Ole André Myhrvold (Sp) [09:03:52]: (ordfører for saken): La meg starte med å takke komiteen for godt samarbeid. Dette er mitt første saksordførerskap, og da er det godt å kunne legge fram en samlende og enstemmig innstilling. Jeg vet ikke om det er fordi komiteen skulle gjøre det lett for den ferske saksordføreren, men jeg velger å tro at det er noen verdier som ligger i bunnen for at vi skal ha en infrastruktur som er nødvendig for alle, og som også har en rettferdig kostnad knyttet til seg.

Dette er en sak der jeg tror vi alle er enige om intensjonene, at nett er et gode i alles liv, men også et nødvendig gode, uavhengig av hvor man bor, eller hvor man velger å drive sin næring. Jeg tror også at komiteen kan enes om at det ligger en rettferdighet i at nettariffene ikke er vesentlig avvikende med tanke på geografi, by eller land, sør eller nord, fjordlandskap eller jordlandskap – for å si det litt poetisk.

På strømregningen i Norge er det i hovedsak to ting vi betaler for. Det er én pris for selve strømmen, og det er én pris for overføring av strømmen i selve strømnettet. Når det gjelder strøm, kan vi som kjent velge leverandør, men når det gjelder nettleie, er vi alle prisgitt det nettselskapet som eier ledningen inn i huset vårt eller bedriften vi eier eller jobber i. Dette er en monopolvirksomhet, strengt regulert av NVE, men i korte trekk kan vi si at nettleien er todelt. Én del skal dekke spleiselaget for hovednettet, sentralnettet, eller transmisjonsnettet, som det heter på fagspråket. En annen del skal dekke kostnadene ved det lokale og det regionale nettet. Nettkostnadene dekkes direkte av nettets brukere. Nettselskapene setter en pris ut fra lengden på nettet, antall abonnenter, vedlikeholdsbehov osv. Det betyr at kostnadene varierer sterkt ut fra både befolkningsmessige forhold, naturgitte forhold og avstanden mellom abonnentene. I denne sal har en ordning med utjevning av nettleien vært diskutert før. Det har også vært bevilget betydelige beløp over statsbudsjettet for å jevne ut de mest urimelige forskjellene i nettleien, mens det for inneværende år ikke er noen ordning eller bevilgning som bidrar til en slik utjevning.

Uansett hvordan dette gjøres, er det avgjørende viktig at man ivaretar behovet for samfunnsøkonomisk effektive løsninger både for drift og for bygging av framtidig nettstruktur. Ordningene bør heller ikke bidra til økt byråkrati, verken i det offentlige, hos de respektive nettselskapene eller for oss som abonnenter.

Komiteen er kanskje ikke enig om definisjonen av hva som er en rettferdig nettleie, og hvordan dette best kan oppnås, men det er en samlet komité som støtter kravet om å få vite mer om hvordan dette kan gjøres, og som i dag inviterer Stortinget til å gjøre et vedtak om å be regjeringen utrede ulike modeller for utjevning av nettariffer i Norge og komme tilbake til Stortinget med en sak i løpet av høsten. Jeg ser fram til å jobbe videre i komiteen når en slik sak foreligger – der vil det også antakelig være mye politikk – med håp og mål om en bedre og mer rettferdig ordning for nettariffer i Norge for folk og ikke minst næringsliv.

Runar Sjåstad (A) [09:07:57]: Også Arbeiderpartiet er veldig opptatt av at vi skal ha en tilnærmet lik – og helst en lik – nettariffleie i hele landet. Vi er glad for at man nå har klart å samle seg rundt dette forslaget i innstillingen.

Vi ser at det er store forskjeller per i dag. Vi er fortsatt opptatt av enkle måter for utjevning. Vi er fortsatt opptatt av at vi skal ha effektivitetskrav, og at vi er nødt til å fokusere på det. Men vi reagerer på at man tidligere kun har hatt denne diskusjonen rundt budsjett, man har vært avhengig av en budsjettenighet for å fremme tiltak som gjør at vi har fått en utjevning. Jeg er glad for at vi nå står samlet. Det er ikke lenge siden vi så at dette ikke var regjeringens ønske. Det er ikke lenge siden vi så at en statssekretær gikk kraftig ut mot alle tiltak for å jevne ut nettleien, og det ble hevdet at man ville hente penger fra effektive selskaper og fordele til ineffektive selskaper, og at det var dårlig fordelingspolitikk.

