Stortinget - Møte tirsdag den 24. april 2018

Dato: 24.04.2018
President: Eva Kristin Hansen
Dokumenter: (Innst. 225 S (2017–2018), jf. Dokument 8:133 S (2017–2018))

Søk

Innhold

Sak nr. 6 [12:50:03]

Innstilling fra helse- og omsorgskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Ingvild Kjerkol, Anette Trettebergstuen, Martin Henriksen, Tore Hagebakken, Tuva Moflag, Tellef Inge Mørland og Siv Henriette Jacobsen om å bekjempe ensomhet (Innst. 225 S (2017–2018), jf. Dokument 8:133 S (2017–2018))

Talere

Presidenten: Etter ønske frå helse- og omsorgskomiteen vil presidenten føreslå at taletida vert avgrensa til 3 minutt til kvar partigruppe og 3 minutt til medlemer av regjeringa.

Vidare vil presidenten føreslå at det – innanfor den fordelte taletida – vert gjeve anledning til fem replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa, og at dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Det er vedteke.

Carl-Erik Grimstad (V) [] (ordfører for saken): Vi har nettopp i dag behandlet forslag knyttet til rusavhengighet, og vi har fått en oppdatering av regjeringens pågående arbeid med en rusreform – kanskje det viktigste utredningsarbeidet i helsesektoren i denne stortingsperioden. Det foreliggende representantforslaget dreier seg om tiltak for å bekjempe ensomhet. Det er neppe mange som ikke ser forbindelsen mellom disse temaene. Størstedelen av rusavhengigheten i Norge forgår ikke i utagerende miljøer, den kommer ikke til syne gatelangs i Oslo eller i andre store byer i vårt land. Den skjer i hjemmene bak lukkede dører. Den skjer i skam og ikke minst i ensomhet.

Når det er sagt, vil jeg først og fremst legge vekt på at ensomhetens problem i vårt samfunn strekker seg langt utover dem som forsøker å komme den til livs ved hjelp av alkohol eller narkotika. Derfor er jeg glad for at representantforslaget tar til orde for en bred debatt om ensomhet ved bl.a. å utvide perspektivet i § 7 i folkehelseloven til også å omfatte dette temaet.

Lovparagrafen slår fast at det er kommunens oppgave å iverksette nødvendige tiltak for å møte kommunens folkehelseutfordringer, og det nevnes spesielt tiltak knyttet til oppvekst- og levekårsforhold som bolig, utdanning, arbeid og inntekt, fysiske og sosiale miljøer, fysisk aktivitet, ernæring, skader og ulykker, tobakksbruk og alkohol- og annen rusmiddelbruk.

Det slår meg at i alle disse punktene kunne vi med fordel se tiltakene i sammenheng med spørsmålet om ensomhet. «Fysiske og sosiale miljøer» og ensomhet, «utdanning» og ensomhet, «ernæring» og ensomhet, «tobakksbruk» og ensomhet, «fysisk aktivitet» og ensomhet, osv. Dette henger så åpenbart sammen med folkehelse at vi neppe trenger videre dokumentasjon for å inspireres til å gjøre noe med det.

Jeg er med andre ord glad for at Arbeiderpartiet bringer dette temaet på banen, jeg er glad for at en samlet komité benytter dette som en anledning for å rose frivillighetens arbeid for å bekjempe ensomhet, og jeg er særlig glad for at folkehelseministeren i sitt brev til komiteen slår fast at hun vil utrede en utvidelse av § 7 slik at også ensomhetsaspektet trekkes inn. Det synes for meg at en slik utredning kan være nødvendig før vi konkluderer, og at det nok ikke er riktig å begrense departementets arbeid til å ha fokus på en spesiell paragraf.

La det ikke være noen tvil om at selv om dette forslaget ser ut til ikke å bli vedtatt, er det en samlet komité som støtter det jeg oppfatter som hovedintensjonen bak representantforslaget – å øke vår oppmerksomhet omkring det offentliges oppgave i å bekjempe ensomhet.

Siv Henriette Jacobsen (A) []: Er ensomhet et politisk spørsmål? I 2015 var statsråd Høie veldig klar på dette. Han sa at det var et av vår tids voksende folkehelseproblemer, at det å lide av ensomhet kunne sammenlignes med det å røyke i konsekvens. Vi vet at rundt 8 pst. av befolkningen har såpass store problemer med ensomhet at det får konsekvenser for helsen – helsen blir lidende.

