Sak nr. 14 [15:18:05]
Innstilling
fra utdannings- og forskningskomiteen om Representantforslag fra
stortingsrepresentantene Martin Henriksen, Torstein Tvedt Solberg,
Mani Hussaini, Marit Arnstad, Marit Knutsdatter Strand, Audun Lysbakken,
Mona Fagerås og Hadia Tajik om tillitsreform i skolen (Innst. 378 S (2017–2018), jf.
Dokument 8:194 S (2017–2018))
Presidenten: Etter
ønske fra utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå
at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe
og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.
Videre vil presidenten foreslå
at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til
inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen,
og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte
taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.
– Det anses vedtatt.
Første taler er Mathilde Tybring-Gjedde,
som er ordfører for saken, men det ser ikke ut til at hun er i salen. Da
gir vi ordet til Torstein Tvedt Solberg.
Torstein Tvedt Solberg (A) [15:19:20 ] : Det er en ære å starte
denne debatten. Vi har behandlet flere store skolesaker denne våren.
Dette er den viktigste.
Norsk skole trenger en tillitsreform.
Det handler om mer tid til læring og mer tillit til lærerne. Jeg
er stolt over at det var vi i opposisjonen som tok det ansvaret,
satte agendaen og la fram denne saken.
Denne dagen kunne markert et skille.
Det kunne blitt en festdag for Skole-Norge, men dessverre stemmer Høyre,
Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti mot vårt forslag.
Når forslaget om tillitsreform til lærerne ikke får flertall, er
det ekstra viktig å minne om hvorfor dette forslaget kom. Det politiske
Norge har gjennom en årrekke skråsikkert lansert ulike initiativ for
å fikse skolen, med de beste intensjoner. Men resultatet har heller
blitt det motsatte.
Rapporten om lærerrollen bekrefter
dette. Lærerne er overlesset med forventninger, og samtidig peker
rapporten på et skifte i den offentlige debatten. Lærernes arbeid
– deres kompetanse og hva de oppnår i klasserommet – omtales ofte
ensidig, negativt og snevert, som når Høyre og Erna Solberg gjennom
en årrekke har ment at norsk skole er for dårlig, og at vi trenger
bedre lærere. Den debatten har alle partier deltatt i, så her går ingen
fri. Derfor er det også vårt felles ansvar å rydde opp i noe som
alle deler.
Vi ser nå en manglende tillit mellom
lærerprofesjonen og utdanningsmyndighetene – en tillit svekket gjennom
pålegg fra sentrale og lokale skolemyndigheter som er i konflikt
med faglige vurderinger, og innføring av nye tidstyver, som rapportering
og testing. Derfor fremmer Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet
forslag om en tillitsreform i skolen. Vi mener at test- og rapporteringsregimet
tar for mye tid bort fra det gode pedagogiske arbeidet, og jeg tror
lærerne i skolen kjenner seg igjen i at tiden spises opp av altfor
mange administrative og byråkratiske oppgaver. Et eksempel er at
politikerne i Vefsn kommune ville innføre et gammelt atferdsprogram
fra USA, uten å rådføre seg med lærerne. Et annet er da Sandefjord
kommune påla en vurdering av elever tett opp til å innføre karakterer
i barneskolen. Det er mange slike eksempler.
Arbeiderpartiet vil ha en fellesskole
som ser hele eleven, der barna lærer godt og trives med lærere som har
tid og tillit. Derfor satte vi opp fem grunnleggende prinsipper
for en tillitsreform i vårt forslag. Vi vil ha færre, men tydeligere
mål. Vi vil ha mål og kvalitetsindikatorer som speiler skolens brede
samfunnsmandat og kunnskapssyn. Vi vil ha reell medbestemmelse og
tillit i samarbeidet mellom skoleeier, skoleledelse og lærerprofesjonen
på alle nivåer. Vi vil ha sterke profesjonsfellesskap som skal være
bærebjelken i skolens faglige arbeid og utvikling, at lærerne gis
et stort faglig handlingsrom, og at det med dette følger et like
stort ansvar.
I sum mener vi at skolen og lærerne,
basert på faglige vurderinger, bør få større frihet. Det er en faglig
oppgave, ikke en politisk oppgave, å velge pedagogiske verktøy.
Stortinget skal styre skolen gjennom tydelige mål, ikke overstyring,
og ha tillit til at fagfolkene gjør sin del av jobben. Dette prinsippet
er det tydelig at høyrepartiene ikke forstår. For det første går
de mot disse fem prinsippene. Jeg skulle gjerne likt å vite hvorfor.
Mest av alt blir de avslørt ved sin kritikk av og motstand mot vårt forslag.
La meg slå fast en gang for alle: En tillitsreform står ikke i motsetning
til skolepolitikk. Det krever bare mer av oss politikere til å konsentrere
skolepolitikken om struktur, god nok finansiering og ressurser,
ikke politisk detaljstyring. Skolebygg må fortsatt pusses opp. Prestasjonsangsten
blant elever krever en mer praktisk og skapende skole, og passivitet
og fedme krever mer aktivitet og sunn skolemat.
Rektorer og lærere er superhelter
som hver eneste dag står på for barna våre. Men vi kan ikke forvente
at de på egen hånd fikser ting som flere lærere, ekstra intensivopplæring
til dem som trenger det, en mer praktisk skole og mer fysisk aktivitet.
Nei, Stortinget må og skal sette rammene for en nasjonal skolepolitikk
og bevilge nødvendige midler. Kun sånn sikrer vi at alle skoler
er med, og at det ikke blir store forskjeller i strukturen på de
skolene barna våre møter. Så må vi ha tillit til at fagfolk både
kan jobben sin og gjør de beste faglige vurderingene.
Regjeringen må nå styre blindt
mot en enorm lærermangel. Jeg tror at en tillitsreform kan være
et av de viktigste grepene for å øke interessen og respekten for læreryrket.
Dessverre stemmer Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre og Kristelig
Folkeparti i dag mot vårt forslag om tillitsreform, men vi gir oss
ikke. Vi vil fortsette kampen for en bedre skole – la læreren være
lærer. Så enkelt, men likevel så vanskelig.
Jeg vil gjerne ta opp forslagene
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti.
Presidenten: Representanten
Torstein Tvedt Solberg har tatt opp de forslagene han refererte
til.
Roy Steffensen (FrP) [15:24:16 ] (komiteens leder): Fremskrittspartiet
mener det norske utdanningssystemet i stor grad er preget av stor
tillit til lærere og skoleledere. Nasjonale utdanningsmyndigheter
fastsetter gjennom læreplanen mål for hva elevene skal lære, og hver
enkelt skole bestemmer selv hvordan de vil nå disse målene. Lokale
skoleeiere og skoleledere har et stort handlingsrom, og vi synes
derfor forslagsstillerne i stor grad slår inn åpne dører når de
hevder at norsk skole trenger en tillitsreform, og vil påpeke at
det pågående arbeidet med forenkling av læreplanene er ett av flere eksempler
som understøtter dette.
Vi i Fremskrittspartiet er imidlertid
enig i at enda mer frihet og tillit til lærerne vil være av det
gode. For eksempel mener vi at opplæringsloven bør mykes opp for å
gi skoleeiere større frihet til å velge hvordan skolehverdagen skal
organiseres. Blant annet mener vi at paragrafen i opplæringsloven
som hindrer nivåbasert opplæring, bør fjernes. Vi har tillit til
skoleeiere, skoleledere og lærere, og mener at en god skole der
elevene lærer mer, utvikles best lokalt. Derfor er Fremskrittspartiet
også for fritt skolevalg i grunnskolen, for vi tror på en skole
hvor lærere og skoleeiere bestemmer mer av metoder og innhold –
så kan foreldre velge skolen som passer best, som man tror vil gi
barna best læringsutbytte. Mindre detaljstyring fra politikere og
byråkrater, mer tillit til lærere og ledelse og økt ansvar og medbestemmelsesrett
for foreldre mener vi er veien å gå, men dette er vi foreløpig et
stykke unna å ha flertall for.
Å fjerne byråkrati og tidstyver
i skolen er et annet område som er svært viktig for Fremskrittspartiet.
Derfor startet regjeringen allerede i 2014 et prosjekt sammen med
KS for å fjerne tidstyver og redusere mengden dokumentasjon og rapportering
i skolen. Som et resultat av det forenkler vi rapporteringen til
grunnskolenes informasjonssystem, endrer vurderingsforskriften,
innfører reduserte krav til skriftlig underveisvurdering og har
omgjort obligatoriske kartleggingsprøver i lesing og regning på
Vg1 til frivillige prøver, for å nevne noe.
Tidstyver og byråkrati blir ofte
tatt opp av rektorer og lærere når jeg er ute og besøker skoler,
men det vi finner ut, er at de fleste tidstyvene er lokale og bestemt
lokalt. Derfor er jeg glad for vedtaket vi gjør i dag i III i innstillingen
om at regjeringen må ta initiativ til at kommunene skal redusere
sine dokumentasjonskrav.
En tidstyv vi må ta på vår kappe,
er fraværsgrensen. Den vet vi medfører en viss arbeidsmengde for
lærere. Her er jeg åpen for å se på om vi kan få til mer fleksible løsninger
når denne en gang skal evalueres. Fraværsgrensen fungerer likevel
så godt at det ikke blir aktuelt å fjerne den. Men klarer vi å redusere
dokumenteringen og beholde samme effekt, vil det bli bra.
Læreren skal være lærer, ikke byråkrat.
Planlegging og gjennomføring av undervisning og evaluering av og tilbakemelding
på elevarbeid skal være lærerens hovedoppgave. Fremskrittspartiet
mener derfor at nasjonale krav om tester og kartlegging bør være
begrensede, men vi vil påpeke at objektive kriterier for vurdering
er nødvendig for å kunne måle kvaliteten og sette inn nødvendige
konkrete tiltak der det trengs. Poenget med tester, prøver og kartlegging
– kjært barn har mange navn – er å bidra til å gi et godt grunnlag
for lærernes profesjonelle vurderinger i møte med elevene.
For Fremskrittspartiet er det av
stor verdi at foreldre og lokale og nasjonale myndigheter får informasjon
om resultatene i skolen. Vi må ha åpenhet om resultatene i skolen,
og åpenhet mener vi styrker tilliten til lærerne. Nasjonale prøver
brukes i dag som et godt verktøy for å måle hver enkelt elevs utvikling
og er avgjørende for at skoleeiere og lærere skal kunne måle framgang
og kvalitet. Dette er også et nyttig og objektivt verktøy for å
måle hvilke kompetansemål som er oppnådd, og for å sikre at de gode
pedagogiske virkemidlene blir satt inn.
Fremskrittspartiet har som mål
at alle elever skal møte kvalifiserte og faglig dyktige lærere –
enten de bor i Oslo eller Finnmark. Vi har derfor økt kvalitetskravet
i skolen ved å iverksette en ny og bedre lærerutdanning, der mastergrad
kan gi nyutdannede lærere om lag 60 000 kr høyere startlønn. Lærerne
er skolens viktigste ressurs, og de gjør en formidabel jobb med
å gi ungene våre kunnskap. Vi jobber for å gjøre læreryrket enda
mer attraktivt og for at det skal være det statusyrket det er. I regjering
har vi sørget for at flere tusen lærere hvert år får utviklet sine
evner ved å ta fordypning i faget de underviser i, gjennom videreutdanning.
Denne satsingen ønsker Fremskrittspartiet å videreføre.
Vi er også fornøyd med at kravet
for å komme inn på lærerutdanningen er blitt strengere. Tydelige
krav og satsing på læreryrket, som vi har gjennomført, er en god tillitsreform.
Vi ser at tiltakene vi har innført, begynner å gi resultater. Flere
vil bli lærere, fraværet går ned, frafallet synker, og vi ser at
elevene lærer mer. En regjering med Fremskrittspartiet skal sørge
for at disse målbart gode skoletiltakene videreføres, sånn at vi
kan få en enda bedre skole.
Marit Knutsdatter Strand (Sp) [15:29:27 ] : Senterpartiet har
sammen med Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmet
flere konkrete forslag om en tillitsreform i skolen. Formålsparagrafen
i opplæringsloven samler 13 års skolegang i Norge med overordnede prinsipper.
I forlengelsen av dette løfter vi i vårt representantforslag fram
grunntanken om at
det
viktigste utviklingsarbeidet i skolen skjer på hver enkelt skole
involvering
av elever og lærere bedrer beslutninger som angår skolen
tillitsledelse
må ligge til grunn for styring av skolen
Derunder føyer vi til prinsipper
om at
færre
og tydeligere mål som speiler skolens brede samfunnsmandat, må på
plass
medbestemmelse
og tillit må ligge til grunn
profesjonens
fellesskap og ansvar må tydeliggjøres
Dette fremmer vi for å sikre elevenes
forutsetninger for et godt liv – med skaperglede, engasjement og
utforskertrang. Formålsparagrafen sier videre at elevene har rett
til medvirkning. Å jobbe for å fremme dette gjennom våre forslag
her i dag bør ikke være omstridt. Like fullt får regjeringspartiene
dette til å virke særs omstridt.
De politiske partiene oppfatter
nok ulikt hva som er god skoleledelse, og hvilke rammer som må være
på plass. Senterpartiet mener god administrativ, politisk og faglig
ledelse forutsetter at det er tydelig hvem som har myndighet og
ansvar i ulike situasjoner. Stortinget, som regjeringen, må også
være bevisst sine roller.
Regjeringspartiene avfeier i dag
våre forslag, men fremmer selv forslag som dreier seg om de samme
problemstillingene som vi stiller spørsmål ved. Statsråden har allerede,
mens denne saken har gått i komiteen, blåst liv i sin innsats mot
tidstyver i skolen og for et redusert omfang av obligatoriske tester
i småskolen. Dette tyder nettopp på at det Senterpartiet, Arbeiderpartiet og
SV her setter på dagsordenen, er reelle emner for debatt. Det får
vi også klare signaler om fra både lærere, rektorer og skoleledere
landet over.
