Stortinget - Møte mandag den 14. mai 2018

Dato: 14.05.2018
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 229 S (2017–2018), jf. Meld. St. 8 (2017–2018))

Søk

Innhold

Sak nr. 8 [17:07:48]

Innstilling fra finanskomiteen om Ny forskrift for pengepolitikken (Innst. 229 S (2017–2018), jf. Meld. St. 8 (2017–2018))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra finanskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 15 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Henrik Asheim (H) [] (komiteens leder og ordfører for saken): Jeg viser til Meld. St. 8 for 2017–2018, om endringer i pengepolitikken. Dette er en tilpasning og en modernisering av den forskriften som ble innført i 2001. Den gangen innførte man både et inflasjonsmål og samtidig en handlingsregel for innfasing av oljepenger i norsk økonomi. Forskriften er allerede innført, da denne fastsettes av Kongen i statsråd og ikke av Stortinget. Det fremkommer av meldingen at denne er utformet og modernisert i samråd med relevante fagmiljøer, og på den måten også er godt forankret i disse.

Finanspolitiske tiltak, som f.eks. da oljeprisen halverte seg to ganger i forrige stortingsperiode, kan gi gode resultater. Det viste man også den gangen, hvor man raskt kom ut av en nedadgående trend. Men den typen tiltak tar ofte lengre tid, da de må gjøres i budsjettprosessen. Derfor er pengepolitikken en raskere og mer effektiv måte, og derfor kaller man også pengepolitikken for førstelinjeforsvaret i konjunkturstyringen i landet vårt.

Det er viktig å si at erfaringene med inflasjonsmål har vært gode. Grunnen til det har også vært at tilliten til inflasjonsmålet stadig har vært økende i pengepolitikken. Det er nødvendig for å bevare den tilliten at man da også oppdaterer og moderniserer ordlyden slik at forskjellen på praksis og hvordan ordlyden er, ikke blir for stor. Derfor er det altså nødvendig med disse oppdateringene som regjeringen nå har innført.

Forskriften slår fast at inflasjonsmålet skal være både fremoverskuende og fleksibelt. I den tidligere forskriften sa man at pengepolitikken «skulle bidra til å stabilisere utviklingen i produksjon og sysselsetting». Denne ordlyden er nå endret til at man skal «bidra til høy og stabil produksjon og sysselsetting». Det er viktig å si at pengepolitikken ikke skal ha hovedansvaret for høy sysselsetting. Men sammen med ansvarlige parter i arbeidslivet, en god lønnsdannelse og gode rammevilkår for arbeidsmarkedet, i tillegg til finanspolitikk som fremmer vekst og stabilitet, er pengepolitikken viktig for å sørge for også sysselsettingen.

En annen ting som nå endres i forskriften, er at man legger inn at pengepolitikken skal motvirke oppbygging av finansiell ustabilitet. Dette har det også vært bred enighet om i fagmiljøene før det ble innført. Igjen: Dette er ikke pengepolitikkens hovedansvar, men pengepolitikken skal bidra til det.

Så reduseres inflasjonsmålet fra 2,5 pst. til 2 pst. Dette er en endring fra 2001, da tallet ble satt et halvt prosentpoeng høyere enn i landene rundt oss. Grunnen til det var naturligvis at i 2001 skulle man fase inn ganske store oljeinntekter i norsk økonomi. Nå slår Finansdepartementet selv fast at tiden for store innfasinger av nye beløp er lagt bak oss, og at man nå kun vil se den typen tiltak i form av finanspolitiske tiltak. Med andre ord er 2 pst. som inflasjonsmål i praksis det samme som alle sammenlignbare land rundt oss har. I tillegg samsvarer dette med den faktiske gjennomsnittlige inflasjonen som har vært siden inflasjonsmålet ble innført i 2001.

Norges Bank slår i brev fast at endringene klargjør mandatet som er gjort i denne forskriften, og at det ikke fører til vesentlige endringer i utførelsen av pengepolitikken.

Med andre ord er det kanskje noe spesielt at et flertall i komiteen i merknader, på tross av all denne oppramsingen av argumentasjon, faglige råd og brev fra Norges Bank, går imot en reduksjon av inflasjonsmålet. Det er allikevel viktig å si at det ikke foreligger noen forslag i saken, og at en enstemmig finanskomité foreslår å vedlegge meldingen protokollen.

Rigmor Aasrud (A) []: Saken som debatteres i dag, reiser to spørsmål: Bør målet om inflasjon settes ned? Regjeringspartiene mener ja, vi andre mener nei. Og bør Stortinget, ikke bare regjeringen, ha en mening om saken? Regjeringspartiene sier nei, vi sier ja, selvsagt.

Det første og det viktigste spørsmålet først: De siste ti årene har norsk økonomi vært gjennom to store kriser. Først kom finanskrisen. Den rystet ikke bare norsk økonomi, men store deler av den vestlige verden. Arbeidsledigheten rammet mange, også i Norge. Vi kom godt gjennom den krisen. Så kom oljeprisfallet, med stor uro særlig på Vestlandet. Mange ble uten arbeid, flest på Vestlandet, men også i resten av Norge.

Pengepolitikken har en rolle i sånne situasjoner, og sentralbankens mulighet til å styre med et fleksibelt inflasjonsmål har vært riktig. I stortingsmeldingen som vi har til behandling i dag, beskrives erfaringer med 17 års inflasjonsstyring. Beskrivelsene viser at erfaringene stort sett er gode, men også utfordringene vies oppmerksomhet. Eksperter som har tatt kontakt med oss, og som har uttalt seg etter at forskriften ble vedtatt, har ulik oppfatning. Noen mener det var riktig det som skjedde, mens andre stiller spørsmålet om det var riktig å redusere inflasjonsmålet, og særlig stilles det spørsmål om tidspunktet var riktig.

Steinar Holden, som er en mye brukt utreder for norske myndigheter, har sagt følgende om å senke inflasjonsmålet:

«Jeg tror det senkede målet for prisveksten vil føre til lavere sysselsetting og flere uten jobb.»

