Stortinget - Møte tirsdag den 22. november 2016

Dato: 22.11.2016
President: Olemic Thommessen
Dokumenter: (Innst. 55 S (2016-2017), jf. Meld. St. 38 (2015-2016))

Søk

Innhold

Sak nr. 3 [11:30:03]

Innstilling fra utenriks- og forsvarskomiteen om Noregs deltaking i den 70. ordinære generalforsamlinga i Dei sameinte nasjonane (FN) (Innst. 55 S (2016-2017), jf. Meld. St. 38 (2015-2016))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Øyvind Halleraker (H) [] (ordfører for saken): Dette er en sak vi har årlig i denne sal, og det uttrykkes ofte en stor grad av enighet om Norges rolle i FN og FNs rolle i verdenssamfunnet. Det er viktig å behandle slike meldinger i Stortinget selv om regjeringens prerogativ nettopp er å drive utenrikspolitikken og det tilsynelatende er stor enighet ved behandlingen av disse meldingene. Men det er ikke slik at stor grad av enighet gjør at politikken er uinteressant. Meldingen er en av flere anledninger Stortinget har til å komme med styringssignaler og ofte viktige innspill til den sittende regjerings aktive FN-politikk.

Det er god norsk tradisjon for enighet om de store linjene i utenrikspolitikken, også overfor FNs mange organer. Også denne gangen kommer det innspill fra partier utenom de samstemte komitémerknadene, som også ligger til grunn for den helhetlige oppfatningen som Stortinget gir uttrykk for. Det fremgår jo da av innstillingen.

Dagsordenen i Sikkerhetsrådet høsten 2015 var preget av at konfliktene i bl.a. Syria og Libya hadde forverret seg. Situasjonen i Øst-Ukraina var fastlåst. I Jemen var den humanitære krisen voksende. Voldsnivået var høyt i Israel og Palestina. Fredsprosessen i Sør-Sudan haltet, og Burundi utviklet seg i negativ retning. Sikkerhetsrådet var fortsatt preget av det kjølige forholdet mellom Russland og vestlige land.

Omfanget av asyl- og migrasjonsutfordringene og de dramatiske humanitære konsekvensene av rekordmange mennesker på flukt var også en del av den utfordrende utenriks- og sikkerhetspolitiske situasjonen. Likevel klarte Sikkerhetsrådet å bli enig på viktige områder, som tiltak for å forebygge voldelig ekstremisme, sette inn tiltak mot fremmedkrigere og kjempe mot terrororganisasjoner som ISIL. Det ble enighet om gransking av bruken av kjemiske våpen i Syria og oppfølging av FNs fredsoperasjoner, og resolusjonen om et politisk veikart for å løse konflikten i Syria var et viktig vedtak.

Høsten 2015 markerte at det er 15 år siden FNs sikkerhetsrådsresolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet ble vedtatt. Norge skal gå i front for å styrke kvinners rettigheter internasjonalt. Kvinner rammes særlig hardt i krig og konflikt, og kvinners rettigheter er gjerne blant de første som blir satt til side. Regjeringens handlingsplan for kvinner, fred og sikkerhet er en viktig del av Norges sikkerhets- og utenrikspolitikk.

De nye bærekraftsmålene er en milepæl for FN, verden og Norge. De 17 bærekraftsmålene, med 169 delmål, er ambisiøse og nødvendige for vår felles framtid. De utgjør en felles arbeidsplan for å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringer innen 2030. Norge har en viktig rolle i oppfølgingen med statsminister Solberg som leder for FNs rådgivergruppe for bærekraftsmålene.

Utdanning for alle er en viktig forutsetning for reell deltakelse i et demokrati. For å oppnå demokrati og godt styresett må det økt innsats til på dette området for å styrke kvinners sivile og politiske deltakelse. Derfor er dette en hovedprioritering for Solberg-regjeringen, med statsministeren selv i spissen. Ethvert land som ikke gir sine kvinner like rettigheter som menn, vil aldri bli et fullverdig demokrati, ei heller utnytte sitt fulle potensial for vekst og utvikling.

Høynivåuken ga et politisk løft i prosessen til det vellykkede klimatoppmøtet i Paris i desember, og 187 land hadde meldt inn nasjonale klimamål da Paris-avtalen ble inngått. Med disse suksessene ble FN som den globale arenaen for felles løsninger styrket, særlig når det gjelder utfordringer om miljø og utvikling.

Med de alvorlige utfordringene verden nå står overfor, er det behov for et sterkt og effektivt FN. FN og den multilaterale ordenen som vi kjenner, er under press. Norges velstand, ryddige forhold til naboer og fellesinteresser med de aller fleste andre stater bygger på FNs prinsipper. Folkeretten, internasjonal rett og havretten er viktige pilarer i vårt FN-arbeid.

Norge har arbeidet for at FN skal fungere bedre og være en mer effektiv og moderne organisasjon, særlig gjennom prosjektet «FN70: En ny dagsorden», som Norge satte i gang. Målet er å påvirke og støtte den neste generalsekretæren i FN i arbeidet med å styrke organisasjonen.

Tidlig innsats og fredsbygging med vekt på sikkerhetsfaktorer, reform og utvikling av rettsstaten er viktig som et kjerneoppdrag for FNs fredsbevarende styrker.

