Stortinget - Møte tirsdag den 22. november 2016

Dato: 22.11.2016
President: Olemic Thommessen
Dokumenter: (Innst. 68 S (2016–2017), jf. Dokument 8:116 S (2015–2016))

Søk

Innhold

Sak nr. 8 [15:22:36]

Innstilling fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen om Representantforslag frå stortingsrepresentantane Kjersti Toppe, Liv Signe Navarsete, Magne Rommetveit, Terje Breivik, Geir Sigbjørn Toskedal og Audun Lysbakken om å sikra alle elevar i grunnskulen rett til opplæring på hovudmålet sitt (Innst. 68 S (2016–2017), jf. Dokument 8:116 S (2015–2016))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Anders Tyvand (KrF) [] (ordfører for saken): Jeg vil aller først få takke komiteen for samarbeidet i behandlingen av denne saken, som er et representantforslag framsatt av representanter fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og SV, om å sikre alle elever i grunnskolen rett til opplæring på hovedmålet sitt gjennom en endring i opplæringsloven § 2-5 og andre mulige tiltak.

En samlet komité viser til at det er et overordnet mål i språkpolitikken å sikre det norske språket, bokmål og nynorsk, sin posisjon som et fullverdig samfunnsbærende språk i Norge. Det er også en samlet komité som understreker at det er et politisk ansvar å sikre nynorsk, som det minst brukte skriftspråket, gode rammevilkår i skolen.

Dagens ordning innebærer at når minst ti elever på et av klassetrinnene fra 1.–7. klasse i en kommune ønsker skriftlig opplæring på et annet hovedmål enn det kommunen har vedtatt som hovedmål ved den enkelte skole, har de rett til å tilhøre en egen målformgruppe. Den retten gjelder så lenge det er minst seks elever igjen i denne gruppen. Det er denne retten forslagsstillerne nå ønsker å utvide, slik at den gjelder for alle klassetrinn i grunnskolen. Dette kan f.eks. gjøres gjennom den såkalte Odda-modellen, der man har innført egne nynorskklasser og bokmålsklasser på ungdomstrinnet.

Kunnskapsministeren har i sitt svar til komiteen opplyst at han vil utrede behovet for og kostnadene ved å innføre en nasjonal ordning tilsvarende Odda-modellen i løpet av våren 2017. Jeg er glad for at det er en samlet komité som nå slutter opp om dette i et felles forslag.

Vi vet at det er mange som skifter fra nynorsk til bokmål når de går over fra barneskole til ungdomsskole. Dette skjer i særlig stor grad i det som kalles randsonen for nynorsk, og det bidrar til å svekke nynorskens stilling. Nynorskens stilling i samfunnet og i skolen er under press, og det skyldes bl.a. at elevene møter lite nynorsk i skolehverdagen og i undervisningen. Jeg tror at det å sikre alle elever i grunnskolen opplæring på hovedmålet sitt kan være et viktig bidrag til å bevare nynorsken og sikre dette språkets posisjon. Jeg er derfor glad for det vedtaket Stortinget skal fatte i dag.

Med det vil jeg både få takke forslagsstillerne, som har funnet sammen på tvers av mange partigrenser, og komiteen, som har samlet seg i et ønske om å løfte nynorsken og gi alle elever en rett til å få undervisning på hovedmålet sitt.

Christian Tynning Bjørnø (A) []: Bokmål og nynorsk har i dag lovforankret status som likeverdige og likestilte norske skriftspråk, og de skal være integrerte deler i en språkdelt nasjonal felleskultur, som det heter. Det forplikter oss som lovgivere.

Skolen er en av de aller viktigste fellesinstitusjonene vi har. Skolen har en stor påvirkning på elevenes språkutvikling – framtidens språkbærere. Det er en betingelse for at et språk skal kunne stå seg for framtiden, at det brukes, og for at et språk skal kunne brukes, må det også kunnes og læres – det ene avhenger av det andre. Opplæringen i skolen er i så måte viktig.

Vi har et lovverk, som saksordføreren var inne på, som sier at elever har rett til å få opplæring på den målformen som de tilhører. Vi har også et lovverk som sier at elever kan tilhøre en målgruppe dersom de er mange nok. Og det er dette representantforslaget først og fremst handler om, for i dag gjelder denne retten bare fra 1. til 7. klasse.

