Nils T. Bjørke (Sp) [11:24:28] (ordførar for saka): Eg vil starta med å takka komiteen for eit godt samarbeid.

Det gamalnorske ordet for jord, åker og eng er «odel», men særleg vart ordet brukt om jord som har vore gjenstand for dei særeigne etterrettane om forkjøpsrett, løysingsrett og kvalifisert rettsvern. Dette står å lesa i boka «Odelsretten og åsetesretten» av Jon Skeie frå 1950. I boka gjev han eit bakteppe for korleis odels- og åsetesretten har fungert her til lands. Sjølv om det ikkje er funne skriftlege kjelder, meiner Skeie at både Borgartingslova og Eidsivatingslova hadde reglar for odelsrett. Etter Frostatingslova var det odel i fjerde etterledd.

Kvifor er det så viktig å trekkja fram desse gamle kjeldene i ein debatt i 2018? Jau, fordi det på ein god måte syner korleis me som land har verdsett den jorda og den matproduksjonen me har hatt her til lands, gjennom generasjonar, i omskiftelege tider, i krig og fred.

Det seiest at blod er tjukkare enn vatn. Gjev blodsband mellom familiegenerasjonar oss betre jordbrukarar? Eg kan sjølvsagt ikkje påstå at ein må vera fødd på ein gard for å kunna driva han. I mange tilfelle kan det vera sunt med nytt blod og nye meiningar. Men samstundes ligg det i den erfaringa og kunnskapen som går vidare til nye generasjonar, mykje kunnskap som nye eigarar og nye drivarar ikkje får med seg. Men vel så viktig er det at med odelslova har den som ynskjer å overta, tid til å førebu seg, få seg utdanning og erfaring som passar for å driva gard, så han eller ho er trygg på å kunna ta over. Det er heller ikkje slik at ein må ta over ein gard dersom ein ikkje ynskjer eller har føresetnader for å driva vidare.

Odelslova sikrar oss eit spreidd eigarskap med sjølveigande bønder som har sett det som sitt mål å utvikla garden og levera han vidare til neste generasjon i betre stand enn då han vart teken over. Dette har òg vore med på å ta vare på eit variert landbruk i heile landet.

I bokverket «De nasjonale strateger» av Rune Slagstad frå 1998 tek forfattaren oss med på ei reise frå embetsmannsstaten til det han kallar Venstre-staten og til slutt over til Arbeidarparti-staten. Slagstad syner der til den fyrste landbruksingeniøren i landet, Jonas Smitt, som i 1874 vart tilsett i Indredepartementet som sakkunnig konsulent. Hans mantra var at gardsdrift skulle vera «et Tankens Værk, grundet paa videnskabelige Principer.» Smitt meinte, ifølgje Slagstad, at det i staden for å ta vare på ein tradisjonell livsform var viktigare med høgare produktivitet og meir rasjonelt jordbruk. Han meinte at kunnskap var ein føresetnad for framsteg.

I den same boka skriv Slagstad at det var den same rasjonelle effektivitetspolitikken Arbeidarpartiet la opp til etter 1945. Det skulle vera ein rasjonell industri, eit rasjonelt fiske og eit rasjonelt jordbruk.

Det var nok naturleg i 1945, då auka matproduksjon og sjølvforsyning var eitt av dei store måla etter krigen. Men etter kvart er utfordringa med dette at Noreg er Noreg. Kor mykje ein snur og vender på det, vil Jæren liggja på Jæren, Valdres i Valdres og Nord-Noreg i Nord-Noreg. Ja, det er som Rolf Jacobsen skriv i diktet Nord: «Det meste er nord». Difor er det avgjerande at utviklinga tek utgangspunkt i det arealet og den topografien me har.

Det norske landbruket har ikkje vore skadelidande av den odelsretten og åsetesretten me har hatt til no. Tvert imot – den har tent oss godt. Gardsbruk og eigedomar har gått frå slektsledd til slektsledd, og med det har me utvikla ein kultur i landbruket i tråd med kva den fyrste landbruksbyråkraten frå 1874 meinte var det viktige: kunnskap og framsteg. Det er berre å sjå på effektivitetstala for norsk landbruk, så ser ein den rivande utviklinga me har hatt trass i skiftande regjeringar og ulik politisk vilje til å ta vare på matproduksjonen.

Det er ikkje slik at me i Senterpartiet eller fleirtalet i komiteen vil halda på odelslova slik ho alltid har vore. Nei, me ynskjer å endra ho i takt med tida og samfunnet ho skal tena. Difor har odels- og åsetesretten vore i endring heilt attende frå 1821 og fram til i dag. Endringane har vore relativt omfattande, ikkje minst har me sett det sidan den store omlegginga i 1974 og fram til i dag.

Me, som stortingspolitikarar, vil alltid ha eit ansvar for å sørgja for at lovene våre er i takt med den tida me lever i. Lov om odelsretten og åsetesretten er ei av dei lovene me meiner det er viktig å ta vare på – ikkje minst når me ser korleis utviklinga er i land utan odelslov. Større delar av areala er leigejord i land utan odelslov enn det er i Noreg.

Det vert sagt frå fleire hald og i tidlegare debattar at dei partia som har fremja forslag om å fjerna grunnlovsvernet av odels- og åsetesretten, ikkje ynskjer å gjera noko med det no. Det er noko me må ta med ei klype salt eller to. I Høgres program står det at dei vil: «Fjerne odelsbestemmelsen fra Grunnloven og modernisere odelsloven.» Framstegspartiet vil avvikla konsesjons-, bu- og driveplikta og odelsreguleringa. Venstre vil fjerna odelslova og grunnlovsvernet av odelsretten.

Så grunnen til forslaget står rimeleg klart for oss. Dei tre partia som røystar for å fjerna vernet som odelslova har i dag, ynskjer å overlata landbruksmarknaden til heilt andre krefter enn kva dagens lover og reglar opnar for. Fleirtalet meiner at odels- og åsetesretten har gjeve høg stabilitet med omsyn til kven som skal overta garden. Dette har òg vore med på å gje den som har hatt den beste odelsretten, tid til å områ seg før overtakinga, m.a. ved å kunna ta utdanning. Og som eg innleia med: Med kunnskap skal jordbruket byggjast. Samstundes har åsetesretten lagt til rette for at den som skal overta garden, kan gjera det til ein pris som kan forrentast av drifta.

