører også i dag om regjeringspartienes altfor ekspansive politikk og høye bruk av oljepenger. Det er en diskusjon vi gjerne tar. Bruken har vært nødvendig, og Arbeiderpartiets kritikk faller egentlig på steingrunn. Det er et faktum at Arbeiderpartiet har brukt om lag like mye oljepenger i disse årene, det har med andre ord vært en relativt bred enighet om nivået på bruken. Det som er det viktige, er hva man bruker pengene til. Vi har prioritert satsing på kunnskap, skole, utdanning og samferdselsprosjekter og har med det lagt grunnlaget for å skape nye arbeidsplasser.

Det er grunn til å minne om – så ofte en kan – fra denne talerstol at uten at det skapes nye private arbeidsplasser, forvitrer velferdssamfunnet. Det er ikke bare snakk om gründere, oppfinnere og oppstartsbedrifter. Omstilling betyr i praksis også endringer og utvidelser i det eksisterende næringsliv. De som lever i det, sier ofte at dette glemmes. Når man reiser rundt i landet på bedriftsbesøk, som vi nå snart skal gjøre alle sammen når vi har unnagjort alle bevilgninger og lovvedtak, bør vi huske på å spørre dem som eier bedriftene, hva som er viktig for at de skal investere. Da vil de antagelig svare følgende: mer kompetanse og bedre utdannet ungdom, som kan fylle utfordrende jobber i et samfunn i rask endring – slik stortingsflertallet har levert. De vil etterspørre, som alltid, mer vei, bedre vei, mer og bedre jernbane som kan knytte bo- og arbeidsmarkeder sammen og få varene ut av landet og raskt til kjøperne – slik stortingsflertallet har levert. Så vil noen av dem vi møter, si at det er uklokt å beskatte driftsmidler og verdier som utgjør den arbeidende kapital, at det er å kutte av grenen man sitter på, og at pengene heller bør benyttes til investeringer i eksisterende bedrifter.

Men man vil ikke høre det fra alle. En god del bedrifter, mange større – det blir stadig flere – eies av utlendinger, som ikke betaler noen form for skatt på sitt eierskap i bedriftene. Dit er det trygt å reise både for Arbeiderpartiet og for andre partier. Da slipper man å høre om denne ekstra skatten på investeringer av den kapitalen som skulle lage de nye arbeidsplassene, som igjen skulle sørge for at noen uten jobb fikk en jobb og kunne sørge for seg og sin familie. Et bedre bidrag til den ulikheten, som vi også ofte diskuterer, enn det å etablere nye arbeidsplasser og få flere i jobb finnes ikke. Men da må vi først erkjenne at nye arbeidsplasser i privat sektor kan vi ikke vedta i denne salen. Vi kan bare vedta gode rammebetingelser, dvs. fortsette med det vi har gjort i denne perioden. Jeg tror det er noe av årsaken til at ledigheten synker, og at vi også ser at det skapes flere arbeidsplasser, selv om tempoet, i den situasjonen vi har vært i, ikke har vært høyt nok – men det skyldes veldig mange andre ting. Regjeringspartiene og samarbeidspartiene står samlet i dette med skatt, om å redusere skatten på arbeidende kapital. Det er ikke mer til de rikeste, det er mer til dem som faktisk ikke har noen jobb.

La meg bruke litt tid til slutt på å se tilbake. Jeg vil gjerne takke både komitélederen, Hans Olav Syversen, Venstres Terje Breivik og Fremskrittspartiets Hans Andreas Limi for et veldig konstruktivt samarbeid i denne perioden. Vi har levert åtte budsjetter, åtte budsjettavtaler, og det har gitt en samlet retning i politikken fra våre fire partier som har brakt oss gjennom særlig oljeprissjokket, som fortsatt gir ringvirkninger i norsk økonomi. Det har vi gjort gjennom budsjetter som ikke bare har lagt til rette for vekst, men også bidratt til økt trygghet i hverdagen. Vi har en kommuneøkonomi som ble spådd nedenom og hjem i valgkampen for fire år siden, men som stadig har gått bedre og gitt bedre resultater, og som har gjort det til om ikke en fornøyelse, så i hvert fall relativt tilfredsstillende, å lytte til KS når de er på høringer i finanskomiteen. Det har bidratt til en massiv satsing på samferdsel, hvor budsjettene har økt med 50 pst. i perioden, kronet med en ambisiøs Nasjonal transportplan for den videre veksten. Det har bidratt til en betydelig satsing på et moderne forsvar for det nye trusselbildet vi ser, og en politireform med kortere responstid fremfor mer kontortid en del steder, noe som også gir trygghet i hverdagen. Kanskje først og fremst er helsetjenesten en god illustrasjon, hvor det nå er kortere ventetider, færre i helsekø og – det aller viktigste – pasienten er blitt den sentrale. Jeg synes det illustreres godt gjennom pakkeforløpene for behandling av kreft, rus og psykiske lidelser. Det er et godt eksempel på at det er enkeltmennesket som har vært det sentrale for regjeringen – men ikke bare for regjeringen, også for det stortingsflertallet som har laget ikke bare budsjettforlikene, men også bidratt til budsjettene. Disse fire partiene har kunnet samle seg i veldig mange saker om å sette enkeltmennesket i fokus for sin oppmerksomhet og for sine saker, og det har gjort at vi har kommet igjennom både brott og brann på en god måte i denne perioden.

Hans Andreas Limi (FrP) [09:57:53]: La meg starte litt utradisjonelt og ikke bare skryte av revidert nasjonalbudsjett og det som vi – de fire samarbeidspartiene – har fått til i løpet av fire år. Etter en hyggelig avslutning i finanskomiteen i går ettermiddag og kveld – selvfølgelig også med opposisjonen – prøvde jeg å tenke igjennom hva revidert nasjonalbudsjett egentlig betyr for folk flest og for bedriftene, de som lever der ute i virkeligheten, som har vært bekymret, og som ikke er opptatt av politisk retorikk, men realiteter.

Revidert inneholder noen korreksjoner og nye satsinger, men i hovedsak er revidert en bekreftelse på at det budsjettet som ble vedtatt i fjor høst, hadde en riktig innretning og en riktig ambisjon for å styrke norsk økonomi. Hovedsatsingene på infrastruktur, forskning, utdanning og skattelettelser ligger fast, styrkingen av eldreomsorgen ved tilskudd til nye sykehjemsplasser forsterkes, pensjonistene får økt minstefradrag, som kompenserer for negativ inntektsutvikling som følge av underreguleringen, kapitaltilgangen for oppstartsbedrifter bedres gjennom ordningen med skattefradrag for investeringer, det blir mer attraktivt å spare til egen pensjon både for private og for selvstendig næringsdrivende, og politidistriktene får mer penger samtidig som nye politihelikoptre finansieres.

Gjennom fire år har vi oppfylt løftene om hva som skulle prioriteres, til tross for at disse fire årene har vært mer utfordrende enn det Norge kanskje har opplevd på 30 år. Oljeprisen falt som en stein sommeren 2014. Det var mange som advarte mot oljeavhengigheten i norsk økonomi lenge før den tid, men alt ble fremstilt som bunnsolid, for den norske modellen var ufeilbarlig. Så kom migrasjonsbølgen høsten 2015, og behovet for økte bevilgninger og en mer realistisk innvandringspolitikk meldte seg umiddelbart. Vi har styrt gjennom begge disse sjokkene for norsk økonomi, og nå ser vi resultatene. Til tross for beskyldninger om for lite og for mye, for tidlig og for sent, har politikken virket, og doseringen har vært riktig.

Det er hyggelig å konstatere at regjeringspartiene sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre har blitt enige om et budsjettforlik som i hovedsak styrker profilen i regjeringens forslag til revidert budsjett. Bedre sykelønnskompensasjon for selvstendig næringsdrivende, flere studieplasser, økt minstepensjon for gifte og samboende, styrking av politiets kapasitet og kompetanse til etterforskning i saker som gjelder vold og overgrep mot barn, økt lærlingtilskudd og mer penger til domstolene og til styrket sikkerhet og beredskap – alt er viktige og tydelige prioriteringer. At det også blir noen penger til gode lokale formål, er en del av et budsjettforlik i Stortinget.

Jeg registrerer at Arbeiderpartiet i sine merknader til revidert tar et tilbakeblikk på de fire årene de har vært ute av regjeringskontorene, og det har de selvfølgelig full anledning til. Men Fremskrittspartiet vil gjerne bidra til den historieskrivingen.

Alle sentrale indikatorer viser nå en sterk oppgang i norsk økonomi i 2017. Norsk økonomi viser sterkere vekst 1. halvår i år, og prognosene fra Statistisk sentralbyrå og andre prognosemiljøer tilsier en klar konjunkturoppgang fremover fra 2017 til 2020. SSBs siste tall for BNP-Fastlands-Norge for 1. kvartal viser en sterkere vekst enn forventet, og SSB anslår at veksten for BNP-Fastlands-Norge blir på rundt 1,9 pst. i år og vil ta seg opp mot 2,4 pst. i 2019. Ifølge Norges Banks siste rapport fra sitt regionale nettverk av bedrifter er produksjonsveksten i norske bedrifter bedre enn ventet, og dagens vekstrate er den sterkeste siden 2013. I tillegg viser rapporten at investeringer i norsk næringsliv i 2017 forventes å øke til det høyeste nivået siden 2013, da nivået på investeringene i fastlandsindustrien var det laveste på 40 år.

Vi har en nedgang i registrert arbeidsledighet seks måneder på rad. Det er nedgang i ledigheten i alle 19 fylker.

Antall registrerte helt arbeidsledige i mai 2017 er det laveste som er registrert på en enkeltmåned på nesten fire år, helt siden oktober 2013. Det siste året har det vært en nedgang i ledigheten i samtlige 19 fylker. I tillegg har Nav lagt frem en prognose hvor de forventer en ytterligere nedgang i år og neste år, og antall oppsigelser og permitteringer er halvert så langt i år sammenlignet med samme periode i fjor.

Så er det påpekt at sysselsettingsgraden har falt, men den har nå stabilisert seg, og vi ser at det er en forsiktig økning. Den falt faktisk mer under de rød-grønne, og fallet har sammenheng med oljekrisen, flere alderspensjonister og sterk økning i andelen innvandrere.

Med veksten i økonomien, spesielt 1. kvartal i år, er det grunn til forsiktig optimisme om at også sysselsettingsraten vil øke, fordi konjunkturene påvirker denne. Flere alderspensjonister, flere studenter og flere ikke-vestlige innvandrere har bidratt til å trekke sysselsettingen ned.

Antall nyetablerte foretak har økt med nesten 9 000 fra 2013 til 2016, og det er ny rekord til tross for oljekrisen. I løpet av årene 2014–2016 var det godt og vel 6 000 flere nyetableringer enn nedlagte bedrifter, mens det i foregående periode var 1 800 flere nedlagte enn nyetablerte foretak. Likevel er det grunn til å understreke at 85–90 pst. av nye arbeidsplasser blir skapt i eksisterende bedrifter gjennom effektivisering, nyvinning og knoppskyting.

Vi opplever gode resultater i sentrale næringer som oppdrettsnæringen og turisme, og også økt optimisme i Norges viktigste næring, oljenæringen. I fjor ble det solgt laks fra norske oppdrettsanlegg til en verdi av 60 mrd. kr. Det er en økning på hele 35 pst. Turistnæringen har gode resultater, og det er ny optimisme i oljenæringen. Selv om investeringene stabiliserer seg på et lavere nivå enn før oljeprisfallet, har næringen også fått redusert og fått kontroll på kostnadene.

Kommuneøkonomien er rekordsterk. Spesielt i fjor og til dels i 2015 har det vært ekstremt gode resultater for kommunene. Gjennomsnittlig vekst i kommunesektorens frie inntekter per innbygger har økt seks ganger mer i perioden 2013–2016 enn i foregående periode. Kommune-Norge hadde overskudd, eller nettodriftsresultat, på hele 4 pst. i 2016. Det er det høyeste nivået på 2000-tallet. Samtidig økte kommunenes disposisjonsfond med 8 mrd. kr på ett år. Det er altså større økning på ett år enn det var i hele foregående fireårsperiode. Og så ser vi en positiv utvikling på skatteinngangen så langt i 2017, hvor vi har en økning sammenlignet med 2016.

For øvrig kan det nevnes at eiendomsskatten, som er Norges mest upopulære skatt, og selvfølgelig bør avvikles, utgjør bare 2,9 pst. av kommunenes inntekter.

Vi har rekordstor nedgang i CO2-utslipp fra veitrafikken det siste året, og det skyldes at vi har lagt om bilavgiftene, lagt om engangsavgiften, og vi har fått redusert avgiftene på miljøvennlige, trygge mellomklassebiler. Nå gjør vi det samme med avgiften på motorsykler.

Også antall heltidsbønder øker under denne regjeringen. Under åtte år med rød-grønne ble antall heltidsbønder nesten halvert. Det betyr at i de åtte årene som Senterpartiet satt med ansvaret for Landbruksdepartementet, ble det over 4 000 færre heltidsbønder, mens det nå øker med Fremskrittspartiet i samme posisjon. I tillegg har heltidsbøndene også hatt større vekst i næringsinntekten i løpet av bare to år med denne regjeringen enn i løpet av alle de åtte årene med de rød-grønne og Senterpartiet.

Listen over gode resultater er ikke uttømmende, men jeg stopper der.

Så gjenstår det bare – før vi eventuelt klarer å fyre hverandre skikkelig opp – å si takk for fire gode og spennende år. Takk for samarbeid, takk for innsiktsfulle debatter, og jeg hadde nær sagt en riktig god sommer! Men det blir kanskje flere anledninger til å si det.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [10:16:29]: Dette har vært en stortingsperiode der vi virkelig har sett skillelinjene i norsk politikk, men også styrken i det norske Stortinget, og at vi samler oss når det er som mest krevende. Skillene har vært tydelige i de ulike sentraliseringsreformene til regjeringen. For det har vært én fellesnevner i nesten alle forslagene fra regjeringen, og det har vært stordrift, mens vi har hatt tro på nærhet.

Vi har sett det i Nav, vi har sett det med skatt, vi har sett det med politiet, der man kalte det nærpolitireform, men det man har opplevd, er at det har blitt en fjernpolitireform. Det er stor uro i Politiets Fellesforbund, der regjeringens eget direktorat beklagde bruken av ordet nærpoliti, og sa at deres tilbakemelding har vært at det har blitt en fjernpolitireform. Vi har sett det i Heimevernet, der man nå kaller det en satsing – men utstyr leveres inn, sånn som i går i Ulven leir, der innsatsstyrken Salamander ble lagt ned – på målet om å få en styrke på 35 000 mann istedenfor 45 000 mann. Man styrker tilstedeværelsen, man forsterker sentraliseringen.

Vi har fått en regionreform som ble beskrevet slik av et av de fire partiene som ønsket den, at vi har fått en løsning ingen partier vil ha. Det var beskrivelsen fra et av de fire partiene som stemte for denne reformen, der du har en region fra Halden i sør til Hardangervidda i Buskerud. Det er en helt dysfunksjonell region, men den har man fått, og det ble beskrevet som en løsning ingen partier vil ha.

Den ble kalt en lokaldemokratireform, kommunereformen. Den endte med tvangssammenslåinger og at man brukte partipisk, og til slutt også med at enkeltrepresentanter meldte seg ut fordi de fulgte sin egen overbevisning i saken, at man var mot tvang og for frivillighet.

Så linjen har vært klar. Det har vært stordrift og sentralisering, man har kalt ting nærpoliti, det er blitt fjernpoliti, man har kalt ting lokaldemokrati, det har blitt tvangsreform. Det positive er som det vi så høsten 2015. Da det virkelig var krise, ble det et nasjonalt forlik om innvandrings- og integreringspolitikken, som vi i Senterpartiet mener var avgjørende viktig, fordi Fremskrittspartiet og Venstre blokkerte hverandre, og dermed var det viktig at Stortinget tok ansvar sammen med regjeringen for å løse situasjonen og få kontroll. Det klarte vi.

Så har vi hatt oljeprisfall i denne perioden. IMF beskrev det tydelig tidligere i vår, at svakere krone og redusert lønnsvekst har vært hovedgrep som gjør at man har klart å stabilisere situasjonen på den måten vi har gjort. Hva er det å si om det? Jo, punkt én: Vi har egen valuta. Hvem har vært imot at Norge skal ha egen valuta i de siste årene? Jo, partiet Høyre, og statsminister Erna Solberg har vært en tydelig talskvinne mot at Norge skal ha egen valuta, og at vi skal innføre euro. Høyre har også bekreftet det ved utenrikspolitisk talsmann denne perioden. Men takk og pris har ikke Høyre fått gjennomslag for det.

Punkt to: den norske modellen, redusert lønnsvekst, at vi har et trepartssamarbeid der vi har en ansvarlig fagbevegelse. Hvem er det som har vært imot den norske modellen? Jo, finansminister Siv Jensen, som sa da hun var opposisjonspolitiker våren 2013: Den norske modellen står i veien for sunn fornuft. Nå har den norske modellen reddet store deler av norsk økonomi.

Hva er det tredje punktet? Jo, vi har hatt mulighet til å drive en ekspansiv finanspolitikk fordi vi har hatt en klokskap i forvaltningen av oljepenger over tid og hatt en god og velfungerende handlingsregel som har gitt fleksibilitet. Finansminister Siv Jensen sa under sitt landsmøte mars 2013: Da står modellen i veien for fornuften. Modellen står i veien for fornuften. Nå har det vært nettopp en ansvarlig oljepengebruk over tid som har gitt oss handlingskraft, og finansminister Siv Jensen har istedenfor å myke opp handlingsregelen strammet den inn. Så det er to ganske ulike virkeligheter i opposisjon og posisjon.

Så er det en annen sak som det har vært mye debatt om i vår som skaper mye uro, som det nå også har kommet flere forslag til på bordet i dag. Det handler om å ta lokalbefolkningen på alvor, og det er den såkalte ulvesaken. Jeg legger merke til at Høyres stortingsrepresentant Gunnar Gundersen nå har fremmet to forslag, forslag nr. 115 og forslag nr. 116, her i salen. Vi i Senterpartiet kommer til å støtte de to forslagene, for det er en oppfølging av Stortingets vilje i stortingsforliket i fjor vår, og det har vært et hovedproblem at vi har hatt en regjering som ikke har evnet og ikke ønsket å følge opp Stortingets politikk, og jeg håper at Høyres egne representanter også støtter Gunnar Gundersens forslag og støtter Senterpartiets forslag som skal gjøre at når det kommer ulv inn i en saueflokk, så skal den bli felt med en gang, ikke at man skal vente til all lidelsen tar tak.

Jeg tar opp Senterpartiets ulike forslag.

Terje Breivik (V) [10:30:57]: Eg kjem til å bruka den tilmålte taletida til nesten utelukkande å snakka om det me faktisk behandlar no – revideringa av statsbudsjettet for 2017.

Eit godt budsjett har vorte endå betre, dels gjennom forslaga regjeringa sjølv har kome med, som i stor grad er oppfølging av bestillingar frå Stortinget, m.a. gjennom avtalen om statsbudsjettet for 2017, og dels gjennom forhandlingane og semja om RNB mellom regjeringspartia, Venstre og Kristeleg Folkeparti.

Isolert sett har me ikkje flytta på meir enn om lag 400 mill. kr. Eg er samd i at dette ikkje er all verda i kroner og øre, men me har brukt pengane godt. Det viser òg innstillinga. Alle dei viktige grepa som vert gjorde, får tilslutning av eit breitt fleirtal i Stortinget.

Dagen i dag medfører m.a. eit svært målretta historisk løft for gründarar og sjølvstendig næringsdrivande, og gjer det lettare å skapa arbeidsplassar.

Venstre får gjennomslag for styrking av sosiale rettar for sjølvstendig næringsdrivande når det gjeld både pensjon og sjukeløn. Me får gjennomslag for at det vert etablert ei skatteincentivordning for langsiktige investeringar i oppstartselskap – «Kapitalfunn», som Venstre døypte det den første gongen me føreslo det, tilbake i 2010. Og Venstre får gjennomslag for betre opsjonsskattereglar for gründarselskap.

I sum vil desse ordningane med full årsverknad medføra om lag 700 mill. kr i lette for gründarar og sjølvstendig næringsdrivande.

Dette kjem på toppen av den innsatsen Venstre, Kristeleg Folkeparti og regjeringspartia har gjort dei siste åra for auka gründerskap, innovasjon og nye grøne arbeidsplassar.

Venstre har fått betydeleg gjennomslag i samarbeidet me er ein del av. Det skjedde nesten ingenting under åtte raud-grøne år når det gjaldt betringar for gründarar, sjølvstendig næringsdrivande og bedriftseigarar. Forslag på forslag frå Venstre og dei andre partia som utgjer dagens fleirtal, vart stemde ned. No er det ein heilt annan vilje og ei anna evne til å gjera noko for norsk næringsliv og norske arbeidsplassar. Berre i dag skjer det svært mykje – og mykje meir enn det som skjedde under åtte raud-grøne år.

Avtalen om RNB medfører òg nokre andre og viktige påplussingar og styrkingar: Me har forsterka innsatsen mot barnefattigdom. Inntektsgrensa for gratis kjernetid i barnehage vert auka til 450 000 kr, som betyr at 2 000–3 000 fleire barn i låginntektsfamiliar kjem inn under ordninga. Tilskotsordninga mot barnefattigdom vert betydeleg styrkt. Det vert ytterlegare 250 nye studieplassar innan IT, og det vert meir pengar til koding i skulen. Regjeringa skal òg i samanheng med statsbudsjettet for 2018 leggja til rette for at fleire lærarar kan ta vidareutdanning, spesielt lærarar i samfunnsfag. Innsatsen mot forsøpling i havet generelt, og plast spesielt, vert styrkt med nye 20 mill. kr. Det vert sett av meir pengar til kreftforsking. Og det skal etablerast eit ressurssenter for eigenorganisert idrett, slik at ein stadig aukande del av dei unge kan få hjelp og rettleiing til å driva si form for fysisk aktivitet.

I sum, som sagt, har eit godt budsjett vorte betre.

Eg vil avslutningsvis òg takka kollegaene i alle parti for eit konstruktivt samarbeid. Endringane me har gjort i uttrekkskriteria for Oljefondet, særleg for selskap med kol heilt eller delvis i porteføljen, er eitt godt døme. Skattereforma me i fellesskap har fått på plass, er eit anna. I den samanhengen er det òg grunn til å framheva bidraga og dei gjennomtenkte innspela SV kom med, sjølv om dei til slutt valde å forlata forhandlingsrommet.

Eg vil spesielt takka representantane Syversen, Limi og Flåtten for tidvis krevjande, men i all hovudsak konstruktive og gode forhandlingar om fire statsbudsjett og fire reviderte nasjonalbudsjettavtalar. Om Flåtten må eg få leggja til at frå ståstaden min har han vore den viktigaste personen for at samarbeidet mellom Venstre, Kristeleg Folkeparti og regjeringspartia har gått så godt i denne perioden – med ditto gode resultat for samfunnet der ute. Sjølv når ein har slite i samarbeidsavtalen så stiftane i arka for lengst er strekte til brestepunktet, har han hatt evna til å losa oss gjennom på sitt kloke, konstruktive, imponerande, uttalande vis – og med stor integritet og tillit i alle parti og miljø. Flåtten kjem til å verta sakna i arbeidet her på huset, og heldige er dei som no får nyte godt av kapasiteten og evnene hans.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Snorre Serigstad Valen (SV) [10:43:20]: Fire år kan gå fort. De går fort på Stortinget, de går sikkert enda fortere for statsråder som sitter i regjering. Men det er også fordi denne tilværelsen er litt av en boble. Fire år er ikke det samme for mange andre grupper i samfunnet som det er for en stortingsrepresentant eller for en finansminister. Fire år kan gå fort for noen, men for andre kan det være veldig lang tid.

Fire år er lang tid om man er pensjonist og for tredje året på rad må stramme inn livreima. Fire år er lang tid om man i fire år prøver å komme seg inn på boligmarkedet, men ikke får det til. Fire år er lang tid om man lever i en familie med vedvarende lavinntekt. Det er veldig lang tid hvis man hver dag i mesteparten av barneskoleløpet gruer seg til å gå på skolen, eller om man hver dag må kjenne på at man er stengt ute fra de samme mulighetene og de samme aktivitetene, men ikke minst de samme drømmene som de fleste rundt en har tilgang til. Fire år er veldig lang tid hvis man mangler jobb.

