Stortinget - Møte torsdag den 14. juni 2018

Dato: 14.06.2018
President: Magne Rommetveit

Søk

Innhold

Sak nr. 14 [20:50:41]

Redegjørelse av justis-, beredskaps- og innvandringsministeren om midlertidig bevæpning av enkelte politipatruljer i Oslo

Talere

Statsråd Tor Mikkel Wara []: Jeg vil først få lov å takke presidentskapet for at jeg er gitt anledning til å redegjøre for Stortinget om min beslutning om å samtykke til midlertidig bevæpning av enkelte politipatruljer i Oslo sentrum.

Jeg har i dag samtykket til at Politidirektoratet kan beslutte at enkelte politipatruljer i sentrale deler av Oslo sentrum skal være bevæpnet for en periode av inntil tre måneder. Formålet med vedtaket er å sette politiet i stand til å avverge og begrense skadefølgene ved eventuelle terroranslag, som f.eks. angrep med intensjon om å maksimere skadeomfanget ved hjelp av skytevåpen, kniv eller kjøretøy på tett befolkede steder.

Bakgrunnen for denne beslutningen er at Politidirektoratet anmoder departementet om samtykke til en slik bevæpning på grunnlag av at beskrivelsen av modus operandi, gjeldende trusselvurdering, treffer en del områder i sentrale deler av Oslo sentrum som det er særlig viktig å beskytte. Disse områdene kjennetegnes ved at de har stor tetthet av symbolbygg, viktige samfunnsfunksjoner og kritisk infrastruktur samt alminnelig tilgjengelige områder med tett ansamling av mennesker og begrensede fluktmuligheter. Jeg viser i denne forbindelse til tidligere hendelser i Vest-Europa de siste årene.

Kombinasjonen av disse forholdene sammen med få eller ingen sikringstiltak gjør områdene spesielt sårbare og setter Oslo i en særstilling. Det vil være politimesteren i Oslo som til enhver tid bestemmer antall patruljer som skal være bevæpnet, basert på trusselbildet og andre relevante kilder, som tilgjengelig etterretningsinformasjon og risiko- og sårbarhetsanalyser.

På grunnlag av politiets vurderinger har jeg lagt til grunn at bevæpning av enkelte patruljer vil innebære en merverdi i forhold til framskutt lagring i alvorlige situasjoner hvor politiets behov for skytevåpen oppstår akutt og uten forvarsel når de er utenfor patruljebilen og dermed avskåret fra våpenet, eller når det tar lang tid å hente fram våpenet fra oppbevaringsskrinet i kjøretøyet.

Terrorhendelsene i Vest-Europa de siste årene illustrerer at tilstedeværelsen av bevæpnet politi vil kunne være eneste adekvate tiltak for å begrense skadeomfanget og stanse et pågående angrep.

På bakgrunn av de vurderingene som jeg har redegjort for, mener jeg det er viktig at politiet kan ha en tilstedeværelse med enkelte patruljer som er bevæpnet, i sentrale deler av Oslo sentrum gjennom sommeren, for å sikre de store folkeansamlingene som ofte vil være i dette området.

Ved tidligere behandlinger i Stortinget av bevæpning har regjeringen bekreftet at vi vil holde Stortinget informert om bruken av bevæpning. Det er derfor jeg ønsker å komme til Stortinget allerede i dag med informasjon om den beslutningen jeg har tatt. Denne saken reiser dessuten spørsmål ved om det er behov for en lovbestemmelse som regulerer en snever adgang til tidsubegrenset bevæpning i avgrensede områder hvor punktbevæpning vil være aktuelt. Formålet med en slik mulig hjemmel er med andre ord å sikre en rasjonell og hensiktsmessig disponering av politiressurser som kan redusere behovet for punktbevæpning. Jeg vil derfor komme tilbake til Stortinget så snart det lar seg gjøre, med et forslag til en lovbestemmelse om dette. Dette vil gi Stortinget anledning til å drøfte bevæpning grundig ved en senere anledning.

Presidenten: Presidenten vil med heimel i Stortingets forretningsorden § 45 andre ledd føreslå at det vert opna for ein kort kommentarrunde avgrensa til eitt innlegg på inntil 5 minutt frå kvar partigruppe, og avsluttande innlegg frå statsråden.

