Stortinget - Møte torsdag den 8. februar 2018

Dato: 08.02.2018
President: Olemic Thommessen

Søk

Innhold

Sak nr. 3 [11:40:05]

Interpellasjon fra representanten Mudassar Kapur til finansministeren: «Inntekt bør beskattes i det landet hvor verdiskapningen skjer. Det virker ikke riktig når store multinasjonale selskaper tilpasser seg bort fra skatt, slik at de ikke skatter i land der de har virksomhet. Den digitaliserte økonomien kan gjøre beskatning særlig utfordrende. Derfor lanseres også fra tid til annen forslag for å bøte på manglende beskatning. Norge jobber kontinuerlig og er en pådriver for å forbedre de internasjonale standardene for fordeling av beskatningsrett. Jeg er spent på hvordan disse prosessene påvirker muligheten til å unngå beskatning. Hvordan mener statsråden vi best kan løse utfordringen knyttet til at store multinasjonale selskaper tilpasser seg bort fra skatt, slik at de ikke skatter i land hvor de har virksomhet»?

Talere

Mudassar Kapur (H) []: Takk for muligheten til å ha en slik viktig debatt i Stortinget. Det er ikke noen tvil om at en stadig mer digitalisert verden og digitalisert økonomi også skaper utfordringer, konkurranse og en helt ny hverdag for norske bedrifter. Den må selvfølgelig først og fremst møtes gjennom innovasjon, god produktutvikling, effektivisering og å tenke nytt, men det er også en del andre utfordringer knyttet til den nye og digitaliserte økonomien. Særlig ser vi en del nye forretningsmodeller hvor store multinasjonale selskaper kan tjene store summer uten særlig tilstedeværelse i land, og det gjør beskatningen i de respektive landene utfordrende. For mange framstår det dermed urimelig at store multinasjonale selskaper kan tjene milliardbeløp, men tilpasser seg slik at de ikke betaler skatt eller kun betaler en svært lav prosent sammenlignet med nasjonale selskaper.

Vi er heldige som bor i Norge. Vi har et samfunn med høy tillit og små forskjeller. Barna våre får gå på gode skoler, eldre får en verdig alderdom, og vi har et godt sikkerhetsnett for dem som skulle være så uheldige å falle utenfor. Dette har vi klart fordi vi har tatt gode valg og jobbet sammen over partigrensene, og fordi vi har hatt et godt skattesystem som sørger for at alle bidrar etter evne. Skal vi opprettholde et godt og bærekraftig velferdssamfunn og samtidig sørge for at Norge fortsatt skal være verdens beste land å bo i, må også de store multinasjonale selskapene betale skatt, de må også skrive under på samfunnskontrakten.

Høyre er opptatt av å ha et skattesystem som legger til rette for arbeid, innsats og investeringer, men det er like viktig at vi har et skattesystem som sørger for at personer og bedrifter betaler sin rettferdige andel i skatt. Personer og bedrifter som unndrar skatt ved å flytte overskudd ut av Norge, og som planlegger eller gjemmer verdiene bort i skatteparadiser, er en trussel mot velferdssamfunnet. Det undergraver incentivene til ærlig arbeid og gir mindre ressurser til å satse på skole, eldreomsorg, politi og andre viktige fellesskapsoppgaver. Når vanlige folk ser at de får mindre igjen for skattepengene sine fordi selskaper med milliardomsetning unndrar skatt eller planlegger den ut og bort, truer dette legitimiteten til hele skattesystemet.

Skatteflukt gjør også at konkurransekraften til norske bedrifter reduseres. Det er nærmest umulig for små og mellomstore bedrifter som opererer i Norge, å konkurrere med store multinasjonale selskaper som driver aggressiv skatteplanlegging og oppnår beskatning langt under normale skattenivåer. Skal norske bedrifter tørre å satse og tørre å investere i Norge, må vi sørge for at vi konkurrerer på like vilkår som internasjonale aktører.

Skatteflukt og skatteplanlegging er et internasjonalt problem, og det er først og fremst behov for internasjonale løsninger. Norge har lenge vært en pådriver for å bekjempe skatteunndragelser som skjer over landegrenser. Denne innsatsen har ført til at vi i dag har et av verdens største nettverk med mer enn 90 skatteavtaler for utveksling av skatteopplysninger mellom ulike land. Norge har ledet an i arbeidet for å inngå informasjonsutvekslingsavtaler med land som tidligere var lukket for innsyn, og har nå avtaler om utveksling av skatteopplysninger med 45 såkalt lukkede jurisdiksjoner. Jeg nevner dette fordi bakgrunnen for å ta opp denne interpellasjonen først og fremst er at en vil se på hvordan vi kan gjøre dette arbeidet enda bedre framover, ikke at det er mangel på tiltak. De landene som er med i de avtalene jeg nå har nevnt, er bl.a. Bermuda, Caymanøyene, Jersey, Isle of Man, de britiske Jomfruøyene – en del klassikere – og så Panama.

I 2010 innførte USA en ny lovgivning for automatisk utveksling av kontoopplysninger for finansielle institusjoner. Norge var et av de første landene som inngikk en slik avtale med USA. Dette banet vei for et arbeid som sikrer innhenting og automatisk utveksling av bankopplysninger og andre finansielle opplysninger fra finansinstitusjoner verden over. Den første utvekslingen av slik informasjon ble gjennomført i september 2017. Norge har også vært en aktiv pådriver i OECDs arbeid mot uthuling av skattegrunnlaget og overskuddsflytting. Samarbeidet handler om å redusere muligheten for at selskaper som har tilgang til flere skatteregimer, kan utnytte ulikheter i beskatning mellom regimene til å redusere samlet beskatning. Ved å flytte overskuddet fra sin virksomhet i et land til et annet, reduseres skatteinntektene til det landet der verdiene ble skapt, og det er en nøkkelutfordring: Hvordan møte denne utfordringen med å få bedriftene til å skatte mer der hvor verdiene blir skapt?

