Peter Frølich (H) [15:19:09] (ordfører for saken): Vi vet alle at politireformen ikke er noen stor favoritt hos Arbeiderpartiet. Derfor er det ikke veldig overraskende at vi igjen er samlet for å diskutere et forslag som egentlig har som intensjon å torpedere essensen av politireformen.

Noen av forslagene som er lagt fram i dag, er ganske enkle å slutte seg til. Det er bl.a. foreslått at man skal styrke den gjenværende kontorstrukturen. Det er også foreslått at man ber regjeringen sikre at Stortingets føringer følges opp. Det å styrke det gjenværende politiet er nettopp det sentrale poenget med reformen. Det er en helt naturlig konsekvens at når en slår sammen en del lensmannskontorer og skal styrke fagmiljøene som skal støtte opp under dem, vil det naturligvis innebære en reell styrking.

I tillegg har den reformen som vi nå er i ferd med å gjennomføre, muliggjort at vi år etter år kan styrke bevilgningene, altså pengeoverføringene, til politiet. Det er åpenbart også en styrking av den gjenværende kontorstrukturen.

Så skal jeg ikke bruke mange sekundene på å si at det er en selvfølge at forslag og uttalelser om at vi ber regjeringen følge opp Stortingets intensjoner, er det ganske selvsagt at vi slutter oss til. Det har representanter i denne sal gjort i omtrent 200 år, og det gjør vi med glede også i dag.

Det som derimot er helt uaktuelt å støtte, er forslag til vedtak III, som går ut på at hvert lensmannskontor skal ha en stedlig lensmann og bemanning til å kunne løse alle typer oppgaver. Det ser ut som et veldig fint ønske på papiret. I realiteten er det grovt uansvarlig. For det første har norske lensmannskontorer aldri kunnet løse alle politioppgaver på egen hånd. Det har heller aldri vært intensjonen, og det bør heller ikke være det nå.

Hvis man skal følge denne intensjonen etter sin ordlyd, er det beregninger fra Politidirektoratet som sier at vi er nødt til å ansette mellom 25 og 30 politifolk per lensmannskontor i Norge. Det har en pris som jeg tror forslagsstillerne ikke fullt ut har tatt inn over seg. Det ville ha vært et gigantisk sløseri med politiressurser som burde ha vært brukt andre steder. Det innebærer også en politisk detaljstyring av politiet som ikke er politifaglig, men som en må karakterisere som markeringspolitikk.

For det andre skaper dette usikkerhet i en enormt kritisk fase i politiet. Dette har en rekke politiledere også gitt uttrykk for, bl.a. i et stort innlegg i VG. Politisk vingling er faktisk direkte skadelig for politiet i den situasjonen vi nå står i. Det de trenger, er stabilitet og ikke endringer midt i en vanskelig prosess som er pågående.

For det tredje vil dette forslaget skade de sterke fagmiljøene som man er i ferd med å bygge opp. Politianalysen var tindrende klar: Det vi trenger, er større fagmiljøer med kompetanse til å håndtere komplisert kriminalitet, f.eks. overgrep på nett. Senterpartiets forslag vil innebære at man må bryte opp disse fagmiljøene, splitte dem og spre dem rundt på lensmannskontorer i stedet.

Til slutt har jeg lyst til å si noe om intensjonen i forliket. Det er min klare oppfatning at forslag til vedtak III i denne saken er direkte i strid med intensjonen i forliket, og at de partiene som slutter seg til det, også gjør seg skyldig i brudd på det forliket som ble inngått. Det er nemlig slik at de nye lensmannsdistriktene skal ledes av lensmenn. Det er vi klare på i forliket. Det har aldri vært intensjonen at hvert enkelt kontor skal ledes av lensmenn. Det var en grunn til at vi sa lensmannsdistrikt, ikke -kontor.

Mitt budskap er tindrende klart: Vi ønsker å la politireformen fungere. Den må gjennomføres, den må implementeres ferdig, og så må den få virke noen år. Så må politikere på Stortinget og ellers ha litt is i magen og la denne prosessen fullføres. Norsk politi er ikke tjent med at vi fra Stortingets side stikker kjepper i hjulene og skaper forvirring rundt en av de største og kanskje viktigste reformene i norsk politis historie.

Lene Vågslid (A) [15:24:13] (leiar for komiteen): Eg vil begynne med å gratulere Tor Mikkel Vara som ny justisminister. Eg ser fram til gode debattar, dialog og samarbeid om det me kan einast om, og spennande ordskifte om saker der me nok ikkje kjem til å vere like einige.

Det skjer veldig mykje bra arbeid i politiet – mykje godt, hardt og intensivt arbeid i ei krevjande tid der politietaten står midt i ei omfattande reform. Justiskomiteen besøkte nyleg – på tysdag og onsdag – Nordland politidistrikt og Bodø. Der fekk me eit godt innblikk i korleis dei opplever både arbeidet med reforma, gjennomføringa og kva som er det viktigaste i Nordland politidistrikt akkurat no.

Det er grunn til å seie at det òg er mykje bra som skjer i samband med den reforma som no blir gjennomført. Me ser entusiasme og optimisme knytte til ny metodebruk, politiarbeid på staden og etableringa av felles straffesaksinntak. Det er mykje som er bra med denne reforma, og det meiner eg det er viktig at me i justiskomiteen både seier, peikar på og anerkjenner.

Men samtidig som me seier det, må me ikkje vere blinde for dei heilt openberre utfordringane som òg ligg der. Det kan skje parti som har sete i regjering ei stund, at ein blir litt ærekjær når det gjeld sine eigne prosjekt og reformer, at ein kanskje ikkje vil eller evnar å sjå dei utfordringane som òg ligg i ei så stor omstilling som politiet no står i. Det er ei hovudutfordring at den reforma og det forliket som òg Arbeidarpartiet er ein del av, er underfinansierte. Det er for lite pengar. Me får tilbakemeldingar frå tillitsvalde og tilsette i politiet over heile landet om at det er over gjennomsnittet krevjande å skulle halde oppe den daglege drifta, det daglege politiarbeidet – lokal beredskap, arbeidet med førebygging og sikkerheit – samtidig som ein reformerer etaten. Det har eg stor forståing for og meiner at dei løyvingane som er komne til reforma og politidistrikta, ikkje er i nærleiken av å kunne svare ut dei utfordringane som distrikta står i.

Arbeidarpartiet har både føreslått og påpeikt fleire gonger at politidistrikta treng større handlingsrom og auka driftsbudsjett. Det er òg ei tilbakemelding mange politidistrikt gjev oss. Difor føreslår me 300 mill. kr meir til politi og påtale i frie driftsmidlar for 2018. Det ser me mange plassar i landet at det hadde vore stort behov for.

