Stortinget - Møte lørdag den 17. desember 2016

Dato: 17.12.2016
President: Olemic Thommessen

Innhold

Sak nr. 3 [12:10:46]

Innstilling fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen om Bevilgninger på statsbudsjettet for 2017, kapitler under Kunnskapsdepartementet og Kulturdepartementet samt forskningskapitler under Nærings- og fiskeridepartementet og Landbruks- og matdepartementet (rammeområde 16 (Innst. 12 S (2016–2017), jf. Prop. 1 S (2016–2017) og Prop. 1 S Tillegg 3 (2016–2017))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 55 minutter, og at taletiden blir fordelt slik:

Arbeiderpartiet 30 minutter, Høyre 25 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Senterpartiet 10 minutter, Venstre 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10 minutter og Miljøpartiet De Grønne 5 minutter.

I tillegg foreslås en taletid på inntil 10 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det innenfor den fordelte taletid blir gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Marianne Aasen (A) []: Den største utfordringen i skolen i dag er frafallet. Én av fire elever slutter før de har bestått videregående opplæring. Det er 15 000 elever i hvert kull. Det meste vi gjør i skolepolitikken, må bygge opp mot uønsket frafall, for det blir stadig vanskeligere å stå uten fagbrev eller mulighet for videre studier. Konsekvensene for en god del blir løs eller ingen tilknytning til arbeidsmarkedet. Konsekvensene for samfunnet er at vi mangler fagfolk, særlig folk med fagbrev eller med høyere utdanning innen profesjonsyrker som lærere, ulike helsearbeidere eller ingeniører. Det er ikke bra for den enkelte å oppleve at det ikke er bruk for en, og det er ikke bra for samfunnet med en så stor ressurssløsing som arbeidsledighet er. Et godt utdanningssystem som gir plass og rom for alle, er derfor avgjørende for om vi lykkes med denne store og viktige oppgaven.

Det viktigste og mest kraftfulle verktøyet norske politikere har, er statsbudsjettet som vi behandler deler av i dag. Det er hva man gjør med de store pengene, som viser den politiske retningen. Er det offentlige fellesoppgaver som er viktigst, eller er det økonomiske lettelser for dem med høyest inntekt og formue? Er det målrettede tiltak mot arbeidsledighet eller såkalte dynamiske skattelettelser, som viser seg å gi lite med arbeidsplasser? Er det mer til kommunene, som gjør jobben i skolen og i eldreomsorgen, eller er det mer til dem med store formuer? Svaret fra regjeringa også denne gangen er store skattelettelser, økt oljepengebruk og for lite satsing på utdanning.

Regjeringa økte oljepengebruken med 15 mrd. kr fra 2016 til sitt forslag til 2017-budsjettet. I forslaget er det fire nye tiltak innen skole som får mer enn 10 mill. kr i friske penger. Det er tidlig innsats, yrkesfaglærerløft, tiltak mot mobbing og satsing på realfag. Skole er dermed avspist med under 2 pst. av økningen i oljepengebruken. I tillegg får ikke kommunene nok til å løse de tunge og viktige oppgavene de har i eldreomsorgen og skolen.

Vi på Stortinget kan ha gode intensjoner for både barneskole, ungdomsskole og videregående opplæring, men det hjelper lite hvis kommunene har for dårlig økonomi. Derfor har Arbeiderpartiet i sitt alternative budsjett 3 mrd. kr mer til kommunene. Det må til for å hindre at lærerstillinger forsvinner, eller at skolehelsetjenesten for ungdom ikke svekkes – for å ta noen viktige eksempler.

For lite penger til kommunene og store skattelettelser til dem med mest fra før har vi blitt vant til preger budsjettene fra denne regjeringen, men på utdanningsområdene ser vi også et annet interessant mønster, nemlig at stortingsflertallet presser regjeringen til å føre en politikk de mer eller mindre er imot. Høyre og Fremskrittspartiet har satt seg på sidelinjen i norsk skolepolitikk som de to eneste partiene som ikke ønsker økt satsing på flere lærere. Vi er glade for at sentrumspartiene deler ambisjonen om flere lærere og mer kunnskap i skolen. Høyre argumenterer imot i media, men stortingsflertallet vil at norske elever skal ha mer tid med læreren sin, og at lærerne har nok tid til elevene. Derfor støtter Arbeiderpartiet de fleste endringene Kristelig Folkeparti og Venstre har gjort i kunnskapsbudsjettet.

Vi har dessuten satt av mer enn 1 mrd. kr mer enn regjeringas opprinnelige forslag til flere lærere, kamp mot mobbing og tidlig innsats. Vi bruker over 100 mill. kr på lese-, skrive- og regnegaranti: Vi reverserer kuttet i 600 lærerstillinger i ungdomsskolen og øker lærertettheten i barneskolen – til sammen 480 mill. kr mer til flere lærere. Vi er også med på de påplussingene som kom etter budsjettforliket.

Tidlig innsats er avgjørende for å lykkes i skolen. En uke, en måned eller et år er for et barn et hav av tid. Barn er svært mottakelige for læring, men evnen til å lære endrer seg etter hvert som barnet vokser. Vente og se er derfor ikke noe alternativ. Regjeringa sier også de skal satse på tidlig innsats. Det er bra, men tidlig innsats-satsingen til regjeringa kommer heller sent enn tidlig.

Som svar på budsjettspørsmål sier regjeringa at de 150 mill. kr skal forberede kommunene på et lovforslag som skal ha til hensikt at faglig svake elever skal få tilbud om tidsavgrenset intensivopplæring, men at det tidligst er aktuelt å iverksette disse endringene i lovforslaget fra skoleåret 2018–2019.

Dette er altså penger som skal brukes på barn som nå er tre–fire år gamle og går i barnehagen. Men kuttet kommer nå og rammer ungdomsskoleelever, som også trenger flere lærere, der de går på skoler i fulle klasserom og fulle skoler i de mest befolkningstette delene av landet. På denne bakgrunn er det underlig at de forklarer kutt på disse ungdomsskolene med at pengene skal brukes på tidlig innsats – når lovendringen ikke trer i kraft før om to år.

Nå er arbeidsledigheten i Norge større enn i Sverige og USA. Det er oppsiktsvekkende i seg selv. For det understreker at vi er i en alvorlig sysselsettingssituasjon i Norge. Med nær 80 000 mennesker under 30 år utenfor studier eller arbeid er det ganske så utrolig at regjeringa ikke foreslo en eneste ny studieplass i statsbudsjettet for 2017. Det kommer nå 500 studieplasser etter forliket, med påholden penn.

Arbeiderpartiet har i sitt alternative budsjett satt av penger til 3 000 nye studieplasser, slik at flere får muligheten til å studere. Det betyr at arbeidsledige og andre som står utenfor arbeidslivet, lettere kan sikre seg den kompetansen som trengs for å få arbeid. Få ting er viktigere akkurat nå. Det er hundrevis som søker stillinger hvor man ikke trenger formal kompetanse, i dag. Samtidig mangler vi lærere og barnehagepedagoger og de fleste yrker innen helsefag på bachelor- eller masternivå.

For snart fire år siden behandlet vi forskningsmeldinga. Da vedtok et enstemmig storting at det skulle lages en langtidsplan for forskning og høyere utdanning for å få større forutsigbarhet for sektoren. Dette har vært bra. Regjeringa svarte på deler av oppgaven, men ikke hele. Høyere utdanning fikk knapt noe trykksverte i det hele tatt, og det er kanskje derfor det kommer en stortingsmelding om kvalitet i høyere utdanning sånn i innspurten av stortingsperioden.

En plan for bygg og infrastruktur ble heller ikke besvart. Det er svært uforutsigbart hvem som får tilskudd til bygg når, og hvorfor rekkefølgen er akkurat slik eller slik. Det er en kjent og veldokumentert sak at det er store etterslep på bygg og infrastruktur i universitets- og høyskolesektoren. Derfor bestemte Stortinget i 2013 at langtidsplanen også skulle omfatte bygg. Det skapte forhåpninger hos mange, men så å si ingenting er innfridd. Kun ett prosjekt har regjeringa foreslått startbevilgning til på de fire statsbudsjettene som Høyre og Fremskrittspartiet har lagt fram, og det er museet i Bergen – ikke noe mer. Det er ikke godt nok og svarer ikke på det store behovet denne sektoren har for nye bygg og ikke minst god infrastruktur. Den teknologiske utviklingen går svært fort. Skal norske forskningsmiljøer være konkurransedyktige, kan de ikke sitte med for gammelt utstyr.

Sektoren er fortsatt i en strukturprosess. Mange institusjoner har slått seg sammen, og de bruker fortsatt mye ressurser på dette. Arbeiderpartiet har støttet intensjonene i reformen, men det er viktig at det følger ressurser med, slik at dette ikke svekker forskningsaktiviteten og undervisningskvaliteten. Særlig på denne bakgrunn er det underlig at regjeringa og samarbeidspartiene velger å foreta et reelt kutt, forsøkt sminket gjennom å bruke ordet «reform». Universitetet i Oslo, f.eks., sier de ikke har fått et så dårlig budsjett på mange år, og at de vil gå i minus. De har nettopp vært gjennom en egen effektiviseringsrunde. Da er det svært lite motiverende å få et slikt kutt, begrunnet i behovet for mindre byråkrati i staten generelt. Her brukes det grovt kaliber, og resultatet er at man trolig ødelegger for mye. I denne sammenhengen går det ut over forskning og undervisning. På toppen av dette har altså regjeringa klart det kunststykket å ikke forankre i Stortinget et nytt finansieringssystem. Det er et klart flertall for prinsippene, men når de innfører indikatorer som kommer overraskende på både sektoren og KUF-komiteen, kan ikke regjeringa forvente ubetinget støtte.

Arbeiderpartiet støtter flere av målene, som samarbeid med arbeidsliv og næringsliv og å stimulere til å få kandidater til å fullføre en grad, men regjeringas løsninger støtter vi ikke uten videre. De bryter med faglige anbefalinger på flere punkter, og det gir uante konsekvenser for institusjonene. Disse endringene skal legge premisser for institusjonene i lang tid framover, og da må vi kjenne konsekvensene. Derfor vil vi utsette.

Vi har alle vært vitne til en valgkamp i USA som for oss har fortonet seg underlig. Mye kan sies om den, men ett forhold er alle enige om. Landet er delt – splittet. Etter min mening skyldes det bl.a. en utvikling i helt gal retning innen utdanningspolitikken over tid. Mange barn går på fattige offentlige skoler og får ingen god utdanning. Før var college eller universitetsutdanning gratis på statlige universitet. Dette har blitt for dyrt for mange, også i middelklassen. Omskolering, omstillingsmidler og etter- og videreutdanning for dem som mister jobben i industrien, tilbys knapt. De blir overlatt til å løse problemet selv. Stadig større skattelettelser i svært mange år, særlig til de rikeste, har gitt trange offentlige budsjetter. Det har gått ut over noe av det viktigste et samfunn må levere til sine innbyggere – et godt og gratis utdanningssystem.

Store skattelettelser, trangere offentlige budsjetter og mer privatisering er en oppskrift som fører et samfunn i gal retning. Valget i 2017 vil bli et retningsvalg. Arbeiderpartiet vil ha Norge tilbake på et spor hvor fellesskap, gratis utdanning til alle og en trygg velferdsstat er viktigere enn skattelettelser og privat rikdom.

Presidenten: Ønsker representanten å ta opp forslag som ligger i innstillingen?

Marianne Aasen (A) []: Det vil jeg gjøre. Jeg tar opp Arbeiderpartiets forslag.

Presidenten: Da har representanten Marianne Aasen tatt opp de forslagene hun refererte til.

Kristin Vinje (H) []: Etter tre år har regjeringen lagt frem sitt fjerde budsjett, og det er nok et budsjett for flere jobber, bedre velferd og en trygg hverdag. Budsjettet for 2017 reflekterer også denne gangen at en av hovedprioriteringene til regjeringen er å investere i kunnskap.

Vi styrker arbeidet med tidlig innsats i skolen, vi styrker innsatsen mot mobbing i både barnehage og skole, vi fortsetter en storstilt satsing på videreutdanning av lærere, og vi innfører en ny femårig masterutdanning for lærere. Vi følger opp langtidsplanen for høyere utdanning og forskning, og vi styrker studentenes velferd gjennom å gi dem elleve måneders studiestøtte og gjennom å bygge mange flere studentboliger.

Sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre har Høyre og Fremskrittspartiet skiftet takt i kunnskapspolitikken. Det merker elevene, det merker lærerne, det merker studentene, og det merker forskerne.

I fremtiden vil vi også merke hvilken effekt det har på verdiskaping, for det å legge et godt kunnskapsgrunnlag er noe av det viktigste vi kan gjøre for å sørge for at vi evner å etablere nye, konkurransedyktige private bedrifter som kan bidra til å finansiere vår fremtidige velferd. Det handler om at vi tar vårt forvalteransvar på alvor.

I de siste fire budsjettene har bevilgningene til forskning og utviklingsarbeid økt med til sammen 5,1 mrd. kr utover prisveksten. Til sammen har vi trappet opp veksten med en reell økning på rundt 4 pst. hvert år, fra en gjennomsnittlig vekst på 2,4 pst. i forrige rød-grønne periode. Det kan man trygt kalle et taktskifte. I tillegg ligger det an til at SkatteFUNN-ordningen for forskning og utviklingsarbeid i næringslivet øker med godt og vel 1,4 mrd. kr i perioden, bl.a. som følge av utvidelser som denne regjeringen har gjort i den ordningen.

Norge står overfor store utfordringer når det gjelder omstilling, det visste vi da vi overtok regjeringsmakten. Derfor har vi hele tiden jobbet systematisk med å investere i utdanning, forskning, infrastruktur og vekstfremmende skattelettelser. Det gjør vi fordi vi vet at det er det som skal til for å skape vekst. Det er kunnskap og kompetanse som er grunnlaget for vår fremtidige velferd. Norge har hatt en sammenhengende vekst i bevilgningene til forskning og utviklingsarbeid gjennom de siste 30 årene. Men i en tid hvor mange land nå kutter i forskningsbevilgningene, satser vi enda mer offensivt enn før, noe som vil styrke vår konkurranseevne på sikt.

Mens den rød-grønne regjeringen satset aller mest i sitt første år i regjering, som var et nedjustert forskningsbudsjett i forhold til det Bondevik II-regjeringen leverte fra seg før den gikk av, varierte den rød-grønne forskningsinnsatsen fra år til år, som en jo-jo, og alle husker hvileskjæret fra 2007. I motsetning til den rød-grønne regjeringen har det ikke-sosialistiske flertallet sammen sørget for å øke forskningsbevilgningene hvert eneste år, både som andel av statsbudsjettet og som andel av BNP. Det er fordi vi prioriterer kunnskap, og vi holder stødig kurs.

Vi har lagt frem en langtidsplan for høyere utdanning og forskning, og den er systematisk blitt fulgt opp hvert år. Det gjør vi også i budsjettet for 2017. Bevilgningene styrkes med 580 mill. kr i 2017, og til sammen har vi fulgt opp planen med totalt 2,2 mrd. kr i perioden 2015–2017. Forskningsmiljøene har aldri opplevd en lignende forutsigbarhet i forskningsbevilgningene, og studentene har fått et historisk løft gjennom elleve måneders studiestøtte og rekordstor satsing på studentboliger. Vi gjennomfører en strukturendring i universitets- og høyskolesektoren for å få mer robuste fagmiljøer og bedre undervisning for studentene.

Regjeringen leverer så det suser på skole, utdanning og forskning. Men la meg avslutningsvis også si at regjeringen leverer solid på andre områder. Den 1. januar gjennomfører vi et viktig skille mellom staten og Den norske kirke. Det er en historisk milepæl. Gjennom denne prosessen, som har fått bred oppslutning i Stortinget, og som har pågått i hele regjeringsperioden, er det nå lagt et godt grunnlag for at Kirken skal kunne ivareta sin rolle som folkekirke.

Bente Thorsen (FrP) []: Det er et godt og stort budsjett som er vedtatt, men så står også Norge overfor store utfordringer i årene som kommer. I budsjettet for 2017 bevilges det mye til investeringer i infrastruktur, forskning og kunnskap. Det vil redusere næringslivets transportkostnader, øke innovasjon og nyskaping og heve kompetansen i befolkningen. Dette er bevilgninger som er investeringer i framtiden, investeringer for nødvendige omstillinger som skal sikre vekst og velstand.

Noen partier, som f.eks. Arbeiderpartiet, ynder å si at denne regjeringen gir mest skattelettelser til dem som har mest fra før. Jeg blir ikke forbauset om det kommer fram flere ganger i denne debatten

I Fremskrittspartiet bruker vi ikke den retorikken. Vi mener at når regjeringen følger opp Fremskrittspartiets politikk og gjennomfører betydelige skattelettelser, gjennom bl.a. redusert selskapsskatt, er dette skattelettelser som trygger eksisterende arbeidsplasser og gir mulighet for å etablere flere nye arbeidsplasser.

I forbindelse med de nødvendige omstillinger som må skje i næringslivet, er jeg glad for at en samlet komité står bak en merknad som viser til at nedgangen innen olje- og gassnæringen har ført til både høyere arbeidsledighet i fylkene på Sør- og Vestlandet og til dels stor reduksjon av nasjonal verdiskaping og eksport.

Det vil være god kapasitet og vilje til omstilling og fornyelse i næringslivet de kommende år, og bedriftene har behov for langsiktig samhandling med forsknings- og utviklingsmiljøer for å sikre en bærekraftig transformasjon og fortsatt høy verdiskaping.

Videre viser komiteen til at en er oppmerksom på de alvorlige utfordringene arbeids- og næringslivet på Sør- og Vestlandet har, og ser derfor behovet for langsiktig omstilling og fornying av næringslivet i disse fylkene.

Regjeringens prioriteringer de siste par årene har lagt særlig stor vekt på omstillingsbehovene på Sør- og Vestlandet. Jeg har forventninger til at Fremskrittspartiet og regjeringen fortsetter med dette. Jeg vil understreke at dette har formidabel betydning for Rogaland, som har høy arbeidsledighet.

Selv om vi skal leve av olje og gass i mange år framover og dette fremdeles vil være viktig for næringslivet også i Rogaland, er det en utfordring at ca. 40 pst. av arbeidsplassene i fylket er relatert til olje- og gassektoren. En satsing på samarbeid mellom forskningsmiljøer og næringsliv vil sikre nye arbeidsplasser i Rogaland og nasjonalt bidra med skatteinntekter.

Fremskrittspartiet mener at gode og forutsigbare rammevilkår for næringslivet, kutt i skjemaveldet og en god utdannings- og forskningssektor er grunnsteinene i velferdssamfunnet og en forutsetning for å trygge arbeidsplasser og verdiskaping.

En fungerende og økonomisk bærekraftig velferdsstat er fullstendig avhengig av en god utdanningssektor. Her spiller læreren en nøkkelrolle. Uten gode lærere blir det ingen kunnskap eller verdiskaping i framtiden. Så lenge jeg kan huske, har vi snakket om hvor viktig det er med gode lærere i skolen. I den sammenheng vil jeg gjerne sitere Trond Giske fra en spørretimedebatt den 12. april 2000, da han var utdanningsminister:

«Lærerutdanningen er en del av den høyere utdanningen i Norge, og det vil

være naturlig at også den gjennomgås etter at Mjøs-utvalget har kommet med

sin innstilling. Og jeg er helt enig med representanten Petersen i at vi må sørge

for at vi har gode nok og kvalifiserte lærere. Det er alvorlig at veldig mange

lærere ikke har den utdanningen de burde ha for å undervise i den norske

skolen.»

Jeg vil tro at både representanten Giske og hele Skole-Norge nå egentlig er fornøyd med at Fremskrittspartiet og regjeringen ikke har latt det være med prat, men faktisk har innført konkrete tiltak på området: Strengere karakterkrav for å komme inn på lærerutdanningene, krav om fordypning, rekordstor etterutdanningssatsing for lærere og innføring av femårig lærerutdanning er tiltak som Fremskrittspartiet og regjeringen har gjennomført. Dette vil styrke kvaliteten i skolen, til beste for både elever, lærere og samfunnet. Det kan også være på sin plass i julens og raushetens ånd å understreke at mye av det som er blitt iverksatt av regjeringen, har bred støtte, ikke bare fra Kristelig Folkeparti og Venstre, men også fra Arbeiderpartiet.

I motsetning til tidligere er heldigvis ikke skolepolitikken lenger en ideologisk slagmark. Derfor tror jeg mange er mer fornøyd med regjeringens politikk på området enn de egentlig vil innrømme.

Fremskrittspartiet på Stortinget er også i stor grad fornøyd med statsråd Røe Isaksen og regjeringens innsats. Viktige punkter i Fremskrittspartiets partiprogram på skoleområdet er bl.a.:

  • forbud mot nikab og ansiktsdekkende plagg i skolen

  • realfagsløft

  • KRLE-faget, med ekstra vekt på kristendommen – dette for å gi elever kunnskap om Europas kulturgrunnlag

  • bedre skolemiljø

  • forsterket og konkret innsats mot mobbing

  • styrking av basisfagene

  • liberalisering av friskoleloven

  • lærerløft med femårig utdannelse

  • krav om fordypning

  • etterutdanning for lærere

  • yrkesfagløft med økt lærlingtilskudd, hospitering for yrkesfaglærere osv.

På alle disse områdene er det enten noe på gang, eller det har blitt levert konkret og praktisk politikk som gir bedre skole og bedre grunnlag for framtidig innovasjon, velferd og verdiskaping.

For Fremskrittspartiet er satsing på yrkesfag og fagskoler svært viktig. Både bedrifter og offentlig sektor vil i framtiden ha et stort behov for dyktige medarbeidere med fag- og yrkesutdanning. Derfor legger vi til rette for alternative opplæringsløp, som f.eks. praksisnære opplæringsprogrammer i bedriftene. Praksisbrevordningen utvides, tilbudet til elever som vil kombinere fagbrev og studiekompetanse, videreutvikles, yrkesretting av fellesfagene på yrkesfaglige utdanningsprogrammer er under arbeid.Vekslingsmodellen styrkes, og lærlingtilskuddet økes. Under denne regjeringen har tilskuddet økt med 20 000 kr per lærekontrakt.

Fremskrittspartiet mener at det er viktig med faglig oppdaterte yrkesfaglærere. Regjeringen følger opp med å utvide hospiteringsordningene, slik at bedrifter kan bidra til faglig oppdatering for yrkesfaglærere. Videre kan fagfolk som har lyst til å bli lærere, nå få et stipend som gjør det mulig å kombinere utdanning med en eventuell deltidsjobb. Dette er tiltak som vil styrke kvaliteten og forhåpentligvis redusere frafall i skolen.

Mange elever i den norske skolen har i dag store problemer med realfagene, spesielt matematikk. Fremskrittspartiet har lenge påpekt denne utfordringen og er glad for at regjeringen er tydelig, offensiv og praktisk i sine tiltak for å få realfagskunnskapene opp på et nivå som verdens rikeste land kan være bekjent av. Realfagsløftet er i full gang, og i etter- og videreutdanningstilbudet til lærerne legges det særlig vekt på matematikk og naturfag.

Det er en helhetlig tankegang bak kunnskapssatsingen i budsjettet. Norge må ha gode utdanningstilbud i alle ledd, fra barnehage og grunnskole til fagskoler, universiteter og voksenopplæring. Norge som kunnskapssamfunn er komplett avhengig av at elevene fra grunnskolen av får tilegnet seg kunnskap til å mestre utfordringene de møter senere i livet.

Våre tiltak vil gi god effekt på sikt. Det viktige nå er at vi har blikket vendt framover. Vi må sørge for at skattebetalernes penger forvaltes mest mulig fornuftig, og vi må sette krav. Vi må ikke glemme at Norge ligger på topp i OECD når det gjelder både ressursbruk per lærer og elev og lærertetthet per elev Likevel har vi gjennom mange år levert bare middels resultater. Det viser behovet for fornuftige, skolefaglige reformer.

Kvalitetsreformene vi har gjennomført de siste årene, har skjedd i god dialog med skolefolk og forskningsmiljøer. Vi har tro på at norsk skole er på rett vei, og er imponert over gode lærere og skolelederes innsats og vilje til å gjøre skolen god. Rekordmange lærere tar etterutdanning for å bedre sin kompetanse, til beste for både elever, seg selv og samfunnet. Dette tror vi vil gi gode resultater framover. De siste resultatene fra TIMSS og PISA antyder at skolen er på rett vei.

Fremskrittspartiet har tro på at den skolepolitikken som regjeringen fører, er den rette for skolen. Det brukes ressurser på skoleforskning, slik at vi ser hvilke tiltak som virker best, og hva som gir mest effekt. Det gir grunnlag for en kunnskapsbasert, effektiv og praktisk skolepolitikk, som vi håper Fremskrittspartiet kan få være med på å føre i mange år framover.

Jeg får komme tilbake til kirkebudsjettet i et eget innlegg.

Anders Tyvand (KrF) []: Representanter fra både regjeringspartiene og samarbeidspartiene har flere ganger sagt at vi har sett et taktskifte i skole- og utdanningspolitikken med det nye flertallet vi fikk på Stortinget etter 2013. Man skulle kanskje tro at det er de rytmene vi hører nå, men det er nok noe annet, fra utsiden. Jeg er glad for at vi også klarer å holde takten inn i 2017. På noen områder begynner det nå å svinge skikkelig. Jeg synes det er hyggelig å se at også de rød-grønne partiene har lagt om takten etter at de kom i opposisjon.

Den viktigste skolesatsingen for Kristelig Folkeparti i denne stortingsperioden har vært tidlig innsats. En av de store utfordringene i skolen er at det er for mange som får hjelp for sent. Det er for mange som ikke lærer det de skal i løpet av de første skoleårene, og som dermed får et vanskelig utgangspunkt for videre læring. Det handler i stor grad om at hver enkelt lærer har ansvar for for mange elever hver, og at de har for liten tid til hver elev. Tre av fire lærere sier at de har for liten tid til elevene sine, og da blir det vanskelig å gi den enkelte den hjelpen og oppfølgingen de har behov for. Det vil Kristelig Folkeparti ta på alvor, og derfor har vår store satsing vært flere lærere til de yngste elevene. Dette har vi prioritert gjennom hele denne stortingsperioden, og nå har vi fått på plass øremerkede midler til mer enn 1 700 flere lærerstillinger i 1., 2., 3., og 4. klasse. Det er en solid satsing på tidlig innsats, og det er et målrettet tiltak for å hjelpe dem som trenger det mest.

Kristelig Folkeparti ønsker også en nasjonal norm for lærertetthet for hele grunnskolen. Vi vil at det skal være maks 16 elever per lærer i snitt ved alle skoler i 1.–4. klasse og maks 24 elever per lærer i snitt i 5.–10. klasse. I vårt alternative budsjett la vi inn midler til å fullfinansiere en slik norm for hele grunnskolen. Det har vi ikke fått fullt gjennomslag for, men vi har nå fullfinansiert en norm for småskolen. Det er et viktig gjennomslag, det er riktig sted å begynne, og så har Stortinget mulighet til å vedta en norm for hele grunnskolen når Kristelig Folkepartis representantforslag skal behandles over nyttår.