Det er disse tingene politikk handler om. Det handler om muligheter, fordeling av muligheter og makt – ikke skolastiske diskusjoner om hvorvidt enkeltposter i Arbeiderpartiets alternative reviderte budsjett er riktig ført med tanke på å spare inn noen konsulentutgifter, ikke detaljdiskusjoner om hva slags koeffisienter som er best egnet til å måle ulikhet mellom mennesker. Det er hvordan vi skal bekjempe de ulikhetene som er politikk.

Politikk er ikke en pekelek om hvem som har lagt inn flest overbud i Nasjonal transportplan, eller hvem som foreslo hva i fjor vår. Det mandatet vi er gitt til å forvalte, er å sørge for at folk får det bedre og gjøre en innsats for dem som har stemt på oss.

I det perspektivet er denne debatten merkelig selvrefererende. Det handler vel så mye om relasjonene personer og partier her i salen imellom, som det handler om de løftene som er gitt til velgerne, og de utfordringene som er de viktigste i vår tid.

Politikk handler om fordeling av muligheter, fordeling av penger og fordeling av makt mellom kvinner og menn, mellom majoritet og minoritet, mellom by og distrikt og mellom fattig og rik. I vekslende grad erkjenner de styrende partiene at forskjeller, ulikhet og fattigdom er et problem. Best i klassen er kanskje representanten Terje Breivik og komitéleder Hans Olav Syversen. Strykkarakter går til finansminister Siv Jensen, som fortsatt ikke er i stand til å stå på denne talerstolen og uten noe om og men si at ulikhetene øker, og at det er et problem. Finansministeren virker å ha berøringsangst i møte med de økende forskjellene i Norge.

Man kan godt si at forskjellene er mindre i Norge enn i andre land, så derfor er det ikke noe problem. Vel, det er i så fall ikke takket være Fremskrittspartiets innsats de siste 40 årene. Man kan godt si at ulikhetene øker enda fortere i andre land. Ja, det er også riktig – men vi er ikke stortingsrepresentanter i andre land. Vi er stortingsrepresentanter i Norge, og vi har en plikt til å sørge for at folk flest i Norge har det så godt som mulig.

Da må vi handle. Fire år er lang tid til å foreslå politikk som kan utgjøre en forskjell i livene til folk. Vi har hatt god tid til å sørge for at færre lever i fattigdom i Norge. Vi har hatt god tid til å sørge for at vanlige folk og folk med lave inntekter sitter igjen med mer av fruktene av sitt arbeid, mens de som har aller mest, skal bidra mer.

Nå er de fire årene gått, og fasit er at forskjellene har økt. Fasit er at vi snart sannsynligvis passerer 100 000 barn som lever i vedvarende lavinntekt. Fasit er at flere mangler jobb, og fasit er at pensjonistene får lavere kjøpekraft for tredje år på rad.

Regjeringen har ikke hatt det travelt. For dem har fire år vært en bedagelig periode når det gjelder ulikhet.

Regjeringen har hatt det travelt på andre områder. De har hatt det travelt med å sørge for at den rikeste promillen i Norge hver i snitt får 264 500 kr i skattekutt, og det satte de i gang med ganske raskt. Det synes jeg de lyktes med – det skal de ha. De skulle kutte i skatten til de rike. Det lovte de, og det gjennomførte de. Men for folk flest har ikke regjeringen levert.

Derfor fremmer SV 30 forslag mot ulikhet, og jeg tar herved opp de forslagene samt alle øvrige forslag fra SV, med unntak av forslag nr. 108, som blir tatt opp senere, og nr. 111.

Statsråd Siv Jensen [10:57:34]: La meg begynne med å takke samarbeidspartiene Venstre og Kristelig Folkeparti for konstruktivt samarbeid. Vi kom til enighet i god tid også denne gangen, og vi har kommet til gode løsninger på flere felles mål.

I dag behandler Stortinget sin siste sak i denne sesjonen. Det kan være en tid for å se tilbake på hva denne perioden har vært preget av. For tre år siden ble norsk økonomi truffet av det mest alvorlige fallet i olje- og gassprisene på 30 år. Vår oljetunge økonomi på Sør- og Vestlandet ble hardt rammet. Mange mistet jobben, både i petroleumsnæringen og i andre bransjer. Det har vært noen krevende år for mange familier. Det å ha en jobb å gå til er viktig for den enkelte. Trygge arbeidsplasser jevner ut forskjeller, gir valgfrihet og større muligheter for alle – det er viktig for både verdiskaping og velferd.

Regjeringen har tatt utfordringene på arbeidsmarkedet på høyeste alvor. Vi har satt inn målrettede tiltak for å skape aktivitet og jobber i de regionene og bransjene som er hardest rammet av lavere oljepris. Nå er veksten i økonomien på vei opp, og arbeidsledigheten er på vei ned. Flere kommer i jobb. Det er svært gledelig, og det er et tegn på at regjeringens politikk virker.

Bedringen vi nå ser i norsk økonomi, er understøttet av en kraftfull økonomisk politikk. Svakere krone hjelper eksportbedriftene, mens lav rente og ekspansiv finanspolitikk trekker opp innenlandsk etterspørsel etter varer og tjenester. Tiltakspakken som vi vedtok i fjor høst, støtter opp om sysselsetting i de områder og bransjer som er hardest rammet av lavere oljepris.

I revidert budsjett trapper vi opp innsatsen mot arbeidsledighet ytterligere. Vi øker tilbudet av arbeidsmarkedstiltak med 500 plasser, styrker oppfølgingen av langtidsledige og øker oppfølgingsressursene til arbeidssøkere under 30 år. Det er også til hjelp at oljeprisen har tatt seg opp fra bunnivåene i fjor vinter. Stor innsats i oljeselskapene for å kutte kostnader og drive mer effektivt har også gitt resultater.

Mange prosjekter på norsk sokkel er blitt billigere, og utsiktene for oljeinvesteringene er blitt bedre. Norsk økonomi er likevel fortsatt påvirket av fallet i oljeprisen fra sommeren 2014. Den økonomiske veksten har så langt vært moderat, og sysselsettingen har over tid ikke holdt tritt med befolkningsveksten.

Siden årsskiftet har det vært tegn til ny oppgang i sysselsettingen. Likevel vil det ta tid før sysselsettingen tar seg opp som andel av befolkningen, fordi befolkningen også vokser. I tillegg gjør aldring av befolkningen det mer krevende å holde sysselsettingsandelen høy. Det samme gjelder økt innvandring fra fattige land.

Revidert budsjett er først og fremst en oppdatering av budsjettet i tråd med ny informasjon. Veksten i norsk økonomi ventes i år å ta seg opp omtrent som lagt til grunn i fjor høst, og ledigheten er lavere. Det økonomiske opplegget vi la i nasjonalbudsjettet for 2017, treffer godt.

I løpet av de siste månedene har både IMF og OECD sluttet seg til at finanspolitikken er godt tilpasset den økonomiske situasjonen. Ifølge disse organisasjonene ville veksten i Norge vært lavere hvis regjeringen ikke hadde ført en ekspansiv politikk. Regjeringen bruker finanspolitikken aktivt for å motvirke ledighet. Samtidig kan vi ikke tråkke for hardt på gasspedalen – det kan komme i veien for at renten og kronekursen får gjort sin del av jobben.

Mindre drahjelp fra oljevirksomheten kan ikke møtes med kortsiktige tiltak alene, eller en storstilt utbygging av offentlig sektor. Tapte arbeidsplasser i oljeindustrien kan ikke erstattes av arbeidsplasser i det offentlige. I årene fremover vil norsk næringsliv trenge flere ben å stå på. Vi vet av erfaring at store omstillinger i økonomien er krevende. Svak kronekurs er en velkommen drahjelp, men det er også viktig hvordan vi bruker pengene i budsjettet. Skal vi lykkes med å skape nye jobber og få til langsiktig vekst, må vi prioritere tiltak som kan øke vekstevnen i økonomien. Det har denne regjeringen gjort i alle de budsjettene vi har lagt frem.

I budsjettet for 2017 forsterker regjeringen satsingen på innovasjon, kunnskap og infrastruktur. Det reduserer næringslivets transportkostnader, styrker nyskapingen og hever kompetansen i befolkningen. Samtidig fortsetter vi gjennomføringen av skattereformen i tråd med skatteforliket. De siste års endringer i skattesystemet fremmer investeringer i norsk næringsliv og legger grunnlaget for økt sysselsetting. I revidert budsjett styrker vi innsatsen ytterligere og innfører en skatteincentivordning for langsiktige investeringer i oppstartselskap. Det gjør nyetableringer mer lønnsomt.

Jeg må jo si at jeg hørte representanten Serigstad Valen i debatten tidligere i dag. På den ene siden har han vært kritisk til at for mange putter kapitalen sin – overskuddet sitt – inn i næringseiendom. Men da han skulle svare på hvorfor han var imot denne incentivordningen for langsiktige investeringer i oppstartsselskap, var det nærmest et problem at mennesker med overskudd og kapital putter pengene sine inn i bedrifter som kanskje kan komme til å være levedyktige og skape nye arbeidsplasser og skatteinntekter til samfunnet. Jeg klarer ikke å henge med i SVs resonnement.

Vi vil også legge til rette for økt privat sparing til pensjon. Vi vil innføre en ny ordning for skattefavorisert individuell sparing til pensjon, med lik skattesats ved innskudd og uttak. Ordningen erstatter den gjeldende IPS-ordningen, og vi skal sende et forslag på høring i løpet av kort tid.

Regjeringen styrker også i dette budsjettet pensjonistenes økonomi. I revidert budsjett gir vi en skattelettelse til pensjonistene. I enigheten med Kristelig Folkeparti og Venstre vil også gifte og samboende minstepensjonister få et løft. Fra før har enslige minstepensjonister fått økt sin pensjon med 4 000 kr to ganger. De siste 4 000 kr trer i kraft 1. september i år.

Også på enkelte andre områder har vi sett det nødvendig å foreta justeringer i forbindelse med revisjonen av budsjettet. Blant annet forbedrer vi forholdene for enslige, mindreårige i mottak gjennom raskere bosetting. Vi legger om engangsavgiften for kjøp av nye motorsykler i miljøvennlig retning. Endringen betyr at engangsavgiften vil gjøre det lønnsomt å velge motorsykler med lave CO2-utslipp. For de fleste lette motorsykler betyr endringen at engangsavgiften faller bort.

Jeg er glad for enigheten vi har oppnådd med samarbeidspartiene om revidert budsjett for inneværende år. Vi er enige om et budsjett som er godt tilpasset de utfordringene norsk økonomi, norske bedrifter og vanlige folk nå møter. Regjeringen har staket ut en kurs som svarer på de utfordringene som norsk økonomi har på både kort og lang sikt. Vi har gjennomført tiltak som letter omstillingen i økonomien, og som bidrar til vekst og nye arbeidsplasser. I revidert budsjett holder vi fast ved denne kursen.

La meg helt avslutningsvis få benytte denne anledningen, siden det er Stortingets siste dag, til å takke finanskomiteen for et godt og konstruktivt samarbeid. Vi har hatt mange viktige debatter.Veldig mange av sakene vi har behandlet, har vi vært enige om, men det har også vært mange debatter hvor skillelinjene i norsk politikk har kommet klart og tydelig frem. Men først og fremst vil jeg takke komiteen for at samarbeidet har vært konstruktivt, og for at vi har hatt gode debatter.

Jonas Gahr Støre (A) [11:19:43]: Dagens budsjettdebatt er den siste i denne fireårsperioden, og da er jo spørsmålet: Hva vil regjeringens økonomiske politikk bli husket for?

Høyre og Fremskrittspartiet valgte helt fra starten å satse på skattekutt som en viktig strategi – deres løsning på utfordringene Norge står overfor. Ledigheten var blant de viktigste. Finansministeren framhevet at et lavere skattenivå var «det fremste tiltaket for å fremme omstilling, verdiskaping og arbeidsplasser i næringslivet». Men slik ble det ikke. Resultatene i den økonomiske politikken har vært svake, og de har vært svake lenge. Selv viser regjeringen til at ledigheten har gått noe ned i det siste, og ja: Vi ser noen positive tegn i norsk økonomi, og dem skal vi glede oss over. Arbeiderpartiet håper de fortsetter. For det trengs. Ledigheten er fortsatt høy, vi har mye ugjort, og historiske oppgaver venter på oss.

Men når jeg hører fra Høyre at Arbeiderpartiet skal ha mistet et valgkampkort fordi ledigheten har gått noe ned, vel, da avslører det først og fremst at arbeidsledighet for Høyre er et politisk spill. Høyre sier dette i en tid hvor ledigheten er klart høyere enn hva vi har vært vant med de siste tjue årene, og de sier det samtidig som Statistisk sentralbyrå skriver at årsaken til at ledigheten faller, trolig først og fremst er fordi folk trekker seg ut av arbeidsstyrken. Og når ledigheten faller fordi flere trekker seg ut av arbeidsmarkedet, da har ikke Arbeiderpartiet tapt sin viktigste sak. Da har Norge fått et enda større problem. Og av revidert nasjonalbudsjett framgår det at andelen folk i jobb anslås å falle videre. Det er den store oppgaven vi må løse.

Det er alvorlig at denne regjeringen har så svake resultater på det området som teller mest – økonomien og arbeidsmarkedet. Vi ser svak jobbvekst og høy ledighet, et svekket organisert arbeidsliv med lavere organisasjonsgrad og en svakere arbeidsmiljølov, svakere produktivitetsvekst og økende forskjeller. De svake resultatene har kommet til tross for en rekordhøy bruk av oljeinntekter. På fire år har Høyre og Fremskrittspartiet økt oljepengebruken mer enn på de tolv foregående, inkludert finanskrisebudsjettet i 2009. Siv Jensen har i denne perioden blitt historisk. Hun er den første finansministeren til å gjøre uttak fra pensjonsfondet. Ja, uttakene har vært så store at det de nærmeste årene ikke er rom for ytterligere opptrapping av oljeinntekter. Erna Solberg og resten av regjeringen har unnlatt å gjøre nødvendige prioriteringer. Slik har muligheter gått tapt, både for folk og for samfunnet.

Arbeiderpartiet vil igjen gjøre det viktigste for Norge til det viktigste i norsk politikk. Vi skal bygge på det beste vi har i dette samfunnet: små forskjeller, trygt arbeidsliv til alle og sterke fellesskap. Det er det som bringer utvikling og omstilling.

Budsjettet som til slutt ble vedtatt for 2017, er ikke Arbeiderpartiets budsjett, men vi har mange forslag som kunne gjort budsjettet bedre. I revidert budsjett foreslår vi en sterkere satsing på kompetanse og kvalifisering for å få folk i jobb. Utdanning er avgjørende for å skape et samfunn med muligheter for alle, arbeid til alle og velferd til alle.

Få samfunn stiller så høye krav til kompetanse som vårt. Arbeidstakernes kompetanse er avgjørende for om vi lykkes med å skape nye næringer og å utvikle privat og offentlig sektor. Derfor er kompetansesatsingen så viktig for Arbeiderpartiet. Vi foreslår en storstilt satsing på yrkesfag og flere lærlingplasser. Dette er nødvendig for å sikre den fagkompetansen Norge trenger mer av i framtiden: fagarbeidere i bransjer som bygger landet og helsefagarbeidere i mange av omsorgsyrkene. Vi må snu nedgangen til en oppgang.

Vi foreslår et verdiskapingsprogram for havnæringene våre. Her har Norge store muligheter for vekst og nye arbeidsplasser. Nå trengs det politisk vilje til å satse og peke ut en retning.

Forslagene våre får ikke flertall nå, men til høsten er det altså valg. Og Arbeiderpartiet er klare til å lage budsjetter som setter det viktigste for Norge først: arbeid, muligheter og trygghet for alle.

Så vil jeg, siden jeg startet denne perioden som medlem av finanskomiteen, slutte meg til komiteen, som takker finansministeren for både samarbeid og oppgjør. I tiden etter jeg satt i finanskomiteen, har jeg også grunn til å takke finansministeren for både samarbeid og dueller og ærlig politisk mann- og kvinnejevning i viktige spørsmål for landet. Og siden jeg står på denne talerstolen, vil jeg også takke presidenten for det lange virket hun har hatt i Stortinget.

Jonas Gahr Støre (A) [11:24:28]: Han har også tatt opp forslag.

Trond Helleland (H) [11:33:40]: Ved slutten av denne stortingsperioden er det godt å kunne slå fast: Ledigheten går ned, veksten går opp, og det skapes flere jobber. Fraværet i videregående skole har falt kraftig, og helsekøene har blitt kortere.

De fire årene som snart er over, har bydd på helt andre utfordringer enn det vi så for oss da vi overtok – det kraftigste oljeprisfallet på 30 år med påfølgende arbeidsledighet, en grusom krig i Syria med en flyktningkrise som ingen hadde forutsett. Vi har gjennom brede forlik her i Stortinget og knallhard jobbing av regjeringen fått kontroll over innvandringen. Vi ser nå at det lysner i norsk økonomi.

I dag behandler vi revidert budsjett for siste gang i denne perioden. Gjennom alle budsjettbehandlingene har de fire samarbeidspartiene kommet i mål, ikke alltid like smertefritt, men vi har blitt enige – og det var veldig greit å bli enige denne gangen. Det viser at de fire partiene samler seg om å finne gode løsninger, til det beste for landet. Jeg vil benytte denne anledningen til å takke Kristelig Folkeparti, Venstre og Fremskrittspartiet for et godt samarbeid, som har gitt gode resultater for alle fire partier, hver for seg og sammen, men aller viktigst: for Norge.

Dagens revidert støtter opp om omstilling og vekst i norsk økonomi. De store pengene i budsjettet brukes til å bygge ut mer vei og bane, forsterke innsatsen mot ungdoms- og langtidsledighet, bedre rammevilkår for gründere, for næringsliv – gi alle mulighet til å få en jobb å gå til.

Valget til høsten blir et valg mellom modernisering og reversering, om endringer som er nødvendige for å ta vare på Norge som verdens beste land å bo i. I revidert budsjett fortsetter vi fokuseringen på jobbvekst og sysselsetting. Vi øker antall tiltaksplasser med 500. Vi øker lærlingtilskuddet nok en gang. Vi styrker oppfølgingen av langtidsledige og utvider innsatsen rettet mot ledige under 30 år.

Det viktigste er at vi nå ser at politikken virker. Ledigheten går ned, og veksten går opp. Vi har brukt om lag like mye oljepenger på begge sider av streken i norsk politikk. Forskjellen er hva vi har brukt dem på. Før denne perioden var Høyre tydelige på hva vi ville prioritere. Vi ville satse på infrastruktur, vi ville satse på vekstfremmende skattelettelser og forskning og utdanning. Og det er det vi har satset på. Vi har lagt grunnlaget for ny vekst, og vi ser at det går bra i stadig flere næringer. Reiselivslandet Norge er et fantastisk produkt, og reiselivet går så det suser. Fiskeri- og havbruksnæringen går bedre enn noen gang, og eksporten har økt raskt. Det går så det suser i innlandet, det går så det suser i Nord-Norge, det går så det suser på Østlandet, og det lysner på Vestlandet. Veksten går opp, og ledigheten går ned.

Vi står foran en valgkamp der det vil være to hovedretninger: modernisering eller reversering. Avisene lager oversikt over mye. Listen over reverseringer som skal gjennomføres dersom Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV, MDG og Rødt overtar styringen, blir lang.

Det pussige er at det gamle reformpartiet Arbeiderpartiet nå har blitt den store bremseklossen. Arbeiderpartiet ga Høyre en bremsekloss i 100-årsgave – men nå er det altså Arbeiderpartiet som har blitt bremseklossen. Alle nye tanker fokuseres inn på hvordan en kan gå tilbake på reformer som Solberg-regjeringen har igangsatt – fraværsgrense, vei- og jernbanereformer, kommunesammenslåinger og fritt behandlingsvalg. Det er ganske utrolig å høre Jonas Gahr Støre stå her og si at de skal effektivisere samferdselssektoren for titalls milliarder kroner, når det eneste vi har hørt i denne perioden, er en klagesang over de effektiviseringstiltak og endringstiltak som denne regjeringen har iverksatt – Nye Veier, jernbanereform osv. Jeg gleder meg – eller jeg gruer meg, egentlig – til å se de forslagene Arbeiderpartiet har tenkt å komme med. Hvor er visjonene? Hvor er nytenkingen? Det virker som om Arbeiderpartiets eneste mål er å gjeninnta regjeringskontorene og reversere reformer – lene seg tilbake og håpe at det skal gå bra.

Jeg er glad for at regjeringspartiene og samarbeidspartiene har bidratt til å omstille Norge, styrt gjennom et kraftig oljeprisfall, en historisk flyktningkrise – og samtidig bidratt til at ledigheten går ned, og at veksten går opp. Vi har fått i gang omstillingen av Norge.

Takk til alle gode kolleger som nå trer ut av Stortinget for godt, for godt samarbeid og gode debatter gjennom mange år.

Harald T. Nesvik (FrP) [11:46:55]: Innledningsvis vil jeg få lov til å takke gode kollegaer for mange debatter i de 20 årene jeg har fått være stortingsrepresentant i dette hus, og jeg skal nå avslutte med mitt siste innlegg i denne sal som stortingsrepresentant.

I den forbindelse vil jeg bare si følgende: For Fremskrittspartiet er trygghet noe av det aller mest fundamentale i et menneskes liv, trygghet for liv og helse, særlig i en verden der vi nå ser en rekke forskjellige usikkerheter knyttet både til terrorisme og ikke minst til at mange opplever store endringer i hverdagen. Derfor har regjeringen hatt stort fokus på å styrke Forsvaret, gjennom langtidsplanen for Forsvaret som Stortinget har vedtatt, vi har valgt å styrke politiet betydelig, og man har iverksatt ulike tiltak, også innenfor domstolsapparatet, nettopp for å møte den framtiden som man ser kommer. I den forbindelse sørget man for at det blir pansrede biler i hvert politidistrikt, og man har startet anskaffelsen av tre nye politihelikoptre. I tillegg har man økt antall politifolk ute i distriktene betydelig i perioden, og man har også sørget for å bevilge 300 mill. kr i øremerkede midler ut til politidistriktene i inneværende års budsjett. I tillegg har man nå faktisk også bevilget 100 mill. kr, øremerket nettopp til politibiler og annet utstyr, i forbindelse med årets reviderte budsjett.

Disse tingene er veldig viktige, for hvis ikke politidistriktene og politiet har de ressursene og det utstyret de skal ha, vil man ikke kunne gi befolkningen den tryggheten som det er helt nødvendig at de skal ha i sin hverdag.

Da blir det jo litt underlig å høre representanten Jonas Gahr Støre her i sted snakke om bredbåndet som framtidens transportløsning. Jeg regner med at det var kommunikasjonsløsning han snakket om, for det er fortsatt svært vanskelig å frakte laks gjennom bredbånd. Vi trenger faktisk infrastruktur på plass for å kunne få varene våre ut i et marked.

Trygghet dreier seg også om liv og helse. Det har vært viktig for Fremskrittspartiet å sørge for at man får hjelp når man har behov for hjelp, enten det gjelder eget behov for hjelp eller det er ens nærmeste pårørende som har behov for det – det være seg behandling hos lege, psykiater, psykolog, spesialisthelsetjeneste eller innenfor omsorgen i kommunene. Det er derfor regjeringen har brukt de virkelig store midlene, de store pengene, til å redusere helsekøene, som vokste til rekordhøyder i de åtte årene de rød-grønne styrte. Det er derfor vi har prioritert å gi betydelige tilsagn til bygging av heldøgnsplasser og rehabilitering innenfor heldøgnsplasser når det gjelder omsorgssektoren. Ja, bare nå i revidert gir man tilsagn til 1 300 heldøgns omsorgsplasser, og det er dobbelt så mange plasser som de rød-grønne fikk på plass på sine åtte år. De leverte 567 nye plasser, til tross for at man kom med en lovnad på 12 000. Det kaller jeg dårlig måloppnåelse.

I revidert nasjonalbudsjett gjør man mye, bl.a. 1 300 nye plasser innenfor heldøgns pleie og omsorg, men hvis vi ser perioden under ett, har denne regjeringen levert utrolig mye innenfor helse- og omsorgssektoren. Vi har redusert antallet som står på venteliste betydelig. Vi har som sagt sørget for å få innført kvalitetsindikatorer i kommunene. Vi har innført at de som bor på dobbeltrom imot sin vilje, skal få redusert betaling, nettopp for å gi incitament til å sørge for å få flest mulig på enerom. Fra 1. januar 2020 lovfestes det dagtilbud for hjemmeboende personer med demens.

Denne regjeringen prioriterer helse og omsorg, prioriterer trygghet, og det er der de store pengene går.