Representanten Frølich er veldig oppteken av Arbeidarpartiet – og det tek eg for så vidt som ein kompliment. Men det er ikkje riktig at me ikkje likar denne reforma. Me står bak forliket og dei intensjonane me blei einige om. Eg meiner vel tvert imot at om det er nokon som bryt med dei intensjonane me blei einige om, så er det regjeringspartia som gjer det. Dei forslaga som Senterpartiet fremjar i dag, burde ha vore heilt unødvendige. Me burde ikkje ha måtta behandle slike forslag her i dag viss ein hadde følgt intensjonane som ligg i forliket. I merknadene kjem det frå Høgre og Framstegspartiet at ein med dette slår opp opne dører. Ein gjer dessverre ikkje det. Det er ikkje slik at ein no opplever styrking av det lokale politiet rundt om i landet. Det at ein klarer å samle seg om dei to første forslaga frå Senterpartiet i dag, synest eg er bra, men det er totalt feil at det er å slå inn opne dører. Det er stor bekymring ute knytt til dette, og det meiner eg me skal ta på alvor. Me meiner at dette er heilt i tråd med forliket, og me synest for så vidt det er beklageleg at me nok ein gong må vedta i Stortinget det som eigentleg er sjølvsagt.

Det kjem òg påstandar om at me bryt forliket. Eg vil oppmode representanten Frølich til å kome på denne talarstolen og lese teksten frå forliket der han meiner at me bryt. Det var aldri ein diskusjon om det skulle vere lensmann på eit lensmannskontor. Etter mi og Arbeidarpartiets meining er det ikkje eit lensmannskontor utan ein lensmann. Då må ein vere meir ærleg og seie: No kjem det mange strukturendringar, dei og dei blir lagde ned. På Vega skal det ikkje vere lensmannskontor. Der skal det vere ein politipost. Det hadde vore mykje meir ærleg og reieleg enn å seie at det skal vere eit lensmannskontor som i realiteten ikkje blir det. Difor er forslaga som Senterpartiet fremjar i dag, viktige. Me støttar dei og forventar òg at dei som får fleirtal, blir følgde opp på ein skikkeleg og god måte, til det beste for politiet og for landet.

Solveig Horne (FrP) [15:29:15]: Jeg vil også få benytte anledningen til å ønske den nye justisministeren velkommen til Stortinget, og jeg ser fram til et godt samarbeid.

Jeg vil si til innlegget som Arbeiderpartiets representant holdt her, at politireformen blir en av de største oppgavene som justisministeren skal ta fatt på, og som det er store utfordringer med, men hvor det er utrolig mye positivt. Da er det viktig å se på det som er positivt i politireformen. Det er vel ikke til å stikke under stol at forslaget fra Senterpartiet er et forsøk på omkamp i en sak som de tapte for et år siden. Det er med undring jeg registrerer at Arbeiderpartiet støtter forslagene, selv om de var en del av forliket om politireformen. Det er spesielt.

Nærpolitireformen er et resultat av et bredt forlik. Det er historisk både i omfang og innhold, og det er lagt ned et omfattende arbeid med å skulle gjennomføre reformen fram til 2020. Et forslag som det vi behandler i dag, er lite konstruktivt, all den tid det jobbes hardt med å innføre reformen.

De som er opptatt av å lytte til distriktene, og de som står midt oppe i det, kan lese kronikken i VG fra politimesterne i Nordland, Troms og Møre og Romsdal. Den er verdt å lese:

«Det er god grunn til å la de nye strukturene virke, før vi diskuterer behovet for å oppbemanne lensmannskontorene.»

«Stortinget må ikke legge hindringer i vegen for jobben med å skape et moderne politi som er rustet til å takle dagens og morgendagens kriminalitet.»

Målsettingene som ligger i forslaget, er noe vi alle ønsker for norsk politi, og det ligger også i forliket om nærpolitireformen. Formålet med nærpolitireformen er å styrke de gjenværende lensmannskontorene, organisere politiet på en hensiktsmessig måte og ikke minst styrke kompetansemiljøene på hvert kontor og påse at de også er tilpasset det kriminalitetsbildet som er i dag.

Regjeringen følger opp nærpolitireformen. Jeg vil få minne om at det er etablert over 2 100 flere nye årsverk i politi- og lensmannsetaten, og at i 2017 ble det bevilget over 300 mill. kr i frie midler, og ikke minst at dette ble videreført i 2018, i tillegg til 100 mill. kr ekstra. Det er midler som blir fordelt på tolv politidistrikt, og som politimestrene selv skal fordele ut fra lokale behov. Et viktig hensyn bak det å legge ned 125 lensmannskontor var jo å styrke de gjenværende kontorene.

Fremskrittspartiet kommer, som Høyre sa, til å støtte I og II i forslag til vedtak, selv om det er å slå opp åpne dører. Men jeg ønsker å advare mot III om at det skal være stedlig lensmann på hvert lensmannskontor, for organiseringen internt i et politidistrikt er noe som forhandles og besluttes lokalt, etter en god dialog mellom politimestrene, arbeidstakerorganisasjonene og med involvering i de berørte kommuner. Når Senterpartiet er så opptatt av det lokale selvstyret, bør det være et godt signal å sende. Det er disse aktørene som har best kunnskap og kjennskap til de behovene og forholdene som er der lokalt.

Det er også et annet punkt som kanskje ikke er nevnt i denne saken. Kjernen i politireformen er å bygge opp større fagmiljø for å møte dagens kriminalitetsbilde. Politianalysen var veldig tydelig på behovet for større fagmiljø med ulik og bred kompetanse for å kunne håndtere dagens utfordringer. Jeg er bekymret for at III vil føre til at en er nødt til å flytte fagressurser og fordele disse på mindre kontor, bare for at en skal oppnå det som omtales som en tilstrekkelig bemanning. Når vi vet hvor viktig det er med etterforskning, med det pågående etterforskningsløftet som er satt i gang, er det viktig at dette som var en sentral del av nærpolitireformen, blir oppfylt. Jeg frykter at hvis III får flertall, vil det gå ut over det arbeidet som politiet i dag gjør, spesielt med å bekjempe vold og overgrep mot barn og nettovergrep, som vi vet krever både kunnskap og kompetanse og større fagmiljø for å få på plass.

Jenny Klinge (Sp) [15:34:21]: Denne saka handlar om utviklinga av lensmannsetaten i Noreg. Vi er avhengige av å ha eit nært, godt og kompetent politi for å ta vare på viktige sider ved samfunnet vårt, som tryggleik og tillit til kvarandre. I saka vi debatterer i dag, har vi i Senterpartiet vore spente på om vi kunne få fleirtal for alle dei tre opphavlege forslaga våre, som nå er I, II og III i innstillinga. Det ligg an til at vi får fleirtal berre for dei to første.

Til og med regjeringspartia, Høgre og Framstegspartiet, har bestemt seg for å stille seg bak dei to første forslaga, og eg skulle gjerne ha jubla. Men når eg les det Høgre og Framstegspartiet skriv i merknadene sine, forstår eg at støtta frå dei er mest meint som ei klam hand rundt skuldra. Det første forslaget vi i Senterpartiet har lagt fram, er slik:

«Stortinget ber regjeringen sørge for en reell styrking av de lensmannskontorene som står igjen etter gjennomføringen av politireformen.»

Det andre er slik:

«Stortinget ber regjeringen sikre at Stortingets føringer følges opp, og sikre at politiets tjenestesteder er tilstrekkelig bemannet til å kunne være aktivt til stede der folk er.»