Aftenposten har i sine artikler brukt sportsgiganten Nike som et eksempel, og anslått at den norske staten angivelig har gått glipp av 116 mill. kr i skatteinntekter som følge av selskapets interne overskuddsflytting. Det betyr ifølge Aftenposten at lille, norske Stormberg, som omsetter for mye mindre enn Nike, betaler mer skatt enn det store selskapet. Vi kan ikke la utenlandske selskaper fortsette en slik framferd.

Jeg synes det er veldig bra at regjeringen, som de første i Europa, har innført såkalte land-for-land-rapporteringskrav i 2014. Reglene innebærer at store flernasjonale konsern får plikt til å levere en land-for-land-rapport for skatteformål til skattemyndighetene. Rapporten skal inneholde opplysninger om fordeling av inntekter og skatt i de landene der konsernet har foretak. Formålet er at skatteetaten skal få et bedre grunnlag for sin kontrollvirksomhet, og disse rapportene vil være særlig nyttige for å føre kontroll med interne priser og vilkår i store multinasjonale selskaper. Rapportene som den norske skatteetaten mottar, skal utleveres til skattemyndighetene i de andre landene der selskapene har foretak, gjennom avtaler om automatisk infoutveksling.

Jeg kunne fortsatt å vise til det som gjøres, men vi må se framover, for verden forandrer seg veldig raskt. Det er stadig nye forretningsmodeller som norske bedrifter møter, og vi må da følge etter. Vi har også sett oppslag i Dagens Næringsliv de siste dagene om hvordan teknologiske endringer krever endring i internasjonale skatteregler. Mange internasjonale selskaper driver virksomhet og tjener store beløp nærmest uten noen form for tilstedeværelse. Det gjør det vanskeligere å skattlegge gjennom dagens skatteregler, og det er et internasjonalt problem som jeg igjen vil påpeke krever internasjonale løsninger, slik at multinasjonale selskaper kan operere i Norge og skape verdier. De er velkomne til det, det må jeg understreke – konkurranse er velkommen, internasjonale selskaper til Norge er velkommen. Det er bra at de skaper verdier og arbeidsplasser, og samtidig at de også kan bidra på lik linje med norske bedrifter.

For å sikre et bærekraftig velferdssamfunn trenger vi at alle bidrar, og da må vi trappe ytterligere opp innsatsen for å sørge for at store multinasjonale selskaper betaler sin andel. Derfor må Norge fortsatt være en aktiv pådriver internasjonalt, og skatteetaten må prioritere arbeidet mot internasjonale skatteunndragelser. Internasjonalt samarbeid om åpenhet og informasjonsutveksling er avgjørende for å oppnå bedre resultater.

Jeg har derfor et spørsmål til statsråden: Hvordan mener statsråden vi best kan løse utfordringen knyttet til at store multinasjonale selskaper tilpasser seg bort fra skatt, slik at de ikke skatter i land hvor de har virksomhet?

Statsråd Siv Jensen []: La meg takke representanten for spørsmålet om hvordan jeg mener vi best kan løse utfordringene knyttet til at store flernasjonale foretak tilpasser seg slik at de betaler lite eller ingen skatt. Dette er et viktig spørsmål og har den siste tiden fått mye oppmerksomhet. Det mener jeg er positivt.

Jeg er enig med representanten i at foretak bør betale skatt der virksomheten er og viktige bidrag til verdiskapingen i virksomheten skjer. Dette er helt grunnleggende.

Som påpekt ser vi tilfeller av uønsket skattetilpasning blant flernasjonale foretak. Det er uheldig. Inntektene fra selskapsskatten blir lavere enn hva de kunne ha vært, og norske selskap kan tape i konkurransen med flernasjonale foretak. Effektiv skattlegging av flernasjonale foretak handler likevel ikke bare om å motvirke tilpasninger til eksisterende regelverk, men også om å sørge for at gjeldende regler er godt nok tilpasset måten flernasjonale foretak driver virksomhet på. Skattereglene må ta høyde for at det finnes store flernasjonale foretak, og at disse i stadig større grad har svært digitalisert virksomhet.

Hvordan skal vi da møte de utfordringene? Jeg mener internasjonalt skattesamarbeid er helt nødvendig for å finne løsningene på dagens utfordringer, og vi støtter aktivt dette arbeidet.

La meg utdype: Beskatningsrett i tilfeller hvor virksomhet skjer i flere land, er i hovedsak fordelt mellom land gjennom bilaterale skatteavtaler. Avtalene bygger på internasjonalt omforente prinsipper som, noe forenklet, gir landet hvor skattyter utøver økonomisk aktivitet, beskatningsrett til inntekter fra denne aktiviteten. Fra et slikt kildeprinsipp gjøres det unntak når aktiviteten ikke har et visst omfang. Dersom utenlandske foretak har datterselskap i Norge, kan vi beskatte inntekten i datterselskapet. Utfordringen er å påse at prisingen av transaksjonene mellom selskapene skjer på armlengdes avstand, eller at overskuddet på annen måte ikke kunstig flyttes fra Norge. Det internasjonale rammeverket blir i stor grad utviklet gjennom OECD og FN og påvirker hvordan vi kan innrette vårt nasjonale regelverk. Vi deltar derfor aktivt i utformingen av det internasjonale rammeverket.

Norge har vært bidragsyter i det mest omfattende internasjonale skattesamarbeidet i nyere tid, nemlig G20 og OECDs BEPS-prosjekt. Prosjektet er særlig ment å motvirke flernasjonale foretaks overskuddsflytting, dvs. disposisjoner som reduserer skattebelastningen i et land, men som ikke nødvendigvis har særlig påvirkning på virkelige økonomiske forhold. Prosjektets anbefalinger ble lagt frem høsten 2015, og vi er nå i en implementeringsfase hvor mer enn 100 land deltar. Noen av anbefalingene er minstestandarder som landene er enige om skal gjennomføres av alle. Andre anbefalinger er beste praksis, som det forventes at landene gjennomfører, men hvor det er gitt mer rom for nasjonale tilpasninger.

