Jan Bøhler (A) [10:30:59 ] : Idretten spiller en viktig forebyggende
rolle i samfunnet, og den gir mange barn og unge muligheter til
å utvikle sine ferdigheter og talenter.
Rapporten om idrettsdeltakelse og
trening blant ungdom i Oslo, som bygger på svar fra 24 000 elever
i ungdomsskolen og videregående skole, forteller at hele 82 pst. på
et tidspunkt er medlem av et idrettslag. Denne andelen har økt med
14–15 pst. de siste 20 årene. Slik har idretten på mange måter befestet
seg som det dominerende og største fritidstilbudet.
Men forskjellene er store. Det er
bare 20 pst. av minoritetsjentene som deltar i idretten. I de «nederste»
sosiale lagene er andelen som deltar aktivt i idretten, bare 28 pst. Blant
familier som har under 400 000 kr i inntekt, svarer hele 78 pst.
at de har valgt ikke å introdusere idrett for barna sine. Blant
alle familier sier hver tredje som har barn under 18 år som driver
med idrett, at de har valgt ikke å introdusere visse idretter for
barna fordi det blir for dyrt.
Jeg må si at jeg opplever dette
på nært hold, som aktiv i styret i et idrettslag i Groruddalen –
som først og fremst driver med fotball – og i kontakt med andre
klubber i området, særlig på østkanten i Oslo. Hver sesong har vi
i vår klubb hatt 50–100 unge spillere som ut fra familiens økonomi
har reelle grunner til ikke å greie å betale kontingent, treningsavgifter
og andre utgifter. Vi vet at det er mange som ikke begynner med
fotball i det hele tatt, eller begynner med annen idrett, fordi
det blir for dyrt.
Vi gjør alt vi kan for at ingen
skal måtte slutte, samtidig som vi må sørge for at klubben ikke
går konkurs. Vi søker støtte fra bydelen for å hjelpe de fattigste,
og vi holder treningsavgiftene på et minimumsnivå. Men det går også
ut over mulighetene våre til å etablere gode og attraktive tilbud,
som gjør at barn og unge vil satse på fotball. For eksempel har
vi ikke råd til å legge undervarme på kunstgressbanene og varme
dem opp gjennom vinteren. Det gjør at mange faller fra, fordi de
finner på andre ting i vinterhalvåret. Det er ikke slik lenger at
barn og unge spiller fotball i sommerhalvåret og går på ski og skøyter
om vinteren, i hvert fall ikke alle barn og unge.
For dem som vil utvikle seg videre,
er fotball en helårsidrett. Det er viktig at vi greier å legge til
rette for dette også i områder hvor det er mange med lave inntekter
og svakere familieøkonomi. Ellers i samfunnet ville vi si at det
er ekstra viktig å bygge gode tilbud her, slik at alle kan få delta
og vi kan forebygge bedre, men i fotballen vil jeg si at det i praksis
til dels fungerer motsatt. De som har råd til undervarme og de beste
anleggene, er helst de klubbene som holder til i områder hvor det
kan tas høyere treningsavgifter, og der det er tilgang på mange
sponsorer og gaver til klubben. Det er 14 baner med undervarme i
Oslo, f.eks., og til nå ligger ingen av dem i Groruddalen eller
på Søndre Nordstrand, som er innvandrertette områder, og som har opp
mot 200 000 innbyggere, mange med lave inntekter. Først neste år
vil den første banen med undervarme kunne tas i bruk i Groruddalen,
på Jesperudjordet der.
Jeg unner alle klubbene som har
slike fine anlegg – med undervarme, fotballhaller osv. – hvert eneste
et av dem. Men når vi ser på den lave deltakelsen i lavinntektsområdene,
hvor det er dårligst anlegg, blir spørsmålet hvordan vi kan fordele
bedre, eller gi også disse klubbene og spillerne, ungdommen, bedre
muligheter.
Det største direkte bidraget staten
gir idretten, er momskompensasjonen. Innenfor denne ordningen ble
det utbetalt 455 mill. kr til idretten i 2015 for regnskapsåret
2014. Av disse gikk 355 mill. kr til lokale klubber og særkretser. Når
man leser de 48 sidene med Excel-ark over hvem som får penger fra
denne ordningen – som gjelder både drift og investeringer – er det
påfallende at det går mest til dem som har mest fra før. Det er
heller ikke så rart, for det er jo de som har mest penger å investere
og inntekter til et stort driftsbudsjett, som vil kunne få størst
kompensasjon. 50 golfklubber dominerer blant dem som får de største
overføringene – fra Oslo Golfklubbs 1,5 mill. kr til Losby Golfklubbs
959 000 kr og Haga Golfklubbs 952 000 kr osv. – mens viktige idrettslag
for barn og unge i områder med lavere inntekter gjennomgående ligger
på et mye lavere nivå når det gjelder momskompensasjon. For eksempel
får Rommen Sportsklubb ved Stovner i Groruddalen 48 000 kr, Linderud
Idrettslag i Groruddalen får 64 000 kr, Ellingsrud Idrettslag får
86 000 kr – blant klubber jeg kjenner godt til.
De eneste idrettslagene som konkurrerer
med golfklubbene – og et par stykker slår dem når det gjelder overføringer
fra momskompensasjonen – er de som holder til i mer ressurssterke
områder. Heming på Slemdal får 2 mill. kr, Bekkelaget på Nordstrand,
med Norway Cup, 2,98 mill. kr, Lyn får til sammen 1,26 mill. kr
og Oslo Seilforening får 1,2 mill. kr – foruten toppserieklubben
Vålerenga som får 1,4 mill. kr.
