Stortinget - Møte tirsdag den 24. april 2018

Dato: 24.04.2018
President: Eva Kristin Hansen
Dokumenter: (Innst. 224 S (2017–2018), jf. Dokument 8:125 S (2017–2018))

Søk

Innhold

Sak nr. 8 [14:03:25]

Innstilling fra familie- og kulturkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Åslaug Sem-Jacobsen, Per Olaf Lundteigen og Siv Mossleth om å utrede de samfunnsøkonomiske gevinstene og kostnadene ved istandsetting av verdensarvobjektet Tinnosbanen enten til ren museumsbane eller til en jernbanestrekning som også kan transportere gods og tømmer (Innst. 224 S (2017–2018), jf. Dokument 8:125 S (2017–2018))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Marianne Haukland (H) [] (ordfører for saken): Det er blitt pålagt denne komiteen å behandle representantforslaget fra Åslaug Sem-Jacobsen, Per Olaf Lundteigen og Siv Mossleth om å utrede de samfunnsøkonomiske gevinstene og kostnadene ved istandsetting av verdensarvobjektet Tinnosbanen enten til ren museumsbane eller til en jernbanestrekning som også kan transportere gods og tømmer.

Tinnosbanen er en del av norsk industrihistorie i verdensarvområdet Rjukan–Notodden, som i 2015 ble skrevet inn på UNESCOs verdensarvliste. Verdensarvstatusen er også årsaken til at det påligger familie- og kulturkomiteen å behandle denne saken.

Det har ikke vært mye motstridende meninger i komiteen om statusen til Tinnosbanen. Da søknaden om å bli verdensarvområde ble vedtatt, ble Tinnosbanen også omtalt, der staten uttrykte intensjon om å oppgradere strekningen til «kjørbar stand». Komiteen tolker Norges søknad som en forpliktelse som også gjelder Tinnosbanen, som er den første elektrifiserte banen, en viktig del av norsk industriarv. Høyre og komiteen mener at den beste måten vi kan ivareta kulturarven på, er ved bruk og vedlikehold som følger av slik bruk.

Det er Samferdselsdepartementet som har ansvaret for alle toglinjer, og strekningen er også omtalt i Bane NORs forslag til langtidsplan 2018–2029. Parallelt med behandlingen av denne saken ble også strekningen tatt inn i jernbanens handlingsplan for jernbanesektoren i samme tidsperiode.

Vi oppfatter at det er stor vilje fra regjeringen til å innfri forpliktelsene som ble skissert i søknaden om status som verdensarv, og komiteen er dermed positiv til at regjeringen utreder de samfunnsøkonomiske gevinstene og kostnadene ved istandsetting av verdensarvobjektet Tinnosbanen enten til ren museumsbane eller til en jernbanestrekning som kan transportere gods og tømmer.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Det er massevis av folk – frivillige, politikere, i kommuner, innen reiseliv og eksperter med peiling på kulturminner – som ivrer etter å få jobbe for å istandsette denne tre mil lange Tinnosbanen. I dag mener jeg bestemt at vi i denne salen med et enstemmig vedtak om en utredning av to banetyper hjelper både dem og alle andre som er opptatt av at Norges verdensarv skal forvaltes og formidles på best mulig vis.

Helt siden Norge ble tildelt ny verdensarvstatus i 2015, Rjukan–Notodden industriarv, har man vært klar over at Tinnosbanen må istandsettes. Men det har vært mange spørsmål og diskusjoner om hvordan, for her har ulike banetyper vært oppe til diskusjon, og mange ulike kostnadssummer har blitt flagget. Disse diskusjonene har bare vært litt lite tuftet på fakta. Det har vært mye synsing og masse håp om hva bare en museumsbane eller også en kommersiell bane for gods og tømmer kan føre til for reiseliv, stedsutvikling, skog- og tømmernæringen mv. Men i dag bidrar altså et samlet storting til at vi nå omsider kan få fakta på bordet, og det ved å utrede mer enn bare kostnadene, nemlig også de samfunnsøkonomiske gevinstene, med de to mest sentrale banetypene. Når den utredningen er klar, kan omsider alle kreftene som jobber for istandsetting, forhåpentligvis begynne å jobbe i samme retning, mot felles mål.