Det Høgre og Framstegspartiet gjer i sine komitémerknader til saka, er å omdefinere kva desse forslaga betyr. Dei slår freidig fast at forslaga «slår inn åpne dører og er selvsagte». Så gjer dei narr av heile målsetjinga om å styrkje lensmannskontora med å påstå at «det må ansettes mellom 25 og 30 polititjenestefolk på hvert enkelt tjenestested for å oppnå intensjonen med Senterpartiets forslag».

Eg lurer på korleis Høgre og Framstegspartiet kan prestere ein slik logisk brest som dei synleggjer her. På den eine sida vil dei stemme for forslaga som inneheld formuleringar om reell styrking av dei lensmannskontora som står att, og om at kontora må vere tilstrekkeleg bemanna for å vere aktivt til stades der folk er. Dei to regjeringspartia presterer å slå fast at dei kan støtte dette fordi det ikkje betyr noko som helst utover den politikken dei allereie fører. På den andre sida meiner dei at III vil innebere ei enorm oppbemanning på mange kontor. Dei viser til og med til utrekningar frå Politidirektoratet. Der er formuleringa vår at lensmannskontora skal ha tilstrekkeleg bemanning til å løyse oppgåvene sine.

Vi kan lure på kva statsråden vil gjere når avrøystinga er over i salen. Vil han følgje opp Høgre og Framstegspartiet si tolking om at regjeringa kan halde fram med å svekkje og i praksis også leggje ned fleire kontor enn det politireforma la opp til? Vil statsråden kjenne seg trygg på at mange lensmannskontor med Stortingets velsigning framleis kan bli ribba for stillingar og ressursar, og redusere opningstida deira ytterlegare? Eller vil han følgje opp det som eg opplever at fleirtalet meiner, nemleg at alle dei attverande lensmannskontora faktisk skal bli styrkte i form av ressursar og tilsette?

Poenget for oss i Senterpartiet er nemleg ikkje å oppnå ein massiv auke med polititilsette på mange lensmannskontor. Det vi vil oppnå i dag, er at Stortinget gjev regjeringa klar beskjed om at dei ikkje kan halde fram med å ta frå mange lensmannskontor ressursar og stillingar.

Hugs at over 120 lensmannskontor blir nedlagde. Argumentasjonen for dette var at færre lensmannskontor ville gjere det mogleg å styrkje dei kontora som vart att, og at ein kunne oppnå fleire politipatruljar. Meir politi på hjul skulle bidra til å sikre ikkje berre like mykje politi som før der lensmannskontor vart nedlagde, men faktisk meir politi – meir nærpoliti til og med. No opplever vi at regjeringa slit med å godtgjere at dei oppnår eit styrkt nærpoliti.

Ein del av dei lensmannskontora som skal stå att etter reforma, og som har ei rettmessig forventning om å få noko fleire tilsette enn i dag, får beskjed om å redusere opningstida. Dei blir ikkje styrkte, men stillingar blir faktisk flytta til andre lensmannskontor. Dette er starten på nye nedleggingar langt utover det politireforma bar bod om.

Vi i Senterpartiet er glade for at fleire parti ser dette som eit problem og ikkje gjer som Høgre og Framstegspartiet, som bortforklarer med at fleire politipatruljar betyr så mykje. På spørsmål om nettopp kor mange fleire politipatruljar politireforma har ført til i landet, kunne den tidlegare justisministeren Listhaug seinast i februar ikkje svare på dette. Regjeringa har nemleg ikkje oversikt over kor mykje meir politi på hjul det eventuelt har vorte. Dei har ikkje tenkt å skaffe seg ei slik oversikt heller. Dette er jo mykje meir oppsiktsvekkjande enn det er tillitvekkjande.

Sjølvsagt skal lensmannskontor samarbeide om t.d. vakt og patruljeteneste. Det burde vore opplagt at det skal finnast ein lensmann på kvart lensmannskontor òg. Dette siste går regjeringa og Kristeleg Folkeparti imot. Spørsmålet vi til slutt må stille oss, er om regjeringspartia og Kristeleg Folkeparti meiner det er eit problem om kvart lensmannskontor skal få ressursar til å løyse oppgåvene sine. Dei stemmer i alle fall ned dette i dag, og regjeringspartia legg så mykje rart i dei to første forslaga at eg håpar statsråden tek omsyn til stortingsfleirtalet og ikkje til formuleringane til hans eigne representantar i komiteen.

Petter Eide (SV) [15:39:35]: Aller først må jeg få lov til å gratulere den nye justisministeren med jobben. Jeg kjenner ham som en klok og seriøs mann, så jeg gleder meg til spennende diskusjoner med ham. Men over til det vi skal diskutere nå.

I dag kommer Stortinget til å vedta at vi skal styrke politiet i distriktene – men bare i distriktene. Det ser ut til at flertallet vil støtte de første punktene om styrking av lensmannskontorene, men ikke de siste punktene, om å styrke politiet i byene. Stortinget vil altså ikke vedta at politiet skal styrkes i byene. Her er dessverre land satt opp mot by, og distriktenes politibehov har blitt vurdert uten å se på byenes behov for politiressurser. Og det er ikke Senterpartiets skyld, som vanligvis er veldig opptatt av distriktene, for de støtter faktisk SV i en mer helhetlig tilnærming til hvordan vi skal fordele politiressurser. Det er regjeringspartiene, også med støtte av Kristelig Folkeparti, som på denne måten faktisk svikter byene.

SV deler bekymringen knyttet til sentralisering av politiets ressurser. Derfor har vi også støttet de første punktene her og styrker ressursdisponeringen av politiet til distriktene langs den opprinnelige lensmannsstrukturen.

Det er viktig å ha et nærpoliti der folk bor. Nærvær av politi skaper lokal trygghet, virker forebyggende og bidrar selvfølgelig til en positiv utvikling i distriktene. Men vi kan ikke se på det uten å se på utviklingen i byene. Så jeg er glad for at Senterpartiet og Arbeiderpartiet støtter vårt forslag om å styrke politiet i byene og i utsatte bydeler, men jeg er skuffet over at Kristelig Folkeparti velger å sikre et flertall som ikke går inn for å styrke politiet i byene.

Vi må ha et nærpoliti i byene også. Da dette forslaget kom opp, kunne ikke SV sitte og se på at Stortinget instruerte mer politiressurser til distriktene uten å sikre byenes behov, spesielt i utsatte bydeler. Med dette forslaget – hvis ikke de siste punktene også blir vedtatt – risikerer vi altså å omdisponere politiressurser her i landet vekk fra byene og til distriktene. Det tror jeg egentlig ingen hadde ønsket seg.

Bydel Søndre Nordstrand har 37 000 innbyggere, og hadde for litt siden en egen politipost på Holmlia. Den er nå lagt ned. Mange av beboerne der er bekymret og opplever at politiet ikke er til stede i deres hverdag. Området er preget av gjengopprør og økende ungdomskriminalitet. Selv om responstiden i byene er kort, er det likevel nødvendig med et nært politi, som kjenner til byene og bydelene – et politi som arbeider med forebygging, som innbyggerne kan henvende seg til.