Jeg er også glad for at vi har fått til å øke tilskuddet til skolehelsetjenesten, jeg sier det selv om det ligger under en annen komité. Helsesøstre gjør en viktig jobb i skolen, og det er viktig at elevene ikke møter en stengt dør når de trenger hjelp. De kan ikke få beskjed om at de må vente til neste torsdag, de må få hjelp når de trenger hjelp. Derfor er det viktig at de pengene Stortinget bevilger til skolehelsetjenesten, faktisk blir brukt til flere helsesøstre, og derfor er det både viktig og riktig å øremerke disse midlene.

Kristelig Folkeparti er også fornøyd med andre gjennomslag i skolepolitikken. Ett av dem er å øke kapitaltilskuddet for friskolene, for også elever i friskolen trenger tak over hodet, og i påvente av at regjeringen skal følge opp Stortingets vedtak fra i fjor om å finne en løsning på hvordan husleiekostnader kan innarbeides i friskolenes tilskudd, er jeg glad for at vi har fått til å øke kapitaltilskuddet noe.

Jeg er også glad for at vi nå har blitt enige om at staten fortsatt skal finansiere kompletterende undervisning til norske elever som bor i utlandet, og at tilskuddet til Norskskolen og Globalskolen likevel ikke blir kuttet.

En annen utfordring i skolen gjelder yrkesfagene. I mange år har vi hatt problemer med å skaffe nok lærlingplasser, og det har nok vært en av de viktigste årsakene til at færre enn vi skulle ønske, har valgt yrkesfag på videregående. Norge har behov for flere fagarbeidere, men hvis det framstår som en karrieremessig risikosport å velge yrkesfag, blir det lite attraktivt. Gjennom hele denne perioden har Kristelig Folkeparti jobbet for å heve lærlingtilskuddet, og her har alle samarbeidspartiene bidratt. Regjeringen har økt tilskuddet i sine budsjettforslag, og Kristelig Folkeparti og Venstre har fått gjennomslag for å øke det ytterligere i forlikene. Det er en satsing som vil gjøre det mer attraktivt å bli lærebedrift, det vil forhåpentligvis bidra til at flere får lærlingplass, og det er et godt tiltak for å demme opp for økende ledighet blant unge.

Kristelig Folkeparti la også inn 20 mill. kr til Samfunnskontrakten i vårt alternative budsjett, for å styrke arbeidet med å skaffe flere lærebedrifter og lærlingplasser. Vi fikk gjennomslag for 4 mill. kr, og det tror jeg vil komme godt med i dette viktige arbeidet.

Når det gjelder forskning og høyere utdanning, vedtar vi nå et budsjett som er i tråd med opptrappingen i langtidsplanen som Stortinget har vedtatt. Det blir flere studieplasser, flere rekrutteringsstillinger, økt forskningsinnsats og i tillegg en satsing på fagskolene. Nå implementeres også det nye finansieringssystemet for universitets- og høgskolesektoren. Jeg mener det er et godt finansieringssystem, som jeg tror vil bidra til å øke kvaliteten, bidra til mer internasjonalisering, økt gjennomføringsgrad og mer forskningssamarbeid. Kristelig Folkeparti var kritiske til måten regjeringen valgte å implementere det nye systemet på. Vi så at en del institusjoner tapte i overgangen, og i vårt alternative budsjett foreslo vi å gi full kompensasjon til de institusjonene som tapte i overgangen – uten å ramme dem som kom godt ut av det. Det fikk vi delvis gjennomslag for, og dette er en god styrking av sektoren generelt.

Når det gjelder studentene, vil jeg gi ros til Venstre for å ha vært pådriver for flere studentboliger, og det er en glede å få være med på at studiestøtten nå trappes opp til 11 måneder. For Kristelig Folkeparti er det på sikt et klart mål at dette også skal gjelde for folkehøyskolene.

Så vil jeg nevne de private utdanningsinstitusjonene. Musikkteaterhøyskolen har nå kommet inn på statsbudsjettet, det er jeg glad for, og jeg er også glad for at lærerutdanningen ved NLA Høgskolen nå trappes opp med 70 nye studieplasser. De private utdanningsinstitusjonene er en viktig del av utdanningssystemet vårt, men vi trenger en gjennomgang av finansieringssystemet for de private aktørene. Det har regjeringen fått i oppdrag å levere, og jeg håper at vi snart får en sak til Stortinget om dette. En ting som regjeringen må se på i det arbeidet, er kriteriene for å komme inn i finansieringssystemet. Det har ikke vært noen grunn til at Musikkteaterhøyskolen ikke skulle få statstilskudd. Nå får de det, og det er jeg glad for.

Det er en sak som kanskje virker litt kuriøs i den store sammenhengen, som jeg også har lyst til å nevne, og det er bevilgningen til oppstart av en pianostemmerutdanning ved Norges musikkhøgskole. Pianostemmere utfører en viktig jobb for kulturlivet, men vi går mot en mangel på pianostemmere i Norge, og vi utdanner ikke nye i dag. Det er opposisjonens rolle å være kritisk til flertallspartienes budsjettforlik, men jeg håper at de i alle fall setter pris på at vi nå sparer oss alle for mye sur musikk i framtiden.

Til slutt må jeg si noe om Den norske kirke, for om 15 dager blir Den norske kirke et eget rettssubjekt og et selvstendig trossamfunn utenfor staten. Det betyr heldigvis ikke at Kirken skilles fra samfunnet eller skilles fra folket. Det betyr heller ikke at alle bånd mellom stat og kirke brytes. Kirken vil fremdeles ha en spesiell posisjon både i samfunnet og i lovverket, og den vil være underlagt andre krav og forventninger enn det andre trossamfunn er. For Kristelig Folkeparti er det viktig at Kirken og de ansatte sikres trygghet i denne omstillingsprosessen. Det er også et mål at Kirkens virksomhet skal kunne fortsette på samme nivå som i dag. Derfor var det uheldig at regjeringen la fram et budsjett som innebar at Kirken måtte ha kuttet kraftig i antall prestestillinger. Jeg er glad for at vi fikk styrket tilskuddet med 60 mill. kr i forliket.

Jeg skulle gjerne sett at vi også fikk lagt inn en noe høyere egenkapital enn de 100 mill. kr som regjeringen la inn, for å gi Kirken en trygghet for framtidig risiko. Det fikk vi ikke gjennomslag for i denne omgang, men komiteen ber nå regjeringen komme tilbake i revidert budsjett for 2017 med en vurdering av situasjonen og eventuelt behovet for å styrke egenkapitalen ytterligere.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) []: Gjennom de snart sju og et halvt årene jeg har sittet på Stortinget, har jeg særlig hatt én misjon på vegne av Senterpartiet. Det er å få de praktiske fagene på dagsordenen, både i grunnskolen, i videregående skole, i fagskolen og i profesjonsfagene i høyere utdanning. I all beskjedenhet føler jeg at både jeg og Senterpartiet langt på vei har lyktes med dette, sjøl om vi slett ikke har fått gjennomslag for alle de endringene som vi mener er nødvendige for å gi yrkesfagene og fagopplæringen den anerkjennelse og plass som fagene og ikke minst elevene fortjener.

Senterpartiet er utålmodig på yrkesfagenes vegne. Det reflekteres også i vårt alternative budsjettforslag. Ja, jeg kan forsikre om at Senterpartiet også er opptatt av tidlig innsats i skolen, og ja, vi prioriterer økte midler til flere lærere. I tillegg er det Senterpartiet som gjennom sitt alternative budsjett forsvarer målet om lik rett til utdanning over hele landet, der regjeringa foreslår det motsatte. Det betyr at elever skal ha den samme muligheten til å ta den utdanningen de ønsker, også der skolen ikke ligger rundt neste sving, men kanskje flere mil unna. Derfor har vi foreslått å øke bostipendet med 1 000 kr og oppheve behovsprøvingen av bostipendet mot lærlinginntekt.

Jeg er stolt av at Senterpartiet fikk gjennomslag for innføring av valgfag i ungdomsskolen i forrige periode. Det var etterlengtet og en viktig anerkjennelse av verdien av praktiske ferdigheter, og det er viktig for at skolen skal oppleves som relevant for alle elever – også de som ikke finner seg til rette med kun teoretiske fag og arbeidsmetoder.

Det var også en seier at vi fikk innført arbeidslivsfaget i skolen – en smakebit på yrkesfagene og en veiviser til mulighetene som ligger i fagopplæringen. Men jeg er skuffet over regjeringa og støttepartiene, som åpenbart mener at faget ikke er viktig nok til å sikre at alle elever får mulighet til å velge arbeidslivsfag.

Selv om statsråden sikkert vil riste på hodet over at jeg nok en gang avkler regjeringas såkalte yrkesfagssatsing, må jeg dessverre gjenta at jeg er skuffet over at regjeringa ikke prioriterer yrkesfagene.

Vi er derimot vitne til en regjering som har handlekraft når det gjelder å få sendt erfarne lærere på kurs for å samle studiepoeng, og en regjering som har slått sammen universitet og høgskoler over en lav sko. Men å klare å gjennomføre vedtak Stortinget gjorde allerede for tre og et halvt år siden for yrkesfagene, klarer ikke regjeringa. Det er skuffende. Det hjelper ikke at regjeringa har valgt en retorikk som gir inntrykk av at yrkesfagene har fått et løft, når realitetene viser at det ikke har vært tilfellet.

I 2013 vedtok Stortinget at

  • tilbudsstrukturen skulle gjennomgås

  • små- og verneverdige fag skulle gjennomgås

  • det skulle stimuleres til etablering av y-veier fra flere fagområder

  • det skulle legges til rette for tidligere og hyppigere veksling mellom opplæring i skole og arbeidsliv, altså vekslingsmodeller

  • en skulle praksisrette fellesfagene

  • prosjekt til fordypning skulle ut i bedrift

  • flere læreplasser skulle opprettes gjennom Samfunnskontrakten

  • alternativ Vg3 for de som ikke får læreplass, skulle utredes

  • en skulle kartlegge utstyrssituasjonen

  • en skulle innføre hospiteringsordninger

  • en skulle innføre praksisbrev

  • en skulle innføre en lærlingklausul

  • en skulle vurdere en ordning for godkjenning av utenlandske fagbrev

  • en skulle gi rett til påbygging etter fagbrev

De siste fire punktene er gjennomført. I parentes bemerket ble retten til påbygging vedtatt etter at Senterpartiet fremmet et Dokument 8-forslag som flertallet gikk imot. Det står mer i Meld. St. 20 for 2012–2013, På rett vei.

Ja, regjeringa har iverksatt arbeidet med å gjennomgå tilbudsstrukturen, og Utdanningsdirektoratet har foreslått en rekke store endringer. Høringen er imidlertid utsatt til våren. Da har det gått fire år siden Stortinget gjorde sine vedtak. At en heller ikke har fått fram fagskolemeldinga før nesten to år etter det statsråden selv utropte til fagskoleåret, sier også noe om at det er ikke på yrkesfag trykket har vært.

Formidling av lærlinger og rekruttering av lærebedrifter er et lokalt og regionalt ansvar som krever iherdig og direkte oppfølging hele tida. Det er veldig bra at regjeringa har økt lærlingtilskuddet, men likevel er erfaringene at antall lærlinger som har fått læreplass, har gått ned, ikke opp. Som rapporten fra Riksrevisjonen viser, er det ikke bare penger til bedriftene som skal til for at elever skal få fullført studieløpet sitt.

La meg drive litt reklame for Senterpartiets alternative budsjettforslag, der jeg tror regjeringa kanskje kan finne litt inspirasjon når de nå skal i gang med utkast til budsjett for 2018. Senterpartiet har foreslått å bevilge 50 mill. kr til å drive lokalt arbeid med å skaffe læreplasser, som de f.eks. gjør på Hadeland, der de har en formidlingsprosent på 99. Yrkesfagmotivatorer har vist seg å være gull verdt for både elever, bedrifter og kommunene.

Vi har også satt av 40 mill. kr til hospiteringsordninger. Det er svært viktig at yrkesfaglærerne har mulighet til å hospitere i yrkeslivet og også hente inn folk fra næringslivet til skolene.

50 mill. kr ekstra ønsker vi å bruke på ressurskrevende yrkesfag. Vi har også økt satsene for utstyrsstipend og tilskuddet til opplæring av lærlinger med spesielle behov.

Vi har i tillegg hvert eneste år etterspurt regjeringas engasjement for å gjøre fylkeskommunene i stand til å utvikle vekslingsmodeller. Det er en både arbeidskrevende og økonomisk utfordring som Stortinget har gitt fylkene. Senterpartiet har økt rammene til fylkeskommunene og kommunene, slik at de bedre kan legge til rette for vekslingsmodeller.

I et intervju i Nationen fra april 2014, seks måneder etter at regjeringa tiltrådte, altså for to og et halvt år siden, sa statsråden at han ville «røske opp i yrkesfagene». Evalueringen av yrkesfagene etter innføringen av Kunnskapsløftet viste at rekrutteringen til bygg- og anleggsteknikk hadde sunket med over 39 pst., og at rekrutteringen til design og håndverk hadde sunket med over 42 pst. Fortsatt er det for mange som ikke gjennomfører videregående skole. Det er særlig fra yrkesfagene ungdommene dropper ut. Derfor er det synd at statsråden ikke har evnet å gjøre som han hadde tenkt. Vi ønsker å satse på yrkesfagene, og da må det handles, ikke bare prates.

Så vet Senterpartiet at gjennomføring av videregående også henger sammen med hvordan elevene mestrer og gjennomfører barne- og ungdomsskolen. Derfor ønsker Senterpartiet også økt lærertetthet. Vi har i flere år sagt at vi vil prioritere flere lærere framfor flere timer. Jeg er glad for at flere partier nå har adoptert slagordet – og politikken. Det er viktig at elevene kan få tidlig hjelp med det de sliter med. Samtidig er det viktig med en lærertetthet som gjør det mulig å variere undervisningen og tilrettelegge for ulik innlæring og på den måten bidra til at unger får hjelp tidlig med det de strever med.

Senterpartiet mener at det ikke er nok å utvide lærertettheten på barnetrinnet. Vi mener dette må være en generell mulighet. Rapporten fra SSB som kom 1. desember, sa at økt lærertetthet i ungdomsskolen ikke hadde noen virkning på økt læring. Vel, jeg har lest rapporten. Den sier at det er stor usikkerhet på grunn av sammenligningsgrunnlaget. Ja, det kan en godt forstå. Det er verdt å merke seg at rapporten er basert på eksamensresultater i 10. klasse ett år. SSB hadde også sett på nasjonale prøver. De er som kjent ikke sammenlignbare fra år til år, så jeg mener det blir som å sammenligne idealtid fra ett år til et annet. Jeg ville ha avventet resten av rapporten før jeg fastslo at økt lærertetthet ikke har noen effekt, men jeg tror alle skjønner at om en har to gode lærere i samme klasse, vil det nødvendigvis gi mulighet for bedre læring enn om det kun var én lærer til stede.

Jeg må også så vidt nevne den såkalte effektiviseringsreformen til denne regjeringa. Det bør gi en bitter smak for både regjeringa og Kristelig Folkeparti og Venstre at for å få plass til ønskene til støttepartiene velger man å øke kuttene som gis flatt til alle, helt uavhengig av hva de driver med, eller hva slags størrelse det er på institusjonen eller tiltaket. Eksempelet fra Statped i innstillinga er godt i så måte. Å «få» en ekstra million i tilskudd til tunghørte er en fattig trøst når man kutter 5 mill. kr.

Så kort om høyere utdanning. Finansieringsmodellen legger grunnlaget for hvordan sektoren skal utvikle seg. Senterpartiet mener modellen ikke er bra dersom vi mener at vi skal utdanne også for de brede velferdsyrkene, og at ikke alle skal satse på å bli verdensledende. Vi advarte mot modellen allerede i budsjettdebatten i fjor, da omleggingen ble presentert. Effektene for neste år viser at det gir store utslag for de nye universitetene kontra de gamle. Det er bra at dette delvis rettes opp i forliket, men det er jo faktisk slik at de skjevhetene som ble kritisert i det gamle systemet, nå forsterkes i det nye.

La meg kort utdype litt: Regjeringa tar fra basisfinansieringen til universitetene og høyskolene og bruker 300 mill. kr til å premiere de institusjonene som klarer å tiltrekke seg bidrags- og oppdragsfinansiering – dette til tross for advarslene bl.a. fra instituttsektoren. Senterpartiets bekymring dreier seg i hovedsak om de institusjonene som har hovedansvaret for profesjonsutdanningene, men vi er også bekymret for at dreiningen kan svekke instituttene.

Vi er særlig bekymret for at det vil være vanskeligere for dem som skal utdanne til de brede velferdsyrkene, å trekke til seg eksterne midler. Det vil føre til at institusjonene som står for disse utdanningene, vil komme dårligere ut når det gjelder finansiering. I tillegg legges det opp til bedre premiering av hele grader framfor årsstudier, og en student som gjennomfører et årsstudium, skal ikke være like mye verdt. Vi mener dette blir feil.

Presidenten: Det ligger et forslag fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti i innstillingen.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) []: Da tar jeg opp forslaget.

Presidenten: Representanten Anne Tingelstad Wøien har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Iselin Nybø (V) []: Jeg har hatt gleden av å være fungerende komitéleder under denne budsjettbehandlingen, og jeg vil starte med å takke komiteen for godt samarbeid. Det har vært en krevende prosess for noen hver, men vi kom i mål, og nå står vi her.

I går arrangerte Venstres stortingsgruppe et internt miniseminar om IKT i undervisningen. Vi fikk mange innspill fra en rekke aktører, som IKT-Norge, Abelia, Lektorlaget, Elevorganisasjonen, Teknologirådet, osv. Mange ulike tema ble tatt opp, både problemstillinger og løsningsforslag. Felles for alle innspillene er at det er et betydelig forbedringspotensial i måten vi ser på IKT på, bruker IKT og satser på IKT. For eksempel bruker mange fortsatt IKT som et hjelpemiddel, de bruker ikke teknologien og de mulighetene den gir, til å tenke på en ny måte og endre undervisningen. Det er fortsatt litt sånn at referanserammene våre er analoge, og så bruker vi de tekniske hjelpemidlene til å gjøre det samme som vi alltid har gjort, i stedet for å utnytte de mulighetene teknologien gir oss f.eks. når det gjelder samhandling med andre, hvordan flere kan jobbe på samme dokument samtidig og gjennom det styrke skriveopplæringen, eller hvordan man kan bruke spill i undervisningen både for å forstå begreper og for å få en annen type dybdelæring.

Det er også ganske varierende hvor mye IKT-utstyr det er på skolene, og hvor fungerende det er. Noen steder har alle hver sin pc og iPad, mens andre steder er det et datarom som må bookes, og ofte er det mange maskiner som ikke virker. I Venstres alternative statsbudsjett har vi satset på IKT, også innenfor skolen. Vi har lagt inn 100 mill. kr til tilskudd til IKT-tiltak i opplæringen, en post hvor skoler og kommuner kunne søkt om støtte til IKT-tiltak som f.eks. smartboard og nettbrett. Vi hadde satt av 150 mill. kr ekstra til videreutdanning av lærere med spesiell vekt på IKT-opplæring. Vi hadde satt av penger til å flytte teknologi- og IT-utdanningen fra finansieringskategori E til D, og vi hadde satt av 1 000 nye studieplasser til IKT.

Teknologi er framtiden, og ting skjer raskt. Vi snakker om smarte byer og autonome biler, vi snakker om teknologi i eldreomsorgen med roboter som gjør det enklere å klare seg selv og bo hjemme så lenge som mulig og ønskelig. Vi snakker om det grønne skiftet og den nye oljen. Vi må være på ballen. Vi har det største og beste fortrinnet noen i historien noen gang har hatt. Men det er vår oppgave å følge med, sånn at ikke sjansen glipper fra oss.

Jeg er glad for at vi i budsjettforliket har fått med oss regjeringspartiene på 500 nye studieplasser innen IKT og 10 mill. kr til IKT i grunnopplæringen. Men dette kan bare være en begynnelse.

Videreutdanning av lærere og skoleledere har vært en viktig sak for Venstre i hele denne stortingsperioden. Det er en av de sakene som det har vært veldig enkelt å samarbeide med regjeringen om, for jeg vet at vi er på samme kurs, og vi har samme mål: flere dyktige og faglig oppdaterte lærere i norsk skole. Alle de hardtarbeidende lærerne i skolen må gis tid og ressurser til å få faglig og pedagogisk påfyll. For Venstre er en offentlig skole av høyest mulig kvalitet førsteprioriteten på veien mot kunnskapssamfunnet.

I løpet av budsjettforhandlingene i denne stortingsperioden har bevilgningene til videreutdanning økt kraftig, i tråd med Venstres prioriteringer. Siden regjeringen i tilleggsproposisjonen for 2014 la inn ca. 200 mill. kr mer til videreutdanning for lærere og skoleledere, har posten nå vokst til ca. 1,4 mrd. kr med de pengene som settes av i dette budsjettforliket. Det er historisk, og i motsetning til mange andre tiltak vet vi at dette nytter. Det nytter for å heve resultatene i skolen og sørge for at flere elever får et godt faglig utgangspunkt i livet. Og det har vært riktig å prioritere basisfagene. Men nå er tiden inne for å se på hvilke andre kompetanser som må styrkes for å sikre at alle elever kan henge med.

Jeg har allerede nevnt at Venstre foreslo en storsatsing på å heve IKT-kompetansen blant lærerne. Vi prioriterte også spesielt kompetanse i praktisk-estetiske fag, som en samlet komité har pekt på i behandlingen av innholdsmeldingen, og vi satte av 50 mill. kr til styrking av skolelederutdanningen. Alle disse tingene er viktige deler av satsingen på tidlig innsats fordi det bidrar til at hver enkelt elev blir sett og tatt på alvor. Økt bruk av digitale hjelpemidler har et enormt potensial for tilpasset opplæring, som kan bidra til at barn ikke faller fra tidlig. Praktisk-estetiske fag stimulerer kreativitet og skapervilje og skaper mestring for mange som kanskje sliter med det i andre fag.

Med en effektiv kamp mot mobbing kan vi spare mange for store psykiske lidelser, og vi kan spare samfunnet for framtidige utgifter.

Tidlig innsats handler om alt dette, og det handler om flere lærere på de tidlige klassetrinnene, men det handler også om å sette inn innsatsen før skolen. Jeg vil derfor nevne, selv om det har blitt behandlet i en annen komité, arbeidet med å sikre at flere familier med lav inntekt får delta i barnehage og SFO. Med de støtteordningene som har blitt innført i tidligere budsjetter, og med den prøveordningen for gratis fulltidsplass som har blitt innført i dette budsjettet, er det mange familier som får glede av det.

Høyere utdanning og forskning har alltid vært et viktig tema for Venstre. Det har det også vært i denne budsjettprosessen. Den største diskusjonen etter at regjeringen la fram sitt forslag til statsbudsjett, har vært det nye finansieringssystemet. Det var et bredt flertall som sluttet seg til prinsippene om å innføre to nye indikatorer, BOA og kandidatindikatoren. Men det var ingen, verken på Stortinget eller i sektoren, som hadde sett for seg hvilke utslag dette skulle gi, og hvilken overføring mellom institusjoner dette nye systemet skulle medføre. Jeg antar at heller ikke statsråden var klar over hvor store utslagene ville bli, for hadde han visst det, hadde jeg også forventet at han informerte Stortinget om det.

I komitéhøringen ga sektoren gjennom UH-rådet klar beskjed om at utslagene ble for store, og at dette var noe vi måtte ta hensyn til i budsjettprosessen. Dette har ikke vært et lett spørsmål. Det er vanskelig, for Stortinget kan ikke gå inn og gjøre enkeltjusteringer helt uten videre. Vi har ikke noe apparat til å beregne hvilke utslag det gir hvis vi gjør sånn eller sånn. Det har også vært vanskelig fordi det blir to lag i sektoren. Det blir de gamle universitetene mot de nye universitetene og høgskolene. Det er ingen som er tjent med slike motsetninger, og med dette systemet er dette en konfliktlinje som ikke kommer til å roe seg de neste årene. Venstre ønsket derfor å kompensere dem som kom dårlig ut, og vi ønsket å kompensere fullt ut. Vi ønsket å gjennomføre det nye systemet, men tilføre dem som tapte penger på det, midler gjennom basis.

Resultatet i budsjettforliket ble at innføringen nå tas over tre år, ikke to, og at de som kommer negativt ut, får tilført til sammen 45 mill. kr i 2017. Min holdning til dette er at neste år er det et nytt budsjett, og da er det også grunn til å kompensere dem som kommer negativt ut. Det kommer i alle fall Venstre til å jobbe for.

I Venstres alternative statsbudsjett har vi lagt inn penger til 2 000 nye studieplasser, 200 nye stipendiatstillinger og 100 nye post doc.-stillinger. I budsjettforliket fikk vi gjennomslag for 500 studieplasser og 50 stipendiatstillinger. Dette er ting vi vet kommer godt med, og det er flere institusjoner nå som venter i spenning på fordelingen av disse stipendiatstillingene og studieplassene.

Også studentvelferd har stått høyt hos oss. Vi har tidligere fått gjennomslag for en opptrapping av studiestøtten, og i 2017 utbetales den første uken i opptrappingen, som skal gi oss elleve måneders studiestøtte. Dette er et av de viktigste tiltakene vi kan treffe for å holde på heltidsstudentene og for å sikre at det å studere er et reelt valg for alle. Men også studentboliger er viktig. I vårt alternative statsbudsjett hadde vi inne 800 nye studentboliger, sånn at vi til sammen hadde kommet opp i 3 000, som er det studentorganisasjonene ønsker seg. I forliket ble det 300, men også det er et betydelig bidrag, som gjør en forskjell. Jeg vil spesielt trekke fram Oslo, der vi ser et eiendomsmarked som er nesten umulig for studenter å leve med og i. Det å få bo i en studentbolig kan utgjøre en stor forskjell for studenter, og jeg er glad for at vi har satset på det de siste tre årene.

Helt til slutt vil jeg si noen ord om Kirken. Det er spennende tider vi går i møte. Vi står midt i skillet, og Kirken skal nå bli et selvstendig rettssubjekt med alt det innebærer. Vi vet alle at den prosessen Kirken nå skal gjennom, er krevende. Skuffelsen var tydelig da de ikke fikk det de hadde ventet verken til drift eller egenkapital. I budsjettforliket ble driftstilskuddet økt, men det ble ikke satt av ekstra midler til egenkapital utover regjeringens forslag. Jeg går ut fra at statsråden har merket seg at komiteen ber regjeringen følge nøye med i utviklingen og i omstillingen, og at vi ber regjeringen komme tilbake i revidert med en oppdatering av situasjonen og en vurdering av behovet for mer egenkapital.

Audun Lysbakken (SV) []: SVs alternative budsjettopplegg er et budsjett for læring og sosial utjevning for å skape en skole som kan gi alle barn en mulighet til å lykkes – en skole som kan sørge for at vi realiserer visjonen om en mer kreativ skole, en mer lærende skole og en skole som kan bidra til å redusere klasseskillene i det norske samfunnet. Framtidsskolen er en skole preget av dybdelæring, av kreativitet og av å gjenreise respekten for praktisk læring i norsk skole, akkurat sånn som Ludvigsen-utvalget har anbefalt oss – og Stortinget langt på vei fulgte opp i arbeidet med stortingsmeldingen om framtidens skole tidligere i høst.