I Norge har vi en helhetlig tiårig grunnskole med en felles læreplan. Kommunene, som er de som velger målform, er skoleeier for alle de ti årene, men rettighetene når det handler om egen målform og om å kunne tilhøre en språkgruppe, forandrer seg ved overgangen til ungdomsskolen – eller satt litt på spissen: når en går over gangen, til ungdomsskolen. Det er noe merkelig med det.

Elever får velge selv hvilken målform de vil bruke fra og med 8. klasse, men selv om man velger eksempelvis nynorsk som målform, vet vi at de samme elevene i språkdelte områder ofte får undervisning på bokmål, og at den øvrige tilretteleggingen noen steder ikke er god nok. Og da blir kanskje valget om å bytte målform i 8. klasse relativt enkelt, for hva er egentlig alternativet?

Vi vet at dette er ekstra aktuelt i mitt og statsrådens hjemfylke, Telemark, der frafallet fra nynorsk er størst, der andelen nynorskelever falt med 8 pst. i løpet av grunnskolen.

Når man opplever å ikke få god nok opplæring på sin egen målform, er det en fare for at det kan bidra til at man isteden velger den mest brukte språkformen, og slik bør det ikke være. Det tjener ikke språkmangfoldet i Norge. Arbeiderpartiet er derfor enig i forslaget om å utrede en endring av opplæringsloven som sikrer elever på ungdomsskolen opplæring i hovedmålet sitt og retten til å tilhøre en språkgruppe.

Det henvises i representantforslaget, og i merknader, til Odda-modellen. I Odda er det laget egne bokmåls- og nynorskklasser også i ungdomsskolen. Det er et godt eksempel på hvordan man velger å organisere opplæringen etter språksituasjonen i kommunen, der begge målformer er godt ivaretatt.

Målet vårt er å gjøre alle elever til trygge språkbrukere, enten de har nynorsk eller bokmål som hovedmål. Arbeiderpartiet mener at elevene skal sikres gode muligheter til å holde på målformen sin gjennom hele grunnopplæringen, slik som representantforslaget tar til orde for. Jeg er glad for at det er en samlet komité som går inn for forslaget i dokumentet. Det betyr forhåpentligvis et skritt i riktig retning.

Norunn Tveiten Benestad (H) []: Språket vårt er en viktig del av vår identitet. I Nynorskordboka er identitet i denne sammenhengen forklart som at det er «sum av element som gjev eit individ, eit samfunn o l individualitet; «eg-medvit»». Identitetsbegrepet har bl.a. en viktig plass både i sosiologien, i antropologien, i litteraturen og selvfølgelig også i språkvitenskapen.

Det er også et overordnet mål i den norske språkpolitikken å sikre de norske skriftspråkene, bokmål og nynorsk, posisjon som fullverdige samfunnsbærende språk. Hele kirke- utdannings- og forskningskomiteen er, som det har blitt sagt, opptatt av å sikre at også nynorsk som det minst brukte skriftspråket har gode rammevilkår i grunnskolen.

Retten til undervisning på eget hovedmål er grunnleggende viktig og er også nedfelt i opplæringsloven § 2-5. Samtidig ser vi i praksis at særlig overgangen mellom barnetrinnet og ungdomstrinnet er sårbart, og at mange elever bytter språkform her. Det er dette som ligger til grunn for forslaget til vedtak som foreligger om å utvide retten til å tilhøre en egen målformgruppe gjennom hele grunnskoleløpet for elever som ønsker opplæring på en annen målform enn det kommunen har vedtatt som hovedmål ved den enkelte skole. Det vises bl.a. til de gode erfaringene i Odda.

Jeg har merket meg at kunnskapsministeren i sitt svar til komiteen viser til at opplæringsloven og læreplanene er godt egnet til å ivareta både lokale forhold og de behov og ønsker elevene har for opplæring på egen målform. Han viser også til at det må være opp til den enkelte kommune å ta stilling til om en ordning som f.eks. den i Odda kan være aktuell. Samtidig påpeker kunnskapsministeren også at det vil være ekstra kostnader for kommunene med innføring av en slik ordning.