– Det er vedteke.

Jan Bøhler (A) []: Det er bra og viktig at det holdes stort trykk på arbeidet for å forebygge og avverge terror, også her hjemme, og selv om vi nå ikke har samme offentlige oppmerksomhet rundt det som vi hadde da bl.a. nettverket Profetens Ummah holdt på for fullt i det offentlige rom, er det viktig at vi er i beredskap og har evne til å ha kontinuerlig oppmerksomhet om dette feltet. Vi vet nemlig at det nå jobbes mer i det skjulte med rekruttering av terrortilhengere uten at man reklamerer for det på samme måte som tidligere. Vi vet at det finnes hjemvendte IS-krigere, og vi vet at det kan finnes soloterrorister som det er ekstra vanskelig å oppdage, og som kan slå til uten forvarsel.

Det er nettopp dette alvoret, at det kan finnes terrortilhengere som politiet vanskelig kan vite om og følge med på, og som kan slå til med enkle midler som lyn fra klar himmel, som gjør at Stortinget nå nylig ga hjemmel for tidsubegrenset bevæpning ved sårbare objekter. For vi vil selvsagt unngå den situasjonen at politiet må løpe av gårde fra der hvor ting skjer, for å hente våpen dersom denne typen ekstreme situasjoner oppstår.

Så når politiet nå anmoder om at bevæpnede patruljer skal kunne kjøre rundt i områder med sårbare objekter og justisministeren vil gi midlertidig tillatelse til det, slik han har fullmakt til, synes jeg det er positivt at han – selv om han har fullmakt til å bestemme det selv – kommer hit til Stortinget og orienterer nå før sommeren. Det er i tråd med ønsket fra Stortinget i forbindelse med den siste saken om punktbevæpning, og det er også i tråd med erfaringene fra forrige periode, da det ble noen forlengelser av midlertidig bevæpning som skapte debatt på Stortinget – på grunn av at Stortinget ikke var involvert. Det er positivt at statsråden tar initiativ til dette.

Når det gjelder argumentasjonen for at man skal ha bevæpnede patruljer som i svært begrensede områder, ved disse sårbare punktene, kan kjøre rundt, vet jeg at politiet viser til at det da kan være mindre behov for å ha stasjonære mannskaper på de enkelte punktene. Om det er fem sårbare punkter som politiet patruljerer mellom med en bevæpnet patrulje, vil man jo ha mindre behov for at det står bevæpnede mannskaper på de fem stedene. Dermed vil bevæpningen faktisk være mindre synlig i bymiljøet.

Jeg ser at det også finnes den typen praktiske argumenter, som jeg tror er bakgrunnen for at politiet nå har tatt dette initiativet, i tillegg til terrorvurderingen, terrortrusselen, som justisministeren fortalte om.

Det er også slik at de som er utplassert stasjonært ved terrormål ved sårbare objekter, kan være enkle skyteskiver hvis man tenker seg en mulig terrorsituasjon, mens hvis de patruljerer rundt i en bil i dette området, vil de ha større muligheter til å gardere seg og kunne gripe inn på en tryggere måte, også for politiets del. Så det finnes argumenter for den modellen, den måten å sikre sårbare punkter på, som politiet her ber om en fullmakt til, og som statsråden gir midlertidig.

Så lenge det ikke er snakk om en generell bevæpning i større områder, men noen praktiske måter å løse denne bevæpningen på midlertidig ved sårbare objekter, har ikke vi flere kommentarer til det nå, og takker for at statsråden gir orienteringen til Stortinget før sommeren.

Tone Wilhelmsen Trøen hadde her overtatt presidentplassen.

Guro Angell Gimse (H) []: Jeg er veldig glad for at vi har en justisminister som tar grep når det kreves. Politiets responstid blir kortere når de er bevæpnet, og nå tilsier trusselsituasjonen at dette er nødvendig. Vi stiller oss fullt og helt bak beslutningen om bevæpning av utvalgte patruljer i Oslo i sommer. Vi vet at politiet i London greide å begrense omfanget av terrorangrep i fjor, grunnet det at enkelte patruljer faktisk var bevæpnet. Slik vil det også være her. Det er viktig å poengtere at bare enkelte patruljer skal være bevæpnet, og at politimesteren bestemmer til enhver tid hvor mange dette skal gjelde.