Den nye skolen trenger også en ny skoledag, hvis den skal kunne realiseres. Det må skapes større rom i skoledagen for nettopp praktisk-estetiske fag, for aktiv læring og fysisk aktivitet, for de metodene som skal til for å fremme dybdelæring framfor overflatelæring. Derfor vil SV i sitt budsjettforslag begynne innføringen av en mer praktisk og variert skoledag i Norge, det vi kaller heldagsskolen. I heldagsskolen blir det rom for flere timer med praktisk læring, rom for å gi de ungene som lærer best gjennom å gjøre ting praktisk, opplevelsen av å mestre i skolen, gi den bredden i fag og timer som skal til for at skolen vår bli bedre i praktisk læring. Det vil være rom for mer aktiv læring, fysisk aktivitet knyttet til faglig input. Det vil være rom for å begynne arbeidet med sosial utjevning, f.eks. gjennom å flytte leksene ut av hjemmet og inn på skolen, sånn at alle kan få mulighet til å få god oppfølging, uavhengig av hva slags hjelp de får hjemme.

Vi begynner i dette budsjettet også en opptrapping av folkehelseinnsatsen i skolen gjennom å bevilge over Helse- og omsorgsdepartementets budsjett penger til å starte innføring av et gratis skolemåltid i norsk skole. Heldagsskolen handler om å bruke den tiden ungene våre allerede bruker på skole og skolearbeid, på en bedre måte. Vi har i dag en hverdag for de fleste barn der de allerede fra de er seks år, er en full arbeidsdag på skolen, men der mye av denne tiden brukes på et SFO-tilbud av varierende kvalitet og til en høy pris. I tillegg har barna våre lekser hjemme på kvelden. Heldagsskolen innebærer ikke at barna skal bruke mer tid på skole og skolearbeid, men at de skal bruke den tiden de allerede bruker, på en mer fornuftig måte. Med det kan vi også gi et viktig bidrag til å løse tidsklemmen for familiene, gi barna mer fritid på egne premisser.

Forutsetningen for en mer praktisk og variert skoledag er at vi får flere lærere i norsk skole. Flere lærere er det aller viktigste for mer og bedre læring, for bedre oppfølging av hver enkelt elev – ganske enkelt fordi flere lærere gir mer tid til hvert enkelt barn, tid til å oppdage utfordringer, tid til å følge opp barna på deres egne premisser, både de som ligger et stykke etter, og de som ligger et stykke foran. At flere lærere er bra for norsk skole, er basert på den praktiske erfaringen til norske lærere rundt om i landets klasserom. Det er sunn fornuft at flere folk gir mer tid, og at mer tid per barn er nødvendig.

Jeg reagerer på det misbruket vi ser fra regjeringspartiene av den siste rapporten, knyttet til karakterer for de elevene som har vært igjennom ungdomsskolen i en skole med en økt lærerressurs – gjennom det rød-grønne forsøket med flere lærere i ungdomsskolen. Den rapporten er ikke et grunnlag for å avskrive flere lærere som virkemiddel for norsk skole. For det første er det et øyeblikksbilde. Det er en altfor smal oppfatning av hva det var det forsøket skulle bidra med, og forskerne tar selv en rekke forbehold. For det andre må vi ha en diskusjon om hvordan vi skal bruke økte lærerressurser for å få mest ut av dem. Den debatten er veldig interessant, men avspores av høyresidens forsøk på å si at flere lærere er et meningsløst tiltak.

Vi mener at svaret er en nasjonal norm for lærertetthet som kan sikre at det ikke er mer enn 15 elever per lærer på 1.–4. trinn og ikke mer enn 20 per lærer på 5.–10. trinn på skolenivå. Jeg vil gi Kristelig Folkeparti honnør for det arbeidet de har gjort i denne perioden med å øke lærertettheten, samtidig som jeg igjen vil etterlyse informasjon fra regjeringen om hvor disse pengene har blitt av, og hvor mye det har hatt å si for lærertettheten rundt om i landet. Det er også trist at det i dag vedtas å fjerne 600 lærere fra ungdomsskoler – ungdomsskoler med særskilte sosiale utfordringer, mange av de ungdomsskolene som aller mest trenger økte lærerressurser. Det kommer ikke til å bidra til sosial utjevning i norsk skole. Også her driver regjeringspartiene desinformasjon når de påstår at det hele tiden har vært meningen at disse lærerstillingene skulle avvikles i år. Hele premisset for dette forsøket var tvert imot at det skulle munne ut i en vurdering av en permanent videreføring og av en lærernorm. Den vurderingen har regjeringen ikke gjort. I det hele tatt har regjeringen vært totalt uinteressert i dette forsøket gjennom hele denne perioden.

SV legger fram et betydelig bedre budsjett for høyere utdanning og forskning enn det regjeringspartiene har lagt fram. Vi går inn for 1 000 nye studieplasser innenfor IKT og teknologi. Vi vil vri midlene til universitets- og høyskolesektoren sånn at det blir mer ressurser til basisforskning. Vi vil advare mot tendensen til at politikere skal styre mer av hva det skal forskes på, som går ut over den frie og nysgjerrighetsdrevne forskningen som skal til for at vi skal hevde oss nasjonalt og internasjonalt i forskningsøyemed. Vi går også inn for å øke studiestøtten og reversere det kuttet som regjeringen gjør når det gjelder studielånsrenten, og vi vil bygge 1 000 flere studentboliger enn regjeringen foreslo.

Etter budsjettforliket har vi fått se at de borgerlige partiene gir med den ene hånden til utdanningssektoren, og så tar de med den andre. Så skryter de av de økte bevilgningene til universitetene og høyskolene og tar ikke med det såkalte effektiviseringskuttet i den andre enden av regnestykket. Sannheten er at i budsjettforliket ble universitetene og høyskolene brukt som salderingspost for å skaffe penger til ting som var viktigere for de borgerlige partiene. Effektiviseringskuttet får konsekvenser langt forbi effektivisering. Det er klart det finnes potensial for effektivisering på universitetene og høyskolene, men ikke når det kommer et useriøst kuttforslag helt på tampen av året. Da går det ut over viktig virksomhet rundt om i Utdannings-Norge. Et eksempel på det har vi fått denne uken. Utdanningsdirektoratet har gjort oss oppmerksom på at de vil avslutte avtalen med Nasjonalt senter for skriveopplæring og skriveforsking og kutte de læringsstøttende skriveprøvene. Det er ganske spesielt at denne regjeringen, som er så svoren tilhenger av testing når det kan brukes til kontroll og rangering, gjerne overprøver fagfolks råd og sørger for at læringsstøttende prøver på skriveområdet, der vi vet at vi har så store utfordringer i norsk skole, kuttes bort. Dette er altså prøver som er et viktig redskap for mange lærere, og som det til alt overmål er brukt 4 mill. kr på gjennom 2016 for å forberede til 2017. Det er litt av et effektiviseringskutt. Det viser hvor hodeløst dette såkalte effektiviseringskuttet er, når det faktisk fører til direkte sløsing med penger.

Det vi ser, er at konsekvensene av de borgerlige partienes kutt er at det her blir mindre satsing på viktig læringsstøtte, samtidig som man opprettholder sin prioritering av kontroll og rangering. Dette er det mulig for Stortinget å gripe inn i. 119 forskere, lærerutdannere, rektorer og lærere har de siste dagene spredd et opprop mot nedlegging av skriveprøvene. Jeg har derfor tillatt meg i debatten i dag å fremme et løst forslag om å stoppe dette kuttet, denne nedleggingen. Så her har Stortinget en mulighet til å komme fagfolkene i møte og stoppe dette her og nå.

Med det tar jeg opp SVs forslag, som er omdelt.

Presidenten: Representanten Audun Lysbakken har tatt opp det forslaget han refererte til.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: God lørdag! Jeg skal påta meg ansvaret både for budsjettet og – samarbeidspartiene må vel også påta seg ansvaret – for at vi sitter her på en lørdag.

Men resultatet har jo ikke blitt så gærent allikevel. Det har blitt et budsjett som satser på kunnskap – et samarbeidsbudsjett og et samarbeidskompromiss som forsterker viktige satsinger, som regjeringspartiene også er glad for.

Først litt om bakgrunnen: Vi visste fra første øyeblikk da oljeprisen i Norge falt, at omstillingen – som bl.a. Høyre har snakket om i mange år – kom til å komme raskere, tydeligere og slå oss hardere enn det mange hadde forventet. Regjeringen har selvfølgelig ikke ansvaret for at oljeprisen faller, men det er vi som har hatt ansvar for å styre i en situasjon som har vært veldig vanskelig.

En av de aller viktigste satsingene i en omstillingsperiode er nettopp kunnskap og forskning – fra barnehage og skole og opp til universiteter, høyskoler og forskningsinstitusjoner. Budsjettet som vi la frem, fortsetter satsingen på kunnskap fordi det er viktig også for omstillingen av Norge.

Men kunnskap er også viktig for veldig mye annet. Én av de tingene kunnskap og kunnskapssatsing kanskje er aller viktigst for, er å motvirke økende og uheldige forskjeller – og det er både kulturelle forskjeller og økonomiske forskjeller. Den aller største utfordringen i Norge er hvis flere sakker akterut. Jeg er ikke så opptatt av som venstresiden å se på detaljene i de årlige inntektsstatistikkene – der kan f.eks. endringer i skattereglene slå ut fra ett år til et annet – men jeg er opptatt av at satsingen på utdanning og kunnskap er en av de aller viktigste satsingene vi kan ha for å forhindre økende utenforskap, som i verste fall kan ende med en ny, permanent sosial underklasse.

Kunnskap er også viktig for den kulturelle integreringen, rett og slett fordi skolen er en av fellesarenaene hvor de fleste barn og unge møtes. På skolen skal man lære seg noe kunnskap som man trenger og skal ha med seg resten av livet, men man skal også inn i et fellesskap. Man skal inn i et kulturelt fellesskap, og man skal inn i en del av en viktig nasjonsbyggingsprosess, som fortsetter den dag i dag. Det som elever med somaliske foreldre, irakiske foreldre, foreldre fra Porsgrunn, foreldre fra Iran eller fra Polen har til felles når de kommer til Norge, er nettopp at de alle sammen er norske barn i norske klasserom.

I både budsjettforliket og det budsjettet vi la frem – det siste budsjettet før valgkampen – er det mulig å se de langsiktige satsingene til denne regjeringen. Jeg mener det er en av de viktige tingene å få frem, fordi poenget med et budsjett er ikke å komme på noe nytt hvert eneste år, men å bygge opp under noen langsiktige satsinger som styrker grunnmuren i kunnskapssamfunnet.

Det har allerede vært nevnt at under forrige regjering var det f.eks. slik at forskningsbevilgningene gikk opp og ned som en jojo, og studentboligbevilgningene gikk opp og ned som en jojo – de hadde en tendens til å øke kraftig før hvert eneste valg – mens i denne perioden ser man langsiktige, stabile satsinger.

I skolen er det mye som tyder på at vi er på riktig vei. Antallet grunnskolepoeng i skolen øker. Vi har tegn til positive trender i TIMSS og i PISA, som nylig ble lagt frem. Ikke minst er det gledelig at vi har en klar fremgang i realfag sammenliknet med 2012. Derfor fortsetter regjeringen satsingen på grunnleggende ferdigheter i skolen, med en realfagsatsing.

Vi har fortsatt den store satsingen på å bygge en femårig masterutdanning for lærere. Den starter fra høsten. Det er ikke bare en omlegging hvor vi får mer av det samme, men også et kvalitetsløft.

Regjeringen foreslo også en forsterket innsats for tidlig innsats. Vi ville gi de midlene gjennom frie midler til kommunene. De er nå gjort om til øremerkede midler til lærerstillinger i 1.–4. klasse, og det er jeg svært komfortabel med.

Det gir meg også en anledning til å kommentere kort diskusjonen om flere lærere og resultatene av det: Sannheten er at forskningen spriker når det gjelder dette, men i den store sammenhengen er det ingenting som tyder på at flere lærerstillinger i seg selv gir bedre læring for elevene. Det som derimot kan være tilfellet, er at hvis man bruker flere lærerstillinger på en god og riktig måte, kan det gi bedre læring for elevene. Det er derfor regjeringen har varslet at vi til våren kommer til å legge frem et lovforslag om en forsterket plikt for skolene til å gi intensivopplæring til de elevene som henger etter, tidlig i skoleløpet. Det vil sannsynligvis også kreve flere lærerstillinger.

For øvrig er det verdt å stille spørsmålet om SV vil ha flere lærere inn i klasserommet, eller om de egentlig bare vil ha flere lærere til flere skoletimer. Hvordan SV skal få regnestykket sitt, med både heldagsskole, flere skoletimer og dermed flere lærere, til å gå opp med at de også går rundt og hevder at de vil ha færre elever per lærer, er en gåte.

Vi tar nye steg i retning av et yrkesfagløft. Lærlingtilskuddet styrkes gjennom budsjettforliket, og det er jeg glad for – 20 000 kr i økning i løpet av denne perioden. De forrige to perioder sto det i praksis på stedet hvil. Yrkesfaglærerløftet fortsetter. Vi går igjennom de yrkesfaglige studieprogrammene. Jeg er enig i at det tar litt for lang tid, men grunnen til det er også at vi skal samarbeide med partene. Vi innfører praksisbrev som obligatorisk ordning i alle fylker. Vi kommer med en skjerpet lærlingklausul. Og ikke minst er dette budsjettet et løft for fagskolene, et skoleslag som i mange år har vært underprioritert – jeg vil nesten si stemoderlig behandlet – og som er helt avgjørende for at vi skal klare å bygge et helhetlig utdanningsløp for gode fagarbeidere i verdensklasse. Er vi dermed ferdig med et løft for yrkesfagene? På ingen måte, men vi tar viktige grep, og vi går i riktig retning.

På forskningsfeltet fortsetter vi også satsingene. Da vi la frem en langtidsplan for forskning og høyere utdanning, var det ikke oppsiktsvekkende i seg selv at det kom en plan som så frem i tid. Det hadde man gjort i alle år. Det oppsiktsvekkende var at det var konkrete løfter der, og de konkrete løftene oppfylles; de har blitt oppfylt i hvert eneste budsjett og har blitt forsterket gjennom budsjettforlikene. Det betyr at i forskningsbudsjettene har man istedenfor jojo-politikk fått forutsigbarhet. Man har f.eks. fått forutsigbarhet for EU-finansiering og for finansiering av stipendiater.

For universitets- og høyskolesektoren innebærer budsjettet endringer. Den nye finansieringsordningen var det – som det ble påpekt her – bred enighet om indikatorene i, men det ble bekymring rundt om det rammet for hardt. Nå blir finansieringsordningen gjennomført gjennom tre år. Samtidig vil også en del av institusjonene som kommer dårlig ut, kompenseres for det. Det er jeg fornøyd med. Jeg synes også det er bra at forliket har gitt flere studieplasser.

Helt til slutt: Vi bruker ofte altfor liten tid på å snakke om voksne og deres kompetanse. I samfunnet vårt i dag er ikke læring noe man er ferdig med i det øyeblikket man er ferdig på skolen. Læring skjer gjennom hele livet. Et av de mest interessante funnene i internasjonal forskning er at norske voksne gjør det bedre enn det skoleresultatene deres skulle tilsi – hvorfor? Jo, det er fordi de har vært ute i arbeidslivet og lært. Det er et område som det gjennom flere år har vært lite oppmerksomhet rundt. Det har vært lite satset på. Kompetansepolitikken er viktig. Den er avgjørende for den enkelte arbeidstaker, f.eks. hvis det kommer nytt maskineri, ny programvare eller nye prosesser på jobb som man skal lære seg. Den er avgjørende for å hindre sosial dumping, f.eks. ved at vi har gode, ubyråkratiske ordninger for at f.eks. polske snekkere kan lære seg norsk på arbeidsplassen. Og den er avgjørende for omstillingen i samfunnet.

Det kommer snart en nasjonal kompetansepolitisk strategi, som vi har jobbet tett sammen med partene for å få frem. Det vil sannsynligvis ikke noen i salen her lese om på forsiden av VG, men det er allikevel en av de aller viktigste tingene jeg har jobbet med i denne perioden.

I sum er budsjettet et fremtidsrettet budsjett. Det er en fortsettelse av de store satsingene på kunnskap, på videreutdanning, på kompetanse, på grunnleggende ferdigheter, på forskning, på kvalitet i høyere utdanning og på livslang læring som denne regjeringen, sammen med samarbeidspartiene, har stått for i hele denne perioden. Men det er ikke dermed sagt at vi er ferdig. Det er mye som gjenstår, det er mange utfordringer som vi fortsatt skal gripe fatt i. Det er derfor det er god grunn til at dette flertallet også burde få fortsette å satse på kunnskap i neste stortingsperiode.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Trond Giske (A) []: La meg først gratulere statsråden som nybakt pappa. Vi er vel begge i en situasjon hvor vi ikke overdrevent har vært i nærkontakt med budsjettinnspurten i komiteen, men overlatt det til andre. Kanskje skuffende, verden klarer seg uten oss! Men det er likevel viktige spørsmål i budsjettet som etter mitt syn er uavklart.

Vi vet både som foreldre og som politikere at gode lærere og mange lærere er nøkkelen til en god skole. I 2016 ser vi en dramatisk nedgang i søkningen til læreryrket. Særlig på grunnskolelærerutdanningen 1.–7. er tilbakegangen kraftig, ikke fordi det mangler videregåendeelever som har 4 i matte og er kvalifisert for å komme inn, men fordi de ikke søker seg til lærerutdanning. Hvis læreren er viktigst, hvordan skal regjeringen sørge for en helt annen utvikling innen lærerrekrutteringen enn det som ser ut til å være tilfellet under denne statsrådens ledelse?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: La meg gratulere representanten Giske som far. Jeg vet ikke om jeg har sagt det fra denne talerstolen før, så da får vi det i hvert fall inn i historiebøkene.

Hvis man ser på rekrutteringen til lærerstudiet, er det ikke slik som noen har fått inntrykk av, at det har vært en dramatisk nedgang i år. Hvis man f.eks. sammenligner med 2008, ser man at det er langt flere – over 1 000, så vidt jeg husker – som har kommet inn på lærerstudiet med karakteren 4, som er kravet. Men det er helt riktig som representanten Giske påpeker, at vi har en ekstra utfordring for grunnskolelærere, og særlig i nord, der er utfordringen størst.

Jeg mener det ikke er en god idé å senke kravene. Jeg mener at det Venstre og Kristelig Folkeparti, kanskje særlig Venstre, har fått inn, en belønningsordning for mastere, kan være et bidrag til bedre rekruttering. Jeg mener at hvis rekrutteringen, særlig i nord, til grunnskole- og barneskolelæreryrket fortsetter å være for lav, må vi vurdere ekstra tiltak.

Trond Giske (A) []: Jeg er egentlig litt bekymret over statsrådens svar, fordi situasjonen rett og slett er kritisk. Vi kan komme til å ha alvorlig lærermangel om få år. Men ikke bare det, vi må sørge for at de dyktigste, mest motiverte, kunnskapsrike, stimulerende og inspirerende unge menneskene går inn i læreryrket. Dette er Norges viktigste jobb, generasjon etter generasjon skal utdannes. Vi ser at vi har en dramatisk mangel. De fleste lærerstudier er åpne, mange har ledige plasser, og veldig mange med de beste karakterene fra videregående går til andre studier enn til læreryrket. Mest dramatisk er det for grunnskolelærerutdanningen. Det er en enorm kjønnsforskjell, det finnes mange flinke jenter, men vi må også ha guttene. I statsrådens eget område, Høgskolen i Sørøst-Norge, er det klasser med bare jenter igjen, alle guttene har sluttet. På andre steder forteller man om det samme. Det må være regjeringens oppgave å sørge for at unge mennesker ønsker å gå inn i skolen. Snakk skolen opp, reduser byråkratiet, gi frihet og tillit til å bruke faget! Det er forslag til hvordan man kan få flere inn i læreryrket.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Jeg er 100 pst. enig i resonnementet om at vi må få de beste – og motivere de beste – studentene i Norge til å ønske å gå inn i det som er Norges viktigste yrke, nemlig læreryrket, det er ingen tvil om det. Hva kan være bidrag til det? For eksempel det å løfte lærerutdanningen opp til en masterutdanning – der har vel Arbeiderpartiet vært nølende, det er kanskje riktig måte å beskrive det på – kan være et viktig bidrag, nettopp fordi man da øker prestisjen til og kvaliteten på studiene, og det vil også bidra til at flere blir interessert.

Så mener jeg som sagt at også det å ha klare, høye inntakskrav for å komme inn på lærerstudiet er en del av en langsiktig rekrutteringsstrategi, rett og slett fordi det sender et signal om at dette er et viktig yrke. For øvrig har Arbeiderpartiet tidligere vært aktiv i denne sal for at vi skal ha karakteren 4 som krav for å komme inn. Jeg mener det er mye som burde friste ved å jobbe i norsk skole, som nå er på riktig vei.

Anders Tyvand (KrF) []: Jeg er enig med statsråden i at samarbeidspartiene har fått på plass gode kunnskapsbudsjetter i løpet av denne stortingsperioden, og det får vi også på plass for 2017. Jeg er glad for at vi har fått til en satsing på folkehøyskolene, selv om regjeringen tidligere har foreslått kutt til dem. Jeg mener folkehøyskolen er et viktig skoleslag. Mange har svært godt av et år på folkehøyskole, og for noen blir det året det viktigste i livet, også når det gjelder læring.

Nå er vi på god vei mot elleve måneders studiestøtte for alle som studerer ved et universitet eller en høyskole, men ikke for dem som velger å ta et år på folkehøyskole, selv om folkehøyskoleelevene har like mange skoledager i løpet av et år. De har undervisning på lørdager og ofte også på søndager. De har ikke flere muligheter i løpet av et år enn andre studenter til å ta jobb og få annen inntekt ved siden av. Mitt spørsmål er: Hvorfor mener statsråden at elever på folkehøyskole ikke bør ha rett til elleve måneders studiestøtte?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: En av de viktigste begrunnelsene for elleve måneders studiestøtte er nettopp at for en del studenter er studieåret rent faktisk mye lenger enn det studiestøtteperioden har vært. Det vil si at man har de siste eksamenene langt uti den ellevte måneden, hvis man kan si det på den måten. Det er ikke tilfellet for folkehøyskolene. De har et mye kortere studieår, og det er grunnen til at jeg tidligere har foreslått å redusere støtten, slik at de skulle få kun for den perioden de faktisk går på folkehøyskolen. Jeg mener det ville vært urimelig om man skulle finansiere folkehøyskolestudenter med et stipend og lån fra felleskassen langt inn i en periode hvor de for lengst er ferdig med folkehøyskolen. Det er rett og slett dårlig pengebruk.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) []: Også jeg vil gratulere statsråden som pappa igjen.

I Morgenbladet den 9. desember hadde statsråden et innlegg der det bl.a. sto at PISA «er med på å definere en regjeringsperiode som vellykket eller mislykket». Statsråden sa også i et tidligere replikkordskifte at vi nå var på riktig vei.

Sannheten er vel at vi er tilbake igjen på det samme nivået som da vi fikk PISA-sjokket, i 2000. Da fikk vi høre at det var som å reise til ski-VM og ikke få med seg medaljer hjem igjen. Samtidig velger regjeringa å kutte ut de læringsstøttende skriveprøvene, men beholder PISA-prøvene. Mitt spørsmål er da: Er det viktigere å ha prøver som er til for politikernes skyld, for rangeringens skyld, eller er det viktigere å ha prøver som er til for elevenes skyld, for at de skal lære bedre?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Det er viktig å ha prøver i skolen som er både for elevene, for lærerne, for skoleledelse, for politikerne og for samfunnet for øvrig.

Når det gjelder de læringsstøttende prøvene for skriving, har jeg også fått flere skriftlige spørsmål om det, som jeg kommer til å besvare. Det har aldri vært politisk bestemt hvor mange slike prøver man skal ha. Det er noe som er overlatt til Utdanningsdirektoratet, basert på deres faglige vurderinger og også, selvfølgelig, på budsjettrammen som Utdanningsdirektoratet har til rådighet. Derfor har jeg i denne saken vært komfortabel med at når Utdanningsdirektoratet sier at de skal ha en full gjennomgang av hele sitt tilbud om læringsstøttende prøver, får det også denne konsekvensen.

Til slutt: Grunnen til at det kom et PISA-sjokk i år 2000, var ikke at det var de dårligste resultatene noensinne – de kom i 2006 og også i 2003, for noen fag – det var at vi trodde vi var best, men ikke var det.

Iselin Nybø (V) []: Statsråden sier han har fått flere skriftlige spørsmål om de læringsstøttende prøvene. Blant annet har han fått ett fra meg, som jeg ikke har fått svar på ennå.

SV har levert et løst forslag i salen, og det skal vi stemme over. Jeg har derfor lyst til å spørre statsråden nå om hva han mener med den prioriteringen som Utdanningsdirektoratet har gjort her, for de argumentene som kommer fra Skrivesenteret, er etter min oppfatning gode. Her snakker vi altså om prøver som fremmer læring, her snakker vi om et arbeid som har pågått over tid. Hvis man kutter ut dette arbeidet nå, mister man på en måte den kontinuiteten som har ligget der. Det framstår som vanskelig for meg å se begrunnelsen for den prioriteringen som Utdanningsdirektoratet har gjort. Nå ser vi jo bare den ene siden – fra dem som kommer med argumentene til oss – men jeg vil gjerne høre statsrådens begrunnelse for hvorfor dette skal være rett.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Min begrunnelse er at jeg ikke har planer om å overprøve Udirs faglige vurderinger av dette, dvs. at jeg per dags dato ikke har noen planer om å gå inn og gi Udir noen annen beskjed enn den de har – og om måten de har forvaltet sine faglige fullmakter på. Så er det selvfølgelig fullt mulig for Stortinget å diskutere det.

Det Utdanningsdirektoratet har oppgitt som begrunnelse, er for det første at disse prøvene er lite brukt. Det mener Utdanningsdirektoratet. Det andre er at de ønsker en fullstendig gjennomgang av alle de læringsstøttende prøvene. Det tredje er budsjett.

Jeg er tilhenger av at vi skal ha effektiviseringskutt i forvaltningen. Jeg mener at det er rom for betydelig effektivisering i f.eks. Utdanningsdirektoratet. Men det er ikke automatisk slik at man kan øke effektiviseringsgevinsten og ikke forvente at det får noen som helst konsekvenser, også fordi Udir har fått andre kutt i tidligere runder.

Audun Lysbakken (SV) []: Siden statsråden nå sier han er komfortabel med Udirs prioritering, betyr det at Stortingets eneste mulighet til å gjøre noe med dette er å stemme for SVs forslag.