Det var bred enighet i Stortinget
om å sette i gang arbeidet med fagfornyelsen. Dette innebærer å
løfte hver eneste stein i skoleverket og vekte stein for stein,
læringsmål for læringsmål. I denne sammenhengen er det høyst relevant
å vurdere opplæringsloven, arbeidsforholdene til lærerne, kvalitetsvurderingssystemet,
kartlegginger og eksamener, samt rapporterings- og dokumentasjonskrav.
Alt dette utgjør rammene for skolen, sammen med læreplanverket.
Dette avgjøres av politisk ledelse og rammer. Resten overlater vi
til fagfolk og lokalt folkevalgte.
Senterpartiet, Arbeiderpartiet
og SV ønsket å seile for fulle seil der vi værer vindretningen for
denne aktuelle saken: behov for økt tillit i sektoren. Høyre, Fremskrittspartiet,
Venstre og Kristelig Folkeparti vil derimot fortsette med vindmaskinen
de har satt for sine målbærende seil, som ikke fører oss dit vi
vil.
I siste utgave av fagbladet Skolelederen
kan vi lese om tillitsutredningen i Sverige, som anerkjenner behovet
for gjensidig tillit mellom aktører. Videre står det om internasjonal
skoleforskning at
«dersom rektor og lærere utvikler
gjensidig tillit og bygger tillitsrelasjoner til elever og foresatte,
så styrkes også elevenes læring».
Tillit er ikke ubegrenset frihet,
men en tydelig forståelse av myndighet og ansvar. Det må være en
sammenheng mellom tilgang på tid og ressurser og de forventningene
som blir stilt. Opplæringsloven § 9 A-5 om aktivitetsplikt ved krenking
har vært tema for debatt, og forbundsleder Stig Johannessen i Skolelederforbundet uttrykker
en forventning om at lovgivende myndighet rydder til side all tvil
knyttet til paragrafen. Dette er én av flere problemstillinger som
viser at det er behov for å se på opplæringsloven.
Lærer etter lærer roper varsko
om utviklingen i skolen. Stadig færre lærere har tillit til systemet,
mens lederne må gjøre stadig tøffere prioriteringer. At flere og
flere tar til orde for at engasjementet for elevene og faget drukner
i påpakninger, krav og dokumentasjon, vitner om at vi ikke har god
nok tillit. Det er synd at alle våre forslag i dag ikke får flertall.
Heldigvis har steinene begynt å rulle, og diskusjonen om tillit
vil fortsette. Jeg ser fram til videre debatt. Jeg ser fram til
å jobbe videre for økt tillit i skolen.
Mathilde Tybring-Gjedde (H) [15:34:35 ] (ordfører for saken):
Jeg beklager forsinkelsen.
Norsk skole skal være preget av
tillit til lærerprofesjonen, til skolelederne og til skoleeierne.
Tillit kan ikke vedtas på Stortinget, for det må vises gjennom konkrete handlinger,
og det gir rom for at partene i samarbeid finner gode løsninger
og gode gjensidige relasjoner.
Læring er ingen kvikkfiks. Derfor
er det profesjonen som skal ha muligheten til og ansvaret for å
utøve skjønn i komplekse spørsmål. Dette kommer tydelig fram i Overordnet
del. Det forplikter skoleeierne, og det forplikter skolelederne.
Det er ingen tvil om at når vi
nå innfører en femårig masterutdanning og tredobler antall lærere
som får etter- og videreutdanning, må også lærerprofesjonen oppleve
at de har et stort profesjonelt handlingsrom i sin hverdag. Norsk
skole blir best når lærere i fellesskap reflekterer over og utvikler
pedagogikken og undervisningen, tilpasset hver enkelt elev.
Regjeringen har, sammen med Kristelig
Folkeparti, tatt dette på fullt alvor. Høyre trenger ikke å lansere ordet
«reform» for å vise handlekraft når vi allerede er i gang med konkrete
tiltak som vi gjennomfører, og som vi styrker. Vi har tatt initiativ
til en av de viktigste og største omveltningene i Skole-Norge siden
Kunnskapsløftet, nemlig fagfornyelsen. Alle læreplaner skal fornyes,
og nye læreplaner skal lages av og med lærerne. Fagfornyelsen er
et utrolig viktig tillitsløft, fordi det bl.a. skal sikre at lærere
får større handlingsrom til å variere sin undervisning.
Vi er også i gang med å revidere
opplæringsloven og forenkle lover og forskrifter. Ett av målene
er nettopp å redusere tidstyvene som lærere og skoler opplever i
dag. Vi tar det på alvor når lærere og skoler forteller om flere rapporteringskrav
de siste 10–15 årene. Mange opplever at tiden ikke strekker til,
at de har dårlig samvittighet for elevene de ikke rekker å hjelpe.
Siden 2013 har vi forenklet og fjernet en rekke nasjonale krav,
men mange av kravene vet vi også kommer fra kommunene, de kommer
fra skoleeierne. I dag er derfor Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre
og Kristelig Folkeparti krystallklare: Vi skal ta initiativ til
at alle kommuner gjennomgår sine planer for rapportering og dokumentasjon.
Startskuddet går nå.
Det har vært en del forvirring
i denne prosessen rundt hva Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet
egentlig mener med en tillitsreform. Det er for det første litt
oppsiktsvekkende at verken Arbeiderpartiet, SV eller Senterpartiet
har et eneste forslag til et rapporteringskrav de ønsker å fjerne,
et eneste forslag til hva de vil endre i det nasjonale kvalitetsvurderingssystemet,
eller et eneste forslag til hvordan kommunene og fylkeskommunene
skal bidra til å fjerne sine unødvendige rapporteringskrav.
Det er også et paradoks at forslaget
kommer fra Arbeiderpartiet, som nylig i denne sal vedtok at alle
norsk-, matte- og engelsklærere må bruke 60 minutter av sin undervisningstid
til fysiske, aktive oppgaver, helt uavhengig av om de ut fra sitt
faglige skjønn mener det er fornuftig.
Men det som kanskje har vært mest
forvirrende, ikke bare for Høyre, men også for aktørene som har kommet
med høringsinnspill, er punkt 4 i representantforslaget, om å endre
opplæringsloven for å styrke lærernes beslutningsmyndighet. Arbeiderpartiet,
SV og Senterpartiet skriver at målet er å redusere den politiske innblandingen
i skolen. Kommunene har i dag styringsplikt og styringsrett. Som
en del av den retten kan de innføre egne lokale kartleggingsprøver.
De kan f.eks. vedta at lærerne skal bruke 60 minutter til fysisk
aktivitet. Og ja, vi har noen skoleeiere som er veldig passive, mens
andre kanskje detaljstyrer på en uklok måte. Det er ikke ulovlig,
men det er frustrerende for lærerprofesjonen og for skolene.
Derfor har Høyre vært veldig opptatt
av å styrke skoleeiernes kompetanse og styringsdialog, i samarbeid med
KS og Utdanningsforbundet. Vi er derimot skeptiske til å bruke opplæringsloven
til å avpolitisere skolen, for det er fortsatt i dag veldig store
forskjeller i hva en elev lærer, ut fra hvilken skole han går på,
hvilken klasse han går i, og hvilken kommune han bor i. Vi trenger
flere aktive og profesjonelle skoleeiere som støtter opp under lærerens
pedagogiske arbeid og ansvar.
Jeg merker meg at Arbeiderpartiet,
SV og Senterpartiet endret forslaget sitt i løpet av behandlingen,
og at de ikke lenger ønsker at lærere skal få større beslutningsmyndighet.
Det er en moderasjon, men det er vanskelig å forstå hvordan det
skal løse noen av utfordringene som forslagsstillerne ellers peker
på, nemlig politisk innblanding. Hadde jeg ikke visst bedre, hadde
det virket litt som om forslagsstillerne prøver å ri to hester samtidig.
Flertallet i dag er veldig tydelig
på at lærerne skal ha et stort profesjonelt handlingsrom. Vi skal
fullføre et stort tillitsløft i skolen gjennom fagfornyelsen, og
vi skal fortsette å redusere tiden brukt på unødvendig rapportering,
slik at lærerne kan prioritere det som er viktigst, nemlig å følge
opp hver enkelt elev. Tillit bygges stein på stein mellom aktørene
i Skole-Norge, og vi vil styrke lærerprofesjonen og det faglige
fellesskapet mellom lærerne og lokaldemokratiet. Det er det vi gjør
i vår skolepolitikk.
Mona Fagerås (SV) [15:39:40 ] : Læreren må få mer tid til hver
elev. Det ville ha skapt et bedre læringsmiljø, og det ville ha
skapt mer læring. Det trodde jeg at alle vi som sitter i denne salen,
kunne ha vært enige om, for en god skole forutsetter at dyktige
lærere og andre voksenpersoner gis tid og tillit til å følge opp
hver enkelt elev og til å tilrettelegge undervisningen slik at elevene
kan lære på den måten de lærer best.
En tillitsreform skal først og
fremst sørge for at alle barn og ungdommer lærer mer, lykkes og
trives, og legge til rette for at skolen ivaretar et bredt kunnskapssyn.
For å nå dette målet trenger vi en tillitsreform i skolen nå.
Lærernes organisasjoner har i høringsrunden
gitt oss innspill til hvordan de mener vi kunne ha fått dette til:
«Vi mener at tiden er overmoden
for å la norske lærere utføre sin jobb og samfunnsoppgave uten et rigid
kontrollsystem. (…) vil peke på den omfattende mål- og resultatstyringen
som kommer ovenfra og kveler den gode praksis i klasserommet.»
Jeg gjentar: «kveler den gode praksis
i klasserommet».
Og videre:
«Norske lærere ønsker å være gode
fagutøvere, men da må de få tillit og handlefrihet til å utføre
sin gjerning gjennom å bruke god og variert metodikk, i stedet for
å forholde seg til stadig nye pålegg.»
Dette var to av innspillene.
Selv har jeg en venninne som jobber
på Bøstad skole i Lofoten. Hun beskriver situasjonen slik: Det føles
som om jeg står på en tennisbane og maskinen som server baller,
har gått fullstendig amok. Jeg har ikke sjanse til å ta imot alle
ballene, og jeg aner ikke hvilken ball jeg skal prioritere, og hvilken
ball som er viktig.
Jeg mener at dette er tre viktige
innspill vi i denne salen er nødt til å ta på alvor.
Flere instanser har også pekt på
behovet for tydelige signaler fra Stortinget nå, bl.a. om behovet
for en grundig gjennomgang av endring av kvalitetsvurderingssystemet
og eksamenssystemet. Dette kan ikke vente til etter fagfornyelsen,
slik regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti foreslår som rømningsvei
for seg selv. Kvalitetsvurderingssystemet og eksamenssystemet er
omfattende og griper inn i hele skolens virke, og kan ikke isoleres
til kun å omfatte fagfornyelsen. Måten disse systemene er innrettet
på i dag, legger svært sterke føringer for hva det undervises i,
og hva man skal prioritere – langt mer enn målene i læreplanen gjør.
Nettopp derfor kan vi ikke sitte og vente på at fagfornyelsen skal
ferdigstilles før vi begynner med dette viktige arbeidet.
Når evalueringen av Kunnskapsløftet
viser at skolen har blitt teoritung og undervisningen for ensrettet,
når elever og lærere melder at kunnskapssynet er blitt for smalt,
når leger og forskere advarer mot et økende antall elever med stressrelaterte
sykdommer på grunn av prestasjonskravene og all testingen i skolen,
når lærere, som tross alt er de som besitter fagkompetansen og kjenner elevene
sine, ikke får undervise elevene slik de synes er til elevenes beste,
når byråkrati og rapportskriving stjeler tid fra skolens primæroppgave,
som er elevenes undervisning – ja, da kan ikke Stortinget sitte
stille i båten og håpe på at stormen går over, for slik kan vi ikke
ha det i norsk skole.
Derfor har SV ved flere anledninger
foreslått en tillitsreform i skolen. Og ikke helt uten grunn hadde
jeg, i likhet med elever, lærere og skoleledere, høye forventninger
til at Stortinget nå skulle stille seg bak noen av de forslagene
som Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet fremmer. Dessverre blir
det ikke slik, men jeg sier som representanten Knutsdatter Strand:
Vi gir oss aldri.
Hans Fredrik Grøvan (KrF) [15:44:56 ] : Representantforslaget
peker på noen sider ved norsk utdanningspolitikk som det er verdt
å vie oppmerksomhet. Kristelig Folkeparti deler forslagsstillernes
bekymring og mål om frihet og tillit til lærerne. Fra Kristelig
Folkepartis side har vi vurdert forslagene grundig og gått inn i
noen av dem med noe endrete formuleringer. Det er innholdet og hva
disse vil føre til av endring, som har vært vårt fokus, ikke hvilken
overskrift saken har. Jeg vil bruke mitt innlegg til å underbygge
Kristelig Folkepartis standpunkter i denne saken og formidle synspunkter
om hvilken retning vi ønsker å utvikle norsk skole i.
Tilbakemeldinger fra lærere og
andre aktører i skolesektoren har over lang tid handlet om at lov
og forskrift er for detaljert og fører til økte dokumentasjons- og
rapporteringskrav på hver enkelt skole. Det profesjonelle handlingsrommet
for læreren har endret seg over tid – fra Bård skolemesters rolle
som allsidig formidler og kulturbærer, til det skolehistoriker Alfred
Oftedal Telhaug har karakterisert som en mer instrumentalistisk betraktning,
hvor læreren i første rekke forstås som en ekspert på de tekniske
aspektene ved undervisningsprosessen.
Skal vi sikre rekrutteringen framover,
må vi tydeliggjøre det profesjonelle handlingsrommet læreren skal ha,
på en måte som kan skape myndige og dyktige lærere. Det handler
om en solid faglig og pedagogisk utdanning, men det handler også
om å la læreren få lov til å være lærer i møte med eleven. I dette
oppryddings- og klargjøringsarbeidet er det nødvendig å fokusere
på en reduksjon av rapportering og krav til dokumentasjon på både
nasjonalt og lokalt nivå. Dette er en gjennomgang Kristelig Folkeparti
sammen med regjeringspartiene mener bør gjennomføres i samarbeid
med partene. Behovet for dokumentasjon og kartlegging må legitimeres gjennom
i hvilken grad disse gir den enkelte elev den hjelpen hun eller
han trenger. At også nasjonale og lokale myndigheter gis et grunnlag
for å vurdere utviklingen i skolen for å sette inn relevante tiltak,
sier seg selv, men det er avgjørende viktig å unngå at det totale
omfanget går ut over elevens læring og skolens eget arbeid med kvalitetsutvikling
eller reduserer lærerens profesjonelle handlingsrom.