De siste årene er det foretatt flere endringer i regelverket knyttet opp mot politiet og bevæpning. Det siste vedtaket gjorde vi i forrige uke, og det ga mulighet for såkalt punktbevæpning. Bakgrunnen for endringene er at vi ønsket å legge til rette for et politi som er handlekraftig og kan respondere hurtig på skarpe hendelser, beskytte innbyggerne våre og avverge angrep.

I 2013 ble våpeninstruksen endret, slik at politiet lettere fikk adgang til våpen lagret i bil. Så endret trusselbildet seg i 2014. I november 2014 ble politiet midlertidig bevæpnet i sin daglige tjeneste, først for tre måneder. Denne tillatelsen ble fornyet åtte ganger. Videre ble politiet på Oslo lufthavn i november 2017 bevæpnet i tre måneder, og det er de fortsatt. Nå vil sannsynligvis punktbevæpning gjelde på Gardermoen hvis det ikke allerede er iverksatt.

Beslutningen i dag er ikke så veldig annerledes enn den vi så i 2014. Som sagt, det er politimesteren som skal bestemme antall patruljer. Det gis ikke en generell bevæpning, og jeg har tillit til at norsk politi håndterer dette på en god måte. Vi har et av verdens best trente og lengst utdannede politi. Med jevnlig håndtering av våpen vil rutinene sitte bedre.

Stortinget har bedt statsråden om å informere oss rundt situasjonen med bevæpning, og det har han gjort her i dag på en utmerket måte. Takk for det.

Himanshu Gulati (FrP) []: Jeg vil gjerne begynne med å takke justisministeren for redegjørelsen. Det er ikke til å legge skjul på at dette temaet har vært gjenstand for mye debatt i Stortinget. Partiene har ulike utgangspunkter i debatten om bevæpning, men når politiet, som i dette tilfellet, selv ber om et virkemiddel på grunnlag av at beskrivelsen av modus operandi, gjeldende trusselvurdering, er endret, er det grunn til å ta det på alvor.

Jeg synes også det er ryddig – og riktig – av justisministeren å varsle at han vil komme tilbake til Stortinget med forslag til en tydeligere hjemmel for et slikt tiltak, ettersom det kan være grunn til å tro at dette tiltaket kan dra ut i tid. Da vil selvsagt de andre partiene også få mulighet til å drøfte dette i detalj på egnet vis.

Å ivareta innbyggernes trygghet er myndighetenes kanskje viktigste oppgave, og når politiet selv ber om enkelte virkemidler, bør det veie tungt. Justiskomiteen var nylig i London og fikk høre om at London-politiet har bevæpnede patruljebiler som har hatt stor betydning, ikke minst ved terrorangrepet på London Bridge 3. juni i fjor. Nettopp et slikt tiltak gjorde at gjerningsmennene kunne settes ut av spill i løpet av få minutter.

Å ha denne type tiltak vil gi hovedstadens befolkning trygghet for at politiet har de virkemidlene de trenger for å gripe inn dersom noe alvorlig skulle skje i Oslo sentrum. Vi har sett at både flyplasser, kollektivknutepunkter, gågater og andre folksomme steder har vært utsatt for terrorangrep rundt omkring i Europa de siste årene. Når vi er et av de få landene i verden som ikke har et generelt bevæpnet politi, er det viktig at vi har tiltak ved de sårbare stedene både i Oslo og i resten av Norge som gjør at politiet raskt kan komme til og sette gjerningsmenn ut av spill, slik at vi unngår at politiet må løpe bort fra der ting skjer, for å hente våpen, men i stedet kan gripe raskt inn og sørge for å avverge disse situasjonene så raskt som mulig.

Jeg vil igjen takke justisministeren både for redegjørelsen og for å gi samtykke til det politiet har bedt om.