Målet er altså å få fart på formidlingen. Det er en av hovedgrunnene til at vi fikk verdensarvstatus av UNESCO, altså at vi har noe i Øvre Telemark som faktisk er umistelig for menneskeheten, nemlig den vanvittige infrastrukturen som på kort tid ble reist på Notodden og Rjukan for rundt 110 år siden. Ved siden av å utvikle kunstgjødsel, temme fossekraften og reise hele to byer bygde altså Sam Eyde og Hydro to jernbanestrekninger, inkludert jernbaneferger, mellom de to Hydro-byene – på rekordtid. Alt er bevart og kan benyttes til å reise på og formidles fra, bortsett fra strekket mellom Notodden og jernbanekaia på Tinnoset.

At den strekningen ikke er istandsatt, men ligger brakk, gjengrodd, forfallen og utsatt for mangt et kobbertjuveri hele tiden, gjør at industrieventyret ikke kan fortelles ved å oppleve det, for den naturlige reisen man kan ta mellom verdensarvbyene Rjukan og Notodden, amputeres og umuliggjøres av at Tinnosbanen ikke er i drift. Dessuten hindrer det reiselivet i regionen, det hindrer mulighetene for sårt tiltrengt tømmerterminal i regionen, det hindrer transport av annet gods i regionen, og ikke minst forringer det verdensarvstatusen og kan i verste fall bidra til at UNESCO vil reagere veldig negativt om lovnaden i søknaden til dem om verdensarvstatus, ikke innfris.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Det er veldig gledelig å stå her i dag med et samstemt storting som ber regjeringen utrede de samfunnsøkonomiske gevinstene og kostnadene ved å istandsette Tinnosbanen.

Norge har en stolt industrihistorie som vi er forpliktet til å ta vare på og vise fram. Tinnosbanen, som fraktet kunstgjødsel for Hydro, er en viktig del av den industrihistorien. Da Rjukan–Notodden industriarv i 2015 ble skrevet inn på UNESCOs verdensarvliste, betydde det at alle objektene omfattet av statusen er å betegne som kulturarv av uerstattelig verdi for menneskeheten. Det er en alvorlig og viktig forpliktelse. Vi er nødt til å ta vare på historien vår både fordi det er verdifullt i seg selv, og fordi vi er avhengig av å kjenne fortiden for å forstå nåtiden.

Et av de viktigste objektene er nettopp Tinnosbanen, men den jernbanestrekningen er ikke istandsatt. Dette kulturminnet er med andre ord ikke tilgjengelig for folk, og det er veldig synd. Og ikke minst truer det verdensarvstatusen til hele Rjukan–Notodden industriarv når vi ikke oppfyller våre forpliktelser til å forvalte samtlige verdensarvobjekter på en god måte. Derfor er det så viktig å sette banen i stand.

Stortinget ber nå regjeringen om å utrede istandsetting av Tinnosbanen som enten museumsbane eller til bruk for gods. Jeg vil understreke på vegne av SV at vi mener en godsbane er ideelt, da bl.a. for frakt av tømmer for skognæringen. Skog- og treforedlingsindustrien er en av de viktige næringene som vi kan leve av i framtiden – og for framtidens verdiskaping og arbeidsplasser. Vi har en stolt historie i dette landet for å bygge arbeidsplasser basert på tømmerstokken, og den historien kan vi ta med oss inn i framtiden også. Gjennom moderne treforedling kan vi erstatte oljebaserte produkter og skape nye, grønne arbeidsplasser, men skal det skje, må vi foredle mer av tømmeret her i landet i stedet for å sende det ut, som en råvareeksportør. Skal det skje, trenger vi også gode samferdselsløsninger for frakt av tømmeret. Tinnosbanen kan være en del av den løsningen – den bør være en del av den løsningen. En ny tømmerterminal i forbindelse med Tinnosbanen kan f.eks være veldig interessant.

