Stortinget - Møte mandag den 11. juni 2018

Dato: 11.06.2018
President: Eva Kristin Hansen
Dokumenter: (Innst. 378 S (2017–2018), jf. Dokument 8:194 S (2017–2018))

Søk

Innhold

Sak nr. 14 [15:18:05]

Innstilling fra utdannings- og forskningskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Martin Henriksen, Torstein Tvedt Solberg, Mani Hussaini, Marit Arnstad, Marit Knutsdatter Strand, Audun Lysbakken, Mona Fagerås og Hadia Tajik om tillitsreform i skolen (Innst. 378 S (2017–2018), jf. Dokument 8:194 S (2017–2018))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Første taler er Mathilde Tybring-Gjedde, som er ordfører for saken, men det ser ikke ut til at hun er i salen. Da gir vi ordet til Torstein Tvedt Solberg.

Torstein Tvedt Solberg (A) []: Det er en ære å starte denne debatten. Vi har behandlet flere store skolesaker denne våren. Dette er den viktigste.

Norsk skole trenger en tillitsreform. Det handler om mer tid til læring og mer tillit til lærerne. Jeg er stolt over at det var vi i opposisjonen som tok det ansvaret, satte agendaen og la fram denne saken.

Denne dagen kunne markert et skille. Det kunne blitt en festdag for Skole-Norge, men dessverre stemmer Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti mot vårt forslag. Når forslaget om tillitsreform til lærerne ikke får flertall, er det ekstra viktig å minne om hvorfor dette forslaget kom. Det politiske Norge har gjennom en årrekke skråsikkert lansert ulike initiativ for å fikse skolen, med de beste intensjoner. Men resultatet har heller blitt det motsatte.

Rapporten om lærerrollen bekrefter dette. Lærerne er overlesset med forventninger, og samtidig peker rapporten på et skifte i den offentlige debatten. Lærernes arbeid – deres kompetanse og hva de oppnår i klasserommet – omtales ofte ensidig, negativt og snevert, som når Høyre og Erna Solberg gjennom en årrekke har ment at norsk skole er for dårlig, og at vi trenger bedre lærere. Den debatten har alle partier deltatt i, så her går ingen fri. Derfor er det også vårt felles ansvar å rydde opp i noe som alle deler.

Vi ser nå en manglende tillit mellom lærerprofesjonen og utdanningsmyndighetene – en tillit svekket gjennom pålegg fra sentrale og lokale skolemyndigheter som er i konflikt med faglige vurderinger, og innføring av nye tidstyver, som rapportering og testing. Derfor fremmer Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet forslag om en tillitsreform i skolen. Vi mener at test- og rapporteringsregimet tar for mye tid bort fra det gode pedagogiske arbeidet, og jeg tror lærerne i skolen kjenner seg igjen i at tiden spises opp av altfor mange administrative og byråkratiske oppgaver. Et eksempel er at politikerne i Vefsn kommune ville innføre et gammelt atferdsprogram fra USA, uten å rådføre seg med lærerne. Et annet er da Sandefjord kommune påla en vurdering av elever tett opp til å innføre karakterer i barneskolen. Det er mange slike eksempler.

Arbeiderpartiet vil ha en fellesskole som ser hele eleven, der barna lærer godt og trives med lærere som har tid og tillit. Derfor satte vi opp fem grunnleggende prinsipper for en tillitsreform i vårt forslag. Vi vil ha færre, men tydeligere mål. Vi vil ha mål og kvalitetsindikatorer som speiler skolens brede samfunnsmandat og kunnskapssyn. Vi vil ha reell medbestemmelse og tillit i samarbeidet mellom skoleeier, skoleledelse og lærerprofesjonen på alle nivåer. Vi vil ha sterke profesjonsfellesskap som skal være bærebjelken i skolens faglige arbeid og utvikling, at lærerne gis et stort faglig handlingsrom, og at det med dette følger et like stort ansvar.

I sum mener vi at skolen og lærerne, basert på faglige vurderinger, bør få større frihet. Det er en faglig oppgave, ikke en politisk oppgave, å velge pedagogiske verktøy. Stortinget skal styre skolen gjennom tydelige mål, ikke overstyring, og ha tillit til at fagfolkene gjør sin del av jobben. Dette prinsippet er det tydelig at høyrepartiene ikke forstår. For det første går de mot disse fem prinsippene. Jeg skulle gjerne likt å vite hvorfor. Mest av alt blir de avslørt ved sin kritikk av og motstand mot vårt forslag. La meg slå fast en gang for alle: En tillitsreform står ikke i motsetning til skolepolitikk. Det krever bare mer av oss politikere til å konsentrere skolepolitikken om struktur, god nok finansiering og ressurser, ikke politisk detaljstyring. Skolebygg må fortsatt pusses opp. Prestasjonsangsten blant elever krever en mer praktisk og skapende skole, og passivitet og fedme krever mer aktivitet og sunn skolemat.

Rektorer og lærere er superhelter som hver eneste dag står på for barna våre. Men vi kan ikke forvente at de på egen hånd fikser ting som flere lærere, ekstra intensivopplæring til dem som trenger det, en mer praktisk skole og mer fysisk aktivitet. Nei, Stortinget må og skal sette rammene for en nasjonal skolepolitikk og bevilge nødvendige midler. Kun sånn sikrer vi at alle skoler er med, og at det ikke blir store forskjeller i strukturen på de skolene barna våre møter. Så må vi ha tillit til at fagfolk både kan jobben sin og gjør de beste faglige vurderingene.

Regjeringen må nå styre blindt mot en enorm lærermangel. Jeg tror at en tillitsreform kan være et av de viktigste grepene for å øke interessen og respekten for læreryrket. Dessverre stemmer Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti i dag mot vårt forslag om tillitsreform, men vi gir oss ikke. Vi vil fortsette kampen for en bedre skole – la læreren være lærer. Så enkelt, men likevel så vanskelig.

Jeg vil gjerne ta opp forslagene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti.

Presidenten: Representanten Torstein Tvedt Solberg har tatt opp de forslagene han refererte til.

Roy Steffensen (FrP) [] (komiteens leder): Fremskrittspartiet mener det norske utdanningssystemet i stor grad er preget av stor tillit til lærere og skoleledere. Nasjonale utdanningsmyndigheter fastsetter gjennom læreplanen mål for hva elevene skal lære, og hver enkelt skole bestemmer selv hvordan de vil nå disse målene. Lokale skoleeiere og skoleledere har et stort handlingsrom, og vi synes derfor forslagsstillerne i stor grad slår inn åpne dører når de hevder at norsk skole trenger en tillitsreform, og vil påpeke at det pågående arbeidet med forenkling av læreplanene er ett av flere eksempler som understøtter dette.

Vi i Fremskrittspartiet er imidlertid enig i at enda mer frihet og tillit til lærerne vil være av det gode. For eksempel mener vi at opplæringsloven bør mykes opp for å gi skoleeiere større frihet til å velge hvordan skolehverdagen skal organiseres. Blant annet mener vi at paragrafen i opplæringsloven som hindrer nivåbasert opplæring, bør fjernes. Vi har tillit til skoleeiere, skoleledere og lærere, og mener at en god skole der elevene lærer mer, utvikles best lokalt. Derfor er Fremskrittspartiet også for fritt skolevalg i grunnskolen, for vi tror på en skole hvor lærere og skoleeiere bestemmer mer av metoder og innhold – så kan foreldre velge skolen som passer best, som man tror vil gi barna best læringsutbytte. Mindre detaljstyring fra politikere og byråkrater, mer tillit til lærere og ledelse og økt ansvar og medbestemmelsesrett for foreldre mener vi er veien å gå, men dette er vi foreløpig et stykke unna å ha flertall for.

Å fjerne byråkrati og tidstyver i skolen er et annet område som er svært viktig for Fremskrittspartiet. Derfor startet regjeringen allerede i 2014 et prosjekt sammen med KS for å fjerne tidstyver og redusere mengden dokumentasjon og rapportering i skolen. Som et resultat av det forenkler vi rapporteringen til grunnskolenes informasjonssystem, endrer vurderingsforskriften, innfører reduserte krav til skriftlig underveisvurdering og har omgjort obligatoriske kartleggingsprøver i lesing og regning på Vg1 til frivillige prøver, for å nevne noe.

Tidstyver og byråkrati blir ofte tatt opp av rektorer og lærere når jeg er ute og besøker skoler, men det vi finner ut, er at de fleste tidstyvene er lokale og bestemt lokalt. Derfor er jeg glad for vedtaket vi gjør i dag i III i innstillingen om at regjeringen må ta initiativ til at kommunene skal redusere sine dokumentasjonskrav.

En tidstyv vi må ta på vår kappe, er fraværsgrensen. Den vet vi medfører en viss arbeidsmengde for lærere. Her er jeg åpen for å se på om vi kan få til mer fleksible løsninger når denne en gang skal evalueres. Fraværsgrensen fungerer likevel så godt at det ikke blir aktuelt å fjerne den. Men klarer vi å redusere dokumenteringen og beholde samme effekt, vil det bli bra.

Læreren skal være lærer, ikke byråkrat. Planlegging og gjennomføring av undervisning og evaluering av og tilbakemelding på elevarbeid skal være lærerens hovedoppgave. Fremskrittspartiet mener derfor at nasjonale krav om tester og kartlegging bør være begrensede, men vi vil påpeke at objektive kriterier for vurdering er nødvendig for å kunne måle kvaliteten og sette inn nødvendige konkrete tiltak der det trengs. Poenget med tester, prøver og kartlegging – kjært barn har mange navn – er å bidra til å gi et godt grunnlag for lærernes profesjonelle vurderinger i møte med elevene.

For Fremskrittspartiet er det av stor verdi at foreldre og lokale og nasjonale myndigheter får informasjon om resultatene i skolen. Vi må ha åpenhet om resultatene i skolen, og åpenhet mener vi styrker tilliten til lærerne. Nasjonale prøver brukes i dag som et godt verktøy for å måle hver enkelt elevs utvikling og er avgjørende for at skoleeiere og lærere skal kunne måle framgang og kvalitet. Dette er også et nyttig og objektivt verktøy for å måle hvilke kompetansemål som er oppnådd, og for å sikre at de gode pedagogiske virkemidlene blir satt inn.

Fremskrittspartiet har som mål at alle elever skal møte kvalifiserte og faglig dyktige lærere – enten de bor i Oslo eller Finnmark. Vi har derfor økt kvalitetskravet i skolen ved å iverksette en ny og bedre lærerutdanning, der mastergrad kan gi nyutdannede lærere om lag 60 000 kr høyere startlønn. Lærerne er skolens viktigste ressurs, og de gjør en formidabel jobb med å gi ungene våre kunnskap. Vi jobber for å gjøre læreryrket enda mer attraktivt og for at det skal være det statusyrket det er. I regjering har vi sørget for at flere tusen lærere hvert år får utviklet sine evner ved å ta fordypning i faget de underviser i, gjennom videreutdanning. Denne satsingen ønsker Fremskrittspartiet å videreføre.

Vi er også fornøyd med at kravet for å komme inn på lærerutdanningen er blitt strengere. Tydelige krav og satsing på læreryrket, som vi har gjennomført, er en god tillitsreform. Vi ser at tiltakene vi har innført, begynner å gi resultater. Flere vil bli lærere, fraværet går ned, frafallet synker, og vi ser at elevene lærer mer. En regjering med Fremskrittspartiet skal sørge for at disse målbart gode skoletiltakene videreføres, sånn at vi kan få en enda bedre skole.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Senterpartiet har sammen med Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmet flere konkrete forslag om en tillitsreform i skolen. Formålsparagrafen i opplæringsloven samler 13 års skolegang i Norge med overordnede prinsipper. I forlengelsen av dette løfter vi i vårt representantforslag fram grunntanken om at

  • det viktigste utviklingsarbeidet i skolen skjer på hver enkelt skole

  • involvering av elever og lærere bedrer beslutninger som angår skolen

  • tillitsledelse må ligge til grunn for styring av skolen

Derunder føyer vi til prinsipper om at

  • færre og tydeligere mål som speiler skolens brede samfunnsmandat, må på plass

  • medbestemmelse og tillit må ligge til grunn

  • profesjonens fellesskap og ansvar må tydeliggjøres

Dette fremmer vi for å sikre elevenes forutsetninger for et godt liv – med skaperglede, engasjement og utforskertrang. Formålsparagrafen sier videre at elevene har rett til medvirkning. Å jobbe for å fremme dette gjennom våre forslag her i dag bør ikke være omstridt. Like fullt får regjeringspartiene dette til å virke særs omstridt.

De politiske partiene oppfatter nok ulikt hva som er god skoleledelse, og hvilke rammer som må være på plass. Senterpartiet mener god administrativ, politisk og faglig ledelse forutsetter at det er tydelig hvem som har myndighet og ansvar i ulike situasjoner. Stortinget, som regjeringen, må også være bevisst sine roller.

Regjeringspartiene avfeier i dag våre forslag, men fremmer selv forslag som dreier seg om de samme problemstillingene som vi stiller spørsmål ved. Statsråden har allerede, mens denne saken har gått i komiteen, blåst liv i sin innsats mot tidstyver i skolen og for et redusert omfang av obligatoriske tester i småskolen. Dette tyder nettopp på at det Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SV her setter på dagsordenen, er reelle emner for debatt. Det får vi også klare signaler om fra både lærere, rektorer og skoleledere landet over.