Dette spørsmålet handler ikke bare
om mengde, men også om bruken av sammenlignende undersøkelser og
kartlegginger. Mens skole handler om utvikling av hele mennesket,
ikke bare summen av ferdigheter i det enkelte fag, måler de fleste
av disse undersøkelsene kun deler av helheten. Blir enkeltundersøkelser
brukt på en måte som om de skal fortelle sannheten om hele skolen, og
i neste omgang lagt til grunn for endringer av skolen, blir de i
stedet for et redskap for forbedring, grunnlag for feiltolkninger
og misforståelser.
I arbeidet Stortinget ber regjeringen
gjøre med tanke på å redusere omfanget, er det også viktig med kunnskap
for å bevisstgjøre til kritisk bruk av undersøkelsene – hvordan
de blir tolket, og hvordan de blir brukt. Utdanning og danning handler
om å utvikle hele mennesker. Da må man ikke ende opp med fordummende
forenklinger av kompliserte helheter fordi noen biter av helheten
er lette å kvantifisere. En skole som reduserer omfanget av rapportering
og dokumentasjon, vil også bidra til å øke handlingsrommet for læreren.
Det vil gi større plass for den myndige læreren, som kan bruke sitt faglige
og pedagogiske skjønn i møte med den enkelte elev. Det er i en slik
retning Kristelig Folkeparti ønsker å endre skolen. Er det behov
for å gjøre endringer i opplæringsloven for å bygge opp under en
slik forståelse av lærerrollen, forventer vi selvsagt at regjeringen
med grunnlag i dagens vedtak bidrar til det.
I arbeidet med fagfornyelsen er
det nødvendig og viktig at man også gjennomgår det nasjonale kvalitetsvurderingssystemet.
Det vil innbefatte eksamenssystemet, men også hele det systemet
man ønsker skal tas i bruk med tanke på hvordan kvalitet skal måles
og vurderes i norsk skole. Dette er et arbeid som skal gjøres gjennom
å nedsette et utvalg hvor partene i skolesektoren er representert.
Resultatene av en slik gjennomgang må selvsagt munne ut i forslag
til endringer.
Også i dette arbeidet bør det etter
Kristelig Folkepartis syn være viktig å ha for øye lærerens handlingsrom
og ikke minst elevens beste, hvor man legger til grunn skolens overordnete
målsetting. Kvalitetsvurderingssystemet må i langt større grad våge
å spørre i hvilken grad skolens formålsparagraf og overordnete målsetting
blir reflektert gjennom kvalitetsvurderingssystemet. Hvordan skal
de overordnete målene og de verdiene skolen bygger på, reflekteres
gjennom det vurderingssystemet man velger å legge opp til? Kristelig Folkeparti
ser fram til en grundig gjennomgang i lys av disse overordnete målene
og fagfornyelsen, hvor man tar med seg erfaringene også fra dem
som har skoen på.
Statsråd Jan Tore Sanner [15:50:08 ] : I skolens «grunnlov»,
den overordnede delen, oppsummeres skolens kompleksitet og lærernes
avgjørende betydning for elevenes læring og utvikling på følgende
måte:
«De må hele tiden gjøre krevende
avveininger mellom hensynet til den enkelte elev og hensynet til
fellesskapet, mellom å støtte og stille krav, mellom skolehverdagen
her og nå og arbeidet med å forberede for framtiden. Alle elever
er ulike, og hva som er elevens beste, er et kjernespørsmål i all
opplæring. Dette spørsmålet må besvares på nytt hver dag av alle
som jobber i skolen.»
Spørsmålet om tillit er derfor
viktig. Tillit i skolen må handle om ha tillit til hele systemet:
kommunen som skoleeier, skolelederne og den enkelte lærer. Sammen
har de et felles ansvar for å utvikle kvaliteten i skolen, og de
må gis tillit og rom til å finne de gode løsningene. I «Overordnet
del – verdier og prinsipper for grunnopplæringen» har regjeringen
understreket lærerens profesjonelle handlingsrom. Der ligger det
også forpliktende føringer på at skoleledere må bygge tillit. De
må ha forståelse for utfordringer lærerne og andre ansatte står
overfor, og lede skolene på en klok og tydelig måte.
Tillit må ikke forveksles med ikke
å stille krav til kvalitet og resultat. Lærerne, skolelederne og
skoleeierne har sammen et ansvar for å gi elevene den undervisningen
de både har behov for og krav på, og for å følge opp regelverket.
Det er fremdeles for mange elever som går gjennom store deler av
skolegangen uten å få en god nok oppfølging. Vi må jobbe kontinuerlig
for at elever ikke blir hengende etter, og tidlig innsats er et
nøkkelord.
Kvalitetsvurderingssystemet er
ikke et uttrykk for mistillit. Kunnskap om læringsresultater og
læringsmiljø er nyttig for lærere, skoler og skoleeiere. Kvalitetsvurderingssystemet
gir skolene et bredt tilfang av informasjon, men vi henter ikke
inn informasjon for vår egen del. Det er for dagens og fremtidens
elever vi trenger god kvalitet i skolen. Kvalitetsvurderingssystemet
setter oss i stand til å diskutere utfordringer og løsninger i norsk skole
– i den enkelte klasse, skole, kommune og nasjonalt.
Vi følger nøye med på hvordan kvalitetsvurderingssystemet
fungerer, og gjør justeringer når det er behov. Vi vil nå gjøre
kartleggingsprøvene på 1. trinn i lesing og regning til frivillige
prøver. Målet med omleggingen er at prøvene skal bli et bedre verktøy
for læreren og skolen for nettopp å oppdage de elevene som strever,
slik at disse kan få ekstra støtte.
Vi skal ikke ha rapporter for rapportenes
skyld eller prøver for prøvenes skyld. Vi må hele tiden balansere behovet
for informasjon opp mot den totale belastningen rapporteringen medfører.
Regjeringen har de siste årene
arbeidet med å fjerne de såkalte tidstyvene i skolen, og vi har
gjort flere endringer på nasjonalt nivå. Vi har kommet et godt stykke
på vei, men det er behov for en forsterket og fornyet innsats. Jeg
har derfor tatt initiativ til en fornyet innsats. Samtidig vet vi
at mange av tidstyvene er lokale. Det er viktig at vi på alle nivåer
stiller oss spørsmålet om hva som er hensikten med tiltakene, om
vi trenger dokumentasjon, og hva vi skal bruke den til.
Vi, både regjering og storting,
må anerkjenne at skolehverdagen er full av kompliserte pedagogiske
spørsmål. Derfor må vi vise tilbakeholdenhet i nye pålegg og detaljstyring
av skolen. Jeg tror ikke vi oppnår tillit gjennom en reform der
nasjonale myndigheter legger begrensninger på lokale myndigheters
handlingsrom. Tillit kan ikke vedtas, den må vises gjennom konkret
handling.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Torstein Tvedt Solberg (A) [15:54:38 ] : Arbeiderpartiet, Senterpartiet
og SV vil at Stortinget skal sørge for en reduksjon i rapportering
og byråkrati. Hensikten med forslaget vårt er mer tid til læring
og mer tillit til lærerne. Derfor er det avgjørende at en tillitsreform handler
om lærerprofesjonen. I regjeringspartiene og Kristelig Folkepartis
forslag til vedtak er dette snudd litt på hodet. Nå er det ikke
lærernes handlingsrom som er viktig, men å styrke «handlingsrommet
til skoleeier». Lederen i Utdanningsforbundet sa det egentlig ganske bra
– jeg siterer:
«Dette likner mer på en tillitsreform
rettet mot skoleeier enn lærerprofesjonen.»
Dette var etter at han hadde sett
innstillingen fra Stortinget.
Regjeringa stemmer i dag imot en
tillitsreform for lærerne. Det er synd. Men hvorfor mener statsråden
det er viktigere med en tillitsreform rettet mot skoleeierne enn
mot lærerprofesjonen?
Statsråd Jan Tore Sanner [15:55:33 ] : I mitt innlegg la jeg
vekt på at vi må vise tillit til hele systemet. Vi ønsker ikke passive
skoleeiere; vi ønsker aktive skoleeiere som engasjerer seg i å bidra
til et godt læringsmiljø, som støtter opp under skolen og lærerne.
Vi mener at det skal vises stor tillit til lærerne. I Overordnet
del, som jeg også viste til, er tillit til lærerprofesjonen understreket.
Det som overrasker meg, er at Arbeiderpartiet
snakker om tillit til læreren, men fortsetter med detaljstyring fra
staten. Arbeiderpartiet har fremmet flere forslag i Stortinget som
bidrar til mer detaljstyring, bl.a. forslag om én time fysisk aktivitet.
Vi må vise tillit til hele skolesystemet, til skoleeierne og til
den enkelte lærer.
Torstein Tvedt Solberg (A) [15:56:33 ] : Ja, det er fristende
å spørre hva en mannfolkprat vil bety i settingen av å detaljstyre,
men jeg mener at statsråden i større grad burde gjort nettopp det
som lærerne og elevene vil, for å oppnå dette: få til en gjennomgang
av kvalitetsvurderingssystemet, slik som vi foreslår i saken.
I merknadene sier høyrepartiene
at en skal se på kvalitetsvurderingssystemet, men etter at nye læreplaner
er på plass. Samtidig ser vi at statsråden denne helgen i media
foreslo noen mindre justeringer, som Utdanningsforbundet har kalt
kosmetiske endringer. Jeg synes det er helt tydelig at regjeringa
her føler seg presset med det forslaget som vi har fremmet, men
det er synd at når en erkjenner at en trenger å gjøre endringer i
kvalitetsvurderingssystemet, lander en på feil side og avviser det
viktige forslaget om en helhetlig diskusjon og gjennomgang.
Jeg vil spørre statsråden igjen,
for nå har han en mulighet til å gjøre noe konkret viktig som lærerne
og elevene etterspør: Hva skyldes denne motviljen mot eller frykten
for å gjøre det lærerne og elevene selv vil, og ta denne helhetlige
gjennomgangen?
Statsråd Jan Tore Sanner [15:57:40 ] : Jeg kan berolige representanten
med at mine beslutninger ikke er noen respons på venstresidens forslag
her i Stortinget. De er en konsekvens av grundige faglige vurderinger
i Utdanningsdirektoratet, hvor formålet er at vi skal få bedre kartleggingsverktøy,
slik at vi kan hjelpe de barna som ikke knekker lesekoden. Det er
min bekymring at barn og unge skal gå gjennom grunnskolen uten å kunne
lese, skrive og regne skikkelig. Derfor foretar vi omlegginger.
Det er ingen respons på forslag fra venstresiden her i Stortinget.
Vi gjennomfører nå en viktig fornyelse
av hele skolen gjennom fagfornyelsen. Vi skal få nye læreplaner
på plass. Vi skal også følge opp de forslagene som blir vedtatt
i Stortinget her i dag, men vi tar dette i tur og orden, vi bidrar
til en fornyelse og sørger for at vi skal bygge gode lag rundt elevene
og løfte dem som blir hengende etter.
Marit Arnstad (Sp) [15:58:44 ] : Det er sjølsagt viktig at
en statsråd lytter til sitt eget fagdirektorat – og understreker
det i Stortinget. Men det er også viktig å lytte til skolene, og
en av fire lærere sier at de mener de har fått pålegg som ikke er
i tråd med det de faglig ville ha anbefalt i sin profesjonsgjerning.
En av tre lærere sier at rapporterings- og dokumentasjonskravene
har økt betydelig i løpet av de siste årene, og det må en også ta
på alvor.
Det eneste forslaget til vedtak
komiteen står sammen om i dag, er der en ber regjeringen undersøke om
det er slik at målkrav og resultatkrav kan være benyttet i ansettelsesavtaler
for skoleledere og rektorer. Det er jo graverende dersom det er
tilfellet. Spørsmålet mitt til statsråden er rett og slett: Hvis
en slik undersøkelse, som departementet nå må gjennomføre, skulle
vise at det blir brukt den type krav i ansettelsesavtaler for skoleledere,
vil det da få noen konsekvenser? Vil regjeringen sørge for at det
ikke kan skje, og at det dermed ikke kan få konsekvenser for lønn
og skoleøkonomi?
Statsråd Jan Tore Sanner [16:00:03 ] : Her har flertallet i
Stortinget samlet seg bak et forslag til vedtak som jeg synes er
helt greit, nemlig at vi skal undersøke om dette er en realitet,
og hvilke konsekvenser det i så fall har.
Men det er jo ikke slik at regjeringen
– eller jeg som statsråd – i denne saken kan overprøve skoleeiere.
Jeg er ikke kjent med at dette skjer, men vi skal undersøke det og
særlig se på hvordan det da står opp imot overordnet del i læreplanen.
Marit Arnstad (Sp) [16:00:41 ] : Jeg ble litt usikker på hva
statsråden egentlig mente med det. Han mente altså at romertallsvedtak
I er et fornuftig forslag, og vi synes jo sjølsagt alle at det er
fornuftig å få kartlagt dette. Det er også mange av oss som har
hørt om denne typen eksempler. Men når statsråden tar et forbehold
knyttet til hva han eller regjeringen kan gjøre, betyr det da at statsråden
mener at det vil være greit at man har ansettelsesavtaler med skoleledere
og rektorer i norsk skole der målkravene og resultatkravene til
elevene er styrende for både eventuell lønn til rektorer og kanskje også
skolens økonomi? Synes statsråden virkelig at det er en grei praksis
i tilfelle?
Statsråd Jan Tore Sanner [16:01:18 ] : Det ville vært ganske
oppsiktsvekkende hvis statsråden hadde uttalt seg om noe vi i dag
ikke vet om er et problem. Jeg synes det er riktig at vi her følger
det som Stortinget nå samler seg om. Først undersøker vi om dette
er et problem, og hvis dette er en realitet i noen kommuner, skal
jeg kommentere det, og da vil jeg også komme tilbake til Stortinget
for å se hvordan vi kan følge det opp.
