Petter Eide (SV) [10:57:47] (ordfører for saken): Gratulerer med dagen til både kvinner og menn i salen! Det er 8. mars, og denne saken har definitivt noen forgreninger inn mot det. Vi legger altså her fram et forslag som skal tydeliggjøre at det er ulovlig å dele eller offentliggjøre bilder som er avslørende, nedverdigende eller krenkende for den eller de som avbildes.

Dette har ikke vært et veldig vanskelig arbeid, for i all hovedsak har komiteen vært enig i intensjonen med dette. Komiteen har vært enig i behovet for å få på plass en ny lov, men det har vært noe uenighet om hvorvidt man skal ha økte strafferammer for denne typen kriminalitet. Det skal jeg komme litt tilbake til.

Moderne informasjonsteknologi, sosiale medier osv. har ført til en eksplosiv økning i informasjonsspredning og deling av bilder over nett. Problemstillingen og debatten om dette skjøt fart i Norge av den såkalte Nora Mørk-saken, altså en profilert håndballspiller. Det var private bilder av henne som ble lekket på internett etter at telefonen hennes ble hacket.

Deling av bilder av privat karakter uten samtykke er en relativt ny form for kriminalitet, naturlig nok siden teknologien som gjør dette mulig, er relativt ny. Men denne typen kriminalitet har store konsekvenser for dem det gjelder. Ofrene opplever ofte at de mister kontroll, de vet ikke hvem som vet, de vet ikke hvem som har sett, og disse bildene kan forfølge dem resten av livet. De forsvinner aldri.

En samlet justiskomité har ment at det er behov for en ny lovtekst om dette. Vi er enige om at det er behov for å bekjempe denne kriminaliteten langt bedre enn tilfellet er i dag. Dagens lovverk og straffebestemmelser er ikke oppdatert i tråd med denne typen kriminalitet. Dagens lovtekst er skrevet i en annen tid og tar ikke opp i seg at dette er alvorlig, med konsekvenser for dem som rammes.

Vi har altså straffelover som kan brukes mot bildedeling uten samtykke, men utfordringen med disse er at de ikke tydelig nok forbyr det å dele bilder uten samtykke. Gjennom å få på plass en egen bestemmelse som er tydelig på dette, vil vi i langt sterkere grad få tydeliggjort at dette er ulovlig, og kunnskapen vil også lettere kunne formidles.

Det er slik at intensjonene bak dette er en samlet komité enige om. Det har derimot vært noe uenighet om hvorvidt vi skal øke strafferammene for denne typen forbrytelser. SV og Arbeiderpartiet mener at det å øke strafferammen vil sende et sterkt signal om at dette er en alvorlig kriminalitet som kan forårsake betydelig skade. Vi er derfor skuffet over at vi sannsynligvis ikke får flertall for dette i dag. En skjerping av strafferammene ville være det tydeligste uttrykket for at vi som lovmakere ønsker å slå hardt ned på denne typen kriminalitet.

Vi mener nok at regjeringspartiene her gir et slapt signal på selveste 8. mars, og de kriminelle som har spredd private bilder, kan juble inni seg og registrere at Stortinget ikke ser veldig, veldig strengt på dette. Og de jenter som blir rammet av dette, blir sannsynligvis også da skuffet.

Med dette legger jeg fram komiteens innstilling.

Lene Vågslid (A) [11:01:37] (leiar i komiteen): Eg vil starte med å gratulere alle damer med dagen. Det er 8. mars, den internasjonale kvinnedagen, ein veldig god dag å ha akkurat denne debatten på.

Den nye justisministeren frå Framstegspartiet har tidleg blitt lagt merke til som ein statsråd med kraftige utsegner og ganske store ord. Trass i dette ser det ut som om både Høgre, Framstegspartiet og justisministeren har hamna i ei slags vurderings- og utgreiingståke. Berre for få dagar sidan føreslo Hadia Tajik og justisfraksjonen i Arbeidarpartiet å forby barneekteskap. Barneekteskap – det vil regjeringa greie ut! I saka i dag svarar statsråden til komiteen at forslaget bør «utredes». Og når det gjeld debatten om å sjå på moglegheitene for å auke strafferamma, vil Høgre og Framstegspartiet «vurdere» det.

Internettkriminalitet aukar. Denne typen er alvorleg, og det er òg faktisk ei organisert form for kriminalitet, som i hovudsak rammar kvinner. At me i dag må ha ein debatt om det er nødvendig eller om ein ser behovet for å måtte auke strafferamma for denne typen handlingar, synest eg er vanskeleg å skjøne. Det er òg vanskeleg å skjøne i og med at det i dag er slik at ein kan få ei maksimumsstraff på to år for å dele ulovlege bilde eller hemnpornografiske videoar, mens maksimumsstraffa for å truge om å gjere det, er tre år. Det trur eg eigentleg ikkje Stortinget meiner er riktig.

Arbeidarpartiet er ikkje det partiet som ofte tek til orde for skjerpa straff, men me gjer det når me meiner det er riktig, når me trur at det kan verke. Eg har vore på ein konferanse med Nasjonalt kompetansesenter om vold og traumatisk stress, NKVTS, som hadde temaet digital vald på agendaen, og som seier at i desse typar saker vil ei skjerpa straff kunne vere avskrekkande og førebyggjande. I tillegg meiner eg det er openbert at ein må styrkje arbeidet med folkeopplysning og kampanjar om desse temaa.

Eg har møtt og snakka med personar som har opplevd at bilde av privat karakter eller videoar frå ein tidlegare kjærast er spreidde bevisst og med vilje på nettsider som har som einaste føremål å spreie. At det blir ei lita bot som reaksjon, seier òg noko om at straffenivået, altså det ein faktisk får i desse sakene, er for lågt.