Jeg er glad for at komiteen nå har samlet seg om et forslag om å be regjeringen utrede en endring av opplæringsloven § 2-5 og andre mulige tiltak som sikrer elevene i ungdomsskolen rett til opplæring på hovedmålet og rett til å tilhøre en egen målformgruppe. Vi i Høyre mener det er viktig å få en slik utredning på plass for å kunne vurdere hvordan vi ivaretar disse elevene på en best mulig måte, og vi støtter derfor dette forslaget til vedtak.

Bente Thorsen (FrP) []: Forslaget tar for seg «moglege tiltak som kan sikra elevar på ungdomsskulen rett til opplæring på hovudmålet og rett til å høyra til ei eiga målformgruppe», og en ber regjeringen komme tilbake til Stortinget på egnet måte.

Språkstriden har gjennom tidene vært både bitter og splittende i Norge. Den tiden er – heldigvis, får jeg si – over. Men det er fremdeles skarpe fronter mellom hovedmål og sidemål. Mye av dette har nok historiske årsaker, men mye har også praktiske årsaker. Fremskrittspartiet synes det er positivt at komiteen har unngått å gjøre denne saken til en politisk språkstrid.

Fremskrittspartiet vil primært ha valgfritt sidemål i skolen, og dette sidemålet kan være enten nynorsk eller bokmål. Vi er for to likeverdige målformer – nynorsk og bokmål – i den norske skolen. Vi er enig i det som står i språkmeldingen, St.meld. nr. 35 for 2007–2008, der det understrekes at det er et overordnet mål i språkpolitikken å sikre det norske språket, å sikre posisjonen til både bokmål og nynorsk som fullverdige og samfunnsbærende språk i Norge. Vi har derfor stor forståelse for forslaget i saken og for den såkalte Odda-modellen, der kommunen sikrer at de som har hatt opplæring i nynorsk i barneskolen, får fortsette med dette på ungdomsskolen ved at man har egne bokmålsklasser og egne nynorskklasser.

Vi må erkjenne at resultatene i norsk skole i mange år har vært nedslående med hensyn til elevenes lese- og skriveferdigheter. En forbedring av lese- og skriveferdigheter krever en offensiv og faglig fundert politikk. Her vil jeg trekke fram regjeringens språk-, lese- og skrivestrategi, Språkløyper, som skal styrke norske barns og elevers ferdigheter i språk, lesing og skriving. Alle norske barnehager og skoler vil få mulighet til å delta i løpet av fire år. Undervisningsoppleggene i strategien er laget i samarbeid med forskere, barnehagepedagoger og lærere, og det er Lesesenteret ved Universitetet i Stavanger som har ansvar for å drive strategien. Skrivesenteret ved NTNU er også en sentral faglig aktør. Målet er å få til et helhetlig løft for språk, lesing og skriving i 2016–2019. Å nå barna og elevene som trenger ekstra hjelp, så tidlig som mulig er en viktig faktor i strategien. Videre skal Språkløyper styrke alle barns og elevers evne til språk- og tekstforståelse og gjøre lærerne bedre i stand til å identifisere og tilrettelegge for dem med språk-, lese- og skrivevansker.

Vi i Fremskrittspartiet er glade for at regjeringen har kommet på banen og tar problemene i skolen på alvor. En helhetlig og faglig fundert politikk som sikrer at flest mulig elever faktisk blir i stand til å lese og skrive, er alfa og omega. Kan man ikke lese, kan man heller ikke tilegne seg kunnskaper på andre fagområder.

Hvilken målform elevene velger, har ingen betydning. Det som derimot har stor betydning, er at elevene får undervisning og læremateriell i tråd med den målformen de har valgt. I denne saken vises det til funn i en rapport fra Proba samfunnsanalyse som tydelig får fram problemet både lærere og elever i ungdomsskolen og i videregående skole har i forbindelse med at elevene ikke får undervisning og utdelt materiale i den målformen de har valgt.

Med bakgrunn i dette ser Fremskrittspartiet fram til det videre arbeidet med saken, som på en bedre måte kan sikre elever i ungdomsskolen rett til opplæring på hovedmålet og rett til å tilhøre en egen målformgruppe.