Jeg vil fortsatt si at momskompensasjonen
betyr mye positivt for idretten, men den gjør det motsatte av å
skape mer rettferdig fordeling. Det er god grunn til å gå gjennom hvordan
disse 455 mill. kr kan brukes slik at de bidrar mer til å gi alle
like muligheter og like gode anlegg og tilbud. Det er klart at hvis
klubber i områder med mange lavinntektsgrupper kunne bygge bedre
anlegg og forbedre tilbudet sitt uten å øke treningsavgiftene for
mye, og uten å måtte være avhengig av store sponsorer som de ikke
finner, ville deltakelsen blant barn og unge her kunne øke kraftig.
Den samme problemstillingen gjelder
til en viss grad en annen ordning vi har innført, grasrotandelen
fra Norsk Tipping, selv om den også har den positive siden at den innebærer
mobilisering av mange tilhengere. Den gir 500 mill. kr på årsbasis
til frivillige organisasjoner, idretten og kulturen og 145 mill. kr
i 1. tertial. Blant de 20 som fikk mest i 1. tertial, og som er
idrettslag, er det stort sett toppserieklubber, med VIF – Vålerenga
– på topp, med 1 mill. kr. Til sammenligning får viktige klubber
i lavinntektsområder, som f.eks. Furuset Fotball, med 400 barn og unge
– stort sett – som aktive medlemmer, 7 600 kr gjennom denne ordningen,
altså 142 ganger mindre til Furuset Fotball enn til Vålerenga Fotball.
Jeg unner VIF, alle andre eliteserielag og andre som får gode penger
fra grasrotandelen, hver krone, men heller ikke denne ordningen
bidrar til bedre fordeling overfor dem som har minst innen idretten, og
som har færrest ressurser til å mobilisere, f.eks. når det gjelder
grasrotandelen.
Det vil bety mye for forebygging
og for hele samfunnet hvis vi kan greie å justere retningslinjene
for de midlene som stammer fra staten, slik at de kan bidra til
en mer rettferdig fordeling, og slik at vi kan gi mer likeverdige
tilbud til alle. Vi på Stortinget bør konsentrere oss mest om å
diskutere ordningene vi har styring med. Men når vi tar denne diskusjonen
og vil gjøre mer, er det også viktig at idretten og fotballen –
som jeg kjenner best – gjør sitt beste. De har strenge regler for
hvordan man skal unngå tapere i fotballen, bl.a. regler for at det
ikke er lov til å telle mål eller poeng eller vinne serier eller
cuper opp til man er 13 år. Men det er ingen regler som skal hindre
at noen opplever det største og vondeste nederlaget, nemlig ikke
å ha råd til å være med på grunn av familiens økonomi.
Følgelig kan det være veldig store
forskjeller på hva slags tilbud klubbene gir, utover vanlig trening,
som innbefatter treningsavgifter og kontingent. Det kan være fotballakademi,
ulike fotballskoler, dyre cuper man skal delta på, treningsleirer,
reiser til utlandet – foruten utstyr. Vi har sett at i noen klubber
snakkes det om 20 000 kr – og det har vært nevnt opp til 40 000 kr
– i utgifter per år for spillere, barn og unge, som deltar i de
klubbene som har det bredeste tilbudet. Det kan bety store problemer
med økonomien for familier i de områdene. Tilbudene er sikkert gode,
men vi må gi dem til flere, og de må finansieres på en annen måte,
slik at alle kan få like muligheter til å utvikle sine talenter.
Det blir viktig å se på hvordan
de sentrale leddene i Norges Fotballforbund og andre deler av idretten
kan bidra sammen med oss – sammen med alle andre – for å skape likeverdige
tilbud. Da må de bl.a. også se på lederlønningene sine, som jeg
ikke kan komme mer inn på nå.
Jeg er spent på hva statsråden vil
si om hvordan vi kan få til en bedre fordeling innen idretten, og
at vi særlig må se på det vi her på Stortinget har mulighet til
å påvirke.
Statsråd Linda C. Hofstad Helleland [10:41:45 ]: Jeg vil takke
representanten Jan Bøhler for at han tar opp dette temaet og gir
oss anledning til å diskutere kostnader i idretten.
Jeg deler representantens bekymring
for at høye kostnader er med på å ekskludere barn og unge fra idretten.
Det skal ikke være slik at det er bare de med dyre ski under juletreet
i år som skal ha mulighet til å delta i langrenn i vinter. Derfor
vil jeg bekjempe forskjeller i idretten som gjør at barn og ungdom
må bli hjemme. Det blir gjort mye bra i norsk idrett, men jeg tror
vi fortsatt kan bli bedre.
Vi må jobbe kontinuerlig for at
idrett og fysisk aktivitet skal være for alle, uavhengig av familieøkonomi,
bosted og sosial status. Det var også utgangspunktet for at jeg, like
etter at jeg startet som idrettsminister, tok initiativet til å
se på hvordan vi kan forebygge og sette en stopper for utviklingen
av klasseforskjeller i idretten. Da jeg hadde med meg mine gutter
på skitrening – det var det første møtet – og vi var i langrennsløypa,
fikk jeg høre at seksåringens lagkamerat lurte på hvor mange skipar
min seksåring hadde, for han hadde fire par. Da sa jeg til guttene
mine, da vi dro hjem den kvelden, at jeg ikke trodde at langrennssporten
er noe vi kan satse på, for en egen smørebu i hagen og fire par
ski til en seksåring er ikke en standard jeg mener vi skal legge
oss på.
Det skremmer meg når det er etablert
en holdning, ikke minst også en iver blant mange foreldre, om at
små barn skal ha nærmest det samme utstyret som toppidrettsutøvere
og et slags støtteapparat rundt seg i ung alder. Det er en forferdelig
skummel utvikling. Vi må huske på hva som er idrettens kjerneverdier,
som handler om fysisk aktivitet, lek og fellesskap. Å sette slike
krav til at ungene skal prestere, og at enkelte foreldre vil leve
ut drømmene sine gjennom ungene, synes jeg er en veldig uheldig
utvikling. Ungene skal få lov til å være med i idrett for å oppleve idrettsglede,
mestring, fellesskap og det å være en del av et lag. Det må vi aldri
glemme, og da handler det om å ta idretten tilbake til de kjerneverdiene.
