Stortinget - Møte torsdag den 14. juni 2018

Dato: 14.06.2018
President: Magne Rommetveit
Dokumenter: (Innst. 404 S (2017–2018), jf. Prop. 94 S (2017–2018))

Innhold

Sak nr. 6 [11:22:12]

Innstilling fra næringskomiteen om Endringer i statsbudsjettet 2018 under Landbruks- og matdepartementet (Jordbruksoppgjøret 2018 m.m.) (Innst. 404 S (2017–2018), jf. Prop. 94 S (2017–2018))

Talere

Presidenten: Etter ønske frå næringskomiteen vil presidenten føreslå at taletida vert avgrensa til 5 minutt til kvar gruppe og 5 minutt til medlemer av regjeringa.

Vidare vil presidenten føreslå at det – innanfor den fordelte taletida – vert gjeve anledning til inntil tre replikkar med svar etter hovudtalarane til partia og seks replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa.

Vidare vert det føreslått at dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Det er vedteke.

Ingunn Foss (H) [] (ordfører for saken): Stortinget skal i dag behandle jordbruksoppgjøret for 2018, og jeg vil starte med å takke komiteen for samarbeidet og ikke minst komitésekretæren vår, Marit Halleraker, og de andre i administrasjonen.

Regjeringens mål for landbrukspolitikken er å gi bønder muligheter til å utnytte potensialet på eiendommen sin og skape et levedyktig landbruk gjennom å legge til rette for økt matproduksjon og lønnsom drift i hele landet. Jordbruket er viktig for matproduksjon, næringsmiddelindustri, beredskap, bosetting og ivaretakelse av kulturlandskapet.

Jordbrukets krav ble lagt fram 26. april og statens tilbud 4. mai. Den 7. mai meddelte jordbrukets forhandlingsutvalg at de ville gå i forhandlinger. Kravet fra jordbruket var på 1 830 mill. kr. I kravet prioriterte de bl.a. produksjoner med muligheter for produksjonsøkning, driftsvansker, små og mellomstore melkebruk samt styrking av velferdsordningene. Staten viste i sitt tilbud til at jordbrukspolitikken har en omfattende målmatrise, hvor kryssende hensyn må avveies mot hverandre.

Jordbruket ligger an til å få 6 pst. høyere inntektsvekst i perioden 2014–2018 enn vanlige lønnsmottakere, til tross for inntektssvikt de to siste årene. Resultatsvikten skyldes i stor grad overproduksjon av svin, sau/lam og egg.

I statens tilbud ble det særlig lagt vekt på å prioritere inntektsmuligheter i produksjoner med markedsmuligheter samt å styrke grunnlaget for den geografiske produksjonsfordelingen, styrke miljø- og klimaarbeidet, prioritere områder med driftsvansker og styrke velferdsordningene. Det er også tatt hensyn til at de som nå får størst kostnadsøkning, er de som henter en vesentlig del av inntektene sine fra markedet.

Den 16. mai inngikk partene avtale med en ramme på 1 100 mill. kr. Jeg vil berømme jordbruksorganisasjonene og staten for enigheten, som er oppnådd i en svært krevende situasjon med overproduksjon. I avtalen erkjenner jordbruket at de har ansvaret for overproduksjonen og inntektstapet som følge av dette.

Avtalen styrker norsk matproduksjon og vil bidra til et aktivt landbruk over hele landet. Strukturgrepene som ble foretatt i 2014, ligger fast, og det blir ikke innført nye produksjonstak og begrensninger.

For ikke å stimulere til ytterligere overproduksjon prioriterer avtalen områder med markedsmuligheter. Den prioriterer kornproduksjon i gode kornområder og beiting og grasproduksjon i distriktene. Melkebruk på mellom 15 og 30 kyr blir prioritert, og innenfor eksisterende ordninger prioriteres driftsvansker for å sørge for at mindre areal går ut av drift.

Jordbrukspolitikken legges om i en mer klimavennlig retning gjennom en sterk satsing på klima- og miljøvirkemidler. Velferdsordningene i jordbruket blir styrket, og partene er enige om å sette i gang et arbeid i svinenæringen for bedre markedsbalanse og dyrevelferd.

Jeg er veldig glad for at alle partene ble enige, noe som bare har skjedd 6 ganger i løpet av de siste 14 årene. I den åpne høringen i komiteen uttalte Norges Bondelag at de er fornøyd med at det var mulig å komme fram til enighet om en jordbruksavtale. Norsk Bonde- og Småbrukarlag uttalte at de er tilfreds med at en i år lyktes med å finne fram til en enighet med hensyn til både rammens størrelse og ikke minst fordelingen av rammen. Gartnerhallen uttalte at de er fornøyd med at planteproduksjon og spesielt frukt og grønt er prioritert i årets jordbruksoppgjør. Og bringebærprodusent Karl Petter Vintland, naboen min, som jeg besøkte i helga, var også strålende fornøyd med oppgjøret.

Det er også et historisk godt oppgjør – det beste på flere tiår.

Helt til slutt i mitt hovedinnlegg vil jeg gjøre oppmerksom på at regjeringspartiene ved en feiltakelse er med på to merknader som vi ikke skulle vært med på. Det gjelder side 13, andre spalte, setningen som starter med «Inntektssvikt på grunn av markedsubalanse» og første avsnitt under overskriften «15–30-kyrs bruk» på side 15 i innstillingen.

Da ser jeg fram til en god debatt.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Terje Aasland (A) []: En av utfordringene med norsk landbrukspolitikk de siste årene, som har vært med på å skape en krevende situasjon, er selvfølgelig ubalansen i markedet og manglende muligheter for å regulere dette. Da er mitt spørsmål til representanten veldig enkelt: Ser hun noen sammenhenger mellom den politikken som har vært ført de siste årene, og den faktiske manglende muligheten for å redusere ubalansen i markedet?

Ingunn Foss (H) []: Denne regjeringen har prioritert strukturgrep som gjør at de som satser i næringen, må kunne få en inntekt som det går an å leve av, og som kan forrente de investeringene de har gjort. Når bøndene selv er ansvarlige for å balansere markedet, har vi en forventning om at de klarer det på en bedre måte enn det de har gjort til nå.

Så er det sagt at det er lite virkemidler. Det gjør regjeringen nå en jobb med for å finne ut om det finnes andre måter å balansere dette på innenfor det rammesystemet vi har. Det er forventninger om at Omsetningsrådet og de som jobber med dette, finner gode virkemidler for å få bedre balanse i markedet.

Geir Pollestad (Sp) []: Høgre er i innstillinga med i ein fleirtalsmerknad der ein skriv at ein legg stor vekt på at det nye inntektsmålet skal realiserast. Inntektsmålet seier jo at ein skal redusera inntektsgapet. Då er mitt spørsmål: Er det mogleg å redusera inntektsgapet utan at jordbruket i kroner har minst same inntektsutvikling som andre grupper?

Ingunn Foss (H) []: Den beregningsmåten som landbruket og staten har forholdt seg til i en årrekke under skiftende storting, og som bygger på totalkalkylen for landbruket, er ikke egnet til å måle nivå. Staten kan ikke vedta et inntektsmål for en bonde som gjør sine disposisjoner på sin gård hver eneste dag. Staten kan bare legge til rette for rammer for inntektsutvikling, og så må bøndene selv gjøre sine vurderinger når det gjelder inntjening på gården.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Eg synest det er profesjonelt av Høgre å ta utgangspunkt i fleirtalet i Stortinget når det gjeld inntektsmål. Det meiner eg er seriøst og riktig.

Så er spørsmålet: Korleis skal ein oppnå det inntektsmålet som Stortinget har fastsett? I årets oppgjer er vi jo langt, langt unna å kunne oppnå inntektsmålet, altså ei inntektsutvikling som faktisk fører til redusert gap mellom bønder og andre grupper. Er dette oppgjeret å sjå på som eit kvileskjer for å oppnå inntektsmålet, eller korleis ser Høgres landbrukspolitiske talsperson på korleis ein skal realisere Stortingets inntektsmål?

Ingunn Foss (H) []: For det første har jeg lyst til å minne om at dette er et av de beste oppgjørene på mange tiår. Jeg tror de fleste der ute er veldig fornøyd, og at de bretter opp ermene og gjør noe med markedsubalansen som finnes i dag, pluss andre faktorer som påvirker lønnsnivået til bøndene. Det er mange ting. Det er produksjonsforhold, det er vær og klima, det er renteutvikling og kostnadsutvikling. De disposisjonene som gjøres hos en selvstendig næringsdrivende bonde, påvirker resultatene og inntektene i veldig stor grad. Totalkalkylen er heller ikke et egnet system for å måle inntektsnivå. Den måler bare en utvikling over tid. Hvis vi skulle gå til en kronemessig lik utvikling som for alle andre, måtte vi ha hatt et helt annet grunnlag å bygge på.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Terje Aasland (A) []: I de siste årene har vi hørt regjeringspartiene og ikke minst landbruksministeren skryte av situasjonen i norsk landbruk og norsk matproduksjon, at ting egentlig går bedre. Jeg tror man kan takke været og produksjonsmulighetene for mye av det. For det er faktisk sånn at det har vært en krevende utvikling de siste årene. Den har ikke vært god, ut fra de kvalitetene som jeg mener er viktig at norsk landbruk skal oppfylle.

Med dagens regjering har man gradvis utfordret mulighetene for å produsere mat over hele landet. Økte produksjonsvolum, overproduksjon og manglende muligheter for å regulere dette er selvfølgelig en sterk sentraliserende kraft som helt klart bringer norsk landbruk i feil retning. Når så det meste gjennom jordbruksavtalene hentes ut i form av markedet, forsterkes denne utviklingen helt naturlig. Det er de største som vinner fram, og de mer marginale brukene taper.

Med bakgrunn i denne utviklingen – og en sterk kostnadsvekst – var selvfølgelig situasjonen foran årets oppgjør krevende. Den gale retningen kunne fortsatt forsterket seg gjennom det oppgjøret som vi nå behandler, dersom regjeringspartienes faktiske holdninger ikke hadde blitt endret i forhold til dagens oppgjør.

For Arbeiderpartiet er det spesielt fire kvaliteter som bygger den sterke legitimiteten til landbruket. Det er

  • et landbruk som produserer trygg og god mat med høy kvalitet

  • et landbruk over hele landet

  • et landbruk som utnytter landets ressurser, også de mer marginale

  • et landbruk som bygger opp under en sterk næringsmiddelindustri, og som sikrer trygge og framtidsrettede arbeidsplasser

Fra Arbeiderpartiets side vil vi gi ros til partene for at man har lyktes med å bli enige om en avtale – og anerkjenner det ansvaret som ikke minst faglagene har tatt i årets oppgjør. Men det kan bli krevende framover, for rentene kan øke og prisveksten antas å gå ned. Det som kan være en spore til optimisme, er at avtalen bidrar til å justere den kursen som er lagt i tidligere oppgjør. Det prioriteres bl.a. tilskudd inn mot arealer med driftsvansker, og det innføres nytt tilskudd til små og mellomstore melkebruk. Dette må selvfølgelig fortsette skal noen av de kvalitetene vi vektlegger i tilknytning til landbruket, få lov til å fortsette.

Et flertall i komiteen – og også i Stortinget – mener veldig tydelig at det bør vurderes en nullsats for dyrestøtte over besetningsstørrelser som antas å gi tilfredsstillende driftsresultat uten tilskudd. Vi mener det er å foreta en prioritering og en tydeliggjøring av noe av det som vil være krevende i tiden framover. Det vil være viktig å prioritere for å legge til rette for et landbruk over hele landet med en variert bruksstruktur, og det er et av de tiltakene som ligger i tilknytning til det.

Vi har nylig lansert en opptrappingsplan for norsk matproduksjon. Vi tror det er helt nødvendig at vi i større grad utnytter de marginale områdene og de marginale arealene rundt om i landet for å kunne lykkes med å videreføre de gode kvalitetene norsk landbruk har.

Gjennom avtalen – og de avtalene som skal komme – må det nettopp tas grep for å sikre bedre balanse i markedet og innstramminger i det regelverket som ikke fører til at man har et landbruk over hele landet. Komiteen legger særlig vekt på noen forhold: at vi skal ha et velfungerende importvern, at vi skal ha gode ordninger for markedsbalansering, og at vi skal ha kvoteordninger for melk. Det er viktig at dette blir fulgt opp.

I avtalen prioriteres også ulike virkemidler som skal bidra til at jordbruket utvikler seg i mer miljø- og klimavennlig retning. Det er helt avgjørende for troverdigheten til norsk matproduksjon i årene framover. Det er synd at avtalen ikke bidrar til å redusere inntektsgapet mellom jordbruket og andre grupper i samfunnet, slik Stortinget har forutsatt. Men med det utgangspunkt at vi sto foran en krevende situasjon, mener vi at årets jordbruksoppgjør er et godt fundament for at vi nå gjennomfører en betydelig kursendring i tråd med det stortingsflertallet har sagt veldig tydelig at man skal ha. Jeg forventer nå at regjeringen følger opp stortingsflertallets landbrukspolitikk, og at det vi nå har sett i årets forhandlinger, er en permanent avlysning av Høyre og Fremskrittspartiets landbrukspolitikk.

Presidenten: Skal representanten ta opp forslag?

Terje Aasland (A) []: Ja.

Presidenten: Representanten Terje Aasland har teke opp det forslaget han refererte til.

Det vert replikkkordskifte.

Ingunn Foss (H) []: Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV påstår i en merknad i innstillingen at regjeringen Solbergs siste fem år har ført til sentralisering i landbruket. Det finnes ikke dokumentasjon på at denne regjeringens politikk har hatt en sentraliserende effekt. Tvert om kan det påvises at økningen i det grasbaserte husdyrholdet i kornområdene under den forrige regjeringen i stor grad har snudd. Tiltakene for å sikre grunnlaget for den geografiske produksjonsfordelingen og for områder med driftsvansker er styrket, og tilskuddet for å utnytte utmarka er styrket vesentlig. Subsidieringen av grasproduksjonen i kornområdene er avviklet.

Kan representanten Aasland dokumentere disse påstandene?

Terje Aasland (A) []: Jeg er veldig glad for spørsmålet. Det er ingen tvil om at en av de store forskjellene mellom det Arbeiderpartiet vektlegger som kvaliteter i norsk landbrukspolitikk, og det Høyre og Fremskrittspartiet vektlegger, går nettopp på dette med å bruke de mulighetene og arealressursene som er, rundt omkring i landet. Det er ingen tvil om at hvis en lar en situasjon hvor en øker produksjonsvolumene og avregulerer mulighetene for å ha god markedshåndtering, fortsette, er det klart at en får en selvforsterkende effekt ved at sentraliseringen kommer. Den kommer jo ikke bare på de gode områdene, den kommer også i de mer marginale områdene, hvor f.eks. økning i melkeproduksjonen osv. er med på å sentralisere landbruksproduksjonen. Det ønsker ikke Arbeiderpartiet å være med på. Vi mener det er viktig at vi har god utnyttelse av landets arealer, og ikke minst at vi ser at det er levende gårdsbruk med varierte bruksstørrelser over hele landet.

Ingunn Foss (H) []: Nå oppfatter jeg at representanten Terje Aasland snakker om framtida. I merknaden som står i innstillingen, handler det om de fem siste årene til Solberg-regjeringen. Da spør jeg igjen om påstandene i innstillingen, og det som representanten for så vidt også var innom i innlegget sitt, kan dokumenteres.

Terje Aasland (A) []: Det er ingen tvil om at den utviklingen som har vært de siste fire årene, hvor en legger mer og mer til rette for større produksjonsenheter og stadig større produksjonsvolum rundt omkring på de ulike sentrale gårdsbrukene i landet, vil medføre en sentralisering. Det vil også forsterkes i en situasjon hvor en legger mer og mer vinn på å ta ut gevinstene i markedet. Da vil selvfølgelig de største dra av gårde med de store gevinstene. Samtidig som det å hente ut gevinster i markedet blir mer og mer krevende, er det helt klart at det er de største som vinner fram. Det vil være en sentraliserende effekt, og denne sentraliserende effekten har regjeringen Solberg beredt grunnen for, ikke minst med en landbruksminister fra Fremskrittspartiet, som har dette som sin ideologiske tilnærming til norsk matproduksjon.

André N. Skjelstad (V) []: Jeg blir litt overrasket over hva representanten Aasland faktisk sier her, for nettopp ett av de store grepene som ble tatt i 2014, var å styrke kanaliseringspolitikken. Det skjedde også i fjor, og det skjer i år. Vil det si at Arbeiderpartiets politikk nå går ut på at vi også skal begynne å produsere mer melk i de kornbaserte områdene – for det må jo være konsekvensen? Det Aasland kaller sentralisering, vil jo svekke distriktsjordbruket.

Jeg ønsker også å spørre, i forbindelse med manifestet som sto i Nationen: Hva er representanten Aaslands beskjed til de unge bøndene som har investert 10–15 mill. kr i nye driftsbygg? Skal det dereguleres, sånn at deres mulighet til å produsere og skape det gode liv skal smuldre hen? Er det politikken til Arbeiderpartiet?

Terje Aasland (A) []: Nå er vel ikke akkurat Venstre kjent for å være redd for å ramme dem som nylig har investert, jf. f.eks. pelsdyr, men det er ingen tvil om at for Arbeiderpartiets del er kanaliseringspolitikken helt vesentlig. Vi skal produsere korn der hvor korn kan produseres, og også la det være en viktig understøttelse av det å ha matproduksjon over hele landet.

Det er helt opplagt at vi må satse mer på de marginale områdene rundt omkring i Distrikts-Norge – gjøre dem enda mer lønnsomme og satse mer på arealeffektivitet osv. i tilknytning til dette. Det vil underbygge nettopp mulighetene for å investere, og det vil også være med på – tror vi – å gi en mer optimistisk framtid. Så vi er tydelig opptatt av at vi skal forsterke og videreutvikle den kanaliseringspolitikken som er helt nødvendig å ha.

Presidenten: Replikkordskiftet er avslutta.

Morten Ørsal Johansen (FrP) []: Jeg er veldig glad for at vi i år fikk en avtale mellom alle tre partene, både staten, Bondelaget og Småbrukarlaget. Det er mange år siden alle tre har skrevet under en avtale. Når det så skjedde, må det vel være fordi tilbudet i utgangspunktet var meget godt, og at de klarte å få i land en avtale som alle parter var rimelig godt fornøyd med. Hvis ikke hadde det vel aldri vært skrevet under noen avtale. Jeg er veldig glad for det, og jeg ser fram til de mulighetene som denne avtalen nå gir jordbruket i året som kommer, og i årene framover.

Mye av grunnlaget for dette oppgjøret og for den jordbrukspolitikken som har vært ført, tar utgangspunkt i 2014. Da ble det gjort en del strukturelle grep for at vi skulle få økt matproduksjon i Norge, noe som har vært en utfordring lenge. Vi har hatt stor underproduksjon og ikke klart å fylle markedet med de produktene vi har behov for, og da måtte noe gjøres.

Blant de strukturgrepene som ble gjort, ble bl.a. arealtilskuddet helt flatet ut, slik at en nå får samme støtte per dekar uansett hvor mye en har, og det er ikke slik at en ikke lenger får noen støtte når en har passert 80 dekar. Det samme gjorde vi når det gjaldt kyr. Nå får en støtte for å ha over 50 dyr, en får støtte for å ha mer enn 500 andre storfe, og en får støtte for å ha mer enn 300 sau. Tidligere ble en straffet hvis en satset på å produsere mer mat og hadde flere husdyr enn disse nevnte tallene. Det bidro til at vi fikk et underskudd på bl.a. sau og lam.

I tillegg sørget denne regjeringen for at slaktetilskuddet ble økt på sau og lam, og vi fikk økt produksjonen. Det har nå ført til at vi har det som kalles en overproduksjon på sau og lam. Slik jeg ser det, er det egentlig ikke en overproduksjon, men de som produserer, har ikke klart å selge nok av det de produserer. Da må en igjen se på markedsmuligheter. Jeg ser på sauekjøtt som et produkt som selges på helt bestemte tider av året. Både landbruket og ikke minst matvarekjedene har en stor utfordring i å sørge for at dette selges hele året, er tilgjengelig hele året, for det er et knallgodt produkt.

Samtidig må vi i mye større grad begynne å se på de mulighetene som finnes rundt omkring i verden. Nå begynner så smått fenalår å slå igjennom i Frankrike, men vi har en del økonomier i verden som er i sterk vekst, og der er det muligheter. Se på bl.a. Kina og Sør-Korea, som har økonomier i sterk vekst, og som har folk som er interessert i å kjøpe mat – god mat med god kvalitet. Og hva i verden har bedre kvalitet enn norske kjøttprodukter? Mulighetene er der, og mulighetene bør utnyttes.

De endringene vi har gjort, har ført til at vi har lagt bedre til rette for heltidsbrukene, der bøndene i større grad lever av matproduksjon alene og vil hente mesteparten av inntekten sin fra det de produserer, nemlig mat, som det er meningen at landbruket skal gjøre. Videre var det et mål å øke produksjonen i de fleste sektorer, dvs. at det måtte lønne seg å utvide produksjonen.

I tillegg har vi i dette oppgjøret satset på de områdene der det er et stort markedspotensial, sånn som bl.a. korn, frukt, grønnsaker, bær og poteter, som er vinnerne i årets jordbruksoppgjør. Her er det også store muligheter for dem som ønsker det. Det er nettopp det et jordbruksoppgjør er; det er ikke et lønnsoppgjør, det er en avtale som gir en næring mulighet til å vokse.

Det var interessant å høre på replikkordskiftet der representanten Aasland fikk spørsmål om den sentraliserende effekten. Det var fornøyelig å høre på svaret til Aasland, for det sa ingen verdens ting. Han hadde ingen dokumentasjon på den sentraliserende effekten. Derimot prøvde han seg på en god bortforklaring, og det skal han ha, den var god.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Per-Gunnar Sveen (A) []: Jordbruksavtalen er viktig for næringen. Men den virker også sammen med andre viktige politiske føringer og beslutninger. En av dem er ulveforliket, som er inngått her i Stortinget. Det er mange grunner til at det er viktig, bl.a. er det konfliktdempende og det bygger tillit, men det er også åpenbart at det har sammenheng med et levende landbruk. Jeg tillater meg å spørre representanten Ørsal Johansen om han er trygg på at denne delen av politikken, som har en klar betydning for et levende landbruk, ikke minst i innlandet, blir godt fulgt opp av regjeringen med statsråd Elvestuen som ansvarlig statsråd?

Morten Ørsal Johansen (FrP) []: Svaret er ja.