Det er helt klart at ensomhet er et politisk problem. Men hva er politikkens ansvar her? Det kan vi kanskje stille oss litt undrende til og diskutere med innestemme, tenker denne representanten. Vi bør se på frivilligheten, vi bør se på folkehelsearbeidet, men ikke minst må vi se på hvordan vi organiserer offentlige tilbud slik som eldreboliger, bo- og servicesentre osv., slik at problemet med ensomhet blir en del av det grunnleggende ansvaret vi tar når vi organiserer samfunnet vårt.

Så synes jeg det er veldig positivt at saksordføreren er så positiv til forslaget fra Arbeiderpartiet, men jeg synes det er litt trist at ikke flertallet i komiteen drar denne positiviteten helt i land ved å stemme for forslaget om å ta dette inn i folkehelsearbeidet. For det kan jo hende at man må gå fra å snakke om dette som et folkehelseproblem til faktisk å gjøre noe med det, slik at det blir en systematisk innarbeiding i kommunenes arbeid med folkehelse, som nettopp forslaget tar opp. Så her går man inn for noe som man ikke tør å dra helt i mål, og hvis man skal tolke det positivt, er det kanskje bare en utsettelse av å få det inn i folkehelsearbeidet, men man burde ha kommet til den konklusjonen allerede i dag. Vanskeligere er det ikke. Ensomhet er et politisk problem og bør systematisk innarbeides i alle kommuners arbeid med grunnleggende folkehelse. Så vi får håpe at dette bare er en utsettelse, til denne salen kommer til den erkjennelsen.

Presidenten: Vil representanten ta opp det forslaget Arbeidarpartiet har saman med andre?

Siv Henriette Jacobsen (A) []: Ja takk.

Presidenten: Representanten Siv Henriette Jacobsen har då teke opp det forslaget ho refererte til.

Kjersti Toppe (Sp) []: Da Stortinget i 2012 vedtok lov om folkehelsearbeid, var det ein milepæl. Da sa ein for første gong at ansvaret for folkehelsearbeidet i Noreg vert lagt til kommunane framfor til helsetenesta i kommunane. Det betyr at kommunane er forplikta ved lov til at ein i folkehelsearbeidet skal bruka alle sektorar for å fremja folkehelse og ikkje berre helsesektoren. Det var ei viktig lovgiving.

Kommunane har òg ansvar for å ha oversikt over helsetilstanden og for at påverknadsfaktorar skal verta konkretiserte. Formålet med lova var at ho skal bidra til ei samfunnsutvikling som fremjar folkehelse og utjamnar sosiale forskjellar.

Så føreslår ein i dette forslaget å leggja einsemd inn i § 7 i folkehelselova. Det er referert av saksordføraren, som har lista opp kva kommunen skal setja i verk av nødvendige tiltak, kva område det handlar om. Det handlar om oppvekst- og levekårsforhold, bustad, utdanning, arbeid, inntekt, fysiske og sosiale miljø osv., og i den samanhengen skal ein nemna einsemd. Det stemmer Senterpartiet for, og eg er glad for at regjeringspartia varslar at dei deler intensjonen, og at det kanskje kjem til å verta slik. Eg trur det er viktig at vi er tydelege på dette også i lovverket.

Mi bekymring er at det ikkje held berre med dette. Det som er problemet, er at vi må sjå på korleis den folkehelselova som vart innført 1. januar 2012, faktisk fungerer der ute. Riksrevisjonen har gjort ei evaluering av folkehelsearbeidet, og det var eigentleg eit slakt av innsatsen til kommunane. Evalueringa viste at dei fleste kommunane ikkje har etablert eit systematisk folkehelsearbeid. Ho viste at arbeidet med folkehelse og folkehelsearbeid ikkje var tilstrekkeleg kunnskapsbasert, at folkehelsearbeid ikkje var godt nok forankra i sektorar utanfor helse, og at det er behov for å styrkja oppfølginga av det kommunale folkehelsearbeidet. Her har regjeringa ein stor jobb å gjera. Det hjelper jo ikkje om vi får inn endå noko nytt i § 7, som kommunen skal retta seg etter, dersom det ikkje fører til konkrete endringar og lovarbeidet ikkje vert følgt opp ute i kommunane. Det er vi opptatt av.

Elles har vi ein merknad om at vi er bekymra for einsemd blant ungdom, ikkje berre eldre, og at det òg er noko som må løysast lokalt.