Då kontroll- og konstitusjonskomiteen tidlegare i år inviterte til seminar om odels- og åsetesretten, var eit av tema kva odelslova hadde hatt å seia for kvinnene i landbruket. Etter endringane i odelslova i 1974, som likestilte jenter og gutar når det gjeld odelsretten, vart det òg ei likestillingsreform. I dag tenkjer me det er naturleg, men den gongen var det ikkje det. Ja, sjølv i Noregs Bondekvinnelag var det usemje om endringa den gongen. Berre fire fylkeslag stemte for likestilling. Tretten andre stemte for den gamle ordninga. Men då endringa kom i stand, byrja Bondekvinnelaget – det noverande Bygdekvinnelaget – å arbeida målretta for å endra haldningane hjå odelsjentene. 15 år etter endringane, altså i 1989, synte tala at berre kvar tredje odelsjente nytta retten sin. Storleiken på garden og økonomi var avgjerande. Det var tydeleg enklare å overta dei små bruka enn dei store.

Det er framleis ein veg å gå for å få fleire av jentene med odelsrett til å seia ja. Tal frå 2016 syner at det var omsett 8 958 landbrukseigedomar. Av desse var talet på kvinnelege eigarar 3 300. Seks av ti, både kvinner og menn, var i slekt med den tidlegare eigaren. Me meiner at talet på kvinnelege bønder ville vore vesentleg mindre om det ikkje var for odelsretten me har i dag, og det vernet han faktisk har i Grunnlova. Noreg er mellom dei landa i verda med høgst del av kvinnelege eigarar og brukarar av landbrukseigedom, noko me skal vera stolte av.

Odelslova og vernet ho har i Grunnlova, har tent landet godt. Lova har tent landet godt i form av at me i dag har sjølveigande bønder som har vore verna mot kapitalkreftene, og sytt for at personar i nær familie med interesse og føresetnad for det, har forvalta landbrukseigedomane og bidrege til rein norsk matproduksjon. Eg er glad for at eit fleirtal i komiteen og her i Stortinget framleis vil sikra ei slik utvikling, trass i at forslagsstillarane i både Dokument 12:16 for 2015–2016 og Dokument 12:33 for 2015–2016 vil noko anna.

Eg tilrår med dette komiteen sitt forslag til vedtak.

Dag Terje Andersen (A) [11:33:26] (komiteens leder): Jeg takker saksordføreren for redegjørelsen for flertallsinnstillinga og gir min tilslutning til hans beskrivelse av den.

Her i stad var det noen som svingte seg til de store høyder når det gjaldt tradisjonens betydning for ikke å modernisere grunnlovsspråket for mye. Men er det noe som er tradisjon i Grunnloven, og som har vært med oss fra begynnelsen av, er det vel odels- og åsetesretten. Det en må stille spørsmål om, er: Hvorfor i all verden skal en reparere noe som fungerer?

Dette er en sak der de politiske skillelinjene i Norge kommer tydelig fram. Det er ikke noen tvil om at hvis en fjerner grunnlovsbestemmelsen, vil det være enklere å endre odelsloven og andre bestemmelser som er med på å sørge for at vi i Norge har det landbruket vi har. Og det er da virkelig en del av norsk kultur og norsk tradisjon at vi ikke har en situasjon der eiendommer rundt omkring i bygdene kan bli investeringsobjekter for folk som har et løst – om noe – forhold til eiendommen og det området en skal eie i.

Det er ikke noen tvil om at vi i Norge har en ganske spesiell landbrukspolitikk, og det er derfor Norge er spesielt. Det er et av bidragene til at vi har vekst, til at vi har aktivitet og til at vi har bosetting rundt omkring i hele landet. Det at vi har odelsretten, men at vi på den bygger annet regelverk, og det at vi har en kanaliseringspolitikk som har gjort at vi ønsker å ta hele dette landet i bruk, er nettopp noe av årsaken til at Norge er Norge, og at Norge skiller seg fra et så nært land som Sverige når det gjelder aktivitet og liv på bygdene. Derfor gir jeg min fulle tilslutning til saksordførerens redegjørelse.

Jeg er helt enig i at odelsloven må følge utviklingen. Ja, vi endrer den om nødvendig. Men det grunnlovsvernet som sørger for at vi fortsatt skal ha det ansvaret som ligger i at en gjennom odel kan overta en gård, er også for framtida utrolig viktig for å sikre oss at gårdsbrukene ikke blir et investeringsobjekt. Det grunnleggende prinsippet her må være – enten det gjelder jord eller for så vidt skog – at vi gjennom en helhetlig politikk, der styring av pris er et av elementene, sørger for at de som overtar brukene, kan finansiere det overtakelsen koster, gjennom den produksjon som bruket har kapasitet til. Den sammenhengen ønsker vi ikke å fjerne. I det er grunnlovsvernet av odelsretten et viktig element. Så i denne saken er det vi – og flertallet – som står for tradisjonene.

Ulf Leirstein (FrP) [11:37:18]: Når vi i dag behandler forslaget om å oppheve § 117, er det et forslag man har debattert mange ganger i denne salen. Jeg vil anta at de politiske skillelinjene vil gå der de alltid har gjort. La oss ha med oss at odelsretten har vært med oss som nasjon i mange hundre år og er således noe som er godt befestet i vår kulturarv samt i vår grunnlov og øvrig lovgivning. Men allikevel er kanskje nettopp det at dette har vært en del av vår lovgivning i så mange år, et argument i seg selv for at tiden er inne for å se om denne retten treffer slik den opprinnelig var ment. Samfunnet har endret seg betydelig på alle disse årene. Odelsretten er en viktig del av vår rettslige kulturarv, men dette gir i seg selv ikke tilstrekkelig grunnlag for å opprettholde odelsretten i våre dagers samfunn, slik Fremskrittspartiet og Høyre ser det.

Kontroll- og konstitusjonskomiteen arrangerte et seminar om odelsretten som en del av arbeidet med grunnlovsforslagene. Jeg har lyst til å si at jeg synes dette var en god måte å jobbe med saken på, og en god måte å jobbe med saken i komiteen på – det at man nettopp har den typen faglig seminar knyttet til et viktig grunnlovsforslag og får belyst begge sider av saken. Således får man nyttig informasjon og kanskje en bredere forståelse for forslagene. Jeg har lyst til å gi honnør til saksordføreren som tok initiativ til dette, og til komiteen som tilrettela for dette seminaret og denne måten å jobbe med dette på.

Jeg kunne trukket fram flere argumenter fra seminaret, men det viktigste mener jeg er at det er helt tydelig at mange av de hensyn som har begrunnet odelsloven i dag, ivaretas bedre av andre lovbestemmelser, som f.eks. konsesjonsloven. Særlig gjelder dette etter at kretsen som er odelsberettiget, ble betydelig innskrenket i 2014.