Geir Pollestad (Sp) []: Eg vil gripa fatt i det same. Rovdyrpolitikken er ein viktig føresetnad for å bruka ressursane i heile landet. Framstegspartiet har tydelegvis gløymt dette. I innstillinga er dei ikkje eingong med i ein merknad som seier at den vedtekne rovdyrpolitikken må bidra til at beiteressursane i større grad kan utnyttast.

Regjeringa sender av garde ein statsråd for å kosa med ulvekvalpen Balder, ein ekstrem provokasjon mot dei som mister sauer til rovdyr. Me ligg skyhøgt over bestandsmåla som Stortinget har fastsett. Då er spørsmålet mitt: Er Morten Ørsal Johansen fornøgd med regjeringa si oppfølging av rovdyrpolitikken?

Morten Ørsal Johansen (FrP) []: Nå er nemndene i gang med å komme med sine forslag til lisensfelling. Da gjelder det å avvente det og se hva nemndene gjør. Jeg ser at sekretariatet i et par nemnder har kommet med forslag som jeg ikke er enig i, men jeg håper at nemndene gjør noe med det. Men før vi får forslagene til fellingstall fra nemndene, tror jeg vi kan si at jeg er fornøyd med det regjeringen gjør. Så får vi se hvis det kommer inn noen klager på de tallene som blir foreslått, om regjeringen gjør det den skal. Det tar jeg som en forutsetning. Det ulveforliket vi har, ligger fast, og det skal følges opp.

Geir Pollestad (Sp) []: Eg registrerer at representanten Ørsal Johansen ikkje er like klar og tydeleg som han var i sitt svar til representanten Sveen på dette spørsmålet. Men eg synest det blir mange ord her. Me har ein akutt situasjon. I den situasjonen vel regjeringa å reisa ut og utføra ein provokasjon mot folk på bygdene. Då spør eg på nytt: Er statsråden fornøgd med regjeringa si oppfølging av ulveforliket, og er representanten fornøgd med måten regjeringa i det siste har kommunisert dette på?

Morten Ørsal Johansen (FrP) []: Jeg er ikke i tvil om at statsråden er fornøyd med regjeringens politikk, som var det første spørsmålet. Om representanten er like fornøyd – ja, jeg er fornøyd med den oppfølgingen som er. Så kan vi selvsagt diskutere hvor lurt det er å gjøre enkelte medieframstøt. Inntil vi får klarlagt hvilke fellingstall som blir foreslått, og ser hva som skjer med det – om vi får fellinger i tråd med rovdyrforliket – er jeg fornøyd med regjeringens rovdyrpolitikk, men representanten Pollestad kan være 100 pst. sikker på at undertegnede vil følge opp dette på en særdeles nøye måte.

Presidenten: Replikkordskiftet er avslutta.

Geir Pollestad (Sp) [] (leiar for komiteen): For Senterpartiet er det viktig å ha ein landbrukspolitikk som legg til rette for eit landbruk i heile landet, der me bruker ressursane. Skal me få til det, må me ha aktive små og store bruk og engasjerte bønder som står bak dei.

Bakteppet for årets jordbruksavtale er eit fall i inntektene siste år. Det er varsel om ein kraftig kostnadsvekst, estimert til 1,4 mrd. kr. Så til representanten Foss som går opp her og openbert har fått inntrykk av at dette er det beste jordbruksoppgjeret på fleire tiår: Det stemmer ikkje. For bonden er det avgjerande kor mykje inntektsvekst han vil oppleva per årsverk på garden sin. Oppgjeret i år legg til rette for ei inntektsutvikling på 11 700 kr. Ein skal vera dårleg i matematikk for f.eks. å få det til å verta eit høgare tal enn 31 000, som det var i 2013. Så her trur eg at Høgre må finna fram kalkulatoren sin, men det bekreftar dessverre inntrykket mitt av at i Høgres landbrukspolitikk har salsapparatet og PR-apparatet vorte viktigare enn innhaldet i politikken.

Så er det slik at ein har inngått avtalen. Eg forstår at jordbruket valde å signera, men den inngåtte avtalen vil innebera ein auke i inntektsgapet – dette trass i at Stortingets inntektsmål er å redusera inntektsgapet. Men det er viktig å slå fast at det inntektsmålet ligg fast, og det oppfattar eg at innstillinga frå komiteen òg understreker. Det gleder meg at Høgre, Framstegspartiet, Venstre og Kristeleg Folkeparti i ein merknad understreker kor viktig dette inntektsmålet er. Og når ein skal greia å redusera inntektsgapet, er det berre éin måte å gjera det på. Det er at jordbruket i kroner må ha ei høgare lønsutvikling enn andre grupper.

Ein kan prøva seg med alle slags flosklar og setningar som ein har lært for å koma unna det, og som departementet er hyppige leverandørar av, men det endrar ikkje på realiteten. Ein greier ikkje å redusera inntektsgapet berre med prosent. Det går ikkje an.

Det er òg nokre positive teikn i avtala. Det eine er at ein går inn for styrkte verkemiddel for å halda kontroll på marknadsbalansen. Der vil eg berre understreka kor viktig det er at dei faktisk vert følgde opp. Det er òg bra, og litt underleg, at ein statsråd frå Framstegspartiet vel å innføra eit nytt tilskot. Dette er fordi ein ikkje ville gå tilbake på den modellen som ein la opp til i 2014, utan å ha noko tak. Då måtte ein altså tilføra noko meir byråkrati for å sleppa å gje opp det prinsippet som låg der. Men eg støttar det nye tilskotet retta mot små og mellomstore bruk.

Men det er òg gledeleg at eit fleirtal i komiteen seier at ein må vurdera om det skal finnast ei grense for kor mange dyr ein kan få dyretilskot for. Det er moglegvis litt klønete formulert i innstillinga, men det står ingenting anna der enn at ein må vurdera om det skal innførast eit tak på dyrestøtta. Det er den måten det går an å lesa det på.

Eg var i replikkordveksling med representanten Ørsal Johansen, og eg beklagar at eg kom i skade for å kalla han statsråd. Eg reknar med at han lever bra med det. Men det er ille, det som skjer i rovdyrpolitikken, og det er ganske ille at Framstegspartiet no ikkje greier å seia tydeleg at det var svært uklokt av statsråd Elvestuen å reisa opp og kosa med ulvevalpen Balder. Det var ein dum ting å gjera. Eg meiner – og eg skulle ønskja Framstegspartiet kunne seia det – at det er svært beklageleg at me ligg høgt over bestandsmålet. Her må det ein annan innsats til. Men for å sikra makta har dei teke inn Venstre i regjering, og då får me denne typen politikk, der omsynet til ulven går framfor omsynet til dyrevelferd og til folk på bygdene.

I denne saka behandlar me òg ein økostrategi. Der veit me at det vil verta ein auka etterspurnad, og eg meiner det er klokt å ha som mål at dei økologiske varene som det er etterspurnad etter, skal produserast i Noreg.

Eg vil ta opp forslag nr. 4, som Senterpartiet er ein del av.

Presidenten: Representanten Geir Pollestad har teke opp det forslaget han refererte til.

Det vert replikkordskifte.

Kårstein Eidem Løvaas (H) []: For første gang på åtte år ble det en avtale med både Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag. Det å komme til enighet med sistnevnte er en øvelse jeg antar gir mestringsfølelse til og med i Senterpartiet. De mislyktes med det halvparten av gangene de forsøkte mens de selv styrte departementet.

Avtalen i år landet i stort i nærheten av statens tilbud, selv om partene selvfølgelig måtte gi og ta. Før avtalen ble inngått, karakteriserte representanten Pollestad statens tilbud som et «angrep på norsk matproduksjon». Nå trives, som vi alle vet, Senterpartiet best når de er på jordet, men kan hende var representanten i dette tilfellet over i det maritime, og forsynte seg med litt mye Møllers tran – eller opprettholder representanten beskrivelsen av statens rekordhøye tilbud som et «angrep på norsk matproduksjon»?

Geir Pollestad (Sp) []: Ja, tilbodet frå staten var eit angrep på norsk matproduksjon. For å nemne nokre enkle forhold der:

For det første hadde staten lagt inn eit teoretisk anslag for kor mykje ein skulle betra marknadsbalansen – eg meiner å hugsa det var 348 mill. kr. Dette la ein inn som ei eiga inndekning, utan å gje jordbruket verkemiddel som trengst for å oppfylla det. Viss ein i framtidige år skulle leggja det til grunn, ville det undergrava det viktige inntektsmålet som Stortinget har fastsett. Difor meiner eg det er eitt eksempel på at det er eit angrep på norsk matproduksjon.

Eg meiner òg at det ein fekk til på det såkalla pyramidetilskotet – som ein vel har kalla det – rettar opp ein god del når det gjeld små og mellomstore bruk. Så eg har full dekning for ein slik påstand. Den vil eg òg bruka neste gong regjeringa angrip norsk matproduksjon.

Ingunn Foss (H) []: Representanten Pollestad sa at det var feil at dette var det beste oppgjøret på flere tiår. 770 mill. kr over budsjettet er det beste, i hvert fall på de siste 14 årene. Det kan jeg dokumentere for representanten Pollestad i dag, hvis han vil se det.

Mitt spørsmål til Pollestad er det samme som til representanten Aasland: Kan representanten Pollestad dokumentere at regjeringen Solbergs landbrukspolitikk har hatt en sentraliserende effekt?

Geir Pollestad (Sp) []: Då vil eg ta med representanten Foss inn på ein gardsplass på Sola 1. mai 2014. Der kjem det ein Rock Taxi. I den sit representantar for Venstre – og eg trur representanten Foss var med sjølv – og dåverande statsråd Listhaug. Dei hadde fått ein idé. Dei syntest at det var ein kjempegod idé å dobla konsesjonsgrensa for kylling over natta. Det var ingen faglege råd. Statsråden sa sjølv at ho hadde tenkt på 250 000, men så var det nokon som hadde sagt 280 000. Det var ein god idé. Det utløyste på ein augneblink ein overproduksjonssituasjon, som – ein kan gå inn og sjå – har bidrege til ei kraftig sentralisering av kyllingproduksjonen, der bruk i distrikta vert kjøpte ut eller lagde ned. Produksjonen vert flytta nærmare slakteria.

Det som skjedde den dagen, sentraliserte norsk kyllingproduksjon. Eg meiner det er eitt av fleire eksempel på sentralisering.

André N. Skjelstad (V) []: Hvis vi skal gå litt videre på det representanten Pollestad kalte et angrep på norsk matproduksjon: Jeg tok tilfeldigvis før vi gikk inn i debatten her og så litt på de siste årene de rød-grønne styrte, og det måtte jo vært et angrep på norsk matproduksjon kontinuerlig under deres regjeringstid. Er det sånn at vi har kommet dit hen nå at Senterpartiet leter etter noe å kritisere bare for kritikkens egenart? Er det sånn at vi nå er i ferd med å se at når representanten Pollestad tar replikker på andre, handler det ikke nødvendigvis om årets jordbruksoppgjør? Er det det at Senterpartiet nå begynner å gå tom for retorikk når det gjelder landbruket? Eller er det sånn at Senterpartiet faktisk har utspilt sin rolle i norsk landbrukspolitikk?

Geir Pollestad (Sp) []: Når det gjeld replikkar på andre og kva tema ein vel å ta opp, meiner eg at eg har teke opp tema som er omtalte i innstillinga. Jordbruksavtalen er ein viktig del av den samla jordbrukspolitikken. Men det er klart at andre tilstøytande saksområde òg har stor betydning.

Det er ikkje sånn at ein må leita lenge for å finna ting å kritisera denne regjeringa for. Det er nok å sjå at ein har foreslått å innføra eit næringsforbod på pelsdyrnæringa – ei lønsam eksportnæring. Pelsen kan produserast kor som helst i verda. Han kan seljast i Noreg, men han må ikkje produserast i Noreg.

Me har ei regjering som har sendt på høyring eit forbod mot nydyrka myr. Det er ein heilt absurd tanke i ei tid då me skal auka norsk matproduksjon. Og me har altså ei regjering som reiser rundt og klappar ulvevalpar, noko som eg finn veldig god grunn til å kritisera.

Så Senterpartiet kritiserer når det er grunn til å kritisera, og så gjev me ros når det er grunnlag for å gje ros.

Presidenten: Replikkordskiftet er avslutta.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Denne debatten utviklar seg til å bli ein veldig generell diskusjon som tar inn over seg forhold som eigentleg ikkje har noko som helst med dette oppgjeret å gjere. Det som vi skal diskutere i dag, er om oppgjeret står i stil med det som var dei klare føringane frå Stortinget i innstillinga da vi behandla jordbruksmeldinga i fjor. Det er det vi skal følgje med på, og det er det vi skal diskutere. Har partane levert, har tilbodet til staten vore i stil med det Stortinget har bedt om, og dei klare bestillingane som ligg der? Svaret på det spørsmålet er nei. Der Stortinget gav klar beskjed om at vi ønskjer å utjamne inntektsgapet mellom bønder og andre grupper i samfunnet, og at utviklinga skulle vere kronemessig lik i det minste, har ein ikkje levert. Når Stortinget nok ein gong avgir ei innstilling og vi no i plenum stadfestar komiteens signal, bør det vere klart for statsråden at han har fått ein tydeleg marsjordre: Fleirtalet på det nye Stortinget gjentar inntektsmålet og presiserer at det betyr kronemessig lik inntektsutvikling. Det same sa altså eit fleirtal ved behandlinga av det førre jordbruksoppgjeret.

I tillegg har ein samla komité gjentatt og lagt tydelege føringar på ein serie andre ting. Vi ønskjer eit aktivt og mangfaldig jordbruk over heile landet, med produksjonar og føretaksstrukturar som byggjer på lokale jord-, beite- og utmarksareal. Vi legg også vekt på at vi må ha eit velfungerande importvern viss vi skal få dette til, der myndigheitene gjer sin del av jobben, og der næringa har verkemiddel til å følgje dette opp. Og vi ønskjer målretta geografi- og strukturdifferensierte verkemiddel over jordbruksavtalen, sånn at vi kan oppnå nettopp å ta meir av Noreg i bruk, ta tilbake dei areala som vi har tapt over tid.

Da er det verdt å nemne at fleirtalet på Stortinget tar til orde for at det bør vurderast ein nullsats for dyrestønad for store besetningsstørrelsar. SV ønskjer å gå hakket lenger. Vi ønskjer å gjeninnføre tak og forsterke strukturprofilen på ei rekkje tilskot, bl.a. husdyrtilskota og arealtilskota på bær, frukt, grønsaker og korn. Det er nødvendig dersom ein skal snu den negative arealutviklinga som vi har sett over lang tid, og som forsterkar seg med den linja som dette oppgjeret byggjer på. Viss vi skal ta tilbake jord som har gått ut av drift, må vi snu utviklinga og gjere det meir lønsamt for dei små og mellomstore og leggje til rette for driftsvansketilskot rundt omkring.

Så vil eg seie nokre ord om økosatsinga i dette oppgjeret. Fleirtalet på Stortinget sa ved behandlinga av jordbruksmeldinga klart frå at vi ønskjer å få på plass eit mål med ein plan for korleis ein skal få auka produksjon og konsum av økologiske varer i Noreg. Ein treng ikkje å gå lenger enn til Sverige eller Danmark for å sjå at dei har kome mykje lenger i si økosatsing enn det vi har gjort. Dei har også til og med integrert det i si jordbrukspolitiske tenking, tilpassa dyra, tilpassa areala, sånn at ein kan få ei auka satsing på økologiske varer.

Her i Noreg risikerer vi å tape sjølvforsyningsgrad og bli storimportør av økologisk mat, fordi vi veit at forbrukarane vil ha meir økologisk mat framover, og utan politisk styring er det vanskeleg å sjå at produksjonen vil følgje etterspørselen. Ein ser at berre f.eks. Forsvarets innkjøp av økologisk mjølk i nord har gjort at ein plutseleg endeleg har fått tilbod om økologisk mjølk i butikkane der. Det offentlege bør gå føre.

Lat meg seie at eg er ganske skuffa og overraska over at SV er det einaste partiet i denne innstillinga som framleis vil ha eit konkret mål og ein konkret plan med sektorvise føringar for korleis ein skal auke det økologiske innslaget i norsk landbruk. Vi trur at det er ein stor tabbe for norsk landbruk. Det vil kunne svekkje importvernet, og vi vil gjere oss meir avhengige av import.

Presidenten: Vil representanten ta opp forslaget frå Sosialistisk Venstreparti? – Det vil han.

Då har representanten Torgeir Knag Fylkesnes teke opp forslaget frå Sosialistisk Venstreparti.

Det vert replikkordskifte.

Morten Ørsal Johansen (FrP) []: Det var spennende å høre representanten Fylkesnes’ alternative politikk, men det som var interessant å høre, var det med inntektsmålet. Nå har vi altså slått fast at totalkalkylen for jordbruket ikke er egnet til å måle inntektsnivå, men bare en relativ utvikling. Når en ikke har et grunnlagsmateriale som er egnet til å måle nivået, er det vanskelig å slå fast hvor stort et inntektsgap er. Når vi vet at vi har ca. 40 000 forskjellige selvstendige næringsdrivende i jordbruket – med forskjellige utgifter, forskjellige produksjoner, forskjellige investeringsnivå – hvordan ønsker representanten å regne ut, å finne ut, hvor mye hver enkelt skal ha i økt nettoinntekt, slik at det skal bli et rettferdig system?

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Eg synest det er eit veldig rart spørsmål frå representanten Ørsal Johansen. Utgangspunktet her er altså at vi måler dette gjennomsnittet mot andre grupper i samfunnet, og det er også eit gjennomsnitt vi da gjer denne samanlikninga ut ifrå. Det betyr at ein ser på snittet på alle grupper i samfunnet, og så ser ein på korleis lønnsutviklinga er for bønder – i snitt – vel vitande om at det er store forskjellar her, også innanfor bondestanden. Dei som driv småbruk, tener veldig ofte vesentleg mindre enn dei som har storbruk. Spesielt med den linja som blir ført frå denne regjeringa – gjennom å fjerne taket i 2014, og ein del andre verkemiddel – har ein sett at lønsforskjellane aukar også blant bønder.

Men det gir meining å ta utgangspunkt i eit snitt, for det snittet gir faktisk uttrykk for kva type samfunnsutvikling vi vil ha for bønder, om dei skal begynne å nærme seg andre grupper i samfunnet – eller ei – og da er svaret enkelt.

Morten Ørsal Johansen (FrP) []: Dette skjønte jeg ikke et kvekk av, og det kan det hende at ikke andre gjorde heller, men det var da interessant å høre uansett.

Vi skal ha en inntektsutvikling for landbruket som er god, og de siste årene har inntektsutviklingen til jordbruket vært langt over andre grupper. Når en øker i prosent i forhold til andre grupper, da minsker en jo også avstanden. Er representanten enig i det?

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Eg skal ikkje ta for hardt i, men ein kunne kanskje tatt mattekurset éin gong til viss ein ikkje har fått det ordentleg på plass. Men det er klart, begynner du med veldig lite og så får ein stor prosentvis auke, og så samanliknar du med nokon som har mykje, og får litt prosentvis auke – da er jo nesten spørsmålet til Ørsal Johansen: Tettar du eit gap da, eller tettar du det ikkje? Og viss ikkje representanten evnar å rekne seg fram til det, trur eg vi berre må takke for replikken.

Morten Ørsal Johansen (FrP) []: Bare et kort, lite spørsmål: Hvor mye mener representanten at en bonde skal tjene i gjennomsnitt, og hvor mye er en høy og en lav inntekt innen landbruket? Og nå må vi huske på, når det gjelder lønnsoppgjør, at det vi gjør her på Stortinget, er å gi inntektsmuligheter, det er ikke et lønnsoppgjør.

Og i tillegg: Hvordan mener representanten at Stortinget skal sørge for at jordbruket – altså de 40 000 selvstendig næringsdrivende i dette landet – får en inntekt som de har fortjent? Skal vi vedta den, eller skal vi gi jordbruket muligheter, slik som vi har gjort, og som har vist seg å fungere veldig bra?

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Her må ein berre begynne å velje og vrake i talet på spørsmål. Eg synest det første spørsmålet til representanten er spennande – kor mykje vil ein at bonden skal tene? Det kunne det vore veldig interessant å høyre regjeringa si meining om – kva er det ein eigentleg vil her, kva nivå er det ein eigentleg strekkjer seg mot?

I SVs program ønskjer vi å tette lønnsgapet mellom bøndene og gjennomsnittet av dei andre lønsinntektsgruppene, og det er meint bokstaveleg, det står i programmet. Men vi er veldig opptatt av fordelinga mellom bønder, altså at det skal løne seg vesentleg meir å drive i smått, slik at vi kan ta i bruk alle dei jordområda som i dag står ubrukte, som ikkje er drivverdige fordi inntektene i jordbruket er så skeivfordelte som dei er i dag.

Presidenten: Replikkordskiftet er avslutta.

André N. Skjelstad (V) []: I år fikk vi det beste resultatet i jordbruksoppgjøret. Det har ingenting med enkelttilskudd, inntektsmål eller enkelttiltak mot overproduksjon å gjøre. Partene ble enige seg imellom, og det er en stor seier ved årets jordbruksoppgjør. Det er en seier fordi det er her oppgjøret hører hjemme. Løsningen blir best når den kommer som et framforhandlet resultat mellom bonden og staten. Den kom som et resultat av et seriøst førstetilbud fra staten, og bonderepresentantene, som viste måtehold og fornuft i sine krav. Jeg har lyst til å berømme begge sidene for det her i dag. De har gjort en fremragende jobb, som tjener næringen best, gjennom det oppgjøret. Landbruksministeren har opptrådt inkluderende, ordentlig og ryddig og på en måte som har samlet de politiske partiene på Stortinget og bondeorganisasjonene. At man har hatt Venstre på laget i regjering, har også vært en styrke, etter min mening. Jeg mener også at forhandlingene har båret preg av at det sitter tre, ikke bare to, partier i regjering.

I selve det framforhandlede oppgjøret er det spesielt tre aspekter jeg ønsker å trekke fram, for det første at inntektsveksten på 3,5 pst. er god – og helt i tråd med prognoser fra andre gruppers prosentvise lønnsøkning. Dette er viktig for at det skal være liv laga for dem som ønsker å satse på landbruket også i framtiden.

For Venstre har det i tillegg vært viktig at det blir lagt til rette for de små og mellomstore brukene. Det er også svært gledelig at partene ble enige om å prioritere bruk på Vestlandet i tildeling av driftsvansketilskudd.

Når partene i tillegg ble enige om å prioritere de sektorene som har størst markedspotensial, går det rett til kjernen av Venstres jordbrukspolitikk.