Når vi nå skal få en utredning, er vi opptatt av utjevning og effektivitetskrav også videre. Med det synes jeg det er godt vi er kommet til at Stortinget ber regjeringen utrede ulike modeller for utjevning av nettariffene i Norge. Vi ser fram til at man kommer tilbake til Stortinget med dette som egen sak, og vi skal bidra konstruktivt da.

Liv Kari Eskeland (H) [09:09:57]: Det har sidan 2000 vore gjort mange forsøk på å finna gode framlegg til korleis ein kan oppnå eit så rettvist og godt tariffsystem for nett som mogleg. Både bransjeorganisasjonar, ekspertgrupper, NVE og fleire har jobba med ymse framlegg til ulike løysingar. Seinast i 2014 vart det av Olje- og energidepartementet sett ned ei ekspertgruppe som greidde ut ulike modellar, men alle vart forkasta grunna svakheiter som gjorde at ein ikkje kunne anbefala nokon av dei.

Det er viktig å halda på prinsippet om at monopolverksemder, som nettselskapa er, må ha insentiv som gjer at dei held kostnadene nede. Faren for at utjamningsordningar vil føra til at ein misser dette momentet, er definitivt til stades.

Kraftbransjen står framom store endringar. Løysingar som har fungert godt fram til no, er ikkje nødvendigvis dei beste for å møta framtida. Teknologisk utvikling og endra forbruks- og produksjonsmønster stiller nye krav til nettselskapa. Plusshus, som leverer energi tilbake til nettet, er eit eksempel på dette. Det krev kompetanse, og det krev nye løysingar. Men det krev også at utfordringane vert handterte med lågast mogleg kostnad og høgast mogleg forsyningstryggleik.

Me har difor sett ei utvikling som viser at det har vore ein nedgang i talet på nettselskap, ei utvikling som har skjedd gjennom konsolideringar og samanslåingar. Dette har i mange tilfelle ført til resultatforbetringar og lågare nettleige for kunden. Det er heller ikkje noko som tyder på at samanslåingane har ført til eit dårlegare tilbod for kunden, ei heller har det gått ut over leveringstryggleiken.

Frå eigen region kan ein sjå prosessar som no er godt i gang, med sal og fusjon av fleire av våre lokale kraftlag. Ein av dei lokale styreleiarane seier at det vil føra til billegare nettleige tilsvarande 6 000 kr i året for eit vanleg hushald med eit snittforbruk på 20 000 kWh. Likeins, frå 90 øre per kWh vert det redusert til om lag 60 øre per kWh, ein reduksjon på om lag 15 mill. kr for kommunen sine abonnentar. Vidare får kommunen ein aksjepost som vil gje høgare utbytte, og ein har forhandla seg fram til å behalda kompetansearbeidsplassar i kommunen.

Høgre er difor viss på at ei konsolidering til større selskap vil vera ei god tilnærming for å oppnå ei likare og meir utjamna nettleige i landet. Me vil auka kompetansen, me beheld arbeidsplassar i distrikta, næringslivet i distrikta vert styrkt grunna lågare kostnader, me får betre beredskap og i dette tilfellet større utbytte til kommunen. Ei utvikling mot færre selskap vil vera eit effektivt tiltak for utjamning av tariffane då skilnadene i kostnadsgrunnlaget vert spreidde på fleire nettkundar, og med det vert dei største utslaga reduserte.

Likevel, det er nokre regionar og område som kan synast å ha ei ekstra byrde med omsyn til fordelingsprinsippet, spesielt gjeld dette der ein har store fornybarutbyggingar. Slike forhold bør ein sjå nærare på, og ein bør søkja å finna ei meir rettvis fordeling av kostnadene. Når Høgre no støttar framlegget til vedtak, er det ut frå den vurderinga som er gjord, at me på enkelte område ser dei urimelegheitene som gjer at nettkundar med uttak frå regionalnett med mykje fornybarproduksjon tek ei større kostnadsbelastning, då innmatingstariffen si fastavgift vert vidareført til sentralnettet. Me må ikkje koma dit at kommunar seier nei til etablering av fornybarprosjekt fordi belastningane for nettkundane, både private og næringslivet, vert for store for distrikta og regionane.