I denne diskusjonen om hva venstresiden
mener er problemer i skolen, går det også an å glede seg over at mye
går i riktig retning i norsk skole. Elevene lærer mer, de er mer
til stede, og aldri før har det vært flere som fullfører videregående
skole. Vi ser at en del av de elevene som har det svakeste utgangspunktet,
er de som løfter seg mest. Det viser at det er mye som gjøres riktig,
både nasjonalt, av lokale skoleeiere og ikke minst av lærerne i norske
klasserom.
Mona Fagerås (SV) [16:02:23 ] : Utdanningsforbundets leder
kalte hele denne innstillingen som vi diskuterer i dag, nedslående
lesning:
«Hele tillitsreformen, som overordnet
idé, er borte. Begrepet fins ikke lenger i vedtaksinnstillingen.
Det er synd, fordi en tillitsreform som vi så starten på i opposisjonen
sine forslag vil gi en bedre skole for elevene våre.»
Dette sier Steffen Handal, som
er leder i Utdanningsforbundet.
Dette må jo være en nedslående
dom for kunnskapsministeren å få fra 175 000 norske lærere og skoleledere
som Utdanningsforbundet organiserer. Hva vil ministeren si til dem
i dag?
Statsråd Jan Tore Sanner [16:03:12 ] : Først og fremst vil
jeg takke lærerne for den fantastiske innsatsen de gjør hver eneste
dag. Lærere går på jobb hver dag for å løfte barn og unge, og de
oppnår fantastiske resultater. Jeg viste i forrige replikk til at
elevene er mer på skolen, de lærer mer, og flere fullfører videregående skole.
Vi ser nå – det er kanskje første gangen – at vi klarer å løfte
en del av de elevene som har blitt hengende etter. Det skal lærerne
ha anerkjennelse for.
Det er ikke slik at en blå-grønn
regjering hopper når venstresiden i norsk politikk fremmer forslag
i Stortinget. Vi gjennomfører det vi kaller en tillits- og ansvarsreform.
Vi er opptatt av å vise tillit til skoleeierne og lærerne, men det
kan jo ikke være tillit uten krav til resultat. Derfor må tillit
og ansvar henge sammen. Derfor gjennomfører vi en fornyelse av skolen.
Det innebærer økt tillit, men også krav til resultater.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
De talere som heretter får ordet,
har en taletid på inntil 3 minutter.
Nina Sandberg (A) [16:04:38 ] : Både i Norge og internasjonalt
er et av de tydeligste grepene for å sikre kvalitet i utdanningen
å fokusere mer på profesjonalitet og profesjonalisering, og læreryrket
er en profesjon. Høyresiden, som gjerne snakker om at de styrker
profesjonen, bør merke seg at det som kjennetegner profesjoner som
yrkesgruppe, er at de har en autonomi i utføringen av arbeidsoppgavene
sine. Profesjoner er i noen grad selvstyrende, og det som typisk
styrer dem i jobben, er fagkunnskap og yrkesetikk.
Lærerprofesjonen er en yrkesgruppe
som også inngår i den statlige samfunnsstyringen. Da er det viktig
at vi som er i denne forsamlingen, er oss bevisst at skolen ikke
er et hvilket som helst styringsredskap for staten. En rent instrumentell
forståelse av skolen som et instrument for å nå offentlige målsettinger
og iverksette offentlig politikk fører galt av sted. Skolen er ikke
en produksjonsbedrift der sterkere ledelse og tettere kontroll, standardisering
og evaluering er svaret på alle utfordringer.
Utviklingen i skolen har gått for
langt i feil retning. Vi som er folkevalgte, må ta ansvaret for
å snu den. Lærerne har sagt tydelig ifra. Jeg har tidligere fra
denne talerstolen sitert lektor Anne Grønlie, som i høst ble talsperson
for et Lærer-Norge som ønsker å snu en utvikling hvor elever betraktes
som målbare tall og lærerne føler seg detaljstyrt og kontrollert.
Lærerne måles på alle oppgaver,
fra forberedelse til gjennomføring, vurdering og kommunikasjon med elevene.
De opplever at pålegg, krav og forventninger vokser i takt med undervisningstimer
og elevtall. Hvis norsk skole fortsetter i samme retning, vil det
bli vanskelig både å rekruttere og å beholde lærere.
Arbeiderpartiet vil ha en tillitsreform
i skolen, med færre krav om testing og kartlegging og mer tiltro
til lærerens faglige valg. Vi foreslår et sett med konkrete tiltak som
ville bidratt til dette – altså ikke vedtatt tillit på papiret,
men konkrete tiltak for å gi mer av det profesjonelle handlingsrommet
tilbake til læreren. Tiden er overmoden, men regjeringspartiene
stemmer imot. Det de kommer med i stedet, er vagt og uforpliktende.
Det synes Arbeiderpartiet er synd.
«Aksept for profesjonelt handlingsrom»
var en av anbefalingene fra ekspertgruppen som ble oppnevnt av regjeringen
i 2015 for å utvikle lærerrollen. Regjeringen burde ta den anbefalingen
på alvor.
Magne Rommetveit hadde her
teke over presidentplassen.
Kent Gudmundsen (H) [16:07:36 ] : Tillit kan ikke vedtas, det
er noe man bygger opp over tid. Når vi i dag behandler et representantforslag
om en tillitsreform, kan det være greit å huske nettopp det, for
ord og handling fra forslagsstillerne henger ikke alltid sammen.
I det ene øyeblikket skal man slippe læreren fri og fjerne unødvendige
prøver og rapporteringer, i det neste er man villig til å detaljstyre
metodebruk og innføre flere obligatoriske kartleggingsprøver på
barnetrinnet, for å nevne noe. Fysisk aktivitet og en lese-, skrive-
og regnegaranti er prisverdig, men det går dårlig sammen med intensjonene
i representantforslaget – som kan løses bedre på andre måter.
Her er vi ved kjernen i tillitsspørsmålet.
Vi må ganske enkelt passe oss for at summen av alle gode tiltak ikke
ender med noe vi er imot. Vi må se helheten. I kommuner med svak
skoleledelse vil mangel på en slik helhet gi dårlige kår for å bygge
gode profesjonskulturer på den enkelte skole. Tillit til lærerprofesjonen
og en god skoleledelse står nemlig sentralt for Høyre og regjeringen.
Derfor har vi også støttet helhjertet opp om fagfornyelsen, satset
sterkt på at lærerne skal ha de beste forutsetningene for å være
gode fagpersoner, og økt innsatsen til videreutdanning, som rektorskolen,
og støttet opp under KS’ skoleeierprogram.
Jeg frykter passive skoleeiere
mer enn aktive, for det er de sistnevnte som oftest finner balansen.
Rapportering, krav til skriftliggjøring, utviklingsprogram, diverse aktivitetsdager
og kravene fra foreldre og medier kan nemlig spise av det aller,
aller viktigste en lærer skal gjøre, nemlig å undervise elevene.
Allerede har vi bidratt ved å fjerne nasjonale dokumentasjonskrav
til underveisvurdering, forenkle vurderingsforskriften og gjøre kartleggingsprøver
på videregående skole frivillig – for å nevne noe. Vi følger opp
videre.
Noe av dette kan løses ved hjelp
av nye verktøy. Smarte læremidler kan gi økt tilpasset opplæring,
men også frigjøre pedagogisk kapasitet. Neste høst er man i mål
med et nytt skoleadministrativt system, som erstatter ti gamle og
umoderne dataløsninger. Vi forenkler, automatiserer og kommuniserer
sømløst med ledelse, lærere, foreldre og elever. Når den store omleggingen
er innkjørt, vil det være snakk om store besparelser i tid. Ikke
minst åpner det også for nye muligheter.
Vi må huske at noe av det viktigste
vi kan gjøre for et tillitsløft i skolen, er å si nei til alle gode
tiltak som ønsker plass, samtidig som vi sier klart ja til flere
yrkesgrupper som bygger et lag rundt eleven. Slik avlaster vi, bygger
tillit på tvers av profesjoner og lager et team i skolen som løfter
eleven. Satsingen de senere årene, med bl.a. 1 mrd. kr til mer skolehelsetjeneste,
er et eksempel på at vi bygger opp under denne helhetstanken. Nå
tar vi fatt på spesialundervisningen.
Vårt tillitsløft er i gang, og
– ikke minst – ord henger sammen med handling.
Marit Arnstad (Sp) [16:10:57 ] : Den blå-blå regjeringens og
høyresidens yndlingsmantra er at alle andre bare er opptatt av penger,
mens de er opptatt av innhold. Jeg så statsministeren i dag uttale
nettopp det, for Høyres sentralstyre, at alle andre bare er opptatt
av penger. Men når vi legger fram et forslag som omhandler nettopp
system og organisering, og ikke nødvendigvis kroner og øre, ja,
da blir det også galt. For da sier representanten Steffensen at
vi slår inn åpne dører. Men vi mener nettopp at en diskusjon om
system og organisering er utrolig viktig når det gjelder dagens
skole. Og for å gjøre det nokså enkelt – jeg har ikke så mange fremmedord
å ta tak i: Det er to store problemer i dagens skole, som øker,
og som vi må ta tak i. Det ene er at det er for mange rapporterings-
og dokumentasjonskrav. Det tar for mye tid. Det tar tid som burde
vært brukt til læring og til fagutfoldelse. Det andre er at det
er for mange tester, det er for mange resultatkrav, det er for mange
forsøk på smilefjes og sure fjes helt ned i de tidligste klassetrinnene
i grunnskolen. Og det er den typen regimer vi ikke ønsker oss i
norsk skole, og som også dagens forslag handler litt om.
Så må jeg si at jeg ikke vet om
det er for å prøve å avspore debatten at Høyre ser spøkelser på
høylys dag i en slik sak. I alle fall opplever jeg at saksordføreren
her prøver å konstruere konflikter som ikke finnes. Jeg tenkte at jeg
i helga måtte gå igjennom, ord for ord, både forslaget og innstillingen
for å se om saksordføreren har noe som helst belegg for det hun
sier om det som står i innstillingen fra flertallet. Men det står
ikke et eneste ord der om at vi skal flytte juridisk beslutningsmyndighet
fra lokalsamfunn og kommuner og ned til den enkelte lærer. Tvert
imot står det at vi vil klargjøre forholdet mellom de ulike beslutningsnivåene,
og det tror jeg det er et stort behov for. For representanten Tybring-Gjedde
kan jo tolkes som at hun synes det er helt greit at kommunene ilegger
en type kartlegging, målkrav og resultatstyring, at det er helt
uproblematisk og overhodet ikke burde være oppe til debatt, men
det bør det, fordi det nettopp stjeler tid fra det som er faglig
viktig.
Så er det ok og sjølsagt mulig
for oss å erkjenne at det opprinnelige forslaget kunne gi grunnlag
for små misforståelser – ikke i den grad Høyre nå har gjort, men for
små misforståelser. Men da må man også være glad og fornøyd med
at man har en komitébehandling og en innstilling, og at man har
muligheten til å få presisert forslaget på en måte som jeg håper
alle sammen vil være fornøyd med.
Jeg tror det er svært viktig at
alle deler av norsk skole tar dette på alvor, enten det er stat,
kommune eller den enkelte skole.
Marianne Synnes (H) [16:14:05 ] : Representantforslaget om
en tillitsreform i skolen er blitt lansert som nytt tankegods, hvor
opposisjonspartiene tilsynelatende står skulder ved skulder med
lærerne, mens regjeringspartiene ifølge opposisjonen bare er opptatt
av å detaljstyre skolene. Jeg må innrømme at en del av medieutspillene
i den forbindelse for det meste har ført til hoderystende vantro
og en fascinasjon over at det er mulig å skille så til de grader
mellom tanke og handling.
Tillitsreform i offentlig sektor
er ikke noe nytt, men er beskrevet som den reformen som vil etterfølge
New Public Management-styringen. Danmark var ute med tillitsreformer
i 2013, men deres erfaringer er ikke bare positive, og det er fremdeles
uklart i hvor stor grad de er gjennomført eller vil bli det. Skjebnen
til reformer på nasjonalt nivå er blitt mer uklar etter at den sosialdemokratiske
regjeringen i fjor la fram en plan for god arbeidsgiverpolitikk
som ser ut til å kreve mer resultat og kontroll enn nettopp tillit.
Og det er kanskje forslagsstillernes definisjon av tillit som er
vanskelig å skjønne, da den ser ut til å innebære å la staten, via
Stortinget, detaljstyre.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Venstre og Fremskrittspartiet synes det er et stort paradoks at
Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV foreslår en tillitsreform i norsk
skole bare noen måneder etter at de foreslo på Stortinget at lærere
i 1.–10. klasse må bruke 60 minutter av sin undervisning til fysisk
aktivitet hver eneste dag. Likeledes har representanter fra Arbeiderpartiet
og SV nylig gått høyt på banen for å avskaffe lekser i skolen. Har
de ikke tillit til at skolene selv kan avgjøre det? Det ligger jo
i skolens mandat.
Begrepet «tillit» har blitt det
nye mantraet både i offentlig sektor og i næringslivet de siste
årene. Men det blir fort tynnslitt når det ikke følges opp med handling. Stortingsflertallet
har allerede vedtatt at det er lærerprofesjonens og skolenes ansvar
og faglige skjønn som skal legges til grunn ved valg av metoder
og virkemidler til bruk i undervisningen for å nå kompetansemål
og oppfylle skolens generelle samfunnsmandat. Økt tillit, ansvar
og profesjonelt handlingsrom for lærerprofesjonen er et bærende
element både i arbeidet med fagfornyelsen og i revideringen av opplæringsloven.
Jeg kan skjønne at noen synes at
en slik tillitsreform er en besnærende tanke. Men når man ser hvilken
politikk – og ikke bare retorikk – disse partiene fører, burde man
ikke håpe på for mye. Dertil er detaljstyringsiveren altfor stor.