For oss har det hele tiden vært viktig å se på bonden som selvstendig næringsdrivende med ansvar for egen produksjon og utvikling. Jeg er opptatt av at vi i denne fireårsperioden skal gjøre det enklere og tryggere å være gårdbruker, og at det skal være et framtidsyrke som folk tør å satse på. Vi har også vært opptatt av at det ikke bare skal være et knippe store aktører i landet. Vi ønsker små og mellomstore bruk velkommen og ønsker at vi skal ha landbruk som også gir rom for dem.

Venstres landbrukspolitikk har vært drevet fram og utviklet av bl.a. nisjeprodukter fra gårdsbruk landet rundt, produkter som har et eksportpotensial i samme størrelsesorden som en del fiskeriprodukter vi vet skaper interesse i hele verden. Det må det også fokuseres på i årene som kommer.

En tur rundt i Grüne Woche viser at norske landbruksvarer har et potensial, men de har ikke nådd verden ennå. Vi må arbeide mer for nye markeder i Asia, bl.a., og i andre regioner der appetitten på norske kvalitetsvarer først nå er i emning. Varemerket «Norge» er sterkt og forbindes med kvalitet. Det må jordbruket gjøre seg bruk av.

Jeg registrerer også at avtalen i sterkere grad legger opp til geografisk produksjonsdeling, noe vi også var opptatt av i fjor. Det synes jeg er bra. Det er viktig at vi tar vare på jordbruksarealer i hele landet. Vi må ta på alvor statistikken som viser at det i perioden 1999–2017 har vært en reduksjon i jordbruksareal, spesielt på Vestlandet, i Agder og i Nord-Norge.

Avtalen legger – ikke minst – også til rette for at den viktige kanaliseringspolitikken der vi legger til rette for kornproduksjon der korn kan dyrkes, og husdyr- og gressområdene, videreføres. Husdyrproduksjon er den økonomisk viktigste produksjonen, og det er viktig at vi legger til rette for den delen av jordbruksnæringen som har gode levekår i fjellbygdene, på Vestlandet og i Nord-Norge.

Avtalen legger også opp til et betydelig løft for landbruket i Norge. Det er bra at det i hoveddelen gis bevilgninger til miljø- og klimatiltak. Jordbruket i Norge er en av hovedleverandørene av løsninger til det grønne skiftet, næringen er seg sitt ansvar bevisst og legger seg i selen for å være verdensledende. Det mener jeg og Venstre er bra.

Det er mye som går bra i norsk landbruk for tiden. Det er ingen tvil om at noen av de kraftige markedssignalene når oss. Men at prognosene for befolkningsvekst og forbruksmønster i Norge er nedjustert, kombinert med at produktivitetsveksten i jordbruket er formidabel, gir oss utfordringer i årene som kommer. Det er svært begrensede muligheter til å ta ut større volum av jordbruksprodukter i det norske markedet. Det er fakta vi er nødt til å forholde oss til.

Jeg mener at norske jordbruksprodukter har et potensial for å være verdensledende. Vi har en fantastisk dokumenterbar plante- og dyrehelse og en dyrevelferd vi i stor grad kan være stolte av. På disse områdene opplever jeg at næringen selv tar initiativ og er framtidsorientert. Det er bra. At Norge har en positiv innstilling kombinert med kvalitetsprodukter, bl.a. grønnsaker fra Toten, villsau, rene egg og fjørfeproduksjon, kan gi oss fortrinn som verdensmarkedet vil se positivt på.

Simon Molvær Grimstad (KrF) []: Først av alt vil Kristeleg Folkeparti gjerne gratulere regjeringa, Bondelaget og Norsk Bonde- og Småbrukarlag med eit godt stykke arbeid og einigheit om årets oppgjer. Utgangspunktet var ikkje det enklaste, men partane har gjort ein solid jobb. Inngangen på årets forhandlingar var prega av at vi hadde marknadsubalanse og høg kostnadsvekst. At alle partar blei einige om årets jordbruksavtale, er med på å styrkje avtaleinstituttet som ein unik samhandlingsarena.

Kristeleg Folkeparti ønskjer eit aktivt og mangfaldig jordbruk over heile landet, med produksjonar og føretaksstrukturar som byggjer på lokale jord-, beite-, skog- og utmarksareal. Vi treng då eit velfungerande importvern, eit samspel mellom myndigheiter og næring i jordbruksavtaleinstituttet. Gode marknadsbalanseringsordningar, kvoteordningar for mjølk og jordbruksavtalens geografi- og strukturdifferensierte verkemiddel vil også vere avgjerande.

Overproduksjonen i viktige produksjonar har redusert marknadsinntektene dramatisk for mange bønder. Kristeleg Folkeparti er difor spesielt tilfreds med at partane styrkjer verktøykassa for marknadsbalansering i årets oppgjer, og ser det som avgjerande å sikre ei velfungerande marknadsregulering som pilar i norsk landbruk. Kristeleg Folkeparti er vidare tilfreds med avklaringa som presiserer at frivillige tiltak som faglaga set i verk etter oppfordring frå marknadsregulator, fell inn under primærnæringsunntaket i konkurranselova.

Kristeleg Folkeparti meiner jordbruksfrådraget har ein viktig, men fallande inntektseffekt for næringa. Dette er ei inntektsmoglegheit som er tilgjengeleg når brukaren har positiv næringsinntekt. Eit auka jordbruksfrådrag vil gje sterke incentiv til å innrette drifta på ein måte som aukar overskotet, og dette vil styrkje kostnadsjakta på kvart enkelt bruk. Det er difor eit viktig verktøy for å halde kostnadsveksten nede.

Kristeleg Folkeparti vil ha eit aktivt og mangfaldig jordbruk over heile landet, med produksjonar og føretaksstrukturar som byggjer på lokale jord-, beite-, skog- og utmarksareal. Kristeleg Folkeparti ønskjer difor alltid målretta geografi- og strukturdifferensierte verkemiddel over jordbruksavtalen. Kristeleg Folkeparti er difor tilfreds med den klare distriktsprofilen i fordelinga av årets avtaleramme, som delinga av sone 5 for grovfôrtilskot og auka distriktstilskot. Det er også bra at partane har utvikla og styrkt eksisterande verkemiddel for å bøte på driftsvanskar.

15–30-kyrsbruka er ryggraden i norsk mjølkeproduksjon. I store delar av landet vil fornying av desse vere avgjerande for vidare mjølkeproduksjon, og investeringsmidlane over jordbruksavtalen er viktige for å redusere kapitalbindingane ved fornying av bygningsmasse. Kristeleg Folkeparti er godt fornøgd med det sterke fokuset på desse bruka i avtalen og er tilfreds med at partane gjennom forhandlingane har fått på plass eit nytt verkemiddel for små og mellomstore mjølkebruk.

Kristeleg Folkeparti er oppteke av at det skal vere lite medisinbruk og god dyrevelferd i norsk husdyrhald. Dette kan best sikrast med eit tett og løpande samarbeid mellom dyktige produsentar, industri, veterinærar og myndigheiter. Tilgang på veterinærhjelp i alle delar av landet er viktig for å sikre beredskap mot alvorlege smittsame sjukdomar og for dyrevelferd og produksjonsøkonomi. Det er ei utfordring med tilstrekkeleg veterinærdekning i store delar av Nord-Noreg, men Kristeleg Folkeparti er godt tilfreds med at ordninga for tilskot til veterinære reiser har blitt styrkt noko.

Til slutt: Kristeleg Folkeparti gjekk ved ein feil inn i merknaden om klimafond i innstillinga. Dette meiner vi er ei budsjettsak som vi ikkje skal ta no, og går difor ut av denne merknaden. Kristeleg Folkeparti er ikkje negative til eit klimafond, men meiner dette er noko vi vil vurdere når vi utarbeider vårt alternative budsjett og vurderer heilskapen.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Ingunn Foss (H) []: Kristelig Folkeparti snakker varmt om forhandlingsinstituttet. Det gjør Høyre også. Vi har faktisk et landsmøtevedtak på at vi er for det. I år ble det avtale, og organisasjonene er jevnt over godt fornøyd med resultatet, men i innstillingen går likevel Kristelig Folkeparti langt i å pålegge den ene parten, altså staten, konkrete forpliktelser på enkeltpunkter i virkemiddelbruken. På denne måten overkjører Kristelig Folkeparti det som skjedde i forhandlingene. Spørsmålet til representanten Molvær Grimstad er: Hvis Kristelig Folkeparti er opptatt av å ta vare på forhandlingsinstituttet, hvorfor foreslår de konkrete tiltak i Stortinget?

Simon Molvær Grimstad (KrF) []: Kristeleg Folkeparti meiner forhandlingsinstituttet er viktig fordi det gjer at staten og bondeorganisasjonar saman kjem fram til både ramme og fordeling av denne. Kristeleg Folkeparti meiner det er ein verdi at dei som har skoa på, og som kjenner næringa best, er med og forhandlar fram neste års ramme og fordeling. Dette er også årsaka til at Kristeleg Folkeparti er svært tilbakehaldne med å kommentere krav, tilbod og forhandlingar generelt mens dei er i gang. Det er fordi vi ønskjer at dette skal vere ei reell forhandling. Samtidig har Stortinget eit ansvar for å leggje rammene for jordbrukspolitikken. Dette har vi gjort gjennom bl.a. jordbruksmeldinga, men også i innstillinga til dette og tidlegare oppgjer. Så er vi med og legg føringar for framtida – og sånn må det vere. Kristeleg Folkeparti meiner det ikkje er noko motsetningsforhold her. Stortinget legg føringane i landbrukspolitikken, og staten og bondeorganisasjonane forhandlar fram desse.

Presidenten: Replikkordskiftet er avslutta.

Per Espen Stoknes (MDG) []: Miljøpolitikk handler om å ta vare på livet på jorda. Derfor er jordbrukspolitikk en sentral sak for alle miljøpartier. Det er jordbruket som forvalter de levende, biologiske bestanddelene av økonomien vår: kornåkrene, som gir brød, det mangfoldige mikrolivet i matjorda, det artsrike kulturlandskapet i dalsidene og millioner av dyr i fjøs, haller og på beite over hele landet – den enorme rikdommen av liv som vi forvalter. Da må vi stille høye krav til hvordan vi gjør det.

Vi må anerkjenne at dyrene har egenverdi, og at de også fortjener å bli behandlet med respekt og omsorg. Vi må erkjenne at matjorda kan bli ødelagt for alltid hvis vi bruker den feil eller bygger den ned. Vi må erkjenne at et jordbruk basert på norske ressurser er en forutsetning for at jordbruket skal ivareta matsikkerheten for oss som bor i landet. Derfor må vi også erkjenne at stordriftslandbruk aldri kan fungere optimalt i et land der ressursene er så spredt.

Konsekvensen av disse generelle erkjennelsene er at landbruket i Norge aldri kan bli en helt vanlig næring, som styres etter et ønske om kortsiktig maksimering av produksjon og profitt i et perfekt marked.

Å ta vare på alt som lever i landbruket, er en stor og viktig fellesoppgave for samfunnet vårt – en fellesoppgave som krever tilsyn, erfaring, varsomhet og kunnskap over tid. Derfor trenger Norge en ny landbrukspolitikk, som tar bedre vare på både bønders arbeidsvilkår og dyr og natur, en politikk som stiller strengere krav til dyrevelferd, til kvalitet og til lokal ressursbruk og dets effekt på miljøet, og som samtidig gir norske bønder tid, rom og økonomi til å utøve den viktige jobben de gjør på vegne av oss alle.

Jeg må si litt om årets jordbruksoppgjør: Vi i De Grønne hadde nok ikke trodd at jeg skulle stå her på Stortingets talerstol og gi Fremskrittsparti-statsråden skryt for et jordbruksoppgjør, men i år gjør jeg det. Kryss i taket! Vi mener at statsråden fortjener ros for å ha inngått en jordbruksavtale som på flere områder prioriterer små og mellomstore bruk, og som anerkjenner verdien av lokal ressursutnyttelse. Dette oppgjøret bærer preg av en statsråd som evner å legge sitt eget partis kjepphester til side og heller anerkjenner de rammene som stortingsflertallet har lagt for jordbrukspolitikken.

Samtidig er det viktig å huske på at hovedtrekkene i norsk jordbrukspolitikk ligger fast også etter årets jordbruksoppgjør. Det er en politikk som fører til rask nedleggelse av gårdsbruk og fortsatt gjengroing av kulturlandskap, som subsidierer investeringer i en bruksstruktur som blir stadig mer løsrevet fra bruk av jord, og som nedprioriterer økologisk landbruk, for å nevne litt. Ett enkelt landbruksoppgjør som dette kan ikke endre denne langsiktige trenden, og derfor fremmer Miljøpartiet De Grønne fem forslag her i dag som vi mener kan bidra til kloke rammer for kommende jordbruksoppgjør.

For det første foreslår vi å fjerne kontrollgebyret for økologisk produksjon for å redusere byråkratiet og styrke lønnsomheten i økologisk drift.

For det andre foreslår vi å fjerne bunnfradraget for støtte og tilskudd til jordbruksforetak for å styrke økonomien for de minste brukene.

For det tredje foreslår vi å sette rimelig tilgang på lokale fôrressurser som betingelse for å motta støtte til store nyinvesteringer, slik at det stimuleres til redusert kraftfôrimport og en bruksstruktur i samsvar med det lokale ressursgrunnlaget.

For det fjerde foreslår vi at det etableres et nasjonalt dyrevelferdsmerke som kan brukes på norske landbruksprodukter som produseres med særlig høy dyrevelferd.

For det femte foreslår vi at regjeringen i det neste jordbruksoppgjøret prioriterer følgende enda mer enn i dag:

  • økologisk landbruk

  • bruk med særskilt høy dyrevelferd

  • lokal ressursutnyttelse

  • økt grønnsaksproduksjon framfor økt kjøttproduksjon

  • bedre lønnsomhet for små og mellomstore bruk over hele landet

  • en gradvis reetablering av fornuftige tilskuddstak, slik at vi tar litt fra de store for å gi litt til de små brukene

Med det tar jeg opp våre forslag.

Presidenten: Representanten Per Espen Stoknes har teke opp dei forslaga han refererte til.

Bjørnar Moxnes (R) []: Jordbruket går dessverre i feil retning ved at landet vårt blir stadig mindre selvforsynt med fôr til husdyrene og mat til befolkningen. Selvforsyningen svekkes fordi kraftfôrbruken øker, beitebruken går ned og arealer går ut av drift. Vi blir stadig mer avhengig av å legge beslag på arealer i utlandet for å fø husdyrene her i Norge – mens gresset vårt gror, til liten nytte.

Voldsom fokusering på volum og effektivitet, som har dominert jordbrukspolitikken de siste tiårene, har gitt oss lav selvforsyning, gjeldsvekst og overproduksjon. Derfor står vi i en risikabel situasjon med usikre framtidsutsikter. Produksjonskostnadene er høyere enn markedsinntektene, og kombinasjonen av voksende gjeld og overproduksjon gir i sum sterkt økende produksjonskostnader og sterkt fallende markedsinntekter. De største og dyreste gårdsproduktene er også de som er mest avhengig av statlige bevilgninger. Kampen om fordeling av tilskuddskronene innad i næringen kommer til å bli hardere framover.

Jordbrukspolitikken er ikke til bare for bøndene. Den skal også sikre at samfunnsoppgaver utføres på vegne av fellesskapet, og jordbrukets samfunnsoppdrag er å bruke jorda på en måte som tilrettelegger for en bærekraftig matproduksjon som gir oss trygg og næringsrik mat uten å redusere muligheten for de kommende generasjoner til det samme.

Jordbrukspolitikken må kombinere den selvstendig næringsdrivende bondens lønnsomhetsvurderinger med samfunnsoppdraget bonden skal utføre. Det må være lønnsomt for bøndene å innordne bruken av jorda og matproduksjonen slik at samfunnsoppdraget til næringen kan gjennomføres i tråd med målene, men det skjer ikke i dag. Volumfokuset som dominerer den norske jordbrukspolitikken, gjør at jordbrukspolitikkens virkemidler i dag er i konflikt med jordbrukspolitikkens formål. Billig kraftfôr, tilskudd til volum og investeringsstøtte til storfjøs løsriver produksjonsvolumet fra ressursgrunnlaget, fra driftsøkonomien og fra etterspørselen i markedet.

For å få snudd utviklingen må vi snakke om samfunnsoppdraget til jordbruket, ikke bare om tilskuddene eller pengesummer fra jordbruksforhandlingene. Vi må svare på hvorfor vi har jordbrukspolitikk. Et helt avgjørende formål for jordbrukspolitikken er å sikre beredskap, selvforsyning og matsikkerhet. Da må norsk matproduksjon skje med grunnlag i norske ressurser.

Dette er bakgrunnen for at Rødt fremmer forslag om at regjeringen skal sette mål om å øke den norske selvforsyningsgraden til 50 pst. korrigert for importert kraftfôr, og innen neste jordbruksoppgjør foreslå tiltak for hvordan det målet skal nås. Dette forslaget er i tråd med flertallsmerknader fra Stortinget innstilling til jordbruksmeldingen i fjor. Da sa en samlet komité at

«reell økt selvforsyningsgrad er avhengig av at økt matproduksjon skal være med grunnlag i norske ressurser. Dette må legges til grunn ved utforming av landbrukspolitikken.»

I dag er norsk jordbruk knapt i stand til å dekke kaloribehovet til halve befolkningen, og det setter oss i en sårbar situasjon. Å ta i bruk mer jord i Norge, som vi ønsker, vil innebære en ny giv for mange nedlagte jordbruksområder, særlig på Vestlandet og i Nord-Norge, og for alle de små og mellomstore brukene som utnytter de små teigene i li og fjell.

Rødts forslag går derfor til kjernen i norsk landbrukspolitikk og legger de faktiske prinsippene det er flertall for på Stortinget, til grunn for jordbrukspolitikken. Med det tar jeg opp Rødts forslag i saken.

Presidenten: Representanten Bjørnar Moxnes har teke opp forslaget han refererte til.

Det vert replikkordskifte.

Ingunn Foss (H) []: Som representanten Moxnes sikkert er kjent med, regnes selvforsyningsgraden på kaloribasis i et normalt norsk kosthold, og det inneholder langt mer enn det som produseres i Norge.

Det som er et faktum, er at Norge tett på er selvforsynt med de produktene vi kan produsere i dette landet. Noe potensial er det på poteter, frukt og bær, men ellers er vi faktisk selvforsynt med de produktene som det går an å produsere i dette landet. I tillegg har vi veldig mye fisk.

Jeg må nesten spørre representanten Moxnes om han har lest proposisjonen, for det som er et faktum, eller i hvert fall det som står der – hvis ikke Moxnes henter sine fakta fra andre kilder – er at selvforsyningsgraden har gått opp, spesielt på grunn av at man produserer mer korn. Og med flere år med reduksjon i selvforsyningsgraden har norsk fôrandel økt med 14. pst. fra 2014 til 2017. Så jeg må altså spørre representanten Moxnes: Hvor henter han disse faktaene fra?

Bjørnar Moxnes (R) []: For det første er det sånn at vårt forslag handler om å øke forsyningsgraden til 50 pst., korrigert for importerte kraftfôrråvarer, og det er et helt avgjørende premiss. Vi vet også at hvis vi produserer optimalt på alt tilgjengelig jordbruksareal, kan vi øke selvforsyningsgraden med hele 6 pst. Så der er det noe å hente på det vi har av tilgjengelig areal per dags dato.

Det er helt åpenbart at hvis man skal øke graden ytterligere, vil vi naturligvis også måtte diskutere endringer i kosthold for å nå et enda høyere nivå – så det er klart at de forholdene spiller også inn. Men vi har muligheter på det som per dags dato er det tilgjengelige jordbruksarealet.

Ingunn Foss (H) []: Som representanten helt sikkert også er kjent med, er det mye av fôrkomponentene som hentes fra andre land for å få nok protein til dagens produksjon. Det forskes også veldig mye for å prøve å finne proteinkilder som kan tilføre fôret det vi trenger for å ha den produksjonen vi har i dag. Da er spørsmålet mitt til representanten Moxnes: Hva er svaret på at Norge per i dag ikke har nok proteinråvarer til fôrproduksjonen sin? Hvor skal vi hente det fra?

Bjørnar Moxnes (R) []: De prinsippene vi går inn for, ved at vi ønsker å redusere avhengigheten av importert kraftfôr, handler om å ta i bruk mer av arealet, ta i bruk mer av grasressursene vi har i Norge, for å sørge for at vi kan sikre en produksjon som er bærekraftig, og som også ivaretar beredskapen vår – at vi ikke er like avhengige av at det kommer et skip med soya fra Brasil hver måned. Det gjør at vi er i en sårbar situasjon, og det gjør også at vi er nødt til å ta i bruk det vi har av arealer, på en bedre måte.

Hvis vi gjør det, kan vi altså øke selvforsyningsgraden med hele 6 pst. – ved å ta i bruk det som finnes av tilgjengelig jordbruksareal, på en optimal måte. Så det er åpenbart noe å hente i de norske beiteressursene.

Presidenten: Replikkordskiftet er avslutta.

Statsråd Jon Georg Dale []: Etter å ha følgt denne debatten, må eg konstatere at han minner tilforlateleg om dei tidlegare diskusjonane vi har hatt rundt jordbruksavtalen. Det som er nytt, er at retorikken frå opposisjonen er den same anten det er inngått avtale eller det er brot i forhandlingane. Det synest eg er rart, for utgangspunktet for denne debatten er altså at jordbruket og regjeringa, som forhandlar på vegner av staten, faktisk er einige både om pengebruk og om innretning gjennom årets jordbruksavtale. Det har vi basert på ei felles forståing om at vi ikkje berre kan drive landbrukspolitisk debatt basert på gamal og dels utdatert retorikk. Utfordringane i jordbruket er for store til det på fleire viktige område, samtidig som moglegheitene er utruleg store på andre.

Når ein høyrer debatten i salen i dag, får ein inntrykk av at hovudutfordringa er at det er for lite produksjonsstimulans, for lite areal i bruk, men utfordringa som bønder no møter, er jo ikkje det, det er at dei faktisk ikkje får omsett varene dei allereie har produsert. Det er ingenting som tyder på at det ikkje er nok areal i bruk. Tvert imot tyder alt på at produksjonsstimulansen er så sterk at det faktisk gjev bøndene utfordringar med å greie å få omsett varene. Det er heilt forunderleg for meg at debatten tek det utgangspunktet han gjer i denne salen. For det betyr at om vi skal oppnå betre resultat i jordbrukspolitikken, om vi skal stimulere fleire bønder til å drive, må vi tenkje annleis. Det betyr at dei løysingane ein presenterte som det einaste rette for ti år sidan, ikkje fungerer lenger, for vi er i ein annan situasjon no. Vi er i ein situasjon der vi må bruke det økonomiske handlingrommet som jordbruksavtalen for inneverande år har gjeve oss, til å styrkje produksjonen der det er produksjonsmoglegheiter. Det betyr at vi må styrkje kornøkonomien. Skal vi få til det, med det resultatet at kornproduksjonen veks, betyr det at det må verte mindre lønsamt å drive med grasproduksjon i kornområda. Vi må styrkje økonomien på frukt, grønt og bær, for der er det marknadspotensial for auka norsk avsetnad av norskproduserte varer. Men det betyr at dei beste grønsaksareala ikkje må stimulerast til å leggje om, til å flytte husdyrproduksjonen dit. Det betyr at ein må bruke dei verkemidla jordbruksavtalen har, til å stimulere til aktiv bruk av norske beiteressursar. Og det er jo heile utgangspunktet for avtalen. Difor forsvarer eg også denne avtalen og er fornøgd med at vi har inngått han, fordi han faktisk tek opp i seg dei reelle utfordringane og moglegheitene som er i norsk jordbruk, i staden for berre å handle om politisk spel.