Bård Hoksrud (FrP) []: Over 80 000 eldre mennesker er ensomme, så jeg i et oppslag for en tid tilbake. Det er altfor mange, og det viser at man står utenfor og føler utrygghet i hverdagen.

Jeg registrerer at noen er veldig opptatt av at man må få dette inn i lovverket – og at det er regjeringen som har et ansvar. Jeg mener at vi alle har et ansvar for å jobbe for at folkehelsearbeidet skal komme mer på dagsordenen. Det kan være greit å minne Senterpartiet om at de har noe sånt som 90 ordførere, og når man da slakter kommunenes jobb med folkehelsearbeidet, bør man kanskje starte med å gå til sine egne ordførere.

Jeg har lyst til å ta en litt annen inngang til dette, for jeg mener definitivt at dette er viktig. I min hjemkommune, Bamble, har vi noe som heter Frisk Bris. Det handler om å hjelpe mennesker tilbake i arbeidslivet. Så kan man si: Hva har dette med eldre å gjøre? Jo, jeg mener at det er veldig mye av det som er filosofien, og det som er utfordringen – det at man plutselig er på utsiden av flokken. Man er ikke en del av fellesskapet og føler at man er kommet på utsiden. Sånn tror jeg mange eldre mennesker får det når de f.eks. mister livsledsageren sin gjennom et langt liv. Da er det viktig å tenke: Hvordan skal man klare å få menneskene til å bli værende i flokken? Det er det jeg mener mye av dette handler om.

Jeg mener at det gjøres mye bra folkehelsearbeid i mange kommuner, så jeg har ikke lyst til å være med og slakte alt og si at det er for dårlig. Ja, det er for dårlig mange steder der ute, men det er også noen som virkelig setter dette på dagsordenen, tar tak i det og klarer å få til de gode tingene som gjør at man igjen føler at man er en del av flokken. Jeg mener det viktige er at vi handler, ikke bare får det inn i loven, men faktisk setter folkehelsearbeidet enda høyere. Der må vi være med og bidra, og derfor synes jeg at det at det kommer et representantforslag, det at man løfter debatten, er veldig positivt. Jeg tror at vi sammen – Stortinget, regjeringen og ikke minst alle kommunene og politikerne rundt omkring i kommunene – kan være med og sørge for at man føler at man er en del av flokken, at man er en del av totaliteten, og dermed reduserer ensomheten. Det må vi virkelig legge trykk på, og det opplever jeg at regjeringen gjør. Nå kommer snart Leve hele livet, som det skal bli spennende å se om også har med seg dette perspektivet. Det tror jeg nok den har.

Magne Rommetveit hadde her teke over presidentplassen.

Nicholas Wilkinson (SV) []: Det er vondt å være helt alene, og ofte er det fylt med skam.

Jeg var veldig glad i gamle Agnes. Hun passet mamma da hun var liten, og fulgte familien siden. Vi lekte ofte. Hun var hos oss noen ganger i helgene, og vi trodde hun levde et aktivt og godt liv ved siden av. Da Agnes døde for noen år siden, var vi de eneste i begravelsen – jeg, søsteren min, mamma og stefaren min. Vi visste ikke at hun var helt alene.

Veldig mange eldre sliter med ensomhet, og vi må gjøre mer. Turer og mulighet for flere samtalepartnere, organisert aktivitet der folk inviteres, vet vi er viktig. Derfor foreslo SV det i statsbudsjettet vi behandlet i høst, men de andre partiene stemte dessverre imot. I Oslo har SV og tidligere eldrebyråd Inga Marte Thorkildsen tatt til orde for samarbeidsprosjekter mellom eldre og unge, der man kan bo sammen, møtes på tvers av generasjoner og skape aktivitet. I Stavanger har SV nylig fått gjennomslag for at eldre som ønsker det, skal få kurs i sosiale medier, så de kan knytte kontakt med den yngre generasjonen og ikke falle utenfor digitalt. Dette er konkrete endringer SV vinner gjennomslag for i Norge. Så når Fremskrittspartiets Bård Hoksrud etterlyser tiltak, viser vi til tiltak, i tillegg til at vi i dag faktisk stemmer for at vi skal gjøre noe, i stedet for å stemme for å avvise hele forslaget, uten noen alternative forslag, slik regjeringspartiene dessverre gjør.