Det var bred enighet i Stortinget om å sette i gang arbeidet med fagfornyelsen. Dette innebærer å løfte hver eneste stein i skoleverket og vekte stein for stein, læringsmål for læringsmål. I denne sammenhengen er det høyst relevant å vurdere opplæringsloven, arbeidsforholdene til lærerne, kvalitetsvurderingssystemet, kartlegginger og eksamener, samt rapporterings- og dokumentasjonskrav. Alt dette utgjør rammene for skolen, sammen med læreplanverket. Dette avgjøres av politisk ledelse og rammer. Resten overlater vi til fagfolk og lokalt folkevalgte.

Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SV ønsket å seile for fulle seil der vi værer vindretningen for denne aktuelle saken: behov for økt tillit i sektoren. Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti vil derimot fortsette med vindmaskinen de har satt for sine målbærende seil, som ikke fører oss dit vi vil.

I siste utgave av fagbladet Skolelederen kan vi lese om tillitsutredningen i Sverige, som anerkjenner behovet for gjensidig tillit mellom aktører. Videre står det om internasjonal skoleforskning at

«dersom rektor og lærere utvikler gjensidig tillit og bygger tillitsrelasjoner til elever og foresatte, så styrkes også elevenes læring».

Tillit er ikke ubegrenset frihet, men en tydelig forståelse av myndighet og ansvar. Det må være en sammenheng mellom tilgang på tid og ressurser og de forventningene som blir stilt. Opplæringsloven § 9 A-5 om aktivitetsplikt ved krenking har vært tema for debatt, og forbundsleder Stig Johannessen i Skolelederforbundet uttrykker en forventning om at lovgivende myndighet rydder til side all tvil knyttet til paragrafen. Dette er én av flere problemstillinger som viser at det er behov for å se på opplæringsloven.

Lærer etter lærer roper varsko om utviklingen i skolen. Stadig færre lærere har tillit til systemet, mens lederne må gjøre stadig tøffere prioriteringer. At flere og flere tar til orde for at engasjementet for elevene og faget drukner i påpakninger, krav og dokumentasjon, vitner om at vi ikke har god nok tillit. Det er synd at alle våre forslag i dag ikke får flertall. Heldigvis har steinene begynt å rulle, og diskusjonen om tillit vil fortsette. Jeg ser fram til videre debatt. Jeg ser fram til å jobbe videre for økt tillit i skolen.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) [] (ordfører for saken): Jeg beklager forsinkelsen.

Norsk skole skal være preget av tillit til lærerprofesjonen, til skolelederne og til skoleeierne. Tillit kan ikke vedtas på Stortinget, for det må vises gjennom konkrete handlinger, og det gir rom for at partene i samarbeid finner gode løsninger og gode gjensidige relasjoner.

Læring er ingen kvikkfiks. Derfor er det profesjonen som skal ha muligheten til og ansvaret for å utøve skjønn i komplekse spørsmål. Dette kommer tydelig fram i Overordnet del. Det forplikter skoleeierne, og det forplikter skolelederne.

Det er ingen tvil om at når vi nå innfører en femårig masterutdanning og tredobler antall lærere som får etter- og videreutdanning, må også lærerprofesjonen oppleve at de har et stort profesjonelt handlingsrom i sin hverdag. Norsk skole blir best når lærere i fellesskap reflekterer over og utvikler pedagogikken og undervisningen, tilpasset hver enkelt elev.

Regjeringen har, sammen med Kristelig Folkeparti, tatt dette på fullt alvor. Høyre trenger ikke å lansere ordet «reform» for å vise handlekraft når vi allerede er i gang med konkrete tiltak som vi gjennomfører, og som vi styrker. Vi har tatt initiativ til en av de viktigste og største omveltningene i Skole-Norge siden Kunnskapsløftet, nemlig fagfornyelsen. Alle læreplaner skal fornyes, og nye læreplaner skal lages av og med lærerne. Fagfornyelsen er et utrolig viktig tillitsløft, fordi det bl.a. skal sikre at lærere får større handlingsrom til å variere sin undervisning.

Vi er også i gang med å revidere opplæringsloven og forenkle lover og forskrifter. Ett av målene er nettopp å redusere tidstyvene som lærere og skoler opplever i dag. Vi tar det på alvor når lærere og skoler forteller om flere rapporteringskrav de siste 10–15 årene. Mange opplever at tiden ikke strekker til, at de har dårlig samvittighet for elevene de ikke rekker å hjelpe. Siden 2013 har vi forenklet og fjernet en rekke nasjonale krav, men mange av kravene vet vi også kommer fra kommunene, de kommer fra skoleeierne. I dag er derfor Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti krystallklare: Vi skal ta initiativ til at alle kommuner gjennomgår sine planer for rapportering og dokumentasjon. Startskuddet går nå.

Det har vært en del forvirring i denne prosessen rundt hva Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet egentlig mener med en tillitsreform. Det er for det første litt oppsiktsvekkende at verken Arbeiderpartiet, SV eller Senterpartiet har et eneste forslag til et rapporteringskrav de ønsker å fjerne, et eneste forslag til hva de vil endre i det nasjonale kvalitetsvurderingssystemet, eller et eneste forslag til hvordan kommunene og fylkeskommunene skal bidra til å fjerne sine unødvendige rapporteringskrav.

Det er også et paradoks at forslaget kommer fra Arbeiderpartiet, som nylig i denne sal vedtok at alle norsk-, matte- og engelsklærere må bruke 60 minutter av sin undervisningstid til fysiske, aktive oppgaver, helt uavhengig av om de ut fra sitt faglige skjønn mener det er fornuftig.

Men det som kanskje har vært mest forvirrende, ikke bare for Høyre, men også for aktørene som har kommet med høringsinnspill, er punkt 4 i representantforslaget, om å endre opplæringsloven for å styrke lærernes beslutningsmyndighet. Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet skriver at målet er å redusere den politiske innblandingen i skolen. Kommunene har i dag styringsplikt og styringsrett. Som en del av den retten kan de innføre egne lokale kartleggingsprøver. De kan f.eks. vedta at lærerne skal bruke 60 minutter til fysisk aktivitet. Og ja, vi har noen skoleeiere som er veldig passive, mens andre kanskje detaljstyrer på en uklok måte. Det er ikke ulovlig, men det er frustrerende for lærerprofesjonen og for skolene.

Derfor har Høyre vært veldig opptatt av å styrke skoleeiernes kompetanse og styringsdialog, i samarbeid med KS og Utdanningsforbundet. Vi er derimot skeptiske til å bruke opplæringsloven til å avpolitisere skolen, for det er fortsatt i dag veldig store forskjeller i hva en elev lærer, ut fra hvilken skole han går på, hvilken klasse han går i, og hvilken kommune han bor i. Vi trenger flere aktive og profesjonelle skoleeiere som støtter opp under lærerens pedagogiske arbeid og ansvar.

Jeg merker meg at Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet endret forslaget sitt i løpet av behandlingen, og at de ikke lenger ønsker at lærere skal få større beslutningsmyndighet. Det er en moderasjon, men det er vanskelig å forstå hvordan det skal løse noen av utfordringene som forslagsstillerne ellers peker på, nemlig politisk innblanding. Hadde jeg ikke visst bedre, hadde det virket litt som om forslagsstillerne prøver å ri to hester samtidig.

Flertallet i dag er veldig tydelig på at lærerne skal ha et stort profesjonelt handlingsrom. Vi skal fullføre et stort tillitsløft i skolen gjennom fagfornyelsen, og vi skal fortsette å redusere tiden brukt på unødvendig rapportering, slik at lærerne kan prioritere det som er viktigst, nemlig å følge opp hver enkelt elev. Tillit bygges stein på stein mellom aktørene i Skole-Norge, og vi vil styrke lærerprofesjonen og det faglige fellesskapet mellom lærerne og lokaldemokratiet. Det er det vi gjør i vår skolepolitikk.

Mona Fagerås (SV) []: Læreren må få mer tid til hver elev. Det ville ha skapt et bedre læringsmiljø, og det ville ha skapt mer læring. Det trodde jeg at alle vi som sitter i denne salen, kunne ha vært enige om, for en god skole forutsetter at dyktige lærere og andre voksenpersoner gis tid og tillit til å følge opp hver enkelt elev og til å tilrettelegge undervisningen slik at elevene kan lære på den måten de lærer best.

En tillitsreform skal først og fremst sørge for at alle barn og ungdommer lærer mer, lykkes og trives, og legge til rette for at skolen ivaretar et bredt kunnskapssyn. For å nå dette målet trenger vi en tillitsreform i skolen nå.

Lærernes organisasjoner har i høringsrunden gitt oss innspill til hvordan de mener vi kunne ha fått dette til:

«Vi mener at tiden er overmoden for å la norske lærere utføre sin jobb og samfunnsoppgave uten et rigid kontrollsystem. (…) vil peke på den omfattende mål- og resultatstyringen som kommer ovenfra og kveler den gode praksis i klasserommet.»

Jeg gjentar: «kveler den gode praksis i klasserommet».

Og videre:

«Norske lærere ønsker å være gode fagutøvere, men da må de få tillit og handlefrihet til å utføre sin gjerning gjennom å bruke god og variert metodikk, i stedet for å forholde seg til stadig nye pålegg.»

Dette var to av innspillene.

Selv har jeg en venninne som jobber på Bøstad skole i Lofoten. Hun beskriver situasjonen slik: Det føles som om jeg står på en tennisbane og maskinen som server baller, har gått fullstendig amok. Jeg har ikke sjanse til å ta imot alle ballene, og jeg aner ikke hvilken ball jeg skal prioritere, og hvilken ball som er viktig.

Jeg mener at dette er tre viktige innspill vi i denne salen er nødt til å ta på alvor.

Flere instanser har også pekt på behovet for tydelige signaler fra Stortinget nå, bl.a. om behovet for en grundig gjennomgang av endring av kvalitetsvurderingssystemet og eksamenssystemet. Dette kan ikke vente til etter fagfornyelsen, slik regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti foreslår som rømningsvei for seg selv. Kvalitetsvurderingssystemet og eksamenssystemet er omfattende og griper inn i hele skolens virke, og kan ikke isoleres til kun å omfatte fagfornyelsen. Måten disse systemene er innrettet på i dag, legger svært sterke føringer for hva det undervises i, og hva man skal prioritere – langt mer enn målene i læreplanen gjør. Nettopp derfor kan vi ikke sitte og vente på at fagfornyelsen skal ferdigstilles før vi begynner med dette viktige arbeidet.

Når evalueringen av Kunnskapsløftet viser at skolen har blitt teoritung og undervisningen for ensrettet, når elever og lærere melder at kunnskapssynet er blitt for smalt, når leger og forskere advarer mot et økende antall elever med stressrelaterte sykdommer på grunn av prestasjonskravene og all testingen i skolen, når lærere, som tross alt er de som besitter fagkompetansen og kjenner elevene sine, ikke får undervise elevene slik de synes er til elevenes beste, når byråkrati og rapportskriving stjeler tid fra skolens primæroppgave, som er elevenes undervisning – ja, da kan ikke Stortinget sitte stille i båten og håpe på at stormen går over, for slik kan vi ikke ha det i norsk skole.

Derfor har SV ved flere anledninger foreslått en tillitsreform i skolen. Og ikke helt uten grunn hadde jeg, i likhet med elever, lærere og skoleledere, høye forventninger til at Stortinget nå skulle stille seg bak noen av de forslagene som Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet fremmer. Dessverre blir det ikke slik, men jeg sier som representanten Knutsdatter Strand: Vi gir oss aldri.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) []: Representantforslaget peker på noen sider ved norsk utdanningspolitikk som det er verdt å vie oppmerksomhet. Kristelig Folkeparti deler forslagsstillernes bekymring og mål om frihet og tillit til lærerne. Fra Kristelig Folkepartis side har vi vurdert forslagene grundig og gått inn i noen av dem med noe endrete formuleringer. Det er innholdet og hva disse vil føre til av endring, som har vært vårt fokus, ikke hvilken overskrift saken har. Jeg vil bruke mitt innlegg til å underbygge Kristelig Folkepartis standpunkter i denne saken og formidle synspunkter om hvilken retning vi ønsker å utvikle norsk skole i.

Tilbakemeldinger fra lærere og andre aktører i skolesektoren har over lang tid handlet om at lov og forskrift er for detaljert og fører til økte dokumentasjons- og rapporteringskrav på hver enkelt skole. Det profesjonelle handlingsrommet for læreren har endret seg over tid – fra Bård skolemesters rolle som allsidig formidler og kulturbærer, til det skolehistoriker Alfred Oftedal Telhaug har karakterisert som en mer instrumentalistisk betraktning, hvor læreren i første rekke forstås som en ekspert på de tekniske aspektene ved undervisningsprosessen.

Skal vi sikre rekrutteringen framover, må vi tydeliggjøre det profesjonelle handlingsrommet læreren skal ha, på en måte som kan skape myndige og dyktige lærere. Det handler om en solid faglig og pedagogisk utdanning, men det handler også om å la læreren få lov til å være lærer i møte med eleven. I dette oppryddings- og klargjøringsarbeidet er det nødvendig å fokusere på en reduksjon av rapportering og krav til dokumentasjon på både nasjonalt og lokalt nivå. Dette er en gjennomgang Kristelig Folkeparti sammen med regjeringspartiene mener bør gjennomføres i samarbeid med partene. Behovet for dokumentasjon og kartlegging må legitimeres gjennom i hvilken grad disse gir den enkelte elev den hjelpen hun eller han trenger. At også nasjonale og lokale myndigheter gis et grunnlag for å vurdere utviklingen i skolen for å sette inn relevante tiltak, sier seg selv, men det er avgjørende viktig å unngå at det totale omfanget går ut over elevens læring og skolens eget arbeid med kvalitetsutvikling eller reduserer lærerens profesjonelle handlingsrom.