I Norge har vi kommet langt i gjennomføringen av BEPS-tiltakene. Vi har bl.a. styrket retningslinjene for prising av konserninterne transaksjoner og innført land-for-land-rapportering til skattemyndighetene. I 2017 undertegnet vi også en avtale med flere land som vil endre flere av våre eksisterende skatteavtaler, og dette vil bl.a. motvirke omgåelse av skatteavtaler. For å motvirke overskuddsflytting gjennom rentefradraget innførte Norge i 2014 en rentebegrensningsregel, og i 2017 sendte vi på høring et forslag om å utvide regelen til også å omfatte eksterne renter. Et forslag om å styrke reglene for hvor et selskap skal anses hjemmehørende, er også sendt på høring, og vi tar sikte på å fremme et lovforslag for Stortinget så snart som mulig. La meg slå fast: Disse tiltakene vil redusere mulighetene til å drive med overskuddsflytting og uthuling av skattegrunnlag.

Representanten Kapur viser til at den digitaliserte økonomien kan gjøre selskapsbeskatning utfordrende. Det er riktig. Jeg har i en kronikk i Aftenposten 29. desember i fjor stilt spørsmålet: Hvis selskapsskatten i praksis er en kildebasert skatt, hvorfor kan vi ikke da effektivt skattlegge de globale teknologiselskapene som selger tjenester av stort omfang i Norge? Det enkle svaret er at disse globale teknologiselskapene har liten eller ingen fysisk tilstedeværelse her. Den sentrale økonomiske aktiviteten som ligger til grunn for verdiskapingen, anses ofte å skje andre steder. Resultatet er at Norge som markedsstat i liten grad kan skattlegge inntektene gjennom selskapsskatten. Disse foretakene kan likevel bidra til finansieringen av den norske stat på annen måte, f.eks. gjennom oppkreving og innbetaling av merverdiavgift for tjenester solgt i Norge.

Når et foretak ikke har fysisk tilstedeværelse her, må en eventuell beskatningsrett for Norge som markedsstat begrunnes. Den internasjonale debatten kretser særlig rundt to spørsmål.

For det første: Et synspunkt er at det skattemessig skal kunne anses å skje verdiskaping i markedsstaten selv om fysisk tilstedeværelse mangler. Særlig vises det til at brukermedvirkning gjennom utlevering og innhenting av data kan være en viktig del av verdiskapingen i digitaliserte forretningsmodeller. Dersom retten til å skattlegge skal fastsettes etter hvor verdiene skapes, bør dette i så fall kunne gi markedsstaten større uttelling enn vi ser i dag. En løsning som diskuteres, er å legge vekt på økonomisk tilstedeværelse, for så å skattlegge inntekter i markedsstaten ut fra den verdiskapingen som skjer der. Her er det uenighet. Mye av årsaken er at det er krevende å presist definere hvor verdier skapes. Dette gjelder ikke minst i komplekse og stadig mer digitaliserte verdikjeder.

For det andre: Harmoniserte stabile skattesystemer er viktig for økonomisk vekst. I tillegg til å unngå effektiv skattlegging i markedsstater kan flernasjonale foretak ha konkurransefortrinn fordi de kan utnytte andre svakheter i skattereglene, bl.a. mangelfull hjemstatsbeskatning. Det er mange eksempler på at teknologi eller andre verdifulle eiendeler blir plassert i land med lav eller ingen selskapsskatt, eller i land med svært gunstige skatteregimer for slike inntekter. For å motvirke dette kan en markedsstat innføre kildeskatter på utgående betalinger eller nye omsetningsavgifter. Slike tiltak vil bl.a. kunne ses på som kompenserende, altså ment å veie opp for at det eventuelt betales lite selskapsskatt på globalt nivå til tross for betydelige overskudd globalt.

For å løse utfordringen knyttet til at store flernasjonale foretak kan betale svært lite – om noe – skatt, er det viktig at Norge deltar aktivt i det internasjonale skattesamarbeidet, særlig innenfor OECD. Dette gjør vi i dag, og det vil regjeringen fortsette med. Det er et sterkt internasjonalt politisk press for å endre gjeldende rammeverk, og bl.a. venter G20-landene på en OECD-rapport i april 2018 om utfordringer i beskatningen av den digitale økonomien. Norge deltar i det arbeidet. Blir man ikke enige om endringer innenfor det internasjonale regelverket, er utfordringen at land kan innføre mer eller mindre ukoordinerte tiltak. For å kunne skattlegge flernasjonale foretak effektivt, redusere mulighetene for uheldige tilpasninger til regelverket og unngå unødvendig dobbeltbeskatning, er det helt avgjørende at vi finner felles internasjonale løsninger.

Mudassar Kapur (H) []: Statsråden understreket på en god måte denne avveiningen mellom det å få til et godt skattesystem i møte med de store multinasjonale selskapene her hjemme i Norge, skape gode konkurransevilkår for bedriftene her hjemme i Norge, og samtidig anerkjenne at vi er et lite land. Og i møte med en stor global, digitalisert, grenseløs økonomi, og ikke minst forretningsmodeller som i all hovedsak de neste årene vil fortsette å være grenseløse, hvordan møter vi da den utfordringen, hvordan skal vi da lage gode skattesystemer?

Nå hører jeg veldig mange andre partier ta til orde for at vi ikke lenger kan vente på disse internasjonale avtalene, at vi må ha noen særnorske skatter og særnorske skatteregler, og at de må komme så fort som overhodet mulig. Personlig er jeg bekymret for den type «lappeteppe-skattestrategi», for å bruke det ordet, for jeg tror det fort vil gjøre at vi vil bli nødt til å finne opp nye avgifter og skatter for å møte én og én type forretningsmodell innen forskjellige bransjer av gangen. Jeg har mest tro på at vi må møte de internasjonale utfordringene gjennom et internasjonalt system, og ikke nødvendigvis gjennom lappeteppestrategi her hjemme, men det betyr jo ikke at vi skal ligge på latsiden. Selv om vi ikke kan ha særnorske skatteregler for å møte en global utfordring, nødvendigvis, er det ikke noe i veien for at Norge ikke kan være i førersetet når det gjelder OECD-samarbeid, EU osv.

Så min utfordring videre til finansministeren er da både hvordan vi kan fortsette å være i førersetet, og kanskje også noen flere refleksjoner rundt dette kravet som stadig kommer, om at vi nesten må ha noen sånne ad hoc-skatteløsninger nasjonalt så fort som mulig.