SV mener vi må bygge samfunn som er rigget for fellesskap. Det handler om mer enn bare eldreomsorgen. Det handler om å bygge sentrum med få biler og universell tilgjengelighet. Det handler om møteplasser som gode biblioteker og kafeer, og det handler om samarbeidsprosjekter der folk møtes på tvers av generasjoner. Men ikke minst er det viktig at det faktisk er nok ansatte ute i tjenestene til å kunne tilrettelegge for at folk møtes. Vi har akkurat snakket om religionsfrihet, der Senterpartiet, SV og Kristelig Folkeparti ønsker å sikre ansatte som kan hjelpe folk med å få oppfylt disse rettighetene. Det samme gjelder det å kunne være sosial. Mange eldre kan slite med å bevege seg. Da trenger man å ansette flere helsefagarbeidere, sykepleiere og leger i eldreomsorgen.

Jeg vil takke for nok et godt representantforslag fra Arbeiderpartiet og anbefale mindretallsforslaget, som også SV står bak.

Statsråd Åse Michaelsen []: Dette representantforslaget påpeker noe vi alle er opptatt av. Ensomhet er en stor utfordring i vårt samfunn.

Regjeringen har som mål å forebygge ensomhet. Jeg er kjent med studiene av ensomhet, som viser til både økt helserisiko og at opplevelsen av å være ensom og helt alene utgjør en risiko for økt dødelighet. Det er særlig unge og eldre som rapporterer om ensomhet i Norge.

Når det gjelder tiltak rettet mot å være alene og mangle sosial støtte, mener jeg vi kan gjøre noe. Ensomhet kan bekjempes ved at mennesker møtes, og at mennesker blir kjent. Slike møter kan skje på ulike arenaer, f.eks. gjennom deltakelse i arbeidsliv, utdanning, organisasjonsarbeid, kultur- og fritidsaktiviteter. Flere av representantene som har vært på talerstolen, har påpekt nettopp dette.

For å bekjempe ensomhet blant eldre har vi foreslått å videreføre f.eks. tilskudd til Seniordans Norge, til Den Norske Turistforening, til Røde Kors og andre organisasjoner som er med på å aktivisere eldre fysisk og sosialt. Gjennom disse tiltakene kan vi nå eldre som lever alene eller er ensomme. Regjeringen har også foreslått å videreføre øremerkede tilskudd til Frivillighet Norges treårige kampanje for fellesskap og sosial støtte, som nå er inne i sitt siste år. Nettportalen frivillig.no er et viktig verktøy i denne kampanjen. Frivillighet Norge arbeider med å legge til rette for at flere skal bli frivillige med særlig oppmerksomhet på unge, personer med innvandrerbakgrunn og eldre.

Ved neste revisjon av folkehelseloven vil jeg vurdere å stille krav til kommunene om å arbeide systematisk med tiltak mot ensomhet. Det innebærer en endring i § 7, men forslaget må utredes på vanlig måte. Jeg er positiv til en slik tanke, men ønsker at forslaget skal utredes, slik det skal.

Ensomhet er en utfordring for oss alle. Uansett om vi er innenfor eller utenfor, har vi alle et ansvar for å se den enkelte, noe jeg også har hatt trykk på i tidligere debatter her i salen. Å binde generasjoner sammen er en viktig nøkkel til å sikre et godt og inkluderende liv, uansett om man er ung eller gammel.

Bevisstgjøring ute i kommunene når det gjelder både boligplanlegging og samspill generelt, er svært viktig. Ensomhet kan være det som utløser tung alvorlig sykdom, som depresjoner og også selvmord. Derfor vil jeg også ha dette inn som et viktig område i den neste folkehelsemeldingen og i andre meldinger hvor det er helt relevant å legge inn dette, herunder også Leve hele livet.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Siv Henriette Jacobsen (A) []: Som statsråden var inne på, oppleves ensomhet som et problem som er mest påtrengende blant eldre og unge. Siden statsråden er folkehelseminister og eldreminister, kan man kanskje forvente at hovedfokuset for statsrådens oppmerksomhet blir de eldre. Men når unge råkes like mye av ensomhet som de eldre, hva slags konkrete tiltak ser statsråden da for seg at man i folkehelsesammenheng kan gjøre for å begrense ensomhet blant de unge?