Så merkar eg meg også at opposisjonen har diverse ønske for seinare forhandlingar. Når ein snakkar om auka bruk av norske ressursar, f.eks., høyrer eg at det ein eigentleg seier, er at ein ønskjer høgare kraftfôrpris. Ja, det føreslo vi, og vart forhandla ned av jordbruket – akkurat som vi føreslo det i fjor og vart forhandla ned av dei same partia som no tek til orde for høgare kraftfôrpris i år. Det er viktig å hugse på når ein er oppteken av den langsiktige bereevna til jordbruket, at også eigen politisk argumentasjon bør vare meir enn nokre få månader.

Jordbruksavtalen som no er inngått, legg til rette for ei fornuftig og balansert utvikling av norsk jordbruk, først og fremst fordi vi styrkjer arbeidsdelinga. Det aukar moglegheitene våre både til å produsere meir mat og til å produsere meir fellesgode. Bruk av kulturlandskap og bruk av utmarksressursar er viktige element i det.

Strukturgrepa frå 2014 ligg fast, og det har vore heilt avgjerande at vi har klart å vareta det. For bønder har investert på bakgrunn av dei politikkendringane som kjem. Det vert ikkje betre å vere bonde av at ein riv fundamentet under investeringane dei gjorde. Difor har det vore viktig for oss, og det ligg fast. Så er det framleis stimulert, slik det har vore i tidlegare år, til eit større mangfald blant norske matprodusentar. Det er fordi Stortinget har hatt forventingar om det, og fordi regjeringa har hatt ønske om det. Det er også viktig å hugse på at den avtalen som no er inngått, minner tilforlateleg om statens tilbod både i omfang, på ramme og i innretning, og vi har fått på plass ein avtale. (Presidenten klubbar.)

Presidenten: Tida er ute.

Det vert replikkordskifte.

Terje Aasland (A) []: Det er artig å sitte og høre på en statsråd som så ivrig og som med slik innlevende glød prater om en politikk hans parti egentlig er sterkt imot. Det er interessant. Det er ingen tvil om at hadde det ikke vært for en del av de klare begrensningene Stortinget har satt for regjeringens og Fremskrittspartiets ønske om å sentralisere norsk landbruk, hadde situasjonen vært helt annerledes, og jeg tror vi hadde – hvis ikke Stortinget hadde avvist regjeringens landbruksmelding i fjor – vært langt fra en avtale. Er statsråden enig i at det som stortingsflertallet tydelig har begrenset regjeringen i, er en av de grunnleggende årsakene til at en i år har en avtale?

Statsråd Jon Georg Dale []: Svaret på det siste er nei. Det er kanskje på tide at òg Arbeidarpartiet ryddar i eigen argumentasjon. To replikkar frå representanten Ingunn Foss avklarte for så vidt spørsmålet rundt kvar Arbeidarpartiet hentar sitt faglege grunnlag for å hevde at jordbruket vert sentralisert. Svaret på det hittil har vore ingen plass, og det er fordi det ikkje er grunnlag for det heller. Tvert imot har vi sett at kornarealet har vakse – ein liten nedgang i fjor, men vekst dei to åra før det, for første gong på over ti år. Vi ser at Vestlandet styrkjer sin del av husdyrproduksjonen for første gong under denne regjeringa – i motsetnad til kva som skjedde under den Arbeidarparti-leia regjeringa som sat i åtte år før det. Det er på tide å ta landbruksdebatten ned på det nivået han høyrer heime, nemleg ei kunnskapsbasert tilnærming, basert på den faktiske dokumentasjonen som både budsjettnemnda, SSB og proposisjonen legg til grunn. Då trur eg Arbeidarpartiet må justere retorikken meir enn eit lite snev.

Terje Aasland (A) []: Arbeiderpartiet er veldig tydelig på at det er noen kvaliteter i norsk landbruk som det er helt nødvendig å legge til grunn. For å få til det må det også noen reguleringer til, og de reguleringene har vi vært veldig tydelige på – i kontrast til hva regjeringen faktisk har foreslått. Jeg er glad for at Arbeiderpartiet stort sett har fått flertall gjennom både landbruksmelding og påvirkning på de siste års jordbruksoppgjør.

Et konkret spørsmål gjelder det at en samlet komité slår fast at importvernet skal være velfungerende. Kan statsråden nå fortelle Stortinget hvordan han har tenkt å følge opp det å få et velfungerende importvern?

Statsråd Jon Georg Dale []: Importvernet er velfungerande, og det kjem det til å fortsetje å vere. Vi forhandlar med handelspartnarane våre om frihandelsavtalar når det er naturleg å gjere det, med utgangspunkt i å vareta norske interesser. Vi forhandlar artikkel 19-avtalen med EU, og Arbeidarpartiet har òg støtta den avtalen som sist vart framforhandla. Med det varetek vi både det behovet jordbruket har for importvern, og dei større norske interessene som i mange sektorar handlar om viktig eksport. Òg for jordbruket er det viktig at Noreg er eit land med ein liten, men open økonomi. Vi hentar mange av dei viktigaste faktorane for jordbruksproduksjonen, anten det er maskin- eller – dels – fôrressursar, utanfor landets grenser. Vi treng handel med omverda, og det skal vi klare å få til innanfor det importvernet som regjeringa byggjer politikken sin på.

Geir Pollestad (Sp) []: Eg må vel seia at statsråden er litt vel optimistisk dersom han trur at det å signera avtaler med begge organisasjonane eitt år skulle gjera at Senterpartiet slutta å kjempa for vidare vekst og utvikling i norsk matproduksjon. Det vil me aldri gjera.

I innlegget sitt var statsråden nokså høg og mørk med omsyn til føreseielegheit for dei som hadde investert. Han viste til 2014. Men det er jo delar av landbruksnæringa som faktisk har investert, og som smerteleg har fått kjenna på regjeringa sin totale mangel på føreseielegheit, nemleg dei som heldt seg til Stortingets vedtak om pelsdyrnæringa i 2017. No har regjeringa snudd 180 grader og skal plutseleg forby denne næringa. I sum – er statsråden fornøgd med den føreseielegheita som norsk landbruk opplever?

Statsråd Jon Georg Dale []: I sum er eg det, ja. Difor er det også slik at når Framstegspartiet, som har vore ein varm forsvarar av pelsdyrnæringa, tapte den forhandlinga i regjeringsutvidinga, skjer det ikkje endringar over natta. Næringa får ein sju års omstillingsperiode. Det kjem eit lovforslag til Stortinget basert på det. Regjeringsplattforma varslar også ei kompensasjonsordning som gjev føreseielegheit for dei som har gjort investeringar. Så eg meiner at også pelsdyrsaka, sjølv om ho er krevjande for mange pelsdyrprodusentar, viser at vi har ei regjering som faktisk er oppteken av at sjølv når vanskelege avgjerder vert tekne, vert dei tekne på ein måte som gjer at næringsaktørane opplever føreseielegheit, også i ein styrt avviklingsperiode. Det kjem Stortinget til å få lagt fram for seg på eit seinare tidspunkt, når dei konkrete forslaga om det kjem.

Geir Pollestad (Sp) []: Det er kanskje slik verda ser ut når ein sit i findressen sin i Landbruksdepartementet og tenkjer på landet, men dei som lever rundt om på bygdene og som opplever denne politikken, trur eg opplever det motsett.

Mitt neste spørsmål er ikkje i same gate, men det har vorte hevda i debatten at dette er det beste jordbruksoppgjeret på fleire tiår, basert på ein ny målestokk, nemleg brukte budsjettkroner, altså totalt utan å ta omsyn til den sterke kostnadsveksten som næringa har opplevd, eller som ligg til grunn, på 1,4 mrd. kr. Mitt spørsmål er då: Er statsråden einig i at det er ein god målestokk for om eit jordbruksoppgjer er bra eller dårleg, berre å sjå på veksten i budsjettstøtta, slik representanten Foss gjorde?

Statsråd Jon Georg Dale []: Eg trur ikkje det er lurt å sjå på éin faktor åleine når ein definerer jordbruksoppgjer. Det fekk tidlegare landbruksminister frå Senterpartiet Lars Peder Brekk smerteleg erfare då han definerte det jordbruksoppgjeret som til slutt gjorde at Senterpartiet skifta han ut, som eit historisk godt tilbod. Slike feil har eg ikkje tenkt å gjere. Men det viser iallfall at historia er litt annleis enn Senterpartiet ofte liker å skildre ho som.

Det som er tilfellet, er at dette jordbruksoppgjeret er godt fordi det faktisk legg opp til at jordbruket skal kunne utvikle produksjonane sine der det er marknadsmoglegheiter. Den jordbruksproduksjonen som ikkje er i balanse med marknadsutviklinga, er ein jordbruksproduksjon som medfører store tap av verdiar for bonden, men også for skattebetalarane. Difor er det viktig at vi får til ein balanse i marknaden når me er på tilbodssida og gjennom å stimulere produksjonen der det er marknadsmoglegheiter. Det gjer jordbruksavtalen i år i større grad enn på veldig lenge, og sånn sett har det vore freistande å bruke flotte og fagre ord om det.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Ueinigheita rundt jordbrukspolitikken er velkjend. Eg tenkte eg skulle gi honnør til partane på eitt punkt – eit lyspunkt – og det gjeld strukturtilskotet på mjølk. Pyramiden for dei små og mellomstore er eit verkeleg lyspunkt i avtalen slik som han blei til slutt. Mitt spørsmål er eigentleg veldig konkret: Er det i samsvar med politikken til regjeringa? Det hadde vore gledeleg viss det var det. Og vil det bli lagt til grunn i komande forhandlingar, også for andre produksjonar?

Statsråd Jon Georg Dale []: Eg hadde ikkje hatt kreativitet til å kome på eit slikt tilskot. Det er det berre å erkjenne. Men kva er det som gjer at eg er i stand til å inngå ei avtale der det ligg inne? Jo, det handlar ganske enkelt om det som her vert definert som eit pyramidetilskot for små og mellomstore. Det er også eit tilskot som dei større mjølkebruka dreg med seg i produksjonen sin. Det er slik at ein ikkje får betaling for dei kyrne ein allereie har, og det betyr at dei terskelverdiane som vi i tilbodet frå staten peikte på var utfordringane, er vekk i den avtalen som no ligg til grunn for jordbruket.

Korleis eg har tenkt å innrette jordbrukspolitikken i komande jordbruksoppgjer, får først organisasjonane i jordbruket vite når eg legg fram tilbodet frå staten for neste år. Når eg har gjort det, vil også Stortinget, på same måten som alltid, verte orientert når eg leverer proposisjonen – forhåpentlegvis med utgangspunkt i at me har fått til ein avtale også neste år.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) []: En stadig større andel av Norges forskningsmidler kanaliseres gjennom EU-utlysninger. Kristelig Folkeparti mener det er viktig at Norge er med og påvirker prioriteringen, slik at også vi kan søke på FoU-midler innenfor økologisk produksjon og forbruk. Den EU-kommisjonsanerkjente teknologiplattformen TP Organics definerer FoU-behov innen økologisk produksjon og forbruk, og har spilt en viktig rolle ved utlysning av forskningsmidler. Flere land har etablert nasjonale TP Organics. Dette er en mulighet som også Norge kan benytte seg av: å opprette et FoU-forum som et nasjonalt TP Organics.

I Norge har vi Norsøk, som er et nasjonalt kompetansesenter for økologisk landbruk. Vil statsråden ta initiativ til å styrke Norsøks rolle ved å etablere et FoU-forum i Norge som skal arbeide med prioriteringer ved utlysning av forskningsmidler, både i Norge og i EU?

Statsråd Jon Georg Dale []: Eg har ikkje tenkt å binde meg til å gje enkeltoppdrag til enkeltaktørar heilt utanfor ei heilskapleg vurdering. Det gjeld også Norsøk, som er ein flink gjeng i min eigen heimeregion. Det hadde vore freistande å bevege seg dit, men eg trur ikkje det er slik vi bør opptre viss vi vil ha optimale resultat.

Resultat er eg derimot veldig oppteken av. Difor er også forskingsprofilen på dette i det opphavlege tilbodet frå staten til jordbruket i år betre enn det endelege resultatet, fordi vi har ønskt å prioritere det både gjennom EU-programmet og gjennom den forskinga som må til for å få til eit klimatilpassa jordbruk, for å få til meir teknologiutvikling i jordbruket og for å få inn nye idear som også bidreg til å styrkje berekrafta i matproduksjonen. Så at det er moglegheiter i komande år til å sjå på fleire innfallsvinklar til dette, når det gjeld både økoproduksjon og anna, i tråd med dei marknadsmoglegheitene som er i den norske marknaden, utelukkar eg på ingen måte.

Presidenten: Replikkordskiftet er avslutta.

Per-Gunnar Sveen (A) []: Jordbruket er viktig for landet vårt. Det å produsere nok og ikke minst trygg mat står sentralt i dette. Jordbruksavtalen er viktig som grunnlag for næringen, men skal også bidra til at jordbruket fyller sin rolle i et bredere samfunnsperspektiv. Hensynet til matsikkerhet, beredskap, sysselsetting og verdiskaping – ja, til et levende Norge i distriktene – er en viktig del av dette.

Bevisstheten rundt disse spørsmålene har blitt større i befolkningen – og selv om jeg ikke kan underbygge denne påstanden med statistiske tall her, er det i hvert fall den klare oppfatningen og følelsen jeg har. Det er bra, og det bidrar til å sette jordbruket høyere på den politiske dagsordenen.

Inngangen til årets oppgjør, med høy kostnadsvekst og manglende markedsbalanse i enkelte produksjoner, som svine-, saue- og lammekjøtt, gir utfordringer. Det er derfor også nødvendig at det tas grep for å sikre bedre balanse i markedet framover. Blant annet vil innstrammingen av konsesjonsreglene for svin være et bidrag. Det er viktig å få på plass – og med en tidsplan for implementering.

Ellers mener vi at avtalen, ved bl.a. tilskudd til arealer med driftsvansker og at det innføres et nytt tilskudd til små og mellomstore mjølkebruk, bidrar til i hvert fall å justere kurs fra tidligere oppgjør.

Arbeiderpartiet har for sin politikk laget en opptrappingsplan for trygg matproduksjon på norske ressurser. Klimatilpasning er en viktig del av dette, hvor bl.a. konkrete ting som grøfting, drenering, oppgradering av vannløp og tilrettelegging for investering i og fornying av korntørker og lagerkapasitet ved kornbrukene, samt satsing på forskning som gir kunnskap om valg av sorter av frukt, bær og korn som er best tilpasset til klimaet, er viktige tiltak. Det er bra at jordbruksavtalen prioriterer ulike virkemidler som skal bidra til en jordbruksutvikling i en mer miljøvennlig og klimavennlig retning.

Det er viktig å påpeke at jordbruksavtalen ikke virker i et vakuum, men i sammenheng med politiske føringer og vedtak som henger tett sammen med jordbruket. Jeg vil i den sammenheng påpeke viktigheten av et strengt jordvern og at en lykkes i å følge opp de begrensningene for omdisponering av jord som Stortinget har lagt.

Jeg vil også få påpeke, som allerede nevnt i debatten, at utfordringen med rovdyr er betydelig i flere områder av landet, ikke minst i mitt hjemfylke, Hedmark. Det er derfor svært viktig at rovdyr- og ulveforliket følges opp av regjeringen og statsråd Elvestuen.

Tone Wilhelmsen Trøen hadde her overtatt presidentplassen.

Solveig Sundbø Abrahamsen (H) []: Eg vil begynne med å takke bøndene i Noreg, som bidreg til at me som forbrukarar får trygg og variert mat av god kvalitet. Men landbruket bidreg òg til busetjing og næringsliv over heile landet og spelar ei viktig rolle for å vareta kulturlandskap og føre vidare tradisjonell kunnskap og kultur.

Det var med stor glede me fekk meldinga 16. mai om at årets vakraste eventyr, jordbruksforhandlingane mellom staten og jordbruket, ved Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag, enda med ei avtale. Det er gledeleg fordi Høgre er oppteke av å slutte opp om forhandlingsinstituttet. Det er gledeleg å få tilbakemeldingar frå bønder som er tilfredse og godt fornøgde med årets satsing i jordbruksoppgjeret.

I mitt heimfylke, Telemark, opplever eg at det er optimisme i landbruket. Det er spesielt flott at så mange unge viser interesse for næringa og vil investere i moderne gardsbruk. Telemark har eit stort potensial, med store areal og stor variasjon innan matproduksjon. Ei verdiskapingsanalyse – ein slags statusrapport for jordbruket i Telemark dei siste åra – som Fylkesmannen og Telemark Landbruksselskap la fram i fjor, viser at det ser positivt ut for landbruket. Det er god produksjon og mange som bidreg til sysselsetjing.

Eit vekst- og satsingsområde i Telemark har vore frukt. Gjennom prosjektet «Frukt i Fokus» har Telemark oppnådd geografisk vern – og spesialitetsmerke – for Telemarksepler, Telemarksplommer og Telemarksmoreller. Innan 2018 skal fruktdyrkarar i Telemark utvide arealet med 700 dekar. Det har i seg eit potensial til å auke produksjonen av konsumeple frå Telemark med 1 000 tonn innan 2022.

Jordbruksavtala er bra for Telemark. Bøndene har gjennom årets jordbruksavtale fått gjennomslag for særskilt tilskot til små og mellomstore bruk, noko som bøndene har uttrykt har vore eit viktig krav – likeins styrking av velferdsordningane, eige tilskot til drift i vanskeleg og bratt lende og satsing på dei produksjonane som det er store marknadsmoglegheiter for, som frukt, bær, grønt og korn. Samtidig er det uttrykt tilfredsheit med at det har blitt gjort viktige grep for å handtere overproduksjonen av spesielt sau og svin, men òg mjølk. Eit nasjonalt stølstilskot blir også innført, med 50 000 kr, som er veldig positivt.

Alt dette er med på å understreke at regjeringa meiner alvor når ein seier at ein ønskjer landbruk i heile landet, og at ein ser på bonden som sjølvstendig næringsdrivande, med moglegheiter og ansvar til å organisere drifta slik han eller ho sjølv best er tent med.

Geir Adelsten Iversen (Sp) []: I Finnmark er antallet gårdsbruk nå blitt så lavt at vi er bekymret for om bøndene som er igjen, klarer å opprettholde stor nok produksjon til å holde meieriene i Alta og Tana og slakteriet i Karasjok med volum i framtiden. Melkeproduksjonen er ryggraden i Finnmarks jordbruk. Cirka 95 gårder som produserer melk, er igjen. Det er flere som nå selger melkekvoter. Også i sauenæringen er det flere som slutter. Det nye tilskuddet som er innført for å styrke 15–30 kyrs melkebruk, er godt mottatt i Finnmark. Vi håper det vil få flere av de mellomstore brukene til å investere for framtiden. Det er viktig for å kunne ha et fagmiljø og for å kunne ha et service- og rådgivningsapparat i Finnmark.

Jeg vil nå ta opp en sak som er utrolig viktig å følge opp. I Finnmark opplever bøndene at veterinærkostnadene har økt, spesielt utenom ordinær vakttid. Veterinærene fakturerer bøndene for den tiden de bruker på kjøring, i tillegg til det de får dekket av ordningen med tilskudd til veterinære reiser. Dette slår svært urettferdig ut for dem som bor langt unna veterinærkontor. Vi har eksempler på bønder som har måttet betale 5 000 kr for å dekke kjøring, i tillegg til selve behandlingen, 800 kr, og utstyr, 2 kr. Vi vil ikke ende i en situasjon der hensynet til dyras velferd kan komme til å bli nedprioritert i distriktene, av økonomiske hensyn.

Det er et mål at vi skal ha et aktivt landbruk over hele landet. Da må også rammevilkårene sikre at vi kan oppfylle målet. Næringen noterer seg at potten til veterinære reiser er økt, men stiller seg tvilende til at det vil endre på den praksisen som er i ferd med å utvikle seg. Selvfølgelig må veterinærene sikres en inntekt som står i stil med deres utdannelse, også i distriktene, men dette må sikres via statlige ordninger. Hvis man virkelig ønsker et landbruk over hele landet, må dette følges opp med gode nok ordninger.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Årets jordbruksavtale er i strid med Stortingets enstemmige vedtak om inntektsmålet i fjorårets behandling, også når en tar hensyn til markedssituasjon og produktivitet. Regnet ut fra tallene i statens tilbud måtte inntektsramma ha vært over 1 320 mill. kr før vi kunne snakke om å redusere inntektsgapet med en eneste krone. Sånn ble det ikke. Ansvaret for dette ligger ene og alene på Kristelig Folkeparti, som avgjør flertallet i Stortinget, og som har gitt sin mening til kjenne for partene i vår. Men Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre vil noe som er langt verre for jordbrukets samfunnsoppdrag.

Jordbrukets samfunnsoppdrag er å fremme sjølforsyning av jordbruksmat. Jordbrukspolitikken skal utformes slik at dette blir realisert. Dagens sjølforsyning av jordbruksmat basert på norsk jord svekkes jevnt og sikkert fordi folketallet øker og arealene reduseres, samtidig som avlingsnivået er om lag uendret. Sjølforsyningen er nå på om lag på 40 pst. Nå har vi om lag 1,5 dekar fulldyrket jord per innbygger. I år 2000 var det 2 dekar per innbygger. Konsekvensen av dagens jordbrukspolitikk er at vi fjerner oss fra samfunnsoppdraget. Norge gror igjen.

I tillegg fører dagens jordbrukspolitikk til større sårbarhet for ungdommene som går inn i næringen. Hvorfor? Jo, gjelda øker radikalt. Næringen har nå 65 mrd. kr i gjeld. En realrentekostnad på 1,15 pst., som er beregnet i år, gir 750 mill. kr i økt kostnad bare i dette jordbruksoppgjøret. Hva skjer dersom renten øker med 3 pst.?