Det var derfor jeg tok tak i dette
og utfordret utvalget som regjeringen satte ned, Strategiutvalget
for idrett, nettopp for å ta tak i dette. De fikk et ekstra mandat
som handlet om hvordan man kan sette i gang tiltak for å redusere klasseforskjellene
i norsk idrett. Det skal ikke utvikles et A-lag og et B-lag, og
den skremmende utviklingen som Arbeiderpartiet og representanten
Jan Bøhler skisserer, skal vi ikke la utvikle seg videre.
Jeg er glad for at regjeringen følger
opp ved å styrke ordninger og gi gode rammebetingelser, slik at
det kan skapes aktivitetstilbud der terskelen for å bli med er lav. Men
dette handler ikke bare om penger. Dette handler også om prioriteringer
og holdninger i klubbene, i kretsene, fra trenere, fra idrettsledere.
Regjeringen tar dette ansvaret gjennom
ulike ordninger og samarbeid. Vi foreslår i statsbudsjettet å gi
178 mill. kr til tiltak i den nasjonale tilskuddsordningen mot barnefattigdom.
Vi har også undertegnet Fritidserklæringen,
som sier at kommunene, frivilligheten og staten sammen skal gå inn for
en felles innsats, slik at alle barn og unge, uavhengig av familiens
økonomi, skal få delta jevnlig i én organisert fritidsaktivitet
i uka, tror jeg det er.
Som en drahjelp går 10 mill. kr
til samarbeidsprosjekter mellom kommuner, frivillige organisasjoner
og andre aktører, slik at flere barn skal få delta i organisasjonslivet. Ikke
minst er jeg glad for å se alle de ulike utlånsordningene for utstyr
som finnes rundt omkring i kommunene, f.eks. frivillighetssentraler,
som mange idrettslag har, som gjør at barn ikke skal holdes tilbake
fra å gå på ski fordi foreldrene ikke har råd til å kjøpe ett par
en gang, eller som gjør at barn ikke skal holdes utenfor fotballaget
fordi mor og far ikke har mulighet til å betale fotballkontingenten,
og at en kan få hjelp gjennom kommunen og andre støtteordninger,
slik at ingen barn ikke skal ha muligheten til å delta i idrettsaktiviteter.
I avisen ser jeg at Arbeiderpartiet
er opptatt av lederlønninger, og at representanten Bøhler i VG sier:
«Jeg håper Stortinget kan gi noen
signaler slik at fotballforbundet skjønner at de må ha måtehold
og drive med sosial utjevning. Pengene kan ikke gå til topplederlønninger.»
Det er sterke reaksjoner på at fotballandslagets
trener godtgjøres med over 4 mill. kr. Det var på den bakgrunn jeg
ble utfordret til å delta i denne debatten.
Representanten Bøhler fra Arbeiderpartiet
sier videre til VG:
«Jeg må si at det er veldig manglende
dømmekraft. NFF er del av en bevegelse som spinker og sparer og
er helt avhengig av motivasjon i grasrota. Da må toppledere forstå
at de må være et forbilde.»
Arbeiderpartiet utfordrer da regjeringen
og meg til debatt på Stortinget.
Det er ganske alvorlig at vi har
kommet i en situasjon der lønningene til topplederne i idretten
har blitt et tema på Stortinget, og at stortingsrepresentanter og
Arbeiderpartiet går ut i avisen og er så bekymret og roper varsko.
Jeg tror at det mange andre som også er bekymret. Det er mange som
deler den bekymringen rundt omkring i idretten, men også rundt omkring
i Norge, og som spør seg hvorfor det er millionlønninger på toppen,
og hvorfor de har økt ganske kraftig de siste årene, mens vaffelsteikerne
og dugnadsfolket, alle mammaene og pappaene og trenerne som hver
eneste uke, flere ganger i uka, står på med frivillig innsats og
jobber og bidrar til idretten uten å få en krone i betaling.
Jeg skjønner at mange er bekymret,
og derfor skjønner jeg også at Arbeiderpartiet ønsker å ta opp denne
debatten på Stortinget. Jeg vil minne om at vi politikere skal være veldig
forsiktig med å instruere idretten. Som idrettsminister er jeg opptatt
av å ivareta idrettens autonomi. Det er idrettsdemokratiet som selv
skal avgjøre dette. Men når lederlønningene til presidentene, generalsekretærene
og trenerne blir et tema i Stortinget, er det likevel et signal
som vi skal ta på alvor, et signal som jeg håper at også idretten lytter
til, når Arbeiderpartiet velger å sette det på dagsordenen i salen
i dag.
Jeg håper at vi i fellesskap fortsatt
skal jobbe for å styrke ulike ordninger som gjør det mulig for alle
barn – uansett bakgrunn, uansett familiens økonomi, uansett ressursene
til dem som er rundt seg – å delta i aktiviteter på like vilkår.
Jeg ser at Arbeiderpartiet peker på noen forslag. Jeg synes det
er interessante tanker. Jeg ser fram til at Strategiutvalget for
idrett skal legge fram sine anbefalinger rett over jul, slik at
vi får et dokument derfra til å diskutere videre ut ifra. Jeg håper
at det der også kommer forslag om hvordan vi kan løse noen av de
store utfordringene idretten har i dag, nemlig utviklingen vi ser
med klasseforskjeller og utenforskap i idretten. Idretten skal være
inkluderende. Idretten skal være for alle, og et begynnende utenforskap
i idretten er en veldig skummel tendens. Derfor støtter jeg interpellanten
i hans bekymring i dag og oppfordrer til at vi alle skal være opptatt
av gode ordninger som gjør det mulig for alle barn og unge å delta
i idrett også i framtiden.