Det blir veldig tydelig når vi kjemper imot deres øremerkingsregime
for å gi kommunene mer selvstyre, mens de hevder at midlene må øremerkes
fordi de ikke har tillit til at kommunene bruker midlene slik de skal
brukes. Var det noen som snakket om tillit?
Hans Fredrik Grøvan (KrF) [16:17:20 ] : Det foreslås fra en
samlet komité i dag at regjeringen skal undersøke i hvilken grad
elevresultater benyttes i ansettelsesavtaler med skoleledere og
rektorer. Jeg er glad for at vi alle er enige om det, og bakgrunnen
for dette forslaget er jo at vi har fått meldinger om at denne type
ansettelsesavtaler benyttes i noen kommuner.
Dette er en praksis som vi i Kristelig
Folkeparti mener det er viktig blir undersøkt, med tanke på hvor
omfattende den er, og med tanke på konsekvensene av en slik måte
å tenke skole på sett opp mot læreplanens overordnede mål. Etter
Kristelig Folkepartis oppfatning vil denne type avtaler kun være
knyttet opp til deler av skolens målsetting, mens andre viktige
deler av denne overordnede målsettingen aldri alene vil kunne fanges opp
av de resultatene elever presterer.
Vi er vel kjent med at elevresultater
kommer som en følge av en lang rekke forhold, som slett ikke alltid
trenger å ha en sammenheng med skolens kvaliteter, f.eks. foreldrenes
sosioøkonomiske bakgrunn. I den grad undersøkelsen viser at denne
type lederavtaler praktiseres, og finnes, er det etter Kristelig
Folkepartis syn viktig at det blir gitt klare signaler fra skoleeiere
– og fra regjeringen – om at slike ikke bidrar til å fremme skolens
helhetlige målsetting og derfor bør avvikles i den formen de der
måtte være i.
Kristelig Folkeparti har valgt
å fremme de forslagene, sammen med regjeringspartiene, som vi mener
bidrar til en utvikling av skolen, sikrer lærerens handlingsrom,
reduserer omfanget av rapportering og bidrar til en gjennomgang
av kvalitetsvurderingssystemet i lys av fagfornyelsen. Dette handler
om viktige deler av skolens virksomhet som fremmer skolens overordnede
og helhetlige målsetting gjennom å understreke og videreutvikle
trekk ved skolen, som gir en bedre skole for den enkelte elev og
styrker tilliten mellom aktørene i skolesektoren.
Det har vært gitt uttrykk for skuffelse
fra deler av opposisjonen i dag over at vi ikke er med på alle forslagene i
representantforslaget. Med det som i dag ligger an til å få flertall,
har forslagsstillerne klart å få fokus på og bidra til endring av
viktige forhold knyttet til omfanget av dokumentasjon, gjennomgang
av kvalitetsvurderingssystemet og eventuelt forslag til ny praksis,
og den eventuelle praksisen som har fått utvikle seg når det gjelder
å knytte lederavtaler til elevresultater og målbare forhold.
Summen av dette er å slå ring rundt
lærerens profesjonelle handlingsrom – etter min oppfatning et viktig bidrag
til å skape myndige og dyktige lærere som hver dag kan få utøve
sitt faglige skjønn i møte med elevene.
Martin Henriksen (A) [16:20:25 ] : Øverst på innlegget sto
det tidligere i dag at man ikke kan vedta tillit. Nå hører jeg at
høyrepartiene i salen i dag gjentar det gang på gang, og for meg
høres det mest ut som en unnskyldning for å stemme mot tillitsreformen
i salen i dag.
Man kan ikke vedta tillit, men
man kan vedta tiltak som bidrar til at tillit bygges opp over tid,
at tillit bygges mellom grupper, og at man har gode prosesser. En
tillitsreform er en start, det er et signal, og det er en sterk
politisk intensjon om å endre kursen til en mer tillitsbasert ledelse
av skolen, en ledelse som gir profesjonene større ansvar for å utvikle
skolen til beste for elevenes læring og trivsel.
Når vi foreslår en tillitsreform,
er det både på bakgrunn av lærernes egne erfaringer, tydelige råd
fra utdanningsforskningen og våre egne vedtak her i Stortinget.
Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti kunne
vært med og tatt diskusjonen, fylt en tillitsreform med innhold,
men velger å stemme det ned. Det er synd, for en tillitsreform handler
om å lede fra midten – «leading from the middle», som utdanningsforskerne
Hargreaves & Shirley skriver om.
Økt tillit til lærerprofesjonen
ville gitt frihet, men også økt ansvar. Lærerne skal ha frihet til
å realisere noe helt bestemt, skolens samlede oppdrag, slik som
det framgår av loven. En tillitsreform betyr ikke at politikerne
ikke styrer; det betyr at politikerne må styre smartere – styre
gjennom tillit heller enn mer testing, kontroll og måling.
I dag sier Høyre at de er krystallklare.
Nei, det er de ikke. De stemmer ned forslaget om tillitsreform og
kommer med egne forslag som er vage og uforpliktende. Der Arbeiderpartiet,
SV og Senterpartiet vil stoppe ansettelsesavtaler som inneholder
detaljerte målkrav knyttet til elevresultater, vil regjeringspartiene
«undersøke» dem. Det er vagt.
Der Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet
vil sørge for å redusere rapportering og kontroll i den hensikt
å ivareta lærerens tid og handlingsrom, som er konkret, vil regjeringspartiene
fortsette å redusere, som er uforpliktende – og heller ikke i tråd
med virkeligheten lærerne der ute opplever. Og de har altså den
hensikten å styrke det lokale handlingsrommet til skoleeieren. Referansen til
lærernes tid og handlingsrom er borte.
Det er nærmest parodisk hvor uforpliktende
og vagt det ene vedtaket som fremmes i dag, er, om at man ber regjeringen
sørge for at arbeidet med fagfornyelsen og opplæringsloven skjer
i tråd med overordnet del. Når begynte Stortinget – med unntak av
i store, presserende saker som ambulanseflysaken og andre – å vedta
at kunnskapsministeren eller andre statsråder skal følge lov og
forskrift, som er det som regjeringspartiene foreslår i dag? Vi
tar det som en selvfølge at kunnskapsministeren følger overordnet
del, sin egen forskrift (presidenten avbryter). Dette er vagt og
uforpliktende.
Presidenten: Tida
er ute.
Kjersti Toppe (Sp) [16:23:44 ] : Behovet for ei tillitsreform
i norsk skule er godt dokumentert, og det viktige i denne diskusjonen
er det heilt enkle. Vi må leggja til rette for at lærarane kan bruka
mest mogeleg av tida på kjerneoppgåvene: undervisning, vurdering
og planlegging av undervisning.
Eg saknar at ein i denne debatten
snakkar om elevane, for vi vil ha ei tillitsreform i norsk skule
på grunn av at det vil gjera elevane godt. Elevane skal oppleva
mindre testing, elevane skal ha godt av at ein har tillit til lærarane.
Når elevane opplever mykje testing, sure fjes, smilefjes, sjølvevalueringar
frå dei er pitte små, kan det knusa mange elevar i norsk skule si
kjensle av meistring og få dei til å føla at dei ikkje er gode nok
i forhold til dei andre, og heller ikkje i forhold til seg sjølv.
Tidbruksutvalet peika i 2009 på
ulike tiltak som kan gjennomførast på alle nivå, og som vil vera
viktige for at lærarane skal kunna konsentrera seg om det som er
kjerneoppgåvene i skulen. God leiing vart påpeika, tid til kjerneoppgåver,
reformtrøyttleik, at talet på nasjonale handlingsplanar og strategiar
må reduserast, at tidsmessige konsekvensar for lærarane alltid må
vurderast, mindre dokumentasjon og det at andre yrkesgrupper gjerne kan
koma inn for å avlasta lærarane: Desse anbefalingane er like aktuelle
i dag.
Det både står i innstillinga og
er sagt frå talarstolen her at forslagsstillarane sjølve ikkje kjem
med forslag til korleis ein kan redusera rapportering. Da vil eg
minna om Dokument 8-forslag nr. 8:15 S frå 2014–2015, eit representantforslag
frå Senterpartiet om å endra systemet for nasjonale prøver og redusera
testing i skulen. Der føreslo vi at nasjonale prøver skulle gjerast
om til utvalsprøver, og bad regjeringa sørgja for at samla krav
til rapportering og dokumentasjon i skulen vert reduserte. Vi fremja
forslag om å be regjeringa fremja forslag om at det ikkje kan stillast
lokale krav til kartlegging og dokumentasjon ut over det som forskriftene
til opplæringslova krev. Alle dessa forslaga vart nedrøysta, berre
SV støtta Senterpartiet den gongen. No ser eg at vi har eit større fleirtal
i Stortinget som støttar opp om det.
Heilt til slutt: Eg synest nokon
må snakka om ytringskultur i skulen. Det har vore ein stor debatt
i år om ytringskultur – og manglande ytringskultur – i skulen. Ein
klarer i alle høve ikkje å få til ei tillitsreform i skulen viss
ein ikkje får ein skule der ein har kultur for openheit, og der
det ikkje berre er lov, men der ein vert oppmoda til, å ytra seg
om eventuelle kritikkverdige forhold og alt ein vil endra på.
Jorodd Asphjell (A) [16:27:04 ] : Alle har vi erfaringer gjennom
skolen, som elever selv, som foreldre til barn som har gått eller
går på skole, kanskje også barnebarn, og kanskje har vi både gode
og mindre gode erfaringer. Med den bakgrunnen fremmer Arbeiderpartiet, SV
og Senterpartiet forslag om en tillitsreform – det er ulike tilbakemeldinger
fra både elever, lærere og skoleeiere om hvordan skolen fungerer.
Dette forslaget er ment for å gjøre skolen enda bedre – bedre ikke
bare for skoleeierne, men også, som det er sagt her, for elevene, slik
at de lærer bedre. Da handler det om å ha en tillitsbasert ledelse,
hvor man har et godt samarbeid med skoleeieren, med organisasjoner
og ikke minst med ansatte på skolen. Når man opplever tillit og
respekt, vil man som regel yte mer og være mer motivert for jobben.
Hvis mekanismene i tillitsbasert ledelse fungerer, får vi mer innovasjon,
mindre byråkrati og bedre opplæring for elevene – altså det motsatte
av det Gudmundsen sier her, at vi tar vekk fokuseringen på undervisningen.
Dette forslaget fokuserer på undervisningen, det stikk motsatte,
og det er viktig for oss å presisere.
Når regjeringspartiene nå stemmer
ned hovedgrepene, synes jeg det er litt kjedelig. Jeg tror alle
sammen er opptatt av å ha en bedre skole, og alle forslagene her kunne
nesten alle sammen sluttet seg til hvis vi hadde ulike roller i
posisjon og opposisjon. I dialogene vi har hatt med Utdanningsforbundet
og andre organisasjoner, er alle sammen enig i at vi må ta nye grep
for å gjøre skolen bedre, for å gi lærerne bedre tid til å ta seg
av elevene, og ikke minst for å støtte opp om elever som krever mer
oppfølging i tiden framover. Når vi snakker om partssamarbeid og
partssammensatte utvalg, har vi god erfaring. Den norske velferdsmodellen
handler bl.a. om hvordan vi nedsetter utvalg i samfunnslivet og
i organisasjonslivet for å kunne samarbeide enda bedre. Det har vi
gjort over tid på grunn av at vi har respekt mellom disse organisasjonene.
Respekt over tid skaper også tillit, og jeg tror at når Utdanningsforbundet
peker på dette, skal vi lytte til hva organisasjonene sier om det.
Derfor mener jeg vi skal gjøre det på en god måte.
Lærernes kompetanse og erfaring
er grunnmuren vi må bygge videre på. Lærerne gjør en kjempejobb,
og lærerne må framsnakkes enda mer. Vi er altfor dårlige til å framsnakke
viktige institusjoner, viktige organisasjoner og ikke minst ansatte
som hver dag gjør en kjempegod jobb. Da jeg var på Fagskolen i Rogaland
nå i forrige uke, snakket vi om hvordan vi skal skape tillit mellom
lokalt næringsliv, skoleeiere og lærere for å kunne rekruttere bedre
til yrkesfaglige studieretninger og til fagskoler, arbeidsfolk som
vi har bruk for i tiden framover. Det handler om tillitsbasert ledelse
i alle ledd i hele samfunnet vårt.
Mona Fagerås (SV) [16:30:22 ] : Tillit kan ikke vedtas, gjentas
det ofte fra posisjonen i dag. Representanten Tybring-Gjedde er
tydeligvis, som hun selv sier, forvirret igjen. Men hva sier elevene,
hva sier lærerne, og hva sier skolelederne? Jo, de er tydelige –
de vil ikke ha mer testing, kontroll og måling. Og for å sitere
Utdanningsforbundets leder igjen: Arbeiderpartiet, Senterpartiet
og SV har «jobbet fram mange gode prinsipper og forslag for en mer
tillitsbasert utdanningspolitikk». Altså: tiltak for tillit. Det
er det det dreier seg om. Så i stedet for å få den vanlige ryggmargsrefleksen
med én gang opposisjonen foreslår noe, hadde jeg et kjempestort
håp om at man i alle fall ville lytte til innspillene som vi fikk
i høringsrunden.
Det var også en annen grunn til
at jeg hadde et håp, og det var et flertall som vi hadde i forfjor
høst:
«Flertallet mener at det i samarbeid
med sektoren bør utarbeides en tillitsreform i skolen. Vi kan ikke
bygge styringen på kontroll og mistillit, men må utvikle et kvalitetsvurderingssystem
som fremmer elevenes læring, som bygger på tillit og øker det profesjonelle
handlingsrommet. Flertallet mener utdanningsmyndighetene nasjonalt
må legge til rette for åpne, tillitsfulle prosesser mellom relevante
aktører i skolesektoren, f.eks. lærere, skoleledere, skoleeiere
og lærerutdanningene, for å utarbeide konkrete og forpliktende tiltak,
som støtter opp under profesjonsutvikling – og fellesskap.»
Jeg kan ikke se at dette er fulgt
opp fra regjeringens side, og i mellomtiden har Kristelig Folkeparti
skiftet side. Nå er de mer opptatt av å sikre skoleeierens makt
og posisjon – og hva skjer da? Jo, lærerprofesjonens handlingsrom
blir ytterligere satt under press av kommunepolitikere og skoleadministrasjon,
noe som vil påføre skolene programmer og metoder som ikke nødvendigvis
er faglig vurdert.