Mitt spørsmål knyttet til dette, går på selve begrepet «effektiviseringskutt». Jeg synes det siste statsråden sa, var veldig interessant. Hver gang vi de siste ukene har tatt opp disse kuttene, har vi blitt møtt av regjeringen med det store effektiviseringspotensialet i offentlig sektor. Jeg er ikke uenig i at det finnes effektiviseringspotensial og unødvendig byråkrati, men dette er et eksempel på at det man kaller effektiviseringskutt, går ut over faglig virksomhet. Man seiler under falskt flagg når man sier at det er effektivisering. Jeg vil anbefale regjeringen å kommunisere mer ærlig, og jeg vil rett og slett spørre statsråden om han er enig med meg i dette: Dette er ikke et effektiviseringskutt, dette er en faglig prioritering og bør ikke lanseres under begrepet «effektivisering». Det blir ikke færre byråkrater av dette.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: For det første var det deilig å høre SV-lederen bruke begrepet «unødvendig byråkrati». Det var fint.

Jeg mener at det prinsipielle i denne saken rett og slett dreier seg om hvordan vi skal styre offentlig sektor. Jeg mener at det ikke er urimelig med en effektiviseringsgevinst på 0,8. 0,5 er det regjeringen har lagt til grunn, og det er nok det man bør holde seg på i årene som kommer. Jeg mener at det kan gjøres ved nettopp effektivisering.

Så er det allikevel slik at når vi har underliggende etater, har de noen faglige fullmakter som de forvalter. Det er også kommet andre kutt og reduksjoner til Utdanningsdirektoratet i tidligere år som har gjort at de selv før dette – fordi regjeringen ønsker det, vi ønsker en disiplinert, strengt styrt sentraladministrasjon – har måttet gjøre prioriteringer. Det er ikke nødvendigvis hovedbegrunnelsen for hvorfor de læringsstøttende prøvene nå gjøres om, men det er ett element av det. Jeg mener som sagt at effektiviseringsgevinsten er først og fremst det.

Line Henriette Hjemdal hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Martin Henriksen (A) []: Det er når budsjettene utformes at man ser hva partiene virkelig prioriterer. Arbeiderpartiet har et budsjett for flere arbeidsplasser, helse, klima og en bedre skolepolitikk samt tidlig innsats, flere lærere, innsats mot mobbing, yrkesfagløft, flere studieplasser og IKT for en moderne skole. Regjeringa har for fjerde år på rad prioritert skattekutt foran det meste annet. Resultatet av det er oppsummert ganske godt på forsida av Klassekampen i dag: «Økt ulikhet med de blå» er overskriften.

2015 var det første året Norge ble styrt av et statsbudsjett som Høyre og Fremskrittspartiet hadde laget fra bunnen av. SSB har publisert statistikken over økonomisk ulikhet, og alle ulikhetsmålene viser at forskjellene har økt. De rikeste drar ifra. 4 600 flere barn havner under fattigdomsgrensen, samtidig skapes det nesten ikke nye jobber. Årsaken er at denne regjeringa har én virkelig stor satsing: De bruker store summer på skattekutt som er skjevt sosialt fordelt. Skole blir i realiteten avspist med smuler.

Når vi debatterer ulikhet her på Stortinget, trekker Høyre ofte fram kunnskap som en av løsningene på forskjellsutfordringene. Men det forutsetter at skole, barnehage og utdanning gjøres til vinnere i de årlige budsjettene.

På fire år har Høyre og Fremskrittspartiet økt bruken av oljepenger med 100 mrd. kr. Bare fra 2016 til sitt forslag for 2017-budsjett, økte regjeringa oljepengebruken med 15 mrd. kr. Skole har fått 1,4 pst. av denne økningen. Skole har i realiteten tapt budsjettkampen mot skattekutt.

Det er denne virkeligheten Kristelig Folkeparti og Venstre møter når de skal forhandle budsjett med regjeringspartiene. De skal endre et statsbudsjett der det ikke er klimaet, kulturpolitikken, distriktspolitikken, de arbeidsledige eller skolen som er vinnere. Budsjettets vinnere er igjen Norges rikeste.

Når vi diskuterer utdanningsbudsjettet, skryter kunnskapsministeren ofte av tiltak han ikke har kjempet inn i budsjettet, eller satsinger Høyre og Fremskrittspartiet ikke har prioritert selv. Sannheten er den at Kristelig Folkeparti og Venstre har reddet skolebudsjettene i fire år. Og vi har en kunnskapsminister som administrerer en skolepolitikk han i stor grad er uenig i.

Dersom de fire statsbudsjettene som er lagt fram av Høyre og Fremskrittspartiet, hadde vært fasit, hva hadde vi hatt da? Jo, vil ville fått:

  • ingen nye lærere

  • ingen nye studieplasser

  • ingen elleve måneders studiestøtte

Vi ville derimot fått kutt i folkehøyskoler, i studieforbund, i borteboerstipend, vi ville fått skolepenger for utenlandsstudenter og mye mer.

Vi har også sett at regjeringa og kunnskapsministeren har måttet foreta tilbaketog etter tilbaketog:

  • i saken om barnehagemeldinga, der Stortinget endret kursen betraktelig

  • i saken om obligatorisk eksamen i tre fag i ungdomskolen ble det et klart flertall i Stortinget mot forslaget

  • i saken om fraværsgrenser måtte regjeringa gå en strafferunde etter at saken hadde vært i Stortinget

  • i saken om heldekkende ansiktsplagg måtte regjeringa snu

  • nytt finansieringssystem for høyere utdanning ble kritisert, justert og kompensert da det kom til Stortinget

Og kunnskapsminsterens budsjetter har blitt endret gang på gang. All ære til Kristelig Folkeparti og Venstre som har kjempet iherdig, fått inn flere lærere og tatt ut smålige kutt – år etter år. Men den jobben som gjøres i budsjettforhandlingene, framstår ofte mest som skadebegrensning. Årsaken er, akkurat som i klimapolitikken, i kulturpolitikken og i distriktspolitikken, at tyngdepunktet i norsk skolepolitikk ikke er til høyre. Nå har samarbeidspartiene igjen brukt energi på å snu et tiltaksløst budsjett.

Men det hadde ikke behøvd å være slik. Det er flertall på Stortinget

  • for flere lærere i skolen, mot Høyre og Fremskrittspartiets vilje

  • for flere studieplasser, mot Høyre og Fremskrittspartiets vilje

  • for en sterkere satsing på IKT i skolen, der Høyre og Fremskrittspartiet drar beina etter seg

Arbeiderpartiet har i sitt alternative budsjett:

  • milliardsatsing til tidlig innsats og flere lærer

  • 3 000 studieplasser

  • 3 000 studentboliger

  • et løft for universitets- og høgskolebygg

  • sterkere innsats mot mobbing, det bruker vi 100 mill. kr på

  • et løft for IKT

  • et løft for yrkesfag, 325 mill. kr mer enn regjeringa har

Vi har en regjering som har tyngdepunktet til høyre for Høyre, men heller ikke i skolepolitikken er det der flertallet på Stortinget egentlig ligger. De partiene som deler ambisjonen om flere lærer og mer kunnskap, kunne fått til mer sammen enn det vi har sett som resultat de siste fire årene.

Kent Gudmundsen (H) []: Det er liten tvil om at representanten Henriksen prøver seg på en veldig selektiv historiefortelling når han står her oppe og bidrar til debatten i salen.

Vi burde heller se litt tilbake på valget i 2013. Høyre advarte veldig sterkt i den tiden hvor avhengig norsk økonomi var blitt av oljesektoren, og det ble tydelig at dette ble raskere rett enn vi hadde fryktet.

Oljeprisen er halvert siden regjeringen overtok, og behovet for omstilling av norsk økonomi har vært stort. Høyre i opposisjon var opptatt av dette veldig lenge, og det var en tydelig politikk fra vår side. Da er det godt at vi nå har en regjering som sammen med Venstre og Kristelig Folkeparti har bidratt til å styrke norsk konkurransekraft og bidratt til tryggere arbeidsplasser, i motsetning til i Arbeiderpartiet, hvor finansering av lovnader nå enten må smøres med mer oljepenger eller økt skatt på norsk eierskap – i en tid hvor vi trenger mer av nye bedrifter, nye arbeidsplasser, nye ideer og flere gründere.

Dersom vi skal sikre varig velferd, må vi skape mer – ikke skatte mer. Norge trenger flere private arbeidsplasser som bidrar til statsbudsjettet, ikke flere som lever av statsbudsjettet. For Høyre er det viktig at vi bidrar til jobbskaping, og det er vår høyest prioriterte oppgave.

Derfor satser vi på kunnskap, forskning og innovasjon. Det er derfor vi bygger mer vei, at vi styrker den sosiale sikkerhetstrampolinen, og det er derfor vi sikrer bedriftene konkurransedyktige vilkår.

Vi behandler i dag et offensivt kunnskapsbudsjett som løfter fram kunnskapssamfunnet, som bidrar til at flere kommer i arbeid, som sikrer økt aktivitet, og som stiller krav til nødvendig omstilling. Sånn tar vi Norge trygt gjennom den langsiktige omstillingen.

Høyre og regjeringens satsing på kunnskapssamfunnet er en helthetlig tilnærming – fra barnehage til elever, studenter og voksne. Sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre løfter vi kvaliteten i barnehagene. Vi starter sosial utjevning allerede med læring gjennom lek. I skolen har vi, i tillegg til tidenes videreutdanningsløft, også fått på plass en solid styrking av tidlig innsats i barneskolen. Å gi våre barn tidlig følelsen av mestring vil gi dem den læringsgleden og motivasjonen som bidrar til at flere får en bedre skolehverdag. Flere vil fullføre og bestå også ut i yrkesopplæringen, hvor vi sammen igjen løfter innsatsen mot yrkesfagene.

Særlig satsingen på yrkesutdanningen er viktig. Når Norge er i omstilling, vil framtiden kreve flere fagarbeidere, også på et høyt nivå. Statistisk sentralbyrå har tidligere anslått at Norge vil mangle så mange som 110 000 fagarbeidere innenfor bygg, elektronikk og mekaniske fag innen 2030. NHOs kompetansebarometer har også vist at fem av ti bedrifter melder om behov for tilgang på mesterkompetanse. Som de borgerlige partiene pekte på i opposisjon, har vi ganske lenge vært på overtid med en satsing på yrkesfag.

Politikere bør måles på hvordan man prioriterer og leverer når man har makt. På veien i valgåret 2017 er det derfor på sin plass å konstatere at det er det nye borgerlige flertallet på Stortinget som har gitt Norge et taktskifte i satsingen på kunnskap, på forskning og ikke minst på yrkesopplæringen, som nå har fått et skikkelig løft og et tydelig politisk fokus.

I tillegg til yrkesretting av fellesfagene, eksamen, gjennomgang av programområdene for å rette de bedre inn mot utdanningsbehovene i arbeidslivet, krav til lærlinger i offentlige anbud og statlig virksomhet, økes altså lærlingtilskuddet nå for sjuende gang på drøye tre år, altså til 20 000 kr mer per kontrakt. Før dette var satsingen på lærlinger nærmest totalt fraværende i over ti år. Og det gjøres mer. Lærlinger med særskilte behov, får økt støtte, det stilles krav til praksisbrev, yrkesfaglærerne får etterutdanningstilbud, det satses stort på yrkesfaglig høyere utdanning, og i budsjettet ligger det nå løft for satsing på dette gjennom kvalitet i fagskolene. Gjennom den framlagte stortingsmeldingen om fagskolene foreslås det nå en rekke grep som vil løfte yrkesopplæringen i Norge til nye høyder. Vi står foran et paradigmeskifte, vil jeg påstå, i yrkesopplæringen, noe som passer godt når dyktige yrkesfagarbeidere framover skal bli helt sentrale for den videre utviklingen av norsk næringsliv og industri.

Det er liten tvil om at de reformene og de politiske grepene regjeringen har tatt for å styrke kunnskapssamfunnet, vil bidra til å bygge gode velferdstjenester, ruste Norge for framtiden og styrke vår omstillingsevne. Våre løsninger og ideer vil gjøre Norge bedre rustet til å møte en framtid der vi trenger flere økonomiske motorer, og der vi bruker skattepengene våre smartere. Sånn kan vi fortsatt være trygge på at velferdsordningene våre kan styrkes inn i framtiden.

Lill Harriet Sandaune (FrP) []: Den store britiske statsmannen Edmund Burke skrev en gang:

«Ren sparsommelighet er ikke økonomi. Utgifter, store utgifter, kan være en essensiell del av en god økonomisk politikk.»

I den situasjonen Norge er i nå, er dette en høyst gyldig realitet.

I dette budsjettet er utgiftene store, men utgiftene innen forskning og utdanning er investeringer som vil sikre verdiskaping og velferd for Norges befolkning. Med dette budsjettet investerer man i Norges framtid.

Det er en rekke konkrete tiltak i budsjettet som vitner om en offensiv og målrettet tankegang. Her vil jeg bl.a. trekke fram at fagskolesektoren styrkes med 68 mill. kr til utviklingsmidler i 2017, noe som må ses i sammenheng med stortingsmeldingen om fagskoleutdanning som ble lagt fram den 2. desember. I forbindelse med Lærerløftet innføres nye, femårige grunnskolelærerutdanninger på mastergradsnivå fra 2017. Det vil gi mer kompetente lærere og dermed bedre læring i skolen.

Satsingen på rekrutteringsstillinger fortsetter, med 50 ekstra stillinger i budsjettforliket på toppen av regjeringens forslag. Med dette har regjeringen tildelt midler til totalt 542 rekrutteringsstillinger i forbindelse med langtidsplanen for forskning og høyere utdanning. Videre gis det midler til 2 500 nye studentboliger, og første trinn i den gradvise innføringen av elleve måneders studiestøtte over fire år iverksettes.

I de siste fire budsjettene har regjeringen økt bevilgningene til forskning og utviklingsarbeid med til sammen 5,1 mrd. kr, utover prisveksten. SkatteFUNN-ordningen styrkes, og det gis midler som stimulerer til økt deltakelse i EUs rammeprogram for forskning og innovasjon samt 100 mill. kr mer i varige midler til forskningsinfrastrukturen.

Noen hevder at solid finansierte offentlige universiteter er det viktigste for å få innovasjon. Andre mener at det er i gründermiljøene at innovasjonen foregår. Andre igjen mener at det er de store bedriftene som driver innovasjonen framover. Vi i Fremskrittspartiet mener at de har rett alle sammen. Derfor er vi glad for at det satses på bred front for å styrke Norges innovasjonsevne og framtidige verdiskaping. Slik legges det til rette for utvikling og vekst for dagens og framtidens velferdssamfunn. Det er en helhetlig tankegang bak kunnskapssatsingen i budsjettet. Norge må ha gode utdanningstilbud i alle ledd, fra barnehage, grunnskole, videregående skole og voksenopplæring til fagskoler, høyskoler og universiteter.

I framtidens Norge har Fremskrittspartiet også tro på at oljesektoren vil fortsette å gi oss store inntekter i mange tiår framover. Like fullt er framtiden usikker, og det kommer til å bli mindre penger å fordele for oss politikere. Vi kan ikke lenger forvente å kunne bruke hundretalls av millioner, for ikke å si milliarder, på symbolsaker, offentlig forbruk og ineffektive strukturer.

Økt verdiskaping avhenger av at vi makter å rulle tilbake til staten. Vi må fortsette å bedre rammevilkårene for de reelle verdiskaperne, det betyr at vi må senke skatter og avgifter enda mer, og gi incentiver for verdiskapende investeringer innen forskning og næringsliv. Skal vi få til reell vekst og verdiskaping, må det bli flere arbeidsplasser i privat sektor. Vi må nå være klare på at det er i det private næringslivet at verdiskapingen skjer. Der skapes det nå mange nye jobber, og den utviklingen må fortsette. Innovasjon og verdiskaping må derfor enda sterkere inn i våre utdannings- og forskningsinstitusjoner hvis vi skal ha håp om framtidig velstand og velferd for Norges borgere.

Avslutningsvis vil jeg også nevne at det er gledelig med den merknaden som er kommet med fra en samlet transport- og kommunikasjonskomité i forbindelse med budsjettbehandlingen, der komiteen ser positivt på planene om forsknings- og testarena for framtidens bilteknologier og intelligente transportsystemer, som ønskes utviklet på Hell Arena. Her har man store muligheter til å ta en ledende rolle i utviklingen av framtidens trafikksystemer, der tunge aktører som SINTEF, NTNU, Nord universitet og ITIC i South Carolina er involvert. Det vil være et viktig område for den videre satsingen på trafikksikkerhet og ikke minst innenfor forskning og utvikling i framtidens Norge.

Christian Tynning Bjørnø (A) []: Ordtaket sier at den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves. Og gjett om vi ventet – men på noe godt? Jeg tror vi heller sier at den som venter på en helt nødvendig justering, venter ikke forgjeves.

I år som i fjor, og året før der igjen, ser vi det samme mønsteret. Regjeringen legger fram et nokså smalt kunnskapsbudsjett. Det meste er videreføringer av satsinger fra i fjor, eller året før der igjen, eller året før der igjen – satsinger som det i all vesentlighet er stor enighet om i denne sal. Eller vent nå litt: Er det egentlig enighet? For i år som i fjor, og året før der igjen, er det Kristelig Folkeparti og Venstre som sørger for at budsjettet justeres mer i den retningen som flertallet i denne sal er enig om.

Jeg har stor sympati for at det må være frustrerende å samarbeide med partier der en satsing på flere lærere hvert år må tvinges gjennom i tolvte time. Og ikke nok med det: Regjeringspartiene argumenterer til og med mot satsing på flere lærere.

Arbeiderpartiet er tydelig på at vi ønsker flere lærere i skolen. Vi satser stort på tidlig innsats. Vi vil innføre en lese-, skrive- og regnegaranti som sikrer at alle elever får nødvendig oppfølging, sånn at de raskt lærer seg de grunnleggende ferdighetene. I vårt alternative statsbudsjett satte vi av over 1 mrd. kr mer enn det regjeringspartiene foreslo, til tidlig innsats og flere lærere.

Men grunnskolen er også mer enn småskolen, og jeg er litt bekymret for at ungdomsskolen havner litt i skyggen. Ungdomsskolen er tre viktige år, tre år der det skjer enormt mye i elevenes liv, der det stilles tøffere krav til personlig og faglig utvikling, og hvor overgangen til videregående er et kritisk punkt. Arbeiderpartiet ønsker ikke å fjerne tilskuddet til 600 lærerstillinger i ungdomsskolen. I Telemark mister Skien og Porsgrunn tilskudd til i underkant av 30 lærere. En rektor i Skien uttrykte sterk bekymring i Telemarksavisa i slutten av november. Han sa:

«Mange elever har fått mye ekstra hjelp takket være disse ekstra stillingene. Og det har gitt bedre resultater. Dessuten har elever som ikke trives på skolen, fått det bedre.»

Men det sitatet hjelper dessverre lite så lenge Høyre mener noe annet. Her har regjeringen bestemt seg for lenge siden: Flere lærere i ungdomsskolen er ikke nødvendig – ja, la oss heller sørge for at det blir færre.

De siste ukene har vi fått presentert en rekke skoleresultater, og flere av dem har vært med positivt fortegn. Forskerne karakteriserer resultatene som stø kurs, og sist jeg sjekket, var det et gammelt Arbeiderparti-ordtak. Det er neppe tilfeldig. Det ble gjort mange riktige grep da Kunnskapsløftet ble innført i 2006: satsing på grunnleggende ferdigheter og ikke minst satsing på lesing. Når det er sagt: Det er de ansatte, lærerne i skolen som gjør jobben hver eneste dag, som vi skylder en stor takk for iherdig innsats.

Men PISA-resultatene forteller også en annen historie. Sammenlignet med 2003 er det dobbelt så mange elever som opplever mobbing og føler seg utenfor. Vi vet av elevundersøkelsene at 20 000 elever opplever mobbing ukentlig. For mange elever starter mattetimen eller norsktimen med en klump i magen.

Arbeiderpartiet mener at det haster med tiltak for å bekjempe mobbing i skolen. Vi synes regjeringen har vært altfor trege med oppfølging av Djupedal-utvalgets arbeid. Vi fremmet derfor 25 forslag til tiltak som kunne implementeres raskt, men som regjeringspartiene stemte imot i Stortinget. I vårt alternative statsbudsjett for 2017 kom vi med et nytt krafttak for en mer inkluderende skole, og vi setter av totalt 100 mill. kr til bekjempelse av mobbing. Vi ønsker beredskapsteam mot mobbing i alle kommuner. Vi ønsker at det skal settes i gang forsøk med å ansette flere sosialpedagogiske rådgivere og miljøarbeidere på de skolene som over tid har hatt størst læringsmiljøutfordringer. Vi vil styrke skole–hjem-samarbeidet og satse mer på kompetanseutvikling av skolens personale. Vi vil øke bevilgningen til organisasjoner som jobber for inkludering og mot mobbing. Vi vil øke bevilgninger til skolehelsetjenesten og helsestasjonene med 300 mill. kr – for å nevne noe.

Dette vil vi fordi det haster, fordi det er nødvendig, og fordi trygge elever lærer mer.

Norunn Tveiten Benestad (H) []: Regjeringas satsing på kunnskap, utdanning og forskning har vært tydelig i alle budsjettrundene i denne stortingsperioden – et politikkområde som har blitt forsterket gjennom forlikene med Kristelig Folkeparti og Venstre. Gjennom tre og et halvt år har regjeringa og kunnskapsministeren holdt stø kurs. Til representanten Bjørnø kan jeg klart si at dette er et kjent begrep i Høyre også. Vi har gjennomført en stø kurs og gjennomført en kunnskapspolitikk som gir muligheter for alle, uavhengig av bakgrunn, og som danner grunnlaget for en god, sosial mobilitet i samfunnet vårt.

Skal vi lykkes med de utfordringene landet vårt står overfor nå, trenger vi en skole der elevene lærer mer og er godt rustet til å delta i samfunnslivet. Og vi trenger en utdannings- og forskningssektor som kan hevde seg internasjonalt. Ikke minst trenger vi en skole som kan forene kunnskapsformidling og dannelsesaspektet. Disse to aspektene ved skolens oppdrag står i et komplementært forhold til hverandre, og ikke i et motsetningsforhold, slik en ofte kan få inntrykk av i det politiske ordskiftet.

Jeg er glad for at regjeringa har prioritert en kunnskapspolitikk med tydelige satsingsområder gjennom hele denne stortingsperioden. Det bygger soliditet og forutsigbarhet. Jeg vil gjerne trekke fram noen av disse satsingene innen høyere utdanning, på både universiteter, høyskoler og fagskoler.

I denne regjeringsperioden har satsingen på Lærerløftet, med rekordhøy satsing på videreutdanning for lærere, vært til stor glede og nytte for mange både lærere og skoleeiere, som lenge har ventet på mulighet til dette. Sammenliknet med 2013 er satsingen mer enn tredoblet – til over 1,3 mrd. kr.

Jeg deler regjeringas vurdering om at det å øke kvaliteten i lærerutdanningen vil gi kompetente og faglig sterke lærere, som vil sette et tydelig preg på skolene våre og bidra til at elevene lærer mer. Derfor er det en milepæl når den nye femårige masterutdanningen for lærere innføres høsten 2017. Jeg er glad for at det i dette budsjettet avsettes 252 mill. kr for å sikre en god implementering av dette.

Jeg er nødt til å si noen ord om Yrkesfagløftet, som regjeringa gjennomfører, og som også samarbeidspartiene har bidratt sterkt til. Det er slik, som representanten Gudmundsen sa tidligere, at siden denne regjeringa tiltrådte høsten 2013, har lærlingtilskuddet faktisk økt med 20 000 kr per lærlingkontrakt. I en situasjon der store deler av industrien og næringslivet sliter, og det kan være tungt å påta seg et ansvar for lærlinger, samtidig som vi vet at arbeidslivet i årene som kommer vil ha stor mangel på fagarbeidere, ja så er dette et viktig tiltak.

En av de mest gledelige satsingene i dette budsjettet, slik jeg ser det, er styrkingen av fagskolene med 68 mill. kr til utviklingsmidler, der ti av disse kom i forliket med Venstre og Kristelig Folkeparti. Disse midlene skal gå til tiltak som hever kvaliteten og utvikler utdanningstilbudet i fagskolesektoren. Og det viktige med dette er at det må sees i sammenheng med den stortingsmeldinga om fagskolene som nylig er lagt fram. Et større fokus på kvalitet og kapasitet i dette utdanningssegmentet vil være med på å åpne helt nye muligheter for unge mennesker som vil satse på yrkesutdanning på et høyere nivå.

Derfor er jeg spesielt glad for at det er en Høyre-Fremskrittsparti-regjering som så tydelig har gitt signaler om at dette skoleslaget skal styrkes, slik at denne utdanningsveien blir et mer attraktivt alternativ til universitets- og høyskolesektoren. Jeg har i flere sammenhenger sagt at dette området kanskje har vært en av de store unnlatelsessyndene i norsk utdanningspolitikk i en lang årrekke. Nå skjer det endelig noe. Det er på høy tid. Og det er drevet fram av en Høyre-Fremskrittsparti-regjering.

Den 1. januar 2017 markeres også, som flere har vært innom tidligere i debatten, et viktig tidsskille i forholdet mellom Den norske stat og Kirken. Det ligger også innenfor vårt komitéområde. Derfor vil jeg gjerne få lov til å komme tilbake til det i et senere innlegg, i og med at dette er et viktig tidsskille for en viktig samfunnsinstitusjon.

Tone Merete Sønsterud (A) []: Dette er regjeringas siste budsjett. Det er tid for vareopptelling – og vi står med fasiten. Den viser at Fremskrittspartiet og Høyre har foreslått kutt i folkehøyskolene, kutt i studieforbundene, kutt i Globalskolen, kutt i nettskolene, kutt i Genèveskolen og kutt i voksenopplæringsorganisasjoner for å nevne noe. Dette var ingen store budsjettposter, men smålige kutt, som ville fått og har store konsekvenser for dem det gjelder. At de ikke har fått flertall for alle sine forslag, kan vi takke Kristelig Folkeparti og Venstre for, men dessverre blir for mange kutt gjennomført.

Vi må satse på grunnskoler, videregående skoler, fagskoler og høyere utdanning, men for Arbeiderpartiet er det viktig at vi også ivaretar andre verdifulle arenaer for læring, for all læring verken kan eller bør måles i karakterer, studiepoeng eller grader på universitetet. Vi trenger et variert tilbud, f.eks. for noen av dem som sliter i utdanningsløpet, og hvor motivasjonen har sviktet. Mange av dem kan få ny giv, få mestringsfølelse og dermed en ny og annen vei til utdanning og arbeidsliv. Og kuttlista jeg nevnte innledningsvis, gjelder nettopp institusjoner som kan bidra i så måte.

I fjor avholdt studieforbundene 44 672 kurs med 507 909 deltakere over hele landet, fra bunadssøm til musikk, fra scenerom til teaterproduksjon, sikrer de både kompetanseheving, kontinuitet og kvalitet i det rike organisasjonslivet vi har i frivillig sektor. De gjør også en bra jobb for integrering, og mange forbund har gode tilbud for voksne som vil styrke sine grunnleggende ferdigheter i lesing, skriving og regning. Og ikke minst er det kurs og arrangement hvor flyktninger får norskopplæring og språktrening. Dette sier noe om hvor viktige de er for vår utdanning og samfunnsutvikling, og som kultur- og tradisjonsbærere for oss som nasjon.