Dette spørsmålet handler ikke bare om mengde, men også om bruken av sammenlignende undersøkelser og kartlegginger. Mens skole handler om utvikling av hele mennesket, ikke bare summen av ferdigheter i det enkelte fag, måler de fleste av disse undersøkelsene kun deler av helheten. Blir enkeltundersøkelser brukt på en måte som om de skal fortelle sannheten om hele skolen, og i neste omgang lagt til grunn for endringer av skolen, blir de i stedet for et redskap for forbedring, grunnlag for feiltolkninger og misforståelser.

I arbeidet Stortinget ber regjeringen gjøre med tanke på å redusere omfanget, er det også viktig med kunnskap for å bevisstgjøre til kritisk bruk av undersøkelsene – hvordan de blir tolket, og hvordan de blir brukt. Utdanning og danning handler om å utvikle hele mennesker. Da må man ikke ende opp med fordummende forenklinger av kompliserte helheter fordi noen biter av helheten er lette å kvantifisere. En skole som reduserer omfanget av rapportering og dokumentasjon, vil også bidra til å øke handlingsrommet for læreren. Det vil gi større plass for den myndige læreren, som kan bruke sitt faglige og pedagogiske skjønn i møte med den enkelte elev. Det er i en slik retning Kristelig Folkeparti ønsker å endre skolen. Er det behov for å gjøre endringer i opplæringsloven for å bygge opp under en slik forståelse av lærerrollen, forventer vi selvsagt at regjeringen med grunnlag i dagens vedtak bidrar til det.

I arbeidet med fagfornyelsen er det nødvendig og viktig at man også gjennomgår det nasjonale kvalitetsvurderingssystemet. Det vil innbefatte eksamenssystemet, men også hele det systemet man ønsker skal tas i bruk med tanke på hvordan kvalitet skal måles og vurderes i norsk skole. Dette er et arbeid som skal gjøres gjennom å nedsette et utvalg hvor partene i skolesektoren er representert. Resultatene av en slik gjennomgang må selvsagt munne ut i forslag til endringer.

Også i dette arbeidet bør det etter Kristelig Folkepartis syn være viktig å ha for øye lærerens handlingsrom og ikke minst elevens beste, hvor man legger til grunn skolens overordnete målsetting. Kvalitetsvurderingssystemet må i langt større grad våge å spørre i hvilken grad skolens formålsparagraf og overordnete målsetting blir reflektert gjennom kvalitetsvurderingssystemet. Hvordan skal de overordnete målene og de verdiene skolen bygger på, reflekteres gjennom det vurderingssystemet man velger å legge opp til? Kristelig Folkeparti ser fram til en grundig gjennomgang i lys av disse overordnete målene og fagfornyelsen, hvor man tar med seg erfaringene også fra dem som har skoen på.

Statsråd Jan Tore Sanner []: I skolens «grunnlov», den overordnede delen, oppsummeres skolens kompleksitet og lærernes avgjørende betydning for elevenes læring og utvikling på følgende måte:

«De må hele tiden gjøre krevende avveininger mellom hensynet til den enkelte elev og hensynet til fellesskapet, mellom å støtte og stille krav, mellom skolehverdagen her og nå og arbeidet med å forberede for framtiden. Alle elever er ulike, og hva som er elevens beste, er et kjernespørsmål i all opplæring. Dette spørsmålet må besvares på nytt hver dag av alle som jobber i skolen.»

Spørsmålet om tillit er derfor viktig. Tillit i skolen må handle om ha tillit til hele systemet: kommunen som skoleeier, skolelederne og den enkelte lærer. Sammen har de et felles ansvar for å utvikle kvaliteten i skolen, og de må gis tillit og rom til å finne de gode løsningene. I «Overordnet del – verdier og prinsipper for grunnopplæringen» har regjeringen understreket lærerens profesjonelle handlingsrom. Der ligger det også forpliktende føringer på at skoleledere må bygge tillit. De må ha forståelse for utfordringer lærerne og andre ansatte står overfor, og lede skolene på en klok og tydelig måte.

Tillit må ikke forveksles med ikke å stille krav til kvalitet og resultat. Lærerne, skolelederne og skoleeierne har sammen et ansvar for å gi elevene den undervisningen de både har behov for og krav på, og for å følge opp regelverket. Det er fremdeles for mange elever som går gjennom store deler av skolegangen uten å få en god nok oppfølging. Vi må jobbe kontinuerlig for at elever ikke blir hengende etter, og tidlig innsats er et nøkkelord.

Kvalitetsvurderingssystemet er ikke et uttrykk for mistillit. Kunnskap om læringsresultater og læringsmiljø er nyttig for lærere, skoler og skoleeiere. Kvalitetsvurderingssystemet gir skolene et bredt tilfang av informasjon, men vi henter ikke inn informasjon for vår egen del. Det er for dagens og fremtidens elever vi trenger god kvalitet i skolen. Kvalitetsvurderingssystemet setter oss i stand til å diskutere utfordringer og løsninger i norsk skole – i den enkelte klasse, skole, kommune og nasjonalt.

Vi følger nøye med på hvordan kvalitetsvurderingssystemet fungerer, og gjør justeringer når det er behov. Vi vil nå gjøre kartleggingsprøvene på 1. trinn i lesing og regning til frivillige prøver. Målet med omleggingen er at prøvene skal bli et bedre verktøy for læreren og skolen for nettopp å oppdage de elevene som strever, slik at disse kan få ekstra støtte.

Vi skal ikke ha rapporter for rapportenes skyld eller prøver for prøvenes skyld. Vi må hele tiden balansere behovet for informasjon opp mot den totale belastningen rapporteringen medfører.

Regjeringen har de siste årene arbeidet med å fjerne de såkalte tidstyvene i skolen, og vi har gjort flere endringer på nasjonalt nivå. Vi har kommet et godt stykke på vei, men det er behov for en forsterket og fornyet innsats. Jeg har derfor tatt initiativ til en fornyet innsats. Samtidig vet vi at mange av tidstyvene er lokale. Det er viktig at vi på alle nivåer stiller oss spørsmålet om hva som er hensikten med tiltakene, om vi trenger dokumentasjon, og hva vi skal bruke den til.

Vi, både regjering og storting, må anerkjenne at skolehverdagen er full av kompliserte pedagogiske spørsmål. Derfor må vi vise tilbakeholdenhet i nye pålegg og detaljstyring av skolen. Jeg tror ikke vi oppnår tillit gjennom en reform der nasjonale myndigheter legger begrensninger på lokale myndigheters handlingsrom. Tillit kan ikke vedtas, den må vises gjennom konkret handling.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Torstein Tvedt Solberg (A) []: Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV vil at Stortinget skal sørge for en reduksjon i rapportering og byråkrati. Hensikten med forslaget vårt er mer tid til læring og mer tillit til lærerne. Derfor er det avgjørende at en tillitsreform handler om lærerprofesjonen. I regjeringspartiene og Kristelig Folkepartis forslag til vedtak er dette snudd litt på hodet. Nå er det ikke lærernes handlingsrom som er viktig, men å styrke «handlingsrommet til skoleeier». Lederen i Utdanningsforbundet sa det egentlig ganske bra – jeg siterer:

«Dette likner mer på en tillitsreform rettet mot skoleeier enn lærerprofesjonen.»

Dette var etter at han hadde sett innstillingen fra Stortinget.

Regjeringa stemmer i dag imot en tillitsreform for lærerne. Det er synd. Men hvorfor mener statsråden det er viktigere med en tillitsreform rettet mot skoleeierne enn mot lærerprofesjonen?

Statsråd Jan Tore Sanner []: I mitt innlegg la jeg vekt på at vi må vise tillit til hele systemet. Vi ønsker ikke passive skoleeiere; vi ønsker aktive skoleeiere som engasjerer seg i å bidra til et godt læringsmiljø, som støtter opp under skolen og lærerne. Vi mener at det skal vises stor tillit til lærerne. I Overordnet del, som jeg også viste til, er tillit til lærerprofesjonen understreket.

Det som overrasker meg, er at Arbeiderpartiet snakker om tillit til læreren, men fortsetter med detaljstyring fra staten. Arbeiderpartiet har fremmet flere forslag i Stortinget som bidrar til mer detaljstyring, bl.a. forslag om én time fysisk aktivitet. Vi må vise tillit til hele skolesystemet, til skoleeierne og til den enkelte lærer.

Torstein Tvedt Solberg (A) []: Ja, det er fristende å spørre hva en mannfolkprat vil bety i settingen av å detaljstyre, men jeg mener at statsråden i større grad burde gjort nettopp det som lærerne og elevene vil, for å oppnå dette: få til en gjennomgang av kvalitetsvurderingssystemet, slik som vi foreslår i saken.

I merknadene sier høyrepartiene at en skal se på kvalitetsvurderingssystemet, men etter at nye læreplaner er på plass. Samtidig ser vi at statsråden denne helgen i media foreslo noen mindre justeringer, som Utdanningsforbundet har kalt kosmetiske endringer. Jeg synes det er helt tydelig at regjeringa her føler seg presset med det forslaget som vi har fremmet, men det er synd at når en erkjenner at en trenger å gjøre endringer i kvalitetsvurderingssystemet, lander en på feil side og avviser det viktige forslaget om en helhetlig diskusjon og gjennomgang.

Jeg vil spørre statsråden igjen, for nå har han en mulighet til å gjøre noe konkret viktig som lærerne og elevene etterspør: Hva skyldes denne motviljen mot eller frykten for å gjøre det lærerne og elevene selv vil, og ta denne helhetlige gjennomgangen?

Statsråd Jan Tore Sanner []: Jeg kan berolige representanten med at mine beslutninger ikke er noen respons på venstresidens forslag her i Stortinget. De er en konsekvens av grundige faglige vurderinger i Utdanningsdirektoratet, hvor formålet er at vi skal få bedre kartleggingsverktøy, slik at vi kan hjelpe de barna som ikke knekker lesekoden. Det er min bekymring at barn og unge skal gå gjennom grunnskolen uten å kunne lese, skrive og regne skikkelig. Derfor foretar vi omlegginger. Det er ingen respons på forslag fra venstresiden her i Stortinget.

Vi gjennomfører nå en viktig fornyelse av hele skolen gjennom fagfornyelsen. Vi skal få nye læreplaner på plass. Vi skal også følge opp de forslagene som blir vedtatt i Stortinget her i dag, men vi tar dette i tur og orden, vi bidrar til en fornyelse og sørger for at vi skal bygge gode lag rundt elevene og løfte dem som blir hengende etter.

Marit Arnstad (Sp) []: Det er sjølsagt viktig at en statsråd lytter til sitt eget fagdirektorat – og understreker det i Stortinget. Men det er også viktig å lytte til skolene, og en av fire lærere sier at de mener de har fått pålegg som ikke er i tråd med det de faglig ville ha anbefalt i sin profesjonsgjerning. En av tre lærere sier at rapporterings- og dokumentasjonskravene har økt betydelig i løpet av de siste årene, og det må en også ta på alvor.

Det eneste forslaget til vedtak komiteen står sammen om i dag, er der en ber regjeringen undersøke om det er slik at målkrav og resultatkrav kan være benyttet i ansettelsesavtaler for skoleledere og rektorer. Det er jo graverende dersom det er tilfellet. Spørsmålet mitt til statsråden er rett og slett: Hvis en slik undersøkelse, som departementet nå må gjennomføre, skulle vise at det blir brukt den type krav i ansettelsesavtaler for skoleledere, vil det da få noen konsekvenser? Vil regjeringen sørge for at det ikke kan skje, og at det dermed ikke kan få konsekvenser for lønn og skoleøkonomi?

Statsråd Jan Tore Sanner []: Her har flertallet i Stortinget samlet seg bak et forslag til vedtak som jeg synes er helt greit, nemlig at vi skal undersøke om dette er en realitet, og hvilke konsekvenser det i så fall har.

Men det er jo ikke slik at regjeringen – eller jeg som statsråd – i denne saken kan overprøve skoleeiere. Jeg er ikke kjent med at dette skjer, men vi skal undersøke det og særlig se på hvordan det da står opp imot overordnet del i læreplanen.

Marit Arnstad (Sp) []: Jeg ble litt usikker på hva statsråden egentlig mente med det. Han mente altså at romertallsvedtak I er et fornuftig forslag, og vi synes jo sjølsagt alle at det er fornuftig å få kartlagt dette. Det er også mange av oss som har hørt om denne typen eksempler. Men når statsråden tar et forbehold knyttet til hva han eller regjeringen kan gjøre, betyr det da at statsråden mener at det vil være greit at man har ansettelsesavtaler med skoleledere og rektorer i norsk skole der målkravene og resultatkravene til elevene er styrende for både eventuell lønn til rektorer og kanskje også skolens økonomi? Synes statsråden virkelig at det er en grei praksis i tilfelle?

Statsråd Jan Tore Sanner []: Det ville vært ganske oppsiktsvekkende hvis statsråden hadde uttalt seg om noe vi i dag ikke vet om er et problem. Jeg synes det er riktig at vi her følger det som Stortinget nå samler seg om. Først undersøker vi om dette er et problem, og hvis dette er en realitet i noen kommuner, skal jeg kommentere det, og da vil jeg også komme tilbake til Stortinget for å se hvordan vi kan følge det opp.