Jenny Klinge (Sp) []: Når vi er eitt av få land som har eit generelt uvæpna politi, er det avgjerande viktig å ha gode ordningar for å væpne politiet ved behov. Ordninga med framskoten lagring gjer at norsk politi, trass i at dei ikkje går med våpen på hofta til dagleg, likevel har god tilgang på våpen. Stortingsfleirtalet, inkludert oss i Senterpartiet, har nyleg gjeve tilslutning til at det kan innførast punktvæpning ved enkelte sårbare objekt, ofte i praksis bygningar med stor gjennomtrekk av folk eller bygningar med stor symbolverdi.

For oss i Senterpartiet er det viktig at det å innføre mellombels væpning – både i heile landet når det er aktuelt, og i delar av landet eller i enkelte bydelar – er grunngjeve fagleg og ikkje botna i ein trong til å vise politisk handlekraft. For dei aukande problema med gjengkriminalitet som vi har fått stadig nye rapportar om, og som det har vore mykje merksemd rundt i det siste, krev innsats som går langt utover politisk markeringstrong. Det trengst intensiv innsats over år, med klar vekt på førebygging for å hindre rekruttering og klar vekt på det å ta bakmenn. Ikkje minst føreset det eit synleg, engasjert og målretta politi i dei ulike lokalsamfunna og miljøa.

Eg påstår ikkje no at justisministeren si godkjenning av mellombels væpning i delar av Oslo sentrum er ein måte å prøve å vise handlekraft på. Det har eg ingen føresetnad for å påstå. At justisministeren kjem i møte eit ønske frå politimeisteren i Oslo politidistrikt om mellombels væpning, må vi rett og slett ta til etterretning og gå ut ifrå at det kjem av eit reelt behov. Men det er likevel grunn til å spørje seg: Korleis stiller justisministeren seg til dei andre reelle behova som Oslo politidistrikt har for å takle den alvorlege situasjonen som m.a. har utvikla seg med gjengkriminalitet på Holmlia? Vil han kome dei behova i møte som har vorte uttrykte frå politiet si side for meir ressursar og betre bemanning der det trengst mest?

Tidlegare justisminister Listhaug har jo sagt at politiet har halde stilt om kor alvorleg det har vore, og ho har også gjeve uttrykk for at ho under si tid som statsråd ikkje kunne vite betre. Til ABC Nyheter har ho uttalt:

«Jeg opplever det som at deler av politiet har dysset ned en del av disse problemene og insistert på at de har kontroll.»

Det er jo oppsiktsvekkjande at ein statsråd innrømmer at ho ikkje har klart å skaffe seg nok informasjon, og at ho meiner det er etaten sjølv som av ein eller annan grunn har prøvd å skjule problema. Då blir det viktig å få svar på om dagens justisminister deler oppfatninga til Listhaug om at politiet dyssar ned problem og skjuler viktig informasjon. Det er for så vidt også relevant i spørsmålet om mellombels væpning kva som kjem fram av viktig informasjon før avgjerder blir tekne.

Viss statsråd Wara deler oppfatninga til Listhaug, blir spørsmålet enkelt: Kva har han sjølv gjort, eller kva vil han sjølv gjere, for å sørgje for betre informasjon om den reelle situasjonen enn kva tidlegare justisminister Listhaug var i stand til å skaffe seg? Eg vil setje pris på om justisministeren fortel noko om det i det neste innlegget sitt. Ein del av oss stortingsrepresentantar har vore fullt klar over at arbeidet mot organisert kriminalitet i Oslo har vorte kritisert frå fleire hald. Då er det rart at statsrådar ikkje har klart å fange opp det same. Kanskje har dette noko å gjera med at dei søkjer informasjon berre frå Politidirektoratet og ikkje har nok kontakt med andre viktige kjelder, som dei tilsette i etaten og andre relevante aktørar?

Justisministeren varslar at den mellombelse væpninga av enkelte politipatruljar i Oslo sentrum ikkje er noko han ser for seg bør vere mellombels, og at han derfor vil kome med ei sak til Stortinget for å få på plass ein lovheimel for permanent væpning i enkelte avgrensa område. Dette får vi ta ein debatt om når saka kjem, og når vi får sett på korleis den mellombelse og områdeavgrensa væpninga har fungert i sommar.