Demokrati og respekt for menneskerettigheter er viktig i seg selv, men det legger også grunnlaget for samfunn hvor personlig initiativ kan skape vekst og framgang.

Marit Nybakk (A) []: FN ble stiftet i juni 1945 med de rykende ruinene fra annen verdenskrig som bakteppe. Målet var en verdensorganisasjon som skulle forebygge og hindre krig mellom nasjoner. Men før FN-pakten ble undertegnet den 24. oktober samme år, hadde freden slått sprekker. 6. og 9. august falt de to første, og heldigvis hittil eneste, atombombene. Hiroshima og Nagasaki ble lagt i grus.

I alle de 70 årene som har gått, har atomnedrustning og ikke-spredning vært viktige temaer for FN og har vært behandlet i 1. komité under generalforsamlingen hver høst – så også i 2015, og for den saks skyld, i år.

Det et viktig at regjeringen i nedrustningsarbeidet fortsatt forholder seg til både det brede kompromisset i Stortinget og til flertallsmerknadene i Innst. 199 S for 2016–2016 som gjelder meldingen om globale sikkerhetsutfordringer i utenrikspolitikken, Meld. St. 37 for 2014–2015, også i arbeidet framover.

Meldingen gir en god beskrivelse av arbeidet i FN høsten 2015. Jeg savner kanskje likevel i alle de årlige meldingene vi får, en omtale av de politiske prosessene og av den dynamikken som preger generalforsamlingene og de store politiske motsetningene som i dag finnes i flere FN-organer. Det er f.eks. ikke uproblematisk at menneskerettighetsarbeidet domineres av land som ikke akkurat bekjenner seg til erklæringen om menneskerettighetene. Det er heller ikke uproblematisk at rettigheter for kvinner og minoriteter ikke anerkjennes av et stort antall av verdens nasjoner. Desto viktigere – ros til Norge! – var det at Norge hadde kvinners rettigheter som et prioritert område høsten 2015. Da var det, som også saksordføreren sa, 15 år siden sikkerhetsresolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet ble vedtatt. Resolusjonen understreker bl.a. at kjønnsperspektivet skal inkluderes på en tverrgående måte i arbeidet med fred og sikkerhet. Norge har understreket at kvinner må delta i fredsmekling, i fredsprosesser og i fredsoperasjoner. La meg legge til at kvinner må være med når freden skal bygges, og når samfunn skal utvikles etter en krig eller en konflikt.

I tillegg til handlingsplaner for sikkerhetsresolusjoner har for øvrig Utenriksdepartementet i høst lagt fram en ny handlingsplan for kvinners rettigheter og likestilling i utenriks- og utviklingspolitikken. Det skal utenriksministeren ha ros for.

Dette er ikke en melding om FNs underorganisasjoner. La meg likevel få berømme innsatsen til alle FNs slitere i bistandsorganisasjonene, UNICEF, FNs utviklingsprogram og FNs høykommissær for flyktninger. Mange av oss har sett dem i felten. De er ofte der andre ikke drar til. Første gang det virkelig slo meg, var da jeg var i Pakistan våren 2001 – det begynner å bli lenge siden – men det var før 11. september 2001. Afghanistan ble styrt av Taliban, og i grenseområdene mot Afghanistan var det store flyktningleirer med kvinner og barn. FN-organisasjonene var de eneste internasjonale organisasjonene som var der, og de hadde ikke nok penger og utstyr. Siden har jeg ofte sett FNs humanitære arbeid som noe det virkelig står respekt av.

En enstemmig komité merker seg at med de alvorlige utfordringene verden nå står overfor, er det behov for et sterkt og effektivt FN. Det dreier seg, som også komiteen skriver, om den multilaterale verdensorden som vi kjenner. Norge er opptatt av å sikre folkeretten, internasjonal rett og havretten, eller Law of the Sea, som rettesnorer for internasjonalt samarbeid.

Helt til slutt: FN er det medlemslandene gjør organisasjonen til – på godt og vondt. Det kan det være greit å huske på. Men den viktigste internasjonale organisasjonen vi har, det er faktisk FN.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Heilt sidan FN-pakta vart underteikna i 1945, har Senterpartiet støtta aktivt opp om arbeidet til FN og sett på FN som den viktigaste internasjonale organisasjonen me har på svært mange område. FN er ikkje utan feil og manglar, men som det vart sagt i førre innlegg: FN er det beste me har. Det er viktig òg i tida framover at Noreg støttar opp om å utvikle FN til å verte endå betre – endå meir effektiv i nå dei måla ein set seg i lag.

I innstillinga har Senterpartiet, saman med Kristeleg Folkeparti og Venstre, i ein merknad valt å peike spesielt på FNs berekraftsmål nummer to, som seier at verda innan 2030 skal «utrydde svolt, oppnå matsikkerheit og betre ernæring, og fremje berekraftig landbruk». Me viser til at Noreg må nytte meir ressursar på å gi fleire menneske tilgang på trygg mat. Dette krev ei satsing på matproduksjon både nasjonalt og globalt.