Vi har ikke ønsket å detaljinstruere hvordan politiet skal jobbe i bydelene. Det er ikke nødvendigvis sånn at det å gjenåpne en politipost er den beste måten å sikre et politinærvær på, vi har tillit til at politiet kan finne ut av det selv, men vi har ønsket å gi et tydelig signal når vi nå behandler denne saken, om at vi også skal sikre politiressurser til de mer utsatte områdene i byene, spesielt i utsatte bydeler. Det er nemlig slik at kriminalitetsbildet er annerledes i byene enn i distriktene. Kriminalitetsbildet er mer komplekst og krever ofte mer og sammensatte ressurser og kompetanse. I noen utsatte bydeler har vi opplevd gjengkriminalitet med dramatisk voldsbruk og skyting, også de siste dagene. Vi har sett en økning i ungdomskriminaliteten. Vi ser mer narkotikarelatert kriminalitet. Vi ser også en høy innvandrerandel, og – som er kjent for de fleste i denne salen – noen innvandrergrupper, ikke alle, begår noe mer kriminalitet enn gjennomsnittet. Derfor har SV ønsket at Stortinget skulle gi et tydelig signal om at departementet og politiet også skulle prioritere byene, og at den kriminaliteten som oppleves i byene, også skulle ha oppmerksomhet og ressurser. I dag svikter stortingsflertallet befolkningen i byene. De setter land opp mot by og gir et tydelig signal om at det er viktigere å sikre politi på bygda enn i byen.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [15:44:22]: Jeg vil få lov til å starte med å gratulere den nye justisministeren, og jeg ser fram til godt samarbeid.

Jeg ønsker å minne Stortinget om bakgrunnen og bakteppet for politireformen. Når vi diskuterer de ulike representantforslagene som fremmes, må vi ikke glemme 22. juli og Gjørv-kommisjonens tydelige anbefalinger om at noe måtte gjøres – nettopp for å sette politiet bedre i stand til å løse samfunnsoppdraget sitt. Når Kristelig Folkeparti i sin tid valgte å gå i dialog med regjeringspartiene og Venstre for å forsøke å få til en reform, var det med et ønske om å sikre et best mulig politi. De forhandlingene ledet i sin tid ikke fram. Det ble lagt fram en proposisjon av datidens regjeringspartier og Venstre, og sammen med Arbeiderpartiet inngikk Kristelig Folkeparti et forlik i Stortinget.

Vi gjorde det fordi vi var opptatt av en bred forankring i denne sal rundt en viktig reform, men også fordi vi fikk viktige gjennomslag. Vi løftet kultur, ledelse og forebygging, som var viktig for oss. Vi løftet at det skulle være en politikontakt i hver eneste kommune, altså tilstedeværelse av politi i hver eneste kommune. Og vi fikk gjennomslag for at det skulle være gode politiske prosesser, prosesser med politi og kommunene, der en skulle diskutere hva slags ressurser man trengte, hva den enkelte kommune faktisk trengte av politiinnsats, og hvordan man kunne løse utfordringene der på en best mulig måte. Jeg kunne sagt litt om at det kanskje ikke ble så godt som vi ønsket, men det var i alle fall viktig for oss fordi det handlet også om å ha et lokalt eierskap for å sikre et best mulig politi.

For Kristelig Folkeparti er det en forskjell på om det er tilstedeværelse av politi eller ikke. For meg er det opplagt at der det er tilstedeværelse, kan også politiet gjøre en bedre jobb. Det blir bedre forebygging, en har mer lokal kunnskap – og det er positivt. Derfor var vi, og har vært hele tida, forkjempere for mange lensmannskontor. Men slik situasjonen var, med fysiske kontor som egentlig ikke hadde noe innhold eller ansatte, som ble forvitret – kan man polemisk si – under de rød-grønne, mente vi det i de tilfellene var bedre at det kom politipatruljer, med faktisk, fysisk tilstedeværelse av politikraft, for det er politikraften som er det avgjørende – ikke det fysiske kontoret i seg selv eller den stedlige ledelsen.

Når det gjelder reformen, har vi vært opptatt av gode prosesser. Som sagt er det flere ting vi mener burde vært gjort annerledes – spesielt i involvering av kommunene, dokumentene vi var opptatt av for å kunne se i ettertid om man med den faktisk lovte nye tilstedeværelsen eller måten å løse kriminalutfordringer på, hadde lyktes på best mulig måte. Det kunne vi sagt mye om, men når vi står her og diskuterer representantforslaget i dag, må jeg også minne om at det var viktig å gjøre en del grep, gi mer tillit til politiet, for å sikre et lokalt forankret politi – det var et viktig element – men også et sterkere etterforskingsmiljø. Kristelig Folkeparti har vært veldig opptatt av kampen mot vold og overgrep, spesielt i nære relasjoner og mot barn. Det er det største samfunnsproblemet vårt, og vi må få et bedre miljø. Det lykkes vi med om politiet får et krav om at det skal prioriteres, og muligheten til å kunne prioritere det.

Samtidig bør en ivareta biten med et sterkt nærpoliti på en bedre måte enn det vi opplever med reformen i dag. Så når Kristelig Folkeparti støtter forslag til vedtak I og II i innstillingen, som viser til formålet og intensjonen med reformen, er det helt avgjørende at formuleringene i de vedtakene faktisk følges opp, og det handler om at ved de kontorene som ble valgt, der det er kontor, skal det være en sterk tilstedeværelse. Jeg deler også bekymringen med flere i denne sal over om det faktisk skjer. Det er en utfordring som justisministeren må følge tett.

Når det gjelder forslag til vedtak III, om stedlig ledelse, er jeg i utgangspunktet enig i at det bør være lensmenn på de ulike kontorene, men jeg mener det er en politifaglig oppgave å prioritere innenfor sitt distrikt. Det er han/hun som kjenner sitt distrikt best. Jeg mener det blir for detaljert. Tolket i verste mening mener jeg det er uklokt og dyrt, som Frølich også har vært inne på, men i beste mening mener jeg det er godt ivaretatt i forslag til vedtak I og II, om nettopp å sikre ressursene på de kontorene som er.

Til punktene IV og V: Når jeg hørte representanten Petter Eide fra SV, er det en morsom motsetning mellom Senterpartiet og SV i denne sal, og en skal prioritere byene enda sterkere og distriktene enda sterkere uten at en har penger til det. Jeg mener at hensynet her er ivaretatt. Gjennom budsjettforliket sikret vi f.eks. 350 nye stillinger. Det er det viktigste for å gi politikraft – i både by og land.

Statsråd Tor Mikkel Vara [15:49:42]: Tusen takk, ærede president og representanter, for den hyggelige mottakelsen. Nærpolitireformen er ingen dårlig start når man skal diskutere i Stortinget for første gang på 25 år.

Det gir meg nemlig anledning til å debattere viktige og nødvendige endringer i politiet. Strukturdebatten – nærpolitireformdebatten – har fått mye oppmerksomhet i de årene vi har lagt bak oss. Det er komplisert, krevende og en nødvendig jobb å gjøre. Det er likevel bare starten på et arbeid med å utvikle et politi som er rustet til å møte framtidens kriminalitetsbilde.

Denne regjeringen har et historisk løft for politiet. I fjor passerte vi 17 000 ansatte; over 10 000 av disse er politiutdannet. I år fordeles ytterligere 350 stillinger til politidistriktene og særorganene. Det innebærer at vi har fått over 2 300 flere årsverk i politiet siden denne regjeringen tiltrådte i 2013. Vi vil altså nå målet om to polititjenestepersoner per 1 000 innbyggere. Dette er sammen med den budsjettmessige styrkingen på 3,36 mrd. kr en betydelig satsing på politiet.