I denne diskusjonen om hva venstresiden mener er problemer i skolen, går det også an å glede seg over at mye går i riktig retning i norsk skole. Elevene lærer mer, de er mer til stede, og aldri før har det vært flere som fullfører videregående skole. Vi ser at en del av de elevene som har det svakeste utgangspunktet, er de som løfter seg mest. Det viser at det er mye som gjøres riktig, både nasjonalt, av lokale skoleeiere og ikke minst av lærerne i norske klasserom.

Mona Fagerås (SV) []: Utdanningsforbundets leder kalte hele denne innstillingen som vi diskuterer i dag, nedslående lesning:

«Hele tillitsreformen, som overordnet idé, er borte. Begrepet fins ikke lenger i vedtaksinnstillingen. Det er synd, fordi en tillitsreform som vi så starten på i opposisjonen sine forslag vil gi en bedre skole for elevene våre.»

Dette sier Steffen Handal, som er leder i Utdanningsforbundet.

Dette må jo være en nedslående dom for kunnskapsministeren å få fra 175 000 norske lærere og skoleledere som Utdanningsforbundet organiserer. Hva vil ministeren si til dem i dag?

Statsråd Jan Tore Sanner []: Først og fremst vil jeg takke lærerne for den fantastiske innsatsen de gjør hver eneste dag. Lærere går på jobb hver dag for å løfte barn og unge, og de oppnår fantastiske resultater. Jeg viste i forrige replikk til at elevene er mer på skolen, de lærer mer, og flere fullfører videregående skole. Vi ser nå – det er kanskje første gangen – at vi klarer å løfte en del av de elevene som har blitt hengende etter. Det skal lærerne ha anerkjennelse for.

Det er ikke slik at en blå-grønn regjering hopper når venstresiden i norsk politikk fremmer forslag i Stortinget. Vi gjennomfører det vi kaller en tillits- og ansvarsreform. Vi er opptatt av å vise tillit til skoleeierne og lærerne, men det kan jo ikke være tillit uten krav til resultat. Derfor må tillit og ansvar henge sammen. Derfor gjennomfører vi en fornyelse av skolen. Det innebærer økt tillit, men også krav til resultater.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Nina Sandberg (A) []: Både i Norge og internasjonalt er et av de tydeligste grepene for å sikre kvalitet i utdanningen å fokusere mer på profesjonalitet og profesjonalisering, og læreryrket er en profesjon. Høyresiden, som gjerne snakker om at de styrker profesjonen, bør merke seg at det som kjennetegner profesjoner som yrkesgruppe, er at de har en autonomi i utføringen av arbeidsoppgavene sine. Profesjoner er i noen grad selvstyrende, og det som typisk styrer dem i jobben, er fagkunnskap og yrkesetikk.

Lærerprofesjonen er en yrkesgruppe som også inngår i den statlige samfunnsstyringen. Da er det viktig at vi som er i denne forsamlingen, er oss bevisst at skolen ikke er et hvilket som helst styringsredskap for staten. En rent instrumentell forståelse av skolen som et instrument for å nå offentlige målsettinger og iverksette offentlig politikk fører galt av sted. Skolen er ikke en produksjonsbedrift der sterkere ledelse og tettere kontroll, standardisering og evaluering er svaret på alle utfordringer.

Utviklingen i skolen har gått for langt i feil retning. Vi som er folkevalgte, må ta ansvaret for å snu den. Lærerne har sagt tydelig ifra. Jeg har tidligere fra denne talerstolen sitert lektor Anne Grønlie, som i høst ble talsperson for et Lærer-Norge som ønsker å snu en utvikling hvor elever betraktes som målbare tall og lærerne føler seg detaljstyrt og kontrollert.

Lærerne måles på alle oppgaver, fra forberedelse til gjennomføring, vurdering og kommunikasjon med elevene. De opplever at pålegg, krav og forventninger vokser i takt med undervisningstimer og elevtall. Hvis norsk skole fortsetter i samme retning, vil det bli vanskelig både å rekruttere og å beholde lærere.

Arbeiderpartiet vil ha en tillitsreform i skolen, med færre krav om testing og kartlegging og mer tiltro til lærerens faglige valg. Vi foreslår et sett med konkrete tiltak som ville bidratt til dette – altså ikke vedtatt tillit på papiret, men konkrete tiltak for å gi mer av det profesjonelle handlingsrommet tilbake til læreren. Tiden er overmoden, men regjeringspartiene stemmer imot. Det de kommer med i stedet, er vagt og uforpliktende. Det synes Arbeiderpartiet er synd.

«Aksept for profesjonelt handlingsrom» var en av anbefalingene fra ekspertgruppen som ble oppnevnt av regjeringen i 2015 for å utvikle lærerrollen. Regjeringen burde ta den anbefalingen på alvor.

Magne Rommetveit hadde her teke over presidentplassen.

Kent Gudmundsen (H) []: Tillit kan ikke vedtas, det er noe man bygger opp over tid. Når vi i dag behandler et representantforslag om en tillitsreform, kan det være greit å huske nettopp det, for ord og handling fra forslagsstillerne henger ikke alltid sammen. I det ene øyeblikket skal man slippe læreren fri og fjerne unødvendige prøver og rapporteringer, i det neste er man villig til å detaljstyre metodebruk og innføre flere obligatoriske kartleggingsprøver på barnetrinnet, for å nevne noe. Fysisk aktivitet og en lese-, skrive- og regnegaranti er prisverdig, men det går dårlig sammen med intensjonene i representantforslaget – som kan løses bedre på andre måter.

Her er vi ved kjernen i tillitsspørsmålet. Vi må ganske enkelt passe oss for at summen av alle gode tiltak ikke ender med noe vi er imot. Vi må se helheten. I kommuner med svak skoleledelse vil mangel på en slik helhet gi dårlige kår for å bygge gode profesjonskulturer på den enkelte skole. Tillit til lærerprofesjonen og en god skoleledelse står nemlig sentralt for Høyre og regjeringen. Derfor har vi også støttet helhjertet opp om fagfornyelsen, satset sterkt på at lærerne skal ha de beste forutsetningene for å være gode fagpersoner, og økt innsatsen til videreutdanning, som rektorskolen, og støttet opp under KS’ skoleeierprogram.

Jeg frykter passive skoleeiere mer enn aktive, for det er de sistnevnte som oftest finner balansen. Rapportering, krav til skriftliggjøring, utviklingsprogram, diverse aktivitetsdager og kravene fra foreldre og medier kan nemlig spise av det aller, aller viktigste en lærer skal gjøre, nemlig å undervise elevene. Allerede har vi bidratt ved å fjerne nasjonale dokumentasjonskrav til underveisvurdering, forenkle vurderingsforskriften og gjøre kartleggingsprøver på videregående skole frivillig – for å nevne noe. Vi følger opp videre.

Noe av dette kan løses ved hjelp av nye verktøy. Smarte læremidler kan gi økt tilpasset opplæring, men også frigjøre pedagogisk kapasitet. Neste høst er man i mål med et nytt skoleadministrativt system, som erstatter ti gamle og umoderne dataløsninger. Vi forenkler, automatiserer og kommuniserer sømløst med ledelse, lærere, foreldre og elever. Når den store omleggingen er innkjørt, vil det være snakk om store besparelser i tid. Ikke minst åpner det også for nye muligheter.

Vi må huske at noe av det viktigste vi kan gjøre for et tillitsløft i skolen, er å si nei til alle gode tiltak som ønsker plass, samtidig som vi sier klart ja til flere yrkesgrupper som bygger et lag rundt eleven. Slik avlaster vi, bygger tillit på tvers av profesjoner og lager et team i skolen som løfter eleven. Satsingen de senere årene, med bl.a. 1 mrd. kr til mer skolehelsetjeneste, er et eksempel på at vi bygger opp under denne helhetstanken. Nå tar vi fatt på spesialundervisningen.

Vårt tillitsløft er i gang, og – ikke minst – ord henger sammen med handling.

Marit Arnstad (Sp) []: Den blå-blå regjeringens og høyresidens yndlingsmantra er at alle andre bare er opptatt av penger, mens de er opptatt av innhold. Jeg så statsministeren i dag uttale nettopp det, for Høyres sentralstyre, at alle andre bare er opptatt av penger. Men når vi legger fram et forslag som omhandler nettopp system og organisering, og ikke nødvendigvis kroner og øre, ja, da blir det også galt. For da sier representanten Steffensen at vi slår inn åpne dører. Men vi mener nettopp at en diskusjon om system og organisering er utrolig viktig når det gjelder dagens skole. Og for å gjøre det nokså enkelt – jeg har ikke så mange fremmedord å ta tak i: Det er to store problemer i dagens skole, som øker, og som vi må ta tak i. Det ene er at det er for mange rapporterings- og dokumentasjonskrav. Det tar for mye tid. Det tar tid som burde vært brukt til læring og til fagutfoldelse. Det andre er at det er for mange tester, det er for mange resultatkrav, det er for mange forsøk på smilefjes og sure fjes helt ned i de tidligste klassetrinnene i grunnskolen. Og det er den typen regimer vi ikke ønsker oss i norsk skole, og som også dagens forslag handler litt om.

Så må jeg si at jeg ikke vet om det er for å prøve å avspore debatten at Høyre ser spøkelser på høylys dag i en slik sak. I alle fall opplever jeg at saksordføreren her prøver å konstruere konflikter som ikke finnes. Jeg tenkte at jeg i helga måtte gå igjennom, ord for ord, både forslaget og innstillingen for å se om saksordføreren har noe som helst belegg for det hun sier om det som står i innstillingen fra flertallet. Men det står ikke et eneste ord der om at vi skal flytte juridisk beslutningsmyndighet fra lokalsamfunn og kommuner og ned til den enkelte lærer. Tvert imot står det at vi vil klargjøre forholdet mellom de ulike beslutningsnivåene, og det tror jeg det er et stort behov for. For representanten Tybring-Gjedde kan jo tolkes som at hun synes det er helt greit at kommunene ilegger en type kartlegging, målkrav og resultatstyring, at det er helt uproblematisk og overhodet ikke burde være oppe til debatt, men det bør det, fordi det nettopp stjeler tid fra det som er faglig viktig.

Så er det ok og sjølsagt mulig for oss å erkjenne at det opprinnelige forslaget kunne gi grunnlag for små misforståelser – ikke i den grad Høyre nå har gjort, men for små misforståelser. Men da må man også være glad og fornøyd med at man har en komitébehandling og en innstilling, og at man har muligheten til å få presisert forslaget på en måte som jeg håper alle sammen vil være fornøyd med.

Jeg tror det er svært viktig at alle deler av norsk skole tar dette på alvor, enten det er stat, kommune eller den enkelte skole.

Marianne Synnes (H) []: Representantforslaget om en tillitsreform i skolen er blitt lansert som nytt tankegods, hvor opposisjonspartiene tilsynelatende står skulder ved skulder med lærerne, mens regjeringspartiene ifølge opposisjonen bare er opptatt av å detaljstyre skolene. Jeg må innrømme at en del av medieutspillene i den forbindelse for det meste har ført til hoderystende vantro og en fascinasjon over at det er mulig å skille så til de grader mellom tanke og handling.

Tillitsreform i offentlig sektor er ikke noe nytt, men er beskrevet som den reformen som vil etterfølge New Public Management-styringen. Danmark var ute med tillitsreformer i 2013, men deres erfaringer er ikke bare positive, og det er fremdeles uklart i hvor stor grad de er gjennomført eller vil bli det. Skjebnen til reformer på nasjonalt nivå er blitt mer uklar etter at den sosialdemokratiske regjeringen i fjor la fram en plan for god arbeidsgiverpolitikk som ser ut til å kreve mer resultat og kontroll enn nettopp tillit. Og det er kanskje forslagsstillernes definisjon av tillit som er vanskelig å skjønne, da den ser ut til å innebære å la staten, via Stortinget, detaljstyre.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet synes det er et stort paradoks at Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV foreslår en tillitsreform i norsk skole bare noen måneder etter at de foreslo på Stortinget at lærere i 1.–10. klasse må bruke 60 minutter av sin undervisning til fysisk aktivitet hver eneste dag. Likeledes har representanter fra Arbeiderpartiet og SV nylig gått høyt på banen for å avskaffe lekser i skolen. Har de ikke tillit til at skolene selv kan avgjøre det? Det ligger jo i skolens mandat.

Begrepet «tillit» har blitt det nye mantraet både i offentlig sektor og i næringslivet de siste årene. Men det blir fort tynnslitt når det ikke følges opp med handling. Stortingsflertallet har allerede vedtatt at det er lærerprofesjonens og skolenes ansvar og faglige skjønn som skal legges til grunn ved valg av metoder og virkemidler til bruk i undervisningen for å nå kompetansemål og oppfylle skolens generelle samfunnsmandat. Økt tillit, ansvar og profesjonelt handlingsrom for lærerprofesjonen er et bærende element både i arbeidet med fagfornyelsen og i revideringen av opplæringsloven.