Jan Bøhler (A) [10:52:05 ] : Jeg takker statsråden for et innlegg
med mange gode poenger. Jeg vil nevne et eksempel på alvoret i dette.
Det var en idrettsleder i et lokalt lag øst i Oslo – i en av bydelene
jeg nevnte innledningsvis, og som har en veldig vanskelig anleggssituasjon
– som fortalte at flere veldig talentfulle fotballspillere, som hadde
vært ivrige og satset lenge, men som på grunn av at det er for dårlige
tilbud, for dårlige anlegg og for dårlige muligheter til å skape
en utvikling for dem som spillere, i stedet nå hadde havnet blant
dem som står rett utenfor idrettsbanen, nemlig kriminelle gjengmiljøer.
De var rekrutter der, i et av de farligste gjengmiljøene vi har
i Oslo. Det er svært viktig for samfunnet at vi greier å skape gode nok
tilbud til at alle blir motivert til å delta, at alle får like muligheter
til å utvikle seg.
Jeg er glad for at statsråden forstår
reaksjonene ute i Fotball-Norge og snakker om det. Jeg sjekket f.eks.
Furuset Fotball, som jeg var inne på, og som har ca. 400 barn og
unge i et meget viktig utsatt miljø i Oslo. De har ca. 1,5 mill. kr
i årsbudsjett, altså halvparten av disse lønningene som det var
snakk om i media. De spinker og sparer, de har dugnader, de selger
vafler – som statsråden sa – de har loppemarkeder og mye annet for
å skaffe 1,5 mill. kr. De har ingen sponsorer som blar opp de pengene,
så det må vi ivareta bedre når vi innretter ordningene. De får veldig lite
midler via de ordningene som Stortinget har mer ansvar for – jeg
tenker på momskompensasjonen og grasrotandelen – for det forutsetter
en stor omsetning og at man har den typen økonomi i klubbene. Som
jeg nevnte, er det særlig golfklubbene som får de store tildelingene
fra momskompensasjonen.
Jeg synes at den starten som statsråden
hadde, lover godt for debatten. Jeg er veldig klar over Stortingets
rolle når det gjelder Fotballtinget, fotballstyret osv., og det
skal vi passe på. Men når vi skal utjevne forskjeller, må alle gjøre
sitt på sin kant. Det må vi kunne forvente av hverandre.
Jeg håper også at vi kan gå grundigere
inn i de ordningene som jeg spesielt mener bør justeres for at man
skal få en bedre fordeling av ressursene. Det er ganske svære beløp
som går til idretten, bl.a. gjennom momskompensasjonsordningen på
totalt 455 mill. kr.
Statsråd Linda C. Hofstad Helleland [10:55:23 ] : Jeg synes
interpellanten har veldig mange interessante betraktninger og eksempler.
Vi har jo, som også interpellanten sier, mange typer ordninger som
nettopp skal være et sikkerhetsnett så alle barn blir fanget opp
og ingen faller utenfor, at det ikke blir et utenforskap i idretten.
Idretten er den største mottakeren av grasrotandelen. Grasrotandelen
skal gå til små lag og foreninger, og gjennom spillemidlene er det
også flere ordninger som er ment for å senke terskelen for barn
og ungdommers deltakelse i idrett og fysisk aktivitet. Ikke minst
er det viktig at vi bruker overskuddet fra tippemidlene til anlegg,
slik at det er tilstrekkelig med anlegg rundt omkring, og at de
skal de være gratis, man skal slippe å betale.
Jeg synes at det er interessante
nye tanker fra Arbeiderpartiet, både det å løfte inn en sånn debatt
i Stortinget om bekymringen for situasjonen i idretten, med utenforskapet knyttet
til barn og unge med lederlønningene, og også generelt. Jeg leste
forleden et innlegg i en avis fra styreleder i Holmlia SK, jeg tror
hun er Arbeiderparti-politiker i Oslo. Hun skriver i en kronikk,
henvendt til meg:
«Svake sportslige resultater, dårlig
demokratisk kontroll, liten transparens rundt økonomiske forhold
og dopingskandaler gjør at idrettsforbundet ligger med brukket rygg
og rekordlav tillit. Da er tiden inne til å stille krav.
Ingen er nærmere til å gjøre det
enn kulturministeren. Hun kan stille tydelige forventninger både
til idrettens arbeid med minoriteter og med kvinner, når hun nå
uansett skal rydde opp.»
Det er ganske interessant at Arbeiderpartiet
nå går så tydelig ut og mener at politikerne skal ta initiativ overfor idretten,
stille krav og rydde opp. Det tyder på at tilliten kanskje ikke
er til stede som den skal når man ber regjeringen gripe inn i det
som tradisjonelt har vært idrettsdemokratiets ansvar, og som idretten
har styrt.
Jeg ser fram til å følge debatten
videre og det som kommer fram her.
Anette Trettebergstuen (A) [10:58:38 ] : For Arbeiderpartiet
er det avgjørende at idretten skal være tilgjengelig både for dem
som ønsker å satse og konkurrere på høyt nivå, for dem som vil trene
og holde seg i form og for dem som mest av alt bare vil være sammen
med andre i et fellesskap.
Norsk idrett skal være for alle,
med alle, av alle og gjennom hele livet. Det er det den statlige
idrettspolitikken på best mulig måte skal legge forutsetningene
for.
Interpellanten peker prisverdig
på hvordan sosiale ulikheter blant barn og unge skapes, og hvordan
idretten kan være med på å bygge ned disse ulikhetene. Jeg skal
ikke gjenta poengene hans. Dette må vi til livs, og idretten er
et veldig godt redskap.
Noe er helt klart et foreldreansvar
som både statsråden og interpellanten har pekt på. Utstyrsjaget
er helt klart ekskluderende, men det kan stanses der foreldre sammen
lager gode regler. Det meste er også idrettens eget ansvar, at de
sørger for at den norske idrettsmodellen er gjenkjennelig fra topp
til bunn i idretten selv, og en god del er vårt ansvar som politikere.