Statsråd Åse Michaelsen []: Vi har jo startet med innspillskonferanser når det gjelder den nye folkehelsemeldingen som kommer. Der ser vi at mange av dem som tar ordet i innspillskonferansen, har trykk på ensomhet når det gjelder både unge og eldre. Jeg tenker – som jeg også nevnte – at det å knytte generasjoner sammen er en viktig brikke: det å bli sett, det å føle at en er innenfor og ikke bare utenfor, slik ensomme svært ofte opplever det. Vi må også være klar over tabuene. Snakket om det er jo der. Men det er også mange mennesker som er ensomme selv om de er i en sosial sammenheng, man er altså ensomme inni seg. Det snakkes det ikke så mye om, for en har lett for bare å se enkeltmennesket som føler ensomhet. Akkurat den psykiske utfordringen det er å være ensom i flokk, har vi ikke snakket så mye om, men det har kommet tydelig fram i forbindelse med innspillskonferansene.

Siv Henriette Jacobsen (A) []: Jeg takker statsråden for svaret.

Det kom nylig fram at det er 101 000 fattige barn her i Norge, og at dette er et økende problem. En konsekvens av barnefattigdom er at man føler stigende grad av utenforskap, at man blir ekskludert fra fritidsaktiviteter på grunn av kostnader, osv. Ser statsråden for seg at tiltak for å inkludere barn og unge i aktivitet i fritiden kan være konkrete tiltak for å redusere ensomhet og barnefattigdom?

Statsråd Åse Michaelsen []: Helt klart. Jeg kommer nettopp fra et arrangement, hoppetaukonkurranse, som jeg har vært med på å åpne, og har hoppet tau rett utenfor huset her. Det er også en slik arena. Det er ikke kostnadskrevende å ha et hoppetau, men det binder sammen sosialt, og alle kan få det til uansett bakgrunn. Dette er også et område jeg er opptatt av. Når vi skal debattere senere, når folkehelsemeldingen kommer, er jeg overbevist om at dette aspektet kommer til å være en viktig bit i folkehelsemeldingen.

Kjersti Toppe (Sp) []: Det vert snakka mykje om eldre og einsemd, men eg vil ta opp ungdom som er einsame. Det var nyleg ei undersøking som viste at 19 pst. av ungdomsskuleelevane er mykje plaga av einsemd, og blant elevar i vidaregåande svarte nesten 30 pst. av jentene og 17 pst. av gutane at dei var mykje plaga av einsemd. Dette er ganske høge tal i den jamne befolkninga, og det er høgare enn eg trudde det var. For det første lurer eg på kva stastråden meiner om denne situasjonen. Og for det andre: Kva kan ein gjera frå Stortingets og regjeringas side for å førebyggja einsemd blant ungdom?

Statsråd Åse Michaelsen []: Dette er tall som skremmer de fleste av oss. Det betyr bare at vi må ta dette på alvor, det er en stigende utfordring når det gjelder ensomhet for barn og unge. Jeg tror at vi som er voksne, må gå litt i oss selv og være gode rollemodeller. Vi har alle så hektiske dager, ikke sant? Vi har barn og unge som kommer hjem fra skolen, og det er kanskje ikke voksenkontakt – de kommer hjem til et tomt hus. Foreldre og andre omsorgspersoner i nærmiljøet har kanskje ikke det fokuset. Man sitter alene og er kanskje ikke delaktig i aktiviteter, noe som gjør at mange barn opplever sine foresatte i mindre grad enn vi gjorde tidligere. Det er en utfordring at vi selv må ta ansvar for å være til stede for våre barn. Nå snakker jeg ikke om at det skal skje så voldsomt, men at en faktisk tar barna på alvor og stiller det enkle spørsmålet: Hvordan var det på skolen i dag? Det er ikke alle foreldre som gjør det.

Nicholas Wilkinson (SV) []: Som vi har diskutert før, frykter SV at hele Leve hele livet blir et tankekart og litt idémyldring. Men her kan vi gjøre noe helt konkret. Eldreministeren sier at hun er positiv til å endre loven og ta inn ensomhet, men at det må utredes skikkelig. SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet ber nettopp regjeringen komme tilbake med en sak. Så da kan eldreministeren bare be Fremskrittspartiet om å stemme for vårt forslag, så får regjeringen utrede dette så mye de bare måtte ønske før saken kommer tilbake.

Men om regjeringspartiene da velger ikke å stemme for likevel, kan jeg stille eldreministeren et helt konkret spørsmål. Nå sier hun at hun er positiv til dette. Betyr det at det nå kommer et forslag fra regjeringen om å ta ensomhet inn under § 7 i lov om folkehelsearbeid? Eller er ministeren bare positiv, men evner ikke å handle etter det de påstår de er for?