Terje Halleland (FrP) [09:14:08]: Representantforslag 14 S for 2017–2018 er en bestilling til regjeringen om en utredning av ulike modeller for utjevning av nettariffene. Det å etterstrebe likere nettleie i hele landet er i seg selv ikke problematisk, snarere tvert imot, og det tror jeg de fleste her i dag er enige om. Problemet er likevel tilknyttet virkemiddelbruken. Det har vært gjennomført mange utredninger uten at en har funnet gode modeller, med det unntaket av tiltak som fører til færre selskaper. I den forbindelse må det kunne sies å være et paradoks at det mest effektive og billigste tiltaket vi har for å få ned nivået og sikre likere nettleie i hele landet, er det tiltaket flertallet er innstilt på å skrote i en senere sak i dag.

Tilgang til energi er en viktig infrastruktur i ethvert samfunn. Det offentlige har en stor oppgave i å sikre innbyggere og næringsliv en sikker forsyning til lavest mulig kostnad. Jeg må si at det er litt pussig at enkelte mener at det er behov for å gå inn med skattepenger i en bransje med monopol. Med den logikken er den eneste forskjellen hvilken faktura en baker kostnaden inn i. Regningen får folk flest uansett, enten en tar pengene deres over skatteseddelen eller sender dem en faktura i posten etterpå. Kostnaden og den reelle forskjellen går med andre ord ikke ned, en bare fordeler annerledes og fjerner samtidig alle incentiver for en mer effektiv drift.

Jeg er helt enig med målet til forslagsstillerne om å få ned forskjellene og kostnadene på nettleien framover, men da må det også være viktig at vi gjør tiltak som faktisk reduserer kostnadene. Da må vi tørre å sette krav til effektivisering og sikre en mer rasjonell nettstruktur i Norge. Da kan vi ikke redusere incentivene for dette og snu den utviklingen vi har sett de siste årene.

Fra 2011 til 2017 gikk antall distribusjonsnettselskaper i Norge ned fra 130 til 106. Effekten av dette har vært resultatforbedringer og lavere nettleie til kunden, og det er et virkelighetsbilde jeg selv kan bekrefte. Skånevik Ølen Kraftlag gikk inn i Haugaland Kraft fra 1. september 2017. For mitt vedkommende har det betydd en ny logo på fakturaen og nærmere 4 000 kr i årlig besparelse. Enda viktigere har det vært for lokale bedrifter, hvor endringene har gitt store utslag rett på bunnlinjen. Jeg kan nevne bedrifter som Westcon og Fatland, som begge har spart bortimot 1,5 mill. kr.

Dette viser at en mer effektiv struktur på nettselskapene gjør en forskjell. Det gir store gevinster for forbrukeren, men utgjør også en avgjørende forskjell for næringslivet. Det sikrer arbeidsplasser og bidrar til økt verdiskaping, samtidig som det bidrar til en større forsyningssikkerhet – og det helt uten at det offentlige henter inn de samme pengene i økte skatter.

Det er likevel sånn at det er flere tiltak en kan gjøre for å sikre likere nettleie i Norge, og det er også noen prinsipielle betenkninger man bør se på i forbindelse med utredningsarbeidet. Et eksempel på dette er finansiering av fornybarutbygging av vindkraft. Slik systemet er i dag, belaster vi folk i Distrikts-Norge med økte nettleier for å tilknytte vindkraftprosjekter til det lokale nettet, prosjekter som personer innenfor Ring 3 har vedtatt, og som det lokale nettselskapet aldri har bedt om. Det er betenkelig at små lokalsamfunn skal betale for prosjekt vedtatt av storsamfunnet.

Lars Haltbrekken (SV) [09:18:25]: Det er store variasjoner i nettleien i dette landet. Mange har følt det urettferdig at nettleien er betydelig høyere der kraften produseres, enn langt unna. Derfor er det bra at det er et samlet storting som i dag ber om en utredning av hvorledes vi kan få en likere nettleie i dette landet.

Ordningen med utjevning av overføringstariffene er redusert de siste årene, og i statsbudsjettet for 2018 er den borte. De store forskjellene i nettleien i ulike deler av landet er problematisk og rammer innbyggerne i kraftfylkene og distriktene unødvendig hardt. Nettjenester er naturlige monopol der kundene ikke kan velge en annen leverandør, og da blir det en offentlig oppgave å sikre like eller likere nettleie over hele landet. Derfor er vi glad for at det nå er enighet om å be regjeringen komme til Stortinget med en utredning av ulike modeller. SV kommer i dag ikke til å binde seg til en modell, men se på utredningen når den kommer.