Dei som deler bilde eller videoar av andre utan samtykke, skal vite at det får alvorlege konsekvensar. Nora Mørk, handballspelaren, viste mot og gjekk føre som eit forbilde då ho gjekk ut offentleg med saka si. Men det er ikkje alle som er Nora Mørk, det er ikkje alle som greier å gjere det same. Og eg er einig med Nora Mørk, som i dag i veldig mange av landets aviser seier at ho er skuffa over at Stortinget ikkje i dag vedtek at ein skal auke strafferamma for desse typar handlingar. Me veit at private bilde, nakenbilde og bilde av folk som har sex, kan vere svært øydeleggjande når dei blir spreidde og delte på internett. Dette rammar mange unge jenter som skal gå på skulen kvar einaste dag og kanskje lure på om alle dei møter, har sett desse videoane.

Dersom regjeringspartia hadde meint at strafferamma for desse typar handlingar skulle aukast, hadde ein stemt for det forslaget Arbeidarpartiet fremjar i dag. Det Høgre og Framstegspartiet gjer her i dag, kan like godt bety at ein ikkje kjem til å auke strafferammene for desse handlingane.

Eg les i media i dag at Framstegspartiet sin justispolitiske talsperson, Solveig Horne, seier at dei fremjar sitt forslag fordi dei er opptekne av ein ryddig prosess. Men om vårt forslag skulle fått fleirtal, ville det vore ein heilt ryddig og normal saksgang. Arbeidarpartiet legg ikkje fram forslag til strafferamme i Stortinget i dag. Dersom vårt forslag hadde fått fleirtal, ville Justisdepartementet måtta utarbeidd forslag. Det ville ha vore på høyring dersom ein skulle endra lova, og då kome tilbake att til Stortinget. Poenget er at me meiner at Stortinget i dag, på 8. mars, burde sende eit tydeleg signal om at strafferammene for desse typar saker må aukast.

Lene Vågslid (A) [11:06:12]: Ja.

Peter Frølich (H) [11:06:30]: Dette er lovgivning på sitt beste og på sitt verste. Jeg skal forklare hvorfor.

Det er lovgivning på sitt beste fordi det viser hvordan vi som lovgivere klarer å henge med når kriminalitetsbildet utvikler seg. Deling av nakenbilder er et fenomen som har oppstått med ny teknologi. De av oss som har hatt den veldig tvilsomme gleden av å sitte og studere og pugge gammel rettspraksis, kan kanskje huske noe som heter telefonsjikanedommen, et fenomen som var helt nytt en gang på 1920- eller 1930-tallet da folk begynte å ringe og sjikanere folk, gjerne på nattetid, 100, 200 kanskje 300 ganger. Da det ble tatt opp for domstolene, hadde man ingen lov som kunne domfelle disse folkene. Det var et nytt fenomen som måtte møtes med lovgivning. Akkurat det samme kommer vi til å gjøre i dette tilfellet.

Da går vi over til hvorfor dette er lovgivning på sitt mest problematiske. Hvorfor er det problematisk? Jo, fordi i dette spørsmålet er alle i denne salen enige. Ingen avviser en høyere strafferamme når det gjelder dette. Vi ønsker å slå ned på denne typen atferd, men vi skal gjøre det på en ryddig måte og på en måte som er i tråd med spillereglene i en rettsstat og i et demokrati.

Store endringer i straffeloven gjøres best fra departementet. Da trekker vi heller ingen forhåndskonklusjoner om omfanget av bestemmelsen eller lengden på strafferammen – selv om det er helt tindrende klart at det kommer endringer, og ja, det vil innebære at man også er nødt til å ta i bruk andre sanksjonsmidler enn det dagens lovgivning legger opp til. Det eneste vi egentlig diskuterer her, er små kommaer.

Hva leser folk der ute? De leser at Stortinget stemmer ned et forslag om å foreta endringer på dette feltet, og det brukes retorikk som at dette er på selve kvinnedagen, at de kriminelle jubler, og jenter fortsatt gråter. Hva er dette? Hva slags retorikk er dette – i en sak hvor folk er enige, og hvor vi ønsker å vise handling?

Jeg gjentar det jeg sa i forrige debatt: Hvis noen lurer på hvorfor det er politikerforakt, se på denne typen diskusjoner. Det er i dag skapt et skjevt bilde av hva som egentlig er Stortingets intensjon i saken, og det er timet – jeg må få si det – på en ganske usmakelig måte på kvinnedagen. Man konstruerer og gjør dette til en kvinnekamp, hvor én del av Stortinget skal være på feil side, og den andre delen av Stortinget skal være på den riktige siden.

Alle er enige. Alle ønsker endringer. Det eneste vi ønsker, er å gjøre det på en måte som er i tråd med tradisjonene vi har for lovgivning. Jeg håper diskusjonen videre kan ta inn over seg at det egentlig ikke er noen stor, fundamental uenighet i det politiske, men en uenighet om det rent prosessuelle.

Peter Frølich (H) [11:10:03]: Ja.

Solveig Horne (FrP) [11:10:16]: Det er et viktig forslag som blir vedtatt i dag. Selv om det bare er nyanser i forslagene som ligger til behandling, er det en viktig sak som til slutt blir vedtatt. Jeg har lyst til å gi ros til forslagsstillerne for å ta opp denne debatten.

Internett og sosiale medier har kommet for å bli. Det gir oss alle utrolige muligheter. Likevel vet vi at det også er store utfordringer, og dagens barn og unge møter en verden som ikke alle er forberedt på. Nora Mørk-saken har fått stor medieoppmerksomhet, og vi vet fra andre medieoppslag at det er mange unge der ute, jenter og gutter, som har fått livet sitt snudd på hodet ved at seksuelle bilder og andre bilder er blitt distribuert uten at de har samtykket, og det har fått store konsekvenser.