Odelsretten har vært omdiskutert i mange år, og i dag er den på mange måter et særnorsk fenomen som ikke finnes tilsvarende i andre vestlige land. Odelsretten hindrer, slik jeg ser det, utvikling av gården som næring og bosted. Dersom landbruket skal ha en viktig plass også i framtidens Norge, krever det modernisering. Det har de fleste innsett, derfor ble det også, som nevnt, gjort betydelige endringer i odelsretten i 2014. Man bør således innse at neste naturlige skritt er å avvikle odelsretten i sin helhet.

Framtidens landbruk er avhengig av initiativrike, tiltaksomme og kreative mennesker som får anledning til å bosette seg på landbrukseiendommer og utvikle disse ut fra mulighetene de ser. For å sikre bosetting og økt mangfold på bygdene bør det bli enklere å få kjøpt småbruk, slik at de som har lyst og engasjement til å drive gårdsbruk, får mulighet til dette. En mer aktiv bosettingspolitikk for de landbrukseiendommene som i all hovedsak er et sted å bo, er mye viktigere for et levende landbruk enn å beholde odelsretten. Flere av de hensyn som dagens odelsrett ivaretar, og som framholdes av tilhengere av odelsloven, kan, som jeg allerede har påpekt, ivaretas gjennom andre virkemidler av økonomisk og lovmessig karakter, herunder konsesjonsloven.

Landbruket har en helt annen funksjon i vårt samfunn i dag enn hva det hadde på den tiden da odelsretten ble innført. For mange år siden hadde odelsretten uten tvil sin berettigelse, men i de siste årene har det skjedd ekstremt store endringer i landbruket og samfunnet – det gjør at vi må kunne stille spørsmål om det fortsatt er et praktisk institutt å ha. Vi er enige om at det skal være mulig å få faglig kvalifiserte folk til å etablere seg i landbruket. Da må det også være mulig for en person som i dag går ut fra landbruksskolen, som har lyst til å satse på landbruket, og som selv ikke har odelsrett eller annen mulighet til å skaffe seg landbrukseiendom, å få kjøpt en landbrukseiendom på markedet.

Fremskrittspartiet og Høyre argumenterer for vårt forslag i innstillingen. Vi er altså tilhengere av å legge til rette for å styrke eiendomsretten for bønder, slik at de selv kan disponere egen eiendom gjennom eksempelvis å eie, leie eller leie ut hele eller deler av eiendommen til en markedsmessig pris.

Odelsloven bidrar ikke lenger til at det er et samsvar mellom eier og bruker. Andel utleid areal utgjør i dag opp mot 50 pst. Uten odelsloven kan det bli større samsvar mellom eier- og brukerforhold i landbruket. En eier som driver jorda, vil ventelig ta bedre vare på jorda enn en leietaker. Odelsloven vanskeliggjør dessuten en annen driftsorganisering enn enkeltpersonforetak, da det i praksis er umulig for upersonlige brukere å få kjøpt landbrukseiendom. Dagens odelslov holder andre nye eiere utenfor og slipper ikke til dem som kunne ha interesse av å utvikle et aktivt eierskap. Dette hindrer en optimal ressursutnyttelse i samfunnet. Men la meg også påpeke at slektshensyn antakelig ligger så sterkt nedarvet for eiere av jordbrukseiendommer at det uansett vil gå lang tid før vi ser reelle endringer, selv om odelsloven skulle bli opphevet.

Selv om odels- og åsetesretten har lange tradisjoner i Norge, er tiden overmoden for en endring. Odelsloven i sin nåværende form er en av de mange særreguleringer i eiendomsretten som, slik vi ser det, hindrer framtidsrettet satsing, naturlige strukturendringer, mer lønnsom drift og økt investeringsevne i landbruket. En mer fleksibel odelslov er et av de tiltak som kan bidra til modernisering og økt lønnsomhet i norsk landbruk. Landbruket er tjent med at odelsbestemmelsene fjernes fra Grunnloven.

Jeg vil på vegne av Høyre og Fremskrittspartiet ta opp vårt forslag i saken.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [11:43:04]: Spørsmålet om odels- og åsetesretten er ein god eller ein dårleg idé, er eit spørsmål som rører ved dei lange linjene i norsk politikk.

Det er spesielt to ting odelsinstituttet har vore avgjerande for: matforsyning frå norske ressursar og maktspreiing.

I moderne tid kom odelsinstituttet inn i Grunnlova i 1814, men det har langt lengre tradisjonar enn det. Noreg har heilt sidan 600-talet hatt odelsrett, som knyter garden til bondefamilien som sjølveigarar. Vi finn avgjerder om dette allereie i dei første norske lovene, som Gulatingslova og Frostatingslova.

I dei fleste andre europeiske landa finn vi ikkje denne tradisjonen. Her blei bondefamilien knytt til garden i større grad som liveigne, og dette slaveliknande systemet utvikla seg til føydalsamfunn og sterk konsentrasjon av makt og rikdom. I Noreg har odelsinstituttet bl.a. bidratt til at vi har eit langt mindre klassedelt samfunn – noko den regjeringa som til kvar tid sit, slår seg på brystet for med ulike mellomrom. Noreg har altså blitt det det har blitt, bl.a. takk vere dette – eit samfunn med små forskjellar.

Denne forskjellige tradisjonen – som representanten Leirstein meinte var særnorsk, da i negativ betyding, forståeleg nok, ut frå posisjonen hans – har hatt stor betyding for samfunnsutviklinga til dei ulike landa. Vi kan sjå forskjellen i konsentrasjonen av matproduksjon og i konsentrasjonen av makt generelt i land som Frankrike, store delar av Tyskland, England osv.

Odels- og åsetesretten er eit effektivt hinder for at kapitalen avgjer kven som eig jorda – han hindrar konsentrasjon av eigedom. Han er ei effektiv sikring for at det blir drive landbruk på eigedomane – f.eks. gjennom bu- og driveplikta – og for heile konsesjonssystemet, som lova er bygd på, og som han må sjåast i samanheng med. I vår tid, etter viktige justeringar, har han også verka effektivt for å få fleire kvinner inn i bondeyrket. Noreg er eit av dei landa i verda med høgast del kvinnelege bønder. Vidare har han vist seg som ei effektiv ordning for å halde kunnskapen og kompetansen i hevd mellom generasjonar. Ved at jorda skal gå direkte vidare til neste generasjonar, ligg det også ein ekstra motivasjon for å halde jorda fruktbar og å investere langsiktig.

Odelsinstituttet er samtidig også avgrensa – noko som gjer at det er fullt mogleg å kome seg inn i landbruket utan odel. Det kan difor ikkje samanliknast med monarkiet, som SV er imot. Utan odelsinstituttet vil det ikkje bli enklare å kome inn i landbruket, men det vil bli dyrare å kome seg inn.