Vi snakker veldig mye om hvordan
idretten bør være og om hvilke verdier den er fundert på, og hva
den må gjøre for å etterleve de verdiene. Det er viktig at politikere
sender signal og stiller krav, men vi må vite hva som er våre oppgaver.
Når politikere ender opp med kun å snakke om hva idretten selv må
gjøre, ja, til og med går langt i å skulle detaljstyre forhold som
idretten selv har ansvaret for, glemmer at man som politiker og
regjeringsmedlem har ansvar for rammevilkårene og hopper bukk over
egne løfter, da mener jeg at man sporer av. Jeg kan slå fast at
Arbeiderpartiet har full tillit til idretten. Statsråden lurte på det.
Det ble nevnt i interpellasjonen
etterlønnen til treneren. Det er ikke det som er hovedpoenget i
interpellasjonen. Når idrettsdebatten blir handlende bare om det,
ja, da taper idrettspolitikken på det. Jeg tror det er i regjeringens
interesse at fokuset er på de interne forholdene i idretten, og ikke
på regjeringens mangelfulle idrettspolitikk.
«Idretten er en grasrotbevegelse
som bygges best nedenfra og opp. Som politikere er vår rolle å bidra til
gode rammebetingelser for idretten, slik at bevegelsen selv kan
finne de gode løsningene».
Det synes jeg er veldig godt sagt
– jeg kunne helt klart ha sagt det selv – men sitatet er lånt fra
statsråden selv i en kronikk hun skrev i 2012. Der fant hun det
nødvendig å presisere at idretten er selvstyrt og en frivillig bevegelse, og
at vår oppgave som politikere er å gi rammevilkårene. Og i neste
setning tok statsråden til orde for mer penger til idrettsanlegg
over statsbudsjettet og en bedre momskompensasjonsordning. Årene
gikk, makta kom, og statsråden har gjort det stikk motsatte av det
hun lovte og vektla i kronikken. Det er ikke levert på et eneste
løfte til idretten eller frivilligheten. Momskompensasjonsordningen
er fortsatt like uforutsigbar og skaper problemer for lag og foreninger
hver eneste høst. Høyre fortsetter å stemme imot Arbeiderpartiets
forslag om å gjøre den bedre.
Pengene og etterslepet på idrettsanleggene
har heller ikke regjeringen tatt tak i. Høyre fortsetter å stemme
imot Arbeiderpartiets forslag om en flerårig plan med midler over
statsbudsjettet, slik at vi kunne fått tatt unna køen av anlegg
og prosjekter som nå venter på tur.
Når det er sagt, er det tydeligvis
noen anlegg som er likere enn andre, for i regjeringsforliket har
de funnet plass til noen enkeltanlegg som skal få plass på statsbudsjettet. Det
mener jeg er lite prinsipielt. Det er forskjellsbehandling, og det
er detaljstyring.
Det viktigste dersom vi ønsker at
norsk idrett skal være i stand til å være med og utjevne forskjeller
og fortsette å gjøre den gode jobben den gjør, er å verne om den
norske spillmodellen, at overskuddet fra folks spillepenger skal gå
til lokal aktivitet, kultur, frivillighet og idrett rundt om i landet,
og ikke i lomma til private aktører i skatteparadiser. Heller ikke
her tar regjeringen tak. Enkle grep som kunne vært med på å stanse
eller begrense de aggressive utenlandske spillaktørene, ønsker altså
ikke regjeringen å ta i. I stedet skapes det usikkerhet rundt framtiden
til spillmodellen. Det er disse grepene i den statlige idrettspolitikken
som jeg ønsker at statsråden skal levere på. Hittil har hun ment
veldig mye om interne forhold i idretten, mindre om det som faktisk
er hennes ansvar, hennes portefølje, de verktøyene regjeringen burde
brukt dersom de faktisk ønsket mer utjevning, økt deltakelse og
mer idrettsglede for alle.
Marit Arnstad (Sp) [11:03:57 ] : Først har jeg lyst til å takke
interpellanten for å ta opp et viktig tema til debatt, nemlig temaet
idrett og ungdom. Sjøl om interpellanten tar utgangspunkt i situasjonen
i Oslo, tror jeg problemstillingen er gjenkjennelig i veldig mange
deler av landet. Idrett i Norge er en folkebevegelse, og det er
en arena som favner veldig bredt. Opp til en viss alder er det slik
at alle er med på enten en eller flere idrettsaktiviteter, og i mange
lokale samfunn er idretten den viktigste sosiale møteplassen for
barn og ungdom.
Når det da gjelder det som interpellanten
mer spesielt tar opp, de mer sosioøkonomiske skillene blant aktive
tenåringer, tror jeg det er et sammensatt bilde, men det er en veldig
viktig problemstilling å peke på. Jeg tror veldig mange idrettslag
rundt omkring i landet spekulerer nettopp på det samme: Hvordan
skal vi klare å få ungene med i idrett og trening også etter perioden
13–14 år og opp til voksen alder? Hvordan skal tilbudet bli interessant
nok, samtidig som vi må prøve å holde treningsavgiftene på et moderat
nivå? Hvordan skal vi unngå at tilbudet utfordrer lommeboka til
foreldrene og fører til at noen faller fra på grunn av økonomi?
Det bildet er også en av grunnene til at det er viktig for oss å
diskutere hvordan vi sikrer idretten rammebetingelser som gjør det
mulig å lage gode tilbud gjennom hele barne- og ungdomsalderen,
og som favner alle uten at egenbetalingen skyter i været. For Senterpartiet er
det viktig at vår politikk sentralt fra innrettes slik at det understøtter
lokal aktivitet og gjør idrett tilgjengelig for alle.
Vi har ulike ordninger som kan bidra
til det. Flere av dem har vært nevnt her i dag – anleggspolitikken,
generelle støtteordninger og ikke minst momssystemet er viktige tiltak.