Vi har den siste uka blitt rystet over at en ung mann tok livet av seg etter å ha blitt truet i media. Dette er en problemstilling vi er nødt til å ta inn over oss, og vi er nødt til å ha en straffelov og strafferammer som ivaretar dette.

Ulovlige bilder, deling av dem og trusler vet vi, som jeg sa, kan få alvorlige konsekvenser for dem som blir rammet. Jeg er veldig glad for at regjeringen er veldig tydelig på at vi nå, ifølge statsrådens brev, skal utarbeide et lovforslag som tydeliggjør at det er ulovlig å dele eller offentliggjøre bilder uten samtykke, og se på om vi trenger å øke strafferammen.

Men det er ikke bare lovverk vi trenger. Vi vet at opplæring i trygg bruk av digitale medier, sånn at barn og unge kan få hjelp til å ta fornuftige valg i den digitale hverdagen, også er sentralt i forebygging av nettrelaterte overgrep. Barn og unge må også lære seg å forstå konsekvenser , og de viktigste støttespillerne er foreldre, barnehage, skole, helsevesen, fritidslærere, barnevern og andre som møter barn og unge til daglig. Frivillig sektor spiller også en viktig og sentral rolle for å være med og bidra i dette arbeidet.

Jeg er glad for at regjeringen i opptrappingsplanen mot vold og overgrep så tydelig understreket at de vil sørge for nettbasert informasjon om internettrelaterte overgrep, og at det også skal opprettes egne webkurs for både foreldre, barn og profesjonelle.

Mange foreldre tror at barna er trygge i hjemmet. De gir barna beskjed om å bruke hjelm når de skal ut og sykle, og mange tror hjemmet er trygt. Men vi vet at noen av de verste overgrepene kan skje fra pc-en på barnerommet. Derfor er det viktig at foreldrene engasjerer seg i barn og unges netthverdag.

La meg til slutt si at jeg er overrasket over at Arbeiderpartiet og SV bruker så billig retorikk i denne saken og får det til å framstå som om regjeringspartiene er imot å øke strafferammen. Hvis Arbeiderpartiet hadde vært så opptatt av dette, kunne de ha fremmet selve lovforslaget i dag, og de kunne ha sagt hvor mange år de ønsker å øke strafferammen med, men det har de altså ikke gjort. Så bruker Lene Vågslid saken om barneekteskap som eksempel. Ja, da klarte Arbeiderpartiet å fremme et eget lovforslag – i en sak regjeringen allerede hadde sendt ut på høring, og som Arbeiderpartiet er klar over kommer til Stortinget i løpet av våren.

Forslaget som ligger til behandling i dag, gir et tydelig og klart signal til regjeringen om å utarbeide endringer i straffeloven og vurdere om det er behov for å øke strafferammen. Jeg klarer ikke i dag å si om det er ett, to, tre eller fire år den skal økes med. Det er lenge siden Arbeiderpartiet satt i regjering og visste hvordan disse prosedyrene er, men det er altså sånn at regjeringen sender dette ut på høring og får innspill om hvilken strafferamme dette skal ha. Jeg er sikker på at dette er et arbeid statsråden tar på aller største alvor, og at statsråden vil komme raskt tilbake til Stortinget både med endringer av straffeloven og med økning av strafferammen når det gjelder disse sakene.

Emilie Enger Mehl (Sp) [11:15:07]: Først vil jeg si takk til Arbeiderpartiet for å sette denne saken på dagsordenen.

Det er veldig viktige problemstillinger som er tatt opp i forslaget fra Arbeiderpartiet, for med ny samfunnsutvikling oppstår det også nye utfordringer i kriminalitetsbildet som vi må ta på alvor. Spredning av krenkende, nedverdigende, avslørende eller seksualiserte bilder av noen som ikke har samtykket til det, er en slik utfordring – som har eksplodert i takt med utviklingen av ny teknologi, og kanskje spesielt smarttelefoner, hvor Snapchat, Instagram og Facebook bare er et tastetrykk unna. Terskelen for å ta og dele bilder har blitt urovekkende lav, særlig når det er snakk om slike bilder som i denne saken, og de fleste nordmenn, spesielt ungdommer, har tilgang til både kamera og store delingsnettverk gjennom sin telefon, som de fleste går rundt med til enhver tid.

Det å få spredd ett eller flere bilder av seg selv kan være svært krenkende og kan få store konsekvenser for offeret. Når et bilde først er delt, vil det mest sannsynlig aldri forsvinne fra internett. Høyesterett har f.eks. kalt det for en «livslang krenkelse», og det er også et alvorlig problem at slike bilder kan brukes til utpressing eller trusler mot personen som er avbildet.

Ulovlig deling av bilder rammes i dag av straffelovens bestemmelser om hensynsløs atferd og krenkelse av privatlivets fred, men dette er generelle bestemmelser og det går ikke klart fram av loven at deling av slike bilder som det her er snakk om, er forbudt.

Vi er enig med forslagsstillerne i at det er et behov for at det må komme tydelig fram i loven at deling av denne typen bilder er straffbart, og at det er behov for å se på en utforming av straffeloven som er tilpasset denne typen kriminalitet, som kan opptre i ulike former og med ulik grad av alvorlighet.

I dag kan det være vanskelig for ungdommer eller andre å få oversikt over lovgivningen og hva som faktisk er ulovlig og uakseptabelt. Man må til rettspraksis og andre rettskilder for å få en oversikt. Vi mener at en tydeliggjøring vil fjerne tvil, sende et tydelig signal og være i tråd med utviklingen av denne typen kriminalitet som har skjedd i nyere tid. Vi er også veldig glad for at en samlet komité er enig om det. Senterpartiet er imidlertid kritisk til at vi skal vedta å øke strafferammen uten å ta forbehold. Det å øke strafferammen er alvorlig, og det er noe som må vurderes grundig. Man må kartlegge behovet for det, hvordan dagens strafferamme virker i slike saker, og hvilken virkning en økt strafferamme vil ha. Derfor er jeg også glad for at komiteen samler seg om et forslag som sender en klar bestilling til regjeringen om at denne typen kriminalitet skal presiseres i straffeloven, og man skal også vurdere økning i strafferammen, men det må skje etter nærmere gjennomgang.