Knut Arild Hareide (KrF) [12:00:44]: Dette er anledninga til å sjå tilbake, og det er viktig å sjå på kva me lovde veljarane i 2013. Da sa Kristeleg Folkeparti at ei stemme på Kristeleg Folkeparti var ei stemme til ein enklare kvardag for familiane og at me set dei mest sårbare barna først. Me sa familie og menneskeverd. Gjennom desse fire åra ser me at det har vore ein raud tråd i prioriteringane våre. Kristeleg Folkeparti har satsa på barn, familie og menneskeverd. Eg har lyst til å peike på noko av det me har oppnådd.

Me har fått ein opptrappingsplan for å beskytte valdsutsette barn. Me veit at i kvart klasserom er det i snitt to–tre barn som har opplevd alvorlege overgrep eller vald. Det einaste håpet desse barna har, er at nokon rundt dei ser dei og kan gjere noko. Me fekk derfor auka løyvingane i budsjettet til over 500 mill. kr til denne opptrappingsplanen.

Me har prioritert tidleg innsats og ei systematisk satsing på fleire lærarar i skulen for å sikre tilpassa opplæring, redusere behovet for spesialundervisning og forhindre fråfall i skulen seinare. 1,3 mrd. kr har gått til å få fleire lærarar i 1., 2., 3. og 4. klasse.

Me har fått ein handlingsplan for barnepsykiatri.

I samarbeidsavtalen fekk me òg gjennomslag for at tidleg ultralyd ikkje skulle bli eit offentleg tilbod til alle gravide. Det var ein viktig siger i kampen mot sorteringssamfunnet.

Me fekk saman, ikkje minst med Venstre, på plass ei eingongsløysing for dei lengeverande asylbarna. Det som var umogleg å få til under Arbeidarparti-styret, fekk me til i samarbeid med Høgre, Framstegspartiet og Venstre. Asyladvokat Arild Humlen har omtalt endringa som at me no er ute av ei istid når det gjeld omsynet til barns sjølvstendige rettar.

Eg meiner at dei hovudgrepa som Kristeleg Folkeparti og Venstre har vore med på å ta, har vore viktige. I 2014 fekk me eit budsjett som var usosialt. Me gjorde det betydeleg meir sosialt. Budsjetthausten 2015 fekk me stansa regjeringa sitt forsøk på å sende den største rekninga for flyktningkrisa til verdas fattige. Saman greidde dei fire samarbeidspartia i 2016 å gjere budsjettet til tidenes klimabudsjett.

Eit anna eksempel er klimalova, eit forslag Kristeleg Folkeparti kom med i førre periode, som me no har fått gjennomslag for. Me er nøydde til å redusere dei globale utsleppa. Viss ikkje står me overfor dramatiske og uoversiktlege konsekvensar. Gjennom klimalova, som blei vedtatt våren 2017, har me no ein viktig reiskap for å redusere utsleppa våre – ei sak Kristeleg Folkeparti altså føreslo i førre periode, og som me no har fått vedtatt.

Kristeleg Folkeparti har sikra auka pensjon til einslege minstepensjonistar i 2016-budsjettet med 4 000 kr pluss 4 000 nye kroner, slik at det til saman blir 8 000 kr meir for dei minstepensjonistane som har minst, dei einslege minstepensjonistane. Mange av dei lever under EUs fattigdomsgrense.

Me har sikra at me får K-en tilbake i religionsfaget. Nokon vil seie det er ei symbolsak. Ja – eg vil seie det er ei viktig symbolsak. Det handlar om kva verdiar me ønskjer skal prege samfunnet vårt, og Kristeleg Folkeparti vil sørgje for at Arbeidarpartiet og Venstres forslag om å fjerne K-en ikkje blir ein realitet.

Me har sikra reduksjon i formuesskatt på arbeidande kapital – sikra at me ikkje betaler formuesskatt når me er med på å skape arbeidsplassar. Bruker me formuen til luksus, skal det derimot vere formuesskatt.

Kristeleg Folkeparti fekk 6,5 pst. av stemmene i 2013. Me synest me har fått godt betalt gjennom medverknad, og det trur eg har vore bra for Noreg. Men me vil sjølvsagt vidare. Me vil satse på tidleg innsats i skulen, med fleire lærarar. Me vil gjere kvardagen enklare for familiane. Me vil ikkje ha eit samfunn der menneske blir valde bort eller sorterte bort. Me ønskjer levande distrikt og aktive bønder over heile landet. Me ønskjer ikkje å gøyme bort dei kristne verdiane som har forma samfunnet vårt. Me ønskjer ein politikk for dei som treng det mest.

Marit Arnstad (Sp) [12:12:39]: Som mange av talerne har vært inne på, er dette en slags oppsummering av stortingsperioden og dermed en debatt som også handler om langt mer enn bare revideringene i det reviderte nasjonalbudsjettet.

Det var en representant tidligere, fra Fremskrittspartiet, som sa at det spiller noen rolle hvem som styrer landet. På ett område kan jeg være enig: Det er at vi har hatt en regjering som har hatt et helt systematisk program for sentralisering av Norge. Det har vært systematisk på område etter område. Det har vært systematisk når det gjelder budsjett og økonomi, regelverk og ordninger. Vi har sett det i det som vi vanligvis diskuterer: politi, beredskap, kommuner, sykehus. Vi ser det når det gjelder Nav og skattekontor. Men vi ser det også igjen i de budsjettene som denne regjeringen har levert i løpet av de fire siste årene: Alle tiltak som er knyttet til distriktspolitikk eller utjamning mellom regioner, er konsekvent kuttet fra regjeringens side – smått og stort.

Noe av det mest problematiske med det, mener jeg, er at i løpet av denne perioden har vi mistet mange debatter som kunne handlet om kvalitet og innhold. Alle debatter – nesten uten unntak – har handlet om at store enheter er bedre. Bare en får slått ting sammen, blir det bedre. Vi har mistet en del av de debattene vi kunne hatt om kvalitet og innhold i tjenestetilbudet til folk, om velferden til folk.

Jeg tror regjeringen i starten kanskje trodde at denne sentraliseringsbølgen skulle gå upåaktet hen – men det har den jo ikke. Folk reagerer. De reagerer på en uklok sentralisering, som verken bidrar til bedre innhold eller til bedre velferdstjenester til innbyggerne. Nesten to tredjedeler av de over 200 kommunene som hadde folkeavstemning om kommunesammenslåing, svarte nei i folkeavstemningen, fordi de mener at det ikke var tjenlig for deres kommune – og for velferden i deres kommune. Bare 4 pst. av dem som har uniformen på i politiet, sier i en undersøkelse fra Universitetet i Bergen at de ikke tror at den såkalte nærpolitireformen ikke vil bidra til sentralisering. De har altså ikke troen på reformen, de mener at risikoen for sentralisering er stor. I Heimevernet og i Forsvaret – særlig i Nord-Norge – er det stor frustrasjon over nedleggelser og innsparinger. Når vi i Senterpartiet påpeker nedleggingen, blir vi kalt gammeldagse – men vi vet jo alle at det i stor grad handler om innsparinger. Det er ikke så rart at folk da kanskje ser at det er alternativ til denne ensidige sentraliseringspolitikken.

Jeg må få ta opp litt av den replikken jeg hadde til representanten Nesvik, for det er et viktig tema – og det kommer opp i Stortinget senere i dag. Det gjelder spørsmålet om hvilken trygghet og beredskap en skal ha overfor innbyggerne, og spørsmålet om å innføre en responstid som ikke bare omfatter 80 pst. av landets befolkning, men som omfatter alle i landet når det gjelder hasteoppdrag som angår liv og helse. De responskravene som en har i dag, er ikke gode nok og omfatter ikke alle. Vi i Senterpartiet foreslår derfor at de skal utvides, slik at de omfatter hele befolkningen.

På den annen side har vi hatt en stortingsperiode da byråkratiet har økt – til tross for at en måtte forvente at de blå-blå partiene ville være veldig opptatt av det. Det var over 1 000 flere ansatte i departementer og direktorater i 2016 enn det var i 2013. Det gir en betydelig merkostnad, bl.a. for staten. Det offentlige forbruket som andel av BNP har også økt i løpet av perioden. Representanten Marianne Marthinsen nevnte tidligere i dag at bare jernbanereformen i seg sjøl har ført til en utrolig vekst i konsulentutgifter og i statlig byråkrati.

Så litt om et forslag som Senterpartiet har – og som vi har omdelt her – om ulv. Vi registrerer den rørende omsorgen som mange har for de bøndene som nå har mistet mange sauer til ulv i løpet av våren og sommeren. Vår oppfatning er at det er et resultat av en manglende vilje i vinter til å ta ut tilstrekkelig med ulv. Vi mener at det er mulig å gjøre noe med det. Vi gir i dag partiene en mulighet til å gjøre noe med det gjennom det forslaget vi har fremmet, om å «innføre stående fellingstillatelse på ulv». Det håper vi at flere vil se seg tjent med å være med på – ikke minst de som nå har besøkt bøndene på Hadeland.

Trine Skei Grande (V) [12:26:39]: Dette er ikke bare dagen for å diskutere revidert nasjonalbudsjett, men også for å oppsummere litt – og noen for å avslutte, men det har ikke jeg tenkt å gjøre på noe vis. Men jeg har tross alt vært i dette huset i 16 år i dag og sett både flertallsregjeringer og mindretallsregjeringer komme og gå. Jeg har sett hvordan det har satt seg som et slags mantra at man trenger flertallsregjeringer for å ha handlekraft, man trenger flertallsregjeringer for å gjennomføre reformer, og man trenger flertallsregjeringer for å gjøre store endringer i samfunnet. Det må jeg si at vi har motbevist i denne perioden. For vi så knapt en reform i Norge sist vi hadde en flertallsregjering. Nå har vi gjennomført kommunereform, regionreform, politireform, barnehagereform, jernbanereform, veireform, arbeidsmiljøreform og en ganske stor helsereform. Det reformeres og endres på mange områder. Og vi som er glad i den velferdsstaten vi har, vi som er glad for at vi har sterke velferdsordninger, må hele tida være med på å reformere dem, utvikle dem, være med på å finne ut hvordan vi skal takle nye utfordringer og utvikling i samfunnet.

Så ser jeg at det er mange som drømmer seg tilbake og vil stoppe dem, og ønsker at alt skal bli sånn som det var før. Men samfunnet går videre. Alt blir ikke sånn som det var før. Vi står foran nye utfordringer. Samfunnet er hele tida i endring. Og de som er glad i den velferdsstaten vi har klart å bygge opp, må faktisk være villig til å reformere den, utvikle den, passe på at vi når dem som trenger det mest, alltid, men også passe på at vi har drivkraften i en ny økonomi, med ny teknologi og nye muligheter, som gjør at vi er med på å utvikle samfunnet vårt.

Én ting er i hvert fall soleklart, at så lenge jeg har sittet her, har Venstre aldri hatt så stor innflytelse som nå. De 5,2 pst. som stemte på Venstre sist, har fått utrolig mye for stemmen sin. Og vi har holdt det vi lovet at vi skulle gjøre da vi gikk inn i dette samarbeidet.

Vi har gått fra et hvileskjær i forskningen til en storsatsing på 3 mrd. kr. Det er en annen tone når man besøker universitets- og høyskolesektoren og forskningsmiljøer nå enn hvordan det var i forrige periode. Vi har fått til et gründerløft – alle de ordningene som vi terpet på at vi skulle klare å få til for å skape flere arbeidsplasser, for å legge til rette for mer gründerskap. Det er bl.a. så enkelt som at sosiale rettigheter for de som er med på å skape arbeidsplasser, skal være litt mer like rettighetene til dem som mottar arbeidsplassen fra andre. Det er et viktig skritt vi har gjort, men det er ennå mye som i hvert fall jeg vil kjempe for videre inn i neste periode.

Etter mange år der skolediskusjonen handlet om frukt eller varmmat, der skolediskusjonen handlet om rammen for skolen, har vi faktisk fått til det lærerløftet noen av oss har kjempet for i mange år, med en tredobling i etter- og videreutdanning for lærere. Det kommer til å få følger framover.

Vi har fått til et barnehageløft som har sikret at over 50 000 unger, de som trenger det aller, aller mest, får gratis kjernetid, får billigere barnehage, får den starten i livet som de trenger for å kunne utnytte den sosiale mobiliteten som faktisk fins i det norske samfunnet. Vi fikk til elleve måneders studiestøtte, og vi har bygd mange nye studentboliger. Det er også sosial utjevning. Det er noen som tror at all sosial utjevning går over trygdebudsjettet. Nei, en av de viktigste sosiale utjevningene vi gjør i samfunnet, er å gi alle unger en lik start, så de får utviklet potensialet sitt, så de får bli det de ønsker å bli, og at de får brukt det potensialet som ligger i dem sjøl. Det er en av de viktige oppgavene for oss på Stortinget.

Nå har regjeringa også lagt fram en klimamelding, og den må jeg si hadde blitt veldig annerledes hvis det ikke hadde vært for Venstre. Det kunne blitt en kort twitter-melding. Alle de tiltakene som ligger der, har vi fått til gjennom budsjettforhandlinger – noen ganger med blod, svette og tårer, men noen ganger også gjennom at vi har funnet de gode brytningene mellom oss. Og det er soleklart at hadde det ikke vært for Venstre, hadde Lofoten og Vesterålen vært utbygd nå. Nå har SV stoppet det to ganger, Venstre og Kristelig Folkeparti har stoppet det to ganger, og vi gjør det gjerne igjen.

Vi sa at vi skulle få til mye. Vi har klart å få til mye. Det har av og til vært en litt tøffere kamp enn vi egentlig skulle ønske oss, men vi ønsker oss i hvert fall ikke tilbake.

Audun Lysbakken (SV) [12:38:42]: Ulikheten i makt og rikdom øker i Norge. Det vi har til behandling i dag, er enda et forskjellsbudsjett fra den blå regjeringen. Det er enda en misbrukt mulighet til å rette opp i de politiske beslutningene regjeringen har tatt, som vil forsterke forskjellene.

En kunne f.eks. brukt denne muligheten til å ta trygdeoppgjøret til Stortinget og gjøre noe med utviklingen som har gjort at eldre med lave pensjoner taper kjøpekraft samtidig som de på toppen av det norske samfunnet får mer å leve av. I stedet velger regjeringen å gi skattekutt som ikke går til dem som har minst.

En kunne tenkt seg at dette kunne vært en anledning til å gjennomføre tiltak for barn i fattige familier, som de borgerlige partiene snakker mye om, men også denne gangen uten å ville gjøre noe for faktisk å gi de fattigste familiene mer å leve av.

En kunne tenkt seg at en ville bruke denne muligheten til å rette opp i noe av urettferdigheten i skattesystemet som har oppstått gjennom disse årene med borgerlig styre. I stedet ser vi at under påskudd av å ville støtte gründere lager man nye skattekutt som gjør at de som har mest, får enda en mulighet til å betale litt mindre.

Dagens Næringsliv skjønte det samme som SV og spurte i forbindelse med framleggelsen av dette forslaget næringsministeren om ikke de siste skattelettelsene var «en metode for rikinger å slippe unna skatt til fellesskapet». Da svarte næringsministeren:

«Om det er rike eller fattige som investerer i et selskap, må de likebehandles. Hvis rikfolk vil investere i oppstartselskaper, heier jeg på det.»

Det som de fattige, de som har minst i det norske samfunnet, har fått, er altså en mulighet til å likebehandles når de investerer i oppstartsselskaper. Jeg tenker det vekker jubel fra landsende til landsende hos uføre, arbeidsløse og sosialklienter. Endelig skal de likebehandles når de kjøper aksjer. Hvor du sitter, avgjør hvor du står – det avgjør hvilke perspektiver du legger vekt på, og hvilke grupper i samfunnet du legger mest vekt på.

Denne regjeringen ser behovene til den økonomiske eliten i landet klarest og tydeligst. Det viser også tallene vi har fått ut i forkant av denne debatten, og som viser resultatene av riggingen av skattesystemet denne regjeringen har gjennomført for den økonomiske eliten. Den rikeste promillen i landet har fått 264 500 kr i snitt i skattelette. De femti prosentene med minst har fått 2 000 kr. Regningen for denne skattefesten er bl.a. sendt til uføre, som har opplevd ulike kutt, kutt i bostøtte og kutt til uføre forsørgere. Den er sendt til aleneforsørgere som har fått dårligere støtteordninger, til multihandikappede og kronikere som har fått økte egenandeler, til arbeidsløse som har mistet feriepenger, og til eldre med lave pensjoner som har måttet stramme inn livreimen. Listen er lang.

Hvis forskjellene får øke i dag, får vi et kaldere samfunn i morgen. Ulikhetsutviklingen handler ikke om statistikk. Den handler om familier som ikke vet hvordan neste regning skal betales. Den handler om barn som ikke får være med på det andre barn får oppleve. Den handler om folk med full jobb som allikevel ikke har råd til å kjøpe et sted å bo. Den handler om ungdom som ikke får noe annet enn en midlertidig jobb. Den handler om barn som ikke har med seg mat på skolen, eller som kommer uten å ha fått den hjelpen med leksene som andre barn får. Den handler om folk i kystsamfunnene våre som ser at kvotebaroner og redere får en større andel av ressursene, mens de samfunnene som alltid har levd av fisken, får mindre.

Det har vært snakket mye om ulikhet de siste ukene. Jeg er veldig glad for at de store partiene nå kommer etter oss, og er enige i at kampen mot ulikhet må være en stor sak i denne valgkampen. Men vi vil teste de ulike partiene i dag. Er det retorikk, eller er det politisk handling? SV fremmer 30 forslag som vil virke mot ulikhet, som handler om et skikkelig løft for barnetrygden, om å reversere – ja, det er lov å si det når forslagene er dårlige – kuttene til uføre forsørgere, om å rigge om skattesystemet slik at det bidrar til lavere forskjeller, om å gjøre noe med sosial dumping og midlertidighet i arbeidslivet, om å møte den økende arbeidsløsheten med en ungdomsgaranti som virkelig kan virke for unge mennesker som står uten jobb, og om investeringer i lokalsamfunnene som trenger det.

Det er tid for forandring. Dette budsjettet gir det ikke, men valget til høsten skal gi det.

Tore Hagebakken (A) [12:52:06]: Først vil jeg si takk til gode komitékolleger. Det har vært hyggelig og effektivt å være medlem av finanskomiteen. Jeg hadde også tenkt å si takk til finansministeren, men hun er ikke her akkurat nå. Det har jo hendt at vi har vært uenige, for å si det mildt, men vi har samarbeidet bra når det har vært hensiktsmessig.

Alt tyder på at vi i årene framover står overfor en mangel på særlig yrkesfaglig kompetanse, både i privat og i offentlig sektor. I enkelte bransjer er behovet for kompetanseheving allerede prekært. I omsorgssektoren er stadig mer avansert velferdsteknologi på vei inn. Byggebransjen har en økende bruk av ufaglært arbeidskraft, og vi har over tid opplevd en særlig svak produktivitetsutvikling.

God kompetanse er avgjørende for å skape flere arbeidsplasser og utnytte framtidas muligheter og behov – ja, for landets konkurranseevne. Da er det synd – egentlig merkelig – at regjeringa ikke satser mer på kompetanseheving. De har rett og slett skodd oss dårlig. Nå trengs det et skikkelig kompetanseløft, men Fremskrittsparti–Høyre-regjeringa har dessverre brukt opp mye av handlingsrommet til skattekutt i forkant av en tid med en økt aldrende befolkning.

Arbeiderpartiet har høyere ambisjoner. Veien til mer å rutte med til felles beste går jo via mer kunnskap som grunnlag for økt verdiskaping og ny vekst. Alle skal med, sier vi. Det handler om så mye, ikke minst at flest mulig skal lære det de trenger for å kunne delta i arbeidslivet.

Bare to av tre yrkesfagelever gjennomfører påbegynt utdanning. De neste fem årene er det behov for flere hundre nye yrkesfaglærere, og gode yrkesfaglærere er den viktigste enkeltfaktoren for god læring. Arbeiderpartiet vil ha en grunnutdanningspakke for yrkesfaglærere som jobber i videregående skole, men som ikke oppfyller kravene til fast ansettelse.

Ved utgangen av 2015 sto nesten 9 000 unge uten lærlingkontrakt og uten mulighet til å fullføre sin fagutdanning. Derfor må antallet læreplasser økes. Arbeiderpartiet foreslår å øke lærlingtilskuddet slik at det tilsvarer samme beløp som kostnaden for ett års yrkesfaglig opplæring på skole. Arbeiderpartiet foreslår en bevilgning på 132 mill. kr utover regjeringens forslag på dette området. Samtidig må vi øke antallet bedrifter som tar inn lærlinger. Vi vil sette inn en ekstra innsats overfor de næringene og fylkene som ligger lengst bak, og tilrettelegge for at en benytter seg av mer fleksible ordninger, som lærling-ringer, der flere bedrifter går sammen om å tilby lærlingen en helhetlig opplærling.

Utvikling av fagskolen er viktig for å heve kompetansen i bransjer der en stor andel av de ansatte er ufaglærte, og for å skape flere utviklingsmuligheter og karriereveier for disse yrkesgruppene. Fagskoletilbudet er utarbeidet i tett kontakt med arbeidslivet, og opplever økte søkertall. Arbeiderpartiet vil opprette 1 000 nye fagskoleplasser i løpet av en treårsperiode, og foreslår i RNB for 2017 en bevilgning som vil kunne gi 300 nye fagskoleplasser.

Samtidig er søkertallene til høyere utdanning på et historisk høyt nivå, og arbeidsledigheten er høy. Flere studieplasser er en investering i framtidas næringer, teknologiutvikling og velferdsstatens profesjoner. I RNB for 2017 foreslår vi å opprette 1 000 nye studieplasser utover regjeringens forslag.

Ungdom må få en tydeligere prioritering i Nav-systemet. Også her har vi høyere ambisjoner og mer penger enn regjeringa i vårt forslag for å få ungdom ut i arbeid.

Arbeiderpartiet vil også tilrettelegge for at lønnstilskudd tas i bruk som arbeidsmarkedstiltak i langt større grad enn i dag. Det stilles krav om samarbeid mellom arbeidsgiver, arbeidstaker og myndighetene for relevant språkopplæring, fagopplæring eller annen opplæring.

Det er synd at regjeringspartiene og samarbeidspartiene stemmer ned forslagene som jeg her har nevnt, og flere andre gode forslag som ville økt både kompetansen og verdiskapingen.

Samspillet mellom arbeidslivet og utdanningsinstitusjonene blir stadig viktigere i et arbeids- og samfunnsliv med økt behov for bred kompetanse. Evne til omstilling krever ofte gode basiskunnskaper og livslang læring, og er viktig for mulighetene til å bli i arbeidslivet når endringer skjer.

Godt utdannede fast ansatte fagarbeidere og bedrifter som bidrar til opplæring av fagarbeidere, er et viktig grunnlag for vår konkurransekraft. Derfor vil Arbeiderpartiet ha en kompetansereform for arbeidslivet, og derfor går vi langt mer offensivt til verks enn regjeringa med vårt forslag her i revidert nasjonalbudsjett for 2017 – for det haster å komme på offensiven.

Arbeiderpartiet vil være en kraftig motor for kompetanseheving, økt verdiskaping og gode velferdstjenester i hele landet.

Siri A. Meling (H) [12:57:26]: Ledigheten går ned, veksten går opp, og det skapes flere jobber. Det er bra, og det viser at dagens flertall fører en politikk som svarer på de utfordringene som Norge står overfor, og som mange opplever i sin hverdag. Det viser at Høyre og regjeringens politikk i godt samarbeid med Kristelig Folkeparti og Venstre virker. Jeg synes at innleggene fra disse partiene i dag viser en lang rekke av gode resultater og en samstemt oppfatning av et godt samarbeidsklima mellom disse partiene.

Dette er det åttende budsjettet vi har blitt enige om på borgerlig side, og det viser at flertallet har både evne og vilje til å finne gode løsninger til det beste for landet.

I denne stortingsperioden har det vært spesielt to hendelser som har hatt stor innvirkning på norsk økonomi og på våre budsjetter. Det ene er flyktningkrisen og den tilstrømningen av asylsøkere som kom i kjølvannet av den. Det andre er det alvorlige fallet i oljeprisen. I juni i 2014 – for tre år siden – var oljeprisen på over 115 dollar per fat. I løpet av seks måneder ble denne prisen halvert. Det er klart at det har store og alvorlige konsekvenser for en oljenasjon som Norge. Begge deler har krevd en handlekraftig regjering og løsninger som virker, og begge deler har blitt håndtert på en god måte.