Når frivillige idrettslag stiller opp med dugnadstimer og kronerulling,
må også staten stille opp med ordninger som gir garantier og ikke
usikkerhet for økonomien i prosjektene. I den sammenheng har jeg
lyst til å understreke at den momskompensasjonsordningen for bygging
av idrettsanlegg som vi har i dag, er innrettet på en sånn måte at
den blir for usikker. Det burde ha vært en rettighetsstyrt ordning
som kunne ha gitt den nødvendige forutsigbarhet til idrettslag og
andre frivillige organisasjoner når de påtar seg det samfunnsoppdraget
det er å bygge idrettsanlegg. Samtidig er Senterpartiet åpen for
å drøfte om den ordningen, som rettighetsordning, også bør innrettes
slik at den adresserer breddeidretten og også favoriserer de mindre idrettslagene,
og ikke blir en ordning som er til det beste for mer spesialiserte
klubber. Så vi er åpen for å vurdere kriteriene for det.
Interpellanten nevner grasrotandelen.
Jeg må nok si at jeg er litt mer tvilende til å endre innretningen
på den. Grasrotandelen er en typisk motivasjonsordning, og det å være
motivert av at man har lyst til å støtte klubben sin og vise lojalitet
til klubben sin, tror jeg er et formål og en bakgrunn som en skal
være forsiktig med å bryte opp.
Men så er det også slik at skal
idretten kunne få bedre rammebetingelser, krever det at idretten
har tillit, både i befolkningen og i egne rekker. Når man i forrige
uke kunne lese i VG at omdømmet til norsk idrett er dårlig, og det er
en kraftsalve som nå kommer fra en rekke idrettstopper sammen med
også mange andre engasjerte, er det en kilde til bekymring. Bakgrunnen
for påstanden er ikke bare de senere månedenes dopingsaker, men
også mangelen på åpenhet i ledelsen av Norges idrettsforbund om
avtaler og økonomiske forhold.
Uten å legge meg opp i interne forhold
i en frivillig organisasjon er det i alle fall på sin plass å påpeke
fra denne talerstolen at organisasjoner som finansieres og bæres
av fellesskapet gjennom offentlige midler og særordninger, må forvente
å få det politiske søkelyset på seg. Det er uheldig når lønnsnivået
i Idretts-Norge bidrar til å skape avstand mellom det aktive leddet
og ledelsen i idretten. Lønnsnivået må avspeile det som folk flest
anser som rimelig. Det er også skadelig – det har jeg lyst til å
understreke – når organisasjonene utviser mangel på åpenhet om denne
typen forhold. Det bør ikke være vanskelig å være åpen også om lønn
og arbeidsvilkår.
Politikkens søkelys må være på hvordan
vi forvalter statens rammer, og jeg vil advare mot at vi i altfor
stor grad også gjør det til en partipolitisk debatt, og at det på
en måte er enten det ene eller det andre partiet som her har gjort
feil eller ikke. Men jeg tror det er viktig for kulturministeren
å huske at hun er den konstitusjonelt ansvarlige statsråd også for
de rammene som politikken velger å sette for idretten.
Bård Vegar Solhjell (SV) [11:09:25 ] : Eg vil takke interpellanten
for ein svært viktig interpellasjon og statsråden for eit svar som
eg synest viste ei bra problemforståing.
Dette er viktig av ei rekkje grunnar,
bl.a. det kanskje mest overordna, som interpellanten gjorde godt
greie for, for idrett er noko av det viktigaste vi menneske driv
med i eit samfunn, på alle dei forskjellige nivåa. Vi kan ta fotball for
barn – barnefotball er eit lite stykke Noreg i mange lokalsamfunn.
Det kan fort vere ein klasse der alle gutane spelar fotball – og
mange er med, òg jenter. Eg vil seie unnskyld til representanten
Arnstad, men det er framleis ein del fleire gutar som spelar fotball.
Poenget mitt er at det er så mykje meir enn berre den aktiviteten.
Men – og dette er viktig – for idretten er det slik at dersom ein
klarer å dra med seg ein breiast mogleg base av ulike barn, unge
gutar og jenter, oppover i åra, har ein òg ein breiast mogleg base for
talenta. Dersom ein i eit lite land som vårt skal vere på topp internasjonalt
i idrett, har ein ikkje råd til at mange talent er borte før ein
veit om dei verkeleg er talent.
Det gjeld om vi skal hevde oss i
store internasjonale idrettar som fotball, f.eks. Men når det gjeld
ski, kan ein gå igjennom lista over kor norske skimeistrar opp gjennom åra
er frå, og dersom det skal vere slik at det berre er dei som har
råd til dyrt utstyr, som skal kunne verte gode på ski i framtida,
seier det seg sjølv at vi vil vere heilt sjanselause som skinasjon
i tiåra framover.
Så må eg leggje til at eg har òg
eit stort personleg engasjement i dette – dette har dominert heile
oppveksten og mitt vaksne liv, og no dominerer det stort sett kvar
einaste kveld med barn òg, seinast i går, med dugnaden med å kaste
ut flis til ei lysløype der eg bur. Difor er det viktig, synest
eg, å gå inn i – og eg vil bruke litt av erfaringa mi – kva som
skjer. Det første er at det er ein veldig stor vekst i kjøpekrafta
i Noreg, og det kan vi kombinere med auka forskjellar. Det er nokon
som har enormt med pengar til å investere i det beste og det dyraste
utstyret, mens andre har mindre. Det andre er at organisert idrett
betyr meir enn den uorganiserte, for det er færre som går på ski
frå seg sjølv og til naboen, eller som berre møtest på løkka. Då
betyr den organiserte idretten meir. Så har idretten vorte dyrare på
ganske mange ulike måtar. Når det gjeld anlegg, lysløyper og kunstsnøanlegg,
undervarme på kunstgras, er det dyrare å drive for klubbane, men
det kostar òg meir for den enkelte. «Sock up»-sko i fotball – for
dei uinnvigde er det sko der ein har ein slags sokk som del av skoen
– er noko som alle barn vil ha, eller dei vil ha to par eller fire
par ski, kva veit eg. Det er dyrare utstyr, eit treningstilbod som kostar
meir, osv. Men det siste er nok at grunnen til at dette vert så
sentralt, handlar eigentleg ikkje mest om behova. Ein vert ikkje
ein betre fotballspelar av «sock up»-sko enn av vanlege sko – det
er fullt mogleg å vere ein svært god skiløpar på ti år med eitt
par ski i forhold til fire par. Men presset om å ha meir og meir,
det sosiale presset blant barn, er der. Så ligg det kompetanse bak.