Til slutt vil jeg si at jeg synes det er synd at debatten utad nå vris mot at dette er et tap. For jeg føler at dette er en stor seier. Vi står her på kvinnedagen 8. mars, og vi sender et tydelig signal fra en samlet justiskomité og et tilnærmet samlet storting om at det å dele nedverdigende, krenkende, seksualiserte bilder av andre er ulovlig og det skal straffes. Og den historien som fortelles i media fra forslagsstillerne og SV nå, bidrar ikke til å sende det signalet som vi faktisk gjør fra Stortinget. Det bidrar til å skape usikkerhet om hva som vil være rettstilstanden med det vedtaket Stortinget fatter i dag.

Jeg håper at forslagsstillerne – også utad – vil bidra til å vise at Stortinget tar denne typen kriminalitet på alvor, og at dette skal følges opp i straffeloven.

Emilie Enger Mehl (Sp) [11:19:51]: Det vil jeg.

Carl-Erik Grimstad (V) [11:20:07]: Det er all grunn til å berømme forslagsstillerne for å ha tatt opp et personverntema som i det siste har fått stor oppmerksomhet, men som dessverre ikke er et nytt fenomen. Ulovlig offentliggjøring av private bilder uten samtykke fra den avbildede har likevel i det siste tiltatt i styrke på en så omfattende måte at det gjør det til et mye større problem enn et forhold mellom et avgrenset antall parter. Det er i ferd med å bli et samfunnsproblem, en utfordring for hele vår ytringskultur.

Statlig finansierte tiltak, som nettstedet slettmeg.no, har vært til stor hjelp for mange, men er langt fra nok til å håndtere flommen av krenkende bilder som daglig spres over nettet, og som bidrar til å ødelegge menneskers liv. Det kan være all mulig grunn til at spørsmålet underkastes en utredning i statlig regi. Det er dessuten høyst betimelig at forslaget tas opp til debatt i dag, siden det er 8. mars og siden saken dessverre stort sett dreier seg om krenkelser av kvinner.

Siden 1995 har retten til eget bilde vært rettslig regulert først og fremst gjennom åndsverkloven § 45c, altså ikke i straffeloven, slik representantforslaget og komitéinnstillingen kan skape et inntrykk av. I internasjonal sammenheng er personvernparagrafen i åndsverkloven en lex specialis, et særtilfelle som har å gjøre med at den tidligere fotoloven ble avviklet da. Det er en norsk raritet på mange måter. Hovedbestemmelsen i paragrafen er at all publisering av fotografier som avbilder en person, ikke er tillatt med mindre samtykke foreligger. Det gjelder selvsagt også for avbildninger i sosiale medier, selv om det er relativt få som bryr seg om dette. Unntaksbestemmelsen i lovteksten gjør det likevel mulig å publisere bilder i journalistiske sammenhenger, f.eks. ved å stille krav til fotografienes aktuelle og allmenne interesse.

Poenget med å vise til dette, er å påpeke at den som leter etter fotorettslige bestemmelser i straffeloven, på mange måter leter på feil sted. Jeg stiller derfor også spørsmål ved departementets påstand om at vi ikke har lovbestemmelser som «fanger opp alle situasjoner hvor bilder av nevnte karakter deles uten at den eller de som er avbildet har samtykket». Dette framgår temmelig eksplisitt i åndsverkloven § 45c.

Slik jeg leser det, ønsker forslagsstillerne på mange måter en helt ny fotolovgivning. Den må selvsagt utredes på en skikkelig måte, der vi ikke på forhånd konkluderer når det gjelder strammerammer. Jeg antar at intensjonene fra komiteens medlemmer fra SV og Arbeiderpartiet har vært å fokusere på åpenbare brudd på menneskerettighetskonvensjonens artikkel 8, retten til privatliv. Det henvises særlig til såkalt hevnporno, altså situasjoner der pornografiske bilder er blitt publisert av hevngjerrige ekspartnere. Dette er en bekymring jeg deler med forslagsstillerne.

Imidlertid er det også andre former for privatlivsovergrep som det åpenbart er nødvendig å se nærmere på når straffelovsbestemmelsene først skal vurderes. Eksempelvis kan nevnes publisering av krenkende fotografier av barn og døde personer. Forslagsstillerne er også eksplisitte i sitt krav om at strafferammen må økes. Jeg er ikke sikker på at dette nødvendigvis er løsningen på utfordringene, selv om det høyst sannsynlig vil ende med det. Det er f.eks. nødvendig å minne om at det så vidt jeg vet aldri i de siste 70 årene har vært idømt fengsel for brudd på straffeloven § 267, altså den tidligere straffeloven fra 1902 § 390, til tross for at strafferammen har vært tydelig nok. I den gamle straffelovsbestemmelsen var den på tre måneders fengsel, i den nye fra 2005 på henholdsvis to og et års fengsel etter §§ 266 og 267. Det er med andre ord lite som tyder på at det er strafferammene i seg selv som er avgjørende for kriminalitetsbildet i slike saker, men heller på hvilken måte politi og påtalemyndighet reagerer i saken.

Jeg kommer til å anbefale Venstres gruppe å stemme for forslaget fra Høyre og Fremskrittspartiet, der regjeringen blir bedt om å fremme et lovforslag om en egen bestemmelse i straffeloven som regulerer det aktuelle temaet, uten å konkludere med hensyn til strafferammen.