Siden 2013 er antallet direkte sysselsatte i olje- og gassnæringen redusert med over 20 pst., dette tilsvarer nesten 50 000 sysselsatte. For en stor oljeøkonomi som Norge var det viktig å møte den utfordringen med både kortsiktige og langsiktige virkemidler – de kortsiktige for å holde hjulene i gang i en krevende tid, de langsiktige for å sørge for en omstilling for å få flere ben å stå på fremover som kan generere arbeidsplasser, verdiskaping og skatteinntekter for landet vårt.

Det kortsiktige svaret fra Høyre, regjeringen og våre samarbeidspartier har vært store og velfungerende tiltakspakker til områdene i Norge med størst arbeidsledighet, nemlig på Sør- og Vestlandet. Disse har vært viktige for å holde hjulene i gang og sikret arbeid for mange.

Når det gjelder det langsiktige arbeidet, har det i denne stortingsperioden vært en massiv satsing på viktige vekstfaktorer som kunnskap, kompetanse og forskning, og det har vært en storstilt utbygging av infrastruktur for å gi oss større bo- og arbeidsmarkedsregioner og for å sørge for at varer kommer fortere og mer effektivt frem til markedene.

Vi har gitt store skatteletter både til bedrifter og til privatpersoner, bl.a. på formueskatten – som vi kanskje heller skal kalle «den særskatten som er på norsk eierskap til norske arbeidsplasser, og som vi vet at utenlandske eiere slipper». Vi ser ingen grunn til en slik favorisering av utenlandsk eierskap. Heldigvis er vi nå i ferd med å redusere skatten på arbeidende kapital, gjennom en verdsettelsesrabatt på denne delen av formuesskatten. Jeg er glad for at de fire samarbeidspartiene er så tydelige på målet om at formuesskatt på arbeidende kapital skal reduseres ytterligere og fases ut. Høyre vil skape mer, ikke skatte mer.

Både regjeringens forslag til revidert nasjonalbudsjett og enigheten med Kristelig Folkeparti og Venstre her i Stortinget, støtter opp om omstilling og vekst i norsk økonomi. De store pengene i budsjettet brukes på å bygge ut mer vei og jernbane, de brukes på å forsterke innsatsen mot ungdomsledighet og langtidsledighet og på å gi gründere bedre rammevilkår.

I revidert nasjonalbudsjett styrker vi innsatsen mot arbeidsledighet ved å øke tilbudet av arbeidsmarkedstiltak med 500 plasser, ved å styrke oppfølgingen av langtidsledige, og ved å utvide ungdomsinnsatsen for arbeidssøkere under 30 år.

Flere har nevnt ulikhet i denne debatten. Norge er et homogent samfunn, og vi er blant landene i verden med minst forskjeller. Høyre vil bevare et samfunn med små forskjeller mellom folk. Derfor jobber vi for at barna skal lære mer på skolen og for å gi flere en fot inn i arbeidslivet. I denne diskusjonen er det viktig å konsentrere seg om det som først og fremst er årsaken til ulikhet i Norge, og det er om en har jobb å gå til, eller om en står utenfor arbeidslivet – der går den største skillelinjen mellom mennesker i dag. Skal vi bekjempe ulikhet, må vi sørge for at flest mulig har en jobb å gå til. Da er det ikke retorikk som betyr noe, det er faktiske resultater.

Regjeringen leverer. Siden 2013 har vi skapt om lag 80 000 jobber i Norge, 60 000 av disse i privat sektor.

Roy Steffensen (FrP) [13:02:41]: Jeg har lyst til å se denne perioden litt i et fireårsperspektiv. Den har inneholdt oljeprisfall, med påfølgende høy arbeidsledighet langs kysten, spesielt fra Kristiansand til Kristiansund. Vi opplevde en migrasjonskrise på slutten av 2015 som vi var nødt til å håndtere, som har resultert i laveste asyltall siden 1997.

Med dette som bakteppe har vi gjennom fire budsjettår og i forbindelse med revidert budsjett praktisert en politikk som stimulerer til økt vekst og velstand. Vår politikk er trygg økonomisk styring, ikke bare i ord, men i realitet. Hovedlinjene som Fremskrittspartiet har jobbet etter, både i dette reviderte budsjettet og i tidligere budsjetter, har vært å stimulere norsk økonomi gjennom skattelette, gjennom gode, målrettede investeringer, gjennom forenkling og gjennom målrettede velferdstiltak.

Vi er opptatt av hvordan vi bruker pengene på vegne av skattebetalerne. Vi har gjennomført viktige reformer fordi vi mener det viktigste er ikke hvor mye penger som brukes, men hvordan de brukes. Det er derfor vi har satt i gang jernbanereformen, som koster litt penger å få i gang, men som kommer til å gi besparelser på sikt. Det ser vi når vi følger hvordan Nye Veier er blitt til. Det kostet det også penger å starte, men allerede nå regner de med at det er besparelser på opp til 30 mrd. kr, og de kan bygge porteføljen sin på 12 år istedenfor på 20 år.

Jeg registrerte at representanten Gahr Støre sa at hvis de klarer å få til kostnadsreduksjoner på opptil 30 pst., kan de sette i gang mange av de prosjektene de har lovet i forbindelse med NTP. Hvorfor stemte de da imot Nye Veier, som har gitt en slik effektiviseringsgevinst?

Så registrerte jeg at representanten Arnstad sa i replikkvekslingen at bompenger skal brukes til å bygge både vei og jernbane i årene som kommer. Mens Fremskrittspartiet jobber for å redusere bompenger, lover altså Senterpartiet tvert imot at bompenger nå også skal brukes til å bygge jernbane. Den avklaringen setter nok velgerne pris på.

Vi stimulerer folk til å jobbe litt mer ved å kreve inn litt mindre fra skattebetalerne. Vi tror private, ideelle og den enkelte familie kan forvalte sine penger bedre enn Jonas Gahr Støre kan på deres vegne. Vi tror hver enkelt av oss tar andre og klokere valg hvis vi får beholde mer av vår egen inntekt og forvalte den selv. Derfor har vi senket skattenivået slik at en selvstendig næringsdrivende betaler 12 000 kr mindre i skatt i 2017 enn i 2013. En gjennomsnittlig pensjonist betaler om lag 3 000 kr mindre i skatt enn da vi overtok, og en gjennomsnittlig familie betaler nå ca. 8 000 kr mindre i skatt i året.

Vi stimulerer til investeringer i norsk næringsliv ved å gjøre det litt mer lønnsomt å drive fra Norge. Vi investerer i vei, i jernbane, i nytt utstyr, i ny bygningsmasse i helsevesenet og i politiet. Dette er viktige tiltak for å få norsk økonomi til å gå bedre.

Spørsmålet nå er om vi har brukt de siste fire årene godt med hensyn til å ruste norsk økonomi for framtiden. Vi har styrt i urolig farvann, med fallende oljepris og en migrasjonsbølge som krevde mye, men alle rapporter tyder nå på at ting går bedre. Pilene peker rett vei: Ledigheten går ned, optimismen er tilbake, flere og flere bedriftsledere varsler nå om økt lønnsomhet, bedre omsetning og at de vil ansette flere i året som kommer.

Avslutningsvis vil jeg trekke fram et siste moment som er viktig for oss i Fremskrittspartiet. Det er pensjonistene. Med grepet som gjøres i revidert, har vi gjennom fire år styrket pensjonisters økonomi. Vi har redusert avkortingen i pensjonen til gifte og samboende pensjonister, noe som gjør at de får 8 000 kr mer per år. Dette er et grep som kommer 650 000 pensjonister til gode. Vi har ved to anledninger vedtatt en økning på 4 000 kr for enslige minstepensjonister. En gjennomsnittlig pensjonist betaler i 2017 3 000 kr mindre i skatt enn hva han/hun gjorde i 2013.

Fremskrittspartiet er det eneste partiet som var imot underreguleringen av pensjonen, og vi er det eneste partiet som vil fjerne den urettferdige avkortingen for gifte og samboende pensjonister. Nå nærmer det seg et nytt valg, og for dem som er opptatt av at pensjonistene skal få en litt romsligere hverdag, er valget enkelt: Dess større Fremskrittspartiet blir ved valget, dess større gjennomslag vil vi ha i vår kamp for å styrke pensjonisters økonomi i neste stortingsperiode.

Sigurd Hille (H) [13:07:44]: Saken om RNB i dag markerer avslutningen på fire års behandling av den økonomiske politikken i landet vårt. Inntrykket man sitter igjen med etter disse årene, er at det langt på vei er bred politisk enighet om de økonomiske målene – med enkelte unntak, selvsagt. Det synes som om vi kan se lyst på fremtiden.

Nå er det vel likevel slik at ingen av oss egentlig kjenner fremtiden. Noen av oss er vokst opp i en tid da man ikke hadde hørt om oljen i havet, og vi kunne ikke forestille oss hvilken eventyrlig økonomisk utvikling Norge ville komme til å oppleve. De kjente fakta, som at vi har en godt utdannet befolkning, fortsatt store naturressurser og solide statsfinanser, vil bidra til at vi kan se positivt på fremtiden, men dette betinger bl.a. at vi må skape trygge jobber, og vi må ha et konkurransedyktig næringsliv. Som en som har sin yrkeserfaring fra privat næringsliv, vil jeg understreke nettopp dette. Jobbene, arbeidsplassene, i privat sektor skapes ikke av det offentlige som sådant, men politikken som føres, betyr mye for hva næringslivet får til. Politikken innenfor samferdsel, skatter og avgifter og øvrige næringspolitiske rammebetingelser er sterkt medvirkende til hva privat sektor skaper, og som gir inntekter tilbake til samfunnet.

Her er det grunn til å peke på det gode samarbeidet vi har med partene i arbeidslivet. Måten disse har gjennomført lønnsoppgjørene på, er det all grunn til å rose. Dertil kommer at forholdet mellom partene generelt sett er svært godt. I forlengelsen av dette er det grunn til å presisere at alle vi som kan, må stå lenger i arbeidslivet. Å innføre sekstimersdag, som enkelte har tatt til orde for, er selvsagt ikke veien å gå. Vi må ikke svekke konkurransekraften og dermed grunnlaget for finansiering av velferdstjenestene.

I RNB foreslås det mindre, men viktige endringer, bl.a. en skatteincentivordning for investeringer i oppstartsselskaper og muligheten for en forbedret pensjonssparing. Det er relativt bred politisk enighet om disse tiltakene.

I denne fireårsperioden har skattene blitt satt ned med netto om lag 22,3 mrd. kr. Dette er kommet folk flest og ikke minst deler av næringslivet til gode. Skatteforliket innebærer at det langt på vei er enighet i de store skattesakene, men noe uenighet om nivå er det jo.

Det hevdes at de lettelsene som er gitt, ikke har ført til noen vekst i antall jobber, og at det ikke har hatt noen effekt på investeringene. Man kan kanskje snu litt på problemstillingen og spørre hvordan utviklingen her hadde vært om man ikke hadde foretatt de lettelsene.

Jeg blir nok en gang nødt til å komme inn på formuesskatten. Etter hvert har de fleste forstått at dersom man ønsker at vi skal ha et privat norsk eierskap av bedrifter, må det gjøres noe med skatten til norske eiere. Vi kjenner alle momentene, så jeg skal ikke gjenta disse her, men det er interessant å observere i tverrpolitiske forsamlinger at når representanter for disse private eierne konkret forteller om formuesskattens problemer og virkninger for dem personlig, og de konsekvensene dette har for sysselsettingen og jobbskapingen, slår representantene for de rød-grønne blikket ned.

Vi møter sjelden noen av dem det gjelder, som synes formuesskatt på arbeidende kapital er et gode, og med utsikter til at skattene skal opp med 15 mrd. kr, inkludert en betydelig økning av dagens formuesskatt, hvis det blir politisk skifte ved valget, kan man tenke seg hvor populært det er.

I forbindelse med høringene i finanskomiteen om perspektivmeldingene og RNB er det fremkommet mange positive uttalelser om regjeringens og stortingsflertallets politikk. Ett av de områdene som er trukket frem av mange, er presiseringene om at man ikke må vente med omstillinger i samfunnet – omstillinger som er nødvendige for at vår velstand skal opprettholdes. Det er tydelig uttalt at de reformene som er vedtatt, ikke må settes på stans eller, for den saks skyld, reverseres.

Borgerlig politikk har gitt gode resultater, og bør fortsette. Blir det borgerlig flertall ved stortingvalget til høsten, blir det borgerlig politikk også i fortsettelsen. Så enkelt er det.

Irene Johansen (A) [13:12:57]: Etter presidentvalget i USA og forut for valgene i Nederland og Frankrike i vår mente mange at de høyrepopulistiske partiene ville vinne valgene også i Europa. Årsaker som ble framhevet, var økende ulikhet, migrasjon og manglende tillit til at den politiske og økonomiske eliten kan gi dem som er utenfor arbeidsliv og utdanning, mulighet til å delta.

Verken i Nederland eller i Frankrike vant disse høyrekreftene fram. I Frankrike vant Macron med sin bevegelse «En Marche!», et sosialliberalt sentrumsparti som skulle gjenopprette tilliten til politikk og demokrati. Men veldig lav valgdeltakelse, spesielt blant unge, er et varsko om det motsatte, at tillit og håp ikke er gjenopprettet. Utfordringene med økonomi og arbeidsliv er for store. Til høsten er det valg i Norge. Det fokuseres ikke like sterkt på høyrepopulisme og tillitskrise her.

I mars ble Norge kåret til verdens lykkeligste land. Forklaringene som brukes, er bl.a. høy grad av tillit mellom folk, omsorg, frihet, samfunnsstøtte m.m. Likevel lyser det varsellamper også i Norge: Inntektsforskjellene har økt fra 1992 til 2005, og andelen med vedvarende lavinntekt har igjen begynt å stige. Forskjellene øker også i Norge. Dette har Arbeiderpartiet påpekt de siste årene, mens regjeringens representanter har bagatellisert det.

Statsministeren, derimot, startet valgkampen for en uke siden med å påstå at Høyre har løsningene i kampen mot ulikhet. Det må bety at statsministeren er urolig for og anerkjenner at ulikhet er et økende problem i Norge. Det kan ikke oppfattes som noe annet enn en dom over egen regjerings fire år – en erkjennelse av at regjeringens politikk har ført til økende forskjeller.

Den største økonomiske skillelinjen i Norge i dag går mellom dem som er innenfor, og dem som er utenfor arbeidsmarkedet. Det er bekymringsfullt at andelen av befolkningen som er sysselsatt, er den laveste på 20 år. Sysselsettingen blant unge var i 2016 den laveste på over 20 år, og flere unge faller permanent utenfor arbeidslivet. For dem hjelper det lite at Høyre og Fremskrittspartiet her i dag oppsummerer fire år med å fokusere på smått og stort av de sakene som de har prioritert, for retningen på politikken som har vært ført av Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, peker tydelig mot et samfunn med større forskjeller og mindre fellesskap. Hvorfor skal de tro på en statsminister fra Høyre som nå, etter fire år, setter ulikhet på dagsordenen?

Arbeiderpartiet mener at arbeid er nøkkelen til et trygt samfunn med muligheter for alle. Arbeid og kompetanse til å mestre et omskiftelig arbeidsliv gir selvstendighet for den enkelte. Det er avgjørende for integrering av innvandrere og likestilling mellom menn og kvinner, og det er avgjørende for å motvirke ulikhet.

Arbeiderpartiet fremmet derfor i vårt alternative statsbudsjett for 2017 en rekke forslag direkte rettet mot å få folk i arbeid, spesielt de unge og uføre. Det skapes knapt nye arbeidsplasser i privat sektor i Norge i dag, og Arbeiderpartiet fremmet derfor i vårt alternative statsbudsjett for 2017 flere forslag for å tilrettelegge for at det skapes nye jobber. At fellesskapet tar et medansvar for å få folk i jobb, underbygger den tilliten vi har i vårt samfunn til at fellesskapet stiller opp.

Varsellampene om økende ulikhet må tas på alvor. Det har Arbeiderpartiet gjort i hele perioden, og det vil vi også gjøre framover. Statsministeren sier hun nå har løsningene i kampen mot ulikhet. Det tror jeg ikke på.

Til slutt: Dette er siste gang jeg står på denne talerstolen, og jeg har derfor lyst til å takke alle for samarbeidet, både finansministeren, finanskomiteen og alle andre som jeg har jobbet sammen med her. Jeg har fått nye vennskap og nye bekjentskaper gjennom disse tolv årene.

Jeg vil også gjerne ønske alle dem som skal fortsette, og alle dem som skal gjøre noe helt annet, lykke til videre.

Statsråd Anniken Hauglie [13:17:14]: «Regjeringens mål er et trygt og fleksibelt arbeidsmarked som sikrer lav arbeidsledighet og høy sysselsetting. Et velfungerende arbeidsmarked er avgjørende for at hver enkelt skal kunne realisere sine drømmer og ambisjoner, og at det skal lønne seg å jobbe.» Dette skriver vi i regjeringsplattformen.

Å sikre folk en jobb er det viktigste vi kan gjøre for å sørge for at folk kan forsørge seg selv, og for å redusere ulikhet. Regjeringen har måttet forholde seg til en vesentlig annen arbeidsmarkedsutvikling enn den vi så for oss da vi laget samarbeidsavtalen. Oljeprisfallet bidro til å forlenge nedgangen i sysselsettingsraten som startet med finanskrisen i 2008. Regjeringen har ført en ekspansiv og kraftfull politikk for å begrense den negative utviklingen fra oljeprisfallet.

Nyere statistikk og næringslivets egne vurderinger viser nå at det meste av de negative konsekvensene fra oljenedturen ligger bak oss. Optimismen er tilbake. Både den registrerte ledigheten og AKU-ledigheten går ned. Det siste året, fra mai 2016 til mai 2017, har antallet ledige falt i alle landets fylker.

Andelen sysselsatte i befolkningen har gått ned siden 2008. Det er bekymringsfullt for dem som står utenfor arbeidslivet, men også for finansieringen av velferdsstaten. Nå ser vi gode tegn til at konjunkturene har snudd, og da kan vi også forvente at veksten i sysselsettingen vil ta seg opp framover.

Likevel er det ikke alle som kan glede seg over at arbeidsmarkedet er i bedring, og at ledigheten faller. For mange unge er verken i jobb eller i utdanning, og for mange er ledige i lang tid. Regjeringen foreslår derfor i revidert nasjonalbudsjett en ytterligere styrking av arbeidsmarkedspolitikken. Regjeringen øker nivået for arbeidsmarkedstiltakene med 500 plasser i andre halvår 2017. Plassene vil styrke opplæring og utdanning for å kvalifisere ledige og personer med nedsatt arbeidsevne og bidra til at færre havner i risikogruppen for lang ledighet.

Regjeringen styrker ungdomsinnsatsen med 32,5 mill. kr. Ungdomsinnsatsen, som ble innført i år, innebærer at arbeidssøkere under 30 år som etter åtte ukers ledighet ikke er i arbeid, utdanning eller annen aktivitet, skal få tilbud om individuelt tilpasset oppfølging. Midlene skal brukes til oppbygging av Navs kapasitet til å drive en forsterket oppfølging av unge ledige i hele landet.

Regjeringen styrker oppfølgingen av dem som har gått arbeidsledige lenge, med 18,6 mill. kr for å gi dagpengemottakere som har kort tid igjen av dagpengeperioden, tettere og bedre oppfølging. Jo lenger ledigheten varer, desto mer øker faren for permanent utenforskap. Derfor er det viktig med en ekstrainnsats for å hjelpe denne gruppen.

Arbeidsmarkedstiltak vil fortsatt være ett av flere aktuelle virkemidler for å gi overgang til arbeid. Det aller viktigste tiltaket er tidlig innsats, slik at langtidsledighet forhindres.

AKU-ledigheten var 4,6 pst. i april, ifølge nye tall som kom i dag. AKU-ledigheten gikk ned ved årsskiftet, men har gått litt opp igjen nå. Flere melder seg nå på arbeidsmarkedet. Det kan tyde på økt optimisme, selv om det på kort sikt gir noe økt ledighet.

Vi ser også en forsiktig økning i sysselsettingen siden begynnelsen av året. Det er positivt. De nye tallene fra AKU endrer dermed ikke bildet vi har av at ledighetstoppen er bak oss.

I denne regjeringsperioden har vi lagt fram budsjetter som har fremmet arbeid, aktivitet og omstilling, i tråd med målene fra regjeringsplattformen. Utfordringer som oljeprisfall og fallende sysselsetting er blitt møtt med målrettede og kraftige virkemidler. Bedringen vi ser i arbeidsmarkedet, betyr at regjeringens politikk virker. Noen grupper er fortsatt utsatt, derfor foreslår vi målrettede tiltak mot disse gruppene i vårt reviderte nasjonalbudsjett.

Solveig Sundbø Abrahamsen (H) [13:33:26]: Regjeringa har i denne stortingsperioden ført ein politikk for arbeid, aktivitet og omstilling. I 2014 fekk me det mest alvorlege fallet i olje- og gassprisar på 30 år. Det har medført redusert aktivitet i petroleumsrelatert næring og høgare arbeidsløyse. Det har synleggjort behovet for omstilling og behovet for å skape nye arbeidsplassar. Lågare etterspørsel etter varer og tenester frå oljeverksemda er ei varig strukturell endring. Utfordringane knytte til dette kan ein ikkje møte med kortsiktige tiltak aleine eller med ei storstilt utbygging av offentleg sektor. I åra som kjem, vil norsk økonomi trenge fleire bein å stå på, og vår fremste oppgåve no er å styrkje det private næringslivet og leggje til rette for vekst og sysselsetjing i konkurranseutsett sektor.

Regjeringa har som mål å sikre høg sysselsetjing og låg arbeidsløyse. Då er det viktig at ein held fram arbeidet med å sikre næringslivet gode rammevilkår, eit vekstfremjande skattesystem, betre infrastruktur og satsing på forsking, kunnskap og kompetanse.

Budsjettet for 2017 inneheld ei sterk satsing på investeringar i infrastruktur, forsking og innovasjon. Det reduserer transportkostnadene for næringslivet, styrkjer nyskapinga og hever kompetansen i befolkninga

I forslaget til revidert budsjett styrkjer ein innsatsen på fleire område. For å bidra til å auke kapasiteten i helse- og omsorgssektoren vil regjeringa ha fleire heildøgns omsorgsplassar. Forslaget i revidert budsjett gjev rom for tilsegn om 1 300 nye plassar i 2017.

Den norske modellen med fellesfinansierte tenester og sjenerøse velferdsordningar er avhengig av høg yrkesdeltaking for å vere berekraftig økonomisk sett. Det er teikn til betring i arbeidsmarknaden, og arbeidsløysa er fallande. Likevel er det nødvendig med ein forsterka innsats for dei som står i fare for å hamne utanfor arbeidslivet. I revidert budsjett føreslår difor regjeringa ei styrking av innsatsen for ungdom som står utanfor arbeid, utdanning eller annan aktivitet. Ei styrking av oppfølgingsressursar for arbeidsledige under 30 år i andre halvår skal bidra til at fleire unge i heile landet får raskare hjelp til å kome i jobb eller utdanning.

Regjeringa føreslår òg å auke tilbodet av arbeidsmarknadstiltak med 500 plassar i andre halvår 2017. Plassane vil bidra til å styrkje opplæring og utdanning for å kvalifisere arbeidsledige og personar med nedsett funksjonsevne og bidra til at færre hamnar i risikogruppa for langtids arbeidsløyse.

Det er viktig at me har eit skattesystem og trygdeordningar som er slik innretta at det løner seg å jobbe. Då er den viktigaste oppgåva å leggje til rette for at det blir skapt arbeidsplassar i privat sektor.

Denne regjeringa har i heile stortingsperioden vore oppteken av å føre ein skatte- og avgiftspolitikk som stimulerer til å skape fleire jobbar. Forslaget frå regjeringa om ei skatteincentivordning for langsiktige investeringar i oppstartsselskap, og at ein i statsbudsjettet for 2018 vil føreslå endringar i skattlegginga av opsjonar for små og mellomstore bedrifter, er blitt godt motteke av næringslivet.

Regjeringa er oppteken av å ta vare på norsk privat eigarskap og har redusert formuesskatten på arbeidande kapital for å betre kapitaltilgangen og moglegheitene for å skape nye jobbar òg i eksisterande bedrifter. Denne skatten kunne i staden vore brukt til å investere eller til å tilsetje fleire i bedriftene. Formuesskatten svekkjer vekstevnene til bedriftene og tryggleiken for arbeidsplassane. Det er framleis svært vanskeleg å kunne forsvare at utanlandsk eigarskap blir påskjønt i forhold til norsk eigarskap gjennom denne formuesskatten. Ei bedrift med norske eigarar, ofte familiedrivne bedrifter, blir straffa for å skape jobbar i eit lokalmiljø. Formuesskatt må ein betale uansett om bedrifta går med overskot eller med underskot, og mange norske bedriftseigarar uttalar at dei stiller med eit stort handikap når det gjeld å konkurrere med utanlandske bedrifter. Det er difor viktig at dette arbeidet held fram òg i neste stortingsperiode.