Statsråd Åse Michaelsen []: Nå tror jeg at representanten ikke kjenner meg så godt. Men de som kjenner meg, vet at når jeg sier at jeg er positiv og ser at dette er viktig, så står jeg for det. Jeg tar dette med meg tilbake til departementet og ønsker å jobbe med dette og se hvordan vi kan klare å løfte saksfeltet ensomhet inn der det er naturlig å ta det inn, også inn under § 7.

Nicholas Wilkinson (SV) []: Det svaret er jeg veldig glad for, og jeg vil gjerne rose eldreministeren fordi hun tar dette forslaget med seg. Jeg skulle ønske partiet hennes på Stortinget også kunne ha vært så konstruktive, så kunne vi ha vedtatt dette allerede i dag. Men da ser vi veldig fram til å få det til behandling i Stortinget.

Men da vil jeg også spørre eldreministeren om det er noe vi får med Leve hele livet, for når vi diskuterer ensomhet, tenker jeg at det er en av de viktige reformene vi må jobbe mer med. Jeg viste til mange av de konkrete tiltakene som SV nå gjennomfører i Kommune-Norge for å stoppe ensomhet blant eldre. Jeg vil spørre om det da også med den gjennomgangen, Leve hele livet, vil komme konkrete planer til Stortinget for økt finansiering eller lovendringer med nye rettigheter for de eldre, som gjør at vi kan sikre at disse tingene ikke bare blir idémyldring, men faktisk blir gjennomført for alle de eldre i Norge, slik at vi får mindre ensomhet blant eldre i Norge.

Statsråd Åse Michaelsen []: Dette spørsmålet fikk jeg av representanten for ca. en uke siden, på samme område. Jeg kan jo bare svare det samme: Nå kommer Leve hele livet, den er rett rundt svingen. Og igjen ligger jo nettopp alle disse gode eksemplene her, bl.a. et par av dem som representanten her selv nevner. Det er det som er greia – skal vi løse dette, må vi tenke konstruktivt sammen. Og når det gjelder om dette kommer i Leve hele livet: Der kommer det konkrete forslag, men nettopp det å utrede § 7 ligger ikke inne nå, for den saken kommer på bordet her i Stortinget i løpet av kort tid.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Dei talarane som heretter får ordet, har òg ei taletid på inntil 3 minutt.

Tuva Moflag (A) []: Etter at vi fremmet dette forslaget i Stortinget for noen uker siden, kom jeg i kontakt med en gutt som heter Albert Astrup Hansen. Han er 17 år gammel og la ut på Twitter at han ikke har noen venner. Det var noe som gjorde sterkt inntrykk på meg, og jeg hadde et møte med Albert sammen med representanten Ingvild Kjerkol her på Stortinget. I etterkant av dette møtet er det også mange andre som har tatt kontakt med meg og fortalt om hvordan ensomheten påvirker dem og deres liv. Etter å ha hørt debatten her må jeg innrømme at jeg blir litt fristet til å bruke såkalte uparlamentariske uttrykk. Vi er enige om dette – er det så vanskelig bare å stemme for forslaget, kan man ikke gi den lille håndsrekningen til de menneskene som har innrømmet at de er ensomme, som sier at de har det vanskelig? Hvis man er positiv til at dette tas inn i § 7 i loven om folkehelsearbeid, ja, så stem for – det kan ikke være så vanskelig.

Kjersti Toppe (Sp) []: Eg har ein liten kommentar til representanten Bård Hoksrud, som meinte eg måtte oppdra Senterparti-ordførarane betre. Det kan det godt vera at eg skal, men eg vil anbefala representanten å lesa Riksrevisjonens rapport om evaluering av folkehelsearbeidet, for der får ein godt fram kva som eigentleg er det strukturelle problemet i dette arbeidet.

Fleirtalet av kommunane seier at dei er usikre på kva for verkemiddel og tiltak som er effektive. Dette vert òg bekrefta av Folkehelseinstituttet. Ein har for lite kunnskap om effekten av ulike tiltak, men ein opplever at det er lettare å setja i gang tiltak som er retta mot levevanar, slik som fysisk aktivitet, enn tiltak som er retta mot det bakanforliggjande, som då fører til sosial ulikskap. Det vert òg slått fast av Riksrevisjonen at staten har eit viktig ansvar for å framskaffa slik kunnskap om folkehelse og om kva som kan gjerast for å betra den. Kommunane har òg sjølvsagt eit ansvar, ikkje minst har dei ansvar for å evaluera eigen innsats. Det vert påpeikt av Riksrevisjonen at det er behov for meir forskings- og erfaringsbasert kunnskap. Kommunane etterlyser òg betre forankring av folkehelsearbeidet på tvers av sektorar frå statlege myndigheiter, for dei seier at hadde staten hatt betre koordinering av sitt arbeid, ville det ført til betre koordinering av det lokale arbeidet. Og Riksrevisjonen er jo ganske kritisk til departementet sine tiltak og anbefaler heilt konkret at departementet må ha tettare oppfølging av kommunane i folkehelsearbeidet, og ein må leggja til rette for auka kunnskap.