Kjersti Toppe (Sp) []: God språkopplæring kjem langt ned på lista når ungdomsskulane skal fordela elevar i nye grupper. Det rammar nynorskelevane i dei delane av Noreg med språkblanda skular. Senterpartiet meiner at elevar skal ha rett til å få opplæring på eige språk ut heile grunnskulen. Stoda i dag er at elevar berre har rett på opplæring i hovudmålet sitt i sju av 13 år i grunnskulen, og det er undervisningspersonalet og ikkje elevane som i dag avgjer opplæringsmålet i ungdomsskulen.

Elevane i ungdomsskulen har ikkje rett til anna enn undervisningsmateriell og eksamen på eige språk og får levere skriftleg arbeid på hovudmålet. I praksis betyr det at i språkblanda skular der nynorskelevar er i mindretal, får elevane storparten av undervisninga si på bokmål. Norsk språkopplæringspolitikk bryt dermed med det som internasjonalt er rekna som ein sentral språkrett, nemleg retten til opplæring på eige språk.

Elevane er langt frå ferdige med språkutviklinga si når dei er ferdige med barneskulen. Norskfaget er viktig, men for å bli trygg språkleg, bør ein møta målforma si i alle fag. Språket vert til og vert styrkt av at ein brukar språket. I språkmeldinga står det at det er eit overordna mål i språkpolitikken vår å sikra det norske språket, bokmål og nynorsk, sin posisjon som eit samfunnsberande språk i Noreg.

I innstillinga i dag er det ein samla komité som understrekar at det ei viktig politisk oppgåve å sikra at nynorsk, som er det minst brukte skriftspråket, har gode rammevilkår i grunnskulen. Ein samla komité står bak forslaget i innstillinga om å be regjeringa greia ut ei endring av opplæringslova § 2-5 og andre moglege tiltak som kan sikra elevane på ungdomsskulen rett til opplæring på hovudmålet sitt, og koma tilbake til Stortinget på eigna måte.

Til komiteen og til saksordføraren, Tyvand – tusen takk for innstillinga. Og til partia som står bak representantforslaget – takk for eit konstruktivt samarbeid.

I saka vart det vist til den såkalla Odda-modellen. Odda kommune har i hundre år praktisert å gi elevar rett til språkdelte klassar i heile grunnskulen. Det gjaldt òg ungdomsskulen då den vart innført. Odda er eit språkdelt område. Odda-modellen har sikra likeverd mellom bokmål og nynorsk. Elevane har vorte stolte av dialekta si og målforma si, enten dei har hatt nynorsk eller bokmål som hovudmål. Odda-modellen har sytt for at ein ikkje har ein språkstrid i skulen, men no er dette forbi. Odda-modellen vart avslutta i Odda kommune i haust. På grunn av eit stramt kommunebudsjett såg verken rådmann eller kommunestyre seg råd til å halda fram med den såkalla Odda-modellen. Sidan dette med ei eiga målformgruppe i ungdomsskulen ikkje er ei lovpålagd oppgåve, følgjer det heller ingen statlege midlar med til kommunar som Odda, som eigentleg ønskjer å halde fram med språkdelte grupper òg på ungdomstrinnet.

Språkskiftet i skulen er eitt av dei språksosiologiske fenomena som gjer at det stadig vert litt færre nynorsbrukarar. Det er grunn til å slå fast at individuelt språkskifte frå nynorsk til bokmål på ungdomssteget og i vidaregåande skule er med på å trua nynorsken sin posisjon, og det er i dei språkblanda områda dette problemet er størst. Eg var sjølv ein nynorskelev som skifta til bokmål på ungdomstrinnet, fordi bokmål hadde vorte det dominerande språket i den bydelen der eg vaks opp. Alternativet for meg var å verta teken ut av norsktimane, men eg ville vera i klassen min i norsktimane, så eg bytte språk. På vidaregåande bytte eg tilbake igjen. Men det ikkje å ha rett til å gå i ei eiga målformgruppe på ungdomsskulen kan bidra til å auka fråfallet frå nynorsk. Dette ser vi skjer i alle randsoner for nynorsk, spesielt i fylka Hedmark, Oppland, Telemark, Agder-fylka, Rogaland og Hordaland. Når ein i Telemark ser at delen av nynorskelevar fall frå 70 pst. til 9 pst. i løpet av grunnskulen, er det eit så sterkt fråfall at ein politisk er nøydd til å gjera noko med det. No har regjeringa fått eit tydeleg signal: Rett til opplæring på hovudmålet sitt må gjelda alle elevar i heile grunnskulen. Slik kan ein sikra nynorsken sin plass i den språkdelte nasjonale fellesskulen.