Det er gledeleg å konstatere at det ser ut til at det lysnar i norsk økonomi. Det blir skapt 60 000 jobbar i privat sektor no. Arbeidsløysa er på veg ned og veksten på veg opp.

Denne regjeringa fører ein politikk som løyser utfordringane i dag, og som gjer Noreg meir robust for framtida. Regjeringa sin politikk verkar!

Truls Wickholm (A) [13:38:10]: «Gi meg de rene og ranke, de faste og sterke menn, de som har tålmod og vilje og aldri i livet går hen», skrev Rudolf Nilsen i diktet Revolusjonens røst. Hadde han skrevet det i dag, er jeg sikker på at han ville funnet en måte å inkludere kvinner på. Uansett: Det krever tålmod og vilje å drive med politikk.

Arbeiderpartiet har vært snart fire år i opposisjon til en regjering med et annet syn på hvordan samfunnsutviklingen skal gå – en regjering som tror at samfunnet best skapes ved at det er de på toppen, de med mest kapital, som gjennom sitt ønske om å skape noe selv best er rustet til å se hva samfunnet skal gjøre i fellesskap. Derfor har de helt naturlig også prioritert å bruke mye av det økonomiske handlingsrommet på dem som har absolutt mest av oss, i håp om at det skulle skapes mer. Vi kan nå slå fast at det ikke har lyktes.

Arbeiderpartiet ser samfunnet på en annen måte. Vi tror at samfunnet skapes nedenfra. Ja, vi vet at samfunnet skapes nedenfra. Derfor har vår politikk også vært å satse på de brede lagene av befolkningen. Vi tror på et samfunn der kunnskap og evner er fordelt likt, og derfor har vi i hele perioden satset på kunnskap og kompetanse, og vi gjør det også i revidert nasjonalbudsjett. Det som best ville ha rustet oss til å komme ut på topp og gitt raskest vekst når tingene snur, hadde vært en enda mer kompetent arbeidsstyrke. Der budsjettforliket smører et lite handlingsrom tynt utover, gjør Arbeiderpartiet kompetanse til en hovedprioritering.

«Gi meg de kolde og kloke, som kjenner min virkelighet. Bedre enn mange som sier de tror, trenger jeg noen som vet.»

Arbeiderpartiet har gjennom hele vår eksistens vist at vi har evnen til å kjenne folks behov, samtidig som vi har hatt evnen til å forstå hvordan vi beveger samfunnet framover uten å sette økonomien over styr.

Rudolf Nilsens dikt viser at også på hans tid var det de som lovet mer enn de kunne holde, som hadde fagre løfter de ikke kunne holde når de snakket om hvordan hverdagen skulle bli bedre.

«Intet er mere som skrift i sand enn løfter om kjærlighet», skriver han.

Vi som har tålmod og styrke, utfordres hele tiden til alle tider i alle land av populistiske partier med fagre løfter om å fjerne bompenger, skrote handlingsregelen, motstand mot ordninger som finansierer et fellesskap som inkluderer alle. Dette har også vært Fremskrittspartiets varemerke i perioden før de kom i regjering – forenklede løsninger, få mye og betal lite. I posisjon har vi sett at disse løftene ikke har holdt. De har vært skrift i sand.

«Gi meg de brendende hjerter, som aldri gir tapt for tvil, som aldri kan kues av mismot og trues av sorger til hvil, men møter hver seier, hvert nederlag med det samme usårlige smil.»

Dette har vært fire år hvor vi har sett landet bevege seg i feil retning. Enda fire år med denne regjeringen vil gi ytterligere bevegelse i denne gale retningen. Nå begynner valgkampen. Der møter vi et Arbeiderparti som er tydelig politisk, sulten på seier og klar for å styre Norge i riktig retning, hvor arbeid og velferd, skole og klima igjen skal være det viktigste for regjering og storting.

Ingenting kunne vel vært mer passende enn avslutningen på dette diktet av Rudolf Nilsen:

«Ingen kan vite før seiren er min hvor meget det virkelig gjaldt. Kan hende det gjelder å redde vår jord. De beste blant dere er kalt.»

Lisbeth Berg-Hansen (A) [13:42:44]: Jeg har tidligere sagt at vi har en regjering som ikke forstår Nord-Norge. Det har vi fått demonstrert gjennom fire år. Eksemplene er mange, så tiden tillater ikke at jeg kommer innom alle, men jeg vil komme tilbake til noen som til de grader dokumenterer min påstand.

Før jeg gjør det, vil jeg si til de representantene som sannsynligvis nå kommer til å ta ordet for å si at jeg snakker ned landsdelen, fordi jeg kritiserer regjeringen: Tvert imot, jeg snakker opp Nord-Norge, nettopp fordi jeg kjenner landsdelen godt og vet hvilke muligheter som ligger der, men også hvilke utfordringer vi har. Derfor er jeg så inderlig stolt av å ha en partileder som også ser det. Og det oppdaget han ikke i går. Nei, som utenriksminister løftet han en hel landsdel og oss som bor der. Og han gjør det fortsatt, noe som ikke minst har kommet til syne både gjennom Arbeiderpartiets alternative statsbudsjett og i våre forslag til RNB gjennom de siste fire år.

Arbeiderpartiet foreslår et storstilt verdiskapingsprogram for hav, der forskning, innovasjon og kunnskapsoppbygging er områder som prioriteres høyt. Dette verdiskapingsprogrammet er ikke et rent nordnorsk program. Bare ved å ta en liten titt på globusen ser man fort at vi har mye hav i nord. Allerede i dag gir dette havet oss store verdier – verdier som er evigvarende bare vi forvalter dem på en bærekraftig måte.

Arbeiderpartiets verdiskapingsprogram skal bidra til det, både gjennom mer bestandsforskning, kartlegging av mineraler til havs, forskningssentre for havrommet m.m. At noen synes det er artig å harselere med ordet «havrommet», lever vi lett med. Når man ikke finner annet angrepspunkt enn det, viser det bare at innholdet i satsingen er riktig – og den er viktig.

Det vi derimot mangler i nord, er rike onkler med mye kapital. Derfor er det synd å si det, men jeg ble dessverre ikke veldig overrasket over at man ikke greide å matche det nordnorske såkornfondet med privat kapital. Og her kommer jeg til den viktigste saken i RNB som viser at regjeringen fortsatt ikke forstår Nord-Norge. I stedet for å lytte til noen av de investormiljøene vi tross alt har i nord, velger regjeringen å legge midlene inn i Innovasjon Norge. Regjeringen understreker at det skal investeres på prosjektbasis. Og ikke nok med det: Pengene skal forvaltes passivt. Med slike føringer sliter jeg med å skille dette fra Innovasjon Norges ordinære drift. Allikevel skal Innovasjon Norge tilføres 2,5 mill. kr ekstra for jobben med å fordele disse midlene. Det eneste spesielle er at midlene øremerkes bedrifter lokalisert i Nord-Norge. De sier ikke engang at aktiviteten skal være i Nord-Norge.

Arbeiderpartiet fremmer derfor et forslag i dag der vi foreslår at midlene lyses ut av departementet, og at mindre investormiljøer i hele landsdelen kan søke på et beløp tilsvarende det de greier å reise av privat kapital. I tillegg til at midlene da blir forvaltet i Nord-Norge, bidrar dette også til å bygge opp investorkompetanse i landsdelen. Så kjære, gode kollegaer i finanskomiteen: Ta en titt på forslag nr. 109. Det er i hvert fall mange i nord som er spente på avstemningen i saken.

Et annet eksempel på regjeringens manglende forståelse av Nord-Norge er at regjeringen gjennom flere budsjettforslag har kuttet i de regionale utviklingsmidlene, midler som har vært viktige for at fylkeskommunene har kunnet fylle rollen som regional utvikler. Jeg kunne lagt fram en lang liste over prosjekter som har blitt realisert nettopp fordi fylkeskommunene har hatt midler tilgjengelig.

Så til regjeringens viktigste satsing for utvikling av privat næringsliv – kutt i formuesskatten. Jeg har tidligere forsøkt å spørre finansministeren: Hvor stor andel av lettelsene i formuesskatten har havnet i Nord-Norge? Det har jeg ikke fått svar på. Nå har hun en mulighet til å gi svar på det i dag, men viktigere enn det er ikke minst hvor mange arbeidsplasser dette har gitt landsdelen.

Jeg takker for fire år på Stortinget og takker alle for et godt samarbeid.

Heidi Nordby Lunde (H) [13:48:08]: Da Høyre og Fremskrittspartiet gikk inn i regjering høsten 2013, var arbeidsledigheten økende og veksten i norsk økonomi avtakende. Til tross for at de rød-grønne hadde arveavgift, høyere formuesskatt, høyere person- og selskapsskatt, en økonomi i vekst og rekordhøye oljepriser, økte sykehuskøene, og det ble 15 000 flere fattige barn med Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV i regjering. Høyere skatter betyr ikke med nødvendighet mer velferd.

Høyre og Fremskrittspartiet har ikke bare måttet håndtere arven fra de rød-grønne, men også det største oljeprisfallet på 30 år. I motsetning til finanskrisen, som enkelte sammenligner dette med, akselererte dette behovet for en nødvendig omstilling av norsk økonomi.

Nå ser vi optimismen over hele landet. Trenden er at ledigheten går ned, og at veksten går opp, og dette har skjedd raskere enn de fleste økonomer forventet. Regjeringens politikk virker, og vi ser resultatene.

Arbeiderpartiets merknader til revidert nasjonalbudsjett omtaler oljepengebruken som ukontrollert. Jeg antar at den perfekte oljepengebruken er Arbeiderpartiets, som var rundt 4 mrd. kr mindre enn regjeringens i 2016. Forskjellen på ukontrollert og perfekt innrettet oljepengebruk er altså rundt 4 mrd. kr.

Arbeiderpartiet har betalt SSB for å si det innlysende, nemlig at offentlig forbruk er mer effektivt enn skattekutt på kort sikt når det gjelder å skape arbeidsplasser. Ifølge LO ville det blitt skapt 27 600 arbeidsplasser dersom vi hadde brukt 25 mrd. kr på offentlig forbruk i stedet for skattelette. Men dersom det er offentlig forbruk vi skal leve av i framtiden, må Arbeiderpartiet ikke bare reversere 25 mrd. kr i skattelette, men også øke skatter og avgifter med rundt 85 mrd. kr for å sysselsette de resterende ledige. Simsalabim – med skattetryllestaven kan alt løses.

Jeg vil minne om at LOs daværende sjefsøkonom Stein Reegård i 2014 gikk ut og sa at all sysselsettingsvekst de siste fire årene Arbeiderpartiet satt i regjering, gikk til arbeidsinnvandrere, noe han mente fortrengte norsk arbeidskraft og førte til nedgang i sysselsettingen i Norge. Simsalabim finnes ikke – det er bare et ord.

Det er ikke offentlig forbruk vi skal leve av i framtiden. Vi må sørge for at flere arbeidsplasser i privat næringsliv bidrar til statsbudsjettet – og ikke lever at det. Det har denne regjeringen gjort. Det har blitt satt ny rekord i antall nyregistrerte selskaper to år på rad under denne regjeringen. Det betyr ikke at alle disse kommer til å bli industrigiganter, men vi trenger en kraftig underskog av bedrifter for å få et mangfoldig næringsliv som gjør oss mer robuste for endringer. Det er derfor gledelig at regjeringen innfører en fradragsordning for investeringer i nye norske selskaper og samtidig varsler utsatt skatt på opsjoner i tråd med det næringsliv og bransjeorganisasjoner har signalisert at de ønsker.

Jeg pleier å si at politikere sjelden har forutsetninger for å plukke vinnere i et marked, men markedstapere er ofte flinke til å plukke politikere som gir dem penger. Det er ikke noe galt i å støtte industriutvikling med spissede virkemidler. Det har regjeringen gjort bl.a. gjennom gründermeldingen og tiltak og strategier for industri, maritim sektor, havbruk, bioøkonomi og reiseliv, for å nevne noe. Vår jobb er å legge til rette for industri og næringslivsutvikling på alle nivåer, også for de små og mellomstore bedriftene, som faktisk utgjør halvparten av verdiskapingen og sysselsettingen i Norge – og det gjør vi. I dag ser vi at Norge har klatret fra 16. til 12. plass på EUs innovasjonsranking.

Jeg er ikke synsk, men det var ikke veldig vanskelig å forutse reaksjonene da en tidligere skiløper og nå næringsdrivende problematiserte rundt formuesskatten. Men latterliggjøringen av dem som skaper verdier i familieeide bedrifter, er en hån mot arbeidsplasser over hele landet. For disse bedriftene ligger ikke i Oslo. Her hører vi fint lite om formuesskatt. De ligger «mellom bakkar og berg ut mot havet», der virksomme nordmenn har bygget stein på stein og kunnet overlate det de har skapt, til neste generasjon. Det er disse bedriftene som er Norges ryggrad og Norges stolthet, som sier de vil betale sin skatt med glede, men ber om de samme konkurransevilkårene som sine utenlandske konkurrenter, eller rett og slett om å slippe å ta ut utbytte for å betale en skatt som forfaller selv når de går med underskudd.

Arbeidere over hele Norge skal virkelig høre godt etter når Arbeiderpartiet og de rød-grønne snakker om aktiv næringspolitikk og formuesskatt. Med mindre deres arbeidsplass eller bransje er eksplisitt nevnt som satsingsområde, er det antakeligvis deres arbeidsplass som får skatteregningen.

Arbeidsledigheten går ned, veksten går opp, og valget til høsten vil stå mellom en regjering som reverserer og motarbeider nødvendige endringer, og en framtidsrettet regjering som tar Norge videre.

Torstein Tvedt Solberg (A) [13:53:11]: Dette har vært en koselig oppsummering av de siste fire årene. Men jeg må si at det skremmer litt hvor fornøyd Høyre og Fremskrittspartiet er med sine resultater, siste taler inkludert.

I dag melder SSB at AKU-ledigheten er på 4,6 pst. – litt opp. 126 000 var uten arbeid i april. Vi ser at de som forsvinner ut av ledighet, ikke går til ny jobb, men havner permanent utenfor arbeid, for det skapes ikke nye arbeidsplasser. Andelen som ikke er i arbeid, var i 2016 den høyeste på over 20 år. Sysselsettingen blant unge var i 2016 den laveste på over 20 år.

Dette er resultater jeg synes det er rimelig spesielt å være fornøyd med. Ja, vi skal juble over økt optimisme blant bedriftseierne på Vestlandet. Men det er ikke hele bildet. Fortsatt er rekordmange i Stavanger, Sandnes, Haugesund og Egersund ledige. Dem vil tydeligvis ikke Høyre og Fremskrittspartiet se.

Dette er på alle måter en regjering som er bakpå. I revidert nasjonalbudsjett for et år siden, i 2016, kom det 1 mrd. kr mer til tiltak mot ledighet. I 2017 kommer det ikke én krone. Ledigheten er fortsatt på et rekordhøyt nivå. Høyre og Fremskrittspartiet viser at de ikke er villige til å ta de nødvendige grepene, sånn at ledigheten også reelt går ned.

Derfor er jeg glad for at Arbeiderpartiet i vårt alternativ har en mer kraftfull og målrettet innsats mot ledigheten – målrettet for å få unge inn i arbeid eller utdanning, målrettet for å få langtidsledige i jobb, målrettet for et enormt kompetanseløft.

Det kanskje største faresignalet er at det ikke skapes nok nye jobber. Høyre og Fremskrittspartiet har brukt mye tid på å snakke om omstilling. Det har blitt mye prat, men lite resultater å vise til. Jeg synes Bård Bjerkholt i Dagens Næringsliv beskrev de fire siste årene godt. Han skrev:

«Norsk økonomi er i ferd med å omstille seg. Tilbake til olje.»

De nye arbeidsplassene i de nye næringene har uteblitt. Det er bare å konstatere: Når det er snakk om omstilling, har det vært fire tapte år.

Jeg er glad for at Arbeiderpartiet viser at en annen vei er mulig. Vi legger fram konkrete forslag og grep som kan skape nye arbeidsplasser. Vi skal ta i bruk de nødvendige verktøyene og sørge for at næringer der vi er best i Norge, kan bli næringer der vi er best i verden. Vi vil ha en kraftfull industripolitikk, vi vil satse på teknologioverføring, og vi vil hjelpe gründerne til en solid satsing. Politikere kan ikke vedta nye arbeidsplasser, men vi kan tilrettelegge. Privatpersoner og næringsliv har kompetanse og risikovilje til å skape noe nytt, men det er vi, de offentlige myndighetene, som kan gi kompetansen et løft og minimere risikoen. Enkeltpersoner kan ta initiativ – fellesskapet kan få initiativene til å vokse og skape nye verdier og nye arbeidsplasser.

Spesielt spennende synes jeg våre ambisjoner for havet er. Vi legger i dag fram forslag om et verdiskapingsprogram for hav. Her er det et stort potensial for økt verdiskaping og ikke minst nye arbeidsplasser. Men det krever en strategisk satsing, der det samarbeides på tvers av sektorer, som mellom olje og gass, fornybar energi, havbruk og fiskeri, slik at vår verdensledende kompetanse og teknologi kan tas i bruk på nye områder. Vi legger fram flere konkrete forslag her i dag, som dessverre ikke får støtte.

Det som jeg synes er mest betegnende for denne debatten, er at det virker som om piffen har gått helt ut av regjeringspartiene. Høyre og Fremskrittspartiet har lite nytt å komme med i denne debatten. Støttepartiene forholder seg veldig i ro. Regjeringspartiene er ikke villige til å ta de nødvendige grepene. Det ser ut som en regjering som bare venter på å bli byttet ut. Det gleder jeg meg til å kunne bidra til.

Rasmus Hansson (MDG) [13:57:40]: Teknisk Ukeblad har rapportert om stadig større overskridelser på norsk sokkel. 200 mrd. kr har de summert opp de siste 14 årene, og det er til tross for kostnadskutt på grunn av lavere oljepris de siste årene. Likevel har Goliat, Aasta Hansteen og Martin Linge – bare for å nevne noen – hatt overskridelser på 30 mrd. kr så langt. Aasta Hansteens overskridelser er for tiden på 3 mrd. kr og løpende, det er langt igjen til produksjon, og gassprisen er nå under «break-even», som Statoil må ha for å tjene penger og betale tilbake de statlige skattesubsidiene de har mottatt i oppstarten.

Tidligere har høye oljepriser fanget opp disse overskridelsene, men ettersom oljeprisen faller, blir det stadig mer tvilsomt om disse marginale utbyggingene burde vært vedtatt, og om de kommer til å tjene penger for Norge. Staten, altså folket, tar regningen. Representanten Siri A. Meling fra Høyre uttalte til Teknisk Ukeblad om disse overskridelsene at 80–90 pst. må staten og skattebetalerne betale i form av tapte skatteinntekter.

Norges sjefsoljelobbyist, Schjøtt-Pedersen, gjentar jo uavlatelig at oljepengene finansierer barnehager og sykehus. Det er mildt sagt unøyaktig, men siden jeg aldri har hørt noen fra Høyre, Senterpartiet eller Arbeiderpartiet protestere, bør den samme retorikken gjelde de minst 150 mrd. kr som er statens andel av disse tapene. Altså er dette penger som staten gir bort til oljeselskapene, i stedet for å bruke dem til sykehus og skoler.

Hva er det som skjer? Det som skjer, er at stortingsflertallet nå holder så blindt på drømmen om at oljen skal finansiere vår velferd i lange tider framover, og er så redde for å sette i gang det nye, store grønne endringsprosjektet som Norge allerede er på overtid med å starte, at de ukritisk godtar stadig mer urealistiske oljeprosjekter og prisforutsetninger.

Det som skjer, er at regjeringen i dag tildeler over 90 nye leteblokker i 24. konsesjonsrunde for å holde liv i illusjonen om massevis av oljerigger og oljejobber i Barentshavet, basert på

olje-insidere som fortsetter å fable om 60–80 dollar fatet.

Det er stor overkapasitet i olje- og gassmarkedet, og det er mer sannsynlig at overkapasiteten blir større, enn at den blir mindre. Hvis den internasjonale klimapolitikken, som Norge heier på, virker, synker etterspørselen etter olje og gass. Fornybar teknologi reduserer allerede etterspørselen, og ny transportteknologi kan komme til å kutte oljeetterspørselen veldig fort. Det som skjer, er at Stortinget fortsatt nekter engang å snakke om klimakonsekvensen av 23. og 24. konsesjonsrunde for våre etterkommere. Det vil si at enda mer norsk olje og gass vil ende opp som CO2 i atmosfæren – og enda mer klimaendring «Made in Norway». Det vil gjøre klimaregningen til våre barn enda mer grusom, men det diskuterer vi altså ikke i Stortinget.

Men uansett hva man mener om klimapolitikk, bør stortingsflertallet være enige om at vi trenger en gjennomgang av prisforutsetningene for oljeprosjekter som Stortinget skal behandle framover – og av den norske oljeskattemodellen, som er forutsetningen for at oljesektoren i det hele tatt satser på nye prosjekter. Stortinget bør ikke fortsette å gi tillatelser til prosjekter som er basert på urealistisk lave kostnader og urealistisk høye forventninger om olje- og gasspriser.

Dessuten er det veldig bekymringsfullt at vi har dødsulykker i forbindelse med bygging av norske plattformer, noe vi også må se nærmere på.

Miljøpartiet De Grønne går til valg på å gjøre videre norsk oljevirksomhet økonomisk realistisk i et klimaperspektiv og i et teknologiperspektiv. Så hvorfor har vi denne situasjonen i 2017? Vel – les f.eks. Statoils 16-siders 2-millioners reklamekampanje i A-magasinet, som handler om framtiden mot 2030, og sjekk Statoils nettkampanje Når gode råd er unge. Disse kampanjene koster visst nok langt over det dobbelte av Miljøpartiet De Grønnes valgkampbudsjett. Statsoljeselskapet vårt driver altså en gigantisk påvirkningskampanje rett inn i stortingsvalget som de finansierer med folkets penger. Det er i seg selv et betydelig demokratisk problem. Kampanjen er dessuten villedende, den framstiller Statoils virksomhet som et grønt prosjekt, mens sannheten er at Statoil i 2030 vil investere 80–90 pst. av pengene sine i olje og gass, og at det grunnleggende formålet med kampanjen selvsagt er å opprettholde godvilje, gunstige støtteordninger og vilje til å dele ut nye leteområder til et selskap som har en kommersiell holdning til egen bunnlinje – og som skal ha det. Dette er altså falsk reklame, den er på kanten av markedsføringsloven, og et statlig selskap burde ikke drive med sånt.

Ifølge Anne Karin Sæthers utmerkede bok om oljelandet, Norge i klimapolitikken – den heter De beste intensjoner og er anbefalt lesning for alle i sommerferien – bruker Statoil årlig mellom ½ og 1 mrd. kr i året til denne typen påvirkningsarbeid, og det er en påstand som meg bekjent ikke er blitt imøtegått.

Det er udemokratisk at statens eget oljeselskap driver en så massiv påvirkning inn mot sin egen eier, dvs. folket og politikerne, rett inn i stortingsvalget uten at staten som eier løfter en finger. Og gjett om det virker – svaret er 24. konsesjonsrunde.

Det er ukonvensjonelt å fremme forslag knyttet til dette i revidert nasjonalbudsjett, men vi gjør det fordi det er budsjettrelevant at de siste 14 statsbudsjettene viser 200 mrd. kr i overskridelser. Vi gjør det fordi oljeprisutviklingen tilsier at faren for nye overskridelser øker, og vi gjør det fordi statens oljeselskap så aktivt påvirker beslutningstakerne i denne typen saker.

Miljøpartiet De Grønne går til valg på å flytte Stortingets og Norges hovedinnsats over til å bygge det nye bærekraftige Norge – de bærekraftige og trygge jobbene – og vi går til valg på at vi må begynne å høste de gjenværende verdiene i oljenæringen og ta ansvar for en ryddig avvikling av en næring som uansett er under avvikling.

Vi fremmer derfor tre forslag. Det er et forslag om å be Riksrevisjonen granske overskridelsene, også dødsulykkene knyttet til bygging av norske oljeplattformer. Vi fremmer forslag om å be regjeringen vurdere om Statoils reklamekampanje er villedende markedsføring. Og vi fremmer forslag om at regjeringen sørger for at Statoil ikke påvirker stortingsvalget med massive reklamekampanjer.