Oppsummert: Studieforbundene representerer en arena for opplæring som ikke er bundet av pensum og eksamen, men som er svært verdifull for arbeidsliv, lokalsamfunn, organisasjoner og institusjoner. Slik kunne jeg snakket om folkehøyskolene og om Genèveskolens betydning innenfor sine områder – skoler som er med på å bidra til at vi får det beste ut av hverandre, gode krefter som bidrar til god integrering, samfunnsbygging, kulturutveksling, religiøs forståelse og kunnskap om tro og tradisjoner mellom alle mennesker i landet vårt.

Representanten Gudmundsen sa at regjeringa skulle måles på hva den prioriterer. Vel, da er det bare for velgerne å merke seg at dette ikke er prioriterte områder for den sittende regjeringa. Men når vi først er inne på studieforbund, mener vi at studieforbundene i likhet med andre deler av frivillig sektor må få utvikle seg på egne premisser innenfor gjeldende regelverk. Det er viktig at tilskuddet de mottar, er forutsigbart, og at ordningen er fleksibel, slik at de kan dekke et bredt samfunnsnyttig formål der brukerstyring og lokalt behov legges til grunn for hvilke kurs som tilbys.

I innstillinga ligger det en merknad fra Høyre og Fremskrittspartiet hvor det vises til en merknad fra i fjor om voksenopplæring, som de nå bruker som en begrunnelse for å legge føringer for hva studieforbundene skal tilby, og hvilken retning de skal ha. Jeg vil bare presisere at Arbeiderpartiet heller ikke i fjor var med på noen merknad om dette.

Etter at Grund-utvalget, nedsatt av Stoltenberg II-regjeringa, la fram sin NOU for to år siden, har Arbeiderpartiet ventet på fagskolemeldinga. Endelig er den her, og det er vi glad for. Men det er et stort behov for flere fagarbeidere, og behovet blir ikke mindre i framtida – noe også representanten Gudmundsen var svært opptatt av. Men Arbeiderpartiet har foreslått en opptrapping på tusen plasser over tre år og bevilger penger til dette også i 2017, noe flertallet og Gudmundsen dessverre stemmer imot.

Da vi fikk fagskolemeldinga den 2. desember, var vår kommentar at dette så positivt og interessant ut, og at vi så fram til stortingsarbeidet. Vi ble noe overrasket da Høyre og Fremskrittspartiet i budsjettinnstillinga skrev inn konklusjoner – før vi har hatt høring, før en god, bred og demokratisk behandling. Nå har enkeltrepresentanter vært ute og konkludert med både studiepoeng og statlig finansiering tidligere, og partiene har sikkert bestemte oppfatninger i sakens anledning, og det er selvfølgelig helt greit. Det er også opp til hvert parti hvorvidt man er interessert i å høre på andre enn seg selv, men vi mener det er i innstillinga til fagskolemeldinga vi skal konkludere om fagskolene. Nå står de alene i konklusjonsmerknaden, og det er bra. Kristelig Folkeparti, Venstre, Senterpartiet og SV var heller ikke med, og jeg kan på vegne av Arbeiderpartiet garantere at vi legger opp til en grundig og god behandling. Det fortjener saken. Det fortjener fagskolene.

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland []: Den 1. januar 2017 får vi et tydelig skille mellom staten og Den norske kirke. Det er en viktig begivenhet i Kirkens tusenårige historie som finner sted om noen dager.

Prosessen frem hit har tatt tid. Den bygger på de reformer av statskirkeordningen som har pågått nærmest kontinuerlig siden 1980-tallet. Vi har tatt ett skritt av gangen. Kirkeforliket i 2008 og endringene i Grunnloven i 2012 var viktige merkesteiner på veien.

Lovgrunnlaget for den endringen som inntreffer 1. januar, ble behandlet av Stortinget tidligere i år. I dag behandles de økonomiske rammene som Kirken vil få i 2017.

Kirken kom med noe kritikk da regjeringens budsjettforslag ble lagt frem. Jeg mener likevel at det forslaget vi la frem, ville ha gitt Kirken forsvarlige økonomiske rammer. Men gjennom budsjettavtalen med Kristelig Folkeparti og Venstre får Kirken nå en økning i rammetilskuddet sitt på 60 mill. kr. Også Sjømannskirken får en økning etter forslag fra Venstre og Kristelig Folkeparti. Jeg er glad for at Kirken nå totalt sett får bedre rammer for sin virksomhet enn det forslaget som lå der i utgangspunktet. Så Kristelig Folkeparti og Venstre har gjort dette budsjettet bedre.

Nå er det Kirkemøtet som skal bestemme hvordan pengene skal fordeles og brukes. Den adgangen Kirken får til selv å disponere statens bevilgninger, er en naturlig og viktig konsekvens av Kirkens fristilling fra staten. Kirken får større selvstendighet, men også et stort økonomisk ansvar. Kirken vil helt sikkert møte mange og store utfordringer, men de er godt forberedt. Jeg er sikker på at Kirken vil mestre omstillingene som kommer, på en god måte. Samtidig synes jeg det er bra at vi tar en gjennomgang av situasjonen, og derfor ser jeg frem til å imøtekomme det forslaget som komiteen kommer med ved behandlingen i dag, nemlig at regjeringen i revidert budsjett for 2017 skal komme tilbake med en gjennomgang.

Med de rettslige og økonomiske rammene som nå vil gjelde i Den norske kirke, er jeg trygg på at det er lagt et godt grunnlag for at Kirken fortsatt skal kunne ivareta sin rolle som folkekirke. I de kirkereformene vi har gjennomført, har stabilitet og kontinuitet vært viktige verdier. Min forventning er at de endringene som inntreffer fra 1. januar, ikke skal endre Kirkens karakter som en åpen folkekirke. I denne kirken skal det være rom for alle som ønsker å høre til der. Jeg har tillit til at dette ansvaret og denne oppgaven vil ivaretas på den aller beste måte fra Kirkens side.

Vi er ikke helt ferdige med det kirkelige reformarbeidet når vi nå etablerer Den norske kirke som en rettslig og økonomisk selvstendig enhet utenfor staten. Neste reformfase har allerede begynt. Målet er en full revisjon av den lovgivningen som i dag gjelder for tros- og livssynssamfunnene, også lovgivningen for Den norske kirke. Jeg mener tiden er inne for å se lovbestemmelser om Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn i sammenheng. Ambisjonen er derfor å få til en felles lov for alle tros- og livssynssamfunn. For Den norske kirke vil det være aktuelt å oppheve mange av dagens lovbestemmelser, slik at lovgivningen får rammekarakter. Vi tar samtidig sikte på å legge frem forslag til nye finansieringsordninger for tros- og livssynssamfunnene, som Stortinget ba regjeringen om i et anmodningsvedtak i desember i fjor. Arbeidet med ny lovgivning og nye finansieringsordninger pågår nå for fullt i departementet. Jeg håper å kunne sende saken på høring før sommeren neste år.

Parallelt arbeider vi med en stortingsmelding om tros- og livssynspolitikken. Tros- og livssynspolitikken berører mange samfunnsområder, og på et initiativ – et utmerket initiativ, vil jeg si – fra Venstre er vi i gang med en stortingsmelding om dette. I meldingen ønsker vi å drøfte tros- og livssynspolitiske tema i en større samfunns- og kulturpolitisk ramme. Det er et krevende felt, hvor våre kristne kulturtradisjoner utfordres av andre og ofte mer fremmede kulturtradisjoner. Nye religioner, nye skikker og kulturuttrykk er kommet og påvirker vårt samfunnsliv, arbeidsliv og hverdagsliv. Det ser vi også ved at det til stadighet dukker opp nye diskusjoner om barna skal få lov til å gå rundt juletreet uten å ha med seg godkjennelse hjemmefra, om man skal få lov til å gå i julegudstjeneste – det har man lov til, men hvordan skolen skal legge opp praksis for det. Disse debattene dukker opp stadig vekk, og det er en veldig god mulighet gjennom en stortingsmelding til å få diskutert disse spørsmålene i et bredere perspektiv.

Det er viktig fordi vi sammen må finne frem til løsninger som gjenspeiler den flerstemtheten som i stadig stigende grad er med på å prege det norske samfunnet. Jeg tror veien fremover går gjennom dialog og samtale. Skal vi leve godt sammen i et flerkulturelt og livssynsmangfoldig samfunn, trenger vi mer enn noen gang å lytte til hverandre og forstå hverandre, være trygg på hverandre og være trygg på hverandres ståsted. Da må man også være tydelig på sitt ståsted. Det å opptre nøytralt er også et valg, men jeg er jammen ikke sikker på at det bidrar til større forståelse og mer trygghet.

Vi som tilhører den kristne kulturkretsen og er opptatt av å føre videre den kristne kulturarven, skal ikke være tause. Vi forventer å bli møtt med forståelse og respekt, og det med den samme respekten og forståelsen vi skal møte andre verdisyn, andre trosforestillinger og andre kulturtradisjoner med. Ingen har sagt at et livssynsåpent samfunn vil være fritt for uenighet og stridigheter. Den politiske diskusjonen om hvilke rammer vi skal ha i det livssynsåpne samfunnet, vil også sikkert bringe mange forslag og ulike løsninger på bordet. Jeg ser frem til gode politiske diskusjoner om dette i tiden fremover i Stortinget og godt samarbeid med komiteen, som jeg mener det har vært så langt. Jeg håper det fortsetter med de store og vanskelige sakene vi har på dette feltet, også i det neste året.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tone Merete Sønsterud (A) []: Da vi behandlet kirkeloven og bestemte at Kirken skulle bli eget rettssubjekt fra 1. januar, var også økonomi et stort spørsmål. I den forbindelse var komiteen enig om at «gjeldende nivå på statens bevilgninger til Den norske kirke skal legges til grunn». Komiteen sa også at endringene skulle føre til at Kirken skulle «bevare og styrke sin rolle som folkekirke over hele landet».

Etter at regjeringa la fram sitt budsjettforslag, har vi hatt mange samtaler og møter med Kirkens ansatte, som alle forteller at forutsetningene som komiteen la til grunn, var brutt i forslaget. Dette kom også tydelig fram i komiteens budsjetthøring, og som statsråden selv sa, er hun godt kjent med Kirkens syn. Da blir spørsmålet: Mener statsråden at Kirken ikke snakker sant når de mener at budsjettet ikke var forsvarlig?

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland []: Jeg mener at regjeringens forslag bygger på at Den norske kirke har et potensial for en mer rasjonell drift etter at den er skilt ut fra staten. 15 statlige virksomheter vil være samlet i det nye rettssubjektet som en egen virksomhet. Jeg mener at egenkapitaltilskuddet på 100 mill. kr gir Kirken en forsvarlig egenkapital, og jeg mener at den rammen vi har satt, er en ramme som Kirken bør kunne forholde seg til.

Nå øker jo rammen med 60 mill. kr etter forliket, og nå er vi oppe i 1,97 mrd. kr. Det tror jeg vil være et godt utgangspunkt for Kirken til å ha en god drift.

Tone Merete Sønsterud (A) []: Et annet punkt i det skillet som nå skal skje fra 1. januar, handler om de kirkelige embetsmenn som ikke vil ansettes i det nye rettssubjektet, men som fortsatt skal være ansatt i staten. Så vidt jeg vet, gjelder det foreløpig sju–åtte embetsmenn, og det betyr vel en utgift på ca. 7 mill. kr. Hvorfor mener regjeringa at det er riktig at Kirken skal betale lønnen for noen som ikke er ansatt i rettssubjektet? Eller sagt med andre ord: Mener statsråden det er rett og rimelig at staten ikke lønner sine egne ansatte?

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland []: Når det gjelder de sakene som representanten nevner, har vi en dialog med dem det gjelder, fra departementets side for å prøve å komme frem til gode løsninger. Det er et stort ansvar det som Kirken nå pålegges. Det er store muligheter for Kirken, men det skillet som nå skal skje, påfører også Kirken en del utfordringer og et ansvar som vi prøver å være i god dialog med dem om å finne gode løsninger på.

Anders Tyvand (KrF) []: Nå skriver vi historie: Om 15 dager blir Den norske kirke et eget rettssubjekt og et selvstendig trossamfunn utenfor staten. Jeg er glad for at vi fikk til en økning av tilskuddet til Kirken i forliket, så vi slipper en situasjon der det første Kirken må gjøre, er å si opp et stort antall prester. Så er jeg glad for at statsråden har merket seg at Stortinget nå ber om en vurdering i revidert av et eventuelt behov for styrket egenkapital.

Men Kristelig Folkeparti fikk ikke gjennomslag for alt vi ønsket når det gjelder kirkebudsjettet, og jeg har lyst til å følge opp det forrige spørsmålet om regjeringens ønske om å sende regningen til Kirken for dem som reserverer seg mot å bli ansatt i det nye rettssubjektet og velger å forbli statsansatte. Nå forteller statsråden at det er en dialog på gang, og mitt spørsmål er: Er regjeringen da åpen for at staten selv tar det økonomiske ansvaret for dem som velger å forbli ansatte i staten, eller er tanken fremdeles at Kirken skal trekkes i tilskuddet for dem som forblir statsansatte?

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland []: Det er en dialog, og jeg vil svare på denne måten: Vi vil komme tilbake med et tydelig svar på hva vi kommer til å gjøre med de relativt, vil jeg si, få sakene som har dukket opp til nå, men som vi må håndtere på en god måte.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) []: Det er nok mange som er bekymret for om vi greier å opprettholde en bred folkekirke over hele landet, både de som er ansatt i Kirken selv, og de som er troende, eller tilhører dette trossamfunnet. Så jeg er veldig glad for at Kristelig Folkeparti og Venstre fikk økt rammetilskuddet, som er veldig, veldig viktig.

Samtidig sa statsråden, så vidt jeg husker, at det var viktig å drive med en rasjonell drift, og at egenkapital på 100 mill. kr i grunnen var nok. Jeg er glad for at statsråden åpner for å se på det, for det er tross alt en organisasjon med 1 600 ansatte, og 100 mill. kr er ikke da veldig, veldig mye.

Det er vanskelig å rekruttere til prestestillinger og vanskelig å få ansatt prester over hele landet. Jeg lurer på om statsråden er bekymret for den framtidige muligheten for tilstedeværelse av en bred folkekirke over hele landet, i hver kommune. For det er mange muligheter for å redusere antall sogn, og samtidig beholde prestetjenester.

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland []: Det er et godt spørsmål representanten stiller. Det gjør også at det nå er en viss særbehandling av Kirken, fordi de har et ansvar – og er pålagt et ansvar fra Stortinget – som ingen av de andre tros- og livssynssamfunnene har, og det er nettopp det som representanten påpeker: tilstedeværelse i hele landet. Da må vi sørge for at det er et godt nok økonomisk utgangspunkt for Kirken å drifte på og få prester rundt om i hele landet. Her var også Stortinget tydelig på hva man sier i forhold til sognene, da vi behandlet sak om dette tidligere i år. Så dette er noe vi må følge veldig nøye.

Når vi har vært veldig tydelige på at Kirken skal ha tilstedeværelse rundt om i hele landet, må vi også gi dem mulighet til det, samtidig som jeg også mener at vi må stille krav til effektiv drift.

Iselin Nybø (V) []: Nylund skole ligger i Stavanger, i Storhaug bydel, som kanskje er den mest multikulturelle og tolerante bydelen vi har i Stavanger. Denne uken tok den årlige debatten om skoletjenester en litt ny og kanskje mer ekstrem vending når vi kunne lese i Aftenbladet at det ikke ble julegudstjeneste på Nylund, men de skulle heller ikke synge Deilig er jorden – den skulle nynnes. Og i julesangene hadde ordet «nisse» blitt byttet ut med «venner», og «jul» hadde blitt byttet ut med «vinter». Dette skapte jo et stort engasjement over det ganske land, og man får noen reaksjoner på sosiale medier som ikke alltid er like heldige. Man beskylder både den ene og den andre og muslimer – det er ikke måte på hvordan dette kan ta av.

Nå får vi en stortingsmelding om tros- og livssynspolitikk. Det ser jeg veldig fram til. Kan statsråden si noe om hvordan vi skal lage rammer rundt denne stortingsmeldingen som gjør at vi får diskutert sånne ting som dette i en litt større sammenheng enn at vi bare blåser opp enkeltsaker hver gang de dukker opp?

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland []: Jeg er veldig glad for spørsmålet fra representanten, for det er nettopp det debatten de siste ukene har vist oss om forskjellige ting, med bl.a. denne salmen Deilig er jorden, og hvor sterke reaksjoner det er i folket. Det viser nettopp også hvor viktig det initiativet fra Venstre var om en stortingsmelding om dette, så ikke debatten blir bare svart–hvitt, men at vi kan sette det inn i en større ramme. Da har jeg også invitert komiteen til å være med og legge opp den prosessen, for jeg tror jo at den måten vi nå velger å møte disse vanskelige og betente diskusjonene på, er nettopp gjennom å snakke om det, å spre kunnskap om det og prøve å forstå det. Da tror jeg det er litt viktig at vi også tar debatten utenfor denne salen. Der står fortsatt min invitasjon ved lag også til komiteen om hvordan vi i fellesskap tverrpolitisk kan bidra til det i tiden fremover for å danne et godt grunnlag for den stortingsmeldingen som skal behandles.

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Audun Lysbakken (SV) []: Det var befriende å høre en statsråd i denne regjeringen si at debatten om religioner ikke må være svart–hvitt. Det håper jeg hun vil gjenta ved regjeringslunsjen til noen av sine kollegaer. Det ville være en stor fordel.

En av de tingene som Stortinget har bedt statsråden om å jobbe med fram mot stortingsmeldingen, er en vurdering av om det er mulig å gjøre ting knyttet til støtten til trossamfunn som gir oss midler til å slå ned på f.eks. ekstremisme eller alvorlige tilfeller av sosial kontroll. Det er et krevende spørsmål – det er jeg klar over – men nettopp av den grunn synes jeg det er viktig at det belyses grundig. Det er jo en del måneder siden Stortinget ba om det, og vi har ikke hatt anledning til å be statsråden om en løypemelding på det arbeidet, så jeg tenkte jeg rett og slett skulle gjøre det nå og høre hvordan det arbeidet går, og om det er sånn at vi kan forvente et forslag fra regjeringen i den meldingen.

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland []: Ja, det vil jeg svare bekreftende på: Det vil vi komme tilbake til. Jeg er helt enig med representanten Lysbakken i at det er et veldig krevende spørsmål, men jeg er veldig opptatt av at vi må prøve å få en god prosess på det tverrpolitisk, og at det også er vårt ansvar å bidra til ikke å polarisere veldig mange av de vanskelige spørsmålene her mer enn nødvendig. Men jeg tror at tiden er inne for å ta debattene om det og andre av de vanskelige spørsmålene som vi kanskje har skjøvet litt på, og sette dem inn i en større ramme gjennom en helhetlig lov, men også gjennom denne stortingsmeldingen. For noe vil jo komme i den helhetlige loven som kommer før sommeren, og så vil noe tas i stortingsmeldingen. Da håper jeg vi i fellesskap kan bidra til å få en god og grundig debatt om disse tingene.

Presidenten: Replikkordskiftet over.

Trond Giske (A) [] (komiteens leder): Moren min bruker å si at man merker at man blir eldre på at det blir oftere og oftere jul. Sånn sett kan vi også si at vi merker at vi blir eldre på at det blir oftere og oftere budsjettdebatt. De kommer tettere og tettere, og nå er vi allerede på den fjerde budsjettdebatten i denne stortingsperioden – den siste muligheten til å gjøre opp regnskap, til å rette opp feilene fra i går, kanskje den siste sjansen for denne regjering og dette flertallet til å sette sitt preg på norsk skole. Vi vet at for ungene oppleves tiden helt annerledes. For dem går tiden sakte. Fire år er lang tid for en barneskoleelev.

Regjeringen skryter av det de gjør, tiltakene de vedtar, og prosjektene som iverksettes, men sannheten er at for ungene kommer de altfor sent. Det skal komme ny lærerutdanning. De første lærerutdannede studentene som går ut i skolen etter nytt opplegg fra denne statsråden, vil møte elever som, hvis de begynte i 1. klasse da statsråden ble utnevnt, allerede går i slutten av ungdomsskolen. Når det gjelder den forsterkede tidlige innsatsen som varsles fra skoleåret 2018–2019, vil kull etter kull som har gått i 1.–4. klasse under denne statsråden, for lengst være forbi de tidlig innsats-midlene som eventuelt kommer. Det de vil møte, er en ungdomsskole der det har vært kutt i antall lærere. Elevene som gruer seg til å gå på skolen, som mobbes og trakasseres, som får livsvarige helseskader, er ikke hjulpet av den ventetiden som gikk med til å sende Djupedal-utvalgets utredning på høring, sitte og vurdere lovendringer og til slutt komme med en forholdsvis tynn pakke. Ungdom som i dag, i går, i forfjor og året før valgte bort lærerutdanningen og tok andre karrierevalg, vil ikke lett kunne rekrutteres inn igjen til lærerskolen.

Hvis en ser på de resultatene som denne regjeringen gjennom fire budsjett har bidratt til, står det for Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen i bunn og grunn kun én ting igjen. Det er en økning, en videre økning, en dobling, av midlene til etter- og videreutdanning for lærere, enstemmig vedtatt i denne salen. Det hadde skjedd uansett om Røe Isaksen hadde blitt statsråd eller Erna Solberg statsminister, fordi det var et bredt flertall for dette.

De fleste tingene som Høyre skryter av når vi møter dem til debatt utenfor denne salen, er kommet til i budsjettforlik med Kristelig Folkeparti og Venstre. All ære til Kristelig Folkeparti og Venstre for å ha dratt budsjettene hvert år i riktig retning – i Arbeiderpartiets retning – til økt lærertetthet, til forsterket tidlig innsats, til økt mobbeinnsats eller andre gode tiltak, men de må frustreres, alle sammen, over at vi mister kull etter kull som går glipp av dette. Ny IKT-strategi kommer siste året av utdanningsministerens periode.

Verst er det vel i sektoren hvor vi virkelig skulle bygge spisskompetanse for nye arbeidsplasser, konkurranseevne og vekstkraft i årene som kommer. I en situasjon med 80 000 unge under 30 år utenfor arbeid eller utdanning, i en situasjon med 130 000 arbeidsløse, i en situasjon med fall i oljeinvesteringene og behov for nyskaping kommer denne regjeringen knapt med en eneste ekstra studieplass. Vi har en 50 pst. økning i kvalifiserte søkere som avvises ved norske universiteter og høyskoler, fra 2013 og fram til i dag. Statsråden har vel nå satt rekord i å være den statsråden som gjennom flest år har klart å unngå å komme med en eneste vesentlig byggebevilgning til universitets- og høyskolesektoren. Det er helt uforståelig, for dette burde det ikke engang være politisk kamp om. Dette er en selvfølgelig strategi for å møte både den økende arbeidsløsheten, behovet for kompetanse og næringslivets etterspørsel etter relevant arbeidskraft.

Denne regjeringen har hatt mer oljepenger enn noen annen regjering. Denne regjeringen har brukt mer penger enn noen før dem, men i denne sektoren – kunnskap, forskning, studieplasser, innsats for framtiden – har resultatene vært svært magre. Det er feil prioritering, det er feil retning, og Norge fortjener bedre.

Henrik Asheim (H) []: Veldig ofte når vi diskuterer skole- og utdanningspolitikk, blir det argumentert med makroøkonomi, at nasjonen trenger kompetanse, eller at vi er i omstilling. Men i bunn og grunn handler skolepolitikk om hvordan vi møter den seksåringen som går inn i skolegården for første gang en augustmorgen, slipper mammas og pappas hånd og går inn i klasserommet. Hvilken skole møter vi den seksåringen med? Vi møter dem i dag med en skole som gjør veldig mye bra. Veldig mye fungerer godt i norsk skole, men vi vet at vi har to utfordringer. Elevene i norsk skole lærer ikke nok, og bakgrunn, foreldrenes utdanningsnivå, spiller en stor rolle for hvordan det går med et barn på skolen.

Noe av grunnen til det er at man i altfor mange år har hatt en likhetstankegang i skolepolitikken som har basert seg på at det mest rettferdige er å behandle ulike elever helt likt. Men hvis man gjør det, vil det som avgjør hvordan barn gjør det på skolen, være hva som skjer når de kommer hjem fra skolen. Noen kommer hjem til foreldre med høyere utdanning, som kanskje til og med har gått ned i stilling for å følge opp barna sine. De får beskjed om at de får ikke lov til å gå ut og leke før de har gjort leksene sine, mens andre kommer hjem til et tomt hus, fordi mor og far jobber skift. Det er ikke noe galt i det, men det gir naturligvis en helt annen mulighet for å lykkes på skolen.

Derfor trenger vi en skolepolitikk som i langt større grad fokuserer på nettopp tidlig innsats, som sier at to seksåringer som kommer inn i skolen – så forskjellige som de er – skal møtes med en skole som tilpasser undervisningen og raskt kompenserer for de forskjellene de måtte ha med seg inn, slik at alle får de samme mulighetene.

I 2013 gikk alle de fire borgerlige partiene til valg på å gjøre det som vi vet er viktigst for elevenes læring, nemlig å sikre gode, kompetente og faglig oppdaterte lærere i klasserommet. Så langt – nå er vi altså på det siste budsjettet for denne perioden – har man innført et lærerløft. Tre ganger så mange lærere får hvert eneste år etter- og videreutdanning nå sammenlignet med under den rød-grønne regjeringen. Representanten Giske sa det ville skjedd uansett. Vel, hvorfor skjedde det da ikke på åtte år, og hvorfor skjer det nå?

Vi har innført kompetansekrav for lærerne, som betyr at alle lærere skal ha fordypning i de fellesfagene de underviser i. Vi innfører fra høsten av en femårig masterutdanning for lærerne, og vi har innført opptakskrav til lærerutdanningen som har skapt noe støy. Representanten Giske stilte for så vidt et godt spørsmål i replikkrunden med statsråden, da han spurte hva vi skal gjøre for at flere søker på lærerutdanningen. Vel, den debatten som dukket opp, også fra representanter for partiene i utdanningskomiteen etter at opptakskravene ble innført, tror jeg er noe av grunnen, for da snakket man om at det var helt hårreisende at noen elever ikke kom inn på lærerutdanningen. Det er ingen som snakker sånn om ingeniørutdanningen eller om juss- eller medisinstudiet, at det er så trist at noen ikke kommer inn. Det er naturligvis et krevende yrke og et krevende studium, og det betyr igjen at det skal være vanskelig å komme inn på lærerutdanningen. Alt dette er krav som kommer til å gi resultater over tid, akkurat som de resultatene vi nå ser i norsk skole, igjen som et resultat av sist de borgerlige partiene styrte og innførte Kunnskapsløftet, innførte nasjonale prøver, innførte de første opptakskravene til lærerutdanningen – tok alle de grepene vi nå ser resultatene av.