Flere uten jobb er ikke det Norge trenger. Andelen som er i jobb, går ned. Høy sysselsettingsandel har lenge vært et adelsmerke for Norge. Nå er vi ikke lenger i tet – vi er ikke engang på pallen. Ifølge OECDs tall har vi rykket ned til sjuende plass.

Den bekymringen må tas mer på alvor, for det hjelper ikke at vi har hatt en nedgang i ledigheten. Det er opplagt behov for mer fokus på sysselsettingsandelen og å få flere folk i arbeid. For arbeid er nøkkelen til inntekt, som gir folk frihet. Arbeid gir mulighet til det fellesskapet som arbeidsplassen er, og til å skaffe seg egen bolig, og det gir skatteinntekter til fellesskapet, som vi bruker til velferd.

Den skjøre veksten vi har sett i sysselsettingen den siste tiden, kommer i for liten grad i de høyproduktive yrkene, de som eksporterer, og som skaffer Norge inntekter. Når professor Holden frykter høyere rente ved et lavere inflasjonsmål, må det være lov å være bekymret for den eksportrettede industrien. LO støtter også Holden i at lavere inflasjonsmål kan føre til færre jobber. Så når lederen av finanskomiteen har sagt at Arbeiderpartiet forlater den ansvarlige linjen ved å stille spørsmål om dette, er altså svaret: Vi vil sette sysselsetting først.

Så over til det andre spørsmålet, arbeidsdelingen mellom storting og regjering. Saken vi har til behandling, dreier seg om en forskrift som er vedtatt i tråd med den arbeidsdelingen som er mellom storting og regjering. Det er regjeringen som har forskriftskompetanse, og det er regjeringen som har ansvar for å fatte vedtak som omhandler pengepolitikken. Det står sågar i loven at Stortinget skal underrettes om beslutninger som gjelder pengepolitikken, så raskt som mulig. Det har regjeringen gjort ved å legge fram Meld.St.8 for 2017–2018, Ny forskrift for pengepolitikken.

En melding til Stortinget benyttes i saker der regjeringen ønsker å drøfte problemstillinger med Stortinget. Pengepolitikken er en viktig del av den helhetlige økonomiske politikken, og derfor må det selvsagt være lov for Stortinget å ha en mening om den, særlig når regjeringen velger å legge fram en melding til drøfting. Burde ikke Stortinget mene noe? Ja, da burde heller ikke regjeringen ha lagt fram meldingen. I beste fall mener jeg at regjeringen burde konsultert Stortinget med en reell konsultasjon. Vi registrerer at mindretallsregjeringen ikke gjorde det. Nå påhviler det regjeringen et ansvar for å utvise fleksibilitet i styringen av pengepolitikken. Sysselsetting må veie tungt også når inflasjonsmålet nærmer seg 2 pst.

Helge André Njåstad (FrP) []: I finansmarknadsmeldinga som vart lagd fram våren 2016, vart Stortinget varsla om at Finansdepartementet skulle setja i gang eit arbeid for å modernisera forskrifta for pengepolitikk, som me no har vorte orienterte om gjennom denne meldinga. Den tidlegare forskrifta stammar frå 2001 og fokuserer på dei utfordringane som då var aktuelle. Det har vore ei stor utvikling sidan den gongen og nødvendig å gjera den oppdateringa.

Våre erfaringar med styring etter inflasjonsmål har vore gode. Me har sidan 2001 hatt låg og stabil inflasjon, og arbeidsløysa har heldigvis vore forholdsvis låg i denne perioden. Dei nye retningslinjene for pengepolitikken legg eit godt grunnlag for at Noregs Bank kan vidareføra ein pengepolitikk som nyter tillit i finansmarknaden og i samfunnet elles. Blant endringane som no blir gjorde, er at inflasjonsmålet, som har vore mykje omtalt, blir endra frå 2,5 pst. til 2 pst.

No som perioden med innfasing av oljepengar i hovudsak er bak oss, finst det få grunnar til å ha eit høgare inflasjonsmål enn samanliknbare land. Eit viktig moment som er verdt å merka seg, er at i den perioden me har lagt bak oss sidan 2001, har inflasjonsmålet på 2,5 pst. i snitt lege på berre 2 pst.

Det er også verdt å merka seg at Noregs Bank i pressemelding den 15. mars skreiv at dette ikkje ville føra til vesentlege endringar i utøvinga av pengepolitikken, og at inflasjonsstyringa er fleksibel. Pengepolitikken me fører, kan ikkje ta hovudansvaret verken for høg sysselsetjing eller for finansiell stabilitet, men kan vera ein viktig bidragsytar saman med andre tiltak. Når ein kan vedta pengepolitiske tiltak raskt, effektivt og dei får tidleg effekt på heile økonomien, er det ikkje rart at det blir kalla førstelinjeforsvaret i konjunkturstyringa. Ein skulle difor tru at det er viktig for alle partia i denne salen at ein har eit slikt instrument som vil sikra både kronekurs, arbeidsplassar og norsk økonomi som heilskap.

Eg merka meg også innlegget til Arbeidarpartiets finanspolitiske talsperson, Rigmor Aasrud. Eg hadde forventa at i lys av det som skjedde då ein gjekk ut med synet sitt på inflasjonsmålet, hadde ein hatt ei litt meir audmjuk framtoning frå denne talarstolen, spesielt når ein såg kva marknaden svarte med på Arbeidarpartiets politikk den gongen. At eg er rykande ueinig med Arbeidarpartiet i mykje, trur eg at alle vil forstå, men at Arbeidarpartiet vel å ta ei slik tilnærming som marknaden responderte direkte på, hadde eg trudd at ein skulle møta meir audmjukt frå Arbeidarpartiet sjølv.