Jeg kan skjønne at noen synes at en slik tillitsreform er en besnærende tanke. Men når man ser hvilken politikk – og ikke bare retorikk – disse partiene fører, burde man ikke håpe på for mye. Dertil er detaljstyringsiveren altfor stor. Det blir veldig tydelig når vi kjemper imot deres øremerkingsregime for å gi kommunene mer selvstyre, mens de hevder at midlene må øremerkes fordi de ikke har tillit til at kommunene bruker midlene slik de skal brukes. Var det noen som snakket om tillit?

Hans Fredrik Grøvan (KrF) []: Det foreslås fra en samlet komité i dag at regjeringen skal undersøke i hvilken grad elevresultater benyttes i ansettelsesavtaler med skoleledere og rektorer. Jeg er glad for at vi alle er enige om det, og bakgrunnen for dette forslaget er jo at vi har fått meldinger om at denne type ansettelsesavtaler benyttes i noen kommuner.

Dette er en praksis som vi i Kristelig Folkeparti mener det er viktig blir undersøkt, med tanke på hvor omfattende den er, og med tanke på konsekvensene av en slik måte å tenke skole på sett opp mot læreplanens overordnede mål. Etter Kristelig Folkepartis oppfatning vil denne type avtaler kun være knyttet opp til deler av skolens målsetting, mens andre viktige deler av denne overordnede målsettingen aldri alene vil kunne fanges opp av de resultatene elever presterer.

Vi er vel kjent med at elevresultater kommer som en følge av en lang rekke forhold, som slett ikke alltid trenger å ha en sammenheng med skolens kvaliteter, f.eks. foreldrenes sosioøkonomiske bakgrunn. I den grad undersøkelsen viser at denne type lederavtaler praktiseres, og finnes, er det etter Kristelig Folkepartis syn viktig at det blir gitt klare signaler fra skoleeiere – og fra regjeringen – om at slike ikke bidrar til å fremme skolens helhetlige målsetting og derfor bør avvikles i den formen de der måtte være i.

Kristelig Folkeparti har valgt å fremme de forslagene, sammen med regjeringspartiene, som vi mener bidrar til en utvikling av skolen, sikrer lærerens handlingsrom, reduserer omfanget av rapportering og bidrar til en gjennomgang av kvalitetsvurderingssystemet i lys av fagfornyelsen. Dette handler om viktige deler av skolens virksomhet som fremmer skolens overordnede og helhetlige målsetting gjennom å understreke og videreutvikle trekk ved skolen, som gir en bedre skole for den enkelte elev og styrker tilliten mellom aktørene i skolesektoren.

Det har vært gitt uttrykk for skuffelse fra deler av opposisjonen i dag over at vi ikke er med på alle forslagene i representantforslaget. Med det som i dag ligger an til å få flertall, har forslagsstillerne klart å få fokus på og bidra til endring av viktige forhold knyttet til omfanget av dokumentasjon, gjennomgang av kvalitetsvurderingssystemet og eventuelt forslag til ny praksis, og den eventuelle praksisen som har fått utvikle seg når det gjelder å knytte lederavtaler til elevresultater og målbare forhold.

Summen av dette er å slå ring rundt lærerens profesjonelle handlingsrom – etter min oppfatning et viktig bidrag til å skape myndige og dyktige lærere som hver dag kan få utøve sitt faglige skjønn i møte med elevene.

Martin Henriksen (A) []: Øverst på innlegget sto det tidligere i dag at man ikke kan vedta tillit. Nå hører jeg at høyrepartiene i salen i dag gjentar det gang på gang, og for meg høres det mest ut som en unnskyldning for å stemme mot tillitsreformen i salen i dag.

Man kan ikke vedta tillit, men man kan vedta tiltak som bidrar til at tillit bygges opp over tid, at tillit bygges mellom grupper, og at man har gode prosesser. En tillitsreform er en start, det er et signal, og det er en sterk politisk intensjon om å endre kursen til en mer tillitsbasert ledelse av skolen, en ledelse som gir profesjonene større ansvar for å utvikle skolen til beste for elevenes læring og trivsel.

Når vi foreslår en tillitsreform, er det både på bakgrunn av lærernes egne erfaringer, tydelige råd fra utdanningsforskningen og våre egne vedtak her i Stortinget. Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti kunne vært med og tatt diskusjonen, fylt en tillitsreform med innhold, men velger å stemme det ned. Det er synd, for en tillitsreform handler om å lede fra midten – «leading from the middle», som utdanningsforskerne Hargreaves & Shirley skriver om.

Økt tillit til lærerprofesjonen ville gitt frihet, men også økt ansvar. Lærerne skal ha frihet til å realisere noe helt bestemt, skolens samlede oppdrag, slik som det framgår av loven. En tillitsreform betyr ikke at politikerne ikke styrer; det betyr at politikerne må styre smartere – styre gjennom tillit heller enn mer testing, kontroll og måling.

I dag sier Høyre at de er krystallklare. Nei, det er de ikke. De stemmer ned forslaget om tillitsreform og kommer med egne forslag som er vage og uforpliktende. Der Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet vil stoppe ansettelsesavtaler som inneholder detaljerte målkrav knyttet til elevresultater, vil regjeringspartiene «undersøke» dem. Det er vagt.

Der Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet vil sørge for å redusere rapportering og kontroll i den hensikt å ivareta lærerens tid og handlingsrom, som er konkret, vil regjeringspartiene fortsette å redusere, som er uforpliktende – og heller ikke i tråd med virkeligheten lærerne der ute opplever. Og de har altså den hensikten å styrke det lokale handlingsrommet til skoleeieren. Referansen til lærernes tid og handlingsrom er borte.

Det er nærmest parodisk hvor uforpliktende og vagt det ene vedtaket som fremmes i dag, er, om at man ber regjeringen sørge for at arbeidet med fagfornyelsen og opplæringsloven skjer i tråd med overordnet del. Når begynte Stortinget – med unntak av i store, presserende saker som ambulanseflysaken og andre – å vedta at kunnskapsministeren eller andre statsråder skal følge lov og forskrift, som er det som regjeringspartiene foreslår i dag? Vi tar det som en selvfølge at kunnskapsministeren følger overordnet del, sin egen forskrift (presidenten avbryter). Dette er vagt og uforpliktende.

Presidenten: Tida er ute.

Kjersti Toppe (Sp) []: Behovet for ei tillitsreform i norsk skule er godt dokumentert, og det viktige i denne diskusjonen er det heilt enkle. Vi må leggja til rette for at lærarane kan bruka mest mogeleg av tida på kjerneoppgåvene: undervisning, vurdering og planlegging av undervisning.

Eg saknar at ein i denne debatten snakkar om elevane, for vi vil ha ei tillitsreform i norsk skule på grunn av at det vil gjera elevane godt. Elevane skal oppleva mindre testing, elevane skal ha godt av at ein har tillit til lærarane. Når elevane opplever mykje testing, sure fjes, smilefjes, sjølvevalueringar frå dei er pitte små, kan det knusa mange elevar i norsk skule si kjensle av meistring og få dei til å føla at dei ikkje er gode nok i forhold til dei andre, og heller ikkje i forhold til seg sjølv.

Tidbruksutvalet peika i 2009 på ulike tiltak som kan gjennomførast på alle nivå, og som vil vera viktige for at lærarane skal kunna konsentrera seg om det som er kjerneoppgåvene i skulen. God leiing vart påpeika, tid til kjerneoppgåver, reformtrøyttleik, at talet på nasjonale handlingsplanar og strategiar må reduserast, at tidsmessige konsekvensar for lærarane alltid må vurderast, mindre dokumentasjon og det at andre yrkesgrupper gjerne kan koma inn for å avlasta lærarane: Desse anbefalingane er like aktuelle i dag.

Det både står i innstillinga og er sagt frå talarstolen her at forslagsstillarane sjølve ikkje kjem med forslag til korleis ein kan redusera rapportering. Da vil eg minna om Dokument 8-forslag nr. 8:15 S frå 2014–2015, eit representantforslag frå Senterpartiet om å endra systemet for nasjonale prøver og redusera testing i skulen. Der føreslo vi at nasjonale prøver skulle gjerast om til utvalsprøver, og bad regjeringa sørgja for at samla krav til rapportering og dokumentasjon i skulen vert reduserte. Vi fremja forslag om å be regjeringa fremja forslag om at det ikkje kan stillast lokale krav til kartlegging og dokumentasjon ut over det som forskriftene til opplæringslova krev. Alle dessa forslaga vart nedrøysta, berre SV støtta Senterpartiet den gongen. No ser eg at vi har eit større fleirtal i Stortinget som støttar opp om det.

Heilt til slutt: Eg synest nokon må snakka om ytringskultur i skulen. Det har vore ein stor debatt i år om ytringskultur – og manglande ytringskultur – i skulen. Ein klarer i alle høve ikkje å få til ei tillitsreform i skulen viss ein ikkje får ein skule der ein har kultur for openheit, og der det ikkje berre er lov, men der ein vert oppmoda til, å ytra seg om eventuelle kritikkverdige forhold og alt ein vil endra på.

Jorodd Asphjell (A) []: Alle har vi erfaringer gjennom skolen, som elever selv, som foreldre til barn som har gått eller går på skole, kanskje også barnebarn, og kanskje har vi både gode og mindre gode erfaringer. Med den bakgrunnen fremmer Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet forslag om en tillitsreform – det er ulike tilbakemeldinger fra både elever, lærere og skoleeiere om hvordan skolen fungerer. Dette forslaget er ment for å gjøre skolen enda bedre – bedre ikke bare for skoleeierne, men også, som det er sagt her, for elevene, slik at de lærer bedre. Da handler det om å ha en tillitsbasert ledelse, hvor man har et godt samarbeid med skoleeieren, med organisasjoner og ikke minst med ansatte på skolen. Når man opplever tillit og respekt, vil man som regel yte mer og være mer motivert for jobben. Hvis mekanismene i tillitsbasert ledelse fungerer, får vi mer innovasjon, mindre byråkrati og bedre opplæring for elevene – altså det motsatte av det Gudmundsen sier her, at vi tar vekk fokuseringen på undervisningen. Dette forslaget fokuserer på undervisningen, det stikk motsatte, og det er viktig for oss å presisere.

Når regjeringspartiene nå stemmer ned hovedgrepene, synes jeg det er litt kjedelig. Jeg tror alle sammen er opptatt av å ha en bedre skole, og alle forslagene her kunne nesten alle sammen sluttet seg til hvis vi hadde ulike roller i posisjon og opposisjon. I dialogene vi har hatt med Utdanningsforbundet og andre organisasjoner, er alle sammen enig i at vi må ta nye grep for å gjøre skolen bedre, for å gi lærerne bedre tid til å ta seg av elevene, og ikke minst for å støtte opp om elever som krever mer oppfølging i tiden framover. Når vi snakker om partssamarbeid og partssammensatte utvalg, har vi god erfaring. Den norske velferdsmodellen handler bl.a. om hvordan vi nedsetter utvalg i samfunnslivet og i organisasjonslivet for å kunne samarbeide enda bedre. Det har vi gjort over tid på grunn av at vi har respekt mellom disse organisasjonene. Respekt over tid skaper også tillit, og jeg tror at når Utdanningsforbundet peker på dette, skal vi lytte til hva organisasjonene sier om det. Derfor mener jeg vi skal gjøre det på en god måte.

Lærernes kompetanse og erfaring er grunnmuren vi må bygge videre på. Lærerne gjør en kjempejobb, og lærerne må framsnakkes enda mer. Vi er altfor dårlige til å framsnakke viktige institusjoner, viktige organisasjoner og ikke minst ansatte som hver dag gjør en kjempegod jobb. Da jeg var på Fagskolen i Rogaland nå i forrige uke, snakket vi om hvordan vi skal skape tillit mellom lokalt næringsliv, skoleeiere og lærere for å kunne rekruttere bedre til yrkesfaglige studieretninger og til fagskoler, arbeidsfolk som vi har bruk for i tiden framover. Det handler om tillitsbasert ledelse i alle ledd i hele samfunnet vårt.

Mona Fagerås (SV) []: Tillit kan ikke vedtas, gjentas det ofte fra posisjonen i dag. Representanten Tybring-Gjedde er tydeligvis, som hun selv sier, forvirret igjen. Men hva sier elevene, hva sier lærerne, og hva sier skolelederne? Jo, de er tydelige – de vil ikke ha mer testing, kontroll og måling. Og for å sitere Utdanningsforbundets leder igjen: Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV har «jobbet fram mange gode prinsipper og forslag for en mer tillitsbasert utdanningspolitikk». Altså: tiltak for tillit. Det er det det dreier seg om. Så i stedet for å få den vanlige ryggmargsrefleksen med én gang opposisjonen foreslår noe, hadde jeg et kjempestort håp om at man i alle fall ville lytte til innspillene som vi fikk i høringsrunden.

Det var også en annen grunn til at jeg hadde et håp, og det var et flertall som vi hadde i forfjor høst:

«Flertallet mener at det i samarbeid med sektoren bør utarbeides en tillitsreform i skolen. Vi kan ikke bygge styringen på kontroll og mistillit, men må utvikle et kvalitetsvurderingssystem som fremmer elevenes læring, som bygger på tillit og øker det profesjonelle handlingsrommet. Flertallet mener utdanningsmyndighetene nasjonalt må legge til rette for åpne, tillitsfulle prosesser mellom relevante aktører i skolesektoren, f.eks. lærere, skoleledere, skoleeiere og lærerutdanningene, for å utarbeide konkrete og forpliktende tiltak, som støtter opp under profesjonsutvikling – og fellesskap.»