Statsbevilgningene til stordrift er ekstremt høye. Når folk flest blir klar over nivået, blir det en kritisk debatt. EUs forslag til langtidsbudsjett innebærer et tak på 950 000 kr i bevilgning per bruk, et langt lavere beløp enn det som gis til stordrift i Norge. Det er til ettertanke. Bevilgningene til stordrift vil måtte bli redusert.

Det er overproduksjon av kjøtt. For stor produksjonsstimulans skjer i dag gjennom billig import av korn og soya. Det vil presse markedsprisene nedover. Dess mer en produserer, dess større tap. Det er allerede dramatisk for sau og lam – minus 10 kr per kilo er ikke overraskende, men helt logisk. Det er mange tiltak som må til. Vi må lære bl.a. av kriseforliket i 1935, hvor økt kraftfôrpris var et viktig tiltak for å få markedet i balanse.

Hvorfor fjerner norsk jordbruk seg fra samfunnsoppdraget og gir økt sårbarhet? Jo, regjeringas forbilde er dansk jordbruk med billigst mulig mat, et jordbruk i Danmark som er i økonomisk, økologisk og sosial krise. Nå må vi heve blikket, få ny inspirasjon og se til Sveits. Vi må bruke jorda opp til breen, ha dyra ute på beite, utvikle ny, moderne teknologi tilpasset landet og foredle særpreget naturlig mat som gir trygghet. Vi har mye å lære av Sveits i utformingen av en nødvendig ny jordbrukspolitikk. Jeg vil berømme ungdommene i Alliansen ny landbrukspolitikk, som engasjerer seg, setter seg inn i forholdene og tar kraftig til motmæle mot dagens kurs. Det er oppløftende.

Presidenten: Presidenten vil gjøre oppmerksom på en ny, endret dagsorden. Det blir en ny sak, sak nr. 14, etter sak nr. 13 i dag. Sak nr. 14 blir redegjørelse av justis-, beredskaps- og innvandringsministeren om midlertidig bevæpning av enkelte politipatruljer i Oslo. Det vil bli foreslått debatt umiddelbart etter redegjørelsen.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Jeg vil som andre starte med i gi honnør til partene, Norges Bondelag, Norsk Bonde- og Småbrukarlag og regjeringen, for at det ble en jordbruksavtale i år. Partene har strukket seg for å få dette til, og det er bra.

På Telemarks vegne er jeg spesielt glad for at jordbruket fikk gjennomslag for flere prioriteringer som er gode for landbruket i nettopp Telemark. Jeg vil spesielt nevne økningen i arealtilskudd for frukt og økningen i distriktstilskudd for den samme produksjonen, for det passer svært godt for et fylke som produserer hvert fjerde eple her i landet. Denne prioriteringen inspirerer nok veldig til fortsatt satsing i en produksjon hvor det absolutt er rom for større volum.

Jeg er også svært glad for at jordbruket har fått gjennomslag for en tilskuddsordning for mindre og mellomstore melkebruk. Den type bruk er det fortsatt en del igjen av i Telemark, og dette tilskuddet er et godt bidrag til den brukstypen.

Det er likevel et faktum at det er et stykke igjen til inntektsgapet mellom jordbruket og andre grupper er tettet. Inntektsgapet er både alvorlig med tanke på å få dem som er bønder i dag, til å fortsette å være det, og det er ikke minst alvorlig med tanke på rekrutteringen til næringen. Det hjelper liksom lite å snakke om prosentvis lik vekst i inntekt når utgangspunktet for prosentregningen er så forskjellig. Tallene for jordbruket viser en mulighet for inntektsvekst på 11 700 kr per årsverk, mens andre grupper har en lønnsvekst for inneværende år på 19 300 kr. Senterpartiet mener denne utviklingen er svært uheldig, og at det er en utvikling som bare ikke kan fortsette.

Overproduksjon er en svøpe for bonden. Slik har det vært, og slik vil det være. Overproduksjon er unektelig uheldig for omdømmet til næringen, men først og fremst er det uheldig fordi overproduksjon fratar bonden en mulighet for inntekt som er reell, under forutsetning om markedsbalanse. Det er bonden og næringen som har ansvaret for at den totale produksjonen matcher avsetningsmulighetene i det norske markedet. Det er altså bonden som må bære kostnadene ved overproduksjonen. For at næringen skal ha muligheter til å avstemme produksjonen til avsetningsmulighet, må den ha tilgang til hensiktsmessige og treffsikre reguleringsverktøy. Det er sterkt å beklage at regjeringen har vært lite villig til å gi landbruket den muligheten.

Vi i Senterpartiet er fullstendig klar over at standpunktet her er sterkt ideologisk fundert, men uviljen fra regjeringen er imidlertid like beklagelig. Heldigvis er vi i år vitne til en viss endring fra regjeringens side ved at jordbruket har fått gjennomslag for å utrede flere markeds- og produksjonsreguleringstiltak i svinenæringen. Det er på høy tid. Vi har en klar forventning om at regjeringen følger opp dette utredningsarbeidet på en konstruktiv måte, og at arbeidet munner ut i forslag til effektive tiltak. Det forventes selvfølgelig også at næringen selv går inn i det arbeidet konstruktivt. Det blir vanskelig, men det er viktig.

Margret Hagerup (H) []: Vi lever i et langstrakt land hvor vi produserer mat av aller høyeste kvalitet. Men det er våtere, kaldere, brattere og mer avsides hos oss enn i mange andre land, og sesongen i fjor sitter igjen som et blekt minne om hvordan naturen kan stikke kjepper i hjulene for landbruket.

Landbruket er en viktig bidragsyter til den største fastlandsindustrien vi har. Det handler om fellesskap og kultur. Det handler om næringspolitikk og verdiskaping. Jeg liker å snakke om matpolitikk.

For det handler om melken vi får på butikken, og alt som skjer både før og etter at den havner der. Det handler om å ivareta kulturlandskapet, om turisme og om trygg norsk mat. Denne uken gikk en kokk fra Norge til topps i EM i Bocuse d’Or. Det er fantastisk!

Norge er en sterk merkevare. Vi har en av de reneste matproduksjonene i verden og bruker lite antibiotika og sprøytemidler. Våre produkter er ettertraktet. Går man på restaurant i London, kan man kjøpe flaskevann fra Voss. Kaffebrygging har vært populært lenge, ølbrygging kommer etter. Fermentering av mat har vært stort det siste året, og interessen for mat øker. Folk anlegger kjøkkenhager igjen, og det første andelslandbruket så dagens lys på Jæren dette året. Eplesaft på flasker har fått sin renessanse.

Det handler om entusiasme og nysgjerrighet. Det handler om kunnskap og læring. Det handler om at vi vil ha en opplevelse rundt maten. Mat er definitivt hot!

I USA er chilien blitt den nye ketchupen. En arkitekt og en musiker i Stavanger tok kontakt med Kåre Wiig på Miljøgartneriet og lurte på om ikke han kunne dyrke habanero, slik at de kunne lage egen tabascosaus. De hadde smakt en i Berlin og ville prøve å lage en som var enda bedre. Sausen selger godt, med god profilering via sosiale medier. Treffer man riktig kokk via Instagram, kan man få uvurderlig markedsføring. Denne trenden blir sterkere. Vi vil ha lokalmat. Vi vil ha kvalitet. Nyt Norge og ordningen rundt Matmerk viser betydningen av dette. Vi må bygge videre på merkevaren vår, norsk mat, og framsnakke matpolitikken.

Matpolitikk kan være mangfoldig, men den viktigste nerven i matpolitikken er et levende landbruk i hele landet.

Det er nå nødvendig å jobbe for lavere produksjonskostnader, effektiv bruk av teknologi, produktivitetsøkning og bedre markedstilpasning. Jordbruket må samtidig utnytte sine fortrinn innen kvalitet, mattrygghet, lav antibiotikabruk, god plante- og dyrehelse og nærhet til forbrukerne for å styrke konkurransekraften.

Høyre vil fortsette å bidra til et mer lønnsomt og framtidsrettet jordbruk i hele landet, gjennom å redusere avhengigheten av offentlig støtte. Årets jordbruksoppgjør har vært et viktig skritt i denne retningen, og vi er glade for at partene kom til enighet.

Vi heier på den norske bonden!

Siv Mossleth (Sp) []: Under årets jordbruksforhandlinger har faglagene forhandlet fram gjennomsnittlig noe høyere inntekter til bøndene. Dessverre har de ikke greid å oppnå kronemessig lik inntektsutvikling som andre grupper. Det er derfor all grunn til å beklage at gårdbrukerne igjen blir hengende etter inntektsmessig, til tross for Stortingets vedtak om inntektsutjevning. Men det må være krevende å forhandle med en landbruks- og matminister som har et helt annet syn på hvordan landbruket bør utvikles framover, enn hva eksempelvis faglagene i Nordland har.

Matjord i Norge er en veldig knapp og ikke fornybar ressurs. I Norge er det bare 3 pst. av arealet som er dyrket, og i Nordland drar vi ned statistikken. Vi har bare 1,5 pst. fulldyrket areal. Hvis vi skal sammenligne litt med andre land for å se hvor alvorlig det er når vi bygger ned landbruket og får mindre areal i drift, som vi har i mange områder i nord: Sverige har 7 pst. dyrket mark. USA har hele 45 pst., Danmark 62 pst. og Storbritannia 71 pst. dyrket mark. Så det er utrolig viktig at vi gjør det vi kan for å bruke den jorda vi har, og gjerne få mer matjord i Norge. Nok mat, trygg mat, kortreist mat og god mat er en viktig del av vår livskvalitet, vår sikkerhet og vår beredskap.

Men forhandlingene har gitt gjennomslag for noen prinsipper om markedsbalansering, som kan bli viktig for landbrukspolitikken framover. Frisleppet i 2014 har jo gjort det tvingende nødvendig å ta noen grep.

Gjennomslaget for et strukturtilskudd for melkeproduksjonsbruk er etterlengtet, og jeg håper dette tilskuddet kan bidra til fortsatt opprettholdelse av små og mellomstore melkebruk i hele landet. Innføringen av strukturtilskuddet er et sterkt signal fra faglagene om at de vil ha også mindre melkebruk med videre. De er fortsatt ryggraden i melkeproduksjonen også i Nordland. Det er også bra at økningen i bunnfradraget som var foreslått i statens tilbud, ble stoppet. Bedre velferdsordninger og tilskudd til veterinære reiser teller også som gode plusspoeng.

Men det er bare å beklage igjen at inntektsgapet målt i kroner er økt, ikke tettet. Rammene var trange, så jeg skjønner et begrep jeg hørte fra en tillitsvalgt gårdbruker: Hun var påtvunget fornøyd på grunn av at lik kronemessig inntektsutvikling ikke er nådd.

Elin Rodum Agdestein (H) []: Det har vært veldig mange tilbakemeldinger fra fornøyde enkeltbønder og fra organisasjonene lokalt oppe hos meg i Trøndelag etter årets jordbruksoppgjør. Avtalen kom på plass etter en god prosess. At det skjedde i regi av partene selv, er gledelig, og det styrker forhandlingsinstituttet.

Høyre har lansert sitt landbruksnettverk i dag. Felles for oss er at landbruket betyr mye for sysselsetting og verdiskaping i våre hjemfylker. Vi vil framsnakke bonden og det norske landbruket.

Jeg vil slå et slag for den optimistiske, innovative, hardtarbeidende og effektive trønderbonden i dag. Trøndelag er en av de ledende landbruksregionene i landet. 20 pst. av sysselsettingen er knyttet til landbruket. I gamle Nord-Trøndelag var hele ett av fem årsverk direkte knyttet til primærproduksjon, og hvert av dem genererte tre i ringvirkning i sekundær- og tertiærnæringene. Trøndelag står for 20 pst. av matproduksjonen i Norge og har kapasitet til å øke den med 1,5 pst. Det produseres melk tilsvarende forbruket til 1,9 millioner nordmenn, og melkeproduksjonen er en komplett verdikjede. Vi har Norges største svineslakteri, og – som om ikke det var nok – hver femte kylling er en trønder. Man kan trygt si at landbruket preger hele trøndersamfunnet.

Norsk landbruks fortrinn er ren natur, rent fôr, lavt smittepress, friske besetninger og lav bruk av antibiotika. Norsk landbruk produserer ren, trygg høykvalitetsmat som et kjøpesterkt marked etterspør. Vi må fortsette å stimulere til økt foredling av lokalmat i et marked som er i sterk vekst. Sporbarhet og bærekraftig produksjon etterspørres. La oss gripe de mulighetene. Målet må være økt eksport av norsk mat til nye markeder. Potensialet er stort. TV 2 viste nylig et innslag om fenalår på franske kjøkkenbord. Norsk tradisjonsmat gjør altså suksess i gourmetnasjonen Frankrike.

I dag har vi i landbruksnettverket vist fram eksempler på noe av den fantastiske maten som produseres i våre hjemfylker. Det skapes ny virksomhet og nye produkter basert på gårdens historie, kompetanse og ressursgrunnlag. Trøndelag er lokalmatregion nr. 1, og det er vi stolte av, f.eks. pioneren Den Gylne Omvei på Inderøy, der en rekke produsenter av lokalmat har gått sammen om felles merkevare og markedsføring. Frosta har blitt halve Norges kjøkkenhage. At frukt, grønnsaker, bær og potet er blant vinnerne i årets oppgjør, gleder ikke bare folk på Frosta, men hele regionen Trøndelag. Vi har en rekke mikrobryggerier, små gründerbedrifter, som jubler over avgiftskutt i revidert nasjonalbudsjett. Samtidig utvikles nye reiselivsprodukter, destinasjoner basert på lokale fortrinn, og kulturlandskapet holdes i hevd.

Dette er bare noen eksempler på hvorfor Høyre heier på landbruket. Jeg er optimist på vegne av landbrukets framtid i hele landet.

André N. Skjelstad (V) []: Jeg håper at landbruket legger merke til at regjeringens representanter framsnakker norsk landbruk på en veldig god måte i denne salen i dag. Det er også gledelig, for noen av oss husker ganske godt de sterke reguleringene som var på 1990-tallet, og at det da var lite framsnakking av norsk landbruk, heller ikke spesielt av næringen selv. Jeg er også en del av den næringen og hørte definitivt at det ikke var det den gangen.

Jeg tror at det ligger mange muligheter framover for norsk landbruk. Norsk sjømat- og fiskerinæring er viktige framtidsnæringer som bør vise at norsk jordbruk har et lignende potensial, som ikke er utnyttet. Jeg ønsker at vi har en næring som ikke stagnerer, og jeg ønsker at vi nå begynner å se på det som ligger av muligheter og posisjonere oss deretter, også innenfor det internasjonale. Vi er nødt til åpent å diskutere hvordan vi best mulig legger til rette for norsk jordbruk og næringsmiddelindustri framover, så de kan få en positiv utvikling. For det som framkommer av det en hører fra en del representanter i denne sal, ikke minst fra Senterpartiet, er at man på mange måter ønsker å regulere så vi er nødt til å ta ned produksjonen. Det betyr at dette vil bli enda mer regulert. Jeg tror vi er nødt til også å se på mulighetene som ligger i markedet utenfor Norge. Vi er nødt til å dyrke de styrkene som vi har, som flere har tatt til orde for i dag, som nettopp er ren mat, trygg mat, sporbarhet og det som ligger i det. Det er noen muligheter som helt klart ligger der.

Så er jeg tydelig på at Venstre mener at vi skal ha et sterkt importvern. Det er særdeles viktig for det landbruket som skal være nasjonalt. Hvis vi nå går i den fellen at vi ikke ser på de mulighetene som ligger utenfor landegrensene, og spesielt i det asiatiske markedet, tror jeg dette på mange måter vil bli en form for «kannibalisering». Her tror jeg at vi nå er nødt til å bevege oss. Marked er viktig, vi kan ikke regulere oss bort fra det.

Sentralisering er også nevnt i debatten tidligere i dag. Ja, vi som har fulgt med i denne debatten de senere årene, må jo spørre om noen har fått med seg de kampene som har vært i denne salen om kanaliseringspolitikken, som i hovedtrekk dreier seg om sentralisering, som fra fjoråret, da enkelte ønsket vesentlig bedre muligheter til i sonene 1–3 å drive grasbasert versus korn, som vi har vært tydelig for i det flertallet som ligger inne mot regjeringen. Det tror jeg også er særs viktig å ta med seg.

Ingunn Foss (H) []: Norsk landbrukspolitikk har fire overordnede mål. Det er matsikkerhet, landbruk over hele landet, økt verdiskaping og et bærekraftig landbruk med lavere utslipp av klimagasser. I tillegg skal vi redusere inntektsgapet. Det er en jobb som staten og bøndene har sammen. Bøndene tar sitt ansvar med produktivitetsutvikling og tilpasning, og staten legger til rette med rammer for dette.

Men når en hører på deler av opposisjonen, kan en jo tro at denne avtalen bommer fullstendig på disse målene. Det er i tilfelle underlig at faglagene med åpne øyne skulle ha gått inn i en avtale som ikke bygger opp om målsettingene. Det har de heller ikke gjort. Som jeg nevnte i mitt første innlegg, kommenterte min nabo, Karl Petter Vintland, avtalen til meg på følgende måte: Jeg er kjempefornøyd! Nå er jo vi sørlendinger kjent for å være litt mer avdempet og beskjedne. Jeg prøvde meg litt på min kollega fra Bergen, og han sa: Ja, hadde jeg skullet si det, hadde jeg sagt: Det er kanon, kjempefantastisk, legendarisk, historisk, det er bedre enn skillingsboller!

På sørlandsk sier en at dette er en god avtale. Bondelaget mener det, Norsk Bonde- og Småbrukarlag mener det, samvirkebedriftene mener det, de små bøndene mener det, de store bøndene mener det. La meg oppsummere: Dette er den største overføringsøkningen på lang, lang tid. For det første: Den øker matsikkerheten ved å bedre bøndenes inntektsmuligheter. For det andre: Den sikrer landbruk over hele landet, bl.a. ved å bedre støtten til mindre melkebruk, som er selve ryggraden i landbruket i mange distrikter. For det tredje: Den øker verdiskapingen gjennom bedre markedstilpasning, bl.a. ved å gi nye verktøy. For det fjerde: Den bedrer bærekraften og reduserer klimaavtrykket ved å vektlegge nye klimatiltak. Til sist: Den vil, sammen med summen av de tidligere oppgjørene som denne regjeringen har styrt under, gi en bedre inntektsutvikling for bøndene enn for samfunnet ellers.

I dette oppgjøret er partene enige om at

«det er en utfordrende markedssituasjon for flere husdyrproduksjoner, og at forutsetningen for jordbrukets inntektsmål for tiden ikke er oppfylt, og at forbedring av markedsbalansen er avgjørende for en god inntektsutvikling».

Netto inntekt kan ikke vedtas i oppgjør. Oppgjøret legger rammer for inntektsdannelsen, og resultatene følger utviklingen i markedene, kostnadsutvikling og en rekke andre beslutninger som den enkelte bonde som selvstendig næringsdrivende tar på sine gårdsbruk hver eneste dag.

Emilie Enger Mehl (Sp) []: Utmarka er en av våre viktigste ressurser for å øke matproduksjonen i Norge. Vi har lang tradisjon for beitebruk og setring. Bruk av skog- og fjellområder som fôrgrunnlag er bra for dyrevelferden og ressursutnyttelsen, og mange bønder er helt avhengig av å kunne sende dyrene sine på beite om sommeren. Men i store deler av Norge er det nå svært krevende å utnytte utmarksbeitet på grunn av et uholdbart høyt rovdyrtrykk. I Hedmark er populasjonen av ulv langt høyere enn Stortingets vedtatte bestandsmål, noe bøndene smertelig får erfare når de gang etter gang finner dyr som er tatt av ulv.

Status er i dag, torsdag morgen: Minst 18 lam er tatt av ulv i Tynset og Tolga de siste dagene. Det er utenfor ulvesonen. Minst 30 dyr er tatt i Sølendalen og i Rendalen. Det er også utenfor ulvesonen.

Beitesesongen er så vidt i gang. Det kommer til å bli flere angrep. Det er all grunn til å frykte et nytt blodbad, slik vi har sett tidligere somre. Når vi får de endelige tapstallene etter endt beitesesong, kan vi si at dette var en varslet massakre, for både landbruksminister Dale og miljøminister Elvestuen har fått kraftige advarsler og vet godt hva som er i ferd med å skje, men velger likevel å ikke foreta seg noe som helst.

Beitelag i de områdene som nå opplever ulveangrep, søkte først om fellingstillatelse på ulv allerede 26. april, da det ble observert en ulv i Teldalen, men Miljødirektoratet avslo og viste bl.a. til at det var lenge til beiteslipp, og at man ikke ønsket å risikere felling av genetisk viktig ulv. Samtidig får miljøministeren seg til å hevde at han legger opp til effektive uttak og forebygging av rovdyrskader. Det står ikke i samsvar med den politikken regjeringen utøver i praksis.

Stortinget har lagt tydelig til grunn at ulvesonen ikke skal være et ulvereservat. Likevel argumenterer Ola Elvestuen for at sonen skal være et fristed for rovdyr. Likevel er det nå innstilt på at det ikke skal tas ut ulv innenfor ulvesonen i vinterens lisensjakt. Det er ikke i tråd med Stortingets vedtak. Stortinget har også vedtatt et klart bestandsmål på 4–6 ynglinger av ulv per år. Etter uttak av ulv i vinter har vi nå fortsatt 8,5 ynglinger. For hver dag som går hvor denne situasjonen får fortsette, er regjeringens politikk i strid med Stortingets vedtak.

Det er til å bli kraftig provosert av at Dale, som hevder han er for mer utmark, sitter i Politisk kvarter og snakker om det, mens Elvestuens politikk, regjeringens politikk, nemlig mest mulig ulv, får herje fritt i norske skoger og fjellområder. Jeg vil be Dale svare Stortinget på om han synes Elvestuens rovdyrpolitikk er akseptabel, og hvis ikke, hvordan regjeringen vil sørge for at det blir gitt tillatelse til å felle ulv, slik at vi kommer innenfor Stortingets vedtatte bestandsmål.

Marianne Synnes (H) []: Vi er svært tilfreds med at jordbrukets organisasjoner og staten kom til enighet om jordbruksoppgjøret for 2018. Vi vil ha norsk mat på norske bord, og et av de viktigste argumentene for norsk mat er å ha kontroll med matsikkerheten.