Dette viser ei stor endring i norsk politikk etter 2017. Det er ikkje ei utvikling eg ser positivt på, at opposisjonen vel å gå vekk frå innarbeidde rutinar for ansvarsfordelinga mellom storting og regjering, og at ein attpåtil gjer eit nummer av at Stortinget burde ha vore konsultert i slike typar spørsmål. At Stortinget blir informert på ein måte som dette, er heilt naturleg, men at Stortinget skulle ha vore konsultert på førehand i ei sak som dette, trur eg ikkje Arbeidarpartiet meinte då dei sjølve sat i regjering, og eg kan ikkje hugsa at det var praksisen i 2001. Så vidt eg har registrert, var det akkurat same praksis den gongen, at finansministeren orienterte Stortinget samtidig som ein fastsette forskrifta. Ein kunne brukt mange ord og uttrykk for å illustrera Arbeidarpartiets handtering av denne saka. Eg vel heller å sitera sjeføkonom i NHO, Øystein Dørum, som sa til VG:

«Dette er historisk: Jeg kommer ikke på noe eksempel i noe moderne demokrati hvor parlamentet overprøver den fullmakten regjeringen har til å endre forskriften som bestemmer inflasjonsmålet. Det er veldig spesielt».

Det er lett å seia seg einig med NHOs økonom i det.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Jeg må si at det er en merkverdig argumentasjon, som jeg har hørt både gjennom media og senest fra representanten Njåstad, om at det nærmest ikke skulle være en sak for flertallet på Stortinget å mene noe om inflasjonsmålet når regjeringen selv har lagt fram en sak om det. Det er regjeringen som har lagt fram en sak for Stortinget, som skal behandles i Stortinget, og flertallet gir uttrykk for hva de mener om den forskriftsendringen som er blitt gjort.

Til hvem som har ansvaret for eksempelvis endringer som måtte skje i markedet som følge av den uavklarte situasjonen som har oppstått: Ja, det bør jo nettopp påhvile regjeringen et stort ansvar når det gjelder det en her har gjort. Forskriften for pengepolitikken skal basere seg på langsiktighet, skal basere seg på stabilitet, og når en gjør endringer, bør de være vel begrunnet, og de bør være godt forankret. Det er regjeringens ansvar.

Fra flertallets side har vi vært veldig tydelig i merknadene. Det er ikke snakk om en overstyring av regjeringen. Tvert imot starter flertallets merknader med at forskriften for pengepolitikken er regjeringens ansvar. Men så gir samtidig flertallet uttrykk for bekymring for det som er gjort, til den debatten som har vært rundt det, og til den prosessen som har vært knyttet til endringer i inflasjonsmålet, som står beskrevet i meldingen. Vel, der står det referert til at det har vært et seminar om pengepolitikk i regi av Finansdepartementet, der det har vært noen få bidragsytere til stede, og der det blant de bidragsyterne som har vært der, bl.a. har vært personer som i ettertid har gått hardt imot den endringen som har skjedd, eksempelvis professor Steinar Holden ved UiO. Så står det at en har hatt bilaterale møter med enkelte fagøkonomer fra akademia og arbeidslivsorganisasjoner. Vel, det er ikke en tilstrekkelig god prosess når det gjelder å sikre en bred forankring og sikre at det er velbegrunnet.

Til endringene i inflasjonsmålet: De er ikke godt begrunnet fra regjeringens side, og det er også blitt vist her at de ikke er godt forankret. Vi har tidligere hørt finansministeren presentere saken uten å kunne gi noen god begrunnelse for hvorfor det var viktig å redusere inflasjonsmålet fra 2,5 pst. til 2 pst. Jeg har også utfordret sentralbanksjefen ved flere anledninger, senest i dag på høring, om hva den nye forskriften konkret vil bety av endret praksis fra bankens side. Det er heller ikke der veldig godt å få ut hvorfor dette er viktig å få gjort nå. Det er ledende økonomer og også aktører i den norske samfunnsdebatten som peker på utfordringene ved det som er gjort, og alt annet likt vil en endring og en reduksjon i inflasjonsmålet fra 2,5 pst. til 2 pst. redusere statens mulighet til å drive motkonjunkturpolitikk.

Gitt finanskrisen og den langvarige lavrentesituasjonen som har vært de siste 17 årene, er det bemerkelsesverdig at regjeringen mener at det tilsier et lavere inflasjonsmål. Dette gjelder ikke bare i Norge. Det ble vist til at vi skal se til andre land. Vel, den tidligere sentralbanksjefen i USA, Janet Yellen, var ute senest i fjor sommer og argumenterte mot at en burde ha lavt inflasjonsmål, og sa at erfaringene tilsier at en bør øke inflasjonsmålet – det er noe av det mest kritiske for dagens pengepolitiske beslutningstakere. Sjeføkonom Kari Due-Andresen har kalt beslutningen om å redusere inflasjonsmålet lite moderne og overraskende, og viste at senkningen i inflasjonsmålet går på tvers av både den internasjonale pengepolitiske diskusjonen og råd fra akademisk hold. Steinar Holden har blitt sitert her fra talerstolen tidligere, og sjeføkonom Kjersti Haugland har advart mot endringer.

En situasjon der normalrentenivået både internasjonalt og i Norge forventes å bli permanent lavere i framtiden enn det har vært tidligere, tilsier at en må ha høyere inflasjonsmål for å oppnå det samme pengepolitiske handlingsrommet som tidligere. Så har også LO vært ute og vist til at det er negativt med reduksjon i inflasjonsmålet, og at organisasjonen bl.a. er bekymret for endringene som kan redusere konkurranseevnen.

Oppsummert: Det er særdeles viktig når en skal gjøre endringer i inflasjonsmålet, at de er godt begrunnet og godt forankret. Den offentlige debatten som har vært i etterkant, har vist til fulle at så ikke har vært tilfellet.

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Økonomien i Norge og verden har endret seg mye i de 17 årene som har gått siden 2001. Vi har også vært igjennom en verdensomspennende finanskrise. Pengepolitikkens styrke har vært at den likevel har vært preget av stabilitet gjennom disse årene, noe som har økt troverdigheten til både penge- og finanspolitikken.