Til slutt vil eg seie at Senterpartiet set pris på at justisministeren sørgjer for å gje Stortinget denne informasjonen. Vi har tidlegare klart uttrykt at vi ønskjer å bli orienterte om korleis punktvæpninga utviklar seg, og då er det fint at statsråden ser verdien i å orientere Stortinget når han no har gjeve samtykke til mellombels områdeavgrensa væpning.

Elles stiller eg meg bak mange av dei vurderingane representanten Jan Bøhler kom med.

Petter Eide (SV) []: Tusen takk til justisministeren for at han kom og orienterte Stortinget rett før sommerferien.

Aller først må jeg si at jeg er veldig glad for at det ikke er snakk om å sette inn våpen mot gjengene på Holmlia. Det var veldig mange i pressen som spekulerte om det i ettermiddag. Enda gladere ble jeg da jeg fikk høre at det heller ikke er en konkret terrortrussel vi snakker om – og det er nettopp det som er poenget: Det er ingen konkret terrortrussel.

SV er ikke mot at politiet bærer våpen på hofta for å beskytte oss i ulike situasjoner og sammenhenger, men vi stiller noen konkrete krav til det. Bevæpningen må være basert på en konkret trussel eller en informasjon om en trussel. Det er altså ikke nok å henvise til en generell situasjon f.eks. i Frankrike. Den andre betingelsen vi stiller, er at våpenbruken ikke skal være permanent. Når trusselen er over, skal våpnene låses inn igjen, og man skal gå over i normaltilstand, som vi kaller framskutt lagring. Disse betingelsene er ikke til stede i dette forslaget. Her ønsker justisministeren en midlertidig bevæpning av politipatruljer i Oslo. Han varsler til og med at dette kan bli en framtidig løsning. Vi vil altså se våpen – tyngre våpen, til og med, som maskinpistol – på kroppen. Det er en situasjon som vi er veldig kritiske til, for det er ikke basert på en konkret trusselvurdering. Men som sagt, kom tilbake til oss med en konkret trussel, eller en beskjed fra PST om at noe er på gang, så skal vi støtte dette.

Dette må også ses i sammenheng med det vi behandlet forrige uke. Da fikk politiet anledning til såkalt punktbevæpning på permanent basis. Nå ser vi en situasjon hvor politiet har fått anledning til punktbevæpning på permanent basis, i tillegg til mer bevæpning av politipatruljer. Vi ser altså en situasjon som jeg vil kalle en snikinnføring av permanent våpen. Vi beveger oss gradvis mer og mer i den retningen. Når publikum i Oslo sentrum i framtiden vil møte politiet, vil de i all hovedsak møte et politi som er bevæpnet. Når vi da om et par år spør Oslo-publikummet om politiet i Oslo er bevæpnet eller ikke, vil de si: Ja, selvfølgelig er de bevæpnet, det er slik vi ser det. Dette er imot stortingsflertallets intensjon. Det er ikke et flertall i Stortinget for at vi skal få et bevæpnet politi. Denne justisministeren beveger oss gradvis mer og mer i den retningen.

Det er samme argumenter mot permanent bevæpning som det er mot midlertidig bevæpning. Det vil endre forholdet mellom publikum og politi, fordi politiet gradvis vil bruke tyngre maktmidler. Oppgaver som før ble løst uten våpen, vil nå bli løst med våpen i større grad. Det vil bli mer skyting og mer skade. Det ser vi fra våre naboland.

Det er også viktig å få med seg at kriminalitetsbildet i Norge er positivt. Kriminaliteten går ned. PST varsler heller ikke om økt terrorfare. Hvorfor i all verden skal vi ha mer våpen når det er mindre bruk for det?

Det pekes på terrorfare og på en rekke ulike hendelser i Europa. Ja, selvfølgelig skal politiet sikre oss mot terror hvis vi vet om dette, men det er altså ikke slik at en pistol på hofta til en polititjenestemann stopper en bombe, eller en lastebil på vei inn i en folkemengde, eller en person som går inn i et konsertlokale med en maskinpistol. Vi er nødt til å ha et litt større perspektiv på dette. Vi skal utstyre politiet med våpen når det er nødvendig, men hvis det ikke er nødvendig, skal vi så langt som mulig prøve å la være.