Ketil Kjenseth (V) [09:19:58] (komiteens leder): Dette er en diskusjon som har pågått lenge, at vi har ulike priser for nettleie i landet. Jeg vil anlegge et litt større perspektiv i denne debatten, for vi skal ha en debatt senere i dag, og vi skal også ha en debatt neste uke om Norges tilknytning til EUs energimarkedspakke.

Hvis vi går noen tiår tilbake, har Norge sammen med de andre nordiske landene gjort en enormt god jobb med å skape en infrastruktur for å fordele ressurser som fellesskapet har behov for. Vi ligger kanskje 20–25 år foran noen annen region i Europa og i verden, for den del. Vi står nå foran utfordringer knyttet til framtidas energiløsninger. Det ene er at vi skal nå målsettinger som vi har knyttet oss til i Parisavtalen. Det andre er at teknologien raser framover, slik at vi får mulighet til å ta i bruk andre typer energikilder som har vært mindre utviklet – sol og vind, bl.a. Det gjør at vi bør fortsette det gode samarbeidet vi har hatt med de nordiske landene for å utvikle infrastruktur, skape smarte strømnett, bidra til den grønne økonomien, men også sørge for å forske mer, sånn at vi kan holde på den ledertrøya. De fornybare energikildene får en større rolle – ikke så veldig mye større i Norge, fordi vi allerede har så stor andel fornybar energi – men det kommer til å rase inn over oss, i stor grad solkraft. Andre land og andre økonomier kommer til å bruke mye penger de neste tiårene på å utvikle sol- og vindkraft. India er et eksempel på et land som satser massivt på fornybar energi, bl.a. solkraft.

Spørsmål vi må stille oss i Norden, er: Har vi råd til ikke å fortsette samarbeidet, og hvordan skal vi ellers greie å henge med på den utviklingen? Det er viktig å ta inn over seg at vi har utviklet et godt samarbeid. Det er også en årsak til at vi har et forholdsvis lavt kostnadsnivå i Norge når det gjelder å distribuere strøm gjennom nettet, og til at vi også har en lav kraftpris.

Vi bør altså ikke hvile på laurbærene, og det er her debatten om struktur kommer inn, for den er vi nødt til å ta i fortsettelsen. Hvordan arronderer vi nettselskapene i Norge? Vi har fire prisområder i Norge, men vi har fortsatt over 100 nettselskaper. Og det er en viktig debatt hvor mange vi skal fordele kostnadene på. Vi ser ut fra NVEs gjennomganger at det er en tydelig sammenheng mellom størrelse og kostnad. Det tror jeg også at forbrukerne er opptatt av, at vi ikke skal bruke for mange politiske virkemidler for å subsidiere dem som vil holde på små nettselskaper. Det må de selskapene for all del kunne gjøre, men det innebærer at det har en kostnad. Vi kan ikke bruke for mye subsidier på å kompensere for det. Men i et land som Norge er det geografiske ulikheter som vi også skal hensynta. Det er viktig at vi bruker fellesskapets penger effektivt, at vi er med på å utvikle den grønne omstillingen, og også den grønne økonomien. Forbrukerne er jo der – vi går rundt med smarttelefoner og app-er etter hvert, vi skal lade biler og andre elektriske duppedingser i hverdagen. Skal framtida bli helt elektrisk, er vi helt avhengige av at den økonomien også fungerer. Og her har Norge en stor mulighet. Vi har forholdt oss til «energy only», altså at markedet er en viktig aktør. Vi skal utnytte alle energikilder.

Det har vært mange utredninger av mange regjeringer over mange år, uten at man har funnet én ledende modell for å utjevne tariffer. Derfor har vi forholdt oss til at årlige budsjettbidrag er den beste modellen. Venstre har i mange forhandlinger bidratt til at vi har hatt utjamning av nettariffer årlig. Det er en modell som vi vil fortsette å prioritere.

Tore Storehaug (KrF) [09:25:15]: Eg takkar og merkar meg at det er ein samla komité som står bak dette forslaget, og som seier at vi ønskjer å sjå på moglegheita for å gjere ting betre.