Statsråd Monica Mæland [14:05:27]: Regjeringen har styrt Norge gjennom en krevende tid med det verste oljeprisfallet på 30 år. Det har vært – og for mange er det det fortsatt – veldig krevende tider.

Den viktigste jobben er å bekjempe ledigheten og sørge for at nye jobber skapes, og det er nå tegn til bedring i norsk økonomi. Den økonomiske veksten er på vei opp, og optimismen er på vei tilbake. Det internasjonale valutafondet, IMF; mener det er en spirende oppgang i norsk økonomi. Men det er fortsatt stort behov for omstilling til en grønnere økonomi, som har flere ben å stå på, og som er i stand til å møte enorme teknologiske endringer.

Med revidert budsjett for 2017 forsterker vi innsatsen for å bidra til nødvendig omstilling, nye arbeidsplasser og videre vekst i hele landet. Regjeringen har, sammen med Venstre og Kristelig Folkeparti, økt bevilgningene til næringsrettet forskning og innovasjon med over 3 mrd. kr fra 2013 til saldert budsjett 2017. Historisk mange bedrifter og prosjekter får på den måten nå bidrag til å drive fram nødvendig omstilling og nye innovasjoner. Vi forsterker dette ytterligere gjennom den foreslåtte skatteincentivordningen for langsiktige investeringer i oppstartsselskaper. Personlige skatteytere som investerer direkte eller indirekte i bestemte typer selskaper, får rett til fradrag i alminnelig inntekt på opptil 500 000 kr i årlige investeringer. Det vil gi gründere bedre tilgang på kapital og investorer. Regjeringen foreslår også å øke rammen for innovasjonslån med 300 mill. kr, og det gjør at Innovasjon Norge nå kan låne ut hele 1,2 mrd. kr til innovative vekstbedrifter og oppstartsselskaper. Regjeringen vil også gjøre det enklere for bedrifter å få lån i private banker. Derfor foreslår vi å doble Innovasjon Norges ramme for garantier for lån til realinvesteringer i driftskapital fra 40 mill. til 80 mill. kr.

Vi må legge til rette for arbeidsplasser i hele landet, og vi foreslår derfor å opprette et statlig koinvesteringsfond for Nord-Norge. Det nye fondet vil gi minst 260 mill. kr til nye prosjekter i regionen. Målet er mer verdiskaping og innovasjon. Fondet vil utløse privat kapital til unge innovative bedrifter i en viktig landsdel. På Sørlandet bevilger vi 30 mill. kr til Mechatronics Innovation Lab i Grimstad. Med det har laboratoriet fått statlige tilskudd på 100 mill. kr i denne perioden. Dette nasjonale senteret skal gi næringslivet mulighet til å teste nye teknologier, produkter og løsninger. Sånn får vi raskere innovasjon, flere teknologiinvesteringer og nye arbeidsplasser.

Den maritime næringen er fortsatt inne i en utfordrende periode, og det har rammet særlig Vestlandet. Regjeringen foreslår derfor ytterligere å styrke tilskuddsordningen for sjøfolk for mer enn 400 sjøfolk på skip i Norsk internasjonalt skipsregister. Endringen betyr at rederier kan motta full refusjon for sjøfolk om bord på NIS-registrerte olje- og kjemikalietankere, gasstankere og roroskip i deep sea-virksomhet. Dette har vært en svært konkurranseutsatt del av næringen, og styrkingen skal bidra til å sikre internasjonalt konkurransedyktige rammevilkår for norske sjøfolk i utenriksfarten og på den måten bevare norsk maritim kompetanse.

Regjeringen har i revidert nasjonalbudsjett for 2017 lagt til rette for en videre satsing på nye arbeidsplasser i hele landet. Vi vil ha flere gode gründere, flere vekstkraftige bedrifter og flere innovative næringsmiljøer. Slik kan Norge lede an i en tid preget av omstilling og sørge for at norsk næringsliv er konkurransedyktig både nasjonalt og internasjonalt.

Dag Terje Andersen (A) [14:20:58]: Tidligere i debatten inviterte finansministeren til, noe som er naturlig på slutten av en fireårsperiode, å oppsummere resultatene og se hvordan det har gått. Det er et faktum at regjeringa overtok et land med en av Europas aller laveste arbeidsledigheter, mens vi i dag har en stabilt høy ledighet i Norge, en liten prosentvis oppgang i dag – jeg skal ikke legge hovedvekten på det.

Mer alvorlig enn det er at det i denne perioden er blitt skapt veldig få arbeidsplasser, særlig i privat sektor. Oljeprisfallet har vært en utfordring, men det har det ved seg at vi har en svak kronekurs, og at vi har et lavt rentenivå, noe som er gunstige rammevilkår for øvrig etablering av næringsliv i Norge – men altså dårlige resultater.

Vi ser at sysselsettingen faktisk har gått ned i lange perioder. Sysselsettingsandelen er lavere enn på mange, mange år – 66,8 pst. er det siste tallet jeg har registrertsom vi forholder oss til – mens den går opp i andre land. Vi går nedover på OECDs statistikk for sysselsetting, mens vi i perioden fra 2005 til 2013, som altså bl.a. omfattet en finanskrise som de fleste land i verden fikk store problemer med å håndtere, økte sysselsettingsandelen i Norge. Nå går den altså ned.

Antallet uføre øker. Antallet unge uføre økte fra 10 000 til 14 700 fra 2013 til 2017 – altså en økning på godt over 40 pst. av unge uføre – til tross for at den nåværende statsministerens mantra foran valgkampen sist var å adoptere det stigmatiserende ordet utenforskap fra sine svenske partifeller og skulle gjøre det til en hovedsak i denne regjeringsperioden. Det har gått motsatt vei. Andelen fattige øker, og andelen som er avhengig av sosialhjelp, øker. Forskjellene øker, og det blir bekreftet når vi får offisielle svar fra Finansdepartementet, men blir benektet av finansministeren på Stortingets talerstol.

I kampen mot sosial dumping har regjeringa markert seg som en motstander av tiltak mot sosial dumping. Vi har et forslag her i dag som kan løse utfordringene med såkalte faste ansettelser uten lønn mellom oppdrag, men jeg tviler på at vi får støtte til det. Og til slutt: Forslaget om å utrede lønns- og arbeidsvilkår i Nordsjøen blir enstemmig vedtatt, men jeg oppfattet det faktisk sånn på statsrådens svar at oppfølgingen kom til å være – det er vanskelig å si det – på en sånn måte at det ikke-parlamentariske uttrykket som i stad ble brukt, kanskje ville være det riktige beskrivende uttrykket.

Martin Henriksen (A) [14:24:30]: Jeg bruker vanligvis ikke å tiltale presidenten sånn, men siden dette er denne presidentens siste dag, vil jeg gjerne si: Gode, ærede, selveste president!

Det er behov for å satse på fagarbeid i bred forstand, på tiltak i skolen og lærebedrifter, på skikkelige forhold i arbeidslivet, og for å sørge for respekt for fagarbeid. Vi må fortelle våre elever at det er spennende, at det gir valgmuligheter, og ikke minst at det er framtidsrettet.

Arbeiderpartiet har kommet med en lang rekke forslag for å løfte yrkesfagene, og det er særlig når budsjettene utformes, man ser hva partiene virkelig prioriterer. I vårt alternative budsjett i høst foreslo vi å bruke 325 mill. kr mer på yrkesfag enn regjeringa, og i revidert fortsetter vi denne satsingen. Satsingen starter med fem- og seksåringene i barneskolen – med flere lærere og større innsats tidlig. Den fortsetter med en mer praktisk skole, og vi vil sørge for et skikkelig løft for yrkesfagene, bl.a. ved at innholdet i utdanningen ligger nært virkeligheten i arbeidslivet, og at elevene får praksis gjennom hele skoleløpet.

Arbeiderpartiet vil gi tilskudd til de bedriftene som tilbyr praksisperioder for elevene. Vi vil sørge for at det opprettes flære læreplasser, for hvert år står mellom 7 000 og 9 000 elever uten læreplass. Det er en uakseptabel situasjon. For å stimulere flere bedrifter til å ta ansvar vil Arbeiderpartiet ha en betydelig økning av lærlingtilskuddet.

Vi kan ikke akseptere at så mange som én av tre yrkesfagelever slutter før de har gjennomført opplæringen. Det er ikke en holdbar situasjon. Vi trenger flere fagarbeidere i alle landsdeler i stort sett alle næringer.

Regjeringa har på sine fire år tatt noen grep, men jobbet tregt og kommet med få nye initiativ. I denne perioden har vi opplevd at regjeringa har stemt ned stort sett alt av forslag og stemt mot våre forslag i budsjettene. Men vi har også sett at de etter å ha stemt dem ned, har kopiert enkelte forslag fra Arbeiderpartiet for så å legge dem fram selv. Det er bedre å satse på originalen enn på kopien.

Arbeiderpartiet har en langt mer offensiv politikk for yrkesfag enn regjeringa. Det vises bl.a. i budsjettene – et løft for yrkesfagene med bedre utstyr, etter- og videreutdanning for yrkesfaglærere, lærlingtilskudd, rekruttering av lærebedrifter og hospitering for rådgivere i ungdomsskolen m.m. Det trengs et skikkelig løft nå. Vi fortsetter satsingen på yrkesfag i revidert nasjonalbudsjett fordi det haster, og vi har tenkt å løfte yrkesfagene etter valget til høsten.

Gunnar Gundersen (H) [14:27:27]: I mer enn 30 år har jeg og mitt lokalsamfunn levd med ulv. Det er vel knapt noen i huset her som har mer erfaring. Jeg har sett hvordan næringsgrunnlag blir fortrengt, livskvalitet og livsutfoldelse påvirkes sterkt, jakt- og utmarksnæringer forringes. Og jeg har sett den avmaktsfølelsen som bygger seg opp når man ikke blir hørt, den totale mistillit som får grobunn, og den distansen til det som omtales som «eliten», som skapes. Dette er alvorlig. Det undergraver den sterkeste siden i vårt samfunn: tilliten. Konfliktorientert miljøvern uten troverdighet bryter ned respekt og er ødeleggende på lang sikt.

Jeg vil takke Stortinget for at jeg i løpet av tolv år har gått fra ensomhet til støtte og flertallsvedtak i fjor vår. Dette var et svært fornuftig forlik med gode føringer i merknadene, men dessverre har vi et byråkrati som har tatt på seg hørselvernet. Jeg har mistet tilliten til at dette byråkratiet kan følge opp Stortingets vedtak på en troverdig måte. Flertallet bestilte i fjor vår en ny uavhengig utredning av den genetiske opprinnelsen til ulvestammen i Norge. Jeg vet at et brev som kom i går kveld, ble diskutert litt blant parlamentariske ledere i går. Prosessen er i gang, men det har tatt mer enn ett år. I løpet av vinteren og våren har signalene vært mange om at departementet ignorerer næringskomiteens merknader i innstillingen, og forutsetningen for vedtaket er helt avgjørende. Jeg siterer:

«… at utredningen av den genetiske opprinnelse til ulvestammen i Norge i dag også må ta sikte på en nærmere spesifisering av geografisk opphav. Komiteens flertall forutsetter at undersøkelsen må utføres av uavhengige miljøer og av miljøer som har infrastruktur og kompetanse til å følge populasjonsdannelsen på helhetlig DNA-sekvens (helgenom-nivå) både hva gjelder hanndyr og hunndyr.»

Statsråden er dessverre ikke her. Han var her tidligere i dag, og jeg hadde håpet han kunne kommentere dette. For i etterkant av det brevet som kom i går kveld, har jeg spurt om departementet vil forholde seg til næringskomiteens flertallsmerknad på samme måte som man gjør til energi- og miljøkomiteens. I utredningen for rovviltnemndene nevnes ikke næringskomiteen, men energi- og miljøkomiteen nevnes mange ganger. De var nemlig likeverdige føringer i det som kom fra to komiteer, og som dannet flertall på Stortinget. Jeg ser dette som et svært krevende og komplisert forskningsprosjekt, som må ledes av Forskningsrådet for å sikre objektivitet, og de økonomiske rammene må økes.

Jeg tar opp de to forslagene jeg har fremmet, og vil samtidig takke nok en gang for den forståelse og støtte jeg fikk i fjor. Det har vært et privilegium å bruke denne talerstolen til å fremme saker og synspunkter i tolv år, og jeg har verdsatt de debatter og meningsutvekslinger som man har gitt grunnlag for.

Arve Kambe (H) [14:30:51]: I stortingsperioden 2013–2017 har vi hatt den mest offensive og vellykkede maritime politikken på det som den maritime næringen kan huske. Rederiskatten ligger fast, den er nylig notifisert for en ny periode. Vi har lovfestet nettolønnsordningen, vi har hevet taket på ordningen en rekke ganger i løpet av stortingsperioden, også i budsjettet for 2017. Vi har opphevet fartsområdebegrensningene i NIS, som har medført at etter åtte rød-grønne år med utflagging, er det nå blitt betydelig hjemflagging av norske skip fra norske rederier.

Østensjø Rederi flagget nylig hjem Edda fjord, tilbake til norsk flagg. Dermed vaier det norske flagget på 22 av 24 av Haugesund-rederiets skip. Solstad Offshore har flagget hjem ni skip fra Isle of Man til NIS, Haugeland-skipet, også i Haugesund, har flagget hjem seks skip, og listen fortsetter og fortsetter.

Vi har fjernet arveavgiften, og vi reduserte formuesskatten for å styrke norsk eierskap, som er svært viktig for den maritime klyngen langs norskekysten. NOx-fondet er forlenget, og i RNB gjør vi ytterligere to grep for å styrke den maritime satsingen.

Vi innfører nå å utvide den generelle tilskuddsordningen for NIS-skip for de ansatte som jobber i deep sea, altså bøyelastere, olje- og kjemikalietankere, gasstankere og ro/ro-skip – i praksis rederier som Teekay og Knutsen i Haugesund. Dette er det største enkeltgrepet, blir det sagt, som er gjort for å sikre arbeidsplasser for norske sjøfolk siden refusjonsordningen ble etablert i 1993. I dag foreslår vi også en utredning som skal klargjøre om – og eventuelt hvordan – det skal stilles krav til norske lønns- og arbeidsvilkår i norske farvann og på norsk sokkel, under forutsetning av at flaggstatsprinsippet ikke utfordres. Det er en helt avgjørende forutsetning for at det kan gjennomføres en slik utredning.

Det er altså sånn at på samme dag som Stortinget vedtar RNB, så får vi i dag et av verdens største rederier, med en gigantisk fusjon mellom Solstad Offshore, Farstad Shipping og Deep Sea Supply, som nå blir Solstad Farstad. Det vitner om en næring som klarer omstillingen på egen kjøl, med gode bidrag fra myndighetene. Derfor er det viktig at vi har fortsatt borgerlig flertall på Stortinget etter høsten, for å sikre stabile rammebetingelser og fortsatt reduksjon av den særnorske formuesskatten.

Det har vært en stor ære for meg gjennom åtte år å representere Haugesund, Haugesund-regionen, Rogaland og Høyre på Stortinget, innbyggerne som har stemt på meg og partiet mitt. Takk til kollegaer, rådgivere, konsulenter, renholdsbetjentene, vaktene, de som jobber i Stortingsrestauranten, komitésekretærene, presidentskapet, trykkeritjenesten og alle andre som gjør jobben mye enklere!

Som regionsmann på tinget vil jeg avslutte med å si at jeg håper og tror at det blir byggestart på den første tunnelen over Haukeli i løpet av neste stortingsperiode. Tusen takk for meg!

Terje Breivik (V) [14:34:13]: Eit litt meir jordnært innlegg frå mi side – bokstaveleg talt: Eg har tenkt å knyta nokre kommentarar til forslag nr. 111, som lyder som følgjande:

«Stortinget ber regjeringen utrede et eget tilskudd for å gi grunnlag for drift på de mest tungdrevne arealene i landet. Utredningen bør være ferdig til jordbruksforhandlingene i 2018, slik at partene da kan avklare om de ønsker å innføre tilskuddet fra 2019.»

Det er eit forslag som Venstre i intensjon og innhald er heilt samd i, men som Venstre, i den grad dette forslaget vert fremja i salen i dag – eg har ikkje registrert at det har skjedd endå – ikkje kan stemma for, for då vil det i så fall vera dårlegare enn det som ligg på bordet som utgangspunkt for jordbruksforhandlingane som no vert starta opp igjen. Då ønskjer eg å gjera Stortinget og for så vidt òg forslagsstillarane og ikkje minst Bonde- og småbrukarlaget, som har køyrt ein rimeleg heftig kampanje mot Venstre siste veka, merksame på kva som faktisk ligg på bordet.

Då Venstre fremja forslag til rammer for jordbruksoppgjeret i 2017, la me til grunn jordbruksoppgjerspropen frå regjeringa. På side 97 står det:

«Som oppfølging av flertallsmerknaden i Stortinget foreslås det at det igangsettes et nytt utredningsarbeid som fanger opp kost nytte-effekter av en ny tilskuddsordning som skal kompensere for særskilte driftsvansker.»

Vidare på side 98:

«Utredningen gjøres av en partssammensatt arbeidsgruppe med Landbruksdirektoratet som sekretariat. Rapporten ferdigstilles innen 1. mars 2018 slik at det vil være mulig å ta stilling til innføringen av et nytt tilskudd i forbindelse med jordbruksoppgjøret 2018.»

Eg kan ikkje forstå noko anna enn at dette er nøydd til å vera tufta på ei mistyding, og om ho er medveten eller umedveten, får dei som eventuelt er opphavsmenn og -kvinner sjølve finna ut av.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [14:36:36]: Det kan ikke være tvil om at akkurat nå er president Trump den største trusselen mot vår felles framtid, ikke bare ved at han vender ryggen til verden ved å forkaste klimakonvensjonen og Paris-avtalen, men først og fremst ved den praktiske politikken han fører i landet med verdens nest høyeste utslipp. Den er lett å kritisere også av statsråder i Norge. Selv om ordbruken er en annen, er politikken rystende lik på hjemlige trakter.

Trump opphever Obamas nei til oljeboring i Arktis. I Norge åpner olje- og energiministeren for olje helt opp til Arktis, og miljøministeren forsøker å flytte grensen for oljeaktivitet lenger og lenger nord. Trump vil bremse omleggingen til mer fornybar energi og gi nytt liv til kullnæringen. I Norge har regjeringen kuttet støtten til fornybar energi og tildelt flere områder til oljen enn noensinne. Bare i dag har regjeringen lyst ut 102 av 102 letelisenser etter olje. I 28 av dem anbefaler regjeringens egne fagorganer at det ikke bør letes etter olje av hensyn til miljøet. Det gir regjeringen blaffen i.

Trump har satt klimafornektere inn i sentrale posisjoner. I Norge er halvparten av Fremskrittspartiets statsråder klimafornektere. Trump avblåser de nasjonale klimamålene om å kutte 25 pst. CO2 innen 2025. I Norge har regjeringen avblåst alle norske klimamål. Regjeringen har ikke noe mål å styre den norske klimapolitikken etter. Selvsagt er det forskjeller, men likheten i politikken som faktisk føres, er en ubehagelig sannhet som flere burde bli oppmerksomme på.

Denne regjeringens mangel på nasjonal klimapolitikk er skadelig for folk og miljø, men det er også en trussel mot norsk arbeidsliv og norske arbeidsplasser. Da klimaministeren la fram klimameldingen sist fredag, kunne han gledesstrålende fortelle at nå har vi fått muligheten til å kjøpe så mange EU-kvoter at vi ikke trengte å gjennomføre mer klimapolitikk i Norge. Sånn snakker Høyre-mannen som vil snike seg unna klimadugnaden. I stedet for å investere i å fortsette å støtte grønn omstilling i norsk næringsliv til å være verdens mest miljøvennlige, vil regjeringen kjøpe kvoter i utlandet. Kvoter er å betale for lyntog i Spania i stedet for å bygge lyntog i Norge, å betale for fossilfri industriproduksjon i Frankrike i stedet for å hjelpe Elkem, TiZir og Hydro med å omstille bedriften i Norge og å betale for fornybar energi i Tyskland i stedet for å bygge sol og vind i Norge.

Det samme ser vi i revidert, som vi behandler her i dag. Regjeringen snur ryggen til en rekke tidligere pålegg fra Stortinget. I stedet for å sørge for å gi norsk bryggerinæring en gulrot for å velge fossilfri plast, sier regjeringen nei. I stedet for å si ja til garantier til fornybarinvesteringer i utviklingsland, som Stortinget tidligere har vedtatt, treneres det av regjeringen. I stedet for å følge opp «dieselgate» og øke avgiftene for jukserne i bilbransjen, lar finansministeren jukserne slippe unna nok en gang. Regjeringens klimapolitikk kan oppsummeres med Ym-Stammens ord:

«Vi lover intet, derfor holder vi alt.»

Heldigvis er det snart valg. Det gir håp!

Kristin Vinje (H) [14:39:47]: For åttende gang har regjeringspartiene sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre blitt enige om budsjettet. For åttende gang gjennom de siste fire årene har vi fått et budsjett som bidrar til å skape verdier, som bidrar til en tryggere hverdag, og som bidrar til bedre velferd. For åttende gang vedtar vi et budsjett som styrker og løfter frem kunnskap, forskning og utdanning.

I forrige uke var det en historisk dag for norske studenter. For første gang fikk de utbetalt studielån i juni. Det er fordi vi har prioritert å gi studentene elleve måneders studiestøtte. Vi har også doblet byggingen av studentboliger. I hvert eneste budsjett har vi styrket investeringene i høyere utdanning og forskning, og mellom budsjettene har vi levert en rekke stortingsmeldinger, gjort strukturelle grep og bedret betingelsene for studenter og forskere så det suser.

Vi har nådd et historisk mål om at 1 pst. av BNP skal gå til FoU. Det har ingen regjering før klart. Den forrige regjeringen vi hadde, svekket til og med målet om at vi skal investere til sammen 3 pst. av BNP når vi legger sammen både den offentlige og den private innsatsen. Den forrige regjeringen var mest kjent for sitt hvileskjær i forskningspolitikken. Nå opplever vi at forskningsmiljøene ser at forskningspolitikk faktisk er noe regjeringen prioriterer.

Når det gjelder regjeringens FoU-politikk, er det ikke bare vi som skryter av den. I forbindelse med 2017-budsjettet kunne vi i NIFUs statsbudsjettanalyse lese at aldri har FoU-utgiftene utgjort en større andel av statsbudsjettet. Det er rett og slett slutt på «jojo-budsjetter» når det gjelder investeringer i forskning og utdanning. Investeringene har nådd nye høyder.

Forskningsrådet har uttrykt at de aldri har opplevd en slik forutsigbarhet før. De sier at de aldri før har opplevd å ha noe som ligner på flerårige budsjetter for forskning. Det er betegnende. Vi har satset på forskning fra første dag. Allerede i det første budsjettet, budsjettet for 2014, jekket vi opp investeringene med 0,5 mrd. kr i forhold til det budsjettet som ble lagt frem av den rød-grønne regjeringen. Og vi har fulgt opp i hvert budsjett siden. Miljøene ser det, statistikken viser det. Det er en viktig del av det å forberede seg på fremtiden og en forutsetning for evnen til å skape nye jobber og sikre velferden.

I mitt aller siste innlegg vil jeg uttrykke glede over alt vi har fått til innenfor høyere utdanning og forskning i løpet av disse fire årene. Høyre gikk til valg på å styrke høyere utdanning og forskning. Det har vi levert på. Det er ingen som vinner valg på hva de har gjort, men det bygger tillit å vise til hva vi har fått til.

Vi har fortsatt høye ambisjoner på vegne av kunnskapsnasjonen. Det innebærer at vi vil fortsette å ta studentene på alvor, og vi vil fortsette å prioritere høyere utdanning og forskning.

Med disse ordene vil jeg takke for meg.

Karin Andersen (SV) [14:42:55]: I et land der regjeringen skryter av at alt er så bra, skulle man kanskje tro at man hadde hatt evnen til å rekke hånden litt ut til de kanskje aller mest vanskeligstilte menneskene i verden, nemlig de som har vært rammet av krig og er på flukt.

Flyktningkrisen fortsetter å utspille seg på den andre siden av de murene som Europa har bygd rundt seg. Sjøl om flyktningene ikke lenger kommer hit til Norge og Europa, er ikke krisen over, sjøl om regjeringen sier det. De har gått så langt som til å slutte å snakke om flyktninger. Man snakker om innvandring. Når man er flyktning, handler det ikke om at man innvandrer. Det handler om at man har vært utsatt for krig, grov vold, undertrykking, har mistet alt og flykter for livet. Det er ikke migrasjon, det er ikke innvandring, det er flyktninger vi snakker om.