Høgresida har aldri likt odelsinstituttet, heller ikkje danskane under unionstida, heller ikkje svenskane. Odelsinstituttet har vore angripe i ulike bølgjer gjennom historia. Nokre gonger har nettopp kravet om to tredjedels fleirtal hindra endring. Det er jo det som er ideen bak Grunnlova, at eit knapt fleirtal ikkje kan endre visse grunnleggjande avgjerder – det må meir til enn det. Odelsinstituttet har difor den rettmessige plassen sin i Grunnlova, det er ein del av dei lange linjene i historia vår, ikkje ein del av dei korte politiske linjene.

For konservative bør det vere enkelt å gi si støtte til denne grunnlovsavgjerda. For sosialistar er det enkelt ut frå at alternativet er marknadsliberalisme – og at det faktisk har vist seg å vere ein suksess for å hindre klassedeling og maktkonsentrasjon. Men for marknadsliberalistar, som verken er opptatt av fordeling av makt og rikdom eller ønskjer å trekkje lærdom av over tusen år med historisk suksess, er det berre ein ting å seie i denne saka: Heller ikkje denne gongen blei det fleirtal.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [11:47:43]: Forslaget om å oppheve grunnlovsvernet av odelsretten ble sist gang behandlet av Stortinget for nøyaktig to år siden. Saken var også oppe vinteren 2011, men ingen av forslagene fikk flertall, verken simpelt flertall eller grunnlovsmessig flertall.

Kristelig Folkeparti har vært imot forslagene tidligere, og det er vi også i dag. Vi vil fortsatt at odelsretten skal ha et særskilt vern i Grunnloven. Vi mener det er viktig for norsk landbruk, og vi mener det er viktig for landet som sådan.

Odelslovens innhold har blitt endret gjennom tidene. Kretsen av personer som har odelsrett, har fra tid til annen blitt justert, men det har ikke vært flertall for å fjerne grunnlovsvernet, noe vi synes er bra. Kristelig Folkeparti vil beholde loven. Den tjener oss godt, etter vår oppfatning.

Både odels- og åsetesretten har lange tradisjoner i norsk historie. Odelsinstituttet er et vern mot kapitalkreftene og sikrer at personer som har interesse og forutsetninger for å forvalte landbrukseiendommene og matproduksjon, skal kunne gjøre nettopp det. Grunnlovsvernet av odelsinstituttet er med på å sikre langsiktighet. Den sikrer forutsigbarhet og langsiktighet i det forvalteransvaret driverne av norsk landbruk utøver. Dette er et ansvar som går over generasjoner og over tid. Det er en viktig verdi i Norge.

Odelsretten har lange tradisjoner i vårt land. Samtidig har odelsretten vært gjenstand for harde angrep en rekke ganger. Likevel har den overlevd, og den overlever også stortingsbehandlingen i dag, og det synes vi er bra.

I Norge har vi selvstendige, selveiende og frie bønder. Det er et kjennetegn ved det norske landbruket at vi har selvstendige, selveiende og frie bønder. Kristelig Folkeparti mener odelsinstituttet bidrar nettopp til en god forvaltning av landbrukseiendommer og matproduksjon. Samtidig handler det også om spredning av makt. Gjennom en spredning av eiendomsretten til landarealene til de mange får vi en spredning av makten. Også dette er noe som kjennetegner Norge. Det har vært en viktig verdi i generasjoner. Kristelig Folkeparti ønsker at vi fortsatt skal verne om dette. Vi mener det er nødvendig å ivareta formuleringene i Grunnloven. I spørsmålet om odelsretten har vi derfor en sunn, konservativ holdning. Vi vil bevare viktige verdier knyttet til drift av norsk landbruk, hvor bl.a. spredning av makt og spredning av eiendomsretten til landarealene er en av de viktige verdiene vi vil ta vare på.

Kristelig Folkeparti er opptatt av å sikre god rekruttering til landbruksnæringen. Da er det først og fremst viktig at yrkesutøveren kan ha en levelig inntekt av arbeidet sitt. Dernest må bonden, som alle andre, kunne ha mulighet til fritid og ferie. Det må legges til rette for gode ordninger ved generasjonsskifte og ved annen overtakelse av landbrukseiendommer. Nye eiere må stimuleres til aktivt eierskap, drift og bosetting på gården. Men dette er politikk som springer ut av det fundament som vi har i den norske samfunnsmodellen, som er utviklet gjennom generasjoner, med forvalteransvaret som det bærende prinsippet. Vi ser altså ingen grunn til å oppheve grunnlovsbestemmelsen slik som den står i dag, og stemmer derfor imot forslagene og for et levende landbruk med selvstendige, selveiende og frie bønder over hele landet.

Ketil Kjenseth (V) [11:51:45]: Det ble sagt av saksordføreren og andre her at dette er en gammel ordning, og det stemmer jo. Det er heller ingen ny debatt, og Venstre har bidratt til debattene i mange storting og i mange forslag knyttet til grunnlovsendringer. Det har vel vært debattert helt siden tidenes morgen, da den ble nedfelt, for det er snakk om prinsipper som bryter med idealer.

For Venstre, som et liberalt parti, er det en grunnleggende tankegang at posisjoner ikke skal arves. At man kan framføre arv og en stadig snevrere arverekkefølge som en fordeling av posisjoner i et demokratisk perspektiv, er vanskelig å forstå. Her blir det framført at hvis den førstefødte har arverett, vil det føre til sterkere demokrati og bedre forvaltning enn om alle i samfunnet har muligheten. Det er en argumentasjon vi ikke bruker på noen andre områder i samfunnet, uavhengig av hvilke ressurser vi forvalter.

Venstres tidligere leder og landbruksminister Lars Sponheim satte i gang noen av endringene vi de siste årene har hatt knyttet til reguleringer i landbruket. Han uttalte i forbindelse med nedsettelsen av Odelslovutvalget følgende:

«Min skepsis til loven bunner i at den kan hindre de mest motiverte i å leve og bo på bygdene. Odelsloven er en gammeldags måte å ordne overtagelsen av gårder på. Nå har vi behov for å skaffe motiverte ungdommer til bygde-Norge. Da må vi ta en debatt om odelsloven som ikke bare dreier seg om tidspunkter og hvor mange familiemedlemmer den omfatter, men om loven spiller en rolle i det moderne samfunn.»

Det var i Aftenposten i 2003.