Så har det vært en runde om disse 600 lærerstillingene. Representanten Lysbakken sa at vi på borgerlig side misbruker rapporten vi har fått. Representanten Tingelstad Wøien sier at rapporten har en stor usikkerhet. Vel, det er bare å gå tilbake og se hva tidligere kunnskapsminister Kristin Halvorsen selv argumenterte med da hun innførte dette forsøket. Hun sa at dette skal gjøre at elevene lærer mer, og hun sa at evalueringen skal legges til grunn for om man skal innføre en lærertetthetsnorm i norsk skole. Man trenger ikke engang lese så veldig langt i rapporten, man kan lese andre setning i ingressen, hvor det altså står:

«Satsingen førte til lavere gjennomsnittlig gruppestørrelse i ordinær undervisning, men vi finner så langt ingen tegn til at elevenes læringsutbytte økte.»

Jeg må si jeg er ganske overrasket over at representanter for de partiene som selv igangsatte forsøket, bestilte forskningsrapporten, nå ikke interesserer seg for resultatene av den samme forskningsrapporten, fordi de ikke liker resultatene av den. Hele poenget er naturligvis at Norge har en høy lærertetthet. Da er spørsmålet: Har det en effekt om man bare generelt øker lærertettheten? Det er vi på borgerlig side uenig i. Men derimot å sette inn flere lærerressurser i

1.–4. trinn for å møte de seksåringene jeg snakket om i starten, ved at de kan få tilpasset undervisningen slik at de kan komme på det samme nivået når de etterpå skal lære de grunnleggende ferdighetene, det har en effekt. Men at man ikke interesserer seg for sin egen forskningsrapport, er rett og slett ganske sjokkerende.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Helga Pedersen (A) []: Når man snakker om nordområdene og Nord-Norge, fokuserer man ofte på at det er områder som er rike på viktige naturressurser – og slik er det jo selvfølgelig. Men aller viktigst er likevel de menneskelige ressursene. Det høye frafallet fra videregående opplæring er derfor et alvorlig hinder både for å utjevne sosiale og geografiske forskjeller og for samfunnsutviklingen i nord. De siste ti årene har det i all hovedsak vært en positiv utvikling i landsdelen, men det er farlig å slå seg til ro med at det kommer til å fortsette av seg selv.

Med den rekordhøye oljepengebruken som regjeringen har lagt seg på, hadde man hatt en strålende anledning til å satse på kunnskap om, for og i nord. I stedet har regjeringen satset på store usosiale skattekutt i størrelsesorden 20 mrd. kr, som i all hovedsak ikke kommer de nordligste fylkene til gode.

Kombinasjonen av et svakt skolebudsjett og et svakt kommuneopplegg, som knapt nok dekker regningene som ligger der, rammer kommunesektorens evne til å satse på barna, elevene og framtidsmulighetene. For Troms og Finnmark innebar budsjettforliket dessverre at en prekær økonomisk situasjon for fylkeskommunene i nord ble enda verre gjennom nye kutt. Det er fylkeskommunene som har ansvaret for den videregående opplæringen.

Gjennomføringen i Finnmark øker. Men en presset økonomi i kommunene og i fylkeskommunene vil nødvendigvis gå ut over skoleeiernes mulighet til å utvikle kvalitet og resultater. Derfor må kommuneøkonomien styrkes.

I vår – i forbindelse med nok en rapport om frafall i den videregående skolen i nord – sa kunnskapsministeren at han skulle sende eksperter nordover. Meg bekjent har ingen eksperter så langt blitt sendt, og det er kanskje heller ikke så farlig. Å styrke gjennomføringen av videregående opplæring krever mer enn gjesteopptredener i landsdelen. Det aller viktigste er å utdanne og rekruttere nye eksperter, nemlig lærere som kan gjøre en målrettet innsats over tid. Det er det som kreves. Derfor foreslår Arbeiderpartiet å bedre studiefinansieringsordningene for lærerstudenter som tar seg jobb i Nord-Norge etter fullført utdanning. Jeg hørte at statsråden på sin side, tidligere i debatten, sa at han ville vurdere tiltak etter hvert. Da spør jeg: Hvor lang tid vil det ta før regjeringen slutter å vente og se og faktisk gjør noe med rekrutteringen?

Elevene i Nord-Norge trenger ikke flere seminarer, rapporter eller politikere som opptrer som kommentatorer; elevene og Nord-Norge trenger en politikk som prioriterer skole framfor skattekutt.

Norunn Tveiten Benestad (H) []: Det er som representanten Tyvand har sagt flere ganger i denne debatten: Det er bare 15 dager til vi står overfor et tidsskille i forholdet mellom staten og Den norske kirke. En mangehundreårig tradisjon med en statskirke og et svært tett forhold mellom kirke og stat endres – 500 år etter reformasjonen, anført av Martin Luther, og etableringen av vår evangelisk-lutherske kirke. Med dette blir også et viktig punkt i Sundvolden-erklæringen om et tydelig skille mellom stat og kirke realisert.

Dette skillet har vært forberedt her i Stortinget gjennom en rekke saker, fra det store kirkeforliket i 2008 og i 2012 og fram til den siste lovsaken vi hadde til annen gangs behandling her i går, Prop. 9 L for 2016–2017. Slik sett er vi ved slutten av en lang prosess, og jeg har opplevd at dette har vært en prosess som har hatt bred støtte og vært veldig godt gjennomarbeidet, og at det også har vært en prosess som svarer på forventningene fra Kirken.

Nå legges de økonomiske rammene på plass i dette budsjettet, med et tilskudd på 1,97 mrd. kr og en egenkapital på 100 mill. kr. Jeg mener at det nå er lagt et godt grunnlag for at Kirken skal bli herre i eget hus og skal kunne ivareta sine forpliktelser som en landsdekkende folkekirke.

Så forstår jeg at det er noe usikkerhet knyttet til en slik omlegging og ikke minst til økonomien i den forbindelse. Derfor er jeg glad for at hele komiteen samlet seg om budsjettmerknaden der en ber regjeringa følge opp den økonomiske situasjonen framover og komme tilbake til Stortinget med en vurdering av situasjonen og egenkapitalbehovet fram mot revidert nasjonalbudsjett for 2017.

Jeg vil gjerne også benytte anledningen til å ønske Den norske kirke lykke til med omstillingen i det kommende året. Det kommer til å bli et krevende år, men også et spennende år.

Så vil jeg gjerne ta opp et helt annet forhold, som jeg gjerne skulle kommentert i mitt første innlegg, og det er knyttet til studentenes hverdag. Studentenes hverdag er en viktig del av vår utdanningspolitikk, og jeg mener det er grunn til å merke seg at regjeringa og samarbeidspartiene også i årets budsjett fortsetter en meget offensiv satsing, der det bevilges støtte til 2 500 nye boliger. I tillegg foreslår regjeringa nå at første trinn av den planlagte innføringen av elleve måneders studiestøtte gjennomføres. Dette viser at vi prioriterer studentene høyt.

Til våren kommer også stortingsmeldingen om kvalitet i høyere utdanning, og det blir nok en viktig milepæl i regjeringas arbeid for å styrke norsk høyere utdanning – et tiltak som er lenge etterlengtet i sektoren.

Bente Thorsen (FrP) []: Jeg brukte hovedinnlegget mitt på skole og utdanning, så dette innlegget vil jeg i helhet bruke på kirkesaker.

Fremskrittspartiet setter stor pris på det viktige arbeidet som Sjømannskirken gjør for nordmenn i utlandet. De siste årene har Sjømannskirken i stor grad blitt involvert i å hjelpe og bistå nordmenn i utlandet, bl.a. i samarbeid med barnevernet når det gjelder norske barn som opplever omsorgssvikt i utlandet. Vi er derfor veldig glad for at det i budsjettavtalen mellom regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre her på Stortinget blir vedtatt å bevilge ytterligere 2,5 mill. kr til Sjømannskirken.

Kirkebyggene er historiske bygg av stor religiøs, kulturell og samfunnsmessig verdi. Dette gjelder ikke bare for troende, men også for folk som ikke er en del av et trossamfunn. Mange av våre kirkebygg har stort behov for vedlikehold og brannsikring. Det er derfor positivt at regjeringen som en del av sysselsettingspakken bevilger statlig tilskudd på 25 mill. kr til istandsetting av kirkebygg. I tillegg innebærer budsjettforliket at rentekompensasjonsordningen til kirkebygg blir opprettholdt. Dette vil medføre at flere av våre kirkebygg vil bli vedlikeholdt og oppgradert.

Etter mange års arbeid og ulike vedtak skal endelig det historiske skillet mellom

stat og kirke skje, den 1. januar 2017. Det innebærer at Kirken nå overtar ansvaret for prestene, som siden reformasjonen på 1500-tallet har vært statstjenestemenn. De økonomiske rammene for Kirken i 2017 er på plass. I budsjettavtalen ble driftstilskuddet til Den norske kirke gitt en økning på 60 mill. kr. Tilskuddet er dermed på 1,97 mrd. kr. Det burde komme mye godt ut av det. Det er en utfordring for Kirken å styre dette, men jeg tror at hvis de ser på måten de drifter på og etter andre måter å drifte på, kan det gå veldig greit.

Denne omleggingen betyr rett og slett at det ikke lenger er Stortinget som skal fordele Kirkens budsjett, men pengene skal gå til samme formål som før, bl.a. til trosopplæring. Den store endringen er at det nå er Kirkemøtet som skal disponere midlene og prioritere bruken av disse.

Kirken er fremdeles pålagt lover og reguleringer som hindrer den i å være helt og fullt herre i eget hus. Fremskrittspartiet mener at Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn i større grad bør ha samme lovgivning og reguleringer. Regjeringen har satt i gang arbeidet med å gjennomgå lovgivning og finansieringsordninger for alle tros- og livssynssamfunn, og vi ser fram til det videre arbeid for å gi Den norske kirke full frihet, samtidig som Kirken fremdeles skal stå i en særstilling.

Kjersti Toppe (Sp) []: Psykiske lidingar er landets største helseutfordring målt i førekomst, belastning på barn, sjukefråvær, uføretrygd, tapte arbeidsår, forholdet mellom kva det kostar å behandla, og kva det kostar ikkje å behandla, sjukdomsbyrde og dødelegheit. Denne helseutfordringa må vi som samfunn førebyggja. Først og fremst må vi førebyggja gjennom å skapa eit helsefremjande samfunn. Eit helsefremjande samfunn er eit samfunn som sikrar barns oppvekstvilkår, som gjer at barn som lever i dette samfunnet, får følelsen av identitet og sjølvrespekt, følelsen av å vera noko og vera verdt noko, som gjer at barn og unge føler meistring, at dei duger til noko, som bidreg til at barn og unge kjenner tilhøyrsle, at dei høyrer heime ein plass og er knytte til nokon, at dei kan kjenna på tryggleik, at dei kan tenkja, føla og utfolda seg utan å vera redde. Dei må kunna oppleva sosial støtte og sosialt fellesskap, kjenna nokon som bryr seg, og at dei er ein del av eit større fellesskap. Norsk skule er viktig for å skapa eit slikt helsefremjande samfunn. Norsk skule må bidra til å gi barn og unge identitet, sjølvrespekt, følelse av meistring, tilhøyrsle, tryggleik, sosial støtte og sosialt fellesskap. Slike helsefremjande skular med fokus på det heilskaplege læringsmiljøet er òg avgjerande for at vi skal førebyggja psykiske lidingar og problem hos barn og unge. Trivsel og meistring på skulen er avgjerande for elevars læringsutbytte og totale utvikling.

Dagens unge er meir skikkelege, lovlydige og skuletilpassa enn tidlegare. Samtidig viser befolkningsstudiar at bekymringar, svevnløyse og håpløyse med tanke på framtida aukar blant tenåringane våre. Dette er vi i Senterpartiet svært bekymra over. Det som er enda meir bekymringsfullt, er at fleire forskarar viser til at utdaningssamfunnets strenge krav til individuell meistring kan tenkjast å bidra til ei slik utvikling. Dette er alvorleg. Er det slik at norsk skule si testing og måleregimet i seg sjølv bidreg til auka psykisk press mot ungdomane våre, må fleire parti gå i seg sjølve og vera villige til endra politikk.

I budsjettet prioriterer Senterpartiet å reversera regjeringas føreslåtte kutt i støtte programmet om psykisk helse i skulen. Vi legg inn 150 mill. kr i øyremerkte midlar til ein kommunal opptrappingsplan for psykisk helse som også skal gå til ei styrking av skulehelsetenesta. Vi prioriterer òg 10 mill. kr for å styrkja psykisk helsehjelp til studentar. Senterpartiet vil i budsjettet bidra til å skapa helsefremjande skular. Norsk skule må få større fokus på det heilskaplege læringsmiljøet. Dagens snevre målstyring bidreg ikkje til dette.

Tone Merete Sønsterud (A) []: Som kulturministeren sa i sitt innlegg, etableres nå Den norske kirke som et nasjonalt rettssubjekt. Det vil bl.a. bety at Kirken skal overta forvaltningsoppgaver og ikke minst arbeidsgiveransvar. Jeg understreker at denne saken er en oppfølging av kirkeforliket, så når representanten Vinje framstiller det som et stort og godt bevis på regjeringas gjennomføringskraft, er det en noe merkelig framstilling. Dette skillet står hele det norske stortinget bak, og det ville vært svært oppsiktsvekkende hvis det ikke hadde skjedd.

Det er ca. 1 600 medarbeidere som nå skal inn i en stor omorganisering og omstilling, og alle vet at slike prosesser er svært krevende. Som jeg sa i replikkordskiftet, har jeg fått mange henvendelser og bekymringsmeldinger fra Kirkens ansatte etter at regjeringa la fram sitt budsjettforslag. For første gang har til og med biskoper vært på døra og bedt om møte for å få legge fram sin sak. De forteller at forslaget til statsbudsjett ville svekket Den norske kirkes evne til å gi bistand, veiledning og hjelp til mennesker i krise, og som har kommet i en vanskelig livssituasjon. Forslaget ville ført til sentralisering av en del funksjoner og redusert tilstedeværelse og tilbud i mange lokalsamfunn. Som ett eksempel kan jeg vise til Hamar bispedømme, som ville fått en underbalanse på ca. 12 mill. kr i 2017, noe som tilsvarer 15 pst. av de totale presteressurser – eller sagt med andre ord: en reduksjon på 17 prestestillinger.

Et annet moment var egenkapitalen. Venstre har påpekt i budsjettinnstillinga at bevilgningen på 100 mill. kr betyr rundt 5 pst. av årlige driftskostnader, og at dette er mye mindre enn det som regnes som forsvarlig egenkapital i næringslivet.

For oss i Arbeiderpartiet er det viktig at alle skal ha trygghet under omstilling. Det Kirkens ansatte opplevde, var stor uro og utrygghet, og det i en situasjon hvor alt annet også er i endring, samtidig med at de skulle utføre sine daglige arbeidsoppgaver. En kan jo spørre om det virkelig var nødvendig å skape en skape en slik situasjon, for takket være Kristelig Folkeparti ble det en økning i forliket, og det er bra, men det er fortsatt stor usikkerhet rundt denne prosessen, og jeg vil understreke at komiteen ber regjeringen følge nøye med på utviklingen, slik at Kirken på en trygg og god måte kan gjennomføre omstillingen, også sett i forhold til egenkapitalen.

Til slutt minner jeg om at Stortinget ved behandling av det nye rettssubjektet slo fast at Den norske kirke skal være landsdekkende og lokalt forankret. Vi skal formidle evangelisk-luthersk tro og tradisjon, gi alle døpte barn trosopplæring og være organisert i samsvar med demokratiske verdier og prinsipper. Og vi har et ansvar for at Kirken settes i stand til å ivareta dette.

Audun Lysbakken (SV) []: I sitt innlegg etterlyste statsråden svar på hvordan SV skulle få til flere timer i grunnskolen samtidig som vi vil øke lærertettheten. Det skal han veldig gjerne få vite. Det er ikke slik i Norge i dag at vi mangler lærere; vi mangler lærere i skolen. Derfor er det en stor utfordring å sørge for at skolen blir en så attraktiv arbeidsplass at vi både kan få tilbake flere av dem som har forlatt yrket, kan sørge for at flere av de nyutdannede forblir i yrket, og kan øke statusen til utdanningen og dermed få flere til å velge læreryrket.

SV foreslår i sitt opplegg f.eks. en nasjonal mentorordning, slik Pedagogstudentene har bedt om. Vi ønsker å gjøre det motsatte av det denne regjeringen gjør, som altså sørger for at det nå er mange ufaglærte lærere i skolen, samtidig som plasser står ledige på utdanningen på grunn av det meningsløse og mislykkede karakterkravet om 4 i matematikk. Og vi ønsker å sørge for en full kostnadsdekning knyttet til etter- og videreutdanning for lærere.

Apropos dette er det en ting jeg gjerne vil spørre statsråden om, og det gjelder det som står i budsjettproposisjonen om arbeidet med å prøve ut modeller som gir profesjonen innflytelse over kompetanseutviklingstiltak for lærere. Det er noe vi i SV synes er veldig positivt. Men så står det i proposisjonen, og det har også vært gjentatt i komiteens merknader, at Kunnskapsdepartementet skal gjøre dette «i samarbeid med lærernes organisasjoner» – og «lærernes organisasjoner» i flertall. Men det har blitt opplyst til oss at Kunnskapsdepartementet ikke har drøftet denne saken og dette arbeidet med flere av lærernes organisasjoner, som Skolenes landsforbund og Lektorlaget. Jeg lurer rett og slett på om det er riktig, og om det som står i proposisjonen, i så fall er feil.

Stein Erik Lauvås (A) []: Det er oppsiktsvekkende at regjeringen i en situasjon med rekordhøy arbeidsledighet ikke bruker muligheten til å prioritere studieplasser.

Satsing på studieplasser har blitt løftet fram i valgkampen fra spesielt Høyres side, og nå ser vi hva de leverer: ikke en eneste studieplass for 2017.

På Østfold Høyres hjemmesider kan vi lese følgende:

«Østfold skal være et kunnskapssentrum med viktige institusjoner som blant annet Høgskolen i Østfold. Den er viktig for fylkets videre vekst og fremtidige verdiskaping og har stor betydning for kommunene i fylket (...)»

Dette er altså Høyres egne skrevne ord.

Høgskolen i Østfold har gitt uttrykkelig beskjed om at de ønsker og har behov for flere studieplasser. De viser til behov for bl.a. 30 studieplasser innen helse- og sosialfag, og at dette kan innlemmes umiddelbart i 2017.

Så ser vi på tallene som Høyre i regjering har levert når det gjelder studieplasser på Høgskolen i Østfold. Tildeling av antall studieplasser ved Høgskolen i Østfold i 2014 er 0 plasser, tildeling av antall studieplasser ved Høgskolen i Østfold i 2015 er 0 plasser, og regjeringen foreslår å videreføre dette i 2017 – med 0 plasser. Så mye var altså forsikringene og valgløftene til Høyre verdt når det gjelder satsing på studieplasser i Østfold.

Arbeiderpartiet vil derimot satse: 3 000 nye studieplasser foreslår vi. Det betyr at arbeidsledige og andre som står utenfor arbeidslivet, lettere kan sikre seg den kompetansen man har behov for, for å komme i arbeid – og få ting enn akkurat det er viktigere akkurat nå. Det ville f.eks. kunne gitt 70 studieplasser til Østfold i 2017, mens regjeringen har forslag om 0 plasser og, som sagt, 0 plasser i 2014 og 0 plasser i 2015. Dette viser ganske enkelt at det betyr noe hvem som styrer landet, hvem som styrer Kunnskapsdepartementet. Og Høyre og Fremskrittspartiet i regjering har ikke tjent Østfold godt, de bærer ikke fram Østfold som et kunnskapssentrum, slik Høyre selv har lovet.

Istedenfor studieplasser ved Høgskolen i Østfold fikk altså østfoldingene segway og pokerlag – det klarte altså Høyre å være med å prioritere.

Sivert Bjørnstad (FrP) []: Det er et godt kunnskapsbudsjett som vil bli vedtatt her i dag. Noe av det viktigste vi som politikere kan gjøre, er å satse på dem som kommer etter oss, dem som skal betale mye av regningen for de sakene vi prioriterer i dag. De fortjener et så godt utgangspunkt de bare kan få, og det utgangspunktet vil alltid ha basis i en god utdanning: en skole som ser alle, som har motiverte og dyktige lærere, og som har god ledelse. Vi satser derfor på menneskene. En kraftfull satsing på utdanning og kompetanse er nødvendig for at alle kan ta del i framtidens arbeidsliv og verdiskaping. Vi satser på tidlig innsats i skolen, vi har økt lærlingtilskuddet seks ganger med 20 000 kr til sammen, der det sto stille mellom 2005 og 2013, og vi gir mer enn tre ganger så mange lærere mulighet til å ta etter- og videreutdanning som før Høyre og Fremskrittspartiet kom til makten.

Noe som er omtrent like viktig, er at vi har noe å leve av, at vi har arbeidstakere som tar på seg kjeledressen, arbeidshanskene og -støvlene og går på jobb hver eneste dag, at vi har arbeidsgivere i privat sektor som har valgt en annen vei enn den aller, aller tryggeste. Det er de som har satset det de hadde, og møtt veggen flere ganger, men som likevel aldri har gitt opp.

Kaken må i årene framover bli større, sånn at vi har nok stykker til alle. Alle vet hvordan en barnebursdag med for få kakestykker blir: først murring, deretter full krig. Skal kaken bli større, må flere levere til statsbudsjettet, ikke leve av statsbudsjettet.

Når bedrifter og bedriftsledere blir spurt om hva de ønsker seg av oss politikere, er det ofte kjente saker som lavere skatter, stabile og forutsigbare rammevilkår og bedre samferdselsløsninger. Alle er temaer hvor denne regjeringen og dette stortingsflertallet har økt satsingen. Men noe som ofte glemmes, er at det bedriftene nesten alltid nevner, er tilgang på relevant og god kompetanse og styrket satsing på relevant forskning, utvikling og innovasjon. Den ekstraordinære, sterke bevilgningen på 2,3 mrd. kr fra 2016-budsjettet til næringsrettet forskning foreslås opprettholdt. Det er definitivt et taktskifte fra tidligere flertalls bevilgninger. Viktige programmer for næringslivet, som f.eks. BIA – Brukerstyrt innovasjonsarena – og forskningsbasert nyskaping gjennom programmet FORNY2020, er styrket. Jeg legger også merke til at Arbeiderpartiet, som i fjor kuttet i FORNY2020-bevilgningene, i sitt alternative statsbudsjett i år heldigvis ikke har gjort det samme. Det er ingen skam å snu.

Gunvor Eldegard (A) []: Arbeidarpartiet føreslår ei yrkesfagsatsing på heile 325 mill. kr, fordi Noreg treng gode fagarbeidarar. Då må fleire satsa på yrkesfaga, og me må sørgja for gode utdanningar med godt utstyr i skulen, og så må elevane få læreplass når dei er klare for det. Det er òg viktig at ein kan endra studieretning undervegs. Dersom ein f.eks. har starta på studiespesialisering og ønskjer å gå over til yrkesfag, må det vera ei moglegheit. Det er i gang med å skje enkelte plassar, men eg synest det skal vera ei moglegheit for alle elevane våre.

Så er eg viss på at dersom me jobbar for å endra dei kjønnstradisjonelle yrkesvala sånn at me får fleire jenter i typiske gutefag og fleire gutar i typiske jentefag, då vil det verta meir attraktivt å ta yrkesfag, og ungdomane våre vil få dobbelt så mange moglegheiter. Men det må setjast fokus på for å få til endring. Det skjer ikkje av seg sjølv. Elevane må først få betre rådgjeving – på ungdomsskulen, men kanskje også av foreldra og dei som er rundt dei. Men fylkeskommunen må ha nokon som er ansvarleg for likestilling. Me må leggja til rette for nettverk for dei gutane og jentene som vel utradisjonelt.

Så må elevane som startar på yrkesfag, vita at dei får læreplass. Førre fredag diskuterte me her i Stortinget Riksrevisjonen sin rapport om lærlingar. Han synte at det kvart år er fleire tusen elevar som søkjer læreplass og ikkje får det. Det kan vera fleire grunnar til det, men det er òg veldig mykje meir som kan gjerast for at det ikkje skjer. Ulike spørjeundersøkingar viste at ti fylkeskommunar seier at dei ikkje gjennomfører nokon tiltak for aktivt å spreia opplysningar om søkjarar. To tredjedelar av fylkeskommunane har ikkje sjølv kartlagt potensialet for nye lærebedrifter i eige fylke. 15 av 19 fylkeskommunar seier at dei i hovudsak overlèt rekrutteringsarbeidet til opplæringskontora, mens 40 pst. av opplæringskontora seier at dei ikkje driv noko rekrutteringsarbeid i stor grad. Som ein ser, er det veldig mykje me kan gjera der.

I Arbeidarpartiet vil me setja inn ekstratiltak mot dei næringane og dei fylka som ligg lengst bak, og leggja til rette for at bedriftene kan nytta seg av fleksible ordningar som lærlingordningar der fleire bedrifter går saman om å tilby lærlingar ei heilskapleg opplæring.

Dersom me skal få fleire gode fagarbeidarar, må me saman gjera alt me kan, både for å få elevane til å velja yrkesfag og for at dei skal gjennomføra, og me må stilla opp for dei.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) []: Jeg må også innom kirkebudsjettet litt til slutt. Som kjent gjennomføres det endelige skillet mellom Den norske kirke og staten ved årsskiftet. Den norske kirke er nå et eget rettssubjekt og skal økonomisk klare seg på egen hånd. Dette har vært en langvarig prosess, som flere har vært inne på, og det har vel kanskje vært kjent at jeg personlig ikke har ønsket dette skillet – ikke fordi jeg har ment at vi politisk skal blande oss inn i kirkens eget anliggende på noen måte, men fordi jeg har vært bekymret for konsekvensene for den brede folkekirken og tilstedeværelse i hele landet. Senterpartiet har et oppriktig ønske om at kirken skal være til for alle i alle kroker og kriker av landet. Tida vil vise om frykten var ubegrunnet, og jeg håper selvsagt at den var det.

Imidlertid er kirken og staten ikke helt ferdig med hverandre riktig ennå. Når det gjelder overgangen til rammefinansiering og framtidig finansielt grunnlag, er det kjent at Den norske kirke på langt nær var tilfreds med regjeringas budsjettforslag. Selv om noe ble rettet opp i forliket, er det fortsatt stor avstand mellom det som kirken mener er behovet, og det som nå blir vedtatt. Kirken peker bl.a. på behovet for 300 mill. kr i egenkapital, og i tillegg har det vært et ønske om å få økte midler til drift for å kunne gjennomføre de omstillingene som kommer av ny organisering. Senterpartiet foreslo derfor 50 mill. kr ekstra i egenkapital og 50 mill. kr i rammetilskudd, i tillegg 10 mill. kr til trosopplæring og andre kirkelige formål. I tillegg har vi foreslått å øke rentekompensasjonen for kirkebygg, og det skal bli veldig interessant å se hvordan Stortingets enstemmige vedtak fra i år om å utvikle et program for bevaringsverdige steinkirker fra middelalderen etter en mal av stavkirkeprogrammet, skal bli fulgt opp.

Etter Senterpartiets mening burde denne saken kommet som en egen sak, og ikke ha vært en del av behandlingen av et tilskudd til tros- og livssynssamfunn. Denne saken handler om kulturarv, ikke om Kirken som trossamfunn.