Norges Banks utøvelse av pengepolitikken har likevel utviklet seg siden forskriften fra 2001 ble fastsatt. Det er riktig, etter SVs mening, at forskriften oppdateres til å gjenspeile den faktiske utøvelsen av den og ny kunnskap. Jeg vil likevel – som flertallet i innstillingen – understreke betydningen av langsiktighet og stabilitet, og at endringer bør være godt begrunnet og bredt forankret.

Når det gjelder forankring, viser denne innstillingen at dette ikke har vært godt nok fra regjeringens side. Pengepolitikken bør være langsiktig og stabil. Ingen er tjent med endringer hver stortingsperiode. Derfor påhviler det den til enhver tid sittende regjering og finansminister et ansvar for å sikre god forankring og dialog med Stortinget når endringer gjennomføres. Innstillingen viser at det ikke har vært tilfellet her.

Så til begrunnelsen. Det er grunn til å minne om at regjeringen ikke utelukkende begrunner endringen med at forskriften skal gjenspeile gjeldende praksis. Meldingen vektlegger at innfasing av oljepenger framover blir lavere, målt som andel av Fastlands-BNP. Dette vil ifølge regjeringen dempe prisstigningen i årene som kommer. Regjeringen sier at forskjellen mellom 2,5 pst. og 2 pst. ikke skal overdrives. Det kan stemme. Samtidig: Pengepolitikk er ikke laget for godværsdager. Den blir testet når det blåser opp til storm. Spørsmålet som må stilles når pengepolitikken nå endres, er hvilke strategier det blir lagt opp til når ruskeværet setter inn. Da er det særlig to ting som peker seg ut:

For det første er det et sterkt signal at inflasjonsmålet senkes. Det er en beskjed til sentralbanken om å slipe rentevåpenet. Med et lavere inflasjonsmål skal det mindre til før renten settes opp. I praksis vil sentralbanken f.eks. kunne nulle ut et godt lønnsoppgjør, eller hvis inflasjonen etter hvert begynner å stige, vil forskjellen i inflasjonsmål få større betydning for Norges Banks rentesetting. Dette vil bl.a. innebære at kjøpekraften inndras for folk flest, gjennom høyere rente. Redusert etterspørsel i økonomien gir redusert behov for arbeidskraft og fall i sysselsettingen, noe som også har en fordelingspolitisk slagside. Økt rente styrker også – som kjent – kronen og gir dårligere konkurranseevne for norsk industri.

Men så argumenterer Norges Bank med at et lavere inflasjonsmål vil innebære lavere rente på sikt. Argumentet bak er at aktørene i økonomien er fremadskuende, de vil endre sine forventninger og handle i tråd med et lavere inflasjonsmål. Dette er velkjent økonomisk teori, men det er gode grunner til å sette spørsmålstegn ved om det kommer til å stemme i praksis. I virkeligheten ser vi at det er frontfagmodellen for lønnsdannelse og rentesettingen som er avgjørende for inflasjonen, slik både LOs sjeføkonom, Roger Bjørnstad, og professor Steinar Holden har påpekt.

Regjeringen har også i nye forskrifter gitt Norges Bank et uttalt ansvar for finansiell stabilitet. Det er for så vidt et hensyn sentralbanken allerede tar. Men at det nå følges opp politisk, er et signal om regjeringens vurderinger. SV har i flere år nå advart mot gjeldsoppbyggingen i husholdningene, som er en trussel mot finansiell stabilitet. Den sterke boligprisveksten fram mot 2017 har gjort norsk økonomi mer sårbar.

Det er nærmest konsensus blant norske økonomer om at skattesystemet for eiendom bidrar til at eiendomsprisene vokser langt mer enn det de ellers ville ha gjort. Også Det internasjonale pengefondet har gjentatte ganger kommet med advarsler og oppfordret til å legge om skattesystemet. En omlegging av skattesystemet – med høyere skatt på eiendom og lavere skatt på arbeid – ville styrket finansiell stabilitet og satt Norges Bank i bedre stand til å ivareta produksjon og sysselsetting i sine vurderinger av rentebanen.

Formålet med økonomisk politikk er å sikre høy sysselsetting og produksjon. Dette hensynet burde etter SVs mening blitt løftet klarere opp i den nye forskriften. Om rentene settes opp for tidlig, vil det gå ut over sysselsettingen og produksjonen. Det er nå derfor viktig med fleksibilitet nettopp i pengepolitikken. I tillegg burde regjeringen ha sørget for å ta skattepolitiske grep mot gjeldsoppbyggingen framfor å skyve dette ansvaret over på Norges Bank. Reduserte subsidier til dem med dyrest og flest boliger, gjerne kombinert med lavere skatt på arbeid, ville økt både sysselsettingen og den finansielle stabiliteten.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) []: Det har vært en del oppmerksomhet knyttet til denne saken. Noe av det synes jeg har vært overdrevet. Samtidig vil jeg gjøre det helt klart at jeg tar selvkritikk på min kommunikasjon, som burde vært mer presis på at saken er regjeringas ansvar. Det er derfor vi ikke fremmer forslag i denne saken.

Kristelig Folkepartis standpunkt i innstillinga derimot står seg. Forslaget til vedtak, som en enstemmig komité står bak, er å ta saken til etterretning. I merknader har vi imidlertid sagt at vi er uenig i endringen av inflasjonsmålet. Det vi frykter, er at det kan gi økt realrente, sterkere kronekurs og lavere sysselsetting. Samtidig som vi sier at vi er uenige, viser vi i samme merknad til at disse spørsmålene etter sentralbankloven er regjeringas ansvarsområde, og vi tar altså regjeringas forslag til etterretning ved vedtak i saken. Når regjeringa først endrer en forskrift, men så likevel ber Stortinget om kommentarer, mener vi det er riktig å gi våre kommentarer i en sånn merknad. Det motsatte ville vært veldig spesielt.