Iselin Nybø (V) []: Målform er noe som skaper stort engasjement og til dels ganske stor debatt. De siste månedene har vi iallfall erfart det på Vestlandet, når det har blitt forhandlet om en ny vestlandsregion. Fylkesordføreren fra Rogaland uttrykte at det er «unaturlig» for mange fra Rogaland å bruke nynorsk som målform, og vant fram med det i forhandlingene. Det har i ettertid skapt et stort engasjement både i media og i sosiale medier, der spesielt nynorskfolket har tatt til orde for at det er klart at Vestlandsregionen må ha nynorsk som målform.

Nå skal ikke jeg mene noe om hva Vestlandsregionen skal ha som offisiell målform, men det viser et engasjement. For det handler om mye mer enn bare om nettsidene til en region skal skrives på nynorsk eller på bokmål, eller om brevene skal skrives på nynorsk eller på bokmål. Det handler om identitet, det handler om noe som beskriver hvem vi er. Det er vel det som ligger bak det store engasjementet, og det er vel også det som ligger bak forslaget, fra forslagsstillere som representerer ulike partier.

Jeg har ikke lyst til å forlenge debatten. Det er et enstemmig storting som står bak dette, og det er sagt mye bra i debatten allerede. Jeg vil bare understreke at også Venstre er blant forslagsstillerne. At elever gjennom hele grunnskolen skal få bruke sitt hovedmål, få opplæring på hovedmålet og tilhøre en egen målformgruppe, er vi glad for at Stortinget nå ber regjeringen om å se på og komme tilbake med på egnet måte, for det er gode grunner til at man gjennom hele grunnskolen skal få opplæring i det naturlige hovedmålet sitt.

Audun Lysbakken (SV) []: Jeg har den glede å være med på å fremme dette representantforslaget sammen med en rekke andre Vestlands-representanter på Stortinget. Jeg må si jeg er glad for at det har fått en såpass positiv mottakelse og muligheten til et videre liv – forhåpentligvis i form av konkrete forslag og vedtak i den andre enden av utredningen som nå kommer.

Et veldig viktig spørsmål når det gjelder nynorskens framtid, er vår evne til å stå opp for en skole hvor det skal være god plass til dem som har nynorsk som hovedmål, også utenfor de absolutte kjerneområdene for nynorsken. Det vil f.eks. si mange steder i det fylket jeg representerer, hvor vi vet at nynorsken er under press i tradisjonelle nynorskområder.

I et samfunn hvor bokmål er så dominerende i media og i den offentlige samtalen, vil vi bare klare å motvirke tendensen vi ser til tidlig skifte av målform, hvis vi skaper andre, tydelige arenaer der det er like godt rom for nynorsk som for bokmål. Det har vært kjernen i Odda-modellen. Representanten Kjersti Toppe har helt rett i at Odda kommune nå har gått bort fra den. Det er også en trist konsekvens av kommunenes problemer med å få endene til å møtes under den sittende regjeringen. Men jeg mener at Odda-modellen fortsatt kan være til inspirasjon for oss. Den har virket. Den har hatt noe å si for ungdoms syn på språk, for nynorskelevenes holdning til egen målform og for bokmålselevenes holdning til nynorsken.

Jeg tror vi har mye å hente både når det gjelder endring av regler, og når det gjelder å prøve å få til en endring av holdninger og en bevissthet på skolene i de såkalte randsonene om hvor viktig det er å skape et større rom for nynorsken, hvis vi ønsker å motvirke tendensen til målbytte. Det mener jeg vi må ønske. Vi har et ansvar for å opprettholde de rettighetene som det mindretallet av befolkningen som har nynorsk som hovedmål, har til å få rom og aksept for sin målform. Det er store både språklige og kulturelle begrunnelser og argumenter for at vi som samfunn skal legge godt til rette for nynorsken. Det er nettopp å sørge for at ungdom som er fra områder hvor nynorsken tradisjonelt har stått sterkt, faktisk kan – og oppmuntres til å – beholde nynorsk som sitt hovedmål, og får anledning til det.