Statsråd Siv Jensen []: Det er helt riktig at Norge som et lite land her støter på noen utfordringer i møte med det representanten definerer som den grenseløse verdensøkonomien. Men desto viktigere er det at vi for å beskytte skattegrunnlagene våre og for å tiltrekke oss investeringer har et skattesystem som er gjennomsiktig, troverdig og tillitvekkende, og som ikke støter investeringer bort fra Norge gjennom at vi har strenge særnorske regler.

Jeg skjønner samtidig det trykket som er. Jeg oppfatter at dette er spørsmål som i utgangspunktet har favnet ganske bredt i Stortinget – vi er ganske enige om at vi må finne gode balansepunkter i dette. Men jeg tror, for å være helt ærlig, at det er et veldig dårlig svar å skulle vise handlekraft gjennom å lage mange særnorske regler som kanskje ender med at man går helt mot intensjonen.

Det er heller ikke slik at det i noen særlig grad er gjennomført ensidige tiltak i andre land. Jeg hørte at det ble diskutert delvis under spontanspørretimen i går, men det er, etter hva jeg vet, ikke riktig. Det er tatt initiativ, eksempelvis fra mange EU-land, men det handler om å harmonisere og gå sammen om å lage et europeisk regelverk for dette, ikke særlige regler for det enkelte medlemsland i Europa. Men India f.eks. har innført det de kaller for en omsetningsavgift, som i veldig stor grad ligner på det man nå utreder både i EU og i OECD. I Ungarn har man innført en skatt på såkalte annonseinntekter. Verken Frankrike eller Tyskland, som jeg hørte ble nevnt eksplisitt i går, har innført egne omsetningsavgifter, men de har stilt seg bak forslag om å utrede dette på EU-nivå. Det er igjen i tråd med den tilnærmingen til dette som regjeringen har: å jobbe tett på ulike internasjonale fora for å få frem gode internasjonale løsninger og avtaler som regulerer dette på en god måte. For målet må jo være det vi alle er enige om, at selskaper skal beskattes riktig, og der de er hjemmehørende. Det er på den måten vi sikrer at skattegrunnlagene ikke uthules, og at vi heller ikke får en skjevdeling av konkurransen mellom aktører som opererer i samme marked, men som kanskje ender opp med å bli skattlagt helt forskjellig på grunn av dårlig harmonisert regelverk.

Rigmor Aasrud (A) []: Først: Takk til interpellanten, som tar opp et viktig spørsmål.

Skattetilpasninger som gjør at en ikke bidrar til fellesskapet, må bekjempes, enten det gjelder bedrifter eller privatpersoner. Det er viktig for at skattesystemet skal ha legitimitet. Viljen til å betale riktig skatt er større dersom en er trygg på at alle andre gjør det. Derfor bør det være åpenhet, innsynsmuligheter og demokratisk debatt om skatt og kapitalflyt.

I en rapport som er utarbeidet av flere av bistandsorganisasjonene, anslås det at tapet på grunn av tilpasninger er på om lag 500 mrd. dollar på verdensbasis. Det rammer både høyinntektsland og lavinntektsland, og det skaper usunn konkurranse for selskaper som ikke driver på tvers av landegrenser.

Utfordringen med at internasjonale selskaper flytter pengestrømmer rundt omkring for å hindre beskatning, er ikke ny, og i de åtte årene med rød-grønn regjering ble det inngått en rekke skatteavtaler med land bl.a. for å unngå at selskaper organiserer seg bort fra å betale skatt. Land-til-land-rapporteringen bidrar også til dette, men det er mye som kan tyde på at det er behov for å gjøre visse justeringer i den rapporteringen. Et unntak fra å rapportere er gjort for de selskapene som betaler mindre enn 800 000 kr i skatt til et land. Det er ikke et godt virkemiddel for å kunne se om selskaper betaler skatt.

For Arbeiderpartiet er det viktig at det er full åpenhet om det som rapporteres, og vi ser fram til at finansministeren følger opp de råd som er kommet etter at det er utarbeidet en evalueringsrapport om systemet med land-til-land-rapportering.

Skattetilpasning er også en sentral del av skatteforliket. Komiteen har ved tidligere behandlinger av samme tema sagt at det er uklart om gjeldende rett er rustet for å møte stadig mer komplekse finansielle strukturer. I skatteforliket ble regjeringen bedt om å ta initiativ til å klargjøre om dagens regelverk er tilstrekkelig. Jeg tror det er grunn til å si at vi kan vente at det kommer en status på det om ikke så altfor lenge.

Det er vanskelig å se hva regjeringen faktisk har gjort konkret med problemstillingen, utover å definere det som et problem som må løses internasjonalt. Jeg er enig i at det er viktig med et internasjonalt samarbeid, og jeg synes finansministeren ofte sier mye bra når det gjelder å analysere problemet, men det er ikke så mange nye løsninger.

OECDs BEPS-anbefalinger, altså det systematiske arbeidet mot uthuling av skattegrunnlag og overskuddsflytting, har gitt landene nye verktøy, men det må være et prinsipp at det er åpenhet om dataene som samles inn. Jeg tror ikke at disse reglene er tilstrekkelige for å løse problemene, og jeg hører her at statsråden sier at man jobber med å implementere dem i Norge. Jeg håper at vi får implementert dem ganske raskt, for det er også en del av skatteforliket.

Så sies det i Jeløya-erklæringen at regjeringen vil arbeide for å forebygge overskuddsflytting, og da kunne det vært interessant å høre finansministeren si noe mer om de nye grepene. I en replikkveksling vi hadde i erklæringsdebatten, sa jeg noe om at jeg synes det er et dårlig virkemiddel at vi i Norge ser en utvikling der flere internasjonale selskaper vinner anbud i velferdssektoren. En svensk rapport sier at avkastningen i selskaper som driver i velferdssektoren i Sverige, er nesten dobbelt så høy som hos dem som driver virksomhet i tjenestesektoren. Penger som burde vært brukt på velferd, flyttes til selskaper med kontoradresse i skatteparadis. Vinneren blir verken tjenestene eller statskassen – bare eierne. I mangel på verktøy i verktøykassen burde det være opplagt at den privatiseringsiveren som vi har sett de siste fire årene, og som forsterkes i Jeløya-erklæringen, ikke er et virkemiddel for mindre skatteflukt fra Norge.

