Stortinget - Møte tirsdag den 24. april 2018

Dato: 24.04.2018
President: Eva Kristin Hansen
Dokumenter: (Innst. 228 S (2017–2018), jf. Dokument 8:136 S (2017–2018))

Innhold

Sak nr. 5 [12:34:32]

Innstilling fra helse- og omsorgskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Olaug V. Bollestad, Hans Fredrik Grøvan, Torhild Bransdal og Geir Jørgen Bekkevold om sikring av fri religionsutøvelse for mottakere av helse- og omsorgstjenester (Innst. 228 S (2017–2018), jf. Dokument 8:136 S (2017–2018))

Talere

Presidenten: Etter ønske frå helse- og omsorgskomiteen vil presidenten føreslå at taletida vert avgrensa til 3 minutt til kvar partigruppe og 3 minutt til medlemer av regjeringa.

Vidare vil presidenten føreslå at det – innanfor den fordelte taletida – vert gjeve anledning til fem replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa, og at dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Det er vedteke.

Erlend Larsen (H) []: På vegne av saksordfører Sveinung Stensland vil jeg takke for godt samarbeid om dette viktige forslaget.

Det at man er avhengig av helse- og omsorgstjenester, fratar ingen retten til å utøve tros- og religionsfrihet. Dette skal vare livet ut. En aldrende norsk befolkning er i ferd med å bli like mangfoldig som resten av samfunnet. Det må også sette sitt preg på våre omsorgstjenester. Spørsmål om liv og død, meningen med livet og selve eksistensen blir kanskje enda viktigere når man er i livets siste fase, eller trenger omsorg grunnet sykdom eller skade.

Forslagsstillerne viser til at for de fleste her til lands er religionsfriheten en selvfølge. For innbyggere som er avhengig av hjelp fra andre for å kunne praktisere sin tro eller sitt livssyn, er dette imidlertid ikke alltid like enkelt. Religionsfriheten gjelder alle innbyggerne, uavhengig av livssituasjon, funksjonsevne, alder og andre vesentlige forhold ved en person. Dette innebærer at den som mottar helse- og omsorgstjenester og er avhengig av bistand for å kunne praktisere sin tro eller sitt livssyn, også har en grunnlovfestet rett til fri tros- og livssynsutøvelse. Dette hører med til omsorgsfull hjelp og er en naturlig del av den helhetlige helse- og omsorgstjenesten.

Hele komiteen stiller seg bak at muligheten til å utøve sin religion er viktig i alle livets faser. Enhver har frihet til å bekjenne seg til eller anta en religion eller tro etter eget valg, og til å utøve denne religionen eller troen.

En samlet komité viser til at utøvelsen av denne friheten skal bli sikret uten diskriminering på noe grunnlag, slik som kjønn, rase, farge, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, tilknytning til en nasjonal minoritet, eiendom, fødsel eller annen status, jf. Den europeiske menneskerettskonvensjon.

I denne saken stiller alle partiene seg bak denne retten og gir en tydelig beskjed til alle som arbeider innen helse og omsorg. Alle skal gis rett til å utøve sin religion, også når livet er som vanskeligst.

Å forholde seg til brukeres tros- og livssynstilhørighet, og deres behov for samtaler om eksistensielle spørsmål, hører med til kravene om faglig forsvarlighet i helse- og omsorgstjenesten. Den enkeltes mulighet til å få ivaretatt sin tros- og livssynsutøvelse er en del av forsvarlighetsvurderingen, noe som skal følges opp av tilsynsmyndighetene. God omsorg innebærer hele mennesket – ikke bare mat og medisin, men også åndelig føde.

Nicholas Wilkinson (SV) []: Jeg vil starte med å takke Kristelig Folkeparti for et veldig godt og viktig representantforslag.

Vi i Stortinget blir ofte litt opphengt i at det å være gammel handler om god helsebehandling. Men det handler også om å leve livet hele livet, også når en blir eldre. For mange av oss er tros- og livssynsspørsmål svært viktig, og vi vet at det ofte er enda viktigere for dem som er eldre.

Det er gode forslag i representantforslaget. Blant annet ønsker SV – sammen med Kristelig Folkeparti og Senterpartiet – å sikre at alle har noen å prate med om eksistensielle spørsmål, og sikre god nok opplæring av dem som skal jobbe med eldre, for å sikre at de også kan ivareta den rettigheten. Det hjelper ikke å ha en rett om det ikke er folk til stede som kan hjelpe deg til å få gjennomført den retten. Derfor er jeg skuffet over at de andre partiene ikke stemmer sammen med SV, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet i denne saken.