Så det er grunn til å være skuffet
i dag på vegne av lærerne, elevene og skolelederne. Og jeg har nesten
lyst til å komme med en litt tørr kommentar: Skal man få til noe
i denne komiteen, må man nesten satse på at helsekomiteen gjør jobben
sin, for vi gjør den ikke.
Mathilde Tybring-Gjedde (H) [16:33:18 ] : La meg bare først
si at jeg mener at en debatt om system og organisering av skolen
er utrolig viktig. Vi diskuterer nå hvordan vi skal få best mulig
samspill mellom alle aktørene i Skole-Norge for å oppfylle skolens
brede samfunnsoppdrag. Så hører jeg representanten Henriksen si
at denne tillitsreformen som er foreslått, er et signal og en intensjon
som de veldig gjerne skulle ønske at Høyre, Fremskrittspartiet,
Venstre og Kristelig Folkeparti kunne fylt med innhold. Det er en
god innrømmelse, det er bare det at vi allerede er i gang med et
stort tillitsløft i skolesektoren gjennom fagfornyelsen, gjennom
den vurderingen og evalueringen vi nå har av opplæringsloven, og
ikke minst gjennom alle de årene vi har hatt et stort lærerløft,
der vi har styrket lærerprofesjonen og profesjonsfellesskapene.
Så hører jeg representant Arnstad
si at nå er det avklart hvordan forslaget egentlig var – om å endre
opplæringsloven. Men så kommer representanten Fagerås opp og sier
at de allikevel ønsker å forby at skoleeieren kan komme med faglige
opplegg til skolene og lærerne. Det går egentlig ikke helt i hop.
I Dokument 8-forslaget skriver
forslagsstillerne at de ønsker å avklare i opplæringsloven «hvilken
kompetanse og beslutningsmyndighet som skal ligge hos profesjonen
på skolenivå». Målet er å redusere den politiske innblandingen.
I forslaget skriver man at man vil styrke lærernes beslutningsmyndighet.
Jeg vil anta at man skal styrke det utover dagens situasjon, nemlig
at kommunene har styringsrett.
I høringsrunden var det ikke bare
Høyre som ikke forsto forslaget. I tillegg kom KS med sin høringsuttalelse,
hvor de vil advare stortingspolitikere mot å foreslå endringer –
ikke fordi man ikke har tiltro til lærerne, men fordi stortingspolitikerne
tramper rett inn i det lokaldemokratiske handlingsrommet, et handlingsrom som
de trenger for å utøve sitt ansvar som arbeidsgivere og som overordnet
ansvarlig. Det var fra KS, det var ikke fra regjeringspartiene.
I innstillingen har forslagsstillerne
nå endret forslaget – til å si at man bare ønsker å klargjøre. Men
det er fortsatt veldig usikkert hva de ønsker å klargjøre. Er det fortsatt
slik at kommunene som skoleeiere skal ha mulighet til å komme med
nye lokale kartleggingsprøver? Skal de ha mulighet til å gjøre det
vedtaket som Arbeiderpartiet gjerne vil gjøre her, nemlig å innføre 60 minutter
fysisk aktivitet? Hvilken beslutningsmyndighet mener de at kommunene
fortsatt skal ha? Jeg mener at det aller viktigste vi kan gjøre
for at kommunene skal bli bedre skoleeiere, og for å unngå detaljstyring, ikke
er å bruke loven som et verktøy, men faktisk å styrke skoleeiernes
kompetanse gjennom f.eks. samarbeid med KS, slik at vi får bedre
skoleeiere, som skaper gode relasjoner med sine skoler og med lærerne.
Så jeg vil igjen utfordre forslagsstillerne til å avklare: Hva mener de
skoleeierne fortsatt skal ha myndighet til å bestemme? Hva er det
som skal bestemmes på skolenivå?
Marit Knutsdatter Strand (Sp) [16:36:30 ] : Tillit kan vedtas.
Som flere representanter tar til orde for, er nettopp det å stille
tydelige krav til og tydelige mål for skolen en form for tillit.
Profesjonen og lærerne ønsker å stå til ansvar for sine elever og
deres læring. Dessverre ødelegger mengden mål som skal bli nådd,
for dette, for målene skal bli testet, rettet og gitt tilbakemelding
om. Vurdering for læring hadde en verdi helt til både elever, lærere,
rektorer og skoleeiere og kommuner, ikke minst, begynte å svømme
og nærmest drukne i vurderingsmengden. Når vurderingen videre blir
satt i sammenheng med kvalitet i skolen og med politikk, glemmer
man hvor enormt mange ting som påvirker en elevs prestasjoner.
Vi snakker om barn og ungdom i
vekst og utvikling, som kanskje lærer like mye om seg selv og sin
kropp som fag. Læring er en modningsprosess som ikke er lineær. Det
må være faglig handlingsrom for den svingningen som er i elevers
hverdag.
Samfunnsmandatet til skolen er
bredere enn at den skal være en institusjon for testing, rangering
og konkurranse. Skolen skal fremme flere verdier enn det å skille mellom
vinnere og tapere. Vi vil styrke og definitivt klargjøre lærernes
beslutningsmyndighet ved å fjerne all tvil om hva som ligger i deres
ansvar. Når det nå i nyere tid har pågått debatter i det offentlige
om hva som ligger i bl.a. opplæringsloven § 9 A-5, er det et tydelig
signal om at det er rom for tvil som gjør at vi må tørre å ta diskusjonen,
også her i Stortinget og også som lovgivende myndighet, om hva som
ligger i opplæringsloven. Det er viktig å komme tilbake til de vurderingene
som blir gjort i forbindelse med lovgjennomgangen, og vi håper på
at det kan bli helt hundre prosent klinkende klart der hva som ligger
i lærernes beslutningsmyndighet, nettopp for å bygge tillit, nettopp
for å gi det faglige handlingsrommet som lærerne i dag etterspør,
som lærerne i dag mener ikke er til stede for at vi skal kunne ivareta
elevenes behov i klasserommet.
Martin Henriksen (A) [16:39:16 ] : Vi registrerer alle at Høyre
igjen bruker tida på å angripe Arbeiderpartiet framfor å snakke
om egen politikk og heller vil tåkelegge at de i dag stemmer mot
en tillitsreform.
Hvis man løfter blikket litt, ser
man at utdanning ikke handler om enkle sammenhenger, og at tilliten som
skal bygges mellom skolen og samfunnet, må skapes på andre måter
enn ved tiltak som alene har som siktemål hvilken score elevene
skal få på utvalgte og standardiserte prøver.
I en undersøkelse i fjor fra Respons
Analyse svarte 75 pst. av lærerne, altså tre av fire lærere, at
de bruker mer tid på rapportering og tidstyver i 2017 enn de gjorde
tre år før. Det var fullstendig på Høyre og Fremskrittspartiets
vakt.
Det testsystemet vi har i skolen
i dag, kvalitetsvurderingssystemet – ja, det har positive sider,
men det er i alles interesse at vi faktisk tar en kritisk gjennomgang
av det. Vi må passe oss for et system med testing og kontroll som
for det første ikke måler alt som er viktig, for det andre er et
system som eser ut og bidrar til å styre og overstyre lærernes hverdag,
og for det tredje er et system som uttrykker mistillit til de fagutdannede
lærerne vi har gitt tillit til å gjøre jobben hver dag i norske
klasserom. Det systemet vi har i dag, er ikke godt nok, og det må
skje endringer.
Jeg er veldig glad for at vi foreslo
at det burde settes ned et utvalg der lærerprofesjonen, skoleledere
og resten av sektoren skulle trekkes med for å gjennomgå og se på
endringer av kvalitetsvurderingssystemet. Kunnskapsministerens utspill
i Aftenposten på lørdag viser også forskjellen her i inngangen til
skolepolitikken mellom opposisjonen og regjeringa. Kunnskapsministeren
kunne da egentlig legge fram minimale endringer i testing og kartlegging
i skolen, samtidig som han slår fast, som regjeringspartiene også
gjør i innstillingen, at dagens system fungerer, bl.a. eksamen.
Det viser forskjellen. Der vi ville gi sektoren muligheten til å gjennomgå
og foreslå endringer i kvalitetsvurderingssystemet, sementerer kunnskapsministeren
nå et utilstrekkelig system uten ordentlig forankring hos lærere og
skoleledere.
Jeg er veldig glad for at vi reiste
denne debatten om tillitsreform, for da flyttes debatten. Jeg har
aldri hørt så mange Høyre-folk snakke så mye om tillit til læreren
før. Jeg er veldig glad for at Ludvigsen-utvalget kom. Det var en
korreks bl.a. til Høyres skolepolitikk, og den korreksen skjønte
de. I 2013 gikk Høyre til valg på å doble antallet læreplanmål.
Høyre gikk til valg på at alle lærere skulle skrive rapporter om
alle elever i norsk, matte, engelsk og naturfag. I barnehagemeldinga
tok de til orde for utbyttebeskrivelse og språknorm – mer kartlegging og
dokumentasjon.
Når man leser Jeløya-plattformen,
finner man ikke ett eneste ord om at rapportering, dokumentasjon
og byråkrati i skolen skal reduseres. Denne debatten og denne –
forhåpentligvis – holdningsendringen hadde ikke kommet uten det
forslaget.
Turid Kristensen (H) [16:42:33 ] : Jeg er veldig glad for at
det er så mye som går bra i norsk skole. Det er flere som har nevnt
mye av det som er gjort, som gjøres, og som går bra i dag, så jeg
skal ikke gjenta det, men bare slå fast at det faktisk er hyggelig.
Jeg er også enig i det jeg forstår
er hensikten bak dette forslaget, og jeg støtter også lærernes ønske
om et større profesjonelt handlingsrom. Jeg tror kanskje ikke det
er noen i denne salen som ikke er opptatt av at lærerne og skolelederne
skal ha et godt profesjonelt handlingsrom, og som ikke synes det
er viktig at både vi som politikere, elever, foreldre og samfunnet
for øvrig har tillit til lærerne våre. Vi har tydeligvis bare et
litt ulikt syn på hvordan vi best kan sikre det, og noen har kanskje
en manglende erkjennelse av det som allerede er vedtatt, igangsatt
og under arbeid, og som faktisk vil bidra til nettopp å styrke lærernes
og skolenes profesjonelle handlingsrom.
Jeg har lyst til å gjenta noe statsråd
Sanner sa litt tidligere:
«Jeg tror ikke vi oppnår tillit
gjennom en reform der nasjonale myndigheter legger begrensninger
på lokale myndigheters handlingsrom.»
Hvis jeg forsto det representanten
Arnstad sa her litt tidligere, kunne hun ikke forstå hvordan noen
kan tolke venstresidens merknader i denne saken som et forsøk på
å flytte styring fra skoleeieren og ned til den enkelte skole. I
innstillingen står det altså:
«Disse medlemmer viser til at dette
berører selve kjernen i spørsmålet om tillit til lærernes yrkesutøvelse,
der lærerne opplever at føringer fra skoleeier går lengre enn den
rent administrative styringen av skolene, og kommer i konflikt med
de pedagogiske vurderingene.»
Rent administrativ styring av skolene,
altså. Det er kanskje der vi har et litt ulikt syn på skoleeierens
rolle. Jeg mener at skoleeieren skal være noe mer enn et rent administrativt
styringsorgan. Lokalpolitikere skal selvfølgelig være opptatt av
både ressursbruk, ressursbehov, læringsmiljø, trivsel og resultatoppnåelse
i skolene. Jeg vet at kommuner med aktive og engasjerte skoleeiere, lokalpolitikere,
er noe av det som trekkes fram som en årsak der det er gode skoler.
Det er selvfølgelig viktig at vi,
både som stortingspolitikere og som kommunepolitikere, er oss våre
roller bevisst og ikke samlet sett pålegger for mange prøver og tester.
Men at man kan kalle det vi allerede har i dag, et testhysteri –
noe jeg vet SVs representant Mona Fagerås nylig gjorde i et intervju
– det forstår jeg ikke. Det er snakk om til sammen tolv prøver i
løpet av ni skoleår. Men så vet vi at opplevelsen er at det kan
være for mye, og derfor er jeg veldig glad for at vi setter i gang
en gjennomgang med kommunene om nettopp dette.
Det ble sagt om kvalitetsvurderingssystemet
at vi ikke vil se på det. Jeg kan berolige representanten Henriksen
med at vi her i dag vedtar et forslag som vil gjøre nettopp det.
Vi mener ikke at alt er perfekt.
Avslutningsvis: Helsekomiteen gjør
jobben. De tvinger igjennom den detaljstyringen som SV ikke vil
ha i dag.
Marit Arnstad (Sp) [16:46:00 ] : Jeg må si det er hyggelig
hvis en gjennom innstillingen kan bidra til å presisere og klargjøre
det som har vært av misforståelser. Men når jeg hører representantene
Tybring-Gjedde og Kristensen, lurer jeg på om de egentlig ønsker
at misforståelser skal presiseres og oppklares. Tybring-Gjedde velger
å sitere, men hun velger å stoppe midt i setningen når hun siterer.
Hun siterte fra representantforslaget at «dette vil kunne redusere
den politiske innblandingen», men det står videre: «i avgjørelser
som må aksepteres som faglige». Det velger representanten Tybring-Gjedde
å ikke ta med, og det er nettopp det vårt forslag handler om, nemlig
å klargjøre det faglige og pedagogiske handlingsrommet. Det må det
være lov til å påpeke.
I representantforslaget, som Kristensen
tok opp, står det ikke at lærerne skal ta over kommunenes oppgaver
når det gjelder faglige vurderinger. Det står:
«Lærernes faglige vurderinger om
kvalitet og egnethet for å styrke elevenes læring, skal vektes tungt
før skolen kan pålegges å gjennomføre prøver, tester og kartlegginger.»
Det er faktisk noe helt annet.
Jeg må si at jeg synes de får være presise når de er på talerstolen
og prøver å legge ut om Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SVs forslag.