Da Norge i fjor mottok 3 460 asylsøkere, mottok Uganda 532 000 asylsøkere. Jeg skal vedde på at de har litt større problemer med å håndtere det enn Norge har. I Norge fremmer vi til og med forslag i budsjettene – også nå i revidert nasjonalbudsjett – om å kompensere kommunene fordi det ikke kommer nok flyktninger til å fylle plassene som står tomme. I den situasjonen velger regjeringen ikke å øke antallet kvoteflyktninger eller antallet fra den europeiske relokaliseringsmekanismen. Det går med sneglefart. Det sitter 60 000 fast i Hellas. De er fra Syria, Afghanistan og Irak. En fjerdedel av dem er barn. Halvparten er kvinner og barn.

Dette er mennesker som har levd i totalt limbo i over ett år. Norge har tatt imot noen – det er helt riktig – men vi kan ta imot flere. Derfor fremmer SV i dag et forslag – som jeg virkelig håper at Stortinget kan slutte seg til – om å øke antallet kvoteflyktninger, gjennom både FN og den europeiske relokaliseringsmekanismen, med 2 000 til sammen. Det er ikke mange, men det hjelper litt, og det gir et signal om at vi i vår velstand er villige til å ta imot noen flere av dem som har mistet alt.

Bente Thorsen (FrP) [14:46:07]: Igjen skal vi vedta et revidert budsjett som styrker mange viktige områder, og som utdanningspolitiker er jeg stolt av at Fremskrittspartiet og Høyre har gjennomført konkrete kvalitetstiltak i alle ledd i Utdannings-Norge. I dag skal vi vedta flere IKT-studieplasser, øke lærlingtilskuddet igjen, universitetsmuseer skal rehabiliteres, og Den franske skolen i Oslo sikres videre drift, for å nevne noe.

Med dette reviderte budsjettet fortsetter satsingen som regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre har sørget for i hele perioden. Med Lærerløftet skapes en skole hvor elevene lærer mer. I vår regjeringstid har vi tredoblet antallet lærere som tar videreutdanning, i forhold til hvordan det var under Stoltenberg-regjeringen. Jeg registrerer for øvrig at Arbeiderpartiet kutter i den budsjettposten, og tolker det slik at de vil at færre lærere skal få ta videreutdanning.

Det er innført kompetansekrav i grunnskolen for å undervise i norsk, engelsk og matematikk. Det er innført en ny femårig masterutdanning for grunnskolelærere. Gjennom stortingsmeldingen Lærelyst har vi bl.a. vedtatt en forsterket plikt for kommunene til tidlig innsats og en nedre grense for skolekvalitet. Vi har fått vedtatt en omfattende ny mobbelov, med klare regler, sterkere sanksjonsmuligheter og styrking av mobbeofferets rettigheter.

Videre har vi gitt elever i videregående opplæring friere skolevalg, og vi har økt lærlingtilskuddet med hele 21 000 kr.

Fagskolene er styrket, og 33 universiteter og høyskoler er slått sammen til 21. Bevilgningene til forskningsinfrastruktur har økt med 225 mill. kr. Med Fremskrittspartiet i regjering har vi nådd målet om å bevilge 1 pst. av BNP til forskning.

Elleve måneders studiestøtte er innført, og det gis nå årlig tilskudd til over 2 000 studentboliger. Det er dobbelt så mange som da Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti satt i regjering.

Arbeiderpartiet kutter ikke bare i lærernes videreutdanningstilbud. De kutter også i posten Særskilte driftsutgifter, om kvalitetsutvikling i grunnopplæringen, som er en svært viktig post for å sikre kvalitetsutvikling i skolen. Hva er det Arbeiderpartiet vil kutte i? Er det realfagssatsingen, veilederkorpset, deltagelse i internasjonale undersøkelser som PISA og TIMSS, kompetanseutvikling for yrkesfaglærere, lesestrategien eller midlene til Fylkesmannen for å følge opp ny mobbelov? Det skulle jeg jammen likt å vite.

Med Fremskrittspartiet i regjering også neste periode vil utdanningssektoren fortsatt bli prioritert.

Avslutningsvis: Dette er det siste innlegget jeg holder i denne salen, og jeg vil takke for godt samarbeid med både regjeringskolleger og stortingsrepresentanter. Jeg må si jeg er stolt over å ha fått representere Fremskrittspartiet, og jeg er stolt over alt vi har fått til i regjering.

Snorre Serigstad Valen (SV) [14:49:20]: Det er et sunnhetstegn for så vidt at såpass lite av debatten dreier seg om det faktiske reviderte budsjettet. Det er fordi, som jeg har uttalt tidligere også, det er et ganske kjedelig revidert budsjett, og det mener jeg på best tenkelige måte, og ikke som en fornærmelse. De aller fleste partiene slutter seg til det aller meste av det som foreslås, og det er fordi det er ganske ukontroversielle og upolitiske forslag. Av den grunn hører det også med en stemmeforklaring. Det er også mye i budsjettforliket mellom de borgerlige partiene vi godt kunne støttet og vært med på å stemme for, men SV har ikke tradisjon for å gå inn på andre partiers inndekning etter at vårt budsjett er levert. Så da er det sagt hvordan vår stemmegivning må tolkes i dag.

Når det er sagt, er det ikke sånn at små ting alltid er småting. Det reviderte budsjettet er også en forspilt mulighet. Det var den siste muligheten regjeringen hadde til å gjøre noe som virkelig monner for de uføre forsørgerne som opplever store kutt. Det var den siste sjansen regjeringen hadde til å tenke seg om litt når det gjelder de kuttene som nå mange opplever i bostøtten – en veldig viktig ordning for tusenvis av mennesker som nå opplever at den faller bort. Det var den siste sjansen regjeringen hadde til å vise alvor med klimapolitikken og for en gangs skyld ikke peke på andre, ikke peke på kvotemarkedet, ikke peke på Europa, men peke på oss selv, og si at vi har muligheten til å ta et større ansvar for vår felles framtid, vi skal forplikte oss til å gjennomføre klimatiltak her hjemme. Det hadde det vært fullt mulig å gjøre i et revidert budsjett. Dette var den siste sjansen regjeringen hadde til ikke bare nølende etter hvert å erkjenne i denne salen at voksende ulikhet og fattigdom er et problem, men vise at det fins politisk vilje til å gjøre noe med det.

Det kan godt hende man ikke lykkes med alt. Det er farlig å si at man har som mål å bekjempe onder. Men det er bedre å prøve enn å ikke prøve. Som Vigdis Hjorth en gang sa: De som burde skamme seg, skammer seg ikke. Det er passende ord for denne debatten også, fordi det er en del representanter i denne salen, og en del statsråder i denne salen, som nok også vet med seg selv at i løpet av disse fire årene de har bak seg, burde de ha prøvd hardere. De kunne fått kjeft for ikke å lykkes. Ja, så urettferdig og så brutal er politikken. Men de burde i det minste ha prøvd. Bedre illustrasjon enn det fins ikke på at vi trenger et nytt flertall, en ny regjering og en ny politikk. Denne valgkampen kommer til å stå i ulikhetens tegn. Jeg gleder meg til vi har et stortingsflertall som er villig til å prøve.

Gunvor Eldegard (A) [14:52:25]: Utdanning er avgjerande for å skapa eit samfunn med moglegheiter for alle, for arbeid til alle og velferd til alle. Samfunnet vårt stiller høge krav til kompetanse.

Me treng i framtida mange gode fagarbeidarar. Difor vil Arbeidarpartiet styrkja yrkesfaga, og me vil laga eit yrkesfagløft. Da må me satsa på rekruttering, og me må jobba mot sosial dumping, sånn at det er eit arbeidsliv som ungdommen har lyst til å gå til. Så må me sørgja for gode utdanningar med godt utstyr i skulen, og elevane må få læreplass når dei er klare for det.

Det er viktig at du kan endra utdanning undervegs, at du kan velja frå studiespesialisering til yrkesfag og omvendt, sånn at me gjev elevane våre fleksibilitet og gode moglegheiter. Så må me tenkja på at me er nøydde til å tenkja på rekruttering. Det er ingen stader det er så kjønnstradisjonelt som i yrkesfaga. Det har endra seg veldig lite dei siste åra. Eg trur det ville vore mykje meir attraktivt dersom det var ein betre kjønnsbalanse i yrkesfaga.

Så har eg lyst til å seia: Av og til må eg tenkja at det er mange her i denne salen i løpet av desse fire åra som har snakka varmt om yrkesfaga, men av og til føler eg at det er berre snakk, at dei eigentleg ikkje bryr seg. Det same gjeld når me snakkar om likestilling. Det er veldig fint når me snakkar om kvinner inn i ASA-styre eller menn i barnehage og sånne ting, men dersom me snakkar om jenter i bil og elektro, vert mange flakkande i blikket, for dei bryr seg ikkje når det handlar om yrkesfag. Eg kjenner på at eg hadde veldig lyst til å seia det i dag, for eg synest at skal me satsa på yrkesfag, må me gjera det heile vegen, og me må verkeleg bry oss, det handlar ikkje om å berre prata i denne salen. Eg er så heldig at eg skal jobba på heiltid med yrkesfag når eg kjem ut av dette huset, så da kan jo eg sørgja for vidare arbeid.

Eg har først lyst til å takka presidenten for godt samarbeid, og takka alle medrepresentantar for veldig godt samarbeid i tolv år. Det har vore ei ære.

Så har eg lyst til å takka alle som er tilsette på dette huset, for dei er dei beste, som gjer kvardagen så god for oss som er her oppe.

Da skal eg avslutta her og berre seia at no skal eg ut og jobba sånn at me får ei ny regjering til hausten.

Kirsti Bergstø (SV) [14:55:15]: Gode president! Fantastiske president, kan man legge til i dag!

Jeg har tatt ordet for å minne Stortinget om et vedtak som er gjort. Det handler om fosterforeldre som taper trygdeytelser ved sykdom eller arbeidsløshet. Dette er folk som taper på at man har tatt på seg et viktig samfunnsoppdrag, nemlig å åpne døra og hjertet for unger som trenger et nytt hjem. Vedtaket lyder:

«Stortinget ber regjeringa snarast innføre ei overgangsordning for fosterforeldre på trygdeytingar, som sikrar at dei ikkje tapar økonomisk på å vere fosterforeldre. Ordninga skal gjelde fram til eit nytt regelverk for fosterheimar er på plass.»

I behandlingen av saken og i debatten her i Stortinget ble det understreket hvor viktig det er at endringen kommer på plass raskt, at Nav burde få melding med det samme og også oppfordres til smidighet i møte med de familiene som har fått krav om tilbakebetaling fra Nav. Ordet «snarest» ble tydelig framhevet, nettopp fordi vi trenger en ordning fram til et nytt regelverk er på plass, en overgangsordning. Det er det som er vedtaket.

Dette er en sak som ikke gjelder veldig mange, men som er helt avgjørende for dem det gjelder. Derfor ble jeg både skuffet og overrasket over at dette ser ut til å dra ut i tid, og at vedtak om å rette opp i uretten ikke merkes i det virkelige liv. Derfor vil jeg dele et utdrag fra en e-post fra en familie som er rammet:

Da ble det enda en mail fra oss i sakens anledning. Før helga undersøkte vi hva dette vedtaket i Stortinget betyr for fosterforeldre og oss personlig. Vi ble nokså skuffet og fortvilet etter at vi snakket med Arbeids- og sosialdepartementet. Overgangsordningen vil ikke tre i kraft før neste års budsjett er vedtatt, slik vi fikk forklart det. Deretter skal nye retningslinjer skrives og innlemmes i regelverket til Nav. Det vil igjen si at alle fosterforeldre som kommer i vår situasjon dette året, fortsatt får de samme utfordringene eller problemene, og fosterbarna må fortsatt føle seg utrygge. Det er veldig leit. For oss personlig vil det si at med Nav sitt krav mot oss og tapt stønad taper vi ca. 700 000 kr dette året på oppdraget vårt. Det er bare tragisk. Da er det mange fosterbarn som må føle seg utrygge lenge ennå. Det er dem vi kjemper for.

Jeg håper arbeidsministeren kan ta ordet og si at dette er en misforståelse, at vi er i gang, meldingen er sendt ut, overgangsordningen er på plass. Hvis ikke vil jeg oppfordre samtlige til å ta en ny vurdering og stemme for forslag nr. 96, om at det skal komme på plass en overgangsordning umiddelbart. Det fortjener fosterbarna og foreldrene deres.

Karianne O. Tung (A) [14:59:11]: I Norge lever vi av hverandres arbeid og ikke andres arbeid. Kvinnenes deltakelse i arbeidslivet er viktigere for oss som nasjon enn det oljeinntektene er. Vi har en lang tradisjon for å løse de store oppgavene sammen, og vår styrke ligger i sterke fellesskap og troen på at arbeid er grunnlaget for alt. Det har faktisk gjort oss til verdens beste land å bo i. Men der Arbeiderpartiet setter arbeid og rettferdig fordeling, hvor alle skal med, først, har vi nå i fire år hatt en regjering hvor skattekutt alltid har vært svaret. Resultatene er tydelige: økte forskjeller og salg av våre felles verdier. Sannheten har altså kommet ut: 20 mrd. kr i skattekutt har endt opp i lommene til fiffen for lenge siden.

De siste fire årene har Norge hatt en regjering som bidrar til å øke forskjellene gjennom å gi skattekutt til dem som har mest fra før, i stedet for å satse på arbeid, utdanning, helse og skole. Den rikeste promillen i Norge har i snitt fått 264 000 kr i skattekutt de siste fire årene. Tallet for resten av befolkningen er visstnok skattesmuler. Det er de harde fakta om regjeringens politikk etter fire år – en politikk som både Høyre og Fremskrittspartiet skal fortsette med hvis de vinner høstens valg.

Arbeiderpartiet vil at det skal skapes verdier over hele landet. Verdiene kommer fra hver krik og krok, fra by og land, fra nord til sør og fra helsefagarbeideren og elektroingeniøren. Det er det som har gitt oss arbeidsplasser og det velferdssamfunnet vi kjenner. Det er også derfor Arbeiderpartiet går til valg på at alle skal med, og at alle skal ha like muligheter uansett hvem vi er, og hvor vi bor. Det handler om å tro på fellesskapet, at vi får til mer sammen enn hver for oss. Målet er arbeid til alle og å skape trygge og nye arbeidsplasser framfor skattekutt til dem som har mest fra før. For vi tror at de store oppgavene løser vi best sammen.

Skal vi sikre arbeid, muligheter og trygghet for alle, trenger vi mer fellesskap, ikke mindre. Det er nok nå. Arbeiderpartiet vil ha en ny regjering med en ny politikk.

Arild Grande (A) [15:01:49]: Det er siste møtedag i perioden, og det er tid for å gjøre opp status. Regjeringen vil huskes for skattekutt framfor fellesskap og arbeid. Politikken til flertallet har gitt svake resultater. Det er høy ledighet, de skyver på de store oppgavene, andelen folk i jobb antas å falle videre, vi har et svekket organisert arbeidsliv, vi har en svekket arbeidsmiljølov, vi har svakere produksjonsvekst, og vi ser økte forskjeller.

Arbeiderpartiet ønsker trygge jobber, små forskjeller og sterke felleskap, derfor trenger vi et nytt flertall.

Et område hvor det er krise, og har vært det lenge, er innen media, der de økonomiske utfordringene truer bærekraften i finansieringen av norsk journalistikk og norsk innhold. Samtidig står norske medier helt i front i verden i digitaliseringen, og norsk journalistikk er preget av høy kvalitet. Man kan nesten se for seg at mediebransjen står på kanten av stupet og skal ta ett steg fram. Det kan gå fryktelig galt, men med riktig utstyr og god oppdrift kan man fly høyt og nå langt.

Mediepolitikken er en slik utstyrspakke. Derfor har Arbeiderpartiet stått i front i utviklingen av mediepolitikken gjennom hele perioden, bl.a. da et omtrent samlet storting presset regjeringen til å utvide nullmomsen. Endringene hadde imidlertid store svakheter gjennom at dybde- og nisjejournalistikken og enkeltartikler ikke er omfattet av fritaket. Det hemmer innovasjon, og det gir dårlig oppdrift. Derfor fremmer Arbeiderpartiet i dag et forslag om at dette må komme på plass, at dybde- og nisjejournalistikken og enkeltartiklene må omfattes, og vi håper at flere partier vil stemme for det forslaget.

Signalene fra et samlet Medie-Norge er at nå haster det. Det samme sa Mediemangfoldsutvalget. Derfor vil jeg si klart og tydelig at Arbeiderpartiet er klar når som helst dersom kulturministeren ønsker å drøfte oppfølging av Mediemangfoldsutvalgets forslag med oss.

Bransjer i krise trenger en regjering som lytter, som ser, og som tar utfordringene på alvor. Vi ønsker en politikk som sikrer norske arbeidsplasser og norsk innhold, og derfor fremmer vi det forslaget, sammen med en rekke andre forslag, for å styrke norsk mediepolitikk, for å styrke norske medier, og for å styrke norske arbeidsplasser og norsk innhold.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [15:05:05]: Senterpartiet vil at skolen skal gi like muligheter, stimulere og motivere både dem som ønsker en akademisk karriere, og dem som ønsker en yrkesfaglig karriere. Denne regjeringa har dessverre lagt mest vekt på den akademiske vegen.

Senterpartiet har i innlegg etter innlegg advart mot en for smal skole. Til tross for at Stortinget gjorde viktige vedtak på tampen av forrige periode, har regjeringas mangelfulle oppfølging ført til at skolen er i ferd med å miste grepet om de praktiske og estetiske fagene.

I Senterpartiet er vi utålmodige. Vi vil at flere skal velge yrkesfag, og vi vil at de skal kunne gjennomføre. Derfor vil Senterpartiet at alle ungdomsskoler skal tilby arbeidslivsfag. Derfor vil Senterpartiet at vekslingsmodeller skal være en mulighet for alle. Veksling mellom skole og bedrift, eller mellom teori og praksis, må være en hovedregel dersom vi ønsker mange og gode fagarbeidere i framtida.

Jeg fikk tilsendt en artikkel for ikke lenge siden. Det var om en faglærer i Bilskade, lakk og karosseri. Etter et besøk av en Vg1-klasse fra skadelinja, som selv etter et halvt år i skolen ikke hadde tatt av en skjerm eller en dør på en bil, spør faglæreren oppgitt: Hvor vil vi hen med elevene når de ikke kommer i kontakt med produktene?

Jeg vil gi ros til regjeringa for å ha økt lærlingtilskuddet. Det er viktig. I revidert budsjett foreslår Senterpartiet å øke lærlingtilskuddet ytterligere for å gjøre det enklere for bedriftene å si ja til en lærling.

Videre prioriterer Senterpartiet midler slik at yrkesfaglærere får anledning til å hospitere i bedrifter, i tillegg til at vi øker satsene til utstyrsstipend med 18,5 mill. kr. Begge er tiltak for å gjøre opplæringen mer relevant.

Landet er mangfoldig, og mange steder må elever flytte på hybel for å ta videregående opplæring. Disse elevene trenger oppfølging, og de skal ikke ha flere ulemper enn nødvendig sammenlignet med hjemmeboende elever. Derfor foreslår Senterpartiet å oppheve behovsprøving av bostipendet og å øke bostipendene med 1 000 kr.

Til sammen foreslår Senterpartiet tiltak innen yrkesfag for 226 mill. kr i et reelt yrkesfagløft.

I de to periodene jeg har fått lov til å være stortingsrepresentant, har jeg jobbet for at de praktiske fagene må få bedre plass og høyere status i skolen. Det passer meg derfor utmerket å vise til Senterpartiets satsing på nettopp disse fagene i revidert budsjett i mitt siste innlegg i denne salen.

Heidi Nordby Lunde (H) [15:07:50]: Når man hører på debatten, skulle man tro at alt er i ferd med å rakne, men slik er det ikke. Etter fire år med Høyre og Fremskrittspartiet i regjering er Norge fortsatt ett av de landene der forskjellene er små. Norge skårer stadig vekk best på ett av verdens beste land å bo i og er verdens nest beste land å være homofil i. Når vi ser veksten i økonomien og at ledigheten er på vei ned, begynner det å se ut som det går bedre. Det betyr ikke at alt er bra. Mye kan gå bedre. Det er derfor vi skal jobbe for å fortsette i regjering.

Alle har tilgang til skattefinansiert skole og rimelige helsetjenester fordi fordelingspolitikk handler om noe mer enn bare hvor hardt en skatter de rikeste, men hvordan statens inntekter faktisk fordeles. Jeg vil minne om at de 10 pst. rikeste betaler rundt 37,8 pst. av all personskatt. De med de bredeste skuldrene bærer den tyngste børen, og det er vi alle for. Hadde vi fjernet formuesskatten helt, ville de fortsatt betalt 37 pst. av all personskatt. Ja, Høyre og Fremskrittspartiet har holdt valgløftene sine om å redusere skatter og avgifter i Norge.

Skal vi legge til rette for næringsliv og arbeidsplasser, verdiskaping som finansierer de godene venstresiden er så ivrig etter å fordele, kan ikke skattene ligge på et nivå som hindrer økonomisk vekst, omstilling og utvikling. Jeg er for at skatt skal betales med glede nettopp fordi vi får glede av en god skole, helsetjenester og infrastruktur over hele landet. Dette er de områdene der Høyre og Fremskrittspartiet har investert mest i denne regjeringsperioden, samtidig som vi har sørget for billigere barnehager og gratis kjernetid for familier med lave inntekter. Sykehuskøene er redusert, og flere får behandling.

Det er ingen motsetning mellom skattelette og velferd. Regjeringen har løftet de mest sårbare gjennom satsing på bedre rusbehandling og flere psykologer, økt stipendandel for elever fra lavinntektsfamilier og rettighetsfestet brukerstyrt personlig assistent for å hjelpe mennesker med funksjonsnedsettelser i hverdagen – mye til dem som har minst fra før. Samtidig har vi tillatt lakrispiper, segway og proffboksing.

Høyre er for et sosialt sikkerhetsnett, men ikke for at utbetalinger av sosiale ordninger skal være høyere enn lønnen da mottakeren var i jobb. Det skal nemlig lønne seg å jobbe. Derfor var endringen i barnetillegget riktig. SV må gjerne gå til valg på at arbeidsledige skal få feriepenger, som normalt sett er noe en tjener opp når en er i arbeid, men målet med arbeidsledighetstrygd er å være midlertidig inntektssikret til en får seg ny jobb. Feriepengene utbetales inntil halvannet år etter at en begynte å opparbeide seg rettighetene, på et tidspunkt de fleste ledige er i ny jobb. Jeg fikk selv utbetalt feriepenger fra Nav etter at jeg begynte å møte på Stortinget og hadde stortingsgodtgjørelse – en godtgjørelse representanten Valen mener er for høy, men feriepenger fra Nav burde jeg fortjene.

Jobben er ikke gjort. Det gjenstår mye. Derfor kommer jeg til å fortsette å arbeide for at vi skal være i regjering. Jeg har lyst til å avslutte med å takke for et godt samarbeid i komiteen og ønske alle en riktig god sommer.

Oskar J. Grimstad (FrP) [15:11:03]: Dagens debatt er den siste i denne perioden, og for meg er det det siste innlegget frå denne talarstolen.

Som mange talarar før meg har gjort, vil eg sjå tilbake på denne perioden, som for partiet mitt, Framstegspartiet, er historisk, som regjeringspartnar for første gong sidan partiet blei etablert. Og Framstegspartiet har levert.

Som regjeringsparti i ei mindretalsregjering er det gledeleg å kunne sjå tilbake på rekordlevering innanfor samferdsel – med ein NTP som overgår alt som er levert på mange, mange tiår, i tillegg til at vi klarer å redusere vedlikehaldsetterslepet, som blei rekordstort med raud-grøn regjering.

Vi har levert innanfor bil og bilavgifter med ei omlegging som gir gode incentiv til å kjøpe ein lav- eller nullutsleppsbil, pluss at vi har redusert kostnader for folk flest gjennom redusering eller fjerning av avgifter.

Vi har fått kontroll med ei innvandring som var i ferd med gi oss svenske tilstandar, som ville blitt til skade for dei som kjem framover, og dei som har fått opphald, og for samfunnet generelt. Det er eg svært glad for.

Etter oppmoding frå Stortinget føreslo regjeringa også ei skatteincentivordning for langsiktige investeringar i oppstartselskap no i revidert budsjett. Det vil vere svært nyttig for gründerar og nyetablerte selskap framover og forhåpentlegvis styrkje nødvendig omlegging og skape mange nye arbeidsplassar.