Verdens helseorganisasjon slo i 2012 fast at antibiotikaresistens er en av de største helsetruslene verden står overfor. Samtidig ser vi en stagnasjon i utviklingen av nye antimikrobielle legemidler. Konsekvensen kan bli at de mildeste infeksjonene i framtiden kan bli dødelige, og personer med redusert immunforsvar, som kreftpasienter eller nyfødte, blir spesielt utsatt. Antibiotikaresistente bakterier tar livet av 25 000 mennesker i Europa hvert år. Kunnskap om hva som fremmer antibiotikaresistens, er viktig. Regjeringen vedtok i 2015 en nasjonal strategi mot antibiotikaresistens med overordnet mål om å redusere den totale bruken av antibiotika, bidra til riktigere bruk og øke kunnskapen om hva som driver utvikling og spredning av resistens.

Fra 2012 ser man en reduksjon i det humane totalforbruket på 13 pst. Derimot ser vi økt bruk av bredspektrede midler. Å bruke bredspektret antibiotika for sikkerhets skyld er som å skyte spurv med kanoner. Det kan øke seleksjonen av resistente mikrober ved at normalfloraen fortrenges. Det krever økt bevissthet i helsesektoren og blant folk flest.

Landbruket har tatt utfordringen på alvor. Norsk landbruk har den laveste bruken av antibiotika i landbruket i hele Europa. Dyktige, ansvarsbevisste bønder og veterinærer og et godt samarbeid mellom næringen og myndighetene er avgjørende faktorer for den gode situasjonen i Norge. Men vi må ikke hvile.

Som oppfølging av regjeringens nasjonale strategi mot antibiotikaresistens for perioden 2015–2020 ble det i 2016 laget en egen handlingsplan med tiltak mot antibiotikaresistens i landbruket. Viktige sektormål for landbruket er å redusere forbruket av antibiotika til produksjonsdyr med 10 pst. innen 2020 og hindre at den resistente bakterien LA-MRSA etableres i norsk svinehold. Kampen mot antibiotikaresistens står også høyt på Nordisk ministerråds prioriteringsliste. De nordiske ministrene med ansvar for helse, mat og landbruk ble i 2017 enige om å danne en felles front for å løse viktige problemstillinger knyttet til nettopp antibiotikaresistens.

Norge skal være en pådriver i internasjonalt arbeid for å styrke tilgang, ansvarlig bruk og utvikling av nye antibiotika, vaksiner og bedre diagnostiske hjelpemidler og trapper nå opp forskningsinnsatsen mot antibiotikaresistens. Bare gjennom økt innsats, bevissthet og internasjonalt samarbeid kan vi begrense forekomsten av antibiotikaresistens.

Kårstein Eidem Løvaas (H) []: Jeg har moret meg litt i forkant med å prøve å gjette hvem som først ville skylde på været for at det gikk godt i norsk landbruk. Jeg må innrømme at jeg ikke trodde det var Arbeiderpartiets representant som skulle stikke av med den seieren, men gratulerer. Det betyr vel også at skulle det eventuelt gå dårlig, er det kanskje været man kan skylde på da også. Jeg håper vi i hovedsak kan diskutere politikk og ikke vær.

Senterpartiet og SV harselerte begge på ulike måter over matematikkunnskapene til Høyres representanter – at man måtte finne frem kalkulatoren, og at vi åpenbart ikke kunne prosentregning, fordi en prosentvis økning aldri kunne tette gapet. Jeg vil ikke harselere over mine medrepresentanters manglende matematikkunnskaper, men selvfølgelig vil en prosentvis økning kunne tette et gap. Gitt at en prosentvis økning er høyere enn de øvrige økningene, vil den over tid tette et gap. Skulle man dra det videre, kan man si at i kroner er f.eks. 33 000 kr 10 pst. av 330 000 kr. Så prosent vil det være uansett.

Grunnen til at jeg ba om ordet, er at jeg i replikkvekslingen spurte Senterpartiets representant, Pollestad, om han opprettholdt at statens tilbud var et angrep på norsk matproduksjon. Det gjorde han, og han gjentok det og forsterket det. Jeg synes det er rart. I samtlige av årene 2005–2013, da ministerne i Landbruksdepartementet het Riis-Johansen, Brekk og Vedum, og alle var fra Senterpartiet, var avstanden mellom kravet og tilbudet mye større enn i år. Den gangen var det ikke snakk om noe angrep på norsk matproduksjon. De samme årene var avstanden mellom tilbudet og resultatet mye, mye større. Den har ikke vært mindre siden 2005 – jo, den var mindre i 2012, men det tror jeg er et år Senterpartiet har revet ut av kalenderen sin.

Så er angrepet slått tilbake, får vi vite, og vi har kunnet lære hva prisen på et angrep er. Det er 100 mill. kr, eller hvis vi skal bruke prosentregning: 10 pst. Rammen gikk fra 1 mrd. kr til 1,1 mrd. kr, og dermed er angrepet slått tilbake. Jeg synes det eneste angrepet som er blitt presentert her, er angrepet på sunt bondevett, for: Organisasjonene er fornøyde, og bøndene er fornøyde. Tilbakemeldingene fra dem jeg snakker med i mitt fylke Vestfold, et godt jordbruksfylke, er at man er rimelig godt fornøyd med avtalen. Avtalen er skrevet under av bøndenes organisasjoner, og det er synd at representanten fra Senterpartiet ikke kan si at det var å ta for hardt i å kalle det et angrep på norsk matproduksjon, når vi ser hvordan resultatet ble, og at det ligger nærmere tilbudet enn noen av gangene under den rød-grønne regjeringen.

Torill Eidsheim (H) []: I min region Nordhordland består det typiske gardsbruket av ein teig her og ein teig der, med spreidde utmarksbeite, nokre skogteigar og om ein er heldig eit par fine bøar som er eigna for slått. Det er desse gardane som dannar historia vår, som har danna grunnlaget for busetnad og som òg har gitt oss særpreget vårt og mange av tradisjonane våre.

Tveiten bær og gardsprodukter er eit godt eksempel på ein slik liten vestlandsgard der utfordringane òg gir moglegheiter – gitt kreativitet og pågangsmot.

Ein fruktgard i Nordhordland har ikkje 75 mål og 170 plukkarar. Her var utgangspunktet eit sauehald som ville ha kravd store investeringar for å auke dyrehaldet. Bonden trengte ei tilleggsnæring. Bær, bakeri og gardsbutikk vart løysinga som på sikt vil kunne opne for å investere i nødvendige driftsbygningar og utvide dyrehaldet når det er ønskjeleg.

Vi må ta vare på det unike ved norsk matproduksjon. Samtidig er det behov for tilpassingar. Som sjølvstendig næringsdrivande må det liggje føre både moglegheiter til og ansvar for å organisere drifta på ein slik måte som bonden sjølv er best tent med. Vi må forandre for å bevare, og difor ønskjer vi å fortsetje moderniseringa for å skape eit levedyktig jordbruk som legg til rette for auka matproduksjon og lønsam drift i heile landet.

Vi ser at investeringstakta aukar, investeringsveksten er større enn i andre næringar, talet på nedlagde bruk minkar, og jordvernet er styrkt – dette i tillegg til satsing på skog og skognæring.

Eg ser på vestlandsbonden som kanskje den mest kreative, for det har naturgitte forhold kravd. Eg trur at dette oppgjeret gir grunn for optimisme og framtidstru for landbruket òg i vest.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: I tillegg til å heve blikket og se til Sveits må vi også ta et oppgjør til. Det er et oppgjør med den produksjonsaktivismekulturen som nå er toneangivende blant ungdom som såkalt satser for framtida. Hvorfor? Jo, produksjonsaktivismen gir overproduksjon og fallende inntekter. Dette er ikke noe nytt. I Norges Bondelags anerkjente dokument om jamstilling heter det at en fortsatt betingelsesløs produksjonsaktivisme litt om senn vil gjøre jordbruket om til en økonomisk slagmark.

Vi må derfor få vekk stimulansen til denne produksjonsaktivismen, og dette er ikke bare Stortingets ansvar, det er ikke minst næringens.

Regjeringa og Kristelig Folkeparti har merknader om et nytt inntektsmål i år. De vil

«presisere at inntektsmålet er et mål for utvikling av inntekt og ikke et nivåmål for inntekt».

Jeg vil bare presisere at for Senterpartiet er dette et brudd med det jamstillingsmålet mellom jordbruksarbeid og annet arbeid som vi har hatt helt fra dannelsen av partiet i 1920. Jamstillingsmålet har hele tida vært knyttet til inntektsnivå, kroner per årsverk arbeid i jordbruket kontra inntekt for annet arbeid per årsverk. Det er et faktum: Regjeringa og Kristelig Folkeparti vil ikke lenger sammenligne på nivå. Det kommer til å skape debatt framover, og jeg gleder meg til den debatten.

Totalkalkylen er i dag grunnlagsmaterialet for Budsjettnemndas innstillinger, jf. det som kommer fra Teknisk beregningsutvalg. Regjeringa sier at etter statens mening kan ikke dette materialet brukes til å si noen ting om inntektsnivå, og nå skal vi altså heller ikke ha inntektsnivå i inntektsmålsettinga.

Bare for å oppsummere: Jamstilling av jordbruksarbeid med annet arbeid er knyttet til inntekt per årsverk, knyttet til nivå. Hvert års forhandlinger gjelder endringer, gjelder utvikling, men det er nivået som er det sentrale. Hvis det er vanskelig med regjeringas materiale, kan jeg gi et råd. Da kan en se hen til driftsgranskingene, utvikle driftsgranskingene og få tilstrekkelig bredde på materialet med produksjoner, områder og størrelser, og så få fram hvor mye det utgjør i forhold til årsverk, og da danne et inntektsgrunnlag i snitt kroner per årsverk – og i driftsgranskingene få fram et rett nivå i inntekt for rasjonelt drevne bruk. Da kan vi være tilbake til utgangspunktet med Håkon Five med driftsgranskingene i 1911, 107 år tilbake i tid.

Dette er en viktig debatt, men vi kommer ikke utenom nivået, og dette er en tilsnikelse som regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti nå prøver å få inn i forhandlingene. Det må tas fatt i på bredt plan.

Guro Angell Gimse (H) []: Høy kostnadsvekst, overproduksjon og markedsubalanse gjorde inngangen til årets jordbruksforhandlinger mer krevende enn på lenge. Det var derfor spesielt gledelig å konstatere at partene kom til enighet og signerte en jordbruksavtale den 16. mai. Avtalen ivaretar Stortingets overordnede målsettinger i landbruket og styrker norsk matproduksjon med aktiv bruk av hele landets ressurser.

Å bygge på de globale bærekraftsmålene innbefatter også økologisk matproduksjon. Men flere synes å ha en lavere bevissthet knyttet til hva dette egentlig er og hvor utfordringene ligger. Så det er veldig bra at vi nå får en økologisk strategi.

I dag er etterspørselen etter økologisk produsert mat veldig høy, men sannsynligvis dekkes mye av denne etterspørselen av import. Likevel ser vi at det er en del aktører som greier seg bra i markedet gjennom god markedsføring av produktene. Fra egen region kan jeg nevne Rørosmeieriet som et veldig godt eksempel.

Så er det viktig å få dokumentert hvorvidt den økte omsetningen dekkes av import, og vi skal nå få en bedre statistikk på dette.

En av målsettingene for økologisk matproduksjon er å bidra som spydspiss for økt dyrevelferd, god plantehelse og styrket omdømme til norsk mat. Selv om vi scorer høyt på disse faktorene i norsk matproduksjon i dag, trenger vi noen som driver oss framover. Og jeg mener at norsk økologisk matproduksjon har åpenbare markedsmuligheter. Vi vet at laksenæringen eksporterer nesten 16 000 tonn økologisk laks til verdensmarkedet årlig. Det viser at norsk matproduksjon kan lykkes med eksport.

Mat som kan selges med merverdi, enten det gjelder kultur, historie, etikk eller dyrevelferd, bør kunne ha et fortrinn på et mangfoldig og voksende verdensmarked. Her må vi våge å tro og tørre å satse og bidra til å legge rammevilkårene best mulig til rette.

Statsråd Jon Georg Dale []: Som så mange gonger før endar mykje av den jordbrukspolitiske debatten opp i inntektsmålsdiskusjonar. Eg har lyst til å gje honnør til jordbruksorganisasjonane for at dei i årets jordbruksavtale viser at det er mogleg å inngå ein avtale der ein ikkje einsidig forfølgjer inntektsmålet som det einaste saliggjerande i jordbrukspolitikken. Det er ganske viktig, for ei einsidig forfølging av inntektsmålet, slik enkeltrepresentantar har teke til orde for her i dag, ville ikkje løyse utfordringane i jordbruket, det ville snarare forsterke dei.

Om vi ser utviklinga frå 2015 til 2017, er det altså slik at marknadsinntektene i jordbruket er reduserte med i storleiken 1,4 mrd. kr. Det betyr at dei auka overføringane som Stortinget ville ha gjeve jordbruket dei siste åra, er etne opp av sviktande marknadsinntekter. Det betyr at det må vere ein balanse i total stimulans, og at det kan vere betre for bonden at ein lèt vere å tilføre pengar over jordbruksavtalen enn at ein tilfører for mykje.

Det er ein diskusjon som Stortinget òg bør ta, for det er heilt rett som representanten Lundteigen no har observert, at det er eit fleirtal som presiserer korleis inntektsmålet skal forståast i denne innstillinga. Det er ganske viktig fordi det tek inn over seg den faktiske situasjonen som jordbruket har vore i.

Det er slik at ein 2 pst. overproduksjon, om vi kallar det det, i saue- og småfemarknaden resulterer i svikt i engrosprisen på 25 pst. Det hjelper altså ikkje å tilføre meir i overføringar til saueprodusentane om det berre medfører at engrosprisen fell ytterlegare; det vert ikkje betre økonomi for bonden av det. Og det er jo den likninga jordbruket faktisk har teke inn over seg i årets forhandlingar. Det synest eg tener jordbruket til ære, og eg synest det for så vidt er på høg tid at det også vert understreka frå denne talarstolen, for det er ikkje mogleg å gje sjølvstendig næringsdrivande bønder høgare inntekt enn dei er villige til å arbeide for. Og produksjonsviljen i jordbruket er så stor i mange produksjonar at ytterlegare stimulans gjennom inntekt vil forsterke overproduksjonsutfordringane som er der. Difor er det viktig at også Stortinget tek med seg som grunnlag for seinare år at den balansen som er funne mellom staten og jordbruksorganisasjonane her, ikkje er fordi ein ikkje unner bøndene inntekt, men fordi ein ser på kva som faktisk verkar og ikkje verkar.

Nils T. Bjørke (Sp) []: Det har vore ein interessant diskusjon, og eg er glad for at det er så mange parti som har vorte opptekne av norsk matproduksjon. Det gler meg oppriktig. Eg trur at det at ein klarte å få til ein avtale, faktisk er bra for norsk landbruk. Distrikta har vorte litt styrkte, og me har fått noko til mindre bruk, men eg må seia at eg reagerer når regjeringspartia hevdar at det ikkje har vore noka sentralisering. Me kjem frå kvar våre fylke. Kven er det som i eige fylke ikkje ser at det internt har vore ei veldig sentralisering? Me ser at ein samlar produksjonen meir og meir, det vert mindre samsvar mellom produksjonen rundt om i fylka og areala ein skal utnytta. Stord kommune er det siste dømet – slutt på mjølkeproduksjonen. Slik ser ein det er på plass etter plass.

Torill Eidsheim hadde eit godt innlegg om vestlandslandbruket, men eg trur ein må ha ein annan medisin om ein skal klara å lyfta det. Det vart peikt på marknadssituasjonen. Han er krevjande, men eg vil hevda at det er ein planlagd overproduksjon frå denne regjeringa. Dei har dobla kyllingkonsesjonane, sterkt auka grensa for mjølkekvotar og teke vekk taket på alle overføringar. Då er det ikkje så vanskeleg å tenkja seg at ein får overproduksjon.

Ein kan velja å seia at ein ikkje kan auka inntektene fordi produksjonen er for stor, eller ein kan faktisk velja å ha eit tak. Det er litt overraskande av denne regjeringa, som er så oppteken av marknaden, for hadde ein hatt eit tak på husdyrtilskotet, ville det ha vore ein mykje større stimulans for bønder med litt overproduksjon, og dermed nedgang i pris, til å redusera talet på dyr noko. Her kunne ein faktisk ha brukt marknaden til å styra produksjonen, ein kunne faktisk ha oppnådd å lyfta inntektene utan at det vart ein stor overproduksjon, og ein ville stimulert til meir bruk av eige areal.

Ein del har peikt på at eksport kan og bør vera ein del av norsk landbruk. Eg trur norsk landbruk fyrst og fremst skal levera for heimemarknaden. Det er ikkje det same som at ein ikkje skal sjå på dei nisjane som kan vera der. Er det nokon som har lyst til å ha høgprisvarer frå Noreg, skal me sjølvsagt prøva å levera.

Lene Westgaard-Halle (H) []: Jeg er stolt av å være bonde, jeg er stolt av det norske bønder får til, men jeg er ganske lei av retorikken i landbruksdebattene. Enkelte representanter fra de rød-grønne partiene er mer opptatt av å score billige politiske poeng og male et mørkt bilde av hvordan vi har det på bygda, enn faktisk å beskrive virkeligheten. Jeg må innrømme at når det gamle industripartiet, Arbeiderpartiet – gjerne representert ved høye herrer fra byen – prøver å framstille seg som løsningen for landbruket, klarer jeg ikke å la være å smile litt, for politikere som først konstruerer en konflikt, for så å utnytte det til sin fordel, er det ganske mange av om dagen. Det konstrueres en konflikt mellom oss på bygda og dem i byen, eller mellom landbruket og dem i regjering, og vi lar oss rive med – for «dem» skal ikke ha det noe bedre enn oss. Det ligger litt i den norske folkesjela.

Er det bare retorikk, eller stemmer det de faktisk sier? Er det så mørkt på bygda som enkelte i denne sal ønsker å formidle? Og får vi bønder til noe som helst i det hele tatt? Er vi den eneste gruppen av næringsdrivende i Norge som er helt på jordet? Vel, inntektsutviklingen vår har i hvert fall blitt styrket. Det legges ned færre gårdsbruk under denne regjeringen enn f.eks. – for å ta et tilfeldig parti – da Senterpartiet satt i regjering. Denne avtalen gir en økning over statsbudsjettet på 770 mill. kr., den største på flere tiår. Med bedre markedstilpasning legger avtalen til rette for en inntektsøkning på 20 pst. under denne regjeringen. Lønnsmottakere ellers ligger an til en økning på 13 pst. Produksjonsveksten i landbruket har vært sterkere under denne regjeringen enn under den forrige, og lønnsomheten i landbruket vokser. Ifølge Arbeiderpartiet skyldes det været. Monn det!

Det kommer sikkert ikke som noe sjokk at jeg mener den blå-grønne regjeringens politikk er god for oss bønder, og at dette oppgjøret er svært, svært godt. Men det er faktisk ikke regjeringen jeg har lyst til å framheve her i dag. Det er den norske bonden. Bønder er næringslivsfolk, hardt arbeidende næringslivsfolk. Det å sitte på Stortinget er ingen søndagsskole det heller, men innsatsen norske bønder gjør i fjøs, på jorder og ute i skogen, er formidabel. For hardt arbeidende næringslivsfolk er denne avtalen god. Avtalen prioriterer de produksjonene som har markedspotensial. Økonomisk er korn, frukt, grønnsaker, bær og poteter vinnerne i årets jordbruksoppgjør. Innenfor disse produksjonene var faktisk statens tilbud høyere enn jordbrukets krav. Jordbærbøndene i Vestfold hilser og takker.

Til slutt: Det er en myte at alle bønders mål er å leve av subsidier. Bønder flest vil drive næring. Regjeringens mål er at bøndenes inntekter i størst mulig grad skal hentes i markedet. Det legger avtalen til rette for. Det er bra for landbruket, det er bra for bøndene, og det er bra for forbrukerne.

Ingunn Foss (H) []: Strukturendringene som ble vedtatt i 2014, ble gjennomført for å legge til rette slik at det går an å leve av å ha sitt arbeid i landbruket. Videre var det et mål å øke produksjonen i de fleste sektorer. Det betyr kort og godt at det må lønne seg å utvide produksjonen.

Etter 2014 er rammene for mindre bruk styrket uten at det har rammet de større brukene. Mange har investert og tilpasset seg dagens regelverk, og en gjeninnføring av tak, som Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV tar til orde for, vil gjøre det veldig vanskelig for dem som har investert store summer, særlig de unge som har satset på dette grunnlaget, og som vi er helt avhengige av i framtiden.

Dette jordbruksoppgjøret følger opp Stortingets behandling av jordbruksmeldingen. Det legger til rette for økt produksjon i sektorer med markedsmuligheter, det legger bedre til rette for små og mellomstore bruk, og det tar hensyn til områder med driftsvansker. Det stimulerer ytterligere til bruk av utmarksressursene, og det styrker velferdsordningene vesentlig. Innsatsen for å redusere klimagassutslipp styrkes, og det bevilges vesentlig mer penger til å styrke kunnskapsgrunnlaget. Inntektsmålet følges opp, og målet avveies mot andre hensyn, bl.a. fordi Stortingets forutsetning om god markedstilpasning for tiden ikke er oppfylt.

Så vil jeg kommentere litt av det som har kommet fram her i debatten.

Heller ikke representanten Bjørke kan dokumentere at denne regjeringens politikk har vært sentraliserende. Jeg vil bare minne om at i Senterpartiets egen regjeringstid gikk matproduksjonen ned, investeringene gikk ned, mer jord gikk ut av drift, og færre unge ville satse i landbruket. Det kan være at Senterpartiets representant i likhet med Arbeiderpartiets representant Sveen sier at nei, de kan ikke dokumentere det, men de har en oppfatning og en følelse av det. Det er rimelig oppsiktsvekkende fra denne talerstolen.

Så til representanten Pollestad, som omtalte mitt besøk på Jæren i lite rosende ordelag, der utvidelsen av konsesjonsgrensen for kylling hadde hatt en sentraliserende effekt. Det han ikke fortalte noe om, var at han også tok meg med til sin egen familie på Hå Rugeri, som i løpet av året vil klekke kylling nummer 300 millioner, der de fra 1996 har hatt en eventyrlig vekst, og der de også sier at viktigere enn volumet er kvaliteten. Det rugeriet, som klekker hver tredje norske kylling, regnes for å være et av de fremste i verden.

Så jeg ber representanten Pollestad ta med en hilsen til sin bror Arild Pollestad – jeg syntes besøket på Hå Rugeri var et flott besøk da jeg var på Jæren.

Terje Halleland (FrP) []: Landbruket er en viktig næring for mange regioner, og Fremskrittspartiet ønsker å stimulere til en effektiv produksjon av trygg og god norsk mat. Det er viktig å styrke næringens konkurranseevne, og det bør legges til rette for en enda mer markedsrettet næring.