Senterpartiet har også foreslått å bevilge 6 mill. kr ekstra til pilgrimssentrene, og jeg har lyst til å si til dere som har pilgrimssenter i deres område, at det blir ikke liv laga for pilgrimssentrene dersom den samme summen som tidligere skal deles på dobbelt så mange sentre. Det er det viktig at man er klar over. Vi har også foreslått 4 mill. kr ekstra til Sjømannskirkens viktige arbeid.

Til slutt vil jeg gjenta fra talerstolen at når det gjelder det som Senterpartiet har skrevet i innstillingen om de pågående prosessene rundt statens forhold til både Kirken og andre tros- og livssynssamfunn, mener vi det hadde vært mer ryddig dersom sakene hadde vært fremmet og behandlet i en annen rekkefølge enn det som regjeringa har lagt opp til. Nå blir det veldig stykkevis og delt, og de grunnleggende spørsmålene kommer bokstavelig talt i andre rekke, og det gjør det krevende å sikre en helhetlig politikk.

Ruth Grung (A) []: Ungdom som ikke fullfører videregående opplæring, har økt risiko for helseproblemer, lavere levealder og større utfordringer med å komme inn i arbeidslivet. Skal vi gi alle muligheter, krever det en skole hvor langt flere lykkes. I tillegg til gode lærere som ser og utvikler talentet i hvert barn, har tidlig innsats på andre områder, som helse, ernæring og fysisk aktivitet, også positiv effekt for læring.

Andelen ungdom som sliter med psykisk helse, øker. Folkehelseinstituttet anslår at om lag hvert femte barn og ungdom sliter med psykiske plager som går ut over hverdagen deres. Det er bred enighet om å styrke skolehelsetjenesten.

Arbeiderpartiet er ikke spesielt tilhenger av øremerking av midler til kommunene, men for å sikre likeverdige tilbud til alle barn mener vi det er helt nødvendig å reservere midlene i en oppbyggingsfase. Vi berømmer derfor Kristelig Folkeparti og Venstre, som gjennom budsjettforliket fikk økt både rammen til skolehelsetjenestetilbudet og andelen som nå er øremerket.

Tidlig innsats er avgjørende for å unngå at helseutfordringer får utvikle seg til alvorlig sykdom. Det mest effektive forebyggende folkehelsetiltak er å gi alle barn et måltid per dag. Selv om det er størst effekt på helse, har det også veldig positiv innvirkning på læring. Arbeiderpartiet har derfor prioritert å sette av midler, slik at 50 kommuner kan prøve ut slike former for å gi et skolemåltid per dag til flere barn.

Fysisk aktivitet er det tredje området, og det forskes nå på hvorfor aktive barn lærer best. Av og til synes jeg det er ganske opplagt, når de viser til at hjernen utgjør 2 pst., mens kroppen konsumerer 20 pst. av energien. Fysisk aktivitet stimulerer blodtilstrømning, og fysisk aktivitet – viser det seg – fremmer spesielt hukommelse, bevegelseskontroll, tenkning og motivasjon. Så her er det en sammenheng.

Forrige kulturminister ba Jan Åge Fjørtoft lede Strategiutvalget for idrett. Konklusjonen hans var helt tydelig og klar: Dokumentasjonen er god nok. Nå må det handles. Lovfest en times fysisk aktivitet hver dag innen 2020. Men siden det har det blitt stille også på dette området.

Arbeiderpartiet mener at politikk skal være kunnskapsbasert. Barn er fremtiden, men verken barn eller skoler lever i bobler. Muligheten for å lykkes med å få flere gjennom videregående opplæring krever at vi tar i bruk ny kunnskap, klarer å se ting i en større sammenheng og bygger ned siloene, og ikke minst at vi klarer å se alle barn, slik at alle lykkes. Til tross for at vi har jobbet med dette i så mange år, viser det seg at prosentandelen barn som ikke fullfører videregående opplæring, ikke har gått så langt ned som vi ønsker.

Christian Tynning Bjørnø (A) []: Da jeg begynte i 1. klasse på Stridsklev skole i Porsgrunn på 1990-tallet, hadde vi ikke datamaskin og Internett i klasserommet. «Frøken», som vi kalte henne da, lærte oss ikke hva e-post var for noe. Det har skjedd ufattelig mye siden da. Skolen skal forholde seg til et samfunn i rask forandring. Det betyr ikke at skolen skal hive seg på alle trender, men vi kan vel slå fast at dataen og Internett er kommet for å bli.

Arbeiderpartiet mener at elevene ikke bare skal gjøres i stand til å bruke, men også skape digitalt innhold og digitale tjenester. Skal vi få til det, trengs det en offensiv satsing på IKT og digitale ferdigheter i skolen. Vi har derfor fremmet forslag i Stortinget om at det må utarbeides en nasjonal strategi for digitalisering i skolen. Vi vil at en sånn strategi skal inneholde forslag for en nasjonal satsing på utvikling av programvare for undervisning, en kompetanseutviklingsplan for lærere, en satsing på infrastruktur og ikke minst forslag til en innkjøpsordning for digitale læremidler. I vårt alternative statsbudsjett bereder vi grunnen for dette ved å sette av penger til kompetanseheving av lærere.

I høst var jeg på Lunde barneskole i Skien i Telemark og så hvordan de jobbet med IKT og digitalisering der. På Lunde barneskole arrangerte de frivillige kodekurs for elevene, og kursene var veldig populære. EU har oppfordret utdanningsministre i medlemslandene til å fremme koding i skolen. De begrunner dette med at koding er en viktig ferdighet for det 21. århundret, både ved at det fremmer kreativitet, at elevene lærer å samarbeide, og ved at det kan trekkes paralleller bl.a. til realfagene. I dag får noen elever erfaring med programmering gjennom kurs, som f.eks. det de har på Lunde barneskole, eller som valgfag. Arbeiderpartiet vil at alle skal få erfaring med programmering i løpet av skoledagen. Vi har derfor satt av penger til det i vårt alternative statsbudsjett.

Men grunnlaget for posisjonering og deltakelse i den teknologiske og digitale utviklingen handler også om høyere utdanning og forskning. Vi trenger flere som tar høyere utdanning innen IKT og teknologi. I vårt budsjett har vi foreslått 1 000 nye studieplasser til disse fagområdene. Forskning på IKT er også viktig. Forskningsrådet har bedt om om lag 56 mill. kr til forskning på IKT-feltet. Dette er ikke fulgt opp i statsbudsjettet. Arbeiderpartiet vil derfor sette av 20 mill. kr til IKT-forskning.

Arbeiderpartiet mener at det skal være et mål at Norge er best i verden på å utnytte de mulighetene ny teknologi gir. Derfor satser vi på et offensivt teknologiløft, som starter i grunnskolen og varer gjennom hele yrkeslivet.

Johnny Ingebrigtsen (SV) []: Som daglig politisk ansvarlig for videregående utdanning i Finnmark har jeg noen tanker om videregående utdanning. Jeg tror det er fornuftig av oss alle sammen å løfte blikket utover det vi snakker om her: budsjettet for neste år.

Forslaget som er meldt fra regjeringen om å øke ungdomsretten til utdanning utover 25 år, tror jeg kan være fornuftig. Bare man snakker med de berørte partene og kommer med et godt forslag, tror jeg det er fornuftig. Men man skal huske på at det vil koste penger – blir det bra, er det nok vel anvendte penger.

I det fylket jeg kommer fra, vet vi at folk ofte bruker lengre tid på utdanningen. De reiser litt på fjellet og litt på sjøen før de finner ut hva de skal gjøre og ser at det er fornuftig å ta en utdanning. Det skal man ha med seg – den grunnleggende forståelsen av hvordan dette er skrudd sammen.

Vi har også et høyt frafall i fylket. Jeg har vært i dialog med statsråden om hvordan vi skal løse dette, senest for bare en time siden. Statsråden har sagt at han skal komme opp til Finnmark med eksperthjelp når pappapermen er over. Men jeg har sagt at kvalitet, og spesielt endring når man skal gjøre kvaliteten bedre, vil koste litt penger. Jeg vil anbefale statsråden å ha penger med seg.

Jeg tror også det er fornuftig å se grunnskolen sammen med videregående skole. Hva slags kvalitet er det på de elevene vi får fra videregående skole? Det er en av de faktorene som gjelder når vi nå er inne på frafall, og som Finnmark er i ferd med å forbedre.

Jeg har lyst til å snakke litt om elevboliger. I Finnmark, f.eks. – det er flere andre fylker som også har veldig store avstander – må vi internere, for å bruke det begrepet, elevene, og vi må ha elevboliger. Det er ikke lovpålagt. Når vi bygger elevboliger i Finnmark fylkeskommune, får vi ikke momsen refundert. Det ble drøftet å vurdere å bygge elevboliger i Alta til ca. 60 mill. kr. Momsen ville vært på 10–12 mill. kr. Det kunne vært avgjørende, vi hadde ikke økonomi til det. Hvis studentsamskipnaden gjør det, får de momsen tilbake. Jeg ber statsråden om å vurdere det spesielt for de fylkene som trenger dette.

Når det gjelder videreutdanning for lærere i nord, hvis de skal reise til Bodø, Tromsø eller Alta, kan det koste fra 80 000 kr til 130 000 kr i ekstrautgifter per lærer man sender. Det er også ekstra kostnader som er ute i distriktene, som man må ta med.

Jeg ser en del skryt og klapp på egen brystkasse her, men jeg ser ikke så mye til et paradigmeskifte, dessverre.

Martin Henriksen (A) []: Det er mulig at det er fordi det er sent på en lørdag, men jeg synes egentlig at piffen har gått litt ut av regjeringspartiene. Hvis man sammenlikner denne debatten med bl.a. budsjettdebatten vi hadde høsten 2013, var det representanter som skrøt av et nytt flertall. De var fulle av pågangsmot og snakket om de store ambisjonene for skolen. Skole var det store flaggskipet. Sånn ble det ikke helt. Skolen har, som sagt, tapt budsjettkampen mot skattekutt år etter år. Det virker nesten som om de har gått litt lei. Det er mulig det er oss de er lei av – det kan jeg forstå. Kanskje de er lei av endeløse budsjettforhandlinger med Kristelig Folkeparti og Venstre og stadig budsjettrot helt inn i siste time i stortingsbehandlingen. Eller så var det ikke så veldig mye mer i Høyres skolesatsing enn det vi hørte om i 2013.

Det er først nå – etter tre år – at regjeringa kommer med nye forslag. En ting er at de kommer med forslaget om lærertetthet fordi de er presset til det, ikke fordi de tar initiativ til det. Det er først det siste halvåret før de skal gå av at de kommer med en stortingsmelding om kvalitet i høyere utdanning, og at de først nå ser behovet for en IKT-strategi – etter at de forstår at det ville blitt vedtatt i Stortinget uansett – eller at de kommer med tidlig innsats som skal iverksettes tidligst i skoleåret 2018–2019, etter at alle andre har snakket om det lenge.

Hva er forklaringen på at flere av sakene kommer så sent? Jeg tror for det første at regjeringspartiene har innsett at dette er det flertall for i Stortinget, og de vil heller forberede seg på det enn å gå på flere nederlag i denne salen. Det er mye bedre at det flertallet som virkelig ønsker denne politikken, styrer. Det er mulig det vi ser, er en form for regjeringsslitasje. Det er i alle fall sikkert at det er lite igjen av nye ideer og bedre løsninger.

Helt til slutt: Jeg synes personlig det er morsomt at det står Høyre-representanter på denne talerstolen og viser til det de selv sa i 2013 om at norsk økonomi og Norge var for oljeavhengig. Siden da har de brukt over 100 mrd. kr mer i oljepenger, økt oljepengebruken mer på fire år enn den rød-grønne regjeringa gjorde på åtte, gått til honningkrukken ved hver eneste anledning, blitt historiens mest oljeavhengig regjering og hatt historiens mest oljesmurte budsjett uten noe særlig å vise til. Det er altså nesten ikke skapt noen nye jobber. Under den rød-grønne regjeringa ble det skapt 355 000 nye jobber, to tredjedeler i privat sektor. Statistikken for denne regjeringa er at det er skapt 30 000 nye jobber, to tredjedeler i privat sektor. Når representantene Bjørnstad og Gudmundsen sier at vi trenger flere som leverer til statsbudsjettet og færre som lever av statsbudsjettet, må det være en skuffelse for dem at deres egen regjering leverer så enestående dårlig akkurat på det målet.

Iselin Nybø (V) []: Det nærmer seg 2017 og jeg må si at jeg gleder meg til 2017. Nå er det mange grunner til å glede seg til 2017, men en av grunnene er at da skal vi behandle stortingsmeldingen om fagskoler. Det er en stortingsmelding vi har ventet på, men nå har den kommet. Min opplevelse er at den er godt mottatt der ute i sektoren.

Det har en stund vært behov for en stortingsmelding, og for å drøfte fagskolene litt bredt her i salen og i komiteen. Det er et viktig utdanningstilbud for dem som har yrkesbakgrunn, og det er et viktig utdanningstilbud for næringslivet. Når man snakker med næringslivet, er noen av de ypperste de kan få tak i, de som har tatt fagskoleutdanning. Det sier de også om dem som senere går videre og tar en akademisk utdanning som f.eks. ingeniør, at man kan knapt få en bedre ingeniør enn dem som først har fagskole og så har gått over på universitet eller høyskole. Grunnen er at de nettopp har den mangfoldigheten i utdanningen sin – de har ikke bare teorien, de har faktisk vært ute på en arbeidsplass. Når de snakker om problemstillinger som skal løses, vet de faktisk hva som fungerer og hva som ikke fungerer. Det er et viktig tilbud, og derfor er det også viktig at Stortinget løfter det opp i en sånn debatt som vi skal ha, og at vi får belyst det.

Det vi vet, er at det er litt ulik prioritering av fagskoler rundt omkring i de ulike fylkene. Vi vet at det er litt ulik status, vi vet at fagskolene er enormt mangfoldige. Det er alt fra negleakademi til de mer tradisjonelle maritime og tekniske fagskolene. Så det er en bredde her som vi ser fram til at vi skal få diskutere.

For å komme til fagskolen må man begynne ganske mye før. For oss i Venstre handler det om at vi må satse på hele bredden, vi må også satse på praktisk-estetiske fag i grunnskolen hvis vi ønsker å satse på fagskolen. For det er ikke sånn at folk bare er gode i én ting. Det er ikke sånn at man er enten akademiker eller praktiker. De fleste av oss er gode til noe både akademisk og praktisk, og da er det litt tilfeldig hva slags utdanning man får og hvilken vei man velger i livet. Da må man ha de mulighetene foran seg, sånn at man kan velge ting som man både er god i og liker å holde på med.

For dem som velger den yrkesfaglige retningen, er lærlingtilskudd viktig. Det er viktig at vi har nok lærlingplasser, det er faktisk avgjørende hvis vi skal lykkes på det området. Nå er det flere som har tatt opp den gledelige nyheten om at det har blitt 20 000 kr ekstra per kontrakt i denne regjeringsperioden. Men jeg vil legge til, for historiens skyld, at 14 000 av de 20 000 har kommet som et forlik mellom regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti og Venstre.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) []: Det er ingen tvil om at barn og unges helse og oppvekstvilkår er høyt prioritert av regjeringen – så også i budsjettet for 2017.

Et av de viktigste tiltakene er styrking av helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Det er viktig for å forebygge psykiske plager blant barn og unge. Vi vet at barn og unge rapporterer om større utfordringer på det området nå enn tidligere.

Gjennom gode forlik med Kristelig Folkeparti og Venstre har vi her på Stortinget de siste fire budsjettårene totalt styrket helsestasjons- og skolehelsetjenesten med over 1 mrd. kr. Det er et enormt løft for forebyggende tjenester for barn og unge. Det positive er at vi ser at satsingen nytter. I 2013, det siste året med rød-grønn regjering, gikk antall helsesøsterårsverk ned med 9. Ser vi tallene i 2014 og 2015 under ett, er det en styrking nå på 292 helsesøstre ute i kommunene. Det betyr flere helsesøstre med en åpen dør – som kan ta imot barn når noe er vanskelig, når det er viktig å få snakke med en voksen. Men vår satsing på dette området styrker også mulighetene i kommunene til å skape en mer tverrfaglig skolehelsetjeneste. Derfor ser vi flere fysioterapeuter, flere psykologer og andre viktige yrkesgrupper som bidrar i dette arbeidet.

Vi trenger kommuner som satser offensivt på tidlig innsats. Da helsekomiteen var på besøk i Oppegård kommune for en stund siden, møtte vi en skikkelig offensiv kommuneledelse. De fortalte hvordan de systematisk bygde opp sin skolehelsetjeneste med psykologer, helsesøstre, fysioterapeuter og andre. Det er klart at det skaper et spennende arbeidsmiljø for disse faggruppene. Og så var de sikre på at det hadde enormt god effekt, både på det sosiale miljøet blant ungene og på læringsmiljøet i skolen.

Å bygge trygge unger, som har lært seg metoder for å håndtere også vanskelige dager, er utrolig viktig. Det er vanskelig å tilegne seg kunnskap på skolen hvis hodet er et annet sted enn der læreren håper å få deg med.

Helge André Njåstad (FrP) []: Det er hyggeleg å vera her på ein laurdag og sitja på kontoret og lytta til debatten.

Det var innlegget frå representanten Pedersen, frå Arbeidarpartiet i Finnmark, som fekk meg til å ta vegen bort hit – for ikkje å lata dei påstandane ho kom fram med om kommuneøkonomi, stå uimotsagde. Ho gjentok mykje av det som ho sa på torsdag, då me behandla økonomien til kommunane. Men det blir ikkje riktigare av at ein seier på ein laurdag at det er eit magert og dårleg opplegg for Kommune-Noreg.

Spesielt representanten Pedersen burde vore litt forsiktig, for går ein inn og les propagandaen ein hadde før valet i 2013, ser ein at ho hadde vore på kalkulatoren og funne ut at kommunane i Finnmark ville tapa 230 mill. kr med ei regjering av Høgre og Framstegspartiet – 230 mill. kr. No er me komne dit at me kan sjå fasiten for kva som har skjedd desse fire åra. Det vart ikkje eit kutt på 230 mill. kr. Derimot vart det ein auke. Dersom me ser på kommunane i alle dei tre fylka i Nord-Noreg, ser ein at dei under denne regjeringa har hatt ein auke i frie inntekter, mens ein i perioden 2009–2013 hadde ein realnedgang for Finnmark og Troms. Det blir veldig merkeleg å seia at elevane i Nord-Noreg har dårlege kår under denne regjeringa, når opplegget som me vedtok på torsdag, i tillegg til det me vedtek i dag – ekstra satsing på tidleg innsats – tilbakeviser det så det held.

Ho var òg inne på fylkeskommunane. Det hang igjen ein påstand om at fylkeskommunane skulle få det dårlegare etter budsjettforliket. Det er heller ikkje riktig. Dei nordnorske fylkeskommunane har fått det betre etter forliket. Kristeleg Folkeparti og Venstre har styrkt tapskompensasjonsordninga for fylkeskommunar, som dei står heilt fritt til å bruka til kva dei vil, deriblant vidaregåande opplæring. Nordland fylkeskommune får 12,6 mill. kr ekstra i forliket, Troms får 2 mill. kr ekstra, og Finnmark får 308 000 kr ekstra – på toppen av dei ordningane dei allereie har, og på toppen av den økonomien som ein har.

Så eg synest det blir litt spesielt når ein herifrå gjev inntrykk av at det er spesielt synd på elevane i Nord-Noreg. Då må eg nesten visa til fakta om kva dei nordnorske fylkeskommunane har per innbyggjar, samanlikna med dei andre. I det opphavlege budsjettforslaget ligg det an til at gjennomsnittet for ein fylkeskommune er 12 000 kr per innbyggjar, mens Troms får 18 000 kr per innbyggjar. Nordland og Finnmark ligg på 19 700 kr og 20 200 kr per innbyggjar. Då blir det feil å seia at elevane i dei tre nordlegaste fylka har dårlege vilkår – når fakta så til dei grader viser at ein brukar pengar både på dei nordnorske fylkeskommunane og på dei nordnorske kommunane.

Kent Gudmundsen (H) []: Representanten Martin Henriksen har en noe kreativ omtale av oljepengebruk i sitt innlegg her tidligere på talerstolen. Det er da en gang sånn at forskjellen mellom representanten Henriksens parti og det regjeringen la opp til av oljepengebruk, er 4 mrd. kr. Vi snakker om at det ville være 7 890 mrd. kr på oljefondet med Arbeiderpartiets opplegg, mens det vil være 7 886 mrd. kr med regjeringens opplegg. Da glemmer han samtidig å omtale hvilke andre effekter som ligger i statsbudsjettet til Arbeiderpartiet, bl.a. en skatteøkning på 10 mrd. kr, og at man opp gjennom årenes løp faktisk har forlovet seg med om lag 33 mrd. kr, som man enten er nødt til å finne økt oljepengebruk for, eller ytterligere økte skatter for å imøtekomme.

Det som er vel så viktig, er at man snakker om hvordan man bruker det økte handlingsrommet som finnes over et statsbudsjett. Der kommer vi til selve kjernen i det som er viktig politikk å diskutere her i denne salen. Regjeringen har lagt opp til tidenes samferdselsløft. Det betyr enormt mye for distriktene og for norsk konkurransekraft å få ut varer og tjenester på markedet.

Man har hoppet over hvileskjæret og nå fått tidenes forskningsløft. Vi har aldri videreutdannet flere lærere enn vi gjør nå. Vi bygger studentboliger som aldri før, og vi har nå fått på plass en stor satsing for tidlig innsats. Det betyr veldig mye for ungene våre og framtiden til Norge. Vi trenger flere unger som kan lykkes på skolen, som lærer seg grunnleggende ferdigheter tidlig, og som dermed får mestringsfølelse. Da synes jeg det blir noe merkelig å høre at den store skolesatsingen til Arbeiderpartiet er å videreføre 600 lærerstillinger i ungdomsskolen, som for øvrig er ganske sent å sette inn et tiltak hvis man skal virkelig løfte ungene våre i grunnskolen. En rapport fra SSB har bekreftet at det er ikke har så stor betydning. Men på toppen av alt synes jeg det er viktig å peke på hvordan disse lærerstillingene er innrettet. Det er altså sånn at av de 600 lærerstillingene er det 3 lærerstillinger til Finnmark. Det er ingen til Alta. Det er ingen til Kirkenes. I mitt fylke, Troms, er det ikke en lærerstilling til Harstad. Til Finnsnes er det heller ikke en eneste lærerstilling. Hele Sogn og Fjordane får én lærerstilling.

Hvis man skal skryte av at man virkelig har en storsatsing med disse 600 lærerstillingene, burde man gå litt i seg selv og se på hvem det er som egentlig får glede av og tar del i denne satsingen fra Arbeiderpartiet. Det er i hvert fall ikke mange elever. Slik forskjellsbehandling har jeg ikke mye til overs for.

Gunvor Eldegard (A) []: Eg fortset litt der eg slapp i stad. Me snakka om yrkesfag, og at me treng fleire gode fagarbeidarar. Då må me jobba, bl.a. med å få gode lærarar. Difor har Arbeidarpartiet sett av 20 mill. kr ekstra til etter- og vidareutdanning av yrkesfaglærarar. Det er positivt. Så har eg lyst til å seia: Det er veldig mange gode lærarar der ute som er både dyktige og kreative. Det er utruleg mange lærarar som jobbar bra, f.eks. med yrkesretting av fellesfag – det kan vera matte på verkstaden, det kan vera samarbeid med næringslivet, og det kan vera samarbeid med f.eks. høgskulen.

Eg veit òg om mange gode lærarar som jobbar med elevar som kanskje er veldig svake når dei kjem, og som likevel jobbar jamt og trutt med dei og får dei gjennom skuleløpet og gjer dei klare til å gå ut i læretid. Det synest eg er veldig bra, og eg er imponert over alle dei.

Likevel ser me at det er stort fråfall. Med dei nye fråværsgrensene er det faktisk mange av dei svake elevane som kanskje allereie no har fått beskjed om at dei ikkje får ta eksamen. Kva er motivasjonen til å fortsetja på skulen då? Kva er det som er motivasjonen til å ta seg saman viss du ikkje ein gong får ta eksamen og gjera deg ferdig med skulen? Då har du allereie endå meir fråfall, som allereie no kan bekreftast. Eg veit at det har vorte større frammøte på skulen etter dei nye fråværsreglane, men det er ei gruppe som vert hengande etter. Det synest eg er veldig alvorleg, og eg håpar verkeleg at evalueringa som skal gjerast i forbindelse med fråværsgrensa tek omsyn til den situasjonen for desse elevane. For som sagt, viss du allereie no har fått beskjed om at du ikkje får ta eksamen, kva er vitsen med å skjerpa seg då?

Anders Tyvand (KrF) []: Jeg vil aller først si at jeg syntes det var hyggelig å høre at representanten Bente Thorsen fra Fremskrittspartiet brukte sitt innlegg om Kirken til å rose det som kom på plass i forliket med Kristelig Folkeparti og Venstre, og som regjeringen selv ikke la inn i sitt budsjettforslag. Det var styrking av tilskuddet til Kirken, det var midler til Sjømannskirken, og det var videreføring av rentekompensasjonsordningen for kirkebygg. Alt det er gjennomslag som jeg også er glad for.

Men det jeg ville si noe om, var debatten om effekten av flere lærere i skolen. Statsråden sa i sitt innlegg at forskningen spriker. Det er riktig, og det finnes en del forskning hvor man har sett på f.eks. effekten av bare å redusere antall elever i en klasse uten å endre undervisningen i det hele tatt. Da vil det kanskje ikke ha så veldig stor effekt. Men hele poenget er at med flere lærere får man fleksibilitet i skolen til å undervise på andre måter. Da får man en fleksibilitet til å følge opp den enkelte elev tettere, og da får man en fleksibilitet – og tid nok – til å tilpasse undervisningen etter den enkelte elevens behov. Det er det som er utfordringen i skolen i dag, og det er det tre av fire lærere sier at de ikke har tid nok til.

Hvis statsråden og representanten Henrik Asheim ikke har lest KS’ rapport «Spesialundervisning – drivere og dilemma», vil jeg anbefale dem å gjøre det. Der kommer det nemlig veldig tydelig fram at for lite lærerressurser i den ordinære undervisningen gir for lite rom til å tilpasse undervisningen til den enkelte elevens behov. Det skaper et økt behov for spesialundervisning, og det stjeler ressurser fra den ordinære undervisningen. Da er vi fort inne i en ond sirkel. Det er altså ikke økt lærertetthet i seg selv som har effekt, det er de mulighetene det gir i skolen.

Så vil jeg gi ros til SV, som har kjempet for økt lærertetthet lenge, men som ikke fikk det til i regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet – fordi Arbeiderpartiet ikke ville det. Høyre og Fremskrittspartiet vil det egentlig heller ikke, men Kristelig Folkeparti har fått solid gjennomslag gjennom forhandlingene med regjeringspartiene. Så sier representanten Giske at Kristelig Folkeparti trekker politikken i Arbeiderparti-retning når vi satser på flere lærere. Men sannheten er at dette ikke var en satsing Arbeiderpartiet var villig til å prioritere da de selv satt i regjering. Dette er en sak de har snudd i, når det gjelder spørsmålet om lærernorm, og det er ikke godt å vite hva Arbeiderpartiets politikk ville vært i dag – hvis de fremdeles var i regjering.