Tore Storehaug (KrF) [11:24:39]: La meg starte med å takke forslagsstillarane for eit viktig forslag. Dette er eit godt bidrag for å gjere tydeleg kva handlingar vi som samfunn meiner er heilt uakseptable.

Smarttelefonen gjer ting mogleg som tidlegare ikkje var moglege. Han har gjort det mogleg å effektivisere, bringe oss nærare kvarandre og hente inn store mengder informasjon. Men for mange, dessverre altfor mange, er den nye teknologien òg blitt ein fiende. Heimens fire veggar er ikkje lenger den tryggaste staden for born og unge, for ved hjelp av smarttelefonen kjem òg overgriparar heilt inn på barnerommet, utan å måtte vere der fysisk.

Det er kvinnedagen i dag. På mange måtar er det litt krevjande at vi faktisk må behandle ei sak som denne, for så lenge ungar og kvinner opplever vald og overgrep, vil vi aldri kunne oppnå fullt likeverd og full likestilling. Vi må difor gjere meir for å beskytte ungane våre og kvinnene våre.

Deling av intime bilde av personar, som ikkje har gjeve samtykke, er krenkande og nedverdigande for dei det gjeld. Statistikken frå politiet viser at dette er eit aukande problem. Konsekvensane for dei som blir ramma, er store og vil kunne følgje dei i lang tid.

Førre veke hadde Forbrukerinspektørene på NRK ein reportasje om vaksne som brukar appar som er laga for ungar, for å kome i kontakt med ungar. Det er rystande å høyre kva vaksne kan utsetje uskyldige ungar for.

Barneombodet har kome med to rapportar om seksuelle krenkingar mot barn og ungdom denne veka. Her kjem dei med sju anbefalingar for å kjempe mot vald og overgrep og ikkje minst for å hjelpe dei som er utsette for dette. Eg synest anbefalingane er veldig gode, og eg håpar at regjeringa vil lytte til dei. Det har dei høve til å gjere i samband med den opptrappingsplanen mot vald og overgrep mot barn som Kristeleg Folkeparti fekk gjennomslag for i 2015.

Deling av nedverdigande og krenkande bilde er i dag straffbart, men Kristeleg Folkeparti er einig i at ei tydeleggjering i lovverket er på sin plass, og at vi difor skal kunne førebyggje denne kriminaliteten og styrkje rettstryggleiken til den enkelte meir. Difor kjem Kristeleg Folkeparti til å røyste for forslaget frå Høgre og Framstegspartiet.

Statsråd Sylvi Listhaug [11:27:10]: La meg aller først få si at jeg deler komiteens syn på hvor alvorlig det er å spre krenkende bilder uten samtykke fra den som er avbildet. Dette kan få store konsekvenser for den det gjelder, og ved spredning på nettet forsvinner bildene aldri. Nesten alle har i dag mobiltelefon med et kamera i lomma, og særlig unge risikerer å bli tatt bilde av i uheldige situasjoner eller i forbindelse med overgrep. Mobiltelefonen gjør også at slike bilder lett kan spres. Dette gjør dagens unge sårbare på en helt annen måte enn tidligere generasjoner, som også kunne begå feil eller bli utsatt for overgrep, men hvor dette ikke ble dokumentert og spredt.

Vi har sett at flere har blitt straffet for å ha spredd krenkende og intime bilder og filmer uten samtykke. I en del tilfeller er det blitt domfellelse for privatlivskrenkelser og hensynsløs atferd. Da Høyesterett i 2016 behandlet den såkalte snapchat-saken og fastsatte straffen for å ha delt intime bilder uten samtykke til fengel i fire måneder, var det heleribestemmelsen som ble brukt. Det er likevel flere grunner som kan tale for å endre straffeloven slik at den tydelig rammer denne typen handlinger.

For det første synes problemet å bli stadig mer aktuelt, og det rammer stadig flere. For det andre kan en tydelig og klar straffebestemmelse ha en preventiv virkning. Det vil også kunne gjøre det lettere for dem som jobber med å forebygge slike handlinger. Og som jeg nevnte i brevet mitt til komiteen, er det også usikkert om de gjeldende bestemmelsene faktisk rammer alle de situasjonene som bør være forbudt. For eksempel er straffebudene mot privatlivskrenkelser og mot hensynsløs atferd primært utformet med tanke på andre typer krenkelser, og enkelte tilfeller av deling av krenkende bilder kan dermed falle utenfor.

Jeg registrerer at alle komiteens medlemmer ønsker at regjeringen skal foreslå en lovendring, men det synes å være delte meninger om prosessen videre. Jeg forstår at enkelte kan være utålmodige etter å få på plass lovendringer, og for min egen del kan jeg forsikre om at jeg vil sørge for at det kan skje så fort som mulig. Men jeg advarer mot å forhaste seg, f.eks. ved ikke å utrede lovforslaget nærmere, slik enkelte av medlemmene i komiteen synes å ta til orde for.

For at formålet med en lovendring skal oppfylles, må den skape klarhet i hvilke tilfeller som rammes, og den bør ramme alle de tilfeller som bør rammes. Jeg er derfor opptatt av at en lovendring må være godt faglig gjennomarbeidet, og at forslaget må sendes på en offentlig høring, der bl.a. påtalemyndighetene, ofrene og sivilsamfunnet får komme til orde før regjeringen kommer tilbake med et lovforslag til Stortinget.