Jeg mener forslaget om at hvert lensmannskontor skal ha en stedlig lensmann, undergraver intensjonen bak denne nærpolitireformen. For det første svekker det politiledelsens fleksibilitet til å disponere ressurser der hvor de gir best innsats mot kriminalitet. For det andre motvirker det arbeidet med å bygge opp sterkere fagmiljøer som har kapasitet og kompetanse til å håndtere kompliserte og alvorlige straffesaker som det enkelte lensmannskontor eller den enkelte politistasjon ikke kan håndtere selv. For det tredje bryter forslaget med det brede forliket som Stortinget har inngått på to nivåer.

Jeg minner for øvrig om Stortingets vedtak om sivil rettspleie på grunnplanet, som forutsetter spesialisert saksbehandling konsentrert på færre tjenestesteder. Politiet bruker allerede uforholdsmessig store ressurser på å holde kontorene åpne. Befolkningen etterspør i mindre grad åpningstider, og enkelte kontorer kan ha så få som tre henvendelser fra publikum i løpet av en uke. Det satses nå på at publikum i større grad skal kunne betjenes på nett og av mobile patruljer og enheter.

Politiet må selv ha muligheten til å disponere ressursene best mulig for å forebygge og bekjempe kriminalitet. Dersom alle oppgavene til politiet skal løses på hvert tjenestested, vil det kreve ny og omfattende allokering av ressursene til politiet. Politidirektoratet vurderer at bemanningen bør være på minimum 25 til 30 personer for at et tjenestested skal ha rimelig forutsetning for på egen hånd å løse sine oppgaver, dvs. forebygging, etterforskning, vakt og beredskap samt lokale forvaltningstjenester og sivilrettslige oppgaver.

Politiet vil i så fall måtte omdisponere betydelige ressurser fra byer og store tettsteder der det skjer mye, til mindre steder der det skjer lite. Heller ikke for beredskapen er oppbemanning av lensmannskontorene god ressursbruk. Selv etter strukturendringene vil mange lensmannskontorer være så små at de ikke kan yte døgnkontinuerlig beredskap på egen hånd. Dersom et lensmannskontor skal ha en døgnbemannet patrulje, krever det 18 polititjenestepersoner, og døgnkontinuerlig beredskapsvakt krever 9 tjenestepersoner. Denne bemanningen er nødvendig uansett hvor mange oppgaver kontoret har. I tillegg kommer bemanningen for å holde kontoret åpent. Få lensmannskontorer har en oppgaveportefølje som tilsier så stor bemanning. Dette er derfor dårlig bruk av samfunnets ressurser.

Organiseringen i et lensmanns- eller politidistrikt forhandles lokalt etter forutgående god dialog mellom politimester og arbeidstakerorganisasjoner, med involvering av berørte kommuner. Dette er de aktørene som har best kjennskap til lokale forhold og utfordringer. Føringer i statsbudsjettet, tildelingsbrev og Riksadvokatens mål og prioriteringer er tydelige på at det er den alvorlige kriminaliteten som skal prioriteres. Den nye organiseringen i politidistriktene skal nettopp legge til rette for styrket innsats mot alvorlig kriminalitet.

Når det gjelder spørsmålet om permanent tilstedeværelse i bydel Søndre Nordstrand, mener jeg at det er en faglig vurdering som må gjøres av politimesteren i Oslo og ikke av Stortinget. Det er politimesterens ansvar å sørge for den best mulige oppgaveløsningen. Det er gjennom statsbudsjettet for 2018 bevilget særskilte midler til en innsats på Grønland og i Oslo sør. Jeg mener dette legger til rette for god innsats for politiet i disse områdene.

Til slutt vil jeg minne om at vi står midt i en reform som har høyeste prioritet, og at det er viktig at vi gjennomfører reformen før vi avslutter den.

Guro Angell Gimse (H) [16:03:23]: Som Vågslid var inne på innledningsvis i dag, var justiskomiteen på besøk i Nordland politidistrikt for to dager siden. Politimester Tone Vangen hadde et klart budskap til oss stortingsrepresentanter før behandlingen i dag: Gi oss arbeidsro og tillit. Vi trenger å jobbe langsiktig, og vi er på sporet, sa hun. Hun mente at politireformen allerede har styrket politiet i Nordland.

Det er behov for å minne om at nærpolitireformen i disse dager implementeres i alle ledd i politiet, og det er krevende. Organiseringen skal på plass, arbeidsfordeling skal på plass, ansettelser skal det og likeledes arbeidsmetoder. Så skal organisasjonen være på plass innen 1. juni 2018.

Deler av forslaget til Senterpartiet stikker rett og slett kjepper i hjulene på en allerede godt iverksatt prosess og vil skape høy grad av uforutsigbarhet. Videre må arbeidet som politiet, kommunene og Justis- og beredskapsdepartementet har lagt ned i forbindelse med utvikling av ny lokal struktur, gjøres om igjen.

Så er det mildt sagt oppsiktsvekkende at Arbeiderpartiet og Senterpartiet nå går inn for å detaljstyre også politiet i Oslo. Det står i V i forslag til vedtak at man ønsker at politiet skal sørge for permanent tilstedeværelse på Holmlia. Altså, det er distriktene som har fått i oppdrag å organisere politiet. Det er politimestrene og politidistriktene som vet hvor skoen trykker. Det gjør ikke vi her i Stortinget i den grad, så jeg lar meg overraske over en sånn detaljstyring.

Jeg er også forundret over at forslaget ikke drøftes opp imot de endringene vi ser i kriminalitetsbildet. I stedet for å binde midler til lensmannskontorene og lensmenn vil vi heller bruke dem på å styrke fagmiljøene innenfor overgrep mot barn, arbeidslivskriminalitet og miljøkriminalitet, bl.a. Vi kan ikke tenke nå at lensmannen er det som gir oss best uttelling, sånn som kriminalitetsbildet har tatt form. Vi ønsker derfor å lytte til signaler fra ulike politimestre i landet vårt. Vi ønsker å gi dem tilliten til å fortsette prosessen uten innblanding.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [16:06:36]: Det er et særdeles viktig representantforslag som er til behandling i dag. Det er viktig å få styrket det lokale politiarbeidet. Det lokale politiet, nært på innbyggerne, gjør en viktig jobb i det forebyggende arbeidet, men også ved å etterforske og løse store og små saker i hverdagen.

Senterpartiet har bidratt til å legge penger på bordet for å styrke det lokale politiarbeidet. I statsbudsjettet for inneværende år foreslo vi en omprioritering innenfor politiets budsjett. Vi foreslo en halv milliard kr ekstra til politidistriktene nettopp for å styrke det lokale politiarbeidet.