Så er det klart for alle som følger politikken, at vi kanskje har litt forskjellige standpunkter om hvorfor dette er viktig. SV har alltid vært mot statskirken og er veldig opptatt av å ha et mangfold av religioner. Religion og livssyn er viktig, uansett ståsted, og vi i Norge er heldige som har fått et større mangfold de siste årene. Vi vet nå at selv om stadig flere unge nordmenn ikke tror på noen gud, eller er humanister, er det et stort flertall av de eldre som fortsatt har sin kristne tro. Det er viktig at de får et godt tilbud for å ivareta sin tro, uansett hva det måtte være, samtidig som vi som fellesskap må være åpne for de forandringer som skjer, slik at det er de eldre som selv får bestemme hvilken oppfølging og hvilken religionsfrihet de vil ha ivaretatt.

Jeg tar opp alle forslag der SV er medforslagsstiller, og vil igjen takke Kristelig Folkeparti for det vi mener er et godt og viktig representantforslag.

Presidenten: Representanten Nicholas Wilkinson har teke opp dei forslaga han refererte til.

Olaug V. Bollestad (KrF) [] (komiteens leder): Tro handler om å ivareta hele mennesket. Trosfrihet gjelder alle, uavhengig av livssituasjon, funksjonsevne eller alder. Det gjelder alle, uansett hvilken tro eller hvilket livssyn en har, også når en mottar helse- og omsorgstjenester og er avhengig av bistand for å kunne praktisere sin tro eller sitt livssyn. Vi har en grunnlovfestet rett til fri tros- og livssynsutøvelse.

I verdighetsgarantien slås det fast at de kommunale pleie- og omsorgstjenestene «skal legge til rette for en eldreomsorg som sikrer den enkelte tjenestemottaker et verdig og så langt som mulig meningsfylt liv i samsvar med sine individuelle behov», og at dette inkluderer tilbud om «samtaler om eksistensielle spørsmål». Når dette slås eksplisitt fast, er det et signal om at helsepersonell bør jobbe ut fra et helhetlig menneskesyn. Dette gjelder ikke bare helsepersonell i eldreomsorgen, men i alle helse- og omsorgstjenester. Tjenestemottakere må ses på som helhetlige mennesker. Det fysiske, psykiske, sosiale og åndelige henger sammen og påvirker hverandre.

Dessverre mottar vi rapporter fra både tjenestemottakere og tjenesteytere, foresatte og verger og ledere innen tros- og livssynsamfunn om at trosfriheten ikke ivaretas på en forsvarlig måte innen kommunale helse- og omsorgstjenester. Det rapporteres om store forskjeller i praksis, fra avdeling til avdeling og fra kommune til kommune. Ofte blir den åndelige dimensjonen overlatt til den enkelte tjenesteyter, noe som igjen fører til at praksisen blir svært varierende. Dette er bakgrunnen for at Kristelig Folkeparti fremmet dette forslaget.

Kristelig Folkeparti er glad for at en samlet komité ser ut til å være enige om at retten til religions- og livssynsutøvelse innebærer at staten aktivt skal legge til rette for utøvelse av religion og livssyn, og at det er viktig å sikre at alle som mottar helse- og omsorgstjenester, får oppfylt sin rett til å praktisere sin tro og sitt livssyn.

Vi må samtidig ta til etterretning at det bare er Senterpartiet og SV som slutter seg til forslagene. Det må vel bety at de andre partiene mener at dagens praksis er god nok. Ellers må jeg høre andre argumenter som kommer fram, om hvorfor en ikke stemmer for disse forslagene, når en vet at det er ulik praksis rundt om i kommunene og fra tjenesteområde til tjenesteområde.

Med dette tar jeg opp det forslaget som Kristelig Folkeparti har sammen med Senterpartiet.

Presidenten: Representanten Olaug V. Bollestad har teke opp det forslaget ho refererte til.

Statsråd Bent Høie []: Retten til å utøve tro og livssyn skal vare livet ut, også når mennesker er avhengig av helse- og omsorgstjenester. Dessuten vet vi også at tro og livssyn er viktig for helsen vår, og i «Ti folkehelseråd fra folk til folk», som var omtalt i den forrige folkehelsemeldingen, var dette ett av punktene.

Hverdagen i norske omsorgsboliger, sykehjem og sykehus preges av et kulturelt, religiøst og livssynsmessig mangfold, som i befolkningen ellers. Åndelige og eksistensielle behov er grunnleggende for alle mennesker. For noen handler trostilhørighet om religion. For andre handler det om livssyn uten religion. For de fleste handler det om hva som gir livet mening, både i hverdagen og ikke minst når livet kanskje er ekstra sårbart.

Å forholde seg til brukernes tros- og livssynstilhørighet og deres behov for samtaler om eksistensielle spørsmål hører med til kravene om faglig forsvarlighet i helse- og omsorgstjenesten. Den enkeltes mulighet til å ivareta sin tros- og livssynsutøvelse er en del av forsvarlighetsvurderingen. Dette er derfor en del av Fylkesmannens tilsynsvurdering.