Skal ein klare seg med eitt par ski, må det smørjast om kvar veke,
kanskje, når det er klassisk, og når det er skøyting. Då må ein
ha foreldre som kan gjere det, med alt det styret det inneber, som
har tid til det, osv. Og det er barn som skal følgjast opp. Alt
dette er det nokon som er drivkreftene bak.
Nokre ord, overordna, om løysingar
– for det første: Generell fordelingspolitikk spelar sjølvsagt ei
avgjerande rolle her òg. Eg skal ikkje seie meir enn det. Eg vil
berre seie at dette er endå eit eksempel på kor utruleg viktig det er.
For det andre synest eg det er fornuftig, slik representanten Bøhler
og andre er inne på her, at vi går igjennom fordelinga til anlegg
og korleis det fungerer. Eg har sett liknande eksempel tidligare
sjølv. Ein systematisk gjennomgang av dette – ikkje minst med sikte
på at idrettar som når mange i område der det bur mange, må kome
godt ut av det, slik at ein kan nå ut til mange, f.eks. i ressurssvake
område – er viktig. For det tredje bør ein kanskje i større grad
tenkje at idrettslag skal ha utstyr. Eg skal bruke eit eksempel
frå meg sjølv. Segling er ein dyr idrett – eg har ei dotter som
driv med det. Det er likevel ein lågare kostnad for oss per barn
enn for dei som har barn som driv med ski og fotball, fordi klubben
har joller, har utstyr. Ein klubb som har investert mykje, har veldig
mykje meir dugnadspress for å få til det, sjølvsagt, men det gjer
at veldig mange faktisk kan drive med ein dyr idrett til ein lågare kostnad
enn for dei som går på ski, eller det eg betalar for at mine barn
skal gå på fotball.
Til slutt til fråfallet i ungdomstida
– ei enormt viktig problemstilling, som bl.a. representanten Arnstad
snakka om: Kva gjer vi med dei som ser at dei ikkje held på å verte toppidrettsutøvarar
når dei er 13–14–15 år, men som kanskje kunne hatt ei stor interesse
som dei kunne dratt med seg vidare og hatt som ein positiv ting
i livet sitt seinare, som eg for så vidt sjølv er eit eksempel på.
Det er nøkkelen, trur eg, til folkehelse for vaksne òg.
Steinar Gullvåg (A) [11:15:01 ] : I likhet med alle andre som
har vært på denne talerstolen i denne debatten, vil jeg takke interpellanten
for et godt oppspill. For det er en viktig debatt han her tar initiativ
til. Heldigvis er det en debatt som pågår i norske kommuner, i skolemiljøene, blant
foreldre og ikke minst i idretten selv. Vi har i løpet av de siste
årene opplevd at økende sosiale forskjeller gjør at vi får flere
fattige barn og flere fattige familier, familier som simpelthen
ikke har råd til at deres barn skal kunne delta i lokalmiljøets
mange aktiviteter, bl.a. i idretten. Det er selvfølgelig en langt
større debatt å gi seg inn på årsakene til økte sosiale forskjeller,
men jeg skal la det ligge i denne sammenheng. Men dette handler
dypest sett om økende barnefattigdom, det handler om utenforskap,
og det handler ikke minst om inkludering. Og idretten er som del
av samfunnet en svært viktig del av tilbudene til barn og unge.
La meg si i utgangspunktet at mange
idrettslag og -forbund gjør en fantastisk jobb for å inkludere flest
mulig i sine aktiviteter og i sin virksomhet. Men det er også de som
ikke klarer å gjøre den oppgaven like godt. Selv om forbundene har
svært ideelle målsettinger for inkludering, er det vanskeligere
å sette dette ut i praksis når man kommer ned i lokalmiljøet og
i idrettslagene, for som flere har nevnt: Idrett koster. Det er
ikke bare utstyret som koster. Og la meg si: Dette handler ideelt
sett ikke om seksåringer eller sjuåringer som skal ha fire par konkurranseski
og smørebod i hagen. Det er ikke der problemet ligger. Problemet
ligger i å betale kontingenter til idrettslag, i å betale treningsavgifter
til idrettslagene, og selvfølgelig i å skaffe seg det utstyret barna
trenger for å kunne utføre idretten sin.
Da ramler vi opp i finansieringen
av idrettslagene, altså driftsmidlene til idrettslagene. Dessverre
er det slik at kommunene som sliter med svak kommuneøkonomi, heller
ikke har hatt anledning til å følge opp dette med økende tilskudd
til idrettslagene. Kommunene opplever dessuten en kraftig økning
i utgiftene til sosialhjelp, som nå blir mer og mer tyngende på
kommunebudsjettene. Noe av dette skyldes ønsket om å utjevne problemene
fattigdommen skaper, og spesielt barnefattigdommen.
La meg til slutt si at det er svært
viktig at man har ideelle målsettinger for bekjempelse av barnefattigdom,
og inkludering i idretten. Men det vi kan gjøre noe med her, er
å styrke idrettslagenes muligheter for ikke bare å investere i nye
anlegg, men å sørge for at kommunene får anledning til å yte mer
til driftsmidler til frivillige organisasjoner. Og her er altså
idretten en vesentlig del.