Flertallet på Stortinget er kritisk til permanent bevæpning. Nå ser vi en gradvis, gradvis utvikling. Fremskrittspartiet er det partiet som har ivret mest for bevæpning av politiet, og de greier å få gjennomført dette gradvis – gradvis, skritt for skritt – i konflikt med stortingsflertallets intensjon.

Så må jeg også spørre statsråden om hvordan han har tenkt å komme seg ut av den midlertidigheten. For det er ikke så lett – med den type argumentasjon som statsråden har framført i dag, er det ikke så lett for statsråden å si om tre måneder, om seks måneder, om ni måneder, eller om tolv måneder, at den situasjonen har opphørt. Så den midlertidigheten vi i dag hører om, kan veldig lett bli permanent.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) []: Også jeg vil gi honnør til statsråden for at han kommer til Stortinget og informerer på denne måten.

Bevæpning har vært gjenstand for debatt i denne salen mange ganger de siste årene. Det er bra, fordi bevæpning av politiet handler om hvordan vi skal beskytte politiet og, ikke minst, folket vårt på en best mulig måte. Bevæpning er et sentralt verdispørsmål. Hva slags samfunn ønsker vi å ha? Og hvordan kan vi som lovgivere beskytte innbyggerne våre og dem som utøver den høyeste grad av maktutøvelse på vegne av oss?

I Norge har vi lang og god tradisjon for et generelt ubevæpnet politi. Det gjelder fremdeles, til tross for at politiet i den senere tid har fått lettere tilgang til våpen gjennom framskutt lagring, dvs. at det er våpen i politibilene. Politiet generelt skal fremdeles være ubevæpnet. Det sa også en samlet justiskomité for en uke siden, i innstillingen til Prop. 70 L for 2017–2018, som åpnet for punktbevæpning, som flere har vært inne på.

Kristelig Folkeparti står for en restriktiv holdning når det gjelder bevæpning av politiet. Det er det flere grunner til, bl.a. fordi forskning knyttet til bevæpning viser at en ikke kan påvise at bevæpning er avgjørende for å redde liv ved terrorangrep, og fordi – mener vi – politiets sivile preg er et viktig fundament i maktutøvelsen. Dette understøttes også av det regjeringsoppnevnte bevæpningsutvalget, som la fram sin rapport i fjor. De faglige rådene konkluderte med å gå imot. Samtidig skal vi ikke være naive. Bruk av våpen vil være helt nødvendig i noen tilfeller – og ikke minst avgjørende for å kunne redde liv. Vi er derfor for framskutt lagring og har kjempet for lettere kommandolinjer for å kunne ha våpen når det trengs. Vi støttet derfor forslaget som Stortinget behandlet i forrige uke, om å innføre punktbevæpning ved sårbare objekter.

Bevæpningsutvalget la til grunn fire overordnede prinsipper når våpenbruk skal vurderes av både oss som lovgivere, tjenestepersoner og politiet som helhet: legalitet, nødvendighet, forholdsmessighet og ansvarlighet. Det mener jeg er grunnleggende prinsipper, som skal være helt sentrale for arbeidet vårt.

Blant dem som ønsker generell bevæpning av politiet, hevdes det ofte at selv om kriminaliteten i hovedsak går ned, har den organiserte kriminaliteten økt, herunder spesielt terrortrusselen. Dermed må politiet bevæpnes. Men det mener jeg er et feilspor, noe også det nevnte bevæpningsutvalget konkluderer med. De mener at det ikke finnes noen trekk i kriminalitetsbildet som kan begrunne at politiet generelt skal bevæpnes. Det mener heller ikke forskere ved Forvarets forskningsinstitutt, bl.a. Hegghammer. Han har gjennom forskning påvist – etter å ha gått igjennom et titall terroranslag – at væpnet gatepoliti ikke har stoppet terror i Europa. Konklusjonen var bl.a. at objektsikring – eller punktbevæpning ved særlig utsatte mål – heller var en mer farbar vei, noe som han anbefalte, nettopp det Stortinget gikk inn for i forrige uke. Det er klart at bevæpnet politi kan hindre sekundærangrep ved et terrorangrep, men slik har vi det jo i dag, nettopp ved at det er framskutt lagring av våpen i politibilene.