Jeg kan ikke se at dette er fulgt opp fra regjeringens side, og i mellomtiden har Kristelig Folkeparti skiftet side. Nå er de mer opptatt av å sikre skoleeierens makt og posisjon – og hva skjer da? Jo, lærerprofesjonens handlingsrom blir ytterligere satt under press av kommunepolitikere og skoleadministrasjon, noe som vil påføre skolene programmer og metoder som ikke nødvendigvis er faglig vurdert.

Så det er grunn til å være skuffet i dag på vegne av lærerne, elevene og skolelederne. Og jeg har nesten lyst til å komme med en litt tørr kommentar: Skal man få til noe i denne komiteen, må man nesten satse på at helsekomiteen gjør jobben sin, for vi gjør den ikke.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) []: La meg bare først si at jeg mener at en debatt om system og organisering av skolen er utrolig viktig. Vi diskuterer nå hvordan vi skal få best mulig samspill mellom alle aktørene i Skole-Norge for å oppfylle skolens brede samfunnsoppdrag. Så hører jeg representanten Henriksen si at denne tillitsreformen som er foreslått, er et signal og en intensjon som de veldig gjerne skulle ønske at Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti kunne fylt med innhold. Det er en god innrømmelse, det er bare det at vi allerede er i gang med et stort tillitsløft i skolesektoren gjennom fagfornyelsen, gjennom den vurderingen og evalueringen vi nå har av opplæringsloven, og ikke minst gjennom alle de årene vi har hatt et stort lærerløft, der vi har styrket lærerprofesjonen og profesjonsfellesskapene.

Så hører jeg representant Arnstad si at nå er det avklart hvordan forslaget egentlig var – om å endre opplæringsloven. Men så kommer representanten Fagerås opp og sier at de allikevel ønsker å forby at skoleeieren kan komme med faglige opplegg til skolene og lærerne. Det går egentlig ikke helt i hop.

I Dokument 8-forslaget skriver forslagsstillerne at de ønsker å avklare i opplæringsloven «hvilken kompetanse og beslutningsmyndighet som skal ligge hos profesjonen på skolenivå». Målet er å redusere den politiske innblandingen. I forslaget skriver man at man vil styrke lærernes beslutningsmyndighet. Jeg vil anta at man skal styrke det utover dagens situasjon, nemlig at kommunene har styringsrett.

I høringsrunden var det ikke bare Høyre som ikke forsto forslaget. I tillegg kom KS med sin høringsuttalelse, hvor de vil advare stortingspolitikere mot å foreslå endringer – ikke fordi man ikke har tiltro til lærerne, men fordi stortingspolitikerne tramper rett inn i det lokaldemokratiske handlingsrommet, et handlingsrom som de trenger for å utøve sitt ansvar som arbeidsgivere og som overordnet ansvarlig. Det var fra KS, det var ikke fra regjeringspartiene.

I innstillingen har forslagsstillerne nå endret forslaget – til å si at man bare ønsker å klargjøre. Men det er fortsatt veldig usikkert hva de ønsker å klargjøre. Er det fortsatt slik at kommunene som skoleeiere skal ha mulighet til å komme med nye lokale kartleggingsprøver? Skal de ha mulighet til å gjøre det vedtaket som Arbeiderpartiet gjerne vil gjøre her, nemlig å innføre 60 minutter fysisk aktivitet? Hvilken beslutningsmyndighet mener de at kommunene fortsatt skal ha? Jeg mener at det aller viktigste vi kan gjøre for at kommunene skal bli bedre skoleeiere, og for å unngå detaljstyring, ikke er å bruke loven som et verktøy, men faktisk å styrke skoleeiernes kompetanse gjennom f.eks. samarbeid med KS, slik at vi får bedre skoleeiere, som skaper gode relasjoner med sine skoler og med lærerne. Så jeg vil igjen utfordre forslagsstillerne til å avklare: Hva mener de skoleeierne fortsatt skal ha myndighet til å bestemme? Hva er det som skal bestemmes på skolenivå?

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Tillit kan vedtas. Som flere representanter tar til orde for, er nettopp det å stille tydelige krav til og tydelige mål for skolen en form for tillit. Profesjonen og lærerne ønsker å stå til ansvar for sine elever og deres læring. Dessverre ødelegger mengden mål som skal bli nådd, for dette, for målene skal bli testet, rettet og gitt tilbakemelding om. Vurdering for læring hadde en verdi helt til både elever, lærere, rektorer og skoleeiere og kommuner, ikke minst, begynte å svømme og nærmest drukne i vurderingsmengden. Når vurderingen videre blir satt i sammenheng med kvalitet i skolen og med politikk, glemmer man hvor enormt mange ting som påvirker en elevs prestasjoner.

Vi snakker om barn og ungdom i vekst og utvikling, som kanskje lærer like mye om seg selv og sin kropp som fag. Læring er en modningsprosess som ikke er lineær. Det må være faglig handlingsrom for den svingningen som er i elevers hverdag.

Samfunnsmandatet til skolen er bredere enn at den skal være en institusjon for testing, rangering og konkurranse. Skolen skal fremme flere verdier enn det å skille mellom vinnere og tapere. Vi vil styrke og definitivt klargjøre lærernes beslutningsmyndighet ved å fjerne all tvil om hva som ligger i deres ansvar. Når det nå i nyere tid har pågått debatter i det offentlige om hva som ligger i bl.a. opplæringsloven § 9 A-5, er det et tydelig signal om at det er rom for tvil som gjør at vi må tørre å ta diskusjonen, også her i Stortinget og også som lovgivende myndighet, om hva som ligger i opplæringsloven. Det er viktig å komme tilbake til de vurderingene som blir gjort i forbindelse med lovgjennomgangen, og vi håper på at det kan bli helt hundre prosent klinkende klart der hva som ligger i lærernes beslutningsmyndighet, nettopp for å bygge tillit, nettopp for å gi det faglige handlingsrommet som lærerne i dag etterspør, som lærerne i dag mener ikke er til stede for at vi skal kunne ivareta elevenes behov i klasserommet.

Martin Henriksen (A) []: Vi registrerer alle at Høyre igjen bruker tida på å angripe Arbeiderpartiet framfor å snakke om egen politikk og heller vil tåkelegge at de i dag stemmer mot en tillitsreform.

Hvis man løfter blikket litt, ser man at utdanning ikke handler om enkle sammenhenger, og at tilliten som skal bygges mellom skolen og samfunnet, må skapes på andre måter enn ved tiltak som alene har som siktemål hvilken score elevene skal få på utvalgte og standardiserte prøver.

I en undersøkelse i fjor fra Respons Analyse svarte 75 pst. av lærerne, altså tre av fire lærere, at de bruker mer tid på rapportering og tidstyver i 2017 enn de gjorde tre år før. Det var fullstendig på Høyre og Fremskrittspartiets vakt.

Det testsystemet vi har i skolen i dag, kvalitetsvurderingssystemet – ja, det har positive sider, men det er i alles interesse at vi faktisk tar en kritisk gjennomgang av det. Vi må passe oss for et system med testing og kontroll som for det første ikke måler alt som er viktig, for det andre er et system som eser ut og bidrar til å styre og overstyre lærernes hverdag, og for det tredje er et system som uttrykker mistillit til de fagutdannede lærerne vi har gitt tillit til å gjøre jobben hver dag i norske klasserom. Det systemet vi har i dag, er ikke godt nok, og det må skje endringer.

Jeg er veldig glad for at vi foreslo at det burde settes ned et utvalg der lærerprofesjonen, skoleledere og resten av sektoren skulle trekkes med for å gjennomgå og se på endringer av kvalitetsvurderingssystemet. Kunnskapsministerens utspill i Aftenposten på lørdag viser også forskjellen her i inngangen til skolepolitikken mellom opposisjonen og regjeringa. Kunnskapsministeren kunne da egentlig legge fram minimale endringer i testing og kartlegging i skolen, samtidig som han slår fast, som regjeringspartiene også gjør i innstillingen, at dagens system fungerer, bl.a. eksamen. Det viser forskjellen. Der vi ville gi sektoren muligheten til å gjennomgå og foreslå endringer i kvalitetsvurderingssystemet, sementerer kunnskapsministeren nå et utilstrekkelig system uten ordentlig forankring hos lærere og skoleledere.

Jeg er veldig glad for at vi reiste denne debatten om tillitsreform, for da flyttes debatten. Jeg har aldri hørt så mange Høyre-folk snakke så mye om tillit til læreren før. Jeg er veldig glad for at Ludvigsen-utvalget kom. Det var en korreks bl.a. til Høyres skolepolitikk, og den korreksen skjønte de. I 2013 gikk Høyre til valg på å doble antallet læreplanmål. Høyre gikk til valg på at alle lærere skulle skrive rapporter om alle elever i norsk, matte, engelsk og naturfag. I barnehagemeldinga tok de til orde for utbyttebeskrivelse og språknorm – mer kartlegging og dokumentasjon.

Når man leser Jeløya-plattformen, finner man ikke ett eneste ord om at rapportering, dokumentasjon og byråkrati i skolen skal reduseres. Denne debatten og denne – forhåpentligvis – holdningsendringen hadde ikke kommet uten det forslaget.

Turid Kristensen (H) []: Jeg er veldig glad for at det er så mye som går bra i norsk skole. Det er flere som har nevnt mye av det som er gjort, som gjøres, og som går bra i dag, så jeg skal ikke gjenta det, men bare slå fast at det faktisk er hyggelig.

Jeg er også enig i det jeg forstår er hensikten bak dette forslaget, og jeg støtter også lærernes ønske om et større profesjonelt handlingsrom. Jeg tror kanskje ikke det er noen i denne salen som ikke er opptatt av at lærerne og skolelederne skal ha et godt profesjonelt handlingsrom, og som ikke synes det er viktig at både vi som politikere, elever, foreldre og samfunnet for øvrig har tillit til lærerne våre. Vi har tydeligvis bare et litt ulikt syn på hvordan vi best kan sikre det, og noen har kanskje en manglende erkjennelse av det som allerede er vedtatt, igangsatt og under arbeid, og som faktisk vil bidra til nettopp å styrke lærernes og skolenes profesjonelle handlingsrom.

Jeg har lyst til å gjenta noe statsråd Sanner sa litt tidligere:

«Jeg tror ikke vi oppnår tillit gjennom en reform der nasjonale myndigheter legger begrensninger på lokale myndigheters handlingsrom.»

Hvis jeg forsto det representanten Arnstad sa her litt tidligere, kunne hun ikke forstå hvordan noen kan tolke venstresidens merknader i denne saken som et forsøk på å flytte styring fra skoleeieren og ned til den enkelte skole. I innstillingen står det altså:

«Disse medlemmer viser til at dette berører selve kjernen i spørsmålet om tillit til lærernes yrkesutøvelse, der lærerne opplever at føringer fra skoleeier går lengre enn den rent administrative styringen av skolene, og kommer i konflikt med de pedagogiske vurderingene.»

Rent administrativ styring av skolene, altså. Det er kanskje der vi har et litt ulikt syn på skoleeierens rolle. Jeg mener at skoleeieren skal være noe mer enn et rent administrativt styringsorgan. Lokalpolitikere skal selvfølgelig være opptatt av både ressursbruk, ressursbehov, læringsmiljø, trivsel og resultatoppnåelse i skolene. Jeg vet at kommuner med aktive og engasjerte skoleeiere, lokalpolitikere, er noe av det som trekkes fram som en årsak der det er gode skoler.

Det er selvfølgelig viktig at vi, både som stortingspolitikere og som kommunepolitikere, er oss våre roller bevisst og ikke samlet sett pålegger for mange prøver og tester. Men at man kan kalle det vi allerede har i dag, et testhysteri – noe jeg vet SVs representant Mona Fagerås nylig gjorde i et intervju – det forstår jeg ikke. Det er snakk om til sammen tolv prøver i løpet av ni skoleår. Men så vet vi at opplevelsen er at det kan være for mye, og derfor er jeg veldig glad for at vi setter i gang en gjennomgang med kommunene om nettopp dette.

Det ble sagt om kvalitetsvurderingssystemet at vi ikke vil se på det. Jeg kan berolige representanten Henriksen med at vi her i dag vedtar et forslag som vil gjøre nettopp det. Vi mener ikke at alt er perfekt.

Avslutningsvis: Helsekomiteen gjør jobben. De tvinger igjennom den detaljstyringen som SV ikke vil ha i dag.

Marit Arnstad (Sp) []: Jeg må si det er hyggelig hvis en gjennom innstillingen kan bidra til å presisere og klargjøre det som har vært av misforståelser. Men når jeg hører representantene Tybring-Gjedde og Kristensen, lurer jeg på om de egentlig ønsker at misforståelser skal presiseres og oppklares. Tybring-Gjedde velger å sitere, men hun velger å stoppe midt i setningen når hun siterer. Hun siterte fra representantforslaget at «dette vil kunne redusere den politiske innblandingen», men det står videre: «i avgjørelser som må aksepteres som faglige». Det velger representanten Tybring-Gjedde å ikke ta med, og det er nettopp det vårt forslag handler om, nemlig å klargjøre det faglige og pedagogiske handlingsrommet. Det må det være lov til å påpeke.

I representantforslaget, som Kristensen tok opp, står det ikke at lærerne skal ta over kommunenes oppgaver når det gjelder faglige vurderinger. Det står:

«Lærernes faglige vurderinger om kvalitet og egnethet for å styrke elevenes læring, skal vektes tungt før skolen kan pålegges å gjennomføre prøver, tester og kartlegginger.»