Jeg vil avslutte med å si at her går fortiden og framtiden hånd i hånd. Vi må ta vare på industrihistorien vår. Det er en alvorlig forpliktelse vi har overfor framtidige generasjoner. Og ikke minst kan industrihistorien vår spille en viktig rolle inn i industriframtiden vår, dersom vi tør å satse. Det vil SV.

Grunde Almeland (V) []: I en verden som går fortere og fortere, hvor man er mer knyttet sammen enn noensinne, og hvor man har fri flyt av store mengder informasjon, er det viktigere enn noen gang tidligere å ta vare på historien sin. Industrialiseringen av Norge var kimen til det moderne samfunnet, kanskje en slags sammenliknbar tid til den vi lever i nettopp nå, hvor ny teknologi utvikler seg raskt og påvirker alle deler av livene våre. Det gjorde at mye ble lettere, men det bød også på utfordringer, og det førte ikke minst til irreversibel endring.

Tinnosbanen var Norges første elektrifiserte jernbanestrekning. Det skjedde allerede i 1911. Og det er fristende å trekke linjen til dagens satsing på elektrisk transport – nå biler – og jernbaneutbygging. Mange gode ideer er nemlig gamle, og det er viktig å huske hvor vi kommer fra, og hvor vi startet.

Venstre, med nå statsråd Ola Elvestuen i spissen, har hatt en systematisk satsing på kulturminnevern de siste årene. Vi har brukt vår forhandlingsposisjon til å øke bevilgningene til bl.a. Kulturminnefondet, tekniske og industrielle kulturminner, museer og kulturminnetiltak. Jeg er glad for at en samlet komité nå ønsker å utrede hvordan vi best kan igangsette Tinnosbanen, og at statsråden er med på laget. En av Stortingets mest innbitte kulturminneforkjempere har nå fått hovedansvaret for dem. Det lover godt.

Tinnosbanen har fått verdensarvstatus, men er foreløpig ikke i verdensarvstand. En istandsettelse er ikke bare viktig for å ivareta statusen, men også for Telemark og Norges historiefortelling. En levende Tinnosbane, enten den er i museums- eller transportform, vil synliggjøre en viktig epoke i vår nære fortid og ikke minst dens relevans i dag. Den kan bidra til både turisme og næringsliv i regionen og binde verdensarvområdet Rjukan–Notodden sammen.

Man kan si mye om et land på måten det ivaretar kulturarven sin på. Å lære av fortiden er et viktig demokratisk prinsipp.

Statsråd Ola Elvestuen []: Forslaget om å utrede ulike alternativer for istandsetting og bruk av Tinnosbanen er lett å hilse velkommen.

Tinnosbanen er en viktig del av den industrielle revolusjonen som fant sted i denne delen av Telemark tidlig i forrige århundre. Da Rjukan–Notodden industriarv fikk status som verdensarv under møtet i verdensarvkomiteen i Bonn 5. juli 2015, var Tinnosbanen et av hovedanleggene i nominasjonsdokumentet som ledet fram til verdensarvstatusen. Det er altså ikke en hvilken som helst jernbanestrekning vi snakker om, men en jernbanestrekning som er en helt sentral del av det transportsystemet som muliggjorde industrieventyret Norsk Hydro, et system som omfatter jernbanestrekningen Rjukan–Mæl, jernbanefergene Ammonia og Storegut over Tinnsjøen og jernbanestrekningen Tinnoset–Notodden, et system som, sammen med industrianleggene på Rjukan og Notodden, er vurdert å ha universell verdi, av betydning for hele menneskeheten. Målsettingen om å sette Tinnosbanen i kjørbar stand for besøkende og turister var derfor en viktig del av det nominasjonsdokumentet Norge fremmet til behandling i verdensarvkomiteen. Dette forplikter Norge som statspart til verdensarvkonvensjonen.