Norge har en beliggenhet som gjør at næringen trenger rammevilkår som utjevner forskjeller i klimatiske og strukturelle forhold, men det finnes også forhold som må utnyttes mye bedre. Utmarksbeite er blant disse, og Fremskrittspartiet ønsker at disse skal utnyttes mye bedre enn i dag. Vi har arealknapphet på innmark, men store utmarksressurser som ikke benyttes. Beitedyr er måten å utnytte disse fôrressursene på til matproduksjon, og er en viktig ressurs i lamme- og storfeproduksjon.

Det hevdes i dag at vi har overskudd på lammekjøtt. Jeg er ikke så helt sikker på det. Jeg vil hevde at vi spiser litt for lite av det. Vi har et fantastisk produkt i lammekjøttet vårt. Det består av to fenalår og to pinnekjøttsider som stort sett fortæres i julen og i påsken, og så spiser vi fårikål av bogene om høsten. Ellers om året er butikkene ofte kjemisk renset for lammekjøtt. Hele produktet er omgjort til en sesongvare. Da kan en ikke sitte igjen med noe annet inntrykk enn at det er noe som er galt med systemet, og at markedsreguleringen ikke virker. Er det for enkelt og for billig å bruke reguleringslager? Kostnaden i dag ligger ene og alene hos bonden.

Skal vi lykkes med matproduksjon i Norge, er vi nødt til å utnytte utmarka. Da må vi flytte diskusjonen bort fra hvordan vi skal få ned produksjonen, og løfte den opp til å diskutere hvordan vi kan få opp forbruket. Jeg håper produsentene tar med seg denne problemstillingen og er med og ser på systemendringer som kan løfte norsk salg av kvalitetskjøtt av lam.

Jeg merker meg diskusjonen i dag om størrelsen på bruk og hvordan såkalte landbruksvennlige partier slåss mot den viljen som er til økt investering og produksjon. Dette vil ramme framtiden for næringen, og ikke minst rammer det ungdommen. Regjeringens politikk har ført til stor optimisme i næringen, og det er viktig å ta den med seg videre. Om det ikke blir mulig å være gårdbruker på heltid – å leve av gården – vil det være veldig tungt å rekruttere.

Løsningen på disse utfordringene ligger ikke i å betale mer for mindre, men i å føre en politikk der en kan få utnyttet potensialet på gården, etablere en kostnadseffektiv produksjon, bruke tilgjengelig teknologi og innføre en større markedstilpasning.

Emilie Enger Mehl (Sp) []: Forrige taler snakket om beiteressursene våre. Det er ingen tvil om at vi må utnytte beiteressursene våre. Vi har bare 3 pst. areal dyrket mark i Norge. Det er spesielt viktig for småfenæringen. Det er også viktig for storfenæringen og for melkeproduksjonen i store deler av landet.

Men nå står vi likevel i en krevende og fortvilet situasjon på grunn av rovdyr, som statsråden valgte ikke å kommentere i det hele tatt i sitt innlegg. Så jeg vil prøve igjen. Så vidt jeg vet, har statsråden nærmest ubegrenset med taletid.

Sonepolitikken for ulv gjør at det kun er en liten del av Norges befolkning som må ta belastingen ved at det er politisk flertall i Norge for å gjeninnføre finsk-russisk ulv i norsk natur. Det går hardt ut over vår mulighet til å utnytte utmarksressursene i noen av de delene av Norge hvor det er best forutsetninger for å gjøre nettopp det. Når det gjelder det å tape dyr til ulv eller andre rovdyr, er det først og fremst utrolig trist og krevende å finne dyrene, men det har også veldig mye å si for muligheten til å skape et næringsgrunnlag av å drive med dyr. Man taper jo ikke bare dyr man er glad i, man taper avlsmateriale. Det blir umulig å planlegge produksjonen langsiktig, og det gjør situasjonen for bøndene veldig, veldig vanskelig.

Jeg vil gjerne tro at landbruksministeren synes at det som nå skjer, er en uholdbar situasjon, for jeg kan aldri tenke meg at en landbruksminister som helt oppriktig mener at vi skal bruke utmarksressursene våre, og som oppfordrer til mer beitebruk, samtidig mener at det rovdyrtrykket vi nå opplever, er fornuftig. Men jeg begynner virkelig å lure, for akkurat nå er det et faktum at miljøminister Ola Elvestuen får styre ulvepolitikken, og dermed utmarkspolitikken, for store deler av landet og vår mulighet til å utnytte utmarksressursene akkurat som han vil, uten at landbruksministeren løfter en finger eller sier imot ham. Derfor vil jeg igjen oppfordre landbruksministeren til å svare Stortinget på om han synes Elvestuens ulvepolitikk er fornuftig, om den er akseptabel. Hvis svaret er nei, vil jeg veldig gjerne høre hvordan regjeringen har tenkt å gå fram for å sørge for at vi når vedtatte bestandsmål for ulv, og at den forferdelige situasjonen som kommer til å være tilfellet i sommer, blir avverget.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Også jeg vil anbefale at landbruksministeren svarer på de spørsmålene som er blitt reist om rovviltpolitikken. Men jeg vil nå snakke om noe annet, nemlig om klimautfordringene våre, for de gjør seg også gjeldende innenfor landbruket.

Om den vanskelige høsten på Østlandet i fjor, med mye regn, og den svært krevende, varme og tørre forsommeren i år skyldes menneskeskapte endringer i klimaet, kan ingen gi et 100 pst. sikkert svar på, men vi kan på ingen måte utelukke det.

Bonden er den første som merker endringene i klimaet. De fleste bøndene opplever nå at været i større grad byr på det ekstreme, altså at samme værtype setter seg over tid, og at perioden da været gjør det mulig å drive jordbruksarbeid, blir kortere. Klimaendringene vil nok dessverre ikke gjøre det lettere å drive med matproduksjon i Norge, mest sannsynlig tvert imot. Det bekymrer selvsagt bonden, men det bør bekymre langt flere, for det handler til sjuende og sist om vår evne til selvforsyning.

Senterpartiet vil gi honnør til landbruket for den offensive holdningen næringen har til en mer klimasmart matproduksjon og til de tiltakene som landbruket jobber med. Parallelt gjøres det også en jobb innenfor landbruket med å tilpasse norsk matproduksjon framover til et annet klima enn det vi er vant til. Det er viktig at denne jobben videreføres – det er det viktig at en gjør. Dels handler det om forsknings- og utviklingsarbeid, og dels handler det om tiltak på det enkelte gårdsbruk.

Jordbruket selv har foreslått å etablere et klimafond med skattefordel, etter modell av skogfond. Komiteens flertall har i utgangspunktet støttet utredningen av en slik modell. Det er svært skuffende at Kristelig Folkeparti trekker støtten til dette forslaget, og med det muligheten til å få utredet etableringen av klimafond.

Konsekvensene av endringer i klimaet vil bli utfordrende også i Norge. Å tilpasse norsk landbruk til et endret klima vil ha stor betydning for vår evne til selvforsyning av matvarer. Dette arbeidet må ha høy prioritet framover. Det vil kreve stor grad av samspill mellom myndigheter og næring. Jeg – og Senterpartiet – forventer at regjeringen aktivt går i dialog med landbruksnæringen for å utvikle tiltak som kan gjøre matproduksjonen bedre i stand til å håndtere et endret klima.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Statsråden vektlegger sin kritikk mot kritikken fra opposisjonen og vår retorikk. Kort oppsummert henger det sammen med at statsråden og opposisjonen ikke er fra samme parti og ikke har samme virkelighetsforståelse.

Det er bra at det er inngått avtale. Er det noen som er løsningsorienterte i denne sammenhengen, er det bøndene – og takk og lov for det. Bøndene sikrer oss det vi er avhengige av, nemlig mat i magen. Statsråden fokuserer på enigheten mellom regjeringen og landbruksorganisasjonene. Det er bra at landbruket får gjennomslag overfor regjeringen. Om ikke, hadde norsk matproduksjon blitt rasert. Det skal være en sterk prioritet å bruke midler på jordbruk og matproduksjon. Det er bred enighet om at norsk mat må vi ha, og da må vi ha motiverte bønder med rettferdige arbeidsforhold.

Inntektsutviklingen i landbruket må vi fortsatt jobbe for å styrke overfor andre grupper i samfunnet. Innsatsfaktorer som strøm og drivstoff øker like mye i pris for bønder som for andre grupper. Representanten Westgaard-Halle prater om et konstruert skille i politikken og retorikken. Når det kommer til inntekt og netto fortjeneste i næringen, er det en realitet at utviklingen i landbruket ligger et hestehode bak andre yrkesgrupper, og for gode matprodusenter i Vestfold kan det være lurt å reise på studietur ut i landet og lære om driftsforhold andre steder. Vi trenger alle bøndene, all jorda og hele landet – matproduksjon nær folk, basert på de ressursene vi har.

Vi må ha hele næringskjeden, både grønnsaker, korn, melk og kjøtt og det vi har forutsetninger for å produsere. Det innebærer flere store temaer vi burde diskutere langt mer – som jordvern, utmark, rovdyr, antibiotikaresistens, dyrevelferd, bøndenes arbeidsforhold og velferd, for ikke å glemme utdanning og rekruttering av unge bønder. Hvilken framtid har de som går inn i landbruket i dag? Dette handler om sikkerheten vi har i vårt land, både som innbyggere og som folk i fellesskap. Det handler om framtidsutsiktene og beredskapen som vi kan leve videre på i all framtid.

Jeg er glad for at statsråden vektlegger utmarka, for den har vi mye av i vårt land, og den må vi jobbe for å forvalte og ta vare på. Det handler også om alle de andre store temaene som jeg trakk fram, for det er den store sammenhengen som avgjør om man kan være matprodusent, og om man kan dyrke den gode, kvalitetsrike maten vi har her i Norge.

Liv Kari Eskeland (H) []: Me har mykje å takka dei norske bøndene for – heilt ifrå fiskarbonden på Vestlandet, som gjennom tronge kår dreiv vekselbruk for å syta for mat gjennom heile året til seg og sine, til bonden som me har i dag, som er ein svært viktig del av næringslivet me har i Noreg. Men også den tryggleiken me har gjennom norsk matproduksjon, er vesentleg. Han set sitt preg på det Noreg me har, der våre distrikt og bygder i stor grad er prega av det norske landbruket.

Men det har ikkje vore, og er ikkje, like lett å driva landbruk i heile Noreg. Difor er eg spesielt glad for dette oppgjeret, som i stor grad har styrkt grunnlaget for den geografiske produksjonsfordelinga. I tillegg til å betra kornøkonomien har me styrkt lønsemda i grasbasert husdyrhald i distrikta og i område med driftsvanskar, og det er ei klår styrking av stimulansen til å nytta alle typar beite, inklusiv utmarksbeite. Me prioriterer kornproduksjon i gode kornområde og beiting og grasproduksjon i distrikta, i tråd med Jeløya-plattforma. Denne prioriteringa styrkjer òg grunnlaget for den geografiske produksjonsfordelinga, sånn at ein kan ha husdyrproduksjon basert på gras og beite i distrikta og i heile landet. Avtalen prioriterer jordbruk på Vestlandet, og gjennom fleire grep i tilskotsordningane vert verkemidla i den nye avtalen meir målretta, for å hindra at areal går ut av drift og gror igjen.

Dette oppgjeret viser med all tydelegheit at me har ønskt å ta heile Noreg i bruk. Det norske landbruket treng store og små bruk, nettopp fordi det norske landbruket er fordelt over heile vårt mangfaldige land, med bakkar, lier, fjell og dalar.

Til sist: Som medlem i energi- og miljøkomiteen er eg veldig glad for det fokuset som no er retta mot klima og miljø. Me opplever at den norske bonden også ønskjer å bidra og vera med på det miljøløftet som andre næringar bidreg til. Difor er tiltaka som er baka inn i avtalen, viktige. Regjeringa legg om jordbrukspolitikken i ei meir klimavenleg retning gjennom ei sterk satsing på klima- og miljøverkemiddel samt økologisk jordbruk. Finansiering av klimasmart landbruk og forsking for å styrkja kunnskapen om klima er og vert eit viktig bidrag. Då vonar eg eksempelvis at bonden nede på Jæren som no har nytta fleire år av sitt liv – tid, krefter og kroner – på å laga bioanlegg for biogassproduksjon basert på eige avfall, endeleg finn at dette arbeidet får utteljing. Miljøsatsing innan landbruk vil gjennom dette oppgjeret – saman med resten av miljøsatsinga denne regjeringa gjer – få eit løft. Eg vil berre seia som han sa, bonden i nabokommunen: Det vart jo eit bra oppgjer, dette.

Statsråd Jon Georg Dale []: Eg er oppteken av at vi skal bruke utmarksressursen til å produsere mat. Difor kan eg love Stortinget at statsråd Ola Elvestuen, min gode kollega, ikkje har nokon eigen ulvepolitikk, han har regjeringa sin politikk, og så vidt eg har sett, har han ikkje vore på utsida av han i ein einaste sak, heller ikkje den siste tida. Det er heile poenget med min inngang til denne diskusjonen. Eg erkjenner at den politikken som Stortinget har vedteke, i både rovdyrforliket og ulveforliket, handlar om ei klar forståing av at i beiteprioriterte område er beitedyra prioriterte, og dermed skal det verte gjeve raske fellingstillatingar i slike område. Vi brukte store delar av fjoråret på å styrkje verkemidla vi har for f.eks. ulveuttak, som følgje av den situasjonen vi fekk på Hadeland i fjor. Det betyr at regjeringa følgjer opp dei vedtaka som Stortinget har gjort i samband med det.

Eg greier å forstå at sauebønder som opplever tap, finn det provoserande at ein held ulvekvalpar i hendene. Eg vel alltid å klappe på lamma fyrst. Men det betyr ikkje at det i seg sjølv er utfordrande, og det vil eg understreke herifrå. Det handlar om at Stortinget har vedteke at vi skal ha ulv i norsk natur; vi skal ha 4–6 ynglingar per år. Det fordrar at klima- og miljøministeren gjer jobben sin og sørgjer for at den delen av forvaltninga også fungerer godt. Så balansen i det må faktisk også jordbruket tåle.

Det handlar likevel om at vi har eit potensial for å verte betre i forvaltninga – ikkje berre i spørsmålet om ulv, men også i spørsmålet om andre rovdyr. Vi veit at det har vore krevjande å ta ut ulv utanfor periodar med sporsnø. Vi veit at det er låg fellingsprosent for jerv. Eg ser ikkje bort ifrå at det framleis er mogleg å betre resultata av jakta på slike populasjonar. Men å gjere dette – som ikkje handlar om kva slags vedtak som vert fatta, men om eit bilde som har vorte teke – til ein stor diskusjon i Stortinget, er å gjere heile diskusjonen ei bjørneteneste. Dette handlar trass alt om effektiv forvaltning i beiteprioritert område. Eg har sagt det før i denne salen, og eg har sagt det mange gonger utanfor: Stortinget kan framleis leggje til grunn at i beiteprioriterte område er beitedyra prioriterte, i tråd med rovdyrforliket og ulveforliket.

Lene Westgaard-Halle (H) []: Representanten Sem-Jacobsen satte spørsmålstegn ved om klimaendringene er menneskeskapte eller ikke, og så lot hun svaret henge i luften. Det er ikke spesielt overraskende. Senterpartiet har uten tvil tatt tronen som Stortingets mest klimafiendtlige parti. At de nå faktisk sår tvil om klimaendringene er menneskeskapte eller ikke, er likevel skremmende. Den blå-grønne regjeringen er uenig med Senterpartiet i det. Klimaendringene er menneskeskapte, og landbruket bidrar. Men landbruket er også en viktig del av løsningen. Nettopp derfor er det så gledelig at miljø- og klimatiltakene styrkes i dette oppgjøret, både gjennom finansieringen av Klimasmart landbruk og gjennom forskning for å styrke kunnskapen om klimaet. Bøndene går foran – Senterpartiet henger etter.

Til representanten Strand fra Senterpartiet, som mente at selv om vi lykkes i Vestfold, er det helt forferdelig i resten av landet, og at vi som bor i Vestfold må komme oss ut av fylket. Det er nettopp denne typen retorikk jeg siktet til i mitt innlegg – den typen svartmaling. At stedene hvor bøndene lykkes, skal tråkkes på og undergraves, synes jeg er trist. Jeg synes vi heller skal løfte landbruket. Vi skal løfte dem som lykkes, og vi skal være stolte av den norske bonden og det vi faktisk får til i Norge.

Ketil Kjenseth (V) []: Energi- og miljøfraksjonene henger seg på i siste runde av debatten. Det er viktig, for det er ingen grunn til at vi skal så tvil om villigheten til å delta i både det grønne skiftet og det å redusere klimautslipp.

Vi har et norsk landbruk som jeg opplever som veldig offensivt når det gjelder å ta de mulighetene som nå skapes. I min region, rundt Gjøvik og på Toten i Vestoppland, har veksten i bruken av bioenergi de siste tretti årene vært 100 pst. Det er helt på linje med veksten i bioenergi i Danmark, Finland og Sverige, og de har ikke hatt olje og gass å lene seg på. Det viser at det er regioner i Norge som bruker de mulighetene som finnes.

Tolv gårder i Oppland prøver nå ut en energi- og klimakalkulator. Da får vi et grunnlag for å se på hvilke tiltak vi skal prioritere. Det bør rulles ut etter hvert på flere gårder.

Det er mange som har lyst til å bli energibønder. Det er mye vinn-vinn i det. Vi kan utnytte sola bedre. Det ligger til rette for å fase inn tiltak enda raskere og i større grad i det oppgjøret som nå foreligger. Tilskuddsordningene til solceller på taket i landbruket er foreløpig litt for veike til at de tar sjansen, og den energien skal heller ikke brukes til å drive mjølkekaruseller i første omgang. Men den skal gå til å produsere biogass til å putte på enten en gassturbin eller til å erstatte varmebehov. Dermed kan det skapes biogjødsel, og det kan på sikt også skapes biokull. Vi må bygge ut anleggsstruktur for biogass i større grad – store og små – og kombinere det med solceller på taket. Det gir en infrastruktur for å sende den strømmen ut på strømnettet. Det å skape batterikapasitet for de transformatorene og målesystemene, og å digitalisere gården, er veldig bra.

Det er også bra å produsere mer egen strøm og varme. Vi er på vei inn i et presisjonslandbruk som krever både energi og digitalisering. Landbruket er i stand til å produsere mye av råvarene til dette selv.

Trebyggeriet må også bre om seg enda mer. Mange er på god vei til det, og de store industrielle aktørene er i full gang. Norwegian Wood Cluster rundt Mjøsa er i godt driv, men da NTNU på Gjøvik skulle ansette en professor innen massivtre, måtte de til Østerrike for å finne ham, på samme vis som vi importerer ganske mange massivtreelementer til å bygge massivtrehus i Norge fra Østerrike.

Så vi har også en jobb å gjøre med å la kunnskapen og forskningen henge med. Derfor er det viktig at vi ikke er for harde på labben overfor landbruket, som må få trene og prøve ut hvilke tiltak de skal bidra med.

Emilie Enger Mehl (Sp) []: Jeg vil takke for statsrådens innlegg og for at han framstår som langt mer sympatisk og forståelsesfull enn sin kollega. Jeg vil også oppfordre Dale til å ta en alvorsprat med Elvestuen. Dette handler ikke om hvilke bilder som blir tatt. Dette handler om hvordan regjeringen følger opp Stortingets vedtak. Hvis Elvestuen, som Dale sier, faktisk følger regjeringens politikk, har det da blitt regjeringens politikk at en skal ha 8,5 ynglinger av ulv istedenfor bestandsmålet som Stortinget har satt, som er 4–6? Er det blitt regjeringens politikk at det ikke skal være lisensjakt innenfor ulvesonen, selv om det er altfor mye ulv, slik som det nå er innstilt på?

Elvestuen sa til TV 2 tirsdag morgen at det var helt riktig at det skulle være rovdyr bare i ulvesonen, mens Stortinget har vært tydelig på at ulvesonen ikke skal være et ulvereservat. Har det nå, etter at Venstre kom inn i regjering, blitt regjeringens politikk at ulvesonen er et reservat? Det gjenstår å se.

Arne Nævra (SV) []: Jeg har ikke tenkt å ta ordet til siste taler, for da tror jeg det kan bli en lang debatt i dag.

Bruken av norske jordressurser i produksjon av mat i Norge har over lang tid blitt erstattet av importert kraftfôr. Det er et faktum. Det har vært fokusert på volum som har gitt lav selvforsyningsgrad, gjengroing, overproduksjon, som har svekket økonomien, tilskuddsavhengighet og gjeldsvekst i landbruket. Dette er et faktum. Vi ser det, og det gjør jordbruket ganske sårbart for framtiden. Flere talere har påpekt det, bl.a. hvis renteøkningen kommer, og det gjør den ganske sikkert.

Det store spørsmålet for meg og SV er: Hva vil vi med norsk jordbruk? Det er det som er nøkkelspørsmålet. Er det bare volum? Jeg tror ikke det er volum som er poenget. Vi kan ikke i Norge satse på kvantitet. Vi har ikke en sjanse i den internasjonale situasjonen, selv om norsk jordbruk på et vis er beskyttet. Det er kvalitet.

Hva vil vi med norsk jordbruk? Hva slags rolle skal matproduksjonen ha, og hvordan skal vi forvalte bruken av jord i samfunnet? Det er Stortingets viktigste oppgave å stille det spørsmålet, og det er også forhandlingsinstituttets viktigste oppgave, etter min mening. Her må selvberging stå helt sentralt. Da er innretningen på jordbruksoppgjøret ganske avgjørende. Det er også prising av kraftfôr, stimulering av grovfôr, osv. Vi har verktøy. Vi kan bruke det, hvis man vil. Jeg vil signalisere at jeg har stor sympati for Rødts forslag om å øke selvbergingsgraden til 50 pst. Det er et bra mål i første omgang, og det betyr selvfølgelig at man trekker fra det som importert kraftfôr innebærer. Man måler da i kaloriinnhold.

Etter et par mageplask her i salen kom staten med et tilbud som jordbruksorganisasjonene ikke kunne si nei til. Jeg kan ikke se at innretningen på jordbruksoppgjøret er betydelig endret, at det er gitt noen særlig nye føringer, men de klarte ikke si nei til det. Det kan jeg forstå. Men like viktig som bondens inntekt er fordelingen av den inntekten. Fordelingen av den inntekten, hvilke bruk den kommer til gode, er også av stor betydning for hva slags formål vi har med jordbrukspolitikken. Det var veldig synd at ikke driftsvansketilskuddet kom opp i jordbruksforhandlingene, og at det ble en del av det. Det skulle jeg ønsket, og jeg skulle også ønsket at dyrevelferd på et eller annet vis ble stimulert i en slags bonusordning, incentivordninger, og jeg håper det etter hvert kan komme på plass i den sammenheng. Så får vi bare håpe at underveis til en slik ordning vil vi i hvert fall kunne øke økologisk produksjon i Norge, hvor dyrevelferd står ganske sentralt.