Så til slutt: Dersom eg tar meg av Senterparti-ordførarane, kan kanskje representanten Bård Hoksrud ta seg av staten.

Olaug V. Bollestad (KrF) [] (komiteens leder): Ensomhet handler om mye mer enn alder – det gjelder alle typer folk i alle aldre. Det sier antallet hjelpetelefoner ganske mye om når folk beskriver hva de hører i den andre enden når de tar telefonen.

Jeg har spurt hvorfor det har blitt slik. Har vi fått et kaldere samfunn? Har vi fått et samfunn der man er blitt sin egen lykkes smed? Har det blitt så kaldt at vi ikke evner å se den enkelte? Ensomheten er et stort problem, og derfor er det ikke nok bare å snakke om møteplasser eller å hoppe tau; dette stikker utrolig mye dypere.

Vi kan ikke vedta et samfunn uten ensomhet, men vi kan si noe om hvilket samfunn vi vil ha. Hva vil vi legge til rette for, på tvers av fagområder? Hva er det vi vil verdsette og ikke verdsette – i skole, i barnehage, i arbeidsliv og i samfunnsliv? Hvordan legger vi til rette for hva som er viktig i skolen? Mer enn å måle – evner vi å se den ungen som kanskje har gode måleresultater, men er fryktelig ensom? Hvem skal få lov til å delta i samfunnet? Hvem er gode nok for arbeidslivet, til å få delta med den delen av seg som er frisk? Hvem tillater at det sivile samfunnet og de ideelle aktørene kanskje blir en større del av det offentlige arbeidet?

Når Kristelig Folkeparti stemmer imot i dag, er det ikke fordi vi er imot å gjøre noe med ensomheten, men vi tror at det må mye mer til enn å innlemme noe i én paragraf. Dette er et stort felt, der vi politikere må jobbe på tvers av fagfelt fordi vi har et samfunn som er i ferd med å bli kaldt, og vi trenger et mye varmere samfunn på dette området.

Bård Hoksrud (FrP) []: Etter å ha hørt representanten Moflag hadde jeg nesten lyst til å være litt uparlamentarisk – men nå er jeg ikke det. Men at det bare er å få dette inn i loven, og så har man liksom kommet et langt skritt på vei – det tror ikke jeg. Jeg tror faktisk det handler om at vi må jobbe med dette. Derfor synes jeg man bør se hva som står i merknadene fra komiteen, som er veldig tydelig på at det er viktig at man fortsetter å jobbe og gjøre det som både representanten Moflag og representanten Wilkinson var opptatt av, nemlig å få mer kompetanse om hvordan man kan gjøre dette enda bedre ute i kommunene. Det er derfor jeg sier: Ja, vi må alle sammen si at dette vil vi gjøre noe med, men det handler ikke bare om å få det inn i loven, for det er mye som står i lovverket uten at det nødvendigvis betyr at det blir fulgt opp der ute.

Jeg har lyst til å utfordre Arbeiderpartiet til å bli med og se på Frisk Bris i min hjemkommune. Der er det faktisk noen som tenker på akkurat dette: Hvordan skal man unngå at man blir ensom og stående på utsiden og ikke er en del av fellesskapet, og hvordan jobber man for å få det til? Jeg tror man kan få gode ideer. Poenget mitt er at det skjer mye bra i mange kommuner, men vi kan bli enda bedre, og vi må utfordre. Arbeiderpartiet har over 200 ordførere, Senterpartiet har over 90, og Fremskrittspartiet har 4. Jeg skal ta meg av dem og ta en prat med dem, for jeg er helt sikker på at de er opptatt av folkehelsearbeid. Det vet jeg. Så tror jeg vi skal få til mer, for det er det det handler om.

Som jeg startet med å si: Ca. 80 000 eldre er ensomme. Det er altfor mange, og det er mye vi kan gjøre. Det handler ikke bare om penger, og det handler ikke bare om at det må inn i et lovverk. Det handler faktisk om handling, og der må vi fortsette å gjøre jobben.