Når representanten Dag Terje Andersen spør om hvorfor vi skal endre noe som fungerer, må vi spørre oss om det virkelig fungerer så godt – når vi ser utviklingen i Bygde-Norge i dag og i mine områder i Oppland. Vi har mange innbyggere i mange bygder, men stadig færre har en jobb knyttet til landbruket. Vi ser en sterkt aldrende befolkning, og at det er vanskelig å rekruttere ungdom tilbake, eller å rekruttere ungdom dit. Det er vanskelig for mange ungdommer som ønsker å komme inn i næringen. Det er mange der ute som har lyst. Jeg savner mye av den debatten i innleggene så langt. Hvordan i all verden skal vi få inn flere med energi og motivasjon?

For noen som har en odlet rett, blir det også et spørsmål om det er en plikt. Mange går gjennom den debatten med seg selv og familien – om det er basert på en indre motivasjon eller relatert til forfedrenes forvaltning og familiers gang. Det skal vi ha stor respekt for. Men i Sverige, som ikke har en odelslov, ser vi at mange gårder fortsatt overdras innen familien, så det å ha en odelslov som forutsier arverekkefølgen, er ikke nødvendigvis viktig. Men den store utfordringen her er at den ikke gir andre muligheten til å komme inn. Det er en av de viktige debattene knyttet til denne saken.

For Venstres del skiller vi mellom odelsretten og åsetesretten, og vi vil ikke fjerne åsetesretten. Det viktigste for oss er å fjerne den grunnlovfestede odelsretten.

Martin Kolberg (A) [11:56:18]: Landbruket vårt er en juvel i det norske samfunnet. Landbruket er en av hjørnesteinene i det som gjør at Norge er Norge, slik representanten Dag Terje Andersen også sa.

Det er ofte mye negativ diskusjon om landbruket. Men det som er viktig å si i forbindelse med den diskusjonen, er at landbruket som landbruk og som produksjonsindustri i Norge er effektivt. Det produserer veldig mye mat. Det produserer god mat. Det representerer matvaresikkerhet. Det har stor betydning for at Norge fortsatt er et desentralisert samfunn, for det sikrer bosetting og dermed det som kalles for samfunnskulturen. Derfor begynner jeg dette innlegget med å si at det norske landbruket er en juvel i det norske samfunnet.

Jeg registrerer i denne debatten at høyrepartiene går langs sin tradisjonelle historiske linje – motstanden mot odelsretten. Det vil si at i de tidligere tider – i de virkelige tidligere tider – var de ikke notoriske motstandere av den. Men i det en kan kalle det moderne Norge, er det en tydelig historisk linje i høyrepartiene og på høyresiden i det norske samfunnets kamp mot odelsretten.

Hva er motoren i det? Jo, vi hører en del av argumentene her. Men jeg synes vi skal henge den såkalte politiske bjella på katten. For det som er motoren i argumentasjonen fra høyresiden, er at de vil ha den private eiendomsretten i landbruket, selvfølgelig. Det vil vi også. Men de vil ikke ha reguleringer som stiller kapitalen utenfor mulighetene til å kjøpe opp og overta, slik at norsk landbruk kan bli industri i stedet for en del av det norske samfunnet som matprodusent og kulturinstitusjon. Det er det de driver med, også i denne debatten her. Det er det historiske angrepet – det er deres hensikt. Familielandbruket skal bort. Fond og utenlandske kapitalinteresser skal inn. Odelsrettens beskyttelse i Grunnloven må derfor vekk som første etappe på å forandre odelsloven på en måte slik at dette kan skje.

Jeg forstår det veldig godt sett fra deres synspunkt. Hvis du har et liberalistisk syn på hvordan samfunnsøkonomien skal organiseres, er dette en av skansene som må falle. Så sett fra høyresiden forstår jeg godt hvorfor de gjør dette. Men da burde de si kunne det. Jeg registrerer f.eks. at representanten Kjenseth snakker om at sysselsettingen i landbruket er svak. Det er riktig at den har gått ned, fordi landbruket klarer omstillingen og klarer å effektivisere seg selv innenfor dagens ramme. Men det som ikke ble sagt – men som jeg sier– er at i de landene som ikke har odelsrett, og hvor landbruket er storindustri, har de enda færre ansatte enn i Norge. Det er et faktum – det kan leses ut av all statistikk i de landene som har en annen modell enn den norske.

Dessuten har dette selvfølgelig en annen hensikt. Det er den sentraliserende hensikten, nemlig å skape store enheter som en del av sentraliseringsprosjektet, sånn at kampen mot odelsretten faller inn i det store liberalistiske mønsteret som høyrepartiene står for. Jeg har sluttet å forundre meg over at Venstre kaster seg på den linjen. De har jo akseptert høyrepartiene og er på en måte blitt et høyreparti, rett og slett. De sier de er et liberalt parti, og et liberalt parti kan være greit nok, men de er først og fremst blitt et høyreparti. Standpunktet i denne saken er bare et nytt eksempel på at det er der Venstre befinner seg i sin egen historiske utvikling. De har alltid vært imot dette – det er riktig som det blir sagt – men dog, med de argumentene som vi nå hører, ser vi hvor de plasserer seg i det norske politiske bildet. Det er bare å registrere, men det er ikke noen grunn til at det ikke skal bli sagt.

Jeg vil avslutte med at jeg egentlig er veldig glad for og stolt av å kunne si at norsk sosialdemokrati og Arbeiderpartiet historisk og i dag beskytter norsk landbruk. Det er jeg stolt av, fordi det har noe med det store norske byggverket å gjøre, og vi ønsker ikke at det skal rives ned. Derfor er det fint at det som høyrepartiene og høyresiden i norsk samfunnsliv ønsker seg, heller ikke blir vedtatt i dag.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:02:35]: Odels- og åsetesretten er det viktigste lovgrunnlaget som sikrer en eierkultur som gir langsiktig forvaltning og bruk av landbruksarealer. Dette skjer når loven kobles sammen med lovpålagte plikter for personer som skal erverve eiendomsrett til gårdsbruk. Svært mange beslutninger fra eieren av en landbrukseiendom er knyttet til f.eks. fruktbarhet i jorda eller til skogskjøtsel. Beslutningene skjer fordi det er til fordel for neste generasjon. Investeringer skjer i mange tilfeller på tross av landbrukspolitikken, ikke på grunn av landbrukspolitikken. Den som skal overta, altså den som i mange tilfeller har odel, skal nyte godt av dagens investeringer og bruk av landbruksarealene om kanskje 30–50 år. Odelsloven er derfor en lov som fremmer økologisk tenkning. Det er en framtidsrettet lov, det er en moderne lov, og det er en tenkning vi burde ha mer av på flere samfunnsområder fordi den inspirerer til langsiktighet.