Det er faktisk noe helt annet. Jeg må si at jeg synes de får være presise når de er på talerstolen og prøver å legge ut om Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SVs forslag.

Vi har hatt eksempler som er graverende. Jeg synes eksempelet fra 2014 fra Sandefjord, der skoler nærmest truet lærere med avskjedigelse om de ikke gjennomførte et målstyringsregime i kommunen, som de facto nesten innebar en snikinnføring av karakterer, er ganske godt. Det er et eksempel på hvordan en ikke skal gjøre det.

Jeg synes redaktøren Magne Lerø i Ukeavisen Ledelse skriver noe ganske godt, som vi alle kan legge oss på minne:

«Politikere bør innse at lærere er bedre pedagoger enn dem selv. Lærerne har de beste forutsetningene for å vite hva som virker best i skolen. Det er ikke snakk om at lærerne skal låse skoledøra og be politikerne holde seg unna. Dette handler om at politikere og lærere må snakke sammen om hva som virker og hva som kan gjøres for å utvikle en best mulig skole. Å tre et system som lærerne har null tro på ned over hodet på dem, er fåfengt. Den leksen bør politikerne i Sandefjord ha lært.»

Etter denne debatten vil jeg si: Denne leksa er viktig for oss alle sammen.

Kent Gudmundsen (H) []: Jeg synes representanten Arnstad egentlig avsluttet ganske godt, nemlig ved å peke på hvor viktig det er å ha bevisste, aktive og gode skoleeiere, som i dialog med sine skoler, skoleledere og lærere – det profesjonsfellesskapet som de utgjør – kan være med på å skape aktive, gode skoleeiere som utvikler oss, og som gir elevene et bedre sted å være. Det er også hele poenget til Høyre. Når vi satser på lærerne, når vi satser på skolelederne – med både etter- og videreutdanning, masterutdanning, kompetansekrav, rektorskole og styrking av mellomlederne – er det nettopp for å bidra til å bygge opp under dette profesjonsfellesskapet. Men det som ligger til behandling her i dag, og som er nedskrevet i merknads form, er at man skal endre opplæringsloven. Når man endrer en lov, er det for å gjøre noe med det juridiske ansvaret som foreligger, og som er definert, begrenset og rammet inn i det.

Det er selvfølgelig ganske lett å bli en smule usikker på hva som er intensjonen i dette. Som representanten Arnstad var inne på – de faglige og profesjonelle hensynene må veie tungt. Vel, jeg har ennå til gode å se at ikke veldig, veldig mange av våre skoleeiere vektlegger nettopp det profesjonelle tungt når man skal være skoleeier. Spørsmålet er her om vi skal gi dem vetorett, eller om vi skal ha et samspill som sikrer en balanse. Poenget i mitt hovedinnlegg var: Vi er nødt til å ha dette samspillet skal vi greie å utnytte skoleeierrollen på en så god måte at både ressursinnsats og de vedtak som et kommunestyre gjennom sine ansvarsområder må gjøre – helt nødvendig – er i samspill med lærerprofesjonen.

Det er litt vanskelig å få grep om hva som egentlig er den rød-grønne kursen innenfor dette feltet. Hvis vi ser litt tilbake i tid, vet vi alle at det ble gjort en del grep på begynnelsen av 2000-tallet, fordi man nesten fikk sjokk av hvordan det egentlig sto til i norsk skole. Man hadde lite kunnskap, og man var veldig bevisst på å øke denne kunnskapen. Derfor var det bl.a. et rimelig bredt flertall for eksempelvis innføring av nasjonale prøver, som vi selvfølgelig skal utvikle og gjøre best mulig. Men når jeg hører representanten Toppe her minne oss om representantforslaget – som får støtte fra SV – om at man skal fjerne nasjonale prøver, og når jeg hører representanten Martin Henriksen si at vi må ha en gjennomgang av det nasjonale kvalitetsvurderingssystemet, uten å nevne en eneste ting som bør ut, skapes det en del usikkerhet om hva som er kursen for den rød-grønne skolepolitikken.

Jeg minner om: Mye går godt i norsk skole nå. Det kan selvfølgelig bli bedre, men det er ingen tvil: Vi er på rett vei.

Torstein Tvedt Solberg (A) []: Det har vært interessant å høre på denne debatten – ikke minst de mange unnskyldningene fra flertallet hvorfor en ikke kan være med på å støtte en tillitsreform. Når komitélederen, fra Fremskrittspartiet, sier at dette er å slå inn åpne dører, synes jeg det er en alvorlig bagatellisering av denne viktige saken. Og når Kristelig Folkeparti driver med sine unnskyldninger om hvorfor en ikke er med, synes jeg en kanskje hadde tjent på å være litt mer ærlig. Her stemmer en imot alle de sentrale delene av vår tillitsreform. En har fra Kristelig Folkepartis side vært prisverdig ærlig i tidligere skoledebatter. Det tror jeg en hadde tjent på å være også i denne debatten.

Så må jeg si at jeg var spent på å se hvor Høyre kom til å lande her, for nesten ingen har vel snakket så mye om vårt forslag om tillitsreform som Høyres representanter. Men ikke overraskende lander de på å være imot. Som statsråden innrømmer: En er imot vårt forslag mest av alt fordi det kommer fra oss. Høyre-representantene har brukt denne debatten til å gjenta sine utdelte talepunkter. De peker f.eks. på fagfornyelsen. Fagfornyelsen er viktig, men den handler om å endre læreplanene – det er ikke en tillitsreform. At Høyre mener at fagfornyelsen og tillitsreformen er det samme, viser hvor snevert Høyre tenker rundt tillit. Og det avslører kanskje mest av alt at en tillitsreform er for Høyre begrenset til Høyres definisjon av hva som er tillit.

Hvis de forslagene til vedtak som nå får flertall, hadde vært «godt nok», som Høyre påstår, hadde kanskje også lærerne vært fornøyd. Det tror jeg – jeg håper i hvert fall – at Høyres representanter har sett at de ikke er. Igjen: Det viktige i skolepolitikken er det Høyre mener er riktig. Det finnes én sannhet, det er Høyres sannhet. Igjen lytter ikke Høyre til det lærerne og elevene ønsker. Nei, en kan ikke vedta tillit, men en må sette seg mål. Dette kunne vært en start. Det er vår jobb som politikere å komme med tydelige, gode forslag, slik som i våre forslag.

Det er verdt å minne om hva høyrepartiene i dag stemmer imot. En stemmer mot vårt forslag om en tillitsreform i skolen. En stemmer mot å ha et partssammensatt utvalg som skal gjennomgå kvalitetsvurderingssystemet som en del av fagfornyelsen. En stemmer mot at det totale omfanget av kartlegging, måling, rapportering og dokumentasjonskrav skal reduseres. Det er synd at en bytter ut disse tydelige, klare forslagene med egne vage og uforpliktende forslag. De forslagene til vedtak som fremmes av regjeringspartiene, er så vage at de selv i denne salen skaper en del forvirring. Jeg merker meg at Kristelig Folkeparti mener at forslag til vedtak III betyr at en skal få endringer før fagfornyelsen, mens merknaden ganske tydelig peker på at dette først kommer når nye læreplaner skal innføres.

Her er det ikke vi som er uklare. Vårt alternativ er klart: Vi ønsker mer tid til læring og mer tillit til lærerne. Det er synd det i dag blir nedstemt.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) []: Det er interessant å høre representanten Tvedt Solberg si at for Høyre er tillit det Høyre til enhver tid definerer som tillit, samtidig som han karikerer vår politikk og våre forslag fordi vi ikke er enig med ham og Arbeiderpartiet. Det er litt merkelig å lytte til.

Det ene spørsmålet jeg hadde i mitt innledende innlegg, var: Kan Arbeiderpartiet si hvilke rapporteringskrav de vil ha bort? Hvilke endringer vil de gjøre i det nasjonale kvalitetsvurderingssystemet? Hva er det de egentlig mener når de sier at de vil endre opplæringsloven? Hva slags beslutningsmyndighet mener de at lærerne eller skolene skal ha som skoleeierne ikke skal ha? Da jeg konkret utfordret ham på om han kunne svare på dette, ble jeg møtt med at jeg kun er interessert i å snakke om andres politikk. Det er da forslagsstillerne som må forklare ikke bare meg, men også de ulike aktørene i Skole-Norge som har kommet med høringsinnspill, hva de ønsker, for det har vært en del usikkerhet, særlig fra KS og fra Skolelederforbundet, om hva man egentlig ønsker å gjennomføre.

Så er jeg glad for at representanten Arnstad var mer konkret og tydelig. Hun viste til mitt sitat om at man ikke ønsker å redusere den kommunale styringsretten, men samtidig ønsker hun å gjøre endringer slik at skoleeier ikke kan innføre faglige opplegg eller kartlegginger som ikke er faglig forsvarlige. Da har jeg egentlig bare en konkret utfordring til Arnstad, for å konkretisere hva forslagsstillerne mener. Mener representanten Arnstad at kommunestyrer ikke lenger skal få lov til f.eks. å vedta at elevene skal ha 60 minutter fysisk aktivitet hver eneste dag hvis lærerne, eller hver enkelt skole, mener det ikke er faglig forsvarlig? Hvis hun sier ja til det, er det helt realt, men det vil altså tilsi at man gjør en juridisk endring og flytter beslutningsmyndighet. Jeg skulle gjerne ha fått en avklaring på det.

Men jeg vil bare ta oppfordringen fra representanten Martin Henriksen og si at ja, det aller viktigste for Høyre har vært å snakke om hva vi ønsker å gjøre for å styrke lærerprofesjonen, for å styrke de faglige fellesskapene og for å styrke skoleeierrollen. Vi er utrolig opptatt av at lærerne skal ha et profesjonelt handlingsrom. Det å bagatellisere hva fagfornyelsen betyr, mener jeg er en ganske stor misforståelse. Fagfornyelsen omhandler det aller viktigste i skolen: hva elevene våre skal lære og hvilke verktøy lærerne skal ha for å variere sin undervisning. Det er helt naturlig å se på kvalitetsvurderingssystemet, og det er helt naturlig å se på vurdering generelt når man har læreplanene på plass, for det handler om hvilke ferdigheter de elevene som nå begynner på skolen, skal ha resten av livet.

Jeg vil bare understreke at det tillitsløftet vi er i gang med, er noe som vi satte i gang med fagfornyelsen. Vi satte i gang med tidstyvutvalget, og vi satte i gang med lærerløftet. Alle tiltakene vi har gjort for å styrke lærerrollen, har vært viktige tiltak i skolesektoren, og det er tillit – ikke bare Høyres tillit.

Presidenten: Representanten Martin Henriksen har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Martin Henriksen (A) []: Jeg er mindre opptatt av hva regjeringspartiene skriver i merknadene som er fint og flott, eller av hva de sier fra talerstolen om tillit til lærerne og deres handlingsrom. Jeg er mer opptatt av hva man faktisk gjør.

Kursen fra de rød-grønne partiene her er klar: Test- og rapporteringsregimet tar for mye tid fra lærerne. Hvordan skal man da avgjøre hvilke tester eller kartlegginger som bør endres eller fjernes? Vel, da sier vi at dette må profesjonen, skolelederne og sektoren involveres tungt i. Vi mener at det skal avgjøres sammen med partene, i det utvalget Høyre ikke vil nedsette. Vi vil ikke sentralstyre det, men Høyre vil ikke starte det arbeidet. Da blir det litt vanskelig å involvere lærerne og få resultater.

Det er veldig synd at regjeringa avviser å ta de store, nødvendige grepene som bl.a. Ludvigsen-utvalget ønsket, som er ønsket av lærerne, og som må til for at fagfornyelsen skal virke skikkelig. Å komme med en gjennomgang av kvalitetsvurderingssystemet etter at fagfornyelsen og læreplanene er lagt fram, er meningsløst.

Jorodd Asphjell (A) []: Man etterlyser Arbeiderpartiets svar knyttet til innholdet i skolen, osv. En av årsakene til at vi ønsker å nedsette et partssammensatt utvalg, er at vi vil se på kvalitetsbiten: ikke ha konklusjonen på forhånd, men invitere partene i samfunnslivet og arbeidslivet – både skoleeiere, lærere og andre – til å delta i debatten, for å se på hva som er bra, og hva det er som ikke fungerer like godt i norsk skole. Det tror jeg er et ansvar vi som politikere har, et ansvar for at lærere skal få mer tid til å kunne utøve sitt yrke på en god måte, og et ansvar for å gi et best mulig undervisningstilbud til alle våre barn og ungdommer i norske skoler.

Det er ikke noen tvil om at elevene trenger lærere som har tid og kunnskap til å følge dem opp skikkelig hver eneste dag på skolen, som ser dem, og ser behovene hver enkelt elev har. Da må vi sørge for at det blir mindre detaljstyring, og gi mer ansvar til fagfolkene som skal gjøre dette arbeidet hver eneste dag. Det er dette denne tillitsreformen handler om. Da er dagens system for å måle kvalitet i skolen for snevert – det har vi fått klare tilbakemeldinger om fra både elever, lærere og organisasjoner – og det støtter ikke opp under skolens brede samfunnsmandat. Derfor må vi være kritiske til hvordan skolen fungerer, og også til hvordan dette er lagt opp. Det handler ikke om å komme med kritikk av noen, det handler om å være kritisk og se på hvordan systemene fungerer, og hvordan vi kan iverksette nye tiltak som gir en annen retning, en bedre retning. Det handler ikke om at norsk skole er dårlig, men om at vi skal gjøre skolen enda bedre for dem som går på skolen hver eneste dag.