Vidare har vi redusert næringslivets årlege kostnader, ved å oppfylle lover og reglar, med 15 mrd. kr. Regjeringas forenklingsmål for næringslivet er dermed nådd.

Vi har også fått på plass lovfesting av nettoløn til sjøfolka våre pluss auke i refusjonsbeløpet for første gong på lang tid. Alt dette og mykje meir, som eg ikkje har tid til å nemne, er blitt gjennomført samtidig som norsk økonomi har vore utsett for det største tilbakeslaget sidan bankkrisa tidleg på 1990-talet. Ikkje minst er det gjennomført gjennom ein forsvarleg økonomisk politikk basert på handlingsregelen for bruk av oljeinntekter.

Så kan vi glede oss over rekordstor eksport av laks og kvitfisk i verdi, og optimismen er stor langs den langstrakte kysten vår innanfor fiskeria.

Siste nytt, som blei annonsert i dag, er auken i kvotetaket som vil gi fiskeflåten vår og fiskarane ytterlegare moglegheit til auka verdiskaping og betre lønsemd, noko som igjen vil føre til kontrahering av nye fiskebåtar frå verfta våre som omstiller seg frå bygging av offshorefartøy.

Så vil eg også nytte anledninga til å takke for meg etter åtte år som stortingsrepresentant for Møre og Romsdal og Framstegspartiet. Eg takkar for samarbeidet med kollegaer i energi- og miljøkomiteen og sist, men ikkje minst næringskomiteen, der eg har vore medlem dei to siste åra. Takk også til statsrådar, statssekretærar og rådgjevarar og alle dei som på dette huset har bidrege til denne fantastiske reisa gjennom desse åtte åra.

Bård Vegar Solhjell (SV) [15:14:07]: To utfordringar overgår andre i tiåra framover.

Den eine er det vi skal leve av, altså naturen vår. Klimaendringane er ein trussel mot naturen, men dermed òg mot oss sjølve. Dei truar matproduksjonen, driv menneske på flukt og fører til fleire naturkatastrofar.

Like dramatisk: Vi står midt i det forskarane kallar den sjette masseutryddinga av arter. Mangfaldet av arter vert redusert 1 000–10 000 gongar raskare enn normalt. Fortset vi å kaste plast som no, kan det vere meir plast enn fisk i verdshava i 2050.

Utan klimaet og miljøet i balanse vert sosiale og økonomiske framsteg svært vanskelege, om ikkje umoglege. Vi er avhengige av miljøet og klimaet, men no er miljøet og klimaet òg avhengige av oss. Noreg har alle føresetnader for å gjere meir enn vår jobb heime og for å vere ein verdsleiar. Det har ikkje regjeringa vist tilstrekkeleg vilje og evne til.

Den andre utfordringa er korleis vi skal leve saman og danne gode og fungerande fellesskap på tvers av klasse, kjønn, kultur og religion – globalt, gjennom å bidra til utvikling, fred og forsoning, men det møter oss langt sterkare i vårt eige land enn vi er vande til.

I 1960 var Noreg eit nesten heilt kvitt og kristent land. No er vi sette saman av folk med svært ulike bakgrunnar. Min enkle påstand er: Når det kulturelle og religiøse mangfaldet vert større, må andre fellesskap som bind oss saman, verte sterkare. Det vert endå viktigare at ulikskapen er liten. Sosiale forskjellar er gift for samhaldet i samfunnet. Rettferdig fordeling må dominere skattepolitikk, arbeidslivspolitikk, bustadpolitikk – ja, politikken, ganske enkelt. Det er avgjerande at vi deltek på felles arenaer for å utvikle oss. Det begynner i barndomen, ved at alle kan gå i barnehage og på SFO, at kvaliteten i skulen er topp, at arbeidet mot vald mot barn, som den aller mest grufulle kriminaliteten det er, vert prioritert – rett og slett at barn og unge vert sette først.

Vi må styrkje verdifellesskapet. Vi som er her frå før, må ønskje at innvandrarar skal verte ein del av fellesskapet vårt og delta i det sosiale livet vårt. Dei som kjem hit, må vere villige til å delta i eit nytt samfunn, med dei grunnleggjande verdiane og normene som eksisterer her. Å ta vare på dei norske verdiane er ikkje å bevare dei, men å flytte dei framover – med same kjerne, kanskje litt ulik innpakning, og heldigvis òg med viktige framsteg som over tid vert ei verdiendring. Men vi må ha sterke fellesverdiar. Utan eit sterkt vi, er ikkje Noreg Noreg.

Eg er overtydd om at det ikkje er Høgre og Framstegspartiet som kan leie oss på rett veg i møte med dei to store utfordringane. Det er det eit fornya sentrum–venstre i norsk og internasjonal politikk som kan gjere. Første skritt er ei ny regjering og ein ny politikk til hausten.

Takk for meg. «I’ll be back» – kanskje, i alle fall.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [15:17:11]: Høsten 2015 kom innvandringen inn til Norge nesten ut av kontroll. En av årsakene til det var situasjonen vi så på Storskog. Det tok tid – måneder – fra vi så en forsiktig tilstrømming, til det ble tilnærmet kaotisk. Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen hadde ikke evnet å handle før situasjonen nesten ble uholdbar. Det hadde litt å gjøre med samarbeidsavtalen de hadde med Kristelig Folkeparti og Venstre, som gjensidig blokkerte hverandre.

Vi i Senterpartiet utfordret regjeringen i en tidlig fase, i november, på at man måtte endre teksten i reisedokumentet til folk som søkte seg til Norge, slik at de kunne nektes adgang. Det skjedde, etter litt om og men, 24. november. Noen få dager etterpå sluttet tilstrømmingen – fram til denne uken. Vi har sett at seks personer igjen har gått over grensen på Storskog uten Schengen-visum. Nå er situasjonen håndterbar. Det er viktig at regjeringen umiddelbart setter i gang et arbeid, slik at man får oversikt over hva som skjer, og slik at vi ikke igjen kommer i den situasjonen vi så høsten 2015. Det er ikke ønskelig for noen.

Så er det viktig: I den runden vi hadde høsten 2015, var det mange møter. Vi hadde møte med tidligere menneskerettsdommer Hanne Sophie Greve. Hun var overfor oss i Senterpartiet helt tydelig på at Norge har anledning til å avvise folk ved grensen med den begrunnelse at de allerede kommer fra et trygt land. Vi har alltid hatt et godt samarbeid med Russland, vi har hatt en fredelig grense med Russland over tid, og Russland er et trygt land.

For Senterpartiet er det avgjørende at regjeringen opptrer tydelig og er forutsigbar når vi ser det som nå kan komme til å skje – men jeg tror ikke det kommer til å skje, for vi har lært, vi har fått kunnskap – og at man også, om nødvendig, benytter seg av retten til å stenge grensen ved Storskog. Det som var viktig høsten 2015, var at vi i Stortinget klarte å stå sammen da det var vanskelig. Vi fikk kontroll over situasjonen. Når vi ikke får kontroll, skapes det motsetninger, det skapes spenninger – og det skaper grunnlag for uro på sikt. Derfor er det viktig – når vi nå ser at det har vært noen nye hendelser på Storskog – at regjeringen i en tidlig fase tar tak i det, har den gode dialogen med russiske myndigheter og sørger for at vi ikke får den type usikkerhet og uro som vi hadde høsten 2015.

Truls Wickholm (A) [15:20:15]: Det kan se ut som det har vært et slags mål her for regjeringen og støttepartiene å berolige hverandre med hvor enige og flinke man har vært oppigjennom disse årene. Jeg ser at et talepunkt som åpenbart er sendt ut bredt, er at vi har blitt enige om åtte budsjetter. Strengt tatt ble man enige om en tilleggsinnstilling, tre budsjetter, fire revideringer, hvorav en var revidering av en tilleggsinnstilling.

Det gikk ganske bra helt til finansminister Siv Jensen skulle legge fram sitt helt eget budsjett. Det var da vi på en måte virkelig fikk se de store forskjellene innad i regjeringen og mellom støttepartiene.

Det har vært tøft. Det har vært støttepartier og en regjering som har vist liten eller ingen lojalitet seg imellom. Vi har sett store oppgjør mellom ledende skikkelser i partiene, som nærmest ha skjelt hverandre ut på Dagsnytt atten. Trine Skei Grande har uttalt at Erna og Siv har skuffet henne stort. Man har brutt skriftlige løfter om det grønne skiftet, hvorpå man måtte true med en nær regjeringskrise. Stortinget ble satt i en situasjon man aldri hadde vært i før. Men i dag sies det tydelig: Dette har vi fått til sammen. Dette klarte vi. Dette ville vi ikke klart med noen andre. Samarbeidet har vært utrolig godt.

Det er mulig man har behov for å si det til hverandre i denne salen, men jeg tror nok at velgerne vil spørre både Kristelig Folkeparti og Venstre i valget: Er det virkelig sånn at vi deler syn i klimapolitikken med Fremskrittspartiet? Er det virkelig sånn at vi i Kristelig Folkeparti deler menneskesyn når det gjelder flyktninger og innvandrere, med Fremskrittspartiet? Da tror jeg det kan bli vanskelig å si: Husk på det smertefrie samarbeidet vi har hatt om budsjettene, om den økonomiske politikken, og hvor mange av sakene våre vi har fått igjennom. Jeg tror at det som lever der ute i mediebildet, er noe helt annet. Jeg tror at velgerne ser noen partier som har støttet en regjering de ikke egentlig kunne stå inne for 100 pst., men det skal bli interessant å følge med. Jeg tror at mellompartiene i møte med velgerne vil tape på å eie alle beslutninger denne regjeringen har tatt, fullt og helt.

Kent Gudmundsen (H) [15:23:28]: Når jeg hører på debatten her i dag, er det lett nok en gang å bli påminnet om at årets valg kan bli et veldig viktig tidsskille for den nordnorske landsdelen.

Vi har lagt bak oss drøye tre og et halvt år med ny regjering og ny politikk for Nord-Norge. Det har vært avgjørende for den optimismen vi nå ser i landsdelen. Det handler om å ha en politikk som sier ja til Nord-Norge, en landsdel med mye ressurser og lange avstander. Det krever en politisk kurs som sier ja til å ta disse mulighetene i bruk, og som i tillegg er villig til å investere for både å bygge opp under optimismen og å legge til rette for veksten gjennom kritisk behov for satsing på veier og nødvendig hard og myk infrastruktur som alt fra forskning og høyere utdanning til helsetjenester, videreutdanning av lærere, bygging av studentboliger – for å nevne noe. Vi har gjort mye. Det er liten tvil om at vi i så måte har opplevd et tidsskille, for satsingen har vært stor, og veksten har vært tilsvarende stor.

Utfordringen i den nordnorske landsdelen handler mer om å rekruttere arbeidskraft for å møte mulighetene framfor å bekymre seg over den arbeidsledigheten som nærmest er helt fraværende.

Vi trenger altså politikere som er villige til å møte framtiden med teknologioptimisme, og som ønsker vekst som gir gode rammevilkår. Det er nemlig sånn at kun på dette grunnlaget skaper vi muligheter for å bygge videre på velferd og trygge arbeidsplasser. Da er det ganske merkelig å følge f.eks. formuesskattdebatten her i salen, kanskje spesielt de siste dagene. Den framstilles som en viktig forutsetning for sosial utjevning. Men få nevner at de 10 pst. rikeste betaler 37,8 pst. av personbeskatningen med formuesskatt, men 37 pst. uten. Med andre ord: Dette er egentlig en skattedebatt som er fordekt retorikk, for det som ikke kommer fram, er at i min kapitalfattige landsdel tappes vi for 600 mill. kr årlig pga. formuesskatt. Samtidig ser vi at utenlandske eiere som sitter på den andre siden av svenskegrensen eller andre steder i verden, kan levere anbud med noen prosenter bedre margin enn hva våre nordnorsk-eide bedrifter har muligheten til. Med små marginer kan en lett tape litt penger på enkelte kontrakter, men når en likevel må betale formuesskatten, er det dette som kan velte familiebedrifter, som vi trenger flere av, ikke færre av. I så måte burde f.eks. Lisbeth Berg-Hansen, som tok en runde her med behovet for nordnorsk kapital, også ta en runde i sitt eget parti om hvordan skattepolitikken slår ut i vår landsdel.

Helsekøene går ned, det går bedre i skolen, fraværet har stupt, Forsvaret har fått et historisk løft, vi forsker som aldri før, gründerboomen har skapt masse gode arbeidsplasser i nord, vi bygger veier, vi knytter landet sammen, og vi styrker norsk konkurransekraft. Det er derfor ingen tvil om at vi trenger fortsatt Høyre ved roret etter høstens valg.

Marianne Marthinsen (A) [15:26:49]: Det er mange kolleger vi skal si ha det bra til i dag, og denne finanskomiteen er snart historie, tro det eller ei. Jeg vil gjerne benytte anledningen til å takke. Jeg vil takke kollegene i finanskomiteen, de andre fraksjonslederne og i særdeleshet komitélederen, representanten Hans Olav Syversen.

Jeg har ikke hatt full innsikt i hva som har foregått i alle de borgerlige budsjettforhandlingene. Men jeg har skjønt at det har vært noe krevende ved et par korsveier, og jeg vil også gi honnør til komitélederen for at han ved de korsveiene har vært opptatt av å sikre opposisjonens rettigheter og vår mulighet til ansvarlig budsjettbehandling. Det synes jeg det er fint å få sagt her før vi går fra hverandre.

Det er ikke bare vemod knyttet til dette. Jeg synes representanten Hille sa det fint i sitt innlegg – borgerlig flertall betyr at det blir ført borgerlig politikk. Når stortingsperioden er over, kommer også muligheten til å få et nytt stortingsflertall og en annen retning. Vi trenger det. For mens verden utenfor oss blir mer og mer opptatt av sammenhengen mellom økt ulikhet og svak vekstkraft i nesten alle vestlige økonomier, har vi i Norge en regjering som lever videre i troen på at omstilling og vekst får vi best til ved å sørge for at de i toppen får enda mer. Det er en gammeldags tankegang, den er utdatert, og oppskriften virker ikke.

Det er ikke bare skattepolitikken som gjør at ulikhetene øker. I går fikk vi en rapport som viser at privatiseringsreformen i sykehusene forsterker forskjellene i Helse-Norge. Men jeg er kanskje aller mest bekymret for det som foregår i arbeidslivet, med fallende organisasjonsgrad. Uten representative parter settes den kollektive lønnsdannelsen under press, og det går ut over konkurranseevne og fordeling og fører ikke minst til at flere presses ut.

Det er lite annet som er viktigere. Dette er ikke valgkamptaktikk. Med trangere budsjetter framover må vi bruke pengene riktig. Vi skal bygge omstillingsevnen nedenfra, investere i folk og ikke tro på at de i toppen skal løfte oss alene. Derfor går vi til valg på nye, omfattende reformer for vårt arbeidsliv.

Alternativet er mer utstøting og en forskjellsutvikling som forsterkes av en skattepolitikk som øker forskjellene i stedet for å redusere dem. Hvorfor er det så alvorlig? Dette handler selvfølgelig om enkeltmennesker, men også om oss som samfunn og hva slags samfunn vi skal være. Vi har den mest omstillingsdyktige arbeidsstyrken i verden. Norsk fagbevegelse er ikke styrt av maskinknusere eller proteksjonister som vi ser i en del andre land. Når vi omfavner det som har gitt oss så store muligheter og så stor velstand, er det fordi vi har en modell som bygger på at vi deler risiko, og vi deler gevinster. Det er det vi setter på spill ved å la forskjellene fortsette å øke, og det er på mange måter det som er veivalget vi står overfor ved høstens valg.

Trond Giske (A) [15:30:13]: Revidert-debatten før et stortingsvalg bruker som oftest å være et forrykende oppgjør mellom posisjon og opposisjon. Det er vel bare finansministeren og jeg av oss som er i salen nå, som har fem slike debatter bak oss, og hver og en har vært spesiell fordi de har ledet inn mot et stortingsvalg.

Jeg tror aldri jeg har vært på en revidert-debatt der regjeringspartiene har vært så tilbakelente, og der støttepartiene har vært såpass usynlige. Man er blitt utfordret på punkt etter punkt fra opposisjonen – på sysselsettingsutviklingen, på fordelingspolitikken, på distriktspolitikken, på retningen for Norge – fra hvordan vi har gått fra en situasjon med veldig sterk vekst i sysselsettingen i Norge, til en situasjon der det nå er helt flatt, der mange fylker opplever nedgang i sysselsettingen og noen opplever stor arbeidsløshet, der pengene er brukt på de skattekuttene som vi har diskutert mang en gang, og som noen lover skal fortsette, mens andre heller vil bruke pengene på skole og eldreomsorg.

Og for en forskjell fra hvordan stemningen var høsten 2013, da et borgerlig flertall skulle gi borgerlig regjering – de fire skulle samarbeide, og de fire hadde en visjon! Nå er det helt dødt. Det forteller egentlig litt om at entusiasmen rundt den politikken som er ført, er fraværende.

Jeg ser at kommentatorene skriver at det er helt fantastisk at Erna Solberg har klart å styre Norge i fire år. Vel – man har altså hatt det største flertallet bak seg i Stortinget som noen regjering har hatt i nyere tid. Man har hatt 96 stortingsrepresentanter – 95 etter at vi fikk en utmelding i går – som har vært parlamentarisk grunnlag for regjeringen. Likevel har man mistet helt framdriften. Men det er ikke rart, for hver gang Høyre sitter i regjering, er reaksjonen at dette vil vi ikke ha mer av. Det var konsekvensen etter fire år med Bondevik-regjering, det var konsekvensen etter fire år med Willoch-regjering, selv om det tok noen måneder før skiftet kom, og det ser vi på meningsmålingene nå er konsekvensen denne gangen.

Norge trenger en annen kurs. Folket vil ha et annet flertall. Vi i opposisjonen er klare til å overta, og vi skal levere noen andre resultater. Vi har ikke råd til at sysselsettingsandelen fortsetter å gå ned. Vi har ikke råd til å bruke milliarder på skattekutt som ikke virker, og vi har ikke råd til at forskjellene i Norge øker. Vi har et trangere handlingsrom i årene som kommer. Når finansministerens parti foreslår å bruke dobbelt så mye som handlingsrommet hvert år på skattekutt, går dette ikke i hop – vi må velge en annen kurs for Norge.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [15:33:23]: Siden det er min siste dag i dag, har jeg behov for å ta opp én ting, og det er at etter valget i 2013 twitret jeg at Fremskrittspartiet var et høyrepopulistisk parti, som Dansk Folkeparti og Sverigedemokraterna. Det fikk Erna Solberg på en svært lite statsministeraktig måte til å si:

«Heikki er en liten friskus, men han passer av og til ikke munnen sin for å si det rett ut. Han burde vite mye bedre enn dette.»

Jeg er både en friskus og mindre enn gjennomsnittlig høy, men vite bedre? Erna Solberg vet at hun har invitert noen av de kjipeste kreftene i norsk politikk i regjering, og det har forandret norsk politikk. Det var Erna Solberg som syntes det var greit å invitere partiet til Per Sandberg inn i regjering, som har forklart TV 2s seere at forskjellige raser, religioner og kulturer ikke må blandes hvis vi skal ha et harmonisk samfunn i Norge, eller stortingsrepresentant Ulf Leirstein, som ga tommel opp på Facebook til at somaliere er et møkkafolk fra et møkkaland, og Sylvi Listhaug, som sa:

«Det er ikke bevist at menneskelige CO2-utslipp fører til klimaendringer. Det er først og fremst en unnskyldning for å innføre mer skatter og avgifter.»

Det som kjennetegner høyrepopulistiske partier, er at de er innvandringsfiendtlige og klimafornektere. Disse destruktive samfunnssyn har statsminister Solberg for første gang invitert inn i regjering. Med klimafornektere i regjering har klimagassutslippene sluttet å gå nedover og i stedet flatet ut. Med innvandringsfiendtlige folk i regjering henges Norge ut i New York Times som et av landene i verden med strengest returpolitikk – alt mens ansvarlig minister Listhaug applauderer med smilefjes, tommel opp og lik og del hvis du er enig.

Jeg vet hva Erna Solbergs ettermæle bør bli: Hun bør huskes som statsministeren som lot klimafornekterne styre klimapolitikken i en tid da verden styrte mot farlige klimaendringer og mer enn noen gang trengte handling foran ord i klimapolitikken, statsministeren som lot de innvandringsfiendtlige styre flyktningpolitikken i en tid da verden opplevde den største flyktningkatastrofen etter andre verdenskrig og gjorde Norge kaldere – alt mens hun har søkt å latterliggjøre sine kritikere ved å si at de ikke passer munnen sin.

Jeg skal ærlig si at det ikke er alt jeg har sagt om statsministeren, som burde vært sagt, men jeg hadde fått respekt for statsministeren om hun ville være så ærlig å innrømme at jeg hadde rett om Fremskrittspartiet, og at hun tok feil. Jeg håper og tror at historiens dom gir meg rett. Og vi kan alltid velge en annen vei. Jeg håper de neste fire årene igjen tar Norge i en bedre retning, med mer rettferdighet, ikke mest til de rikeste, med klimakutt og med en solidarisk flyktningpolitikk der vi tar vår del av ansvaret for å skape et bedre Norge og en bedre verden. Det vil jeg jobbe for. Takk for meg!

Karin Andersen (SV) [15:36:27]: Budsjettene handler ofte om regnestykker. Jeg har sett litt på noen regnestykker de siste dagene. Jeg har sett på det regnestykket der regjeringen påstår at 264 500 kr til dem som har mest, tydeligvis er en mindre sum enn et par tusenlapper, som de som har lite, har fått. Jeg har regnet og regnet, og jeg klarer ikke å få dette regnestykket til å gå opp riktig. Jeg er ganske sikker på at alle de med små inntekter og som har betalt skatt, mye mer enn de rikeste, gladelig ville ha byttet, slik på at de hadde tatt imot 264 500 kr, og så kunne de som har høye inntekter og høye formuer, fått 2 000 kr.

367 barnefamilier har mistet ca. 29 000 kr i året å leve for. De har en forsørger som er ufør, og har så lav inntekt at de kvalifiserte for det behovsprøvde barnetillegget. Dette er altså noen av de fattigste familiene vi har i landet, og som har unger, og som da på et eller annet mirakuløst vis skal få seg jobb og bli mindre ufør av å være fattige. Dette regnestykket går ikke opp for disse familiene, og det er det som er forferdelig.

Nå har vi hørt regjeringen stå her og si at det går så innmari bra i dette landet. Ja, det meste går bra i dette landet, så hvorfor har vi ikke råd til disse familiene? Siden denne regjeringen tok over, er det et sted mellom 15 000 og 20 000 mennesker som har mistet retten til bostøtte. Jeg har gått til Husbanken og spurt: Hvordan har dette kunnet skje? Husbanken sier at det er to ting. Det ene er at regjeringen ikke har løftet nivået fordi boligutgiftene har økt voldsomt i dette landet – og fordi mange uføre nå faller ut av ordningen. Hva er det som er likt hos disse? Jo, det er at de har ekstremt lav inntekt. Samtidig har Norges befolkning økt med flere hundre tusen. Boligprisene har økt, og staten bidrar mindre i dag enn den gjorde i 2009, til å hjelpe dem som ikke har råd til en egen bolig. Det kommer til å koste litt penger. Men dette landet som går så bra, burde vel ha råd til det. Det er virkelig sant at Norge trenger en ny regjering, for vi kan gjøre det langt bedre.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [15:39:40]: Fremskrittparti-leder og finansminister Siv Jensen har opplevd å øke avgiftene på drivstoff mer på ett år enn det som skjedde på åtte rød-grønne år, som Erna Solberg sa. Det var det motsatte av det Fremskrittspartiet lovet. Fremskrittsparti-leder og finansminister Siv Jensen har opplevd å ansette over 1 000 nye byråkrater i departement og direktorat, ifølge Difi. Det var absolutt det motsatte av det Fremskrittspartiet lovet, de lovet at de skulle gå til krig mot byråkratiet. Men det som folk rundt omkring i Norge har opplevd, er en massiv sentralisering av tjenester. Det siste Fremskrittspartiet prøver å bruke sin makt på i denne perioden, er å presse igjennom kommunesammenslåinger med tvang. Og når en av deres representanter stemmer etter egen overbevisning, prøver man å ekskludere henne fra internasjonale organ. Det som skulle begynne som en lokaldemokratireform, endte som en tvangsreform. Fire år med sentralisering er nok, landet trenger en ny regjering.