Politireformen medførte en massiv sentralisering og nedlegging av velfungerende lensmannskontor i Norge. På Romerike, i mitt eget fylke Akershus, har det blitt lagt ned flere lensmannskontor. Sørum, Fet, Rælingen, Nannestad og Gjerdrum er lagt ned. Da skulle en i det minste tro at når en har lagt ned 125 lensmannskontor, skulle de gjenværende lensmannskontorene blitt styrket. For eksempel igjen på Romerike, et område som er i sterk vekst og med snart 300 000 innbyggere, der en har lagt ned flere lensmannskontor, har ikke de gjenværende lensmannskontorene blitt styrket, de blir vingeklippet og gradvis tømt for innhold. På lensmannskontor som har vært velfungerende, skal det kuttes i åpningstid, skal det kuttes i tjenestetilbud. Det er ikke en styrking av lensmannskontorene, og derfor er vårt forslag viktig.

Jeg registrerer at tonen fra Høyre og Fremskrittspartiet i år er at vårt forslag om å styrke gjenværende lensmannskontor er å slå inn åpne dører. Vel, da vi foreslo akkurat det samme i fjor, med akkurat samme ordlyd, stemte Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre det ned. Den gangen var det ikke fornuftig å vedta det forslaget, men når de tre partiene har kommet i mindretall i denne salen, omdefinerer de hva forslaget egentlig innebærer. Selvsagt handler forslaget om å styrke alle de gjenværende kontorene etter reformen. Det handler ikke om, slik som saksordføreren forsøker å gi inntrykk av, at en skal styrke støttefunksjonene rundt lensmannskontorene, f.eks. Kripos eller Politidirektoratet. Nei, det handler om å styrke lensmannskontorene – ikke bare at en skal styrke lensmannskontorene samlet, men hvert enkelt lensmannskontor. Derfor vil jeg be justisministeren om å bekrefte at han skjønner hva som er flertallets mening her – at hvert enkelt lensmannskontor skal styrkes, at Eidsvoll i mitt eget område skal få styrket sitt lensmannskontor med flere ansatte og mer ressurser enn de har i dag, og at det lensmannskontoret som er på Årnes, som Kristelig Folkeparti og Senterpartiet og flere andre har kjempet for, skal styrkes og ikke svekkes i framtiden. Det er det som er flertallets mening i denne saken.

Jan Bøhler (A) [16:09:48]: Når det gjelder styrking av det lokale politiet, er jeg glad for at det også blir et tema at det må styrkes i byene. Jeg tror faktisk ikke det er noe sted i landet hvor det er viktigere at politiet er nært til stede, enn i områder i Oslo Øst hvor det er 40–45 pst. frafall i videregående skole, hvor det er mange med lave inntekter og mange som har bakgrunn fra land hvor man ser på politiet mer som en fiende, og hvor det rundt hjørnet venter kriminelle gjenger som lokker med tusenlapper, kriminell status osv., og som i neste omgang kommer med trusler og utpressing hvis ungdommer som begir seg inn på dette, ikke blir med på det de ber om. Jeg mener at hvis ungdommene som er i denne faresonen, kjenner sin lokale politimann, hvis de har en de er vant til å snakke med, en som er rundt, en som de liker, en som er en tilstedeværende motpol, er det klart at faren for å bli trukket inn i disse gjengmiljøene vil være mye mindre.

Jeg kan fortelle fra egen erfaring. For over ti år siden begynte jeg å vanke ute på Holmlia i Søndre Nordstrand sammen med en lokal politimann som jeg kan kalle Jon. Han var en kjernekar. Han likte å snakke med ungdommene, og ungdommene likte ham. Alle visste hvem «Jon» var, og jeg tror ingen kunne tenkt seg å kaste stein på «Jon» der ute. For mange av dem fungerte han som en buffer når det gjaldt å bli med på ting og «Jon» sa «Hold dere unna dette». Jeg var med ham og møtte ungdommer i faresonen, og jeg så hvordan det kan fungere hvis man er på nært nok hold. Han gikk av for tre–fire år siden.

Jeg vil si til dem som lurer på hva som ligger i «permanent tilstedeværelse», og om det er en detaljstyring: Hvis man hadde snakket om at det permanent ikke skulle være politifolk til stede på en eller annen måte i en by i Norge med 37 000 innbyggere, ville folk steilet voldsomt. Søndre Nordstrand er en bydel i Oslo med 37 000 mennesker. Porsgrunn har 37 000 mennesker. Det vi snakker om her, er politifolk som er faste mannskaper, som blir kjent med befolkningen, som møter opp fast i sine områder, og som er trygge, evner å prate og har den kontaktflaten som man skal ha. Det er ikke snakk om et kontor eller hvordan det skal gjøres. Permanent tilstedeværelse gir masse rom for faglig vurdering.

Stortinget har prioritert 30 mill. kr til særlig politisatsing i dette området, og hvis et minimumsignal fra Stortinget skulle være noe som ga befolkningen en følelse av at dette blir det trygghet ut av, nå kan vi tenke at vi skal føle oss tryggere her ute, måtte det minimumet i hvert fall være en form for permanent tilstedeværelse som en del av satsingen på 30 mill. kr. Det er ingen feil detaljstyring. Stortinget har bedt om en særlig satsing i det området. En del av den satsingen må være at befolkningen, de unge, får politifolk de kan bli kjent med.

Marit Arnstad (Sp) [16:13:21]: Jeg synes denne debatten er en litt selsom forestilling. Først velger Høyre og Fremskrittspartiet sammen med flere partier å outsource kanskje den største forvaltningsreformen og sentraliseringsreformen vi har hatt de siste 10 årene – eller 12–15 årene. Først velger de å outsource den til et direktorat. Etterpå kommer saksordføreren og sier nærmest at Stortinget, landets nasjonalforsamling, ikke kan ha, ikke skal ha, ikke bør ha synspunkter på en pågående forvaltningsreform i direktoratet. Vi bør altså ikke ha lov til å foreslå forbedringer eller endringer i det som foregår i et direktorat, i en forvaltningsreform. Som landets nasjonalforsamling skal vi ikke ha mulighet til å gjøre det fordi vi da – med Høyres ord – stikker kjepper i hjulene for det som foregår. Stortinget må altså holde fingrene av fatet og helst ikke diskutere saken fordi vi kan komme til å forstyrre et direktorat i arbeid.

Men det må være lov å ha synspunkter på det å kunne ha en ansvarlig lensmann på de lensmannskontorene som nå er igjen. Det må være lov å ha synspunkter på at Holmlia må kunne ivaretas med stedlig tilstedeværelse.

Jeg må også si at jeg synes det er sørgelig at Høyre igjen prøver å sette spørsmålet om å bekjempe kriminalitet mot barn eller miljøkriminalitet opp mot spørsmålet om lokal tilstedeværelse og forebygging av kriminalitet. Det er ingen grunn til å sette de to tingene opp mot hverandre.

Som det også ble påpekt i et innlegg fra Arbeiderpartiet: Regjeringen har sjøl bidratt til å bryte forliket – med manglende ressurser, med ikke å sørge for tilstrekkelig bemanning. Det betyr også at regjeringens støtte til disse endringene som nå foretas, blir stadig mer tynnslitt.

Jeg må også få lov å si at Gjørv-kommisjonen kan heller ikke brukes som sannhetsvitne. Det må flertallet slutte å gjøre. Den ga aldri klarsignal til nedlegging av 120 lensmannskontor – det står ingen plass i Gjørv-kommisjonens rapport. Derimot står det veldig mye om kultur og ledelse i politiet, og derfor skal en kanskje være forsiktig med å bruke politimestrene som sannhetsvitner for hva som er bra eller dårlig i distriktene. De er ikke distriktenes røst i dette bildet.