Vi har hatt eksempler som er graverende.
Jeg synes eksempelet fra 2014 fra Sandefjord, der skoler nærmest truet
lærere med avskjedigelse om de ikke gjennomførte et målstyringsregime
i kommunen, som de facto nesten innebar en snikinnføring av karakterer,
er ganske godt. Det er et eksempel på hvordan en ikke skal gjøre
det.
Jeg synes redaktøren Magne Lerø
i Ukeavisen Ledelse skriver noe ganske godt, som vi alle kan legge
oss på minne:
«Politikere bør innse at lærere
er bedre pedagoger enn dem selv. Lærerne har de beste forutsetningene
for å vite hva som virker best i skolen. Det er ikke snakk om at
lærerne skal låse skoledøra og be politikerne holde seg unna. Dette
handler om at politikere og lærere må snakke sammen om hva som virker
og hva som kan gjøres for å utvikle en best mulig skole. Å tre et
system som lærerne har null tro på ned over hodet på dem, er fåfengt.
Den leksen bør politikerne i Sandefjord ha lært.»
Etter denne debatten vil jeg si:
Denne leksa er viktig for oss alle sammen.
Kent Gudmundsen (H) [16:48:50 ] : Jeg synes representanten
Arnstad egentlig avsluttet ganske godt, nemlig ved å peke på hvor
viktig det er å ha bevisste, aktive og gode skoleeiere, som i dialog
med sine skoler, skoleledere og lærere – det profesjonsfellesskapet
som de utgjør – kan være med på å skape aktive, gode skoleeiere som
utvikler oss, og som gir elevene et bedre sted å være. Det er også
hele poenget til Høyre. Når vi satser på lærerne, når vi satser
på skolelederne – med både etter- og videreutdanning, masterutdanning,
kompetansekrav, rektorskole og styrking av mellomlederne – er det nettopp
for å bidra til å bygge opp under dette profesjonsfellesskapet.
Men det som ligger til behandling her i dag, og som er nedskrevet
i merknads form, er at man skal endre opplæringsloven. Når man endrer
en lov, er det for å gjøre noe med det juridiske ansvaret som foreligger,
og som er definert, begrenset og rammet inn i det.
Det er selvfølgelig ganske lett
å bli en smule usikker på hva som er intensjonen i dette. Som representanten Arnstad
var inne på – de faglige og profesjonelle hensynene må veie tungt.
Vel, jeg har ennå til gode å se at ikke veldig, veldig mange av
våre skoleeiere vektlegger nettopp det profesjonelle tungt når man
skal være skoleeier. Spørsmålet er her om vi skal gi dem vetorett,
eller om vi skal ha et samspill som sikrer en balanse. Poenget i
mitt hovedinnlegg var: Vi er nødt til å ha dette samspillet skal vi
greie å utnytte skoleeierrollen på en så god måte at både ressursinnsats
og de vedtak som et kommunestyre gjennom sine ansvarsområder må
gjøre – helt nødvendig – er i samspill med lærerprofesjonen.
Det er litt vanskelig å få grep
om hva som egentlig er den rød-grønne kursen innenfor dette feltet.
Hvis vi ser litt tilbake i tid, vet vi alle at det ble gjort en
del grep på begynnelsen av 2000-tallet, fordi man nesten fikk sjokk av
hvordan det egentlig sto til i norsk skole. Man hadde lite kunnskap,
og man var veldig bevisst på å øke denne kunnskapen. Derfor var
det bl.a. et rimelig bredt flertall for eksempelvis innføring av
nasjonale prøver, som vi selvfølgelig skal utvikle og gjøre best
mulig. Men når jeg hører representanten Toppe her minne oss om representantforslaget
– som får støtte fra SV – om at man skal fjerne nasjonale prøver,
og når jeg hører representanten Martin Henriksen si at vi må ha
en gjennomgang av det nasjonale kvalitetsvurderingssystemet, uten
å nevne en eneste ting som bør ut, skapes det en del usikkerhet
om hva som er kursen for den rød-grønne skolepolitikken.
Jeg minner om: Mye går godt i norsk
skole nå. Det kan selvfølgelig bli bedre, men det er ingen tvil:
Vi er på rett vei.
Torstein Tvedt Solberg (A) [16:52:03 ] : Det har vært interessant
å høre på denne debatten – ikke minst de mange unnskyldningene fra
flertallet hvorfor en ikke kan være med på å støtte en tillitsreform.
Når komitélederen, fra Fremskrittspartiet, sier at dette er å slå
inn åpne dører, synes jeg det er en alvorlig bagatellisering av
denne viktige saken. Og når Kristelig Folkeparti driver med sine
unnskyldninger om hvorfor en ikke er med, synes jeg en kanskje hadde
tjent på å være litt mer ærlig. Her stemmer en imot alle de sentrale
delene av vår tillitsreform. En har fra Kristelig Folkepartis side vært
prisverdig ærlig i tidligere skoledebatter. Det tror jeg en hadde
tjent på å være også i denne debatten.
Så må jeg si at jeg var spent på
å se hvor Høyre kom til å lande her, for nesten ingen har vel snakket
så mye om vårt forslag om tillitsreform som Høyres representanter.
Men ikke overraskende lander de på å være imot. Som statsråden innrømmer:
En er imot vårt forslag mest av alt fordi det kommer fra oss. Høyre-representantene har
brukt denne debatten til å gjenta sine utdelte talepunkter. De peker
f.eks. på fagfornyelsen. Fagfornyelsen er viktig, men den handler
om å endre læreplanene – det er ikke en tillitsreform. At Høyre
mener at fagfornyelsen og tillitsreformen er det samme, viser hvor
snevert Høyre tenker rundt tillit. Og det avslører kanskje mest
av alt at en tillitsreform er for Høyre begrenset til Høyres definisjon
av hva som er tillit.
Hvis de forslagene til vedtak som
nå får flertall, hadde vært «godt nok», som Høyre påstår, hadde
kanskje også lærerne vært fornøyd. Det tror jeg – jeg håper i hvert fall
– at Høyres representanter har sett at de ikke er. Igjen: Det viktige
i skolepolitikken er det Høyre mener er riktig. Det finnes én sannhet,
det er Høyres sannhet. Igjen lytter ikke Høyre til det lærerne og
elevene ønsker. Nei, en kan ikke vedta tillit, men en må sette seg
mål. Dette kunne vært en start. Det er vår jobb som politikere å
komme med tydelige, gode forslag, slik som i våre forslag.
Det er verdt å minne om hva høyrepartiene
i dag stemmer imot. En stemmer mot vårt forslag om en tillitsreform
i skolen. En stemmer mot å ha et partssammensatt utvalg som skal
gjennomgå kvalitetsvurderingssystemet som en del av fagfornyelsen.
En stemmer mot at det totale omfanget av kartlegging, måling, rapportering
og dokumentasjonskrav skal reduseres. Det er synd at en bytter ut
disse tydelige, klare forslagene med egne vage og uforpliktende
forslag. De forslagene til vedtak som fremmes av regjeringspartiene,
er så vage at de selv i denne salen skaper en del forvirring. Jeg
merker meg at Kristelig Folkeparti mener at forslag til vedtak III betyr
at en skal få endringer før fagfornyelsen, mens merknaden ganske
tydelig peker på at dette først kommer når nye læreplaner skal innføres.
Her er det ikke vi som er uklare.
Vårt alternativ er klart: Vi ønsker mer tid til læring og mer tillit
til lærerne. Det er synd det i dag blir nedstemt.
Mathilde Tybring-Gjedde (H) [16:55:04 ] : Det er interessant
å høre representanten Tvedt Solberg si at for Høyre er tillit det
Høyre til enhver tid definerer som tillit, samtidig som han karikerer
vår politikk og våre forslag fordi vi ikke er enig med ham og Arbeiderpartiet. Det
er litt merkelig å lytte til.
Det ene spørsmålet jeg hadde i
mitt innledende innlegg, var: Kan Arbeiderpartiet si hvilke rapporteringskrav
de vil ha bort? Hvilke endringer vil de gjøre i det nasjonale kvalitetsvurderingssystemet?
Hva er det de egentlig mener når de sier at de vil endre opplæringsloven?
Hva slags beslutningsmyndighet mener de at lærerne eller skolene
skal ha som skoleeierne ikke skal ha? Da jeg konkret utfordret ham
på om han kunne svare på dette, ble jeg møtt med at jeg kun er interessert
i å snakke om andres politikk. Det er da forslagsstillerne som må
forklare ikke bare meg, men også de ulike aktørene i Skole-Norge
som har kommet med høringsinnspill, hva de ønsker, for det har vært
en del usikkerhet, særlig fra KS og fra Skolelederforbundet, om
hva man egentlig ønsker å gjennomføre.
Så er jeg glad for at representanten
Arnstad var mer konkret og tydelig. Hun viste til mitt sitat om
at man ikke ønsker å redusere den kommunale styringsretten, men
samtidig ønsker hun å gjøre endringer slik at skoleeier ikke kan
innføre faglige opplegg eller kartlegginger som ikke er faglig forsvarlige.
Da har jeg egentlig bare en konkret utfordring til Arnstad, for
å konkretisere hva forslagsstillerne mener. Mener representanten
Arnstad at kommunestyrer ikke lenger skal få lov til f.eks. å vedta at
elevene skal ha 60 minutter fysisk aktivitet hver eneste dag hvis
lærerne, eller hver enkelt skole, mener det ikke er faglig forsvarlig?
Hvis hun sier ja til det, er det helt realt, men det vil altså tilsi
at man gjør en juridisk endring og flytter beslutningsmyndighet.
Jeg skulle gjerne ha fått en avklaring på det.
Men jeg vil bare ta oppfordringen
fra representanten Martin Henriksen og si at ja, det aller viktigste
for Høyre har vært å snakke om hva vi ønsker å gjøre for å styrke
lærerprofesjonen, for å styrke de faglige fellesskapene og for å
styrke skoleeierrollen. Vi er utrolig opptatt av at lærerne skal
ha et profesjonelt handlingsrom. Det å bagatellisere hva fagfornyelsen
betyr, mener jeg er en ganske stor misforståelse. Fagfornyelsen
omhandler det aller viktigste i skolen: hva elevene våre skal lære
og hvilke verktøy lærerne skal ha for å variere sin undervisning. Det
er helt naturlig å se på kvalitetsvurderingssystemet, og det er
helt naturlig å se på vurdering generelt når man har læreplanene
på plass, for det handler om hvilke ferdigheter de elevene som nå
begynner på skolen, skal ha resten av livet.
Jeg vil bare understreke at det
tillitsløftet vi er i gang med, er noe som vi satte i gang med fagfornyelsen.
Vi satte i gang med tidstyvutvalget, og vi satte i gang med lærerløftet.
Alle tiltakene vi har gjort for å styrke lærerrollen, har vært viktige
tiltak i skolesektoren, og det er tillit – ikke bare Høyres tillit.
Presidenten: Representanten
Martin Henriksen har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet
til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.
Martin Henriksen (A) [16:58:10 ] : Jeg er mindre opptatt av
hva regjeringspartiene skriver i merknadene som er fint og flott,
eller av hva de sier fra talerstolen om tillit til lærerne og deres
handlingsrom. Jeg er mer opptatt av hva man faktisk gjør.
Kursen fra de rød-grønne partiene
her er klar: Test- og rapporteringsregimet tar for mye tid fra lærerne. Hvordan
skal man da avgjøre hvilke tester eller kartlegginger som bør endres
eller fjernes? Vel, da sier vi at dette må profesjonen, skolelederne
og sektoren involveres tungt i. Vi mener at det skal avgjøres sammen
med partene, i det utvalget Høyre ikke vil nedsette. Vi vil ikke sentralstyre
det, men Høyre vil ikke starte det arbeidet. Da blir det litt vanskelig
å involvere lærerne og få resultater.
Det er veldig synd at regjeringa
avviser å ta de store, nødvendige grepene som bl.a. Ludvigsen-utvalget
ønsket, som er ønsket av lærerne, og som må til for at fagfornyelsen
skal virke skikkelig. Å komme med en gjennomgang av kvalitetsvurderingssystemet
etter at fagfornyelsen og læreplanene er lagt fram, er meningsløst.
Jorodd Asphjell (A) [16:59:31 ] : Man etterlyser Arbeiderpartiets
svar knyttet til innholdet i skolen, osv. En av årsakene til at
vi ønsker å nedsette et partssammensatt utvalg, er at vi vil se
på kvalitetsbiten: ikke ha konklusjonen på forhånd, men invitere
partene i samfunnslivet og arbeidslivet – både skoleeiere, lærere
og andre – til å delta i debatten, for å se på hva som er bra, og
hva det er som ikke fungerer like godt i norsk skole. Det tror jeg
er et ansvar vi som politikere har, et ansvar for at lærere skal
få mer tid til å kunne utøve sitt yrke på en god måte, og et ansvar
for å gi et best mulig undervisningstilbud til alle våre barn og
ungdommer i norske skoler.
Det er ikke noen tvil om at elevene
trenger lærere som har tid og kunnskap til å følge dem opp skikkelig hver
eneste dag på skolen, som ser dem, og ser behovene hver enkelt elev
har. Da må vi sørge for at det blir mindre detaljstyring, og gi
mer ansvar til fagfolkene som skal gjøre dette arbeidet hver eneste
dag. Det er dette denne tillitsreformen handler om. Da er dagens
system for å måle kvalitet i skolen for snevert – det har vi fått
klare tilbakemeldinger om fra både elever, lærere og organisasjoner
– og det støtter ikke opp under skolens brede samfunnsmandat. Derfor
må vi være kritiske til hvordan skolen fungerer, og også til hvordan
dette er lagt opp. Det handler ikke om å komme med kritikk av noen,
det handler om å være kritisk og se på hvordan systemene fungerer,
og hvordan vi kan iverksette nye tiltak som gir en annen retning,
en bedre retning. Det handler ikke om at norsk skole er dårlig,
men om at vi skal gjøre skolen enda bedre for dem som går på skolen
hver eneste dag.
Vi tror på bedre resultater gjennom
økt tillit, ikke mer kontroll. Derfor vil vi redusere unødvendig
rapportering og testing og ulike pålagte programmer og metoder.