Jeg tar redegjørelsen fra justisministeren til orientering. Samtidig er jeg overrasket over at den kommer bare en uke etter at Stortinget drøftet saken. Derfor ønsker jeg å utfordre ham på: Hva er det som er nytt? I proposisjonen som lå til grunn for vedtaket for en uke siden, påpekte regjeringa at det krevdes et konkret angitt objekt – og ikke bydeler eller byer. Hva er det som har endret seg på en uke? Det er nærliggende å tenke at det kan være økonomi som gjør det. Istedenfor å punktbevæpne ved mange steder er det billigere å la en bil kjøre. Jeg mener i alle fall det må være tydelig for Stortinget når man skal gjøre vurderinger knyttet til dette. Og hvorfor setter ikke statsråden et konkret antall for hvor mange biler som kan ha våpen? Jeg la merke til at han brukte formuleringen: enkelte patruljebiler. Det ønsker jeg også gjerne å høre statsråden svare på.

Jeg er takknemlig for redegjørelsen. Jeg mener det er viktig og riktig at han kommer til Stortinget. Som sagt ønsker ikke Kristelig Folkeparti generell bevæpning, vi har sagt ja til punktbevæpning. Jeg er ikke begeistret for det statsråden gjør nå, men det taler til statsrådens fordel at Politidirektoratet – registrerer jeg – har anmodet ham om å gi denne tillatelsen, at de faglige rådene er å gi den. Og derfor ser jeg fram til – slik jeg leser statsråden – at det kommer en egen sak. Som representanten Eide også var inne på: Dette blir nok ikke midlertidig, men ligger an til å bli permanent, noe som det er viktig at Stortinget diskuterer, for det går utover de fullmaktene som jeg mener statsråden har.

Statsråd Tor Mikkel Wara []: Jeg vil få takke for gode og reflekterte innlegg fra representantene som har vært oppe. La meg knytte noen få kommentarer til det.

Det jeg forteller, er egentlig to ting. Det ene er at jeg gir midlertidig tillatelse til bevæpning av enkelte patruljer. Det har jeg gitt i dag, og jeg orienterer Stortinget i dag fordi regjeringen har varslet at vi vil holde Stortinget tett og godt orientert om det. Det er helt riktig, som det blir påpekt, at dette ikke er et tiltak mot gjengkriminalitet. Det er vurderinger og tiltak som jeg vil komme tilbake til ved en annen anledning.

Jeg synes det er en god refleksjon rundt dette med midlertidighet, for det er opplagt – slik situasjonen er nå, og jeg gir en tillatelse midlertidig – at jeg også ser det kan være naturlig å måtte fornye den tillatelsen. Da mener regjeringen det er ryddigst å lage en lovhjemmel for tidsubegrenset bevæpning – i stedet for hele tiden å fornye den midlertidige – komme til Stortinget og få en ordentlig debatt om det.

Det er altså to ting: Det ene er å fortelle at jeg har gitt en tillatelse, og det andre er å si at jeg kommer tilbake til Stortinget for å drøfte videre begrepene «midlertidighet» og «tidsubegrenset bevæpning». Jeg vil komme tilbake med en egen proposisjon til Stortinget. Da vil Stortinget få god anledning til å delta i en debatt om både de langsiktige og de prinsipielle forholdene rundt det.

Dette er en utfordrende situasjon, og det er ingen ønskelig situasjon for noen at man har en slik mulig trussel foran seg. Det er riktig som det ble påpekt, at dette i seg selv ikke stopper terror, men det begrenser skadeomfanget. Det er erfaringer man har gjort seg fra andre land og situasjonen som er der ute, som gjør at vi mener dette er riktig.

Jeg ser fram til å diskutere dette videre. I tråd med hva vi har lovt Stortinget tidligere, vil vi holde Stortinget godt orientert om bevæpningen, omfanget og hvordan utviklingen er, og vi vil også invitere Stortinget til å diskutere dette gjennom en egen proposisjon så raskt departementet har fått utarbeidet den og sendt den til Stortinget.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 14.

Presidenten vil foreslå at justis-, beredskaps- og innvandringsministerens redegjørelse om midlertidig bevæpning av enkelte politipatruljer i Oslo vedlegges protokollen. – Det anses vedtatt.

Forrige kapittel
Neste kapittel