Den digitale økonomien gir oss nye utfordringer. Definisjonen om fast driftssted passer ikke inn, og jeg er enig i finansministerens analyse av det. Men Norge er et digitalt land, og da burde vi gå i front for å kunne hente skatteinntekter også fra den digitale økonomien.

Sivert Bjørnstad (FrP) []: Representanten Kapur tar opp et veldig viktig og aktuelt tema i samfunnsdebatten. Dette og denne typen temaer vil mest sannsynlig bare bli enda viktigere i årene som kommer, ikke bare i Norge, men også i resten av verden.

Den teknologiske utviklingen som foregår verden over – digitaliseringen, automatiseringen – kommer til å føre til utrolige gjennombrudd innenfor velferd, medisin, teknologi og nye arbeidsmåter og -metoder. Men det medfører også noen utfordringer og dilemmaer, og dette er av dem.

Jeg er glad for at finansministeren – og jeg tror et flertall i denne salen, kanskje bortsett fra partiene på ytre venstre flanke – ser på dette som en internasjonal utfordring. Internasjonale utfordringer kan ikke løses i Norge alene – det ligger i sakens natur – men må løses i internasjonale fora, med et internasjonalt samarbeid. Der går Norge foran og tar en lederrolle. BEPS-samarbeidet og prosjektet i regi av OECD og G20 er allerede nevnt. Implementeringen er i gang, og mer enn 100 land er med.

Vi i Norge har kommet langt. Vi har også gjort andre viktige tiltak, som representanten Aasrud dessverre ikke har fått med seg, men som statsråden nevnte, bl.a. rentebegrensningsregelen og forslaget om utvidelse til også eksterne renter, som var på høring i fjor.

At verdiene beskattes der verdiskapingen skjer, er et viktig og godt prinsipp og bør så langt som mulig følges i politikkutformingen. Samtidig vet vi også fra nasjonale debatter de siste tiårene at det ikke nødvendigvis er veldig enkelt i praksis. Et oppdrettsanlegg på Frøya med smolt fra Snillfjord, men hvor fisken slaktes på Hitra, og hovedkontoret ligger på Aker brygge, er et godt eksempel på det. Hvilken kommune skal da sitte igjen med gevinsten?

Selv om ingen spesifikke selskaper eller sektorer nevnes i interpellasjonen, er det ingen tvil om at det særlig for én bransje så langt har vært særlig utfordrende, nemlig mediebransjen. Jeg har stor sympati med norske mediehus, som opplever fall i annonseinntektene, og hvor flere og flere aktører som tidligere brukte de tradisjonelle mediehusene, nå flytter sine markeds- og annonsebudsjetter bort fra Schibsted og Polaris og over til Facebook, Google og Amazon. Dette er imidlertid ikke enestående for norske medier eller det norske samfunnet, og her ligger også noe av løsningen. De demokratiske nasjonene i verden, som setter ytringsfrihet og pressefrihet høyt, bør ha en felles misjon i å få løst dette. Jeg vil på ingen måte gi norske mediehus forrang på noen som helst måte, men konkurransen må bli likere enn hva den er i dag, og det er vi i ferd med å få til.

På finanskomiteens høring i går knyttet til et representantforslag om samme tema, som Stortinget skal behandle senere i vår, uttrykte mange høringsinstanser bekymring for at prosessene går for tregt, og at vi må gjøre noe hjemme før vi redder resten av verden med et internasjonalt engasjement og regelverk. Det var imidlertid vanskelig å få med seg hva man konkret ønsker, og det er kjernen i utfordringen her. Særnorske skatter og avgifter er ikke løsningen verken for selskapene eller for oss som nasjon. Dem har vi nok av fra før. En liten nasjons møte med store internasjonale selskaper kan ikke være isolasjon. Hadde det vært lett å løse dette, hadde det mest sannsynlig vært gjort allerede.

Det ble også sagt at de store internasjonale teknologiselskapene er så mektige og har enorme ressurser til å planlegge seg bort fra skatt. Det er godt mulig at det er sånn, men jeg tror også at bildet er litt mer nyansert. Administrerende direktør i Google sa på World Economic Forum i Davos for få uker siden at Google er villig til å betale mer skatt, men at verdenssamfunnet må finne ut hvor den skatten skal betales til. Han sa også der at Google betaler om lag 20 pst. av omsetningen i skatt i dag.

Skattemoralen i Norge er høy. Grunnen til det er at vi vet at skatten bidrar til å finansiere fellesskapene våre og helt grunnleggende tjenester til innbyggerne. Det fordrer også at alle bidrar. Det bidrar igjen til at vi kan holde skattesatsene så lave som mulig.

Dette er slett ingen resignasjon på norske myndigheters vegne – langt ifra. Det at Norge har en pådriverrolle i dette internasjonale arbeidet, gjør meg trygg på at vi faktisk kan få til noe på dette området.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Jeg vil benytte anledningen til å takke representanten Kapur for å reise en viktig interpellasjonsdebatt om et viktig tema for Norge og et viktig tema for framtiden. Det handler både om hvordan vi skal ivareta norske bedrifter, det handler om hvordan en skal finansiere det norske velferdssamfunnet, og det handler om tilliten i det norske samfunnet – det at en skal oppleve at det er et rettferdig skattesystem, et skattesystem basert på skatt etter evne, og der det er mulig å drive næringsvirksomhet i Norge innenfor akseptable rammevilkår.

Prinsippet om at beskatning skal skje i det land verdiskapingen skjer, tror jeg det er bred enighet om. Samtidig må jeg si at det også er litt påtakelig at representanten Kapur finner grunn til å måtte fremme en interpellasjon i Stortinget om dette temaet – representanten Kapur som representerer regjeringspartiet Høyre. Det burde jo vært slik at det var regjeringen som var på offensiven i å presentere tiltak og komme med forslag til hvordan vi skal møte disse problemene, og ikke at det er en representant for regjeringspartiene i Stortinget som føler behov for å reise problemstillingen. Men all ære til Kapur for å ha reist denne interpellasjonen.