Det er flere spørsmål man må ta stilling til. For eksempel bør man se på om ikke straffeansvaret også bør ramme den som fotograferer fornærmede i en krenkende situasjon, ikke bare den som deler slike bilder. For det andre må vi se på fornærmede. Kan det være en belastning å vite at mange er i besittelse av krenkende bilder av fornærmede, selv om de kanskje ikke deler det videre? Skal de kunne pålegges å slette dem? Videre må straffeansvaret være effektivt. Det er antakelig ikke hensiktsmessig å begrense en lovendring til deling av bare bilder. Filmopptak og lydopptak bør nok også omfattes.

Jeg ser fram til å komme tilbake til Stortinget med et lovforslag når departementet har gjennomført en utredning og høring på vanlig måte. Men jeg vil allerede nå takke komiteen for å ha satt denne viktige saken på dagsordenen. I departementet er vi godt i gang med å lage dette grunnlaget som skal bidra til at vi kan få et nytt lovverk på plass på dette området.

Maria Aasen-Svensrud (A) [11:36:04]: I den siste tiden har vi gang på gang sett saker i media som viser at mennesker, gjerne barn og unge, utsettes for utpressing av penger eller seksuelle handlinger over internett. Frykten for at intime bilder spres til venner, familie og omverdenen er stor. Bilder og informasjon som spres på nettet, kan sirkulere og eksistere lenge. Vi ser også gang på gang at frykten for dette fører til at mennesker utsettes for gjentakende overgrep eller for krav om utbetaling av penger. Denne formen for kriminalitet kan ramme alle. Det spiller ingen rolle om en er ung eller gammel, mann eller kvinne. Likevel ser vi at særlig sårbare mennesker, som barn og unge, utsettes. Kvinner er også her, som i andre volds- og overgrepssaker, særlig utsatt.

I dag er det den internasjonale kvinnedagen. 8. mars kommer i år til å være preget av metoo-kampanjen og sårbarheten til kvinner som utsettes for vold og overgrep. Deling av bilder på internett er en del av dette. Friheten frarøves de kvinnene som får bilder av seg delt på internett. Handlingen får konsekvenser for lang tid.

Slik jeg forsto representanten Frølich fra Høyre, advarte han imot å gjøre dette til en kvinnekamp. Til det vil jeg si: Det er en del av kvinnekampen; det er kvinnekamp.

Vi opplever et stort behov for folkeopplysning og for arbeid mot denne typen kriminalitet, både for å trygge enkeltmennesket og for å gi en tydelig beskjed til dem som utøver eller vurderer å utøve slike ulovlige handlinger.

Internett har de samme reglene som samfunnet for øvrig. Det som bryter med loven på gata, bryter også med loven fra sofaen og over internett. Arbeiderpartiet har derfor fremmet dette representantforslaget som tydeliggjør alvoret i overgrep og utpressing ved ulovlig bildedeling. Arbeiderpartiet sier tydelig ifra og mener at lovverket også må gjenspeile denne holdningen.

Guro Angell Gimse (H) [11:38:41]: Det er en viktig sak for oss at vi nå legger til rette for en tydeliggjøring av at det er ulovlig å offentliggjøre bilder, som f.eks. nakenbilder. Det er viktig for oss. Dette er et eksempel på en kriminalitet som har kommet med den teknologiske utviklingen, og det er nå helt nødvendig at vi går inn og understreker at dette er kriminelle handlinger, faktisk så alvorlige kriminelle handlinger at endringer i straffeloven også skal vurderes.

«Slapt signal», sier Petter Eide fra SV, og Arbeiderpartiet henger seg på. Her vrir og vender de på ord for å få det til å se ut som om de er imot dette – det er faktisk ikke greit.

Både statsråd Listhaug og representanten Frølich var veldig tydelige på at dette dreier seg om uenighet om prosess. Vi ønsker faktisk en utredning av dette. Arbeiderpartiet har vært veldig klar på at de faktisk ikke ønsker en utredning, som vil være en helt normal prosess når man skal lage en lov, en så viktig lov, som dette. At man da, på selveste 8. mars, får seg til å gå så langt for å score billige poeng på oss, synes jeg er skuffende. Her er vi alle enige, og som det er blitt sagt tidligere her av Senterpartiets Emilie Enger Mehl, burde vi ha kunnet stå sammen i dag, på 8. mars, og signalisere at her skal vi få til en lovendring. Det burde vi ha gjort. Slik ble det ikke, men jeg håper vi greier å slukke den brannen som unødvendig er tent.

Lene Vågslid (A) [11:40:42]: Det er ikkje me som tenner denne brannen eller skaper forvirringa her. Det viser replikkordskiftet i stad. Eg får ikkje svar på spørsmålet mitt om kva som gjer at forslaget frå Arbeidarpartiet og SV ikkje vil føre til ein heilt vanleg saksgang. Eg sat på Stortinget medan me var i regjering. Det å sende som svar at ein vil greie ut noko, kan bety så mangt. Det kan bety at ein vil bruke ganske lang tid fordi ein har mange andre ting å drive med, eller at ein ikkje tør å forplikte seg. Det er ei ærleg sak.

Det me gjer, er å fremje eit forslag som skal sende eit klart signal om det statsråden eigentleg seier. Eg høyrer jo at fleire seier at dei ynskjer å skjerpe straffa, at dei ynskjer strengare straff, i tråd med folks rettsoppfatning. Då er det vanskeleg å forstå kvifor ein enten ikkje støttar forslaget vårt. Eller – eit lite råd: Forslaget frå Høgre og Framstegspartiet burde i det minste innehalde ordet «auke» og ikkje «endring». Det er ei bestilling frå Stortinget.

Og til representanten Peter Frølich, sjølv om han er god i rettslære: Det er jo ikkje slik at Stortinget – lovgjevarane – ikkje skal ha synspunkt på straffenivå eller strafferammer. Det er i så fall noko heilt nytt. Det eg er glad for, og som det er einigheit om, er at me ynskjer å tydeleggjere lovverket og kome med ei eiga føresegn. Det synest eg er veldig bra. Eg er glad for at me har fått gjennomslag for det, for det i seg sjølv meiner eg er veldig viktig.