Kristelig Folkeparti vil ikke støtte forslaget. De har jo blitt regjeringens støttestav i dette spørsmålet nå – regjeringens eneste støttestav. Venstre tar ikke engang ordet i debatten i dag. De sier veldig mye pent, men det kalles altså å toe sine hender – i en litt annen språkdrakt – når en velger å gjøre det som Kristelig Folkeparti gjør i dag.

Jenny Klinge (Sp) [16:16:30]: Eg vil dvele litt ved omgrepet «konservatisme». Konservatisme kan vere bra så lenge ein evnar å ta med seg det som er godt, og skrote det som er feil. Partiet mitt, Senterpartiet, er eit parti som kan verke irriterande konservative på somme felt, fordi vi m.a. ikkje går med på at sentralisering er løysinga på alt mogleg. Partiet Høgre på si side vil gjerne stå fram som konservative, men har gjort radikale endringar i struktur og organisering til sitt viktigaste politiske verkemiddel – så også når det gjeld politireforma. Paradoksalt nok bruker dei dette verkemiddelet i eit land med store avstandar, ein kranglete geografi og mange lokale variasjonar, der sentralisering over tid gjer at vi etter kvart får ein annan type land. Det er akkurat som om dei vil gjere Noreg mindre norsk, i tett samarbeid med Framstegspartiet.

Senterpartiet er konservative også når det gjeld lensmenn. I det tredje forslaget i denne saka slår vi fast at kvart lensmannskontor skal ha ein lensmann. Det handlar om å sikre lokal leiing på alle lensmannskontora. Tidlegare justisminister Listhaug meinte at framlegget vårt om å slå fast at kvart lensmannskontor skal ha ein lensmann, var ein trussel mot arbeidet mot pedofili – av alle ting. Til og med leiaren av Politilederlaget meiner at det er eit problem dersom vi også i framtida skal kunne spore opp ein lensmann på kvart eit lensmannskontor.

Det kan hende det heile botnar i ei misoppfatning av kva vi i Senterpartiet meiner at lensmenn skal drive med. Sjølvsagt skal dei ikkje berre vere sjefar, dei skal kunne inngå i det daglege arbeidet, som dei andre på kontoret. Å ha ei lokal leiing er likevel av stor verdi. Lensmannen spelar ikkje berre ei viktig rolle for det samfunnet han betener, men også i kraft av å vere ein leiar overfor dei andre tilsette på kontoret.

For å sikre eit sterkt lokalpoliti er det òg viktig at den lokale leiaren har nødvendige fullmakter til å fatte avgjerder lokalt. Det kan bety mykje f.eks. i ein krisesituasjon.

Stillinga som lensmann skal no mange plassar gjerast om til politioverbetjent. Dette er stort sett dei same menneska. Dei skal ha same løn, så økonomiske omsyn synest ikkje å vere styrande for å fjerne lensmannen frå lensmannskontora. Dessutan vil pensjonsalderen bli lågare for ein overbetjent enn for ein lensmann.

Representanten Angell Gimse sa tidlegare i debatten at regjeringspartia har lytta til politimeistrane. Ja, det har dei sikkert gjort, og kanskje er det noko av problemet, for det er ganske mange fleire i politietaten som har ei meining om politireforma og kva slags retning ho får, og eg trur ikkje regjeringspartia har lytta nok til nettopp den gruppa.

Det har vore sagt mange gonger at kultur, haldningar og leiing skal setjast høgt, at her skal ein gjere mykje i politiet, skape meir openheit osv. Eg trur ein òg bør vere open for dei kritiske røystene i politietaten til denne reforma undervegs i gjennomføringa dersom ein skal kunne lukkast med å få reforma på plass. Den viljen har ikkje regjeringspartia, slik det ser ut i dag.

Lene Vågslid (A) [16:19:33]: Det manglar ikkje på kritiske røyster, og justiskomiteen kjenner godt til dei. Mange av dei som har delteke på budsjetthøyringane våre, har vore veldig tydelege på kva dei har meint om politibudsjettet, f.eks. Når me reiser rundt i landet, snakkar me ikkje berre med politimeistrane. Me snakkar òg med dei tillitsvalde og med tilsette. Det vil alltid vere ulike meiningar om ei stor reform, det kjem me ikkje vekk frå.

Samtidig må eg tilbake til litt av det me hadde i replikkordskiftet her i stad. Eg meiner veldig alvorleg at statsbudsjettet, dei årlege budsjetta, må hengje saman med reformer som blir gjennomførte. Me har sett tidlegare, under skiftande regjeringar, at store reformer får trøbbel fordi ein ikkje evnar å løyve dei ressursane som skal til. Difor er det ikkje heilt slik som representanten Solveig Horne seier, at politidistrikta fekk 100 mill. kr meir for 2018. Då tek ho berre med seg plussen. Ein må sjå på det som står lenger ned: Når ein tek vekk ABE-kuttet, når ein tek vekk løns- og prisveksten – lista er lang – kjem ein til eit kutt som er langt over 100 mill. kr. Då blir det ikkje noko særleg handlingsrom igjen – viss ein seier det er viktig at politimeistrane har handlingsrom, og eg trur faktisk alle er einige om at me skal avgrense detaljstyringa. Men det er ikkje særleg mykje å handle med, kan ein seie, viss ein blir sitjande att med motsett problemstilling, at tilsette må gå, at folk som er sjukmelde, ikkje får vikar. Desse tilstandane kjenner me til, og det bekymrar Arbeidarpartiet som forlikspartnar. Difor håpar og trur eg inderleg sterkt at me får eit betre forslag til politibudsjett for 2019. Elles er eg sterkt bekymra for om denne reforma i det heile vil vere gjennomførbar. Noko av det me høyrde etter at Politianalysen kom i forkant av politireforma, var at dette ikkje måtte bli ei sparereform. Det meiner eg framleis er veldig viktig.

Så nemner representanten Ropstad eit løfte til innbyggjarane. Eit av dei viktige områda i forliket var at ein skulle ha gode lokale prosessar og utarbeide dokument, som Ropstad viser til. Det blei ikkje gjort. Men det er heldigvis ikkje for seint enno. Eg forventar at ein når strukturen no er sett, utarbeider dei dokumenta i tråd med det forliket seier, slik at ein reelt sett får sett om ein fylgjer opp dei vedtaka me gjer i dag. For det er der ein vil sjå det, og då er det no, som fleire har vore inne på her, ein gong for alle. Eg meiner at me ikkje kan vedta fleire gonger at me skal fylgje opp det forliket, og at me skal styrkje det lokale politiet. Den einaste måten å få dette forliket til å stå seg på er faktisk å fylgje det opp, og det har eg ei klar forventning og forhåpning om må skje – til det beste for politiet, men òg i respekt for demokratiet og dei avgjerdene me tek i denne sal.

Emilie Enger Mehl (Sp) [16:22:41]: Politireformen fikk først navnet «nærpolitireformen» av regjeringen, men har etterpå blitt kalt fjernpolitireformen på folkemunne. Reformen har sentralisert politiet kraftig. 122 lensmannskontorer skal legges ned eller har allerede blitt lagt ned, og vi står igjen med 225 kontorer på landsbasis.