Senterpartiet meiner Noreg må tenkje langsiktig i bistandspolitikken. Gjennom bistandspolitikken må me syte for at alle menneske får dekt dei mest grunnleggjande behova først. Det er viktig at me legg til rette for ei berekraftig utvikling både økologisk og økonomisk. Klimaendringane gjer dette meir utfordrande, og me veit at store matproduserande område kanskje vil verte sette ut av drift på grunn av turke og flaum og på grunn av klimaet som endrar seg. Om lag ein av tre personar i Afrika sør for Sahara er i dag definerte som underernærte. Ein reduserer matproduksjonen, det er lite rom for å ekspandere jordbruksareal, det er usikkerheit om prisane på verdsmarknaden, og ein må styrkje evna som kvart enkelt land har til å fø eigne innbyggjarar. Dette må ein òg i denne salen verte meir oppteken av. Det er forstemmande at det er så få i stortingssalen som er opptekne av berekraftsmål nummer to.

Ein diskusjon som har føregått i haust – både i media, i det offentlege og elles i det politiske miljøet – er drøftingane om Noreg skulle delta i forhandlingar om eit juridisk bindande rammeverk med mål om å forby atomvåpen, forankra i resolusjon L.41, som eit fleirtal i 1. komiteen i FNs generalforsamling slutta seg til. Det er viktig at statsråden i innlegget sitt går grundig inn på Noreg si tilnærming til denne saka. Stortinget har tidlegare føresett at Noreg under drøftinga i 1. komiteen i 2016 skulle halde seg til Stortingets samrøystes kompromiss og fleirtalets merknader i Innst. 199 S for 2015–2016 om globale sikkerheitsutfordringar i utanrikspolitikken. Det er delte meiningar om statsråden og delegasjonen frå Noreg har gjort nettopp dette. Eg trur at det både for den offentlege debatten og ikkje minst for saka er viktig at statsråden klargjer det tydeleg for oss i dag. Noreg må vere ein pådrivar for atomnedrusting sjølv i tider når det er usikkerheit omkring oss – når utryggleiken aukar, når fleire føler at det er krefter som dreg oss i ei retning som ikkje er mot fred, men mot ufred, og der ufreden rår i store delar av nærområda våre.

Eg registrerer merknaden frå Høgre og Framstegspartiet om at ein ikkje kan velje å seie nei til atomvåpen viss ein skal vere medlem i NATO. Eg trur ein må ha to tankar i hovudet samtidig. Senterpartiet meiner Noreg skal stå støtt på forpliktingane vi har saman med andre NATO-land, men me må òg gjere alt me kan for å verte kvitt atomvåpen i ei stadig meir uroleg verd.

Bård Vegar Solhjell (SV) []: Av ein serie svært sentrale internasjonale problemstillingar som vert drøfta i samband med FN kvar haust, skal eg likevel bruke innlegget mitt til det det er usemje om – SV har eit forslag om det i denne innstillinga – nemleg kjernefysisk nedrusting. Det humanitære initiativet som Noreg tok under den førre regjeringa og starta opp saman med enkelte andre land for nokre år sidan, har gjort veldige framsteg dei siste åra og no ført til ei brei usemje i FN. Eit stort fleirtal i generalforsamlinga støtta resolusjon L.41 om å setje i gang forhandlingar med sikte på eit juridisk bindande rammeverk eller eit forbod mot atomvåpen. Det er viktig, det er det største nedrustingsframsteget på atomvåpenfeltet sidan 1990-talet – der det har stått svært stille. Det er viktig fordi atomvåpen i dag utgjer eit stort globalt problem, i motsetnad til det mange trur. Ein møter menneske som tenkjer at det høyrest veldig 1980-tals ut, men det er truleg ei større reell utfordring i dag, bl.a. fordi fleire land har atomvåpen, og fordi risikoen for spreiing er betydeleg større.

Vi har forbod mot kjemiske og biologiske våpen, men ikkje mot dei aller farlegaste av masseøydeleggingsvåpena: atomvåpena. Det er òg slik at det er nødvendig med eit regelverk eller normsett før ein kan klare å få total nedrusting. Det finst nesten inga moglegheit til å fjerne eit våpen totalt utan at ein først har eit rammeverk og eit normsett som bidrar til det. Det er òg heilt eintydig avklart, og skrive av eit fleirtal i innstillinga frå Stortinget, at det ikkje på nokon måte er i strid med Noregs NATO-forpliktingar å delta i arbeid med sikte på eit slikt rammeverk – som det no vil verte sett i gang.

Noreg stemte imot forslaget i generalforsamlinga. Det er likevel ingenting i vegen for at vi kan delta i forhandlingane om det no. Venstre og SV har sett fram forslag om det, og eg tek opp det forslaget.

Sidan den gongen har utanriksministeren gjort det klart i svar på eit skriftleg spørsmål frå Stortinget at regjeringa ikkje tek sikte på å delta i dei forhandlingane. Eg meiner at det er uheldig. For det første vil det vere ein svært sentral prosess i FN i åra som kjem. Noreg kunne vore ein svært viktig pådrivar og spelt ei sentral rolle, slik vi ofte har gjort i nedrustingsarbeidet internasjonalt. Det ville ikkje vere noka form for binding til kva vi til slutt skulle gjere med eit sluttresultat. Vi ville berre ha vore deltakarar i ein prosess som eit betydeleg fleirtal i FNs medlemsland vil delta i. Eg legg merke til at den mindretalsmerknaden frå Høgre og Framstegspartiet i innstillinga som seier at å stemme for det ville vore i strid med Stortingets vedtak, ikkje er noko utanriksministeren legg til grunn. Etter å ha gått grundig igjennom både innstillinga og det som er vedteke i FN, finst det for det første ikkje noko grunnlag for å seie at dei er i strid med kvarandre, og for det andre fordi eit fleirtal så tydeleg har gitt ei retning på dette. Det er eit mindretal som hevdar det synet.