Dei sakene me snakkar om her, rammar mange. Ni av ti offer for såkalla hevnporno er kvinner. Så – igjen til representanten Frølich – me gjer ikkje dette til ein kvinnekamp. Det er ein kvinnekamp. Det hadde det vore om denne debatten hadde vore 9. eller 10. mars òg. Men eg forstår at det ofte kan vere noko vrient for representantar frå Høgre å skjøne. 68 pst. av dei som er offer for hevnporno, er mellom 18 og 30 år, 27 pst. er mellom 18 og 22 år. Konsekvensane desse jentene opplever, er enorme. Eg tviler ikkje på at me er einige om det. Eg høyrer ein komité som uttrykkjer same type bekymring, og som ser det same problemet, men som med respekt å melde ikkje landar på det same forslaget. Eg meiner at viss ein her i salen meiner at strafferamma burde aukast, eller i det minste at det burde vere samsvar mellom det å truge og det å dele, så burde ein kunne seie det.

Arbeidarpartiet skal ikkje leggje opp til at ein skal begynne å jobbe på heilt nye måtar i departementet. Det er klart at det må gjerast skikkeleg, på ein ordentleg måte. Det kan ein gjere med forslaget vårt. Difor meiner eg det nok ligg heilt andre motivasjonar til grunn for at ein ikkje støttar forslaget vårt i dag, noko ein burde ha gjort for å samle seg i denne viktige saka.

Carl-Erik Grimstad (V) [11:43:59]: Det er naturligvis ikke slik at høyere strafferammer alltid er svaret når vi vil komme uønsket atferd til livs. Så vidt jeg kjenner Arbeiderpartiets justispolitikk, er dette helt i tråd med det jeg tror representanten Vågslid også mener. Jeg mener det er nødvendig å gå runden med å få en skikkelig utredning før vi konkluderer når det gjelder strafferammen.

Jeg takker justisministeren for imøtekommenhet i denne saken. Det er glimrende, og vi ser nå konturene av en ny lovgivning, som det er høyst nødvendig å ta tak i.

Avslutningsvis vil jeg kommentere en uttalelse fra håndballspilleren Nora Mørk, som på mange måter har stått i sentrum i denne saken etter at hun ble utsatt for sterkt krenkende opplevelser da bilder av henne ble publisert på nettet. Jeg registrerer at hun i et intervju med VG i dag har forskuttert sin skuffelse over at Arbeiderpartiets forslag ikke kommer til å få flertall i denne saken. Jeg tror ikke det er grunnlag for den skuffelsen.

La det ikke være noen tvil om at Venstre, som lenge har stått i front for å komme denne typen kriminell atferd til livs, kommer til å fortsette med det. Vi kommer til å delta aktivt for å oppdatere straffelovens bestemmelser i tråd med den teknologiske utviklingen. Men lovverk og domstolbehandling er et høyterskeltilbud, enten vi liker det eller ikke. Jeg mener det først og fremst må være grunn til å ta tak i et lavterskeltilbud til personer som til daglig krenkes på nettet, og da dreier det seg ikke om høyprofilerte håndballspillere. Venstre fikk gjennomslag i statsbudsjettet for økte bevilgninger til slettmeg.no, eller «slett meg no», som det bør uttales. Jeg håper det i framtiden vil være rom i statsbudsjettet for en varig og forutsigbar finansiering av dette lavterskeltilbudet, og anser det vel så viktig som økte strafferammer.

Helt på tampen: Lovbestemmelser av denne art dreier seg om fotobestemmelser som også har noe med ytringsfrihet å gjøre. Det dreier seg om journalistikkens vilkår, og jeg registrerer at i denne komitéinnstillingen er ikke presseorganisasjonene blitt hørt. Det er også en grunn til at lovforslaget – eller den prosedyren som skal settes i gang nå – må sendes ut til en omfattende høring i presseorganisasjonene, f.eks. Redaktørforeningen og Norsk Presseforbund.

Peter Frølich (H) [11:46:53]: Nå har vi sett en debatt hvor Arbeiderpartiet og SV har tolket hele forslaget i sitt verdensbilde. Det siste de gjorde var å tolke også mitt innlegg på verst mulig måte og i sitt verdensbilde. De trodde at jeg snakket om at dette ikke var en kvinnekamp. Selvfølgelig er det en kvinnekamp. Det var ikke det jeg sa, heller. Det jeg sa, og advarte imot, var å gjøre dette til en kvinnekamp hvor man har en god side og en ond side. Hvordan kan jeg påstå det? Jo, fordi retorikken som brukes her, er nettopp slik. Bare hør hvordan noen representanter sier at det er vanskelig for Høyre på kvinnedagen å fatte at dette er en kvinnekamp. Det står i merknadene fra komiteen at Høyre og Fremskrittspartiet er «bremseklosser» i kvinnekampen, osv. – i en sak hvor alle er enige! I en sak hvor alle er enige, skal man liksom ha en slags ond og god side i et slikt spørsmål.

I denne debatten har det også vært påstått at alle egentlig ønsker en utredning og en ryddig prosess osv., men jeg tror vi er nødt til å få fasiten:

«Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener dette forslaget ikke trenger å utredes.»

Dette viser en totalt annerledes og fundamentalt forskjellig innfallsvinkel til hvordan vi behandler straffelovgivning i Norge. Vi kunne laget et voldsomt stort poeng ut av det og ment at disse partiene ikke skjønner konstitusjonell skikk, osv., men jeg tror egentlig ikke det er noen vits i å gjøre det. Jeg tolker dette som at vi alle er enige, og at vi nå diskuterer på en måte som folk der ute er lei av. Politikere krangler om kommaer, osv., og trekker hverandres intensjoner i tvil, osv. Vi er enige i denne saken. Det burde vært budskapet i dag. Jeg skjønner at folk begynner å bli lei, hvis de hadde forstått hvordan så små og «miniatyriske» forskjeller kan blåses opp til nærmest eksistensielle kamper om hvem som er på den gode siden, og hvem som er på den onde siden på kvinnedagen, osv.