Dette er et politisk spørsmål, så jeg håper at regjeringen vil gjøre alvor av den utredningen de her har lovet, og ikke minst følger den opp med konkrete forslag som kan gjøre det mulig for Odda kommune og veldig mange andre å gjeninnføre den modellen som Odda har hatt gode erfaringer med.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Språklig mangfold er en kulturell ressurs, og det å ha to målformer er en berikelse for samfunnet og for elevene. Det er en viktig del av norsk historie. Det er også en del av skolens dannelsesoppdrag og et krav i læreplanen for norskfaget å kvalifisere elevene for utdanning, arbeid og samfunnsdeltakelse. Det innebærer bl.a. at elevene skal ha glede og nytte av å kunne lese tekster på begge målformer. Læreplanen og kompetansemålene er utformet uavhengig av hvilken hovedmålform elevene har, og elevene skal lære å lese og skrive på både bokmål og nynorsk.

Representantforslaget tar utgangspunkt i det som blir kalt Odda-modellen, som legger opp til språkdelte klasser også på ungdomstrinnet. Gjeldende rett i dag er at hver kommune selv avgjør hvilken målform som skal være hovedmål på de enkelte skolene. Hovedmålet skal benyttes i skriftlig opplæring og i skriftlig arbeid. I dag er det slik at fra l. til og med 7. trinn må elevene bruke det hovedmålet kommunen har vedtatt for skolen, i det skriftlige arbeidet. Men når minst ti elever på ett av årstrinnene 1–7 i en kommune ønsker skriftlig opplæring på et annet hovedmål enn det kommunen har vedtatt for skolen, har disse elevene rett til å tilhøre en egen elevgruppe. Fra og med 8. årstrinn velger elevene selv hvilken skriftlig hovedmålform de vil bruke.

Forslagsstillerne peker på at på ungdomsskolen går mange nynorskelever i grupper der opplæringen skjer på bokmål. Tilhengere av Odda-modellen peker på at det er ved overgangen fra skoler med barnetrinn der hovedmålet er nynorsk, til mer sentraliserte ungdomskoler hvor hovedmålet er bokmål, de fleste målbyttene skjer. Mange tilpasser seg, og endrer målform. At bokmål er den målformen som brukes mest i Norge, kan selvfølgelig også påvirke elevenes valg av foretrukken målform. For en elev skal det både en del vilje og kanskje også mot til å velge en annen målform enn den de fleste medelevene bruker.

Odda kommune har gode erfaringer med språkdelte klasser. Det pekes bl.a. på at dette bidrar til økt bevissthet rundt bruk av nynorsk, og at det også har pedagogiske fordeler. Odda har i lang tid – jeg har lest: 100 år – lagt til rette for at elevene kan få gå i språkdelte klasser i norskfaget også på ungdomstrinnet. Og det finnes andre kommuner som gjør det samme.

Jeg vil presisere at jeg synes det er positivt med slike lokale initiativ som tar utgangspunkt i særtrekk ved og behov i den enkelte kommune, men jeg er i tvil, må jeg innrømme, om dette bør bli en nasjonal ordning. Det er mange gode tiltak som iverksettes innenfor det lokale handlingsrommet kommunene har. Jeg mener det er både riktig og viktig at det er slik. Det er ikke alltid det som passer for én kommune, passer for alle. Odda-modellen har f.eks. noen økonomiske sider som gjør at kommuner kan se ulikt på hvor godt denne modellen passer.