I debatten høyrer eg dei ulike grunngjevingane, og eg kan dele begge syna: både dei som seier at det er nokre ting vi ikkje klarar å fange opp i dei geografiske forskjellane som er rundt omkring i landet vårt – at vi er nøydde til å sjå nærmare på om vi kan få eit system som legg betre til rette for det – og dei som påpeikar at nasjonale mål om utbygging av fornybar kraft i enkelte distrikt, på grunn av måten vi har innretta innmatingstariffen på, har ført til at ein lokalt har fått ei dyrare nettleige utan at ein i det tilfellet eigentleg er den som har bede om det.

Eg merkar meg at det her er eit fleirtal, og eg ser fram til at vi kan få diskutert ei løysing som skal både vere enkel og føreseieleg, sikre samfunnsøkonomisk drift og ikkje minst sikre at det òg blir ein likare pris i dei ulike distrikta våre. Det er, så vidt eg veit, eit fleirtal av partia i denne salen som er forplikta til det av partiprogramma sine. Så eg ser fram til ein god diskusjon om dette, og eg er sikker på at vi kan klare å finne gode og betre løysingar.

Statsråd Terje Søviknes [09:26:45]: En stabil energiforsyning er grunnleggende for vårt moderne velferdssamfunn, og i Norge har vi lang erfaring med markedsbaserte løsninger og fornuftig regulering av kraftforsyninger. Det har tjent oss godt. Et allment akseptert prinsipp for nettariffering, i tråd med energimeldingen fra 2016 og nettmeldingen fra 2012, er at tariffene bør variere noe, og at tariffene gir lokaliserings- og prissignaler for effektiv drift og utvikling av nettet. Forskjellene i nettariffer skyldes flere forhold, både geografiske forhold, forskjeller i kundegrunnlag og forskjeller i effektivitet mellom nettselskapene.

Flere ulike modeller for utjevning av tariffer har vært utredet tidligere, som referert også i denne debatten. Men de har alle blitt forkastet fordi de av ulike grunner har svakheter ved seg. En av grunnene er at koblingen mellom nettselskapenes egne kostnader og nettleie, altså prisen kunden betaler for denne monopoltjenesten, forsvinner. Denne koblingen har en viss selvregulerende effekt, en mekanisme i seg, ved at selskapene får incentiv til i hvert fall ikke å overinvestere, som det kan være fare for hvis prisen bare kan overlates til kundene. Den har også en selvregulerende effekt i seg ved at man må drifte mest mulig effektivt. På mange måter fungerer dette som en selvregulerende effekt mellom nettselskapet lokalt og kundene i deres område. Kall det – om du vil, president – en form for gapestokkeffekt.

Den tidligere utjevningsordningen som vi har hatt, der en bevilger penger over statsbudsjettet til kunder tilknyttet nettselskaper med særs høye nettkostnader, er den eneste ordningen som er blitt vurdert å være noenlunde treffsikker. Men også denne ordningen har svakheter ved seg, og man mister noe av denne gapestokkeffekten.

Det mest effektive grepet for å få en likere nettleie i landet er å se på tiltak som legger til rette for effektiv drift av nettselskapene og en effektiv struktur for nettselskapene. I praksis betyr dette noe større nettselskaper, som kan fordele sine nettkostnader på flere abonnenter og dermed få ned prisen til den enkelte kunde. Både stortingsflertallet, regjeringen og NVE har de siste årene gjort endringer i regulering av nettselskapene som nettopp er ment å legge til rette for dette, f.eks. krav til selskapsmessig og funksjonelt skille for alle nettselskaper fra 2021, jf. neste sak på agendaen her i dag.

Dette har allerede resultert i en rekke konsolideringer og sammenslåinger av de minste nettselskapene gjennom de siste årene. Det har resultert – og vi har fått referert noen eksempler på det i dag i denne debatten – i lavere nettleie for abonnenter knyttet til noen av de minste nettselskapene. At dette over tid vil ha en positiv effekt for strømkundene over hele landet, er også påpekt av ekspertgrupper som ble nedsatt av Olje- og energidepartementet i 2014 for bl.a. å se på muligheten for mer harmoniserte tariffer i Norge.

Jeg tar til etterretning at en samlet komité nå ønsker å få ytterligere utredet modeller som kan gjøre det mulig å få til en større utjevning av nettariffene i Norge. Det arbeidet tar jeg på det største alvor, og jeg tar sikte på å komme tilbake igjen til Stortinget med en god sak om dette, selv om vi vet – basert på erfaringene man har hatt gjennom de siste årene – at dette er særs krevende å få til hvis en ikke skal miste de incentivene som bør ligge i markedet for å få ned kostnadene over tid.