Emilie Enger Mehl (Sp) [11:49:26]: Det har vært en interessant debatt fordi jeg, som jeg sa i sted, føler at alle er enige, men at man prøver å skape et skille som egentlig ikke eksisterer. For jeg opplever også at det forslaget fra Høyre og Fremskrittspartiet som det kommer til å bli flertall for, er helt i tråd med det Arbeiderpartiet har foreslått, men at det er en litt mer moderat versjon, som krever utredning. Og det mener jeg er helt på sin plass. Det er en stor forskjell på å si, i et forslag som skal ende ut i en ny lovbestemmelse, at man mener at det ikke er et behov for en utredning, at man mener det ikke er behov for å vurdere endring av strafferammene, og å si at man må vurdere endring av strafferammene. For meg har det vært en helt vesentlig forskjell.

Økte strafferammer er ikke alltid svaret, og i arbeidet med en slik lovbestemmelse som den vi kommer til å be om i dag, er det – som justisministeren var inne på – veldig mye som må utredes. Det kan være mange tilfeller som bør rammes av en slik bestemmelse, som ikke ligger i forslaget i dag. Det kan være bilder, film, lydopptak og forskjellig grad av alvorlighet. Når det er snakk om ulovlig deling av bilder, kan man tenke seg alt fra en situasjon hvor det er en person som selv er et barn, som deler et bilde av en annen på Snapchat, til voksne som driver med organisert deling av krenkende bilder. Det er veldig mange nyanser, og jeg mener at det gjør at vi trenger en god utredning før vi vedtar en ny lovbestemmelse.

Når det gjelder fastsettelse av strafferammer, mener jeg helt prinsipielt at det er viktig, også i denne saken, å utrede og vurdere grundig hva som er en hensiktsmessig strafferamme. Hvordan rammer straffen vi har i dag? Hva skal vi endre på? Hva skal vi ikke endre på? Kanskje skal det være forskjellige strafferammer for forskjellige typer av deling og spredning. Dette er noe jeg opplever at vi ikke har svaret på i dag, og derfor synes jeg det er bedre å støtte Høyre og Fremskrittspartiets forslag.

Men jeg ser fortsatt på dette som en seier, og jeg mener at alle bør kommunisere det ut. Jeg opplever også at Arbeiderpartiet i dag kunne sagt: Dette er en seier, vi fikk Stortinget med på å fastsette en strengere lovgivning for denne typen kriminalitet. Når de ikke velger å gjøre det, synes jeg det er veldig synd, for det skaper et veldig feilaktig bilde av Stortingets vilje i opinionen.

Lene Vågslid (A) [11:52:24]: Eg kan jo ikkje seie at Arbeidarpartiet får til det, når me ikkje gjer det. Så enkelt er det. Eg synest at me no gjer saka veldig vanskeleg, men eg har berre eitt minutt, så eg skal prøve å vere kort.

Viss det er slik at me er så einige, så får ein formulere det slik. Det er jo ikkje kva me står her og seier som betyr noko til sjuande og sist – det er kva me vedtek. Så viss me ikkje føreslår å auke ramma, er det ikkje det me seier. Det er heilt legitimt å meine at ein ikkje kan seie det no. Eg har ikkje noko imot det, men eg meiner me burde sendt eit tydeleg signal om at me vil auke strafferamma.

Til voteringa: Eg forstår at forslaget vårt ikkje kjem til å få fleirtal. Det beklagar eg. Subsidiært kjem Arbeidarpartiet til å støtte forslaget frå Høgre og Framstegspartiet, for noko må jo verte vedteke i denne saka. Så håpar eg at me kan kome tilbake til denne debatten. Me kjem til å diskutere det fleire gonger. Det er ein seier at me får ei tydeleggjering av straffelova. Det er veldig bra. Men me må heller ikkje framstille det som at det med auka strafferamme ikkje har noko betyding – for det har det.

Statsråd Sylvi Listhaug [11:53:34]: Etter å ha hørt debatten, er jeg veldig glad for at det er veldig bred enighet om at vi skal gjøre noe med det. Jeg sitter også igjen med et inntrykk av at representanten Vågslid ikke ønsker å høre på det som blir sagt. Jeg var veldig tydelig på at dette blir prioritert. Jeg er veldig tydelig på at de hullene som er i lovverket, må vi tette.

Jeg forstår heller ikke representanten Vågslid når hun sier at hun vil ha vanlig saksgang, for i merknadene til saken står det at Arbeiderpartiet og SV mener at dette forslaget ikke trenger å utredes. Da er spørsmålet, f.eks. om strafferammer: Hvilke strafferammer ønsker man da? Hvis man ikke trenger en utredning, burde man jo kunne si hva det forslaget skulle innebære.

Utfordringene på nettet er alvorlig for unge jenter, men vi skal heller ikke glemme guttene. Forrige uke gikk Kripos ut og orienterte om en sak om en ung mann som tok livet av seg fordi han opplevde saker og ting på nettet. Så dette er noe som selvfølgelig er spesielt alvorlig for jenter, men vi skal heller ikke underslå at dette er en utfordring for mange gutter også.

Til slutt vil jeg oppsummere med at vi ikke trenger en utredning av om vi skal ha lovendringer. Lovendringer skal vi ha, men utredningen handler om hvilke lovendringer vi trenger for å tette de hullene som vi alle sammen er enige om skal tettes.