Eg vil òg nytte høvet til å spørje Arbeidarpartiet om å ta ordet og seie noko om synet sitt i denne saka. Når eg tek opp rolla til Arbeidarpartiet spesielt, er det fordi det historisk har vore ei brei semje i Noreg om dei lange linjene i utanriks- og sikkerheitspolitikken. Men det har òg vore betydeleg usemje om viktige nedrustingsvegval, der Arbeidarpartiet har stått for ei meir aktiv linje og bidratt vesentleg både til norsk nedrustingspolitikk, utplassering og ikkje minst når det gjeld den pådrivarrolla som Noreg har hatt i internasjonale nedrustingsforhandlingar, seinast i arbeidet mot landminer og klasevåpen dei siste tiåra.

Av innstillinga kan vi ikkje lese noko om det som Arbeidarpartiet den seinare tida har gjort av dette. Tvert imot teiknar det seg no eit bilde av at SV og sentrumspartia står saman i ein del av desse sakene: Vi gjer det her, vi såg det tidlegare i dag i saka om våpeneksport, og vi såg det i saka om Forsvarets langtidsplan. Det eg kan tenkje meg å be Arbeidarpartiet seie nokre ord om no, er: Vil vi sjå ei endring i politikken på noko felt når det gjeld nedrusting og atomvåpen dersom Arbeidarpartiet skulle få regjeringsmakt, eller vil dei vidareføre denne politikken, f.eks. ved ikkje å delta i forhandlingane om atomvåpen, dersom dei skulle vinne valet neste år?

Presidenten: Representanten Bård Vegar Solhjell har tatt opp forslaget han refererte til.

Utenriksminister Børge Brende []: FN er både en aktør og en arena for å fremme felles globale løsninger. I møte med en mer krevende utenrikspolitisk situasjon er det stort behov for begge disse hovedfunksjonene til FN:

  • som en aktør på bakken, for å drifte flyktningleirer i Jordan, drive langsiktig utviklingsbistand i Malawi og sørge for akutt nødhjelp i Jemen

  • som en arena hvor alle FNs medlemsland samles for å forsøke å komme frem til globale løsninger

Selv om den utenriks- og sikkerhetspolitiske situasjonen er blitt mer krevende de siste årene, må vi ikke glemme at vi også har oppnådd en del diplomatiske gjennombrudd i den samme perioden – vedtakelse av de universelle bærekraftsmålene, enighet om finansiering for utvikling og ikke minst en global klimaavtale som nå har trådt i kraft.

Det viser seg at selv i en mer turbulent verden kan møysommelig diplomatisk arbeid føre frem. Vi trenger mer og flere slike diplomatiske gjennombrudd. Vi trenger også et mer effektivt FN som aktør på landnivå. Vi må styrke FNs evne til å møte de store utfordringene verden står overfor.

Norge var initiativtaker til prosjektet «FN70: En ny dagsorden», som også er nevnt av noen av representantene. Sammen med en tverregional gruppe er vi blitt enige om en rekke anbefalinger til FNs neste generalsekretær, António Guterres. Vi fikk også anledning til å legge frem dette for Guterres for noen uker siden.

Prosjektet er et godt eksempel på verdien av å samarbeide på tvers av tradisjonelle og regionale grupperinger i FN. Vi drøfter nå hvordan vi kan ta dette viktige arbeidet videre.

I arbeidet for fred og sikkerhet arbeider Norge for å styrke FNs konfliktforebyggende og fredsoperative evne. Gjennom vår pådriverrolle for kvinner, fred og sikkerhet er vi med på å sette agendaen for kvinners deltakelse i freds- og sikkerhetsprosesser, inkludert i møte med voldelig ekstremisme. For oss er dette veldig viktig i den prosessen som har vært i Colombia, og i gjennomføringen av fredsavtalen i Colombia. Det samme gjelder også i det nye arbeidet som Norge nå gjennomfører på Filippinene knyttet til kommunistbevegelsen og regjeringen på Filippinene – en konflikt som har pågått i nærmere 50 år.

Norge spiller også en aktiv rolle i arbeidet med å effektivisere FNs utviklingsaktiviteter. Vi arbeider for styrket koordinering og samordnet innsats mellom de forskjellige delene av FN-systemet på landnivå.

Stortingsmeldingen som behandles i dag, oppsummerer og vurderer Norges deltakelse i den 70. generalforsamlingen i FN. Det er det som er temaet. Formålet med denne årlige meldingen er å holde Stortinget og allmennheten orientert om norsk politikk og prioriteringer i FN.

Når det gjelder spørsmålet om atomnedrustning, er det ingen tvil om at regjeringen har lagt stor vekt på å gjennomføre og etterleve det vedtaket som Stortinget har fattet. Vi har tatt mange initiativ, også i løpet av de siste månedene, og vi fikk igjennom en veldig viktig såkalt verifikasjonsresolusjon i FNs hovedforsamling – et initiativ Norge tok sammen med Storbritannia.

Hvis man skal få til reell atomnedrustning, er vi helt avhengig av at man kan dokumentere at de atomvåpnene og kjernevåpnene faktisk fjernes. Dette er et arbeid som ble startet av Stoltenberg II-regjeringen, og som vi nå har greid å få i mål – et viktig initiativ.