Jeg mener at vi trenger et enda bedre beslutningsgrunnlag, og jeg har allerede informert Stortinget om at jeg skal sørge for å få gjort en vurdering som belyser økonomiske og administrative konsekvenser av en slik ordning. Jeg skal også, som Stortinget ber om, se på eventuelle andre ordninger og innretninger. På den måten vil jeg bidra til at vi og eventuelle andre kommuner gis et bedre vurderingsgrunnlag i denne saken.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Kjersti Toppe (Sp) []: Eg lytta til innlegget til statsråden der han poengterte at retten til å gå i ei eiga målformgruppe kan vera eitt av mange forskjellige tiltak, og det kan vera forskjellige behov i dei forskjellige kommunane. I Odda har dei ganske mange års erfaring med dette, og dei har også ein veldig god statistikk på målbyte, at det nærast ikkje skjer målbyte, heller ikkje ved overgang til vidaregåande skule. Når Odda i år dessverre såg seg nøydd til ikkje å vidareføra det, var det ikkje på grunn av at dei ikkje syntest det var ein bra idé, men fordi dei ikkje hadde pengar. Spørsmålet mitt til statsråden er eigentleg to korte: Når vil statsråden koma med ei eiga sak til Stortinget, vil det skje før sommaren? Dersom det ikkje skal verta ein rett, ser statsråden for seg at ein i alle fall må kunna få skjønnsmidlar til ei slik ordning som har vore praktisert i Odda?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Først: Når det gjelder tid, har jeg sagt i mitt svar til Stortinget at utredningen om de økonomiske og administrative sidene ved denne ordningen vil jeg og departementet arbeide med i løpet av våren 2017, og vi vil komme tilbake til det på egnet måte.

Når det gjelder dette poenget om økonomi, kjenner ikke jeg kommuneøkonomien i Odda i detalj, men i kommuneøkonomien under ett har det ikke vært noen store svingninger fra de siste rød-grønne år til årene med denne regjeringen. Det har også vært en god porsjon frie midler til kommunene, men som sagt kjenner jeg ikke i detalj kommunebudsjettet i Odda.

Når det gjelder vurderingen av en type skjønnsmidler, mener jeg at når Stortinget med så bredt flertall løfter en sånn sak, vil det være dumt å lukke noen dører på det nåværende tidspunkt.

Kjersti Toppe (Sp) []: For Odda kommune har det vore ein kamp i mange år for å klara det løftet. Det har ikkje skjedd berre no, men det var no det vart endeleg lukka. Men det viser at det å gi denne retten til ungdomsskulen har nokre økonomiske konsekvensar for kommunane. Eg meiner dei ikkje er veldig store når ein ser på kva tiltaket kan forhindra, og språkpolitikk må også ha nokre økonomiske konsekvensar ute.

I innstillinga vert det vist til Telemark, som er eit fylke statsråden kjenner, der det skjer eit stort målbyte. Eg saknar ei synleggjering av kva statsråden vil gjera for å hindra språkbyte, utanom det som er debattert i dag, for statsråden er vel opptatt av at det som skjer ute no, ikkje skal skje?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: En av grunnene til at jeg liker innfallsvinkelen i denne saken, er nettopp at jeg mener det går til kjernen av hva man må gjøre for å opprettholde to målformer i Norge. Jeg tror representanten har helt rett i at den aller viktigste problemstillingen er målbytte. Vi vet at det er veldig få som bytter andre veien, altså fra bokmål til nynorsk. Uavhengig av at man har prøvd i mange, mange tiår, enda lenger enn det, med sidemålsundervisning, er det nesten ikke noe bytte. Skal man klare å opprettholde nynorskandelen, må man hindre målbytte. Som jeg sa i innlegget mitt, er det Odda har gjort, bra og en klok måte å gjøre det på, og det fungerer også. Så er det likevel et annet spørsmål om det betyr at vi skal endre reglene totalt nasjonalt sett. Det blir også et spørsmål om f.eks. kommunenes mulighet til å organisere seg og ha en viss frihet.

Audun Lysbakken (SV) []: Når nasjonale politikere er tilhengere av at noe skal være kommunalt, er det som regel enten av frykt for å måtte betale for det hvis det skal bli nasjonalt, eller så må det være en prinsipiell vurdering av at nettopp dette er en type spørsmål som egner seg best for å avgjøres lokalt. Akkurat på det punktet vil jeg gjerne utfordre statsråden, som jo er en politiker som er opptatt av prinsipper. Det vi i stor grad snakker om her, er rettigheter for det som i mange av disse randsonekommunene blir en språklig minoritet. Er det én ting vi ofte er enige om at vi trenger nasjonale regler for, er det nettopp å sikre minoritetsrettigheter – vel vitende om at det kan være fristende for en kommune som f.eks. etter hvert har et bokmålsflertall, ikke å prioritere en fordyrende ordning med f.eks. nynorskklasser på ungdomsskolen. Er ikke det en prinsipiell betraktning som statsråden bør vurdere nærmere?