Representanten Bjørnstad var nettopp på talerstolen og viste til at her har man gjennomført tiltak, her gjør regjeringen et arbeid. Vel, det er ikke et arbeid som regjeringen har tatt initiativ til. Når det eksempelvis vises til skatteforliket i forrige periode, var det ikke skattemeldingen fra regjeringen som inneholdt mange tiltak på dette området – tvert imot. Skattemeldingen var særdeles tynn på det som gjaldt tiltak mot overskuddsflytting. Det var jo i prosessen i Stortinget at opposisjonen måtte komme med konkrete forslag til hvordan en skulle få tiltak mot overskuddsflytting, eksempelvis noen av de tiltakene som allerede har vært nevnt her, og i skatteforliket ligger det flere konkrete punkt som enda ikke er fulgt opp fra regjeringens side. Det står at en skal ha en tydelig, klar og rask oppfølging av de tiltak som OECD har anbefalt. Det står også at en skal ha utvidet land-for-land-rapportering, og det er vist til en utvidelse av rentebegrensningsregelen. Men det er jo ikke regjeringen som har stått i front for dette, ikke i forkant av skatteforliket og heller ikke i etterkant. Det er opposisjonen som i etterkant har måttet etterlyse det. Når det f.eks. gjelder land-for-land-rapportering, er det opposisjonen som i etterkant har sørget for at en må få en ytterligere utvidet land-for-land-rapportering basert på økt åpenhet utover det regjeringen har sett for seg. Og når det gjelder rentebegrensningsregelen, er det som Stortinget sa i skatteforliket om at den skulle utvides til også å inkludere eksterne renter, fortsatt ikke gjennomført, til tross for at det er blitt etterlyst flere ganger. Til tross for at Senterpartiet har foreslått det i sitt alternative budsjett, både i 2016, i 2017 og i 2018, har fortsatt ikke flertallet på Stortinget blitt med på det. Det haster å få gjort noe med det.

Så er Senterpartiet hjertens enig i at det er viktig med internasjonalt samarbeid på dette området, og vi er også med på mange av de initiativ som eksempelvis EU tar for å gjøre noe knyttet til skattetilpasning. Samtidig er også internasjonalt samarbeid og ikke minst vår relasjon til EU gjennom EØS-avtalen en stor utfordring for Norge på dette området fordi det også legger begrensninger på oss når vi ønsker å gjennomføre tiltak. Det har vi sett tidligere, eksempelvis da Norge etter press fra ESA måtte endre reglene som vi hadde når det gjaldt kildeskatt på utbytte. ESA har også engasjert seg mot Norge når det gjelder den rapportering som gjelder i Norge knyttet til å hindre skatteunndragelse, og den tidligere nevnte rentebegrensningsregelen har også ESA engasjert seg i, fordi de mener at den i større grad rammer selskap med filialer i utlandet. Men det er nettopp for å hindre overskuddsflytting – det er jo nettopp derfor – en må ha slike konkrete tiltak. Derfor er det viktig at vi er framoverlent i Norge, derfor er det viktig at en kommer med flere konkrete tiltak fra norsk side både når det gjelder internasjonalt samarbeid, og når det gjelder å gå foran.

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Jeg vil også takke representanten Kapur for at vi får muligheten til å diskutere dette. Jeg tror ikke jeg er så veldig uenig i mye av det som ble sagt fra ham i hans innledning. Jeg tror det er viktig å slå fast, og det var også mitt inntrykk etter høringen i finanskomiteen i går, at det er ingen her som er uenig i alvoret og betydningen av det som vi snakker om nå – heldigvis. Spørsmålet da er selvfølgelig om vi er i stand til å finne løsningene og drive dem gjennom.

Dette er helt åpenbart en av de store utfordringene når det gjelder hvordan vi skal klare å finansiere velferdsstaten – om vi skal klare å opprettholde tilliten i samfunnet, om vi skal lykkes i å redusere forskjellene i verden mellom rike og fattige land og innad i landene, må vi lykkes med å tette mulighetene for både å drive med aggressiv skatteplanlegging, veksten i skatteparadisene som vi har sett gjennom det siste året, og det faktum at utviklingsland taper 1 600 mrd. kr hvert år i skatteunndragelse. Det er store utfordringer for oss.

Dette har det vært mye oppmerksomhet rundt, og jeg tror det er viktig å understreke at dette ikke bare er en problemstilling som har kommet i forbindelse med digitalisering og teknologi. Dette er en utvikling som vi har sett over flere år, som selvfølgelig forsterkes gjennom inntredenen av digitaliseringen, men som likevel har ligget der i bunnen over lengre tid. Det som jeg mener er bekymringsfullt, er at til tross for nettopp at alvoret har vært der i lang tid, og til tross for oppmerksomheten knyttet til dette over lengre tid, ser vi likevel at omfanget vokser. Trenden når det gjelder hvor mye overskudd som flyttes fra selskaper til skatteparadiser, er økende. Derfor er det helt åpenbart at det her trengs mer aktive grep.

Jeg er for så vidt glad for at vi finner formuleringer knyttet til dette i regjeringsplattformen. Det er positivt, selv om jeg også merker meg at det er formuleringer der som dreier seg om å støtte det internasjonale arbeidet, jobbe for åpenhet og støtte arbeidet for bedre skatteprinsipper. Det er selvfølgelig bra. Spørsmålet er om vi skal gjøre noe mer enn bare å støtte og arbeide for, om vi skal ta initiativ, om vi skal drive det fram, og om vi skal ta en lederrolle i dette.