Presidenten: Åslaug Sem-Jacobsen har hatt ordet to ganger tidligere i debatten og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Jeg blir rett og slett litt lei meg av å oppleve at representanten Westgaard-Halle velger å bruke taletid på å late som hun tror at jeg i sted satte spørsmålstegn ved hvorvidt klimaendringene er menneskeskapte. Det jeg gjorde, var å peke på hvordan høsten og våren har vært på Østlandet, og at vi ennå ikke vet hvorvidt det skyldes klimaendringene, og så brukte jeg resten av innlegget mitt på å snakke om hvor viktig det er å jobbe mot klimaendringene.

For ordens skyld setter ikke jeg et eneste spørsmålstegn ved hvorvidt klimaendringene er menneskeskapte. Det tror jeg. Så vil jeg håpe og tro at grunnen til at representanten valgte å komme med den typen kommentarer, handler om at hun er like engasjert som meg i at vi faktisk alle skal ha den konklusjonen.

Ingvild Kjerkol (A) []: Jordbruksdebatten følges fra Trøndelag hvert eneste år. Og man har kommet langt ut i debatten nå. Det har jeg respekt for.

Jeg har lyst til å begynne med et sitat: Det er ikke sigaretter folk flest dør av.

Det sa Gunhild Stordalen denne uken, da hun åpnet EAT-konferansen mandag formiddag i Stockholm. Det er ikke terror heller. Det er ikke kriger. Det er ikke bilulykker. Det er ikke fallulykker i badekaret. Det er maten som får has på oss til slutt. Noen plasser dør folk av for lite mat, men i veldig mange deler av verden dør folk av for mye mat, for usunn mat. Rundt 2 milliarder av verdens 7,4 milliarder mennesker har for lite å spise, men det er nesten like mange som er overvektige. Feilernæring står fortsatt for en tredjedel av alle barnedødsfall i verden.

Som helsepolitiker må jeg bare si at matpolitikken er storpolitikk, selv om jeg opplever det regionale engasjementet fra min sterke hjemregion, Trøndelag, i akkurat disse spørsmålene.

Den viktigste samfunnsoppgaven til norsk landbruk er å sikre nok, trygg og variert mat av god kvalitet. Men landbruket bidrar også selvsagt til bosetting og næringsliv over hele landet. Det er gjentatt av mange talere her i dag. I en verden med en voksende befolkning er dette et nasjonalt ansvar, som de aller fleste nasjonene er opptatt av.

Arbeiderpartiet mener det er god grunn til å gi ros til Bondelaget for at de har lyktes med å framforhandle en avtale, at man har greid å styrke markedsbalanseringen ved at regjeringen har gått med på å innføre virkemidler for å forsterke muligheten til å balansere markedet, særlig for svin og sau.

Høyrepartiene i regjering står bak denne kursendringen vi har sett de siste årene, med en omfordeling av tilskudd fra små og mellomstore bruk. Vi har merket oss at landbruksministeren mener at årets avtale viderefører linjene fra de siste jordbruksoppgjørene med Høyre og Fremskrittspartiet i regjering. Dette er en kursendring Arbeiderpartiet ikke har støttet, og vi er glad for at årets avtale i stor grad viderefører den profilen som stortingsflertallet har lagt til grunn, der vi ser positive endringer i retning av å styrke de små og mellomstore brukene og en klarere profil på beitebruk. Vi mener dette er helt nødvendig for å nå stortingsflertallets mål om økt matproduksjon basert på norske ressurser.

Morten Wold hadde her overtatt presidentplassen.

Ketil Kjenseth (V) []: Venstre har vært med på å støtte opp om de siste jordbruksoppgjørene, i fjor og i år, og er veldig godt fornøyd med den utviklingen vi ser.

Noe av det vi har tatt til orde for, er at vi må ha profesjonelle bønder som har en lønn å leve av. Det er de som skal bære landbruket og matproduksjonen i stort. De har fått et lønnsløft, og de får det ytterligere nå. Det er i år også en større utjevning mellom store og små bruk, det er riktig.

Det er også viktig at vi husker på strukturen. Da kommer vi inn på kornproduksjonen, som er så viktig for det klimaet vi snakker om. Vi kan ikke fortsette en utvikling der vi drar melkeproduksjonen ut av distriktene og dalførene og erstatter den med kornproduksjon i flatbygdene. Den balansen er også veldig viktig.

Da kommer vi til klimatilpasningen. Hva nå årsaken enn er, må vi tilpasse oss et klima i endring framover. Det gjelder utvasking av jordsmonn, det gjelder ras som kommer til å gå, og det gjelder tørke og nedbør som vil komme og gå. Derfor må vi bruke de smarte mulighetene.

Når vi snakker om skogvern, må vi diskutere hvilket skogvern. Skogvern i høyden er f.eks. å forsinke det vannet som skal ned i dalførene.

Det er også muligheter for å bruke den verktøykassa vi har rigget oss med, til å sette i verk riktige tiltak, og det er viktig at vi politisk, men også i landbruket, tenker på hvilke muligheter vi har.

Så til rovdyrdebatten, som jeg skjønner har vært et tema. I Øyerfjellet ble det i dag tidlig skutt en ulv. Den var utenfor sonen. Det viser at vi nå har fått en rovdyrpolitikk, og en ulvepolitikk, som fungerer. Det gis raske fellingstillatelser, og vi er i stand til å jakte. For fem år siden ville den ulven vært på tur til Skåbu, hvor det var store tap for fem år siden. Det har vi hindret nå. Det hadde riktignok vært noen tap der den oppholdt seg, men det viser at vi er i gang med et byråkrati som virker. Vi har fått kompetanse til å jakte, og vi gjør viktige framskritt. Da er det ingen grunn til å bruke masse politisk energi og støy på å nøre opp under en debatt om en forvaltning som begynner å fungere godt. Det er masse andre utfordringer vi står overfor for å ta vare på mangfoldet i fortsettelsen.

Kårstein Eidem Løvaas (H) []: I virkeligheten er dette en bra dag. Utenfor denne salen er det en fin dag. Når vi hører på debatten her inne, særlig representert ved ett parti, høres det ikke sånn ut i det hele tatt. Det kan virke som om Senterpartiet hadde laget alt på forhånd til en virkelighet de trodde skulle inntreffe – og så ble det ikke sånn. Da er det en fordel å bytte ut notatene. Senterpartiet har rendyrket dette med klagesang, eller skillingsviser – melankolske, tilbakeskuende, fulle av smerte. Det kan ofte virke forlokkende. Det kan til og med virke forførende. Det å spille på misnøye, det å konstruere bilder for så å angripe dem, kan veldig mange ganger ha noe suksessartet over seg. Men det krever en forutsetning. Det krever at det er en misnøye. Det krever at bildet man konstruerer, i alle fall har et snev av troverdighet. Men der ute, hvor det er en bra dag, er folk fornøyd. Noen er rimelig fornøyd. Noen er til og med svært godt fornøyd. Og da er misnøyen igjen inne i hodene til Senterpartiets representanter og i notatene som de burde ha byttet ut. Klagesangen, eller skillingsvisen, er ikke lenger forførende. Den er ikke lenger forlokkende. Den låter bare surt.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Senterpartiet heier på bøndene, og du trenger ikke å spørre mange bønder før du får bekreftet nettopp det.

Jeg skjønner på næringskomiteen at de føler at debatten drar ut. Foregående taler demonstrerte godt hvor lite man kan si med mange ord. Men jeg ønsker å tilføre debatten noen sterke oppfordringer til statsråden når vi er så heldige å ha ham her med oss og diskutere jordbruksoppgjøret, som i hvert fall jeg, før jeg kom inn her, var veldig engasjert i og nå har gleden av å være med på innsiden av.

Det skjer mye spennende innen landbruket. Overalt i hele landet blir det tatt initiativ til innovasjon og utvikling. I Valdres har veterinærer og gårder gått sammen for å sunnhetserklære kufjøs, som ett eksempel. Jeg erfarte i et skriftlig spørsmål til statsråden at han ikke kjenner til ordningen selv, men slike initiativ må vi jobbe for å heie fram – initiativ fra næringen selv for å ta tak i utfordringene de står overfor.

Det er ingen tvil om at klimautfordringer og dyrevelferd blir tatt på alvor. Mye forskning følger opp utfordringene og endringene. I den forbindelse vil jeg trekke fram baksiden av mynten. NIBIO Løken i Volbu er en forskningsstasjon som har jobbet i mange år og levert gode resultater på fjellforskning og planteproduksjon. Her evner ikke regjeringen å ta tak i behovet for økt kunnskap når de nå ønsker å sette kroken på døra for denne forskningsstasjonen. Det er et veletablert forskningsmiljø med verdifulle arealer vi aldri kommer til å få tilbake.

Et annet oppsiktsvekkende tiltak er å definere landbruksutdanninger innenfor fagskolene som ikke-tekniske, som gjør at de har mistet grunnlaget for finansiering innen fagskolene. Det er dramatisk og alvorlig og kan føre til at vi i framtiden ikke har landbruksutdanning innenfor fagskolene.

Representanten Enger Mehl tar til orde for at landbruks- og matministeren snakker med klima- og miljøministeren, noe jeg støtter fullt ut. I tillegg bør han snakke med både kunnskaps- og integreringsministeren og forsknings- og høyere utdanningsministeren. Jeg skjønner at det er et omfattende fagfelt og mange temaer vi trekker inn i jordbruksoppgjøret i denne sammenhengen, men statsråden har mange ting å ta tak i. Jeg håper han også vil ta tak i utdanningen innenfor jordbruk og landbruk.

Ole André Myhrvold (Sp) []: Representanten Westgaard-Halle kom med noen karakteristikker som krever noen kommentarer. De kunne ikke stå uimotsagt. Senterpartiet er klar på at klima er vår tids største utfordring. Våre felles globale mål om klimaomstilling stiller store krav til norsk klimapolitikk i tiden som kommer.

Men Senterpartiet vil ha en politikk som gir reelle klimakutt, en klimapolitikk som virker, som er mer enn retorikk og store ord. Det er jo interessant at representanten Westgaard-Halles statsminister mener at promp fra kua er vår største klimatrussel. Det mener ikke Senterpartiet. Senterpartiet innser at kua får vi gjort lite med, men vi kan gjøre mye med andre ting i landbruket, f.eks. kunne regjeringspartiene satt fart i det å få på plass et CO2-fond for næringstransport, som ville bidratt til å kutte klimautslipp fra transportsektoren i Norge med tre fjerdedeler. Der har landbruket mye å gå på, og landbruket er mer enn villig til å være med på en sånn dugnad. Regjeringen har vært passiv, det er sannheten i den saken.

Skogressursene er dessuten helt essensielle for å nå klimamålene. FNs klimapanel forutsetter at bruk av moderne bioenergi minst må femdobles framover. Det betyr betydelig økt skogsavvirkning og mer planting enn i dag. Skog er løsningen: økt bruk av tre i bygg, økt bruk av biodrivstoff, økt bruk av biomasse til erstatning for fossile varer. Dette er løsningene på klimakrisen. Det vil være en klok og fornuftig del av bioøkonomien, men det krever en bevisst satsing. Den satsingen har vi ikke sett fra Høyres side. Høyre hadde flere muligheter til å være med på konkrete forslag da vi behandlet både avfallsmelding og klimamelding tidligere i år. Det så vi ikke noe til.

Jeg er stolt av å være i et parti som har beina godt plantet på jorda, som har til hensikt å overlate jorda i bedre stand til neste generasjon, gjennom tiltak som virker, og som er jordet.

Nils T. Bjørke (Sp) []: Etter fleire Høgre-representantars utsegner kan eg ikkje la vera å ta ordet. Dei snakkar om at me svartmålar situasjonen, og at me også bør synast godt om dei som driv i Vestfold, og dei som driv stort. Ja visst skal me gjera det, men det må faktisk vera leveleg for landbruket i resten av landet òg. Så seier dei at utanfor huset her er alt såre vel. Kanskje Høgre skal bruka tid på å gå på årsmøtet i Noregs Bondelag og høyra diskusjonen blant bøndene, eller gå på andre møte ute blant bøndene. Eg trur eg er ein av dei som under året treff flest bønder, og eg kjenner stemninga ute. Det er stor forskjell på å vera glade for at det vart ein avtale – for ein veit kva som var alternativet – til å vera fornøgde. Det hjelper lite med store kronebeløp, det er inntekta til den enkelte bonden som tel.

Det verkar som om denne regjeringa har veldig tru på stordrift, og ein snakkar om at heiltidsbonden må prioriterast. Sjølvsagt skal heiltidsbonden ha gode forhold. Men korleis trur ein det verkar for ein bonde med 20–25 kyr som føler han jobbar meir enn han klarar for å halda det i gang, når han får høyra: Nei, ein må ikkje kutta på 50 kyr, for den stakkars heiltidsbonden må klara seg. Eg vil gjenta det eg sa før i dag: Det å ha ei fornuftig nedtrapping på tilskota ville ført til ein enklare måte å få marknadsbalanse på. Det er faktisk dei største bøndene som har mest å tena viss ein slepp å redusera prisane – og lyftar dei – så det kunne vore ein måte å gjera det på, som ville vore vinn-vinn for både dei små og dei store bøndene.

Terje Aasland (A) []: Dette har vært en forutsigbar debatt, og spesielt Høyre har skrytt av avtalen. Det er for så vidt bra. Det er flott å høre at naboen til saksordfører Foss er fornøyd. Det er også flott å høre at hun har møtt en fornøyd bergenser.

Vi har også gitt uttrykk for at vi er fornøyd med innholdet i avtalen. Vi mener den faktisk er god, og det er fordi det er en betydelig kursendring som ligger til grunn for den avtalen Stortinget nå har fått seg forelagt. Det er en kursendring som tar oppgjøret til de grader bort fra det som er Høyres og Fremskrittspartiets opprinnelige politikk. Det er et tankekors at når vi sitter her time etter time og hører på hyllesten fra Høyres representanter, er det første gang – så vidt jeg kan huske – på fem år at regjeringen legger fram et landbrukspolitisk dokument uten at Stortinget korrigerer kursen. Jeg kommer ikke på noen. Kanskje landbruksministeren husker noen, men jeg husker ingen. Det er sånn sett en merkedag for Høyre i dag. Jeg skjønner at de bruker tid, og sånn sett er det bra. Men markeringen består i at det er en vesentlig kursendring fra Høyres og Fremskrittspartiets ideologi, og det er jeg glad for.

Det er mange eksempler i avtalen på at det var klokt å korrigere for det som kom i 2014. Ikke minst er melketilskuddet for små og mellomstore bruk et godt uttrykk for det. Det som ble satt fram i 2014, hadde ett formål, og det var å sentralisere og styrke de største produsentene i dette landet. Det ble tilbakevist av Stortinget. Det ble ikke gjennomført. Det er den kursendringen – som tydelig er stadfestet i fjorårets behandling av landbruksmeldingen i Stortinget – regjeringen må forholde seg til, og det er en vesentlig annen kurs enn det Høyre og Fremskrittspartiet har hatt som mantra. Jeg vil absolutt anbefale at de fortsetter den linjen.

Så er det opplagt noen problemstillinger, ikke minst at vi i større og større grad reduserer bruken av våre egne ressurser for å produsere mat. Fôrressursene er sånn sett viktig, og det har vært tatt opp i debatten. Jeg synes det har vært mange saklige og gode argumenter i påpekningen av det. Vi for vår del har fremmet en veldig tydelig opptrappingsplan fordi vi ønsker å bruke norske naturressurser mer i innsatsen for å produsere mat. Det blir et av de viktige temaene i framtiden, i tillegg til å håndtere klimaet.

Når noen representanter fra Høyre og Fremskrittspartiet går opp her og påpeker at de er for klimahåndtering, burde de stemme for klimafondsforslaget som er satt fram i dag.

Geir Pollestad (Sp) []: Jordbruksoppgjeret i år er mogleg takk vere den innsatsen som Stortinget og stortingsfleirtalet gjorde i fjor vår då me behandla jordbruksmeldinga. Me låste dører som regjeringa ønskte å opna, og me opna dører som dei ønskte å lukka. Me er utolmodige. Me vil vidare. Men det er ingen tvil om at den avtalen som er inngått, ligg mykje nærmare Senterpartiets partiprogram enn Høgre og Framstegspartiet sine partiprogram. Så landbruksfleirtalet på Stortinget verkar.

I starten av debatten varsla saksordføraren at Høgre trekte seg frå ein merknad som gjeld marknadsbalansering. Merknaden seier noko om samanhengen mellom inntektssvikt og marknadsubalanse. Den siste setninga der er ganske god. Senterpartiet ville ha formulert ho annleis, men ho slår fast at me snakkar om «kronemessig» når me snakkar om inntektsmålet. Når no Høgre, Framstegspartiet og Venstre har varsla at dei ikkje støtter den merknaden lenger, vil eg på vegner av Arbeidarpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti gje uttrykk for at me støttar den merknaden. Så statsråden kan halda seg til den siste setninga i merknaden om marknadsbalansering som gjeldande politikk.

Debatten har vore prega av mykje rart. Han har vore prega av eit mål om at jordbruksoppgjeret skal verta målt etter kor mykje budsjettstøtte ein bruker. Det har vore snakk om at ein skal sjå på avstanden mellom krav og tilbod – det er liksom målestokken på dette. Ein har hatt dei vanlege rundane med frasar frå den raud-grøne tida.

Ein opplevde til og med under debatten at familieforhold – familieforholda mine – vart trekt inn i debatten av saksordføraren. Eg er veldig stolt av verksemda som familien min driv. Men det viser kor ille det er, når ein samanliknar politikken på ein konsesjonsbelagd verksemd med ein produksjon som ikkje nokon gong har vore underlagt konsesjonsgrense. Å klara å dra ein samanheng her – ja, det er ein dårleg argumentasjonspolitikk, og det viser kor lite innhald det faktisk er i Høgre sin politikk.

Det er faktisk sånn at eg under enkelte av innlegga i dag skulle ønskt at eg hadde vore odelsgut og hadde vore heime og hørt på nyklekte kyllingar som peip. Eg trur dei hadde hatt meir å seia.

Ingunn Foss (H) []: En lang debatt går mot slutten, og jeg har lyst til å kommentere noe av det som kom fram i innleggene nå i den siste runden.

Representanten Nils T. Bjørke forteller oss at verden der ute er helt annerledes enn det som beskrives fra Senterpartiets politikere. Ja, det kan godt tenkes. Nå har jeg jobbet på dette politikkområdet i fire og et halvt år, og jeg har vært på veldig mange samlinger i organisasjonssammenheng. Jeg må si at når jeg har reist rundt i landet og møtt bønder, har jeg truffet fryktelig mange offensive, flinke og stolte bønder. Men i den nasjonale retorikken og i mange av organisasjonenes møter, opplever jeg det motsatte. Det er vel kanskje det jeg har blitt mest overrasket over i mitt politiske liv, at det å jobbe med næringspolitikk skulle være så tungt med hensyn til det å legge til rette for gode rammebetingelser for en næring.

Så til representanten Terje Aasland: Det virker rett og slett som en tror at det å heve stemmen i innlegget sitt gjør at argumentasjonen blir bedre. Jeg må jeg si jeg synes det er veldig, veldig rart.

Representanten Pollestad sabler ned at noen får lov til å drive noe større, han som tok meg med til et fantastisk rugeri som er drevet av hans egen bror. Du må jo være så stolt! Det var et mønsterbruk. Det var helt fantastisk å være der og se på disse flotte kyllingene som ble klekt i millioner. De klekker hver tredje kylling i dette landet. Det var helt fantastisk. Det må jeg virkelig si. Når de er blant de beste i verden, tenker jeg at de må jammen ta meg få lov å eksistere. Det er sikkert bare for deg å ønske deg tilbake til å være kyllingbonde. Kanskje det hadde vært bedre enn å klage her i salen på alt som har med landbruket å gjøre, som denne regjeringen gjør.

Presidenten: Jeg må minne representanten om at talen skal rettes til presidenten.

Representanten Andre N. Skjelstad har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

André N. Skjelstad (V) []: Undertegnede har aldri vært i tvil om at representanten Pollestad har vært inne i et kyllingklekkeri – aldri.

På mange måter er dette forutsigbart, men jeg vil i hvert fall slå fast én ting: Det har fra 2014 aldri vært noen tvil om at Venstre har stått for et mangfold innenfor landbruket, at det skal være mulighet for de små å være der, men også mulighet for dem som vil investere og bli større. Jeg setter veldig pris på at både Arbeiderpartiet og Senterpartiet legger så mye ære i at det er blitt en justering av landbrukspolitikken etter at Venstre kom inn i regjering. Jeg tar det til meg og takker for det. Jeg synes det er prisverdig at det kommer så tydelig fram i debatten, og jeg vil rette en takk til både herr Pollestad og herr Aasland for det.

Statsråd Jon Georg Dale []: Eg vil avslutningsvis takke for ein god debatt om jordbruksoppgjeret, som no er i hamn, det som Arbeidarpartiet definerer som ei kursendring. Sosialistisk Venstreparti seier at retninga ligg fast, og Senterpartiet meiner som vanleg begge delar. I mellomtida står jordbruket og regjeringa samla om årets jordbruksavtale.

Presidenten: Representanten Per Olaf Lundteigen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Statsråden har ikke tilbakevist at med statens egne tall måtte inntektsrammen vært 1 320 mill. kr minst for å oppfylle Stortingets enstemmige målsetting. Kristelig Folkeparti sviktet, Kristelig Folkeparti har ikke kommentert dette. Organisasjonene hadde ikke noe annet valg enn å bryte med Stortingets enstemmige merknad dersom de ville signere jordbruksavtale. Statsråden har sagt at større statsbevilgninger som fulgte opp Stortingets vilje ville øke overproduksjonen. Jeg har aldri fått en så klar erkjennelse på Stortingets talerstol fra en statsråd om at virkemiddelbruken må endres.

Representanten Bjørke sa at en fornuftig nedtrapping med økende størrelse ville være i de stores interesse. Glitrende, helt poengtert.

Til slutt: Det trengs en grundig debatt. Det er gledelig at forbrukerne ønsker ren mat – vekk med narasin og monensin i fjørfeholdet – og at ungdommen ønsker en allianse for en ny politikk borger for at vi kanskje kommer bedre ut framover.

Presidenten: Ingen flere har bedt om ordet til sak nr. 6.