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Det er slett ikke en dårlig prinsipiell betraktning fra representanten Lysbakken. Det er en grunn til at for språket og i språkpolitikken har vi klare nasjonale føringer. Så er spørsmålet her om vi skal ta enda et steg lenger i de nasjonale føringene og si at det skal gjelde også på ungdomsskolen, og at det skal gjelde for alle. Det er et spørsmål, som i og for seg Stortinget stiller i sitt vedtak, nemlig om det er andre måter man kan tenke seg at målbytte forhindres eller bekjempes på. Grunnen til at jeg generelt er skeptisk, er at det er ingen partier – i hvert fall veldig få partier og politikere – som sier at de ønsker skritt for skritt å frata kommunene mer og mer selvstyre og mer og mer frihet. Men vi ser at presset er der i så å si alle saker, og siden jeg prinsipielt mener at Norge bør være et land hvor det i en del viktige saker er mulighet for kommunene å velge forskjellige løsninger, bruker jeg det argumentet også i en sak som denne.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme. De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Denne saka er ein viktig milepæl for nynorsk og for å fremje eit samfunn der ungar og ungdom kan bruke, lære og få kunnskap på si eiga målform. Det er svært positivt at eit samla storting støttar forslaget om å greie ut endringar av opplæringslova og andre tiltak.

Ein skulle tru at det er heilt sjølvsagt at nynorskelevar må ha den same retten til opplæring i hovudmålet sitt som bokmålselevar i praksis har i dag. Ungdomsskuletida er ei tid for mange endringar i dei unges liv. Desse åra legg eit viktig grunnlag for livet vidare, i ungdomstida og i vaksenlivet.

Språk er identitet. Nynorsk er identitet. Og dei som skiftar frå nynorsk til bokmål i ungdomsskulen, går, som det har vore sagt her, sjeldan attende. Dei skiftar målform, og for mange òg kanskje litt av sin eigen identitet.

At nynorskelevar berre har hatt rett til opplæring i nynorsk i sju av ti år, har gjort dei meir utsette og har auka presset på elevane for å skifte. I 2011 opna noverande statsminister Solberg, i eit VG-intervju før landsmøtet til Høgre, for å fjerne skriftleg sidemål òg i ungdomsskulen. Bak forslaget stod noverande kulturminister Linda C. Hofstad Helleland, og forslaget vart vedteke.

Eg håpar at dagens kunnskapsminister, frå Høgre, gjennom det arbeidet han no har lovt å gjere, vil vise at Høgre òg har ei anna side, at Høgre ikkje berre vil fjerne nynorsken og det skriftlege sidemålet frå både ungdomsskulen og vidaregåande skule, men at han òg vil gjere eit grundig, positivt og godt arbeid for nynorsken.

Arne Hjeltnes uttala kring det same landsmøtet at å kjempe for nynorsken i Høgre var som å kjempe for utvida skjenketid i Kristeleg Folkeparti. Det var no det, men eg håpar inderleg at òg Høgre kan vere med vidare i denne saka, og ikkje berre når det gjeld dette forslaget i dag, men òg når ein skal gjere vedtak som gjer at dette faktisk blir realitetar.

I mitt heimfylke, Sogn og Fjordane, står nynorsken sterkt. Men sjølv der er sjølvsagt bokmålspresset til stades – i media og i den offentlege samtalen.

Det finst dei som meiner at nynorsk er for vanskeleg å lære. Det er lettvint å seie. Då må i alle fall ikkje løysinga vere å fjerne det. Me fjernar ikkje tredjegradslikningar frå matematikken sjølv om det er vanskeleg. Me brukar meir tid på det, og me lærer ungane å løyse oppgåver. Eg trur nynorsk òg vil gjere ungar og ungdommar betre i stand til å lære, totalt sett. Det må jo vere målet for skulen – at ungane skal lære og bli gagns menneske.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 8.

Forrige kapittel
Neste kapittel