Jeg er, i likhet med forslagsstillerne, opptatt av at de ansatte skal kunne ivareta brukernes behov for tros- og livssynsutøvelse. Da er kompetanse og kunnskap viktig. Regjeringen har styrket satsingen på grunn-, videre- og etterutdanning av ansatte i omsorgstjenesten med om lag 165 mill. kr i perioden, til en samlet bevilgning på om lag 350 mill. kr i 2018. Dette er midler som kommunene kan benytte til bl.a. kompetanseutvikling av ansatte på dette området.

Som forslagsstillerne påpeker, framgår det i forskriften om felles rammeplan for helse- og sosialfagutdanninger at de som har fullført en helse- og sosialfagutdanning, skal ha kunnskap om religion og livssyn, slik at de er rustet til å sikre likeverdige tjenester for alle grupper i samfunnet. Jeg forutsetter at retningslinjene som skal legges for utdanningene, også vil ivareta behovet for å gi kandidatene nødvendig kunnskap om religion, tro og livssyn. Jeg vil også gjøre oppmerksom på at Kulturdepartementet nå arbeider med en stortingsmelding om tros- og livssynspolitikk, der tilrettelegging for religionsutøvelse i offentlige institusjoner, inkludert i helse- og omsorgstjenesten, vil være et tema.

Ansatte i helse- og omsorgstjenesten skal gi omsorg til hele mennesket. Kulturelle og åndelige behov skal bli ivaretatt i samsvar med den enkeltes ønsker, bakgrunn og tilhørighet. Dette er et tema vi også vil løfte fram i den nye kvalitetsreformen for eldre, Leve hele livet, som min kollega skal legge fram for Stortinget om kort tid.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Olaug V. Bollestad (KrF) []: Vi får mange fortellinger og historier om personer som ikke får tilfredsstilt sitt åndelige behov. En av de kanskje mest hjerteskjærende historiene fikk jeg da jeg møtte en psykisk utviklingshemmet som sa at han var avhengig av at det var noen på jobb som syntes det var greit å være med ham eller vise ham veien dit. Og det var ikke ofte, sa han til meg.

Hva synes statsråden om at personer som er helt avhengig av hjelp fra personalet, ikke får den muligheten, verken i en institusjon eller når man må følges fra en institusjon til den menigheten eller forsamlingen man ønsker å være en del av?

Statsråd Bent Høie []: Den typen historie mener jeg absolutt ikke er greit. En har, etter min oppfatning, en grunnleggende rettighet som pasient og som bruker til å få utøve sin religion eller sitt livssyn, også når en har behov for assistanse. Det betyr at de som er hjelpepersonell eller helsepersonell, må bidra til det, selv om de ikke nødvendigvis deler det livssynet eller den religionen.

Mye av dette handler også om å tilrettelegge og åpne opp for at andre skal kunne komme inn i helsetjenesten og bidra til dette. Det handler også om kvalitet. Å ha en åpen holdning, ut mot samfunnet, til at ulike trossamfunn og livssynssamfunn kan komme inn i helsetjenesten og bidra med denne typen samtaler, råd og veiledning og tilbud til pasienter og brukere, mener jeg også er viktig i denne sammenhengen.

Olaug V. Bollestad (KrF) []: En sier jo at dette ikke er godt nok, men samtidig sier statsråden at en skal åpne opp i helse- og omsorgstjenesten for andre aktører som kan komme inn og tilfredsstille det behovet. Da vil jeg vise til at pasienter sier at når de vet at f.eks. Frelsesarmeen er på besøk på deres sykehjem eller i deres omsorgsbolig, kommer de seg ikke dit, for kunnskapen eller viljen hos personalet til å følge vedkommende dit eller til å legge til rette for at vedkommende skal komme seg dit, er ikke der. Det er avhengig av hvem som er på jobb.

Hva vil statsråden gjøre for å sikre at personalet har kunnskap om at dette faktisk er en viktig del av den jobben de skal gjøre for å ivareta det hele mennesket på institusjoner?

Statsråd Bent Høie []: Jeg opplever at dette er mer systematisk ivaretatt i spesialisthelsetjenesten, gjennom at en har egne, dedikerte ansatte som jobber med dette. Det blir – som på veldig mange andre områder – med en gang mer krevende når vi nærmer oss de kommunale helse- og omsorgstjenestene, for der er det ikke på samme måte et nasjonalt system. Vi er helt avhengig av å jobbe på en annen måte med kommunene på dette området. Jeg mener at mye av den tenkningen som ligger bak reformen Leve hele livet, som skal legges fram, handler nettopp om å ivareta hele perspektivet på det enkelte mennesket. Hvis livssyn og tro er grunnleggende viktig, vil det være noe som kommer opp i den sammenhengen. Så jeg tror det er en veldig viktig reform som snart skal legges fram, som også kan bidra til et bedre og mer systematisk arbeid i disse spørsmålene i kommunene.

Presidenten: Replikkordskiftet er avslutta.

Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 5.