Det er lærerne som må ha ansvaret for å vurdere hvilke metoder og
verktøy som er best egnet i dette pedagogiske arbeidet. Det er de
som er fagfolkene, og som kjenner disse utfordringene. Ekspertutvalget
som ble nedsatt, og som utredet lærerrollen i 2016, kom med en klar
konklusjon: Lærerne var overlesset med forventninger. Det er en
veldig dårlig oppstart for lærere som akkurat har tatt en utdannelse,
at forventningene på en måte er så store at de overskygger arbeidet
de skal gjøre hver eneste dag. Derfor tror jeg også det er viktig
at vi endrer på denne rollen. Når man opplever tillit, vil man som
regel yte mer, som jeg sa også i mitt første innlegg. Hvis mekanismene
i tillitsbasert ledelse fungerer, får vi mer innovasjon, mindre
byråkrati og bedre opplæring for elevene. Det er det norsk skole
trenger, og det norske elever trenger for å kunne prestere bedre
i tiden framover – for en god skole.
Turid Kristensen (H) [17:02:50 ] : Representanten Arnstad sa
at det var viktig at vi var tydelige og etterrettelige når vi refererte
til hverandre, og det er jeg helt enig i. Derfor vil jeg bare peke
på at jeg ikke kuttet ut noe i den setningen som jeg refererte,
og den står ikke i sammenheng med det som representanten Arnstad selv
leste opp etterpå. Vi er rett og slett bare uenige når det gjelder
lokale politikeres skoleeierrolle og det at de faktisk har en rolle
som er mer enn rent administrativ. Det er grunnleggende og viktig
for meg og for Høyre at det er de lokale skoleeierne som har styringen
med sine skoler.
Så undrer jeg litt på om representantene
fra Arbeiderpartiet i det hele tatt har lest forslagene fra Høyre, Fremskrittspartiet,
Venstre og Kristelig Folkeparti. Det snakkes om at vi ikke vil lytte
til lærerne, at vi ikke vil ta med partene i arbeidet som skal gjøres,
at vi ikke vil gjennomgå kvalitetsvurderingssystemet, og at vi ikke
er villige til å se på dokumentasjonskravet. Jeg har faktisk lyst
til å lese opp et par av forslagene, for jeg forstår ikke at man
ikke har klart å få med seg at vi også ønsker å gjøre noe mer. Vi
er ikke såre tilfreds med alt. Vi har gjort mye, men vi er ikke
tilfreds, vi skal stadig gjøre mer.
Når det gjelder lærerens profesjonelle
handlingsrom:
«Stortinget ber regjeringen sørge
for at arbeidet med fagfornyelsen og revidering av opplæringsloven
ivaretar lærerprofesjonens profesjonelle handlingsrom, i tråd med
Overordnet del – verdier og prinsipper for grunnopplæringen.»
Det er en ganske klar føring med
henblikk på betydningen av lærerens profesjonelle handlingsrom.
Når det gjelder prøver, dokumentasjon
og rapportering:
«Stortinget ber regjeringen fortsette
å redusere omfanget av rapportering og dokumentasjon på nasjonalt
nivå samt ta initiativ til at kommunene gjennomgår sine lokale planer
for rapportering og dokumentasjon når nye læreplaner innføres.»
– Altså en kobling til fagfornyelsen.
Og videre:
«En slik gjennomgang bør gjennomføres
i samarbeid med partene, lærerutdanningsinstitusjonene, elever,
lærerstudenter, skoleeiere og skoleledere, med sikte på å redusere
dokumentasjonskravene og styrke det lokale handlingsrommet til skoleeier.»
Er ikke dette å ta med partene,
lærerne og skolene i arbeidet med å få et godt system for dokumentasjon,
for prøving og for rapportering, så vet ikke jeg.
Det siste jeg har lyst til å ta
med, er: Det sies at vi ikke er villige til å se på Nasjonalt kvalitetsvurderingssystem. Joda,
vi er det – i forbindelse med fagfornyelsen. Det går ikke an å se
disse to tingene løsrevet fra hverandre:
«Stortinget ber regjeringen nedsette
et utvalg der partene i skolesektoren er representert, for å gjennomgå
Nasjonalt kvalitetsvurderingssystem i lys av fagfornyelsen og fremme
forslag til endringer på egnet måte.»
Der «skolesektoren er representert»
– det er greit at man ønsket en annen innretning på det, men man
behøver i hvert fall ikke å late som om flertallspartiene ikke er
villige til å gjøre noe.
Presidenten: Representanten
Torstein Tvedt Solberg har hatt ordet to gonger tidlegare og får
ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.
Torstein Tvedt Solberg (A) [17:06:04 ] : Representanten Mathilde
Tybring-Gjedde har en egen evne til å forlenge disse debattene.
Hadde hun kommet i tide og hørt mitt hovedinnlegg, tror jeg hun
hadde fått flere svar. Jeg tror at det nesten uavhengig av hvor
mange svar vi gir i denne debatten, fortsatt hadde vært en usikkerhet
hos Høyres representanter, for de er – som tidligere sagt – opptatt
av å konstruere uenigheter.
Jeg er enig i at en må måles på
forslagene. Vi kritiserer at flertallet i dag sier nei til våre
tydelige alternativer og heller kommer med sine vage og uforpliktende
forslag. Det er bare å vise til uttalelsene fra Utdanningsforbundet
fra da innstillingen kom. De mente det samme: Dette var vagt, uforpliktende
og ikke minst skuffende. Det er bare å konstatere at de eneste som
er fornøyd med denne innstillingen og disse vage forslagene, er
representantene fra Høyre – absolutt ingen andre utenfor denne salen.
Det er bare å konstatere at representantene
fra Høyre mener det er riktig og viktig å styrke skoleeiernes handlingsrom.
I denne debatten har det blitt klart at de i hvert fall ikke vil
støtte lærernes handlingsrom. (Presidenten klubber.) Det er synd
å konstatere at det ikke blir vedtatt noen tillitsreform i dag.
Presidenten: Tida
er ute.
Representanten Marit Knutsdatter
Strand har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad,
avgrensa til 1 minutt.
Marit Knutsdatter Strand (Sp) [17:07:26 ] : Det er ingen tvil
om at samtlige representanter i denne salen har gode intensjoner,
og at vi alle sammen prater om å redusere dokumentasjonskrav og
tidstyver i skolen. Lærernes tid skal gå til undervisning og oppfølging
av elevene. Dette virker det som om vi er enige om. Så er spørsmålet
mer hvordan vi oppnår det.
Da har opposisjonen tatt sterkt
til orde for at vi trenger en gjennomgående tillitsreform, med flere
konkrete forslag, i en slik grad at vi ønsker å starte et arbeid
og se dette i sammenheng med fagfornyelsen. Det er også et nøkkelpunkt
når representanten Mathilde Tybring-Gjedde ramser opp regjeringens
tiltak. Dette må bli sett i sammenheng med fagfornyelsen og i sammenheng med
hverandre.
Mindretallsforslag nr. 4 og forslag
til romertallsvedtak III står i sterk kontrast til hverandre, i
den forstand at vi tolker svært ulikt hva som legges i de forslagene.
Vi mener selvsagt at vårt forslag er best.
Statsråd Jan Tore Sanner [17:08:44 ] : Jeg har etter beste
evne forsøkt å få tak i hva Arbeiderpartiet egentlig vil, og jeg
må erkjenne at etter å ha lyttet til debatten er ikke det veldig
enkelt. Asphjell vil ha et utvalg for å involvere partene, og resten
av Arbeiderpartiets utdanningsfraksjon har nå langt på vei adoptert
SVs retorikk i skolepolitikken. I forrige periode opplevde vi at
Arbeiderpartiet forsøkte å kopiere Høyre i skolepolitikken. Det
syntes jeg var positivt. Nå ser vi at Arbeiderpartiet i økende grad
forsøker å kopiere SV i skolepolitikken. Det driver ikke skolen
fremover. Det ser vi imidlertid at den politikken vi gjennomfører,
gjør.
Vi gleder oss nå over at flere
fullfører videregående skole. Og det pekes på at Kunnskapsløftet,
som ble gjennomført under den forrige borgerlige regjeringen, er
en viktig forklaring på det. Vi ser at vi klarer å løfte en del
av de svakeste elevene, guttene, norskfødte med innvandrerforeldre
– flere gjennomfører videregående skole.
Vi skal nå gjennomføre fagfornyelsen,
som er en fornyelse av skolen, og som vil bidra til mer tid til
dybdelæring og gi mer rom for læreren til å være lærer. Vi har gjennom
Utdanningsdirektoratet hatt tre innspillsrunder med 6 700 innspill.
Da skal man ikke komme og si at vi ikke involverer lærerne og partene.
Jeg gjennomfører selv flere møter med partene, elever og lærere
og andre, nettopp for å ha en god dialog om fagfornyelsen. Det er viktig,
for det vi holder på med nå, er en fornyelse av skolen, hvor de
nye læreplanene må forankres godt hos lærerne, skolelederne og skoleeierne.
«Tillit» er et begrep som appellerer
sterkt til meg. Samtidig vil jeg understreke at tillit må følges
av ansvar. Derfor vil vi øke rommet for lærerne og skolene til å
fylle skolen med innhold, men vi kommer også til å stille krav til
resultater.
Presidenten: Representanten
Kent Gudmundsen har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet
til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.
Kent Gudmundsen (H) [17:11:20 ] : Det som fikk meg til å ta
ordet, var innlegget fra representanten Tvedt Solberg. Han kunne
spart seg å bruke en slik benevnelse av min medrepresentant, Mathilde
Tybring-Gjedde. Vi var flere som var til stede i denne salen, og som
har hørt innleggene herfra. Undertegnede har selv vært oppe og problematisert
langs de samme linjene. Det som kanskje er et større dilemma i denne
saken, er hva som sies fra talerstolen, og hvilken retorikk som brukes
av Tvedt Solberg, kontra det som kan leses sitatrett i merknadstekstene
og innstillingen. Det er her ting ikke henger sammen, og det er
derfor flere føler seg litt usikre på retningen for det rød-grønne
skoleprosjektet.
Presidenten: Representanten
Hans Fredrik Grøvan har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet
til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.
Hans Fredrik Grøvan (KrF) [17:12:14 ] : Jeg må si jeg er noe
forundret over behovet for å konstruere motsetninger i denne saken.
Hvis man ser på forslagene, slik de ble lest opp her i sted, inneholder
de veldig mange av de samme elementene. Jeg synes representanten Knutsdatter
Strand oppsummerte det godt: Vi ønsker alle sammen å redusere dokumentasjonskravene.
Vi ønsker å sette i gang en gjennomgang av kvalitetsvurderingssystemet.
Ja, Kristelig Folkeparti og regjeringspartiene foreslår til og med
at vi skal gjøre det sammen med partene. Det har ikke opposisjonen
foreslått. Vi ivaretar lærerens handlingsrom.
Når man reduserer dokumentasjonskravene,
er ikke det bare en styrking av det lokale nivået, det er også en styrking
av nettopp lærerens handlingsrom.
Jeg synes vi i hvert fall skal
prøve å si hva vi er enige om, og ikke konstruere motsetninger som
om det skulle være uenighet på alle punkter. Vi går i én retning,
og det synes jeg vi alle sammen skal understreke.
Nina Sandberg (A) [17:13:27 ] : Når jeg har sittet og hørt
på representanten Gudmundsen og partifellene hans fra Høyre her
i dag, har jeg fått et lite déjà vu tilbake til den gangen da Carl
I. Hagen og Fremskrittspartiet gikk rundt og pratet om at «framtiden
vedtas ikke – den skapes». Arbeiderpartiet er veldig klar over og
helt på det rene med at tillit ikke vedtas, men det er like selvsagt
at struktur og kultur kan brukes til å styrke lærernes profesjonelle
handlingsrom.
Arbeiderpartiet har, sammen med
Senterpartiet og SV, foreslått et sett med helt konkrete strukturelle
tiltak, som er ment å dempe det samlede trykket på læreren, slik
at læreren får mer tid til å være lærer, til beste for elevene.
Dette er tiltak som også kan bidra til å endre kultur, måten vi
ser på lærere på, og styrke lærerens handlingsfrihet.
Veldig mye er bra i norsk skole,
men veksten i pålegg, krav og forventninger til lærerne er for stor.
Det vil vi i Arbeiderpartiet gjøre noe med. Det skulle være en retning
det er ganske enkelt å gjenkjenne. Høyre er veldig forvirret over
det. Det synes jeg er beklagelig, og jeg er veldig lei for at de
vil stemme imot forslagene om disse konkrete tiltakene.
Presidenten: Representanten
Jorodd Asphjell har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet
til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.
Jorodd Asphjell (A) [17:14:54 ] : Arbeiderpartiet sier det
samme i dag som vi gjorde i forrige periode om testing i skolen.
Høyre stemte imot det da, og de stemmer imot det også i dag. Det
er godt å høre at statsråden har møter med både lærere og elever,
men det hadde vært mye mer betryggende hvis han hadde lyttet til
det som blir sagt fra organisasjonene om akkurat disse spørsmålene,
for det skaper tillit.
Forslaget fra regjeringen innebærer
at en gjennomgang av kvalitetsvurderingssystemet, NKVS, først skjer
i neste stortingsperiode, etter fagfornyelsen. Det er derfor vi
i Arbeiderpartiet – som jeg sa i mitt innlegg – har ønsket oss et
partssammensatt utvalg, som kan se på dette enda raskere, for å
gjøre skolen enda bedre.
Om man vil endre læreplanene og
innføre nye kommunale mål uten samtidig å endre vurderingssystemet og
se kritisk på summen av prøver og tester i skolen, når vi ikke målene
om mer dybdelæring, tillit og mer tid til en variert opplæring.
Det er den store utfordringen i norsk skole i dag, og det er derfor
Arbeiderpartiet foreslår en tillitsreform – for å skape en enda
bedre skole, som ser både lærerne og elevene.
Presidenten: Fleire
har ikkje bedt om ordet til sak nr. 14.
Presidenten har tillit til at debatten
i sak nr. 14 er omme, i alle fall i denne omgang.