Økonomisk teori tilsier i utgangspunktet at et lavere inflasjonsmål på sikt vil føre til at nominelle rater endres tilsvarende, og at det ikke blir endringer i realøkonomien. Det betyr at når inflasjonsmålet reduseres med 0,5 pst., vil lønns- og prisveksten og alle nominelle renter også reduseres med 0,5 pst. Dermed blir realrenta uendret, og det blir ingen vesentlig virkning på økonomien.

Utfordringen er at standard økonomisk teori her etter alt å dømme blir for enkel, som professor Steinar Holden ved Universitetet i Oslo har påpekt. Det virker lite realistisk at det reduserte inflasjonsmålet vil føre til at lønnsveksten i år eller neste år blir en halv prosent lavere enn det den ellers ville blitt. Partene i arbeidslivet ser på andre forhold i lønnsoppgjørene – som lønnsveksten i utlandet, overskuddet i bedriftene og den faktiske historiske prisveksten. Vi kan heller ikke ta for gitt at prisveksten vil bli særlig mye lavere på grunn av et lavere inflasjonsmål. Når inflasjonen blir høyere enn i dag, vil forskjellen i inflasjonsmål få større utslag. Hvis f.eks. Norges Bank antar at inflasjonen ligger an til å bli 2,4 pst., vil banken nå måtte heve styringsrenta. Det er vanskelig å si noe sikkert om hvor raskt og hvor store endringene vil være, men det er imidlertid klart at hvis inflasjonen stiger raskere enn anslått, vil det lavere inflasjonsmålet innebære at Norges Bank må heve renta raskere og mer enn banken ville gjort med et lavere inflasjonsmål – med sterkere krone og lavere sysselsetting som resultat.

Norges Banks egne tall innebærer grovt anslått 1 500 færre sysselsatte. I likhet med professor Steinar Holden ved Universitetet i Oslo frykter vi at effektene kan bli langvarige. Partene i arbeidslivet har lagt stor vekt på lønnsveksten i utlandet, selv om vi har hatt et inflasjonsmål som lå 0,5 pst. høyere enn andre land. Det har gitt oss litt ekstra slakk i forhold til inflasjonsmålet, som har bidratt til at Norges Bank har satt en lavere rente enn banken ellers ville gjort, som har gitt positiv stimulans til økonomien. Når inflasjonsmålene nå reduseres ned til nivået hos handelspartnerne, er det lite sannsynlig at partene i arbeidslivet vil ta sikte på lavere lønnsvekst enn hos handelspartnerne. Dermed gir vi fra oss den slakken vi hadde. Realrenta blir trolig høyere, og produksjon og sysselsetting blir lavere. Dette er bakgrunnen for at Kristelig Folkeparti sier seg uenig i regjeringas vedtak om å senke inflasjonsmålet. Men dette er som sagt regjeringas ansvar, og vi tar regjeringas beslutning til etterretning, og saken vedlegges protokollen.

Carl-Erik Grimstad (V) []: Trass i lav oljepris over lengre tid har norsk økonomi forbedret seg betraktelig. Arbeidskraftundersøkingens tall fra april viser ledighetstall på 2,4 pst., slike tall har vi ikke sett siden 2014. Samtidig ser finn.no en økning på 25 pst. i nye stillinger utlyst i år i forhold til i fjor. Dette er selvsagt gode nyheter, som viser at regjeringen har styrt skuta godt, på tross av tidvis storm og høye bølger, menneskeskapte sådanne.

Da forskriften for pengepolitikk ble fastsatt i 2001, var det i sammenheng med en Arbeiderparti-regjering som innførte handlingsregelen og et inflasjonsmål på 2,5 pst. Regjeringen viste da ansvar og fikk støtte fra et flertall på Stortinget. Siden da har mye endret seg i økonomien, og det er derfor bra at regjeringen – om enn en annen – nå har oppdatert forskriften.

Den kanskje største endringen fra den gang er at vi i dag ikke lenger ser den samme innfasingen av oljepenger i den norske økonomien som en så for seg i 2001. Oljepengebruken har nå stabilisert seg, og vi vil oppleve strammere statsbudsjett, med et mindre økonomisk handlingsrom. Vi blir litt mer lik våre naboer, og da er det også naturlig at det skjer en justering av inflasjonsmålet, i takt med en slik likhet.

Vi kan ikke endre inflasjonsmålet i hver stortingsperiode, sa representanten Kaski nettopp. Det er jeg enig i. Det er 17 år siden sist.

Endret inflasjonsmål vil ikke være alfa og omega for norsk konkurranseevne og sysselsettingen i de kommende årene. Selv om regjeringens endrede mål er riktige, er det flere andre tiltak som i dag i langt større grad vil bestemme graden av norsk sysselsetting i årene som kommer: et mer fleksibelt arbeidsmarked, regjeringens inkluderingsdugnad – for ikke å glemme – en forsterket satsing på forskning og utdanning, tilgang på kapital og færre regler for norske småbedrifter. Dette er tiltak som vil være med på å stake ut retningen i norsk økonomi. Der ligger framtidens arbeidsplasser. Jeg er glad for at det er denne regjeringen som har hånden på rattet i disse sakene i årene som kommer.

Statsråd Siv Jensen []: Med den nye forskriften for pengepolitikken som ble innført 2. mars i år, gjennomførte vi en lenge varslet modernisering av retningslinjene for pengepolitikken. Det var da nesten to år siden vi i finansmarkedsmeldingen varslet at vi jobbet med å modernisere forskriften.

Både tenkningen om pengepolitikken og måten den har vært praktisert på, har endret seg siden den forrige forskriften ble fastsatt i 2001. Det var dermed oppstått et behov for å modernisere forskriften, noe en samlet finanskomité er enig i.

Pengepolitikken har vært praktisert på en måte som har tjent norsk økonomi godt. Derfor har utgangspunktet for arbeidet med moderniseringen vært å bringe forskriften i samsvar med hvordan pengepolitikken blir utøvd, og hva som i dag anses som moderne pengepolitikk.