Hva er det saken om odels- og åsetesretten gjelder? Jo, odelsretten gir en gjenkjøpsrett som gir etterkommerne etter en odelsbonde rett til å kjøpe landbrukseiendom fra fremmede etter nærmere regler. Hensikten med åsetesretten er at etterkommerne etter odelsbonden skal kunne bli sittende med eiendommen, den gir et prisavslag som gjør det mulig å få en rimelig arbeidsinntekt fra landbruksarbeidet. Den er altså direkte knyttet til inntekt av arbeidet knyttet til jord og skog. Odelsrettens betydning er at det er et fast regelverk som avgjør hvem som kan kreve eiendommen når eieren dør eller eiendommen på annet vis skifter eier. Det gir altså forutberegnelighet med hensyn til hvem som skal overta, og forutberegnelighet gir den som har best odelsrett, mulighet til å forberede seg til overdragelsen gjennom erfaring og utdanning. Det er ikke sånn at den som har best odelsrett, har en plikt på seg til å overta, men en har en rett under forutsetning av at en oppfyller pliktene – ja vel, så har en en mulighet.

Odelsretten gir også mulighet til å beholde eiendommen udelt til neste generasjon får anledning til å overta til en pris som kan forrentes av driften. En kan altså ha eiendommen udelt når inntektene er slik at en økonomisk kan rå med å drive gården videre.

Alle personer i Norge kan erverve landbrukseiendom hvis de oppfyller pliktene som er knyttet til eiendomsretten, og alle disse personene kan opparbeide odel, uavhengig av alder, kjønn, etnisitet, legning eller religion. Odelsretten kan altså ikke sammenlignes med monarkiets arverekkefølge, det er grunnleggende feil.

Hva er så odelslovens største trusler? Jo, det er en odelsrett uten odelsplikter, altså at vi bare har en rettighetslov uten samfunnsmessige plikter for den nye eieren som overtar eiendomsretten. Dermed kan loven bli en eksklusiv rett for de få, og dermed blir den også et stengsel for de mange unge som er interessert i å drive gård og ønsker å oppfylle pliktene. Derfor er det viktig å koble odelsrett og odelsplikter nødvendig sammen, og det er Stortingets ansvar til enhver tid å følge opp dette.

Den andre hovedtrusselen mot odelsloven er manglende lønnsomhet for gårdens eier når det gjelder å drive gården for egen regning og risiko. Konsekvensen av manglende lønnsomhet er at man går fra å være eier og bruker til bare å være eier, og det gir et stort omfang av jordleie. Det er et for stort omfang av jordleie i dag, og det som er situasjonen, er at også mange store gårder leies ut, gårder som ingen for få år siden skulle tro ikke kunne drives for eierens regning. Det er gårder som har navn som Berg, Ås og Dal, det som er vingårdene rundt i Norge, de store gårdene som har alle forutsetninger for å drives for eierens regning, og som fram til den rike tida vi er i nå, også har blitt drevet for eierens regning.

Når Høyre, sammen med Fremskrittspartiet, sier at det kan bli bedre samsvar mellom eier- og brukerforhold i landbruket uten odelslov, så er det en påstand. Det er en ukorrekt påstand som ikke har empiri fra andre land. Det er bare å se til utlandet, hvor omfanget av jordleie er større – og det er naturlig, for i veldig mange av de landene er også betalingen for bruken av arealene dårligere, og dermed får man slike eiendomsforhold, kombinert med det lovverket som har vært der gjennom historiske tider.

Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre er motstandere av odels- og åsetesretten i odelsloven, og Høyre og Fremskrittspartiet er også motstandere av konsesjonsloven for landbrukseiendommer. Det å ta vekk odels- og konsesjonslovsystemet innebærer at det ikke blir krav til personlig privat eierskap. Det vil altså bli en likebehandling med de upersonlige selskapene, eksempelvis aksjeselskapene, det vil få en vekk fra den tradisjonen vi har hatt med familiejordbruk som eier- og bruksform, et familiejordbruk som har en fantastisk evne til å tilpasse seg situasjoner, en fantastisk evne til å tenke langsiktig og en fantastisk evne til å ta ansvar for egen situasjon til enhver tid og dyrke fram viktige verdier i samfunnet for øvrig. Ved at en tar vekk odels- og konsesjonsloven, tar en også vekk de samfunnsmessige pliktene, eksempelvis den personlige boplikten og den personlige egnetheten gjennom utdanning eller erfaring. Pliktene blir altså borte, vi får vekk det personlige private eierskapet, som mange tar fram som et forbilde når en snakker om jordbruksutviklingen i Norge kontra i andre land.

Debatten om odelslovens framtid klargjør de ideologiske forskjellene i Stortinget. Tilhengerne av odelsloven er for personlig privat eierskap med plikter til gårdsbruk, og folkevalgte kan i dette systemet påvirke innholdet i eiendomsretten. Vi har nå etablert en viktig allianse mellom Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og Kristelig Folkeparti i komiteen, og jeg regner med at Rødt og Miljøpartiet De Grønne vil støtte forslagene i salen. Slik har det ikke bestandig vært. Det har ikke bestandig vært slik at de røde partiene i Stortinget har vært tilhengere av odelsloven. Det er derfor en gledelig utvikling. Ikke minst har de grønne partiene medvirket til dette fordi de har hatt et moderne standpunkt om at eiendomsrett må kobles sammen med samfunnsmessige plikter. Dermed har alliansen blitt smidd mellom den grønne og den røde pol i Stortinget.

De som er motstandere av odelsloven, er representert med Høyre og Fremskrittspartiet. De har et syn som er knyttet til at eiendomsretten til gårdsbruk også kan erverves av upersonlige selskaper, ja, endog internasjonale selskaper som ikke kan pålegges samfunnsmessige plikter, verken personlig boplikt eller driveplikt.

Derfor står vi her overfor et viktig ideologisk skille i denne saken, som viser synet til de partiene som bygger på den økonomiske liberalismen, som Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, som ønsker odelsloven vekk. Det er partier som historisk fremmer kapitalinteressene på ulik måte. Det er en lang tradisjon at partiet Høyre har stått på denne linja. Fremskrittspartiet er nå helt med, og Venstre går lenger og lenger i samme retning – vekk fra en tradisjon hvor en korrigerer eiendomsretten med et lovverk, og der står odelslov og konsesjonslov sentralt.

Nils Kristen Sandtrøen (A) [12:11:48]: På merkedagene i mai feirer vi demokratiet vårt, fordeling av verdier i landet og ikke minst betydningen av arbeid.