Jeg lyttet med interesse til finansministerens redegjørelse om hva Norge gjør. Det er åpenbart at det pågår et arbeid rundt dette. Det er selvfølgelig bra. Så har flere representanter pekt på noen av de grepene som vi fra opposisjonens side etterlyser. Tax Justice Network lanserte nylig sin Financial Secrecy Index, som viser at Norge kommer dårligst ut av de nordiske landene i den rangeringen. Det dreier seg om åpenhet. Vi kom også dårlig ut i 2015, og både Sverige, Danmark, Finland og Island krever alle mer økonomisk åpenhet fra sine selskaper enn det Norge gjør. Dette dreier seg bl.a. om land-for-land-rapporteringen. Der har Stortinget ved gjentatte anledninger vedtatt å få tettet de smutthullene for å få bedret den forskriften. Nå har det vært en høring der det er stor enighet blant høringsinstansene om at det finnes smutthull i den forskriften som ligger der nå, som gjør at formålet med forskriften ikke blir nådd. Både Finans Norge og Økokrim er enige om dette. Spørsmålet blir da videre: Vil det komme en sak fra regjeringen for at vi kan få tettet de smutthullene som jeg tror det vil være et flertall i Stortinget for å få til?

Det andre er et offentlig eierskapsregister, som Stortinget har vedtatt å innføre, som er etterlyst, og som jeg er interessert i å høre status for, og selvfølgelig videre detaljer om hva vi skal gjøre i Norge utover å følge de prosessene som pågår i OECD. En av de prosessene er ikke knyttet til OECD, men til EU, som nå diskuterer å innføre en mer enhetlig tilnærming til selskapsskatt i hele unionen, en såkalt Common Consolidated Corporate Tax Base – CCCTB – en enhetlig skattlegging som vil innebære en ny måte å skattlegge selskapene på. Det hadde vært interessant å høre fra finansministeren hvordan regjeringen tenker å forholde seg til disse diskusjonene, om den mer enhetlige tilnærmingen, om det er noe vi skal gå inn for å integrere i norsk skattlegging, eller hvordan vi ser på det.

Så er det bred enighet om å følge opp under de internasjonale prosessene. Men la meg bare understreke at det internasjonale rommet ikke er et aktørløst rom – OECD er en aktør med noen interesser, deriblant skatteparadisers. Det er et stort press fra sivilsamfunnet for å inkludere flere utviklingsland og FN. Jeg vil gjerne høre noe om det fra finansministeren.

Per Espen Stoknes (MDG) []: Representanten Kapur tar opp et særdeles viktig tema – som mange andre har nevnt. Det er kjempeflott at de andre partiene hiver seg på når Miljøpartiet De Grønne setter dagsordenen med vårt forslag om bedre beskatning av digitale forretningsmodeller, såkalt Google-skatt. Dagens utdaterte skatteregler fra 1900-tallet matcher ikke lenger den moderne, globale internettdrevne økonomien. Konsekvensene av dette er grenseoverskridende, og endringene må begynne flere steder samtidig.

Er det f.eks. rettferdig at norske digitale selskaper skal betale både moms og skatt, mens globale digitale selskaper slipper? Deres omsetning er helt avhengig av vår innsats, gode velferdssamfunn, våre institusjoner og velfungerende markeder. Folk forventer nå at regjeringen tar initiativ til å rette opp denne urettferdigheten og ikke bare venter på internasjonale, svært langsomme prosesser fra ofte svært lite progressive institusjoner.

Det er ikke hver dag vi opplever det vi opplevde på høringen i går, at norsk næringslivsindustri, med Schibsted i spissen, står på barrikadene sammen med EL og IT Forbundet, Fagforbundet og LO. Noe av grunnen til at vi finner sammen i en sånn sak, er at tilliten til fellesskapet står på spill. Når det tillates gratispassasjerer, som Google og Facebook, som unndrar seg skatt, overlates skattebyrden til vanlige lønnstagere.

Samtidig er dette en utrolig viktig del av økonomien. Vi ser en dreining fra det vi kaller Big Oil, eller storindustri basert på fossil energi, til dagens situasjon, hvor fem av verdens største selskaper er utelukkende digitale: Facebook, Apple, Google, Microsoft og Amazon. I Europa bidrar appøkonomien og Facebook-plattformen ifølge en studie til 800 000 arbeidsplasser. Dette er en utrolig viktig industri, og Schibsted, som er et ledende norsk medieselskap, etterlyser nå handlekraft fra norske myndigheter på dette feltet. Skal Schibsted f.eks. flytte deler av sin virksomhet til Irland for å få samme fordeler som de internasjonale aktørene?

Vi kan selvfølgelig vente på at OECD får noen regler på plass – i mellomtiden står arbeidsplasser og verdiskaping i fare. Det å sitte stille i denne båten og påberope seg å være aktiv i internasjonale fora er ingen løsning. Å begynne med skatteendringer hvor noen land går foran, er utgangspunktet for at vi kan få framgang. Framgang begynner med at noen går fram. Det vi trenger nå, er ikke å utrede hele det norske skattesystemet, men å fokusere på de mest åpenbare manglene først.

Vi forventer en OECD-rapport i april 2018, men den endelige vil nok foreligge i 2020, og så vil det bli lange runder med revisjoner etter det. OECD har ingen tradisjon for å være veldig framoverlente. Det er heller ikke laget for u-land, og når det gjelder åpent skatteregister, har de slept bena etter seg. Det vi trenger, er flere eksempler som Frankrike, som har laget en bilateral avtale med Amazon. Dette ligner veldig på da Norge i sin tid begynte å utvikle oljeskattavtaler med det som den gangen var verdens største industri. Da ønsket den å komme inn i vår økonomi, og vi måtte tilpasse skattesystemet for at det skulle fungere. Utfordringen er av en lignende størrelsesorden nå.

Jeg reagerer når representanten Bjørnstad lager et kunstig skille med et isolert Norge og særnorske regler på den ene siden, og det er ille, og et internasjonalt samarbeid i OECD og G20 på den andre siden, og det er godt. Vi kan alltids påberope oss en pådriverrolle i disse foraene – problemet er at det bygger på en falsk motsetning. Noen land må høste erfaringer med ulike modeller, og så vil man ta det inn i internasjonale fora. På den måten får vi en raskere framgang i det vi alle er enige om, nemlig at sluttløsningene er internasjonale, og vi får bedre koordinering.