Til forskjell fra i 2001 har det denne gangen vært en svært åpen prosess mot fagmiljøene i forkant. Blant annet avholdt vi i januar i fjor et stort, åpent seminar med deltakelse fra norske akademiske miljøer og også internasjonal deltakelse. Fremgangsmåten overfor Stortinget var den samme som i 2001, da Stoltenberg I-regjeringen innførte inflasjonsmålet. Den 2. mars i år gikk jeg ut av statsråd for å informere finanskomiteen, utvidet med de parlamentariske lederne, om den nye forskriften, før beslutningen ble offentlig kjent. Komiteens medlemmer fikk da anledning til å stille spørsmål om endringene som var gjort.

Da inflasjonsmålet ble innført for 17 år siden, valgte den daværende regjeringen å bruke en instruksjonsadgang i sentralbankloven som sier at Kongen i statsråd kan treffe vedtak om Norges Banks virksomhet. Disse vedtakene kan være generelle regler eller pålegg i enkeltsaker. Banken skal ha anledning til å uttale seg før det treffes et slikt vedtak, og melding om vedtak skal sendes Stortinget snarest mulig. Det var naturlig å benytte samme bestemmelse denne gangen.

Den særskilte prosedyren for instruksjon må ses på bakgrunn av et ønske om å beskytte Norges Bank mot politisk overstyring i hvordan den gjennomfører pengepolitikken. Bestemmelsen har vært brukt tre ganger: da inflasjonsmålet ble innført i 2001, da banken ble pålagt å gi råd om motsyklisk kapitalbuffer i bankene i 2013, og nå ved moderniseringen av inflasjonsmålet. At Stortinget skal orienteres i egen melding, må først og fremst ses som en garanti for åpenhet rundt en slik instruksjon.

Det følger altså av loven og av praksis at Kongen i statsråd fastsetter retningslinjene for pengepolitikken. Stortinget blir orientert om gjennomføringen av pengepolitikken gjennom finansmarkedsmeldingen, og finanskomiteen har siden 2003 hatt sentralbanksjefen til årlig høring. Denne arbeidsdelingen mellom Stortinget, Finansdepartementet og Norges Bank har fungert godt og vært opprettholdt av skiftende regjeringer.

Det er gode grunner til at arbeidsdelingen er slik. Styringssignaler om endringer i pengepolitikken kan påvirke finansmarkedene. Usikkerhet kan slå ut i både kronekurs og renter. I saker hvor enkeltpersoner kan berike seg ved å ha tilgang til informasjon om forestående endringer bare kort tid før andre, må vi som myndigheter ta særskilte forholdsregler. Det er også en grunn til at beslutninger om retningslinjene for pengepolitikken er lagt til Kongen i statsråd.

Moderniseringen av forskriften er, som navnet sier, først og fremst en modernisering og ikke signaler om at pengepolitikken skal utøves på en annen måte. De viktigste endringene sammenlignet med tidligere forskrift er følgende:

  • For det første har hensynet til realøkonomien og sysselsettingen fått en mer fremtredende plass i den nye forskriften. Mens det operative målet tidligere kun gjaldt konsumprisveksten, er det utvidet til å omfatte hensynet til høy og stabil produksjon og sysselsetting. Banken har selv lagt vekt på å bidra til stabil vekst i produksjon og sysselsetting i utøvelsen av pengepolitikken. Nå blir målene mer likestilt i den operative delen av forskriften. Dessuten skjerper vi dette ved å bruke ordet «høy». Det gjør vi nettopp for å understreke at høy produksjon og sysselsetting er et viktig hensyn. Her har vi gått lenger enn det som er vanlig internasjonalt.

  • For det andre har vi også tatt inn hensynet til å unngå at finansielle ubalanser bygger seg opp, som et eksplisitt hensyn i det operative målet. Også det er i tråd med Norges Banks egen praktisering og ser ut til å ha bred støtte i fagmiljøene.

  • Den siste endringen jeg vil peke på, er at inflasjonsmålet er justert ned fra «over tid (…) nær 2,5 pst.» til «over tid (…) nær 2 pst.».

I 2001 ble målet satt litt over inflasjonsmålet hos viktige handelspartnere med en helt spesiell begrunnelse. Vi sto foran en periode med innfasing av oljeinntekter. Økonomiske tyngdelover tilsier at økt rikdom i et land vil øke verdien på landets produksjon sammenliknet med andre land. En slik realappresiering kunne komme i form av en særnorsk inflasjon eller en styrking av kronen. Det ble den gangen vurdert at innfasingen av oljepenger best kunne skje ved at Norges Bank siktet mot en litt høyere prisvekst enn andre land. Nå ligger perioden med innfasing av oljeinntekter i hovedsak bak oss. Det sentrale argument for å ha et høyere mål enn andre land har dermed falt bort. Skulle vi fortsette med et høyere inflasjonsmål enn andre land, ville det hatt sitt motstykke i en forventet kontinuerlig svekkelse av den norske kronen. Derfor legger vi oss nå i stedet på linje med hva som er målet i andre land. Vi må selvsagt regne med at kronekursen kan svinge fra måned til måned, men samme inflasjonsmål som andre land gir et bedre utgangspunkt for stabil kronekurs over tid. Med en lønnsdannelse som ser hen til lønnsveksten i utlandet, er det heller ikke en ulempe med samme inflasjonsmål ute og hjemme.

Jeg vil samtidig understreke at forskjellen på 2 pst. og 2,5 pst. ikke er stor, og det er ingen grunn til å overdrive betydningen av endringen. Det er heller ingen grunn til å vente at en så liten endring vil innebære utslag i produksjon og sysselsetting. Forskjellen er ikke større enn det avviket vi faktisk har hatt: Norges Bank har siktet mot en inflasjon på 2,5 pst. og oppnådd et gjennomsnitt på 2 pst.