Vi viderefører selvsagt også det viktige initiativet som den forrige regjeringen initierte, nemlig dette med humanitær nedrustning – det å få frem at atomvåpen og kjernevåpen ikke kan skille mellom sivile og stridende, og at man må øke bevisstheten rundt dette. Vi deler selvsagt også, som basis for dette arbeidet, visjonen om en verden fri for atomvåpen. Det er en av de viktigste målsettingene man kan jobbe med.

Det er også i Stortingets vedtak lagt en del viktige føringer – at man skal arbeide langsiktig for et rettslig bindende rammeverk på grunnlag av balansert, gjensidig, irreversibel og verifiserbar avskaffelse av atomvåpen. Dessverre var det en veldig polarisert diskusjon i FN i høst, og man ble enig om at man skulle starte forhandlinger om et forbud «as soon as possible» – så raskt som mulig – uten at atommaktene er med. Det kan jeg ikke se at det var noe grunnlag for Norge å støtte.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Marit Nybakk (A) []: I utenrikskomiteens innstilling til Meld. St. 37 for 2014–2015 er det et bredt kompromiss, som utenriksministeren nettopp har nevnt, for et rettslig bindende rammeverk som man jobber langsiktig for. Det er også en flertallsmerknad som bl.a. Arbeiderpartiet er med på, som tydeligere understreker at målet er et forbud mot atomvåpen.

I 1. komité nå i høst var det en resolusjon som utenriksministeren nettopp har nevnt, som Norge stemte imot. Man kunne selvfølgelig ha stemt avholdende, men Norge valgte å stemme imot, og det konkluderte da, som utenriksministeren sa, med et forbud. Uansett hva Norge stemte, vil Norge likevel dra til FN og delta i FN-forhandlingene om et forbud basert på det FN-vedtaket vi tross alt har?

Utenriksminister Børge Brende []: Først vil jeg understreke igjen det jeg sa, at vi har lagt stor vekt på å forsøke å få til løsninger både nå i sommer og i høst knyttet til å følge opp intensjonene i Stortingets vedtak. Norge har vært en pådriver og fått gjennom den verifikasjonsresolusjonen. Vi så også på andre muligheter i forbindelse med FNs arbeid for å få til en resolusjon som var enda mer i tråd med Stortingets vedtak – dette er representanten også kjent med – noe som vi dessverre ikke lyktes med.

Det som ble vedtatt i FNs generalforsamling, var at man skulle starte forhandlinger om forbud nå, «as soon as possible», på nyåret. Dette var en resolusjon som ingen NATO-land, med unntak av Nederland, stemte for, altså alle NATO-land stemte nei, med unntak av Nederland.

Marit Nybakk (A) []: Uansett om det står forbud nå eller senere i en slik resolusjon, uansett om Norge stemte imot, er det ikke unødvendig å holde seg borte fra en forsamling, fra forhandlinger i FN som faktisk skal diskutere atomvåpenspørsmålet basert på et vedtak om forbud mot atomvåpen i 1. komité? Avskjærer ikke det Norge fra innflytelse over denne saken? Det er vel neppe noen som tror at man kommer sammen, og så vedtar man dette forbudet, og så er man ferdig med det. Dette kommer til å bli lange forhandlinger, vil jeg tro, i den forsamlingen som nå møtes for å drøfte dette vedtaket.

Utenriksminister Børge Brende []: Det som er beklagelig, er at det viktige arbeidet som ble startet under den forrige regjeringen, med det humanitære initiativet, som ikke var et polariserende initiativ, men som samlet bredt, er dessverre ikke fulgt opp. Den debatten vi opplevde i høst, var veldig splittende. Man forsøkte ikke å skape enighet om det videre arbeidet. De forhandlingene som nå skal påbegynnes, skal ta utgangspunkt i:

«Calls upon states participating in the conference to make their best endeavours to conclude as soon as possible a legally-binding instrument».

De som skal delta i disse forhandlingene, vil forplikte seg til å jobbe for et forbud så raskt som mulig. Stortinget har foreslått en annen sekvensering der, så det vil bli veldig krevende for NATO-land å kunne delta i den type forhandlinger.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: For mange av oss er det skuffande at Noreg ikkje sit rundt bordet når ein skal forhandle i eit så viktig spørsmål som forbod mot atomvåpen. Det kan òg synast litt vanskeleg å rette seg etter utanriksministeren, som seier at formuleringa «så raskt som mogleg» skal vere det som kan halde Noreg frå å delta. Alle veit at slike forhandlingar kjem til å ta tid.

Spørsmålet mitt knyter seg til merknaden frå Høgre og Framstegspartiet. Dei medlemene viser til at resolusjonen «Taking forward multilateral nuclear disarmament negotiations» ikkje er i tråd med Stortingets vedtak. Er utanriksministeren samd i det?

Utenriksminister Børge Brende []: I forbindelse med FNs generalforsamling var det et samlet NATO – alle NATO-landene med unntak av Nederland – som stemte mot denne resolusjonen. Det er fordi det er gjort klinkende klart i NATOs strategiske konsept at man ikke kan være i en situasjon hvor NATO ikke har atomvåpen, hvis andre har atomvåpen.