Derfor har jeg lyst til å starte nettopp med arbeid. Som representanten Dag Terje Andersen så glimrende var innom, er lovverket vi har for hvordan naturressursene skal forvaltes, og hvordan verdiene skal fordeles, et av de beste og sterkeste instrumentene vi har for å prioritere verdien av arbeid framfor finansiell spekulasjon. Det er sannheten, det er kjernen, og det er essensen i denne debatten. For vi ser hva den økonomiske liberalismen fører til i land etter land, hvor verdien av arbeid degraderes, mens stadig mer verdier samles hos noen få av de aller rikeste. Og vi ser hvor viktige våre lover er for å sørge for at også unge folk kan ha en framtid med arbeid.

Da Sylvi Listhaug var landbruksminister, var det et av hennes mest framtredende poenger å endre på hvordan prisene på eiendommer skal bestemmes. Det ga seg utslag i at det ble dyrere å få en inngangsbillett til arbeid. Når det blir dyrere å skaffe seg en gård å kunne leve av, vet vi hva som er resultatet – det blir færre som kan ha denne typen arbeid.

Og som jeg sa: Vi feirer også demokratiet vårt i mai. I mange land har man sett at det ikke har vært mulig i praksis å utvikle det samme levende demokratiet som vi har i Norge, og det handler også om at eierskapet til naturressursene ofte har vært samlet på noen få hender og hos en liten elite. I Norge fikk vi odel, i andre land har man adel. Det er den praktiske forskjellen. Og hvis vi tenker oss et område av verden som Sør-Amerika, er det nettopp konsentrasjonen av makten over eiendom som har gjort det veldig vanskelig for vanlige folk å ta del i samfunnsutviklingen, styre over denne og ha en rettmessig del av verdiene som skapes.

Representanten Leirstein sa noe interessant i sitt innlegg. Han mente at konsesjonslovene i praksis kunne være med på å sørge for de poengene som jeg har tatt med her. Men da glemte representanten Leirstein å si at Fremskrittspartiet også vil fjerne konsesjonslovene. Så dette er ikke kun en debatt om én del av lovgivningen vår knyttet til naturressurser og jord – nei, det er en grunnleggende ideologisk debatt om hvordan naturressursene våre skal forvaltes, og hvordan verdiene skal fordeles.

Denne typen lovgivning vil bare vise seg å være viktigere og mer framtidsrettet enn noensinne i en tid da multinasjonale selskaper i stadig større grad forsøker å ta kontroll over verdier på tvers av landegrensene våre. Da er det bekymringsfullt at et parti som Venstre ikke ser at det er noen viktige norske verdier som faktisk står på spill i denne debatten. Det må være mange tidligere medlemmer av det partiet som stiller seg store spørsmål om hvor kampen for demokratiet og fordeling av naturressursene faktisk ble av, i alt vi har sett av liberalistisk utvikling i partiet Venstre.

Vi har i Norge hatt personligheter som Johan Castberg, som representerte Arbeiderdemokratene, men som var meget forut for sin tid i å kjempe for fordeling av verdiene fra naturressursene. Vi trenger mer av den typen framtidsrettet tenkning, ikke en markedsliberalisme som har slått feil i stadig flere deler av verden, og som vi ser skaper mangel på arbeid og ikke minst økende forskjeller mellom folk.

Ketil Kjenseth (V) [12:17:05]: Jeg føler det er veldig naturlig å starte ved siste talers avrunding, med konsesjonslovenes far, Johan Castberg, som var fra min hjemby, Gjøvik. Han satt i regjering med en Venstre-leder og statsminister, Gunnar Knudsen, som også var opptatt av å holde ressursene i hevd. Det var også Castberg. Han gikk ikke i front for å opprette konsesjonslovene, som Venstre fortsatt vil beholde, for at ressursene ikke skulle være i drift. Han gikk ikke i bresjen for det for at norske bygder skulle gro igjen.

Det samme gjelder i dag: Det vi skal forvalte, må være i takt med tida. Det gjelder også politikken. Fra Venstres ståsted handler dette mer om å ha en lov som konserverer, enn en lov som er med på å utvikle. Nettopp det ser vi nå. Det er da innlegget fra representanten Martin Kolberg kommer til kjernen av det som det handler om: Jo mer frossenpizza og jo færre ferskvaredisker vi får i norske matbutikker, jo mindre rett får representanten Kolberg. Det er midt i den debatten vi står, om forvaltning og hvordan vi skal organisere disse ressursene. Nå er de tre store grossistaktørene i ferd med å få en enorm makt over norsk landbruk, og det er en utvikling vi ikke kan sitte og se på. Vi må snart innføre konsesjon for å drive grossistleddene. De tre har så å si alle utsalgsstedene for mat i Norge. Det blir færre og færre ferskvaredisker og flere og flere kjøledisker. Vi ser snart bare slike store «racks».

Dette er også en del av de tendensene vi har i landbruket, med at det er for lite fornyelse og for få ideer til utvikling. Dermed skjer sentraliseringen av seg selv når vi er inne på den veien vi er inne på nå. Ut fra et norsk kostnadsnivå ser vi at det holder prisene nede – selvfølgelig – men det har jo også sammenheng med hvordan vi organiserer handelspolitikken for øvrig.

For Venstres del vil vi fortsatt beholde konsesjonslovene. Det er viktig. Med dem kan vi regulere mye av det denne debatten handler om. Hvis vi går tilbake til 1990-tallet, var jeg ganske engasjert i dette, ut fra et ungdomspolitisk perspektiv. Vi stilte da spørsmål til mange kommuner om hvor mange det var som fikk utsettelse på femårsfristene vi da hadde på bo- og driveplikten og på konsesjon. Ganske gjennomgående fikk vi til svar at det fikk mange veldig lett. Da går det 5, 10 og 15 år uten at det skjer noe på gårdene. Det betyr at driverne, som blir eldre og eldre, sitter på vent til det skal skje en overdragelse, mens den yngre generasjonen også sitter og venter og henter mer inntekter utenfor landbruket. Dette er noe av det som vi ser nå ute i bygdene – den strikken tøyes lengre og lengre, i påvente av noe. Men det er ingen som vil ta noen store grep for å sikre investeringene – hva som skjer med teknologien i landbruket nå, hvor det er ganske store investeringsløft knyttet til å ta i bruk ny teknologi.

Dette er en stor utfordring for den tradisjonelle kanaliseringen som strukturpolitikken har hatt i Norge, som jeg er helt enig i at er veldig viktig, men som nå er i ferd med å dra mye produksjon ut av distriktene og ned til de sentrale landbruksområdene, fordi det er mye leiejord i spill, det er mange ressurser som ikke drives av dem som eier. Dermed skjer det en strukturendring utenfor vår kontroll, og det er den vi må hanke inn igjen.