Jeg kan for øvrig nevne at det har pågått en akademisk diskusjon internasjonalt om inflasjonsmålene burde vært satt høyere i lys av det langvarig lave rentenivået. Etter min forståelse handler ikke dette primært om enkeltland, men om et høyere inflasjonsmål generelt. Skulle man fått utbytte av en slik strategi, måtte man antakelig satt målet en god del høyere enn i dag, og den tidligere sjeføkonomen i IMF, Olivier Blanchard, har foreslått 4 pst. Ingen land har så langt justert sine inflasjonsmål med begrunnelse om å få økt handlefrihet i pengepolitikken. For oss har det som nevnt vært avgjørende å velge samme inflasjonsmål som andre land, som legger grunnlaget for at vi over tid får en mer stabil kronekurs.

I lys av dette stiller jeg meg undrende til flere av merknadene fra flertallet i finanskomiteen i denne saken. La meg starte med påstanden om at lavere inflasjonsmål kan redusere fleksibiliteten ved tilbakeslag. Her vil jeg minne om at Norges Bank har uttalt at handlingsrommet i pengepolitikken er tilstrekkelig ved et inflasjonsmål på 2 pst. Ifølge banken viser internasjonale erfaringer at handlingsrommet ikke er uttømt når renten er nær null. Vi har eksempler på at styringsrenter er satt under null, og flere sentralbanker har styrt markedsrentene ved å kjøpe verdipapirer. Vi må heller ikke glemme at Norge har betydelig handlingsrom i finanspolitikken, som vi kan dra fordel av dersom kraftige tilbakeslag skulle ramme oss. Skulle vi først bli utsatt for et alvorlig tilbakeslag i norsk økonomi, spiller valg av inflasjonsmål i praksis en temmelig liten rolle for oss.

Flertallet mener videre at tidspunktet for endringen ikke er riktig i lys av utviklingen i arbeidsmarkedet og veksten i økonomien. Som jeg var inne på innledningsvis, bør ikke justeringer i retningslinjer for pengepolitikken styres av konjunkturelle eller partipolitiske hensyn. Nedjusteringen av inflasjonsmålet har sammenheng med endrede utsikter for innfasing av oljeinntekter. Det er ikke lenger slik at vi står foran en lang periode med økt bruk av oljeinntekter, og da forsvinner begrunnelsen for et særnorsk inflasjonsmål. Derfor var det riktig å gjøre endringen nå.

Flertallet er bekymret for at en for rask tilpasning til nytt inflasjonsmål med høyere rente og sterkere kronekurs kan bidra til at målet om full sysselsetting blir vanskeligere å nå. Jeg vil minne om at Norges Bank har uttalt at det nye inflasjonsmålet

«har i seg selv liten betydning for renteutsiktene den nærmeste tiden».

Jeg er forundret over at flertallet i finanskomiteen mener å vite bedre enn Norges Bank hvordan renten vil bli satt fremover.

La meg også si at partene i arbeidslivet i Norge fortjener ros for godt samarbeid og for at de tilpasser lønnsveksten til de samlede økonomiske utsiktene på en måte som tjener samfunnet godt. Det regner jeg med at de vil fortsette med. Det kan kanskje være grunn til å minne om at inflasjonen de siste 17 årene har vært på 2 pst., uten at det ser ut til å ha vært til hinder for en velfungerende lønnsdannelse.

Avslutningsvis vil jeg påpeke at den usikkerheten som flertallet i finanskomiteen har vært med på å skape, ikke tjener norsk økonomi. Likevel, en samlet komité konstaterer at myndigheten til å fastsette retningslinjene for pengepolitikken ligger til regjeringen. Komiteen fremmer ingen forslag, annet enn at meldingen vedlegges protokollen. Forskriften er fastsatt, og den vil ikke bli endret. Dermed videreføres den arbeidsdelingen som er etablert mellom storting, regjering og sentralbank, og som skiftende regjeringer og tidligere storting har fulgt opp og vernet om.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Rigmor Aasrud (A) []: Jeg registrerer at statsråden i sitt innlegg her hevder at de endringene som nå foreslås, har svært liten betydning.

Da er mitt spørsmål: Deler statsråden holdningen til sin finanspolitiske talsperson – at det nærmest er utidig at Stortinget har en mening om en sak som statsråden har lagt fram til behandling i Stortinget?

Statsråd Siv Jensen []: Jeg gikk ganske grundig igjennom de spørsmålene i mitt hovedinnlegg – om arbeidsdelingen mellom storting, regjering og sentralbanken og om den metodikken vi har anvendt for å informere før beslutningen ble offentlig kjent.

Vi har altså valgt å bruke akkurat den samme metodikken som da inflasjonsmålet ble innført i 2001. Heller ikke da valgte Stortinget å mene noe om rentesetting, og jeg mener at det skal være en oppgave som tilligger Norges Bank.

Rigmor Aasrud (A) []: Jeg registrerte ikke at statsråden svarte på det jeg egentlig spurte om. Er det utidig at Stortinget har en mening når det først blir lagt fram en stortingsmelding til behandling? Kunne ikke statsråden da ha valgt f.eks. å orientere Stortinget gjennom et brev, hvis man ikke ønsket å ha en meningsutveksling med Stortinget om de faktiske forholdene i saken?

Statsråd Siv Jensen []: Igjen: Jeg redegjorde i mitt hovedinnlegg for hvorfor vi orienterer Stortinget i form av en melding, basert på den forutgående prosessen som vi har hatt i dette. Jeg har valgt å bruke akkurat den samme metodikken nå som den den forrige regjeringen brukte da inflasjonsmålet ble innført, i 2001.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Jeg oppfatter her at statsråden og mindretallet på Stortinget mener at det er uklokt av flertallet på Stortinget å gi uttrykk for sitt syn i en sak som regjeringen har lagt fram for Stortinget. Tillater en en modernisering av inflasjonsmålet? Ja, flertallet på Stortinget er enig i at det skal være en modernisering, men det en stiller spørsmål ved, er senkningen av inflasjonsmålet fra 2,5 pst. til 2 pst.