Det å gå inn i forhandlinger nå om snarest mulig å innføre et forbud mot noe som er en del av NATOs konsept, er veldig krevende. Derfor er Stortingets vedtak så konstruktivt, fordi det sier at vi skal arbeide langsiktig for et rettslig bindende rammeverk, på grunnlag av balansert – først må man begynne å ruste ned – gjensidig, irreversibel og verifiserbar avskaffelse av atomvåpen.

Problemet nå er at vi opplever at enkelte ruster opp når det gjelder atomvåpen.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Eg takkar for svaret.

Det er dessverre slik at når ei blokk – viss ein kan kalle alliansen i NATO for det – ikkje vil ta tak i dette og melder seg på sett og vis ut, med unntak av Nederland, vil andre partar gjere det same. Utanriksministeren må jo sjå at det er ei utvikling som fører oss i gal retning. Me ser òg ei utvikling i enkelte land der det ikkje er det demokratiet og den styringa over desse våpena som me skulle ynskje oss. Det gjer at heile kvardagen vår vert ganske så risikabel med omsyn til at nokon kan kome til å bruke desse våpena, utan dei demokratiske avgjerdene.

Mitt spørsmål er igjen: Kva gjer utanriksministeren når han ikkje kan røyste for dette? Kva gjer han heilt konkret for å kome vidare med det som er vedtaket til stortingsfleirtalet?

Utenriksminister Børge Brende []: For det første fikk vi igjennom verifikasjonsresolusjonen, som vi har jobbet med i mange år. Det var et norsk initiativ, hvor vi også fikk med Storbritannia.

I tillegg har jeg tatt et initiativ for å forsøke å få til en resolusjon som kunne favne mye bredere enn den resolusjonen som ble lagt på bordet, og som var polariserende. Dessverre viste det seg ikke å være mulig å få samlet noe flertall for en resolusjon som var klarere i retning av det Stortinget vedtok, der det langsiktige målet om en balansert og irreversibel nedrustning var en viktig del av det.

Vi må nå se fremover med tanke på hvordan vi skal videreføre vårt engasjement, der det er helt klart at vi ønsker å få gjennomført en politikk som over tid innebærer at man skal kunne avskaffe atomvåpen, basert på det som er Stortingets vedtak.

Bård Vegar Solhjell (SV) []: Eg høyrer no at utanriksministeren argumenterer langs dei linjene som mindretalet i Stortinget gjev uttrykk for, at det ville vore brot på Stortingets vedtak. Men det finst det ikkje noko sakleg grunnlag for. Ikkje nokon stad i Stortingets innstilling, verken frå fleirtalet eller frå ein samla komité, står det at ein ikkje skal jobbe så raskt som mogleg. Dessutan betyr ikkje «så raskt som mogleg» i internasjonal politikk det same som det «så raskt som mogleg» som eg seier til sonen min når han skal rydde rommet. Det betyr «så raskt som mogleg i det heile» – «mogleg» betyr her truleg ti år fram i tid. Det er eit uttrykk for at ein har ambisjonar. For det tredje: «Sekvensering» står ikkje – først all nedrusting, alle våpen borte. Det står «gjensidig, irreversibel og verifiserbar avskaffelse», altså at det skal skje verifisering og avskaffing, og på grunnlag av det skal ein samtidig kunne gjere noko anna, nemleg jobbe for eit forbod.

Noreg kunne vore ein brubyggjar mellom NATO-land og andre land – nettopp ikkje vore blant dei polariserande – men har valt å vere polariserande. Kvifor vil ikkje utanriksministeren delta i rommet og prøve å vere ein brubyggjar?

Utenriksminister Børge Brende []: Dette synes jeg faller på sin egen urimelighet, og jeg er litt overrasket over at disse påstandene kommer. Hva med å gi iallfall en smule anerkjennelse for at vi fikk igjennom verifikasjonsresolusjonen? Hva med å gi en smule anerkjennelse for at vi opp mot NATO-toppmøtet jobbet langs de linjene som Stortinget har vedtatt? Hva med å gi en liten anerkjennelse for at vi forsøkte å få tatt et initiativ til en mer balansert resolusjon, som potensielt også kunne ha fanget inn NATO-landene, som selvsagt må forholde seg til NATOs atomstrategi?

Jeg kan godt forstå at SV ikke synes det er noe problem at det ville ha skapt et stort problem for oss i NATO å stemme ja eller stemme avholdende til denne resolusjonen, i en sikkerhetspolitisk situasjon som er mye vanskeligere. Jeg måtte foreta en totalvurdering av dette. Min vurdering var at den resolusjonen som var oppe, var for langt unna det som var Stortingets vedtak, og regjeringen valgte å stå sammen med de andre NATO-landene.

Bård Vegar Solhjell (SV) []: Eg har gjeve den anerkjenninga både offentleg og direkte til utanriksministeren – eg gjer det gjerne igjen her. Eg synest det var eit klokt og godt vedtak om verifisering, men det tek ikkje bort problema med dette. Eg vil replisere til utanriksministeren: Kva med ikkje å prøve å grunngje det med at det ville vore i strid med Stortingets vedtak, når det er så klart at det ikkje står at det ikkje må skje raskt, eller at det ikkje må skje ei sekvensering, der noko må vere heilt ferdig før noko anna kan starte?