Jan Bøhler (A) [11:20:20 ] : Jeg takker for gode innlegg i
debatten og hyggelige tilbakemeldinger. Det er fint å høre på forståelsen
og innlevelsen som Marit Arnstad, Bård Vegar Solhjell og alle sammen
viser i denne reelle problemstillingen, og at representantene også
har egne erfaringer fra det som skjer ute i Idretts-Norge.
Det Marit Arnstad nevner om hvordan
få barn til å fortsette med idrett utover 13–14-årsalderen, var
også noe av utgangspunktet mitt, for som nevnt var undersøkelsen blant
de 24 000 som tallene mine bygde på, gjort blant barn i den alderen,
i ungdomsskolen. Det å etablere gode nok tilbud, attraktive nok
tilbud, gode nok anlegg, brede nok treningstilbud og utviklingsmuligheter
vil avgjøre om de fortsetter eller ikke, og hvordan de egentlig
vil utvikle seg videre, både som deltagere i idretten, og som mennesker.
Vi bør primært se på det vi kan
gjøre noe med her på Stortinget, og da var jeg glad for det Marit
Arnstad også sa, at hun mener at det kan være fornuftig å se på
kriteriene for momskompensasjon, slik at den i større grad favoriserer breddeidretten,
favoriserer dem som har en dårlig anleggssituasjon i dag, og at
den ikke går til dem som har aller mest, som har den beste og sterkeste
økonomien og best tilgang på sponsorer osv. Det er jeg glad for.
Jeg merker meg også at Bård Vegar Solhjell nevnte at han var opptatt av
den samme problemstillingen, og at statsråden i det hun sa om innspill
til utvalget som er i arbeid, var inne på det samme, så det tyder
på at vi kan dra i samme retning.
Jeg synes også Marit Arnstad oppsummerte
bra det som er sagt her når det gjelder lederlønninger og fordeling.
Det er på sin plass at det sies også herfra at når det gjelder organisasjoner
som bæres av støtteordninger, bæres av frivillighet, er det uheldig
når lederlønningene bidrar til å skape avstand. Det bidrar til at
de som jobber lokalt, som gjør alt de kan for å bidra frivillig,
og som snur på hver krone, føler at det blir noe feil, at det ikke
blir motiverende, men det motsatte. Lederlønninger må tilpasses
det som er situasjonen i idretten lokalt, og framfor alt må det
være åpenhet.
Jeg synes det var en bra oppsummering
av det som er sagt her om det. Samtidig skal vi passe på idrettens
autonomi og idrettens selvstyre, selvsagt, at det er fotballtinget og
fotballstyret som steller med det. Samtidig må vi også her i Stortinget
kunne si hva som skal til for at vi skal ha et best mulig samspill
om en god utvikling.
Statsråd Linda C. Hofstad Helleland [11:23:49 ] : Jeg vil igjen
takke interpellanten for at vi diskuterer denne saken. Det er en
viktig debatt, så jeg er veldig glad for at representanten Bøhler
faktisk tar den inn i Stortinget. Her er vi egentlig ikke vant til
å diskutere innholdet i idretten på den måten som vi gjør nå, men
jeg tror at det er helt på sin plass, og det hører vi også på de
gode innleggene fra representantene, som viser et veldig sterkt
engasjement for utviklingen av norsk idrett.
Det vi alle vet, er at det foregår
fantastisk mye god idrettsaktivitet i hele Norge hver eneste dag.
Det er et fantastisk tilbud til barn og unge og voksne som ønsker
å holde seg i fysisk aktivitet. De er opptatt av det fordi det gir helsegevinst,
det gir gode felleskap, og det gir idrettsglede. Det er også noen
som er så talentfulle og trener så hardt at de når toppen og gir
oss veldig mye god underholdning, f.eks. i løpet av vinteren når
vi er samlet foran tv-en og følger med på hva de får til, bl.a.
på ski.
Det er også vår oppgave, som representanten
Arnstad sa, når så store deler av det offentliges midler går til
idretten, når så mye av det er tuftet på frivillig arbeid, og når man
jobber som vaffelstekere og snur på hver krone i idrettslagene,
at man føler at også ledelsen i norsk idrett lever etter de samme
prinsippene. Det med nøkternhet og moderasjon og å gjøre ting enkelt
har jo kjennetegnet norsk idrett. Det er verdier alt handler om
når vi har med oss appelsinen og kvikklunsjen og går og setter oss
ute i skogen når vi er på skitur. Det er ikke det eksklusive, og det
er ikke millionlønninger det norske folk ønsker å tenke på når man
identifiserer seg med norsk idrett.
Derfor synes jeg at det kommer frem
mye bra her, ikke minst om at det må gjøres noe med anleggspolitikken.
Der er vi i gang. Vi hadde et stort møte med idretten i høst, med mange
særforbund, og jeg har sagt at vi nå går gjennom hele anleggspolitikken,
basert også på innspillene fra Strategiutvalget for idrett. Vi må
få en mer systematisk oversikt over hvordan vi bygger ut anlegg,
ikke minst spesialanlegg, rundt omkring i hele landet, og at vi
også gjør anleggsprioriteringen mer rettferdig ute i kommunene,
kretsene og fylkene – for å si det på den måten.
Momskompensasjonen har økt kraftig
og går til idrett. Lokale aktivitetsmidler som bidrar til å holde
kostnadene nede, er på 315 mill. kr i 2016. Vi skal fortsatt bruke
mye penger på idretten, men sosial ulikhet i idretten er en utfordring,
så vi har mye å ta tak i på alle nivå, og derfor vil jeg takke for
den viktige debatten vi nå har hatt.
Presidenten: Dermed
er debatten i sak nr. 2 ferdig.
Presidenten vil foreslå at sakene
nr. 3–16 behandles under ett. – Det anses vedtatt.