Presidenten: Presidenten synest det er bra at dei representantane som har signalisert at dei har hatt lyst til å vera uparlamentariske, har klart å styra dei lystene.

Nicholas Wilkinson (SV) []: Det er et engelsk ordtak som heter «talk is cheap», og det passer veldig bra til Fremskrittspartiets representant. Man snakker fryktelig mye om at dette ikke løser alle problemer, men man kommer ikke med noen alternative forslag.

I mitt innlegg viste jeg til SV-gjennomslag og hva vi faktisk gjør. På Stortinget foreslår vi styrket tursamarbeid og samtalesamarbeid med Røde Kors og Den Norske Turistforening. Fremskrittspartiet stemte imot. I Oslo tar SV initiativ til bofelleskap mellom unge og eldre. I Stavanger har SV fått gjennomslag for å gi kurs i digital kommunikasjon, slik at eldre kan samtale bedre med yngre og henge med.

Vi viser til helt konkrete endringer vi gjør. Men det er faktisk loven om folkehelse som er ledende for hvordan kommunene skal jobbe med dette. Vi bruker lover i Norge til å lage retningslinjer for kommunene våre og sikre rettigheter for eldre. Og så kommer man hit og påstår at det ikke løser alt alene. Nå skal jeg prøve meg på å snakke for Tuva Moflag, uten at jeg engang har snakket med henne, men jeg er nokså sikker på at Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet er helt enige om at vi ønsker å gjøre veldig mye mer. Derfor har vi hatt en lang serie med representantforslag for bedre eldreomsorg – mange av dem stemt ned av Fremskrittspartiet – med konkrete løsninger for å bedre eldres situasjon i Norge. Vi er helt enig i at dette alene ikke løser alt, men når man stemmer imot at ensomhet tas inn i loven om folkehelse, med den begrunnelsen at vi også burde gjøre noe mer, må det være en av de svakeste begrunnelsene vi har hørt.

Jeg er veldig glad for at statsråden har en helt annen tilnærming til eldrepolitikken i Norge og i stedet er villig til å være positiv og snakke opp forslag som kan bedre situasjonen for de eldre. Det mener jeg nok en gang viser hvor viktig dette representantforslaget fra Arbeiderpartiet var.

Presidenten: Representanten Bård Hoksrud har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Bård Hoksrud (FrP) []: Jeg har også lyst til å si at frivilligheten er utrolig viktig i dette arbeidet. Det gjøres en vanvittig stor innsats, og de frivillige i Norge er kjempegode på dette med folkehelsearbeid.

Når jeg hører på representanten Wilkinson, høres det ut som om han har en masse forslag, men det er altså ett konkret forslag som står her, og det er:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om at «ensomhet» tas inn i lov om folkehelsearbeid § 7.»

Forskjellen på meg og Wilkinson – og på Fremskrittspartiet og SV – er at vi ønsker handling. Vi tror ikke det hjelper bare at det står i loven.

Siv Henriette Jacobsen (A) []: Denne debatten er ganske symptomatisk for ganske mange av de debatter vi har på dette feltet. Når posisjonen og regjeringen ikke ønsker å gå for ganske glimrende forslag som de egentlig er for, peker de på den enkeltes ansvar. De peker på kommunens ansvar, og de sier at det kan jo ikke handle om penger. Men akkurat dette forslaget handler heller ikke om penger. Så jeg håper at min tolkning av regjeringens holdning i mitt første innlegg står ved lag, og at dette kun er en utsettelse til vi får et endelig lovforslag på bordet.

Statsråd Åse Michaelsen []: Jeg tror representantene skal se på dette som en sak en ikke skal bruke mye tid på. Det som er viktig her, er at vi alle vil gjøre noe. Jeg tror også at representantene fra opposisjonen vet veldig godt at skal det gjøres endringer i en lov, må det utredes. En kan ikke over bordet stemme for å endre § 7 i denne loven. Man må utrede, for det er et lovforslag. Hadde det vært et løst forslag som ikke berørte noen lov, hadde det vært litt annerledes. Posisjonspartiene og regjeringen sier at vi er positive til å se på dette, men vi må utrede. Skulle det da vise seg at det ikke er mulig av en eller annen grunn – det er derfor vi utreder ting – må vi komme tilbake og diskutere det da. Men nå synes jeg vi konstruerer en debatt som egentlig ikke er der. Vi ønsker å gjøre ensomhet til en viktig brikke i de fleste stortingsmeldinger hvor det er relevant.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 6.