Spørsmålet er: Sett i ettertid – var det klokt å foreta denne endringen når en ser at både sentrale økonomer og LO advarer, når flertallet på Stortinget er uenig, nettopp på et område der det er viktig å bidra til stabilitet og langsiktighet? Er finansministeren fornøyd med den prosessen som hun selv har bidratt til?

Statsråd Siv Jensen []: Som jeg redegjorde for i mitt innlegg, har vi valgt nøyaktig den samme fremgangsmåten overfor Stortinget som den forrige regjeringen valgte da inflasjonsmålet ble innført, i 2001.

Så har jeg forsøkt gjennom hovedinnlegget mitt å redegjøre for at det å senke inflasjonsmålet fra 2,5 pst. til 2 pst. for alle praktiske formål nesten ikke har noen betydning. Det har også Norges Bank gjort veldig klart. Men det vi derimot har gjort, og som jeg også oppfatter at det er bred enighet om i Stortinget, er å tilpasse forskriften til den reelle utøvelsen av pengepolitikken som Norges Bank har utviklet over tid. Jeg mener den står seg godt. Vi har en pengepolitikk med betydelig fleksibilitet, som tar flere hensyn, og jeg mener også, som jeg også redegjorde for i mitt hovedinnlegg, at det å tillegge sysselsetting såpass mye større vekt som vi har gjort i utformingen av denne forskriften, viser at vi tar dette på høyeste alvor.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Det som er den store forskjellen fra sist gang forskriften ble endret, for 17 år siden, og til det som nå har skjedd, er at sist gang hadde endringen i forskriften støtte. Nå er det sentrale aktører i samfunnsdebatten og et flertall på Stortinget som setter store spørsmålstegn – og markerer uenighet – ved den endring som ble gjort.

Derfor stiller jeg nok en gang spørsmål til finansministeren: Synes finansministeren det er klokt å opptre på en slik måte at en i et så viktig spørsmål, som handler om langsiktighet og stabilitet, ikke sørger for at det også er bred oppslutning om de tiltak som en gjennomfører?

Statsråd Siv Jensen []: Jeg mener at den måten vi har gjennomført denne endringen på, har vært helt i tråd med praksis og på den måten vi var nødt til å gjøre det på, bl.a. på grunn av at dette er markedssensitive spørsmål.

Så er ikke jeg enig i påstanden om at det er så mange sentrale aktører som er uenig i det regjeringen har gjort. Jeg har registrert at det er enkeltrøster som har hatt avvikende syn som det har vært litt krevende å komme til bunns i hva de egentlig mener med, men det har vært bred enighet i fagmiljøene om at den moderniseringen av den pengepolitiske forskriften som regjeringen har gjennomført, har vært riktig. Det er også bare å se på den høringsuttalelsen Norges Bank selv har gitt, som gir bred støtte til at de endringene vi har gjennomført, handler om å modernisere forskriften i tråd med praksis.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

De talerne som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Vetle Wang Soleim (H) []: Sist gang Stortinget fikk på bordet en justering av inflasjonsmålet, var da det ble innført i 2001. Hvis vi ser tilbake på hvordan Stortinget da behandlet denne meldingen, skiller det seg ut fra dagens behandling av saken. I 2001 tok et stort flertall i finanskomiteen til etterretning at regjeringen hadde innført nye forskrifter for pengepolitikken. Denne gangen går flertallet imot endringen.

Den gangen målet ble innført i 2001, så man utsikter til at Norge kom til å fase inn store petroleumsinntekter i norsk økonomi. Det er ikke lenger tilfellet for årene som kommer. At vi innfører et norsk inflasjonsmål som er likt nesten alle sammenlignbare lands mål, er etter mitt skjønn et riktig grep.

Veien fram til den nye forskriften er gjort gjennom et åpent og bredt forankret arbeid, både i akademia og i fagmiljø i finanssektoren, herunder universitet, internasjonale eksperter og Norges Bank. Når flertallet, med Arbeiderpartiet i spissen, skriver i innstillingen at de «er ikke enige i at det foreligger tilstrekkelig tungtveiende grunner for den endring av inflasjonsmålet», blir jeg bekymret for om det er slik at Arbeiderpartiet ikke er enig i at oljepengebruken i norsk økonomi framover skal være mindre enn årene bak oss.

Dette er en godt forankret endring av pengepolitikken, og selv om flertallet i komiteen presiserer at det er regjeringens oppgave å fastsette denne forskriften, er det uventet at Arbeiderpartiet og flertallet ikke vil støtte endringen. Dette er noe man har hatt et bredt flertall om, men nå går vi inn i en tid da pengepolitikken, ankerfestet i vår økonomi, ser ut til å være opp til vurdering på nytt hvis Arbeiderpartiet skulle få regjeringsmakt. Det mener jeg er uheldig.

I dag har finanskomiteen avholdt høring om finansmarkedsmeldingen 2018. Sentralbanksjefen var i sitt innlegg tydelig på at Norges Bank mener at dette er et riktig grep. Selv om han også viser til at det er diskusjon internasjonalt rundt dette spørsmålet om hva målet bør være, og at dette er en gyldig debatt isolert sett, er den endringen vi her snakker om, noe annet. Det handler om hvorvidt Norges Bank har den fleksibiliteten som skal til for å føre en robust pengepolitikk, og det sier banken selv at denne forskriftsendringen gir rom for. Videre sier altså banken at den nye forskriften ikke vil føre til vesentlige endringer i utøvelsen av pengepolitikken. Den endringen vi her snakker om, er ikke så stor og skal ikke overdrives.

Videre presiserer sentralbanksjefen at de har lagt til grunn stadig større vekt på produksjon og sysselsetting når renten fastsettes. Det blir løftet fram av opposisjonen at denne endringen ved for rask tilpassing kan bidra til at målet om full sysselsetting blir vanskeligere å nå. Vel, en endring med denne forskriften er nettopp at høy sysselsetting og produksjon blir framhevet. Jeg mener at det er riktig å modernisere forskriften, og vil gi min støtte til regjeringens forskriftsendring.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 8.