Selv om nominasjonsdokumentet nevner transport av besøkende og turister, kan ikke dette forstås slik at det utelukker istandsetting og tilrettelegging også for annen type bruk. Jeg ser derfor ingen betenkeligheter med at det blir gjennomført en utredning av de samfunnsøkonomiske gevinstene og kostnadene ved å sette i stand Tinnosbanen enten til en ren museumsbane eller til en jernbanestrekning som også kan transportere tømmer. Banen ble i sin tid bygget som en del av en næringsmessig infrastruktur, og en fortsatt bruk av banen i næringssammenheng innebærer i et slikt perspektiv kontinuitet.

Et grunnleggende premiss for framtidig bruk av Tinnosbanen må uansett være at dette skjer innenfor de rammer som følger av verdensarvstatusen. I en utredning av ulike alternativer for framtidig bruk av Tinnosbanen må derfor mulige konsekvenser for verdensarvverdiene belyses og inngå i vurderingsgrunnlaget for framtidig bruk. Det ligger til samferdselssektoren å få gjennomført en slik utredning, og jeg ser fram til et godt samarbeid om utredningen og tilretteleggingen av framtidig bruk av Tinnosbanen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Det er veldig stas å oppleve en komité som er så på banen i dette spørsmålet, og også en minister som er det. Jeg vet at veldig mange håper og tror at denne utredningen skal være et riktig steg i retning av å realisere istandsettingen.

Jeg har et spørsmål til ministeren, for nå får vi noen tall på bordet, og de anslagene varierer. Det kan koste oss alt mellom 50 mill. kr og 150 mill. kr – litt avhengig av hva vi går for. Er statsråden klar til å kjempe for å få de pengene på bordet?

Statsråd Ola Elvestuen []: Jeg har ikke andre tall enn dem som er referert i innstillingen fra komiteen, som viser til at en museumsbane vil koste 63 mill. kr og 150 mill. kr for en oppgradering til godstransport, etter det Telemark fylkeskommune har fått opplyst fra Bane NOR.

Det jeg kan si, er at vi bruker store summer på verdensarvområdet Rjukan–Notodden også i dag. Jeg mener at Rjukan–Notodden nå begynner å merke fordelen av å ha verdensarvstatus. Bare i år brukes det nærmere 35 mill. kr på dette området – 20,7 mill. kr på verdensarven som sådan, nærmere 10 mill. kr på kulturminner med teknisk verdi og industriverdi og fartøyvernmidler på 3,8 mill. kr til Ammonia og Storegut, som også går i området. Så det er en betydelig satsing allerede.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Takk for svaret. Ja, det er absolutt gode summer som bevilges, og ja, man merker det i regionen at man har fått verdensarvstatus.

Jeg er litt opptatt av det vi nå får på bordet når det gjelder samfunnsøkonomiske gevinster, bl.a. for en del av næringslivet, det være seg reiseliv eller å få på plass tømmertransport, som kan hjelpe både skog- og trenæringen. Det er ikke alt av det som er ministerens bord, men jeg lurer på hvor opptatt ministeren er av at det potensialet som ligger der, også skal realiseres.

Statsråd Ola Elvestuen []: Det som er min forpliktelse, er det vi la inn i selve søknaden om verdensarvstatus – at Tinnosbanen skal tilbake i kjørbar stand. I handlingsplanen for Bane NOR ligger det også et ønske om å oppnå kjørbar stand. Jeg tror det vi nå må gjøre, er å få denne utredningen. Ingen ting er bedre enn om utredningen viser at det også er lønnsomt med tømmertransport. Er det lønnsomhet i det, mener jeg det også vil være enklere – selv om størrelsen på midlene som må inn, økes – å begrunne hvorfor vi skal gjøre det. Jeg tror at vi nå må gjøre denne utredningen, og så må vi ta noen beslutninger deretter. Men forpliktelsen, når vi har fått verdensarvstatus, er det ingen tvil om.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 8.