Det eg derimot tok opp, var eit forsøk på å leggje det bak oss og seie: Kva no, vi stemte mot, ferdig med det, men kan vi ikkje likevel vere i det same rommet som andre land, øve innverknad ut frå korleis norsk utanrikspolitisk linje – frå SV til Framstegspartiet – har vore i tiår, at vi i alle fall prøver å påverke det som kan verte eit internasjonalt rammeverk?

Poenget mitt er: Vi kunne vore ein brubyggjar, ein som forstår NATOs behov fordi vi er medlem, samtidig som vi har engasjementet og viljen til å gå i ei retning som andre land har. Eg gjentek: Kan vi ikkje vere i rommet og vere ein brubyggjar?

Utenriksminister Børge Brende []: Vi var faktisk en brobygger i den prosessen som var i sommer, både frem til NATO-toppmøtet, i arbeidet med verifikasjonsresolusjonen, å få bekreftet at nedrustning faktisk skjedde, og også i det initiativet som jeg tok vis-a-vis andre land, for å forsøke å få til en resolusjon som ikke tok utgangspunkt i at vi skulle starte en prosess tidlig neste år, så raskt som mulig – uten at det sto nevnt noen av de betingelsene som Stortinget var inne på, at den måtte være «balansert, gjensidig, irreversibel og verifiserbar». Hvor i den resolusjonen som ble vedtatt, ser representanten Solhjell at det står?

Det står ikke – de premissene som var basis for Stortingets vedtak, ble ikke reflektert. Derfor forsøkte regjeringen å fremme en resolusjon som tok det inn, men som var tydelig på at visjonen er en atomvåpenfri verden. Dessverre var det noen av de landene som ønsket en polarisert debatt, som gikk direkte imot dette og sa nei, vi kommer til å fremme den, med forbud raskest mulig – uansett hva Norge gjør. Der forsøkte jeg å være brobygger – jeg nådde dessverre ikke frem.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på 3 minutter.

Jan Arild Ellingsen (FrP) []: La meg starte med å gi honnør til representanten Marit Nybakk for noe hun sa i sitt innlegg, nemlig at de beste beslutninger blir tatt når begge kjønn er representert. Det deler jeg til fulle. Jeg tror en nasjon der det ene kjønnet har maktmonopol, er et dårlig utgangspunkt. Jeg tilhører et parti som har kvinnelig leder – det fungerer utmerket, så det støtter jeg fullt opp om.

Så har det vært en diskusjon om FN og FNs rolle og muligheter. Der enkelte sier at FN er det beste vi har, finnes det andre som vil si at FN er det minst dårlige vi har. Hvis man drar den videre, kunne man jo stilt spørsmål ved om det ville vært mulig å etablere FN i dag. Det tror jeg hadde blitt ekstremt utfordrende. Jeg tror en av hovedutfordringene til FN er å gjøre seg selv viktig i et globalt bilde og et verdensbilde. Hvis ikke FN kan bidra til gode løsninger som majoriteten av medlemslandene stiller seg bak og ser fornuften i, kommer de store landene til å finne andre løsninger. FN er ekstremt viktig for små nasjoner. Store nasjoner er i stand til å finne andre løsninger der de ser det som formålstjenlig. Derfor er det viktig for Norge og andre små land å ha et aktivt FN som gjør jobben sin og driver i riktig retning, med bistand, med fred – utvilsomt viktig. Men igjen må man samtidig vise at man greier å treffe punktene man ønsker å oppnå. Skal man ha legitimitet overfor egen befolkning, må man treffe på de punktene. Man må vise at man kan bekjempe det påståtte FN-byråkratiet. Man må vise at man er i stand til målrettet å oppnå resultater. Hvis ikke blir det vanskelig å få gehør for et videre incentiv og en stor andel av midlene man bruker.

Så to ord om forslaget fra Venstre og Sosialistisk Venstreparti. Fremskrittspartiet vil gå imot mindretallsforslaget. I en ideell verden ville vi også selvfølgelig ha støttet det, men vi opplever at vi faktisk ikke lever i en ideell verden og ideell tid. Det er altså ikke sånn at freden brer om seg; tvert imot ser vi vel større utfordringer enn vi hadde ønsket oss. Det er sånn, som andre har påpekt i debatten til nå, at en del av landene som har kjernevåpen, ikke er spesielt kjent for demokratiske forordninger – kanskje tvert imot. Hvis man går videre med en nedbygging, vil det primært føre til at demokratiske land vil forholde seg til det, mens de som kanskje bekymrer oss aller mest, ikke vil bry seg om det. Man vil altså forrykke en maktbalanse. Det er en risikosport Fremskrittspartiet vil advare mot på det sterkeste.

I tillegg er det sant, som utenriksministeren selv var inne på, at så lenge NATO har den holdningen man har, er dette ikke veien å gå. Skal man da snu, må det være en parallellitet i det man gjør i NATO, og det man eventuelt gjør for nedrustning. Man er ikke der per i dag, fordi man ser at det er nødvendig å opprettholde regimet man har, fordi det er med i den totale sikkerhetsvurderingen Norge ser seg tjent med å være en del av.

Øyvind Halleraker (H) []: Jeg tok ordet for å kommentere det som blir sagt imot vår kommentar til merknaden fra flertallet og særlig Venstre og SV. Det er slik at dette blir framstilt uriktig. Det er fordi vedtaket som ble gjort av et enstemmig storting i april, viser til den balanserte nedrustning og tilnærming til dette som skal skje. Det er det som er forskjellen mellom disse to forslagene i FN – så det er sagt.