Sivert Bjørnstad (FrP) []: Like sikkert som at julen kommer hvert år, er det at denne debatten utvikler seg til en debatt om oljepenger. Representantene Giske, Henriksen og Pedersen virker nærmest indignert, forferdet og personlig fornærmet over oljepengebruken de siste årene.

Men når man ser litt vekk fra den hule retorikken og heller ser på politikken, finner man noe ganske interessant. Man skulle f.eks. tro at Arbeiderpartiet med sin retorikk kutter oljepengebruken betydelig i sitt budsjett – betydelig. Det er ikke tilfellet. Det er som representanten Gudmundsen sa, at mens flertallet bruker 225 mrd. kr, bruker Arbeiderpartiet 221 mrd. kr. Den store forskjellen mellom de uansvarlige og de ansvarlige, mellom de spedalske og de friske, er altså 4 mrd. kr – eller 0,3 promille av statsbudsjettet. Det er den store forskjellen.

Da Gahr Støre ble spurt om dette på Politisk kvarter tidligere i uken, sa han at dette viser en ny kurs. Den retningsendringen er så liten at den er klin umulig å se med det blotte øye. Én ting er retorikk, noe helt annet er politikk.

Representanten Sønsterud nevnte i et av sine innlegg sju–åtte kutt regjeringen har foreslått på kunnskapsfeltet de siste tre årene. Ja, det stemmer – det kalles prioriteringer. Hun nevner selvsagt ikke det regjeringspartiene har prioritert opp, men det er opposisjonens privilegium.

Det vi har prioritert, er et kraftfullt lærerløft. Tre ganger så mange lærere får i dag tilbud om etter- og videreutdanning som da de rød-grønne satt i regjering. Dette flertallet har klart det Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti lovte i åtte år, men aldri klarte å holde, nemlig elleve måneders studiefinansiering. Riktig nok hadde de omtale av elleve måneders studiefinansiering i sitt siste budsjett, men det ble ikke fulgt opp med en eneste krone. Det er forskjell på tekst og bevilgninger.

Statsråden var tidligere inne på jojo-budsjettering. Det er selvfølgelig helt riktig. Mens antallet studentboliger gikk opp og ned med de rød-grønne, har retningen de siste tre årene bare gått én vei.

Lærlingtilskuddet er en annen sak. Det er økt med 20 000 kr. Selvfølgelig betyr dette noe når bedriftene skal ansette lærlinger. Det skjønte også dagens opposisjon i 2009. Derfor økte de lærlingtilskuddet som en del av en tiltakspakke. Problemet var bare at det kun var i 2009 de skjønte denne koblingen, for i 2010 var denne økningen borte igjen. Så fra 2005 til 2013 var det ingen endring i lærlingtilskuddet.

Det er helt riktig at det er forskjell på retorikk og politikk. Jeg er glad for at det er dagens regjeringspartier som styrer politikken.

Presidenten: Representanten Audun Lysbakken har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Audun Lysbakken (SV) []: Med tanke på at regjeringspartiene sender regningen for elleve måneders studiestøtte til studentene selv, ville jeg kanskje vært litt mer moderat i selvskrytet enn det siste taler var.

Jeg vil gjerne også minne statsråden om å svare på det spørsmålet som jeg stilte ham i sted. – Det nikkes, veldig bra.

Så har jeg en siste oppfordring til Kristelig Folkeparti og Venstre. I denne debatten har statsråden avklart at han er komfortabel med det kuttet som Utdanningsdirektoratet har varslet når det gjelder de læringsstøttende prøvene i skriving. Det betyr at vi må regne med at hvis ikke Stortinget bruker denne sjansen til å gripe inn, blir dette gjennomført – under store protester fra det som finnes av faglig ekspertise på dette området. Så jeg vil sterkt oppfordre Kristelig Folkeparti og Venstre til å støtte dette forslaget. Det er så vidt jeg forstår, nå avklart at alle de rød-grønne partiene vil stemme for det.

Johnny Ingebrigtsen (SV) []: Representanten Njåstad sa noe som fikk meg til å undre meg en del. Det er ikke det at jeg trenger å forsvare stortingsrepresentant Helga Pedersen, men jeg kan forsvare og forklare finnmarkingene. Vi får ikke den etter mitt syn rettmessige godskrivingen av de ekstra kostnadene vi har med å bo så langt ute i distriktet og ha så store avstander. Vi strever med et kutt på kompetansedelen som vi egentlig skulle ha gjort i fjor, på 20 mill. kr., som vi har skjøvet foran oss. Nå har vi riktig nok, i det statsbudsjettet vi holder på å vedta i disse dager, fått 21 mill. kr i pluss, hvorav 7,2 mill. kr er øremerket samferdsel. Så skal vi bruke alt det andre, deriblant på kompetanse. Det blir jo litt igjen, men ikke så mye – egentlig er det smuler, og det er for lite til å komme ut av den vanskelige situasjonen vi er i.

Når det er så alvorlig for bl.a. Finnmark, som er et bilde på en distriktsfylkeskommune, at vi må legge ned flere linjer, og at enkelte nå sågar snakker om å legge ned en eller to av de åtte fylkeskommunale videregående skolene som vi har – staten har to, i Karasjok og Kautokeino – da er det veldig alvorlig. Det er min politiske hverdag. Det er min hodepine, og det er mange andres hodepine ute i distriktene. Jeg vet hva medisinen for den hodepinen er – det er mer overføringer til ungdommene våre, til ungene våre og til utdanning.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Jeg vil si takk for en god debatt, som har vært veldig sivilisert, må det vel være lov å si. Jeg vet ikke om det skyldes at budsjettet var så bra i utgangspunktet eller at vi er mennesker vi også, det er lørdag og sånt, men i hvert fall: Takk for diskusjonen.

Representanten Lysbakken stilte et konkret spørsmål. Det er selvfølgelig sånn at når vi skal forsøke ut en ordning hvor profesjonen får større ansvar for deler av videreutdanningsmidlene, så skal vi også snakke med alle lærerorganisasjonene. Men opphavet for dette initiativet var en kongress, en internasjonal konferanse, med utdanningsministre og representanter fra de største lærerfagforeningene i de respektive land, som var i Berlin i fjor eller i år, jeg husker ikke helt. Det har vært fulgt opp sånn i kjølvannet av den i første runde, men selvfølgelig skal det diskuteres med alle lærerorganisasjonene.

Så bare en liten presisering til både representanten Ingebrigtsen og representanten Pedersen. Det er selvfølgelig sånn at de fremste ekspertene på skolesystemet i f.eks. Finnmark, er de som jobber i skolen og er folkevalgte i Finnmark. Jeg er veldig opptatt av at vi skal ha lokalt ansvar og lokal kontroll over skolesystemet. Det jeg har tatt til orde for, er ikke noen spesialordning hvor man skal sende såkalte eksperter fra sør til akkurat Finnmark, men det er en ordning hvor staten går tettere inn med bl.a. hjelp og støtte til de skolene og de kommunene som over flere år vedvarende har for svake skoleresultater. Hvis det fungerer som det skal, gjøres det i partnerskap med skoleeier.

Helt til slutt: Jeg var i Alta for bare en måneds tid siden eller noe sånt. Da varslet jeg dessverre ikke representanten Ingebrigtsen, men jeg lover at jeg skal komme tilbake. Det er selvfølgelig enda lettere å komme tilbake flere ganger hvis det blir fire nye år for denne regjeringen.

Presidenten: Representanten Anne Tingelstad Wøien har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) []: Jeg måtte nesten ta ordet for jeg vet at representanten Asheim har ønsket at jeg skulle svare på hans innlegg fra i stad. Det gikk på dette med kompetansekrav når det gjelder lærerstudenter. Det viktigste er at vi sørger for at vi har nok studenter som går ut av videregående skole og har 4 i karakter, som er kravet for å komme inn på lærerutdanningen. I dag er det sånn at en kan jobbe som vikar i skolen uten å ha noe krav til noe som helst – en kan ha gått på skolen – og vi har altså 9 000 ikke-kvalifiserte som jobber i skolen i dag.

Det ble sagt at det var ingen som snakket om at en ikke kommer inn på juss og medisin og ingeniør og de kravene som er der, men det er jo ikke satt noe politisk krav om å komme inn på de fagene. Det er et paradoks at i dag er det sånn at sykepleiere ikke har noe matematikkrav, men det er de som skal regne ut hva slags medisiner vi skal ha.

Trond Giske (A) []: Det er all grunn til å takke for en god og konstruktiv debatt. Dessverre virker det som at futten har gått litt ut av regjeringspartiene når det gjelder skolepolitikk. Dette var det store flaggskipet i valgkampen i 2013. Skattekutt og skole har Høyre snakket om i 20 år, men det er helt tydelig at skattekutt har vært en større vinner i budsjettkonferansene og i profilkonferansene til regjeringen enn skole har vært. De satsingene vi har sett, har i stor grad vært finansiert med tilsvarende kutt på skoleområdet. Et samstemmig storting har gått inn for et løft for etter- og videreutdanningen, men regjeringspartiene har valgt å hente penger fra kulturskoletimen, fra stipend, fra frukt og grønt og nå senest finansiert tidlig innsats med frie midler via kutt i ungdomsskolelærertettheten.

Representanten fra Kristelig Folkeparti tok opp dette med at det ikke var satsing på lærere i de åtte rød-grønne årene. Her tror jeg Tyvand blander sammen øremerkede tilskudd til lærerstillinger og generell kommuneøkonomi som gir muligheter for å ansette lærere. Det er helt riktig at Kristelig Folkeparti har presset regjeringen til å legge inn mer penger til øremerkede lærerstillinger, men i veldig mange kommuner kuttes det tilsvarende eller mer i ordinære lærerstillinger, og da blir summen minus. Spør Kristelig Folkepartis egne medlemmer i Stavanger om hvordan det oppleves å få noen få øremerkede lærerstillinger samtidig som man kutter 70 lærerårsverk.

Bare for å ta tallene så var det altså i 2005 53 092 lærerårsverk i skolen – nå må Tyvand høre – i 2013 var det 57 614, altså ca. 4 500 flere lærerårsverk i en periode hvor antall elever gikk ned. Det var ikke øremerket, men det var kommuneøkonomien som ga adgang til å satse. Siden den gangen har antall lærerårsverk i skolen vært helt flatt – helt flatt. Så disse øremerkede stillingene som Tyvand med all grunn er stolt over – det er en god innsats som er gjort fra Kristelig Folkeparti for tidlig innsats – blir spist opp fordi pengene går til skattekutt istedenfor kommuneøkonomi. Politikk henger sammen, og ja, Kristelig Folkeparti og Venstre har dratt budsjettene i riktig retning når man har laget forlik på skoleområdet, men dessverre gitt Høyre og Fremskrittspartiet frie tøyler til å prioritere skattekutt framfor skole, eldreomsorg og helse, kommuneøkonomi og velferd.

Kristin Vinje (H) []: Jeg må bare understreke at det er ikke noe piff som har gått ut av regjeringspartiene eller samarbeidspartiene, men det kan jo hende at man blir lite grann lei av å høre på sutringen når Arbeiderpartiet skal gjøre opp regnskap på vegne av Høyre og Fremskrittspartiet i regjering. Jeg forstår godt at Giske & Co. ikke liker å være i opposisjon, men heller ikke de kan se bort fra f.eks. statistikken fra NIFU, som slår fast at f.eks. bevilgningene til forskning og utvikling er stabile og mye høyere både som andel av bruttonasjonalproduktet og av det totale statsbudsjettet enn de var under den rød-grønne regjeringen.

Etter tre år i posisjon har vi lagt frem et sterkt budsjett for kunnskap. Vi har styrket arbeidet med tidlig innsats, vi styrker innsats mot mobbing i barnehage og skole, fortsetter en storstilt satsing på videreutdanning av lærere – tre ganger mer enn det de rød-grønne gjorde selv – ny femårig masterutdanning for lærere, følger opp langtidsplanen og styrker studentenes stilling med elleve måneders studiestøtte. Og til Audun Lysbakken: Det er ikke sånn at vi sender den regningen til studentene. Den regningen sender vi til voksne mennesker som har fått en utdanning, og som er i arbeid.

Det er interessant å følge med på Arbeiderpartiets egen innsats i kunnskapspolitikken gjennom forrige periode og denne periode. Da de selv satt og hadde makt, overlot de til SV å styre. Det var hvileskjær innenfor forskning, og løftet om elleve måneders studiestøtte ble aldri innført. Ja, det er riktig at Arbeiderpartiet satser på videreutdanning av lærere, men det er altså Høyre som har tredoblet den innsatsen. Mens det lenge var åpenbart at noe måtte f.eks. gjøres med utdanningsinstitusjonene våre for å styrke kvaliteten, satt Arbeiderpartiet passivt og så på. Nå gjennomfører regjeringen reformer i UH-sektoren istedenfor å sutre, sånn som Arbeiderpartiet gjør. Det gjelder også finansieringssystemet og endringen av det i universitets- og høyskolesektoren. Det har vært bred enighet, det har vært lange prosesser. Arbeiderpartiet er for, men de sutrer altså på prosess. Det gjelder også fraværsgrensen, det gjelder kompetansekravene, og det gjelder masterutdanning av lærere, som de er for, men de kritiserer prosessen og ender opp med å støtte regjeringen.

Så har jeg også bare lyst til å si at kommunesektorens frie inntekter for 2017 er på ca. 4 mrd. kr – ca. 3,6 mrd. kr til kommunene og 450 mill. kr til fylkeskommunene. Kommunene får sterkere vekst enn under den forrige regjeringen. Den gjennomsnittlige realveksten i kommunene fra 2009 til 2013 var 1,4 pst. – i gjennomsnitt har vi hatt 1,9 pst. Den er altså større, og kommunene har det bedre nå enn det de hadde det under den rød-grønne regjeringen.

Presidenten: Representanten Anders Tyvand har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Anders Tyvand (KrF) []: Representanten Giske peker på en helt riktig dynamikk. Selv om vi bevilger øremerkede midler, har vi ingen absolutt garanti for at det blir ansatt flere lærere i kommunene. Derfor er det viktig å få på plass en nasjonal norm for lærertetthet, og det håper jeg at Arbeiderpartiet vil være med og støtte når Kristelig Folkepartis representantforslag skal behandles over nyttår.

Men så er det nok ikke helt riktig at det er helt flatt når det gjelder utviklingen i antall lærerårsverk i skolen. De siste GSI-tallene viser tvert imot at det er 986 flere lærerårsverk på første trinn i 2016–2017 enn det var i 2014–2015. Og nå har vi altså bevilget enda mer i øremerkede midler til flere lærerstillinger i 1., 2., 3. og 4. klasse, så vi er på god vei.

Olemic Thommessen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Representanten Trond Giske har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Trond Giske (A) []: Jeg vil først si til representanten Kristin Vinje at det er helt riktig at Arbeiderpartiet ikke liker å være i opposisjon. Det er derfor vi har tenkt å gjøre den rollen svært midlertidig. Vi sutrer ikke over prosess, men det må være lov til å påpeke det når man f.eks. sender ut en forskrift med forslag om 4 i karakterkrav i matte og utformer det så dårlig at man åpner for at man kan komme inn med 2 bare man har gjennomført og bestått et forkurs – et eksempel på en arbeidsfeil. Og det er det samme som gjentar seg enten det er SMS-er for behandling av privatskolesøknader i Oslo, eller det er fraværsreglene eller andre ting – det er opposisjonens rolle å påpeke dårlig håndverk.

Til Tyvand kan jeg si at ja, vi er for en norm for de yngste elevene. Der viser forskningen at det har størst effekt. Og igjen er det altså hos Arbeiderpartiet en kan finne støtte for en tidlig innsats som monner. Det har helt sikkert blitt flere lærerårsverk i de første trinnene, men vi vet også at denne salen i dag kommer til å vedta å kutte 600 stillinger i ungdomsskolen.

Ketil Kjenseth (V) []: Representanten Trond Giske fikk meg til å ta ordet i denne debatten, som går mot slutten. Det er for så vidt et resultat av hele dagen, for representanten Giske framstår som en politisk tryllekunstner – og for så vidt Arbeiderpartiet i sin helhet. Nå er det regjeringspartiene som har inngått avtaler med Arbeiderpartiet om forsvarsøkninger for 2017, og de har også dannet flertall for å etablere en finansskatt med en innretning som Venstre er uenig i. Det er klart at det er lett å forhandle når en sender regningen til andre partier, som skal inngå flertallsforliket når både inntektene og utgiftene skal dekkes.

Venstre inngikk en avtale i den rød-grønne perioden sammen med Kristelig Folkeparti om at det skulle bli 15 000 flere plasser i omsorgssektoren. Den gylne kommuneøkonomien i den perioden skulle tilsi at det var lett å innfri det målet. Resultatet vet vi, det ble ca. 2 000 flere, så kommuneøkonomien i den rød-grønne perioden kunne neppe være så strålende.

Så har flere vært innom diskusjonen om 600 flere lærere i ungdomsskolen. Evalueringen viser at det ga svært liten effekt, og vi flytter nå 600 stillinger til tidlig innsats i skolen. Det er det stor enighet om vil gi effekt. På samme vis gjør Venstre og Kristelig Folkeparti det i alle forhandlinger med regjeringa – det gjelder barnehage, det gjelder kommunepsykolog, det gjelder helsestasjoner, jordmødre og helsesøstre – vi setter inn innsatsen så tidlig som mulig. Vi vet at en god barndom varer livet ut. En dårlig barndom varer dessverre også livet ut.

Vi kan også svinge en runde innom forskning og utvikling. Det var i den rød-grønne perioden et hvileskjær. Regjeringa og flertallspartiene har økt innsatsen på forskning betydelig. Det kommer Norge til å tjene på i framtida. Jeg er altså ikke veldig imponert over det trylleriet som Arbeiderpartiet framfører her i dag. De har forholdsvis lite å vise til for framtida. Det er nok å minne om biodrivstoffabrikker som ikke ble bygd, og konkurser som dessverre ble et resultat av den perioden. Nå kan vi lese i flere medier rundt om i Norge at en har byggeklare prosjekter når det gjelder biodrivstoff.

Så det er muligheter for framtida. Den tidlige innsatsen, og det å putte pengene dit, er utrolig viktig. Og kommuneøkonomien i dag er slett ikke noe dårligere enn den var for åtte år siden.

Marianne Aasen (A) []: Jeg har behov for å komme med noen kommentarer til representanten Kristin Vinje etter hennes oppramsing av diverse gode tiltak fra regjeringen og hennes angrep på Arbeiderpartiet. Da vil jeg si litt om forskning.

Norge har hatt en kraftig økning i bevilgningene til forskning de siste ti årene. Bevilgningene til forskning og utvikling økte med 64 pst. fra 2005 til 2012. De var på 15,5 mrd. kr og endte på 25,5 mrd. kr, noe som tilsvarer en realvekst på 27 pst. Under denne regjeringen har veksten fortsatt. Satsing på forskning er det nemlig bred enighet om – heldigvis.

Likevel har Arbeiderpartiet en annen profil på forskningspolitikken sammen med Senterpartiet og SV. Vi mener det blir for snevert å satse for mye på spisse fagmiljøer. Det har dessuten blitt evaluert i andre land og vist seg ikke å være en ubetinget suksess alltid. Vi må ikke glemme nødvendigheten av å gi gode rammevilkår for bredden av forskningsmiljø, som bl.a. gir god utdanning til lærere, sykepleiere og ingeniører over hele landet. Vi må styrke velferdsstatens yrker og forskningen på profesjonene. Det trengs mer enn det regjeringen legger opp til. Spesielt er dette viktig når vi nå skal ha en femårig lærerutdanning.

Dessuten har Stortinget og regjeringa vært enige om at næringslivsrettet forskning, globale utfordringer og forskningsbaserte velferds- og helsetjenester er viktig. Likevel gjenspeiles ikke disse føringene i regjeringens forslag til statsbudsjett. Så når det skrytes av veksten i forskning, er dette bevilgninger som ikke direkte har effekt på volumet av forskning, og da viser jeg til samme NIFU-rapport som den Kristin Vinje snakket om. Det skyldes snarere investeringer i et nytt forskningsfartøy – som koster mye penger, og som alle støtter, men da går det mye penger dit – og en forskningsavgift på landbruk, som er tatt inn i budsjettene. Dessuten er bruttonasjonalproduktet lavere enn det har vært tidligere. Dermed ser det finere ut.

Igjen er det mange departementer som ikke tar på alvor at de har ansvar for å bevilge penger til forskning på eget felt. Én statsråd sitter i denne salen. Det er samferdselsministeren. Han er ikke spesielt dyktig til å bevilge penger til forskning, enda vi bruker mye penger der. Det samme gjelder politi og beredskap. Det følger ikke penger til forskning på det. Vi bør være sikre på områder der vi bevilger mye, at vi faktisk bruker pengene rett.

Jeg har lyst til å gi en kort kommentar til slutt knyttet til noe som gjelder etter- og videreutdanningen av lærere. Det gjøres en endring der. Arbeiderpartiet vil si klart og tydelig til kunnskapsministeren at vi mener at alle fagforeningene og alle lærerorganisasjonene skal være med på den ordningen, ikke bare én.

Henrik Asheim (H) []: Vi har holdt på en stund, og jeg skal forsøke å ikke bidra til å forlenge debatten videre. Men det kom en del påstander fra Arbeiderpartiets representanter som jeg føler behov for å svare på, og for så vidt også noen andre ting.

For å ta det siste som ble sagt, først, nemlig forskningen. Kritikken vår av den rød-grønne regjeringens forskningsinnsats er at den var veldig ustabil. Én ting er at den økte fra 2005 til 2013. Det skulle da bare mangle. Men det er et faktum at den spratt opp og ned, mens vi nå har laget en langtidsplan for forskning som gir forskningsinstitusjonene og den høyere utdanningssektoren en forutsigbarhet. Dette er ikke noe som bare vi fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre mener. Dette er noe som Forskerforbundet selv har trukket frem som svært positivt.

Så til dette med de 600 lærerne. Det man egentlig gjør nå, er å følge opp den tidsplanen som den rød-grønne regjeringen la opp. Dette var et midlertidig forsøksprosjekt for å se om man skulle beholde eller innføre en lærertetthetsnorm. Vår kritikk har ikke vært at det ikke kan være bra å ha nok lærere og nok tid i skolen. Vår kritikk har vært at vi mente det ikke ville ha noen læringseffekt at man økte lærertettheten, samtidig som det var et krav at det skulle skje i ordinær undervisning. Det har vi veldig mye forskning som underbygger. Nå har vi en forskningsrapport til som underbygger det, nemlig SSBs egen evaluering av det rød-grønne prosjektet med 600 lærere i ungdomsskolen.

Så spurte representanten Tyvand om jeg har lest KS’ rapport. Jeg har lest noe av den. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg har lest hele. Kanskje representanten Tyvand har gjort det. Men det interessante er å legge den ved siden av forsøksprosjektet. For sannheten er at når man sier at den lærertettheten kun skal brukes i ordinær undervisning, slik at klassene går fra 20 til 17 elever per lærer, så har det ingen effekt. Man har altså brukt halvannen milliard kroner på et tiltak som ikke øker læringen til elevene. Men hvis man øker lærertettheten i begynnelsen av skoleåret og lar skolene bruke lærerressursene slik de ser det er best for elevene, f.eks. ved å gi spesialundervisning til de elevene som trenger det tidlig, kan det ha en effekt. Norge har en av Europas høyeste lærertettheter. Den er 40–50 pst. høyere enn gjennomsnittet i OECD. Spørsmålet er bare om det å bruke penger på flere lærere er automatisk læringsfremmende. SSB har sjekket det for den rød-grønne regjeringen, og svaret var nei.

Opposisjonspartiene ser ut til å etterlyse en masse ting vi skulle ha gjort som de selv ikke gjorde, men som vi gjør. Man sier: Hvorfor kom ikke IKT-strategien før? Den rød-grønne regjeringen avlyste å legge frem en IKT-strategi. Jeg beklager at vi ikke kom i regjering før vi gjorde, men da vi gjorde det, begynte vi også å gjøre disse tingene.

Det samme gjelder langtidsplanen for forskning. Det samme gjelder etter- og videreutdanning, som alle tydeligvis er enige om, men som vi har måttet gjøre ved å tredoble innsatsen. Og det samme gjelder tidlig innsats, hvor opposisjonen har snakket mye, men brukt pengene på lærerne på ungdomsskolen. Det er vi som setter ressursene inn på tidlig innsats i skolen.

Presidenten: Representanten Tone Merete Sønsterud har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Tone Merete Sønsterud (A) []: Jeg trodde man i denne sal skulle forholde seg til det som saken faktisk gjaldt. Når representanten Kjenseth går opp på denne talerstolen og begynner å debattere og snakke om helt andre ting, ting som ikke har noe med dette budsjettet å gjøre, kan man undre seg og lure på om dette egentlig bare var en liten – hva skal man kalle det – hevn for den første saken vi hadde på dagsordenen i dag.

Til representanten Vinje, som var opptatt av at vi sutrer og snakker om regjeringas regnskap: De som har fulgt med i debattene siden denne regjeringa tok over, og hørt på alt det som er blitt sagt om de rød-grønne til enhver tid, kan jo spørre seg hvem som bruker tid på hva. For å si det på denne måten: Det var vel ingen solstråle som sto på talerstolen under det innlegget heller.

Presidenten: Representanten Martin Henriksen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Martin Henriksen (A) []: Når jeg hører Høyre-representantene i denne salen, bl.a. når representanten Kristin Vinje anklager oss for å sutre, tenker jeg at de burde hørt opptakene av seg selv da de satt i opposisjon de siste årene.

Det er feil at den rød-grønne regjeringa ikke satset på tidlig innsats. Vi økte kommunenes inntekter med 60 mrd. kr, som bl.a. ga flere lærere både i ungdomsskolen og i barneskolen, lovfestet krav om tidlig innsats, innførte seks flere undervisningstimer i matematikk, norsk og engelsk på 1.–4. trinn og krav om fordypning i alle undervisningsfag for nye lærere, tidoblet den statlige støtten til videreutdanning for lærere, og en lang rekke andre ting. Det eneste som har skjedd, er at Høyre har tatt med seg opposisjonsretorikken inn i regjering.

Helt til slutt skal jeg si noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle si: Jeg savner Per Sandberg. Den største delen av fiskeriministerens budsjett gjelder forskning og utdanning. Tidligere fiskeriministre har alltid vært til stede under debatten om den største delen av deres eget budsjett. Jeg vet ikke hva fiskeriministeren gjør, men jeg trodde altså ikke jeg skulle komme til å si dette noen gang: Jeg savner at fiskeriministeren faktisk er her i salen og debatterer det.

Presidenten: Da takker presidenten for en rørende avslutning på denne debatten. (Munterhet i salen.)

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.

Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at sakene nr. 4–6 behandles under ett. – Det anses vedtatt.