Vi tror på bedre resultater gjennom økt tillit, ikke mer kontroll. Derfor vil vi redusere unødvendig rapportering og testing og ulike pålagte programmer og metoder. Det er lærerne som må ha ansvaret for å vurdere hvilke metoder og verktøy som er best egnet i dette pedagogiske arbeidet. Det er de som er fagfolkene, og som kjenner disse utfordringene. Ekspertutvalget som ble nedsatt, og som utredet lærerrollen i 2016, kom med en klar konklusjon: Lærerne var overlesset med forventninger. Det er en veldig dårlig oppstart for lærere som akkurat har tatt en utdannelse, at forventningene på en måte er så store at de overskygger arbeidet de skal gjøre hver eneste dag. Derfor tror jeg også det er viktig at vi endrer på denne rollen. Når man opplever tillit, vil man som regel yte mer, som jeg sa også i mitt første innlegg. Hvis mekanismene i tillitsbasert ledelse fungerer, får vi mer innovasjon, mindre byråkrati og bedre opplæring for elevene. Det er det norsk skole trenger, og det norske elever trenger for å kunne prestere bedre i tiden framover – for en god skole.

Turid Kristensen (H) []: Representanten Arnstad sa at det var viktig at vi var tydelige og etterrettelige når vi refererte til hverandre, og det er jeg helt enig i. Derfor vil jeg bare peke på at jeg ikke kuttet ut noe i den setningen som jeg refererte, og den står ikke i sammenheng med det som representanten Arnstad selv leste opp etterpå. Vi er rett og slett bare uenige når det gjelder lokale politikeres skoleeierrolle og det at de faktisk har en rolle som er mer enn rent administrativ. Det er grunnleggende og viktig for meg og for Høyre at det er de lokale skoleeierne som har styringen med sine skoler.

Så undrer jeg litt på om representantene fra Arbeiderpartiet i det hele tatt har lest forslagene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti. Det snakkes om at vi ikke vil lytte til lærerne, at vi ikke vil ta med partene i arbeidet som skal gjøres, at vi ikke vil gjennomgå kvalitetsvurderingssystemet, og at vi ikke er villige til å se på dokumentasjonskravet. Jeg har faktisk lyst til å lese opp et par av forslagene, for jeg forstår ikke at man ikke har klart å få med seg at vi også ønsker å gjøre noe mer. Vi er ikke såre tilfreds med alt. Vi har gjort mye, men vi er ikke tilfreds, vi skal stadig gjøre mer.

Når det gjelder lærerens profesjonelle handlingsrom:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at arbeidet med fagfornyelsen og revidering av opplæringsloven ivaretar lærerprofesjonens profesjonelle handlingsrom, i tråd med Overordnet del – verdier og prinsipper for grunnopplæringen.»

Det er en ganske klar føring med henblikk på betydningen av lærerens profesjonelle handlingsrom.

Når det gjelder prøver, dokumentasjon og rapportering:

«Stortinget ber regjeringen fortsette å redusere omfanget av rapportering og dokumentasjon på nasjonalt nivå samt ta initiativ til at kommunene gjennomgår sine lokale planer for rapportering og dokumentasjon når nye læreplaner innføres.»

– Altså en kobling til fagfornyelsen.

Og videre:

«En slik gjennomgang bør gjennomføres i samarbeid med partene, lærerutdanningsinstitusjonene, elever, lærerstudenter, skoleeiere og skoleledere, med sikte på å redusere dokumentasjonskravene og styrke det lokale handlingsrommet til skoleeier.»

Er ikke dette å ta med partene, lærerne og skolene i arbeidet med å få et godt system for dokumentasjon, for prøving og for rapportering, så vet ikke jeg.

Det siste jeg har lyst til å ta med, er: Det sies at vi ikke er villige til å se på Nasjonalt kvalitetsvurderingssystem. Joda, vi er det – i forbindelse med fagfornyelsen. Det går ikke an å se disse to tingene løsrevet fra hverandre:

«Stortinget ber regjeringen nedsette et utvalg der partene i skolesektoren er representert, for å gjennomgå Nasjonalt kvalitetsvurderingssystem i lys av fagfornyelsen og fremme forslag til endringer på egnet måte.»

Der «skolesektoren er representert» – det er greit at man ønsket en annen innretning på det, men man behøver i hvert fall ikke å late som om flertallspartiene ikke er villige til å gjøre noe.

Presidenten: Representanten Torstein Tvedt Solberg har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Torstein Tvedt Solberg (A) []: Representanten Mathilde Tybring-Gjedde har en egen evne til å forlenge disse debattene. Hadde hun kommet i tide og hørt mitt hovedinnlegg, tror jeg hun hadde fått flere svar. Jeg tror at det nesten uavhengig av hvor mange svar vi gir i denne debatten, fortsatt hadde vært en usikkerhet hos Høyres representanter, for de er – som tidligere sagt – opptatt av å konstruere uenigheter.

Jeg er enig i at en må måles på forslagene. Vi kritiserer at flertallet i dag sier nei til våre tydelige alternativer og heller kommer med sine vage og uforpliktende forslag. Det er bare å vise til uttalelsene fra Utdanningsforbundet fra da innstillingen kom. De mente det samme: Dette var vagt, uforpliktende og ikke minst skuffende. Det er bare å konstatere at de eneste som er fornøyd med denne innstillingen og disse vage forslagene, er representantene fra Høyre – absolutt ingen andre utenfor denne salen.

Det er bare å konstatere at representantene fra Høyre mener det er riktig og viktig å styrke skoleeiernes handlingsrom. I denne debatten har det blitt klart at de i hvert fall ikke vil støtte lærernes handlingsrom. (Presidenten klubber.) Det er synd å konstatere at det ikke blir vedtatt noen tillitsreform i dag.

Presidenten: Tida er ute.

Representanten Marit Knutsdatter Strand har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Det er ingen tvil om at samtlige representanter i denne salen har gode intensjoner, og at vi alle sammen prater om å redusere dokumentasjonskrav og tidstyver i skolen. Lærernes tid skal gå til undervisning og oppfølging av elevene. Dette virker det som om vi er enige om. Så er spørsmålet mer hvordan vi oppnår det.

Da har opposisjonen tatt sterkt til orde for at vi trenger en gjennomgående tillitsreform, med flere konkrete forslag, i en slik grad at vi ønsker å starte et arbeid og se dette i sammenheng med fagfornyelsen. Det er også et nøkkelpunkt når representanten Mathilde Tybring-Gjedde ramser opp regjeringens tiltak. Dette må bli sett i sammenheng med fagfornyelsen og i sammenheng med hverandre.

Mindretallsforslag nr. 4 og forslag til romertallsvedtak III står i sterk kontrast til hverandre, i den forstand at vi tolker svært ulikt hva som legges i de forslagene. Vi mener selvsagt at vårt forslag er best.

Statsråd Jan Tore Sanner []: Jeg har etter beste evne forsøkt å få tak i hva Arbeiderpartiet egentlig vil, og jeg må erkjenne at etter å ha lyttet til debatten er ikke det veldig enkelt. Asphjell vil ha et utvalg for å involvere partene, og resten av Arbeiderpartiets utdanningsfraksjon har nå langt på vei adoptert SVs retorikk i skolepolitikken. I forrige periode opplevde vi at Arbeiderpartiet forsøkte å kopiere Høyre i skolepolitikken. Det syntes jeg var positivt. Nå ser vi at Arbeiderpartiet i økende grad forsøker å kopiere SV i skolepolitikken. Det driver ikke skolen fremover. Det ser vi imidlertid at den politikken vi gjennomfører, gjør.

Vi gleder oss nå over at flere fullfører videregående skole. Og det pekes på at Kunnskapsløftet, som ble gjennomført under den forrige borgerlige regjeringen, er en viktig forklaring på det. Vi ser at vi klarer å løfte en del av de svakeste elevene, guttene, norskfødte med innvandrerforeldre – flere gjennomfører videregående skole.

Vi skal nå gjennomføre fagfornyelsen, som er en fornyelse av skolen, og som vil bidra til mer tid til dybdelæring og gi mer rom for læreren til å være lærer. Vi har gjennom Utdanningsdirektoratet hatt tre innspillsrunder med 6 700 innspill. Da skal man ikke komme og si at vi ikke involverer lærerne og partene. Jeg gjennomfører selv flere møter med partene, elever og lærere og andre, nettopp for å ha en god dialog om fagfornyelsen. Det er viktig, for det vi holder på med nå, er en fornyelse av skolen, hvor de nye læreplanene må forankres godt hos lærerne, skolelederne og skoleeierne.

«Tillit» er et begrep som appellerer sterkt til meg. Samtidig vil jeg understreke at tillit må følges av ansvar. Derfor vil vi øke rommet for lærerne og skolene til å fylle skolen med innhold, men vi kommer også til å stille krav til resultater.

Presidenten: Representanten Kent Gudmundsen har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Kent Gudmundsen (H) []: Det som fikk meg til å ta ordet, var innlegget fra representanten Tvedt Solberg. Han kunne spart seg å bruke en slik benevnelse av min medrepresentant, Mathilde Tybring-Gjedde. Vi var flere som var til stede i denne salen, og som har hørt innleggene herfra. Undertegnede har selv vært oppe og problematisert langs de samme linjene. Det som kanskje er et større dilemma i denne saken, er hva som sies fra talerstolen, og hvilken retorikk som brukes av Tvedt Solberg, kontra det som kan leses sitatrett i merknadstekstene og innstillingen. Det er her ting ikke henger sammen, og det er derfor flere føler seg litt usikre på retningen for det rød-grønne skoleprosjektet.

Presidenten: Representanten Hans Fredrik Grøvan har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) []: Jeg må si jeg er noe forundret over behovet for å konstruere motsetninger i denne saken. Hvis man ser på forslagene, slik de ble lest opp her i sted, inneholder de veldig mange av de samme elementene. Jeg synes representanten Knutsdatter Strand oppsummerte det godt: Vi ønsker alle sammen å redusere dokumentasjonskravene. Vi ønsker å sette i gang en gjennomgang av kvalitetsvurderingssystemet. Ja, Kristelig Folkeparti og regjeringspartiene foreslår til og med at vi skal gjøre det sammen med partene. Det har ikke opposisjonen foreslått. Vi ivaretar lærerens handlingsrom.

Når man reduserer dokumentasjonskravene, er ikke det bare en styrking av det lokale nivået, det er også en styrking av nettopp lærerens handlingsrom.

Jeg synes vi i hvert fall skal prøve å si hva vi er enige om, og ikke konstruere motsetninger som om det skulle være uenighet på alle punkter. Vi går i én retning, og det synes jeg vi alle sammen skal understreke.

Nina Sandberg (A) []: Når jeg har sittet og hørt på representanten Gudmundsen og partifellene hans fra Høyre her i dag, har jeg fått et lite déjà vu tilbake til den gangen da Carl I. Hagen og Fremskrittspartiet gikk rundt og pratet om at «framtiden vedtas ikke – den skapes». Arbeiderpartiet er veldig klar over og helt på det rene med at tillit ikke vedtas, men det er like selvsagt at struktur og kultur kan brukes til å styrke lærernes profesjonelle handlingsrom.

Arbeiderpartiet har, sammen med Senterpartiet og SV, foreslått et sett med helt konkrete strukturelle tiltak, som er ment å dempe det samlede trykket på læreren, slik at læreren får mer tid til å være lærer, til beste for elevene. Dette er tiltak som også kan bidra til å endre kultur, måten vi ser på lærere på, og styrke lærerens handlingsfrihet.

Veldig mye er bra i norsk skole, men veksten i pålegg, krav og forventninger til lærerne er for stor. Det vil vi i Arbeiderpartiet gjøre noe med. Det skulle være en retning det er ganske enkelt å gjenkjenne. Høyre er veldig forvirret over det. Det synes jeg er beklagelig, og jeg er veldig lei for at de vil stemme imot forslagene om disse konkrete tiltakene.

Presidenten: Representanten Jorodd Asphjell har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Jorodd Asphjell (A) []: Arbeiderpartiet sier det samme i dag som vi gjorde i forrige periode om testing i skolen. Høyre stemte imot det da, og de stemmer imot det også i dag. Det er godt å høre at statsråden har møter med både lærere og elever, men det hadde vært mye mer betryggende hvis han hadde lyttet til det som blir sagt fra organisasjonene om akkurat disse spørsmålene, for det skaper tillit.

Forslaget fra regjeringen innebærer at en gjennomgang av kvalitetsvurderingssystemet, NKVS, først skjer i neste stortingsperiode, etter fagfornyelsen. Det er derfor vi i Arbeiderpartiet – som jeg sa i mitt innlegg – har ønsket oss et partssammensatt utvalg, som kan se på dette enda raskere, for å gjøre skolen enda bedre.

Om man vil endre læreplanene og innføre nye kommunale mål uten samtidig å endre vurderingssystemet og se kritisk på summen av prøver og tester i skolen, når vi ikke målene om mer dybdelæring, tillit og mer tid til en variert opplæring. Det er den store utfordringen i norsk skole i dag, og det er derfor Arbeiderpartiet foreslår en tillitsreform – for å skape en enda bedre skole, som ser både lærerne og elevene.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 14.

Presidenten har tillit til at debatten i sak nr. 14 er omme, i alle fall i denne omgang.