Så må jeg få si at det selvfølgelig ikke er fordi noen er mer eller mindre imot atomvåpen i denne sal, at vi har denne debatten. Jeg oppfatter det slik at det er vi som er lojale mot NATOs strategiske konsept, som forsvarer det. Og det gjør vi fordi vi synes det er forbundet med stor usikkerhet for Norge ikke å kunne forsvare NATOs strategiske konsept. Noen av oss kom hjem i natt fra årsmøtet i NATO i Tyrkia, hvor vår generalsekretær ved flere anledninger tok opp avskrekkingsdimensjonen til NATO og NATO-landene. En viktig del av avskrekkingsdimensjonen i NATO er selvsagt atomvåpen. Det er det vi må forholde oss til, enten vi liker det eller ikke.

Så må jeg få si, fra denne talerstol, at når representanter fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet er såpass på dette spørsmålet her i dag, har begge disse partiene representanter i NATOs parlamentariske forsamling. Jeg har i løpet av de tre–fire årene jeg har vært med i NATOs parlamentariske forsamling, aldri hørt representanter fra verken Senterpartiet eller Arbeiderpartiet forsøke å ta opp dette spørsmålet i NATOs parlamentarikerforsamling. Det tror jeg det er en god grunn til, for da ville Norge blitt stilt i miskreditt, og det vet de godt. Det er der slike spørsmål må starte hvis det skal ha noen mening i å få NATO med på et slikt spørsmål. Norge har jo som kjent ikke atomvåpen. Det skulle vi blitt ganske snart enige om i denne sal. Det er NATO-landenes atomvåpen vi diskuterer, og det er det som er balansen i kjernevåpenspørsmålet. Det er ingen NATO-land som var med på dette vedtaket i FN, og det er det vi må forholde oss til.

Trine Skei Grande (V) []: Jeg skal ikke gå inn i det som har blitt debattert tidligere. I de to siste sakene har Venstre følt seg godt ivaretatt av Solhjells innlegg.

Men det er en liten observasjon, og den mener jeg egentlig er interessant også ut fra det store bildet og de store debattene vi har i Europa akkurat nå. Vi har to vestlige demokrati som sliter med tilliten hos folket sitt, det er Storbritannia og det vi har sett i USA den siste tida. Likhetstrekket mellom de to er at de har et topartisystem. Det betyr at det er få kanaler for frustrasjoner og andre tanker og også det at man får mer ytterliggående tanker inn i den offentlige debatten på en strukturert måte. I alle disse topartisystemene har man to store parti som blir enige om alt som liksom er de store, grunnleggende tingene.

I Norge i dag har vi f.eks. et stort folkeflertall mot utbygging av Lofoten og Vesterålen. Høyre og Arbeiderpartiet er for. Vi ser det samme når det gjelder f.eks. pelsdyr, eller når det gjelder nedrustning. Der er det ofte de små partiene som faktisk har folkeflertallet bak seg. Det interessante her er at når Høyre står i kampen og forklarer hvorfor de står for det de står for, så er Arbeiderpartiet stille. Og når Arbeiderpartiet står i kampen, så er Høyre helt stille. Og når Bård Vegar Solhjell utfordrer Arbeiderpartiet på om det er noen forskjell mellom Arbeiderpartiet og Høyre i denne delen av politikken, så lar de være å svare.

Det er det vi ser, gang på gang, at de store partiene blir enige om sånne ting som går helt klart på tvers av folkeviljen der ute. Og når én er i kampen, holder den andre seg i ro. Så jeg syns det er litt påfallende at Arbeiderpartiet velger ikke å svare på utfordringen fra Bård Vegar Solhjell om det egentlig er noen forskjell mellom Høyre og Arbeiderpartiet. Er det sånn at hvis det blir en ny regjering, så vil det bli en stor endring på dette punktet? Jeg føler meg ikke helt trygg, for det er ett av de områdene der vi ser at de store partiene går sammen mot det folk flest faktisk mener. Dette viser kanskje hvor viktig det er å ha en partiflora i dette huset, som tør å si også det som kan være imot noen av de gjengse, vedtatte enighetene. Jeg syns det er bra at de debattene faktisk er her, men jeg syns det er et påfallende og godt eksempel på når den andre store går under radaren fordi det er en som har blitt valgt til å stå i krigen denne gangen.

Øyvind Halleraker (H) []: Vi lever i et demokrati, heldigvis. Vi har en partistruktur i Norge som gjør at vi kan ha små partier og store partier. Det skal vi selvfølgelig være glad for. Men når representanten fra et – iallfall i dag – relativt lite parti står her og sier at deres meninger representerer folkeviljen, tror jeg det er en forsiktig overdrivelse. Kanskje særlig er det det i det spørsmålet som vi her diskuterer, nemlig den sensitive holdningen som også er til NATO-spørsmål og sikkerhetsspørsmål ute i befolkningen i dag. Jeg tror snarere tvert imot at den tilhørighet som vi erkjenner å måtte ha til NATO – til vårt forsvarssamarbeid og alliansen – er noe som opptar folk mye mer i dag enn det har gjort tidligere. Det kaller jeg folkevilje, og det er det som preger vår politikk.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.

Forrige kapittel
Neste kapittel