Mange av de kontorene som står igjen, har mistet stedlig ledelse og har blitt lagt under andre kontorer, som ligger til dels langt unna dem selv. Det fører til at det lokale politiet har blitt svekket. De lokale kontorene som nå står igjen uten ledelse og er underlagt andre kontorer, har mistet handlingsrom og mulighet til tilstedeværelse i sine egne områder, og en del av de kontorene som står igjen nå, er like små som kontorer som har blitt lagt ned med det argumentet at de var for små. Så kan vi stole på at det ikke kommer flere nedleggelser? Jeg tror nei.

Regjeringen prøver enda en gang å skjønnmale situasjonen. Men de vet like godt som oss at politireformen har møtt kraftig motstand både i politiet og i befolkningen i store deler av landet.

Jeg synes det er pussig at vi har en debatt her nå hvor regjeringspartiene prøver å tillegge oss ganske mange merkelige motiver for de forslagene vi har fremmet. Det er ikke sånn at det skal sitte en lensmann på hvert kontor og ikke foreta seg noe som helst annet enn å tvinne tommeltotter og åpne døra når det er åpningstid på lensmannskontoret. Men stedlige lensmenn betyr at vi kan få et lokalt politi som er tilstedeværende i samfunnet. Lensmannen kan inngå i det daglige arbeidet i politiet – kan også være operativ – og kan bruke ressurser på en egnet måte for sitt område.

Jeg stusser også over den gjentatte argumentasjonen fra justisministeren og regjeringen om at det lokale politiet har vi tilsynelatende ikke så mye bruk for, fordi kriminalitetsbildet har endret seg. Men alle her burde vite at kriminalitet foregår i helt vanlige kommuner – i min kommune og i deres kommuner. Det skjer drap, det skjer overgrep mot barn, det skjer arbeidslivskriminalitet og svindel, det framstilles, importeres og omsettes narkotika, det lastes ned barnepornografi. Det lokale politiet løser ikke disse utfordringene helt alene alltid, men de håndterer faktisk veldig mange av disse sakene både alene og med bistand. Ofte er det lokale politiet helt avgjørende for å forebygge, for å oppdage, for å forfølge kriminalitet – ja, for å rykke ut når det skjer akutte situasjoner. Det blir vanskelig med den politireformen som regjeringen har lagt opp til. Det lokale politiet er reelt sett ikke i stand til å utføre disse oppgavene veldig mange steder.

Det skrytes av nye stillinger, det skrytes av masse penger. Vi vet fra mange debatter her at den skryteretorikken ikke er reell. Derfor er jeg veldig glad for at vi får flertall for de to første punktene her, og jeg skulle ønske (presidenten klubber) at vi også fikk flertall for det siste.

Statsråd Tor Mikkel Vara [16:26:00]: Jeg oppfattet at spørsmålet til statsråden – det var mulig det var retorisk, men jeg velger å ta det som et reelt spørsmål – var om regjeringen vil følge opp det som blir vedtatt. Det vil selvfølgelig regjeringen. Det ligger an til at det blir vedtatt et forslag om reell styrking, og det ligger an til at det blir vedtatt et forslag om tilstrekkelig bemanning. Det vil regjeringen følge opp.

Så vil jeg gjerne legge til at det ikke nødvendigvis er det samme som en gitt fryst bemanning på et tidspunkt i historien. Poenget er å ha tilstrekkelig bemanning, og poenget er å få til en styrking. Det er dermed viktig å sette kvaliteten først og så flytte ressurser, slik at vi får den reelle styrkingen, og ikke teller antall hoder. Jeg skjønner veldig godt representanten Arnstads ønske om en slags konservatisme i så måte, og på mange måter ville jeg også ha ønsket meg en slags konservatisme, spesielt fra de kriminelle. Problemet er bare at de har blitt veldig innovative. Det en helt annen type kriminalitet, og det er andre typer kriminelle, og det er den endringen nærpolitireformen har som oppgave å svare på. Fortsatt er det slik at denne reformen ikke er helt i mål, men jeg mener at vi ligger godt an, at vi er i rute, og jeg skal gjerne diskutere den på nytt på et senere tidspunkt.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [16:27:52]: Til innlegget fra statsråden nå: Statsråden svarer ikke konkret på de spørsmål som ble stilt. Det er nettopp for å få klarhet i om statsråden skjønner hva som er stortingsflertallets mening, om han har skjønt det bedre enn det som hans partifeller og regjeringskollegaer i Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre har gjort når de har skrevet sine merknader og vært på talerstolen her.

Derfor vil jeg be statsråden nok en gang komme opp her og presisere at det forslag som det blir flertall for i dag, om en reell styrking av gjenværende lensmannskontorer, betyr at alle gjenværende lensmannskontorer skal styrkes, om han kan bekrefte at når flertallet på Stortinget har sagt at alle gjenværende lensmannskontorer skal styrkes, innebærer det at alle gjenværende kontorer etter reformen faktisk skal styrkes – ikke bare at en totalt sett skal ha en styrking, men at alle gjenværende kontorer, hvert enkelt kontor, skal styrkes.

Så til representanten Angell Gimse, som sier at det er vi som har fremmet dette forslaget, som bidrar til usikkerhet. Nei, tvert imot! Vi legger jo til grunn den strukturen som ble vedtatt i forbindelse med politireformen. Selv om vi var uenig i reformen, har ikke vi foreslått å gjenåpne kontorer eller endre strukturen. Men vi er opptatt av at de kontorene som blir igjen, faktisk skal sikres, at en skal styrke de gjenværende kontorene, at de skal sikres tilstrekkelig bemanning. Det er nettopp den usikkerheten som Høyre og Fremskrittspartiet i salen har bidratt til.

Når det gjelder strukturen, er jo heller ikke den fast nå. Den 24. mai i fjor skrev Justisdepartementet at nå er kartet for Politi-Norge ferdig tegnet. Så er man kommet noen måneder senere, og så er det plutselig ikke ferdig tegnet allikevel. Eksempelvis fra mitt eget område: I min nabokommune Aurskog-Høland gjorde man 24. mai et endelig vedtak, bekreftet av departementet, om å styrke lensmannskontoret på Bjørkelangen, og at Sørum og Fet skulle inngå der. Så, plutselig, noen måneder senere, kommer det at en må vurdere spørsmålet på nytt fordi det har vært kommunesammenslåinger, med nye strukturer, som gjør at en igjen setter spørsmålet i spill. Det samme skjer også andre steder i landet. Så den strukturen som en sa var lagt, er i spill. Det er nettopp derfor det er viktig at en fra Stortingets side, de folkevalgtes side, viser retningen her og ikke bare lar Politidirektoratet fortsette sitt arbeid med stadig mer sentralisering av Politi-Norge.

Statsråd Tor Mikkel Vara [16:30:56]: For å svare: Dersom Stortinget vedtar en reell styrking av gjenværende lensmannskontorer, vil regjeringen følge det opp. Dersom Stortinget vedtar at det skal være tilstrekkelig bemanning, vil regjeringen følge det opp. De konkrete tingene som da vil bli fulgt opp, kan man alltids diskutere, men dette er en selvsagt ting: Det Stortinget vedtar, har vi tenkt å følge.