Jeg skal nevne noen eksempler på ting jeg ønsker at finansministeren kan ta tak i: økte krav til åpenhet, f.eks. ved å bruke oljefondet til å stille krav om skatteåpenhet til selskapene vi har investert i, og det å gå foran med nye krav til hva et fast driftssted i landet innebærer. Vi kan også ta initiativ til en FN-konferanse om skatt og finansiell åpenhet og, som representanten Kaski nevnte, ta initiativ til å bli med på CCCTB. Vi kan også utrede og igangsette forhandlinger om enhetlig skattlegging i våre multinasjonale skatteavtaler, som den nordiske.

Mudassar Kapur (H) []: Takk til representantene, og ikke minst til finansministeren, som har deltatt i debatten i dag. Jeg setter pris på at såpass mange viser engasjement, og jeg takker debattdeltagerne både for deres innlegg og ikke minst for berikelse av debatten.

Jeg har også notert meg at flere representanter har sagt at tiltak fra regjeringen ønskes hjertelig velkommen. Det håper jeg også vil gjelde den dagen regjeringen eventuelt også skulle komme tilbake i denne sal med vekstfremmende skattelettelser, selv om det ikke er det vi snakker om i dag.

Er det noe som er verre enn at skatten i større grad ikke betales der verdiene skapes, er det at verdiene ikke skapes i det hele tatt. Det synes jeg finansministeren tok opp på en god måte. Vi må ikke glemme at det er positivt at internasjonale selskaper ser til Norge, at de ønsker å etablere arbeidsplasser og drive med verdiskaping. Og så må vi heller ikke glemme at vi, selv om vi er en liten nasjon, også er ute i det internasjonale samfunnet og vil at våre bedrifter skal lykkes der ute i et tøft marked, og for å få til en god balanse mellom begge disse hensynene er det ingen tvil om at vi må ha gode internasjonale skatteregler.

Jeg noterte meg den lille utfordringen fra Senterpartiet, men jeg må nok skuffe representanten med at denne stortingsrepresentanten – gjennom det vervet jeg har fått fra mine velgere – nok titt og ofte vil benytte anledningen til å bruke stortingsrepresentantjobben min til å ta opp politikk og bruke Stortinget som en plattform for å debattere politiske saker. Så representanten får vente i spenning til neste gang.

Avslutningsvis vil jeg nok en gang takke alle for en god debatt. Jeg vil igjen understreke dette utrolig viktige behovet for å finne den gode balansen mellom at vi fortsetter å ha internasjonale investeringer, skape arbeidsplasser i Norge og være et attraktivt land – dette kombinert med den gode politikken vi allerede gjør på innovasjonssiden, med skattelettelser som skaper vekst, og ikke minst at vi er et land som også sender norske bedrifter ut i den store verden, slik at de også kan etablere seg, og da er det de internasjonale spillereglene som kommer til å gjelde.

Statsråd Siv Jensen []: La meg først si at jeg merker meg at opposisjonen har begynt med en ny teknikk ved at de prøver å skape et inntrykk av at regjeringen sier og analyserer ting på en veldig god måte, men vi lar være å gjøre noe med det. Det er ikke riktig.

Denne regjeringen har gjennomført en lang rekke tiltak for å tette disse hullene og bidra til at vi får bedre regler, ikke minst internasjonalt. I iveren etter å vinne kappløpet om hvem som fremmer flest forslag i dette spørsmålet, må vi også stoppe opp et øyeblikk og tenke gjennom om de forslagene som fremmes her, er gode, treffsikre og gir de løsningene som vi faktisk ønsker at vi skal få. Jeg oppfattet at representanten Kaski var innom det, og vi er ganske enige om hva vi må gjøre, men vi må samtidig dytte på. Det er det vi gjør. Vi er en aktiv pådriver i de internasjonale fora for å få fortgang og raskest mulig enighet. Det er f.eks. slik at når EU diskuterer dette etter initiativ fra bl.a. Frankrike og Tyskland, er det flere land som slutter seg til en intensjon om å få til en felles skattlegging på dette området, men det er også medlemsland som stritter imot. Det er et faktum. Det er også et faktum at den norske skattedirektøren leder skattenettverket i OECD. Det er ikke uten grunn at han har fått den jobben. Det er fordi vi gjennom mange år – og under vekslende regjeringer – har vært en pådriver i denne typen sammenhenger, for vi ønsker å få gode resultater.

Det er heller ikke riktig at vi ikke har gjort noe fra norsk side. Vi ligger langt fremme i å gjennomføre BEPS-tiltakene, land-for-land-rapportering til skattemyndighetene, og vi har undertegnet ulike avtaler, senest i 2017. Rentebegrensningsregelen kom i 2014. I 2017 sendte vi ut på høring spørsmålet om eksterne renter i forhold til rentebegrensningsregelen, og vi har også forslag ute på høring når det gjelder hjemmehørende. Alt dette er i gang, sammen med at vi jobber aktivt ute for å få på plass gode internasjonale avtaler. Det er i grunnen det vi må gjøre.

Så var det et spørsmål fra representanten Kaski om det offentlige eierskapsregisteret. Det etterlyste jeg senest i forrige uke. Jeg er opptatt av at vi raskest mulig må få den saken frem for Stortinget, og der jobber Finansdepartementet sammen med Nærings- og fiskeridepartementet for å få på plass den løsningen så fort som overhodet mulig.

Når det gjelder henvisningen til Tax Justice Network, tror jeg vi må se det positive i den rapporten som nylig kom. Norge har klatret oppover på listen, fra 53. plass til 45. plass, og vi ligger høyest på listen sammenlignet med andre nordiske land. Det sagt betyr ikke at vi skal lene oss tilfreds tilbake, for det er fortsatt rom for å gjøre mer. Vi har nå ute på høring evalueringsrapporten om LLR-regelverket. Høringen er avsluttet, og vi ser nå på hvordan vi skal følge det opp. Hvitvaskingslovutvalget er en sak som snart blir fulgt opp med egen sak til Stortinget. Så jeg mener at vi i bunn og grunn følger vi dette opp så aktivt vi kan, men på en slik måte at vi ikke ender opp med å skattlegge oss helt bort fra å være attraktive for utenlandske selskaper.

Presidenten: Interpellasjonsdebatten er dermed avsluttet.