Arne Nævra (SV) [12:21:41]: Det er gode grunner, på begge sider i denne saken, til å være enige om noe med de blå og de mørkeblå og de lyseblå, for det er et poeng at mange veldig jordbruksinteresserte mennesker har problemer med å skaffe seg et bruk. Men dette kan delvis ordnes gjennom konsesjonskrav til bruk på salg. Likevel er det et lite poeng, det skal vi ærlig innrømme, men ulempene, farene ved å fjerne grunnpilaren i norsk jordbruk, mer enn oppveier dette.

La oss sammenligne bitte lite grann med Danmark. De er medlem av EU. Det gjør ikke saken bedre, for her har det vært fritt fram for en strukturendring og et systemskifte som har gjort den gamle bonden til gårdsgutt på tidligere eiendom. En bondetalsmann i Danmark sa det sånn: Danske jordbrukere kan bli traktorførere for utenlandske kapitalfond. Rundt 1970 ble 55 pst. av dansk mat solgt til utlandet. Nå er det nærmere 90 pst. Vi har sett en storstilt industrialisering og kapitalisering i dansk jordbruk. I januar 2015 var gjelden i dansk jordbruk på 371 mrd. kr. Lønnsomheten for små og mellomstore bruk har sunket kraftig.

Spørsmålet er da: Hvor mye har fraværet av odels- og åsetesretten, slik vi kjenner den i Norge, hatt å si i dette bildet? Jeg ser det sånn at fjerning av odels- og åsetesretten er en del av de tiltak som høyrepartiene prøver å få igjennom i norsk jordbruk. Vi ser det gang på gang i forbindelse med holdningene i jordbruksoppgjøret. De tenker kvantitet mer enn kvalitet, samfunnsansvar for selvberging og produksjon, bærekraft og langsiktighet, som burde vært målet. Det er kanskje akkurat det ordet – stikkordet «langsiktighet» – som er selve bærebjelken i jordbruket og odelsinstituttet, slik vi kjenner det i Norge.

Det blir gjerne sagt at du skal gi fra deg gården i bedre forfatning enn da du overtok den. Selvfølgelig skal man det. Det skulle nesten bare mangle at ikke gården skulle økt i verdi, ha blitt bedre, holdt bedre i stand i løpet av en generasjon. Det er akkurat dette prinsippet og det ordtaket som odelsinstituttet sikrer og oppfyller.

Jeg kunne vanskelig være mer enig med representanten Kolberg i hans analyse. Vi vil ikke ha fond som investerer i norsk landbruk for å få en industrialiseringsutvikling. Her bryter på et vis høyrepartiene med den klassiske eiendomsretten, retten til å drive egen jord. Nå forsvarer de ikke eiendomsretten, men retten til etter hvert å handle med jord, handle med bruk som med eiendommer i byen. Da tror jeg rett og slett at det for de jordbruksinteresserte som har lyst til å grave i jorda, lyst til å utvikle sine interesser og få et jordstykke, ikke blir lettere, men faktisk vanskeligere enn i dag, selv uten odel. Norsk jordbruks unike modell med familiejordbruket ville blitt historie hvis forslaget til grunnlovsendring hadde blitt vedtatt.

Med alle de svakhetene som vi kan se i jordbruksutviklingen i Norge, har det over lang tid vært en suksess, for distriktene og for bosettingen. Jeg må si jeg synes det er et dristig forslag, og jeg synes det samsvarer veldig lite med den generelle opinionen i folket og ikke minst med følelsen på landsbygda og selvfølgelig blant bøndene selv.

Nils T. Bjørke (Sp) [12:26:22]: Det er fullt lov å ha ulikt syn på odelslova, men når argumentasjonen vert som han er i dag, at ein må fjerna odelslova for at andre reglar kan sikra landbruket, er dilemmaet nettopp at både Høgre og Framstegspartiet har gått i bresjen for å fjerna mange av dei reglane som har sikra eit landbruk med variert bruksstruktur over heile landet. Venstre seier at ein ikkje får nye inn i næringa. Det er ikkje odelslova som er det største problemet for ungdom for å koma inn i næringa i dag. Det er faktisk fire av ti bruk som blir selde utanom slekta. I dag er den store utfordringa for dei som har interesse og gjerne utdanning, men ikkje økonomi, at det er andre interesser som står bak kjøp av mange av gardsbruka som kjem på fritt sal. Det er fordi ein har opna opp.

Det var snakk om at ein fekk fritak. Då må ein gjera noko med bu- og driveplikta og med konsesjonsregelverket, at ein stiller strengare krav til dei som skal overta. Det er det som kan hjelpa på dette, ikkje å fjerna odelslova. Det må vera lønsemd slik at dei som vil, har moglegheit til å driva garden.

Når det vert trekt fram at det er mindre i ferskvarediskar på grunn av odelslova, må eg lura på kvar representanten har vore. Utfordringa i dag er konsentrasjonen i handelsnæringa, i distribusjonsnæringa. I dag veit ein at mange av dei som driv butikk, har både kapital og lyst til å gå heilt bak i verdikjeda og få hand om og styra verdikjeda frå gardsbruket og heilt fram. Det vil i alle fall ikkje gje større mangfald, det vil gje mindre.

Det er nok av bønder som har satsa på nisjeproduksjon, lokal matproduksjon og andre ting, men dei må koma fram. Utfordringa deira er kampen med dei store kjedene, som styrer.

Hadde Venstre verkeleg vore villige til å vera med på å få til ei satsing på eit større mangfald? Ta Gjøvik som eit døme – der har det vore ei lokal satsing på stimuleringspakkar etter initiativ frå Senterpartiet. Det har ført til at det er lite fråfall av gardbrukarar der. Men det må vera lønsemd om ein skal klara å lyfta dette.

Eg hadde sett pris på om ein var litt meir ærleg i tilnærminga. At ein har ein prinsipiell motstand mot odelslova, synest eg er heilt greitt, men ein må prøva å vera tydeleg på kva ein vil.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:29:27]: Jeg vil bare komme med en kort kommentar.

Vi behandler to forslag om å oppheve odels- og åsetesretten, § 117, fra Høyre og Venstre. Fra Høyres side var det seks representanter som sto bak det, Gunnar Gundersen, Michael Tetzschner, Svein Flåtten, Anders B. Werp, Olemic Thommessen og Ingjerd Schou. Tre av dem er representanter i dag. Det som er meget spesielt, er at ingen representanter for Høyre har tatt ordet i denne debatten. Kanskje forslaget om opphevelse av § 117, odels- og åsetesretten, ikke blir gjentatt i neste stortingsperiode. Kraften mot odelsloven i Høyre er i hvert fall ikke til stede i dagens storting. Forslagsstiller Tetzschner tar ikke ordet og har forlatt salen før debatten er ferdig.